Presidenten: Presidenten registrerer at utenriksministeren foreløpig ikke er til stede, men registrerer også at regjeringen er representert ved statsråden som hadde den forrige saken. Presidenten har til hensikt å gjennomføre Stortingets møte som planlagt, så får utenriksministeren komme når han kommer.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:53:24]: Om én måned er det 15 år siden folkemordet i Srebrenica. Det er det første i Europa etter annen verdenskrig. Over 8 000 gutter og menn ble drept i løpet av få dager. Deres eneste forbrytelse var at de var muslimer. Den dag i dag leter mødre i Bosnia etter sine barn. Mange av dem leter samtidig etter sine ektemenn, brødre og fedre. Byrden er tung.

Levningene etter en del av ofrene er funnet. Forbryterne har prøvd å skjule sporene etter sine avskyelige handlinger. Likene har blitt flyttet fra massegrav til massegrav. Derfor er det fortsatt vanskelig å finne alle levninger. Etterlatte lever i daglig frykt for at noen skal banke på døra og si at levningene etter deres kjære er funnet. Mange gruer seg til denne beskjeden. Andre håper på at noen banker på og forteller at det endelig er funnet spor etter en sårt savnet sønn, ektemann, far eller bror.

Det er ikke bare ofrene som ikke har kommet til rette, også krigsforbrytere er forsvunnet. Loven og rettferdigheten klarer ikke å innhente Ratko Mladic. Det er dypt urettferdig og totalt uakseptabelt for verden, men først og fremst for de mødrene som mistet sine barn i Srebrenica, Tuzla, Mostar, Sarajevo og i resten av Bosnia. Jeg har truffet en del av disse mødrene, og det har vært tunge samtaler.

Dette er bakteppet for utviklingen i Bosnia. Det er mennesker som er Bosnia. Det er deres fortid og følelser som er avgjørende for hvordan landets framtid skal formes.

Norge må bruke sin innflytelse og sine muligheter til å presse Serbia til å utlevere Mladic og andre som har blod på hendene, slik at de kan bli stilt for retten. En forutsetning for at Bosnia kan komme videre, er at krigsforbrytere kommer bak lås og slå. Jeg vil gjerne høre regjeringens syn – helst ved utenriksministeren – på hvordan Norge kan presse Serbia til å utlevere krigsforbrytere til domstolene.

Da jeg besøkte Bosnia for under to år tilbake, ble jeg forbauset over at barn av bosnisk og serbisk bakgrunn på samme skole fikk undervisning i atskilte klasserom. De lekte ikke sammen, de snakket ikke sammen, de var atskilt fra hverandre i skolegården ved hjelp av et gjerde. Dette illustrerer også landet som helhet. Selv om krigen er slutt og befolkningen har gått tilbake til hverdagen, lever de atskilt. Det er satt opp gjerder imellom dem – i alle fall i hodene til folk.

På statsnivå organiseres politiske partier langs etniske linjer heller enn langs politiske ideologier. Skjult og åpen rasisme spiller en vesentlig rolle i samfunnet.

Mangelen på gjensidig tillit på ledernivå er nedslående. Det er egentlig rart at landet henger sammen. Europa er nødt til å ta dette på alvor. Europa må følge utviklingen nøye. For at Bosnia skal lykkes med å legge den triste og tunge fortiden bak seg og klare å etablere og styrke institusjoner, slik som rettsvesen, statsforvaltning og politiske institusjoner som parlament og regjering, er de avhengig av langt større oppmerksomhet enn i dag. Stortinget har meg bekjent aldri besøkt Bosnia siden statens opprettelse på 1990-tallet. Jeg vil oppfordre mine kollegaer om å vie Bosnia den oppmerksomhet landet fortjener.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren i det siste har satt Bosnia og Balkan på sin agenda. Jeg vet at han har god kontakt med sin kollega Alkalaj. Vi ser at når det brukes tid og krefter, går utviklingen i riktig retning. På NATOs utenriksministermøte i Tallinn i april i år ble Bosnia innvilget en såkalt Membership Action Plan. Det har vært en viktig sak for Bosnia lenge. Dette drar Bosnia i riktig retning og inn i et fellesskap.

Bosnia sliter med en statsstruktur som ble opprettet som resultat av Dayton-avtalen. Norge har fra starten av støttet Dayton-avtalen og ordningen med høyrepresentantens kontor. Det var sikkert en god løsning den gang den ble innført. I dag vet vi at Dayton-avtalen er et hinder for framgang snarere enn en løsning.

Dette faktum erkjennes av International Crisis Group og Venice Commission – Europas egen ekspertgruppe på menneskerettigheter og forfatning. Europaparlamentet har vært av samme mening.

Sonja Biserko er president for Helsingforskomiteen i Beograd. Hun sa følgende på et møte forleden: Som et resultat av Dayton-avtalen er Bosnia fortsatt en ikke-fungerende stat. Videre: Det internasjonale samfunnet har ikke skapt et nødvendig rammeverk for forsoning. Bosnia er et gissel for en stabiliseringsprosess som ikke er fullført.

Alle forsøk på å reformere og bringe Bosnia videre strander på grunn av hindringer i Dayton-avtalen. Fornuftige reformforslag og fornuftige politikere mislykkes. Det er en utbredt frustrasjon over Dayton-avtalen i Bosnia. Ja, den er nesten hatet. Det er altfor stor fare for at dersom det ikke raskt finnes gode alternativer til Dayton-avtalen, kan gode krefter bli erstattet av reaksjonære og negative krefter. Det ligger fortsatt altfor mye sprengkraft i konflikten. Kruttønnen kan gå i lufta. Da kan det være altfor sent – akkurat som sist.

Jeg vil gjerne høre regjeringens vurdering av dette forholdet.

Som jeg sa i starten av mitt innlegg: Over 8 000 gutter og menn ble massakrert i løpet av noen dager i Srebenica i juli 1995. En kan si at det var Bosnias holocaust. Europa sto maktesløs og bivånet. Ofrenes mødre, søstre og hustruer står igjen uten en grav å gå til. De har krav på oppreisning, og rett til å vite sannheten om hva som skjedde med deres kjære. Europa kan gi dem en viss sjelefred og oppreisning. Europaparlamentet har anerkjent massedrapene på de 8 000 menn og gutter som et folkemord, og erklært 11. juli som offisiell minnedag for ofrene fra Srebrenica. Det samme har den amerikanske kongressen gjort. En del andre land i Europa har gjort – eller er i ferd med å gjøre – det samme. Selv Serbia har vedtatt resolusjoner som ikke er langt unna. For bosnierne er det svært viktig at Europa tar et visst ansvar nå og anerkjenner det som skjedde i Bosnia, som folkemord.

For bosnierne har anerkjennelsen fra EU og andre land vært en svært viktig støtteerklæring, og et signal om at Europa tar ansvar for det som skjedde under krigen.

Mitt spørsmål til regjeringen er derfor om det ikke er naturlig at Norge følger Europaparlamentet og den amerikanske kongressen i å erklære handlingene i Srebrenica for folkemord, og 11. juli som offisiell minnedag for ofrene for folkemordet.

Bosnia er en del av Balkan, og Balkan er fortsatt en del av Europa. Fred på Balkan er et europeisk anliggende. Framgang på Balkan er vårt anliggende.

Jeg ser fram til en nyttig debatt.

Presidenten: Da er det sånn at utenriksministeren ikke er til stede i salen. Imidlertid er regjeringen representert ved olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, og presidenten har oppfattet det sånn at statsråd Riis-Johansen er forberedt på, på vegne av regjeringen, å kunne gi svar på interpellasjonen som er reist.

Hvis dette er riktig, gir jeg ordet til statsråd Riis-Johansen.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:02:41]: Alt er vel relativt.

Jeg vil si, når representanten Chaudhry tar opp tilstedeværelse i Bosnia og Norges engasjement, at jeg på slutten av 1990-tallet selv hadde muligheten til, som medlem av Stortingets kommunalkomité, å besøke området. Det er nok av de turene som har gjort størst inntrykk på meg når det gjelder de spørsmålene representanten tar opp om lidelse og problemer for lokalbefolkningen. Så jeg har den største forståelse for at problemstillingen blir reist. Jeg mener det rett og slett er et godt og viktig spørsmål.

Det er et tema som samtidig godt kan sies å ha vært lite framme på Stortingets dagsorden, og andre steder også, de siste par årene, men som like fullt er nærværende i internasjonale diskusjoner og møter. Gjennom interpellasjonen uttrykkes bekymring for utviklingen i Bosnia-Hercegovina. Det er en bekymring som både jeg og utenriksministeren deler.

Landet er inne i en krevende fase. Valget i oktober, og ikke minst valgkampen, vil være avgjørende for den videre utviklingen. Det fordrer en ekstra årvåkenhet fra det internasjonale samfunn. Det er en utvikling som Norge følger nøye, og der vi gjennom et bredt utviklet kontaktnett gjør det vi kan for å påvirke situasjonen i positiv retning.

Det er ikke vår vurdering at nye, omfattende voldshandlinger eller oppløsning av Bosnia-Hercegovina som stat framstår som umiddelbare farer. Men det er en klar risiko for at staten blir hengende etter nabostatene, både når det gjelder politisk utvikling og europeisk integrasjon. I økende grad har det internasjonale samfunn vektlagt en samlet utvikling for statene på Balkan. At én stat blir hengende etter, er således negativt, og det kan få alvorlige konsekvenser langs flere dimensjoner.

I det bosniske samfunn preger fortsatt etniske motsetninger politikken. Uenigheter mellom de tre konstituerende folkegruppene, sammen med Dayton-grunnlovens struktur, innebærer at lovreformer går tregt i de fleste tilfeller. I andre spørsmål, som kravene til reformer for visumfrihet innen Schengen-området, har vi sett at det er mulig å oppnå mye på kort tid.

Det internasjonale samfunnet, med USA og EU i spissen, har gjort flere forsøk på å fremme reformer i landet. Disse har ikke lyktes i nevneverdig grad. Med unntak av visumsaken skjer det lite innen EU-prosessen. Derimot har det vært en rimelig god utvikling i Bosnia-Hercegovinas tilpasning til NATO. Men også der er det utfordringer, hovedsakelig når vi kommer inn på problemstillinger som går utover de rent forsvars- og sikkerhetspolitiske.

Representanten Chaudhry spør hvilke scenarioer vi ser for Bosnia-Hercegovinas framtid. Vår nøkterne vurdering er at det mest sannsynlige er en videreføring av dagens vanskelige politiske situasjon – også etter valget i oktober. Vi ser ikke krefter eller utviklingstrekk som syns å bryte noen av de vanskelige og etter hvert tilvante motsetningene i landet.

Det er bred enighet internasjonalt om å arbeide i retning av en konsolidert stat som kan kvalifisere til medlemskap i både EU og NATO. For å komme nærmere et slikt mål må staten ha større fullmakter enn i dag – altså den felles myndighet som kan opptre samlende på vegne av alle folkegrupper.

Det vil nødvendigvis involvere overføring av makt til statsnivået. Ulike modeller kan velges for en slik maktoverføring. Det følger av europeisk mangfold at landene har valgt svært ulike statsmodeller – noen sentraliserte, andre mer desentraliserte. Det er med andre ord ikke noen mal å følge, og det er ikke mulig eller ønskelig at det internasjonale samfunn skal diktere retningen på reformene.

Det er altså opp til bosniske myndigheter å ta de nødvendige valgene. Vi kan støtte, men ikke drive prosessene. Samtidig kan vi observere – og vi sier klart fra om det: Dagens bosniske statsstruktur har klare mangler og framstår ikke som særlig bærekraftig, verken politisk eller økonomisk.

Grunnleggende minoritetsrettigheter, herunder lik rett til politisk representasjon, er ikke godt nok ivaretatt. Dette ble senest slått fast av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, og blokkeringsmekanismene i grunnloven og beslutningsstrukturen er dessuten for mange og de økonomiske kostnadene for store i det fragmenterte politiske systemet. Ett eksempel: Det finnes 14 finansdepartementer i Bosnia-Hercegovina.

Bosniske politikere står med andre ord overfor en krevende reformoppgave. For å lykkes er man avhengig av reell politisk vilje og løpende støtte utenfra. Vi kan ikke utelukke et scenario med en utvikling i mer negativ retning. Det er bekymringsfullt at bosnisk-serbiske ledere forsøker å reversere viktige gjennomførte reformer, blokkere nødvendige lovendringer og i liten grad fremmer statens samlede interesser. Det er også bekymringsfullt at landets politikere ikke klarer å bli enige om nødvendige endringer for å få grunnloven i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Og det er urovekkende at bosnisk-serbiske politikere hevder de har rett til eventuelt å gjennomføre en folkeavstemning om løsrivelse.

Til tross for disse utfordringene må vi likevel holde fram et scenario for at staten lykkes, at reformer kan drives gjennom, og at visjonen om europeisk integrasjon og samarbeid kan bidra til en slik utvikling. Vi skal holde fast ved et slikt scenario, fordi ingen av alternativene framstår som ønskelige.

Interpellanten spør om vår vurdering av Norges og det internasjonale samfunnets rolle for å bidra til varig fred. Et utgangspunkt for oss er og har vært at det internasjonale samfunnet må insistere på Bosnia-Hercegovinas territorielle integritet.

Norges politiske tilnærming til Bosnia-Hercegovina og til Vest-Balkan generelt har vært forankret i støtte til euroatlantisk integrasjon. Denne støtten bør fortsette.

Realistisk sett ligger både NATO- og EU-medlemskap et stykke fram i tid. Integrasjonsprosessene i begge organisasjoner inneholder imidlertid mekanismer som kan virke støttende på viktige reformprosesser.

Norge bidrar også aktivt til freds- og forsoningsarbeidet og til statsbyggingen gjennom bistandsmidlene. Vi har f.eks. spilt en sentral rolle i oppbyggingen av nødvendige justisinstitusjoner på statsnivå.

15 år etter at krigen ble avsluttet, har Bosnia-Hercegovina fortsatt en internasjonal høyrepresentant med svært vide fullmakter. Styringskomiteen i fredsimplementeringsrådet, som høyrepresentanten står ansvarlig overfor, har definert en del reformkrav som må imøtekommes før denne høyrepresentantfunksjonen kan avvikles. Norge har støttet opprettholdelse av høyrepresentanten inntil disse kravene er oppfylt. Samtidig må vi forholde oss til endrede forhold på bakken. Høyrepresentantens rolle er omstridt i landet, og mye tyder på at det vil bli en ny diskusjon om dennes rolle etter valget i oktober.

Bosnia-Hercegovina er også i ferd med å komme høyere opp på den internasjonale dagsordenen. Ved to sentrale møter som utenriksministeren har deltatt på denne våren, har forholdet til Bosnia-Hercegovina blitt drøftet inngående.

På NATOs utenriksministermøte i Tallinn i april var innvilgelse av en såkalt Membership Action Plan, MAP, for Bosnia-Hercegovina en viktig sak – altså en oppfølging av diskusjonen under utenriksministermøtet i Brussel i desember i fjor, der det ikke ble enighet og hele saken ble utsatt. Norge var tidlig ute med å støtte bosnisk MAP-status, og vår vurdering har vært at vi på denne måten kan komme bedre i inngrep med reformprosessen i landet.

Samtidig er vår ambassade i Sarajevo NATO-kontaktpunktambassade. Vi jobber derfor tett sammen med flere allierte land, spesielt land fra regionen, for å få til en løsning.

Vår analyse var at MAP-status ville være et godt incentiv for å få fortgang i reformprosessen. Enkelte allierte mente at dette i stedet burde brukes som en framtidig belønning for oppnådde resultater. Begge argumenter er relevante, og jeg oppfatter at det kompromisset som kom på plass, var godt. Bosnia-Hercegovina ble innvilget MAP-status, men med klare krav om at det kompliserte spørsmålet om fordeling av forsvarseiendom må løses innen et år. Denne løsningen ble godt mottatt i landet.

11. mai var det utenriksministermøte i Europarådet, og Bosnia-Hercegovina sto igjen høyt på dagsordenen. Bakgrunnen var at landet påtok seg en del forpliktelser da det ble medlem i 2002, som det siden ikke har klart å følge opp. Endringer må på plass, bl.a. for å få grunnloven i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Saken ble satt på spissen i forbindelse med en dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg i desember 2009. To bosniske statsborgere hadde gått til sak mot staten fordi de ikke var valgbare til presidentskapet eller til andrekammeret i parlamentet. Dagens bosniske grunnlov fordeler plassene i disse to institusjonene mellom representanter for de tre konstituerende folkeslagene, bosnjaker, bosniske serbere og bosniske kroater. Den bosniske staten tapte saken, og presset for å endre grunnloven og valgloven har økt. Både utenriksministrene og parlamentarikerforsamlingen i Europarådet har vært svært klare i sine uttalelser. En endring kommer imidlertid neppe på plass i tide til valget i oktober. Men en rask prosess er ikke bare en forventning, men en forpliktelse Bosnia-Hercegovina har tatt på seg.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:13:05]: Jeg takker for et godt, solid svar. Utenriksministeren er også i salen nå, så jeg håper at vi får noen flere spørsmål og noen flere svar. Utenriksministeren vil kunne svare bedre ut fra sitt saksområde og sin kjennskap til Bosnia som sitt virke.

Vi i Norge har gjort en god jobb når det gjelder Bosnia. Vi har brukt bortimot 1,8 mrd. kr – kanskje mer enn det – i løpet av de siste ti år på å bygge opp Bosnia og Bosnias institusjoner og menneskerettighetene. Vi har god kontakt med Bosnia. Vi reiser ofte – bortsett fra Stortinget, det bør det kunne gjøres noe med – men jeg er ikke sikker på om Europa har gjort sin del av jobben. Det er en følelse i Bosnia at Europa ikke har viet Bosnia den oppmerksomhet som Bosnia fortjener, ut fra det faktum at vi på 1980- og 1990-tallet så hvilken vei det holdt på å gå. Vi klarte ikke å gi dem den oppmerksomheten. Så gikk det virkelig galt.

Vi vet at ting ikke skjer over natta; det tar alltid tid. Sånn skjedde det i Rwanda, sånn skjedde det på Sri Lanka. Vi klarer ikke å komme på offensiven, vi klarer ikke å se ting før det skjer. Det er derfor viktig at vi bruker alle de maktmidler vi har, for å presse serberne i Bosnia – slik jeg hørte i interpellasjonssvaret – til å få grunnloven i Bosnia i tråd med Menneskerettskonvensjonen. Det er kanskje det viktigste som må gjøres, og det skjer ikke av seg selv.

Så er det helt riktig at Bosnias territorielle integritet må respekteres og konsolideres. Det har vært et bedre forhold mellom Bosnia, Serbia og Kroatia i det siste, det forholdet er på bedringens vei. Jeg vil nå høre om utenriksministeren kan fortelle oss litt mer om dette forholdet, og ikke minst hvordan det kan forsterkes.

Samhandelen mellom Norge og Bosnia er ikke veldig stor. Det kan det gjøres en jobb med. Jeg hører gjerne om utenriksministeren har noen tanker om det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:16:08]: Til noen av spørsmålene fra representanten Chaudhry, og først til dette om Norge kan presse Serbia til å utlevere krigsforbrytere til domstolen. Vi slutter oss til den brede europeiske opinion om at Serbia må levere på dette. Jeg tror Serbia er satt under det betydelige press som den europeiske integrasjonsprosessen tilbyr. Vi støtter det.

Så støtter vi også det som skjer av kontakt mellom landene i regionen, og som bl.a. Tyrkia har bidratt aktivt til, at det nå er en dialog mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia og også mellom Bosnia, Serbia og Kroatia. Det er et diplomati som vi har støttet, og hvor vi faktisk har et ganske tett samarbeid med Tyrkia.

Representanten tar også opp spørsmål om Dayton-avtalen. Vår vurdering er at Dayton-avtalen lyktes med å skape fred, men ikke fullt ut har lyktes med å bygge en stat. Men utfordringen her er jo, som i en del andre slike sammenhenger, at det å konstatere det likevel etterlater en lang avstand til å få gjort noe med det. For hvis man begynner å røre ved Dayton-avtalen, rører man samtidig ved noe som representanten selv sier er tett på en kruttønne. Denne gangen kan man altså ikke gjøre endringer uten at partene er fullt ut innforstått med det og deltar i det. Det er en stor utfordring. Så her tror jeg vi må gjøre en kombinasjon av å ta tiden til hjelp – tid kan jo brukes positivt, men kan også være negativt – for å forsøke å presse fram en utvikling. Det var også vår holdning til MAP-status på NATOs møte, nemlig at Bosnia ser at det finnes en vei fremover i samarbeid med det internasjonale samfunnet.

Så til sist, når det gjelder Europaparlamentet og massedrapene: Jeg vil gjøre det veldig klart at Norge hele veien har støttet og forholdt seg til Den internasjonale straffedomstol, som har gjort det klart at Serbia har forbrutt seg mot forpliktelsen til å forhindre folkemord, genocid, og viser til de gjeldende konvensjoner for det. Personer er altså dømt for å ha gjennomført folkemord. Det følger av dette at vi anerkjenner den bruken av domstolen. Vi har i Norge ikke hatt tradisjon for at vi vedtar politisk, verken i parlamentet eller andre steder, benevnelser på slike forbrytelser. Jeg tror det er en klok tilnærming at vi gjør dette rettslig og ikke politisk. Men la meg nå si fra denne talerstol, som utenriksminister, at vi støtter domstolens klare formulering på det.

Når det gjelder datoen 11. juli, ser jeg at den har en stor symbolbetydning. Det er selvfølgelig ingen ting som hindrer folk fra på en verdig måte å ha markeringer nettopp den 11. juli, knyttet til dem som ble drept, og den forbrytelsen.

Presidenten: Presidenten må få lov til å understreke overfor utenriksministeren at Stortinget forventer at aktuelle statsråder er til stede når deres saker kommer til behandling. Det understrekes desto mer ettersom det er annen gang denne uken at Stortinget opplever at en statsråd – og det er da ikke utenriksministerens skyld i det andre tilfellet – ikke er til stede når Stortinget behandler sine saker. Jeg kan forsikre Stortingets medlemmer om at den problemstillingen vil bli tatt opp med Statsministerens kontor med sikte på at det skal være mulig å gjennomføre Stortingets behandlinger på en ordentlig måte for framtiden.

Neste taler er representanten Sverre Myrli.

(Utenriksminister Jonas Gahr Støre signaliserer fra salen at han ønsker ordet.)

Presidenten: Utenriksministeren får ordet ved slutten av debatten.

Sverre Myrli (A) [12:20:10]: Vi har lett for å glemme. Det ligger visstnok i den menneskelige natur. Spørsmål som står høyt opp på dagsordenen den ene dagen, kan være glemt den neste.

For 15 år siden var vi alle opptatt av krigen på Balkan. Kameralinsene var stilt inn på den grusomme konflikten som der utspant seg. Slik er det ikke lenger. Men vi har alle et ansvar for ikke å glemme Balkan – sentralt plassert i Europa, ikke veldig langt unna oss.

Det er blitt sagt at Jugoslavia i sin tid var landet med seks republikker, fem nasjoner, fire språk, tre religioner, to alfabeter og en jugoslav: Tito. Tiltakende etniske, politiske og økonomiske konflikter mellom de seks delrepublikkene førte til oppløsningen av Jugoslavia og opprettelsen av mange selvstendige stater tidlig på 1990-tallet. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig i april 1992.

Sammenlignet med mange andre land i regionen var levestandarden i Jugoslavia relativt høy, men levestandarden var ujevnt fordelt mellom de ulike delrepublikkene. Bosnia-Hercegovina var antakelig av de fattigste områdene, i tillegg til at de hadde en svært sammensatt befolkning. Men Bosnia-Hercegovina var før krigen på 1990-tallet preget av sameksistens mellom de ulike folkegruppene. Bosettingsmønsteret gikk på tvers av etniske og religiøse forskjeller, og blandingsekteskap var vanlig.

Da krigen på Balkan brøt ut som en følge av de slovenske og kroatiske uavhengighetserklæringene i 1991, foregikk krigshandlingene i stor grad på kroatisk jord. Men da krigen spredte seg, var det Bosnia-Hercegovina som skulle bli hardest rammet. Tidligere hadde det ikke vært noe stort problem at befolkningen besto av tre store og en rekke mindre folkegrupper. Etter at krigen brøt ut, ble det vanskelig å håndtere nettopp dette. Og her hadde, som vi husker, lederne i naborepublikkene Serbia og Kroatia sentrale roller – dessverre.

I Bosnia-Hercegovina fikk vi virkelig se hva ekstrem nasjonalisme og etnisk rensing kan føre med seg.

Dette er noe av bakteppet for dagens utfordringer i Bosnia-Hercegovina. For det er ingen tvil om at landet har store utfordringer. Bosnia-Hercegovina er antakelig den av de seks delrepublikkene i det tidligere Jugoslavia som har størst utfordringer.

Her har det internasjonale samfunnet et ansvar og en rolle. Og det er i vår interesse at det er ro, stabilitet og framgang i Bosnia-Hercegovina og på Balkan for øvrig.

En forutsetning for alt dette er at vi har en samfunnsutvikling i Bosnia-Hercegovina på lik linje med regionen for øvrig, og at den preges av respekt for menneskerettighetene og alt det vi forbinder med demokratisk styresett og åpent samfunn. Jeg kjenner meg ikke helt trygg på at disse forutsetningene er til stede i tilstrekkelig grad i dag.

En annen forutsetning for å sikre en positiv utvikling er at det internasjonale samfunn er villig til å stille opp med tilstrekkelige ressurser – ikke bare økonomisk, selv om det helt klart også må til, men også politisk, slik at man kan støtte opp om helt nødvendige og påkrevde reformer for å sikre en demokratisk samfunnsutvikling.

For det er ikke tvil om at Bosnia-Hercegovina har store utfordringer – jeg tror jeg vil si enorme utfordringer. La meg komme med noen fakta om den økonomiske utviklingen: Bruttonasjonalprodukt falt i 2009 med 3 pst., eksporten falt med 24 pst., og arbeidsløsheten er på mellom 30 og 40 pst., litt avhengig av hvordan man regner.

Fra et utgangspunkt som fra før var relativt svakt, representerer virkningene av finanskrisen – oppå alle andre utfordringer – betydelige utfordringer for myndighetene i landet.

Om to uker befinner jeg meg i Bosnia-Hercegovina som leder av en delegasjon fra NATOs parlamentarikerforsamling. Vi skal ha møter med både politiske og militære ledere for å høre deres syn på landets utvikling. Faktisk spiller Norge og Norges ambassade i Sarajevo en viktig rolle under denne internasjonale delegasjonsreisen. Vår ambassade er nemlig såkalt NATO-kontaktpunktambassade for bosnierne.

Jeg har i dette innlegget pekt på at Bosnia-Hercegovina har betydelige utfordringer. La oss likevel ikke gjøre bildet helsvart. Det finnes også mange positive utviklingstrekk innenfor justissektoren, politiet, forsvaret og på andre områder. Norge har, som før nevnt, bidratt til flere av disse prosessene. La oss fortsette med det.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Torkil Åmland (FrP) [12:25:39]: Først av alt vil jeg få takke interpellanten for at han tar opp dette spørsmålet.

Bosnia-Hercegovina og Balkan-regionen for øvrig har jo en smertefull og vanskelig historie bak seg. Krigene på 1990-tallet skapte dype konflikter mellom etniske og religiøse grupper, som det utvilsomt vil ta lang tid før er skikkelig legt.

Dayton-avtalen fra 1995 etablerte fred mellom partene, men beskrev også hvordan partene i Bosnia skulle samarbeide og bygge en framtidig fungerende føderasjon bestående av de ulike befolkningsgruppene i landet.

Siden det har bosnisk utenrikspolitikk hatt som mål å bli integrert i både EU og NATO. Veien til EU-medlemskap synes fremdeles veldig lang, men Bosnia har fått MAP-status – altså Membership Action Plan-status – i NATO. Norge spilte en viktig rolle for å få dette til, noe utenriksministeren fortjener ros for. MAP-statusen innebærer også et press på Bosnia-Hercegovina for å utvikle reformer i riktig retning.

Det er en stor utfordring å skulle integrere tre etniske og 17 små grupper i et felles nasjonalt prosjekt. Krigen satte som sagt dype spor. Mange i den oppvoksende generasjon har opplevd at deres foreldre er blitt utsatt for drap, overgrep eller fordrivelse. Noen av disse har sågar vært vitne til disse grusomhetene mot sine nærmeste. Slike opplevelser vet vi at det ikke bare er lett å sette en strek over. Det er en reell fare for at en situasjon kan oppstå, der disse konfliktene blusser opp igjen.

Interpellanten spør hva Norge og det internasjonale samfunnet kan bidra med i Bosnia-Hercegovina. Nå er det jo slik at det først og fremst er de ulike gruppene i landet som må ønske fred og arbeide i den retning. Varig fred kan ikke bare tvinges på plass, den må bygges på lang sikt. Som utenriksministeren også var inne på, må man bruke tid, bygge tillit og trygghet mellom partene. Så må det utvikles politiske institusjoner som har legitimitet på tvers av de etniske gruppene og bygges et rettsapparat som gir alle borgere og grupper sikkerhet og rettferdig behandling. På visse områder går dette arbeidet tregt. I en rapport fra Europarådets Monitoring Committee 27. april i år beskrives noen av utfordringene. Vi vet jo at i landets konstitusjon, som ble nevnt her tidligere, er de mindre minoritetene utelukket fra valg i en del av disse politiske organene. Derfor ble konstitusjonen også underkjent av Den europeiske menneskerettighetsdomstol ut fra Den europeiske menneskerettskonvensjon. I denne rapporten fra Monitoring Committee, som har vært på besøk i området og snakket med sentrale politikere der, skriver man som en slags konklusjon:

«(…) we came to the conclusion that political will to implement a constitutional reform before the elections is lacking. This is most disappointing, as it is not the first time that we are facing this situation in Bosnia and Herzegovina. It is high time that the (…) political stakeholders shoulder their (…) responsibilities.»

Det kan synes på denne rapporten som at den positive prosessen som har pågått, er i ferd med å miste noe av sitt momentum. Det er et dårlig tegn. Det er viktig at det internasjonale samfunn opprettholder trykket på landet for reformer og forbedringer. Utenlandske organisasjoner og regjeringer kan bidra med ekspertise og råd, men den nødvendige legitimitet i de politiske institusjonene må også bygges nedenfra i Bosnia.

Videre må internasjonal støtte og bistand koordineres på en slik måte at man unngår at støtte til utvikling eller reformer får konsekvenser som virker mot sin hensikt. Faren er at det under press fra det internasjonale samfunn etableres institusjoner som nok kan ha et demokratisk utseende, men som mangler den nødvendige legitimitet. Man må derfor se til at institusjonene bygges nedenfra, samtidig som de ivaretar de krav til menneskerettigheter og demokrati som er slått fast i Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Varig fred bygges over tid, ja, det bygges over generasjoner. Det er til syvende og sist bare innbyggerne selv som kan være drivkraften i den prosessen. Men det internasjonale samfunn bør være positive pådrivere, sette rimelige krav og sørge for bevegelse framover, slik at utviklingen kan gå i riktig retning. Vi kan jo håpe at begrepet balkanisering en gang i framtiden er et positiv ladet begrep, et begrep der ulike etniske grupper kan bygge stater og politiske institusjoner som bidrar til fred og utvikling i regionen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:30:27]: Vest-Balkan er en region som har vært preget av en rivende utvikling de siste 15 årene. Det har skjedd en økonomisk utvikling som har vært formidabel. Et flertall av befolkningen har det vesentlig bedre nå enn for 5, 10 og 15 år siden. Likevel er Bosnia og nabolandene en region som står overfor betydelige utfordringer. Regionen er hardt rammet av finanskrisen, det er indre etniske spenninger, og man har en skyhøy arbeidsledighet.

Jeg ønsker å tegne et bilde, og Sverre Myrli var bl.a. inne på det nettopp, av motsetningene mellom den rivende utviklingen på den ene siden og de etniske konfliktene på den andre siden, og ikke minst noen av de positive elementene Bosnia står overfor, og da tenker jeg spesielt på både NATO-medlemskap og EU-medlemskap, som har vært med på å drive Bosnia-Hercegovina i riktig retning.

Men la oss først gå tilbake til de tre hovedmomentene som ligger til grunn for hele Vest-Balkans framgang de siste 15 årene. Det er få territorielle uløste konflikter igjen i regionen. Det er grunnleggende positivt, og det fortjener et samlet internasjonalt samfunn respekt og støtte for. Vi ser at det er en betydelig grad av regionalt sikkerhetssamarbeid – igjen utelukkende positivt. Og, som jeg var inne på, man har sett at både NATO- og EU-medlemskap har bidratt til at landet har strukket seg enda litt ekstra for å oppnå demokratiske reformer og andre reformer, deriblant også av økonomien.

Dayton-avtalen, som ligger til grunn, har ikke bare flere utfordringer, det er åpenbart at avtalen ikke kan være det bærende elementet for Bosnia i overskuelig framtid. Det må komme endringer på plass. De endringene må være initiert av Bosnia selv, og det må ha en aksept hos alle partene i Bosnia. Vi ser at spesielt i perioden fra 1995 fram til 2006 opplevde man den mest rivende utviklingen, men i perioden fra 2006 og til i dag har vi sett en rekke små og store tilbakeskritt. Det er nå et stort mistillitsforhold mellom enkelte av lederne i Republika Srpska og føderasjonen. Det er også en arbeidsledighet som er så høy at det er lett å ty til etniske problemstillinger for å forklare det. Likevel ser vi at Bosnia-Hercegovina står overfor et president- og parlamentsvalg til høsten. Jeg håper at det kan være med på igjen å bidra til en positiv reform i Bosnia-Hercegovina. Man trenger i Bosnia et politisk system som evner å se politiske skiller, ikke bare etniske skiller. Det at man har politiske partier som bygger broer over de etniske grensene, vil være et av suksesskriteriene for Bosnia framover.

La meg avslutningsvis rose den norske ambassaden i Sarajevo for den rollen de spiller, men også det norske utenriksdepartement og forsvarsdepartement, spesielt når det gjelder reformeringen av sikkerhetsapparatet i Bosnia. Skal Bosnia være en velfungerende stat, må spesielt sikkerhetsapparatet ha legitimitet i befolkningen og være et allment akseptert sikkerhetsapparat, som ikke beror på etniske skillelinjer, men på staten Bosnia-Hercegovinas suverenitet. Man ser også at det er 70 pst. av befolkningen i Bosnia-Hercegovina som støtter NATO-medlemskap, og tallet er faktisk så høyt som 80 pst. i føderasjonen. Det betyr likevel at det er kun 40 pst. støtte i Republika Srpska, som igjen viser de store utfordringene med hensyn til etniske grenser i landet.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:35:47]: Jeg takker for en god og innsiktsfull debatt om et vanskelig tema i Europa. Jeg er veldig sikker på bosnierne vil sette pris på at utenriksministeren, som representant for regjeringen, fra denne talerstolen nå har sagt at regjeringen deler Haagdomstolens betegnelse og definisjon av det som skjedde i Srebrenica, som folkemord. Da har vi nådd mye – vil jeg si – av målet med denne interpellasjonen.

Så til Dayton-avtalen. Det er riktig som utenriksministeren sa, at vi må ta tiden til hjelp, men det har vi gjort nå i 15 år. Dayton-avtalen var en god avtale da den kom på plass, og brakte fred – ja, la oss bruke begrepet «fred», selv om mange vil mene at det kun er fravær av krigshandlinger. Nå har det gått så lang tid at Dayton-avtalen begynner å bli et problem. Jeg er enig med utenriksministeren i at tiden kan hjelpe oss til å få en positiv løsning, men det kan også – og det er mye som tyder på det – gå i gal retning. Resignasjonen er veldig tydelig, og det jeg frykter mest, er at bosnierne resignerer. Hvis de resignerer for Dayton-avtalen, vil negative krefter overta. Tar negative krefter overhånd, kan den kruttønnen som ligger der, gå i luften igjen.

Jeg deler Gitmarks syn langt på vei, men når han til slutt konkluderer med at dette initiativet må bosnierne selv ta, så må vi begynne å se på: Hva kan bosnierne gjøre, og hva har de gjort, og hvem er det da som sitter med vetoretten og reverserer? Utenriksministeren var innom dette og sa at serberne reverserer en god del ting og legger ned veto mot de viktige reformene som må til både for å avskaffe alle de små enhetene her og der – 14 finansdepartementer f.eks. – og for å få grunnloven til å være i tråd med menneskerettighetene. Det må til et press utenfra. Bosnierne må selvsagt gjøre en jobb, de må ta sin del av ansvaret. Det må også serberne gjøre, men når vi ser at det ikke går slik det burde ha gått, så må vi begynne å se på hva vi kan gjøre utenfra.

Så vil jeg ta del i representanten Gitmarks ros til ambassaden, som gjør en meget god jobb. Jeg er i kontakt med ambassaden, der gjøres det en meget god jobb, og gjennom ambassaden nyter vi respekt i Bosnia.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:39:04]: La meg først, med referanse til stortingspresidentens merknad i sted, beklage at jeg ikke var her ved starten av denne saken. Jeg hadde skrevet dette inn i min dagsorden, og da saken ble fremskjøvet, befant jeg meg på norskkurs med somaliske kvinner på Furuset, og tok korteste veien ned. Jeg var glad for at min kollega Terje Riis-Johansen kunne fremføre innlegget, slik at regjeringens klare budskap kom på interpellantens oppfordring.

Til saken: For det første vil jeg takke for de gode ord som er kommet til ambassaden i Sarajevo. Det er meget hyggelig at det kommer, og det vil bli viderebrakt og kommer til å bli satt stor pris på.

Når det gjelder det andre poenget, om økonomisk virksomhet mellom Norge og Bosnia-Hercegovina, som interpellanten var inne på, er jo selvfølgelig bosniere i Norge en stor ressurs. Som i mange andre sammenhenger har vi en fantastisk ressurs av folk iblant oss som kan begge land, begge kulturer, og vi må forsøke å bidra til å bruke dem så godt som det lar seg gjøre.

Så til diskusjonen rundt Dayton: Det har vært en interessant del av debatten her i dag. Jeg tror vi er inne på de viktige elementene. Det er klart at bosniere selv må være i førersetet. Det er smertefullt, men noe alternativ til det kan det ikke være. Samtidig kan vi ikke overlate bosnierne til seg selv, og da mener jeg – etter å ha erfart disse siste årene – at det er noen viktige støttespillere. For det første naboene: Det er nabolandene til Bosnia-Hercegovina som har vært pådrivere for MAP-status. En av mine viktigste grunner til at jeg også har støttet dette fra norsk side, er at naboene er så entydige på betydningen av det. Naboene er viktige, og derfor er forsoningsprosessen med Serbia, kontaktpolitikken med Kroatia, Tyrkias rolle her – alt dette er positivt. Det vi er nødt til å arbeide for, er å gjøre enheten attraktiv, og det handler om at Europarådet, NATO, EU – den brede transatlantiske integrasjon – tydeliggjør attraksjonen i å gå langs den veien, og høyner kostnadene for dem som blokkerer for en enhetlig stat.

Men jeg minner om at problemet og utfordringen er at hvis man begynner å tukle med de løsningene som ligger til grunn for staten Bosnia-Hercegovina, så kan man tenne på den kruttønna som interpellanten har beskrevet godt. Så der ligger utfordringen, der ligger balansen. Men jeg kan igjen bekrefte her at Norge engasjerer seg i dette, vi har en god kontakt med myndighetene i landet, vi har god stedlig representasjon, og vi får også gode innspill fra miljøene her i Norge. Og det er klart at så lenge Bosnia-Hercegovina er en svak stat på Balkan, har vi en utfordring på Balkan som egentlig må oppta hele Europa.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 avsluttet.