Knut Arild Hareide (KrF) [11:56:53]: Kashmir-konflikten er på mange måter en glemt konflikt. Verdens TV-seere og lesere vet at den finnes, men bryr seg lite, og journalistene sliter med å finne nye vinkler på konflikten.
Det er imidlertid en veldig viktig konflikt. Uten at Kashmir-konflikten blir løst, blir det ikke fred mellom India og Pakistan, som begge er atommakter. De to nabolandene har kjempet to kriger, en minikrig og flere nesten-kriger over området, og begge gjør i dag krav på området.
Viktigheten av fred mellom India og Pakistan kan neppe overdrives. Uten fred vil det bli vanskelig å fjerne krigsfaren mellom India og Pakistan. Uten fred vil lidelsene for sivilbefolkningen i Kashmir trolig fortsette. Og uten fred vil det dessuten bli vrient å finne en fredelig løsning i Afghanistan.
Kashmir-konflikten handler om noe mer enn India og Pakistan. Den handler om kasjmirerne, deriblant trolig et flertall som ønsker selvstyre eller å bli en del av Pakistan. Det handler om deres menneskerettigheter, som stadig brytes av militante grupper, eller – i større grad – av indiske sikkerhetsstyrker.
Disse representantene for verdens største demokrati er raske på avtrekkeren og overivrige etter å slå ned på den minste form for motstand i sin kamp mot militante tilhengere av Kashmirs selvstendighet. Det er derfor ekstra hyggelig at det er et bredt politisk engasjement på Stortinget for Kashmir og for å løse konflikten.
Jeg har gleden av å lede den tverrpolitiske Kashmir-komiteen på Stortinget, med deltakelse fra alle partiene. Med i ledelsen har jeg Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti, noe som er et klart uttrykk for den brede oppslutningen Kashmir-komiteen har.
For komiteen er det en oppgave å styrke kunnskapen om Kashmir i det norske politiske miljøet og være en pådriver for en rettferdig og varig løsning på konflikten i Kashmir. Norge må aktivt bidra til at det internasjonale samfunnet gjør det som det kan gjøre for å løse konflikten. Derfor ser jeg fram til denne diskusjonen her i Stortinget. Jeg håper debatten kan fokusere på hva vi kan gjøre nå.
La meg gjenta mitt kjernebudskap:
«Konflikten om kontrollen over Kashmir har siden 1989 ført til at 80 000–100 000 mennesker har mistet livet. Lokale ledere i Kashmir har uttrykt at konflikten i regionen ikke lenger kan løses gjennom bilaterale samtaler mellom India og Pakistan, og de har anmodet verdenssamfunnet om å spille en mer aktiv rolle. Stadig flere observatører peker også på sammenhengen mellom situasjonen i Kashmir og i Afghanistan. Mange hevder at det vil være umulig å skape stabilitet i Afghanistan før man har løst spørsmålet om Kashmirs framtid.»
Mitt spørsmål er således hva utenriksministerens vurdering er av konflikten, og Norges og Nordens muligheter til å bidra for å få en løsning.
Jeg vil understreke vårt utgangspunkt. Vi kjenner FNs resolusjoner fra 1948 om Kashmir, og den betydning de legger i å få slutt på væpnede stridigheter og i stedet få avgjort tvisten om Jammu og Kashmir gjennom en fri folkeavstemning. FN understreket fra første stund at en fortsettelse av konflikten kunne true den internasjonale fred og sikkerhet.
Vi legger dette til grunn og beklager at denne fredsoppskriften fra FN ikke er fulgt opp på en slik måte at konflikten i dag er løst. Jeg ser gjerne en mer aktiv rolle fra FNs side i dette arbeidet framover. Men vi tror også på at stormaktene – og andre land – kan bidra positivt utover det å støtte FNs arbeid.
For noen dager siden var USAs president, Obama, på offisielt besøk i India. Det knyttet seg stor spenning til om han da ville skape en bevegelse i Kashmir-prosessen. Ut fra det som er offentlig kjent, synes det ikke som om USA tok initiativ til det. Et klart ønske fra partene kunne gjort dette mulig, men en slik situasjon forelå dessverre ikke.
Vi tror det er i både Indias og Pakistans interesse å få løst Kashmir-konflikten. Det vil styrke disse landenes muligheter for å få løst andre store utfordringer de står overfor. For India – som har ambisjoner om å bli medlem av FNs sikkerhetsråd – vil løsning av Kashmir-konflikten være en stor fordel. India er verdens største demokrati og vil få kreditt for en løsning som åpner grensene og sikrer menneskerettighetene for det kasjmirske folk. For Pakistan – som har store utfordringer internt og i de store grenseområdene mot Afghanistan – vil løsning av Kashmir-konflikten bety at landet i mye større grad kan sette inn ressurser på økonomisk og sosial utvikling som gagner pakistanerne flest og fremmer politisk stabilitet og økt sikkerhet i grenseflaten mot Afghanistan.
Også for det internasjonale samfunn er det viktig å løse Kashmir-konflikten. Ikke minst kan det gi bedre vilkår for omforent innsats i kampen mot terror. Tidligere president Bill Clinton kalte en gang Kashmir-konflikten for verdens farligste konflikt. Det gjorde han med god grunn. Millioner av mennesker i Kashmir lider på grunn av den uløste konflikten. Mange er døde. Liv går stadig tapt. Vi må vise solidaritet med Kashmirs folk.
Den uløste konflikten truer også freden i regionen. Både India og Pakistan er store land med betydelig militær kapasitet. Risikoen er ekstra stor fordi utbrudd av en ny krig i verste fall kan utløse bruk av atomvåpen. Dessuten er den uløste konflikten en bremsekloss i arbeidet for å bekjempe terror.
Kashmir-konflikten er et svært ømtålig tema både i India og i Pakistan. Kashmir var aldri en integrert del av India, sa den indiske forfatteren Arundhati Roy. Dette resulterte bl.a. i at opposisjonspartiet Bharatiya Janata Party gikk så langt som å kreve at forfatteren skulle bli kastet i fengsel for oppvigleri. Forfatterens kritikk gikk også på de indiske myndighetenes opptreden i en delstat der over 100 mennesker har mistet livet i anti-India-protester bare siden juni i år. Denne uka sa Indias innenriksminister riktignok at Roy ikke kommer til å bli arrestert, men bare kravet i seg selv sier sitt.
Det er ikke nok å henstille til USA og president Obama om å ta opp Kashmir-konflikten når han har kontakt med Pakistans og Indias ledere. Også andre må kartlegge hva de kan gjøre. Og det er vår plikt og vår oppgave å spørre oss hva Norge og Norden kan gjøre.
Jeg hadde i forrige uke møte med Pakistans nye ambassadør her i Norge. Han pekte på Norge som en fredsskapende nasjon som har bidratt veldig positivt inn i mange konflikter. Hva kan Norge gjøre inn i Kashmir-konflikten for å løse den?
Til slutt vil jeg understreke et poeng som lett kan bli glemt. Kashmir-konflikten må ikke bli forsøkt løst over hodet på folket i Kashmir, uten deres deltakelse. Også de må involveres i en prosess som skal lede til en rettferdig og varig fredsløsning.
Vi fordømmer all vold, tortur og terror som går ut over uskyldige mennesker i Kashmir. Vi er utålmodige, og vi ønsker fart i arbeidet for å gi dem en bedre framtid. De har ventet altfor lenge på en løsning.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:06:27]: Jeg vil først få takke representanten Hareide for en interpellasjon om et tema som ikke ofte er fremme i debatten, men som like fullt er helt sentralt – for menneskene i og omkring Kashmir, for støttegrupper her i Norge og for den komplekse og konfliktfylte regionen Kashmir er en del av. Jeg vil også berømme representanten for et godt, utdypende spørsmål, som også inneholdt mye analyse, som jeg vil slutte meg til.
Kashmir har vært gjenstand for konflikt mellom India og Pakistan i mer enn 60 år og gitt opphav til flere kriger, og, som representanten sa, vært en av de farligste konfliktene som verden har hatt å håndtere de siste år. Etter noen år med større grad av stabilitet og positiv utvikling har situasjonen siden i sommer igjen blitt forverret.
Som representanten beskriver, har voldshandlingene økt siden juni i år. I perioden fra juni til september ble mer enn 110 sivile drept i den indiskkontrollerte delen av Kashmir. Mange av dem var ungdommer.
Jeg deler interpellantens bekymring over denne utviklingen. Også indiske myndigheter beklager situasjonen. Norge legger til grunn at menneskerettighetsstandarder skal følges av alle land, selvsagt også av India. Ungdom som kaster stein, skal ikke møtes av skarpe skudd. Samtidig er det verdt å minne om at vi har like høye forventninger til at menneskerettighetene respekteres fullt ut også i Pakistan.
Bakgrunnen for denne aktuelle situasjonen er kompleks: Terrorgrupper har i en årrekke drevet trening i pakistanskkontrollert Kashmir. De har krysset de facto-grensen, den såkalte kontrollinjen, og gjennomført aksjoner i indiskkontrollert Kashmir. Dette har i perioder skjedd med støtte fra den pakistanske hær.
India har bygget opp et omfattende militært nærvær i indiskkontrollert Kashmir, og Pakistan et tilsvarende nærvær på sin side av grensen. Det er stor frustrasjon blant Kashmirs befolkning over en politisk situasjon som synes å være fastlåst. Det er også stor arbeidsløshet i Kashmir, spesielt blant ungdom. Det nye i høstens opptøyer er at disse i all hovedsak har oppstått lokalt i indisk Kashmir.
Utover konflikten som rammer menneskene i regionen, setter Kashmir også spenningen mellom atommaktene India og Pakistan på spissen. Det gjør selvsagt konflikten ekstra farlig.
Norge følger situasjonen i Kashmir ikke minst gjennom våre ambassader i New Dehli og Islamabad. Vi drøfter konflikten i våre samtaler, både med myndigheter og andre i begge land, noe jeg selv har gjort under mine besøk. Ambassaden i New Dehli har tatt opp situasjonen i Kashmir med indiske myndigheter, både på sentralt nivå og med delstatsmyndighetene. Ambassaden deltok i en felles nordisk delegasjon til Kashmir i april i år. Da ble politiske forhold diskutert – inklusiv vilkårene for menneskerettighetene – med både representanter for delstatsmyndighetene og politiet.
I disse samtalene har vi oppfordret begge parter til å søke å løse konflikten med fredelige midler og bidra til å unngå nye voldsbølger, og at lokalbefolkningenes ønsker og synspunkter må tillegges stor vekt i en fremtidig løsning av konflikten. Vi har tro på slike besøk som retter oppmerksomheten mot konflikten og ansvarliggjør lokale og sentrale myndigheter. Vi har også lagt vekt på at Pakistan og India må arbeide for å normalisere sitt generelle bilaterale forhold og bygge ut kontaktene og samarbeidet mellom de to land, uavhengig av striden om Kashmirs fremtid. Økt samarbeid mellom India og Pakistan vil være til beste for begge lands økonomiske utvikling og kunne bidra til å bygge tillit dem imellom.
Selv om jeg fullt ut deler bekymringen for situasjonen i Kashmir, så finnes det også noen positive trekk: For det første synes voldsspiralen nå å ha avtatt. Den indiske statsminister, Singh, har flere ganger gjort det klart at den eneste vei til varig fred og utvikling i Kashmir er gjennom dialog. En delegasjon med representanter for alle toneangivende partier i det indiske parlamentet – inklusiv opposisjonspartier – besøkte Kashmir i september i år. Indiske myndigheter har fremlagt en fredsplan i åtte punkter etter denne bredt sammensatte delegasjonsreisen. Selv om ikke alle parter i Kashmir er fornøyd med planen, representerer den, etter vår vurdering, et viktig skritt i riktig retning, nemlig tilbake til dialogsporet.
Løslatelse av fengslet ungdom som har deltatt i demonstrasjoner og i steinkasting, er et annet skritt i riktig retning. Det er videre opprettet en forhandlingsgruppe bestående av representanter for det sivile samfunn. Enkelte av separatistgrupperingene ønsker ikke å samtale med disse representantene, men det er likevel for tidlig å avskrive dette nye dialogsporet.
For det andre er forhandlingene mellom India og Pakistan på overordnet nivå kommet i gang igjen. Disse ble innledet i 2004, men ble lagt på is etter terroranslaget i Mumbai i november 2008 – et anslag som ble planlagt og utført fra pakistansk territorium, og som bl.a. er knyttet til grupper som har operert ut fra Kashmir. Disse forhandlingene har gjennom årene resultert i positive, tillitskapende tiltak mellom India og Pakistan. Vi får nå håpe at India og Pakistan griper mulighetene til å bruke dette forhandlingssporet til å komme videre i arbeidet med å løse de utestående grenseproblemene, som går utover selve Kashmir-spørsmålet.
For det tredje ser det ut til at internasjonale menneskerettsorganisasjoner igjen kan få besøke Kashmir etter at området har vært stengt for disse organisasjonene en tid. Organisasjonen Human Rights Watch besøkte Kashmir med en delegasjon i august i år.
Vi skal heller ikke undervurdere den påvirkning som indiske medier har. Situasjonen i Kashmir blir daglig omtalt, og all informasjon bidrar til å opplyse offentligheten og debattene i dette store demokratiet India om både utfordringer og mulige løsninger.
Så summen av dette er at vi får håpe at partene bygger på den positive utviklingen som tross alt er å spore, til å skape en varig fred i Kashmir og en varig fred mellom India og Pakistan. Og om ikke dette var oppe, direkte annonsert, under Obamas besøk, er vi godt kjent med at den amerikanske administrasjonen har dette høyt på sin dagsorden i dialogene med henholdsvis India og Pakistan.
Jeg har tidligere i denne sal sagt klart at det internasjonale samfunn – også Norge – må gjøre det vi kan for å tilskynde en positiv utvikling i forholdet mellom India og Pakistan og en endelig løsning på landenes konflikt om territorium. Samtidig er det slik at det er landene selv, India og Pakistan, som må ta de nødvendige skritt for å løse konflikten seg imellom. En løsning kan ikke påtvinges utenfra. Pakistan og India har også en avtale om at en løsning for hele Kashmir – på begge sider av grensen – vil måtte finnes gjennom bilaterale forhandlinger, den såkalte Simla-avtalen av 1972.
Det finnes i dag betydelige meningsforskjeller med hensyn til hva som skal være det opprinnelige Kashmirs fremtid. Indisk Kashmir har i dag demokrati og valg, innenfor rammen av den indiske stat. Det opprinnelige pakistanskkontrollerte Kashmir er imidlertid delt i tre: for det første Gilgit-Baltistan, som er innlemmet i Pakistan, dernest Azad Kashmir, som ifølge Pakistan er et selvstendig Kashmir, og en tredje del, som Pakistan har avgitt til Kina, Aksai Chin. Samtidig rommer både indisk og pakistansk Kashmir separatistgrupper som ønsker selvstendighet for et samlet Kashmir.
Det fremholdes fra indisk side at deres vilje til å inngå forhandlinger med Pakistan er betinget av landets vilje til å hindre at pakistansk territorium brukes til å planlegge og gjennomføre angrep mot India. Forhandlingsprosessen er derfor skjør. Det finnes imidlertid ingen alternativer til slike forhandlinger, og det internasjonale samfunn må støtte disse fullt og helt. Det gjelder også FN, som representanten var inne på.
Til sist: Interpellanten påpeker at mange hevder at «det vil være umulig å skape stabilitet i Afghanistan før man har løst spørsmålet om Kashmirs framtid».
Det er åpenbart at konfliktene i Midtøsten, Irak, Afghanistan og Kashmir har hatt, og har, en mobiliserende effekt overfor enkelte grupper i den afghanske konflikten. Vi har sett at radikale islamister har kjempet i flere av disse konfliktene. Og vi kan også se spor av konfliktene fra Kashmir løftet inn på det afghanske territorium og formelig bli utkjempet der som en del av stridighetene også mellom India og Pakistan.
Men når det er sagt, tror jeg vi skal være varsomme med å trekke den slutning at fred i en region, eller i ett av disse landene, er direkte avhengig av løsningen i et annet. En positiv utvikling i ett eller flere av de nevnte konfliktområdene kan helt sikkert bidra til en viss grad til å dempe konflikten i andre områder, men det er ingen automatikk her. Samtidig kan vi bare ønske fred for disse områdene og være sikre på at det vil ha betydning psykologisk i en region som er preget av mange konflikter. Men årsaksforholdene er, som jeg har pekt på, mange og komplekse. Jeg diskuterte for øvrig også spørsmålet om Afghanistan og regional stabilitet med mine kolleger under min reise til regionen tidligere i år.
Helt til sist, om Norges rolle: Når det gjelder forhandlinger, har min erfaring på reiser i regionen vært at jeg av pakistanske representanter ofte blir oppfordret til at Norge bør påta seg en meglerrolle mellom Pakistan og India. Den klare oppfordringen blir like klart møtt av et tydelig budskap i India om at dette er et bilateralt tema. Skal man spille en slik rolle, om man har forutsetninger for det, må det være ønsket fra begge sider. Jeg opplever at India er veldig tydelig på at det er det bilaterale sporet, den bilaterale politiske kontakten, som her må få resultater. Likevel vil Norge være opptatt av å bidra på den måten vi kan, selv om det ikke er grunnlag for noe norsk engasjement som megler eller tilrettelegger på dette området. Vi bidrar også i kontakt med landene i regionen, og ikke minst i forhold til USA.
Knut Arild Hareide (KrF) [12:15:57]: Eg vil takke utanriksministeren for ei svært god utgreiing, og særleg det som utanriksministeren avslutta med å seie, at Noreg må bidra på den måten me kan i dette arbeidet. Det synest eg er særdeles viktig.
Så synest eg det var ei god utgreiing som òg tek opp ein del av problemstillingane knytte til dette, m.a. kva betyding Kashmir-konflikten har for urolegheitene me òg ser i andre delar av denne regionen. Eg synest det er interessant, når me veit om det fokuset og den merksemda Afghanistan får, å sjå den manglande interessa som denne konflikten har.
Eg vil òg ta opp eit anna poeng, for eg la merke til at utanriksministeren brukte ordet «partene». Det er lett å seie at det er partane som må løyse opp i denne konflikten – og det ligg i den forklaringa utanriksministeren gav om at Pakistan har vist vilje til å få til ei fredeleg løysing. Dei har òg, som utanriksministeren sjølv sa, peikt på at Noreg kan spele ei rolle, mens India peiker på den bilaterale konflikten. Da er mitt spørsmål til utanriksministeren: Ligg det eit særleg ansvar på den eine parten for å kome til forhandlingsbordet og vise større vilje? Da tenkjer eg nettopp på India.
Så til, slik eg òg var inne på, Obama sitt besøk. Eg er glad for at USA sin administrasjon tek opp dette, og det er mogleg at denne saka òg var oppe i dei interne møta. Obama gav òg offentleg uttrykk for at USA ikkje ville ta på seg noka spesiell rolle, men appellerte til partane sjølve om å få framgang i saka. Eg trur det er behov for eit sterkare internasjonalt press, særleg mot India, men òg mot Pakistan for å få til ei fredeleg løysing.
Eg har lyst til å peike på at mens tida går, er det òg viktig at me får til eit arbeid langs med – la oss kalle det – ei humanistisk linje. Da tenkjer eg rett ut praktiske tiltak for å forbetre livssituasjonen, tryggleiken og menneskerettane til dei som bur i området.
Eg meiner at Noreg må, som utanriksministeren seier, gjere det me kan. Eg meiner det no ligg eit særleg ansvar på India for å kome til ei sterkare forhandlingsløysing i denne konflikten, og vil utfordre utanriksministeren nettopp på det: Ligg det no eit særleg ansvar på India i denne konflikten?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:19:21]: Jeg er ikke her og nå i en posisjon til, og heller ikke villig til, å peke på India med et særlig ansvar. Jeg vil bruke formuleringen at partene, og da mener jeg India og Pakistan – og jeg vil også vektlegge betydningen av å trekke med befolkningen i Kashmir – har ansvar. Man kan, når man lytter til indiske representanter, få en ganske systematisk fremstilt sak som eksponerer Indias utfordring med terror, ulovligheter fra pakistansk område, som setter indiske sikkerhetsstyrker på store prøver. Man kan likeledes lytte til pakistanske fremstillinger som viser til manglende fremdrift i retning av avklart status for Kashmir og voldsbruk fra sikkerhetsmyndighetene. Jeg tror at det å peke på at en av partene har et særlig ansvar, egentlig svekker vår mulighet til å presse begge parter.
Jeg tror at det som er veien å gå nå, er to spor. Det ene er at det som jeg tolker som en klar vilje fra den indiske statsministeren, nemlig å fortsette dialogen mellom India og Pakistan og få den over i et bredere og mer forpliktende, dypere politisk spor, må fortsette – forhåpningsfullt uten de avbrytelser som terroraksjonen i Mumbai førte til. Det må ikke skje igjen. Samtidig må også Pakistan i praksis vise at det ikke springer ut grupper fra kasjmirske områder, som igjen rammer India. Altså: Begge parter har en rikholdig dagsorden å ta fatt i på hver sin side for å skape både tillit og fremgang.
Så tror jeg, som representanten sier, at det er av betydning å ha internasjonal oppmerksomhet om temaet, i FN, i en regional sammenheng og i forholdet til USA – men også andre aktører i regionen. Dette minner litt om Afghanistan; man får ikke en løsning på den bestemte konflikten uten at nabolandene rundt er med og bygger opp under den. Så, ja, et ansvar for partene, men jeg tror ikke det vil tjene denne utviklingen at Norge valgte ut én av partene og sa at den hadde et særlig ansvar. De må lykkes sammen for at dette spørsmålet skal komme nærmere en løsning.
Svein Roald Hansen (A) [12:22:01]: Jeg vil gjerne takke interpellanten for å sette Kashmir-konflikten på Stortingets dagsorden. Det er en konflikt som berører den regionale maktbalansen. Det er en konflikt en rekke nordmenn med bakgrunn i regionen følger med bekymring og interesse.
Det er to grunner til at Kashmir kaller på et internasjonalt engasjement, som både interpellanten og utenriksministeren har vært inne på. Den ene grunnen er konflikten i seg selv. I nesten 60 år har Kashmir vært et konfliktområde, med tre kriger, en sterk militær tilstedeværelse og gjentatte gnisninger og konfrontasjoner mellom India og Pakistan. Konflikten undergraver grunnleggende menneskerettigheter for de 10 millioner menneskene som bor der. Det foregår overgrep, mange har mistet livet, og andre har regelrett forsvunnet etter å ha blitt anholdt av væpnede grupperinger. I tillegg er mange rammet humanitært av ustabiliteten konflikten har ført med seg. En fredelig løsning vil legge grunnlaget for å gi disse menneskene verdigheten tilbake.
Den andre grunnen er at konflikten bidrar til å forsterke konflikter i regionen. Som interpellanten var inne på, bidrar ustabiliteten i Kashmir til ustabilitet i Afghanistan. Det er både indisk og pakistansk tilstedeværelse i Afghanistan. Afghanistan blir også en arena for konflikten mellom de to landene. Det pakistanske utenriksdepartementets talsmann har eksplisitt hevdet å ha sterke bevis for at India bruker Afghanistan mot Pakistans interesser og for å destabilisere Pakistan. Indiske myndigheter ser på sin side en klar sammenheng mellom gjentatte angrep på den indiske ambassaden i Kabul og pakistansk etterretning. Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved om Pakistan gjør nok for å håndtere det handlingsrommet de gir Taliban på pakistansk territorium. Argumentet om et farlig India gjør det lett for Pakistan å argumentere for hvorfor de ikke bør ha bedre kontroll over grenseovergangene til Afghanistan.
Det er selvsagt ikke slik at en løsning i Kashmir eller i Afghanistan vil ha en automatisk effekt på konflikten i Afghanistan, noe også både interpellanten og utenriksministeren nevnte. Til det er konfliktene for komplekse. Mistilliten landene imellom stikker dypt. Da utenrikskomiteen i fjor var i Genève og hadde et frokostmøte hvor blant andre den pakistanske ambassadøren var til stede og temaet var nedrustning, hevdet den pakistanske ambassadøren at India nå ruster opp for å kunne føre krig mot Pakistan og Kina samtidig. Det sier mye om hvor dypt mistroen og mistilliten stikker. Konfliktene bidrar til gjensidig å forsterke og komplisere hverandre.
Jeg tror vi alle deler utålmodigheten etter å få til en fredelig løsning for Kashmir. Men jeg vil understreke, slik også interpellanten og utenriksministeren gjorde, viktigheten av at en framtidig løsning skal være forankret for å ha legitimitet. Det har betydning for bærekraften i den. Det betyr at det ikke vil være heldig for Kashmirs framtid om en tredjepart påtar seg en selvutnevnt rolle uten samtidig å sikre at dette har nødvendig forankring.
Det er tre parter det må forankres hos. Det er folket i Kashmir i all sitt mangfold – muslimer, hinduer, buddhister, sikher og kristne – samt myndighetene i Pakistan og myndighetene i India. Uten denne forankringen vil et internasjonalt press om framdrift være uten bærekraft, og det tror jeg vi skal advare mot. Vi har gjort noen erfaringer om hvor krevende det er – ja, nesten hvor umulig det er – for andre å løse konflikter for dem det angår, uten at det er forankret, og at partene vil det. Derfor er jeg enig med utenriksministeren i at det ikke finnes noe alternativ til samtaler og forhandlinger mellom India og Pakistan, og derfor må vi oppmuntre og støtte disse samtalene. Det er en viktig vei å gå. Men graden av suksess avhenger av genuin vilje fra begge parter om å få hjelp til disse samtalene og av at partene anser den hjelpen som ønsket, uhildet og villet.
Parallelt med å oppmuntre til samtaler kan vi selvsagt bidra på bakkenivå. Det gjør vi ved å gi støtte til internasjonale organisasjoner som Røde Kors-komiteen og International Crisis Group, som følger utviklingen og rapporterer om brudd på menneskerettighetene, og ved å støtte South Asia Free Media Association, som arbeider for åpen flyt av informasjon, slik at man kan bidra til økt gjensidig tillit mellom partene.
I sum er dette små, men viktige skritt i riktig retning av en fredelig løsning for Kashmir.
Tone Liljeroth (FrP) [12:27:15]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.
Frem til 1947 var dagens Pakistan en del av India, og India var britisk koloni. I forbindelse med avkoloniseringen ble det besluttet at området skulle deles i to. Den delen hvor muslimene var i flertall, ble Pakistan, mens hinduene fikk India.
Kashmir fikk valget mellom å slutte seg til enten den ene eller den andre av de to nye statene. Det største området, kalt Jammu og Kashmir, hadde i hovedsak en muslimsk befolkning, men var på det daværende tidspunkt styrt av en maharaja, som var hindu. Da det ble kjent at maharajaen hadde ønsker om å slutte seg til India, brøt det ut opptøyer i den muslimske delen av befolkningen, og maharajaen ba India om assistanse. India intervenerte, noe som medførte at den muslimske delen av befolkningen fikk støtte fra den pakistanske, og det ble krig i 1948. FN fremforhandlet en våpenhvileavtale i 1949, og området ble delt i to – én pakistansk- og én indiskkontrollert del. FNs observasjonsstyrke ankom Kashmir i januar 1949 for å overvåke våpenhvileavtalen. Observatørstyrken er der fremdeles, og de to landene har siden 1947 kjempet minst tre kriger om Kashmir.
Konflikten i Kashmir og de ulike aktørene som er involvert, utgjør et regionalt sikkerhetskompleks hvor flere av verdens stormakter, som India, Kina, Pakistan og Iran, møtes. Det innebærer med andre ord at konflikten og aktørene ikke kan ses løsrevet fra andre konflikter hvor de samme partene er involvert. Det gjør det vanskeligere å komme frem til en løsning, men ikke mindre viktig, ettersom både og Pakistan og India er atommakter.
India har offisielt uttalt at de anser Kashmir for å være en del av India, basert på maharajaens samtykke til tilslutning til landet i 1947. India hevder videre at Jammu og Kashmir er innrømmet betydelig selvstyre i den indiske grunnloven, og at området er en naturlig integrert del av India. Pakistan hevder at maharajaen som overga Kashmir til India i 1947, ikke var en leder anerkjent av folket, og at indiske tropper var i Kashmir før våpenhvileavtalen ble undertegnet, noe som var et brudd på denne.
Pakistan mener at befolkningen i regionen selv må få velge tilslutning, og har ved gjentatte anledninger anklaget India for menneskerettighetsbrudd i Kashmir. Da den pakistanske presidenten Asif Ali Zardari i oktober 2008 uttalte at frihetskjemperne i Kashmir var terrorister, utløste dette fordømmelse både internt i Pakistan og i Kashmir.
Både det indiske militæret, det pakistanske militæret, militante separatister og diverse terroristgrupperinger har ifølge internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner gjort seg skyldige i brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
En studie utført av Leger Uten Grenser i 2005 konkluderte med at risikoen for at kvinner i Kashmir ble utsatt for seksualisert vold, var høyere enn i noen annen del av verden. De ansvarlige for disse overgrepene bør stilles til ansvar for sine ugjerninger.
President Obama skrev følgende i en artikkel i magasinet Foreign Policy i juli 2007:
«I will encourage dialogue between Pakistan and India to work toward resolving their dispute over Kashmir.»
Til tross for dette uttalte USAs Assistant Secretary of State, Robert Blake, i 2009 at USA ikke hadde intensjoner om å utnevne en spesialutsending i konflikten, men at landene måtte komme frem til en løsning bilateralt.
President Obamas nylige besøk til India bekrefter de sterke båndene mellom de to landene, men USA har vært og er også i stor grad avhengig av Pakistan for å lykkes i Afghanistan. I løpet av de ti siste årene har USA forsynt Pakistan med både militært materiell og økonomisk bistand for å bekjempe terrorgrupper i regionen. Pakistan bruker USAs støtte og bistand som en buffer mot India, men dette er en intensjon som ikke deles av USA. Pakistan benytter militære grupperinger for å presse India til forhandlingsbordet, mens India bruker terror som et argument for ikke å forhandle.
India var frem til årtusenskiftet ikke engasjert i Afghanistan i særlig grad. Dette endret seg rundt 2002, da landet begynte å bygge ut vannkraft langs Indus-elven, på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. India yter, i likhet med Iran, også bistand til Afghanistan. Pakistan er interessert i strategisk dybde og ser på Afghanistan som et mulig bakrom i konflikten i Kashmir. Landet ser således med stor uro på Indias økte aktivitet i Afghanistan. Ifølge innenriksdepartementet i India var 2008 det minst blodige året på 20 år, med 89 drepte mot 1 413 drepte i 2006. Etter at et sikkerhetsgjerde ble oppført langs delelinjen, har antall voldelige anslag gått ned betraktelig, og antall turister i området har økt etter at en egen bussrute ble opprettet i 2005.
Jeg rekker ikke hele innlegget jeg hadde tenkt å holde her i dag, men det er uten tvil slik at Fremskrittspartiet støtter seg til utenriksminister Gahr Støres synspunkter om at dette primært må løses mellom partene, nemlig mellom Pakistan og India.
Peter Skovholt Gitmark (H) [12:32:40]: Forfatteren Ahmed Rashid skriver i «Descent into Chaos» at etnisk, språklig og regional nasjonalisme har splittet landet i flere. Det er det ikke noe problem å være helt enig i. Når man går tilbake til 1947, var det for utenforstående nærmest en selvfølge, når man følger den etniske og religiøse majoriteten, at området skulle bli pakistansk. Men som representanten Liljeroth kort redegjorde for, endte det opp med å bli indisk, takket være bl.a. maharajaen som var hinduistisk, og ikke minst også at Indias leder var Nehru fra Kashmir.
Kashmirs sivilbefolkning lider. Innbyggerne mangler grunnleggende rettigheter. Man ser mangel på sikkerhet. Man ser utstrakte menneskerettighetsbrudd, og mens India som nasjon har 10 pst. økonomisk vekst, er det altfor liten velstand og vekst i Kashmir. Når vi tar et historisk perspektiv på området og knyttet til Afghanistan-konflikten, var det nettopp frykten – den pakistanske frykten – for å få et angrep i flanken som gjorde at man støttet Taliban i Afghanistan til å begynne med.
India har flere soldater i indiskkontrollert Kashmir, enn det som finnes av utenlandske soldater, både i Afghanistan og Irak, til sammen. Det setter ting litt i perspektiv når det gjelder hvilken kruttønne man her snakker om. Når Perwez Musharraf gikk så sterkt med i krigen mot terror, og ikke minst i det som ble en krig mot Taliban, var det også noe som ikke ble fulgt opp på alle nivåer i det pakistanske maktapparatet, ei heller innenfor de hemmelige tjenestene i Pakistan.
For Indias vedkommende har man investert 750 mill. dollar og lovet ytterligere 450 mill. dollar til Hamid Karzai, som for øvrig er en sterk indiavenn, til landet og hans regjering. India er Afghanistans største handelspartner, og for Pakistan har det vært et grep som har møtt motbør, at India nå har åpnet konsulater i både Jalalabad og Kandahar.
Når man videre ser på angrepet på den indiske ambassaden i Kabul i juli, et bombeangrep som drepte 41 mennesker, sier amerikansk sikkerhetstjeneste at de har bevis for at Pakistans Inter-Services Intelligence Directorate var «involved», som de sier.
I et intervju Joe Klein gjorde med president Obama, trekker Obama nå frem den rollen han ønsker å spille, og ser også at USA kan spille en rolle i regionen. Det mener jeg er på tide, at USA ønsker og skal spille en rolle i i området. Han sier da – og nå frigjør jeg dette fra en ordrett høytlesning – at essensen er at man ser på muligheten for en spesialutsending, at man appellerer til inderne som en kommende økonomisk supermakt, og hvorfor da holde på med Kashmir på denne måten man gjør. Overfor Pakistan argumenterer man med at man heller må ha fokus på sine egne nordområder hvor man nå er frikoblet kontroll, og hvor dette er stammeområder som i realiteten Taliban, Al Qaida og andre kontrollerer.
Min innfallsvinkel er at folket må bestemme. Sivilbefolkningen lider fordi situasjonen er som den er. Dette er et område som på linje med Afrika har fått en linjal på et kart, og grensene ble som de ble. Det var tilfeldigheter som fikk råde.
Få områder er like naturskjønne som Kashmir. Få områder har større muligheter for vekst og velstand gjennom turisme, men sikkerhet må legges til grunn. Partene selv trenger også hjelp. Den hjelpen kan gis av USA.
Snorre Serigstad Valen (SV) [12:37:57]: Det er en svært viktig interpellasjon representanten Hareide fremmer, og jeg er veldig glad for at denne konflikten gis plass til debatt i Stortinget.
Konflikten i Kashmir har en veldig lang historie. Den strekker seg egentlig mer enn 60 år tilbake i tid, og den involverer tre av verdens atommakter.
Norge har også en veldig lang historie med engasjement for situasjonen i Kashmir. Faktisk var det slik at Norges første fredsbevarende innsats i FN-sammenheng var utstasjoneringen av norske offiserer i Kashmir for å overvåke opprettholdelsen av våpenhvilen mellom India og Pakistan. I dag holdes engasjementet oppe av flere grupper og en egen gruppe på Stortinget, som interpellanten leder.
Det er ingen grunn til å ta lett på menneskerettighetssituasjonen i Kashmir. Det er i hovedsak det jeg vil snakke om. Ingen av provinsene i Kashmir anses av FNs høykommissær for flyktninger som frie. Det begås alvorlige menneskerettighetsbrudd, og utsiktene til en løsning på konflikten er utfordrende, selv om det er lysglimt innimellom. I indiskstyrte Kashmir er om lag 400 000 mennesker internt fordrevet. Flyktninger passerer grensene begge veier og forteller, ifølge menneskerettsorganisasjoner, en historie om konstant frykt, håpløshet og omfattende voldshandlinger og trusler om voldshandlinger.
En undersøkelse gjennomført av Leger Uten Grenser i 2005 viser, som representanten Liljeroth var inne på, at kvinner i Kashmir er blant de mest rammede av seksualisert vold i hele verden. 11,6 pst av de spurte oppgir at de har vært utsatt for seksualisert vold. Det meldes om en rekke hendelser der soldater tar seg inn i folks hjem og gjennomfører voldshandlinger og voldtekter mot sivile. Bruk av seksualisert vold i en konflikt befinner seg på det absolutte lavmål av virkemidler, og det må gå an å forvente at suverene stater, og især demokratiske stater, avstår fra slike handlinger og gjør det de kan for å hindre dem og straffe de ansvarlige. Det har så langt dessverre ikke alltid vært tilfellet.
FNs høykommissær for menneskerettigheter har tidligere kritisert de sivile dødsfallene og mangelen på ytringsfrihet og retten til politisk organisering i indiskstyrte Kashmir.
Jeg deler utenriksministerens oppfatning av at menneskerettighetsbrudd skal fordømmes uansett hvor de begås i verden, og av hvem. Alle parter i en konflikt har ansvar for å hindre menneskerettighetsbrudd og vold. Her har alle i Kashmir en lang vei å gå. Det er uakseptabelt i det stille å akseptere oppbyggingen av grupperinger som opererer som en forlenget arm for en parts interesser i et svært konfliktfylt område. Jeg tror likevel alle også er enige om at det påligger demokratier et spesielt ansvar for å overholde grunnleggende friheter og rettigheter. Det er det som ligger i begrepet «demokrati». Dagens situasjon er, etter mitt syn, lite forenlig med Indias ambisjoner om permanent medlemskap i FNs sikkerhetsråd, og en vil vel også kunne hevde at det er en fordel å etterleve Sikkerhetsrådet tidligere vedtak om konflikten.
Så sier det seg selv at en løsning på konflikten ikke finnes i voldshandlinger. Da må den sterke følelsen av håpløshet i befolkningen bekjempes. Det krever en styrking av rettsvern, ytringsfrihet og politiske rettigheter for innbyggerne i Kashmir på alle sider av grensene. Det er viktig at norske representanter fremmer dette synet i sine møter med representanter for nasjonale og regionale myndigheter i regionen.
Dernest forutsetter en løsning på konflikten at Kashmirs innbyggere ikke lenger behandles som, eller opplever seg selv som, brikker og kasteballer i et storpolitisk spill. Da trengs ikke bare en slutt på undertrykking og vold, men også at en forhandlingsløsning mellom Pakistan og India også reflekterer befolkningens egne ønsker. De sivile grupperingene i Kashmir må være en del av den dialogen som leder fram til en rettferdig og fredelig avtale, for det er den aller viktigste forutsetningen – en forhandlingsløsning som skaper tillit i Kashmirs befolkning.
Denne befolkningen har erfaringsmessig liten grunn til å stole på myndigheter og maktapparat. En slik tillitsbygging er like tidkrevende og vanskelig å få til som en forhandlingsløsning mellom Pakistan og India og krever like mye oppfølging og arbeid. Her har Norge relevant erfaring, og Norge kan gi positive bidrag, tror jeg. Det er i alles interesse at en rettferdig fredsløsning oppnås i Kashmir, og inntil nye vedtak i FN finner sted, må utgangspunktet for alle være at Sikkerhetsrådets tidligere resolusjoner skal etterleves.
Peter N. Myhre (FrP) [12:42:49]: Kashmir-konflikten omtales ofte som den glemte konflikten. Det er definitivt ingen grunn til å glemme Kashmir-konflikten. Det er sterke krefter som er involvert, og det er derfor gledelig at representanten Hareide setter denne saken, denne konflikten, på Stortingets dagsorden.
Vi må huske på at India og Kina og de øvrige landene i regionen har nærmere 3 milliarder innbyggere, altså 40 pst. av verdens befolkning. Det er de nærmeste landene som er involvert i denne konflikten.
Vi sier ofte at India er verdens største demokrati. Det er viktig at vi ikke benytter verken denne debatten eller vår tilnærming til dette på annet vis til å ta stilling for eller imot India eller Pakistan. Men vi konstaterer at i tillegg til verdens største demokrati finner vi også noen av verdens største diktaturer i denne delen av verden.
Situasjonen i Kashmir påkaller verdens oppmerksomhet. Vold og overgrep mot sivile foregår i et omfang som er helt uakseptabelt. Det er derfor en stor oppgave verdenssamfunnet står overfor. Norge bør derfor engasjere seg – om nødvendig sterkere internasjonalt særlig gjennom FNs organer, slik at situasjonen i området kan følges tettere enn i dag. På den måten vil det også avklares om verdenssamfunnet kan engasjere seg tyngre overfor India og Pakistan.
Når det gjelder hovedaktørene, India og Pakistan, er det slik i konfliktområdet Kashmir at et sikkerhetsgjerde som ble oppført for noen år siden langs delelinjen, har ført til at antallet voldelige anslag har gått ned. Det har faktisk også ført til at antallet turister i området har økt, spesielt etter at en egen bussrute ble opprettet for fem år siden.
India og Pakistan har ifølge den indiske tenketanken Council of Research on International Economic Relations et bilateralt handelspotensial tilsvarende over 11 mrd. USD, mens den nåværende handelen med Pakistan er på bare om lag 1,65 mrd. USD, altså en sjettedel av dette. En studie utført av de to norske forskerne Eriksen og de Soysa i 2009 ved NTNU og PRIO viser at økonomisk frihet, slik som bl.a. måles i den årlige indeksen Economic Freedom of the World, samvarierer sterkt med bedre vern om menneskerettighetene. Mer handel og økonomisk samkvem mellom India og Pakistan kan således bidra positivt til et bedret forhold mellom de to landene og ikke minst når det gjelder disse to landenes forhold til Kashmir-konflikten. Det kan man koke ned til – som vi vet fra mange andre konflikter i verden – at det ofte er slik at land med et omfattende økonomisk samarbeid har en mye høyere terskel for å gå i konflikt med hverandre enn dem som isolerer seg.
Avslutningsvis vil jeg bare gjenta at Fremskrittspartiet er tilfreds med regjeringens og utenriksministerens måte å tilnærme seg denne problematikken på, og han har vår fulle støtte.
Akhtar Chaudhry (SV) [12:46:52]: Slik representanten Knut Arild Hareide helt riktig påpekte, er det prisverdig at det nå finnes en gruppe, som man har kalt en komité, her på Stortinget som jobber for å øke kunnskapen om denne farlige konflikten, som mange av mine kollegaer har vært innom. Det er også prisverdig at Knut Arild Hareide i dag har dratt saken inn i Stortinget. Det er en del av denne gruppens arbeid, og det er prisverdig. Det ble belyst mange gode sider av konflikten, eller dårlige sider, for å si det sånn, men at konflikten i det hele tatt ble brakt inn i salen, er bra.
Jeg skal prøve å ta et par–tre momenter om hvorfor det norske parlamentet, regjeringen og ikke minst vi som samfunn bør sette oss bedre inn i denne konflikten og bruke litt mer tid på den.
For det første, slik mange har vært innom, har menneskerettssituasjonen i det indisk kontrollerte Kashmir dessverre vært kritikkverdig. Mange internasjonale organisasjoner, Amnesty International, Human Rights Watch og flere andre, har kritisert brudd på menneskerettighetene. Særlig har det gått ut over kvinner. På et tidspunkt var det opptil 800 000 mann under våpen i Kashmir, og det ble begått brudd på menneskerettigheter. Kvinner ble særlig utsatt for det. De ble direkte rammet av det. Den seksualiserte volden var altfor stor, og i tillegg ble veldig mange menn, ektemenn, sønner og fedre, drept. Det betød at kvinnene måtte ta byrden. Det er ikke noen velfungerende velferdsstat i Kashmir – på linje med veldig mange andre land – og når mannen går bort, blir livet veldig vanskelig for disse kvinnene og for barna.
Så er det i begge land veldig mange penger som går til opprustning av det militære og til utstyr. Disse pengene trengs i velferdssamfunnet i begge land, og særlig i Kashmir.
Som utenriksministeren var innom, er arbeidsledigheten veldig høy. Dette kan når som helst bli en fullskala konflikt. Det har det vært tendenser til, opptil flere ganger i løpet av de siste 30–40 år. Derfor er det viktig at vi bruker tid, øker kunnskapen og blir kjent med dette. Jeg vil si at Kashmir-gruppen her på Stortinget og også andre stortingsrepresentanter kanskje bør dra til Kashmir, til begge sider av linjen, for å lære om konflikten.
Så har mange vært innom denne biten, om hvem som har ansvar for dette, om vi kan blande oss inn i det, eller om det er partene selv som må løse dette. Det er helt riktig som utenriksministeren også var innom, at i 1972 ble det inngått en avtale mellom Pakistan og India om å løse dette sammen. Men så har det gått 38 år siden denne avtalen ble inngått. 100 000 liv er gått tapt. Veldig mange kvinner er blitt voldtatt. Mange barn er blitt rammet av konflikten. Man klarer ikke å løse konflikten mellom disse to landene bilateralt. Da er det kanskje på tide at det internasjonale samfunnet sier at ja, her skal vi gjøre det vi kan, og at presset mot disse to landene økes for å løse konflikten. Først og fremst er det kasjmirerne som må være målgruppen her, de som lider hver eneste dag i disse to landene. Jeg mener at vi der bør gjøre en større jobb.
Så er det noe som jeg også har vært innom og slått fast: Brudd på menneskerettigheter, uansett hvem som begår det, bør det slås ned på. Pakistan må gjøre sin del av jobben, slik at opprørerne ikke kommer inn. Men det må også kunne forstås at når det på et tidspunkt var 800 000 mann under våpen i Kashmir, kan man ikke si at det kun var for å takle noen hundre, kanskje noen tusen opprørere fra Pakistan. Det måtte være et gryende, bredt, lokalt opprør i Kashmir som trengte 700 000–800 000 mann under våpen. Noen bør begynne å forstå at det kasjmirske folk i indisk del av Kashmir ikke er fornøyd med situasjonen.
Knut Arild Hareide (KrF) [12:52:02]: Eg vil takke for ein veldig god debatt, for svært mange gode innlegg, ja eg vil faktisk seie at eg kan stille meg bak alle innlegga som er haldne i løpet av denne debatten. Det har for så vidt òg vore godt å oppleve noko anna enn debattar om bompengar, om noko som kan vere litt viktigare i denne salen.
Nettopp det å setje denne konflikten på dagsordenen, som fleire har omtalt som den gløymde konflikten, og sjå kor viktig han er, synest eg denne debatten har gjort på ein god måte. Eg opplever at det er ingen som ikkje seier at denne konflikten må løysast av partane. Men at det er behov for eit tydelegare internasjonalt press for å få det til, trur eg er viktig.
Eg har lyst til å trekkje fram det Svein Roald Hansen på ein så god måte tok fram, det som nettopp gjeld den tredje parten og det folket som bur i Kashmir, at ei løysing som me ønskjer skal vere ei fredsløysing, må vere bygd på deira premissar. Dei må vere med på dette. Dei er den tredje parten inn i denne konflikten.
Eg vil òg trekkje fram det som Peter Gitmark tok opp, USAs rolle. Det er gitt noko ulike signal frå USAs administrasjon, men eg er fullt og heilt einig i det Gitmark seier, at her har USA moglegheit til å spele ei sterkare rolle.
Det er nokon som har stilt spørsmål ved kva eg la i «Indias rolle». Då har eg lyst til å gjenta det eg sa, for eg meiner at det er viktig. Det er viktig både for India og for Pakistan at me får løyst Kashmir-konflikten. For India, som har ambisjonar om å bli medlem av FNs tryggingsråd, vil ei løysing av Kashmir-konflikten vere ein stor fordel. India er verdas største demokrati og vil jo få kreditt for ei løysing som opnar grensene og sikrar menneskerettane for det kasjmirske folket.
Eg tok òg opp kva denne konflikten betyr for regionen som heilskap, knytt spesielt til situasjonen i Afghanistan. Det er ikkje tvil om at ei løysing her vil bidra positivt, både på grunn av dei utfordringane me har med terrorisme i regionen, og på grunn av at dette området er ein stad der terrorismen dessverre gror i dag.
Òg Noregs rolle er blitt teken opp. Eg er derfor glad for det som utanriksministeren seier: Noreg må bidra på den måten me kan. Eg forstår òg av den utgreiinga som utanriksministeren hadde, at dette er ein konflikt som den norske utanrikstenesta følgjer tett.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:55:11]: La meg igjen takke interpellanten for å ha reist dette spørsmålet.
Så vil jeg stille et motspørsmål, som oppsummering. Hvorfor i all verden er norske parlamentarikere i fredelige Oslo, i fredelige Norge, opptatt av denne konflikten oppe i fjellområdene i den regionen vi nå har snakket om? Hvorfor bruker vi tid og engasjement på det, setter oss inn i konflikten, engasjerer oss i den? Jo, det er av den enkle grunn at det berører en lang rekke mennesker som det er lett å få nærhet til og – skal vi si – innlevelse med. Det bygger seg videre til at vi har en politisk forståelse av denne konfliktens betydning for et mye bredere konfliktmønster i regionen, og, i siste forstand, som storting og regjering oppfatter vi at utviklingen i Kashmir faktisk også kan få betydning for vår egen sikkerhet i en verden hvor så mye henger sammen. Fra den analysen kan vi lede tilbake igjen til at det er et engasjement i Norge, blant mange nordmenn, i denne sal, igjen i egne grupper og også i regjeringen, for å gjøre det Norge kan for å bidra til at også denne konflikten kommer inn på et rett spor.
Jeg synes at mye av analysen her i dag har vært god, i retning av at partenes ansvar er understreket, i betydningen av at vi internasjonalt har rett til å fokusere på dette. Det følger opp en annen debatt, om hvorvidt det er innblanding i andre lands indre anliggender at man engasjerer seg i spørsmål knyttet til menneskerettigheter, flyktninger, overgrep, spredning av uroligheter og terror. Nei, vi kan ikke se på det som innblanding i indre anliggender. Det er faktisk anliggender for regionen og for verden som helhet.
Jeg kan si det slik at vi i Utenriksdepartementet, ved våre ambassader i de gjeldende land – de er flere enn to – men særlig i India og Pakistan og gjennom de ulike internasjonale fora der vi deltar, fortsatt vil fokusere på denne konflikten og ha kontakt med Stortinget om det i oppfølgingen.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.