Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:05:30]: (ordfører for saken): Saken vi har til behandling nå, dreier seg om endringer i forvaltningen av rovdyr. La oss håpe at også debatten dreier seg om rovdyrpolitikk.

Forslagsstillerne ønsker at det legges til rette for en mer fleksibel forvaltning av rovdyrpolitikken, og at det også skal legges til rette for mer regionalpolitisk medbestemmelse. Forslagsstillerne ber videre om at bestandsmålene endres fra å være basert på årlige ynglinger til å telle antallet faktiske individer. Forslagsstillerne vil også at Mattilsynet skal få myndighet til å kreve at skadedyr tas ut for å forhindre dyretragedier, og at dette også må gjelde bufe og rein. Til slutt ber forslagsstillerne om at regjeringen foretar de nødvendige endringer av viltloven slik at nødvergeretten utvides til å gjelde rett til nødverge ved rovdyrangrep mot hund og når rovdyr opptrer aggressivt på innmark.

I 2004 ble rovdyrforliket inngått mellom alle partiene på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Den rød-grønne regjeringen bygger sin politikk på dette forliket. I rovdyrforliket slås det fast at det skal være 3 årlige ynglinger ulv, 15 årlige ynglinger bjørn, 39 årlige ynglinger jerv, 65 årlige ynglinger gaupe og 858–1 200 hekkende par kongeørn.

Gjennom rovdyrforliket ble det også lagt opp til regional forvaltning gjennom seks regioner. Dette var et viktig virkemiddel for Bondevik II-regjeringen, som la fram rovdyrpolitikken, og som Stortinget ga sin tilslutning til.

Vi vet at det til tider kan være et høyt konfliktnivå rundt rovdyrforvaltning. Derfor er det med tilfredshet en ser at en samlet komité også i dag gir sin fulle støtte til komitéinnstillingen fra 2004 om livskvalitet. La meg sitere:

«Komiteen mener livskvalitet og bosetning og næringsutvikling i distriktene må tas hensyn til ved forvaltningen av rovdyrene. Forvaltningen må etter komiteens syn gjennomføres på en måte som skaper tillit mellom lokalbefolkning og regionale og sentrale myndigheter.»

Det kan være høy temperatur i disse debattene. Men jeg tror at en debatt som den vi har i dag, nok en gang kan bevisstgjøre oss på om det føres en politikk som er den rette. Det er jeg glad for.

Innstillingen viser at dagens flertall ikke vil gjøre noen endringer i rovdyrpolitikken nå. Men på ett punkt varsles det at en innen høsten 2010 vil ha en gjennomgang av bestandsmålet for ulv og bjørn. Regjeringen signaliserer også i brevet fra miljøvernminister Erik Solheim at de allerede nå ønsker et bredt forlik rundt dette spørsmålet.

Forslagsstillerne ønsker at en går fra å telle årlige ynglinger til å telle antall faktiske individer. Dette gir flertallet i komiteen ikke sin tilslutning til, med ulike argumentasjonsrekker.

Når det gjelder forslaget om at beslutninger foretatt av rovdyrnemndene bør være endelige, peker flertallet på rettssikkerheten som ligger i muligheten til å påklage et vedtak.

Når det gjelder forslaget om å gi Mattilsynet myndighet til å kreve at skadedyr tas ut, peker flertallet i komiteen på at rovviltforvaltningen er rovviltmyndighetenes ansvar, og at uttak av rovvilt må skje i samsvar med naturmangfoldloven, viltloven og rovdyrforskriftene.

Det siste forslaget i representantforslaget, Dokument 8:95 S for 2009–2010, dreier seg om å endre viltloven for å utvide nødvergeretten. Flertallet i komiteen viser til regjeringserklæringen på dette punktet, der en skal se til de svenske erfaringene når det gjelder å innlemme hund i nødvergebestemmelsene.

De siste sekundene av min taletid vil jeg bruke til å snakke om Kristelig Folkepartis synspunkter. Vi støtter forslagsstillerne i at nødvergeretten bør utvides til også å gjelde hund. Vi vil i tiden fram til gjennomgangen av nye bestandsmål for ulv og bjørn vurdere om vi skal gå over til å telle individer.

Mitt siste poeng i dette innlegget er at hvis vi skal lykkes i rovdyrforvaltningen i Norge, må det være et godt samspill mellom sentrale, regionale og lokale forvaltningsnivåer. Et samspill av denne typen må i de konflikter og utfordringer som en til enhver tid står oppe i, bygges på gjensidig respekt.

Marianne Marthinsen (A) [11:11:04]: Rovdyrforliket fra 2004 var i sin tid et utrolig viktig steg i retning av en forvaltning av de store rovdyrene i Norge som både sikrer artenes overlevelse, og som bidrar til færre konflikter og tydeligere rammer for dem som skal bo og drive næringsvirksomhet i områder hvor det finnes rovdyr.

Fortsatt er forvaltning av rovdyr konfliktfylt, det foregår mange til dels opphetede diskusjoner om hva rovdyrforliket betyr og ikke betyr. Men vi skal huske at bakteppet den gangen, i 2004, var mange år med enormt høyt konfliktnivå og steile fronter. Man hadde fått tre stortingsmeldinger om rovdyr i løpet av ti år, og man satte seg som mål å komme fram til et forlik som kunne stå seg over tid, og som kunne skape ro og forutsigbarhet i rovdyrforvaltningen. Med tanke på hvor sensitive ting det er snakk om her, mener jeg at man har lyktes ganske godt med det. Nå, seks år senere, er vi der at det skal gjøres nye vurderinger av bestandsmålene for bjørn og ulv, og man skal evaluere gjeldende arealdifferensiering i rovviltregionene.

De grunnleggende prinsippene i rovdyrforliket ligger imidlertid fast. At disse prinsippene fortsatt står seg, betyr at det ble gjort et godt håndverk av dem som forhandlet fram rovdyrforliket i 2004, selv om vi, naturlig nok, ser uenighet i en del enkeltsaker.

Forslagsstillerne er opptatt av regionalpolitisk medbestemmelse. Det er jeg også. At rovdyrpolitikken har troverdighet lokalt, der hvor folk faktisk lever med rovdyr, er helt avgjørende for at lover og regler skal bli respektert, og for at forvaltningen skal bli god. De regionale rovviltnemndene som ble opprettet i kjølvannet av rovdyrforliket, skal sikre akkurat det. Det er nemndene som skal gjennomføre rovdyrpolitikken, det er de som kan lage forvaltningsplaner, det er de som skal fordele midler til konfliktdempende tiltak, og, ikke minst, fastsette kvoter for jakt og felling når det regionale bestandsmålet er nådd.

At vedtak i nemndene kan påklages, mener jeg er ganske selvfølgelig. Det er et prinsipp som gjelder i alle deler av forvaltningen, og det er viktig for rettssikkerheten at det finnes mulighet til å klage. Jeg synes – med all respekt – at det er utrolig rart at Fremskrittspartiet er så opptatt av å fjerne klageadgangen. Det er nærliggende å spørre om dette er et resultat av en prinsipiell holdning til klageadgang, og om vi kommer til å se forslag om å fjerne den også på andre områder. Men når det er sagt, vil jeg si at det skal være svært høy terskel for at Miljøverndepartementet skal kunne omgjøre vedtak fra nemndene. Når det en sjelden gang skjer – for det skjer sjelden – skal det være en tungt faglig begrunnelse for det.

Minst like viktig for den lokale forankringen mener jeg det er at folk skal kunne ha tillit til at de bestandstallene man opererer med, faktisk er riktige. Vi ser veldig godt at uenighet mellom lokalsamfunn og naturforvaltningen om hvor mange dyr man faktisk har, er en kime til mistillit og vanskeliggjør godt samarbeid. Observerer man stadig ulv i et område, men får beskjed fra forvaltningen om at dyret ikke finnes, er det selvfølgelig veldig vanskelig å stole på at et bestandsmål ikke er nådd. Derfor er vi opptatt av både overvåking og bestandsregistrering og, ikke minst, av at den lokale deltakelsen økes. DNA-registreringen av bjørn, hvor lokale jegere er med på innsamlingen, er et veldig godt eksempel på hvordan dette kan skje.

I forslaget ber representantene om at man endrer bestandsmålene fra å være basert på antall årlige ynglinger til å telle antall faktiske individer. Når antall ynglinger er valgt, er jo det først og fremst fordi dette er lettere å overvåke enn antall individer, og fordi det gir veldig viktig informasjon om utviklingen i rovdyrbestandene. Men det har vært utfordringer – det er det ikke mulig å legge skjul på – særlig når det gjelder bjørn, når vi vet at det har vært mange flere hannbjørner gående rundt enn det beregningene basert på antall ynglinger skulle tilsi. Det gjør at det nå er blitt laget en ny modell for beregning av ynglinger av bjørn, som er bedre tilpasset situasjonen i Norge.

Spørsmålet om nødverge for hund er en gjenganger i denne salen, og jeg antar at opposisjonen er veldig godt kjent med at dette kommer som en egen sak til Stortinget. I forbindelse med proposisjonen om nødverge ble det understreket fra opposisjonens side at dette er en sak som må komme så raskt som mulig. Soria Moria II slår fast at man skal se nærmere på de erfaringene som er gjort i Sverige. Vi vet alle at de erfaringene har vært gode.

Jeg synes det er bra at vi får enda en mulighet til å diskutere prinsippene for rovdyrforvaltningen i Stortinget. Det er bra at det er debatt om disse tingene, og jeg ser fram til den runden som snart kommer hvor det skal forhandles om et nytt forlik om bestandsmål for ulv og bjørn.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:16:06]: På ei samling nyleg hadde eg den tvilsame gleda av å lytte til utmarkskommunanes utfordringar. Den frustrasjonen og det raseriet som den forsamlinga bar fram, var påtakeleg og forståeleg.

Både når det gjeld næring og det å bu, er det eit avgrensa handlingsrom innbyggjarane i desse utkantane har, og dei gir klart uttrykk for det, og at det trugar livsforma deira.

Vi kan lese i Moss Avis den 24. april om Karen Eg Taraldrud som i eit innlegg fortel om den reduserte livskvaliteten sin etter at ulven har slått seg ned i hennar nærområde. Ope erkjenner ho at ho er redd for ulv. At ulven er farleg for oss menneske, grunngir ho med at to menneske er drepne av ulv berre det siste halve året.

Nationen skriv at ein antek at det var ulv som drap den 23 år gamle læraren Candice Berner i Chignik Lake i Alaska, og den 19 år gamle Taylor Mitchell, som døydde på sjukehus etter angrep frå to prærieulvar i Nova Scotia.

Så kan ein meine det ein vil om ein slik ståstad, men når ein føler det slik, svekkjer det livskvaliteten. Og slikt skjer i eit område i Noreg der det etter rovdyrforliket ikkje skulle vere ulv.

Det er eit faktum at når mange viser til det rekordstore talet rovdyrskadar som er meldt, med påfølgjande økonomiske belastningar i tillegg til dei bufe- og reinsdyrtragediane dette inneber, er det ikkje basert på følelsar og tru, men ein realitet. Dette viser at dagens rovdyrpolitikk aukar konfliktnivået i Distrikts-Noreg og synleggjer tydeleg behovet for ei revidering og at ei endring i forvaltninga av rovdyrpolitikken er langt på overtid. Konfliktnivået er høgt, og etter Framstegspartiet si meining altfor høgt.

Det er mange eksempel på kvifor konfliktnivået aukar. Den såkalla Galventispa er eit eksempel. Ho blei flytta etter åtte månaders jakt, bedøvd og flytta til eit sauefritt område. Men før denne flyttinga hadde ulvetispa teke mange sauer og gjort skader for store beløp. Det blei med andre ord brukt millionbeløp før ein fekk hjelp av helikopter til å flytte skadedyret.

Kva var grunngivinga for denne nølinga med å felle ulvetispa? Jau, det var at den genetiske verdien ho representerte, var stor og sjeldan. Men nokre veker etter at området blei ulvefritt, kom det inn ei ny tispe i området, så argumentet om sjeldan og viktig genetisk materiale fell på steingrunn.

Det gjekk ikkje så mange dagar før også denne ulven gjorde stor skade på sauebestanden i det som skulle vere eit ulvefritt område. Det er fornuftig nok gitt fellingsløyve på denne Galventispa 2 etter at ho har teke livet av rundt 25 sauer i Næroset i Ringsaker. Eg les i dagens nyheiter at ho no er skoten og representerer ikkje lenger nokon fare, og godt er det.

På bakgrunn av dette og mange andre eksempel er det forslagsstillarane har teke opp denne for utkantane viktige saka for å få ei evaluering av rovdyrpolitikken, som etter manges meining er ute av kontroll, med rekordmange erstatningssaker og derav rekordstore økonomiske utbetalingar, og på grunn av dei lidingar som bufeet blir utsett for, og press på eit levevis i utkantane som fleire og fleire kjenner på seg er uhaldbart.

Vi ser i oppslag at vi har Senterpartiet med oss i argumentasjonen rundt denne problematikken. Dessverre viser ikkje dette seg i denne debatten i denne salen, og viser at Senterpartiet har svikta distrikta. Vi ser i oppslag at Senterpartiet står fram og seier at det er altfor mange rovdyr og ny rovdyrkamp i regjeringa, men også i denne saka vinn Sosialistisk Venstreparti. Senterpartiet må nok ein gong stå fram som ein som ikkje slår ring om distriktsverdiar.

Så til slutt nokre ord om nødverjeretten, som etter vår meining må gjelde hund. All erfaring frå våre naboland viser at det er få tilfelle der det krevst handling for å verje hund. Så blir det sagt frå representantar at Framstegspartiet og forslagsstillarane veit at dette kjem som eiga sak i denne salen. Spørsmålet er då: når? Vi ser i dag at det er oppslag på oppslag om eit storting som går på tomgang, og at Stortinget etterlyser saker, så eg ser gjerne at denne saka kjem fort, slik at vi får avgjort dette på ein hensiktsmessig og god måte.

Presidenten: Presidenten antar at representanten etter dette innlegg også ønsker å støtte sine egne forslag og ta dem opp.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:20:49]: (frå salen): Det ønskjer eg!

Presidenten: Representanten Oskar Jarle Grimstad har dermed tatt opp de forslag han refererte til.

Bjørn Lødemel (H) [11:21:08]: Målet for rovdyrforliket var bl.a. å skape ro i rovdyrpolitikken, men erfaringane i åra som er gått sidan forliket vart inngått, viser at det har ein ikkje klart.

I mange lokalsamfunn innanfor forvaltningssonene er det ei sterk kjensle av å ha blitt overkøyrd av storsamfunnet ved at dei må betale ein høg pris for å ha levedyktige rovviltbestandar her i landet.

Manglande moglegheiter til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg trugande eller gjer skade, gjev ei sterk kjensle av maktesløyse. Det reduserer livskvaliteten i mange lokalsamfunn, som føler at dei har liten påverknad på levevilkåra sine.

Det blir meldt om fleire observerte rovdyr, fleire drepne eller hardt skadde hundar og andre husdyr som følgje av rovdyrangrep, utan at dei som er råka, føler at situasjonen blir teken alvorleg.

Rovdyr i nærområdet har dramatiske konsekvensar for trivsel og tryggleik i eit lokalsamfunn. Det vil ofte vere avskrekkande for dei som skal busetje seg i slike område, ikkje minst folk som ikkje er vane med å leve med rovdyr frå før. Det er også sterkt hemmande på landbruksnæringa og jakt og friluftsliv.

Mykje tyder på at det er ein stor auke i bestandane for fleire rovdyrartar sidan rovdyrforliket vart inngått. Det gjer at det hastar med å ta ein fullstendig gjennomgang av heile rovviltforliket.

Høgre har stor tiltru til det lokale sjølvstyret og meiner at det er viktig at mest mogleg av forvaltninga av rovdyra skjer lokalt, nærast dei som det gjeld. Nasjonale lover og forskrifter og nasjonale bestandsmål for den einskilde forvaltningsregionen skal vere grunnlaget for forvaltninga. Høgre meiner at dei regionale, folkevalde rovviltnemndene må ha reell myndigheit, utan å bli overprøvde av statlege forvaltningsorgan. Høgre støttar derfor dette forslaget.

Høgre meiner at omgrepet «antall ynglinger» er problematisk. Det blir tolka av rovviltforvaltninga som påviste ynglingar, og ein er dermed nærmast garantert at bestandsmålet kjem til å bli oppfylt lenge før ein har registrert bestandens reelle storleik. Dette er uheldig, og det gjev eit feil bilde av situasjonen.

I Østlendingen 2. juni uttalar seniorrådgjevar i Direktoratet for Naturforvaltning Knut Morten Vangen at det er eit potensial for fem ynglingar av ulv i Noreg dette året, men at ein ikkje vil ha informasjon om dette før etter sommaren, kanskje ikkje før til vinteren. Dermed kan ikkje DN gå med på uttak av ulveflokken før bestandsmålet på tre ynglingar er dokumentert oppnådd. Dette er ikkje godt nok.

Høgre vil likevel avvente regjeringa si utgreiing og nye vurderingar av bestandsmålet for ulv og bjørn før bestandsmålet eventuelt blir endra frå talet på ynglingar til talet på individ. Når det gjeld ulv, har ein rimeleg god oversikt, men med bruk av talet på ynglingar som bestandsmål ligg ein konsekvent minst eitt år etter reell utvikling. For bjørn og andre rovvilt er det meir uoversiktleg. Høgre vil derfor ikkje støtte dette framlegget no.

Høgre meiner at rovviltforvaltninga er viltmyndigheitene sitt ansvar, og uttak av rovvilt må skje etter naturmangfaldlova, viltlova og rovdyrforskriftene. Høgre vil derfor ikkje støtte framlegget der Mattilsynet får utvida fullmakter.

Då Stortinget handsama endringane i naturmangfaldslova, var naudverje eit viktig tema. Trass i at regjeringa har hatt fleirtal bak seg i snart fem år, har ho ikkje klart å konkludere i saka om naudverje for hund. Dette er eit nytt eksempel på sterk usemje og handlingsvegring i regjeringa.

Trass i dei positive erfaringane ein har hatt i Sverige med innføring av nytt lovverk i denne tidsperioden, og som gjer at naudverje skal gjelde for hund, stemmer regjeringspartia likevel mot at ei slik ordning skal innførast i Noreg. Høgre meiner at tida no er inne for å gje moglegheit til å forsvare hund ved direkte angrep frå ulv, og støttar derfor dette forslaget.

Høgre meiner at tida er komen for å evaluere rovviltforliket, og ein må leggje til grunn aksept og godkjenning av at det å leve med rovvilt tett innpå seg medfører belastning ved at livskvaliteten blir redusert og rettar går tapt. Desse rettane må erstattast fullt ut.

Sonepolitikken er ein reservatpolitikk. Dersom denne politikken skal halde fram, må Stortinget klargjere at områda er reservat, med dei erstatningsmessige konsekvensar dette har både overfor alle brukarinteresser og overfor allmennheita. Ingen stader skal rovvilt ha ein så særskild beskyttelse at mennesket ikkje skal ha rett til å beskytte seg og sitt.

Fleire av rovviltartane er grenseoverskridande. Det er derfor utfordrande å forvalte dei berre innanfor Noregs grenser. Moglegheitene for ei felles forvaltning med tilstøytande regionar i våre naboland bør derfor greiast ut. Høgre vil støtte punkta I og II i representantforslaget.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:26:16]: Representanten Marthinsen sa mye klokt om viktigheten av et rovdyrforlik, det å prøve å finne løsninger som kan skape trygghet og ro i debatten om rovdyrforvaltningen og minske konfliktnivået og skadevirkningene så mye som mulig.

Jeg har ikke tenkt å holde et langt innlegg. Statsråden har ordet snart, og han kommer til å redegjøre godt både for regjeringens og SVs standpunkt. Men jeg har noen få kommentarer.

Fremskrittspartiet er interessante, for de veksler mellom å si at SV alltid blir overkjørt, sist i debatten i forrige uke, da Ketil Solvik-Olsen tillot seg å kalle partiet – hva var det – fornøyd pusekatt, til i dag, ifølge representanten Grimstads ord, å være et parti som alltid vinner, og vinner for mye. Som vanlig har Sosialistisk Venstreparti fått gjennomslag, sa representanten Grimstad. Det gleder meg selvfølgelig stort at representanten Grimstad er i stand til å se at SV er et parti som har stor innflytelse på norsk politikk. Men det aner meg jo at det er noen vikarierende hensikter ute og går her, og Fremskrittspartiets nyvunne rivalforhold til Senterpartiet kan jo ha noe med saken å gjøre. Det er ikke en veldig redelig måte å debattere på av Fremskrittspartiet, hvor de er fullt klar over at de fleste partiene på Stortinget står inne for et rovdyrforlik, og at de rød-grønne partiene står godt sammen om det.

Det er kun unntaksvis at Miljøverndepartementet har funnet det nødvendig å omgjøre vedtak om jaktkvoter og kvoter for felling av rovvilt som er fattet av rovviltnemndene. Det er kun forslag nr. 4 jeg har tenkt å si noe om her, for det reiser et interessant spørsmål. Både næringsinteresser og miljøverninteresser kan ha interesse av å kunne påklage vedtak fattet i rovviltnemndene. Det sier egentlig seg selv. Klageadgang er noe ganske selvfølgelig i enhver forvaltning. Å foreslå å fjerne denne klageadgangen er derfor et lite hensiktsmessig forslag fra forslagsstillerne. At Høyre støtter forslaget, er desto mer overraskende. Partiet er vanligvis svært så komfortable med sitt rettssikkerhetsimage. Jeg er overbevist om at tilliten til forvaltningen, ønsket om et lavt konfliktnivå, og tryggheten om at en er godt ivaretatt med tanke på rettssikkerhet, ikke er tjent med å fjerne denne klageadgangen. Jeg tror heller ikke det i det hele tatt vil bidra til det dempede konfliktnivået og den reduserte graden av tilspisset og hard konflikt som jeg tror er vårt felles mål i rovdyrpolitikken.

Erling Sande (Sp) [11:29:25]: (leiar i komiteen): Debatten om dagens rovdyrpolitikk og rovdyrforvaltning er viktig. Senterpartiet er oppteke av at vi har ei rovdyrforvaltning som tek på alvor og har respekt for dei som skal leve og drive næring i område med rovdyr.

Vi trur ikkje nødvendigvis at det ultimate tiltaket for å styrkje legitimiteten til rovviltforvaltninga er å fjerne ankemoglegheita på vedtak fatta av rovviltnemnder eller andre delar av forvaltninga. Det er vel slik at vi må leggje til grunn at ein fjernar ankemoglegheita anten ein meiner rovviltnemnda har vore for restriktiv eller for liberal. Det trur ikkje vi i Senterpartiet er det som skal til. Samtidig er det viktig for meg å få sagt at det skal vere ein svært høg terskel for å oppheve vedtak gjorde i dei regionale rovviltnemndene. Vi er òg nøydde til å arbeide vidare med organiseringa og med korleis vi oppnemner nemndene. Den debatten må vi våge å ta. Det er viktig at rovviltnemndene har solid forankring i dei områda der dei har ansvaret for forvaltninga.

For å forankre forvaltninga i dei aktuelle områda er det etter Senterpartiet sitt syn minst like viktig at dei delane av forvaltninga som er i kontakt med lokalbefolkninga og dei næringsdrivande, legg stor vekt på å respektere dei utfordringane som ligg i det å leve og drive næring i område med stor rovdyrbelastning, og at ein samarbeider konstruktivt og godt med lokalbefolkninga. Observasjonar og funn som blir gjorde, må registrerast og følgjast opp. Den erfaringsbaserte kunnskapen som lokalbefolkninga har, og som dei har opparbeidd seg i løpet av generasjonar når det gjeld utmark generelt, men òg når det gjeld rovdyr, må takast på alvor og nyttast.

Forslagsstillarane er vidare opptekne av bestandsregistreringa. Her vil vi frå Senterpartiet si side vise til det arbeidet som no blir gjort i samband med bestandsregistrering for bjørn, og dei forbetringane som er gjorde med DNA-registrering, noko som er med på å gi oss ei betre oversikt over kor mange individ som eksisterer. Dette er òg eit område som det er viktig å arbeide vidare med. Det å sikre ei best mogleg oversikt over tal på individ og ha kunnskap om rovvilttalet er avgjerande for å ha ei god rovviltforvaltning.

I Senterpartiet er vi vidare glade for at regjeringa har varsla ein gjennomgang av bestandstala for bjørn og ulv, og det får vi sjansen til å drøfte i salen her på eit seinare tidspunkt.

Så ynskjer forslagsstillarane vidare at Mattilsynet får fullmakt til å ta ut skadedyr. Eg trur at det for både beitedyr og dyreeigarar er all grunn til å tru at viktigare enn kven som tek ut skadedyra, er det at det faktisk blir gjort, og at det blir gjort hurtig. Skadedyr skal takast ut, og det er viktig at dette blir gjort så fort at skadane blir avgrensa til eit minimum. Det er vidare viktig at ein brukar sporsnø aktivt for å ta ut potensielle skadedyr i dei områda der beitedyra har prioritet.

Vi har i dag for mange tilfelle av rovdyrangrep i dei områda der beitedyra skal ha fyrsteretten. For høge rovdyrtal i desse områda fører ikkje berre til ressurskrevjande jakt og skadejakt og til store erstatningsbeløp; det er òg ei belastning for dei næringsdrivande som må finne dyra sine sundrivne eller hardt skadde. Vi må ha respekt for dei kjenslene som det set i sving hjå folk.

Tilsvarande må vi ha respekt for den frykta foreldre har for å sleppe borna sine av garde på ein skuleveg der det jamleg blir observert bjørn. Det å ta ut rovdyr som er nærgåande eller opptrer unormalt, er derfor ein viktig del av arbeidet med å sikre rovdyrpolitikken legitimitet blant folk i område med rovdyr.

Frå Senterpartiet si side ser vi fram til den saka som kjem om rovdyrpolitikken når bestandstala skal reviderast, slik regjeringa har lova. I det arbeidet må det vere eit overordna mål å skape ein rovdyrpolitikk som har større legitimitet blant dei som skal leve i område med rovdyr, og som jamleg skal hanskast med desse.

Når det gjeld nødverje, har det vore nemnt av fleire her. Spørsmålet om nødverje for hund kjem altså regjeringa tilbake til.

Statsråd Erik Solheim [11:34:24]: La meg først starte med det store bildet, som jeg skal komme tilbake til senere. Stortinget behandler i dag åtte ulike miljøpolitiske spørsmål. I fem av dem er det vesentlige forslag om å sette miljøpolitikken i Norge tilbake. I tre av dem er det i all hovedsak forslag om at regjeringen skal gjøre det regjeringen allerede gjør. Men hvis vi ser på summen av dette, avtegnes det et veldig interessant politisk bilde – et bilde av et Høyre som hopper på Fremskrittspartiets forslag på område etter område – områder hvor Høyre aldri sto for det før – og et bilde av et samarbeid mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. Vi har ikke rukket å stemme ennå, så jeg skal ikke forskuttere Venstres syn, men jeg vil ikke bli forbauset om de stemmer sammen med Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene når det gjelder nesten alle forslagene her. Så det er i hvert fall et veldig interessant politisk bilde vi ser.

For å holde seg til presidentens påpeking om å snakke om det som er saken: I rovdyrpolitikken er regjeringspartienes og helt sikkert også Kristelig Folkepartis syn at vi skal gjøre hva vi kan for å redusere konflikter på dette området. Jeg reagerer derfor litt når Fremskrittspartiet synes å trives veldig, veldig godt ikke med å redusere konflikt, men med å piske opp til konflikt, formodentlig i den tro at man kan vinne stemmer på det. Det ville jo ikke være dumt, hvis noen i Norge f.eks. er redde for å bli drept av ulv på basis av noen ytterst få tragedier andre steder på kloden, å nevne det faktum at det – i hvert fall så vidt jeg vet – ikke finnes ett dokumentert tilfelle i Norge der noe menneske er blitt drept av ulv. Det betyr ikke at det ikke kan skje, men det betyr at sannsynligheten for det iallfall ikke er stor, siden det i løpet av de 150 årene man har hatt dokumentasjon på dette, ikke har skjedd. Oppfordringen til Fremskrittspartiet er at de i kontakt med velgerne bringer også denne informasjonen ut, slik at vi kan redusere og ikke piske opp frykten.

Så kan jeg slutte meg til nesten alt som ble sagt av saksordføreren om gjennomgangen av de enkelte sakene som er foreslått. Unntaket der er nødverge for hund. Det vil regjeringen komme tilbake til. Vi merker oss selvsagt synspunktene fra mange av stortingspartiene på det området. Jeg skal komme tilbake til det på en ordnet måte senere, også ut fra vurderinger av hvordan dette har virket i Sverige, og ut fra de forskjellene i regimet som er mellom Norge og Sverige – og hva en eventuell innføring av nødverge for hund vil bety for uttak av revirhevdende lederulver, og hvordan det vil virke. Dette kommer vi tilbake til.

Det viktigste forslaget som er fremmet, er forslaget om at de regionale rovdyrviltnemndene skal få en absolutt makt på området. Jeg slutter meg til det Snorre Serigstad Valen sa om det. Det er et forslag som det i hvert fall er rart at Høyre har akseptert. Det er altså et forslag hvor det ikke vil være noen ankemulighet på området, og hvor man ikke har den totrinnsstrategien som Høyre ellers i rettsstatens interesser veldig ofte står for, nemlig at vi vektlegger veldig hva den regionale rovviltnemnda kommer fram til. Det er ytterst få tilfeller der dette er overprøvd. Det siste jeg kan komme på, var spørsmålet om gaupe i rovviltnemnda for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, som Stortinget har behandlet tidligere, men i all hovedsak bygger vi altså på hva de regionale rovviltnemndene kommer fram til. Jeg er enig med Erling Sande i at det skal være en veldig høy terskel for å gå mot det. Men likevel: Skal man ha en nasjonal politikk, skal Stortinget kunne fastsette nasjonale mål på området, skal Norge være ett rike, må det også være mulighet for, i siste instans, å overprøve det som skjer lokalt i overordnede, nasjonale interesser. Det gir også næringsinteresser, bondeorganisasjoner, miljøorganisasjoner og alle en mulighet til å anke en beslutning de mener er gal, inn for Miljøverndepartementet.

Når det gjelder forslaget om å endre bestandsmålene fra å være basert på årlige ynglinger til å telle antall faktiske individer, tror jeg ikke noen i Stortinget har noe religiøst, prinsipielt standpunkt til det, at det må være sånn eller sånn. Det er et praktisk spørsmål om hva som er den mest hensiktsmessige måte. Så langt har vi kommet til at det er mest hensiktsmessig å måle antall ynglinger, fordi det er lettere å overvåke på en presis og hensiktsmessig måte, men det er selvsagt noe som man fortløpende kan vurdere, i tråd med ny teknologi på området. Vi legger også, som vi tidligere har snakket om i Stortinget, fram en ny modell for beregning av ynglinger av bjørn som er bedre tilpasset situasjonen i Norge.

Forslaget om at Mattilsynet skal kunne gripe direkte inn, føler jeg er en tilsidesetting av det som er det andre elementet i forslaget som er fremmet, nemlig at de regionale rovviltnemndene skal tillegges veldig stor innflytelse. Det henger ikke helt på greip både å mene det og at Mattilsynet skal være de som griper inn. Det forslaget tror jeg vi bør la ligge, og holde oss til at det er de relevante viltmyndighetene som bør foreta avveiningen på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:39:45]: Vi opplevde no, når det gjeld Galventispa 1, at det altså gjekk åtte månader før ein klarte å fjerne Galventispa ved flytting.

Ser ikkje statsråden at ei byråkratisk ordning, slik som ein opplevde rundt handteringa av denne Galventispa, svekkjer legitimiteten hjå rovdyrforvaltinga, for ikkje å nemne dei økonomiske ressursane som blir brukte i eit distrikt der moglegheitene for å ha ei nokolunde inntekt er svært avgrensa? Ser ikkje statsråden at det ligg provokasjon i den store ressursbruken på ein ulv, noko som tek driftsgrunnlaget og motivasjonen frå lokale næringsdrivande?

Statsråd Erik Solheim [11:40:25]: La meg svare at jeg aksepterer fullt ut at det var en vanskelig avveining i fjor sommer, hvorvidt man skulle avlive Galventispa. Vi mente at det var en genetisk veldig viktig ulv og gjorde derfor mye for at den skulle få overleve.

Så blir det jo helt meningsløst å si at det gikk åtte måneder, for de åtte månedene var jo på det tidspunktet hvor det ikke var sau på beite. Jeg lovet landbruksorganisasjonene i Hedmark i fjor høst at vi ikke skulle gå inn i en ny beitesesong med Galventispa i områder med mye sauehold. Det løftet ble holdt, og Galventispa ble altså flyttet før beitesesongen. Det er jo ikke likegyldig hvilke av årets måneder Galventispa gikk løs i skogene i Hedmark.

Ingjerd Schou (H) [11:41:19]: Jeg håper at statsråden er enig i at vi skal ha rovdyr i norsk fauna, men jeg, som har mange perioder bak meg i viltnemnda lokalt, er i den situasjonen at hvis jeg tvinges til å velge, så velger jeg Rødhette.

Det er nå god dokumentasjon på at det er flere revir enn det som lå til grunn i rovdyrforliket, f.eks. Linnekleppen-reviret. Det rapporteres også fra mitt fylke om at det er et nytt mulig revir i Sarpsborg, i Skjebergdalen, og spørsmålet til statsråden er hva statsråden selv vil. Vil han åpne for at det blir økt beskatning for å håndheve rovdyrforliket?

Statsråd Erik Solheim [11:42:04]: Vi har rovviltdebatter ca. én gang i måneden, eller hver fjortende dag, i Stortinget. Det er ikke lenge siden det ble gjort uttrykkelig klart – vi hadde en lang debatt om dette – at vi skal komme tilbake med målsettinger for ynglende ulv og bjørn til Stortinget, og selvfølgelig vil Høyre bli invitert – Fremskrittspartiet også – til å diskutere det for å komme til et forlik om det. Som et ledd i det vil vi selvsagt prøve å innhente mest mulig informasjon om hvilke revir som eksisterer, og maksimal kunnskap om hva som er den faktiske situasjonen. Vi kan ikke basere det på et hvilket som helst avisoppslag om at det kanskje kan tenkes å være et revir et sted. Vi er helt avhengige av at den gode forvaltningen, den store kunnskapsbase vi har, innhenter en best mulig informasjon. Så bygger vi på det, og så kommer vi tilbake til Stortinget med dette.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:43:03]: Statsråden sa at regjeringen ville gjøre hva den kan for å redusere konflikten når det gjelder rovdyr, og det er bra.

Det er en samlet komité i denne innstillingen, og det var også en samlet komité i 2004 som sa at livskvalitet og bosetning og næringsutvikling i distriktene må tas hensyn til ved forvaltningen av rovdyrene.

Men så sto det også noe viktig:

«Forvaltningen må etter komiteens syn gjennomføres på en måte som skaper tillit mellom lokalbefolkning og regionale og sentrale myndigheter.»

Vi går nå inn i en beitesesong. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilken plan har statsråden for denne beitesesongen vi nå går inn i for å skape tillit mellom lokalbefolkning og regional og sentral myndighet og prøve å redusere de konfliktene som vi vet vil komme med en beitesesong?

Statsråd Erik Solheim [11:44:02]: Jeg tror det aller viktigste enkeltelementet i en sånn plan er at vi skal ha raske uttak av skadedyr når vi ser skade av noe omfang. Det hadde vi nettopp i Hedmark, hvor fylkesmannen ga rask tillatelse til å ta ut det som ble kalt Galventispa 2. Noe av det aller viktigste er at når man ser noen skade, skal det være lav terskel for raskt uttak. Det var også en del av det som lå i materialet her. De profesjonelle, altså Statens naturoppsyn og andre, skal hjelpe lokale jaktlag, vi ønsker at lokale jaktlag skal gjøre jobben.

Jeg var i Hedmark, jeg tror det var for tre uker siden, og møtte den lokale rovviltnemnda, en rekke landbruksorganisasjoner og andre. Vi vil også gi pengestøtte fra dag én for at lokale jaktlag skal kunne gjøre uttaket, men de skal kunne få den hjelp og assistanse fra Statens naturoppsyn som de måtte trenge i et sånt oppdrag. Det er det viktigste enkelttiltaket. Jeg kunne sagt mye annet også.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:45:11]: Konfliktdemping er en viktig del av rovviltforvaltningen.

Vi ser en del eksempler på at hannbjørner, spesielt, overvintrer i enkelte områder – ikke bare én vinter, men to og tre vintre. Disse bjørnene har da forsynt seg godt av sauebestanden både sommer og høst, går så i hi, kommer ut igjen og ligger da og venter på at sauen skal slippes på beite. Det er da sikkert ikke spesielt moro for sauebøndene å slippe sauen rett i gapet på bjørnen. Det har i den forbindelse blitt sendt inn en del søknader som gjelder felling av bjørn på snø, og disse blir avslått av direktoratet og av departementet.

Vil statsråden sørge for at felling på sporsnø blir et aktuelt og godt konfliktdempende tiltak?

Statsråd Erik Solheim [11:46:08]: Hver enkelt slik søknad og hvert enkelt slikt tilfelle vil selvsagt bli vurdert. Men når fagmyndighetene på dette området har ment at jakt på sporsnø ikke er noe generelt godt tiltak, er det fordi man mener at det er veldig upresist. De hannbjørnene som det er snakk om her, er hannbjørner som beveger seg over et veldig stort område. De har ikke et revir, som en ulv, og holder seg ikke, som ulv ofte gjør, på et relativt lite område. De kan bevege seg over store områder, så det å ta dem ut rett etter at de har kommet ut av hiet, gir ingen garanti for at man får tatt de rette bjørnene. Man risikerer å ta noen som ikke gjør stor skade, mens bjørner som gjør stor skade, ikke blir tatt. Jeg mener derfor det er et mye mer presist virkemiddel å gi anledning til raskt uttak når skade gjøres.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingjerd Schou (H) [11:47:18]: Jeg merker meg at statsråden forsøker seg på å bagatellisere redselen for rovdyr ved å henvise til utenlandske tragedier, hvor folk har blitt drept. Men jeg kan fortelle statsråden at det er ikke spesielt trivelig å ha ulv rundt hushjørnene og det er om ikke en daglig, så i hvert fall en ukentlig opplevelse.

Jeg er glad for at statsråden kom til saken og ikke bare var opptatt av partikonstellasjoner. Når det, som statsråden sier, til stadighet er debatter om rovdyrpolitikken, er nok det fordi regjeringen har valgt kartet og ikke terrenget. Det er helt tydelig at kartet ikke stemmer med terrenget – det er ikke bare tilfeldige avisoppslag.

Jeg sitter selv i viltnemnden denne perioden – jeg har gjort det i flere perioder tidligere – og ser bare i mitt fylke når det gjelder hjorteviltbestanden, særlig i grensetraktene, og da på østsiden av Glomma, at de grunneierne som har store skogeiendommer, og som har disse ikke bare for å drive friluftsliv, men også for å ha det som næring, opplever at beskatningen av hjorteviltet er nesten null.

Det er nå god dokumentasjon på at det er flere ynglende ulvefamilier, og at det er flere ulveflokker enn det som ligger til grunn i rovdyrforliket. Blant annet har Høgskolen i Hedmark dokumentert dette, og det kommer stadig inn dokumentasjoner. Det er ikke tilfeldige folk som gjør disse observasjonene. Det er mye god erfaring ute i de lokale viltnemndene som rapporterer både om sporinger, dyretragedier og herjinger der rovdyr har vært på ferde. Det er de lokale samfunnene som bærer belastningen med dagens rovdyrpolitikk. Folk i bygdene i mitt område, i grensetraktene, undrer seg noe over alle de gode midlene som på den ene siden faktisk tilflyter lokalsamfunn for å gjøre det attraktivt å bo der, samtidig som man på den andre siden ikke har muligheten til å utøve den beskatning som er nødvendig. Det er utfordringer for lokalsamfunn. Det er utfordringer for dem som driver friluftsliv, og ikke minst for dem som er grunneiere.

Høyre ser fram til den gjennomgangen som regjeringen skal ha, selv om vi nok synes at fem år i stolen tilsier at dette burde ha vært gjort for lenge siden – det er nok en vente-og-se-holdning. Vi ser at Senterpartiet har tapt denne saken i regjeringen, og slik sett er det SV som håndhever rovdyrpolitikken.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:50:36]: Det har tidligere i behandlingen av denne saken vært pratet om forutsigbarhet og ro i forvaltningen, og at rovviltmeldingen har vært med på å skape denne situasjonen.

Det kan diskuteres. Når man leser bl.a. lokale aviser fra Oppland i dag, ser man at sauebøndene venter et blodbad, igjen.

På mitt spørsmål svarte statsråden at hannbjørner beveger seg over store områder, og at felling på sporsnø er «upresist». Når en bjørn overvintrer i ett område og kommer ut igjen, tar sau i dette området, går en runde, kommer igjen og tar sau, overvintrer, står opp igjen året etter, tar sau, går en runde, kommer tilbake til området, tar mer sau, går i hi og gjentar dette tre–fire ganger, vet man nøyaktig hvilken bjørn dette gjelder. Man vet nøyaktig hvor bjørnen ligger, og man kan gå inn og ta nøyaktig den bjørnen med en gang den går ut av hiet. Allikevel påstår statsråden at dette blir «upresist».

Og så: I Oppland har det per i år blitt levert inn tre søknader om felling. Den første, som ble avslått, ble levert den 25. januar, og den ble så anket til departementet. Den er ennå ikke behandlet! Den 29. april ble det søkt om skadefelling på bjørn. Den fikk de svar på nå på fredag. Den 7. mai ble det også sendt inn en søknad, altså en anke, og den er ennå ikke besvart. Det kan godt hende at departementet ikke avviser så veldig mange anker. Når de ikke svarer, kan de godt si at de ikke har avvist dem, de har bare ikke giddet å svare. Det tyder på en arroganse som ikke er forenlig med en god rovviltpolitikk som kan være konfliktdempende. Jeg synes at statsråden, med den holdningen, er med på å piske opp en stemning, som Fremskrittspartiet også var beskyldt for å gjøre.

De fleste partier i denne sal står samlet om rovviltmeldingen, og det kan nok være riktig. Men jeg vet at de aller fleste partier rundt omkring i Norge, som sitter i rovviltnemndene, er sterkt imot den rovviltmeldingen. De ønsker store forandringer i meldingen. Jeg tror at regjeringspartiene hadde tjent mye på å lytte til sine lokale politikere – da hadde vi kanskje fått en rovviltmelding som er i tråd med virkeligheten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.