Trine Skei Grande (V) [11:17:58]: Det er, som det står i interpellasjonsteksten, nå ti år siden Rieber-Mohn-utvalget la fram sin innstilling. Og som i debatten vi har hatt før her, har vi noen forpliktelser å ta vare på: alle Guds skapninger som er gitt oss her på jorda. Men jeg må innrømme at jeg også personlig har en veldig stor fascinasjon for akkurat den skapningen vi snakker om nå. Det er en skapning som har vanskelig for å forholde seg til statsgrenser, og som vi har lite kunnskap om. Dette er en nomadisk art, som det er mange mysterier rundt. Det gjør derfor forvaltningen av den spesielt vanskelig.

Villaksen er jo et utgangspunkt for veldig mye friluftsliv. Beregninger viser at rundt 100 000 mennesker i Norge i dag har friluftslivet sitt knyttet til fangst av akkurat denne fisken. Vi regner med at vi har ca. 2 900 årsverk knyttet til naturbruk og denne fisken og en verdiskaping på rundt 1 mrd. kr, pluss at den er en viktig faktor i hele økosystemet. Vi vet f.eks. at elvemuslingene våre ikke ville kunne ha levd slik som de gjør i dag, hvis det ikke hadde vært for villaksen.

Dette er et internasjonalt ansvar som ligger veldig tungt på Norge, da ⅓ av all atlantisk villaks faktisk gyter i Norge. Ut fra gårsdagens skattelister er det helt klart at oppdrettsnæringen i hvert fall tjener gode penger på oppdrett av denne fisken. Men det er et veldig utfordrende samliv mellom oppdrettslaks og villaks. Alle alarmklokker burde ha begynt å ringe. På 30 år har antallet villlaksstammer sunket med 82 pst. Min farfar hadde i sin husmannskontrakt at av dagene med pliktarbeid skulle man bare ha laks som mat et visst antall dager, som forteller hvor lett tilgjengelig laksen var i visse elveområder, og hvor simpel den ble sett på som mat.

I dag er villaksen utryddet i elleve land. De landene som har igjen en villaksstamme, er Norge, Island, Irland og Skottland. Krisen betyr at vi har utryddet laksen i 60 av vassdragene våre, og 200 er truet. 45 av laksebestandene våre er utryddet, og ⅓ av de 401 elvene som er igjen, er truet eller sårbare.

I Finnmark ser vi enorme fall i noen elver. Over natta, eller over vinteren som det er i laksens syklus, ser vi enorme fall, f.eks. i elva Tana.

Vi vet hva utfordringen er: Innenfor ferskvannsområdet er det forurensning, det er kraftutbygging, og det er sur nedbør, som vi har kommet langt med på grunn av kalking.

De store utfordringene i dag er nok knyttet til havbruksnæringen. Vi ser at tragedier utspiller seg i dag i forhold til rømming. Vi ser at det er elver der mellom 16 og 60 pst. av fisken er rømt oppdrettslaks. Hovedproblemet knyttet til det er først og fremst genforurensning. Det er et under for oss at fiskene klarer å finne tilbake til akkurat den elva de kom fra. Det er vanskelig å se bort fra at rømming faktisk ødelegger disse genene over tid.

Den andre store utfordringen er sjølsagt lakselusa. Sjøl om det er brukt 1 mrd. kr det siste året, er forholdet akkurat like alvorlig som før. Vi begynner å se lus som er resistent mot de gamle midlene, og lusa i dag er mye mer aggressiv enn den lakselusa som vi så angrep norske elver på 1980-tallet. Vi ser nye sykdommer opptre i merdene, slik som PD, som kan utgjøre stor trussel mot norske lakseelver. Og Gyro har vært en plage lenge. I dag ser vi at Ranavassdraget er erklært friskt. 16 har blitt friskmeldt, og fem er under friskmelding, så Gyro er en sak som kommer til å være en stor utfordring for villaksen framover, men som vi begynner å få midler for å håndtere.

Fiske har også blitt sett på som en trussel, sjøl om vi ser at det er noen restriksjoner i elvene som fører til at bare 60 pst. kan tas opp i forhold til det man kunne gjøre før.

En kjempeutfordring på hele dette feltet er overvåking og kunnskap. Overvåkingen er veldig stykkevis og har først og fremst vært knyttet til lus og rømming. Vi vet veldig lite om villaksens ferd og f.eks. om hvordan inngrep i naturen påvirker laksens baner. Det er en stor utfordring å ta vare på den genmassen som vi sitter med når det gjelder villaksen. Mange av de problemene vi ser i elvene, kommer ekstremt akutt, og vi burde ha hatt en stor dugnad for å ta vare på de genene som vi ser trues av utryddelse.

Oppsummert ser vi at trusselen øker på alle felter. Kunnskapen vi har om hvilke følger det får, er liten. Vi prøvde med laksefjordregulering, men det har heller ikke gjort at vi har kommet i mål.

I brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen i januar i år skrev miljøvernminister Erik Solheim:

«Den meget alvorlige situasjonen med omfattende rømminger og høye nivåer av lakselus gir særlig grunn til bekymring.»

Jeg deler statsrådens vurdering. Det er stor grunn til bekymring for villaksen og villaksens muligheter i dag. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke tiltak gjør en for å sikre at vi faktisk skal ha mulighet her i landet til å ha en bærekraftig villaksstamme også i framtida?

Statsråd Erik Solheim [11:24:56]: Mens jeg ironiserte over Trine Skei Grande i forrige debatt, vil jeg nå takke henne for å ta opp et veldig viktig tema, som fortjener skikkelig, grundig debatt i Stortinget.

Ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er bestandstallet for 2009, som er det siste året vi har tall for, det laveste for perioden etter 1983. Vi ser jevnt dårlig tilbakevandring av smålaks de siste årene, så jeg deler fullt ut bekymringen for villaksstammen i Norge.

Historisk er det fem trusler mot villaksen: sur nedbør, vannkraftregulering og fysiske inngrep, Gyrodactylus, lakselus, og rømt oppdrettslaks. Vi oppfatter at tre av disse kritiske faktorene er under kontroll, mens to av dem ikke er det.

Sur nedbør har utryddet eller redusert forekomsten av villaks i mer enn 50 elver, men forsuringen i de verst rammede områdene blir nå effektivt motvirket ved hjelp av kalking. Kalkingen har sikret laksebestanden i tolv vassdrag, og det er reetablert bestander av laks i ytterligere ti elver. Vi må holde kalkingen på et høyt nivå i mange, mange år framover for å være sikre på at dette tiltaket er effektivt nok og gir resultater, men det har vært vellykket så langt.

Vassdragsreguleringer og fysiske inngrep har historisk sett vært en av de største truslene mot villaksen, men de siste ti årene har strengere miljøkrav ved vannkraftutbygginger ført til at dette problemet er blitt mindre. I tillegg har vassdragsregulantene bidratt økonomisk til drift av genbank, kultivering og ulike forbedringer, så det er også et område hvor vi føler at det er kontroll.

Ferkvannsparasitten Gyrodactylus salaris er fortsatt en alvorlig trussel mot villaksen. Den har ført til stor dødelighet på laksefisk i nær 50 norske vassdrag, men vi har nå metoder som gjør at det er mulig å bekjempe den med suksess. Senest høsten 2009 ble Ranavassdraget, som er et stort vassdrag, friskmeldt.

Laksefisket er også en betydelig påvirkningsfaktor for villaksen. Interpellanten nevnte Tanavassdraget, som er ikke bare Norges, men et av verdens aller viktigste laksevassdrag. Der er vi avhengig av samarbeid med finnene for å få til en god nok forvaltning, og vi vil nå ta ytterligere initiativ overfor Finland for å se om vi kan få på plass et bedre system for forvaltning av laksen i Tana, hvor vi har et felles ønske om å ta vare på stammen.

Det er klart at laksen også er sårbar for naturlige variasjoner i økosystemet i havet. Vi vet for øyeblikket ikke nok om i hvilken grad havforsuring og varmere vann påvirker laksens bevegelser. Det arbeides intenst for å øke kunnskapen om hvordan det marine økosystemet påvirker oppvekstforholdene for villaks, men dette er klart faktorer som vi i mye mindre grad kan styre. Vi kan kanskje styre det over tid gjennom internasjonale klimaforhandlinger, men vi kan i liten grad styre det nasjonalt. Forholdene i Atlanterhavet må ses mer som en rammebetingelse for laksebestandene. Når det er sagt, er jo det nordøstlige Atlanterhavet blant de havøkosystemer i verden som er i best stand.

Vi står igjen med to hovedproblemer, som vi for øyeblikket ikke kan si at vi har god nok kontroll med. Det er lakselus og rømminger, som også var framme i interpellantens innlegg.

Fiskeri- og kystministeren tok høsten 2008 initiativ til å utarbeide regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Den strategien ble presentert 1. april 2009 og skal legges til grunn for den videre utviklingen av havbrukspolitikken. I strategien er lakselus og rømming av oppdrettsfisk sentralt som de største miljøutfordringene havbruksnæringen nå står overfor.

Når det gjelder lakselus, kan situasjonen grovt beskrives på følgende måte: Situasjonen var alvorlig i 2009. Vi kan ikke endelig oppsummere situasjonen for 2010, men det meste tyder på at hovedbildet for 2010 vil være det samme som for 2009, hvis vi ser året under ett. Oppdrettsnæringen har gjort betydelig innsats for å redusere problemet, som det ble sagt her også. De har gjennomført tiltak for 1 mrd. kr, og det har redusert problemet, men det har ikke fjernet problemet. Det er for tidlig å gjøre en endelig oppsummering av hvor mye smolt som har kommet ut i havet, og i hvilken grad denne smolten er blitt smittet med lakselus på sin ferd ut. Men hovedbildet er at lakselusproblemet fortsatt er en stor og reell trussel mot laksen.

Jeg var selv på befaring i utløpet av Dirdalselva i Ryfylke i slutten av juni. Det er et område hvor det ikke først og fremst er laks, men hvor det først og fremst er sjøørret, og det ble registrert tilbakevandret sjøørret med i overkant av 200 lakselus. Det er klart at om problemet er stort for laks, er det enda større for sjøørret, fordi sjøørreten ikke går ut i havet. Den går bare ut i fjordene og blir dermed lettere smittet. Mange av fiskene vi fanget, var i en elendig forfatning, de hadde alvorlige skader, og det ble funnet en del død fisk. Så det finnes ikke et fnugg av tvil om at lakselus, selv i moderate mengder, kan ha en veldig alvorlig effekt på ung laksefisk når den går ut i sjøen. Det skal ikke mange lus til for å drepe en liten fisk. Det vil bli lagt fram en rapport senere i år om det endelige resultatet av overvåkingen av villfisk for 2010.

18. august 2009 fastsatte Fiskeri- og kystdepartementet en ny forskrift for bekjempelse av lus. Forskriften ga Mattilsynet hjemmel til å pålegge oppdrettere en rekke tiltak i de tilfeller hvor oppdretternes egne tiltak ikke anses tilstrekkelige, bl.a. gis det hjemmel til å pålegge avlusing, brakklegging og slakting av fisk. I tillegg er arbeidet med egne bekjempelsesregimer for lakselus i de ulike regionene blitt videreført.

I juli fastsatte Mattilsynet en ny soneforskrift for å forebygge og bekjempe lakselus i Sunnhordland og Hardanger, som er blant de områdene hvor situasjonen er mest alvorlig. Høringsfristene for en tilsvarende forskrift for Trøndelag gikk nylig ut, og det arbeides med en tilsvarende forskrift for Rogaland. Soneforskriftene fastsetter egne regimer for bekjempelse av lakselus, hvor oppdretterne innenfor den enkelte sonen i fellesskap skal vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes hvis lusetallene overskrider tiltaksgrensen. Fiskeri- og kystdepartementet har gjort det klart at det i nærmeste framtid vil bli sendt på høring flere endringer i regelverket for å få bedre oversikt over bruken av medikamenter.

Når det gjelder rømming, som er det andre store problemet, er situasjonen den at antall fisk som rømmer, ser ut til å gå klart ned. Det er et positivt uttrykk for forbedringer i næringen selv, men vi har ingen god nok oversikt over gråtallene – altså hvor mange rømminger som ikke registreres på en god nok måte. På grunn av veksten i volum i oppdrettsnæringen vil selv et redusert rømmingsproblem fortsatt være et gigantisk problem når det gjelder antall fisk som går opp i elvene. Innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene er et mer reelt mål på den skadeeffekt rømt fisk har, enn på hvor mange vi kan dokumentere som rømmer. Det er dessverre ting som tyder på at rømmingstallene er betydelig høyere enn statistikken tilsier, bl.a. på grunn av lekkasjer fra settefiskanlegg og smoltanlegg.

Innblandingen av rømt fisk i gytebestandene falt betydelig fra 1990 til 2000, og har deretter vært nokså stabil. Innslaget av rømt oppdrettslaks i mange bestander har i denne perioden vært høyere enn det nivået som Vitenskapelig råd for lakseforvaltning anser som forsvarlig med hensyn til bestandenes genetiske integritet.

Det arbeides nå bredt med å redusere rømming. Fiskeridirektoratet har lagt fram Visjon nullflukt, som omfatter en rekke tiltak som følges opp. Det er forvaltningstiltak, herunder kravet til internkontroll i anlegg, nye krav til maskevidde i nøter, nye merkebestemmelser for å redusere sannsynlighet for påkjørsel av anlegg, og skjerpede reaksjoner ved regelbrudd som fører til rømming. For å hindre lekkasjer fra settefisk- og smoltanlegg ble det fra 1. januar 2008 innført krav om dobbelt sikring av avløp til slike anlegg. Fiskeri- og kystdepartementet har også bevilget midler til utvikling av en teknisk standard for settefiskanlegg, som skal bidra til å redusere problemet.

Jeg må legge til at bevilgningen til Fiskeridirektoratets arbeid for å styrke tilsynskapasiteten er økt, og en rekke andre budsjettposter under både Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet, som skal arbeide med dette, er kraftig økt. En liste over det kan jeg eventuelt komme tilbake til.

For å oppsummere: Vi står foran et stort og reelt problem, og vi står overfor en art hvor Norge må sies å ha et særlig ansvar, fordi en så stor del av den norsk-atlantiske laksestammen går opp i elver som er under vårt ansvar. Som interpellanten sa, er dette et fiskeslag som har vært en veldig viktig del av menneskers kosthold, kulturgrunnlag, i Norge i uminnelige tider, og det vil være en ufattelig fallitterklæring for vår generasjon hvis vi skulle bli de som administrerte den norsk-atlantiske laksestammens død. Det vi må finne, er praktiske kompromisser mellom en oppdrettsnæring som gir store fordeler for Norge – det er en stor eksportinntektskilde, en viktig sysselsettingskilde i Distrikts-Norge, men som kontinuerlig må forbedre seg teknologisk og praktisk, akkurat som industrien har vært gjennom raske endringer for å bli miljømessig bedre – og alle de tiltakene vi må sette i verk for å ta vare på villaksen.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:35:20]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg tror vi skjønner alvoret, men vi har en stor jobb foran oss før vi kan klare å finne en løsning. Jeg må innrømme at bortsett fra mine katter, er dette den dyrearten som gir meg mest glede i livet, så jeg er villig til å kjempe hardt for å beholde den.

Jeg har tre konkrete spørsmål – for det første når det gjelder det å bringe kunnskap på banen, det å ha en strategi for å finne ut hvilke ting som faktisk påvirker denne arten. Vi vet om noen trusler, men vi har ingen konkrete bevis for hvilke som utgjør den største trusselen.

Det andre, som er et av innspillene som jeg har fått fra mange rundt i landet, er behovet for en mer global strategi. Vi deler denne ressursen med flere andre, og det gjelder ikke bare de landene som i dag forvalter villaksressurser, men også noen som forvalter oppdrett i det samme geografiske området, som f.eks. Canada, noe som også er en utfordring.

Da utdanningskomiteen var på besøk i Chile for en og en halv periode siden, ble vi møtt av fortvilte marinbiologer som så at norske oppdrettere brukte norsk-atlantisk laks til oppdrett i Stillehavet. Det betyr at reguleringa er veldig forskjellig rundt omkring i verden, og kanskje vi kunne hatt et internasjonalt, felles initiativ for å se på hvilke faktorer som påvirker villaksen i dag.

Og det tredje er dette med genbank, som jeg tror haster, og som det har vært veldig viktig å få på plass.

Kan statsråden svare på spørsmålene om kunnskapsoppbygging, global regulering og genbank, som jeg mener er en av de tre faktorene som ikke er så høyt oppe i dagens debatt?

Statsråd Erik Solheim [11:37:39]: For å gå på de tre konkrete spørsmålene som ble stilt av Trine Skei Grande: Det jeg har forsøkt å framlegge i dette interpellasjonssvaret, er selvsagt det vi i dag antar er riktig kunnskap. Jeg deler helt oppfatningen av at naturen er utrolig kompleks. Hvordan de ulike faktorene i et økosystem påvirker hverandre, vet vi en del om, men vi vil få veldig mye mer kunnskap i årene framover – hvordan de mange ulike truslene mot villaksen som jeg har listet opp, vil virke sammen, om noen av dem er vesentlig viktigere enn andre, f.eks. hvilken betydning eventuelle temperaturendringer har, leveforholdene i Atlanterhavet, forsuring. Hvor stor rolle alt dette spiller, vet vi lite om, så det å innhente mye mer og bedre kunnskap er viktig. Det bør vi for øvrig også gjøre i samarbeid med andre land.

Så ble det etterspurt en mer global strategi. Det tar jeg gjerne med tilbake for å få vurdert av våre fagfolk hvor mye det er å hente på det. Men det er helt sikkert at dette er en art som beveger seg over svære avstander. Det å ha en global strategi – og det vet jeg interpellanten heller ikke mener – kan ikke forhindre at vi må gjøre vårt ytterste her i Norge. Vi har et ansvar for å holde orden i eget hus, og selvfølgelig skal både Miljøverndepartement, Utenriksdepartementet og andre se på det og i hvilken grad vi kan ha noe å hente på bedre samarbeid med andre. Det er jo et tema som har betydelig internasjonal interesse. Det er ikke på så veldig mange områder jeg får så mange brev fra andre himmelstrøk som når det gjelder laks, enten det er fra Canada, USA, Island eller andre steder. Så hva vi gjør, har interesse for andre. Det er ikke bare fordi folk derfra kommer og fisker i våre vassdrag, men fordi det kan ha betydning også for dem.

Når det gjelder genbank, vil jeg gjerne også konferere litt med andre, men selvsagt er det å ta vare på genressursene en veldig viktig ting. Jeg skal eventuelt komme tilbake til det i et senere svar.

Så vil jeg si at slik vi i dag ser det, ligger jo nøkkelen til løsning på dette området i skjæringspunktet og kompromisset mellom oppdrettsnæringen og villaksen. Jeg oppfatter at samtlige 169 stortingsrepresentanter og samtlige regjeringsmedlemmer mener at vi både skal ha en oppdrettsnæring i Norge og ta vare på villaksen. Dermed er det hvordan vi skal finne kompromisser mellom dette, som er det egentlige spørsmålet.

Som jeg sa: Oppdrettsnæringen er en svær, voksende og viktig næring for Norge, men den må også være under konstant forbedring. Jeg tror fortsatt oppdrettsnæringen har mye å lære av industrien. Industrien kom til et punkt hvor den sluttet å finne en form for unnskyldning for ikke å gjøre noe med miljøproblemene. Den begynte å bruke alle sine beste hoder, beste forskere, og gjorde det til et ledelsesproblem hver dag og time å lete etter mulighetene for miljøforbedringer i industrien. Da ble miljøproblemene i industrien i de vestlige land mer eller mindre løst. Det samme bør oppdrettsnæringen sette seg fore å gjøre.

Marianne Marthinsen (A) [11:41:03]: Villaks er en gjenganger i denne salen, heldigvis. Jeg deler representanten Skei Grandes fascinasjon for denne veldig spesielle arten, som starter livet sitt i en elv, vandrer ut i saltvann og vender tilbake til nøyaktig samme elv og samme gyteplass uten at vi forstår hvordan det kan skje.

Jeg har brukt utallige timer på Norsk Villakssenter i Lærdal, hvor min svigerfamilie har bidratt til sentrale deler av utstillingen, og jeg deler altså fascinasjonen over dette.

Så har interpellanten helt rett i at situasjonen er bekymringsfull. Mange av bestandene våre er allerede utryddet, og fasiten for situasjonen i elvene våre er nå at 120 av elvene er stengte, og 180 elver får to–fire uker ekstra fredning. De siste tre årene har beregnet innsig av smålaks vært det laveste noen gang.

Så redegjorde statsråden grundig for alle de ulike truslene som villaksen er utsatt for, enten det er sur nedbør, regulering av vassdrag eller gyro. Alle er vesentlige, men de blir regnet som stabiliserte faktorer, ting som vi har noenlunde kontroll på. Den trusselen som vurderes som ikke-stabilisert, er lakselus og rømt oppdrettslaks. Jeg synes at det er bekymringsfullt når vi på energi- og miljøkomiteens budsjetthøring i går fikk forelagt oss tall som viser at lusesituasjonen i merdene er like ille som i fjor, som vi alle husker som et veldig vanskelig år, og det til tross for at det ble satt i gang avlusing i stor skala.

Mye av trusselen ligger jo i at oppdrettslaksen er mange i antall, mens villaksen er få. I en enkelt merd kan det være opp mot en halv million fisk. Det totale innsiget av gyteklar villaks til Norge ligger på mellom en halv og en million. Årlig rømmer det mer oppdrettslaks enn det årlige tilsiget av villaks til Norge. DNs tall sier at innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene i snitt ligger på 17 pst. Noen steder er det selvfølgelig mye lavere, og der går det veldig bra, men i enkelte bestander er det opp mot 60 pst.

Så er jeg enig i at det er svært bekymringsfullt at det er påvist resistent lakselus flere steder i landet. Man trenger ikke mye fantasi for å se for seg hvor kritisk situasjonen kan bli hvis resistent lus sprer seg til mange anlegg langs kysten.

Så var det flere tiltak som ble satt i gang i fjor. Mattilsynet ble gitt hjemmel til å pålegge avlusing, utslakting av fisk og i verste fall brakklegging. Det var bra og helt nødvendig. Den 5 pst. økningen i maksimal tillatt biomasse, som det lå an til i fjor, ble stoppet, og den er fortsatt ikke tatt stilling til fordi man tar den situasjonen man er oppe i, alvorlig.

Så er det veldig bra at rømmingen har gått betydelig ned, og næringen skal ha honnør for det. Samtidig er lus i merdene et problem uansett, for smolten må passere disse anleggene på vei opp i elven og passerer dermed et belte av lus, og vi vet at smolten er veldig sårbar. Dessuten er det ikke nødvendigvis antall rømte fisk som er det avgjørende, men hvor stort innslag av rømt fisk man har på gyteplassene.

Fiskeridirektoratet har sin Visjon nullflukt. Den er viktig. Jeg vil framheve som spesielt viktig at man fikk på plass skjerpede reaksjoner ved regelbrudd. Men Vitenskapelig råd for lakseforvaltning sier samtidig at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelige for å få mengden lakselus ned på et nivå som er bærekraftig i forhold til villfisk. Det er vi nødt til å ta alvorlig.

På samme måte som landbasert næringsvirksomhet gjennom en lang periode har vært utsatt for gradvis strengere miljøkrav og reguleringer og har beveget seg i bærekraftig retning, er det helt naturlig at det samme skjer for havbruksnæringen. Og det oppfatter jeg at næringen selv er interessert i og ser nødvendigheten av.

Merking av laks er noe som stadig diskuteres, og jeg mener vi er nødt til å vurdere alvorlig om det skal tas i bruk. Det å vite hvor den rømte laksen kommer fra, gjør at man kan plassere ansvaret der hvor det hører hjemme – og det vil virke forebyggende. Men det viktigste er selvfølgelig å hindre at rømming skjer. Jeg håper og tror at utviklingen av ny teknologi kan bidra til å løse mange av de miljøutfordringene som oppdrettsnæringen står overfor i dag.

Lukkede anlegg er åpenbart interessant. Det som skjer i Hardangerfjorden, er vel verdt å følge med på. Det ville være bra om man i Norge fikk på plass flere pilotanlegg og prøvde ut teknologien skikkelig. I Canada har man allerede innført krav om at man skal bruke lukkede anlegg når konsesjonene utvides.

Så, helt til slutt: Dette blir ofte framstilt som en konflikt mot næringsinteresser, og jeg synes det er verdt å nevne at laksefiske også bidrar til 2 500 årsverk og er en viktig inntektskilde i mange lokalsamfunn. Det hører også med i det store bildet.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:46:19]: Først takk til interpellanten som tek opp ei viktig sak.

Villaksstamma vår har fått aukande fokus i ei tid då vi også ser at oppdrettslaks er sterkt etterspurd, med rekordstore salstal og gode prisar. Mange meiner at det er nøye samanheng mellom oppdrettsvolum og problemet med m.a. lakselus.

Nettopp lakselusa er blitt eit aukande problem mange stader. Det er gjennomført eit samordna avlusingsprosjekt, som er nemnt her tidlegare, av oppdrettsnæringa, som har redusert problemet betydeleg. Men framleis er det eit stykke igjen før ein kan seie at ein har situasjonen under full kontroll. Situasjonen er god i nord, mens utfordringane i sør derimot er større.

Vidare utgjer Gyrodactylus salaris eit press mot villaksstamma, og Framstegspartiet er klar på at satsinga for å fjerne denne parasitten må aukast betydeleg. Denne sjukdommen blei som kjent innført i elvane av offentlege aktørar, og her må bokstaveleg talt forureiner betale, og det må gjerast raskt.

For då å vareta dei biologiske spesialitetane og tilpassinga laksen har til dei enkelte elvane, er det viktig at genbanken har evne og ressursar til å vareta den svært viktige ressursen villaksen er.

Så nokre ord om røkting av dei enkelte elvane. Det blir i dag gjort eit umåteleg viktig og godt arbeid av enkeltpersonar og elveeigarar. Dette arbeidet bør styrkjast, og der har det regionale forvaltningsnivået eit ansvar. Som vi er kjende med, blir det i dag innbetalt eit betydeleg beløp til fylkeskommunane i konsesjonsavgift, og her har m.a. fylka ei betydeleg moglegheit til å ta eit ansvar. Møre og Romsdal er eit godt døme i den samanhengen. Dei har fått tilsegn på i underkant av 20 mill. kr i konsesjonsavgift, og bestemde då at desse midlane skulle gå til førebyggjande tiltak for villaksen i vassdraga i fylket.

Så nokre ord om rømming av oppdrettslaks: Store mengder fisk går tidvis tapt. Eg las nyleg om det i avisa Driva, som fortel om store mengder kiloslaks i Sunndalsfjorden, som blir fiska med sluk frå strender og kaier. Dei representerer naturlegvis ein fare for lokal villaksstamme, spesielt dersom dei etter kvart får gå opp i lokale vassdrag der dei kan vere med på å forureine biologisk. Men når det då blir foreslått å gi løyve til garnfiske, for på denne måten å ta opp mest mogleg av den rømte fisken, får ein merkeleg nok nei til det.

Her er eit eksempel på uforståeleg såkalla fagleg vurdering og kva som er hensiktsmessig for å løyse eit akutt lokalt problem. Problemet er framleis ikkje løyst. La meg understreke at når det gjeld rømming frå oppdrettsanlegg, er det heilt uakseptabelt, og vi ser heldigvis at denne problemstillinga er i ferd med å bli mindre aktuell.

Lat meg avslutte med at vi må leggje vinn på å få ei løysing som gjer at både havbruksnæringa og villaksnæringa kan leve vidare, nærast side om side. For den eine næringa er viktig for, som det blir sagt her, opptil 100 000 knytte til friluftsliv, og havbruk gir oss store eksportinntekter som velferdssamfunnet vårt treng.

Siri A. Meling (H) [11:50:31]: Siden 1970 er de samlede fangstene av atlantisk laks redusert med 75 pst. Om lag en tredjedel av verdens ressurser av atlantisk laks hører hjemme i Norge, fordelt på om lag 400 gjenværende bestander.

Norge har derfor et særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på den atlantiske villaksen. Det er stor grunn til bekymring for den vedvarende nedgangen i villaksstammen. Det er tre hovedutfordringer som truer villaksen: genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks, sykdoms- og parasittproblemer forårsaket av oppdrettsvirksomhet og lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Disse truslene, i tillegg til det klimaendringene kan forårsake, kan sannsynligvis hver for seg utrydde villaksen. De to første av disse, rømming og parasitter – og da er det særlig lakselus jeg tenker på – henger sammen med oppdrettsnæringen.

Den meget alvorlige situasjonen med rømminger og høye nivåer av lakselus gir særlig grunn til bekymring. Næringen har et klart ansvar for å drive bærekraftig. Vi skal fortsatt legge til rette for høy verdiskaping og arbeidsplasser innen oppdrettsnæringen, men det må gjøres på en måte som ikke truer villaksen.

Bærekraftig drift i oppdrettsnæringen er ikke minst viktig for næringens egen fremtid. Villaksen er den genetiske banken for oppdrettslaksen, og dersom villaksen blir utryddet, trues også fremtiden for oppdrettsnæringen.

Oppdrettsnæringens omdømme når det gjelder bærekraft, er også viktig i betydelige eksportmarkeder, både her i Europa, i Nord-Amerika og andre deler av verden.

I Høyre deler vi interpellantens bekymring for den negative utviklingen i villaksbestanden, og vi vil berømme henne for at hun i dag tar opp denne problemstillingen. Interpellanten har helt rett når hun påpeker at oppdrettsnæringen har skapt mange arbeidsplasser i distriktene. Men det har etter hvert utviklet seg en omdømmeutfordring som følge av miljøproblemene i kjølvannet av næringsaktivitet.

Overvåking viser et betydelig innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestanden for villaksen, om lag 17 pst., mens de vitenskapelige rådene til villaksforvaltningen tilsier at nivå på mer enn 5 pst. innblanding av oppdrettsfisk truer den langsiktige overlevelsen av villaksbestandene. På noe sikt bør innslaget av rømt oppdrettsfisk ligge langt under dette nivået. Næringen må ta tak i dette og få slutt på den altfor høye graden av rømning fra anleggene. Mengden av parasitten lakselus antas å være seks–ti ganger mer enn det bærekraftige nivået. Oppdrettsanleggene har dessverre gitt gode livsvilkår for denne parasitten. Næringen har gjennomført flere tiltak for å prøve å avluse anleggene, men har likevel ikke klart å få lusetallene ned til et akseptabelt nivå.

Oppdrettsnæringen har altså mye å ta tak i. Samtidig er dette en profesjonell næring som mange ganger har vist at den klarer å ordne opp når den får problemer. De fleste oppdretterne er seriøse næringsutøvere som tar utfordringene på alvor. Samtidig vil det i en del områder være nødvendig med restriktive tiltak fra myndighetene. Vi bør derfor ha en differensiert politikk når det gjelder tildeling av konsesjoner for lakseoppdrett. Vi bør kunne åpne for vekst i næringen i områder der det ikke er problem med tanke på rømning eller lakselus, mens vi må føre en mer restriktiv linje i områder der har vært mye rømning, mye sykdom i merdene eller høye lakseluskonsentrasjoner. I slike områder må oppdrettsnæringen vise at de kan løse problemene sine før det blir aktuelt med videre vekst. Det bør også kunne være aktuelt med begrensninger i forhold til dagens drift. Den beste motivasjonen for eierne av disse anleggene må være at de også får mulighet til vekst når problemene blir løst.

Statsråd Solheim påpekte helt riktig at antall rømninger går ned. Det er riktig. Jeg har lyst til å berømme det arbeidet som Fiskeridirektoratet har gjort i forbindelse med Visjon nullflukt, sammen med politiet, med Økokrim og med næringen selv, for å få ned tallene. Der har det vært en dugnad og et samarbeid som har gitt resultater. Det er veldig bra. Men i tillegg tror jeg det er viktig å lytte til næringen og de løsningene næringen selv foreslår, at en kan være litt mer lempelig i forhold til strukturering og rammebetingelser for næringen, slik at de også har mulighet til å innrette seg på en måte som vil være mer optimal i forhold til sykdomsbilde og rømningproblematikk.

Når det gjelder manglende oversikt over gråtall, er kanskje ikke jeg så bekymret som statsråden. Jeg tror at vi får mange rapporter inn om rømt fisk. Det å ha mulighet for DNA-sporing, som man har i dag, gjør at oppdretterne vet at sannsynligheten for å bli oppdaget er ganske stor. Det er også viktig i det forebyggende arbeidet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:55:49]: Situasjonen for norsk villaks er svært alvorlig. Det rømmer mer oppdrettslaks hvert år enn det årlige tilsiget av villaks. Målt i volum er det helt ufattelig mye mer oppdrettslaks i Norge nå enn det er villaks. Dette representerer en stor utfordring i seg selv, hva gjelder både smittefare og sykdommer og villaksens særegne genetikk.

Laksebestandene tåler ikke mer enn 5 pst. innblanding av oppdrettsfisk over tid. Derfor har vi en utfordring foran oss. Selv om oppmerksomheten rundt luseproblemet var rekordhøyt i fjor, er ikke problemet mindre i år. Derfor vil også jeg rose interpellanten Trine Skei Grande for et svært godt initiativ. Denne debatten er viktig.

Statsråden har redegjort godt for de tiltakene som nå settes i verk. Mattilsynet har fastsatt en ny soneforskrift for Sunnhordland og Hardanger. Det samme vil bli gjennomført i Trøndelag og Rogaland. Det er gitt hjemmel til å pålegge brakklegging og utslakting av fisk. Det er innført krav om dobbeltsikring av avløp fra smoltanlegg og settefiskanlegg. Fiskeridirektoratet har fått en økning på 10 mill. kr for å øke tilsynskapasiteten i næringen. Det trengs. Og Fiskeridepartementets og Miljøverndepartementets budsjetter er styrket med til sammen 15 mill. kr, bl.a. til overvåkning, datainnsamling og problemstillinger knyttet til rømning.

Men denne debatten bør handle om noe mer enn myndighetenes reparasjon av problemene som oppstår ved en ikke bærekraftig næring. For det er ikke reparasjon som kan sikre villaksbestandene i Norge mot sykdom og utryddelse. Det er målrettede grep for å endre driften av oppdrettsindustrien. Oppdrettsindustrien bærer et stort ansvar for villaksens situasjon. Politikerne har vært for ettergivende overfor næringens krav. Derfor var fjorårets utsettelse av den planlagte økningen av maksimalt tillatt biomasse et veldig viktig signal. Det er ikke alltid at en nærings ønsker er til næringens eget beste.

Når jeg sier dette, vil det nok ikke mangle på innvendinger fra høyresiden om at jeg ikke respekterer og ser den verdiskapingen, den teknologiutviklingen og de arbeidsplassene som oppdrettsindustrien representerer. Det er selvfølgelig feil. Jeg har selv flere ganger hatt stor glede av å besøke oppdrettsnæringen på Hitra og Frøya i mitt hjemfylke og sett de verdiene som skapes og alt arbeidet som gjøres for å drive en god næring. Men på mange måter har denne problemstillingen mye til felles med norsk petroleumspolitikk: Et for høyt trykk over for lang tid vil gi alvorlige ettervirkninger som verken er bra for verdiskaping eller for miljø. Jeg håper at det ikke skal være nødvendig med eksemplet Chile for å vise hva som kan skje hvis vi ikke sammen tar grep om en situasjon som i sitt vesen ikke er bærekraftig. Det holder ikke å henvise og referere til enkelte useriøse aktører. Problemet er materielt.

Næringen vil ikke være bærekraftig så lenge altfor mange bekymringsmeldinger møtes med svar om at alt går bedre enn vi trodde før, at antall rømninger prosentvis går ned, når det er det samlede volumet som er interessant sett i forhold til villaksen, og at lusesituasjonen snart vil være under kontroll. Det vi tvert imot trenger, er en næring som ikke avviser, men omfavner utvikling av lukkede oppdrettsanlegg. I andre deler av verden drives dette med lønnsomhet. Vi kan ikke akseptere en avvisning av overgang til lukkede anlegg bare fordi det gir litt mindre overskudd. Det er tvert imot et ansvar man må ta, når forretningsvirksomheten står i fare for å utrydde en hel art. I mange tilfeller vil også lukkede anlegg gi muligheter for utnyttelse av avfallstoffer til f.eks. biogassanlegg. Det har vært diskutert planer om dette i Ørland kommune i Sør-Trøndelag, som jeg følger med stor interesse. Vi trenger en næring som inntil da legger seg i selen for mer sofistikert merking av fisk, slik at vi kan stille de ansvarlige til ansvar ved store rømninger. Som energi- og miljøkomiteen hørte i høringen i går, er det ikke nødvendigvis slik at sporingsmekanismene vi har i dag, er tilstrekkelige for å peke ut de ansvarlige. Det må la seg gjøre.

Vi trenger å ta en kritisk gjennomgang av vår egen rolle og vårt eget ansvar. I altfor mange år har landets storting, uavhengig av farge og flertall, unnlatt å handle i møte med de faresignalene som den voldsomme veksten i mengden oppdrettslaks har ført med seg.

Vi må være klar for å erkjenne manglende bærekraft i politikken som er ført over mange år, og stille oss selv spørsmålet: Er vi tjent med at noen av våre mest verdifulle arter trues av utryddelse på grunn av kortsiktige profitthensyn? For min del er svaret klart nei. Om oppdrettsnæringen skal være en del av levebrødet vårt også om ti, tjue og tretti år, må kursen endres. Det er på sikt også til næringens eget beste.

Erling Sande (Sp) [12:00:41]: Villaksen er ein viktig del av det biologiske mangfaldet og er ein fascinerande skapning, som fleire har vore inne på. Derfor er villaksen si overleving ikkje berre viktig for at Noreg skal kunne ta i vare sine internasjonale plikter, men òg for at dei generasjonane som kjem etter oss, kan få oppleve denne skapningen.

Vi veit at det å sikre levedyktige villaksstammar betyr noko for aktivitet og sysselsetjing rundt om i landet vårt. Det er ei viktig næring i mange bygdesamfunn. Så eit målretta arbeid i tråd med det statsråden har gjort greie for her, er avgjerande viktig. Det er bra at regjeringa tek grep gjennom både lovgjeving og regulering på dette området for å imøtekomme dei utfordringane som denne arta har.

Statsråden har peika på at det er fleire truslar mot villlaksstammane, og at ein derfor må arbeide på eit breitt plan for å møte desse. Men det er òg viktig at dei tiltaka vi set i verk, er treffsikre, og – som interpellanten har vore inne på fleire gonger – at dei er kunnskapsbaserte. Det å setje næringar opp mot kvarandre berre for å byggje opp under retorikk og utan å leite etter praktiske og tenlege løysingar på utfordringane, er etter Senterpartiet sitt syn lite tenleg.

I april 2009 la regjeringa fram ein strategi for ei miljømessig berekraftig havbruksnæring. I samarbeid med Miljøverndepartementet har Fiskeri- og kystdepartementet gjeve ei oversikt over status, iverksette tiltak og mål, og behov for nye tiltak på fem hovudområde der havbruk påverkar det omliggjande miljøet. Frå statleg hald har ein gjennom vinteren vi var igjennom, vist at ein følgjer situasjonen tett, og at ein evnar å setje i verk nødvendige tiltak når det er påkravd, men framleis har vi eit stort lakselusproblem – trass i den innsatsen som er lagd ned frå styresmaktene, og med stor innsats frå havbruksnæringa, for å møte denne utfordringa. Det krev sterkare lut i tida framover. Eg synest det er bra at statsråden strekar under ei sonetilnærming, for vi veit at dette er eit stort problem i nokre område, og så skal vi hugse at i andre område er luseproblematikken per i dag ikkje noko stort problem. Derfor er det heilt rett å ha den sonetilnærminga som statsråden viser til. Eg har òg lyst til å understreke representanten Grimstad si påpeiking av det store arbeidet som skjer lokalt i regi av både friviljuge og av offentlege styresmakter når det gjeld villaksproblematikk generelt.

For Senterpartiet er det viktig å vidareutvikle både sjømatnæringa og villaksnæringa. Det er to viktige næringar. Dialog er heilt avgjerande. Ein skal lytte til forslag frå næringane. Så lyt ein vurdere dei forslaga som kjem inn. Det er nok rett, som representanten Serigstad Valen seier, at det ikkje alltid er slik at dei føreslåtte tiltaka er dei mest treffsikre, men eg trur det alltid er viktig å vurdere dei.

Så er det som interpellanten heilt riktig sa, og som Skei Grande er flink til å streke under i denne salen, at den erfaringsbaserte kunnskapen må liggje til grunn når ein tek avgjerder. Det gjev dei mest treffsikre avgjerdene. På den måten kan vi sikre villaksen, og vi kan få ei framtidsretta havbruksnæring der aktørane er på lag med styresmaktene for å finne dei riktige grepa.

Det har vore nemnt ei rekkje moment og tiltak her. Eg skal ikkje gjenta det som har blitt sagt, berre understreke konklusjonen: Her lyt ein auke innsatsen, ein lyt fokusere på villaksen si overleving òg i tida som kjem, og så lyt ein ha ein dialog og sikre at dei løysingane ein vel, fokuserer både på bevaring av villaksen og på sikring av havbruksnæringa, som er ei viktig næring, inn i framtida.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:05:27]: Villaksen er et levende miljøbarometer som viser om vi forvalter vassdragene, kysten og havområdene på en bærekraftig måte. Som interpellanten riktig påpeker, er 120 av 450 elver blitt stengt for fiske i år. Det er en alvorlig situasjon. Representanten Marthinsen sa at det er utrolig mange laks i merdene. Ja, og derfor er Kristelig Folkepartis holdning at vi må fryse all videre vekst i antall oppdrettsfisk inntil vi har fått kontroll på lakselus og rømming. I tillegg må vi iverksette tiltak for å sikre en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring.

Sju av ti norske villaksstammer er i ferd med å dø ut, ifølge en rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Både fagetater og miljøorganisasjoner er enige om at vi har store utfordringer med måten dagens oppdrettsnæring drives. Den er ikke bærekraftig.

På tross av store utfordringer med lus og rømming vil ikke regjeringen avlyse kapasitetsøkningen i havbruksnæringen i forslag til statsbudsjett for neste år. Det varsles at regjeringen vil legge fram en egen sak om økning i maksimalt tillatt biomasse. Å øke antall oppdrettsfisk nå mener Kristelig Folkeparti er svært kortsiktig og vitner om mangelfull evne til å ta situasjonen i oppdrettsnæringen på alvor.

Kristelig Folkeparti vil se på ulike tiltak for å sikre en bærekraftig næring. Lukkede anlegg i sjø er en mulig løsning som kan ivareta både næringsutvikling og kravet om en miljømessig bærekraftig næring. Lukkede anlegg er allerede i drift i både Kina og Canada, og en eventuell framtidig kapasitetsøkning kan derfor forbeholdes dem som driver med lukkede anlegg.

Regjeringen bør også legge fram en plan for langsiktige strukturelle endringer i reguleringen av oppdrettsnæringen. Oppdrettsnæringen må kontrolleres og stilles strenge krav til, på samme måte som tidligere SFT, nå Klif, gjør overfor landbasert industri.

Representanten Serigstad Valen nevnte at Fiskeridepartementet har fått økt sine midler til kontroll. Da er det merkelig at Mattilsynet, som skal utføre denne kontrollen, får reelt redusert sitt driftsbudsjett med i overkant av 2 pst. neste år. Vi mener at dette skaper utfordringer for trygg mat og også for kontroll av oppdrettsanlegg.

I tillegg til lakselus er rømt oppdrettslaks den andre hovedtrusselen for villaksen. Lakserømming må forebygges langt sterkere enn i dag. Det er viktig både for å sikre oppdrettsnæringens omdømme og mulighet for bærekraftig og lønnsom produksjon på sikt, og for å bevare villaksen og sjøørreten i Norge. Vi har 15 pst. rømt laks i elvene. Innslaget er kronisk for høyt. Når det er 1 000 oppdrettslaks for hver villaks, illustrerer det hvor stor trusselen egentlig er. Rømt oppdrettslaks har blandet seg med villaksen og gitt genetisk svekkelse av laksen.

Stengte lakseelver gir også negative økonomiske konsekvenser for landbruksnæringen. Bondelaget regner med at stengte lakseelver gir 500 mill. kr i årlig tap. Norske Lakseelver beregner de lokaløkonomiske tapene som følge av restriksjonene til 280 mill. kr. Dette betyr også tap av viktige og miljøvennlige arbeidsplasser. Mange norske bestander av villaks og sjøørret vil ikke overleve om ikke truslene fra lakselus og rømt oppdrettsfisk opphører.

Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare den atlantiske villaksen. Kristelig Folkeparti ber derfor regjeringen iverksette tiltak for å stanse den negative utviklingen, ellers vil verken villaksen eller oppdrettsnæringen overleve.

Tove-Lise Torve (A) [12:10:25]: Å ta vare på villaksen er selvsagt veldig viktig. Det er alle enig i. Flere før meg i debatten har pekt på hva som er hovedutfordringene, og hvilke tiltak som er mest aktuelle og relevante. Jeg er veldig glad for at det er tverrpolitisk enighet om og forståelse for hva som er situasjonen.

Jeg vil hovedsakelig snakke om bekjempelsen av Gyrodactylus salaris, eller Gyro, som vi sier på de kantene av landet som jeg kommer fra. I min heimkommune, Sunndal, har vi fått midler fra regjeringen til å bekjempe gyroen i elva Driva med fiskesperre og kjemisk behandling av elva. Det er vi veldig takknemlig for, og jeg vil benytte anledningen til å takke statsråden for midlene.

Driva er et stort vassdrag som begynner på Dovre, og renner ut i Sunndalsfjorden i Møre og Romsdal. Vassdraget har mange store og små sideelver som gjør det umulig å behandle vassdraget kun kjemisk. Det skal derfor bygges en fiskesperre, en såkalt langtidssperre, nedenfor de største sideelvene. Sperra skal stå i et visst antall år fram til en er sikker på at fisken over sperra er død, og dermed også gyroen. Deretter skal elva behandles, og sidevassdragene nedenfor sperra skal også behandles kjemisk, mens sperra fortsatt står. Slik er målet at Driva skal bli gyrofri. Så skal det settes ut ny, ekte Driva-laks.

Dette prosjektet er ikke uproblematisk. Tro og tvil avløser hverandre, med ulik begrunnelse. Blant annet er det ingeniørmessige utfordringer med selve fiskesperra, samt vanskeligheter med å finne et egnet sted med egnet grunn. Sperra skal stå i mange år og tåle store flommer i en flomstor og vill elv. I tillegg vil grunneiere og elveeiere og lokalt reiseliv og næringsliv tape store inntekter på manglende fiske og dermed sviktende turisme mens sperra står og behandling pågår. Disse ønsker naturlig nok en kompensasjon for sitt inntektsbortfall. Derfor er det veldig viktig med gode lokale prosesser for å lykkes.

Men forhåpentligvis vil vårt forsøk vise seg å bli en god metode for bekjempelse av Gyro i disse store vassdragene. Jeg skal garantere at dersom vi lykkes, er det ikke bare Driva-laksen som vil bli en glad laks!

Vi vet også at effektkjøring og manglende minstevannsføring tilknyttet kraftverk i laksevassdragene har redusert villaksstammen betraktelig. Meg bekjent har godt og vel 50 vassdrag status som nasjonale laksevassdrag. Rundt halvparten av disse er regulert under eldre konsesjoner som nå er, eller snart blir, gjenstand for revisjon. Her må kraftselskapene vise samfunnsansvar og vilje til å «rette oppatt æille feil ifrå i går» og slik bidra til å sikre framtiden til villaksen. Det må bli slutt på at kraftprodusentene bidrar til smoltdød ved å kjøre for lite vann i lakseelvene, som en f.eks. har opplevd i elva Surna i Møre og Romsdal.

Så til slutt: Flere har vært inne på aktuelle tiltak for å hindre rømming av oppdrettsfisk og bekjempe lakselusa. Mye av dette er bra. Forskning og utvikling har også flere vært inne på. Jeg mener, i likhet med et par andre som har sagt det her fra talerstolen, at det å kjøre i gang piloter på lukkede oppdrettsanlegg er nødvendig. Kanskje kan dette være framtidens løsning på konfliktene mellom oppdrettsnæringen og villaksen. Lukkede anlegg kan forhåpentligvis lettere hindre rømming av oppdrettsfisk og smitte mellom oppdrettsfisk og villfisk. Det er i hvert fall verdt et forsøk.

Trine Skei Grande (V) [12:15:02]: For det første vil jeg takke for at alle partiene var med – fra flere parti inntil flere. Det er sagt mye klokt her i dag. Jeg tror ingen kommer til å skamme seg over noen av de innleggene som er holdt her, sjøl 100 år etterpå, sjøl om vi ikke vet om vi har rett på alle punktene.

Jeg har lyst til å løfte noen utfordringer framover. Jeg kommer til å gjenta spørsmålet mitt når det gjelder genbank. Vi har en genbank, men har de ressurser til å ta alle de norske lakseelvene? Det virker ikke sånn i dag. Hvis statsråden kan gi meg et godt svar på det, sparer Venstre en inndekning på sitt budsjett. Vi hadde tenkt å legge på til genbanken i vårt alternativ – det var en liten lekkasje.

Jeg mener det er to utfordringer i oppdrettsnæringa der jeg mener at man burde ha gått i dialog og fått en avtale om frister i forhold til målsettinga. Det gjelder både rømming og lus. At problemet med rømming er blitt redusert, handler jo både om at vi har en næring som er i ferd med å gå bort fra å være en cowboy-næring til å være en meget profesjonell næring, og at vi har forsikringsordninger som gjør at det ikke lønner seg å miste syk laks, for å si det sånn. Jeg mener at vi her – som flere har tatt til orde for, og som jeger- og fiskeforeninger har ment – må se på lukkede anlegg. Jeg mener i hvert fall at man må prøve det ut i noen områder og se om det kan gjøres økonomisk lønnsomt. Men jeg mener at man i en fortvilet situasjon både når det gjelder rømming og aller mest når det gjelder lus, burde ha inngått en avtale med næringa om noen målsettinger som man skulle klare innenfor noen frister. Det har vist seg å være klokt mange ganger, og dette er en næring som det skal gå an å gjøre avtaler med.

Det er helt klart at det er to næringsinteresser som står opp mot hverandre, og vi må finne en balanse som gjør det mulig å utvikle distriktsnæringer på en normal og fornuftig måte, samtidig som vi ivaretar vårt internasjonale ansvar. Så min utfordring til statsråden på slutten av debatten er å gjøre en avtale med næringa og sørge for at vi har en genbank som kan ta vare på arven vår.

Statsråd Erik Solheim [12:17:34]: Først vil jeg si meg enig med Trine Skei Grande i at det har vært en veldig god debatt, og en debatt hvor det helt sikkert ikke er sagt noe som noen trenger å skamme seg over om 100 år. Det ene spørsmålet jeg likevel vil stille, og som jeg tror vil være prøven om 100 år, er ikke om hva vi sa i denne debatten, men det er: Gjorde vi nok – er de tiltakene vi setter i verk i 2010, effektive nok for å få til en reduksjon i problemene for villaksen? Det er prøven om 100 år, og jeg er enig med de mange som har kommet med ulike forslag til hva mer som kan gjøres.

Både Marianne Marthinsen, Snorre Serigstad Valen og Tove-Lise Torve trakk fram lukkede anlegg – Skei Grande også. Det er ikke et simsalabim som kan skje over natta, men gjennom statlige tiltak, og at næringen selv driver eksperimenter i en slik retning, bør være en viktig vei å gå.

Meling, Sande og andre var inne på at det må være samspill mellom den veksten næringen får, og problemløsning. Altså først løser man problemene, og så kommer vekst. Det tror jeg er en riktig tilnærming. Men vi må ikke drive det dit hen at fordi problemene er veldig mye større i Rogaland og Hordaland, særlig, enn i andre deler av landet, skal vi så å si eksportere problemene til de andre landsdelene. Det er vesentlig mindre problemer lenger nord, men vi må ikke bygge opp en næring i disse områdene som får de samme voksesmertene som i Rogaland og Hordaland.

Jeg er også veldig glad for det Grimstad sa, om at Fremskrittspartiet mener at forurenser skal betale. Det er et helt grunnleggende prinsipp i all miljøpolitikk, og det er bra det blir gjentatt her.

Til slutt vil jeg si, selv om det av og til kan føles urettferdig for oppdrettsnæringen, det har jo hovedsakelig vært en debatt om oppdrettsnæringen – at jeg mener at vi må kunne si tydelig til oppdrettsnæringen: Lær av industrien. På 1970-tallet fikk man, hvis man tok opp miljøproblemer i industrien, jamt over høre at ja, men problemet er overdrevet, eller det vil gå over, eller det er for dyrt å løse, eller vi har ikke teknologi til å løse det eller noen PR-medarbeidere som kan forklare for oss hvordan vi kan si dette på en all right måte, slik at det høres fint ut.

Så kom det punktet hvor industrien, individuelt og kollektivt, bestemte seg for: La oss løse problemene. La oss sette våre gode folk til å gjøre det. Vi taper økonomisk på ikke å løse det. Vi taper omdømmemessig – som jeg har sagt her – på ikke å løse det, og vi kan utvikle næring av å løse det ved å lage eksportprodukter. Det tror jeg er en måte å tenke på som oppdrettsnæringen også bør lære av – nå se på hvordan man kan ta industrien som eksempel, gå løs på alle utfordringer man står overfor, og til og med også lage en næring av å løse problemene. For hvis vi kan utvikle en næring som er globalt ledende på dette området også miljømessig, vil vi også skape eksportprodukter som andre land vil være interessert i.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.