Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegget fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:01:50]: (komiteens leder): En takk til utenriksministeren for redegjørelsen på tirsdag, som jeg oppfattet som mer konkret og mer framoverskuende med tanke på hvilke saker han omtalte, enn tidligere redegjørelser har vært. Det gjør det selvfølgelig enklere for Stortinget å holde seg oppdatert på utviklingen i EU og bidra til å fremme norske synspunkter overfor våre motparter, og jeg vil da igjen rette en takk til utenriksministeren for hans grundige arbeid med redegjørelsen til Stortinget.

Utenriksministeren avsluttet sitt innlegg med å fastslå hvor viktig det er for Norge at Europa lykkes både økonomisk og politisk. Det er en påpekning jeg slutter meg til. Det er derfor gledelig at situasjonen nå, som også utenriksministeren peker på, er mer stabil og endog litt positiv for flere av landene i eurosonen. Debatten om Irland understreker allikevel at krisen på ingen måte er over. I Financial Times så sent som i dag kan man lese at en redningspakke nå ser ut til å komme nærmere Irland enn den har vært på mange dager. Den sterke koordineringen og viljen til samordning som EU har vist, er tross alt et lyspunkt i denne vanskelige situasjonen. Krisen er skapt av dårlig nasjonal politikk over lang tid. EU er ikke skyld i krisen, men er en vesentlig del av løsningen.

Et interessant utviklingstrekk i denne sammenhengen er den sterke kinesiske oppkjøpsaktiviteten – og også tilbud om lån – overfor europeiske virksomheter i kjølvannet av finanskrisen. Både den kinesiske presidenten og statsministeren har vært på tur i Europa. De har vært på besøk i Hellas, i Italia, i Portugal og i Frankrike, og de gjør nå det de kan for å få et sterkere grep om innflytelsen i Europa. Analytikere har pekt på at de går via flankene og inn i økonomisk svake land for å prøve å få et sterkere fotfeste og en større påvirkning på den økonomiske politikken, særlig i Brussel og i Tyskland.

For Høyre er det viktig at Norge er en aktiv deltaker i europeisk samarbeid, og selv om vi foreløpig ikke har vunnet fram med vårt primære ønske om EU-medlemskap, er vi opptatt av at alle politiske kanaler benyttes for å delta i den europeiske samtalen og i den europeiske politikkutviklingen. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren sjøl tok opp poenget med norske statsråders oppmøte på uformelle ministermøter i EU, og at det kan bli betydelig bedre. Stortinget har flere ganger påpekt akkurat dette – det er viktig å delta på denne type arenaer. La meg derfor trekke fram justisministeren som et eksempel på en person som har sterkt fokus på å delta på europeiske arenaer, og som har oppnådd deltakelse i Prüm-avtalen og en avtale om soningsoverføring, bl.a. på grunn av sitt sterke engasjement på feltet. Men justispolitikk er ikke det eneste politikkområdet som er viktig i EU-sammenheng, og vi oppfordrer derfor flere statsråder til å delta på disse møtene.

Stortinget har nå nettopp åpnet sitt Brussel-kontor. Det var en stor glede å ledsage stortingspresidenten på et besøk til Brussel i forrige uke for å være med på bl.a. denne åpningen. Hensikten med kontoret er å styrke forbindelsene til Europaparlamentet, fordi dette parlamentet blir stadig viktigere i EU, og fordi parlamentarikere har mulighet til kontakt på nivåer og områder som regjeringsrepresentanter ikke har. Vi hadde gode og interessante møter med våre motparter i ulike komiteer i Europaparlamentet, og vi hadde også besøk av en delegasjon fra Europaparlamentet i Oslo 3. og 4. november for å diskutere mange av de samme sakene. Kanalene mellom Stortinget og Europaparlamentet har med andre ord blitt betydelig styrket den siste tiden, og det kan bare være positivt for å kunne påvirke mer aktivt. Vi gjentok på møtene vårt ønske om jevnlige møter med tilsvarende komiteer i Europaparlamentet, og vi diskuterte mange veldig aktuelle saker. Det gjaldt arktiske spørsmål, det gjaldt forholdet til NATO og forholdet til Russland. Vi diskuterte også det nye EEAS – European External Action Service.

Også internt har Stortinget tatt i bruk nye virkemidler. Næringskomiteen avga nylig en innstilling om tømmerforordningen. En samlet komité kom med klare innspill til regjeringens videre arbeid med den nasjonale gjennomføringen av denne forordningen.

Til sist et par korte saker. Andre representanter fra Høyre vil komme inn på flere konkrete saker i senere innlegg.

Utenriksministeren var inne på datalagringsdirektivet i sin redegjørelse. Regjeringen avventer så vidt jeg skjønner også EUs evaluering. Nå har invitasjonen til evalueringskonferansen i desember kommet, og et spørsmål som jeg ønsker å stille utenriksministeren, er jo da hvilke norske posisjoner og innspill som gis i denne prosessen. Den svenske implementeringsloven ble nettopp lagt fram, der svenskene nå sier at de skal ha en maks lagringstid på seks måneder. Særlig har Arbeiderpartiet påpekt at hva andre land gjør i forhold til lagringstid, er et viktig moment.

Til sist: Europakommisjonen la nylig fram sitt arbeidsprogram for 2011. Det hadde vært interessant å få en foreløpig kommentar fra utenriksministeren på hvordan han ser på dette arbeidsprogrammet, hvilken betydning det har for Norge, og hvilke saker som bør følges spesielt nøye i forberedelses- og vedtaksprosessen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [10:07:23]: Det var interessant å høre på lederen av komiteens betraktninger omkring redegjørelsen som utenriksministeren hadde her om dagen.

Jeg synes også det var viktig det lederen understreket, at man skulle være «framoverskuende», slik som utenriksministeren var i sin redegjørelse – framoverskuende med hensyn til hvilken innflytelse man skal ha i Europa, og at man må være proaktiv i sakene.

Nå er det jo slik at Høyre har ambisjoner om å komme i en regjering i framtiden – når nå det måtte bli! Vi ser at Fremskrittspartiet peker seg ut som en samarbeidspartner for Høyre i en regjering. Fremskrittspartiet har ennå ikke presentert sin Europa-politikk. Vi kan iallfall ikke se noen klare konturer av den. De har sagt at dette skal hver enkelt gjøre seg opp en oppfatning om, det skal ikke de ha noen oppfatning om. Hvordan ser Ine Marie Eriksen Søreide på en eventuell regjering som hun måtte sitte i; ville den bli så mye bedre enn den trepartiregjeringen som har et samlet syn på hvordan vi skal opptre i Europa- og EØS-saker?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:08:35]: For det første har Høyre, som representanten Nordtun er vel kjent med, en bred inngang til borgerlig samarbeid. Vi søker å samarbeide med alle som ønsker å samarbeide med Høyre. Det er veldig viktig for Høyre. Det har det alltid vært. Vi er det eneste klare ja-partiet. Vi programfestet ja til EU i våre programmer for lang tid tilbake. Det kommer fortsatt til å stå der. Landsmøtet til Høyre har aldri vært i tvil om at det er vårt standpunkt. Vi jobber aktivt og iherdig for norsk EU-medlemskap.

Når det er sagt, er det jo eksempler på at denne regjeringa ikke klarer å koordinere seg i EU- og EØS-saker, og nettopp derfor gjør det vanskelig å komme tidlig inn i de sakene som nå ligger på EUs bord.

Vi har sett eksempler, og vi kommer til å se eksempler, på at det er uenighet mellom departementer, mellom partier, som gjør at den norske posisjonen ikke kommer tidlig nok fram. Ett av de eksemplene vi sannsynligvis også kommer til å diskutere her i dag, er saken om alkoholreklame, der regjeringa har kommet sent på banen og dermed kanskje har mistet noen av mulighetene til å påvirke.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:09:50]: I ein liknande debatt for ca. eit halvt år sidan stilte eg representanten Eriksen Søreide spørsmål som eg då følte eg ikkje fekk svar på eigentleg, så eg spør igjen no. Spørsmåla vil ha like stor verdi no og i lang tid framover, trur eg. Spørsmåla er enkle:

• Ønskjer Høgre framleis eit snarleg norsk medlemskap i Den økonomiske og monetære unionen?

• På kva måte vil ein slik medlemskap verte ein fordel for Noreg i samband med handtering av finanskrisa no, eventuelt ein fordel i handtering av framtidige finanskriser?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:10:31]: Jeg kan gjerne svare igjen.

For det første er det sånn at Høyre alltid har ønsket et tettest mulig samarbeid med EU. Det gjelder selvfølgelig også på det økonomiske området. Det svaret ga jeg også tidligere, i vår, og det kan jeg gjerne gjenta.

Når det så gjelder spørsmålet om hvordan man skulle håndtere finanskrisen, er det det å si at de landene i eurosonen og i EU som i dag har problemer, har skaffet seg de problemene selv. Det er verken EUs eller eurosamarbeidets feil at de har havnet i problemer. Men EU har vist evne til å stå sammen og forsøke å løse disse problemene. For å bruke et eksempel: Da Hellas havnet i problemer, var det først noe uenighet i EU om hvordan de skulle klare å løse ut Hellas. Det klarte de, og de har laget gode mekanismer for å hjelpe også andre land. Nå ser vi at Irland er i en tilsvarende situasjon og har trøbbel. Da er det EU som rekker ut en hånd til Irland og sier at de ønsker å hjelpe dem, mens EU-landet Irland kanskje er noe motstrebende. Så ja, Høyre ønsker et tettest mulig samarbeid.

Geir Pollestad (Sp) [10:11:46]: Representanten Eriksen Søreide var inne på EUs datalagringsdirektiv. Som man vet, er Europakommisjonen nå i sluttfasen med sin evaluering av direktivet. Mitt spørsmål til Høyre er om det er tenkelig at Høyre kan gå inn for direktivet før EUs evaluering er ferdig, og før man vet hva som blir EUs politikk på området framover.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:12:14]: Høyre har inntatt den posisjonen at vi også ønsker å avvente hva regjeringa legger fram for Stortinget. Dette er jo primært regjeringas oppgave, og det er mildt sagt et sprikende syn internt i regjeringspartiene på hvordan datalagringsdirektivet skal håndteres. Nå er det en evalueringsprosess på gang, og det er innkalt til en evalueringskonferanse i desember. Jeg spurte også i mitt innlegg om utenriksministeren kunne redegjøre for hvilke norske posisjoner som vil bli spilt inn i det evalueringsarbeidet. Det er selvfølgelig interessant for oss å vite hvilken retning EU tar her. Men først og fremst er dette en oppgave som regjeringa internt må løse, og legge fram en sak for Stortinget som Stortinget kan behandle.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Svein Roald Hansen (A) [10:13:12]: Utenriksministerens redegjørelse viser på en god måte hvor omfattende vår avtale med EU griper inn i hverdagen for folk og næringsliv i Norge, og derved inn i norsk politikk. Innenrikspolitikk og utenrikspolitikk veves stadig tettere sammen.

Det er skjedd en omfattende utvikling i EU-samarbeidet siden EØS-avtalen ble inngått. Samarbeidet er bitt dypere, mer vidtfavnende, og langt flere land er kommet med.

Vi har møtt denne utviklingen ved å kople oss på samarbeidet gjennom nye avtaler og deltakelse i programmer og byråer som forvalter ulike samarbeidsområder. De siste ti årene har Norge inngått ti nye samarbeidsavtaler med EU knyttet til justis- og politisamarbeidet og samarbeidet om asylpolitikken. Vi har fått plass i ti nye byråer. Vi deltar nå i 24 samarbeidsprogrammer. Regjeringens arbeidsprogram for EØS-saker for 2010 og 2011 bærer bud om at denne utviklingen vil fortsette. Vi har ambisjoner om å delta der vi slipper til – i de nye tilsynsorganene for finanssektoren, slik utenriksministeren redegjorde for, og f.eks. i det europeiske asylstøttekontoret.

Det er verken tvang eller nød som fører til at vi ønsker å være så bredt med i EU-samarbeidet. Det er utviklingen i en verden som på stadig flere områder bygger ned grensene, som gjør det nødvendig å samarbeide tettere og tettere over landegrensene om felles utfordringer.

Finanskrisen, som er blitt en gjeldskrise og en ledighetskrise, er en sterk påminnelse om hvor umulig det er å skjerme seg mot påvirkning. Selv om Norge er det utenriksministeren betegnet som en «kontrast til dette bildet», går ikke norsk økonomi og framfor alt ikke norske eksportarbeidsplasser uberørt forbi problemene i våre naboland.

Asyl- og migrasjonsstrømmene kaller på samordning av politikken. Internasjonal kriminalitet fordrer et mer grenseløst politisamarbeid.

Men også de positive virkningene av et mer grenseløst Europa kaller på felles politiske grep. Når stadig flere ønsker å bruke mulighetene for å studere, arbeide eller tilbringe pensjonisttilværelsen i varmere strøk, må politikken følge etter for å skape trygghet i hverdagen. Det er blant annet dette direktivet om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester handler om.

I det nordiske samarbeidet er det bred politisk enighet om å forsøke å fjerne grensehindringer, også om hindringene ligger i politikkområder vi nødig gir fra oss selvråderetten på. I det europeiske perspektivet virker det som om det fortsatt sitter i oss en større skepsis. Men det går nok over en dag, det også.

Vi er uten stemmerett i vårt samarbeid med EU, men vi er ikke uten muligheter for innflytelse. Men det er blitt krevende, slik utenriksministeren understreket.

Utfordringen nå er at noen av kanalene for denne innflytelsen endres gjennom endringene i det såkalte komitologiarbeidet. EØS-avtalens artikkel 100 gir oss mulighet til å delta i relevante komiteer, som kommer i tillegg til ekspertgruppene under kommisjonen. Nå vil disse komiteene falle bort for såkalte delegerte rettsakter, som er mindre omfattende og mer tekniske. Det betyr at vi må søke mer uformelle konsultasjonsordninger.

En annen hovedutfordring ligger i Europaparlamentets økte innflytelse. Mer av den konkrete politikkutformingen vil skje gjennom behandlingen i parlamentet, slik vi har sett når det gjaldt både tjenestedirektivet og det kommende direktivet om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester.

Det er ingen tvil om at EØS-avtalen har vært viktig for Norge. Den har løst de oppgaver den skulle løse, og vært et ankerfeste for de andre samarbeidsavtalene vi har fått. Den sterke utviklingen som er skjedd i EU-samarbeidet siden 1994, og som med Lisboa-traktaten også slår inn i de institusjonelle strukturene i samarbeidet, har imidlertid endret det terrenget EØS-avtalen skal fungere i.

I den felles parlamentarikerkomiteen mellom EØS-landene i EFTA og Europaparlamentet har vi reist spørsmålet om denne utviklingen burde tilsi at EØS-avtalen gjennomgås for å se om det er behov for endringer for fortsatt å kunne ivareta de muligheter for innflytelse avtalen skulle sikre oss.

Det samme spørsmålet er reist av den indre markedskomiteen i EU-parlamentet i den vurdering komiteen har gjort av EØS-avtalen og av Sveits’ 120 avtaler. Europaparlamentet har sluttet seg til spørsmålet om det burde foretas en slik gjennomgang.

Jeg understreker at jeg ikke snakker om en reforhandling av EØS-avtalen, men om det kunne være grunnlag for en justering av de delene som berører ivaretakelsen av vår medvirkning i regelverksutformingen.

Det burde også EU ha interesse av, for det er bedre for begge parter at medvirkningen skjer innenfor strukturerte rammer, framfor i uformelle former.

Jeg tror det miljøet i Norge som minst har latt seg påvirke av den rivende utviklingen i EU-samarbeidet og vårt forhold til denne utvikling gjennom de snart 16 årene EØS-avtalen har fungert, må være Stortinget.

Noe er skjedd siden 2005. Vi har fått utenriksministerens halvårlige redegjørelse. Aktiviteten i Europautvalget har økt. Fagkomiteene i Stortinget har fått mulighet til å ta opp EØS-saker på eget initiativ. Vi er blitt invitert til og har deltatt på høringer i Europaparlamentet.

Det har, i hvert fall fra Arbeiderpartiets stortingsgruppes side, vært arbeidet aktivt mot partikolleger i EU-parlamentet for å påvirke arbeidet med bl.a. forbrukerdirektivet.

Det er bra. Men fortsatt er vi fraværende i debatten om politikkutformingen og direktivene mens denne pågår i våre naboland og i EUs organer, og mens de som er berørt av dem i Norge, deltar gjennom høringsrunder inn mot regjeringer og ofte i lobbysystemet gjennom sine interesseorganisasjoner i Brussel.

Stortingspresidenten åpnet stortingets kontor i Brussel da han besøkte Europaparlamentet i forrige uke, og fra nyttår kommer en medarbeider på plass, som skal være lyttepost og kjentmann for oss. Den muligheten dette gir for at vi lettere skal kunne ha et blikk på politikkutformingen i Brussel og engasjere oss i debattene, må vi alle ta et ansvar for å gripe.

For når de nye direktivene om noen år ender opp som et punkt i et 50–60 siders dokument på sakslistas punkt 4 i Europautvalgets møte, er det lite vi kan gjøre med realitetene i dem. De passerer stort sett utvalget uten kommentarer.

En kandidat for et slikt engasjement kan hentes fra listen over aktuelle saker utenriksministeren nevnte i redegjørelsen – personvernstrategien for alle politikkområder, som kommisjonen la ut for debatt 4. november. Den debatten vil ende opp i forslag til lovendringer i løpet av neste år.

Hvis vi også tar disse debattene mens de pågår, er det også lettere å kunne arbeide mot våre kolleger i Europaparlamentet for å ivareta de interesser og verdier vi mener er viktige. I noen tilfeller vil det kunne være felles nasjonale interesser vi kan stå sammen om, i andre tilfeller vil det være å ta den nasjonale debatten ut i Europa, ut fra hva som er partienes synspunkter.

For jeg tror det er vi i denne sal som har de beste forutsetninger for å kunne øve innflytelse på EU-parlamentet – selv om det selvsagt også må være et ansvar for regjeringen.

Nordisk Råd har også lagt en EU-strategi for et samarbeid mellom de nordiske landene, slik at vi sammen lettere kan påvirke beslutningsprosessen og ivareta våre interesser i utviklingen av en felles europeisk politikk med utgangspunkt i det som er av felles nordiske verdier. Det vil også være en viktig kanal for påvirkning, som vi må benytte.

Den felles parlamentarikerkomiteen mellom EU-parlamentet og EFTA har bedt kommisjonen om at også parlamentene i Norge, Island og Liechtenstein får tilsendt nye lovforslag fra kommisjonen, på linje med medlemslandenes parlamenter. Det vil gi oss et grunnlag til å ta debattene samtidig med våre kolleger i EU-landene og EU-parlamentet.

Så langt har kommisjonen sagt nei. Nå har EU-parlamentet stilt seg bak dette kravet. Jeg vil derfor be utenriksministeren om å ta dette opp på nytt – jeg vet han har gjort det før – i møtet i EØS-rådet på mandag, med utgangspunkt i at nå mener også Europaparlamentet at det er en god idé at vi får en likebehandling i det indre marked mellom parlamentene i hele EØS-området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [10:22:35]: Utenriksministeren nevnte på tirsdag den grenseboeravtalen som er under oppseiling mellom Norge og Russland. Den innebærer at et spesielt grenseboerbevis vil være tilstrekkelig for å krysse grensen for dem som bor inntil 30 km fra grensen mellom de to landene. Det betyr at befolkningen i Kirkenes-området vil kunne nyte godt av dette, men ikke de som bor i Murmansk. Tilsvarende vil det heller ikke bli anledning for dem som bor i Norge med grenseboerbevis, å kunne besøke Murmansk, men kun noen mindre landsbyer på østsiden av grensen mellom Norge og Russland.

Spørsmålet mitt er da: Er Arbeiderpartiet fornøyd med en slik avtale, eller vil Arbeiderpartiet ta et initiativ for å utvide avtalen i omfang, også geografisk?

Svein Roald Hansen (A) [10:23:30]: Vi er fornøyd med den avtalen som en god start på å gjøre det lettere å krysse grensen og som en fortsettelse av det økende samarbeidet over grensen – næringspolitisk og folk til folk-samarbeidet. Så får vi se om det er mulig å utvide sonen, ut fra de erfaringene som vinnes med den avtalen som ligger der.

Ivar Kristiansen (H) [10:24:07]: I stortingsmeldingen om gjennomføringen av europapolitikken understreker regjeringen betydningen av å øke den strategiske bevisstheten om hvordan man kan utnytte mulighetene for kontakt med EU på ulike nivåer for å påvirke unionen, ikke minst gjennom deltakelse i EUs uformelle ministermøter. I første halvår var man invitert hele 25 ganger på slike ministermøter. Seks ganger har man funnet at det var passende å møte opp – og dette ble i meldingen understreket som svært, svært viktig.

Jeg regner med at representanten Hansen misliker denne oppmøtefrekvensen ganske sterkt, og jeg forventer ikke at han skal gi uttrykk utad for hva han måtte mene om denne manglende interesse eller møtedeltakelse. Men sier representanten Hansen fra innad i Arbeiderpartiet og i regjeringskretsen om hva han mener om denne møtehyppigheten?

Svein Roald Hansen (A) [10:25:10]: Jeg kan jo bruke denne anledningen til å si det jeg mener om det utad. Jeg mener at våre statsråder bør bruke de mulighetene de har, til kontakt med sine europeiske kollegaer både når de møtes i Brussel og ellers. Det betyr selvfølgelig ikke at man nødvendigvis må delta hver eneste gang man får mulighet, men man bør delta så ofte at invitasjonene ikke slutter å komme. Jeg tror også at vi i dette huset kan blir flinkere til å ha hyppig kontakt med våre kollegaer, ikke minst i Europaparlamentet. Og selv om engasjementet er bra i EFTA-parlamentarikerkomiteen, kunne det vært enda sterkere fra vår side. Så jeg tror vi har en felles utfordring, både i regjeringen og i Stortinget, i det å ha et blikk også på den politikkutformingen som skjer i Europa, i en travel hverdag her i huset.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:26:21]: Jeg må si at jeg i stor grad beundrer representanten Hansen for hans utrettelige forsvar for unionen – og for unionens fortreffelighet. Han gjorde i dag et poeng av at Stortinget var den delen av det norske samfunnet som i minst grad har latt seg påvirke av utviklingen i unionen. Jeg lurer da på om representanten Hansen har unngått å legge merke til at det norske folk har latt seg påvirke av utviklingen i unionen. I 67 måneder etter hverandre har det vært et stort nei-flertall på opinionsmålingene. I denne måneden vi er inne i, er det et rekordhøyt flertall mot unionen, nærmere to tredjedeler av befolkningen deler det syn Kristelig Folkeparti har i saken.

Hva mener representanten Hansen er grunnen til at det norske folk påvirkes i den retning?

Svein Roald Hansen (A) [10:27:25]: Det tror jeg er ganske åpenbart. I Norge er vi i en unik økonomisk situasjon i forhold til omgivelsene. Det er forklaringen på at det er få som ser en gevinst i å skulle bli fullverdig medlem, altså få stemmerett. Men da jeg pekte på at vi i dette huset er minst påvirket av dette, snakket jeg ikke om vår holdning til et EU-medlemskap, men jeg snakket om hvordan vi forholder oss til den utviklingen som har vært i samarbeidet. Jeg tror representanten Høybråten og jeg er enige om at det å utnytte EØS-avtalens muligheter for å ivareta norske interesser, er viktig. Det var det jeg forsøkte å vektlegge og understreke. Her må vi ta vår del av ansvaret, særlig etter at Europaparlamentet har fått økt innflytelse. Det er der vi kan påvirke, gjennom det vi måtte ha av partifeller i Europaparlamentet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Peter N. Myhre (FrP) [10:28:39]: La meg først få takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker.

Utenriksministeren antyder at det begynner å gå litt bedre i EU. Men arbeidsløsheten er foruroligende høy, det samme er underskuddene i statsøkonomien i mange EU-land. Hellas er det mest alvorlige tilfellet – statsgjelden er på størrelse med det norske oljefondet, nesten 300 mrd. euro. Men det er mange andre land som er på full fart i samme retning. La meg ta noen tall fra Utenriksdepartementets egne landsider:

Underskuddet på statsbudsjettet i Ungarn var på hele 9,2 pst. av bruttonasjonalproduktet så tidlig som i 2006. Det var før finanskrisen. I Portugal er statsgjelden etter mange år med underskudd kommet opp i 85 pst. av bruttonasjonalproduktet. I Spania har arbeidsløsheten passert 20 pst. I Frankrike er arbeidsløsheten på 9,3 pst., men den var på 8 pst. allerede før finanskrisen, i 2008. Et annet land som sliter, er Latvia. I Latvia var det en årlig økonomisk vekst på over 10 pst. i flere år, senest i 2007. Men i de samme årene tok Latvia opp store statslån, noe som førte til rask økning av statsgjelden, høy inflasjon og store renteutgifter.

Det er sikkert ikke uten grunn at utenriksministeren lot være å omtale Storbritannia, som i 13 år var styrt av det britiske arbeiderpartiet. I mai var det valg i Storbritannia, og allerede før valget kunne UDs landsider slå fast:

«Uansett hvem som vinner valget (...) vil statens utgifter måtte reduseres merkbart.»

Årsaken er selvsagt at arbeiderpartiregjeringen som styrte Storbritannia gjennom 13 år med flertall i parlamentet, systematisk brukte penger i et omfang som har ført til at Storbritannia er blitt et gjeldsoffer i større grad enn det som er vanlig i EU. Storbritannia er i løpet av arbeiderpartistyret blitt EUs største problemområde. De borgerlige partiene vant valget. Nå må de rydde opp etter 13 år med sosialdemokratisk overforbruk. Det er ikke populært. De vinner nok ikke et valg til. Politikere fra det britiske arbeiderpartiet har allerede tatt til orde for å øke det offentlige forbruket igjen. De har ingenting lært.

EUs og IMFs krisepakke har en ramme på 750 mrd. euro. Tyskland fremstår nå som grunnfjellet som først og fremst må tåle å ta belastningene med å redde andre land ut av gjeldskrisen. Men Tyskland hadde selv store underskudd på statsbudsjettet allerede i 2005 og 2006. De gikk omtrent i null i 2007 og i finanskriseåret 2008. Ifølge Utenriksdepartementets landsider har Tyskland allerede en samlet gjeld på det dobbelte av krisepakken – 1 500 mrd. euro, som er 64 pst. av landets bruttonasjonalprodukt. Tyskland har altså en statsgjeld som er høyere enn de 60 pst. av bruttonasjonalprodukt som regelverket tillater. De pengene Tyskland nå bidrar med, må altså finansieres ved at Tyskland selv opptar store lån i strid med regelverket, lån som kommer i tillegg til de gamle.

Informasjonen fra OECD indikerer at også rasjonalisering i offentlig sektor hadde lav prioritet i oppgangstiden, og at regjeringene i de fleste EU-landene i stedet valgte å øke skatter og avgifter.

Det er viktig at vi lærer av dette. Vi kan komme til å oppleve lignende kriser hvis vi vifter det hele bort med å si at det hele er USAs skyld, og at det var prisfallet i det amerikanske eiendomsmarkedet og konkurser i amerikansk finansverden som var årsaken til at finanskrisen rammet Europa. Det er nok heller slik at roten til EUs økonomiske problemer bare i liten grad begrunner seg i det økonomiske tilbakeslaget i USA. Den viktigste årsaken er et altfor høyt pengeforbruk i offentlig sektor, tilnærmet fravær av effektivisering og økning av skatter og avgifter i oppgangsperioden frem til 2008. Dette griper jo rett inn i en debatt som har lange tradisjoner i Norge. Vi må også stille oss spørsmålet om hvor mye skatter og avgifter befolkningen og næringslivet tåler. Den tålegrensen har EU trådt over. Det har nok vi i Norge også, men vi har oljepenger som demper skadevirkningene enn så lenge her hjemme. Så lenge vi pumper opp olje og selger den, får vi europeiske og amerikanske bilister til å finansiere norsk velferd og velstand. Det går sikkert bra i noen år til, men det norske statsbudsjettet er kommet opp i 200 000 kr per innbygger, og 700 000 mennesker i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidsmarkedet. Det gjør at også norsk økonomi er sårbar.

Jeg nevner dette fordi utenriksministeren tirsdag fokuserte meget sterkt på finanskrisen og dennes etterdønninger. Den amerikanske finanskrisen har nok hatt en utløsende og kanskje en forsterkende effekt, men faktum er at krisen i EU-landene har røtter tilbake til mange år før finanskrisen og er i hovedsak hjemmeprodusert.

EU-landene lider nå som følge av en rekordartet vekst i de statlige utgiftene. Gratisytelser fra det offentlige er ikke gratis, men må i hovedsak betales gjennom skattlegging av overskudd og inntekter, og dermed må det hele betales – i hovedsak – av akkurat de samme som mottar de såkalte gratisytelsene. Jo mer gratis velferd, desto tyngre blir børen å bære både for konkurranseutsatt industri, for næringsliv for øvrig og for folk flest. Næringsliv og ansatte i privat sektor må sørge for inntjening nok til å sørge for seg selv, og i tillegg betale det offentliges lønnsbudsjetter og ytelser over statsbudsjettet. Underskuddene gir høy gjeld og dermed stigende årlige utgifter til renter på gammel moro. Fremskrittspartiet har advart mot dette i årevis. Med stadig opplåning og økning i statsgjelden vil det før eller senere gå galt, og det har det nå gjort i mange av EU-landene. Det er betryggende at utenriksministeren er opptatt av at EU-landene tar de nødvendige skritt og gjennomfører tøffe tiltak for å få balanse i økonomien.

Utenriksministeren viste tirsdag til at rådspresident Herman Van Rompuy har ledet en arbeidsgruppe som anbefaler utvidet økonomisk overvåking, større disiplin i budsjett- og økonomistyringen og bruk av flere sanksjoner mot EU-land som ikke følger regler og anbefalinger. Ja, dette er nok dessverre veien å gå hvis EU skal komme økonomisk til hektene igjen. I tillegg vil Europa være tjent med at vi samarbeider med USA for å få en mer realistisk kursfastsettelse, særlig av den kinesiske valutaen yuan. Den nåværende kursen er en kunstig stimulans for kinesisk eksport til Europa og vil tappe vårt kontinent for penger, produksjon og arbeidsplasser, mens kinesisk økonomi blåses kunstig opp. Dette er ingen tjent med i det lange løp. Videre bør Europa redusere innvandringen kraftig. Stor innvandring til samfunn med høy arbeidsløshet vil nødvendigvis føre til sosial uro. Det ser vi allerede.

Jeg er enig med utenriksministeren i at de økonomiske problemene i EU definitivt ikke har gjort EØS-avtalen mindre viktig for Norge. 80 pst. av norsk eksport går til EU, og av norsk import kommer 70 pst. fra EU. Særlig nå, i en situasjon med sviktende kjøpekraft i det europeiske markedet, er det viktig at norske eksportbedrifter har fri adgang til hele EØS-området med en halv milliard mennesker. Ratifikasjon av avtalen, som i praksis er en forlengelse av EØS-avtalen med fire nye år, fant sted i Stortinget den 28. oktober. Det koster oss 350 mill. euro i året, men det er en lønnsom investering.

Så til noen av direktivene, og jeg begynner med Eurovignettdirektivet. Utenriksministeren fremholdt tirsdag at det for vår del handler om å opprettholde mer romslige rammer for rabatter til tungtransport i bompengeanlegg. Han har Fremskrittspartiets fulle støtte her. I Norge har vi en kombinasjon av Europas dårligste veier og hyppigst forekommende bomstasjoner. Dette er en tung belastning på norsk næringsliv, og litt romsligere rabatter er riktig vei å gå.

Direktivet om audiovisuelle medietjenester, eller AMT-direktivet, har vakt debatt i Norge, først og fremst fordi det ligger an til at Norge må tillate alkoholreklame i tv-sendinger rettet mot Norge. Utenriksministeren varslet verken forbehold eller veto i sakens anledning. I Fremskrittspartiet gir vi utenriksministeren vår støtte også her. Det ville være meningsløst om noen reklamesnutter for øl og vin skulle bli årsaken til at Norge skulle ta forbehold for første gang.

Til slutt: For Norge er det viktig at det går bra i EU. Det tette samarbeidet mellom Norge og EU bør derfor ikke reduseres, men videreutvikles.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Gustavsen (A) [10:38:19]: Jeg må jo si at det er interessant å sitte og høre på representanten Myhres beskrivelse av hvordan finanskrisen ble skapt, og hvor opptatt han er av å begrense løssluppen pengebruk. Jeg har en oppfordring om at han også holder det samme innlegget på gruppemøte i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.

Etter fire perioder på Stortinget har kollegaen til Myhre, Ulf Erik Knudsen, nå gått ut av tenkeboksen og meldt seg inn i Europabevegelsen. Selv sier Ulf Erik Knudsen at det var et møte i Nei til EU i Buskerud som gjorde at han meldte seg inn i Europabevegelsen og havnet på ja-siden.

Fremskrittspartiet gjør det samtidig klart at EU-saken er for viktig til at partiet skal ta et standpunkt, selv om man har vært for både EØS-avtalen og Schengen-avtalen. Jeg lurer veldig på hvorfor Fremskrittspartiet ikke kan ta et standpunkt i EU-saken, og hvorfor man ikke kan gi en anbefaling til det norske folk ved en eventuell ny folkeavstemning.

Peter N. Myhre (FrP) [10:39:25]: EU-saken er det eneste spørsmålet i norsk politikk som ikke skal avgjøres av Stortinget, det skal avgjøres ved folkeavstemning. I likhet med nevnte representant Knudsen, som har tatt sete, er også representanten Myhre medlem av Europabevegelsen. Det er også mange i Fremskrittspartiet som er medlem av nei-bevegelsen.

Poenget mitt er at Fremskrittspartiet ser det som uaktuelt å søke om medlemskap nå. Fremskrittspartiet mener derimot at Norge må knyttes tettere til Europa, og at det også gjelder overnasjonale løsninger. Det gjelder innenfor områder som skattepolitikk, miljøpolitikk og kriminalpolitikk – politiske områder som i sterk grad relaterer seg til frihandel, felles konkurranseregler og menneskelig frihet.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:40:27]: Representanten Myhre held eit nesten ti minutt langt innlegg om den økonomiske situasjonen i Europa utan å seie eitt ord om dei arbeidsledige, nesten halvparten av dei unge i mange europeiske land, utan å ta opp kutta i inntekter og pensjonar som folk over heile Europa no opplever, utan å nemne den nyfattigdomen som no breier seg i heile Europa, og nesten utan å snakke om folk flest i det heile, dei som verkeleg tek rekninga i Europa no.

Så må eg jo seie at den analysen som her vert lagd til grunn, er grenselaust fordummande – det er sikkert eit uparlamentarisk uttrykk, så unnskyld meg. For det er jo systematisk sånn at land med ein velferdsstat har klart seg betre gjennom krisa enn dei som ikkje har det. Kvifor det? Jo, fordi ein har ein buffer i velferdsstaten, fordi ein kan føre ein ekspansiv politikk, og fordi ein har sunnare statsfinansar på grunn av eit høgt skattenivå, slik at ein ikkje treng å låne seg ut av det eller spy ut oljepengar (presidenten klubbar).

Har representanten Myhre nokre refleksjonar om kvifor det går så bra med Norden i forhold til Hellas og Irland osv. (presidenten klubbar)?

Presidenten: Da er taletiden ute.

Det er helt riktig som representanten selv sa, at «fordummande» ikke er et parlamentarisk uttrykk, og det betyr at han da bør la være å bruke det.

Peter N. Myhre (FrP) [10:41:47]: Nå registrerte jeg faktisk ikke noe spørsmål, men jeg merket meg at representanten Solhjell i en replikkrunde med komitéleder Søreide begynte å snakke om neste finanskrise. Og han får sikkert rett i at det blir en finanskrise til hvis vi ikke trekker de riktige lærdommene av den finanskrisen som vi nå begynner å se slutten på.

Det å sammenligne den nasjonale økonomien i Norge med økonomien slik den er i enkeltlandene i EU, blir altså helt misvisende, det blir helt feil. På grunn av olje- og gassinntektene er Norge i en helt annen stilling enn samtlige andre land i Europa. Derfor kan vi bruke oljeinntektene til å løse de problemene som EU-landene nå har.

Til slutt vil jeg bare ta sterkt avstand fra at jeg ikke nevnte folk flest, arbeidsløshet og enkeltmennesker i EU. Det gjorde jeg ved en rekke anledninger i mitt hovedinnlegg.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:43:00]: Under replikkordskiftet til komiteens leder sa hun på vegne av Høyres stortingsgruppe at Høyre så fort som mulig ønsker å slutte seg til euroen eller få et tettere økonomisk samarbeid. Så tydelig har jeg aldri hørt det sagt før, så jeg er interessert i å høre representanten Myhres vurdering rundt at Norge skal knytte seg til euroen så fort som mulig – om det er et syn Fremskrittspartiet deler. Dere er jo kanskje kommende regjeringspartnere, så det er interessant å høre om dere har samme syn som Høyre i euro-saken.

Så har jeg et spørsmål til, og det er om det påvirker ditt syn at EU går i mer og mer føderal retning, og at det norske folk vil få mindre og mindre makt ved et eventuelt EU-medlemskap. Er man fortsatt like overbevist om at det er klokt, når vi ser den store utfordringen vi har i forbindelse med euroen, og vi ser den retningen EU går i, der de store landene får mer makt og de små får mindre. Er det fortsatt like sterk tro på at det er klokt for Norge å melde seg inn i EU?

Peter N. Myhre (FrP) [10:44:02]: Når det gjelder uenighet partier imellom i for så vidt hele europaspørsmålet, skal jeg ikke forsøke å konkurrere med partiene som sitter i regjering. At det finnes forskjeller på Fremskrittspartiets og Høyres EU-politikk, tror jeg alle vet. Men Fremskrittspartiet har altså ikke tatt noe initiativ, og har ikke noe ønske om å innføre euro i Norge på det nåværende tidspunkt. Dette er selvfølgelig noe man løpende må følge med på.

Når det gjelder EU som føderalstat, er det en utvikling som foregår i EU som Norge ikke har noen innflytelse på. Vi kan være for det, eller vi kan være imot det. Men vi har en EØS-avtale. Uten den EØS-avtalen ville vi få massearbeidsløshet og et enormt produksjons- og eksportbortfall i Norge. Derfor er det viktig at vi opprettholder EØS-avtalen, selv om vi ikke har innflytelse på hvordan EU organiserer sin egen virksomhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:45:34]: Hald fast ved velferdsstaten, melde Wall Street Journal på leiarplass i ei av augustutgåvene. Land med gode velferdsordningar toler finanskrisa betre enn land med dårlege. Samtidig er det land med svake velferdsordningar som no vert mest pressa til å kutte dei. Skatteordningar og sosiale overføringar kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene brått går ned i eit samfunn, anten det skjer ved at eksportmarknadene sviktar, ved at det vert investert mindre, eller ved at arbeidsløysa går i vêret. Gode velferdsordningar er altså ikkje berre bra i seg sjølve – dei har òg bidrege til at heile samfunnet er meir motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.

Som vi veit, går det no føre seg ein debatt om den økonomiske politikken i etterkant av finanskrisa. Og det er ingen tvil om at underskota på statsbudsjetta allereie er uhandterleg store i mange land. Det kjem ikkje minst av at det frå hausten 2008 er brukt enorme beløp på å puste liv i bankar og andre finansinstitusjonar. Før eller seinare må dei underskota vekk, men faren er stor for at utgifter vert kutta før økonomien er komen skikkeleg i gang igjen, noko utanriksministeren òg var inne på i innlegget sitt.

Det er debatten om den økonomiske og sosiale politikken, ikkje minst kva for økonomisk og sosial modell Europa skal byggje på i tiåra som kjem, som ved sidan av miljø og klima er den store europeiske debatten som no går føre seg, og vil gå føre seg i åra framover. Då er det òg eit veldig sentralt spørsmål kva som er underliggjande føresetnader for ein europeisk velferdsmodell. For det vi no veit frå eit veldig breitt forskingsgrunnlag, er at ein sentral føresetnad for ein fungerande velferdsstat er små økonomiske og sosiale forskjellar, relativ grad av likskap i samfunnet, og at det er ein tett samanheng mellom små forskjellar og velferdsstat.

I det meste av det førre hundreåret vart dei økonomiske og sosiale forskjellane mindre i dei fleste europeiske landa, òg i Noreg. Men frå 1980-talet har den utviklinga – òg i dei fleste europeiske land, inkludert Noreg – snudd gradvis. Frå den same perioden har vi òg opplevd ei omfattande liberalisering og privatisering, og eg har no vorte merksam på eit større europeisk forskingssamarbeid som forsøkjer å sjå om det er nokon samanheng i dette. Forskingsmiljø i seks europeiske statar har teke for seg fire tenestebransjar i kvar av statane og har allereie kome ut med ca. 20 delrapportar om det. Forskingsrapportane konkluderer med at liberalisering og privatisering av sentrale offentlege tenester fører med seg eit todelt arbeidsliv. Godt organiserte lønstakarar i det som ein gong var offentlege monopol, klarar å hevde gamle standardar for løns- og arbeidsvilkår, mens mange andre må finne seg i å jobbe med låg løn og dårlegare arbeidsvilkår i selskap som konkurrerer innbite seg imellom for å overleve. Så kan ein spørje seg: Kan ikkje konkurranse i ein sektor føre til auka lønsemd og fleire arbeidsplassar i andre sektorar? Det har forskarane enno ikkje klart å påvise. Ifølgje forskarane har liberalisering og privatisering snarare ført til at det vert færre arbeidsplassar, at det i tillegg vert fleire som jobbar deltid, har mellombels arbeid eller jobbar som kontraktørar. Konklusjonen på det store forskingssamarbeidet ser bl.a. sånn ut: Liberalisering og privatisering har så langt fremma ein konkurransemodell som i stor grad er basert på reduserte lønskostnader, og ikkje på kvalitetsforbetring og innovasjon. Så lenge liberalisering vert assosiert med forverring av arbeidstilhøve, vil ein fortsetje å mangle legitimitet blant store delar av dei tilsette som dette gjeld.

Eg brukar litt tid på dette, for eg ser på det som den verkelege og store europeiske debatten om økonomisk og sosial politikk i åra som kjem. Fleire av dei direktiva som utanriksministeren no tek opp i utgreiinga, f.eks. postdirektivet og vikarbyrådirektivet, kjem inn på det direkte.

Så vil eg til slutt seie at det var ei god utgreiing frå utanriksministeren. Ikkje minst var det klokt å leggje stor vekt på mange av dei politiske prosessane tildels seint, men tildels òg relativt tidleg i prosessen, og at dei kom opp til debatt. Eg meiner vel òg at det reiser ein breiare debatt som vi i utanrikskomiteen, i parlamentet, i regjeringa, burde ha i tida framover, om ein bør ta grep for meir systematisk å få debatten om store politiske prosessar i Europa inn òg i Stortinget på eit tidlegare tidspunkt – ikkje berre i utgreiingsform, men òg i saksform. Eg ønskjer å invitere til ein diskusjon om det. Eg synest det er mange positive trekk ved korleis vi diskuterer det i Stortinget, men eg deler representanten Svein Roald Hansen sine betraktningar – ikkje synet hans på EU – når det gjeld at det er eit betydeleg forbetringspotensial i måten vi jobbar med dette på i Det norske storting.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torkil Åmland (FrP) [10:50:53]: Jeg har et spørsmål til representanten Solhjell. SV går inn for å si opp EØS-avtalen. Som det har vært oppe i debatten her i dag, kommer 70 pst. av vår import fra dette området, og 80 pst. av vår eksport går til dette området, slik at for norsk næringsliv og norsk handel er dette en meget viktig avtale. Har representanten Solhjell tenkt noe over konsekvensene av å si opp avtalen når vi er så handelsmessig avhengige av EØS som vi er i dag?

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:51:30]: No sit vi i ei regjering som er einig om ikkje å søkje EU-medlemskap, men å basere vår politikk på EØS-avtalen. Det er vi breitt einige om.

Så er det heilt riktig at i SVs program står det at vi ønskjer å erstatte EØS-avtalen med ein annan omfattande avtale med EU. Sveits har ei anna avtaleform, som ikkje er EØS-avtalen, som regulerer det – eller eit sett av avtalar. Tidlegare hadde vi ein frihandelsavtale. Oppfatninga vår er at det er mogleg å finne andre avtaleformer med EU som vil regulere handel og andre forhold knytte til EU, først og fremst fordi både Noreg og EU har interesse av å ha eit avklara økonomisk forhold og ein stor grad av frihandel. Det er bakgrunnen for det synet. Så vil eg berre avslutningsvis presisere at når det gjeld både EU og EØS, har vi ei avklara regjeringserklæring.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:52:35]: Hellas, Spania og Portugal er alle styrt av venstresiden. Hellas, Spania og Portugal har alle en arbeidsledighet som ligger vesentlig over EU-gjennomsnittet. Alle landene har en ungdomsarbeidsledighet som ligger tett opp mot 50 pst. Alle tre landene kjennetegnes nasjonalt av en politikk som er langt til venstre.

Det er ingen grunn til å hylle europeisk venstreside. Det er landenes egen nasjonale politikk som har ført til at man nå er rammet hardere av finanskrisen enn stort sett alle andre land i EU. Det er landenes egen nasjonale politikk som medfører at man har om lag den dobbelte arbeidsledigheten av EU-gjennomsnittet, og det er landenes egen nasjonale politikk som medfører at man har en ungdomsledighet som ingen andre land i Europa ser maken til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:53:34]: Det er derimot grunn til å hylle den nordiske velferdsmodellen som venstresida har drive fram i Norden og andre land i Nord-Europa, og som gjer at det systematisk går betre med dei nordiske landa og dei som ikkje har våre oljeinntekter, enn med mange av dei andre europeiske landa.

Så er det heilt riktig at det er mange nasjonale årsaker, f.eks. eit lågare inntektsnivå og eit overforbruk i dei enkelte landa. Men det er òg sånn at for eit land som Hellas, f.eks., , ville det ha vore enklare å handtere finanskrisa dersom dei ikkje var medlem i Den økonomiske og monetære union, akkurat som Noreg no. No har dei EU-rente og må ta heile innstramminga si i finanspolitikken – altså dei offentlege utgiftene. Dersom Noreg var EU-medlem, kunne ikkje vi hatt eit rentenivå på eit drygt prosentpoeng over den felles EU-renta, men ville ha måtta regulere politikken eintydig gjennom finanspolitikken. Så det heng òg saman med EU-forhold, sjølv om det sjølvsagt er vesentlege nasjonale forhold som grunngjev krisa i dei enkelte landa.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:54:52]: La meg først korrigere representanten Solhjells historiebeskrivelse. Det er ikke slik at venstresiden har patent på den nordiske velferdsmodellen; den er et politisk fellesgods hvor ikke minst også Kristelig Folkeparti har bidratt til utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og kjenner at vi har aksjer i det.

Jeg har et spørsmål til representanten Solhjell, for jeg lyttet med oppmerksomhet til det han sa om at Stortinget i større grad burde ta viktige EU-saker inn i salen her til debatt tidligere enn når de kommer til endelig behandling. Jeg bare minner om at en samlet opposisjon gjennom lang tid prøvde å få tjenestedirektivet til en slik debatt i Stortinget, men den daværende regjering – som også er den nåværende regjering – motsatte seg det. Vi fikk saken da den var klar for endelig behandling, men i veldig liten grad fikk vi muligheten til en bred debatt. Det gjelder nå datalagringsdirektivet, det gjelder postdirektivet, og jeg lurer på hvordan representanten Solhjell har tenkt å bidra til at dette skal bli annerledes.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:56:00]: Eg trur eg ligg unna diskusjonen om historiebeskrivinga og svarar på spørsmålet i staden, for det er eit viktig spørsmål.

Dette gjeld ein del av dei politisk kontroversielle direktiva vi har her, men kanskje i endå større grad dei direktiva der det er brei einigheit i Noreg om korleis vi burde jobbe, og der det å få ein tidleg debatt i Stortinget kunne engasjere ikkje berre embetsverket og politikarar i regjeringa, men eit breiare politisk Noreg til tidlegare å kome inn i prosessane.

Når eg tek det opp på denne måten i innlegget mitt, er det fordi eg ikkje har det endelege svaret, men ønskjer ein debatt og ein refleksjon rundt korleis det kunne skje. Der kunne ein tenkje seg alt frå eigne initiativ frå Stortinget til at det vert lagt fram type kvitbøker og andre ting frå regjeringa. Eg vil presisere at eg har ikkje svaret på denne utfordringa, men eg synest at det var ein invitasjon i utanriksministerens innlegg, og fleire frå både opposisjonen og posisjonen har halde innlegg som dreg i retning av at vi bør diskutere det meir seriøst.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:57:11]: På tirsdag, da utenriksministeren holdt sin redegjørelse, uttalte presidenten i Det europeiske råd nesten samtidig følgende:

«Gjeldskrisen kan velte hele EU. (…) Vi er i en krise som handler om overlevelse. Vi må arbeide sammen for å overleve med eurosonen, for hvis vi ikke overlever med eurosonen, vil vi ikke overleve med Den europeiske union.»

Tydeligere kan det egentlig ikke sies, men man kan bli litt overrasket over at man velger å likestille europrosjektet med selve EU.

Finanskrisen gjorde at vi opplevde en sterk nedgang i global økonomisk vekst sent i 2008 og i begynnelsen av 2009. Eurostat anslår at 23,1 millioner mennesker i EU var arbeidsledige i september i år. Arbeidsledigheten har rammet eurosonen hardest. Selv om ikke dette gir grunnlag for å si at euroen har skyld i den høye ledigheten i disse landene, ser vi at de landene som ikke har innført euro, jevnt over klarer seg bedre, bl.a. i forhold til arbeidsledighet, enn eurolandene. Det vi ser skjer i mange av våre nærmeste samarbeidsland, er svært bekymringsfullt. Selv om det har vært noen lyspunkt siden vi hadde debatt i fjor høst, har det blitt flere ledige i eurosonen, ikke færre, og det er tredje året på rad der ledighetskøen vokser. Det som bekymrer meg mest, er at det er mennesker i sin mest produktive alder som går fra skolebenken til arbeidsledighetskøen. I Spania er nesten annenhver ungdom du møter på gata, uten jobb. Det er flere arbeidsledige ungdommer i EU enn det er nordmenn i Norge, og det er fortsatt flere EU-land som har negativ vekst.

Finanskrisen har ført til en sterk forverring i offentlige underskudd i 2009, og det ser ut til at denne trenden vedvarer. Finanskrisen har med andre ord utviklet seg fra å være en finanskrise til å bli en gjelds- og arbeidsledighetskrise. Alle, uansett EU-motstander eller tilhenger, må håpe at EU-landene klarer å snu trenden, for det er den vanlige mann og kvinne og ungdom som rammes.

Vi i Senterpartiet er glad for at vi i Norge har vår egen valuta og ikke er med i eurosamarbeidet. Vi har hele tiden påpekt flere forhold ved opprettelsen av en felles valuta i EU som problematiske. Euroen er et stort eksperiment, med økonomi- og samfunnsstyring i en rekke europeiske land med svært ulik historie og ulik økonomi. Innføringen av euro skjedde i stor grad på tross av folkets vilje i de landene det ble innført. Landene i eurosonen har i dag én valuta og én rentepolitikk, men ulik budsjettpolitikk. Over tid vil dette kunne få alvorlige konsekvenser når land ikke er i stand til å kjøle ned sin egen økonomi eller stimulere til økt økonomisk aktivitet. Dette ser vi i Irland nå. Dette har vi sett i Spania. Hadde disse landene hatt muligheten til å regulere sin egen økonomi og nasjonale rentesetting, hadde det i mye større grad vært mulig å motvirke krisen og dempe virkningene av den. I stedet fikk den store konsekvenser for økonomien og arbeidsledigheten – fordi man ikke hadde denne muligheten.

Det som nå skjer, bl.a. Frankrikes og Tysklands initiativ til traktatendring, underbygger det vi i Senterpartiet tidligere har hevdet: Euroen kan ikke overleve over tid dersom man ikke samtidig etablerer en union for mer politisk styring av økonomien på overnasjonalt nivå.

Etter at Lisboa-traktaten etter en lang prosess var vedtatt, var det mange som mente at det nå kom til å bli en traktatpause i EU, at det ikke kom til å bli gjort endringer i traktatgrunnlaget på lang tid framover. Initiativet fra Frankrike og Tyskland til endring av traktaten i forbindelse med håndteringen av eurokrisen er et talende eksempel på at EU-toppene stadig presser på for mer integrasjon – på tvers av befolkningen – i mange medlemsland.

For meg er det et stort tankekors i denne prosessen at fokuset på å innføre kontrollmekanismer og -institusjoner kommer først i etterkant av store kriser og kollaps i flere lands økonomi. Det som jeg ser på som grunnproblemet i EU nå, er at ambisjonene for de sterkeste ideologene er så store at når en skal håndtere virkeligheten, blir det veldig krevende. Jeg er redd for at det vi nå har sett i eurosamarbeidet, kommer vi også til å se i utenrikspolitikken. De ideologiske ambisjonene er så store. Man ønsker å ha en felles utenrikspolitikk. Man ønsker å ha en felles utenrikstjeneste. Men når det kommer til virkeligheten, vil hvert enkelt land, i hvert fall de store landene, kjøre sin egen politikk. Også når det gjelder innføring av diverse direktiver, ser vi at markedstenkningen er totalt dominerende i forhold til andre samfunnshensyn.

Til slutt vil jeg si én ting: Det som forundrer meg etter å ha hørt debatten fram til nå, er at de som var EU-tilhengere i fjor, er like sterke EU-tilhengere i år. De som var helt ukritisk positive til euroen i fjor, er like sterkt positive til euroen i år. Det virker nesten som om uansett hva som skjer, er EU svaret. Uansett hva som skjer, er euroen av det gode. Så noen ganger lurer jeg på hva det er som skal til for at man kan si noe kritisk om utviklingen når det gjelder euroen.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [11:02:41]: Representanten Slagsvold Vedum har tidligere i dag på en grundig måte gjort rede for den prosentuelle andelen av det norske folk som ikke er tilhenger av norsk EU-medlemskap. Men det er et stort flertall i det norske folk som er tilhenger av at vi har EØS-avtalen – og den ønsker Senterpartiet å si opp.

80 pst. av norsk eksport går til EU-landene. Da er spørsmålet mitt til representanten Slagsvold Vedum: Tror representanten Slagsvold Vedum at dette kan opprettholdes etter at EØS-avtalen blir oppsagt – hvis Senterpartiet får det som de vil? Og, om det ikke vil være mulig, hvordan vil Senterpartiet bøte på de problemene som i så fall vil oppstå ved at vi får en dramatisk reduksjon i norsk eksport til EU?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:03:41]: Noen ganger går historien i sirkler, for jeg husker – selv om jeg ikke var så gammel da – at i 1993 og 1994, før EU-avstemningen, ble det spådd av mange at det kom til å bli massearbeidsløshet i Norge hvis vi ikke ble medlem av EU. Det har ikke skjedd. Det har gått ganske bra; det har gått bedre med de landene som er utenfor, enn med veldig mange av de landene som er innenfor. Så de store ordene og de store skrekkvisjonene har det norske folket hørt og sett for seg før. Man tok feil i 1994, og man tar feil nå når det gjelder den typen visjoner.

Når vi sier at vi ønsker en annen avtale med EU enn EØS-avtalen, sier vi at vi ønsker en annen avtale som sikrer trygge og gode handelsforbindelser mellom Norge og EU som likeverdige parter. Norge er uten tvil avhengig av EU når det gjelder vår handel, men EU er også avhengig av å ha et godt forhold til oss fordi vi selger varer som EU trenger. Så det er ikke snakk om å si opp en avtale uten å ha en annen avtale på plass. Vi trenger stabile og gode rammevilkår for norsk næringsliv og norsk industri. Nå bygger vi på EØS-avtalen i dagens regjering. Men hvis hadde endret den, hadde vi også hatt en ny avtale på plass.

Ivar Kristiansen (H) [11:04:56]: Når jeg hører representanten Slagsvold Vedums meget sterke argumenter mot unionen – mot EU og mot alt som skjer innenfor 27 europeiske land – sitter jeg med det inntrykket at man rett og slett må ha blitt lurt til å stille seg bak stortingsmeldingen om gjennomføringen av europapolitikken. Er Senterpartiet blitt lurt til å være med og til å ha en så proaktiv tilnærming til den viktigste avtalen vi har i norsk utenrikspolitikk, som er helt avgjørende for produksjon av varer og tjenester i fedrelandet?

Det andre: Kan representanten forklare Stortinget hva som ville vært bedre i Hellas, bedre i Spania og bedre i Portugal om de ikke hadde eurovalutaen? Ville tilliten til de nasjonale bankene og tilliten til næringsliv og handel vært sterkere uten eurotilknytningen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:06:00]: Jeg mener at et hovedproblem for EU, som vi ser det i dag, er at man har hatt så veldig ambisiøse ideologer som har pushet EU veldig raskt framover, bl.a. for å få på plass en felles valuta før man har fått på plass felles styringssystemer. Konsekvensene av en felles valuta må være at en skal ha sterkere føderal styring, og det var det ikke et folkelig grunnlag for. Så jeg mener at hovedproblemet som vi ser i EU nå, er at man har hatt en del ideologer som har presset fram en retning som ikke har hatt folkelig eller nasjonal forankring. Det bør også dere se, dere som har vært EU-tilhengere over tid, at den pushingen som man har hatt for euroen, og nå også for en felles utenrikstjeneste, skader det europeiske samarbeidet over tid, for det kommer til å skape konflikt og sosial uro. Det har ingen folkelig forankring, og det er ikke klok politikk for det europeiske kontinentet. Og da uttaler vi oss kritisk om det.

Nikolai Astrup (H) [11:07:14]: Representanten Slagsvold Vedum er veldig opptatt av valuta i dag. Det er jo bra.

Det finnes mange typer valutaunioner i verden – USA er en av dem, Kina er en annen. Norge er en valutaunion. Det vil alltid være slik at enkelte deler av en union ikke vil være tilfreds med den pengepolitikken som føres i andre deler av unionen. I USA finnes det jo stater som teknisk sett er konkurs – California er vel en av dem. Likevel har man altså én valutaunion. I Norge passer kanskje ikke økonomien i Sør-Norge med økonomien i deler av Nord-Norge, for å ta et annet eksempel.

Jeg vil spørre representanten Slagsvold Vedum: Hva tror han konsekvensene ville være f.eks. for eksportnæringen i Norge om vi i dag hadde hatt en svak valuta og lav rente?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:08:08]: Jeg takker for spørsmålet. Det er en interessant debatt.

Representanten Astrup snakket først om USA. USA har jo en sterk føderal stat, med sterke føderale muskler for å sette i verk tiltak. Det er nettopp det jeg mener er konsekvensen av euroen: Man må også gå i den retningen i EU, for man har nå bygd en konstruksjon som ikke har et politisk styringsfundament. Det er et stort problem, som skaper ustabilitet. Når det nå er krise i Hellas og Irland, har ikke EU tilstrekkelige muskler til å sette i verk tiltak. EU er ikke et folkelig forankret prosjekt. USA er et folkelig forankret prosjekt. Der har man et nasjonalt fellesskap, i staten USA. Det har man ikke i EU. Da blir det et problem når man skaper en slik konstruksjon, at man ikke har folkelig forankring, og ikke har realøkonomisk forankring. Utfordringen til Hellas, Tyskland og Portugal er at landene er så ulike, og da vil ikke politikken fungere godt nok. Det er et problem for hele EU-systemet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:09:28]: Debatten om hvorvidt euroen er en del av problemet med eller løsningen på finanskrisen, er interessant. Det finnes ikke noe entydig svar på det. Men jeg tror at både tilhengerne av at Norge snarest mulig må komme inn i eurosonen og motstanderne av dette, bør studere erfaringene med de påkjenninger som Europa nå utsettes for, og gjøre seg sine refleksjoner. For min del mener jeg at Irlands dype økonomiske krise tydelig viser svakheten med en felles valuta, en felles pengepolitikk, i land med så store forskjeller i økonomisk status og forløp som det vi har i Europa nå.

Irsk økonomi gikk under navnet den keltiske tigeren på 1990-tallet, og landet hadde en kontrollerbar gjeld som var omtrent på nivå med bruttonasjonalproduktet da euroen ble innført. Så har man, på grunn av eurosonens altfor lave rentenivå, fått en rask vekst i opplåningen på vilkår som Tyskland kunne få. Det har skapt noe av den boblen som irene nå sliter med – en statsgjeld som i 2009 tilsvarte nesten fire ganger landets bruttonasjonalprodukt.

Når pengepolitikken skal tilpasses de store landene, vil de små landene, med et annet forløp i økonomien, måtte velte byrden av nødvendige tilpasninger over på innbyggerne i form av kraftige sosiale kutt, med dramatisk arbeidsledighet som følge i mange tilfeller. Så eurosamarbeidet gjør nok finanskrisen mye dypere enn nødvendig i land som Irland og Hellas. Det er de mest utsatte menneskene på arbeidsmarkedet som betaler i form av skyhøy ledighet.

Representanten Svein Roald Hansen tok til orde for at Norge må ha sterkere ambisjon om å delta der vi slipper til. Det er en ambisjon Kristelig Folkeparti deler med utgangspunkt i den tilknytningsformen vi har, og med de løsninger vi har fått til på ulike områder i tillegg til EØS-avtalen. Men jeg må benytte denne anledningen til å si at vi fra Kristelig Folkepartis side ikke er fornøyd med den ambisjonen regjeringen tydeligvis har om å delta der de slipper til. For det har regjeringen i liten grad gjort i dette året. Jeg er glad for at utenriksministeren har erkjent at frekvensen av møtevirksomhet når det gjelder ministermøter, bør bli bedre. Men det har vi hørt flere ganger før fra utenriksledelsen. Det har ikke blitt bedre. Derfor er jeg interessert i å vite hva utenriksministeren vil foreta seg i forhold til regjeringskollegiet, for dette kan ikke være en serie av enkeltbeslutninger statsråder tar. Det må være en koordinerende hånd fra utenriksministerens og statsministerens side hvis dette skal bli noe annet enn en gjentakende øvelse her i våre Europa-debatter.

Vi har en viktig rolle å spille i EØS, fordi vi finansierer, gjennom finansieringsordningene, en veldig stor del av den sosiale utviklingen i deler av EU-området. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse la vekt på en mer aktiv norsk holdning når det gjelder disponering av disse midlene, i samarbeid med mottakerlandene. Det er snakk om 14,4 milliarder kr i den perioden vi står foran.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å utfordre utenriksministeren på om ikke Norge i større grad kan målrette en del av sin innsats i forhold til utpregede sosiale problemer i EU-området, som også Norge merker. Jeg tenker kanskje spesielt på romfolket, som nå jages fra land til land i Europa. Det er åpenbart noen grunnleggende sosiale problemer der, som burde vært løst. Jeg ser at Norge kunne bidratt til det i samarbeid med de landene hvor problemene er størst.

La meg så avslutningsvis fastslå at vi står overfor en viktig fase i avklaringen rundt det såkalte AMT-direktivet, som hvis det blir gjennomført slik det er vedtatt, vil pålegge Norge å åpne for alkoholreklame på norske TV-skjermer, i norske hjem. Det er et viktig inngrep i Norges alkoholpolitiske ordninger. Kristelig Folkepartis støtte til EØS-avtalen var i sin tid betinget av en garanti fra den daværende regjering om at de viktige alkoholpolitiske virkemidlene kunne beholdes under EØS-avtalen. Derfor forventer vi at den nåværende regjering, som også ledes av Arbeiderpartiet, bruker de virkemidler som er tilgjengelig for å stoppe dette direktivet i forhold til norsk lovgivning.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [11:14:48]: Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og regjeringen er iallfall enige om én ting – at denne avtalen om EØS som vi har i dag, er den aller, aller beste ut fra den situasjonen vi er i. Høybråten har vært, og er fortsatt, en sterk forsvarer av EØS-avtalen, og det er bra.

På nettsidene til Kristelig Folkeparti er det en del argumentasjon for hvorfor vi ikke bør bli medlem av EU. Det er for så vidt greit. Man begrunner det bl.a. med underskudd på demokrati, dårlig handlefrihet, enighet i utenrikspolitikk osv. osv. Det jeg vil fram til, er: Synes representanten Høybråten at demokratiet er godt utviklet under EØS-avtalen, og føler Høybråten seg vel med de ulike direktivene som blir trukket ned over hodet på oss av EU-systemet? Er det et godt demokrati, slik vi håndterer de tingene?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:15:53]: Det er velkjent at Kristelig Folkeparti er imot union, men vi er like sterke tilhengere av en dynamisk EØS-avtale, som både brukes aktivt – på den måten jeg tok til orde for i mitt innlegg – og som kan utvikles og utvides, slik vi har gjort det på områder som veterinærsamarbeidet, som Schengensamarbeidet, og slik det kan være aktuelt på andre områder. Men det er veldig stor forskjell på den manglende påvirkning – som vi må erkjenne at vi har – i de direkte politiske beslutningsorganene i EU og den binding som vi ville bli underlagt ved å være en del av en felles utenrikspolitikk, en felles fiskeripolitikk, en felles landbrukspolitikk og en felles overordnet styring av økonomien gjennom pengeunionen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:17:22]: Dette er en viktig debatt. Det er en viktig debatt å ta i plenum, og jeg vil benytte anledningen til å takke utenriksministeren for hans redegjørelse. Det er viktig at vi kan drøfte både helheten og enkeltsaker i parlamentet, og det er viktig at parlamentet har informasjon om utviklingen i de sakene som angår det norske folk. Jeg syns innlegget fra SVs parlamentariske leder også var spennende i så henseende.

Jeg har lyst til å ta opp noen av de direktivene som det er viktig å påpeke for oss som det liberale partiet. EUs fornybardirektiv er et direktiv som Venstre mener er veldig bra, og som kan være med på å konvertere vårt høye forbruk av fossil energi også her i Norge. En utredning som miljøstiftelsen ZERO har gjort, viser at fornybardirektivet kan bidra til at Norges utslipp av CO₂ reduseres med om lag ti millioner tonn. Det tilsvarer utslipp fra ca. fire millioner biler, og det innebærer i så fall at vi når målene som vi har satt oss i klimaforliket. Fornybardirektivet er også veldig bra for norsk økonomi. Energi Norge har nylig fått utarbeidet en rapport som viser at den grønne verdiskapingen i Norge i 2020 kan komme opp i 5 pst. av BNP. Svært mye av denne verdiskapingen kommer til å skje der energien blir produsert, nemlig i Distrikts-Norge. Derfor er det overraskende at regjeringa ser ut til å ville forhandle ned forpliktelsene våre overfor dette direktivet.

Norges situasjon med mye vannkraft – som allerede har gitt oss en fordel, og som også gir oss store fordeler i forhold til billig energi – er ikke et argument for at Norge skal slippe unna ansvaret for å øke andelen av fornybar energi i dag. Norsk energiforbruk er dessuten langt fra så miljøvennlig som vi liker å framstille det. Over halvparten av den energien vi bruker i Norge, er fossil, og Norge er slett ikke i en helt annen verden i forhold til resten av Europa; det er et skrikende behov for fornybar energibruk, fra fossil til fornybar, i resten av Europa også. Venstre mener at Norge må ta på seg de ambisiøse forpliktelsene som en implementering av EUs fornybardirektiv vil føre til, og vi trenger sårt de tiltakene som reduserer disse utslippene.

Statsråden var svært kortfattet når det gjelder datalagringsdirektivet, DLD, i redegjørelsen sin. Jeg må bare få klarlagt at EUs minimumskrav for datalagringsdirektivet går langt over grensen for det Venstre er villig til å akseptere når det gjelder overvåking. Å innføre det direktivet vil være å flytte grenser langt. Det er sterk motstand mot direktivet i EU – både Romania og Bulgaria og Tyskland har hevdet at direktivet er lovstridig. Venstre må innrømme at for oss sitter det ikke løst å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, men vi mener at her har vi nådd et punkt der det bør gjøres. Hele direktivet er også under evaluering, og det er så enkelt å unngå at vi har jobbet mye i våre søsterpartier internasjonalt for å få påvirket dette i positiv retning. Da må jeg få knytte noen kommentarer til det: Det er fint at Stortinget har opprettet et kontor, men det viktigste, og det krevende, med samarbeidet med EU framover, tror jeg er at regjeringa må innse at vi, partiene i parlamentet, har en veldig stor innvirkning på EUs politikk – av og til like mye som byråkrater fra departementer som springer og lobber overfor kommisjonen. Parlamentet blir viktigere og viktigere, og vi i Venstre bruker mye energi, og mye jobb, på å følge opp arbeidet i EU-parlamentet og påvirke våre søsterpartier til å ta de grepene som vi syns er viktige å ta.

Jeg må nok tegne meg til en treminutter også, president, men jeg rekker å si noe om asyl: Utenriksministeren nevnte også asylsøkere og forhold i Hellas i sin redegjørelse, men det hørtes nesten ut som han mente at nå var det inngått en avtale, og at alt var bra. Det er det ikke. Venstre fremmet forslag i denne sal 4. oktober om å stoppe alt inntil vi er sikre på at prosedyrene følges, og at man undertegner både EU-direktiv og flyktningkonvensjon slik at dette blir fulgt i Hellas' prosedyrer.

Vi i Venstre støtter at vi har et nært og godt samarbeid på asyl- og flyktningfeltet i Europa, men da betyr det at vi også må sikre oss at rettssikkerheten til flyktninger og asylsøkere blir ivaretatt, og at vi ikke tar effektiviseringshensyn når det gjelder å få til dette. Vi bør sørge for å hjelpe de landene som i dag har problemer med å overholde de konvensjonene som vi løfter så høyt i denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Gustavsen (A) [11:22:47]: Jeg har lyst til å berøre Venstres forhold til EU, som jeg vil si har vært en glidende prosess. Hvis vi går tilbake til 2005, så var det et knapt flertall – med sju stemmers overvekt – som på Venstres landsmøte stemte nei til EU-medlemskap. Venstres prinsipprogramkomité ga en anbefaling til Venstres landsmøte i 2009 om å gå for et norsk EU-medlemskap. Sponheim kalte det den gang en glidende holdning over mot ja-siden, men Venstre har foreløpig ikke blitt et ja-parti, til tross for at det er svært EU-medlemskapsvennlige formuleringer i partiprogrammet.

På én måte kan man si at det er oppsiktsvekkende, med et sånt partiprogram som Venstre har, at de foreløpig ikke har tatt et ja-standpunkt. Da er spørsmålet: Hvordan kan et landsmøte med et flertall av EU-tilhengere ende opp med ikke å ta et klart ja-standpunkt i EU-saken?

Trine Skei Grande (V) [11:23:52]: Det er litt pussig å påstå at det var et flertall av EU-tilhengere når landsmøtet valgte å si nei.

Det er soleklart at Venstre alltid kommer til å være delt ca. på midten når det gjelder EU-medlemskap. Det som gjør at vi klarer å holde sammen som parti når det gjelder dette, er at argumentasjonen knyttet til demokrati er grunnleggende. Spørsmålet er: Er EU-systemet demokratisk nok, eller skal vi inn for å påvirke det til å bli mer demokratisk? Vi syns at utviklinga der EU-parlamentet nå får mer makt, er veldig positiv. Det er helt i tråd med det Venstre ønsket at EU skulle bli.

Jeg tror ikke man finner noen på Venstres landsmøte som er imot EU. Diskusjonen går på om vi er imot eller for norsk EU-medlemskap.

Jeg syns det er fantastisk at EU fins. Jeg syns det er fantastisk at tyskere, engelskmenn og franskmenn må holde sammen. Det har alltid vært lurt for Europa og freden. Spørsmålet er hvordan vi skal klare å ivareta norske interesser på en best mulig måte – om det gjøres gjennom EØS-avtalen, eller om det gjøres gjennom medlemskap. Det er en levende, spennende debatt i Venstre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:25:16]: Jeg vil begynne med å gratulere Stortinget med det nyåpnede kontoret i Brussel. Her har Stortinget hatt en ambisjon, lagt forholdene til rette, og fra årsskiftet er man altså til stede.

Flere av representantene har tatt opp arbeidet inn mot Europaparlamentet. Det synes jeg er et betimelig punkt for diskusjon i denne sal, og viktigheten av å arbeide mot Europaparlamentet har også vært tema i de siste redegjørelsene jeg har hatt. Representanten Svein Roald Hansen reflekterer over at Stortinget har gode forutsetninger for å jobbe mot Europaparlamentet. Representanten Skei Grande mener at partiene på Det norske storting har veldig stor påvirkning på Europaparlamentet og er bedre enn byråkratene i Utenriksdepartementet til å jobbe mot EU-institusjonene. Alt dette tar jeg som en god ambisjon.

Jeg vil få bruke anledningen til å nevne én sak hvor jeg tror det er viktig at man setter de kontaktene i engasjement. Det gjelder partigrupperingene i parlamentets arbeid med arktiske spørsmål, for der har jeg merket meg at rapportene som er utarbeidet, strategiforslagene, langt på vei har ivaretatt hovedsynspunkter som Norge har hatt, og som vi har brukt tid på å spille inn. Men når partigruppene kommer med sine kommentarer, er det likt og ulikt – om jeg kan si det slik – med forslag som vi mener ikke nødvendigvis tjener norske interesser. Dette tror jeg er et område hvor de ulike partigruppene kan gjøre seg gjeldende, for her opplever jeg at vi har sammenfallende syn på Stortinget og i norske partier.

Når det gjelder spørsmålet om statsrådenes deltakelse på de uformelle ministermøtene, har jeg i min redegjørelse sagt at det kan bli bedre. Hvordan kan det bli bedre? Jo, det vil fortsatt bli lagt stor vekt på fra statsministerens side, Statsministerens kontor, og også fra min side, å bruke den kanalen.

Nå er det slik at det vil svinge litt. Jeg skal ta et eksempel. Administrasjonsministeren sto nå overfor et valg, om hun skulle delta på Kirkemøtet i Norge – hun er ansvarlig for de spørsmålene – eller være til stede på et uformelt møte. Jeg mener at hun gjorde klokt i å velge det første. Derfor er det ikke mulig å lage en mal hvor man sier at disse uformelle møtene til enhver tid har forrang foran alt annet, for kvaliteten på møtene, dagsordenen for det som skjer der, kan variere. Men det er viktig at vi deltar, og jeg vil bare legge til: La oss understreke viktigheten av å bruke den kanalen, men i debatten blir det nesten seende ut som om det er den eneste kanalen vi har for uformell påvirkning. Det er det ikke. Det er møter med politikere, kommisjonsmedlemmer, byråkrati osv., og vi er aktive langs mange av de kontaktflatene.

Når det gjelder EØS-avtalen, skal vi følge opp hvordan den fortsatt kan være vårt viktige virkemiddel nå som EU er i endring. Jeg har pekt på at EU står overfor tre store – hvis jeg kan kalle det det – fordøyelsesprosesser: fortsatt arbeid med utvidelsen, arbeidet med euroen, vi har snakket i dag om hvor krevende det er, og fordøyelsen av den nye traktaten. Jeg ser at lederen for EØS-utredningen, professor Fredrik Sejersted, følger debatten fra galleriet. Det er godt, for vi venter i spenning på den forskningsbaserte gjennomgangen.

For oss er det viktig at vi sikrer de samme gode kanalene inn mot EU-systemet som vi har hatt under tidligere ordninger. Jeg skal ha konsultasjoner med det belgiske EU-formannskapet på søndag. Men det er klart at formannskapet nå er av mindre sentral betydning enn det var under et tidligere regime – ikke uviktig, men ikke like dominerende som det var før. Vi må også arbeide inn mot de nye institusjonene.

Jeg merker meg representanten Svein Roald Hansens vektlegging av dette med likebehandling når det gjelder parlamentenes tilgang til lovgivning. Det skal jeg sørge for å ta opp i møtet i EØS-organene i Brussel på mandag.

Så vil jeg berømme representanten Myhre først, og så representanten Solhjell, som går inn i debatten om finanskrisen. Jeg har prøvd å legge vekt på det i mine redegjørelser, for jeg mener det er noe som faktisk vedgår oss – å ta debatten om hva konsekvensene av dette er. Våre politiske ståsteder vil gi oss ulike innganger både til årsak, virkning og oppfølging, men det farligste måtte være om vi i denne sal og i norsk samfunnsdebatt ikke diskuterte den statsfinanskrisen som nå ruller gjennom Europa. Den kommer til å ha dyptgående konsekvenser både for måten landene vil løse de akutte problemene på – for det er riktig, som flere representanter sier, at det er det landene som må gjøre – men også hvilke konsekvenser det får for samfunnsutvikling, samfunnsinnretning, i Europa.

For egen del synes jeg vi nå ser konsekvensene, at gevinsten er privatisert og konsekvensene sosialisert. Kuttene kommer nå på en måte hvor folk som står langt unna ansvaret for dette, må bære dette i full tyngde. Det er en alvorlig konsekvens av denne krisen, og den debatten må vi ta. Alle euroland har brutt de sentrale retningslinjene som er satt opp i traktatverkene når det gjelder budsjettunderskudd, og når det gjelder gjeld. Derfor er spørsmålet om å komme tilbake på en bærekraftig kurs viktig, men hvordan det skjer, og hvilke prinsipper som blir vektlagt, vel, det har vi ulike politiske syn på. Det har kommet godt fram i denne debatten, synes jeg.

Så merker jeg meg flere representanter som sier at vi bør få flere saker inn til debatt i Stortinget. Jeg synes det er et godt forslag. Jeg vil begrense meg selvfølgelig til å si at det er Stortingets sak hvordan Stortinget organiserer sitt arbeid på det området. Jeg tror at i denne saken – og denne type saker – kan det ikke være nok å vente på at regjeringen kommer med sitt forslag, slik det ofte er i andre debatter. Hvis det her er snakk om å være tidlig ute og få belyst norske holdninger som vi skal bruke i påvirkningsarbeid, bør man kanskje ha en måte å kunne diskutere kommende saker på – prinsipper og synspunkter rundt dette – tidlig i prosessen. Det vil jo være slik at når regjeringen fremmer sitt syn, er det etter at regjeringen har gjort seg opp en oppfatning, og da er vi i prosess i retning av vedtak.

Når det gjelder datalagringsdirektivet, kommer spørsmålet om mulighetene ved denne evalueringskonferansen. Der vil Norge være til stede. Jeg har ikke listen over de synspunktene vi der kommer til å spille inn, men det kommer til å gå langs denne aksen som alle land har debatt om: personvern på den ene siden og kriminalitetsbekjempelse på den andre, spørsmålet om lagringstid, domstolskontroll,tekniske spørsmål, sikring, osv. Men det er altså slik at regjeringens holdning er at denne saken skal fremmes for Stortinget. Vi har etter EØS-avtalen en forpliktelse til det – direktivet trådte i kraft i EU i 2007. Det kommer vi da til å gjøre, men så vil vi selvfølgelig delta i alle de debattene og de stedene hvor vi kan komme til med norske syn.

Når det gjelder kommisjonens arbeidsprogram, som utenrikskomiteens leder tok opp, studerer vi nå den i Utenriksdepartementet. Vårt inntrykk er at dette er kjente saker, kjent stoff. Vi er i inngrep med det, men vi vil sørge for at vi også bringer våre vurderinger av det til Stortinget. For øvrig er jo programmet tilgjengelig, og alle kan studere det og engasjere seg i det.

Så vil jeg si til representanten Høybråten at hans påpekning om oppfølging av EØS-finansieringsordningene er god og betimelig, og jeg kan si at det er slik vi også forsøker å arbeide. Med det nye opplegget for områder for samarbeid under finansieringsordningene og egne avtaler med hvert av mottakerlandene har vi nå mulighet til å gå mye mer landspesifikt og – hva skal jeg si – sensitivt inn i forhold til hva som er det landets utfordringer, og hvor vi kan bidra. Et eksempel er jo Hellas, hvor vi i ganske lang tid har vært enige om at vi skal se på spørsmål knyttet til asylbehandling, og om våre midler kan brukes til det. Det er vi enige om, selv om det er krevende å arbeide med. Vi har nå samtaler med flere av de andre landene som jeg snakket om i min redegjørelse. Det å ha et fokus på romfolket synes jeg er en god idé. Vi har også merket oss den, og vi følger det opp. Det pågår akkurat for tiden for øvrig samtaler med Portugal.

Til sist: Representanten Skei Grande var inne på noe om direktiver. Jeg synes det er bra at vi får debatter om dem. Når det gjelder fornybardirektivet, vil jeg bare legge til at Norge skal være en del av det. Vi skal finne et passende punkt for å gå inn i det. Men det spennende og interessante på dette området i Europa i dag merker jeg meg, både som følge av energidialogen vi hadde med Tyskland for en tre–fire ukers tid siden, og diskusjonene med Sveriges utenriksminister i Oslo for to dager siden, er hvordan de europeiske landenes fornybarsatsing i stor grad kobles opp til Norges mulighet til å levere både fornybar kraft og gasskraft, gass til Europa, fordi satsingen i f.eks. Tyskland, som nå er på 80 pst. fornybar kraft innen 2050, krever Norge inn i denne ligningen. Norge er det landet som trekkes fram i den strategien, fordi en så kraftig satsing på fornybar kraft – vind og sol – krever at det er en motkraft som er permanent. Det er dager uten vind og dager uten sol, og da må det tilgang på stabile kraftressurser til, som f.eks. den norske vannkraften, som den norske gassen. Så vi må også se våre egne engasjement i det lyset.

Ellers er jeg glad for at vi så langt i debatten har hatt brede og gode innlegg rundt den dagsorden som er den norske når det gjelder europapolitikken, og takker for de innleggene som har vært.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [11:35:13]: Dagens dagsorden avsluttet utenriksministeren med. Han har også tidligere, ved den forrige debatten her i mai, gjort det klart at det for Arbeiderpartiet og regjeringens del ikke er aktuelt å søke medlemskap i EU i en situasjon hvor det helt åpenbart vil bli et nytt og tredje nei. Det gjør at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet på veldig mange felter har mye til felles når det gjelder europapolitikken. Vi baserer oss på en EØS-avtale som vi ønsker å videreutvikle og utvide. Men så har altså Arbeiderpartiet gått i regjering med sine to små venner som vil si opp EØS-avtalen. Da er spørsmålet mitt: Har Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med sine standpunkter innflytelse på regjeringens arbeid med Europa, EU og EØS-spørsmål, og i så fall på hvilken måte?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:36:20]: Arbeiderpartiet rangerer ikke venner som små eller store. De er venner, og i denne sammenhengen er de altså koalisjonspartnere i regjering. Har de innflytelse i regjering? Selvsagt. Har de innflytelse på europapolitikken? Selvsagt. Da kan vi gå tilbake igjen til utgangspunktet: Det er Soria Moria-erklæringen, det er statsministerens overordnede politiske redegjørelser, og det er min redegjørelse her om europapolitikken. Det er en samlet regjering som står bak den.

Det er en kjent sak at vi når det gjaldt tjenestedirektivet, skilte lag, og det er en kjent sak at vi om datalagringsdirektivet ikke er enige. Det har vi sagt klart fra om. Det er ikke et mål å oppnå den situasjonen, men det er heller ikke unaturlig etter fem år med samarbeid at det skjer. Men i alle små og store saker ellers jobber denne regjeringen seg fram til enighet, en felles plattform, og det er det tre partier som står bak. Da må de også kompromisse, enten de er store eller mellomstore eller små. Sånn sett er de likeverdige i de politiske diskusjonene. Det har fungert godt til nå, og det kommer til å fungere godt i mange, mange år framover.

Torkil Åmland (FrP) [11:37:35]: Jeg vil også følge opp det forrige spørsmålet når det gjelder datalagringsdirektivet. Det stod et par setninger i redegjørelsen fra tirsdag om det.

Dette er en veldig viktig sak som regjeringen per i dag ikke har noen politikk for, fordi man har to partier i regjeringen som har ett syn, og ett parti som har et annet syn.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Når vil regjeringen i dette spørsmålet kunne bli enig med seg selv? Er det en mulighet for at Senterpartiet og SV i dette spørsmålet får gjenomslag for sitt syn, slik at man bruker reservasjonsretten i EØS i denne viktige saken?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:38:21]: I denne saken er regjeringspartiene enige om å være uenige. Det har vært klart i over ett år. Da er summen av måten regjeringen arbeider på, at i den situasjonen vil regjeringens standpunkt være klart. Når vi legger fram en sak, er det på regjeringens grunnlag.

For Arbeiderpartiets del har holdningen vært at hvis utredningene, innhentingen av synspunkter, viser at det er mulig å finne en god balanse mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse, er Arbeiderpartiet for. Når den saken legges fram, kommer det til å være på det grunnlaget.

Har de to partiene hatt innflytelse? Ja, jeg mener hele samfunnsdebatten har innflytelse på dette. Datalagringsdirektivet handler nemlig om denne veiingen. Vi er nødt til å holde tritt med og bekjempe kriminalitet når den kommer i de nye mediene, når nye teknologier brukes. Samtidig er vi fokusert på og opptatt av å prioritere personvern. Finnes den balansen? Ja, den finnes, og den skal finnes i de grepene og de tilpasningene Norge vil foreta ved innlemmelsen av det direktivet.

For øvrig kommer regjeringen til Stortinget med saken.

Nikolai Astrup (H) [11:39:36]: Det er kaldt her inne, men kanskje det er på tide å komme seg inn i varmen i Brussel?

Da jeg i en replikk til utenriksministeren 6. mai spurte om konsekvensene av at Norges tilknytning til EU flyttes fra kommisjonen til den nye utenrikstjenesten, var svaret at dette skulle gå bra.

Den senere tid har vi både i media og i redegjørelsen tirsdag opplevd at utenriksministeren er bekymret, uroet og frykter manglende tilgang på politisk nivå. Hva har endret seg de siste seks månedene, og hva vil utenriksministeren foreta seg i sakens anledning?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:40:15]: Jeg kan varme representanten Astrup ved å si at vi fokuserer på å sikre oss tilgang som er av den samme kvalitet som den har vært de siste årene. Jeg har også sagt i intervjuer om dette spørsmålet at jeg har god tro på at det skal vi få til, for jeg tror ikke det er i noens interesse å ikke ha den gode dialogen. Men jeg har samtidig sagt at det er ikke noe som kommer av seg selv. Jeg er uroet dersom det blir slik at vi får dårligere tilgang, blir mindre hørt. Jeg har tro på, fordi dette «noe» ikke er noe vi gjør for å være greie med hverandre, men fordi vi har felles interesser, at vi skal lykkes med det.

Det blir et tema for meg i mine innlegg på mandag i møte med EU-siden at vi nå ved etableringen av denne nye utenrikstjenesten, i flyttingen av ansvaret, sikrer en god og forutsigbar dialog for Norge. Signalene vi får på det, er positive. Men opp i alt annet EU nå er opptatt av, kan vi ikke vente at dette står øverst på dagsordenen. Derfor må vi gjøre slik den svenske utenriksminister rådet oss til: knakke hardt på døren. Det kommer vi til å gjøre.

Trine Skei Grande (V) [11:41:33]: Utenriksministeren vektla veldig en ny vekststrategi for Europa i sitt innlegg. Da hviler det tungt på både innovasjon, forskning og utdanning å klare å gjennomføre det.

Han la til i sin redegjørelse at norske aktører må holde tritt og ha evne til å hevde seg. I så fall lurer jeg på om utenriksministeren er fornøyd med det forskningsbudsjettet som regjeringa har lagt fram, for å holde tritt med nettopp vekststrategien til Europa.

NIFU STEP sier at dette er det svakeste budsjettet for forskning på ti år. Det å delta i EUs rammeprogram når det gjelder forskning, universiteter og høyskoler, forutsetter en ganske stor satsing. Vi har til og med gått bort fra målet om å tidfeste 3 pst.-målet for forskning. Hvis vi skal delta i alt det som utenriksministeren påpeker som viktig, hvorfor er det da ikke viktig å delta i forskningen med den tyngden vi kunne gjort som nasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:42:39]: Jeg mener det er en ganske dyktig kommunikasjonsstrategi som har skapt et bilde av at Norge henger etter når det gjelder forskning. Denne regjeringen har økt bevilgningene til forskning systematisk og i reelle termer år for år. Forskningsministeren har et klart fokus på betydningen av det europeiske samarbeidet, rammeprogrammet, noe jeg også orienterte om i min redegjørelse.

Jeg tror vi kommer til å se, når vi ser tilbake på disse årene, at Norge har styrket seg på dette området, og at i de årene vi går inn i nå, med kraftige kutt i de ulike europeiske landene, har Norge gjennom klok planlegging muligheten til å opprettholde forskning gjennom våre forskningsinstitusjoner og også stimulanser til at den private delen av denne likningen, som avgjør hva man bidrar med, som har ligget lavere for Norges del, vil kunne holde seg.

Så jeg er altså ikke enig i premisset som til stadighet blir framført om at Norge ikke satser på forskning. Tvert imot, vi har en kraftig realsatsing på det, og jeg tror vi kommer til å se at det også gir frukter.

Nikolai Astrup (H) [11:43:52]: Man blir jo varmere av å gå litt opp og ned!

Jeg skal ikke stille utenriksministeren spørsmålet om hvileskjær i forskningen, som en tidligere kunnskapsminister kalte det, men tvert imot om fornybardirektivet.

I Norge har vi et klimaforlik, som alle partier utenom Fremskrittspartiet er med på, med svært ambisiøse mål om kutt i utslipp på 15–17 millioner tonn innen 2020. Det vil forutsette både at vi sparer energi, at vi får mer fornybar energi, og at vi bruker mindre fossil energi til oppvarming og transport.

Dersom vi innfrir klimaforliket, og dersom regjeringen har som ambisjon å innfri klimaforliket, vil ikke de kravene som EU legger opp til i fornybardirektivet, være spesielt vanskelige å innfri. Tvert imot, de vil være en forutsetning.

Er det slik at regjeringen har tenkt å gravlegge klimaforliket, eller er det det signalet vi nå ser, når man forsøker å forhandle ned forpliktelsene i fornybardirektivet?

Presidenten: Presidenten vil få bemerke at det er en viktig erkjennelse at når en reduserer energiforbruket, blir det litt kjøligere bl.a. i stortingssalen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:45:05]: Det er ikke en strategi fra regjeringen for å nå klimaforliket at det er kaldere i stortingssalen.

Men på det spørsmålet vil jeg egentlig svare veldig enkelt. Selvfølgelig står regjeringen bak klimaforliket. Det skal innføres. Så vil fornybardirektivet og måten vi forholder oss til det, være én del. Det er ikke et en-til-en-forhold hvordan vi gjør det, til hvordan vi lever opp til klimaforliket. Der vil bl.a. samarbeidet med Sverige og andre land om utbygging av ny fornybar kraft være viktig. Men vi skal forhandle om en løsning på vår forpliktelse i fornybardirektivet som vi mener er gjennomførbar, og som er klok i en overordnet sammenheng. Da må det også ses i perspektiv av de mulighetene Norge har til å være en del av andre europeiske lands arbeid med sin fornybarandel. Det er faktisk slik i den store miljøsammenheng at hvis vi virkelig kan bidra til at Tyskland og Storbritannia gjør kvantesprang når det gjelder fornybar, noe i retning av de tallene vi har, vel, da kan vi gjøre en betydelig innsats for et bedre miljø i Europa og også globalt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Laila Gustavsen (A) [11:46:22]: Vi kan vel i denne salen være enige om at det er heitere i glohaugen, med tanke på Astrups poeng rundt temperaturen i salen.

Den organiserte rasismen, eller det vi også ofte kaller høyreekstremismen, vinner parlamentarisk makt over hele Europa. De høyreekstreme partiene har siden begynnelsen av 1980-tallet både polert profilen sin og også beholdt sine rasistiske og i en del tilfeller nazistiske røtter. Målet er selvfølgelig makt og innflytelse. Så langt kan vi dessverre si at de mange steder har lyktes. Den nye framtoningen har gitt dem økende respekt både i mediene og i øvrige partier, og folket har altså stemt dem inn i Europaparlamentet og også i mange nasjonale parlament.

I Ungarn fikk partiet Jobbik 15 pst. av stemmene ved valget til Europaparlamentet og nesten 17 pst. i det ungarske valget. I Nederland fikk Geert Wilders, etter at han bl.a. likestilte Koranen med Hitlers Mein Kampf, 17 pst. av stemmene, og Frihetspartiet ble nest største parti.

For første gang representeres Storbritannia av et fremmedfiendtlig parti i Europaparlamentet, British National Party. I de franske regionale valgene fikk Front National 9 pst. I Sverige kom Sverigedemokraterna inn i Riksdagen ved valget i september.

Jobbik har også tatt initiativ til samarbeid mellom flere av de høyreekstreme partiene i Europa. I oktober 2009 ble det i Budapest etablert en ny ekstrem høyreallianse, The Alliance of National Movements. I den inngår bl.a. også de svenske Nationaldemokraterna. Så ser vi at i flere europeiske land er romfolket utsatt for diskriminering og fratatt grunnleggende rettigheter.

De fire friheter må gjelde for alle borgere i Europa. Et spor der det er noen folkegrupper som ikke har de samme grunnleggende rettigheter, er farlig.

Folk flest er ikke rasister, og heller ikke i Europa. Men jeg synes det er et viktig spørsmål og et viktig tema å løfte inn i denne debatten: Hvorfor ser rasismen ut til å øke i Europa? Hvorfor føler mange ikke-hvite menn seg så ekskludert at de går til opprør, sånn som vi f.eks. så i Paris’ forsteder i 2005?

Vi kommer heldigvis ikke til å få 1920- og 1930-tallet om igjen med total kollaps i Europa og krig, og det takket være bl.a. det politiske samarbeidet i Europa og gjennom EU. Det er heldigvis for sterkt. Men når det er økonomisk krise, når det er finanskrise med massearbeidsledighet, sosial uro og nedgang i velstand, er det lett at rasistiske holdninger får økt fotfeste. Denne utfordringen er først og fremst de ulike nasjonalstatenes, og vi trenger politikere som tar sterkt avstand fra rasistiske holdninger både her i Norge, i Europaparlamentet og i de ulike EU-organene. Det er viktig at politikere viser vei. Vi må slå ring om ytringsfrihet, trosfrihet, de fire frihetene i EU og andre sentrale verdier som har formet og dannet Europa.

Hvis vi skal forhindre at unge mennesker blir fanget av miljøer som både avler hat, vold og også drap, som vi bl.a. nå har sett i Malmö, trengs det en politikk for en utstrakt hånd til unge i risikosonen over hele det europeiske kontinent. De som føler seg marginalisert, må si som Trond Barth Andersen, som var næringsdrivende og Høyre-politiker i Brumunddal, da han i 1989 bestemte seg for å oppsøke det utskjelte miljøet i Brumunddal:

«Ungdom må forstå at det er mer fornuftig å jobbe med ungdomshuset og dra i skogen, enn å jage asylsøkere og innvandrere.»

Det er jeg svært enig i.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å framheve at vi har et sterkt og politisk samarbeid med vår partigruppe sosialdemokratene og sosialistene i Europaparlamentet. Det er faktisk den eneste partigruppen i Europaparlamentet som har representanter fra alle 27 medlemsland. Det er et samarbeid som vi i Arbeiderpartiet i Norge prioriterer høyt. Noen av de sakene vi bl.a. har jobbet med der, er EUs arktiske politikk. Jeg har fra denne talerstolen i dag lyst til å berømme utenriksministeren og UD-ansatte som har gjort en formidabel innsats knyttet til vår nordområdepolitikk, og som vi nå begynner å få skikkelig gjennomslag for i Europa, både i kommisjonen og i det siste dokumentet som utenrikskomiteen i Europaparlamentet har lagt fram, nemlig det som heter «A sustainable EU Policy for the High North», som nå ligger til behandling i EU. Det skal vi glede oss over, men det kommer ikke av seg selv.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:51:49]: Først av alt vil jeg få lov til å gi utenriksministeren honnør for en god og grundig redegjørelse som også tradisjonen tro gikk inn på en del av de direktivene som nå er til behandling, eller som har mulighet for endring.

Jeg kommer til å gå inn på et par av dem, et par av de tingene som nå skjer, men aller først vil jeg bare tilkjennegi at etter den endringen, i kraft av det som har skjedd knyttet til Lisboa-traktaten, er det også svært viktig at vi har et mye større fokus enn vi har hatt tidligere på Europaparlamentet. Det er klart at tidligere var kommisjonen og rådet utrolig mye viktigere enn det parlamentet var. Nå har man fått en litt annen fordeling av oppgave- og ansvarsområdet. Så det er viktig at vi har stort fokus på nettopp parlamentet.

Da er det gledelig at Stortinget nå endelig har fått på plass sitt Brussel-kontor. Presidenten var jo selv der nede og åpnet dette kontoret. Det var hyggelig at man til slutt i hvert fall fikk fjernet det islandske flagget, slik at det var Norge som var knyttet til dette oppdraget. Sånn er det når det går litt fort i svingene.

Det som er det fine med at Stortinget også er etablert der, er at i mange sammenhenger ser man tydelig at byråkrater snakker godt med byråkrater, men at politikere snakker best med politikere. Derfor er det viktig at vi bruker denne arenaen. Men jeg tror også det er viktig at regjeringen, ikke minst utenriksministeren og næringsministeren, også spiller på lag i disse sakene, kanskje få enda mer meningsutveksling i forkant av disse sakene, slik at man kan bli enda mer samspilt. Hvis det går i den retningen som man nå kan se innenfor en del av disse komiteene, at kanskje enkelte fra Stortinget får komme inn i forbindelse med høringsinstanser etc., er det viktig at man spiller på lag med hensyn til både regjeringens standpunkter etc. og hva som kan komme.

I denne saken vil jeg gå inn på et par av direktivene, men, ikke minst, først gå inn på det som går under begrepet Single Market Act. I forbindelse med at Mario Monti 10. mai presenterte sin rapport, «en ny strategi for det indre marked», er det åpenbart at en del av de punktene som ligger der, også vil kunne bli gjort gjeldende for Norge. Det kan få betydelig innvirkning på norsk politikk, bl.a. knyttet til sterk fokusering på små og mellomstore bedrifter. Det er et veldig viktig område som vi også fra politisk hold i Norge jobber med nå, nettopp for å se på rammevilkår og på hvordan man kan bli bedre på det feltet.

Her er det også åpenbart store utfordringer, som man må finne en løsning på. I den sammenheng ønsker jeg bare å henvise til punktet om bl.a. bedret universell tilgang til tjenester for EU-borgere, f.eks. innenfor bank og innenfor helsetjenester. Da er spørsmålet: Vil man gå videre med det som har med helsedirektivet å gjøre, som man jo har innført, og se på hvordan det vil ende opp? Jeg ser det som svært positivt at man kan se på Europa mer som en samlet enhet. Det er viktig at vi da også gjør dette gjeldende for norske borgere.

Så er det et annet direktiv, som jeg ikke finner igjen i utenriksministerens redegjørelse, som er svært viktig, og som vil ha negativ innvirkning for norske borgere. Det er selvfølgelig innskuddsdirektivet, som blir utvidet fra 1. januar, der det gjøres gjeldende at innskuddsgarantien settes til 100 000 euro. Hvis den gjøres gjeldende også for norske borgere og i Norge, vil det bety en svekkelse av forbrukerrettighetene i Norge, for vi i Norge har jo, som sagt, 2,5 mill. kr som den samme garantien. Jeg håper at utenriksministeren senere kan si lite grann om hvordan man angriper den saken nå. Det var brakt på banen i forbindelse med de møtene som vi hadde i Brussel i forrige uke, der vi så på: Er denne døren lukket nå, eller er det mulighet for å få se på det? Man fikk i hvert fall forståelse for at det er mulig å kunne få diskutert dette videre. Jeg håper i hvert fall regjeringen legger kraftig vekt på dette nå, slik at norske borgeres rettigheter som følge av dette direktivet ikke blir svekket, men at man heller kan få på plass en styrket ordning.

Til slutt vil jeg bare si at når det gjelder fiskeripolitikken, synes jeg at EU går i riktig retning med det arbeidet som er gjort knyttet til grønnboka, bl.a. Så det er svært mange positive signaler i forholdet mellom Norge og EU.

Presidenten: Presidenten kan informere om at det nå blir gjort forsøk på å øke temperaturen i salen – han mener da rent fysisk.

– Ivar Kristiansen, vær så god.

Ivar Kristiansen (H) [11:57:13]: Jeg mistenker presidenten for å forutse hva jeg hadde på min egen dagsorden.

Presidenten: På ingen måte!

Ivar Kristiansen (H) [11:57:22]: Jeg vil ikke gå noe nærmere inn på det.

Jeg synes dagens debatt bare beviser hvordan EU som union er organisert, og den styrke som unionen utviser i taklingen av finanskrisen. Jeg tror man gjør både Norge og Europa en bjørnetjeneste med å snakke ned det arbeidet EU gjør i dag for å løse den europeiske delen av finanskrisen. Man gjør Norge en bjørnetjeneste ved å snakke dette arbeidet ned.

Jeg tror det er bra for Norge og for Europa om EU lykkes, og jeg er ganske sikker på at også denne gangen kommer Europa til å lykkes. Vi trenger en sterk politisk union i Europa som kan takle de andre stormakter som eksisterer, som befinner seg der – enten vi snakker om energipolitikk, om sikkerhetspolitikk, om klimapolitikk eller om løsning av fattigdomsproblemer, osv.

Jeg tror det er å sage litt av vår egen gren, hvis vi skal bidra i et så aktivt arbeid, å prate nedsettende om dette arbeidet fremover, som i hvert fall representanter fra et par partier har gjort her i dag. Det er ikke spesielt produktivt, verken for Europa eller for Norge. Jeg er ikke sikker på, når jeg hører representanter fra SV og Senterpartiet i dag, om norsk politikk bidrar til å få noen bedre track record når det gjelder å forholde seg ydmyk til verden og finne seg en naturlig plass i det store bildet – et land med 4,8 millioner innbyggere som sitter høyt her nord. Vi sitter på vårt petroleumsfond, vår egen lottogevinst, og skal fortelle alle andre hvordan man egentlig burde oppføre seg her i verden.

Jeg er glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse kom sterkt inn på EØS-midlene og EØS-bidrag. Siden EØS-avtalen trådte i kraft for 15 år siden, har Norge bidratt til sosial og økonomisk utjevning i de minst velstående EØS-landene. Det gjør vi fortsatt – og i enda større grad fremover. Man har av en eller annen grunn veldig lite debatt i Det norske storting om dette betydelige pengebeløpet, nær 3 mrd. kr årlig. Norge, Island og Liechtenstein skal i neste seksårsperiode bidra med ca. 17 mrd. kr, hvorav Norge skal stå for nær det hele, altså 97 pst. Jeg skulle gjerne ha fått utenriksministeren til å kommentere litt hva slags nasjonal politikk, hva slags nasjonal farge, Norge har ønsket å ha, hva slags ambisjon vi skal ha på dette området fremover. Utenriksministeren har prisverdig redegjort for målsettingen for dette arbeidet, men jeg synes at vi i liten grad ser en ambisjon om å bidra litt sterkere på det næringspolitiske området. Det kan kanskje være begrensninger i forhold til det å utvikle denne næringspolitiske vignetten rundt joint venture-kontakt, -dialog og -utvikling, som ofte er den beste sporen til å utvikle de nasjonene vi pløyer så mye, mye penger inn i.

Så er det all grunn til å rose utenriksministeren for at vi har fått på plass en delelinjeavtale, og for at vi har fått på plass et grenseboerbevis, som jeg tror betyr mye, mye mer enn bare det at 30 000–40 000 mennesker nå ikke trenger å få utløst et visum for å passere norskegrensen. Det bidrar til å dempe verdens største velferdskløft, det bidrar til å knytte Russland nærmere Norge, nærmere Europa. Jeg tror det bidrar til å knytte Russland nærmere NATO-alliansen som sådan. I det langsiktige bildet er dette faktisk veldig, veldig viktig. Det kommer til å bety veldig mye også sikkerhetspolitisk i den dialogen Europa, NATO og Norge er nødt til å ha med Russland. Bare to stikkord til slutt: Enten vi snakker om rakettskjold, eller om vi snakker om spredning av atomvåpen og Iran, er vi nødt til å gå i takt med Russland fremover.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Are Helseth (A) [12:02:40]: Jeg vil takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse. Særlig bekymringsfullt på kort og lang sikt er gjeldssituasjonen til flertallet av landene i EU. Norsk politikk bør ha større oppmerksomhet på konsekvensene for arbeidsplasser og vanlige familiers økonomi i Norge som følge av dette.

Jeg vil imidlertid bruke mitt innlegg i dag til å knytte kommentarer til to andre elementer i redegjørelsen, direktivet om audiovisuelle medietjenester og forberedelsene til det 8. rammeprogram for forskning.

Direktivet om audiovisuelle medietjenester handler om vilkårene for fjernsynssendinger i EØS-området. Mottagerland har ikke adgang til å begrense reklame som er i samsvar med direktivet i sendinger fra andre land. Norge har i dag en tilpasning som gir adgang til å stanse alkoholreklame i sendinger rettet mot Norge. Vi ønsker å beholde denne adgangen og utvide den til å gjelde bakkenettet. Kommisjonen har gitt uttrykk for at unntaket ikke kan videreføres. Regjeringen har arbeidet aktivt opp mot kommisjonen og utvalgte EU-land for Norges posisjon i saken. Vårt syn bygger på folkehelseprinsipper som har dokumentert effekt.

En rekke rettssaker i EF-domstolen har slått fast at en restriktiv alkoholpolitikk, som Norge og andre land fører, ikke er i strid med EF-retten. Domstolen har sagt at et totalforbud mot alkoholreklame på tv kan være både forholdsmessig og nødvendig om et medlemsland ønsker dette. Blant annet Frankrike har vedtatt reklameforbud på tv, og en rekke land har strammet inn på alkoholpolitikken, også innen markedsføring. Selv om Norge nå er i en krevende forhandlingsposisjon, er den helhetlige situasjonen for alkoholpolitikken i EU langt mer positiv enn tidligere.

Kommisjonens rådgivende vitenskaplige komité, Alcohol and Health Forum, har slått fast at reklame fører til større forbruk og flere skader. Norge står derfor på en kunnskapsbasert politikk som har bred støtte. EF-domstolen har støttet det franske totalforbudet mot alkoholreklame på tv. EF-retten slår videre fast i en rekke saker, bl.a. om alkoholreklame, at et land har rett til selv å bestemme hva slags restriksjoner en innfører.

Det foreligger forslag som skal drøftes i Europaparlamentet i desember, som vil kunne skjerpe restriksjonene for grenseoverskridende reklame i EU, og som vil kunne få konsekvenser for det audiovisuelle direktivet. Alkoholreklame er en del av denne diskusjonen. At det audiovisuelle direktivet forbyr tobakksreklame og utelater reklame for pengespill, viser at EU vil og kan gjennomføre begrensninger for å skape god folkehelse. Norge har vært og er førende når det gjelder en konkret og virksom folkehelsepolitikk på disse områder. Det pågående politiske arbeidet mellom Norge og EU er derfor svært viktig.

EUs rammeprogram for forskning er verdens største internasjonale forskningssamarbeid. I dette samarbeidet deltar Norge på like fot med EU-landene gjennom EØS-avtalen. Neste generasjons rammeprogram skal nå forberedes, og Norge har muligheter til å gi innspill.

Gjennom prioritering, betydelige ressurser og samlet innsats skal de beste forsknings- og innovasjonsmiljøene i Europa bidra til løsninger på store utfordringer i vår tid, f.eks. på klima- og energiområdet. Velferdsstatenes største utfordring på 20 års sikt kan bli generasjonsmismatchen med for små årskull som trer ut i arbeidslivet, samtidig som en jevn økning i levealder vil føre til en stor økning i antall personer med demens. Vi har i dag ikke blikk for hvordan dette skal løses for å få rettferdig tilgang til omsorg for alle uavhengig av personlig økonomi. Forskningsmessige gjennombrudd i forståelsen og behandlingen av demens er en forutsetning for fremtidige stabile velferdsstater. Norge bør derfor bidra til at demensforskning blir en prioritert satsing i det 8. rammeprogram.

Tone Liljeroth (FrP) [12:07:53]: Tidligere denne uken fulgte jeg utenriksministerens redegjørelse med stor interesse. Særlig interessant var det å høre utenriksministerens tilnærming til direktivforslaget om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester, et forslag han sa regjeringen vil følge nøye fremover, fordi det vil kunne få betydning for de enkelte lands behov for kostnadskontroll og planlegging.

Det er ikke vanskelig å være enig i at Norge har behov for kostnadskontroll og planlegging, men jeg vil driste meg til å si at jeg oppfatter regjeringens tilnærming til dette for å være litt defensiv.

Det mangler etter vårt syn en mer aktiv holdning fra Norge – et klart mål om å sikre alle pasienter en rask og god behandling. Norge burde være en pådriver for å få innlemmet spesialisthelsetjenesten i dette.

Fremskrittspartiet har lenge ønsket grensekryssende helsetjenester og fremmet derfor under Stortingets behandling av denne saken i juni 2009 forslag som gikk lenger enn regjeringen.

Medisinsk samarbeid på tvers av landegrenser er etter vårt syn et gode, ikke bare fordi det vil sikre utveksling og bygging av kompetanse, men ikke minst fordi det vil kunne styrke innsatsen mot komplekse og sjeldne sykdommer.

Ventelistene til norske sykehus er i dag på om lag 260 000 mennesker. Ved å få innlemmet spesialisthelsetjenesten i ordningen vil mange av disse trolig kunne komme raskere ut av ventelisten og tilbake i aktivitet. All kapasitet og kompetanse – i Norge så vel som i EU – kan da tas i bruk. Det er bra for pasienten selv og for arbeidsgiveren, som får sin medarbeider raskere tilbake, men også ved at man får redusert sykelønnsutbetalingene. Det er ikke bare kostnadskontroll, men en verdig pasientbehandling.

Det er store forskjeller mellom landene innen medisinsk forskning. Forskjellene gjør at medisinsk behandling som i Norge er betraktet som «eksperimentell», kan være anerkjent som behandlingsmetode i andre land.

TV 2 fortalte for ca. en uke siden om Martin på fem år. Han har fått tilbud om operasjon i utlandet som i Norge anses for å være eksperimentell. Behandlingen koster 430 000 kr, men kan gi Martin mulighet til å leve et liv uten rullestol. Operasjonen blir ikke refundert av norsk helsevesen.

Det paradoksale er imidlertid at det ikke er gjort noe overslag over hva det vil koste ikke å behandle Martin. Ikke bare kan denne gutten måtte sitte resten av sitt liv i rullestol, men han vil trolig få et stort omsorgsbehov om han ikke får gjennomført denne operasjonen. Det bør også med i regjeringens vurdering når de snakker om kostnadskontroll og god pasientbehandling.

Vi er tilfreds med at direktivforslaget er kommet, og ser frem til resultatene av debatten i EU. Forslaget er et skritt i riktig retning, men vi skulle gjerne sett at innholdet omfattet flere tjenester, og at Norge står på for å få det til.

Uansett endelig innhold er det avgjørende at det blir enklest mulig for pasientene gjennom god informasjon.

Det er også svært viktig å sikre en refusjonsordning som gjør at den enkelte pasient slipper å legge ut for den behandlingen de får. For mange vil utlegg av slike kostnader være uoverkommelig store og i realiteten bety at de avstår fra behandling. Det kan vi ikke være bekjent av.

Tilbudet til den enkelte pasient er det viktigste, og det bør det også være for regjeringen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:11:24]: Få timer før EU-møtet på tirsdag advarte EU-president Herman Van Rompuy om at gjeldskrisen kan velte hele EU. Det er alvorlige ord, og det er noe også Stortinget, som utenriksministeren har sagt, bør debattere grundig.

Nå er fokuset rettet fra Spania, Portugal og Hellas og i større grad over mot Irland. Problemene som irene står overfor, er utløst av boligkrakk og byggesektoren i etterkant av finanskrisen. Det førte til at den irske staten overtok kontrollen over de fleste av de større bankene. De andre landene som er nevnt – Spania, Portugal og Hellas – er nå livredde for smitteeffekten av de problemene Irland står overfor, som kan bre seg videre inn over dem igjen.

For Norge har dette også en umiddelbar innvirkning. Norge er det land i verden med lavest konkursrisiko når man ser på prisingen av 10-års statsobligasjoner. Faktisk er det slik at prisen for å forsikre seg mot at Norge går konkurs, er på 0,215 pst. Aldri tidligere har et land hatt så lav prising mot å gå konkurs. Tilsvarende for Tyskland er 0,39 pst., og 0,41 pst. for USA. Tar man land som jeg har nevnt, blir plutselig prisingen en helt annen.

Det har de siste dagene vært økt fokusering på Irland. Jean-Claude Juncker, lederen av eurosonen, sa: Vi vil handle på en bestemt og koordinert måte dersom det blir nødvendig for å sikre stabilitet i eurosonen. Om EU-land skulle søke hjelp fra EU eller Det internasjonale pengefondet, vil det bety en streng kravliste når det gjelder økonomistyring, som følger med lånegarantiene. Det er også hovedgrunnen til at den irske regjering så langt har gjort alt i sin makt for ikke å søke hjelp. Men problemene som Irland står overfor, er både akutte og alvorlige. Anslagsvis 70 mrd. euro er pengebehovet til den irske banksektoren. Skulle den irske banksektoren ikke få disse midlene – enten gjennom innsparingsplanen til den irske stat, som jeg tviler på vil klare å komme opp med den type beløp, eller gjennom privatiseringsløsninger – vil dette få umiddelbare og dramatiske konsekvenser for hele Europa og valutaunionen.

Det er verdt å minne om hvordan valutaunionen fungerer. Det at det nå er så store problemer knyttet til eurosonens økonomi, har jo også den effekten at den norske valutaen blir sett på, i lys av hva jeg sa om risiko for konkurs, som en trygg havn. Penger kommer inn ved bl.a. kjøp av ikke bare norsk valuta, men av norske statsobligasjoner, som igjen betyr at norske kroner øker i verdi og gjør det vanskeligere for norsk konkurranseutsatt sektor å konkurrere. Samtidig har vi et norsk rentenivå som ligger over det våre handelspartnere har. Så problemet med å stå utenfor er også til stede, og det skulle jeg ønske at flere av mine kolleger også reflekterte noe over.

Det er verdt å merke seg at det landet med kanskje størst forskjeller på nord og sør internt i eget land i forhold til å være en del av en valutaunion, er Italia – enten det er lire, som Italia hadde, eller nå euro. Forskjellene mellom Nord-Italia og Tyskland er forholdsvis små, men mellom Sør-Italia og Nord-Italia betydelige, slik at det er også nasjonalstater innenfor en valutaunion som har betydelige problemer.

La meg avslutte med hva Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg, som jeg mener var godt. Han sier: «Vi er uten stemmerett, men vi er ikke uten muligheter for innflytelse.» Og vi er «fraværende» i forhold til politikkutforming, sier representanten også. Det er jeg helt enig i. 25 ganger er vi invitert til ministermøter. Seks ganger har vi møtt. Når utenriksministeren spør: Kan vi bli bedre? Ja, åpenbart, vi kan begynne å møte på møtene.

Steinar Gullvåg (A) [12:16:51]: Selv om enkelte EU-land kan registrere vekst i økonomien, er den internasjonale gjelds- og finanskrisen langt fra over. Krisetiltakene som nå settes i verk i EU, med beinharde krav til budsjettunderskudd, gjeldssanering og tilhørende straffetiltak, kan lett snu en skjør vekst til ny økonomisk tilbakegang. EU-president Herman Van Rompuy er så vidt bekymret over gjeldssituasjonen i flere land at han mener den truer hele pengeunionen. En trenger neppe å ha doktorgrad i sosialøkonomi for å skjønne at ubalansen i EU-landenes økonomi ikke kan vedvare over tid. Dertil kommer at hele valutasystemet nå er satt under press, fordi kineserne, med verdens sterkest voksende økonomi, nekter å revaluere sin yuan mot dollar. Og det gjør selvfølgelig ikke saken bedre at USA kjemper med kolossale budsjettunderskudd med Kina som sin viktigste lånekreditor.

Det er lett å være enig med utenriksministeren når han konstaterer at koordineringen av den økonomiske politikken i EU og euroområdet ikke fungerer godt nok, og at det er langt fram til stabiliseringspaktens mål om budsjettunderskudd på 3 pst. av BNP og en lånegjeld på maks 60 pst. av BNP. Det er snart bare utenforlandet Norge som er i stand til å fylle slike kriterier. Det viser i og for seg styrken i norsk økonomi. Men EU er jo vårt viktigste eksportmarked. Derfor er EUs økonomiske problemer også våre problemer. Svikter det europeiske markedet, rammer det norske eksportbedrifter og arbeidsplasser ganske umiddelbart. Så langt har vi altså klart oss, og vi får håpe at det varer. Desto viktigere er det at vi nå holder orden i egen økonomi, holder lav rente, lav inflasjon og stabil kronekurs.

Stabiliseringskravene fører allerede til store kutt i EU-landenes offentlige utgifter. Storbritannia kutter 25 pst. En halv million offentlig ansatte mister jobben. I Frankrike har unge og eldre marsjert i gatene i protest mot økt pensjonsalder. Spania, med en arbeidsledighet på 20 pst. og en ungdomsledighet som er dobbelt så høy, kutter også i offentlig sektor og i folks opparbeidede pensjonsrettigheter. Og Hellas – ja, Hellas er så forgjeldet at de stiller i en helt egen divisjon i så måte. I mange europeiske land bygges velferden nå ned.

Det setter for øvrig også den hjemlige pensjonsdebatten i et visst perspektiv. Mine partivenner i Europa viser nemlig til Norge som et lysende eksempel på et land som har sett pensjonsutfordringen i tide, og som sammen med partene i arbeidslivet har skapt et bærekraftig pensjonssystem. Jeg underslår naturligvis ikke at det i den forbindelse hjelper godt med Statens pensjonsfond utland.

Men det mest foruroligende i dagens situasjon er at økonomisk ubalanse selvfølgelig også er kilde til betydelig sosial uro. Hva skjer i samfunn der halvparten av alle unge ikke har utsikt til jobb og inntekt, der store ungdomskull tvinges til å leve på foreldrenes inntekt og offentlige budsjetter? I kjølvannet av dette skapes etniske konflikter, og vi registrerer at noen søker tilflukt i høyreekstreme organisasjoner og partier. Atter andre resignerer i passivitet. Jeg synes dette er ganske alvorlig.

Mot dette står altså vi til sammenligning – utenforlandet, som fortsatt har tilnærmet full sysselsetting og en oljesmurt økonomi som alle andre misunner oss. Trolig er det grunnen til at den hjemlige EU-motstanden vokser og aldri har vært sterkere. Jeg registrerer at Nei til EU i overmot nå maner til kamp mot EØS-avtalen. De ivrer for en sveitsisk løsning, en handelsavtaleløsning, som sveitserne selv sliter med. Sveitserne er faktisk på leting etter en ordning som er mer lik EØS-avtalen, der de slipper å reise til Brussel og forhandle hver gang et nytt direktiv skal implementeres.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Nybakk (A) [12:21:54]: Jeg tar egentlig ordet bare for å si litt om den sikkerhetspolitiske debatten som går i Europa og for så vidt også i de politiske partiene i Europa, bl.a.

Stortinget diskuterer Europa og EU bare to dager før NATO åpner sitt toppmøte i Lisboa, byen som også har gitt navnet til Lisboa-traktaten i EU. I noen døgn skal alliansen ta stilling til et nytt strategisk konsept til nye relasjoner med Russland og ikke minst sitt forhold til EU.

NATO og EU forblir de sentrale aktørene som sikrer stabilitet og sikkerhet i det euro-atlantiske samarbeidet. De må være viktige partnere. Når NATO behandler sitt strategiske konsept, er det viktig at alliansen anerkjenner nettopp Lisboa-traktaten, og at Lisboa-traktaten bl.a. skal styrke Europas militære kapasiteter og kommandostrukturer. Den såkalte Berlin pluss-avtalen mellom de to organisasjonene om bl.a. militære styrker må forbedres, og det er viktig at EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke fører til duplisering av strukturer.

Og så er det jo slik – enten vi liker det eller ikke – at den transatlantiske dialogen om sikkerhetspolitikk i økende grad kommer til å foregå mellom Washington og Brussel. Da snakker vi ikke om NATO-Brussel, men vi snakker om EU. EU vil også måtte spille en viktig rolle i debatten om framtidig sikkerhet i Europa, inkludert diskusjonen om en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, som bl.a. nå går i OSSE.

I månedene som kommer, må EU også konkretisere og lage innhold til det såkalte Eastern Partnership, som omfatter de seks landene mellom EU og Russland, og som for øvrig inkluderer Hviterussland, i tillegg til Ukraina og fire andre. Det var så vidt jeg husker, Sverige og Polen som i sin tid tok initiativ til Eastern Partnership, og det skal derfor bli veldig spennende å se om det arbeidet skyter fart når Polen tar over formannskapet i EU 1. juli 2011.

Jeg merket meg for øvrig i utenriksministerens redegjørelse at Norge nå legger stor vekt på å følge arbeidet med en sterkere samordning av EUs utenrikspolitikk, og de konsekvenser det får for oss også i praktisk politikk, når det gjelder praktiske saker og konkrete saker som berører Norge.

Til slutt: Noe som betyr mye for styrket kontakt med flere EU-land, er avtalene med EU om EØS-midler for 2009–2014. Det virker som at EØS-pengene betyr noe for landene økonomisk og deres sosiale utvikling. Men det jeg har lyst til å legge til, og det har jeg merket både i Tsjekkia og i Ungarn, er at vi også setter et stempel på disse midlene fra norsk side.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:19]: Krisa som nå rammer Den europeiske union, har vært uunngåelig. Krisa viser etter min mening at land over tid ikke kan ha felles valuta- og pengepolitikk uten at de samtidig har etablert en politisk union, med bl.a. vanlig nasjonalstatsadgang til å innkreve skatter og avgifter for å finansiere unionens politikk. Dette umulige eksperimentet – økonomisk union uten politisk union – kombinert med ulik næringsstruktur og finanspolitikk samt felles valuta må etter Senterpartiets syn gå galt. Dette er avgjørende årsak til den krisa man nå ser utvikle seg til det verre. En politisk union i EU kan ikke bli demokratisk når landene ikke har felles samtalespråk. Det er sjølsagt problemet med den politiske unionen.

Irland er nå oppe i et omfang på 8 pst. ekstra rentepåslag på sin gjeld fra utlandet. Dette er skremmende. Det tvinger sjølsagt irene til ekstrem reduksjon av utgiftene over statsbudsjettet. Devalueringsalternativet som Island sto fritt til å bruke, kan Irland som eurostat ikke benytte. Dette blir stadig flere folk på gata innenfor EU-landene klar over. De ser at de må ta hovedbyrden. Det gir sjølsagt grunnlag for sosial uro. Kombinert med flere lands lite vellykkede integreringspolitikk gir dette manglende trygghet mellom folk. Historisk har dette ført til ulykke. Nasjonalstaten som ikke er seg sjøl nok, og som bevisst tilstreber økonomisk, sosial og kulturell jamnbyrdighet mellom folk, har et stort fortrinn for å gi trygghet hos folk. Dette er en viktig side ved Senterpartiets nasjonalstattradisjon.

EU arbeider med å få innført et direktiv om minimumsharmonisering av bankenes garantiordninger overfor kundene. Dersom minimumsgarantien settes til 100 000 euro istedenfor vårt regelverk på 2 mill. kr, vil dette innebære en reduksjon på om lag 60 pst. Norge vil bli det eneste land som må redusere garantien. Under finanskrisas første fase var Norge det eneste landet som ikke trengte å supplere sin innskuddsgarantiordning. Dette har vist at vår ordning og vårt nivå på garantiordninga er god. Fra norsk side må det derfor legges ned veto om vi må svekke vår nødvendige og godt fungerende garantiordning på 2 mill. kr på bankinnskudd i hver bank som er inne i vårt garantisystem.

Geir Pollestad (Sp) [12:28:17]: Jeg vil fokusere på EUs datalagringsdirektiv. For meg og Senterpartiet er dette en av de viktigste sakene i denne stortingsperioden.

Først en rask oppsummering av hva direktivet innebærer: en massiv, statlig pålagt, innsamling av informasjon om hvem som kommuniserer med hvem på telefon og e-post, og hvor den teknologiske utviklingen har gjort at det vil bli lagret hvor vi til enhver tid befinner oss. Denne informasjonen skal lagres i minst seks måneder.

Denne overvåkingen er betydelig mer systematisk og omfattende enn den lagringen som skjer i dag – og viktigere: Man snur opp ned på et grunnleggende personvernprinsipp om kontroll med egne kommunikasjonsopplysninger og sletterett. Man lar staten ekspropriere denne kontrollen og innfører et sletteforbud. Det er en farlig tankegang, som er rettsstaten fremmed.

Det har i den senere tiden vært forskjellige saker med påstand om ulovlig overvåking. Overvåking er likevel ikke akseptabel bare fordi den er hjemlet i et direktiv eller en lov. Menneskerettighetene slår fast retten til privatliv og fri kommunikasjon.

Det er ikke et spørsmål om informasjon vil bli misbrukt, men det er et spørsmål om hvem som vil misbruke den, og i hvilket omfang den vil bli misbrukt. Vi kan ikke bestemme at lagringen skal skje i Norge. Vi må ikke lure folk til å tro at denne informasjonen skal ligge trygt i en bunkers hos Telenor på Fornebu. Den kan like gjerne bli lagret på en data i skapet til en tremannsbedrift i Warszawa.

Jeg har forståelse for at politiet vil synes en slik informasjon om oss vil være nyttig. Politiets behov og ønsker er utømmelige, og de vil alltid ha mer. I en slik situasjon må vi som politikere stå opp for de grunnleggende rettighetene. Vi må ikke tolke dem vekk.

Jeg er dypt bekymret for en tenkning om at menneskers rett til å kommunisere fritt er et problem som må bekjempes. Det er tvert imot en grunnleggende rettighet som vi må slåss for. Men veien til «DDR-staten» er brolagt med de gode hensikter.

Senterpartiet skal kjempe hardt for å få stoppet direktivet. Det er for oss en kamp for demokratiet, for rettsstaten og for folks mulighet til å kommunisere fritt. Retten til fri kommunikasjon er avgjørende enten det er tale om dagligdags kommunikasjon, pressens kildevern, varsling i arbeidslivet eller kommunikasjon om politisk virksomhet.

Utenriksministeren snakker om å finne en balanse mellom politiets behov og personvernet. Den balansen finner en kun uten direktivet.

Nikolai Astrup (H) [12:31:27]: Utenriksministerens redegjørelse fortjener honnør, fordi den omhandlet det som var, og det som er – men også det som kommer. Det siste er viktig hvis Stortinget skal bidra til utformingen av norske posisjoner før de fremmes i Brussel.

En politikk som fremdeles er i støpeskjeen – og dermed er mulig å påvirke – er EUs nye energistrategi og EUs strategi for energiinfrastruktur. Kommisjonen har nettopp presentert forslagene, og vil fremlegg supplerende tiltakspakker i 2011.

Energistrategien bygger i hovedsak på gitte forutsetninger om svært ambisiøse klimamål, nødvendige oppgraderinger av infrastruktur og behovet for forsyningssikkerhet. Strategien anslår at EU må investere 1 000 mrd. euro innenfor denne sektoren frem til 2020. Fremtidens nett, fremtidens infrastruktur for gass og fremtidens infrastruktur for transport og lagring av CO₂vil formes i 2011. Dette er et arbeid Norge ikke kan vente med å påvirke til de 27 EU-landene har blitt enige om sluttresultatet. Da er det for sent.

Regjeringen har forpliktet seg til en klimapolitikk som vil føre til betydelig kraftoverskudd i Norge i årene som kommer. Vi skal produsere mer fornybar energi, fase ut svært mye fossil energi og gjennomføre betydelige energisparetiltak.

Det norske kraftoverskuddet fra regulerbar kraft bør – slik utenriksministeren var inne på – ses i sammenheng med det store tilfanget av uregulerbar kraft i Nord-Europa. Utvikling av norske pumpekraftverk kan øke verdien av norsk vannkraft betydelig dersom den brukes til å balansere vindkraft i Nord-Europa. Det er en ambisjon som må kommuniseres tydelig til EU.

Kraftutveksling krever nettinvesteringer. Statnetts ambisjoner om flere utenlandskabler er positive, men må ses i sammenheng med utviklingen av nettet i Europa. Spesielt er det viktig at Norge tar del i utviklingen av et eventuelt fremtidig supernett i Nordsjøen.

Norge bør også bidra til EUs strategi for gass. Norsk gass er en viktig bro til fornybarsamfunnet. Det ligger i dag 7 800 km med rørledning i Nordsjøen. Verdien av denne infrastrukturen – og hvordan den videreutvikles – avhenger dels av politiske valg i Norge, dels av politiske valg i EU. De geopolitiske dimensjonene veier fremdeles tungt i EUs gasspolitikk, og vil ha innflytelse på de infrastrukturvalgene EU fatter. Norge har gode kort på hånden, men vi må se vår rolle i Europas gassforsyning i sammenheng med Russlands nordområdepolitikk, utviklingen av gassnettet i Russland og EUs ambisjon om å åpne en gasskorridor mot sør.

Norge har ambisjoner om å bidra til utviklingen av teknologi for fangst og lagring av CO₂. Det er en ambisjon vi deler med EU. Mulighetene for å lagre CO₂ i Nordsjøbassenget bør være en integrert del av EUs CCS-strategi.

2011 blir et viktig år i utformingen av fremtidens europeiske energipolitikk. Norge må delta i dette viktige arbeidet.

Svein Roald Hansen (A) [12:34:43]: Flere har vært inne på ønsket om at vi i Stortinget kommer tidligere inn i debattene. Bård Vegar Solhjell sa i en replikkveksling med Dagfinn Høybråten rundt dette at hvordan det kan skje, har jeg ikke svaret på nå. Det tror jeg er en viktig erkjennelse, for det er litt nybrottsarbeid. Stortinget er jo et beslutningsorgan, og vi er vant til at debattene følges opp av beslutninger.

Hvis vi skal tidlig inn i diskusjoner rundt nye direktiver og politikkutforming i Brussel, vil det bli lang avstand fra debatten og beslutningen. Derfor må vi tenke gjennom hvordan vi skal organisere det arbeidet, hvis vi nå greier å få nedkjempet motstanden i Europakommisjonen mot å sette Norge, Island og Liechtenstein på mailinglisten for nye forslag. Da vil det komme en ganske stri strøm av dokumenter fra Brussel inn i dette hus, og vi må finne en måte å organisere dette på. Jeg vil tro at det naturlige ville være å sende det til den aktuelle komiteen, som vil se på det, og se om det er noe vi bør gripe fatt i i en diskusjon. Det viktige etter mitt skjønn vil være at vi har den diskusjonen koplet på diskusjonen i våre naboland og diskusjonen i EU-organene. Hva vi så gjør med den diskusjonen – om vi så reiser til Europaparlamentet for å prøve å påvirke debatten der nede og vi er samlet i en nasjonal strategi for det, eller om vi har de ulike partisynene representert i den påvirkningen, vil avhenge av hva slags sak det dreier seg om.

Men det vil også være viktig at vi som stortingsrepresentanter og politiske partier deltar i debatten som går der ute i samfunnet blant dem som er berørt, for der er vi også ganske fraværende.

Det å delta i disse diskusjonene med et øye på og et utgangspunkt i debatten ute i Europa, gjelder også – som noen har vært inne på her – når vi snakker om alternativer til EØS-avtalen. Alle partier som har sagt noe om dette i salen nå, har sagt at vi skal ha omfattende avtaler med EU. De som følger debatten i Sveits – som representanten Gullvåg var inne på – tror jeg veldig fort vil oppdage at Sveits-modellen neppe er noe godt forbilde. Det er ikke slik at Sveits unngår å følge regelverket i det indre marked. Sveits må også tilpasse sine lover til det regelverket som EU vedtar på områder Sveits-avtalene dekker. Metoden de bruker, er litt annerledes enn i EØS-avtalen. Hvis vi mener at norsk næringsliv må kunne konkurrere i Europa innenfor det samme regelverket som sine europeiske konkurrenter, finnes det ingen avtale å få med EU hvor vi kan slippe å endre lovene i tråd med EUs regelverk. Vi kan sikkert få en frihandelsavtale som er en ren frihandelsavtale, men da betyr det at konkurransevilkårene for norsk næringsliv er helt annerledes.

Gunnar Gundersen (H) [12:38:00]: Utenriksministeren hadde fokus på økonomi og utfordringene i Europa i sitt innlegg, og der deler jeg hans bekymring. Det er vanskelig å se hvordan Sør-Europa, kanskje også Irland, kan komme seg ut av sine utfordringer når man vet hvor svak skatteevne og hvor stor svart økonomi de også har. Gjeldsgraden begynner å bli meget betydelig, og det er sånn sett også hyggelig å kunne si seg enig med representanten Gullvåg i at EUs problemer også er våre problemer.

Det dette sier meg, er at Europa ikke trenger nye hindre for vekst, handel og virksomhet. Da må jeg si jeg forundres over det som SV har markedsført som en stor seier i Nordisk Råd. Det er Tobin-skatten, en såkalt skatt på spekulasjon. For det er en skatt som vil ramme norske arbeidsplasser innen eksport og import, og det rammer land med små valutaer og små hjemmemarkeder ekstra sterkt. Man kan lure på om ikke SV blir lei av å score selvmål. De burde kanskje lære litt av Drillo – at du stenger igjen forsvaret ditt. For hva er valutaspekulasjon? Det er stort sett bedrifter som tegner avtaler om eksport og import, og som ønsker å sikre seg den prisen de har på det tidspunktet de gjør avtalen, når varene skal leveres framover. Men for å få sikret seg, må de faktisk ha en motpart, og det er den såkalte spekulanten. Han tar risikoen for eksportøren.

Hvis man legger en skatt på dette, er det garantert at det er eksportbedriften og importbedriften som må betale. Det er et solid selvmål av SV, og jeg synes SV på mange måter kunne spørre NBIM, for Brasil prøvde seg med skatt på valutatransaksjoner, og vi så i Spekter på NRK hvordan NBIM satt og diskuterte hvordan man kunne unngå å betale den skatten.

Så kanskje man kan gå til sine egne miljøer og lære lite grann rundt hva som faktisk skjer når man innfører den type skatt. Det ville være et sterkt hinder for utviklingen av norske arbeidsplasser og for arbeidsplasser i Europa. Da står jeg igjen med noen spørsmål til utenriksministeren, for han nevnte ikke Tobin-skatt i det hele tatt, og den er faktisk også nevnt i Soria Moria.

Er det sånn at man jobber for innføring av en Tobin-skatt underhånden med EU, og hvorfor redegjør man i så fall ikke for det for Stortinget? Ser da statsråden at alternativet er tilslutning til euro?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:41:06]: Energi er viktig for Norge, og det er viktig for Europa. Det gjør det spesielt interessant for oss å diskutere akkurat den problemstillingen i forhold til Europa. Utenriksministeren touchet innom dette, men jeg synes det var veldig overflatisk i forhold til viktigheten av tematikken. Jeg håper derfor at utenriksministeren ved neste redegjørelse vil gå mer inn i substansen på dette, for vi er godt kjent med hvilke prosesser som foregår i EU. Det vi er mer interessert i, er hva de norske posisjonene er når det gjelder disse prosessene og hva slags signal den norske regjeringen får fra EU når det gjelder dette.

Norge eksporterer mye energi, ti ganger mer energi enn vi forbruker selv, mens EU importerer mye. Derfor vil det være naturlig å ha et slags gjensidig, vennskapelig avhengighetsforhold til hverandre. Det kundeforholdet bør utvikles.

Men utfordringen er hvordan Norge skal stille seg, for i mangel av en energimelding, og i mangel av en petroleumsmelding, er signalene fra Norge veldig sprikende når det gjelder hva man faktisk skal gjøre. Det mangler ikke på visjoner om at vi skal være Europas batteri – at vi skal forsyne Europa med mer gass. Men samtidig som det skjer, vet vi at de grepene det vil kreve på hjemmebane, ikke kommer.

Representanten Astrup tok opp problematikk rundt f.eks. gassforsyning og kabelforbindelser – der enkeltaktører i myndighetsorganene gjør ting, men det er ingen helhetlig strategi rundt det. Hvis vi skal være Europas batteri, vil det kreve en helt annen kjøring av vannkraften vår enn i dag. Da må vi kommunisere det til miljøbevegelse og til kraftkommunene, for når stortingsrepresentanter er i dialog med disse folkene, får vi lett inntrykk av at vi skal ha mindre effektkjøring i vannkraften for å ha jevnere vannføring på grunn av biologisk mangfold.

Man kan ikke reise til Tyskland og snakke om å være effektreserven til Tyskland samtidig som man reiser rundt i Norge og skal ha mindre effektkjøring. Der må politikken ha en sammenheng for at man over tid skal være troverdig når man reiser til utenlandske partnere.

Gass er viktig for EU. Internasjonale energibyråer anslo at gassforbruket i verden vil øke med 44 pst. fram til 2035 i en ny policytilnærming – altså ikke business as usual, men i en ny tilnærming. Det hadde vært interessant å høre litt mer om hva slags signaler utenriksministeren får fra EU om EUs ønsker om import av gass. Jeg antar det er ganske stort. Men i den norske debatten er det enkelte som tror at Norge kan begynne å fase ned petroleumsvirksomheten fordi verden ikke skal bruke fossil energi. Det må være en del av helheten her.

Jeg ser altså at regjeringen snakker om fornybardirektivet i EU og sier at fordi man har så mye fornybar energi, skal vi ikke øke produksjonen i Norge, samtidig som vi skal være Europas batteri, og da trenger vi å øke produksjonen i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:44:25]: Senterpartiet er en varm tilhenger av en liten avgift på finanstransaksjoner, såkalt Tobin tax. Den vil ikke ramme næringslivet. Det vil en kunne få oversikt over hvis en går inn i Bank for International Settlements – den internasjonale bankinstitusjonen som holder til i Sveits, som viser at det bare er en uhyre liten del av de valutatransaksjonene som vil bli berørt, som gjelder betaling for varer og tjenester.

Det standpunktet Høyre står for her i salen, er ganske ekstremt i Europa, og vi ser jo hvor mange som ønsker å pålegge en slik liten avgift for dermed å dempe spekulasjonsøkonomien.

Det som jeg ønsker å si noe om, er det faktum at den 1. desember 2009 trådte EUs føderale grunnlov, også kalt Lisboa-traktaten, i kraft. Etter mange års dragkamp og avvisninger i folkeavstemninger, fikk EU på plass grunnmuren i sitt føderale byggverk. I de fleste EU-statene er det flertall mot den føderale utviklingen. Få politiske aktører i EU eller her hjemme vil stå fram for å forklare hva som skjer i EU. Det er en sterk redsel for folkeviljen og folkets dom over euroelitens prosjekt.

Sverige hadde formannskapet i EU i det andre halvåret i 2009. Det var derfor den svenske utenriksministeren som sto for innkallingen til toppmøtet i Brussel i desember 2009. Carl Bildt innkalte statslederne, men ikke de 27 utenriksministrene. Det ble protester. De hadde alltid vært med sine statsledere. Carl Bildt hadde svaret klart: Nå som Lisboa-traktaten hadde trådt i kraft, var forholdet mellom de 27 EU-statene blitt innenrikspolitikk, og det var ikke lenger behov for deltakelse av utenriksministrene. Hvordan skal vi i Norge forstå denne nye situasjonen? Forholdet mellom Sverige og de andre 26 EU-statene er innenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og Norge er utenrikspolitikk. Hvordan kan forholdet mellom de 27 EU-statene være innenrikspolitikk, hvis EU ikke er blitt en føderal statsdannelse? Hvordan skal vi forstå denne nye virkeligheten? Hva er forskjellen mellom en traktat og en grunnlov? En grunnlov er en juridisk basis for en statsdannelse, mens en traktat er et juridisk dokument mellom to eller flere sjølstendige stater. Er EU bare litt føderalistisk i dag? Vil vi se mer føderalisme i årene som kommer?

Jeg ønsker å få en avklaring fra utenriksministeren på disse vesentlige forholdene for vårt land, ikke minst i respekt for at et flertall i folket ved to anledninger har sagt nei til norsk deltakelse i Den europeiske union.

Peter N. Myhre (FrP) [12:47:24]: Det var nesten litt pussig å høre Lundteigen og Senterpartiet argumentere så sterkt for en Tobin-avgift. Tobin-avgiften, en avgift på valutatransaksjoner internasjonalt, vil jo først og fremst ramme de minste landene. Jo større hjemmemarked man har, desto flere partnere har man selvfølgelig å handle med uten å måtte betale Tobin-avgift, mens små land som nesten utelukkende lever av eksport og import, vil bli hardt rammet av en Tobin-avgift. USA f.eks. vil gå omtrent helt klar av den.

Dette har vært en interessant debatt, og vi merker oss at det er stor enighet, kanskje igjen med unntak av foregående taler, om EØS-politikken. Det som er viktig i tillegg, tror jeg, er at det gjennomføres en grundig evaluering av årsakene til finanskrisen for å kunne holde klart for oss hva det er av fenomener som vi ikke må gjenta, for å unngå å havne i samme situasjon igjen.

Det kunne være interessant om noen av de kriserammede landene i EU valgte forskjellig strategi for å komme seg ut av krisen – og det ser vi begynner å skje. Hellas forlanger full assistanse fra EU-systemet, mens Irland vegrer seg mot det. Hvis de forskjellige EU-landene som er hardt rammet, valgte forskjellig strategi, kunne vi f.eks. se at et land velger en strategi som går på å fortsette et statlig overforbruk og dermed også økning av gjeld, og dermed påfølgende renteutgifter. Et annet land velger en strategi går på at man øker skatter og avgifter i håp om at det gir økte inntekter til staten, og på den måten kommer seg ut av finanskrisen, mens en tredje strategi kunne være å redusere skatter og avgifter og redusere det offentlige forbruket, for på den måten å få bedre kår for verdiskaping og næringsliv, flere arbeidsplasser og en mer robust økonomi. Det kunne vært interessant å se hvilken av de tre strategiene som hadde ført lengst, og som hadde gitt best resultater. Det kunne vært særdeles spennende.

Jeg vil avslutte med å si at i likhet med regjeringen mener vi i Fremskrittspartiet at EØS-avtalen er selve fundamentet for Norges europapolitikk. Vi er derfor med regjeringen på å videreutvikle og forbedre EØS-avtalen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:50:18]: La meg først uttrykke tilfredshet med at representanten Myhre gjentar det som for så vidt ble grundig fastslått i den forrige europadebatten av representanten Høglund, nemlig at Fremskrittspartiet er en solid støttespiller for EØS-avtalen og utviklingen av den. Det er viktig for norsk politikk.

Så har jeg lyst til å kommentere et spørsmål som har vært gjennomgående i debatten, og som ble reist bl.a. av representanten Svein Roald Hansen og fulgt opp av representanten Solhjell, om hvordan Stortinget i større grad kan ta debattene om viktige EU-spørsmål, direktiver og andre spørsmål, som kommer på EUs dagsorden, og som Norge må forholde seg til i en tidligere fase og i en form som passer for Stortingets rolle.

Det som er sagt fra representantene Solhjell og Svein Roald Hansens side, er at dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har lyst til å prøve å bidra til å gjøre det litt enklere. Hvis ønskemålet er å skape en debatt om disse spørsmålene i en tidlig fase, ikke bare utenfor landets viktigste debattarena, men på landets viktigste debattarena, i stortingssalen, er det veldig enkelt gjort. Regjeringen må legge fram disse spørsmålene i en form som gjør at Stortinget kan behandle dem, ikke med sikte på et vedtak, men med sikte på en debatt og retningslinjer for regjeringens arbeid med de spørsmålene. Det har vi en veldig enkel form for i Stortinget, og mellom Stortinget og regjeringen, og det er en stortingsmelding.

Jeg vil anbefale at vi i Europautvalget drøfter med regjeringen hvordan dette verktøyet kan utvikles i lys av det som skjer i EU når det gjelder våre muligheter til å påvirke gjennom komiteer osv. der, og det som kan skje i forlengelsen av Europaparlamentets meget gledelige vedtak av 7. september, der det gis støtte til Norges ønske om at Stortinget og parlamentene for øvrig i EØS- og EFTA-land skal kunne motta EU-kommisjonens lovforslag direkte på linje med medlemslandenes parlamenter.

Jeg vil for min del varsle at Kristelig Folkeparti gjerne vil ta opp denne diskusjonen i Europautvalget. Jeg tror det er fullt mulig å finne en form som kan oppfylle ønsket om at disse spørsmålene kan behandles på en mer aktiv måte og på et langt tidligere tidspunkt i Stortinget enn det som er tilfellet når vi får rettsaktene til summarisk behandling i Europautvalget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:53:28]: Dette blir et kort innlegg på tampen.

Hvordan skal vi forholde oss til den nye virkeligheten? Det var det korte spørsmålet fra representanten Lundteigen. 3 minutter er nok litt for lite til å svare på det. Jeg vil vel også se det slik at for en norsk utenriksminister å skulle gi en inngående forklaring på hvordan vi skal forstå EU-virkningen fordi Norge har sagt nei til EU to ganger, synes jeg er en litt underlig premiss for spørsmålet. Det jeg vil nøye meg med å si, er at når dette med innenriks- og utenrikspolitikk kommer fram i EUs egen beskrivelse av arbeidet, er det jo fordi landene sammen håndterer spørsmål som vi tradisjonelt kjenner som innenrikspolitikk.

Representanten Helseth holdt et meget godt innlegg i dag om helse, alderdom, demens og behov for forskning. Dette er felles utfordringer i alle europeiske land, store statsfinansielle utfordringer, og hvordan landene håndterer dem, kommer man i stor grad til å måtte se på som et felles anliggende, selv om landene må ta sine egne beslutninger. Helse, forskning, forbruker, lov og rett – spørsmål om alt dette håndterer landene sammen. Derfor kan man kalle det innenrikspolitikk. Men utenriksministrene fortsetter å møtes månedlig for å hamre ut det som er EUs felles utenrikspolitikk. Dette er ikke noe overnasjonalt på det området.

Veldig kort: Når det gjelder innskuddsdirektivet, som det ble etterlyst omtale av, omtalte jeg det i min redegjørelse, og det arbeides videre med det. Finansministeren gjorde det senest for noen dager siden. Jeg vil også markere det i mine møter i Brussel på mandag.

Så synes jeg det kom gode og interessante innlegg om energi fra flere representanter. Dette kan godt bli et tema for den neste redegjørelsen, og selvfølgelig også i Stortingets dialog med energiministeren. Jeg synes å se en betydelig endring i den energipolitiske debatten i Europa. Det er ikke mitt primære ansvarsfelt, men det berører også utenrikspolitikken, hvor kombinasjonen av forsyningssikkerhet, det å nå fornybare mål, det å ha en strategi for overføringsnett osv., reiser store, nye strategiske spørsmål. Jeg mener vi i Norge skal følge nøye med på det også når det gjelder gass. Gass vil helt åpenbart være, ikke bare sett fra vårt perspektiv som selger, men jeg tror også analytisk, en viktig energibærer for Europa i mange, mange år framover, i et klimaperspektiv, og også i et forsyningssikkerhetsdirektiv. Men jeg synes også å ane at det er mindre fokus på gass i en del av den retorikken og de papirene vi ser kommer fra enkelte EU-land og fra Brussel. Der må Norge delta, og det har vi ambisjon om å gjøre. Også når det gjelder fornybarsiden og hvilken strategi vi velger for å være en del av den løsningen som store europeiske land velger når de skal satse på fornybar energi, er det klart at det kommer til å reise store spørsmål hos oss som berører infrastruktur og nasjonal lovgivning.

Til sist: Representanten Myhre var misfornøyd med grenseboerbeviset, at det ikke gjaldt større områder. Jeg deler den utålmodigheten. Min mest akutte utålmodighet er at Vardø-regionen ikke er med, fordi den ligger mer enn tre mil fra landegrensen, men vitterlig mindre enn tre mil fra den nye havgrensen. Det er det umiddelbare temaet vi skal ta opp. Og så håper jeg at erfaringene i nord kan bidra til at slike soner også kan utvides i fremtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.