Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 125 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunn Karin Gjul (A) [13:55:38]: (komiteens leder): Hver søndag kveld sitter barna våre plantet foran TV-skjermen og ser på Emil fra Lønneberget, som springer som en gal til snekkerboden.

Hvis Emil hadde levd i dag, ville han sikkert ha blitt reddet av barnevernet. Emil sprang jo ikke til snekkerboden for ingenting, men fordi han hadde en rasende far i hælene som ikke klarte å styre sinnet sitt. Men mange barn har ingen snekkerbod å springe til. De lever med voldelige fedre, og med mødre som blir slått av sine ektefeller. Tidligere registrerte politiet dette som husbråk; nå har hvert eneste politidistrikt egen familievoldskoordinator, og dette blir nå registrert som familievold.

Familievold blir nå tatt på alvor, men fremdeles er dette et svært tabubelagt område. Mor ønsker ikke å anmelde ektefellen, og barna er jo glad i faren sin.

Veldig mange av de barna som får hjelp av barnevernet eller det kommunale hjelpeapparatet, har vært utsatt for vold og overgrep. Mange får god hjelp, andre får aldri hjelp. Nylig hadde Adresseavisen en stor artikkel om ei jente som ikke fikk hjelp. Hun skrev en skolestil om sine opplevelser med en voldelig far, uten at lærer og skolen tok affære. Hun tok gjentatte ganger kontakt med helsesøster, uten at det ble tatt affære, og hun tok kontakt med lege, uten at det ble reagert.

Jeg tror ikke dette er et enestående tilfelle. Skal vi lykkes med å hjelpe flere barn, trenger vi i tillegg til et godt barnevern ansatte i skole, barnehage og på helsestasjonene som har kompetanse til å se disse barna.

Vi vet at stadig flere barn får hjelp av barnevernet. I 2009 mottok over 46 000 barn hjelp fra barnevernet. Det er en økning på over 46 pst. de siste ti årene. Man kan stille seg spørsmål om dette skyldes en negativ samfunnsutvikling med stadig mer omsorgssvikt. Jeg har ikke tall som dokumenterer det. Heller er det slik at barnevernet er blitt bedre og greier å fange opp flere barn som trenger hjelp. I tillegg har befolkningens holdning til barnevernet endret seg betydelig. Tidligere var lokalavisene spekkfulle av artikler om fortvilte foreldre som hadde opplevd såkalte overgrep fra barnevernet. Nå skriver avisene om barn som ikke får hjelp og hvor barnevernet griper for sent inn.

Og problemet er at mange barn ikke får hjelp. Fylkesmennenes tilsyn avdekker at mange barnevernssaker blir henlagt på grunn av ressursmangel. Vi er i ferd med å få en ny type mappebarn. Derfor får vi nå den største innsatsen i det kommunale barnevernet siden Sandman-midlene på 1990-tallet. Vi har en regjering som offensivt satser på barnevernet, som går systematisk til verks for å bedre hele tiltaksapparatet, som satser på å bedre tilsynsordningene, på å styrke fylkesnemndsordningene og sikre at behandlingstida går ned der, som sikrer at vi får bedre fosterhjem og klargjør flere fosterhjem for barn på et tidligere tidspunkt.

I budsjettet for 2011 legges det opp til 400 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Disse blir øremerket for å sikre at pengene blir brukt på de barna som trenger hjelp. I første omgang vil behovet være flere ansatte i barnevernet. Disse skal sørge for at bekymringsmeldinger blir fulgt opp, og at de barna som trenger hjelp, følges opp videre. I stedet for å smøre disse stillingene tynt utover til alle landets kommuner har vi valgt å la fylkesmannen tildele midler etter søknad fra kommunene. Kommuner som allerede har god bemanning, kan søke om penger til andre tiltak som vil styrke barnevernet i deres kommune. Dessuten vil kommuner som velger å samarbeide om barnevernet, bli prioritert.

Over 80 pst. av barna får hjelp av det kommunale barnevernet. Den store majoriteten av disse barna får hjelp i eget hjem gjennom ulike tiltak. Det kan være økonomisk støtte, det kan være barnehage, eller det kan være støttekontakt. For å gå tilbake til Emil fra Lønneberget: Kanskje var gårdsgutten Alfred på mange måter Emils støttekontakt. Han var den som alltid stilte opp, og som hadde de gode samtalene med Emil.

I noen tilfeller må barna få hjelp utenfor hjemmet, enten ved fosterhjemsplassering eller på barnevernsinstitusjon. Den rød-grønne regjeringen har de siste årene vridd bruken over til enda mer fosterhjemsplassering i stedet for institusjon. Vi tror de aller fleste ungene best hjelpes i en familiesituasjon, men for noen vil institusjon være det beste.

Vridningen over til mer bruk av fosterhjem i stedet for institusjon har ført til en liten nedgang i bruken av private institusjonsplasser. Vi mener det er fornuftig å kjøpe færre private institusjonsplasser heller enn å la egne statlige stå tomme. Skal vi hjelpe flest mulig unger på en god måte, er det viktig å utnytte ressursene maksimalt.

Vi blir beskyldt av høyresida for å føre en ideologisk kamp mot det private barnevernet. Det er en merkelig beskyldning i en situasjon hvor over halvparten av alle barnevernsinstitusjoner er på private hender.

I budsjettet for 2011 foreslår Fremskrittspartiet kutt i det statlige barnevernet på en halv milliard kroner. Høyre kutter ikke like mye, men begge budsjettene ville ført til en massiv nedleggelse av statlige barnevernsinstitusjoner. Dette er virkelig et ideologisk korstog mot alt som lukter statlig, men det verste av alt er at vi vil få et både dyrere og dårligere barnevern.

Skal vi lykkes i å vri bruken over til mer bruk av fosterhjem, fordrer dette en bedre rekruttering av fosterfamilier. I dag venter ungene for lenge før de blir tildelt familie. Ikke å vite hvor man skal bo eller hvilken skole man skal gå på, er ille for alle barn. For disse barna, som allerede er hardt prøvet, er stabilitet og trygghet enda viktigere.

Jeg er derfor glad for at regjeringen har iverksatt mange tiltak de siste årene for å rekruttere nye fosterhjem. Økt bruk av fosterhjem i barnets familie og nettverk er et viktig tiltak. Familieråd i Bergen viser til gode erfaringer med å søke fosterhjem i barnets familie og nære nettverk.

Jeg er også glad for signalene som statsråd Lysbakken ga i sin redegjørelse nå på fredag om at staten vil samarbeide med private, ideelle aktører om rekruttering av fosterhjem.

Fra 1. januar 2004 overtok staten ansvaret for det fylkeskommunale barnevernet. Fafo har i en rapport nå i høst dokumentert sterk misnøye i det kommunale barnevernet over samarbeidet med det statlige barnevernet. Følgende sitat står i den rapporten:

««Det statlige barnevernet er et stort byråkrati. Barne-, ungdoms og familieetaten (Bufetat) som skal hjelpe oss, er både våre hjelpere og vår fiende. Hvis vi opphevet Bufetat og spredde alle ressursene til kommunene, hadde vi fått et kjempebarnevern», sier en av kommuneinformantene i denne undersøkelsen.»

I rapporten mener man at dette utsagnet gir et dekkende uttrykk for noe av den uro og frustrasjon man møter i det kommunale barnevernet.

Om rapporten er dekkende for hvordan situasjonen er i barnevernet, er for meg veldig uklart. Men derfor er det viktig at vi nå får en skikkelig evaluering av barnevernsreformen. Vi må ha et barnevern som er best mulig rustet for å hjelpe ungene. Organiseringen er underordnet, tilbudet til ungene er det overordnede.

Skal vi greie det, må vi gjøre en grundig jobb med evalueringen. Jeg vil derfor gi ros til statsråd Lysbakken for nedsetting av barnevernspanelet. I dette panelet sitter representanter som alle på sin måte har en tilknytning til barnevernet – tidligere barnevernsbarn, fosterforeldre, foreldre av barnevernsbarn, ansatte, og flere. Disse er nøkkelpersoner for å skape et best mulig barnevern i Norge.

Emil heiste lillesøsteren Ida opp i flaggstangen, han tømte suppeskålen over hodet på sin far, og han ødela hele søndagsutflukten til velforeningen i Vimmerby. Emil var ikke et ondskapsfullt barn, men han manglet åpenbart noen sperrer. Vi vet at det gikk veldig bra med Emil. Han var skoleflink og ble ordfører i Värmland til slutt. Han hadde voksenpersoner rundt seg, som moren sin og gårdsgutten Alfred, som tok ham på alvor og forsto ham.

De fleste barn som får hjelp av barnevernet i Norge, greier seg også fint senere i livet. Men for alle disse er det viktig at de har voksenpersoner som tar dem på alvor både i hverdagen og i barnevernet. Derfor er jeg glad for at vi har en regjering som tar barn på alvor, og som ser det som viktig å snu hver stein for å få et best mulig barnevern i Norge.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Solveig Horne (FrP) [14:05:24]: Jeg har lyst til å starte dette innlegget med å takke statsråden og gi ham ros for at vi nå i dag har denne debatten. Når vi vet at han skal være borte noen måneder, er det viktig at statsråden er til stede for å ha en debatt om dette nå.

Jeg er også helt sikker på at statsråden er genuint opptatt av å gjøre noe med barnevernet, og at han har interesse av å gjøre det. Men likevel ser vi at han er handlingslammet. Denne regjeringen har nå hatt makten i fem år, det har vært fire statsråder, og dette siste året nå etter valget er det kun opposisjonen som i denne salen har fremmet forslag når det gjelder barnevern. Det har ikke vært fremmet én sak fra regjeringen. Når komiteens leder snakker om en offensiv regjering, er det ikke mye offensivt det som vi ser i forhold til barnevernet. Regjeringen er handlingslammet. Det nytter ikke med fine taler og bekymringsmeldinger, med et samlet storting som snakker om at man er bekymret for barna og bekymret for utviklingen og krisen i barnevernet, hvis det ikke blir gjort noe. Det vi nå ser som resultat etter pressekonferansen til statsråden, og det han kommer med utenom budsjettet, er at det skal settes ned utvalg, og det skal være gjennomgang av forskjellige ting. Det skal brukes 11,5 mill. kr til en evalueringsrapport på Bufetat. Dette er penger og utvalg og ting som er viktig, men det er bare det at det ikke blir noe resultat før i 2012. Det er lenge til 2012, og mens vi venter på alle disse utredningene, er det mange unger der ute som lider og ikke har det bra.

Barnevernet er ikke enkelt. Det er ofte tabubelagt, for vi skal liksom ikke blande oss inn i familiens sfære. Men det er viktig at vi tør å prate om det. Når vi ser at det er så mange tv-program og så mange avisoppslag om forferdelige episoder som skjer uten at det blir tatt affære og gjort noe, er det viktig at Stortinget tar den debatten, og at vi politikere tør å ha en debatt om dette.

Stavanger Aftenblad har den siste måneden satt søkelyset på barnevern, og de har avdekket ganske mange store utfordringer. Det er urovekkende lesning, og jeg anbefaler alle å lese dette. Det handler om organisering og ressurser, om kompetanse og om hvilke virkemidler vi skal bruke i barnevernet.

Men først og fremst handler dette om forsvarsløse barn som har det vondt. Hvis vi da kunne ha barnets beste i minne hele veien, at det er det vi fokuserer på! Det store sviket er at vi som samfunn altfor ofte ikke vil se den desperate situasjonen som mange barn befinner seg i. Derfor er det viktig at vi satser på barna. Vi ser ofte at hvis vi kan unngå at barn blir tatt ut av familien, eller lar ungene få hjelp, slipper vi utgifter i andre departement, andre budsjetter, senere.

Det hevdes ofte at barnevernet overtar omsorgen for barn altfor sent. Noen sier at de kommer altfor tidlig. Vi vet at veldig mange hadde hatt det mye bedre sammen med de biologiske foreldrene i forhold til å bli tatt vekk. Men det som er det viktigste, er at ungene får hjelp. Vi ser ofte av levekårsstatistikkene at barnevernsbarn er arbeidsledige, mens kullkameratene studerer, eller at de henter trygd når andre åpner lønnskonto. Brutalt sagt er det som vi ser nå, at barn som vokser opp under barnevernets omsorg, som voksne er sykere og fattigere enn befolkningen ellers.

Da er det kanskje enkelt for opposisjonen å rope på mer penger. Men det er like viktig å se på andre ting, på andre sider av saken og på hvordan vi skal drive barnevernet i dag. Var den reformen som skulle gi oss et statlig barnevern, vellykket? Nei, det er ikke sikkert. Det gjenstår å se. Det er lenge til vi får se det, men vi kan stille spørsmål om det byråkratiet som er kommet i forbindelse med statlig barnevern, og om det er den rette, aktive veien å gå. Driver barnevernet i dag kanskje med katastrofeforebygging i stedet for tidlig forebygging? Samarbeider de ofte nok med gratisressurser som helsestasjon, barnehage og skole, frivillige organisasjoner, idrettslag og speidergrupper, f.eks.?

Det er også viktig at etater jobber sammen. Kunne flere barn vært sikret gode oppvekstvilkår i eget hjem dersom mor og far fikk jevnlig og daglig oppfølging, veiledning, i stedet for å få kritikk fra barnevernet og risikere at barna blir tatt fra dem? Det er viktig for Fremskrittspartiet at en starter den prosessen og den debatten med å tenke at vi skal gjøre det beste for ungene i hjemmet. Vi vet at det er en del unger som uansett ikke klarer og ikke kan leve hjemme hos foreldrene sine. Men la oss ha som hovedmål at de skal bo hjemme hos sine biologiske foreldre. Da må vi gi hjelp i hjemmet tidligst mulig.

Det er også tilfeller, som jeg sa, da det er rett å flytte ungene. Da er det en debatt her i denne salen om de skal bo på institusjon, og om det skal være private, ideelle private eller offentlige institusjoner, eller om de skal være hos fosterfamilier. Vi ser at kommunene sliter med å få tak i fosterhjem fordi man får bedre betalt for de statlige fosterhjemmene. Vi ser også at denne regjeringen har lagt ned flere institusjoner på grunn av at målet er at man skal inn i fosterhjem. Det som er situasjonen, er at institusjonene blir lagt ned før det er fosterhjem på plass.

Barnevernet har en utfordring, og det er ikke sikkert at det rette var å flytte både ressurser og ansvarsområder fra det statlige til det kommunale barnevernet. Vi ser at Bufetat er blitt tungrodd og byråkratisk, og vi ser at pengene ikke går til ungene, til førstelinjetjenesten. Det er derfor viktig at vi ser på det og satser på at ungene får hjelp.

Noen barn har så tung bagasje med seg når barnevernet bestemmer seg for å gripe inn, at det krever både faglig kunnskap og utholdenhet å hjelpe å sortere. Statsråd Lysbakken var i sitt innlegg fredag inne på at det er mange av disse ungene som sliter både med rus, psykiatri og kriminalitet. Derfor er det viktig at departementene jobber sammen, og at vi har et felles mål om å hjelpe disse ungene.

Det er konflikter, og det er store tema vi nå diskuterer. Når staten skal ta ansvar for disse ungene, når man griper inn og tar ansvar for ungene, ser vi ofte at staten svikter. Vi har sett ofte at tilsyn ikke fungerer. Et eksempel jeg hørte nå i helgen, var at barnevernet ringte til en mor som de hadde under oppsikt, og spurte om elleveåringen hadde det bra. Moren ringer da mobiltelefonen til elleveåringen, som er i nabohuset hos en venninne, og sier at barnevernet ringer og lurer på om han har det bra. Ja, ja, ja, jeg har det bra, sier elleveåringen da. Hvor var barnevernet? Var det ikke bedre å få snakket med den ungen? Lysbakken sto her på fredag og sa at tilsynet må komme når ungene er hjemme. Ja, det har opposisjonen snakket om et helt år uten at det er blitt gjort noe med.

Det er viktig framover å ha de evalueringene og de utvalgene som statsrådene har satt ned, men likevel må vi ha handling nå. Det nytter ikke bare for oss å stå her og snakke i dag. Vi er nødt til å ha en holdningsendring. Vi er nødt til å gi instrukser til dem i barnevernet som har daglige oppgaver med å hjelpe disse ungene, om at de er nødt til å prioritere det og nødt å sette i verk tiltak. Og tilsynet er nødt til å komme på plass.

Gunn Karin Gjul var inne på Fremskrittspartiets budsjett – at vi kommer til å få et verre barnevern med Fremskrittspartiet. Nå skal vi ha en budsjettdebatt om noen uker. Det som Fremskrittspartiet har gjort i sitt budsjett, er at vi har tatt penger fra det statlige barnevernet, økt det kommunale barnevernet og øremerket det. Vi har også tatt penger fra det statlige barnevernet og ikke kuttet i det, men flyttet dem til kjøp av private institusjoner. Derfor vil barnevernet med Fremskrittspartiets budsjett bli styrket i forhold til regjeringens budsjett.

Det er flott at det nå kommer 210 mill. ekstra kroner til det kommunale barnevernet, som regjeringen endelig har sett må øremerkes. Men Fremskrittspartiet er veldig bekymret for at dette blir en byråkratisk ordning, og at den ikke kommer barna til gode. Og når vi ser de pengene som ble lagt på årets budsjett, der KS kom og sa at det faktisk bare var tre eller fire kommuner som brukte de millionene som var gitt til kommunalt barnevern i 2010, så skal vi huske at de pengene også flyter et sted. Derfor er det viktig at vi får øremerket, slik at vi er sikre på at de pengene som Stortinget bevilger, kommer barna til gode, slik at de får den hjelpen de trenger når staten overtar ansvaret. Men først og fremst er det viktig at vi kanskje kan drive med forebygging og bruke penger som det kommunale barnevernet har på forebygging i hjemmet, slik at vi slipper å ta barna ut av hjemmene sine.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:15:45]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for redegjørelsen. Debatten vi har i dag, om fremtidens barnevern, er en viktig debatt. Jeg er glad for at Stortinget setter av så mye tid til å diskutere barnevernet i dag.

Dessverre har ikke barnevernet stått så veldig høyt på Stortingets dagsorden det siste året, i hvert fall ikke hvis man ser på sakene regjeringen har oversendt Stortinget. Ja, går man gjennom Stortingets arkiv for siste år, er det nesten ikke én sak som omhandler barnevernet på initiativ fra regjeringen. Det kan man jo stusse litt over, all den tid statsråd Lysbakken har gjort barnevernet til sin æressak.

Men det positive med statsrådens initiativ nå er jo at når regjeringen kommer til Stortinget og setter barnevernet på dagsordenen, får også dette feltet mer oppmerksomhet – og det er helt nødvendig. Vi leser nesten daglig om alvorlige hendelser i barnevernet, om tragiske historier der barn sviktes av det offentlige, om foreldre som føler seg maktesløse i møtet med byråkratiet, om ansatte som ikke føler at de har tilstrekkelig handlingsrom til å gjøre det som er best for barna. Like ofte leser vi dagen etter om politikere som er ute og lover handling. En sånn situasjon kan vi ikke ha – en situasjon der politikerne løper etter en sektor i krise og lover handling, uten at det skjer noe som helst.

Høyre ønsker barnevernsdebatten regjeringen nå setter på dagsordenen, velkommen. Vi kommer til å støtte opp om alle gode tiltak og forslag for å styrke barnevernet. Statsråden har etter budsjettfremlegget for 2011 skrytt veldig av at denne regjeringen tar historiske grep når det gjelder barnevernet. Hvis dette kan kalles historiske grep, sier det kanskje mer om regjeringen enn om situasjonen i barnevernet. I stedet for å fremme konkrete tiltak og forslag til endring som ville ha bedret den kritiske situasjonen i barnevernet, er statsråd Lysbakken den fjerde statsråden på fem år som fremfor å ta grep heller satser på utredninger og evalueringer. Jeg synes Adresseavisen, som over lengre tid har fulgt barnevernet og skrevet mye om det, i sin leder 18. november beskriver regjeringens innsats ganske godt:

«Statsråden, som later til å ha lokalisert problemene ganske godt, ender opp med seminarer i stedet for å gjøre noe. Det er derfor nærliggende å tro at Lysbakken er i villrede om hva han skal satse på i møte med sine venner blant sosionomene og barnevernspedagogene. Alle forslagene han nylig fremmet for et bedre barnevern, innebærer i praksis at lite eller ingen ting vil skje før stortingsperioden er over i 2013. Dermed får ikke ministeren gjort noen ting.»

Høyre er enig i at den såkalt offensive satsingen fra regjeringen ikke fører frem før kanskje tidligst i neste stortingsperiode. Dessverre er nedsettelsen av utvalg, nye veiledere, rundskriv og endring av forskrifter ikke det sektoren selv først og fremst etterspør og savner. Mangelen på innsats på dette feltet har bidratt til den alvorlige situasjonen som barnevernet i dag er i, og regjeringens såkalte satsing på utredning er dårlig nytt for barna. De har ikke råd til å vente i tre–fire år på helt nødvendige endringer, som ikke bare er viktig for å bedre livssituasjonen til barna i barnevernet nå, men som også har stor betydning for deres liv senere.

For Høyre er et godt barnevern et barnevern som preges av et stort mangfold av tiltak og tilbud, med høy kvalitet og god ressursutnyttelse. Et godt barnevern skal også ta hvert enkelt barn på alvor og involvere barnet i viktige avgjørelser i dets liv.

La meg først si at jeg vil gi honnør til alle de flotte menneskene som jobber innenfor ulike deler av barnevernet, til fosterforeldre og alle de som på en eller annen måte bidrar til at livet til disse barna og de ungdommene som vi snakker om her, blir mye bedre. Men jeg registrerer at regjeringen – og særlig etter statsrådens redegjørelse fredag – har en helt annen virkelighetsoppfatning enn mange av oss her på Stortinget av forholdene i barnevernet. Nå kan det jo tenkes at vi ikke sitter på like mye informasjon som statsråden gjør. Det er godt mulig, for det er jo en etat som ikke er spesielt åpen, og det er vanskelig å få frem tall og statistikk – det er i hvert fall ikke mer én gang i året – som gir oss innsikt i hvordan situasjonen er.

Men den virkeligheten som vi, flere i opposisjonen, møter når vi snakker med barna, når vi snakker med ansatte i barnevernet, er en litt annen enn den regjeringen presenterer. Vi hører ansatte i barnevernet fortelle oss om at de i løpet av de siste årene har opplevd økt byråkratisering. De opplever det som tungvint, det tar mye ressurser, det stjeler tid og krefter fra de viktigste oppgavene de har, nemlig barna. Dette får vi stadig tilbakemeldinger om.

Vi møter barn som har blitt flyttet 25 ganger, og som sier til oss at det ikke er noe unormalt i det – barn som ikke pakker ut når de kommer til et nytt sted, for de vet ikke når de må bryte opp og flytte på nytt. Årsakene til dette er mange, men ofte skyldes det at feil tiltak er valgt. Saksbehandleren som kjenner saken best, har blitt overprøvd av fagteam fra Bufetat med det resultat at barnet blir sendt til feil sted. Når dette skjer gang på gang med de samme barna, de som sliter mest, er det uholdbart. Dette er barn og ungdom som trenger stabilitet, og voksne rundt seg, for å mestre egne utfordringer i hverdagen. De trenger sunn voksenkontakt på både det personlige og det faglige planet. Den politikken som føres på barnevernsfeltet, har ført til flere flyttinger og flere brudd for disse ungene, og deres utfordringer og problemer blir større for hver dag de ikke får den hjelpen de har krav på.

Vi møter barn i fosterhjem som ikke har tilsynsfører selv om de har krav på det. Her har det ikke skjedd mye. Da stiller jeg meg spørsmålet: Hvorfor tar ikke regjeringen tak i dette? I budsjettet fra i fjor beskrives situasjonen, men tiltakene uteblir. Når staten overtar foreldreansvaret for barn, har vi et særlig ansvar for å følge opp disse barna, og tilsynet er en viktig funksjon for å ivareta dette.

Fosterfamiliene gjør en viktig jobb. Det er med den dypeste respekt vi anerkjenner den viktige jobben de gjør for å gi barn en familie når den biologiske familien ikke fungerer optimalt i kortere eller lengre perioder. Fosterfamiliene ønsker seg veiledning, de ønsker seg oppfølging, de ønsker seg rammevilkår og et apparat som er i stand til å gi dem hjelp når de møter utfordringer og hindringer på veien. Fosterfamiliene etterlyser dette stadig vekk, og meg bekjent skjer det heller ingen store endringer på dette området.

Dette er bare noen av de problemstillingene vi blir møtt med når vi møter representanter for barnevernet. Derfor er det skuffende at regjeringen ikke gjør mer eller iverksetter tiltak når kunnskapen om utfordringer og løsninger ligger der.

For Høyre er hensynet til barnets beste og barnets behov det avgjørende for hvilke tiltak som skal velges. Jeg er derfor glad for at også statsråden uttrykker det samme i sitt innlegg. Men det jeg ikke forstår, er hvordan statsråden samtidig kan forsvare nedbygging av institusjonsbarnevernet, og da særlig de små private barnvernsaktørene, som er de som er mest utsatt. Hvis en mener at hensynet til barnets beste er det viktigste, bør det være uinteressant om et tiltak er offentlig eller privat. Det viktigste må da være å finne et tiltak som er tilpasset, kvalitetsmessig godt og gir barnet gode løsninger på de utfordringer det enkelte barn har.

Som Bufetat sier i Vårt Land den 18. november, er det flere kommersielle aktører som tilbyr spesialtjenester f.eks. når det gjelder atferdsvansker og ADHD, og at de ofte blir valgt fordi det er det beste for barna. Da blir det et paradoks at statsråden samtidig praktiserer regjeringens politikk om å redusere innkjøpet av private institusjonsplasser når den åpenbart selv mener at disse institusjonene har visse spesialtjenester som gir den beste behandlingen.

Statsrådens argumenter har også den dobbeltheten: Vi vil barnets beste, men bare så lenge tiltaket ikke er hos en privat aktør. For meg er denne argumentasjonen uforståelig.

Det er ikke bare der vi finner dobbeltkommunikasjon. På en dobbeltside i avisen Nye Troms kunne man for noen dager siden lese om et par av Senterpartiets stortingsrepresentanter som var på besøk på en privat institusjon, nemlig Nymogården – og overskriften er «Vil satse på private institusjoner». Videre kan vi lese i artikkelen:

«Et av momentene Senterpartiet ønsker skal bli sett på, er muligheten for å bygge ned statlige institusjoner for å gi plass til flere private.»

Det var videre Senterpartiets stortingsrepresentant Irene Lange Nordahl som sa:

«Vi må finne en middelvei for å bedre konkurransesituasjonen for de private aktørene.»

Når statsråden i brev av 20. oktober svarer Stortinget at han har gitt det jeg oppfatter som en ordre om å redusere kjøpet av private institusjonsplasser, da forstår ikke jeg hva regjeringen driver med – om det er en dobbeltkommunikasjon for å forvirre de private aktørene ute i markedet, eller om det er uenighet innad i regjeringen, der kanskje Senterpartiets representanter ikke helt er enig i det råkjøret som SV nå har satt i gang ved å skvise de private og sette ideologi fremfor hensynet til barna.

Høyre ønsker å ta hele kapasiteten i bruk. Derfor mener vi at et mangfold, med ulike metoder og institusjoner, er et gode. For barna har det ingen betydning om det er private eller offentlige eiere av institusjonen, så lenge tilbudet er av høy kvalitet. Vi er derfor ikke enig i regjeringens politikk, å fase ut bruken av institusjoner, fordi vi ser at institusjon er det riktige tiltaket for mange av de barna som sliter mest. For Høyre er rett tiltak viktigere enn hvilket tiltak. Derfor styrker vi midlene til kjøp av private barnevernstiltak i vårt budsjett.

Det henvises til barnevernsfaglige begrunnelser når regjeringen reduserer bruken av institusjonsplasseringer. Barn skal helst få hjelpetiltak i hjemmet eller i fosterhjem. Utfordringen er at det langt fra er enighet innenfor forskningen på dette feltet. Det er ikke slik at institusjoner alltid er et onde. For mange barn med alvorlige og sammensatte problemer er institusjon å foretrekke som behandlingsalternativ, fordi de krever oppfølging av fagfolk kontinuerlig.

Høyre etterlyser en større debatt omkring metodebruk og om de barnevernsfaglige vurderingene som nå gjøres, er riktige. Vårt utgangspunkt er at alle barn er forskjellige og nettopp trenger tiltak tilpasset seg og sine behov.

Dessverre ser vi altfor mange eksempler på barn som blir sviktet av det offentlige. Dessverre ser vi at ideologiske føringer er overordnet kvaliteten og det individuelt tilpassede tilbudet. Når barn står i kø for å få institusjonsplass, er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen skviser ut private institusjoner. Når barn i fosterhjem ikke får oppnevnt tilsynsfører, er det vanskelig å forstå hvorfor ikke regjeringen iverksetter tiltak. Når fosterhjemsfamiliene melder fra om at de mangler oppfølging, de mangler veiledning, er det vanskelig å forstå at det ikke tas tak i dette.

I Høyre har vi et sterkt engasjement for barna i barnevernet. Vi, sammen med resten av opposisjonen, fremmer forslag. Det har vi også tenkt å gjøre i tiden som kommer. Vi mener at politisk vilje og handlekraft må til for å snu utviklingen vi ser, for å sikre høy kvalitet og mangfold. Derfor ser vi fram til et konstruktivt samarbeid til det beste for barna i barnevernet.

Karin Andersen (SV) [14:31:14]: Barnevernet skal alltid være til barnas beste. Det er grunn til å gjenta det fordi det av og til har vært sånn at barnevernet mer har fungert som et foreldrevern. Det er ikke riktig, sjøl om det ofte er en sammenheng mellom hvordan foreldrene har det, og hvordan barna har det. Alle er enige om det. På mange måter handler dette om å komme for sent så tidlig som mulig.

Men jeg blir veldig forvirret over innleggene i denne debatten som jeg nå har hørt fra opposisjonen. Denne regjeringen har økt satsingen på det kommunale barnevernet, som handler om at det skal være nok kompetente ansatte som kan møte disse barna og disse foreldrene med én gang, og så raskt som mulig, når de har problemer, enten en sak blir anmeldt, eller det er slik at de kommer og ber om hjelp sjøl – det er handlekraft. Dette er det aller viktigste å gjøre først, og det har denne regjeringen gjort. I tillegg til det har vi altså øremerket disse pengene, fordi vi har sett at hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at pengene ikke blir brukt til barnevernet, men til alle mulige andre ting. Det kan vi ikke akseptere, for dette handler om å styrke barnevernet og å styrke det først der vi vet at det er viktig å gjøre det. Jeg trodde faktisk alle var enige om at det er det aller viktigste, for det er der man kan gripe inn tidlig nok til å hindre at det blir flere omsorgsovertakelser enn strengt tatt nødvendig. Det er der det handler om å gi de reddeste ungene hjelp tidsnok. Det er der det handler om å møte den enslige moren som ikke har noen støttepersoner rundt seg, til å ha noen andre voksne å støtte seg på i oppdragelsen av sine barn.

Så hører vi at det skjer ingenting. Ja, det er merkelig. Nå sist var altså representanten Hofstad Helleland, fra Høyre, oppe. Først snakket hun om at de visste akkurat hva de skulle gjøre, og etterpå visste hun ikke hva de skulle gjøre, for da var det plutselig uenighet om hvilke metoder som var best. Ja, det er én av grunnene til at regjeringen går ordentlig igjennom dette, for det skal være kvalitet i det vi gjør. Så tar hun opp spørsmålet om private kommersielle institusjoner, at det blir altfor lite penger til dem. Det ene er at det er et politisk spørsmål, selvfølgelig, om man ønsker å samarbeide med et barnevern som ikke kan gå konkurs eller legge ned drifta si. Dette skal være stabile tilbud, og vi har ikke én krone å miste til ungene eller til dem som jobber der, til noen som skal ha utbytte av det de driver med. Men vi har ikke sagt at vi ikke skal samarbeid med noen som har kvalitet. Det er utrolig merkelig at man kan være så utrolig bekymret og opprørt over kutt, eller at noen må legge ned noen plasser, når man i sitt eget budsjett kutter så grassat på de postene som nettopp skal gå til slike plasser. Det henger overhodet ikke på greip verken når det gjelder Fremskrittspartiet, eller når det gjelder Høyre. De har gått løs på disse budsjettene med øks. De har gått løs på Bufetat med øks. Det handler om at man enten må velge at det ikke er saksbehandlere der som skal behandle disse vanskelige sakene, eller så har man ikke råd til å kjøpe de institusjonsplassene som trengs. Ja, det er ingen andre måter å kutte på i disse budsjettene. Det er dype kutt – for å si det sånn – fra partier som har etterlyst handling nå, og jeg ser at jo, det er handling. Det er handling som kommer til å gjøre det mye vanskeligere for de aller mest vanskeligstilte ungene, som trenger at det statlige barnevernet faktisk ser dem, har tid til å behandle dem og har tid til å skaffe dem en institusjonsplass, hvis det er det de trenger.

Det er alvorlig å gripe inn og overta omsorgen, har det blitt sagt. Det er alle enige om, og derfor må det være kvalitet i det vi gjør. Det er altså ikke én oppfatning av hva det er som er riktig å gjøre, og det er antakeligvis ikke én ting som er riktig å gjøre heller. Det er mange ting som det er riktig å gjøre, og derfor må man gå igjennom dette.

Det er også en diskusjon om det biologiske prinsipp. Det mener jeg er en debatt som det er viktig å reise, fordi dette er et vanskelig tema. Men det er viktig at vi tør å gå gjennom det nå og se om reglene er slik at det faktisk er ungene som har vern, og ikke de voksne. Det sier jeg, sjøl om jeg vet at det å komme i en situasjon der man kanskje mister omsorgen for ungene sine, er noe av det verste og vanskeligste foreldre opplever. Men det er allikevel et barnevern vi skal ha.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:36:33]: Det har det siste året vært flere debatter i Stortinget om utfordringen innenfor barnevernet. Derfor er det veldig positivt at statsråden har tatt initiativ til en redegjørelse i Stortinget, og gjennom en slik redegjørelse gitt oss en mulighet til å få en helhetlig diskusjon om barnevernet.

Senterpartiet er opptatt av at alle unger har rett til en god og trygg omsorg. I tilfeller der heimen ikke makter å gi denne omsorgen, er det samfunnets plikt å gi barn og unge et fullverdig omsorgstilbud og gode oppvekstvilkår.

Statsråden sa i sin redegjørelse at det viktigste arbeid for barn og unge foregår i kommunen. Det er kommunen som har ansvar for forebygging, og det er den som følger barna fra de kommer på sitt første møte på helsestasjonen, og følger dem videre i barnehage og skole. Det må vi ha med oss når stortingsmeldingen om barnevern skal behandles i etterkant av den evalueringen som nå er satt i gang. Da må det komme på plass konkrete grep som sikrer et tett samarbeid mellom helsestasjon, barnevern, skole og politi. For at dette sikkerhetsnettet skal fungere, må de sette seg ned rundt samme bord for å se på de løsningene som er viktigst for ungene. Skillet mellom etater og skillet mellom ulike aktører må ikke være avgjørende for hvordan man skal organisere seg. Det er hensynet til ungene.

Et spørsmål mange stiller seg, er hvorfor et velferdssamfunn som vårt klarer å skape et så stort behov for barnevern. Det finnes det nok ikke noe fasitsvar på, for det er veldig mange faktorer som spiller inn. Det er likevel noen sammenhenger som vi kjenner til.

Forsker Lars Håkonsen i Telemarksforskning deltok på KS’ høstkonferanse i Steinkjer. Der pekte han på flere forhold. Han mener bl.a. at et større press for å lykkes gjør at flere faller utenfor. Mange enslige forsørgere strekker ikke til, verken økonomisk eller sosialt. Det at vi har et tynnere nettverk blant folk i dag, gjør at det offentlige må inn og hjelpe til oftere. Samtidig har vi et samfunn som preges mye av flytting, noe som gjør at ungene blir mer sårbare. Da må vi diskutere våre tiltak på bakgrunn av dette, sånn at våre tiltak er mest mulig målrettede og kan veie opp for de utfordringene som denne utviklingen fører med seg.

Så å si alle unger vokser opp i en familie. Det betyr at forebyggende arbeid i familiene er en veldig viktig nøkkel til å snu en negativ utvikling. Det er en sammenheng mellom antall unger som får hjelp av barnevernet, og antall skilsmisser og separasjoner. Det er også den indikatoren som slår sterkest inn når det gjelder behov for barnevern. I tillegg vet vi at flere unger som lever i konfliktfylte familier, har økt behov for hjelp av barnevernet.

Derfor er det viktig at når vi skal forme framtidens barnevern og skal knekke forebyggingskoden, må vi ikke glemme den grunnleggende sosiale enheten i samfunnet, nemlig familien. Mer fokusering på familien, gi familien de verktøyene som de trenger for å løse utfordringer som kan oppstå, og gi dem den støtte og veiledning som trengs, kan bidra til å hindre noen av de sakene som etter hvert utvikler seg til barnevernssaker når hjelpen ikke kommer i tide.

Det må vi ha med oss også når vi skal diskutere innholdet i og organiseringen av familieverntjenesten. Den tjenesten er etter mitt syn veldig undervurdert som et forebyggende tiltak. En styrket familieverntjeneste vil være en god støttespiller for barnevernet.

Men det er ikke alt som kan forebygges. I noen saker er rask inngripen fra barnevernets side det eneste riktige, men balansegangen mellom fortsatt tiltak i hjemmet og over til spørsmålet om omsorgsovertakelse kan være vanskelig. Derfor er det bra at vi nå får en debatt om det biologiske prinsippet. Det handler på den ene siden om hvor mange sjanser foreldrene skal få til å bevise at de er i stand til å utøve god omsorg, og, på den andre siden, om hvor gode bevis på hvor godt grunnlag over hvor lang tid barnevernet mener de har observert at foreldrene ikke er i stand til å utøve god omsorg. Jeg mener at det dessverre fortsatt finnes eksempler på at vi venter litt for lenge, at behovet for å hjelpe og støtte foreldrene veier for tungt, og at det fører til at ungene blir skadelidende. Selv om det i senere år er gjort flere lovendringer og viktige presiseringer som er med på å styrke ungenes rettigheter, har vi fortsatt en vei å gå. Jeg mener bl.a. at vi bør ta en debatt om den vide muligheten foreldrene har til å anke etter en omsorgsovertakelse.

De siste årene har vi sett en stor vekst i antall meldinger til barnevernet. Det gir store utfordringer med hensyn til både kvalitet og økonomi, og det går rett inn på debatten rundt organiseringen. Det er spesielt ansvarsforholdet mellom det kommunale og det statlige barnevernet som skaper stor debatt.

Det kommunale barnevernet har et stort arbeidspress og et veldig stort ansvar. Det er de som er førstelinjen, det er de som driver forebygging, og det er de som møter ungene først. Derfor er det viktig at vi prioriterer både mer ressurser, mer kompetanse og flere tiltak til det kommunale barnevernet. Et viktig skritt på veien er at vi i årets budsjett øremerker 240 mill. kr som skal gå til nye stillinger i barnevernet, eller til andre tiltak som kan bidra til kompetanseheving i barnevernet.

For Senterpartiet er det viktig at vi fortsetter med styrkingen av det kommunale barnevernet. Høy kompetanse er med og sikrer at vi får kvalitet i jobben som utføres. Gjennom god fagkunnskap hos ansatte i barnevernet sikrer vi at det alltid er ungenes behov som blir satt først, at de ansatte blir enda flinkere til å se ungene og de utfordringene de har på hjemmebane.

Jeg har merket meg at opposisjonen er utålmodig og mener at regjeringen er tiltaksløs. Det at vi i dag har et samlet storting som stiller seg bak mye av kritikken av barnevernsreformen og av dagens barnevern, sier oss noe om at det kanskje er lurt at man bruker litt tid på å finne en løsning. Dette området er ikke et område som passer for raske og enkle svar, men er et saksfelt som krever bred debatt og langsiktige løsninger.

Det er jevnlig saker i media som omtaler kvaliteten på vårt barnevern, og vi hører at oppfølgingen fra barnevernet ikke er god nok overalt. Det har vekket engasjementet hos mange som er ivrige på å slå sammen kommuner. Hvis debatten rundt kommunestruktur og argumentet om å slå sammen kommuner blir det viktigste og den største utfordringen i det kommunale barnevernet, har man satt seg selv på sidelinjen i debatten. Vi må fokusere på hva vi mener er krav som skal stilles til det kommunale barnevernet. Om det gjelder krav som vi mener at de har oppfylt, må det være opp til hver enkelt kommune å finne ut hvordan man skal løse det.

Forandringsfabrikken er en av mange aktører som engasjerer seg i debatten om framtidens barnevern. De har lagt ned mye tid og innsats for å komme med innspill og det de kaller Vitaminer til barnevernet. Et av deres innspill handler om noe så enkelt som språkendringer. De mener bl.a. at «omsorgsbarn» er bedre enn «fosterbarn», at «omsorgsforeldre» er bedre enn «fosterforeldre», at «tillitsperson» er bedre enn «tilsynsfører», osv. Selv om det krever litt innsats å begynne å endre på ord som er godt innarbeidet, mener jeg at vi som politikere skal gå foran og ta disse ungene på alvor, for dette er noe som betyr mye for barn og unge, og for hvordan disse ungene oppfatter seg selv.

Så er det sånn at den stortingsmeldingen som skal skrives, skal inneholde mange ting. Da mener jeg det er viktig at man nå bruker tid på institusjoner og omsorgshjem. Spørsmålet vi bør diskutere når det gjelder omsorgshjemmene og omsorgsforeldrene, er hvordan vi kan gi dem en lettere situasjon. Da handler det ikke bare om økonomi, men om ansvarsfordeling mellom omsorgsforeldre og barnevern, om like ordninger uavhengig av geografi, og vi bør diskutere organisering av omsorgshjemmene og om vi fortsatt bør ha en statlig og en kommunal del.

Vi skal ha et mangfoldig institusjonstilbud, og tilbudet skal reflektere at barn har ulike behov. Derfor er det viktig at vi også har rom for private aktører. På den måten sikrer vi at vi har et tilbud som er tilpasset hvert enkelt barn. Flere aktører og flere innganger til problematikken gjør at det samlede tilbudet blir bedre. Da må vi, etter min mening, se på sammensetningen av barnevernet. Den vurderingen som alltid skal ligge til grunn, er barnets beste. Så må man se på andelen statlige og andelen private og hvordan dette skal gjøres. Det viktigste er som sagt barnets beste, men dette må vi også se i forhold til økonomistyringen i det statlige barnevernet.

En av våre største utfordringer i framtiden er hvordan vi skal gi alle barn en god og trygg oppvekst. Nettopp derfor mener jeg at dette er en av de viktigste debattene vi har i Stortinget. Det er viktig at statsråden har satt dette på dagsordenen. Det viser nettopp at regjeringen tar dette på alvor. Barnevernet er veldig mye i media, og det diskuteres veldig mye rundt barnevernet. Derfor er jeg veldig glad for at det er et så stort engasjement fra alle partier nettopp i denne saken, for den jobben vi legger ned nå, betyr veldig mye for mange barn. Samtidig må vi respektere at det vil ta tid å finne gode og langsiktige løsninger, for dette handler om et veldig krevende og komplekst saksfelt der vi ikke bare kan gjøre enkeltendringer, men vi er nødt til å se alt i sammenheng.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:46:18]: Det er tiden for budsjettbehandling i Stortinget. Hundrevis av organisasjoner og interessenter tråkker ned dørene i nasjonalforsamlingen for å tilkjempe seg en større del av fellesskapets midler. Barnevernsungene taler ikke sin egen sak. Det er deres pårørende som ikke har klart å gi den omsorgen de trenger. De har heller ikke sterke organisasjoner og samfunnsinteresser i ryggen. Det bør utfordre nasjonalforsamlingen. Hva er det som styrer våre prioriteringer? Er det lettere å løfte dem som roper høyest? Jeg tillater meg å stille det spørsmålet. Er det derfor vi er så godt som i mål med nasjonal opptrapping for full barnehagedekning? Er det derfor vi har et mål om full sykehjemsdekning i 2015? Er det derfor vi verken har et mål om eller noen frist for full barnevernsdekning?

Hvorfor er det slik at Norge i 2010 er det landet hvor alle unger får en barnehageplass, men hvor ikke alle har et hjem? Tvert imot øker køen for å få fosterhjem – en økning på over 50 pst. bare det siste året. Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2013.

Regjeringen skal ha ros for å ha løftet det kommunale barnevernet i årets budsjett. 240 millioner øremerkede kroner er et vesentlig skritt i riktig retning, selv om det ikke blir store beløpet per kommune, for de aller fleste kommunene trenger økte midler.

Det er også en betydelig utfordring, som statsråden pekte på, at antall bekymringsmeldinger øker, at antall unger som trenger hjelp, øker. Innsatsen må derfor ikke bare trappes opp, men den må trappes opp raskere enn veksten i antall unger som trenger hjelp, for at ressursene per barn skal økes.

Det leder meg til et av mine hovedpoeng, og som også var en av to store mangler i statsrådens redegjørelse: En satsing på barnevernet må aldri bli et skippertak for reparasjon. Når nattoget til Bergen sporer av, eller hvis natttoget til Bergen sporer av, bør jeg vel kanskje si, vil vel regjeringen neppe bare lempe toget på plass igjen og gi klarsignal til at morgentoget kan kjøre i vei. Nei, de ville ha bedt Jernbaneverket se over og reparere skinnegangen først og fjerne årsaken slik at skaden ikke skjer igjen og igjen.

Kristelig Folkeparti mener at et godt barnevern må begynne med et bevisst verdivalg om å bygge et samfunn som det er godt å være unge i. Det som er bra for ungene, er bra for samfunnet. Det handler om på bred front å bygge stein på stein av vilkår for trygg oppvekst. Det bør være å styrke lokalsamfunn, frivillighet og nærmiljø. Det vil være å styrke familiene og foreldreveiledningen, helsestasjoner, foreldre–hjem-samarbeidet i skolen, familievernet, som Senterpartiet nylig har pekt på, som spiller en avgjørende rolle for mange som sliter, og som burde hatt ressurser til mer forebyggende og utadrettet virksomhet. Det handler om å styrke samlivskurs i stedet for å kutte i samlivskurs. Det handler om å utfordre elevene i skolene, unge menn til å ta ansvar for egne unger, som Utdanningsdirektoratet bevisst har utelatt i sitt veiledningshefte for lærerne. Det handler om å styrke verdier som ansvar og forpliktelse og det å bry seg, som Kirkens Bymisjon i førjulskampanjen «over-z». Og ikke minst: Det vil være å styrke forebyggingen av rusmisbruk og styrke rusomsorgen.

En helhetlig politikk for trygg oppvekst må imidlertid følges av et overordnet grep for å gi barnevernet nødvendig kapasitet, sånn at «barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid», som barnevernsloven slår fast.

Vi trenger å bygge et helhetlig barnevern med nok kapasitet i alle ledd, der alle gode krefter, offentlige og private, brukes. Ideelle aktører har en egenverdi fordi de startet med å bry seg om ungene i lokalsamfunnene lenge før kommunene og staten satte i gang sine tiltak.

Det er barnevernsungenes tur. Det er barnevernsungenes tur til et nasjonalt løft og en nasjonal opptrappingsplan, bredt politisk forankret, langsiktig og med klare tidsfrister som forplikter til handling. For den andre vesentlige mangelen i statsrådens redegjørelse er nettopp mangelen på en plan for et nasjonalt løft. Barneministeren vant en viktig kamp for øremerkede midler i høstens budsjett, men regjeringen har ikke tatt noen beslutning om en opptrappingsplan som gjør at vi vet at det kommer et løft i 2012, i 2013 eller i 2014, til vi er i mål med full dekning for barnevernet. Opptrappingsplanen burde ha kommet til våren. Da kunne Stortinget ha debattert organisasjonsstrukturen i 2013. Barnevernsungene har ikke tid til å vente.

Trine Skei Grande (V) [14:51:50]: Jeg vil først takke statsråden for en god redegjørelse som gir oss mulighet til å ha denne debatten. Jeg er egentlig enig i veldig mye av tilstandsvurderinga som statsråden hadde i sin redegjørelse, men den kunnskapen og den tilstandsvurderinga krever også handling.

Vi som reiser mye rundt til barnevernsinstitusjoner og snakker med folk, ser at det er stor misnøye i systemet, både ved at man føler seg faglig overprøvd, spesielt av Bufetat, at man har en uklar ansvarsfordeling, man merker at fagpersoner flykter oppover i byråkratiet, og en stadig større papirmølle gjør hverdagen vanskeligere. Det krever handling.

Ut fra det har vi lyst til å komme med noen utfordringer til statsråden. Vi får se hvor mange jeg rekker på 5 minutter – vi har mer enn nok!

For det første er det viktig ikke bare å ha de gode intensjoner og den gode analysen, men også å se på organiseringa av barnevernet. Jeg har lyst til å skryte av statsråden, som velger å styrke det kommunale barnevernet i årets budsjett, men den store utfordringa tror nok vi i Venstre er knyttet til det statlige barnevernet, som nå i dag suger til seg veldig mye av fagkompetansen, som da blir lenger og lenger borte fra barna. Mange kommuneansatte sier at de ikke får gjort jobben sin. Det fører til fristbrudd og til at man henlegger saker før man får undersøkt, og man får ikke tid til å gripe inn i de sakene man skulle ha grepet inn i. Derfor mener vi at statsråden burde ha gjort noe dramatisk. Han har sagt at han skal se på – vi håper jo at han både vil vurdere og utrede – vårt forslag om å overføre oppgavene fra Bufetat regionalt ned til det kommunale barnevernet, de som faktisk ser barna i øynene.

Bufetat er blitt en byråkratisk mastodont, som ikke gagner barnevernet, slik som det er i dag. Hvis ikke statsråden er like modig og like radikal som Venstre, er vi åpne for å se på i hvert fall muligheten for å slanke Bufetat, slik som Bufetat er i dag, og at man kan finne ut hvordan det skal bli et tjenende organ for det kommunale barnevernet. I dag grenser Bufetat til å være mer og mer styrende og mer og mer byråkratisk og fjerner da avgjørelsene fra det som jeg mener er et godt prinsipp, at den som skal bestemme over et barn, skal kunne se det barnet i øynene.

Det andre som vi ser på som en stor utfordring, er fristbruddene i forhold til fylkesnemnder. Det nevnte også Lysbakken i sitt innlegg, og jeg deler hans bekymringer. La meg få illustrere det med et eksempel som jeg har fått: Jente, 17 år, barnevernsklient, blir mor, flytter til et familiesenter, et tidligere mødrehjem, når barnet er fem uker. Barnevernet gikk inn etter to uker med alarmmelding på mødrehjemmet, kommunen bemanner opp barnehjemmet, slik at babyen får forsvarlig omsorg, men situasjonen er fortsatt uholdbar. Når babyen er tre måneder, bestemmer det kommunale barnevernet at de starter sak om omsorgsovertakelse. Det var i slutten av april 2010. Kommunen jobber på spreng. Alle ansatte ønsker at dette skal bli avklart så fort som overhodet mulig, og sender over saken til fylkesnemnda kun noen uker etterpå, i mai. I oktober vedtar fylkesnemnda hva de skal gjøre. Fem måneder tok det, det er normal saksbehandlingstid i Hordaland. Det er klart at den babyen hadde hatt mye bedre av at ting hadde vært avklart mye, mye før.

Jeg håper at statsråden jobber på spreng for å få ned disse restansene.

Så må jeg si at både når jeg hører Karin Andersen, og når jeg hører Hofstad Helleland, blir jeg veldig glad for at jeg er liberaler. Men her er det en kjempeutfordring for statsråden ikke å la ideologien være i sentrum. Her er det viktigste å ta utgangspunkt i hvert enkelt barn, og statsrådens problem, slik som han tolker det, mener jeg, er at han skal utnytte kapasiteten i det statlige før han bruker de private. Jeg mener at det skal være mye mer fleksibelt enn som så, for det fører til at barn ofte blir flyttet mye mer rundt, og det tror jeg er uheldig. Jeg mener at man skal ta barnet som utgangspunkt, ikke det å fylle opp. Statsråden nevner sjøl smitteeffekt, at man kan havne sammen med folk på institusjon som lærer deg ting som du ellers ikke hadde kommet til å lære. Det å få den sammensetningen av barn på institusjoner fører til at man må ha mye større fleksibilitet enn ønsket om å fylle opp det statlige før man gjør noe.

Statsråd Audun Lysbakken [14:57:03]: Jeg ba om å få holde denne redegjørelsen fordi jeg ønsket å invitere Stortinget til debatt om både umiddelbare og langsiktige utfordringer, både fordi jeg mener det er noen ting vi har et felles ansvar for å løse raskt, og fordi det er noen ting jeg mener alle partier trenger å diskutere hvordan vi skal løse på sikt. Dessuten ba jeg om å få redegjøre for Stortinget fordi jeg er stolt over helheten i den politikken som regjeringen nå kan legge fram på barnevernsområdet, og jeg mener det er behov for en debatt der vi kan diskutere dette samlet, istedenfor enkeltsak for enkeltsak.

De umiddelbare utfordringene i barnevernet – hva handler de om? Jo, de handler ikke minst om gapet mellom ressurser og antall barn som trenger hjelp. Over flere år har vi sett at det til tross for økningen i ressursene, økningen i antallet mennesker som jobber i kommunalt barnevern, har vært en stadig større vekst i antall bekymringsmeldinger, antall saker, antall barn som kommer i kontakt med barnevernet. Den veksten har gått fortere enn veksten i de pengene og de menneskene kommunene har kunnet sette inn i barnevernet. Det er vår aller viktigste og mest alvorlige utfordring. Det fører også til de køene som vi ser i deler av barnevernet, og som både posisjon og opposisjon er svært opptatt av å gjøre noe med. Vi har køer for å få tilsynsførere ute i kommunene, vi har køer i fylkesnemndene, som har vært tatt opp her, og vi har køer for å få fosterhjem.

De umiddelbare utfordringene i barnevernet handler altså om å kunne være sikker på at vi ute i førstelinjen i barnevernet er stand til å behandle alle bekymringsmeldinger som kommer inn, på en god nok måte, at ingen saker skal henlegges uten at vi er helt sikre på at det er et godt faglig grunnlag for det, og at vi kan redusere og etter hvert ha et barnevern uten køer for å få tilsynsførere, fosterhjem eller behandlet en sak i fylkesnemndene.

Så har vi også noen strukturelle utfordringer i barnevernet. De handler om fordelingen av penger mellom kommune og stat. Vi har i mange år hatt en utvikling der veksten i utgifter i statlig barnevern har vært langt høyere enn de pengene man har kunnet sette av til kommunalt barnevern. Vi har utfordringer knyttet til samarbeidet mellom kommunalt og statlig barnevern, og vi har utfordringer knyttet til hva som skal være den framtidige ansvarsfordelingen mellom kommunalt og statlig barnevern.

Denne regjeringen handler på alle de umiddelbare utfordringene, og jeg ser at noen i opposisjonen er veldig opptatt av å måle handlingen i antall dokumenter som leveres til Stortinget. Jeg er mest opptatt av å måle handling i hvordan vi klarer å hjelpe de barna som trenger hjelp. Og det har vært bred enighet i denne salen helt fram til nå i høst – alle signaler jeg har fått i debattene vi har hatt, og det jeg har sett av både posisjon og opposisjon i media – om at det var helt nødvendig at regjeringen skulle øremerke penger til det kommunale barnevernet, få på plass flere folk, for å løse de umiddelbare oppgavene. Så registrerer jeg at når vi kommer hit i dag og regjeringen har gjort det, er det andre ting som er viktigst for opposisjonen. Sånn er det nå engang – jeg aksepterer at det er opposisjonens jobb å kritisere regjeringen. Men det er altså skarp kontrast mellom det som opposisjonen sier i dag om at regjeringen ikke handler, og de tingene opposisjonen selv ba oss om å gjøre i vår, som er det vi har gjort.

Vi handler når det gjelder å skaffe flere mennesker til å gjøre de viktigste jobbene i det kommunale barnevernet, vi handler når det gjelder å stille til veie de ressursene som skal til for å gjøre noe med problemstillingen representanten Skei Grande nettopp tok opp med de alvorlige køproblemene vi har i fylkesnemndene, og vi handler når det gjelder å kunne endelig skape en endring i hvor de store pengene går i barnevernet. Helt siden Barnevernsreformen har det vært store overskridelser i Bufetat hvert eneste år, fram til 2010. Dette er det første året vi ikke trenger å gå til Stortinget og be om ekstra penger, og det skaper rom for å prioritere førstelinjen og det kommunale barnevernet.

Så mener jeg at det er stor forskjell i innspillene fra opposisjonen. Jeg mener at både Kristelig Folkeparti og Venstre her har hatt kunnskapsrike innlegg med konstruktive meldinger til regjeringen. Men jeg synes Høyre og Fremskrittspartiet jukser. De er veldig opptatt av å legge fram en lang liste over ting de vil gjøre noe med, og så sier de at regjeringens svar bare er å utrede, til tross for at jeg var veldig tydelig i min redegjørelse og har vært det i alle debatter vi har hatt i hele år på at det som er de bekymringene som også opposisjonen sier at de er mest opptatt av, nemlig køene og kvaliteten på det tilbudet vi gir ute til barna, det gjør vi noe med nå. Det som skal utredes, er ikke hvordan vi skal skaffe flere tilsynsførere eller hvordan vi skal skaffe flere fosterhjem. Det gjør vi noe med. Det som skal utredes, er de videre spørsmålene om ansvarsfordelingen mellom kommune og stat, f.eks. Det som skal utredes er de store prinsippspørsmålene i barnevernet. Hvordan vekter vi det biologiske prinsipp opp mot prinsippet om barnets beste? Jeg har altså ikke registrert et eneste ferdig forslag heller fra opposisjonen på hvordan noen av de sakene skal løses.

Jeg vil advare veldig imot å gjøre en gang til det som har skjedd i barnevernet før, nemlig at politikerne trekker ned over de menneskene det gjelder, fiks ferdige forslag til reformer uten at vi er helt sikre på at det er det barnevernet trenger. Derfor hadde jeg forventet et mer konstruktivt svar fra høyresiden i Stortinget når jeg inviterer til en debatt om framtidens organisering av barnevernet. Jeg hadde forventet forslag til hvordan det skal gjøres, positivitet knyttet til at mange skal være med på det, fordi målet er at vi før denne stortingsperioden er over, forhåpentligvis skal kunne samles om tiltak som skal gi en varig avklaring på de spørsmålene som flere representanter har vært opptatt av.

Så legger jeg jo merke til at høyresiden er opptatt av handling. Jeg er som sagt stolt over den handling som denne regjeringen står for, men jeg må allikevel innrømme at jeg er litt imponert over handlekraften i de alternative statsbudsjettene som nå begynner å komme fra høyresiden. Jeg må si at selv om jeg gleder meg til å ta pappapermisjon, er jeg litt lei meg for å gå glipp av den budsjettdebatten som Stortinget skal ha. Det er ganske spesielt etter et år der opposisjonen har rykket ut gang etter gang for å kritisere regjeringen for saker som handler om situasjonen i Bufetat, at man så kommer med budsjettforslag med ikke bare kutt, men svært dype og dramatiske kutt i barnevernet.

Vi har jo fått høre at Høyre og Fremskrittspartiet skal styrke kommunalt barnevern. Når vi ser i budsjettene, ser vi hvor de pengene skal hentes fra. Det er jo de mest utsatte barna i vårt samfunn som blir salderingspost i de budsjettoppleggene. Det er sant at vi har en byråkratiutfordring i statlig barnevern. Men hvis noen tror at det er byråkrati som kan kuttes til en sum av 400 mill. kr eller 500 mill. kr, som opposisjonen foreslår i sine alternative statsbudsjett, må de tro om igjen. Det betyr altså en rasering av det statlige barnevernet. Det vil bety at vi må kutte hundrevis av stillinger, eller kanskje et par hundre institusjonsplasser, eller droppe den satsingen som regjeringen har lansert på statlige fosterhjem. Resultatet av opposisjonens forslag vil være at færre barn får de tiltakene de trenger, det vil være lengre fosterhjemskøer, det vil være mangel på gode institusjonsplasser. Vi skal ta med oss neste gang opposisjonen kommer og krever mer til barnevernet, at de i virkeligheten er villig til å finansiere det de vil gi mer til i deler av barnevernet, med å ta tilbudet fra andre barn som trenger barnevernet.

Det er mitt ønske at vi gjennom de debattene vi nå legger opp til, både skal kunne diskutere viktige prinsippspørsmål i barnevernet og også ta opp de mange innspillene som nå kommer fra barn i barnevernet selv. I likhet med representanten Nilsson Ramsøy har jeg lyst til å berømme både Forandringsfabrikken og Landsforeningen for barnevernsbarn, som har kommet med en rekke svært konstruktive innspill til både regjering og storting når det gjelder hvordan vi kan forandre barnevernet på barnas egne premisser. Det er også én av grunnene til at både Forandringsfabrikken og landsforeningen er godt representert i det barnevernspanelet som jeg har satt ned, med ønske om at vi f.eks. skal diskutere den problemstillingen som representanten Nilsson Ramsøy tok opp om hva vi kaller de ulike funksjonene i barnevernet – språkbruken i barnevernet. Den type problemstillinger er jeg svært åpen for å diskutere og gjøre forandringer på når vi nå skal snu steiner i måten vi organiserer barnevernet på.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [15:07:16]: Bare en opplysning: Fremskrittspartiet kutter ikke én eneste krone i barnevernet, vi flytter på det. Og jeg er sikker på at de ansatte i det statlige barnevernet kan gå tilbake til de jobbene som de kanskje hadde i det kommunale barnevernet.

Men det var ikke det jeg skulle stille spørsmål om til statsråden. Vi har en situasjon i dag der flere og flere gruer seg for å ta kontakt med barnevernet, fordi de kanskje trenger litt hjelp, men de er livredde for at de skal miste barna sine. Vi ser også at det har vært en eksplosjon av noe nytt som kalles barnevernsrådgivere og netteksperter i forhold til barnevernet, som hjelper familier som er redde for å miste barna sine, med å rømme og unnslippe barnevernet. Det er en utvikling som faktisk er veldig alvorlig, med tanke på at vi får slike nye tilbydere, i stedet for at det er barnevernet som skal hjelpe familiene.

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Er det slik det skal være? Og hvilke tiltak har statsråden tenkt å sette i gang for at vi skal få bukt med disse nye rådgiverne som har kommet?

Statsråd Audun Lysbakken [15:08:19]: Jeg må bare få si at jeg tar Fremskrittspartiets budsjettforslag på alvor. Der står det at det skal kuttes 500 mill. kr i Bufetat. Hvis alt skal kuttes på stillinger, tilsvarer det 830 stillinger – med helårsvirkning. Det er et dramatisk kutt!

La meg så svare på spørsmålet. Jeg er også bekymret for den utviklingen som representanten peker på. Jeg mener at det dels handler om hvordan vi kan skape bedre tillit mellom barnevern og biologiske foreldre, og hvordan vi kan bli bedre på å følge dem opp. Det handler om hvordan vi kan fortsette en utvikling som er positiv på det området, fordi vi ser at langt flere foreldre enn før selv tar kontakt med barnevernet. Og så handler det også om hvordan vi skal kunne beskytte barnevernet mot en del av den uthenging og hets som i dag foregår bl.a. av barnevernsansatte, som jeg må si jeg er dypt bekymret for, og som vi må jobbe for å hindre.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:09:34]: Jeg hører statsråden etterlyse konstruktive innspill fra opposisjonen. Det setter vi pris på. Statsråden kan jo gå gjennom Stortingets hjemmeside og se på alle de forslagene som har kommet, alle de representantforslagene som er blitt fremmet av opposisjonen det siste året. Jeg kan jo også orientere Stortinget om at de rød-grønne partiene har stemt ned alle forslag. Samtlige forslag som opposisjonen har kommet med, har de rød-grønne stemt ned.

Men siden statsråden etterlyser flere konstruktive tiltak, vil jeg komme med en utfordring, og den går på ansvarsfordeling. Vi har hatt pilotprosjekter som har vært svært vellykket, slik som i Trondheim kommune, som tok over ansvaret for barnevernet, som har vært vellykket på alle måter. Nå vil et enstemmig bystyre i Haugesund gjøre det samme. Er det slik at statsråden støtter sine egne lokale SV-representanter, som ønsker et mer helhetlig ansvar for barnevernet, og lar dem få muligheten til et prøveprosjekt på det?

Statsråd Audun Lysbakken [15:10:43]: Jeg har selv vært i Trondheim også for å lære av erfaringen de har gjort. Kommunestyret i Haugesund ber jo om noe som en rekke kommuner nå sier til meg at de ønsker seg. Flere byer har ønsket en slik modell.

Vi ser at det er en tendens til at store kommuner ønsker en endring av ansvarsfordelingen i barnevernet i retning av mer ansvar til kommunene. Så har vi en utfordring knyttet til at signalet fra små kommuner ofte er et annet. Det er nettopp den type spørsmål jeg ønsker at vi nå skal diskutere. Om det blir aktuelt med flere forsøksordninger, må vi nå vurdere. Det som jeg har lagt opp til, er jo en ganske ambisiøs tidsplan for at Stortinget skal kunne ta varige beslutninger om ansvarsfordelingen i denne perioden. Da er det et spørsmål om det er hensiktsmessig å lage nye forsøksordninger før den tid, eller om vi vil være i stand til sammen å ta de endelige beslutningene på bakgrunn av det vi i dag vet om hvordan barnevernet fungerer.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:11:56]: Jeg går ut fra at statsrådens kritikk av opposisjonens budsjettforslag ikke gjelder Kristelig Folkeparti, for Kristelig Folkeparti har foreslått styrking av både det statlige og kommunale barnevernet.

Men det som er Kristelig Folkepartis kritikk mot regjeringen når det gjelder barnevern, er at vi ser ambisjonene for 2011, men vi vet ikke hva ambisjonene er for 2012, 2013 og 2014, og vi ser ikke de langsiktige ambisjonene som kan gi oss full dekning. At statsråder ønsker langsiktig satsing på sine områder, kan vi lese om i avisen hver eneste dag. Det er jo når regjeringen fremmer budsjettdokumenter og dokumenter for Stortinget, at vi ser hva slags omforent politikk hele regjeringen står bak for årene framover. Statsråden viser til at han har skrevet til kommunene og fylkesmennene at satsingen på det kommunale barnevernet skal fortsette over flere år. Spørsmålet til statsråden blir da: Hvorfor har ikke statsråden gjort Stortinget oppmerksom på i budsjettdokumentet at det er en flerårig opptrapping av det kommunale barnevernet vi nå står foran?

Statsråd Audun Lysbakken [15:12:58]: Jeg tar selvkritikk for litt upresis ordbruk. Det var Høyres og Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter jeg siktet til med min kritikk.

Vi er nå inne med en satsing rettet mot kommunene som har et langsiktig perspektiv. Det har jeg også forsikret kommunene om med det rundskrivet som nå går ut til alle landets kommuner, med invitasjon til å søke om penger fra den øremerkede ordningen. Vi mener også at det er behov for flere stillinger i kommunalt barnevern enn det som er mulig gjennom den satsingen som vi nå setter i gang for 2011. Når vi har brukt tallet 400 stillinger, er det fordi det er det vi tror er realistisk å skaffe av folk på ett år. Så er det selvfølgelig slik, som representanten vet, at vi budsjetterer fra år til år. Men regjeringen har vært veldig tydelig både på at de pengene vi nå kommer med, har et langsiktig perspektiv, og at vi mener at de ikke løser alle problemer i barnevernet, men at det vil være behov også etter det.

Trine Skei Grande (V) [15:14:16]: Godt at vi fikk avklart dette med pengene! Men jeg trives også med å bli omtalt som opposisjonen til Lysbakken.

Det jeg har lyst til å spørre om, handler om det forslaget som Venstre har lagt fram, og som statsråden har sagt at han skal se på, som han ikke var helt avvisende til – ikke rart, fordi Hordaland SV har en uttalelse som er helt i tråd med Venstre-forslaget om omorganisering. Så jeg tenkte at jeg kanskje kunne benytte replikkvekslingen til å få statsråden til å presisere litt mer hva å «se på» betyr. Er det sånn at han faktisk vil vurdere enten å foreta det radikale grepet som Venstre har foreslått, eller å se på hvordan man skal klare å flytte ressurser nedover i systemet, ned til dem som sitter og gjør vedtakene. I den krigen om kompetanse vi i dag ser, må grunnplanet styrkes.

Statsråd Audun Lysbakken [15:15:11]: Jeg mener det skjer mye positivt i Bufetat. Det er derfor Høyres og Fremskrittspartiets kuttforslag vil få dramatisk effekt på norsk barnevern.

Men som jeg sa i min redegjørelse, mener jeg også at det er en del utviklingstrekk etter barnevernsreformen som er bekymringsfulle, og som i all hovedsak er de samme som bl.a. Venstre har pekt på. Derfor inviterer jeg nå til en debatt, både gjennom de evalueringene vi skal ha, gjennom barnevernspanelet, og ikke minst gjennom den stortingsmeldingen som skal komme i 2012, for å diskutere nettopp hvordan framtidens ansvarsfordeling skal være. Da er jeg villig til å snu steiner. Jeg vil ikke utelukke noen mulige løsninger. Alt skal vurderes. Jeg ønsker meg en bred debatt om det. Jeg mener alvor med den debatten vi har invitert til, og jeg er helt sikker på at vi trenger den prosessen og den tiden, fordi endringer må forankres godt både politisk og i barnevernet. Det er den prosessen jeg nå ønsker å sette i gang, og den har ingen forutinntatte konklusjoner.

Karin S. Woldseth (FrP) [15:16:27]: Først til inndekningen vår, eller salderingen når det gjelder disse 500 millionene. Det er slik at vi bl.a. kan avvikle fagteamene som kommunene er misfornøyd med – en oppgave som kommunene fullt ut greide tidligere. Der har vi straks en vesentlig ressurs å ta av.

Men det var ikke det jeg skulle spørre statsråden om. Han etterlyser tiltak. I bl.a. Bergen har man opprettet familieråd som virker utrolig bra. Det viser at barn har langt flere større nettverk enn det man skulle tro. Derfor vil jeg spørre statsråden om han kunne tenke seg å utvide ordningen med familieråd også til å gjelde flere kommuner i landet.

Statsråd Audun Lysbakken [15:17:21]: Vi får jo heldigvis anledning til å diskutere budsjettforslagene videre. Jeg vil holde fast på at det Fremskrittspartiet har foreslått, er uansvarlig og farlig for barnevernet.

Når det gjelder familieråd, er jeg kjent med det som er gjort i Bergen, og jeg synes det er spennende. Jeg mener at alle tiltak som kan bidra til å forankre det vi gjør, enda bedre – hos familiene, hos ungene selv, hos foreldrene – og som kan involvere barnevernet i det som jo er vårt viktigste mål, nemlig å løse problemene tidlig og med utgangspunkt i de familiene der barna er, er bra. Derfor er erfaringene fra Bergen noe som vi skal se på, og også vurdere hvordan vi eventuelt kan følge opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lene Vågslid (A) [15:18:39]: Då barnevernsguten på åtte år blei spurd om han hadde nokon ynske i samband med at han skulle flytte frå ein barnevernsinstitusjon til ein fosterheim, hadde han tre ynske:

• Han ynskte seg å kunne behalde dei same reglane og rutinane som han hadde hatt på barnevernsinstitusjonen.

• Han ville ha ein garanti om at han aldri kom til å bli slått igjen.

• Han ville ha to glas brus i staden for eitt på laurdagskveldar.

Dette var ynske frå ein gut som hadde budd i ein valdeleg familie. Eksemplet er faktisk frå barnevernet i Bergen, der dei no brukar familieråd som metode i arbeidet med plassering av barn i fosterheim. Denne metoden tek utgangspunkt i barnets familie og nettverk når dei skal i gang med prosessen, og har vist seg å vere svært vellykka. Barn er små, kloke personar som ynskjer og treng tryggleik og stabilitet i sin kvardag. Barn heilt ned i ganske låg alder klarer fint å uttrykkje meiningar og ynske om korleis dei vil ha det, og det kjem lettast til uttrykk dersom dei har personar dei har tillit og relasjonar til med seg som støttespelarar. For barn betyr rutinar og reglar tryggleik. For barn betyr stabilitet føreseielegheit og tryggleik. Og ikkje minst betyr alt dette at nokon bryr seg om dei, tek vare på dei og er glad i dei.

Eg meiner me i mykje større grad enn i dag bør bruke denne tilnærminga når ein skal plassere barn i fosterheim. Ikkje berre brukar ein kjende personar som barnet har ein relasjon til, men dette er jo ein veldig fin metode å finne gode og eigna omsorgspersonar på. Det var fleire som hadde gått inn i dette rådet i Bergen som familie eller venn av barnets familie, som i utgangspunktet ikkje hadde trudd at dei skulle bli fosterforeldre. Men etter prosessen – saman med barnet, nettverk og barnevernet – fann dei ut at dei ynskte å bli det.

Som statsråd Lysbakken sa i si utgreiing, er over 10 000 barn plasserte i fosterheimar i Noreg. Noreg er på topp i Norden i bruk av fosterheim som plasseringsalternativ. Lysbakken var klar på at styrking av fosterheimstilbodet er ei prioritert oppgåve for regjeringa. Han viste i tillegg til at alle regionane no melder om auka innsats for å skaffe fleire fosterheimar, og at ein auka bruk av fosterheimar i barnets familie og nettverk er ei sentral målsetjing. Alt dette er svært bra.

Men det at barn står i kø for å få fosterheimsplass, er ikkje bra, og det kan me ikkje akseptere. Eg er derfor svært glad for at statsråden har eit stort fokus på dette, og at regjeringa no har ein klar barnevernsoffensiv i årets statsbudsjett. Men for å rekruttere fleire fosterheimar treng me ikkje berre pengar. Eg trur òg at me treng nye metodar.

Det har vore ein stor auke i talet på meldingar og talet på barn under tiltak i barnevernet dei seinare åra. Fleire melder frå enn før, og som statsråden sa under si utgreiing, tek stadig fleire foreldre kontakt med barnevernstenesta sjølve. Det fortel meg at tilliten til barnevernsapparatet har auka, noko som er svært viktig. Det som bekymrar meg, er at bekymringsmeldingar til barnevernet i svært liten grad kjem frå helsestasjon og barnehage. Tal frå 2006 viser at berre 3 pst. av meldingane kom frå barnehagen, og prosenten har ikkje auka markant i åra etter. Dette samsvarar ikkje med det me veit om viktigheita av tidleg innsats. På same måten som tidleg innsats i skulen er avgjerande for barnets framtid, er tidleg innsats i barnevernet avgjerande.

I tillegg til eit auka fokus treng me større saksbehandlingskapasitet. 672 ubehandla saker i august 2010 er 672 for mange. For at fleire barn skal få rett hjelp til rett tid, treng me å styrkje barnevernstenesta, og me treng å styrkje fylkesnemndene for å få ein betre og styrkt saksbehandlingskapasitet.

Eg er svært glad for at regjeringa no føreslår ein auke på 10 mill. kr til fylkesnemndene. Dette står i sterk kontrast til Framstegspartiets alternative budsjett, for det stemmer ikkje at dei ikkje kuttar i barnevernet. Dei føreslår eit kutt på 60 mill. kr til fylkesnemndene. Dersom ein gjer dette, vil det gå ut over dei barna som dei no snakkar om ikkje får hjelp. I forhold til det representanten Horne sa om å vere handlingslamma, vil eg påstå at dette er å føreslå kutt som fyrst og fremst vil føre til handlingslamming. Det må vere eit mål å gje barn hjelp til rett tid, og då treng me å styrkje fylkesnemndene. Det kan hende at Framstegspartiet ynskjer å kutte ut fylkesnemndene, men då må dei i så fall flytte handsaminga av desse sakene til nokon andre, f.eks. til domstolane. Men det finn me ikkje att i deira alternative budsjett. Dersom Framstegspartiets budsjett skulle vore barnevernspolitikken, ville det faktisk fått dramatiske konsekvensar for barnevernssystemet. Noreg hadde då i tillegg som følgje av ei kommersialisering fått ei stor ny stor gruppe med gründerar som skulle tene pengar på andres liding. Me hadde fått fleire barnevernsgründerar og barnevernsentreprenørar. Det er å ta barnevernet i heilt gal retning, og det står i sterk kontrast til korleis regjeringas og Arbeiderpartiets barnevernspolitikk er og skal vere.

At regjeringa og statsråd Lysbakken no lyftar barnevernet så høgt på dagsordenen, har stor verdi. I tillegg til den økonomiske sida, der me bl.a. styrkjer det kommunale barnevernet med 240 mill. kr, har eg òg trua på den reint kommunikative verdien dette har. Å setje fokus på barnevernet, på barna som treng hjelp frå vaksensamfunnet, håpar eg vil smitte over til alle som arbeider med barn i heile landet. Eg håpar at eit større fokus på barnevern, ein auke i talet på stillingar i barnevernstenesta og meir dialog mellom barnehage, skule og barnevern kan føre til at fleire meldingar kjem inn tidlegare.

Statsråden tek no òg initiativ til ein diskusjon om det biologiske prinsippet. Han skal setje ned eit utval som skal sjå på prinsippet, og det synest eg er svært bra. Debatten om dette er for mange svært kontroversiell, men det gjer han ikkje mindre viktig av den grunn. Det biologiske prinsippet har stått sterkt i barnevernet i alle år. Mi klare haldning og mitt utgangspunkt for kvar barnevernsdebatt er at omsynet til barnets beste skal vere det styrande prinsippet.

Eg meiner det i ljos av dette òg er grunn til å opne for ein diskusjon rundt innføring av tidsavgrensing i forhold til det biologiske prinsippet og eventuell tilbakeføring. Er det til barnets beste å bli tilbakeført til biologiske foreldre etter å ha budd i ein fosterheim f.eks. frå det var eit lite spedbarn til det er ti år, i eit tilfelle der barnet ikkje har hatt kontakt med mor eller far? Me veit at i fleire situasjonar er det slik at barna ikkje kan eller bør ha kontakt med biologiske foreldre mens dei er i fosterheim, f.eks. på grunn av tungt rusmisbruk.

Det er eit faktum at gode relasjonar mellom barn og vaksne er den viktigaste føresetnaden for barns læring og utvikling. For mange brot i relasjonar kan føre til ei negativ utvikling. Barn treng ikkje vaksne som er perfekte førebilete, men dei treng vaksne som ser dei, og som er i stand til å regulere og rettleie på ein klok måte. Dette handlar ikkje om tradisjonell barneoppdraging, men det handlar om å byggje gode relasjonar mellom barn og vaksne som ikkje blir prega av kortsiktige problemløysingar. I utviklingspsykologien seier ein at når barn er mellom null og seks år blir grunnlaget danna for tryggleik og deira følelse av å vere bra nok akkurat slik som dei er. Dei speglar seg i viktige vaksenpersonar. Dette krev at barnet har vaksne som ser det og anerkjenner det. Dette burde òg fortelje oss når me skal ta diskusjonen rundt det biologiske prinsippet, at det etter f.eks. seks–ti år i fosterheim ikkje nødvendigvis er det beste for barnet å bli tilbakeført.

Under barnevernsdagane i Stavanger i 2008 blei det vist til at det norske fosterfamiliearrangementet er eit supplerande og ikkje eit erstattande foreldreskap. Dette er henta frå ein kulturpsykologisk studie av seinmoderne fosterfamiliar. Dette gjeld mange der fosterheim berre er eit mellombels tiltak og kontakten med biologiske foreldre er god og til stades under heile løpet. Det er ikkje desse tilfella eg viser til.

Poenget mitt er at i nokre tilfelle, er min påstand, blir fosterfamilien eit erstatta foreldreskap som går over mange år, og at det på dette grunnlaget òg er behov for ein diskusjon om det biologiske prinsippet. Det bør i tillegg kanskje òg opnast for ein ny diskusjon rundt bruken av adopsjon.

Det finst ikkje berre eitt svar på denne diskusjonen, og diskusjonen er full av nyansar og kompleksitet som tida ikkje strekk til å belyse no. Men at diskusjonen må takast, og at det er eit svært viktig grep Lysbakken no gjer, er det ingen tvil om.

Målet for barnevernet må vere at det er eit vern for barn – det må vere å syte for at barn som ikkje kan få omsorg frå eigne foreldre, likevel får ein trygg, god og stabil oppvekst. I fleire tilfelle trur eg at det biologiske prinsippet kanskje må vike for å nå det målet. Eg ser med stor interesse fram til resultatet frå det utvalet som skal greie ut det biologiske prinsippet, og eg ser fram til å vere med og debattere dette vidare. Eg vil avslutte innlegget med å rose både statsråd Lysbakken og regjeringa for å setje barnevernet så høgt på dagsordenen, og ikkje minst for å ha ein så klar barnevernsoffensiv i årets statsbudsjett.

Ib Thomsen (FrP) [15:28:48]: Når vi blir invitert til debatt, mener jeg fokuset blir feil når det eneste man gjør er å kritisere Fremskrittspartiet, og har en ideologisk debatt om man skal bruke private, og ikke en god dialog om de utfordringene man har i barnevernet. Selv om Fremskrittspartiet sier tre ganger fra talerstolen at vi ikke kutter i budsjettet, gjentas det fra dem som ønsker debatt og dialog, at det gjør vi. For fjerde gang: Fremskrittspartiet kutter ikke i budsjettet til barnevernet, vi bruker pengene på en annen måte. Vi ønsker at pengene skal brukes nærmere dem som har behov.

Omsorg og oppdragelse av barn er i første rekke foreldrenes ansvar. Foreldrene kan likevel ha behov for hjelp i kortere eller lengre perioder, f.eks. på grunn av vanskelige livssituasjoner. Her kan barnevernet komme inn for å bistå barn og familiene, slik at barn kan sikres gode levekår og gode utviklingsmuligheter.

Hensynet til barnets beste må være et overordnet prinsipp i barnevernets arbeid. Vi ser stadig vekk og ukentlig i media store oppslag, dramatiske oppslag om barn som ikke har det bra. Det er køer, og det er store utfordringer. Det er det vi skal diskutere her i dag.

Hvis f.eks. barn og foreldre har interesser som står mot hverandre, er det hensynet til barnet som må bli avgjørende. I utgangspunktet skal barn vokse opp hos sine biologiske foreldre. Denne forutsetningen, det biologiske prinsipp, er grunnlaget for norsk og internasjonal lovregulering av forhold mellom barn og foreldre. Da er det viktig at samarbeidet mellom barnevern, helsestasjoner, barnehage, fritidssektoren og skoler rommer flere relasjoner og møter mellom mange, ulike personligheter, ulike verdier, ulike bekymringer og forskjellige roller. Det krever en holdningsendring hos de ansatte som jobber med barnet og en videreutvikling av deres samarbeidskompetanse med fokus på kommunikasjon, rådgivning og omsorgssvikt generelt. Uansett fordrer det samarbeid, dialog og respekt for hverandre.

Et viktig moment er også at lærerne sitter med kompetanse om barn. I en undersøkelse foretatt blant foreldre som har utsatt sine barn for omsorgssvikt, kommer det frem seks hovedpunkter. Fire av disse punktene viser seg å være mangel på kunnskap også av pedagogisk art. Foreldrene innrømmer at de bl.a. mangler kunnskap om at barn trenger oppmuntring, veiledning og ros, at barn trenger å få vise seg frem, vise nye ferdigheter, og at de trenger en følelse av mestring. Der kommer fritidsaktiviteter inn. Det kan være godt forebyggende arbeid, aktiviteter som idrettslagene og musikken gjør lokalt. Det er også forebyggende for å holde barna utenfor rusmiljø. Da er fritidsaktiviteter veldig viktige.

Foreldrene i undersøkelsen hadde også bl.a. urealistiske forventninger om hva barn kunne gjøre på ulike trinn i sin utvikling. Lærerne bør ha kunnskap og kompetanse på dette området. Det bør ligge et ansvar hos lærerne for å gi tilbakemelding til foreldre som har behov for det, om deres barns utvikling og hvordan barnet oppfører seg, om det er normalt i forhold til dets alder. På denne måten kan godt foreldresamarbeid forhåpentligvis forebygge omsorgssvikt og bidra til et sunt og trygt miljø for barna.

Mange barnevernssaker starter med at foreldrene selv tar kontakt og ønsker råd og veiledning eller annen hjelp, med de konsekvenser det kan ha noen ganger. Mange ungdommer oppsøker også barnevernstjenesten med bekymring for venner, eller fordi de selv befinner seg i en vanskelig situasjon.

Barnevernstjenesten får mange henvendelser fra offentlige tjenestemenn, skoler, barnehager, naboer, familie og andre som er bekymret for barn. Men da må vi vite hva vi gjør. Vi må tørre, vi må ville, vi må hjelpe de barna som har det vanskelig. Og da må vi ikke drive med noen ideologisk debatt her i Stortinget om hvor vi fører pengene, hvilke poster vi fører dem på, og om vi ønsker å bruke private institusjoner. Den debatten må vi legge bort. Vi må gjøre det beste for barna.

Bent Høie (H) [15:33:52]: Til debatten om Høyres og eventuelt Fremskrittspartiets disponeringer i budsjettet er det i hvert fall Høyres utgangspunkt at vi ikke får det beste barnevernet ved å plassere fagfolkene med den lengste utdannelsen og den lengste erfaringen lengst mulig vekk fra der barna bor. Tvert imot, dess flere av de flinke fagfolkene i barnevernet som jobber nært barna, dess bedre blir barnevernet.

Under den rød-grønne regjeringen har krisen i barnevernet fått lov til å utvikle seg under tre ulike statsråder i fire år, uten at en har vært villig til verken å erkjenne problemet eller å komme med løsninger på de utfordringene som var og er i barnevernet, og det på tross av at advarslene var veldig tydelige både fra opposisjonen, fra barnevernet selv, fra barna og fra samfunnet. Tegnene i tiden var veldig klare, men de tre foregående statsrådene var ikke engang villige til å erkjenne at det var et problem i barnevernet.

Den nåværende statsråden, Lysbakken, fortjener ros for at han har erkjent krisen og har vært villig til å ta en debatt om dette. Men det er alvorlig at den rød-grønne regjering i fire år ikke har vært villig til å ta opp en debatt om det som kanskje er helt grunnleggende i velferdssamfunnet vårt. Og tre statsråder som egentlig bare hadde ett stort ansvarsområde som var viktig, der de faktisk hadde ansvar for tjenestene, var ikke villige til å gjøre noe med konsekvensene av den utviklingen som fikk komme.

Når statsråden nå har erkjent krisen og starter en debatt, er det likevel etter Høyres syn synd at man benytter anledningen til å la det være en hovedsak å gå til angrep på halvparten av landets barnevernsinstitusjoner, som drives av private. Den halvparten av landets barnevernsinstitusjoner som hver dag løser store utfordringer innenfor barnevernet, og som i mange tilfeller nettopp tar seg av de barna som det offentlige har gitt opp og ikke har et tilbud til, velger altså statsråden med ansvar for dette området å gå til angrep på, i stedet for å invitere til mer samarbeid om å løse utfordringene i et barnevern som jeg også oppfatter at statsråden har erkjent har store utfordringer.

I Stavanger Aftenblad lørdag den 13. mars 2010 er det uttalelser fra to som jobber i barnevernet:

«Det er for få plasser tilgjengelig og institusjonsplassene er ikke differensiert nok. Tilbudene passer ikke nødvendigvis alltid barnas mange ulike behov, sier Hernes.

De to er redd for en utvikling der økonomiske hensyn får for høy prioritet når tiltak skal velges. Det er langt billigere å ha et barn i fosterhjem enn på institusjon. – Vi har innimellom følelsen av at det er økonomien som styrer. Men arbeidet med barnevernsbarn er kostbart uansett. Dette er en kostnad samfunnet er nødt til å ta, sier Corneliussen.»

Astrid Benestvedt som er avdelingsleder for ungdomsdelen i barnevernet i Kristiansand kommune, sier noe av det samme:

«Vi vegrer oss mer og mer for å sende ungdom til det statlige barnevernet. De blir ofte mye verre der (…)

(…)

15-åringen passer ikke på Furukollen. Likevel skal han dit. For politikken er at det ikke skal brukes private akuttplasser, selv om det finnes private tilbud som virker godt. (…)

Ansvaret ligger hos statsråd Audun Lysbakken. Han styrer barnevernet. Vi kan ikke lenger se på at unge liv ødelegges fordi systemene er for dårlige.»

Høyre er helt enig med Astrid Benestvedt i dette. Det er svært viktig at man har et mangfoldig tilbud i barnevernet, at man har et tilbud som er tilpasset det enkelte barn, at det føles trygt for dem som ønsker å bygge opp og drive institusjoner i barnevernet, slik at de oppleves som en samarbeidspartner som det offentlige ønsker skal være der over lang tid, og ikke som en fiende, en motstander, som man skal bekjempe.

Høyre vil derfor fortsatt jobbe for at man har et barnevern som er i stand til å ta seg av alle barna som har behov for det, et barnevern med et mangfoldig tilbud, der de som jobber, også opplever at de har en valgmulighet for å gi et tilbud som er tilpasset det enkelte barn.

Ingalill Olsen (A) [15:39:11]: Barnevernet har vært høyt oppe i det offentlige ordskiftet i det siste. Det er bra, selv om mange omtaler barnevernet synonymt med kriser. Omtalen er av det gode. Vi får fokus på et viktig felt, nemlig de av våre barn som kommer i en slik situasjon at andre må ta over omsorgen for dem for lengre eller kortere tid.

Barnevernet gjør en utrolig viktig jobb, og nettopp fordi dette omhandler umyndige barn, må virksomheten gås kritisk etter i sømmene. Når barnevernet er under press med mange saker som ikke er behandlet, blir det dessverre slik at forebygging nedprioriteres til fordel for de mer alvorlige omsorgsovertakelsene.

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Slik skal barnevernet bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Dette er ambisiøse, men viktige, mål å nå. Jeg tror det er bred politisk enighet om verdien og viktigheten av dette arbeidet. Regjeringen har tatt meldinger om behov for styrket innsats i barnevernet på alvor – først ved å legge inn midler tilsvarende 400 stillinger i budsjettet for 2010, for så å følge det opp med 240 mill. kr, øremerket barnevernet, i budsjettet for 2011. Disse midlene skal primært gå til å øke antall stillinger i kommunene, men de kan også anvendes til andre relevante tiltak i tilknytning til barnevernet. Midlene tildeles etter søknad til fylkesmannen.

Mange kommuner trenger flere stillinger i barnevernet. Men det er også kommuner som har god dekning av stillinger på dette området, men som trenger midler til tiltak og forebygging rettet direkte mot den det gjelder. Dette har den enkelte kommune best oversikt over selv. Jeg er glad for at det ikke er en rigid anvendelse av disse midlene.

Både lokalpolitikere og storting og regjering må fortsatt ha fokus på barnevernsfeltet for å forsterke og forbedre kvaliteten på feltet.

Fra mitt ståsted i Finnmark har jeg registrert at det er en debatt knyttet til at samiske barn som plasseres i fosterhjem, bør plasseres hos samisktalende fosterforeldre. Jeg skjønner kravet, og jeg mener at det lokale barnevernet må imøtekomme disse kravene så langt det lar seg gjøre. Et barn som flyttes ut av sitt hjem og fra sine foreldre, gjennomgår sterke følelsesmessige påkjenninger. Dersom de også må gi avkall på morsmålet, kan hjelpen virke mot sin hensikt. Disse forholdene gjelder også for andre språklige minoriteter i andre deler av landet. Barn skal få den hjelpen de trenger, men ikke fratas sin kultur, sitt språk og sin identitet.

For å oppnå at man får fosterhjem med samme språk og kulturbakgrunn som barnets, går oppfordringen til ulike etniske miljøer at de stiller opp som fosterforeldre.

Jeg er klar over at det ikke alltid er like enkelt å hensynta alle forhold, men vi må hele tiden ha barnets beste i minne. Å ha rett til sin egen kultur, også når forhold hjemme er vanskelig, er et velferdssamfunn verdig.

Presidenten: Slik presidenten ser talelisten herfra, blir det kveldsmøte.

Karin S. Woldseth (FrP) [15:43:23]: Etter åtte år i familie- og kulturkomiteen, hadde jeg svært høye forventninger til at statsråden skulle komme med nye og banebrytende reformer for barnevernssektoren, fordi i familie- og kulturkomiteen var det spesielt SV Fremskrittspartiet jobbet veldig godt sammen med. Statsråden har dessuten vært høyt på banen i en rekke medier i det siste, så forventningene var store, men, dessverre, skuffelsen ble enda større.

De eneste jeg kunne spore av nyheter, var at statsråden skulle opprette et utvalg som skulle se på det biologiske prinsipp. Selvsagt er ikke det biologiske prinsipp veldig viktig for SV – det vet vi – og av og til lurer jeg på om SV egentlig ønsker at staten skal overta alle barn fra fødselen for deretter å forme dem i sitt eget sosialistiske bilde. Men statsråden rokker ved noe fundamentalt i mine verdier når han skal utrede det biologiske prinsipp – som om det overhodet kan stilles spørsmål ved om biologisk tilknytning betyr noe. Å sette det biologiske prinsipp til side, bryter dessuten med både menneskerettigheter og barnekonvensjonen.

Det som statsråden altså kunne fronte satsingen på barnevernet med, er utvalg, utredninger og 240 mill. kr, øremerket til stillinger i barnevernet, som kommunene allerede i 2010 fikk friske penger til. Siden kommunene ikke brukte disse og dermed heller ikke prioriterte barnevernet i 2010, gir man de samme kommunene nye 240 mill. kr, men denne gangen øremerkede kroner, i håp om at det skal få opp antall stillinger. Vel, vel, den som lever får se! Også tidligere har vi sett at øremerkede midler blir brukt til helt andre ting.

Nå har vi hatt en rød-grønn flertallsregjering i fem år – i fem år, president! Vi har hørt hvordan de skal satse på fattigdom og de sårbare barna. Da er det jammen på tide at man ser til å få gjort noe. Jeg blir litt matt når representanten Gjul står her og snakker om historisk satsing på barnevern. Nå har altså denne regjeringen sittet og hatt muligheter i fem år, og køene i barnevernet har bare vokst og vokst og vokst. Da er det på tide at man gjør noe.

Statsråden snakker om fristoversittelser. Det er 170 barn på venteliste for fosterhjem. Det er 860 på venteliste for tilsynsførere. Det er 672 saker i saksbehandlingskø hos fylkesnemndene. Da hjelper det ikke å bygge opp et enda større byråkrati. Man må ta grep for å gi hjelp til de barna som virkelig har behov for det. Utredninger og utvalg gir ikke barn og ungdom den hjelpen de har behov for. Det gir oss i beste fall nok en NOU eller en rapport om tingenes tilstand, en tilstand som har vært stillstand i fem år.

Fredag den 19. november, altså samme dag som statsråden holdt sin redegjørelse, kunne vi på VG Nett lese at 18-åringer dumpes av barnevernet. Til tross for at de skal ha en handlingsplan, og til tross for at de fremdeles har behov for nære relasjoner, ønsker ikke barnevernet i mange kommuner å ha myndige ungdommer i sitt system. De lemper dem dermed over til Nav og sosialkontorene. Barnevernet er pålagt å spørre ungdommene om de vil ha oppfølging, men ifølge Landsforeningen for barnevernsbarn er det svært få ungdommer som blir spurt.

Det er mye som kunne vært forandret i lov om barnevernstjenester. Tidene har forandret seg, og nye behov har oppstått siden den kom i 1992, ikke minst med tanke på kommunikasjon, modenhet og kulturforskjeller hos barn og unge. Det statsråden skulle ha gjort, var å gjennomgå og revidere den loven, ikke bare sette ned et utvalg som skulle se på det biologiske prinsipp.

Vi har mange ganger det siste året sett statsråden på tv hvor han har sagt at dette kan ikke aksepteres, dette er ikke godt nok, og sånt skal ikke skje. De fleste av oss vet hvilke saker jeg snakker om. Men hvor mange ganger til skal slike saker, som overdoser, dødsfall, rømninger og kriminelle handlinger skje, før statsråden faktisk tar grep? Det er åpenbart for meg – og mange med meg – at for statsråden er pappapermisjoner, mannspanel og kvinnepanel langt viktigere enn de aller svakeste i samfunnet vårt, nemlig de voldsutsatte, overgrepsutsatte, og de som er utsatt for omsorgssvikt og må leve med sine tunge rusmiddelmisbrukende foreldre, fordi den rød-grønne regjeringen har sviktet dem som trenger det mest – de sårbare barna.

Kari Henriksen (A) [15:48:30]: På min vei til Stortinget leser jeg Henrik Ibsen hver dag. Han har en tekst, eller tre ord, som står på fortauet her borte: Hva er rett, spør han.

Jeg tror det er et viktig spørsmål å stille seg i en vanskelig debatt om hvordan en skal ivareta barn som er under omsorg av barnevernet, på en best mulig måte. Jeg tror det aller farligste vi kan gjøre, er å komme fram til et fasitsvar med to streker under. For sånn er ikke verden, og sånn er heller ikke barna.

Jeg synes det er veldig bra at statsråden har løftet denne problemstillingen til en åpen debatt og inviterer til god dialog. Dessverre opplever jeg at mye av debatten er knyttet til rammer og strukturer, køer, penger, personer, kunnskap og utdanning. Barn skal være barn, og de bor ikke i barnevernstjenesten. De bor i det sivile samfunnet. De er klassekameratene til mine barnebarn. Foreldrene bor i min gate. Jeg kjenner noen som har hatt hjelp av barnevernet. Det som bekymrer meg – og det er det liten plass til i en melding – er hvordan vi konstituerer virkeligheten for disse barna i det offentlige rom. Hva er det vi forteller? Jo, vi forteller to ting. Det ene er at barna er ofre; de er hjelpeløse ofre. Det andre er at barna er følelseskalde skurker. Det er de to identitetsmerkene vi som samfunn plasserer disse barna i, i en stor del av denne debatten. De er ikke det. De er verken bare ofre eller bare skurker. De lever et liv med en hverdag som i liten grad er knyttet til barnevernstjenesten. De er andre steder. De er på skolen, de er på fritidsaktiviteter, de er på kulturelle tilbud. Det er viktig for oss ikke å glemme at det er der tiltakene skal virke.

Det bekymrer meg litt at vi kanskje lar det i debatten som vi alle er enige om – at rammene er for små, det er for lange køer, det er problemer knyttet til struktur, det er problemer knyttet til kunnskap hos ansatte – bli en sovepute for oss, at vi kan lene oss tilbake og si at vi kan ikke gjøre noe for vi har ikke flere ressurser, vi kan ikke gjøre noe for vi har ikke flere kompetente folk, vi kan ikke gjøre noe for vi er ikke profesjonelle nok. Barna trenger profesjonalitet på de områdene der de trenger profesjonalitet. De trenger ikke profesjonalitet i sine liv. Der trenger de å være sammen med voksne.

Jeg er veldig glad for at den regjeringen vi har, har et langsiktig perspektiv på hvordan en skal skape et samfunn som gir større rom for barn også i den sivile verden, ikke bare innenfor tjenestestolpene. Det dreier seg om satsing mot «drop-out», om barnevern, Samhandlingsreformen. Det gjelder satsing på rusfeltet, på barnehus og på Den kulturelle skolesekken – tilbud til alle som også kommer barn som har spesielle problemer, til gode.

Så vil jeg ikke la være å nevne det aller viktigste. Det er barnehagedekningen. For meg er det sånn at ingen annen regjering enn en regjering utgått fra venstresiden hadde fått på plass full barnehagedekning i et samfunn.

Det er også lagt stor vekt på tiltak innenfor frivillig sektor i dette budsjettet. Jeg leste Fædrelandsvennen i dag, der var det intervju med en ildsjel – NRK skal gi pris til årets ildsjel – som sier at hvis han hadde fått penger for jobben sin, ville han ikke hatt den. Jeg synes det er bekymringsfullt at vi tenker veldig mye penger, at vi tenker lønn i så stor grad som jeg synes vi ofte gjør når vi snakker om dette. Vi må også ha plass til frivillig engasjement og til at vi som sivilsamfunn og enkeltpersoner tar et ansvar for å møte disse barna der vi er til enhver tid, uten å tenke samfunnstjeneste.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:53:58]: Jeg har opp gjennom årene av forskjellige grunner hatt befatning med barnevernet, og kvaliteten og særlig resultatene bekymrer meg. Jeg fulgte derfor statsrådens redegjørelse med spenning.

Men igjen kunne jeg ikke kjenne meg igjen. Selv om statsråden innrømmer noen svakheter og noen utfordringer innen barnevernet, ble helhetsinntrykket at statsråden mener at det ikke er noen krise. Og der er vi uenige.

Jeg tok derfor en telefon til barnevernslederen i en større kommune i østlandsområdet. Jeg ga et resymé av statsrådens redegjørelse for vedkommende. Barnevernslederen ble faktisk både opprørt og oppgitt. – Ja, da er alt som det pleier. Vår hverdag er langt fra statsråden sin, men det er ikke noe nytt, sa han.

Og så fortalte han meg om hvordan hverdagen er for de ansatte. Jeg har lyst til å legge til at han har vært barnevernsleder i 20 år. Han fortalte om hvordan hverdagen er for barna, som vanligvis må vente i månedsvis på hjelp. Og han fortalte om hvordan de ansatte i kommunen gang på gang blir overkjørt av staten når det gjelder hva som er best for det enkelte barn.

Denne barnevernslederen fortalte meg om en barnevernshverdag som jeg kjente meg igjen i.

På grunn av min kjennskap til barnevernet ble jeg valgt inn som partiets representant i Stortingets billighetserstatningsutvalg. Det triste ved å sitte der, er erkjennelsen av at mange av de feilene vi gjorde i 1950, gjør vi fortsatt. Til tross for at tusener på tusener har fått erstatning fra den norske stat for feilplassering, for å ha blitt flyttet rundt utallige steder, eller for manglende tilsyn som har medført psykiske, fysiske og seksuelle overgrep, så gjør vi mange av de samme feilene i dag. Når skal vi egentlig lære?

En av søkerne fra siste utvalgsmøte beskrev det ganske godt:

Hvor hadde systemet vært? Hvem hadde ansvaret? Hvordan kunne noen som skulle ta vare på oss og forvalte våre liv, svikte oss så til de grader? Omsorgssvikt, sa de om mine foreldre, men dette var jo den verste omsorgssvikten som et barn kunne oppleve. Sendt rundt på forskjellige steder som en pakkepost, splittet fra sine søsken – og det grunnleggende som et barn trenger, var mangelvare. Hvordan kunne barnevernet tillate dette? Og her var jeg plassert med femten andre som hadde lidd nesten samme skjebne. Var det noe rart at vi hadde sluttet å stole på systemet, og at hat var sterkere enn kjærlighet?

Senest i sommer fikk jeg et nytt eksempel på dette. En rusmisbruker jeg kjenner, overlot for en del år siden frivillig omsorgen for sin sønn til barnevernet. Hun forsto at hun selv ikke var i stand til å gi sitt barn trygge og gode oppvekstvilkår.

Men som hun selv sier i dag: Jeg gjorde dette fordi jeg var 100 pst. sikker på at barnevernet ville gi ham bedre oppvekstvilkår enn jeg selv kunne. Nå er hun i tvil. Gutten har blitt flyttet rundt på som en pakke, og er i dag en nervøs, urolig og rotløs 12-åring som har stort behov for hjelp.

I vår ble han flyttet til en institusjon som skulle legges ned to måneder senere. Derfor gikk turen fra fosterhjem, til institusjon, til beredskapshjem og til et nytt fosterhjem. Han er 12 år og har hatt fire forskjellige hjem å forholde seg til i løpet av seks måneder – en forferdelig skjebne for noen hver.

Og da jeg i sommer sendte et skriftlig spørsmål til statsråden og tok opp nettopp dette problemet med mange flyttinger, klarte statsråden å si at han har tillit til at barnevernet hadde en god grunn for å gjøre dette.

Om statsråden hadde vært bekymret for barnet oppe i alt dette, hadde han sagt at det faktisk er uakseptabelt å flytte små barn til en institusjon som man vet skal legges ned bare to måneder senere.

Statsrådens svar skuffet meg, fordi det betyr at vi aldri kommer videre dersom vi aksepterer slike unødvendige flyttinger.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg ikke deler statsrådens syn på at tilliten til barnevernet har økt. Jeg mener vi har en betydelig jobb å gjøre for å bedre tilliten, og da betyr det at det må ryddes opp i barnevernet i alle ledd av arbeidet.

Særlig gjelder dette ansvaret for ungdom over 18 år med rusproblemer. Fra hele landet strømmer det inn bekymringsmeldinger fra foreldre som overhodet ikke får hjelp til sine barn etter fylte 18 år. Barnevernet fraskriver seg gang på gang sitt ansvar ved å henvise ungdommen til spesialisthelsetjenesten og deres ansvar for rusbehandling. Forståelig nok, men her blir man igjen en kasteball mellom systemer, fordi ingen vil ta regningen.

Jeg vil be statsråden følge opp denne problemstillingen overfor kommunene.

Håkon Haugli (A) [15:59:19]: I løpet av det siste året har kommunalkomiteen besøkt sju fylker og møtt mange ordførere. Mange steder har barnevern vært temaet. Hver eneste dag gjøres det et viktig arbeid for barn og unge i kommunene. Antall barn som får hjelp av barnevernet, har økt kraftig. Det er flott, og jeg er enig i barne- og likestillingsministerens analyse. Når kommunene gjør en god jobb, blir terskelen for å ta kontakt med barnevernet lavere. Det er grunnleggende positivt, men fører også til at barnevernet får flere saker, og til at behovene blir mer synlige.

Bekymringsmeldinger skal ikke henlegges av kapasitetsårsaker. Det skal ikke tas mer hensyn til foreldre enn til unger som trenger hjelp. Marius Sørensen-Sjømæling, i organisasjonen Barn av rusmisbrukere, har pekt på problemet med at taushetsplikten tolkes slik at det ikke blir dialog mellom barnevernet og skoler, barnehager og andre varslere. Jeg har møtt lærere som forteller at det kun er idealistiske, nyutdannede lærere som melder fra til barnevernet. Det slutter de raskt med. For enten følges ikke sakene opp, eller så blir lærerne selv sittende med bevisbyrden. Ikke bare må de svare for barnevernet, de må også tåle konfrontasjoner med foreldrene – og iblant med foreldrenes advokat.

Ordførerne kommunalkomiteen møter, gir uttrykk for bekymring. Uroen handler om at det er vanskelig å prioritere barnevernet på bekostning av andre oppgaver, men også om at samarbeidet mellom det kommunale og det statlige barnevernet ikke er godt nok. Flere kommuner melder om mangel på fosterhjem og andre tiltak, andre opplever staten som en lite fleksibel samarbeidspartner.

KS Storbynettverk mener dagens organisering gir dobbeltarbeid og dårlig utnyttelse av knappe barnevernsressurser. Evalueringer gjort av Fafo og NTNU viser at Oslo og Trondheim, som også har ansvar for den statlige delen av barnevernet, har oppnådd større fleksibilitet i tiltakene og fått mer ut av ressursene. Det er gledelig at barne- og likestillingsministeren inviterer til en debatt om organisering av barnevernet. Diskusjonen må ta utgangspunkt i at kommunene er forskjellige. Flere større kommuner bør kunne overta barnevernsoppgaver fra staten.

I fjor brukte barneombud Reidar Hjermann begrepet «dyp krise». Han pekte særlig på problemet med at mange kommuner har mindre enn én stilling i barnevernet. Det skal ikke mye fantasi til for å ane hvilken formidabel personlig og faglig utfordring det er å være barnevern på egenhånd i en deltidsstilling i et gjennomsiktig lokalsamfunn. Tidligere etatsleder i Rissa kommune, Unni Korshavn, satte ord på konsekvensen – i Adresseavisen:

«Rettssikkerheten for barn er dårligere i små kommuner fordi terskelen for å melde fra om omsorgssvikt er større. Det skal også mer til før barnevernet griper inn i kommuner der alle kjenner alle.»

Når vi kan lese i samme avis at Åfjord kommune, med 1 200 innbyggere, ikke har hatt én eneste omsorgsovertakelse på elleve år, kan de være et uttrykk for at barn i Åfjord har det bra, men det kan også bety at barnevernet ikke fungerer som det skal.

Dessverre er vi ikke der vi burde være, men vi er på rett vei. En bedre kommuneøkonomi, øremerking av midler til barnevernet, debatten om organisering og vurderingen av det biologiske prinsippet er gode grep som vil sikre flere barn den hjelpen de trenger. Måten vi ser på og behandler sårbare unge mennesker på er selve lakmustesten på hva slags samfunn vi er. Det er tankevekkende at presselosjen er tom – helt tom – og har vært det under hele denne debatten. Er den ikke viktig nok?

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er dermed over.

Stortinget tar pause i sine forhandlinger, og møtet vil bli gjenopptatt kl. 18.

Møtet ble avbrutt kl. 16.03.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 8 på dagsorden nr. 22.

Laila Gustavsen (A) [18:00:54]: «Sterk skal

du være

du lille

stråle

For alt

vondt du

må døye

og alt du

må tåle

Du ankom

verden

uten selv å ane

At utrygghet

og frykt

ble din

livsens bane»

Jeg synes at diktet fra Inger Marie Nilsen, som offentlig har stått fram som barnevernsbarn, er en god påminning om hvorfor vi trenger et barnevern, nemlig for å hindre at barn vokser opp under utrygge vilkår.

Antall meldinger til barnevernet er nesten doblet siden 2000. 46 pst. flere får hjelp i barnevernet i dag enn i 2000. Men antall ansatte som er satt til å håndtere disse sakene, har økt bare med 27 pst. i samme periode.

Barnevernstjenestene sliter mange steder med ubesatte stillinger. Det farlige er jo hvis det fører til en høyere terskel for å gi hjelp til barna og deres familier, eller for den saks skyld at tiltakene som settes inn, egentlig ikke er det barna eller familien trenger. Sannsynligvis skjer dette, og det er en problemstilling jeg synes vi bør vite litt mer om.

I dag er det, av alle henvendelser som kommer, drøyt 10 000 meldinger som ikke går til videre undersøkelser i barnevernet. Det er også en dobling på ti år. Jeg er, i likhet med mange andre talere før meg, bekymret for det store antallet, spesielt også fordi vi ser at det fortsatt er en høy terskel for å melde en bekymring om situasjonen til et barn.

Jeg har lyst til å si litt om et arbeid som foregår i min region, der jeg kommer fra, Kongsbergregionen. I denne sammenheng snakker jeg om sju kommuner, Rollag, Nore og Uvdal, Kongsberg, Flesberg i Buskerud fylke og Hjartdal, Notodden og Tinn i Telemark fylke. De er nemlig i gang med et spennende arbeid rundt det å etablere et felles barnevern. Det startet med et felles barnevernsforum, og nå har de ute en mulighetsstudie som Telemarksforskning har laget for dem, rett og slett for å se på om man skal etablere et felles barnevern, eller kanskje to felles barnevernstjenester, i disse kommunene, basert på interkommunale løsninger. Jeg tror at det er en riktig vei å gå. La meg si noe om det, og det er poenger som kanskje først og fremst er dokumentert gjennom rapporten fra Telemarksforskning.

Det er ingen tvil om at barnevernet i mange små og mellomstore kommuner i Norge har kompetanseutfordringer eller også utfordringer knyttet til det å organisere tjenestene sine. I neste omgang kan det gå ut over de barna som trenger bistand. Hvis man går til den rapporten som nå er laget for Kongsbergregionen, og ser hvordan situasjonen i de kommunene er beskrevet, viser det seg at nesten helt uavhengig av størrelse og hvilken kommune man snakker om, er det begrensede muligheter for spesialisering innenfor tjenesten. Det er vanskelig å få til faglig oppdatering, faglig veiledning og konsultasjoner, og det er også vanskelig mange steder å skaffe de rette barnevernstiltakene, altså miljøarbeidere, støttekontakter og avlastningshjem. Det er vanskelig å få til et stort nok fagmiljø, med halvannen barnevernsstilling eller to eller kanskje også tre er det veldig vanskelig å ha gode faglige diskusjoner, en føler seg ganske alene. Og denne rapporten viser også at de små kommunene – det synes jeg er ganske interessant – faktisk har de samme typer utfordringer som de store kommunene. Det er altså en myte at det er forskjell på by og land innenfor barnevernstjenestene, de små kommunene sier at de har de samme typer utfordringer som de større kommunene, men de har altså dårligere forutsetninger for å løse dem. Det er større slitasje på saksbehandlere, de er selvfølgelig sårbare knyttet til bemanning, ferier, fravær, kapasitetsproblemer, rekrutteringsproblemer. Og ikke minst, til slutt, dette med relasjonsproblematikk, det at alle kjenner alle, er en utfordring.

Jeg har lyst til å bringe dette på banen som en del av debatten. Jeg synes det er utfordringer som er viktige å ta på alvor, og jeg tror på større miljøer og en sånn type organisering. Jeg skal ikke blande meg inn i det som stortingspolitiker, kommunene skal selvfølgelig få lov til å ta de debattene selv, men jeg har lyst til å heise det fram som et eksempel på noe jeg tror er en riktig utvikling.

Fra barnemunn ble det en gang sagt: Jeg er så glad for at jeg er født av mamma og pappa, det må være fælt å bli født av noen man ikke kjenner.

For mange barn er det fælt å bli hos dem man har blitt født av. Vi skal aldri glemme de barna som trenger samfunnets hjelp, og jeg synes også at vi skal komme med en oppfordring til lokalpolitikerne rundt omkring i norske kommuner om å engasjere seg enda mer i debatten om de utsatte barna. Det trenger de.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Thomas Breen (A) [18:06:14]: Jeg må si jeg er litt skuffet over den debatten vi har fått her i dag. Jeg følte at det statsråden inviterte Stortinget til, var å diskutere de store linjene for framtidens barnevern og hvordan vi best mulig som samfunn kunne ivareta utsatte barns behov. Den debatten har vi dessverre ikke fått.

Statistisk vet man at den største enkeltårsaken til at samfunnet bør gripe inn, i de fleste tilfeller, er vold – vold i nære relasjoner, som det så fint heter. Det handler om barn som er utsatt for fysisk, psykisk eller materiell vold, eller er vitne til det. Det kan vi ikke overlate til barnevernet alene å løse opp i – da kommer vi aldri i mål. Det var representanter før pausen som sto og snakket om at det ikke har skjedd noen ting på fem år. Når man da vet at det er vold som er den største enkeltårsaken til at barnevernet burde gripe inn, faller det på sin egen urimelighet.

Det er slik at det var et kraftig løftebrudd fra regjeringen i forrige periode. Vi vurderte f.eks. å igangsette ett barnehus, vi fikk på plass sju – et kraftig løftebrudd. Vi klarte å snu en politietat som da representanten Hofstad Helleland var i justiskomiteen, under Bondevik II-regjeringen, «ordnet på stedet», sto det i protokollen til politiet når de var ute på husbråk. I dag registreres alt, og følges opp i politidistriktene. Og det har skjedd masse rundt vold og vold i nære relasjoner, faktisk så mye at i den handlingsplanen fra regjeringen som heter «Vendepunkt», kan man nå krysse av over 30 tiltak. Det da å stå her på denne talerstolen og si at ingenting har skjedd, er å underminere politikken generelt, og det denne salen gjør spesielt, til en meningsløs aktivitet. Det må vi vokte oss vel for å gjøre. For skal vi klare å gjøre noe for de barna som virkelig trenger et samlet politisk miljø i ryggen, må vi tørre å debattere dette stort: om hva det reelt sett handler om. Og det er mye mer enn bare systemer eller prosentendringer når det gjelder penger.

Den kulturkampen justisministeren har kjørt for å endre Politi-Norge, må vi bidra til kjøres for alle landets innbyggere. Det kommer ikke til å hjelpe noe før vi voksne kommer ut av den komfortsonen som gjør at vi ikke bryr oss når vi ser disse barna. Disse barna får ikke hjelp før vi voksne reelt sett tør å bry oss, og ikke sier at det er barnevernet som skulle ha ordnet opp. Nei, det er nabokjerringa, det er læreren, det er jeg og du som privatpersoner som er nøkkelen til disse barna. Og hvis ikke vi som politikere skal klare å ta den debatten på en mer ordentlig og seriøs måte enn det vi har gjort i dag, da ligger disse barna dårlig an.

Vi må nå manne oss opp til å få våre politiske partier til rett og slett å kjøre fram dette, sånn at kommunestyrene rundt om i Norges land er like opptatt av det som av eldreomsorgen. Det er like mange barn som trenger vår hjelp som det er eldre som trenger omsorgsplasser.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:09:46]: Det har vært en interessant debatt. Jeg har lyst til bemerke til representanten Haugli at jeg synes man skal være litt forsiktig med å trekke konklusjoner om en enkelt kommune, som han gjør når det gjelder Åfjord kommune – sannsynligvis en kommune han ikke kjenner godt nok til å kunne analysere hva som er tilstanden i barnevernet og for kommunens egne barn. Nå skal heller ikke jeg konkludere med hva som er riktig, men jeg oppfordrer Haugli til å ta seg en studietur til Åfjord kommune før han konkluderer så konkret om tilstanden i en enkelt kommune.

Men jeg tok også ordet for å kommentere debatten om det biologiske prinsipp. Jeg støtter statsrådens initiativ til en gjennomgang av det. Det er et av de mest sentrale temaene vi har i barnevernet, og et av de mest alvorlige temaene. Det er i debatten mange forenklede forestillinger, der man får inntrykk av at konklusjonene i denne gjennomgangen er tatt på forhånd. Også enkelte av statsrådens uttalelser viser på en måte hvilken vei han ønsker å trekke den pendelen. Jeg har ikke konkludert for min del, men jeg synes det er viktig å gå gjennom temaet. Og så vil jeg bringe på banen noen momenter som viser kompleksiteten i problemstillingen, og nyansere mer enn det debatten har gjort.

For det første: Hva er en god oppvekst? Det kan vi aldri bli ferdig med å diskutere. Generasjonen før oss, ja, to generasjoner før oss, hadde helt andre vurderinger av det. Og én generasjon lenger fram vil man ha nye vurderinger av det. Vi skal ha ydmykhet overfor det spørsmålet. Hva er omsorgssvikt, og hva er en normal og god oppvekst?

For det andre: I de fleste tilfeller er det faktisk ikke en motsetning mellom foreldrenes interesser og barnas interesser. Det må vi aldri glemme når vi snakker om barnevernet. Konstruerer vi en sånn motsetning når det ikke er grunnlag for det, gjør vi barnevernet en bjørnetjeneste.

For det tredje skal vi vise litt ydmykhet for at altfor mange av de barna vi faktisk har gjennomført omsorgsovertakelse for, ikke får et godt tilbud i etterkant – med mange flyttinger. Det må også holdes opp mot hvor terskelen skal være for å flytte.

For det fjerde: Adopsjon framheves som en enkel løsning i mange tilfeller. I Storbritannia, som det ofte vises til, har 20 av 100 adopsjoner av barn i alderen 5–12 år medført at barnet måtte flyttes ut igjen etter at det var adoptert, og det er i seg selv veldig alvorlig. Så det er heller ikke så enkelt.

I tillegg mangler vi en del kunnskap om skadevirkningene av flytting, og selvsagt også om skadevirkningene av oppvekst i hjem med ulike problemer.

Spørsmålet har også en menneskerettighetsdimensjon som er veldig viktig å ha med seg.

Jeg har ikke svarene på hvilken vei pendelen bør svinge. Jeg støtter at man går igjennom temaet. Men da må vi gå inn i debatten med stor ydmykhet for kompleksiteten, og med åpent sinn i forhold til at det er mange vurderinger som skal gjøres før vi vet hva konklusjonen skal bli.

Gina Knutson Barstad (SV) [18:13:05]: Ut fra dagens debatt er det ikke lett å bli klok på hva Fremskrittspartiet vil med barnevernet. Jeg må si at det er ganske drøye påstander som ble satt fram i representanten Woldseths innlegg mot både regjeringen og SV, mitt parti – anklager om at vi er imot at folk skal vokse opp hos sine egne foreldre, at vi vil at staten skal komme og ta barna, og den type ting. I samme innlegg sier representanten at vi svikter de barna som må vokse opp med voldelige foreldre, og vi svikter de barna som må vokse opp med foreldre med rusproblemer. Og man kan jo da lure på følgende: Hvis man satser på mer tiltak, sånn som vi gjør, er det da å gripe inn og ta barn fra foreldrene sine – eller er det riktig?

Statsråden har satt ned et panel for å diskutere det biologiske prinsipp. Grunnen til det er at det er nødvendig å diskutere om det noen ganger er sånn at man tillegger biologi for mye vekt i barnevernet, om det noen ganger er sånn at det kommer i veien for barns rettigheter – altså at man vektlegger foreldres rettigheter mer enn barns rettigheter. Jeg støtter meg på forrige talers innlegg, og jeg er glad for at det kommer opp.

Dette er jo en del av den debatten som både representanten Woldseth og representanten Hofstad Helleland har reist i forhold til at regjeringen er mest opptatt av å utrede og ikke å handle. For det første vil jeg si at de tar feil. Denne regjeringen har tatt tak i det som er det største problemet i barnevernet i dag, nemlig at det ikke er nok hender i det kommunale barnevernet. Øremerkingen av stillinger i barnevernet er en direkte innsprøyting til bedre tiltak for barn og til flere hender.

For det andre til det å fnyse av utredninger og sånn: Dette handler om å reise viktige debatter, det handler om å synliggjøre de ungene som er i barnevernet i dag, synliggjøre de problemstillingene som de er oppe i, hver eneste dag.

For første gang på mange år er barnevernet høyt oppe på den politiske dagsordenen. Det rommet synes jeg vi skal bruke til å løfte de problemstillingene som er viktige for dem. Det er ingen motsetning mellom handling og synliggjøring, og debatt – det er faktisk nødvendig å gjøre begge deler.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [18:15:45]: Ut fra innlegget som statsråden holdt i ettermiddag, virker det som om statsråden er litt opprørt over at opposisjonen er utålmodig og ønsker handling og endring i barnevernet. Jeg synes ikke det er så rart at opposisjonen er utålmodig, når de rød-grønne nå har hatt ansvaret for barnevernet i fem år, og man fortsetter å drive med evalueringer og utredninger uten at så veldig mye skjer. Ja, da synes jeg faktisk det er lov å etterspørre handling fra regjeringen.

Jeg merker meg også at regjeringspartiene bruker denne debatten til å prøve så godt de kan å tegne et skremselsbilde, at Høyre omtrent vil rasere det statlige barnevernet. Dette er selvsagt fullstendig feil. De kommer til å gjenta det i årene fremover, men usannheter blir ikke mer sanne av at de gjentas. Jeg synes det blir litt smått når en statsråd i en flertallsregjering – de som har mulighet til å få orden i etaten, til å rydde opp i den kritiske situasjonen – kommer til Stortinget og fra denne talerstolen skylder på at opposisjonen ikke fremmer tiltak, ikke fremmer nok forslag, skylder på opposisjonen for at vi ikke har gjort nok. I stedet for å diskutere tiltak i barnevernet må jeg stå her og forsvare meg mot beskyldninger som statsråden kom med tidligere i dag når det gjelder Høyres budsjett – beskyldninger som faktisk er usanne. Det blir helt feil for meg når jeg må svare på sånne påstander i stedet for å være med og føre en konstruktiv debatt. Men det som er saken – jeg skal gjøre det helt klart for de rød-grønne partiene – er: Vi får meldinger om at altfor mye av ressursene til det statlige barnevernet går til administrasjon, til papirarbeid, til byråkrati. Penger går til disse tingene i stedet for til ungene – og de som trenger det mest. Derfor tar vi de signalene alvorlig, og derfor flytter vi penger, fra barnevernsbyråkrati og over til barnevernsarbeid. Pengene skal brukes på ungene ute i kommunene. De som er nærmest barna, er de som trenger det mest. Derfor bevilger Høyre 400 mill. kr til kommunene, og vi er veldig glad for at også regjeringen nå følger etter i satsingen som Høyre kom med i fjorårets budsjett – og at man endelig har innsett at midlene til 400 stillinger i kommunene var mislykket.

Karin Andersen (SV) [18:19:08]: Flere talere har beskrevet hva vi faktisk gjør i barnevernet; vi styrker nå det kommunale barnevernet som er det barnevernet som skal møte både foreldre og unger som trenger hjelp. Det gjør vi, og det er viktig. Men vi sørger også for at det statlige barnevernet har penger, slik at det kan møte de foreldrene og de barna som trenger hjelp på det nivået, både til statlige fosterhjem og til institusjonsplasser.

Problemet her er ikke at vi angriper Høyre og Fremskrittspartiet, men vi beskriver konsekvensene av de budsjettforslagene de selv legger fram. Og det tåler de ikke å høre. De beskriver situasjonen for ungene som kritisk – og så kutter man på det vi vet handler om saksbehandling, om oppfølging i statlige fosterhjem, om statlige forsterkede fosterhjem og om institusjonsplasser. Det er ikke bare byråkrater som sitter i Bufetat.

Jeg skal innrømme at jeg var kritisk til den reformen som kom, og jeg skal ikke nødvendigvis forsvare reformen framover. Men når vi skal endre dette, må vi gjøre det seriøst – gå igjennom det på en ordentlig måte. Jeg vil legge mye mer vekt på hva det panelet sier og kommer fram til – et panel som er sammensatt av personer som kan noe om barnevernet, som har vært i barnevernet sjøl som unger – enn tilfeldige stortingsrepresentanter som har vært på besøk på et eller annet kontor. Det har jeg vært også, og jeg har fått mange forskjellige historier. Jeg har i hvert fall merket meg at barnevernslederne er fornøyd med den retningen det nå tar, og det vi har gjort – selv om kanskje enkelte ikke er det.

Jeg opplever også at en del av debatten rundt private organisasjoner har en rar slagside her. Jeg vil bare minne om at den største aktøren på det private markedet nå er Aleris, eid av milliardæren Wallenberg. Det er mulig Fremskrittspartiet og Høyre synes det er veldig fint å bevilge penger til dem. Vi har jo sett i de alternative budsjettene at de mener dette er en viktig oppgave å bruke penger på. Men det synes altså SV ikke nødvendigvis er en klok måte å bruke penger på. Vi ønsker samarbeid med nonprofit frivillig sektor, og vi kan også samarbeide med private ut fra at det er kvalitet – men da skal det være kvalitet. Jeg må da be om at man slutter å snakke om de statlige institusjonene som om de nødvendigvis ikke har kvalitet. Jo, de har kvalitet, og de fortjener også respekt. Det er viktig at vi bygger opp disse institusjonene slik at det er nok plasser til dem som trenger det, at de plassene har kvalitet, og at man legger vekt på de individuelle behovene som det enkelte barn har.

Kjersti Toppe (Sp) [18:22:20]: Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid. Slik skal barnevernet bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Jeg er helt enig med statsråden i at denne formålsparagrafen til lov om barnevern ikke er til å misforstå. Statsråden redegjør også for at mye er gjort for å løfte barnevernet. Det er stadig flere meldinger, og antallet som har fått hjelp, har hatt en økning på 46 pst. fra 2000 til 2010. Vår utfordring er at barnevernet ressursmessig og kompetansemessig må være i stand til å møte denne veksten.

Jeg er også helt enig med statsråden i at det viktigste arbeidet for og med barn og unge i dag gjøres av kommunene. Kommunale tilbud som skole, barnehage, helsestasjon, fastlege og skolehelsetjeneste er instanser som når alle barn og unge, og gir oss et unikt utgangspunkt for å forebygge bedre og yte tidlig innsats. Jeg tror at litt av utfordringen i barnevernet i dag er å klare å integrere det kommunale barnevernet med de andre offentlige tilbudene i kommunen som er rettet mot barn og unge.

Statsråd Lysbakken er i sin redegjørelse inne på to grupper barn som må få bedre oppfølging i institusjon. Den ene er barn som sliter med psykiske problemer. Den andre er barn som har et definert rusproblem. Jeg er glad for at statsråden nevner disse gruppene. Jeg synes de tiltakene som statsråden viser til er satt i gang, er betryggende. For det er et faktum at det er for mye rus og tung rus blant unge under barnevernets omsorg. Det blir rapportert om at barn og unge blir introdusert for rus og rusmisbruk når de kommer under barnevernets omsorg. Her kommer også debatten om tvang inn og eventuelt økt bruk av tvang. Jeg er veldig glad for at det nå er blitt foretatt en gjennomgang av forskriften om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon.

Det jeg savner i debatten, er et større fokus på årsakene til at foreldre ikke makter sine omsorgsoppgaver og ikke klarer å skape et hjem som er beskyttende og trygt å vokse opp i. Vi snakker gjerne om barnas rusproblem og barnas psykiske lidelser, men det virkelige problemet generelt sett i barnevernet er jo de voksnes rusmisbruk. Det er nok ikke i få av tilfellene der det er snakk om omsorgsoverdragelse eller andre tiltak, der årsaken kan tilskrives foreldrenes rusmisbruk. Dette gjelder både alkoholmisbruk og misbruk av narkotiske stoffer. Mange lider under foreldrenes rusmisbruk og er sine egne foreldres pårørende. Alkoholbruk er jo et stort samfunnsproblem i Norge generelt, men jeg vil minne om at her er det en betydelig faktor også inn mot utfordringene som vi i dag har i barnevernstjenesten.

Statsråd Audun Lysbakken [18:25:34]: Høyre og Fremskrittspartiet er jo rause med kritikken. Da forbauser det meg litt at de tar det så tungt å få noe kritikk tilbake, som de åpenbart gjør.

Jeg synes dette har vært en viktig debatt, fordi den viser hvor lettvint Høyre og Fremskrittspartiets kritikk av regjeringen er. De kritiserer oss for ikke å handle, når vi handler på nettopp de områdene som de for få måneder siden oppfordret oss til å handle. De kritiserer oss for å utrede, når vi utreder spørsmål der de selv ikke har konkrete forslag til hvordan vi skal løse problemene. Og de kutter dypt i barnevernet uten å kunne forklare hva det er barnevernet ikke skal gjøre når de mister mange hundre millioner kroner. Det er sant at vi har en byråkratiutfordring i Bufetat. Den har vi sannsynligvis hatt som følge av feil som ble gjort den gangen Høyre satt i regjering og skapte dagens etat. Men det er eventyr å tro at du kan kutte 400 mill. kr, tilsvarende mange hundre stillinger, uten at det rammer barna og skaper et dårligere barnevern.

Det som jeg synes denne debatten mangler, er et offensivt svar fra høyresiden på den utfordringen som vi har gitt, og som jeg ønsket å invitere Stortinget med på, nemlig konkrete forslag og diskusjoner om utviklingen av framtidens barnevern. Jeg har egentlig bare hørt ett veldig konkret forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet, og det er at vi må få flere kommersielle institusjoner.

Da vil jeg gjerne fange opp tråden fra Linda C. Hofstad Hellelands innlegg tidligere i dag, for hun inviterte egentlig til en debatt om de faglige rådene i barnevernet knyttet til om vi i større grad skal velge fosterhjem enn institusjoner. Det har nå vært politikken en stund, fordi det innenfor den barnevernsfaglige debatten har vært en overveldende dreining i den retningen. Vi som er her, er jo alle politikere. Vi er lekfolk. Vi er ikke – i hvert fall ikke jeg – barnevernsfaglig utdannet eller eksperter på det. Derfor må vi jo til en viss grad forholde oss til de faglige råd vi får. Men selvfølgelig er det også politiske avveininger rundt hva slags grep vi skal ta i barnevernet. Derfor synes jeg for så vidt det er positivt at det er en vilje til å engasjere seg i de spørsmålene. Men jeg bekymrer meg jo litt for at høyresiden kan komme til å skyve et argument om at fosterhjem kanskje ikke er så bra for barna likevel, foran seg i en kamp for flest mulig private institusjoner. Det er ting som tyder på at vi har brukt institusjoner for mye i Norge. For eksempel er det brukt institusjoner mye mer på Vestlandet enn i andre deler av landet, uten at noe tyder på at vi har et bedre barnevern eller er i stand til å hjelpe flere barn i den delen av landet – selv om det for øvrig er en strålende landsdel.

Så jeg mener vi trenger en debatt om hvorvidt vi skal tillate en kommersialisering. Høyresiden snakker hele tiden om privat versus offentlig, mens det det egentlig handler om, er hvorvidt vi skal slippe til en rekke kommersielle aktører, noe som ikke minst vil ramme de ideelle aktørene.

Kari Henriksen (A) [18:29:02]: Jeg skal da bruke valgfriheten, som Høyre er så opptatt av, til å fortelle noe om hva jeg synes bør være med i barnevernet, og ikke bry meg med Høyres angrep på vår politikk.

Hva skal vi gjøre med det bildet som er skapt av disse barna i den offentlige debatten, som enten offer eller skurk? Statsråd Lysbakken var inne på det i sitt innlegg da han viste til Forandringsfabrikken og Landsforeningen for barnevernsbarn. Begge disse er opptatt av at barna er eksperter på egne liv. Forandringsfabrikken snakker til og med om «barnevernsproffene», og Landsforeningen for barnevernsbarn er tydelige på at de må bli lyttet til, deres erfaringer må brukes. Og det er viktig at vi i vår organisering av barnevernet legger vekt på at barna får en egen stemme – en tydelig stemme når det gjelder hvordan tjenesten skal organiseres, og en tydelig stemme når det gjelder innholdet i barnevernstjenesten.

Samtale og dialog – og også tvang i noen tilfeller – må benyttes med klokskap og kløkt, og barna er de beste til å gi oss råd om hvordan dette kan skje, og hvordan det bør utvikles.

Vi har begynt å få gode metoder for dialog- og samtaleformer som fremmer vekst, ansvar og endringsønsker hos både barn og ansatte. Familieråd og stormøter er to eksempler. Der kan de faglige, teoriprofesjonelle stemmene bli nyttige innspill i barnas egne drømmer og håp om et godt liv.

Også når det gjelder biologisk prinsipp, tvang, grensesetting osv., må barnas erfaringer bli en del av beslutningsgrunnlaget og -innholdet.

Til slutt skal jeg nevne en gruppe barn som jeg håper statsråden vil holde et ekstra øye med, og som krever tett oppfølging. Det er barn som har foreldre som sitter i fengsel. De blir ofte glemt. Men det er en gruppe vi vet har store utfordringer når det gjelder det å leve hverdagen sin ute blant andre. Det er også de familiene som er rammet sterkest av fattigdom og utstøting i vårt samfunn. Så det er en henstilling til statsråden om ikke å glemme de barna.

Solveig Horne (FrP) [18:31:46]: Dette har vært en merkelig debatt. Det har vært veldig mange gode innlegg som virkelig har fokusert på den situasjonen som barnevernet er i i dag, og hvordan veldig mange barn og voksne der ute kjenner den situasjonen de er i hver dag, på kroppen.

På fredag hørte vi statsrådens redegjørelse. Jeg satt og lyttet, og jeg fant ut at jeg var enig i nesten 99 pst. at det han sa. Jeg starter faktisk mitt innlegg i dag med å gi statsråden ros for å reise denne debatten her i dag. Jeg er sikker på at han virkelig bryr seg om at barnevernet i Norge skal fungere.

Vi har blitt bedt om å ha en debatt i dag om den redegjørelsen som kom. Og så blir det en diskusjon og en debatt her om hvem som gir mest penger, og hvem som vil kutte, i stedet for at vi diskuterer løsninger.

Det som denne debatten dreier seg om, må jo være at vi skal ha et barnevern som fungerer. Og det er ikke ukjent for denne sal at Fremskrittspartiet mener at det biologiske prinsippet er veldig sterkt, og slik har det vært helt fra Anders Lange styrte. Fremskrittspartiet mener at den rimeligste måten å drive barnevernet på, er å ha tidlig hjelp i hjemmet, for da kan vi klare å unngå at barna blir tatt ut av familiene sine. Så vet vi også at man av og til er nødt til å gripe inn, og at staten må ta over ansvaret. Men det er akkurat da problemene kommer, for vi ser at når staten overtar ansvaret, fungerer det ikke. Vi ser at flere og flere barn skifter fosterhjem fordi det ikke fungerer. Flere og flere får ikke det tilsynet de har krav på. Blant annet ser vi at vi er nødt til å ha en debatt og en diskusjon om hvordan vi skal gripe dette an videre.

Denne debatten har også dreid seg om budsjettet, også Fremskrittspartiets budsjett. Det statlige barnevernet har et budsjett neste år på 5 mrd. kr. I det budsjettet kutter ikke Fremskrittspartiet, men vi flytter 500 mill. kr. Vi flytter 200 mill. kr over til kommunene og førstelinjetjenesten, og vi tar 300 mill. kr og bruker dem til kjøp av private tjenester. Kommunene kan også benytte seg av disse.

Så etterlyser statsråden tiltak – ja vel. Fremskrittspartiet har foreslått tidligere hjelp, det å ha et mangfold, både statlige og kommunale fosterhjem. Vi kan ha institusjoner, både private og offentlige. Men vi må også ha øremerking. Vi har etterlyst øremerking lenge. Nå har den endelig kommet, og det er vel og bra. Men jeg er redd for at det som kommer fra regjeringen, ikke er nok. Derfor håper og tror vi at det kommer mer. Fordi om det blir satt ned masse utvalg – og det ser også Fremskrittspartiet fram til – må vi likevel ha noen strakstiltak. Det må vi få på plass, slik at de ungene som er der ute i dag, ikke lider, og slik at vi ikke hører i nyhetene i morgen eller på fredag om barn som får problemer når ansvaret for dem blir overtatt av staten.

Olemic Thommessen (H) [18:35:08]: Statsråden etterlyser en konstruktiv debatt. Som man roper i skogen får man svar. Nå har vi altså ikke akkurat blitt nedlesset av invitasjoner til å debattere konkrete saker, og når vi nå endelig kommer til denne korsveien, vil jeg heller ikke si at regjeringen fremstår med veldig stor fantasi. Det er vel snarere idétørke og «business as usual» som er overskriften.

Vi vil gjerne ha en debatt i tiden som kommer. Vi vil gjerne ha en debatt om hvorvidt barnevernet er riktig innrettet i forhold til balansepunktet mellom statlig og kommunal virksomhet. Vi har ikke noen prestisje på at barnevernet må være organisert akkurat sånn som det er i dag. Snarere mener vi at de fem, eller kanskje seks–syv årene som nå har gått, forteller oss at her bør det ganske kraftige tak til.

Vårt forslag, som har vært fremmet i denne salen ved noen anledninger, er at man burde kjøre noen kommunale piloter, at man burde skaffe seg erfaring med hvordan det kommunale barnevernet kan styrkes, at man burde sette i gang prosjekter knyttet til de grupperingene av småkommuner som vi vet jobber med barnevernet for egen maskin i dag. Regjeringen har så vidt jeg har kunnet se, ikke akkurat kommet opp med særlig mange initiativ i den sammenhengen.

Så spørsmålet om offentlig og privat: Til det kjedsommelige hører vi at vi diskuterer det på overflaten. Min utfordring til statsråden er: All right, vi tar inn over oss at en gjerne vil bli kvitt den private delen av barnevernet. Kanskje det da hadde vært interessant med en problematisering rundt spørsmålet om hvordan vi skal bevare kompetansen – for det er altså en rasering av kompetanse når de små aktørene forsvinner. Vi snakker ikke om Aleris. Aleris er en konsekvens av regjeringens politikk, fordi det bare er Aleris som blir igjen. Alle de små forsvinner, for de klarer ikke konkurransen. Hvordan ivaretar man det faglige mangfoldet for å styrke et barnevern som åpenbart har behov for å være mer dynamisk, og som har behov for å kunne tilpasse seg enkelttilfellene på en bedre måte enn det vi har sett så langt?

Barnevernet handler om skreddersøm. Da må man også kunne få tilbudene ut. Laila Gustavsen fra Arbeiderpartiet hadde et utmerket innlegg, synes jeg, hvor hun påpekte behovet for nettopp å komme ut med kunnskap, og hvor hun påpekte behovet for skreddersøm. Hvor har regjeringen noen gang problematisert dette, i forhold til hvordan dagens barnevern faktisk evner å ta denne viktigste oppgaven? Høyre har foreslått en tilbudsportal. Vi har kommet med konkrete forslag til hvordan vi tenker oss at dette kan innrettes. Vi blir systematisk nedstemt av posisjonen, uten at det bringes særlig inn i debatten. Debatten kan komme, men da fordrer det altså at man kommer med innspill som gjør debatten relevant og debatten mulig.

Håkon Haugli (A) [18:38:27]: Det var representanten Håbrekke som fikk meg til å tegne meg på nytt. Jeg registrerer at representanten oppfordrer til ydmykhet, men selv uttaler seg veldig skråsikkert om et innlegg han umulig kan ha lyttet særlig godt til. Jeg tar oppfordringen om å reise til Åfjord kommune på studietur, men jeg har ikke uttalt meg om kvaliteten på barnevernet i Åfjord eller i noen annen enkeltkommune. I mitt innlegg pekte jeg på utfordringen i barnevernet i de små kommunene. Når det gjelder Åfjord, er faktum at de med sine 1 200 innbyggere ikke har hatt en eneste omsorgsovertakelse på elleve år. Det kan ha flere forklaringer, men kommunen har selv kommet til den konklusjonen at de må styrke barnevernet. Det kan representanten Håbrekke lese om i Adresseavisen hvis han vil.

Siden oktober i fjor har kommunalkomiteen møtt et sted mellom 60 og 80 ordførere, og de fleste av disse er ordførere i små kommuner. De gir uttrykk for bekymring. Om ikke Håbrekke vil ta mitt ord for det, bør han i det minste lytte til tidligere etatsleder Unni Korshavn i Rissa kommune. Hun kjenner sin kommune, og når hun sier at rettssikkerheten for barn er dårligere i små kommuner, bør vi lytte.

«Barn kan ikke velge hvilken kommune de skal utsettes for omsorgssvikt i, men det er verst å bli mishandlet i en liten kommune.»

Ordene er ikke mine. De er hentet fra en tankevekkende kommentar av Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv i mars. Han har et poeng.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:40:15]: Det var innlegget til representanten Thomas Breen som fikk meg til å ta ordet. Det var for øvrig et meget godt innlegg, der han bl.a. viser til at det ikke bare er barnevernet alene som kan løse alle problemer. Han peker på at det er flere som må være seg sitt ansvar bevisst. Han peker bl.a. på «nabokjerringa», og egentlig peker han vel på både deg og meg, at vi alle har et ansvar.

Han peker på dette som har med vold i nære relasjoner å gjøre, et viktig tema som jeg også vet at statsråden er opptatt av. Et av de tiltakene som man skal prøve å møte denne problematikken med, er det arbeidet som Alternativ til Vold driver med. Jeg har lyst til å gjøre statsråden oppmerksom på en bekymringsmelding fra Telemark. På grunn av kapasitetsproblemer i Alternativ til Vold har man altså i den siste tiden vært nødt til å avvise over 100 saker, dvs. når de måtte avvise sak nr. 100, så sluttet de å telle. Og dette er altså et tiltak som bl.a. barnevernet henviser til. Fortvilelsen er ganske stor når så mange barn – eller kvinner, for den saks skyld – som er utsatt for vold, blir avvist fordi det ikke er kapasitet til å ta imot dem.

Jeg vet at Alternativ til Vold er et av regjeringens fyrtårn når det gjelder bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det pekes på i regjeringens budsjett at dette er tiltak som også skal utvides; det skal åpnes flere kontorer. Jeg synes det er kjempebra, og det støtter jeg, men det må være på en sånn måte at vi har en kapasitet som gjør at vi kan møte det behovet som er der ute. For det er helt klart at når det gjelder vold i nære relasjoner, det at man setter det på dagsordenen, gjør at man rett og slett får flere saker. Det er bra at det blir henvist, men det må altså henvises til et tiltak som er oppe og går, og som fungerer. Jeg tok ordet fordi jeg ville gjøre statsråden oppmerksom på det, og jeg håper at han kan ta med seg denne opplysningen og se på tiltak, eller i hvert fall vurdere hvordan man kan rette opp den skjevheten som finnes.

Helt til slutt et lite hjertesukk: Jeg registrerer at det i denne debatten er ganske stor tilfredshet i regjeringspartiene med tanke på hva man har klart å få til så langt. Jeg savner en litt større ydmykhet i forhold til de store, uløste oppgavene innenfor det kommunale barnevernet, innenfor fosterhjem, innenfor ettervern. For det er helt klart at vi fortsatt har en jobb å gjøre, og i denne debatten etterlyser jeg en litt større ydmykhet, også blant regjeringspartiene.

Per Sandberg (FrP) [18:43:23]: En representant – eller flere, faktisk – har vært inne på spørsmålet om hvorvidt dette er en debatt til å bli klok av. Jeg satt i familiekomiteen på Stortinget fra 1997 til 2001, og jeg hører akkurat det samme bli sagt i dag som det ble sagt i 1997. Og da tror jeg at man ikke bare skal være ydmyk, men man bør kanskje gå inn i sin egen ideologi og se på hva som er feil.

Da må man stille seg spørsmålet: Har barnevernet som institusjon overlevd seg selv – i forhold til de utfordringene som vi står overfor? Har det blitt bedre de siste 15 årene? Er praten om ressurser og penger den eneste løsningen? Trenger vi å evaluere? Trenger vi flere handlingsplaner? Hvilke nye alternativer finnes det for disse barna? Har det en sammenheng med moderne familiestruktur? Det er det vi bør gå inn og se på.

Når vi har en situasjon der nærmere 30 pst. av barn under 25 år – for å si det slik – er i berøring med psykiatrien, så er det et grunnleggende problem. Kanskje er det et problem i barnehagene, kanskje er det et større problem i skolen, osv. Det finnes mange alternativer rundt oss. I 1997–1998 fremmet Fremskrittspartiet en rekke forslag knyttet til det som gikk på surrogatoppfølging, noe denne regjeringen i hvert fall ikke er interessert i, fordi da handler det om det private igjen, som kanskje har alternativer som greier å få disse barna på rett kjøl. Denne regjeringen har ingenting å skryte av – 2 000 barn under kriminell lavalder satt på glattcelle i 2009. Det er et alvorlig problem, men man gir uttrykk for at man har løsningen på alle områdene.

Et svar til representanten Karin Andersen: Jeg har hatt møter med utrolig mange barnevernsbarn, særlig i perioden fra 1997 til 2001, men også nå som leder av justiskomiteen. Mange av disse kriminelle barn og unge kommer fra barnevernet. Da må vi gå inn og se på barnevernet og hvordan man jobber der. Hvorfor er det slik at man går inn i barnevernet som liten eller mellomstor og kommer ut som kriminell? Er det kanskje slik at noen her – skjønner jeg – kimser av den biologiske knytningen som finnes? Den skal man ikke leke med, for det er akkurat det disse barna peker på.

Jeg skal ikke legge opp til noen større ideologisk debatt, men når jeg lytter til representanten Andersen, hører jeg en avsky for private og for profitt, og det har faktisk større vekt og større interesse for denne regjeringen enn riktig omsorg og riktig tilbud for barn.

Thomas Breen (A) [18:46:37]: Jeg tenkte jeg skulle si det jeg egentlig hadde tenkt å si i det første innlegget.

Til representanten Bekkevold vil jeg si at jeg på ingen måte er tilfreds med tingenes tilstand, men vi er på rett kurs. Det må det være mulig å uttrykke også fra denne talerstolen med tanke på at vi er på sporet av noe, og da tenkte jeg at jeg skulle sette fokus på et par ting som jeg mener er særdeles sentralt når det gjelder å hjelpe disse ungene videre.

Det er ikke slik som representanten Thommessen var inne på, at ingenting skjer. Nei, i januar i fjor gikk det ut et brev til alle landets ordførere hvor man ba om at man satte i gang et arbeid lokalt for å få på plass en handlingsplan for den situasjonen mange av disse ungene står i. Med det brevet fulgte det også med en mal fra NKVTS – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, tror jeg det heter – om hvordan man kan utforme den planen. Det viser noe av kompleksiteten på dette feltet. Det handler ikke bare om penger, det handler ikke bare om ideologisk debatt, det handler ikke bare om hvordan barnevernet skal se ut i framtiden. Det handler i større grad om hvordan man totalt sett skal kunne utnytte fellesskapets ressurser til beste for disse ungene.

Da er det ett element som jeg mener alle sammen i hvert fall kan være enige om, uten å berøre verken ideologi eller pengebruk, og det er at vi som politikere snakker med våre lokalpolitikere som er skoleeiere f.eks., slik at de er seg meldeplikten bevisst. Det er slik i dag at man er langt mer opptatt av taushetsplikten enn man er av meldeplikten. Det er et stort problem for alle disse ungene som ikke blir sett. Jeg skulle ønske vi fikk flere straffesaker for brudd på meldeplikten, og at det satte en standard, slik at man rett og slett fikk en omvendt frykt, en frykt for ikke å overholde meldeplikten framfor en frykt for å bryte taushetsplikten. Det er den typen bindinger vi må klare å dra opp sammen, skal vi komme noen skritt videre. Ellers kan vi diskutere til vi havner helt ute på vidåtta om ideologi og pengebruk. Nyansene på det er relativt små uansett.

For 80 pst. av de ungene som aldri blir sett, har vi alle et ansvar. Da kan vi gjøre mye uten at det handler om verken penger eller ideologi. Det handler om et ærlig engasjement ute, som gjennom våre partiorganer kan dyttes nedover i systemene, slik at man får like mange lokalt tillitsvalgte som er opptatt av dette som av eldreomsorgen. Når jeg reiser rundt og møter lokalpolitikere, som kommunalkomiteen gjør, er man fort inne på eldreomsorgen – barnevernet må noen andre ordne opp i. Det må vi slutte med, for det er nøyaktig like mange unger som trenger storsamfunnet, som det er eldre som trenger storsamfunnet. Slik er det bare.

Presidenten: Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:49:45]: Det første representanten Haugli vil finne ut når han reiser på studietur til Åfjord, er at kommunen har 3 223 innbyggere og ikke 1 200, som han sa.

Jeg var veldig nøye med ikke å konkludere på hva som er tilstanden i barnevernet, og så får folk selv lese referatet og vurdere hvorvidt Håkon Haugli gikk lenger i det i sitt første innlegg.

På slutten av debatten er det langt viktigere å se på de store linjene, hva dette betyr for barnevernet framover. Jeg har for så vidt forståelse for at regjeringen har falt for fristelsen til å gå løs på Høyre og Fremskrittspartiet, for de går radikalt til verks i sine alternative budsjett og maler med bred pensel. Ja vel, men det bekymrer meg likevel at man viser så lite ydmykhet i forhold til de store utfordringene som står igjen, til tross for at man har lagt friske penger i statsbudsjettet – kø i fosterhjem, store utfordringer i det kommunale barnevernet, ettervernet, tilsynsførere, osv. Kristelig Folkeparti kommer ikke til å gi seg før vi har fått på plass en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Det er min siste hilsen i debatten, og den planen må faktisk komme raskt, lenge før høsten 2012.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [18:51:03]: Det er viktig at vi bruker tid og får en skikkelig evaluering på bordet, men samtidig må vi ikke glemme at det er en rekke ting vi kan gjøre mens vi venter på denne evalueringen, ting som er uavhengig av struktur. Statsråden har jo sagt at man er villig til å se på endringer, som f.eks. Forandringsfabrikken har løftet fram.

I tillegg bør vi også følge opp de lovendringene som er gjort de senere årene, og se om det fører til de konkrete endringene som man faktisk ønsker seg, om rettsapparatet er flink nok til følge opp, og om ungene får den tilpasningen som trengs for at de skal føle seg godt ivaretatt. Det synes jeg er en fin kobling, at man på den ene siden bruker tid på struktur, samtidig som jeg oppfatter at statsråden også gjør konkrete tiltak og gjør en del konkrete ting nå.

Så må jeg innom struktur. Hvis man skal si noe om kvalitet i barnevernet i mindre kommuner, eller si noe om situasjonen for barn som trenger barnevernet i mindre kommuner, kan man ikke dra fram noen konkrete eksempler og gjøre det til et generelt bilde. Da finnes det nok av eksempler, også i større kommuner. Utfordringene i mange mindre kommuner er jo nettopp den nærheten, den gjennomsiktigheten, den synligheten som er der. Men det er jo også disse kommunenes store styrke. Det kjenner jeg spesielt til i mitt eget hjemfylke. Vi må si noe om våre forventninger til kommunene, og så må det være opp til kommunene selv å se hvordan de skal organisere seg. Da gjør man noe med de utfordringene som bl.a. Haugli peker på.

Så til debatten om private versus offentlige institusjoner. Jeg oppfatter at det er en bred enighet om at det er barnets beste som skal være avgjørende. Da er det logisk at man skal ha et mangfold av institusjoner. Men det er et skille mellom de mindre, private aktørene og de store kommersielle, som jeg oppfatter at også flere representanter fra SV har vært inne på. Det er mulig at representanten Thommessen har rett i sin analyse at de store blir større, og at det er de store institusjonene som klarer seg. Jeg mener at man bør se på dagens anbudspolitikk og se om den er hensiktsmessig i forhold til de målene vi har. Jeg oppfatter i denne debatten at det er vi fra regjeringspartiene ganske bredt samlet om. Jeg opplever heller ikke en stor allergi, som enkelte velger å kalle det, mot private aktører fra mine regjeringspartnere.

Så må jeg si at debatten har vært god på mange vis. Man har forskjellige inngangspunkt, men for min del synes jeg at opposisjonen nå har kommet med konkrete forslag og står på sitt syn, så det er nok en fin blanding av kritikk, som opposisjonen kanskje alltid vil komme med, og også en del innspill som jeg mener at regjeringen i stor grad har prøvd å følge opp, og som vi nå her leverer.

Gunn Karin Gjul (A) [18:54:09]: Jeg vil uttrykke at jeg er veldig glad for at statsråden initierte denne redegjørelsen om barnevern, for det har bidratt til at vi har fått en veldig god debatt her i dag om hvordan vi skal ta vare på de ungene som har det vanskeligst i samfunnet vårt.

Jeg må også få lov til å avlegge de representantene som nå har snakket så varmt om Åfjord kommune, en visitt, for også jeg ønsker at min partifelle Håkon Haugli skal bli med til Åfjord og besøke vår felles partifelle Vibeke Stjern, som er ordfører i Åfjord, og som har tatt initiativ til et barnevernssamarbeid på Fosen, som inkluderer bl.a. kommunen Rissa, som også er blitt nevnt i denne sammenhengen. I det opplegget som regjeringen nå har for barnevernssatsingen, vil vi virkelig stimulere kommunene til et samarbeid på tvers av kommunegrensene for å få til et godt barnevern. Så jeg tipper at disse kommunene vil komme godt ut av den satsingen som vi nå gjør.

Litt av grunnen til at jeg ba om ordet, var at representanten Thommessen beskylder regjeringen for å ha både idétørke og dårlig fantasi når det gjelder satsingen på barnevern. Jeg må virkelig si at når vi gjør tidenes største satsing på barnevern og går systematisk til verks både for å sikre fosterhjemsplasser og på andre områder, synes jeg det er ganske utrolig at man klarer å beskrive det som mangel på fantasi. Men jeg må jo si at jeg synes ikke akkurat at Høyre er fantasifull når svaret alltid er privatisering, for dersom man ser på hva de nå uttrykker om private barnevernsinstitusjoner, har de jo nå ropt ulv i flere runder det siste året om at det er så skummelt og farlig at vi kutter bitte, bitte lite grann i private barnevernsinstitusjoner.

Vi har også kuttet litt i de offentlige barnevernsinstitusjonene, fordi vi faktisk mener at fosterhjem er et bedre alternativ. Men når man foretar et lite kutt, som man har gjort, på ca. 2 pst. i de private barnevernsinstitusjonene, er det ganske udramatisk, det man har gjort der. Når man da bruker ordet kompetanseflukt, må jeg virkelig si at er det noe som vil bidra til kompetanseflukt, er det de grepene som Høyre og Fremskrittspartiet nå gjør når man kutter dramatisk i det statlige barnevernet. Når man kutter, som Høyre, 400 mill. kr, vil det i verste fall bety kutt på 670 stillinger. Er ikke dette en rasering av kompetansen?

Hvis man skal si at det er noen som ikke har ideer om hvordan vi skal skape et godt barnevern, og som bare er fanatiske når det gjelder å satse på private alternativer, er det virkelig Høyre og Fremskrittspartiet, som ikke klarer å se at vi må ha et barnevern som baserer seg på å ha både statlige, ideelle og private institusjoner.

Olemic Thommessen (H) [18:57:29]: Det svirrer mange tall i luften her. Jeg vil ikke bruke mine tilkjente tre minutter til å redegjøre nærmere for dem, men bare si at dette er et signal om et ønske i alle fall om en debatt og også om et ønske om et systemskifte.

Ettersom statsråden nå står på talerlisten rett etter meg, har jeg lyst til å utfordre statsråden på spørsmålet om forholdet mellom kommune og stat. Ja, vi la barnevernet på et statlig nivå fordi vi trodde de små kommunene ikke ville makte oppgaven. Det tror jeg egentlig er bunnstreken for hvorfor vi la det slik. Det var stor tvil. Det var stor debatt. Jeg synes det er all grunn til å se på de erfaringene vi har gjort, når det gjelder om det var noe lurt grep. Det er slett ikke sikkert det var noe lurt grep. Vi mener at det nok ikke var det. I alle fall synes vi det er tegningen.

Vi tror at kommunene vil ligge nærmere brukerne. De har en historie for barna. De vil kunne gi barna et riktigere tilbud. Vi tror det vil bli mindre byråkrati i kommunesammenheng enn det vi nå har sett at har utviklet seg i staten. Dermed blir det også en bedre ressursutnyttelse, noe som vi alle bør være interessert i å få til.

Så er da spørsmålet: Hva med de små kommunene? Hva med det argumentet vi brukte den gangen vi la det til staten? Der har vi sett at de små kommunene, uten særlig stimulans fra staten, som vi kanskje synes de burde hatt, faktisk organiserer seg i grupper. Vi ser det i Sogn og Fjordane. Vi ser det i Møre og Romsdal. Så vidt jeg husker, har Møre og Romsdal organisert seg sammen med Molde kommune, som har et stort og kompetent byråkrati til å ta vare på det. Kunne man kanskje nærme seg dette fra en slik vinkling? Kunne man tenke seg at man hadde et system der små kommuner rett og slett ikke hadde denne oppgaven – at man hadde forskjellige oppgaver som store og små kommuner når det gjelder dette vi nå snakker om.

Denne type diskusjoner skulle jeg ønske vi kom frem til og kunne møtes i og løfte det fra om vi flytter så og så mange penger herfra til dit. Høyres forslag til budsjett avspeiler ønsket om denne diskusjonen.

Så til spørsmålet som Breen og Bekkevold har vært inne på, om vold og omkringliggende ting. Da har jeg lyst til å peke på kulturpolitikken, og jeg har lyst til å reise spørsmålet som jeg har reist for statsråd Huitfeldt, om at man kanskje burde hatt en mer målrettet fattigdomstenkning rundt virkemidler i kulturpolitikken, der man kan bidra til at barn som faller utenfor, også kan få deltakelse. Da snakker vi om målrettede tiltak, og vi utfordrer sånn sett ganske dype tradisjoner i sosialdemokratiet på den måten, men kanskje kunne vi faktisk få resultater.

Statsråd Audun Lysbakken [19:00:47]: Jeg har i min redegjørelse og gjennom denne debatten prøvd å peke på hva vi nå gjør, både med de mest akutte utfordringene i barnevernet, der vi prioriterer flere folk i førstelinjen for å kunne få til tidligere innsats, for å kunne gjøre noe med køene, for å få tilsynsførere og for å kunne stimulere til mer interkommunalt samarbeid, som er et av de kriteriene som vil bli positivt vektlagt i den nye øremerkede ordningen. Jeg har redegjort for hvordan vi nå, gjennom flere ressurser, prøver å gjøre noe med køene i fylkesnemndene. Jeg har redegjort for hvordan vi forsterker innsatsen for å rekruttere nok fosterhjem, og hvordan vi også i løpet av kort tid vil legge fram nye initiativ, både når det gjelder den gjennomgangen vi nå har hatt av tvangsbruk i barnevernet, og det forslaget som tidligere er varslet, om bruken av politiattester i barnevernet.

Så har jeg også invitert til debatt om de langsiktige utfordringene. Da har jeg lyst til å takke representanten Thommessen for et konstruktivt innlegg, for i motsetning til den voldsomme kritikken jeg har fått fra Høyre for å sette i gang evaluering og utredninger, opplever jeg dette som et positivt svar på den utfordringen. Det er jo nettopp de spørsmålene han nå nevnte, som jeg nå ønsker at vi skal evaluere og utrede. Jeg vil gjenta at jeg og regjeringen går inn i den diskusjonen uten å ha trukket konklusjoner på forhånd. Det betyr at alle alternativer er aktuelle. Det er alvorlig og oppriktig ment, og jeg tror at debatten i det minste har vist at det er noen felles problembeskrivelser som posisjonen og opposisjonen kan møtes om, og der vi nå trenger et konstruktivt klima for å kunne finne fram til de beste løsningene.

Jeg har sagt at vi skal gå inn i diskusjonen om prinsippene i barnevernet, om barnas beste, det biologiske prinsippet, at vi skal legge vekt på arbeidet for å styrke barnets egen innflytelse, at jeg ønsker et barnevern med private ideelle aktører, og at jeg ønsker å unngå en kommersialisering av barnevernet.

Så har noen sagt at regjeringspartiene virker tilfredse. Jeg mener at både min redegjørelse og debatten i dag viser det motsatte. Vi er stolte av det vi gjør, fordi det er det største løftet for barnevernet på veldig lang tid, men vi erkjenner også hvor krevende utfordringene er, og vi er utålmodige etter mer forandring til barnas beste. Det er en ambisjon som er kommet tydelig fram, både fra regjeringspartiene og i enkelte konstruktive innlegg fra deler av opposisjonen. Forandringen i barnevernet skal fortsette, og vi skal fortsette med å sette utsatte barn og unge først.

Så er det noe uklart for meg hvor mange representanter som nå skal på studietur til Åfjord, men jeg vil ønske dem som drar, god tur!

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [19:03:45]: Jeg vil henlede oppmerksomheten på det innlegget som representanten Breen hadde, og utfordre oss sjøl til å sette barnevernet opp som den viktigste saken når vi skal gå til kommunevalgkamp til høsten – at alle sammen gjør det. Barnevernet og ivaretakelsen av disse familiene og disse barna er et kommunalt ansvar i førstelinjen, derfor styrker vi det, og det bør være kamp mellom oss – en positiv kamp – om hvem som også på lokalt nivå følger dette best opp. Det er dette det handler om. Det handler om bredden i det, som Breen og andre har vært inne på.

Det har vært en debatt her der det høres ut som om regjeringen ikke har tenkt å gjøre noe mer med barnevernet framover. Da kan man jo ikke ha lest den redegjørelsen som er holdt, for der sier vi at på grunnlag av fakta ønsker vi å se på hele systemet. Kuttene som opposisjonen har gjort i Bufetat, minner om de kuttene Fremskrittspartiet gjorde i Nav da de var på sitt verste – det var like useriøst.

Per Sandberg (FrP) [19:05:10]: Først: Jeg blir ikke med til Åfjord. Så er det avklart.

Hvis det går an å be representantene om å tenke over hvordan man prater – også representanten Karin Andersen: Man skal sette barnevernet i fokus, institusjonene skal settes i fokus, kollektivet skal settes i fokus. Enn om vi kunne bryte det ned og snakke om barnet, enkeltindividet. Jeg vet at det er utrolig vanskelig for SV å snakke om enkeltindividets rettigheter, og man ønsker heller å snakke om kollektivet. Men hvis man virkelig er opptatt av disse barna, må man ha fokus på barna, hver for seg. Dette er ikke noen gruppe som skal behandles likt.

Regjeringen, det statlige barnevernet, bruker altså 5 mrd. kr. Jeg vet ikke summen i kommunene, men det brukes milliardbeløp der også. Jeg har hørt at et barnevernsbarn koster ca. 1 mill. kr i året. Ja, jeg tror at det finnes mange mennesker der ute i privat næringsliv, i kulturlivet, i offentlig sektor – ja, private mennesker, som gjennom surrogatansvar kunne ha fått til utrolig mye med 1 mill. kr. Det er akkurat det det er – hvis vi greier å kanalisere disse midlene mot barnet. Hva er det disse barna trenger? De trenger omsorg, ja. Men de trenger utløp for kreativitet og interesser, de trenger oppmerksomhet, de trenger noen som lytter til seg. Det tror jeg det er mange små enkeltinstitusjoner rundt omkring i det ganske land som kan ta seg av, slik man faktisk har gjort i Danmark i 30 år, som ikke har noe barnevern, men som har noe som man har jobbet med i dette storting i 1997, 1998 og 1999. Man har interessegrupper, enkeltindivider som ønsker å ta ansvar, en næringsdrivende som kan ta ansvar for et barnevernsbarn, slik at barnet får utløp for kreativitet og først og fremst få jobbe med det som barnet er interessert i. Det er den måten man må angripe det på. Det finnes dessverre ikke i institusjon. Det finnes ikke i fosterhjem, men det finnes overalt der som jeg har nevnt nå. Det er akkurat det Fremskrittspartiet gjør: Vi kutter ikke, men vi legger opp til 300 mill. kr bl.a. som kan brukes til den type tiltak. Det synes jeg statsråden skal ta med seg ved de lengre vurderingene om hva vi skal gjøre for barna, ikke for barnevernet.

Presidenten: Representanten Håkon Haugli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Håkon Haugli (A) [19:08:21]: Jeg registrerer at en generell bekymringsmelding for småkommunene er fremstilt som et angrep på en enkelt kommune.

Til det generelle: Dette handler ikke om enkelteksempler. En rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at sannsynligheten for at barnevernsbarn fullfører videregående skole innen de er 23 år, øker med antall innbyggere i kommunen. Det er alvorlig.

Siden det nå går mot slutten av en lang debatt, kan vi være enige om at det er flott at kommunene nå satser på barnevern, og at det alltid er nyttig med studietur. Jeg gleder meg til å besøke Åfjord sammen med representantene Gjul og Håbrekke, statsråden og alle andre som måtte være med.

Presidenten: Linda C. Hofstad Helleland har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [19:09:33]: I vårt arbeid med barna i barnevernet møter vi mange. Jeg har lyst til å holde frem flere av dem vi får gode innspill fra, nemlig Landsforeningen for barnevernsbarn, Organisasjonen for private barnevernstiltak og Forandringsfabrikken.

Derfor lover jeg – det er ikke så mye jeg kan love på vegne av Høyre – fra talerstolen at vi hver eneste dag skal utfordre de rød-grønne og komme med forslag til forbedringer og nye tiltak og sørge for at barna blir satt høyt på dagsordenen, og at de får oppmerksomhet.

Det har vært en litt spesiell debatt. Skal jeg trekke frem noen, synes jeg representantene fra Kristelig Folkeparti har hatt nyanserte og fine innlegg.

Til slutt vil jeg, fordi dette er siste debatten med statsråden på noen måneder, ønske statsråden hell og lykke i sin pappapermisjon, som er selvvalgt, og jeg håper han vil sitte i sofaen med babyen og følge nøye med på hva vi gjør på barnevernsfeltet.

Presidenten: Det kan sikkert hele Stortinget slutte seg til.

Statsråd Audun Lysbakken [19:10:58]: Jeg vil få lov til å takke representanten Hofstad Helleland for det.

Jeg tok ordet – jeg hadde egentlig avsluttet denne debatten for min del nå – bare for å si én ting til representanten Per Sandberg: Jeg synes det er ganske alvorlig og ganske trist at noen skal sette spørsmålstegn ved mitt partis engasjement for barna. Vi er alle uenige om ulike ideologiske veier til det samme målet. Vi er alle uenige kanskje om grunnleggende prinsipper for barnevernet, men jeg mistror ingen politiske motstanderes motiver. Jeg tror på Fremskrittspartiets engasjement for barna. Nå har vi to ganger tidligere i dag fått høre fra Fremskrittspartiets side at SV egentlig er for at staten skal oppdra barna, og at SV er mer opptatt av institusjonen enn av barna. Jeg skulle ønske at representanten holdt seg for gode til sånt, og møtte andre politiske syn med en større respekt. Det synes jeg sømmer seg det debattnivået vi bør ha i denne salen, og den respekt vi bør ha for ulike syn i denne salen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Sandberg (FrP) [19:12:21]: Hvis det er slik at statsråden oppfattet meg dit hen at jeg kritiserte eller mistrodde statsrådens engasjement for barn, tror jeg statsråden begynner å bli veldig hårsår. Det jeg sa i mitt innlegg, og det tror jeg er helt presist, er at Fremskrittspartiet er mer opptatt av enkeltindividet enn SV er, at SV er mer opptatt av å tenke i kollektiv enn det Fremskrittspartiet er, og det tror jeg jeg har rett i.

Jeg registrerer at statsråden fikk tre minutter til å avslutte debatten, men han tok ikke opp noen av de signalene, de spørsmålene jeg stilte i mitt innlegg, om hvorvidt det er en tanke for denne statsråden og denne regjeringen å tenke i andre baner om hvem som kan ta omsorg for barnevernsbarn, annet enn institusjon og fosterhjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.