Presidenten: Interpellanten får ordet. Bakke-Hansen, vær så god.

Frank Bakke-Jensen (H) [10:02:55]: Bakke-Jensen, president!

Presidenten: Bakke-Jensen – unnskyld!

Frank Bakke-Jensen (H) [10:03:00]: Eller representanten Berg-Jensen, som det også het en gang i salen da statsråden var til stede.

Sjømatnæringen er etter olje den største eksportnæringen vi har i Norge. Totalt når eksportverdien opp mot 44 mrd. kr, og vi eksporterer over 95 pst. av det totale kvantumet. De store markedene har tradisjonelt vært Europa og USA, men også Russland og sjømatnasjoner i Asia blir viktigere og viktigere etter hvert.

Det har fra nåværende kyst- og fiskeriminister vært et uttalt mål at vi skal bli verdens fremste sjømatnasjon. Alle i den engere krets i dette hus som interesserer seg for emnet, er helt enig i målsettingen. Vi er nok også enig i at forvaltningen blir et nøkkelord for å nå dette målet. At vi forvalter våre fiskebestander etter prinsipper som både gir og synliggjør økologisk bærekraft, er viktig. Det er viktig fordi det gir oss et fortrinn i markeder med miljøbevisste kunder, det er viktig fordi det øker vår status som forvalter og gir oss muligheten til å påvirke felles forvaltningsmodeller med andre land slik at disse også går i riktig retning, og sist, men ikke minst er det viktig fordi bærekraftig forvaltning gir langsiktighet og trygge rammevilkår for norske næringsdrivende på sjø og land.

Norge er en rekke ganger kåret til verdens beste forvalter av fiskebestander. Det er altså grunn til å tro at vi på mange felt oppfyller ambisjonen om å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Våre tradisjonelle metoder for regulering av bestander er å sette en kvote for uttak og/eller å regulere hvilke redskaper som kan brukes under fangsting. For at dette skal bli en effektiv regulering må man ha svar på noen spørsmål. Det er viktig å vite hvor stor bestanden er som man skal regulere i. Det er viktig å vite hvilken størrelse som kreves for at den er bærekraftig. Det er viktig å vite på hvilken måte den påvirker andre bestander i økosystemet. Det er viktig å vite om den har et vandringsmønster. Det er viktig å vite om den vandrer sammen med eller følger andre bestander. Det er viktig å vite hvilket fiskeri som påvirker bestanden. Og det siste, men alltid viktige spørsmålet er hvor stor usikkerhet det knytter seg til svarene på de spørsmålene en har stilt. Som man ser, er det et ganske så komplekst bilde.

Til å stille gode spørsmål og finne gode svar har vi i Norge de fremste havforskningsmiljøene og en kystbefolkning med tusenårig nedarvet kunnskap om livet i havet. Vi er altså tilsynelatende godt skodd for oppgaven å forvalte en bestand – best i verden, må vite.

Når denne interpellasjonen har forvaltning av kysttorsk som tema, er det fordi vi opplever at det er stor uenighet mellom verdensmestrene i næringen og verdens beste havforskere om statusen for kysttorsken. Hvis vi går til Artsdatabasen, finner vi følgende definisjon på kysttorsk: Med kysttorsk nord for Stad mener en torsk som ikke kan klassifiseres som nordøst-arktisk torsk. Begrepet kysttorsk omfatter altså både det vi kaller fjordtorsk, og det som ofte kalles vandrende kysttorsk, banktorsk eller oppsigstorsk. Hvis vi legger denne definisjonen til grunn, får vi et komplekst bestandsbilde, og noen utfordringer når vi skal beregne endringer i bestanden.

Hittil har ikke den norske forvaltningen vært villig til å skille mellom kysttorsk og fjordtorsk. Alt har vært sett på som én bestand og forvaltet deretter. Problemet da er at mye av kysttorsken vandrer sammen med norsk-arktisk torsk, eller skrei som vi kjenner den som, eller den ganske enkelt vandrer for å finne føde. Det blir da ekstra vanskelig å gi gode estimater på denne bestanden. For fjordtorsken er situasjonen en annen. Den er mye mer stedbunden og består derfor av en rekke lokale torskestammer langs kysten. Dette gjør at man ved intensivert forskning kan gjøre gode bestandsestimater, og gi gode tall på rekruttering og uttak.

Det er klart man da kan spørre seg om det er så nøye om torsken blir hjemme eller om den vandrer sin vei. Kysttorsken er av havforskerne betegnet som en bestand i krise, med fare for å dø ut. Den er satt på en rødliste over arter vi må ta spesielt hensyn til. Dette fører til at miljøbevisste kunder i våre tradisjonelle markeder ikke vil kjøpe torsken – en på alle måter riktig og prisverdig reaksjon i markedet og faktisk et reaksjonsmønster vi er avhengig av for å få forvaltningsregimet vårt til å virke. I dette bildet blir vår oppgave å vite mest mulig om og ha sikrest mulig tall på de forskjellige bestandene. Nå er det kommet en oppbyggingsplan for kysttorsken, slik at markedet skal godkjenne denne som en bærekraftig ressurs, og kunder skal kunne nyte den med beste samvittighet. Dette er bra, men planen skiller heller ikke mellom kysttorsk og fjordtorsk.

Når Fiskarlaget spør forskerne om det vil være mulig å få et biomassetall for fjordtorsk og et annet for kysttorsk, blir svaret at det er stor forskjell på disse, og at usikkerheten rundt vandrende kysttorsk er betydelig. Det man allikevel vet, er at det er betydelige mengder kysttorsk som vandrer sammen med skreien.

Det må være mulig å skille klart mellom bestandene av fjordtorsk og kysttorsk, slik at man kan gi sikrere estimater. Hvis vi går tilbake til de spørsmålene jeg stilte i innledningen, vil det ikke være mulig å gi gode svar på noen av disse uten en klarere definisjon av hvilken bestand man snakker om. Det vil altså ta lang tid, om det i det hele tatt vil være mulig for forskerne, å gå god for de norske bestandene av kysttorsk og oppfylle kravene i oppbygningsplanen.

Gjenoppbyggingsplanen som foreligger, stiller som krav at bestandene skal være på over 60 000 tonn over minst to år før man kan si at bestandene er i forbedring. Dersom man ikke når dette kravet, må man regulere strengere. Spørsmålet blir om man kan nå kravet hvis man ikke vet nok, eller ikke er klar nok i definisjonene. Nei, det kan faktisk synes vanskelig. Faren da er at vi iverksetter reguleringer som gir utforholdsmessige innstramminger for kystfiskeriene og industrien som er avhengig av disse fiskeriene.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [10:09:14]: Først av alt vil jeg takke interpellanten for å ta opp en viktig, men også krevende sak for sjømatnæringen, nemlig problemstillingene knyttet til kysttorsk.

Forvaltningsprinsippet i den nye havressursloven, føre-var-prinsippet og hensynet til biologisk mangfold tilsier et bedre vern i fjordsystemene. Det gjelder også for kysttorsk.

Fundamentet for alle norske fiskerier er bærekraftig forvaltning og bærekraftig høsting. I dag er det vel naturlig å understreke det siste: bærekraftig høsting. Livet i havet skal forvaltes etter føre-var-prinsippet og en økosystembasert tilnærming. Disse prinsippene er grunnleggende i fiskeripolitikken. Derfor er norsk fiskeriforvaltning basert på den best tilgjengelige kunnskapen og vitenskapelige råd fra Det internasjonale råd for havforskning, ICES, og vårt eget havforskningsinstitutt.

For å sikre at høstingen er bærekraftig må vi hele tiden og ut fra best tilgjengelige dokumentasjon vurdere hvilke tiltak som bør settes i verk. Disse vurderingene og beslutningene de munner ut i, krever forståelse for både biologiske, økologiske, økonomiske og samfunnsmessige faktorer.

Det er også slik at det nærmest i enhver sak vil være ulike hensyn og interesser som må veies mot hverandre. Hensynet til langsiktig bærekraft vil imidlertid alltid være veldig viktig, og vi kan ikke tillate oss å gå på akkord med selve ressursgrunnlaget.

Forskning og stadig ny kunnskap er helt sentralt i det norske forvaltningssystemet, og vi bruker store ressurser på forskning hvert eneste år. Samtidig er det også slik i staten at vi må prioritere innenfor de rammene vi har, og det vil alltid være problemstillinger som vi ønsker å vite mer om.

Torskebestander som gyter og lever lokalt, er viktig for økosystemene langs kysten. De er grunnlaget for en stor del av kystfisket, både for yrkesfiskere og rekreasjonsfiskere.

Hovedutfordringen er å få til en regulering som reduserer beskatningen av sårbare bestander, men uten at vi fjerner fundamentet for et tradisjonelt fiske langs kysten.

På bakgrunn av råd fra havforskerne har vi siden 2004 innført en rekke tiltak for å avgrense yrkesfisket og fritidsfisket av kysttorsk nord for Stad. Tidligere i år fikk vi også på plass en pakke med tiltak som skal gjelde i sør, der situasjonen kanskje er aller mest kritisk. Rådet fra Det internasjonale havforskningsrådet har siden 2004 vært null fangst av kysttorsk nord for Stad, så lenge det ikke er etablert en gjenoppbyggingsplan. Dette var bakgrunnen for at vi tidligere i år fastsatte en slik plan. ICES har nylig vurdert den til å være i tråd med føre-var-prinsippet. Dersom den blir fulgt, er det forventet en betydelig gjenoppbygging av kysttorskbestanden.

Gjenoppbyggingsplanen vil være styrende i forvaltningen av kysttorsken. Målet for planen er å sikre fullt reproduksjonspotensial for bestandskomplekset og vern av sårbare lokale bestander. For å nå målene er det behov for målrettede reguleringstiltak.

Vi har en forholdsvis kort historie med hensyn til forskning på kysttorsk. Tidsseriene for toktene på kysttorsk går ikke så langt tilbake som for andre arter, og det er ennå mange ubesvarte spørsmål.

I den videre forvaltningen av kysttorsk vil det nok være behov for større detaljkunnskap. Kunnskapsbehovet inkluderer systematisk kartlegging av viktige oppvekst- og gyteområder langs kysten, men også undersøkelser av vandringsmønster og et bedre grunnlag for å definere hva som faktisk kan regnes som lokal fjordtorsk. Videre er det også behov for – som interpellanten var inne på – å vite hvilke deler av kysttorsken som blander seg med den sterke bestanden av norsk-arktisk torsk.

Fiskerinæringen har søkt om miljømerking av torsk gjennom Marine Stewardship Council, MSC. Usikkerheten knyttet til kysttorsken har så langt ført til at MSC bare har godkjent torsk fisket i området utenfor tolv nautiske mil fra kysten.

Søknaden om miljømerking er det næringen selv som står bak, og de var kjent med risikoen for at kysttorsken kunne bli et problem. Fiskerisektoren i andre land, bl.a. på Island, har valgt andre løsninger enn MSC og har, så vidt jeg har registrert, ikke opplevd noen særlige markedsproblemer av den grunn.

For meg er det imidlertid et poeng at ethvert norsk fiskeri skal kunne la seg miljømerke så lenge kriteriene er basert på anerkjente internasjonale prinsipper for ansvarlig høsting. Selve miljømerkingsprosessen må likevel næringen selv vurdere og håndtere utfallet av.

Det at vi nå har fått på plass en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk bør likevel være et element som gjør at også torsk fanget innenfor tolvmila snart kan miljømerkes.

Det vi ser, er at interessen for miljømerking har økt i de siste årene, først og fremst blant innkjøperne i de største varehusene, men også i stadig økende grad blant forbrukerne. Miljømerking utgjør en liten del når det gjelder marked og omsetning av sjømat, men det er i alle tilfelle viktig at forbrukerne kan stole på at norsk sjømat kommer fra bærekraftig forvaltede bestander.

Norge eksporterte torskefisk inklusiv klippfisk, saltfisk og tørrfisk for 1,02 mrd. kr i september. Det utgjør en økning på 10 pst., eller 95,8 mill. kr, sammenlignet med tilsvarende måned i 2009. Hittil i år er det eksportert torskefisk for 7,9 mrd. kr, og det er den nest største verdien noensinne.

Total eksport av pelagisk fisk var på 4,6 mrd. kr i de første ni månedene i 2010, noe som tilsvarer en oppgang på 13 pst. fra året før. For å opprettholde og om mulig øke slike eksporttall er det viktig å kunne vise til bærekraftig forvaltede bestander. Og en forutsetning for det er at bestandene faktisk blir forvaltet bærekraftig.

For å vende tilbake til kysttorsken har vi antakelig ikke funnet den endelige formen på reguleringene, til tross for at vi nylig fikk på plass den tidligere omtalte gjenoppbyggingsplanen. Et sentralt spørsmål er hva kysttorsk egentlig er. Det er som kjent en rekke komponenter og lokale bestander langs kysten. Interpellanten var innom det. Fjordtorsk, vandrende kysttorsk, banktorsk eller oppsigstorsk er noen av begrepene som brukes.

Det er påvist genetiske forskjeller ikke bare mellom kysttorsk og norsk-arktisk torsk, men også mellom de ulike kysttorskbestandene. Et viktig spørsmål er hvor stor vekt vi skal legge på disse forskjellene, og hvilken betydning de skal ha for den praktiske forvaltningen. Et annet spørsmål er om det går an å etablere et system der fjordene skilles fra de mer åpne havområdene, og at all torsk utenfor fjordene kan reguleres som en bestand, og da naturlig nok de innenfor på en annen måte. Det vil i hvert fall innebære en betydelig forenkling.

Interpellanten stiller to konkrete spørsmål i interpellasjonen, nemlig hva jeg vil gjøre for å få fram en pålitelig status for kysttorskens situasjon, og hvilke ekstraordinære tiltak jeg vil sette inn for å løse den problematiske markedssituasjonen for kystflåte og industri.

Når det gjelder det første, vil jeg påpeke at det har vært en betydelig forskningsinnsats på kysttorsk i de siste årene, og det er lite som tyder på at dagens statusbeskrivelse – basert på toktinformasjon og fangstopplysninger – ikke er pålitelig.

Det er imidlertid usikkert om dagens metodikk fanger opp dynamikken som ligger i at kysttorsk består av mange forskjellige komponenter, og om dagens inndeling mellom kysttorsk og norsk-arktisk torsk også er den rette på sikt. Det er spørsmål som Havforskningsinstituttet allerede er i full gang med å vurdere, men det er for tidlig å trekke klare konklusjoner.

Når det gjelder det andre spørsmålet, har jeg ikke registrert noen store markedsmessige problemer knyttet til at torsk som er fanget innenfor tolv nautiske mil, så langt ikke har kunnet bli merket med et privat miljømerke. Og jeg håper at den problemstillingen forsvinner helt nå som vi har fått på plass en gjenoppbyggingsplan.

Det var store markedsproblemer for all torsk vinteren 2009, men inntrykket så langt i år er at eksporten går godt, og at prisene heldigvis bedrer seg.

Frank Bakke-Jensen (H) [10:19:01]: Jeg takker ministeren for svaret.

Selv om vi ikke nå opplever en vanskelig markedssituasjon, har det vært varslet en problematisk markedssituasjon for torsk, og det er et uttalt mål for norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk at vi skal bli verdens fremste sjømatnasjon. I det legger jeg også at vi skal bli så gode at vi skal kunne hente ut av markedet så mye som mulig. Det er klart at jo mer vi kan stille med produkter som fenger et miljøbevisst marked, jo høyere pris kan vi hente ut for produktene. Derfor er arbeidet med miljømerking og arbeidet med å synliggjøre en bærekraftig forvaltning så viktig.

Jeg registrerer at vi har fått på plass en gjenoppbyggingsplan, men den kan fort bli en bumerang hvis det plutselig viser seg at vi har lokale bestander som vi ikke har klart å forvalte. Og på en del fjordbestander har vi faktisk litt dårlig kontroll i dag, ikke fordi det profesjonelle fiskeriet tar ut for mye fisk, men vi har andre aktører som kommer inn i dag og beskatter disse bestandene. Vi har innenfor reiselivsnæringen et økende segment som heter turistfiske, og vi har et økt fritidsfiske. Derfor er det viktig å være obs på at den gjenoppbyggingsplanen som ligger nå, med den definisjonen vi bruker på kysttorsk, fort kan slå tilbake på næringen.

Derfor var forslaget om å se på fjordsystemet og så skille klart når det gjelder det som skjer på yttersiden, kanskje et veldig godt forslag. Jeg tror det må være riktig når vi vet at vi har store bestander av kysttorsk som blir fisket både innenfor og utenfor tolvmila. Når vi vet at dette er bestander som vandrer, kan vi i utgangspunktet også konkludere med at det er bestander som ikke er i fare nå.

Hvis vi ikke klarer bestandsvurderingen, kan det altså fra markedets side komme en reaksjon på den produksjonen og de produktene vi har. Resultatet kan bli at vi taper markedsandeler og får dårligere betalt for de produktene vi skal selge.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [10:22:04]: Markedssituasjonen var jeg grundig innom i mitt innlegg. Så langt har vi ikke greid å se at dette har influert på markedet. Men det som interpellanten peker på, er et viktig poeng, for det er ingen tvil om at forbrukerne har blitt mer og mer miljøbevisste. Derfor er det myndighetene gjør av tiltak viktig. Men like viktig er nok næringens oppførsel på havet. Det må det være lov å minne om i disse dager.

Så er jeg helt enig i at det å hente ut mest mulig av markedet knyttet til produkter, er veldig viktig. Da er selvsagt miljømessig bærekraft et viktig element. Det med produktutvikling tror jeg nok også appellerer sterkt til forbrukerne. Derfor er det at jeg har satt i gang et stort prosjekt i næringen, som heter «Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa», der vi nettopp setter fokus på det å vende seg mot markedet.

Så er interpellanten inne på et viktig punkt, nemlig fritidsfiske. I en del områder lokalt er det ikke tvil om at det også har stor betydning på stedegne fjordtorskbestander. Derfor er det også iverksatt tiltak mot den delen av næringen. Det er viktig at alle som bor på kysten, både næringen og de fastboende, opplever at tiltakene blir rettferdige, at alle må være med på å ta sin bør. Det finnes ikke noe alternativ til å gjennomføre tiltak. Det å tro at dette går over, er den minst gode veien å velge. Så det som er gjort med hensyn til fritidsfiskere, og å beskatte kysttorsken lokalt, er bl.a. at vi har redusert tillatt garnmengde for fritidsfiske av torsk fra 210 til 165 meter fra 2011. Garnmengden man har lov til å bruke, er altså redusert.

Så har vi også redusert mulighetene til å fiske torsk for omsetning. Den begrenses til 1 000 kr torsk per utøver og per fartøy fra 2011. Det er altså en halvering av det man har lov til i dag. I dag kan man ta opp 2 000 kg og selge og få betalt for det.

Vi vet at det også er begrensninger for hva turistene har lov til å ta med ut av landet. Vi kan være ærlige på at det kanskje er vanskeligere å kontrollere enn den atferden de har på havet. Samarbeidet som fiskerinæringen har hatt med reiselivsnæringen for å få ut kunnskap om og gode holdninger til at dette er en viktig ressurs, også for reiselivsnæringen, tror jeg er viktig, som forhåpentligvis kan bidra positivt.

Lillian Hansen (A) [10:25:10]: Det er fortsatt veldig bra, synes jeg, at fiskeripolitiske saker nok en gang er på sakskartet i denne salen. Det er veldig bra.

Etter mitt syn er det flere viktige områder i denne interpellasjonen – det er på en måte en kinderegg-interpellasjon. Det er etter mitt syn tre viktige områder. Det ene er kysttorsk og vernebegrensninger, det andre er markedssituasjonen for kystflåten, og det tredje er markedssituasjonen for industrien. Alle disse områdene fortjener oppmerksomhet.

Når det er sagt, registrerer jeg at det også er veldig mange forskjellige syn på kysttorskreguleringen. Jeg merker meg at Norges Kystfiskarlag mener at siden gytebestanden av kysttorsk er oppskrevet fra 50 000 tonn til 75 000 tonn, kan kysttorsken friskmeldes og tas bort fra den såkalte rødlisten.

Samtidig mener Norges Kystfiskarlag at det er fjordtorsken som er i dårlig forfatning og må ha et vern, mens Havforskningsinstituttet ser ingen utviklingstrekk som tyder på at vernetiltakene for kysttorsk bør begrenses, men håper på at nedgangen nå er bremset. Og f.eks. Nordland Fylkes Fiskarlag er kritisk til de strenge reguleringene for dette fisket, og mener at det ikke har hatt noen positiv betydning for bestanden. Dette viser at det er mange meninger om hvilken forvaltning vi skal ha, og hvilke resultater dette har gitt.

Så er det slik at det er noen som ser ut til å bli hardere rammet enn andre. Interpellanten nevner Henningsværboksen. Siden jeg er fra Lofoten, vet jeg godt hvor Henningsværboksen er, og hvilke utfordringer verningen av dette området ser ut til å ha gitt. Vernet av dette området er krevende for fiskerinæringen i Øst-Lofoten. Produsentene sliter med å få råstoff, og mange fiskeribedrifter sliter som en følge av dette. I tillegg har innsiget av skrei inn i Vestfjorden sviktet de siste årene, med de følger det også har fått. Jeg vet det er dialog mellom de berørte kommunene og departementet, og jeg håper at det kan bli en god løsning der.

Arbeiderpartiet mener at det er viktig å holde oppe og styrke torskebestanden som gyter lokalt. Kysttorsken er viktig for økosystemet langs kysten, og er samtidig grunnlaget for en stor del av kystfisket. Det som er det vanskelige, er å få til en regulering som reduserer uttaket av torsk, samtidig som en kan opprettholde et tradisjonelt fiske og næringsaktivitet langs kysten vår. På sikt vil det være til alles beste å ha sterke lokale torskebestander.

Det er en vanskelig avveining mellom hensynet til næringsutøverne og lokalsamfunn på den ene siden og behovet for å gjenoppbygge kysttorskbestanden på den andre siden.

De siste ti årene har vi hatt god forvaltning av fiskebestandene etter føre-var-prinsippet og basert på kunnskap. Det har ført til at de fleste bestandene er større i dag enn de har vært på veldig lenge. For Arbeiderpartiet vil føre-var-prinsippet alltid ligge til grunn for en god og bærekraftig forvaltning av våre fiskeressurser. Til nå har det gitt gode resultater.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [10:28:56]: Kysttorsken er en mindre del av fiskeressursene, men for de yrkesfiskerne som har fisket i fjordene våre, er det viktig at det ikke blir stopp i fisket.

Sjøl kommer jeg fra en fjordarm innerst i Borgundfjorden på Sunnmøre, der min bestefar drev fiske på Borgundfjorden ved siden av det å være bonde. Å bli med bestefar ut i Borgundfjorden for å sette og dra garn, er et fint barndomsminne, for alle så vi fram til at det årlige Borgundfjordfisket skulle starte. Borgundfjorden er i dag tilnærmet fredet.

Det er helt urimelig at det er totalt forbudt å fiske her, sa lederen i fylkesfiskarlaget, Lars Erik Hopmark, på årsmøtet til Møre og Romsdal Fiskarlag i Ålesund torsdag for to uker siden.

Det er ingen skam å snu. Jeg vil ha yrket mitt tilbake, sa Terje Blomvik, en barndomsvenn som har hatt Borgundfjordfiske som levebrød hele sitt voksne liv.

Leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, uttalte følgende: Vi har fredet kysttorsken lenge uten å se resultat. Nå er det på tide å gjøre noe med snylterne – predatorene som spiser opp yngelen. Før en gjør noe med snylterne, får ikke gytebestanden ungene til å vokse til.

Debatten tok dermed en ny vending; den fikk satt fokus på manglende forskning på området predatorer, som skarv og sel.

Så kan en spørre seg: Hva er bærekraftig fiskeri? Litt forenklet innebærer det at dagens fiskerier ikke skal påvirke negativt neste generasjons mulighet til å drive fiske. Men for å oppnå det må en forutsette et velfungerende økosystem på alle nivåer. I en situasjon der kunnskap om en ressurs mangler, tilsier bærekraftig forvaltning en føre-var-tilnærming til menneskeskapte påvirkninger på ressursene. Det er fristende å tro at desto mindre kunnskap, desto mer konservativ forvaltning.

Årsmøtet i Møre og Romsdal Fiskarlag kunne vise til at de flere ganger har uttalt seg kritisk til forskningsinnsatsen når det gjelder kysttorsken. Samtidig som de var innom vandringsmønsteret til torsken som en utfordring, hevdet de at høsting av tare fører til at fiskeyngelen ikke finner gjemmeplasser og dermed blir lettere bytte for bl.a. skarv. Årsmøtedeltakerne ønsket å vite hvorfor dette ikke ble tatt hensyn til i gjenoppbyggingsplanen. Det var derfor svært positivt at Fiskarlagets talsmenn, som tok opp disse utfordringene, fikk støtte fra forskerhold.

Jeg er enig i at vi vet for lite om hvordan predatorene, som skarv og sel, påvirker kysttorskbestanden. Vi vil gjerne diskutere disse tingene, sa havforsker Asgeir Aglen fra Havforskningsinstituttet.

Det er et paradoks at han like før – fra den samme talerstolen – sa: Dersom gjenoppbyggingsplanen ikke fører til bedring, må vi komme tilbake med stadig hardere reguleringer.

Nylig kunne vi lese i FiskeribladetFiskaren at etter 18 års totalfreding av torsken i Canada er den aldri kommet tilbake, og at kanadiske forskere som har forsket på problemstillingen med sel, mener at det er beitepress og gråsel som kan være årsaken.

Hvorfor ble ikke denne problemstillingen tatt hensyn til ved behandlingen av den siste sjøpattedyrmeldingen? Vil statsråden ta med seg disse viktige signalene og sørge for at prosessen blant kanadiske forskere vil bli fulgt opp av forskermiljøet også i Norge?

Jeg registrerte at statsråden sa det var betydelig forskning på kysttorsken, og at det ennå er mange ubesvarte spørsmål på forskningsområdet. Jeg håper inderlig at statsråden med dette tar med seg utfordringene fra årsmøtet til fiskerne i Ålesund, og også ser på det som skjer i Canada.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:33:25]: Det er eit viktig spørsmål som har blitt teke opp, og som fleire har sagt tidlegare: Det er viktig at vi får diskutert fiskeripolitikken også i denne salen. Som den førre talaren har eg også vakse opp ved ein liten fjord, og har mange gode og naglebitande minne frå torskefiske i min ungdom og også seinare i livet.

SV er oppteke av to ting: Vi er opptekne av å ta vare på kystfiskeflåten, og vi er opptekne av å ta vare på kysttorsken. I utgangspunktet kan dette sjå ut som ein motsetnad, for avgrensinga i fisket av kysttorsken kan på kort sikt føre til store utfordringar for kystfiskeflåten. Og det er – som mange har vore inne på her – ganske mange synspunkt på kva som er riktig balanse mellom fiske og vern, kva som er riktig utforming av restriksjonane slik at dei blir rettferdige, men også bidreg til best mogleg berekraft og til best mogleg strategi for å byggje opp att ein berekraftig stamme av kysttorsken.

Den einaste løysinga på dette er i grunnen at vi får ei kunnskapsbasert forvaltning. Som fleire har etterlyst her, er nok ikkje kunnskapen god nok på ein del område – når det gjeld vandringsmønster, når det gjeld blanding med andre stammar, når det gjeld kven som beitar på torsken. Så løysinga på lang sikt vil vere ei enda tyngre satsing på kunnskap om kysttorsken, på lik linje med heile forvaltningsregimet, for å sikre berekraftige fiskeressursar – ikkje minst berekraftige fiskeressursar som også tar høgd for at vi skal finne vernemetodar som tek vare på kystfiskeflåten. Så dette er ei sak som det i og for seg i dagens debatt ikkje har kome fram noko løysing på, men det har kome fram eit klart synspunkt om at vi har for lite kunnskap, og det må vere ei utfordring for oss å jobbe vidare med å styrkje kunnskapsnivået på dette området.

Så er det også to ting som er viktige her. Det eine er at vi må byggje opp stammen, for stammens og for fiskeria sin eigen del. Men i vårt marknadsorienterte samfunn er det – som fleire har vore inne på – også viktig at vi sikrar at vi byggjer opp og synleggjer oppbygginga på ein slik måte at vi får tillit i marknaden. Det er kanskje den tredelinga – vern, kystfiske og truverde i marknaden – som vi må jobbe med, og som kunnskapsbasen må byggjast opp om for å gi oss eit best mogleg avgjerdsgrunnlag.

Så har ein vore litt inne på andre ting, utover dei tre tinga det her er snakk om, som påverkar utviklinga av kysttorsken. Det har blitt nemnt fritidsfisket, som heilt klart er eit element som vi også må sjå nærare på – både kartleggje omfang og diskutere restriksjonar. Men det er eitt punkt som ikkje har blitt nemnt her i dag, og som vi i SV er veldig opptekne av, og det er at vi står overfor ein situasjon der oljeutvinning i kystnære område kan bli det som verkeleg øydelegg moglegheitene for å vareta denne fiskestammen.

Irene Lange Nordahl (Sp) [10:37:25]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp problemstillingen knyttet til kysttorsk, som er en viktig sak for fiskerinæringen. I likhet med andre som har hatt ordet her i salen, er jeg også fornøyd med at fiskeripolitikk stadig står på dagsordenen her, det er viktig næringspolitikk og det er viktig politikk for å bygge landet.

Jeg vil også takke statsråden for et godt svar.

La meg innledningsvis slå fast at vi fra Senterpartiets side er opptatt av at vi skal ha en pålitelig status for situasjonen for kysttorsken. Dette er en grunnleggende forutsetning for å kunne føre en god forvaltning.

Statsråden har gitt en omfattende redegjørelse for det kartleggingsarbeidet som er gjort, hvilke reguleringer som er foretatt, og om etablering av gjenoppbyggingsplan. Jeg skal derfor ikke gå inn på disse områdene.

Det jeg vil rette oppmerksomheten mot, er at i den videre forvaltningen av kysttorsk vil det være behov for enda større detaljkunnskap og mer forskning. I denne sammenheng er det viktig med god dialog med fiskerne. Fra fiskerhold er det gitt uttalelser om at fiskerne er positive til å bidra i slike kartlegginger og dermed bidra til mer detaljkunnskap.

Kunnskapsbehovet inkluderer systematisk kartlegging av viktige oppvekst- og gyteområder langs kysten, men også undersøkelser av vandringsmønster gir et bedre grunnlag for å definere hva som faktisk kan regnes som lokal fjordtorsk.

Det er videre behov for å vite hvilke deler av kysttorsken som blander seg med den sterke bestanden av norsk arktisk torsk. I denne sammenhengen er det viktig at forskerne også ser på om kysttorsken har flyttet lenger ut i havet, noe som har vært framholdt fra fiskerhold. Dette er det viktig å undersøke nærmere for å ha et best mulig faktagrunnlag og faglig grunnlag å vurdere ut ifra.

Når det gjelder andre punktet i interpellasjonen, om den problematiske markedssituasjonen for kystflåte og industri, har jeg ikke registrert noen markedsmessige problem per nå. Vinteren 2009 derimot, som vi alle kjenner til, var et meget vanskelig år. Mitt inntrykk nå er at eksporten går godt. I likhet med statsråden håper jeg dette vil vedvare utover vinteren, og at prisene bedrer seg.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:39:58]: Interpellanten tar opp en stor utfordring for kystfiskerne: det å få kartlagt kysttorskens situasjon, slik at vi får en pålitelig status. Det er avgjørende for god forvaltning og langsiktig verdiskaping.

Det er flere utfordringer knyttet til hvitfisken. Vinteren 2009 var svært krevende for omsetningen av akkurat det fiskeslaget. Fiskeindustrien fikk kredittmessige utfordringer som følge av dårligere etterspørsel etter hvitfisk, og lagrene ble store. Partene kom imidlertid til enighet om å sette ned minsteprisen for torsk.

En lang kyst med store havgrunner og mange fjorder gir Norge gode forutsetninger for fiske. Det må vi utnytte på en bærekraftig måte. Fiskeressursene må forvaltes i et langsiktig perspektiv, og hensynet til levedyktige bestander – et føre-var-prinsipp – må gå foran kortsiktig næringshensyn, slik at fiskeressursene også i fremtiden kan fortsette å danne grunnlag for sysselsetting både på sjøen og på land. Samtidig ser jeg de store utfordringene dette får for fiskerne, og som Røbekk Nørve vil jeg bruke eksempelet fra Borgundfjorden.

Fisket i Borgundfjorden er et tradisjonsfiske som har pågått i flere hundre år. Så ble store deler av fjorden stengt for garnfiske, og over 30 fiskere og yrkesfiskere som er avhengig av denne inntekten, er svært fortvilte. Borgundfjorden er et av de beste gyteområdene for kysttorsken, og det er derfor viktig at den blir åpnet så snart bestanden er bærekraftig og vi har pålitelig status for kysttorsken. Da er dialogen mellom myndigheter og fiskere og fiskerlagene viktig for å ha tillit til både tall og tiltak som blir iverksatt. Det opplevde jeg på samme måten som representanten Røbekk Nørve på det møtet i Møre og Romsdal Fiskarlag.

Deltakerloven og råfiskloven er viktige pilarer i fiskeripolitikken. Da vi behandlet råfiskloven i vår, var det bred enighet om gjennomføring av råfiskloven og fiskeeksportloven. Det er salgslagene selv som i samarbeid med næringsaktørene må legge opp til de omsetningsformene som er mest tjenlige for å sikre verdiskaping og kontroll med ressursuttaket. En forutsetning for det er selvsagt det interpellanten tar opp, nemlig behovet for en pålitelig status for kysttorskens situasjon. I tillegg er hvitfisksektoren råvareorientert og preget av sesongfiske, som gir dårlig lønnsomhet for fiskeindustrien. Vi har store kvanta fisk og en nærhet til markedet som burde gjøre det like lett å få jevne leveranser av torsk til markedet som for laksen. Men vi taper mot Island og Færøyene i konkurransen om høykvalitetsprodukt og konkurrerer med Kina og Vietnam i lavprismarkedet.

Jeg håper statsråden og regjeringen vil ta grep for å hjelpe hvitfisksektoren til å utvikle seg på en positiv måte videre.

Abid Q. Raja (V) [10:43:43]: Først vil jeg takke representanten Bakke-Jensen for å ta opp kysttorskens situasjon, et viktig spørsmål både for miljøet, distriktene og for næringslivet.

Kysttorsken, eller Gadus morhua som arten egentlig heter, finnes i flere bestander langs kysten fra Stad til russergrensen. Bestanden av norsk kysttorsk avtok kontinuerlig fra 1994 til 2003, og har siden vært på samme lave nivå. Gytebestanden i 2009 var en av de laveste, og på grunn av høy fiskedødelighet kommer den sannsynligvis ikke til å øke de nærmeste årene. Det internasjonale råd for havforskning, ICES, klassifiserer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne, og sier at den ikke blir høstet bærekraftig.

Det er ikke etablert referansepunkter for kysttorsk fordi fangststatistikken er beheftet med usikkerhet. Historiske data for total fangst er vanskelig å beregne, og det er usikkert hvor mye uregistrert fangst fritids- og turistfiskere har hatt. Bestandsberegningene, og dermed forholdet mellom gytebestand og rekruttering, blir følgelig også uriktige. ICES mener likevel at beregnet bestand gjenspeiler den reelle utviklingen. På grunn av dårlig rekruttering er det forventet ytterligere nedgang i bestanden de nærmeste årene. Siden 2004 har ICES anbefalt at det ikke blir fanget kysttorsk, og den anbefalingen gjelder også for 2010.

Kysttorsken er på rødlisten i henhold til Den internasjonale naturvernorganisasjons kriterier, som benyttes av Artsdatabanken i klassifiseringen av truethet innen norsk fauna og flora. Dersom man har som mål å bygge gytebestanden opp til 70–80 pst. av hva den var midt på 1990-tallet, må bestanden økes med minst 50 pst. i forhold til dagens nivå bare for å komme ut av rødlisten. Vi kan derfor ikke slå oss til ro og være fornøyd med dagens bestandssituasjon. Ambisjonene bør være større enn å komme ut av rødlisten.

Et problem er at norsk kysttorsk og nordøstarktisk torsk fanges i blanding i de samme fiskerier, og i reguleringene blir kvotene for de to bestandene slått sammen. Det betyr at den fastsatte kvoten for kysttorsk i liten grad er styrende for mengden kysttorsk som fanges. For å begrense fisket av kysttorsk ble det innført nye reguleringer i 2005, som er videreført fram til i dag. Det er imidlertid lite trolig at disse reguleringene er tilstrekkelige til å stoppe nedgangen i kysttorskbestanden.

Venstre vil også peke på viktigheten av fortsatt gode reguleringer i Borgundfjorden og i omkringliggende områder. En betydelig del av fangsten av kysttorsk nord for Stad i gytetiden blir tatt i området Helgeland–Møre. Innenfor en linje mellom Slinningsodden og Langevåg, inkludert Bygrunnen/Aspevågen, mener f.eks. Havforskningsinstituttet at det bare bør tillates fiske med håndsnøre i månedene mars–april de neste fem årene. Det bør samtidig gjennomføres jevnlig biologisk prøvetaking. For å sikre at gytefisken kommer inn i sine gyteområder, bør det også legges større restriksjoner på området like utenfor, dvs. Hessafjorden.

Seismikkskyting utenfor Lofoten og Vesterålen viser at det er regionale/lokale forskjeller når det gjelder når kysttorsken er ferdig med å gyte. Dette har også vært påvist i andre undersøkelser og støttes av observasjoner fra fiskere. Prøvetaking i dette området viste at det fremdeles pågikk gyting etter 15. mai – ca. 5 pst. av torsken drev fortsatt og gytte. Venstre vil i denne sammenheng påpeke at vi er imot seismikkskyting i dette området.

Venstre mener Henningsværboksen bør opprettholdes med grenser slik det har vært og har fungert de seneste årene. Vern av et så viktig gytefelt for kysttorsk vil resultere i bedre rekruttering, og man kan ikke utelukke at denne reguleringen har bidratt til en utflating og en viss bedring av registrerte forekomster av 2–4-åringer fra Vestfjorden og nordover.

Venstre vil avslutningsvis vise til nødvendigheten av riktig oppgitt fangstposisjon. Dette er helt nødvendig for at ICES skal kunne få et riktig bilde av forholdet mellom kysttorsk og nordøstarktisk torsk, og for at bestandsberegningene skal stemme med virkeligheten.

Venstre vil støtte nye tiltak som regjeringen eventuelt vil foreslå for å sørge for at bestandene av kysttorsk kan bygges opp igjen. Hovedutfordringen er fortsatt å få til en regulering som reduserer uttaket av kysttorsk samtidig som det er mulig å opprettholde et tradisjonelt fiske og næringsaktivitet langs kysten.

Jeg vil til slutt utfordre ministeren på to konkrete saker:

Venstre mener det bør utarbeides en plan for nasjonale torskefjorder, på linje med nasjonale laksefjorder. Er ministeren enig i dette?

Og: Vil regjeringen følge opp Sukkertareprosjektets anbefalinger for å se på hvilken sammenheng det er mellom kystfisk og sukkertare?

Per Roar Bredvold (FrP) [10:48:28]: Jeg vil først takke representanten Bakke-Jensen for en viktig interpellasjon.

Norge er et vidstrakt land med en desentralisert næringsstruktur. Dette er vår fiskeindustri et godt eksempel på. Fiske og foredling og deres positive ringvirkninger gjør at vi har et levende næringsliv samt bosetting langs den lange kysten vår, men også innover i landet. Vi kan vel også si at våre fiskeressurser er vår felles eiendom som må tas vare på på en egnet måte.

Fremskrittspartiet ønsker å sikre en optimal utnyttelse av fiskebestander. Dette kan bl.a. gjøres gjennom omsettelige kvoter og tilrettelegging for et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøer og andre aktører. Overgangen til omsettelige kvoter gjør det nødvendig med en gjennomgang av deltakerloven og råfiskloven, slik at næringen ikke lukkes for investeringer. Tillatelser til å utnytte deler av ressursene i havet skal tildeles av staten. Disse tillatelsene skal kunne omsettes mellom aktører i næringen og være tidsuavgrenset. Det er også viktig å sikre ordninger som ivaretar ny rekruttering innenfor fiskerinæringen.

Bærekraftig beskatning av ressursene forutsetter internasjonalt samarbeid og avtaler. Norge må derfor bidra til å sikre avtaler og effektiv kontroll mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og omsetning av ulovlig fangst må etterforskes som grov økonomisk kriminalitet. Det må reageres strengt på overtredelser og andre former for juks med kvotene. Derfor må bl.a. Kystvakten og fiskekontrollen tilføres tilstrekkelige midler for å øke innsatsen mot ulovlig fiske.

Det er nødvendig med visse reguleringer av fiskeriene, og det er behov for en revisjon av dagens reguleringsmodeller, med sikte på bedre fastsettelser av totalkvoter, utnyttelse og mest mulig forutsigbarhet. Dette vil gi stabilitet og danne grunnlag for en bedre planlegging innen næringen. En slik stabilitet vil oppmuntre til langsiktige investeringer for industrien, fiskerne og fiskebåteierne.

Fremskrittspartiet ser nytten av å ha en variert fiskeflåte, og anser mangfold, nærhet, fleksibilitet, finansielle ressurser og stabile rammebetingelser som positivt for næringen og vil legge til rette for dette.

Når det gjelder kysttorsken spesielt, vil Fremskrittspartiet komme nærmere tilbake til dette. Uansett – fiske har alltid vært en viktig næring, og Fremskrittspartiet vil også i framtiden prøve etter beste evne å legge forholdene til rette for at denne næringen skal kunne få så gode rammevilkår som mulig, samtidig som vi har en fornuftig høsting av denne rike, store og mangfoldige ressursen.

Steinar Gullvåg (A) [10:52:02]: Det er åpenbart en del representanter i denne sal som ikke har fattet at situasjonen for kysttorsken er ganske prekær. Særlig gjelder dette kysten av Skagerrak og Oslofjorden. I enkelte fjorder har torsken simpelthen blitt borte. Yrkesfiskerne har valgt å gi opp fisket etter torsk, og fritidsfiskerne melder om svart hav.

Det er liten tvil om årsakene til den bedrøvelige bestandssituasjonen, nemlig betydelig overfiske over tid og økning i bestanden av skarv og sel. Et svært effektivt lysfiske etter sild helt inne i fjæresteinene har også påvirket balansen i økosystemet i våre fjordarmer.

Jeg er naturligvis klar over at fisket på våre kanter av landet ikke har den samme økonomiske betydning som fisket på Vestlandet og nordpå, men også hos oss er det fiskere som lever av det havet gir. Nesten 2 millioner mennesker bruker Oslofjorden og Skagerrakkysten som rekreasjonsområde, og det har sin egen verdi. Det ville ikke bare være uklokt, men noe nær en økokatastrofe om vi fortsetter å fiske ned torskebestanden, slik at det til slutt blir umulig å henge ut et håndsnøre med rimelig håp om å få fisk.

Forskerne var tidlig ute og slo alarm, men det tok tid før myndighetene reagerte. Derfor vil jeg berømme fiskeriministeren for at hun som den første i den ministerposten har sett hva som er i ferd med å skje i vårt kystområde, har tatt tak og har våget å innføre vernetiltak.

Slik var det heller ikke da vi for et par sesonger siden innførte begrensninger i hummerfisket. Men hva har skjedd? Både fritids- og yrkesfiskerne kan allerede melde om større fangster enn på mange år. Restriksjonene er allerede i ferd med å virke. Tjuvfisket er åpenbart redusert, antakelig som følge av selvjustis blant fiskerne, kontroll og økt informasjon om fiskereglene.

All norsk fiskeriforvaltning må bygge på best mulig tilgjengelig kunnskap om bestanders tåleevne og økosystemene. En bærekraftig forvaltning er også en økobasert forvaltning av fiskeressursene. Derfor er det så viktig at forvaltningen bygger på oppdatert kunnskap om økosystemet. Det har vi i altfor liten grad. Jeg skal belyse det med et eksempel.

Et av de tiltakene regjeringen har innført, er forbud mot lysfiske etter brisling og sild. Rett nok kan det gis unntak fra forbudet dersom fartøyene har observatør om bord og fisket er ledd i kunnskapsinnhenting. Jeg er enig i forbudet, og jeg er enig i at vi trenger mer kunnskap om konsekvensene av lysfisket. Mitt poeng er at i kjølvannet av forbudet dukket det opp en havforsker som påsto at lysfiske etter sild og brisling ikke har noen som helst betydning for torskebestandens utvikling. Det som imidlertid ikke sies, er at Havforskningsinstituttets forskningsdata, altså det som er grunnlaget for vurderinger av lysfisket, skriver seg fra slutten av 1960-årene og 1970-årene, da sammensetningen i notfangster i Hardanger, Sogn og Fjordane, Oslofjorden og Skagerrakkysten ble undersøkt. Jeg vil, med respekt å melde, mene at bestandssituasjonen den gang var helt annerledes enn nå, og at datidens kunnskapsinnhenting ikke er særlig relevant for dagens situasjon. Det betyr at vi trenger mer og oppdatert forskning, ikke bare om bestandssituasjonen og det totale uttaket av de enkelte fiskeslag, men om økosystemet i sin helhet.

Jeg har tillit til at de tiltakene som innføres fra årsskiftet, med minstemål, redskapsbegrensninger og restriksjoner på fisket, vil bidra positivt til å gjenopprette bestanden av kysttorsk. Ytterligere tiltak er varslet i 2012, og Fiskeridirektoratet er bedt om å vurdere mulige tiltak i fisket med krepsetrål, bruk av sorteringsrist i rekefisket og etablering av egne verneområder. Det vil stå strid om hvert enkelt av de lanserte tiltakene fordi det naturligvis påvirker fiskernes arbeid og inntekt, men alternativet er langt verre.

Til slutt: Det er beklageligvis slik at restriksjoner i fisket må følges opp av kontrolltiltak. Menneskeheten er, som kjent, relativt skrøpelig.

Frank Bakke-Jensen (H) [10:57:08]: Jeg vil takke for veldig gode innlegg og foreta en liten oppsummering av noen av innspillene som er kommet.

Når det gjelder turistfisket, har vi en regulering, men etter min mening ikke en regulering som er god nok. For det første virker den ikke, i og med at man ikke har noe kontrollregime og ikke har etablert et apparat for å sjekke dette. Det er nok slik at mennesket er skrøpelig både innenfor og utenfor grensen, for å sitere Gullvåg.

Det er også slik at det ikke er noe skille om det kommer en turist som er her i 14 dager, eller om det kommer en turist som er her i fire timer: Man kan ta med seg samme mengde ut. Det er et problem for næringen og premierer ikke de næringsutøverne innenfor reiseliv som egentlig er flinke og har folk her lenge. Så man burde kikke litt på dette.

Markedsproblematikken har vært nevnt en del her. Jeg husker også at det var markedskrise for hvitfisk, men det er ikke den problematikken jeg snakker om når jeg snakker om miljøsertifisering av produkter. Til dem som minnes den og ikke klarer å se noen problemer i markedet framover: Vel, godt markedsarbeid dreier seg i veldig stor grad om å prøve å lese et marked i framtiden. Det var det som var mitt poeng.

Føre-var-prinsippet innenfor reguleringen er viktig, men vi må aldri strekke det så langt at vi av hensyn til føre-var-prinsippet sier nei til kunnskap. Det er litt det vi opplever med kysttorsken. Vi har egentlig mer kunnskap med hensyn til at det her er snakk om flere bestander, men vi bruker den ikke i gjenoppbyggingsplanen. Det er mitt poeng.

Så var jeg glad for at ministeren nevnte næringens oppførsel på havet de siste dagene. Jeg registrerte et intervju der ministeren sa at hun var rystet og ikke ante at slikt foregikk i norsk fiskerinæring. Det stemmer sikkert, for statsråden har nok hørt på hun som var fiskeriminister før henne. Da kunne man av og til få inntrykk av at det var Arbeiderpartiet som hadde funnet opp Barentshavet. Og det stemmer ikke – Barentshavet er nok til og med eldre enn det Haakon Lie ble.

Jeg har hentet fram en rapport fra 2004 som heter «Kommisjonen for tiltak mot utkast av fisk», fra en kommisjon som ble satt ned under en glimrende fiskeriminister som het Svein Ludvigsen. Der tok man tak i problematikken næringen hadde når det gjaldt utkast og slike ting. Og siden jeg har merket meg at denne statsråden evner å nyttiggjøre seg kunnskap, har jeg tatt med rapporten og kommer til å levere den til henne, slik at hun kan ta den med i arbeidet videre.

All forvaltning baserer seg på kunnskap, men det er også et viktig poeng at forvaltningen må være forankret i den næringen man skal forvalte. Hvis forvaltningen mister tiltro i næringen, får vi ikke gode resultater. Kysttorskforvaltningen kan på mange måter være et eksempel på at vi ikke har vært flinke nok til å få forankret dette. Her er det kunnskap som vi ikke er villig til å bruke. Da blir det ikke bestandig så gode modeller.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [11:00:21]: Først av alt vil jeg få takke for en god debatt. Jeg vil også takke for en rapport som jeg allerede har fått innholdet i. Til det har jeg å si at vi kan ta en egen debatt om hva som er blitt gjort etter at denne rapporten ble lagt fram. Vi har styrket ressurskontrollen, vi har innført elektronisk fangstdagbok, vi har innført selektive fiskeredskap – i det hele tatt har vi gjort en hel masse. Det den tidligere omtalte fiskeriministeren gjorde like før han forlot kontorene, var derimot å kutte i bevilgningene til Fiskeridirektoratet og ressurskontrollen, så det vil jeg påstå er ikke å følge opp sin egen rapport.

Så til dagens tekst: kysttorsken. Borgundfjorden er blitt nevnt av flere. Den er stengt for fiske, med unntak av håndsnøre i gyteperioden på våren. Havforskerne mener at det er viktig for å sikre gyting og rekruttering. Fiskerne må derfor gå litt lenger ut for å fiske. Jeg skjønner at det kan være en utfordring.

Så vil jeg kommentere det som representanten Røbekk Nørve var innom når det gjelder sel. Det har i flere artikler denne uken i FiskeribladetFiskaren vært hevdet at havert, eller gråsel, har skylden for torskekrisen i Canada, dvs. at beiting av havert har ført til at torskebestanden i det østlige Canada har kollapset. De opplysningene hevdes å komme fra et seminar om havertens påvirkning på fiskebestanden, som ble holdt nå i begynnelsen av oktober i Halifax i Canada. Havforskningsinstituttet var representert på dette møtet, og de kan ikke slutte seg til en slik konklusjon. Sluttrapporten er ikke skrevet, men workshopen konkluderer med at overfiske var årsaken i alle områder til nedgangen i bestanden.

Så tok representanten Raja opp sukkertare og det prosjektet som har vært der. Økosystemet som kysttorsken vokser opp i og lever i, er viktig. Dette området er blant de områdene vi må se nærmere på. Det er satt i gang flere prosjekter for å se nærmere på tareskogens betydning, og vi skal selvsagt ta med oss kunnskapen fra dette. Så vil jeg når det gjelder forslaget om nasjonale torskefjorder, bare vise til det jeg var innom i innlegget om at vi må ha særlig oppmerksomhet rettet mot fjordtorsken. Både fiskere og forskere synes å være enige om at det jevnt over står dårligere til med bestanden av stasjonær fjordtorsk enn hva tilfellet er for bestanden av vandrende kysttorsk. Samtidig er det ikke tvil om at framtidens forvaltningsregime for bestanden av kysttorsk vil forutsette ny kunnskap og grundige vurderinger av hva som skal til og hva som skal være forvaltningsenhetene. Havforskningsinstituttet er i gang med arbeidet, og et viktig poeng her er det som flere representanter har vært innom, å ta med seg fiskernes erfaringer og kunnskap. Debatten om kysttorsken har gått friskt i flere år, og den illustrerer jo at det ikke er noen enkle løsninger eller svar.

Til representanten Bredvold vil jeg bare si at det er denne regjeringen som faktisk har fått stoppet det ulovlige fisket i Barentshavet. Vi fant ikke opp Barentshavet, men man fikk stoppet det ulovlige fisket som var oppe i 100 000 tonn. I fjor ble det ikke rapportert om ulovlig uttak av torsk i Barentshavet.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.

Etter ønske fra kirke- utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.