Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegget fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:03:37]: (komiteens leder): La meg først takke utenriksministeren for en god og fyldig redegjørelse.

Snart 22 år etter Berlinmurens fall, 17 år etter slutten på apartheidregimet i Sør-Afrika og 13 år etter innføringen av demokratiske reformer i Indonesia ser vi at demokratibølgen er i ferd med å vinne fram også i den arabiske verden.

Sjelden har vi hatt muligheten til å være mer dagsaktuelle i en utenriksdebatt i Stortinget enn i dag. På de få dagene som har gått mellom redegjørelsen til utenriksministeren og debatten her, har Hosni Mubarak, som har styrt Egypt i 30 år, gått av. Det er det all grunn til å feire. Vi har sett både i Tunisia og i Egypt, og vi ser også andre steder, at i det øyeblikket man overvinner frykten, kan alt skje.

I morgentimene i dag har USAs utenriksminister, Hillary Clinton, gått ut og gitt sin fulle støtte til de protestene som nå finner sted i Teheran. Hun har sagt at Iran bør følge Egypt, og de har selvfølgelig den samme retten i Iran til å protestere og ha menneskerettigheter som andre steder. Vi ser en spredning og en smitteeffekt også til andre land i regionen. I Bahrain har vi sett at to demonstranter er drept av opprørspolitiet.

Vi må vel alle innrømme at de siste ukenes utvikling kom noe overraskende på de fleste. Men hvilket enormt inntrykk det som nå skjer i andre land i regionen, gjør, opplevde vi i utenriks- og forsvarskomiteen på nært hold da vi nylig var på reise i Midtøsten. Vi besøkte Israel, Jordan og de palestinske områdene. Det er ikke tvil om at Israel–Palestina-konflikten var det altoverskyggende. Samtidig var det ikke tvil om at det som var i ferd med å skje i regionen, også gjorde stort inntrykk og preget møtene og besøkene våre.

Men vi må være klar over at det å være vitne til diktaturets fall, ennå ikke er det samme som å være vitne til demokratiets fødsel. Masseprotester kan få diktaturer til å falle, men det er veldig vanskelig å få demokratier på beina på grunn av protester.

Mange har skrevet mye om hva som vil komme etter Tunisias Ben Ali og Egypts Mubarak. Det er to svært ulike land. I begge land finnes det imidlertid ekstreme grupperinger, men jeg vil advare mot å overdrive den trusselen. Verken i Tunisia eller i Egypt har folkemengdene i noen særlig grad ropt ekstreme religiøse slagord. Engasjementet og sinnet retter seg mot autoritære ledere som driver økonomisk vanstyre og ikke respekterer befolkningens rettigheter. Som modell peker demonstrantene heller på Tyrkia enn på Iran.

Autokrater, både nåværende og potensielle, ser at det er grenser for hvor langt de kan gå, og hvor lenge de kan sitte. Ingen av regimene i regionen er immune mot folkelig opprør. Egypts demonstranter har gitt beroligelse og inspirasjon til andre i regionen ved å si at nå kan vi veien til Tahrir-plassen.

Faktisk er det slik at autoritære ledere i Midtøsten i mange år har brukt trusselen fra islamistiske bevegelser som en unnskyldning for å bli sittende. Det skremmebildet har hatt svært stort gjennomslag i Vesten. Ved å gå god for disse regimene har land i Vesten sviktet både befolkningen og sine egne idealer.

En genuint demokratisk overgang vil ta tid. Jeg er glad for at det militære overgangsregimet i Egypt i hvert fall har signalisert en slik demokratisering ved å forkaste den gamle grunnloven og love valg innen seks måneder. Og ikke minst er jeg glad for at utenriksministeren så tydelig i sin redegjørelse varsler norsk støtte til demokratiseringen i Egypt og i Tunisia. En slik støtte kan bli avgjørende, ikke minst fordi lite av den internasjonale bistanden og støtten til regionen har hatt demokrati og respekt for menneskerettighetene som fokus. For Norge vil det, som utenriksministeren også sier, være naturlig å knytte seg tett opp til EUs initiativer.

For at det skal skje en reell endring, kreves det endring i mer enn frontfigurene. Det kreves endringer i grunnlover, i valgsystemer, i lover, i reguleringer knyttet til politiske partier, i media, i rettssystemet og ikke minst i folks bevissthet. Utenriks- og forsvarskomiteen besøkte Stockholm i forrige uke og hadde bl.a. møter med Sveriges utenriksminister Carl Bildt og bistandsministeren, Gunilla Carlsson. Bistandsministeren har nylig tatt et initiativ til å gi mer penger og bistand til ting som støtter opp under demokratiske bevegelser, som f.eks. sosiale medier. Det er en utvikling også vi bør følge.

Det gjorde inntrykk på meg at utenriksministeren beskrev autoritære samfunns fellestrekk og svakheter. Hans beskrivelse minnet meg på en interpellasjonsdebatt jeg hadde med hans kollega miljø- og utviklingsminister Erik Solheim om Etiopia tidligere, i januar. Der sa miljø- og utviklingsministeren at Etiopia er bedre nå enn på noe annet tidspunkt i historien. Meles Zenawi erstattet et ekstremt brutalt regime med noe langt, langt bedre, og man kan ikke umiddelbart legge menneskerettighetsorganisasjoners syn til grunn, fordi det ikke gir et rimelig bilde av situasjonen. Etter min oppfatning er det en nokså skremmende uttalelse fra utviklingsministeren.

Det kan derfor være naturlig å be utenriksministeren redegjøre for om han ser noen etiske dilemmaer ved å gi store mengder utviklingshjelp til regimer som utvikler seg i stadig mer autoritær retning.

Jeg gledet meg over at utenriksministeren avsluttet sin redegjørelse med en kraftfull appell om å støtte demokrati og sørge for at menneskerettigheter etterleves i praksis. Sett i det lyset er det litt underlig, syns jeg, at regjeringa holder fast på sin motstand mot en individklageordning knyttet til Barnekonvensjonen. Jeg undres over utenriksministerens argument i Dagbladet om at klagemekanismen vil bety mest for land med liten respekt for barns rettigheter, og derfor trenger vi ikke å delta. Det er ikke på den måten menneskerettslige framskritt har blitt kjempet fram gjennom flere år. De har blitt kjempet fram gjennom at enkelte land går foran og presser de svakeste til å følge etter. Og våre rapporter fra de møtene som nettopp er avholdt om dette spørsmålet, tyder på at Norge også i denne runden har forholdt seg helt passive i diskusjonene om klageordning.

Jeg er glad for at utenriksministeren vektla EU som politisk aktør. Det er et perspektiv og en – la oss kalle det – ambisjon som Høyre deler. Spesielt omtalte utenriksministeren utviklingen av en felles utenrikstjeneste i EU. Jeg deler hans ønske om at disse byråkratiske manøvrene skal komme på plass, slik at Catherine Ashtons nye institusjon kan begynne sitt arbeid med å gjøre EUs utenrikspolitikk mer koordinert og mer handlekraftig. Ikke minst utviklingstrekkene vi nå ser langs sørsiden av Middelhavet, understreker betydningen av det.

Da komiteen var på reise til Brussel og Genève for ganske nøyaktig ett år siden, hadde vi bl.a. et møte med Michael Matthiessen – han var tidligere spesialutsending for Solana – og han ga et ganske godt bilde på hvordan det sto til med den felles utenrikstjenesten akkurat på det tidspunktet. Han sa det er som å spille tredimensjonal sjakk med bind foran øynene og én hånd bundet bak på ryggen.

Jeg tror utviklingen i den felles utenrikstjenesten nå går stadig framover – mye tyder på det – og det er en utvikling vi selvfølgelig følger med stor interesse.

Utenriksministeren sa også i sin redegjørelse:

«Vår rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer som assisterer kommisjonen med utvikling av regelverk, er hjemlet i EØS-avtalen.»

En slik formulering kan nok tilsløre noe mer enn den forklarer. Vi får nå jevnlige tilbakemeldinger fra norske aktører i Brussel om at vår adgang til såkalte komitologikomiteer nå snevres mer og mer inn. Dette er temaer vi har diskutert både i denne sal og i Europautvalget tidligere. Jeg vil herved bare komme med en bestilling til utenriksministeren om hvorvidt dette spørsmålet knyttet til «decision shaping» i EU i det hele tatt er en meningsfull måte å snakke om Norges påvirkning der på, og om det blir en del av EØS-redegjørelsen i mai.

Utenriksministeren understreker viktigheten av å være koordinert, fokusert og se mulighetene i EU-arbeidet, og han er opptatt av å videreføre etablerte konsultasjonsordninger. Det er også Stortinget. Som utenriksministeren er svært godt kjent med, har Europautvalget flere ganger understreket betydningen av at den norske regjeringa etablerer et godt forhold til EUs halvårige formannskap, og at norske statsråder deltar aktivt i uformelle ministermøter i EU-sammenheng. Jeg ble derfor litt overrasket da jeg så at utenriksministerens møte med det ungarske EU-formannskapet ble avlyst på kort varsel, og jeg regner med at dette møtet nå snarlig vil bli avholdt.

En 10-minutters innledning kan ikke yte full rettferdighet overfor en vidtfavnende og interessant redegjørelse og ikke minst interessante utviklingstrekk i verden – mens vi står her og snakker. Jeg vil derfor henvise til mine kollegaer, som kommer til å ta opp også andre aspekter av dette i sine innlegg.

Avslutningsvis vil jeg likevel peke på viktigheten av at vi fullt ut tar inn over oss endrede maktforhold i verden, som utenriksministeren også redegjør for. Kina vokser fram som en politisk og økonomisk makt, og USA vender blikket stadig mer i den retning. Det betyr at vår gamle forestilling om at det viktigste er aksen Brussel–Moskva–Washington, kanskje er i ferd med å falle, og at den viktigste sikkerhetspolitiske premissleverandøren nå ligger i Sørøst-Asia. Utenriksministeren nevner sjøl Indonesias viktige rolle i regionen utfyllende i redegjørelsen.

Vi reiser snart med komiteen til Moskva og Murmansk. Jeg tror det vil bli interessant, ikke bare i lys av enigheten her om delelinjeavtalen, men også fordi det er interessant å høre og se på nært hold russiske posisjoner til mange av de tingene som nå skjer i verden.

Svein Roald Hansen (A) [10:14:56]: Jeg vil også få takke utenriksministeren for en perspektivfull redegjørelse, og siden den ble holdt på torsdag, har den folkelige revolusjonen i Egypt vunnet nye seire. President Mubarak har gått av, parlamentet er oppløst og grunnloven satt ut av kraft. De militære har overtatt ansvaret. Fortsatt er spørsmålene mange, men de signaler som er gitt, bærer i seg et håp om at folkets ønske om mer demokrati og frihet kan bli hørt. De militære styrkene viste tilbakeholdenhet under demonstrasjonene. La oss håpe det er et tegn på at de vil bruke klokskap også i den overgangstidsperioden som starter nå, og at de demokratiske kreftene vinner fram. De har sagt at fredsavtalen med Israel skal stå ved lag. Det muslimske brorskap har, ifølge mediene, erklært at de ikke stiller ved presidentvalget, og at de ikke søker flertall ved parlamentsvalget.

Det er grunn til å stille seg bak og understreke utenriksministerens oppfordring til alle som har makt og innflytelse i Egypt, om å ta felles ansvar for en fredelig overgang til demokrati. Det er den eneste farbare vei hvis Egypt også skal lykkes med å skape et bærekraftig grunnlag for sosial og økonomisk framgang, noe som er helt nødvendig for at folk skal få en bedre framtid som de nå har tatt til Facebook og gatene for å få mulighet til å skape seg. Vi må støtte opp under de demokratiske kreftene og den prosessen som er startet i Egypt, i samarbeid med våre europeiske partnere. Vi ser tegn til at den folkelige oppstanden i Tunisia og Egypt gir inspirasjon i mange andre arabiske land. I Jemen, Algerie og Iran er liknende bevegelser på gang.

En fredelig og vellykket overgang til demokrati og fornyelse i Egypt vil kunne få avgjørende betydning for hele regionen og hele den arabiske verden. Hvis landet går i Tyrkias fotspor, kan det vi har opplevd i disse dramatiske dagene, vise seg som et vendepunkt i Midtøsten på linje med Berlinmurens fall i vår egen verdensdel.

Begivenhetene i Egypt er fulgt med uro i Israel. Det er en uro som ikke burde få virke negativt inn på bestrebelsene for en fredsavtale med palestinere og opprettelsen av en egen palestinsk stat. De årelange bestrebelsene for å få til en slik fredsavtale er inne i noen skjebnemåneder. Tidsfristen for å enes om en fredsløsning og etablering av en egen stat for palestinerne som president Obama, statsminister Netanyahu og president Abbas ble enige om i september i fjor, er et drøyt halvår unna. Forhandlingene som startet, er avbrutt. Israel har gjenopptatt byggevirksomheten i bosettingene.

Utenriks- og forsvarskomiteens besøk i Jordan, på Vestbredden og i Israel nylig ga oss innblikk i en situasjon hvor det er behov for mer politisk lederskap, mer politisk vilje og mer politisk mot til å bygge opp under de moderate kreftene og tøyle ekstremistene som finnes på begge sider i denne konflikten.

Grunnlaget for en avtale som i realiteten trekker opp løsningen på alle de vanskelige spørsmålene, ligger i skuffen fra forrige forhandlingsrunde. Lekkasjene i Al-Jazeera bekreftet at palestinerne er villige til å strekke seg langt og atskillig lenger enn Israel. Det er ro og stabilitet på Vestbredden. De palestinske myndighetene samarbeider med israelerne om sikkerheten. President Abbas arbeider for å overvinne splittelsen på palestinsk side. Hamas må stanse islamiseringen på Gaza og velge om de vil være et redskap for palestinernes sak eller om de skal være en brikke i Irans spill i regionen. Palestinernes statsbyggingsprosjekt er praktisk talt fullført på Vestbredden med godkjenningsstempel fra Verdensbanken. Det skal være tillyst nyvalg på president og parlament.

Spørsmålet er hva som vil skje om høsten kommer uten en løsning. Det er et scenario som burde uroe israelerne atskillig mer enn å satse på en fredsavtale med dagens palestinske lederskap på Vestbredden. Det er uforståelig hvis Israel tror de kan bygge en varig sikkerhet på fortsatt okkupasjon og på fortsatt annektering av palestinske områder gjennom nye bosettinger. Det er uforståelig og uakseptabelt at den trakassering av palestinerne som vi selv så eksempler på i Hebron, og som det finnes utallige øyenvitner til i de okkuperte områdene, skal fortsette, trakassering fra bosettere med beskyttelse av israelske militære. Det er uakseptabelt at Israel river palestinske hjem og skoler på Vestbredden fordi de ikke har fått den byggetillatelse som israelerne selv har nektet dem. Det er uforståelig at Israel ikke skal respektere det samme organet som opprettet staten, nemlig FNs hovedforsamling. Derfor er 2011 ikke bare et skjebneår for palestinernes ønske om og behov for en egen stat. Det er også en korsvei for Israel. Israel bør gripe den muligheten som nå foreligger. Israel må bryte ut av illusjonen om at det er en militær makt som gir trygghet. Det er bare en fredsavtale og påfølgende forsoning som kan gi den trygghet Israel og israelerne også har et legitimt krav på.

Hvordan ivaretar Norge best sine interesser i den brytningstid vi er inne i internasjonalt? Titalls millioner løftes ut av ekstrem fattigdom gjennom sterk økonomisk vekst i flere land i Asia, Sør-Amerika og Afrika hvert år. Det økonomiske tyngdepunktet forskyves, og med det den økonomiske innflytelsen. Kina feirer ikke at de er blitt verdens nest største økonomi, men deres innflytelse vokser likevel på mange plan og gjennom mange kanaler. En konsekvens må være at viktige internasjonale institusjoner må endres, slik at de fanger opp denne utviklingen. Det gjelder FNs sikkerhetsråd, det gjelder organisasjoner som Verdensbanken og IMF. Hvis ikke, vil disse institusjonene miste sin legitimitet.

En annen viktig erkjennelse er at det vi nå ser som nytt, er hva utenriksministeren kalte «den nye normalen». Jeg vil legge til: Vi må også venne oss til at forandring er det normale, for denne utviklingen er ikke i sin sluttfase, den er snarere bare i slutten av sin begynnelse.

Og for det tredje må vi være til stede i de nye og voksende økonomiene. Det er viktige markeder for norsk eksport. Gjennom EFTA forhandler vi nå frihandelsavtaler med India, Vietnam og Indonesia. Vi må arbeide for at forhandlingene med Kina kan gjenopptas så snart som mulig. Regjeringens strategidokumenter overfor Kina, Vietnam og Brasil, som nå kommer, er nyttige redskaper i arbeidet mot nye markeder.

Vårt nære forhold til USA er og vil fortsatt være viktig, men samtidig vil vårt forhold til Europa vokse seg viktigere, ikke minst når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikk. Økonomisk er det indre markedet helt avgjørende, selv om vi skulle lykkes godt på de nye, voksende markedene i Asia og Sør-Amerika.

EØS-avtalen er nå gjenstand for en gjennomgang både her hjemme og i EU. Dette kan gi grunnlag for det jeg vil kalle en oppdatering av avtalen i lys av 17 års erfaring og utviklingen i EU når det gjelder beslutningsstrukturer. Med Lisboa-traktaten har EU-parlamentet fått økt makt, en institusjon EØS-avtalen ikke gir oss noen formelle kanaler til. Jeg mener EFTA-landene bør søke å få en formell kanal inn til parlamentet. Det kan f.eks. være rett til å bli hørt i komiteene før de avgir sin innstilling, og et sete i COSAC for oss her i Stortinget.

Det er behov for bedre mekanismer når EU vedtar overgripende politiske målsettinger, som vi har sett i klimapolitikken, og fordeler oppgavene seg imellom, uten at vi er med i en slik fordeling når tiltakene også gjelder i EØS-området.

Vi bør få en avklaring med tanke på hvem som skal ha rett til å bøtelegge eller iverksette andre straffetiltak mot bedrifter i EFTA-landene, så vi unngår en dragkamp om dette fra sak til sak. Jeg snakker altså om den institusjonelle siden av EØS-avtalen og ikke om rammene og omfanget av avtalen.

Uttalelser om EØS og Sveits-avtalene fra rådet i desember reiser også en annen problemstilling som vil berøre oss. Hva skal EU gjøre med mikrostatene Andorra, San Marino og Monaco? Det ungarske formannskapet er gitt i oppdrag å finne en løsning på hvordan også disse kan integreres i det indre marked. Selv ser de behov for det etter at mulighetene til å leve som skattesmutthull og skatteparadiser heldigvis er blitt kraftig innsnevret. Det er to veier inn i det indre marked. Det ene er gjennom EU-medlemskap, og det er neppe aktuelt. Det andre er gjennom EØS. Om den veien skal være aktuell, er opp til oss.

Dette er ikke blant de største utfordringene vi står overfor framover, men de må løses, de også.

Morten Høglund (FrP) [10:24:12]: I går rørte det iranske folk på seg. Kunne situasjonen fra Kairo kopieres i Teheran, ville det vært en velsignelse. USAs utenriksminister var ute og støttet de iranske demonstrantene. Den form for støtte er viktig i kritiske øyeblikk, og vi forventer at Norge er like tydelig i sin støtte.

Folket i Egypt klarte å sparke sin president, og ringvirkningene vil føles i lang tid i Egypt og utenfor. Det er nå å håpe at Egypts fremtid ser lysere ut uten Mubarak, og at man kan få på plass en grunnlov og institusjoner som kan gi rammer for et land der grunnleggende rettigheter ivaretas, der den kristne minoriteten kan leve i trygghet, og der freden med naboene, inkludert Israel, ivaretas.

Det er nå interessant å se hva som skjer i andre land i den arabiske verden og i regionen for øvrig. Altfor lenge har gamle menn undertrykket egen befolkning, sikret egen familie og venner og kanalisert alle protester i andre retninger enn mot eget regime. Nå kan flere ledere stå for fall. Selv om all forandring kan synes skremmende og destabiliserende, er det vår overbevisning at ingenting er mer stabiliserende på lang sikt enn demokrati og frihet. Om det er det vi får, gjenstår å se. Men det er viktig at vi gir vår støtte til de krefter som arbeider i den retning.

Som nevnt har folket i Iran nå begynt å røre på seg. Om det er slik at destabilisering i deler av Midtøsten er skremmende fordi det utfordrer det som er kjent og trygt, er det jo slik at fortsatt stabilitet i Iran er det skremmende, fordi regimet der, som vi kjenner, har en politikk som virker mot demokrati og fred i regionen.

I utenriksministerens ellers grundige redegjørelse var det slående å legge merke til at han ikke omtalte Iran med ett ord – heller ikke som en faktor for ufred i Midtøsten eller mangel på fredsavtale. Da utenriks- og forsvarskomiteen besøkte regionen i januar, var alle sider opptatt av å formidle et bilde der Irans destruktive rolle var et problem. Utenriksministeren hoppet også bukk over Hamas og deres ansvar for splittelsen på palestinsk side.

Utenriksministeren leverte en omfattende redegjørelse, og han ga verden sin politiske diagnose. Men jeg savnet en klarere vektlegging av hvordan de norske interessene skal ivaretas. Jeg fikk med meg G20-utspillet. Men hva med innholdet i WTO eller frihandelsavtalene? Hva med den norske strategien når EU nå etablerer sin utenrikstjeneste? Hvordan skal vi virkeliggjøre NATOs nærområdestrategi? – for å nevne noen av de områder som må fylles med et politisk innhold i årene som kommer.

Retorisk er utenriksministeren god til å beskrive Norges posisjon i verden. Men jeg har til gode å se utenriksministeren flytte norsk politikk på viktige områder i forhold til norske interesser. Vi fortsetter å sparke oss selv på leggen og undergrave norske interesser, fordi vi gir innrømmelser til særinteresser, eller fordi vi ikke makter å gjøre nødvendige budsjettmessige endringer. Her tenker jeg ikke minst på landbrukspolitikk og forsvarspolitikk.

NATO-samarbeidet og endringer i strategisk konsept omtales i redegjørelsen. Men NATOs manglende interesse for norske problemstillinger problematiseres ikke. Den manglende interesse som til nå eksisterer blant våre allierte for våre nærliggende utfordringer, stiller ekstra krav til vår sikkerhetspolitiske tenkning og innretning. Det kunne være interessant å høre utenriksministerens vurdering av om han forventer at NATOs oppmerksomhet mot nordområdene blir bedre som følge av NATOs nye strategiske konsept.

Forholdet til Russland og ikke minst nye muligheter i vårt naboskap ble omtalt under delelinjedebatten i forrige uke. Dette er viktig for Norge, ikke bare i en bilateral sammenheng, men også innenfor rammene av den nordlige dimensjon, Barentssamarbeidet eller i Arktisk Råd. Norge og Russland vil sammen kunne legge viktige premisser for samarbeidet og trekke det i ønsket retning.

Forskning i Arktis har etter hvert fått mye oppmerksomhet, og vi har lyktes med å etablere Svalbard som et godt sted for både læring og forskning. Andre arktiske stater, som f.eks. Canada, satser nå på å bygge ut forskningssentre i eget arktisk miljø. Norge bør som en ledende arktisk stat vurdere om det er fornuftig å engasjere seg i disse prosjektene. Norsk interesse for Arktis går langt utover de områder vi er tilkjent råderett over. Da kan en forskningsmessig deltakelse i prosjekter i både Canada og Russland gi støtte til den norske arktiske dimensjon.

Handelspolitikk og frie markeder er viktig. Vi er på nytt spente på om vi kan få et resultat av den pågående utviklingsrunden i WTO. Utenriksministeren sier at Norge skal gjøre sitt for å få et resultat. Vi vil ikke unnlate å påpeke at norske posisjoner ville ha vært mer logiske og bedre innrettet hvis vi la til side den proteksjonistiske handelspolitikken på landbruksvarer. Vi mener dette ville ha tjent norske arbeidsplasser og norske forbrukere på en bedre måte enn dagens politikk, hvor vi er proteksjonistiske i forhold til landbruk, mens vi er frihandelsapostler på så godt som alle andre områder, inkludert fisk. Hadde vi strategisk valgt andre posisjoner på landbruk, kunne vi også lettere ha sett for oss en frihandelsavtale med USA – verdens største økonomi. Nå synes det urealistisk. Vi er allikevel fornøyde med at vi søker å få handelsavtaler med store markeder som Kina, India, Russland og Indonesia. Dette vil være viktige bidrag for norsk økonomi, men vi forstår ikke hvorfor vi ennå ikke har fått frihandelsavtalen med Colombia til ratifikasjon. Den er ikke like stor i omfang som de som er nevnt, men et stykke jobb er gjort. Avtalen er ferdig og bør kunne settes i verk. Hvis det er slik at man kvier seg av menneskerettighetsgrunner, vil vi også advare mot menneskerettighetssituasjonen i et par av de andre landene Norge skal forhandle med. Vi forstår ikke at vi på den ene siden aktivt søker en avtale med Kina, og på den annen side ikke tør å be Stortinget ratifisere avtalen med Colombia. Vi for vår del ønsker begge avtaler velkommen.

Fremskrittspartiet er enig i at menneskerettigheter betyr mye i forhold til de land vi samarbeider med, men i hovedsak er vi av den oppfatning at handel kan virke positivt. Derfor er vi f.eks. ikke tilhengere av en handelsboikott av Cuba. Det kan finnes grunner til å boikotte et land, eller unnlate å fremme handel med et land, men Colombia befinner seg etter vår mening overhodet ikke i en slik situasjon.

EUs nye utenrikstjeneste kan, som utenriksministeren sier, gi oss utfordringer, ikke minst fordi denne tjenesten aktivt vil drive næringsfremme av EUs bedrifter. Hvordan møter vi dette? Hvordan innretter vi vår utenrikstjeneste og Innovasjon Norges utenlandskontorer? I disse dager går beskjeden ut om at Norge vil nedlegge Innovasjon Norges kontor i Dubai, for å nevne et eksempel. Andre stillinger knyttet til Innovasjon Norge ved flere ambassader legges også ned. Svarer disse reduksjonene til utfordringene for norske bedrifter i et globalisert marked? Jeg vet at utenriksministeren er opptatt av en utenrikstjeneste som er relevant, og hele tiden ser på behovet for å oppskalere eller nedskalere i forhold til rådende utfordringer. Men i lys av de endringer som kommer i EU, og det budsjettpress som er på Innovasjon Norge, kan det være behov for å gå noen ekstra runder for å sikre Norge tilstedeværelse i viktige markeder.

Det er jo heller ikke slik at ethvert historisk engasjement fortjener en fortsettelse. Et eksempel er vår tilstedeværelse på Sri Lanka. Statsråd Solheim skal visst besøke landet i nær fremtid. De rapporter jeg ser, tyder på at Norge ikke er velkommen til å spille noen som helst rolle i landet. Dette kan sikkert løses med noen sjenerøse overføringer av penger, men det kan vel ikke være slik at det er så mye prestisje knyttet til vårt engasjement på Sri Lanka at vi ikke makter å pakke sammen og si at nok er nok?

Utenriksministeren trakk frem «forandringer» som et ord som beskriver mye av det som nå skjer. Også på vårt kontinent skjer det forandringer, mye på grunn av en alvorlig finansiell krise. Når land eller grupper av land havner i en krise, presses man til å tenke nytt og mer effektivt enn tidligere. Derfor kan krisen som mange medlemsland i EU opplever, faktisk føre til at samarbeidet på visse områder blir lettere; det blir en nødvendighet for å klare seg gjennom stormen. Utfordringen for Norge, som ikke er i samme pressede situasjon, blir å matche dette.

EUs nye utenrikstjeneste har vært nevnt, men det vil også være andre områder hvor det skjer endringer som vil utfordre oss. Derfor må vi hele tiden være villige til å omstille oss for å sikre våre interesser. Norges oppgave nå er å sikre konkurransekraften på lik linje med en rekke land som har gjort smertefulle tiltak for å slanke offentlig sektor og modernisere seg selv, mens vi har vært så altfor opptatte av å være selvtilfredse og beskrive Norge som en øy av stabilitet i en urolig verden.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:33:57]: Først vil eg takke utanriksministeren for ei svært god utgreiing som eg synest var veldig perspektivrik – ikkje minst har ein verkeleg teke inn over seg to endringar. Den eine er at kontakten over Stillehavet antakeleg kjem til å prege verda meir enn kontakten over Atlanterhavet i tiåra framover, og kva det betyr for Noreg, og den andre er at ein ikkje berre støtte seg til eit litt forelda bilete, som vi har lett for alle saman, nemleg at verda beveger seg i ei liberaldemokratisk retning, men at det snarare finst eit sett av samfunnsmodellar som vert nysta saman, der mange ulike har vekstvilkår i ulike periodar.

Eg vil bruke mykje av innlegget mitt til å reflektere litt rundt situasjonen i Egypt. Eg sat og såg på BBC World den kvelden Mubarak gjekk av, og såg på feiringane. Eg fekk litt déjà vu-kjensle til den hausten då eg sjølv fylte 18 år – hausten 1989 – og revolusjonen i Aust-Europa. Det var fantastiske bilete, opplever eg. Det er interessant å sjå på nokre trekk: for det første kombinasjonen av ekstreme forskjellar – ein liten elite og enorm fattigdom blant folk flest – og den veldige krafta som demokrati, ytringsfridom og andre fridomar har. Det har krut i seg i kvar situasjon. Lat oss hugse at i tillegg til denne krafta i demokratiet i Egypt, er Egypt eit land med enorm fattigdom, men samtidig eit av landa med størst kapitalflukt i Afrika – med ein liten elite som har flytta ut store pengar, og som har hatt enorme ressursar. Den kombinasjonen har nok vore heilt sentral i å utløyse det som har skjedd både i Tunisia og i Egypt.

Så meiner eg at det har vore interessant å sjå den rolla openbert mange kvinner har spilt i demokratiprosessen i Egypt – som aktive deltakarar, som leiarar og som talspersonar. Det er noko eg synest vi kanskje skulle ha eit endå sterkare fokus på i politikken her. Det kan fort verte den aller største utfordringa i den prosessen Egypt no skal inn i – om kvinners rettar vert like viktige som andre demokratiske rettar i landet.

Så det er å håpe at vi no kan få ei utvikling i demokratisk retning i Egypt, i Tunisia og i andre land i regionen, men det er vanskeleg å spekulere i kva som vil skje. Men eg føler at det gir grunnlag for å ta opp nokre andre interessante spørsmål, for det første det eg vil kalle Vestens ofte uklare moral i møte med den typen prosessar. Det var jo ikkje slik at USA og alle andre frå starten av kasta seg over med eintydig støtte til demokratirørsla i Egypt – i motsetning til demokratirørsla i Iran, som dei kasta seg over med eintydig støtte. Dette viser nok òg litt av, i alle fall enkelte, vestlege lands problem. Utanrikskomiteen var nettopp i Midtausten, og noko av det som der vart tydeleg, var kva for problem mange års feilslått politikk i fleire variantar har ført til overfor Irak. Først støttar ein opp om Irak som eit bolverk mot Iran. Så går ein til krig mot Irak, og no sit ein tilbake med ein situasjon der Irans innverknad i Irak truleg er sterkare enn han har vore på mange tiår, noko som fort kan slå tilbake igjen på USA og andre land.

Så føler eg at denne situasjonen òg viser oss at stabilitet – som vi ofte brukar som eit credo om ein region eller eit land der det er ro – truleg er ein skjør og dårleg ven i møte med det utanriksministeren sjølv skildrar som «forandringenes tid». For det første er «stabilitet» i løpet av få augeblinkar, eller på få veker, forandra til den største forandringa vi har sett på lenge. Men for det andre synest eg òg det er interessant å sjå at omgrepet «revolusjon» og dei endringane vi har sett, forandrar innhald over tid.

Eg har sjølv opplevd to revolusjonar i vår nærleik i mi vaksne tid. Det er den fredelege og demokratiske revolusjonen i Aust-Europa, og den fredelege og demokratiske revolusjonen i Egypt. Eg trur det på ein heilt annan måte kan gi «forandring», folkeleg demokratisk forandring, eit godt rykte. Det utfordrar oss på om det verkeleg er stabilitet som er det beste for utviklinga av ein region, for ei løysing av Israels okkupasjon av Palestina og for andre spørsmål, eller om vi bør vere tøffare med å utfordre oss sjølve og søkje støtte til dei kreftene som politisk og økonomisk søkjer forandring, f.eks. i Egypt og i andre arabiske land.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:39:14]: En av de store hendelsene i fjor for den jevne nordmann var vulkanutbruddet på Island, som berørte mange. I 1783 og 1784 var det også et veldig stort vulkanutbrudd på Island, et vulkanutbrudd som medførte at sommeren 1784 ikke kom, og man fikk uår i avlinger rundt omkring i hele Europa. I etterkant av 1784 var det flere kalde vintre, og det ble uår etter uår. Det ble folkelig oppstand, og vi fikk den franske revolusjonen i 1789. Høye matvarepriser brukes som en av forklaringene på at nettopp den franske revolusjonen kom.

I vinter har vi igjen sett betydningen av matvareprisene. Alltid når det er revolusjoner, har det sammensatte årsaker. Men en av årsakene til at det tippet over nå – som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse når det gjaldt både Tunisia og Egypt – var at veldig mange der bruker nesten hele sin inntekt på mat. Når man ser at matvareprisene øker, blir det sosial uro, og i disse tilfellene også revolusjon.

Siden FN begynte å lage matprisindekser i 1990, er vi nå på det høyeste nivået noensinne – høyere enn under den krisen vi hadde i 2008. Da ble det uro i Haiti. Nå ser vi uro flere steder, i det siste i Nord-Afrika. Mange steder i verden bruker folk 50–80 pst., eller nesten 100 pst., av alt det de tjener, på mat. Omtrent hvert sjette menneske på jorda kjemper hver eneste dag for å klare å få nok brød. Ifølge FN dør det et barn hvert sjette sekund på grunn av underernæring.

I 2010 var vi litt i overkant av 6,5 milliarder mennesker på jorda. I 2050 skal vi ifølge FN være 9,2 milliarder mennesker på jorda. Ifølge FN trenger vi 70 pst. mer matproduksjon i 2050 enn det vi har i dag. Samtidig ser vi at på grunn av klimaendringer blir det i flere og flere områder umulig å dyrke mat. I andre deler av verden bygges matjorda ned, altså får vi mindre dyrket mark og færre steder der det er dyrkbart. Vi skal bli flere folk; og matprisene er historisk høye i dag.

Dette påvirker internasjonal politikk i veldig, veldig stor grad. Det er på tide vi i en norsk utenriksdebatt begynner å diskutere mat og matpolitikk, for det er så mange mennesker det angår. Nesten en sjettedel av menneskeheten har per dags dato for lite. Det skaper folkevandring, det skaper ustabilitet, og det er allerede sult.

Derfor forundrer det meg litt at Fremskrittspartiet i dag igjen tar til orde for en ukritisk frihandel med mat, når en ser hvilke konsekvenser det har at man ikke har en nasjonal matpolitikk og stabilitet i matvareprisene. Det er underlig sett i lys av den siste månedens revolusjoner at man ikke ser sammenhengen mellom matpris og politisk ustabilitet. Da er det tre punkter som er spesielt viktige:

• Ethvert land må ha både rett og plikt til egen matproduksjon, for det er det viktigste ethvert land kan sørge for til sin egen befolkning. Da kan vi ikke nå gå inn i en ny WTO-runde der man fortsatt har en blind tro på frihandel og ikke ser betydningen av å ha stabilitet på matvaresituasjonen.

• Internasjonalt har man de siste årene hatt en nedbygging av landbruksbistanden. Det må nå snu. Noe av det viktigste i Cancún var kravet fra utviklingslandene om klimatilpasning. Hva er klimatilpasning? Jo, det er klimatilpasning av landbruk, slik at folk som blir berørt av klimaendringer, og land som blir berørt av klimaendringer, kan klare å ha et landbruk som brødfør egen befolkning. Vi må komme mer inn på landbruksbistand. Vi må følge opp det som skjedde i Cancún, og øke støtten til klimatilpasning.

• Jeg mener det er veldig viktig å se på tiltak som stabiliserer matvareprisene i verden. I 2008 så vi en veldig boom på noen varer. Det siste året har prisen på hvete økt med 80 pst., altså har prisen på brød til folk økt veldig. Jeg mener at man igjen må gå en runde, også Norge, med forhåndslagring av korn for å skape stabilitet. Hadde mange land gjort det – som f.eks. USA gjør – ville det ha blitt mer stabilitet i matvareprisene, og det har direkte innvirkning på det enkelte individ.

FNs tusenårsmål nr. 1 er å halvere antallet som sulter innen 2015. Med den utviklingen vi har nå, kommer antallet som sulter, til å gå opp. Det kan vi ikke sitte og se på. Det skaper ustabilitet, det er umoralsk, og vi må utforme en ny politisk retning.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [10:44:23]: Jeg er heldig som får lov til å komme og være med på debatten etter utenriksministerens redegjørelse. Det har jeg vært før, uten å ha vært med på selve redegjørelsen.

Siden utenriksministeren ga sin redegjørelse sist torsdag, har vi vært vitne til en revolusjon i Midtøstens største arabiske land. Som flere andre har sagt, har President Mubarak gått av. Hæren har fått makt i en periode, mens ny grunnlov skal lages og frie valg forberedes i Egypt. Vi kan være vitne til et historisk tidsskifte i Midtøsten.

Ett bilde har brent seg fast på min netthinne – mange muslimske demonstranter som bøyde seg i bønn på Tahrir-plassen i Kairo, mens kristne ungdommer sto hånd i hånd og dannet en beskyttende ring rundt dem. De sto sammen om frihetskampen. Måtte dette fellesskapet også borge for at millioner av kristne i Egypt nå får sine menneskerettigheter på linje med andre. De må ikke glemmes når frihetsverdiene skal konkretiseres i en fungerende rettsstat og et sant demokrati.

I løpet av måneden har to autoritære arabiske regimer falt – først i Tunisia, så i Egypt. Nok en gang skjedde noe ekspertene ikke forutså. Det minner om 1989, da kommunistdiktaturene i Øst-Europa raknet. Vi kan mene at diktaturene ikke kan vare evig, men vi vet ikke når de faller. Tyranner kan med brutale maktmidler lenge demme opp for folkeviljen, men plutselig brister demningen. Da faller regimene sammen som murhus uten armering, når det folkelige jordskjelvet rammer dem.

I Kristelig Folkeparti har vi lenge fulgt utviklingen i Midtøsten med kritiske øyne. Autoritære og korrupte regimer, manglende demokrati og ytringsfrihet, overgrep mot trosfriheten og andre menneskerettigheter, liten satsing på utdanning, især for kvinner, og altfor svak økonomisk vekst har ført regionen inn i en historisk bakevje.

Kontrasten er stor til lille Israel. Som en demokratisk øy i et hav av arabiske diktaturer har denne ministaten vist at økonomisk og sosial utvikling er mulig i et karrig landskap. Israel preges av kraftig økonomisk vekst, banebrytende teknologiske nyvinninger og et vedvarende demokrati. Det samme unner vi alle Midtøstens folk.

Men vi kan ikke ta utfallet for gitt. Det kan gå som den gang den persiske sjahens regime falt, bare for å bli erstattet av ayatollaenes skrekkregime. En slik ulykke unner vi ikke den arabiske verden. En annen fare er at islamistiske ekstremister vil prøve å oppheve de fredsavtalene som Israel i dag har med Egypt og Jordan. Disse fredsavtalene har lenge vært stabiliserende pilarer i et konfliktfylt Midtøsten. Men i Hamas, Hizbollah og Egypts muslimske brorskap finnes de som vil fjerne disse fredsbærende bjelker.

I Kristelig Folkepartis ser vi på revolusjonen i Egypt som et tegn i tiden til Israel og palestinerne. Både hensynet til Israels sikkerhet og palestinernes rettigheter taler for at begge parter nå må ta de smertefulle kompromisser som kreves for å få til en fredsløsning. De må forplikte seg til fredelig sameksistens, gjensidig anerkjennelse og samarbeid i stedet for ødeleggende konflikt. Men da trenger de støtte til en fredsavtale fra arabiske naboland og ingen hatpropaganda og antisemittisk agitasjon fra terrororganisasjonen Hamas eller andre uforsonlige grupperinger som ikke vil innrømme Israel noen rett til eksistens, eller palestinerne noen rett til en framtid med selvstyre.

For meg står det klart at denne utenriksdebatten finner sted i en tid for forandringer i det større Midtøsten. En rekke land trenger grunnleggende reformer. Sudan står ved et spesielt veiskille. Der ga folkeavstemningen i sør et overveldende flertall på nær 99 pst. for løsrivelse og dannelse av en selvstendig stat i Sør-Sudan. Året 2011 vil bli historisk. Det internasjonale samfunnet må se sitt ansvar og bidra til at delingen av Sudan kan skje på fredelig vis og bidra til at den nye staten får en god start. Også Norge må vise handlekraft nå. Kristelig Folkeparti etterlyser et raskt initiativ fra regjeringen når det gjelder denne utfordringen. Det haster. USA bidrar nå sterkt, men også europeiske land må ta ansvar.

Norge har helt spesielle bistandsbånd til Sør-Sudan og inngang hos myndighetene både i nord og sør. Det vil være en historisk forsømmelse om vi ikke gir et kraftfullt bidrag til fredelig statsdeling og nasjonsbygging i Sudan i dette skjebneåret. Handler vi ikke raskt nok, svikter vi en historisk sjanse.

Trine Skei Grande (V) [10:49:50]: Det å ha en bred utenrikspolitisk redegjørelse for Venstres synspunkt er vanskelig på fem minutter. Jeg må i og for seg si at utenriksministerens analyse var god, og at han tar opp mye som vi også er enige om. Men i de fem minuttene man har, må man fokusere på mye av det man også er uenig om. Jeg vil si at utenriksministerens analyse er en god analyse, og det er godt diplomatisk håndverk. Men jeg synes av og til at utenriksministeren opptrer noe holdningsløst. Jeg skal komme tilbake til det.

Jeg har lyst til å begynne med det alle har begynt med – det fantastiske som faktisk har skjedd i Egypt – fra redegjørelsen ble holdt til nå, har vi opplevd at en diktator har gått. Jeg synes det er viktig at vi, ikke bare som stat, men også vi som har søsterpartier i Egypt, bør bistå i demokratibyggingen og den jobben de nå har foran seg.

Fredag 11. februar kommer til å bli en viktig dag i Egypts historie – en viktig dag for alle arabiske land. Det er fantastisk at dette skjedde så fredelig som det gjorde. Det viser at nå beveger arabiske land seg et skritt mot demokrati. Det viser også at de som trodde at brorskapet skulle vinne den første kampen, og at man hadde Iran som ideal, kan se på demokratikampen som nå begynner i Iran som følge av dette, som et tegn på at det hadde de ikke.

Jeg har lyst til å snakke om det samme som Bård Vegar Solhjell tok opp, nemlig at vi ofte har opptrådt med doble standarder overfor disse landene. Vi har snakket pent om demokrati, men akseptert diktatorenes makt. Jeg synes det er viktig at Norge ut fra vår posisjon kan ha en utenrikspolitikk som sterkt formidler verdier både knyttet til menneskerettigheter og til demokrati, og at de grunnleggende menneskerettighetene faktisk gjelder overalt. Da synes jeg det er rart å ha en utenriksminister som berømmer en militærdiktator, som kaller ham en myndig leder, berømmer hans fredsinnsats og bemerker at han vant en overbevisende valgseier sist. Jeg mener at vi skal stå opp for demokratiske menneskerettigheter – det samme demokratiet og de samme menneskerettighetene, samme hvor det trengs. Jeg mener at mye av den konflikten som har oppstått mellom arabiske land og Vesten, faktisk har sin base i at vi har opptrådt med doble standarder: Demokratiet er mye verdt ett sted, men ikke så mye verdt så lenge vi trodde vi hadde diktatorene på vår side.

Det samme mener jeg gjelder vår store nabo i øst, nemlig Russland. Et medlem i mitt søsterparti i Russland sa at «demokrati» er et så edelt ord at det bør aldri ha noe ord foran seg. Det å kalle noe for et «russisk» demokrati er det samme som å sette «elektrisk» foran «stol». «Demokrati» er et ord som skal stå for seg selv. Demokratiet skal ha noen universelle verdier, og vi bør kjempe for at de som står for de verdiene, får all vår støtte.

Derfor er jeg glad for at utenriksministeren løftet Hviterussland, Europas siste diktatur, i sin redegjørelse, men de uttalelsene utenriksministeren hadde, må også forplikte og bidra til handling. Vi bør bidra med studentasyl til de studentene som nå blir kastet ut på grunn av sin kamp for demokrati, og vi bør presse Russland til å stå på for dette landet. Så vidt jeg vet – utenriksministeren må gjerne avkrefte det; det blir jeg glad for – har Norge så sent som i januar vært i forhandlinger om bedre handelsavtaler mellom Hviterussland og Norge, noe som EU har sagt et klart nei til.

Det er faktisk sånn at verden er i bevegelse i en mer liberal retning. Det er stadig flere som kan stemme ved frie valg, det er stadig flere som vokser opp under en fri markedsøkonomi, og vi er på riktig vei i en historisk utvikling. Om det er sosialistiske diktaturer eller militære diktaturer som faller, som vi opplevde både i 1989 og nå, i 2011, er det likevel totalitære regimer. Og da skal vi være på den riktige siden. Vi skal være de som formidler verdier knyttet til menneskerettigheter og demokrati. Vi skal ikke være de som analyserer, men vi skal faktisk være de som står for noe.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:54:56]: Takk for mange gode innlegg og perspektiver. Jeg skal forsøke å komme inn på en del av det som har vært tatt opp til nå i debatten.

For det første, når det gjelder Egypt, tror jeg vi alle er enige om holdningene til det historiske som har skjedd. Aftenposten hadde en førsteside på lørdag hvor det sto: «Nå venter friheten.» Det er et håp mer enn et postulat, vil jeg si. Veldig mye usikkerhet ligger foran Egypt, og vi må nå finne den rette veien for hvordan vi kan støtte, slik at demokratiske krefter, liberale krefter og folkets røst kan komme til uttrykk. Situasjonen er jo den at en general uten uniform er nå erstattet av en generalstab i uniform, som har opphevet grunnloven, som har oppløst nasjonalforsamlingen og som har videreført unntakstilstanden. Det er et krevende utgangspunkt for veien videre.

Vi legger vekt på at Norge, sammen med andre land, skal bidra på best mulig måte – men legg merke til én av de unge demonstrantene på plassen som sa at de klarte dette selv. Det var et sterkt budskap om betydningen av at egypterne eier sin egen fremtid og sin egen revolusjon.

Norge vil i dagene som kommer, kartlegge denne utviklingen og muligheten for handlingsrom for norsk støtte i Egypt. Det kan bety at vi styrker ambassaden i en tid framover. Vi ønsker systematisk å vurdere kontakten med sentrale aktører i Egypt, regionalt og internasjonalt, og vurdere hvordan vi kan bruke norske ressurser. Vi vil videreutvikle og øke demokratistøtten gjennom eksisterende lokale, regionale og internasjonale nettverk og samarbeidspartnere. Vi må fokusere på områder der vi har særlige forutsetninger for å bidra. Slike områder kan være støtte til menneskerettighetsorganisasjoner, sivile samfunn, valgobservasjon, styrking av frie medier, kulturstøtte og annen relevant kunnskapsutvikling i tråd med egypternes behov. Det kommer til å være vår linje fremover, og vi går i gang med det arbeidet nå.

Det var et spørsmål om Etiopia. Ja, det er et land med store mangler på menneskerettighetsområdet, og et parti som vinner med 99 pst. av stemmene, sier noe om hvordan demokratiet er i praksis. Etiopia er ett av de landene som har kommet lengst i nå FNs tusenårsmål, som har høy økonomisk vekst og er en viktig regional makt. Etiopias leder har også en tung stemme innenfor Den afrikanske union på vegne av Afrika i mange sammenhenger. Vi må også her balansere klare budskap om demokrati, menneskerettigheter, utvikling og samtidig forholde oss til Etiopia som en afrikansk og internasjonal aktør. Det er en balansegang. Det vedgår jeg, men det er regjeringen klar over og opptatt av.

Representanten Høglund var opptatt av mange ting. Han mener at jeg ikke har flyttet norsk utenrikspolitikk nevneverdig, selv om det fremmes god retorikk. Det kunne jo tolkes som en kompliment fra Fremskrittspartiets side sett fra mitt perspektiv – jeg opplever at vi har bred støtte for den utenrikspolitiske kursen som vi har debattert ved mange anledninger. Men på ett område sier han noe jeg vil kommentere, nemlig at NATO viser manglende interesse for utviklingen i nord. Jeg vet ikke om han bruker Aftenpostens metode med å søke ordvalg på WikiLeaks, og finner ut at «Arktis» og «høye nord» er nevnt sjelden. Til det vil jeg kommentere det samme som jeg har skrevet i Aftenposten om det i dag, nemlig at det aldri har vært Norges mål å rope ulv om nordområdene i NATO. Fire av fem kyststater rundt Arktis er NATO-medlemmer. Fem av åtte medlemmer i Arktisk Råd er NATO-medlemmer. Vårt nordområdediplomati retter seg i hovedsak mot hovedstedene til en lange rekke partnere som viser økende interesse for Arktis og nordområdene, Arktisk Råd og samarbeidet som skjer der. Jeg har to ganger orientert om utviklingen i nord i NATOs råd, og det har jeg gjort på en måte som ikke er ment å bringe alarmbudskap, men å øke kunnskap og informasjon.

Til representanten Svendsen kan jeg si at vi arbeider aktivt med Sudan, i nært samarbeid med resten av troikaen og ikke minst Den afrikanske union, som må være ledende på dette felt.

Overfor representanten Skei Grande kan jeg også bare bekrefte at vi sterkt skal formidle demokrati og menneskerettigheter. Jeg tror det er slik også Norge kjennes igjen, enten det er overfor Hviterussland eller andre stater som vår nabo Russland. Vi forhandler ikke om en handelsavtale med Hviterussland. Vårt mål er å få en handelsavtale med Russland. Komplikasjonen er at Russland har inngått en tollunion med Hviterussland og Kasakhstan, så de er på et vis med på kjøpet. Men vårt fokus er Russland, som snart kan bli medlem av WTO.

Når det gjelder individklagespørsmålet, vil jeg bare si kort at vi ønsker flere avklaringer før vi tar stilling til Norges tilslutning. Det er ikke utelukket at vi kommer til å gjøre det, men når det gjelder både den økonomiske og sosiale konvensjonen og Barnekonvensjonen, mener vi det er grunn til å stille en del spørsmål om hva dette kommer til å bety i form av vår deltakelse i internasjonalt samarbeid og forpliktelse for norske folkevalgte organisasjoner. Men vi er en pådriver for barns rettigheter. Vi har inkorporert Barnekonvensjonen, vi støtter opp om barns rettigheter i internasjonalt samarbeid, og vi fortsetter med det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:00:11]: En norsk skipsreder er ute i media i dag og ber om resolutt handling overfor piratene. Jeg skal ikke be utenriksministeren om den samme type behandling som han gjør, men det er jo ut fra en erkjennelse av at vi har et stort problem i forhold til piratvirksomhet, ikke minst i den del av verden. Hvordan ser utenriksministeren for seg at vi kan få et avtaleverk, en håndtering av piratene, som gjør at de ikke blir gjengangere i piratvirksomheten, men at vi på en eller annen måte får en avslutning på dette? Piratvirksomhet har dessverre eksistert nesten til alle tider, men man har klart å håndtere det og avslutte det andre steder. Kan vi få til en slik avslutning i Adenbukta?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:01:06]: Problemet er jo at det ikke bare handler om Adenbukta, det handler om hele det enorme indiske hav. Så dette er en utfordring som jeg tror verdenssamfunnet egentlig aldri har sett før på dette området.

Vi skal delta aktivt i å forsøke å bringe bitene sammen til en strategi som kan avslutte dette problemet. Symptomet er på havet, årsaken er på land i den sammenbrutte staten Somalia. Vi har hatt en norsk statssekretær på reise siste uke til landene i regionen, nabostatene, de som konfronteres med dette direkte, for å få deres erfaringer på straffeforfølgelse, for å unngå straffrihet, for å få en felles linje i spørsmålet om bevæpning, militært nærvær. Min statssekretær Espen Barth Eide reiser på ny til Nairobi i dag for å følge opp samtaler i samme spor. Norge har hatt militært nærvær i regionen og kan komme til å få det igjen. Vi er aktive for å få utviklet det regelverket som skal til for straffeforfølgelse, ikke straffrihet, og vi bidrar på flere måter for å forsøke å løse opp i dette veldig kompliserte spørsmålet, som er Somalia og Somalias fremtid.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:02:22]: Jeg hørte nå i innlegget til utenriksministeren at han kom med en slags forklaring på hvorfor vi er litt avventende til det internasjonale klageorganet for barn.

Jeg synes dette på en måte ikke er godt nok, for Norge har alltid vært fremst på banen når det gjelder å kjempe for barns rettigheter. Vi har, helt riktig som utenriksministeren sa, implementert Barnekonvensjonen i våre lover. Den har faktisk forrang. Derfor vil jeg spørre utenriksministeren: Hva er det som er det egentlige motivet for å være avventende til dette organet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:03:10]: Det egentlige motivet er det jeg egentlig sier. La meg gjenta det – det har jeg gjort det i andre debatter også: Flere av bestemmelsene i disse konvensjonene er vide, formålspregede og kan gjennomføres på ulike måter og med ulike virkemidler. En slik klageordning vil kunne legge føringer for Norges gjennomføring av Barnekonvensjonen og andre konvensjoner som berører denne forsamlingens handlefrihet. Maktutredningen pekte på at en del av rettsliggjøringen, nye internasjonale organer som ikke er domstoler, men paneler, får føringer for det demokratiske handlingsrommet i Norge. Dette er spørsmål vi tar på alvor. Men jeg vil avvise at Norge ikke er en pådriver for barns rettigheter. Vi har ikke konkludert om vi vil slutte oss til disse ordningene, men vi vil gjerne se hvordan de utformes, før vi tar den endelige stilling.

Vi har nå en juridisk gjennomgang av konsekvenser av en eventuell tilslutning til ØSK-protokollen, som er en langt mer omfattende protokoll. Så vil vi ta stilling til spørsmålet om norsk tiltredelse når en slik vurdering foreligger. Vi får sikkert god anledning til å debattere dette både her og andre steder i samfunnsdebatten.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:04:24]: Jeg vil fortsette der forrige replikant slapp.

Det er jo sånn at vi i forhold til Barnekonvensjonen og dens tilhørende protokoller allerede har gitt fra oss en del av myndigheten som ellers ligger i denne sal, ved at vi har gitt protokollen og Barnekonvensjonen forrang i tilfelle motstrid til norsk lov. Det vil altså si at vi ikke kan bestemme hva som helst i denne sal. Vi kan bestemme det som ligger innenfor rammene av konvensjonen, innenfor rammene av protokollen.

Når utenriksministeren i sitt innlegg sier at han trenger «avklaringer», og i sitt svar til representanten Woldseth sier at vi vil se hvordan klageretten «utformes», er mitt spørsmål enda mer åpenbart enn det jeg trodde da jeg først tenkte på det, nemlig: Hvorfor deltar ikke Norge i arbeidsgruppens diskusjoner om klagerettens innhold? Hvorfor forholder vi oss tause?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:05:19]: Bare for å si litt om hvilke spørsmål dette reiser, og hva det kan få av føringer: Det er riktig at dette er inkorporert i norsk lov. Det er et meget sterkt tiltak. Ikke mange land har gjort det. Det gir en veldig sterk føring. Men, som sagt, mange av disse konvensjonene har veldig vide formuleringer, formålsformuleringer, der spørsmålet om et klagepanel kan reise spørsmål om panel utenfor Norge blir satt til å tolke vurderinger av hvilke føringer det får av politiske og budsjettmessige konsekvenser for vedtak vi skal treffe – en ganske ny type mekanisme. Dette er ting vi mener vi må belyse nærmere.

Det er ikke riktig at vi ikke gir uttrykk for vårt syn på dette, men vi er altså ikke en pådriver for gjennomføring av ordningen slik den nå artikulerer seg. Vi er ikke alene om det. Mange av våre naboland stiller også den type spørsmål. Vi motsetter oss ikke at land vil slutte seg til en slik klageordning når den utvikles, men vi vil se nærmere på hvordan den blir utviklet, før vi tar stilling for Norges del.

Ivar Kristiansen (H) [11:06:23]: Jeg synes utenriksministeren var meget uklar i sin besvarelse til representanten Morten Høglund om hva regjeringen akter å foreta seg i den helt akutte situasjonen i Adenbukta. Utenriksministeren ga uttrykk for at man «kan komme til» å gjøre noe. Det er en meget upresis formulering som ikke gir svar på de utfordringene som norske interesser, norsk personell, er utsatt for, og som herjer hele verdens handelsflåte.

Et helt korrekt sitat fra Jacob Stolt-Nielsen i Dagens Næringsliv er: «Dette er krig.» Høyre har stor forståelse for behovet for å bevæpne norske skip, ikke for å henrette folk, men som et preventivt tiltak. Når og hvordan vil regjeringen stille opp for norske interesser i Adenbukta?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:07:17]: Det var nyttig at Høyres representant avklarte sitt syn på henrettelser i Adenbukta. Det er flere sider av dette spørsmålet. Det ene er de brede tiltakene som må til på land, rettslig og internasjonalt samarbeid for å håndtere utfordringene som springer ut av Somalia. Det andre er deltakelse i militære operasjoner, hvor Norge har deltatt og kan komme til å delta igjen. Det tredje er et regelverk for hvordan man eventuelt kan bevæpne skip. Det er altså et spørsmål som er av stor prinsipiell betydning. Vi kommer til å ta en beslutning om det om kort tid. Men jeg tror alle vil ha forståelse for at man trenger en grundig gjennomtenkning av grenseoppgang – konsekvenser av hva slags versjon av bevæpning/beskyttelse man velger for skipene. Det har også våre reiser i regionen nå bekreftet i forhold til nabolandene rundt. Det er en tro på at et sterkt væpnet potensial om bord i båtene er ensbetydende med økt sikkerhet. Det er ikke alltid slik. Man må treffe det på riktig måte, og det er det vi har til hensikt å gjøre når vi skal gi vårt råd i den sammenheng.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:08:36]: Jeg noterte meg at utenriksministeren kunne forsikre at vårt engasjement i Sudan står fast, ikke minst etter at den nye staten forhåpentligvis proklameres. Jeg vil gjerne høre nærmere konkret om hva Norge har tenkt å bidra med, ikke minst i lys av det tidligere sterke engasjementet Norge har hatt.

Så har jeg lyst til å høre litt mer generelt: Det er mange observatører som mener at norsk utenrikspolitikk går fra å være mer verdibasert til å bli mer interessebasert. Hva er utenriksministerens kommentar til det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:09:17]: Det var mye på 1 minutt.

Interessebasert: Ja. Jeg mener vi hadde en grundig debatt om dette i forbindelse med St.meld. nr. 15 for 2008–2009 i forrige periode. Vi skal legge norske interesser til grunn og se hvor Norge kan gjøre en forskjell. Det ligger et sterkt verdigrunnlag til grunn for hvordan vi vurderer våre interesser – måten til å påvirke og måten til å delta på. Så jeg står inne for at norske interesser har en større føring på hvordan vi vurderer norsk utenrikspolitikk og valg.

Når det gjelder Sudan, har vi arbeidet aktivt siden 2005 for å følge opp vårt ansvar. Det nye – i sterkere grad nå – er jo at Afrika selv tar en føring. Den afrikanske union er i front. Tidligere president Mbeki leder et panel som skal følge opp utviklingen i Sudan. Det er viktig og riktig at Afrika er i føring. Samtidig er troikaen, som Norge, USA og Storbritannia er en del av, en viktig pådriver for å følge opp fredsavtalen, også etter folkeavstemningen. Norge er en del av det. Vi arbeider nå med oppfølgingsmekanismer for å støtte den nye staten, også for å støtte utviklingen i nord. Det er kanskje særlig områdene energi, oljefordeling og inntektsfordeling der Norge har ekspertise og kompetanse som partene etterspør. Så et bredt nettverk og tilstedeværelse i disse områdene hvor vi har noe å bidra med, er der Norge satser og gjør en forskjell.

Trine Skei Grande (V) [11:10:32]: Jeg har lyst til å følge opp det som alle damene har snakket om i denne replikkvekslinga, nemlig Barnekonvensjonen. Er det ikke sånn – må jeg få spørre utenriksministeren om – at det som kommer i konflikt her, er Barnekonvensjonen og den strenge asylpolitikken man har lagt seg på, spesielt overfor enslige mindreårige og i forbindelse med familiegjenforening? Barn blir nektet å vokse opp med sine foreldre fordi man skal håndheve en streng asyl- og flyktningpolitikk. Betyr ikke det at man her er villig til å ofre Barnekonvensjonen og nekte å inngå de forpliktelsene man har, fordi man har lyst til å være streng, man har lyst til ligne på Fremskrittspartiet, og man statuerer gjerne et eksempel med barn fordi man skal ha en streng politikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:11:19]: Dette er så grove beskyldninger at jeg bare vil avvise dem veldig direkte – at vi ofrer barn for å oppnå et annet politikkområde. Som representanten Eriksen Søreide var inne på – og jeg bekreftet – er Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov, slik at alle i Norge kan gå til norsk lov og hente ut de rettighetene som er i Barnekonvensjonen. Norsk asylpolitikk føres i tråd med internasjonalt regelverk, med norsk regelverk, og kan bestå de testene. At det er veldig opprørende og brutale menneskeskjebner knyttet til asylspørsmål – i alle aldre, men særlig for barn – kan jeg bekrefte og stå inne for. Det er noe Norge møter og andre land møter, og det er en del av en internasjonal trend som vi kommer til å leve med i mange, mange år fremover. Men Norge skal møte den med å respektere sine internasjonale forpliktelser og sine nasjonale forpliktelser. Når det gjelder barn, er det faktisk samme side av samme sak, fordi vi har inkorporert konvensjonen i norsk lovverk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Gustavsen (A) [11:12:32]: Verden er ikke hva den en gang var, men samtidig har heller aldri verden vært hva den en gang var. Hele Nord-Afrika er i gang med det som kan kalles for starten på en revolusjon, og ingen av oss er upåvirket av det som skjer. Sterke bilder har rullet over tv-skjermen fra land etter land i snart tre uker. Vi har sett unge mennesker som ikke lenger finner seg i å miste demokratiske rettigheter. Vi har sett arbeidsledig ungdom som i fortvilelse går ut i gatene og protesterer mot et samfunn der eliten får mer og mer makt, og folk får mindre og mindre å si. De har protestert mot høye matpriser og mot manglende frihet.

Men jeg er veldig glad for nøkternheten i beskrivelsen av hva som foregår, som vår utenriksminister har hatt her i dag, for det er for enkelt å si at valget nå står mellom diktatur og demokrati. Store deler av Midtøsten har nemlig ingen demokratisk tradisjon. Den må bygges stein på stein, akkurat som det norske demokratiet har blitt bygd stein på stein. Hvor lenge overgangen til det nye varer, kan ingen av oss si. Vi kan heller ikke si hva det er som kommer i etterkant. Men det vi vet, er at 40 pst. av Egypts befolkning lever på under 2 dollar per dag. Det vi vet, er at arbeidsledigheten og de høye matvareprisene ikke ble med i Mubaraks helikopter da han dro. Det er problemer som Egypt må håndtere framover. Så la oss håpe at demokratiet vinner i Egypt, i Tunisia og i de andre landene der vi nå ser at folk demonstrerer. La oss også være enige om det som utenriksminister Støre har vært veldig tydelig på, at hvis Norge kan spille en rolle, ja så stiller vi opp. Det arbeidet er i gang.

Jeg har lyst til å bruke litt tid på konflikten mellom Israel og Palestina. Etter Midtøsten-reisen som vi var på for et par uker siden, må jeg innrømme at jeg ble mer pessimist enn noen gang med tanke på å finne en løsning på konflikten. Partene står langt fra hverandre, det skjer ingen forhandlinger, og palestinerne er dessverre delt. Men – og det er et men – jeg håper at det som nå skjer i landene rundt, er med på å legge et ekstra press på partene, slik at de setter seg til forhandlingsbordet. Israel har, mener jeg, som det eneste demokratiet i denne regionen et ekstra ansvar. Men hvis vi skal få til en løsning, må en del ting skje. Det nytter ikke for partene å skylde på Obama lenger. Det er faktisk partene som må sette seg til forhandlingsbordet og vise vilje til å forhandle.

På begge sider av grensene lider helt vanlige folk. I Gaza sitter det 20-åringer som aldri har vært utenfor gjerdene. De er innesperret. Vi fra komiteen fikk aldri komme inn i Gaza, så vi fikk aldri se hvordan de hadde det, men det rapporteres om vanskelige forhold, selvfølgelig. På komitéreisen kunne vi også høre om en 11 år gammel gutt som ble stoppet ved en grensekontroll i Jerusalem, og som rett og slett tisset på seg fordi han var livredd. Og hva skjer med en 11-åring som tisser på seg fordi han er redd i en grensekontroll? Jo, selvfølgelig, det er en stor overhengende fare for at han lett kan bli selvmordsbomber om ti år. Det tjener ingen, og aller minst Israel selv. Norge har en veldig viktig rolle som leder av giverlandsgruppen og i vår historie. Partene skal vite at når de er klare, er selvfølgelig også vi klare.

Det er lett å tenke at verden er på stø kurs på vei utenfor stupet. Det er vi heldigvis ikke. For det første finnes det ingen stup, og for det andre finnes det også en god del framskritt i verden. Jeg synes at vi i dag, når vi har denne debatten, skal la framskrittene som har vært innenfor humanitærrett og fattigdomsreduksjon i verden, være inspirasjon til å stå på videre og bidra til ytterligere framskritt. Ungdom i hele verden følger nå etter ungdommen i Egypt. I går kveld var det demonstranter i Jemen, Bahrain og Iran. Alt vi kan gjøre, er å be lederne i landene utvise klokskap og støtte demokratiske krefter. Det tjener også Norges interesser.

Norge har etter 2005 brukt mye tid på å bedre kontakten med det jeg kan kalle moderate land og krefter i verden. Det tjener Norges interesser, og det arbeidet er viktig i en verden som stadig endrer seg, raskt og fundamentalt.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:17:57]: Jeg skal ikke snakke om Egypt.

Jeg lyttet med stor interesse til utenriksministerens redegjørelse på torsdag. Men tanken slo meg der jeg satt, at vi må befinne oss i to parallelle verdener, med mindre utenriksministeren i sin redegjørelse bevisst valgte å fokusere på alt som er positivt, og tone ned det som slett ikke er så bra, verken i Europa eller i resten av verden.

Utenrikspolitikken har vel som formål på hensiktsmessig vis å sørge for å sette Norge på kartet samt å tjene Norge på best mulig måte. Jeg tror ikke løsningen på det er at vi i størst mulig grad bidrar med penger for å sette Norge i et godt lys. Enda viktigere må det være at Norge faktisk har noe å hente i den utenrikspolitikken som drives. Derfor er det unektelig litt nedslående når utenriksministeren snakker om hvor viktig Kina er for Norge. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake før vi knapt nevnte Kina med et ord, og hvis vi gjorde det, var det for å snakke negativt om brudd på menneskerettigheter, som f.eks. ytringsfrihet. Nå har det hele snudd, og det blir sagt gang på gang hvor viktig Kina er for Norge. Jeg er helt enig i at Kina er viktig, dels fordi det har blitt en stormakt, men man snakker om økonomisk vekst og at man har løftet millioner ut av fattigdom, samtidig som man unnlater å si, som jeg hørte fra en representant fra UNDP, at de fattige i Kina er blitt mye fattigere, at minoriteter forfølges, at de som ikke er enige med den politiske ledelsen i Kina, blir arrestert, og at i mange av Kinas fabrikker sitter barn og produserer klær og utstyr som vi her i Norge får en mulighet til å kjøpe. Frihandel er bra for Norge – ja, for det åpner for et enormt marked i Kina, men kanskje bør vi også vise at vi har muskler nok til å sette krav til Kina om at varer som skal til Norge, ikke skal produseres av barnearbeidere eller kvinner og menn som er helt uten rettigheter.

Så utenriksministerens Kina er nok et helt annet Kina enn det jeg har erfaringer fra i min parallelle verden. Der utenriksministeren ser et Kina som har stor økonomisk vekst, og som hjelper europeiske og afrikanske land med å kjøpe opp deres gjeld og deres ressurser, ser jeg et Kina som strategisk plasserer seg over hele verden, og som ved å kjøpe opp ressurser faktisk på flere områder nå har monopol på mineraler som hele verden er avhengig av, f.eks. for å produsere computere.

Jeg mener ikke å svartmale, men jeg tror det er sunt å ha fokus på begge sider, eller på parallellen om du vil. Selvsagt finnes det Kina som utenriksministeren redegjør for, men bildet er noe mer nyansert, og at det hoppes bukk over den ene delen, finner jeg underlig, for å si det litt forsiktig – at verden og forholdene rundt i verden ikke er så ensidig bra, som det høres ut som.

Jeg har lyst til å snakke litt om FN når jeg først er i gang – FN som sliter med å gjennomføre reformer, som har en generalsekretær som er bortimot usynlig, og hvor effektiviteten og legitimiteten neppe har vært dårligere på mange, mange år. Utenriksministeren peker selv på at det oppstår andre sterke organisasjoner utenfor FN-systemet, som f.eks. vaksineprogrammet GAVI. På vår reise til Sverige og Stockholm sist torsdag og fredag fikk vi møte utenriksminister Bildt og bistandsminister Carlsson. De orienterte oss om utenrikspolitiske og bistandspolitiske spørsmål i Sverige. Det var én ting jeg bet meg merke i av det Gunilla Carlsson sa, nemlig at nå må FN reformeres på ordentlig, og ikke bare på papiret. «UN act as one», eller på norsk, ett FN, må bli noe mer enn bare et slagord for organisasjonen, ellers kan Verdensbanken bli den organisasjonen som får størst innflytelse i verden. FN må bli relevant og ta ansvar på landnivå, sa hun. Jeg er så enig. Vi er en av de viktigste bidragsyterne til FN. La oss stille krav om reform, ellers så synes jeg vi bør lukke pengesekken.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:22:47]: Det er for tidlig å si om 2011 blir det samme for Nord-Afrika og Midtøsten som 1989 var det for Øst-Europa. Vi følger demonstrantene, og vi følger utviklingen nøye. Det er mange tegn i tiden som viser at dette er muligheten befolkningen i Nord-Afrika og Midtøsten lenge har ventet på. Tunisia er kvitt en diktator som har sittet ved makten i en mannsalder, Egypt det samme. Nå er det omveltninger som vi aldri har sett maken til i regionen.

USA har støttet stabilitetslinjen i regionen i 60 år, men det har da gått på bekostning av demokratisk utvikling. Ordene tilhører Condoleezza Rice mens hun ennå var utenriksminister i USA. Det sier ikke så rent lite om en politikk som var forfeilet, når hun samtidig legger til at vi med politikken ikke har fått til noen av delene.

Jeg mener entydig at vår linje, som en liten nasjon, alltid skal være at vi søker å støtte demokratiske krefter, demokratiet, respekten for menneskerettigheter, og at ønsket om stabilitet aldri skal ha forrang i en sånn diskusjon. Det man nå ser i hele regionen, blant samtlige land, er jo at vi over lang tid har tonet opp betydningen av ekstremisme, mens det vi burde ha fokusert på, var de tre faktorene som har gjort at mennesker har kommet ut i gatene, nemlig økonomi, diktatur og vanstyre. La meg si når det gjelder vanstyre, at man har gått så langt at man har utviklet ganske fundamentale kleptokratier, hvor det har vært venner og familie som har blitt ustyrtelig rike på bekostning av resten av befolkningen.

Jeg tenkte jeg skulle ta et par prosenttall som kan være interessante og danne et bilde når det gjelder forståelsen av regionen, spesielt gjelder det prosentandel av befolkningen under 30 år. I Tunisia er 50 pst. av befolkningen under 30 år, mens i Jemen er 72 pst. av befolkningen under 30 år. Samtlige andre land ligger mellom disse. Det er en utfordring som er så fundamental, som er så betydningsfull, at dersom man ikke nå, når man har muligheten til å ta steget over i demokratiets rekker, klarer å levere økonomisk utvikling, ja, da kan vi få en backlash og ikke minst en ekstremistisk utvikling som igjen ville være betydelig. Hvis man da trekker inn arbeidsledighet for ungdom mellom 15 og 24 år, så rangeres det mellom Saudi-Arabia, som bare har 16,3 pst., og Algerie, som har 45 pst. ungdomsledighet.

Jeg er ikke i tvil om at disse tallene alene viser at de regimer som ennå ikke har fått store protester i sine gater, vil få det i løpet av forholdsvis kort tid, både ut fra de økonomiske indikatorene jeg nå viser til, og ikke minst ut fra den symboleffekten det har vært med Tunisia først og Egypt i etterkant. Dette har vært omveltninger som har vært drevet igjennom av landets egen befolkning. Vår jobb – og der er jeg på linje med de talerne som har vært før meg, inklusiv utenriksministeren – må være å spille dem enda litt bedre. Vår jobb må aldri være å ta den moralistiske innfallsvinkelen, at sånn må det være, men heve de verdier vi står for og kjemper for. Igjen vil jeg tilbake til et par talere som har vært inne på det jeg nærmest vil kalle en hyklersk tilnærming til det, at vi skal ha andre prinsipper knyttet til én region eller ett sted i verden enn det vi har selv. Det må vi aldri – og la meg understreke aldri – være med på.

Jeg må bare raskt innom Iran. Vi har nå fått rapporter både fra Al Jazeera og fra den amerikanske nyhetskanalen NBC mfl. om at demonstrantene igjen er ute i Irans gater, og ikke bare i Teheran. Det er svært viktig at Norge også viser at vi støtter demonstrantene, at vi står ved siden av dem som skriker etter demokrati. Irans befolkning fortjener både respekt for menneskerettigheter og for demokratiet.

La meg bare legge til aller sist: Hvorfor tok det 30 år før Sosialistinternasjonalen utestengte (presidenten klubber) regimets partier fra Tunisia og Egypt? Er det ikke nå på tide (presidenten klubber) at Sosialistinternasjonalen tar et oppgjør med alle sine udemokratiske partier?

Willy Pedersen (A) [11:28:22]: Norge har sammen med sine nabostater i Arktis gjennomgått en rivende utvikling hva angår folk-til-folk-samarbeid og forvaltningssamarbeid. Dette er et samarbeid tuftet på dialog og en felles forståelse av de utfordringer og de muligheter vi har i regionen.

Gamle historiske eksempler på dette er folkeutvandringene fra Finland til Nord-Norge, pomorhandelen langs Finnmarkskysten og grensesamarbeidet slik vi finner det f.eks. i Lappekodisillen. Et annet eksempel er det eneste formelle samarbeidet, meg bekjent, mellom Warszawapakten og NATO under den kalde krigen, nemlig Den norsk-russiske fiskerikommisjonen, et forvaltningssamarbeid som opp gjennom historien har vært svært vellykket. Dette forvaltningssamarbeidet hadde ikke vært mulig om Norge som nasjon ikke ønsket å gå inn i en dialog med det som den gang var ansett som NATOs hovedfiende.

Regjeringen har ført en linje basert på dialog, men med mål om konsensus om våre felles interesser i nordområdene. Derfor blir f.eks. kritikken mot utenriksministerens politiske linje om dialog etter hans samtaler med Hamas uforståelig for meg.

Dialogen har også bevart et langt kultursamhold i nordområdene basert på handel og gjensidig avhengighet av hverandre – en tusenårig lang historie, hvor fred og handel har preget samholdet, ikke krig, kriser og konflikt. Denne historien har også lagt grunnlaget for den gjensidige tilliten som i dag er mellom våre nabostater i nord. Ratifiseringen av grensen mellom Russland og Norge i Stortinget i forrige uke viser dette klart.

Fokuset denne regjeringen har satt på utviklingen av nordområdene, er enestående, hvis vi sammenligner med tidligere regjeringer. Men likevel vil jeg utfordre utenriksministeren på veien videre i nordområdepolitikken. Satsingen viser allerede gode resultater, men jeg savner en side ved utenrikspolitikken som jeg ønsker at utenriksministeren skal ta med seg.

Norge har gjennom historien, og da i det perspektivet jeg allerede har nevnt, hatt et langvarig folk-til-folk-samarbeid i nord. Min påstand er at menneskene i regionen har vært nært sammenknyttet på grunn av en gjensidig handelsavhengighet. Denne handelen har forankret samarbeidet godt i regionens befolkning, og det ga befolkningen tett styring i utviklingen av samarbeidet.

Men dette har endret seg. Handelsmonopol på russisk korn og norsk fisk, styrt av hanseatene fra Bergen, og geopolitiske endringer, som den kalde krigen, har gjennom historien ført til en mer statlig styrt utvikling. Denne utviklingen har vi nå stabilitet i regionen til å endre.

Barentssamarbeidet, Nordisk ministerråd og Arktisk Råd bør for framtiden skape et større rom for et bedre forankret samarbeid mellom lokalbefolkningen i områdene.

Grenseboerbeviset er et eksempel på et politisk tiltak som skaper lokal forankring, gjennom nye handelsmuligheter for lokalbefolkningen. Grenseboerbeviset gir befolkningen i regionen mulighet til selv å definere sin egen rolle i dette samarbeidet, i tillegg til at man også ruster opp infrastrukturen for å lette transporten og passeringen av grensen ved Storskog i Pasvik.

Regjeringen har i så måte levert i stort monn i samarbeidet med Nordvest-Russland, og regjeringen har også gjennom politiske tiltak i denne regionen evnet å forankre politikken lokalt.

Jeg savner likevel denne type klare politiske tiltak opp mot Finland og de øvrige nordiske landene i nord. Handelssamarbeidet mellom Lappland i Finland og Norrbotten i Sverige har etter mitt syn ennå et stort og uutnyttet potensial.

Et utvidet samarbeid om transport av malm til våre isfrie havner, turisme/reiseliv og energi venter ennå på tiltak for realisering.

I stort handler dette om å innrette dialogen mot hvordan man kan fjerne grensehindringer, bygge egnet infrastruktur og skape nye arenaer for folk-til-folk-samarbeid basert på handel og kultur i disse områdene, et samarbeid som har sin sanne verdi hvis politikken brukes til å føre lokalbefolkningen sammen i disse områdene, gjennom tilrettelegging for handel og kulturutveksling. Vi har de politiske arenaene, nå er det på tide å bli utålmodig.

Mitt innspill til utenriksministeren er at konkrete tiltak nå bør rettes mot de nordiske landene, og at man gjennom konkrete tiltak fjerner grensehindringene og skaper nye arenaer for handel og kultursamarbeid.

Peter N. Myhre (FrP) [11:32:57]: La meg få begynne med å takke utenriksministeren for en interessant og innsiktsfull redegjørelse.

Vi har fått med oss at ansvaret i mange, mange år har vært delt mellom utenriksminister og bistandsminister. Ikke desto mindre er bistandspolitikken en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Og bistandspolitikken er knapt nevnt i redegjørelsen. Det dreier seg om 27 mrd. kr i år, uten noen klar målsetting og uten imponerende resultater. Pengebruken er imidlertid imponerende. Et land som Tanzania har fått til sammen over 22 mrd. kr fra Norge over en periode på 50 år, uten at resultatene er mye å glede seg over.

I Fremskrittspartiet etterlyser vi derfor en strategi for bruk av bevilgningene, en strategi med klare mål, som kan etterprøves for måloppnåelse. Og hvis vi tenker oss at vi i stedet for tradisjonelle utviklings- og bistandstiltak hadde brukt 27 mrd. kr i året på næringsutvikling og infrastruktur, hvilken virkning hadde det hatt på de landene vi har med å gjøre? Jeg tror behovet for en slik strategi er blitt presserende viktig.

Dessverre må jeg også si at det heller ikke var imponerende av utenriksministeren når det gjelder situasjonen i Adenbukta og vestre del av Det indiske hav. Undersøkelser viser at tapene som forårsakes av piratene, nå dreier seg om et sted mellom 7 og 12 mrd. dollar – altså 50–60 mrd. kr – i året. Og dette er ikke piratvirksomhet som utføres av fortvilte, fattige, sultne og elendige somaliere. Det var kanskje det til å begynne med. Løsningen lå kanskje på land en gang i tiden. Men nå er dette blitt big business. Det dreier seg om kofferter med dollarsedler i enorme mengder. I 2010 ble det utbetalt gjennomsnittlig mer enn 5 mill. dollar per skip som skulle frigis. I dag holdes det 29 skip med 693 gisler om bord tilbake i området rundt Somalia. Alle store skipsfartsnasjoner deltar med marinefartøyer for å bekjempe denne meningsløse terroren, med unntak av Norge.

Jeg må si utenriksministerens holdning er ynkelig. Han sa den 10. februar at Norge skal «vurdere et nytt norsk marinebidrag». Dette er enda vagere enn det forsvarsministeren sa under budsjettbehandlingen i fjor høst, da hun i hvert fall lovet et slikt bidrag, men ikke før i 2012.

Gislene og tryggheten for skip som deltar i verdenshandelen, kan ikke vente til neste år. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fremme et representantforslag i morgen, der vi foreslår å sende en fregatt med tilhørende fartøyer til Adenbukta så snart som mulig. Et slikt tiltak vil øke tryggheten noe. Det vil ikke løse problemet, men det vil gjøre det litt tryggere for tusenvis av sjøfolk som er ute og gjør jobben sin, til glede for alle oss andre.

Marianne Marthinsen (A) [11:37:12]: Det er vel liten tvil om at finanskrisen fortsatt preger vårt nabolag. Eurosamarbeidet har blitt satt på sin første kraftige prøve, og vi er mange som følger spent med på hva som blir konsekvensene i EU. Noen spår euroens fall – jeg tror det er veldig risikabelt å spå noe som helst. Men kanskje vil krisens etterdønninger og den alvorlige situasjonen Hellas, Irland, Spania og Baltikum befinner seg i, føre til et sterkere samarbeid også på det finanspolitiske området. Debatten om mer felles budsjettering går f.eks. høyt.

Uansett har krisen synliggjort behovet for at finansmarkedene reguleres internasjonalt. Det er mange analyser av hva det var som egentlig skjedde. Dette kommer til å være doktorgradsmat i mange år, men i etterpåklokskapens klare lys er dette samme historie som vi har sett så mange ganger før.

En av de mest opplysende bøkene jeg har lest, heter «This Time Is Different: Eight Centuries of Financial Folly». Den er skrevet av økonomiprofessorene Carmen M. Reinhart og Kenneth Rogoff, og de går gjennom finanskriser gjennom 800 år. Konklusjonen er enkel og også veldig skremmende: Når gjeldsoppbyggingen skjer for raskt, blir det trøbbel. Når gjeldsoppbyggingen skjer uavhengig av «ordentlig» vekst i den «ordentlige» økonomien, betyr det at det er veldig mange som investerer i ting som ikke finnes. Gjeld kan være veldig bra når det investeres i noe ordentlig, noe som skaper innovasjon, og som skaper virkninger i realøkonomien, men spillegjeld er oppskriften på katastrofe. Sånn er det for enkeltmennesker, og sånn er det for nasjoner.

Når finanssektoren blir så sammensatt og så uoversiktlig at den er ute av kurs i forhold til realøkonomien, skapes det en illusjon av at den kan tjene penger på seg selv. Gjelden øker, men pengene havner i papirer, i ren gambling, og går ikke inn i selskaper som skaper verdier.

Alle land har hatt sine havarikommisjoner – i hvert fall de fleste. FN har hatt sin, som nobelprisvinneren Stiglitz ledet. Og Norge har hatt sitt finanskriseutvalg med Jon Hippe i spissen, de leverte sin innstilling for et par uker siden. Det var en bredt sammensatt komité, og jeg må si at konklusjonene derfra er overraskende samstemte. Deres rapport kan ikke leses som noe annet enn et solid forsvar av den nordiske modellen, av det inntektspolitiske samarbeidet og av en godt regulert økonomi.

De kommer med mange forslag. Noen av dem er etter min mening bedre enn andre, men alle svar, absolutt alle svar, peker i retning av mer regulering av denne sektoren. Noe av det mest interessante er at de peker veldig tydelig på at finanssektoren er underbeskattet, og at skattesystemet kan brukes for å stabilisere.

Nå er jo disse forslagene ute på høring, og vi skal komme tilbake til dem konkret, men jeg må si at reaksjonene fra f.eks. Høyre på en måte har vært utrolig forutsigbare. De har trukket på skuldrene og sagt at nei, vi kan ikke drive med særnorske reguleringer. Allikevel er jeg ganske overrasket over at Høyre ikke oppfatter hvordan deres konservative partifeller i hele Europa snakker, og at de ikke ser det enorme handlingsrommet som har oppstått, ikke for å drive særnorsk regulering, men internasjonal regulering av finanssektoren. Det skal man jo ikke gjøre fordi man har sluttet å tro at markeder fungerer, men fordi man vil beskytte de «ordentlige» markedene, der hvor den faktiske verdiskapningen skjer, fra kasinovirksomhet. Når Sarkozy, som ikke akkurat kan karakteriseres som noen sosialdemokrat – han som akkurat nå leder G20, leder G8 – sier at vi må skattlegge bankene, svarer Høyre at vi kan ikke gjøre noe særnorsk, vi kan ikke regulere. Man skulle jo tro at konservatisme handlet om å beskytte verdiskapning og ikke hevde at alt som oppstår i et marked, er rett.

Jeg er veldig glad for den vendingen den internasjonale debatten har tatt. Jeg mener at man evner å peke på noen av de helt grunnleggende mekanismene som har skapt denne krisen, og ser optimistisk på det. I kjølvannet av andre kriser har vi fått nye institusjoner, sånn som Bretton Woods. Jeg er spent på hva som nå kommer ut av den selvransakingen som verden på sett og vis er inne i. Forhåpentligvis kan noen om noen år skrive en bok som har tittelen «This Time Is Different».

Steinar Gullvåg (A) [11:41:47]: På en dag som preges av utviklingen i den arabiske verden, kan det kanskje virke som et malapropos å lede oppmerksomheten hen mot mer nærliggende spørsmål, nemlig den økonomiske og sosiale utviklingen i Europa – skjønt strømmen av flyktninger fra Nord-Afrika til flere søreuropeiske land den siste tida, fra Tunisia til Italia, er et klart varsel om hva vi kan stå overfor i tida som kommer. Strømmen av mennesker som flykter fra fattigdom og håpløshet, og som søker en bedre framtid i Europa, vil bare øke, med mindre det tennes håp om en bedre økonomisk og sosial utvikling, frihet og demokrati i deres hjemland. Desto viktigere er det derfor å hegne om universelle menneskerettigheter og sosiale kår i våre egne land. Vi verken må eller kan tillate at en strøm av billig arbeidskraft fra lavkostland underminerer lønns- og arbeidsvilkår i vestlige industriland.

Norge er en av de viktigste bidragsyterne til FNs arbeidsorganisasjon, ILO, og arbeider for et anstendig arbeidsliv. I ILOs konvensjoner er vertslandsprinsippet helt grunnleggende, altså at vertslandets lønns- og arbeidsvilkår er minimumsvilkår når arbeidstakere fra andre land tar arbeid utenlands. Norge og de fleste EU-landene har ratifisert ILO-konvensjon nr. 94, der dette slås fast. Likevel ser vi at EU nå utfordrer ILO på dette feltet ved at EU etablerer sin egen rettspraksis på arbeidslivsområdet, i strid med ILOs bærende prinsipper. Det er mange som med hevede øyebryn har registrert at ESA, med dette som bakgrunn og på eget initiativ, utfordrer Norge som en direkte følge av at vi har implementert ILOs prinsipper i norsk lovgivning. Ettersom EUs arbeidslivslovgivning også har overslag til norske arbeidslivsregler, er det i vår interesse å slå fast at EUs lovgivning ikke har presedens i forhold til ILOs konvensjoner.

Det er nedslående å registrere at EU, eller rettere sagt EF-domstolen, gjennom sin domspraksis faktisk begrenser våre og fagbevegelsens muligheter til å bekjempe sosial dumping. Rüffert-, Laval- og Viking Line-dommene er allerede blitt begreper i europeisk arbeidsrett. Med bakgrunn i en omfattende rapport har EØS' felles parlamentarikerkomité tatt til orde for en endring av det såkalte utstasjoneringsdirektivet for å sikre at arbeidstakernes lønns- og arbeidsbetingelser er i tråd med vertslandsprinsippet. Respekten for og retten til å inngå kollektive tariffavtaler er i så måte helt avgjørende. Til tross for at dette kravet også har vunnet gjenklang i Europaparlamentet, er det lite som tyder på at en ytterst konservativ EU-kommisjon ønsker å etterkomme et slikt krav.

I ly av finans- og gjeldskrisen har EU-kommisjonen lagt fram sin årlige oversikt over den økonomiske utviklingen i EU inneværende år. Det er ikke lystelig lesning. Kommisjonen ber nå medlemslandene redusere budsjettunderskuddene ytterligere, ja faktisk med dobbelt så mye som tidligere forutsatt. Det er åpenbart at dette vil føre til lavere etterspørsel og redusert velferd i mange land. Konkret ber kommisjonen medlemslandene redusere ytelsene til arbeidsledige, senke lønningene, øke pensjonsalderen og privatisere pensjonsordningene, heve indirekte skatter framfor direkte skatter, redusere stillingsvernet og øke konkurransen nær sagt på alle områder.

Alle innser behovet for reduserte budsjettunderskudd og redusert gjeld, mer i noen land enn i andre. Men det har alltid vært forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka. Ensidig vekt på fiskale tiltak og budsjettunderskudd vil etter min oppfatning drive den økonomiske utviklingen i EU i gal retning. En nedadgående spiral får ytterligere en omdreining, og det totale fravær av vekstimpulser driver de verst rammede EU-landene inn i håpløsheten.

Skal land som Hellas, Portugal, Irland og Spania – og jeg vil nevne Storbritannia – kunne arbeide seg ut av krisen, er de avhengig av økonomisk vekst.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [11:47:00]: Først vil jeg slutte meg til innleggene til de to siste talerne, representantene Marthinsen og Gullvåg. Det er veldig viktige temaer. Jeg vil ta opp et tredje tema, nemlig at hvis verden skal forandres, må kvinnene med. Norge viser jo sjøl til hvor viktig det har vært for Norge at kvinnene har fått like rettigheter, at man deltar i både politikk, samfunnsliv og arbeidsliv på lik linje. Regjeringen understreker også at kvinners rettigheter er et mål i seg sjøl, og at det er en nødvendig forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske og utenrikspolitiske mål. Det er en slags markør for endring overfor menneskerettigheter å være opptatt av kvinnespørsmål også i utenrikspolitikken.

I redegjørelsen fokuserte utenriksministeren spesielt på tre land i konflikt: Sudan, Palestina og Afghanistan. I Sudan har kvinner blitt utsatt for vold og overgrep. I Palestina og i konflikten med Israel mangler kvinner ved forhandlingsbordet når man skal forsøke å oppnå fred. Og i Afghanistan har kvinners manglende rettigheter og undertrykking vært et tema i lang tid – ja, noen har endog brukt det som en begrunnelse for de militære aksjonene der.

Jeg savner nok litt at utenriksministeren ikke har hatt dette kvinneperspektivet sterkere med i sin redegjørelse. For tre uker siden lanserte regjeringen en nasjonal strategisk plan for kvinner, fred og sikkerhet knyttet opp mot Sikkerhetsrådets resolusjon 1325. I lanseringen sa utenriksministeren at mens det i all hovedsak er menn som blir drept i væpnede konflikter, blir kvinner voldtatt, mishandlet og drevet på flukt og også brukt som et slags strategisk våpen i krig. I Afghanistan dør en kvinne i fødsel hvert 27. minutt, og i Sør-Sudan kan bare 12 pst. av kvinnene lese og skrive. Irak har 750 000 krigsenker.

Når vi diskuterer utenrikspolitikk, mener jeg at disse perspektivene må være med, for vi er helt avhengig av at kvinner er med når man skal bilegge konflikter, og når man skal få til en god utvikling.

Norge har fra januar 2011 sittet som styremedlem i UN-Women. Den nye organisasjonen har vært en satsing fra FNs medlemsland, der Norge har spilt en aktiv rolle i utformingen. Det er interessant å se at fremdeles er de økonomiske bidragene til UN-Women små i forhold til hva andre organisasjoner i FN får. Jeg er redd for at det sier litt om vektleggingen. Hvis vi ikke snur den vektleggingen, vil vi ikke oppnå den positive utviklingen i mange land som vi ønsker å etterstrebe. Altså: Skal verden forandres, må kvinnene med.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:50:24]: La meg først takke utenriksministeren for en fyldig, grundig og god redegjørelse.

I den globaliserte verden vi nå er borgere av, er vi avhengig av hverandre. Det er mange konflikter, legitime og illegitime. Mange av dem påvirker oss direkte, andre indirekte. Utenriksministeren var grundig innom de organene og mekanismene som vi kan og må bruke, ikke bare for å forebygge, men også for å løse konflikter. Det viktigste er tillit mellom mennesker, nasjoner og folk.

Når jeg reiser rundt i verden og treffer mennesker, blir jeg konfrontert med Vestens arroganse og manglende prinsippfasthet. Vi blir rost for vår lojalitet til demokrati og menneskerettigheter, men i samme åndedrag blir jeg konfrontert med at vi har doble standarder. Jeg blir konfrontert med at vi har lukket øynene for Russlands brudd på menneskerettigheter i Tsjetsjenia.

Alle ser at Vesten, anført av USA, ikke gjør nok for å bringe palestinernes lidelser til en slutt. Det er en konflikt hvor brudd på menneskerettigheter, brudd på FNs klare resolusjoner og internasjonal rett er soleklart. Det er en komplisert konflikt, men ikke mer komplisert enn konflikten i Sudan, hvor vi har brukt all vår innflytelse for å få til en rettferdig løsning.

Vi har brukt mange ressurser og politisk kapital for å få slutt på brudd på menneskerettigheter i Øst-Timor, men vi lukker øynene når det gjelder brudd på menneskerettigheter og treneringen av FN-resolusjoner i Kashmir.

Vi er klare når det gjelder Kinas, Cubas og Irans brudd på menneskerettigheter, men lunkne når det gjelder USAs brudd på menneskerettigheter, f.eks. på Guantanamo.

Vi i Vesten er med på å holde udemokratiske regimer i Asia og Afrika i hevd – aktivt eller passivt. Hosni Mubaraks regime er et godt eksempel. Ingen i Vesten var i tvil om at denne mannen holdt sitt folk og sitt land som gisler, og fratok dem grunnleggende demokratiske rettigheter. Regimet i Saudi-Arabia er et annet eksempel, og generalene i Pakistan. Listen er lang. Vi lukker øynene fordi det passer oss best.

Prinsippfasthet koster. Men det å ikke følge prinsipper koster enda mer. Vesten er nødt til å korrigere kursen, slik at tilliten mellom mennesker på kloden blir bedre. Vi trenger det mye mer enn mange andre. Vi er en liten nasjon, og er avhengig av at det er prinsipper som råder i verden, ikke makt og arroganse.

Morten Høglund (FrP) [11:53:37]: Representanten Chaudhry holdt akkurat et veldig viktig innlegg, som berørte mange viktige konflikter og temaer. Likevel stiller jeg meg litt undrende når han beskylder Vesten for å dobbeltkommunisere og å ha dobbeltmoral, og vil stille spørsmålet om han inkluderer den rød-grønne regjeringen i dette, eller om den holder alle disse prinsippene like høyt hevet som representanten kunne ønske seg.

Det jeg ba om ordet til, var representanten Slagsvold Vedums angrep på mitt forsøk på å snakke varmt for ukritisk frihandel med mat. Det jeg snakket varmt for, var å få på plass en WTO-avtale, hvor handel med landbruksprodukter er et viktig element, ikke minst sett fra utviklingslandenes side. Det som har ligget, og som jeg tror fortsatt ligger, i de avtaleutkast som er på bordet i WTO, er at utviklingslandene ikke gis umiddelbare krav om å åpne sine grenser. Denne avtalen er relativt asymmetrisk. Kravene stilles til land som Norge, og ikke i samme grad til disse utviklingslandene. Så min oppfordring er at Norge åpner opp. Den utfordringen sender jeg tilbake til Senterpartiet: Ser ikke Senterpartiet at det er en politikk som man kan være med på?

Så er jeg også med på å gi større handlingsrom for mange av utviklingslandene til selv å bestemme et tempo, selv om jeg tror, mener og er overbevist om at en politikk med større grad av frihandel, også for utviklingslandene, vil gi bedre matsikkerhet og bedre trygghet for deres situasjon. En situasjon med utstrakt bruk av proteksjonisme, subsidier og lukkede grenser har vist seg ikke å virke, og vil ikke virke. Det vil ikke være svaret på den alvorlige utfordringen som representanten Slagsvold Vedum pekte på.

Svein Roald Hansen (A) [11:56:03]: Representanten Karin Woldseth lurte på om hun og utenriksministeren levde i to parallelle verdener, fordi utenriksministeren også trakk fram utviklingstrekk som vi burde glede oss over. Jeg må si at jeg stadig lurer på det samme når jeg hører Fremskrittspartiets beskrivelse av situasjonen i vårt eget land, enten det skjer her i salen, utenfor denne salen eller i utlandet.

Det er viktig at vi også har blikk for det som blir bedre, i en verden som er full nok av nød og elendighet, som det må arbeides med. Det er viktig for å finne løsninger som gjør noe med problemene. Det er ikke det samme som å lukke øynene for det som er skakt og skjevt og ting vi skal påtale, f.eks. menneskerettighetssituasjonen i land, også dem vi samarbeider med.

Så etterlyste representanten Morten Høglund enkelte ting i redegjørelsen. Det er jo noe av den enkleste kritikk man kan framføre, fordi verden er stor, og selv en times redegjørelse kan umulig dekke alt. Når Peter N. Myhre etterlyser bistandspolitikk, mener jeg han er på feil arena. Dette er en utenrikspolitisk redegjørelse, ikke en bistandspolitisk redegjørelse.

Representanten Morten Høglund mente at utenriksministeren ikke har endret norsk utenrikspolitikk. Nå har det lenge vært bred enighet om norsk utenrikspolitikk – det er en av styrkene for Norge at det er bred tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i utenrikspolitikken. Men jeg må si det undrer meg hvis representanten Høglund ikke har merket et taktskifte i utenrikspolitikken siden regjeringsskiftet i 2005. Vi har fått et taktskifte i nordområdepolitikken og i Europa-politikken. Vi har fått en handelspolitikk hvor vi nå har frihandelsavtaler med en lang rekke land.

Så etterlyste Høglund litt sammenheng mellom det vi vil oppnå i WTO, og norsk budsjettpolitikk. Sammenheng mellom utenrikspolitikk og budsjettpolitikk er jo interessant hvis vi retter blikket mot Fremskrittspartiets egne alternative budsjetter. Morten Høglund mener at det er viktig å være til stede f.eks. i nye markeder. Det er vi helt enige om. Men da kan man ikke samtidig, som Fremskrittspartiet gjør, kutte dramatisk på Utenriksdepartementets budsjett. I 2010-budsjettet kuttet de betydelig, også på driftsbudsjettet til UD. De var litt mindre brutale i årets budsjett, men dog. Det ville gjort det mye mer krevende å ha norsk flagg og tilstedeværelse der vi bør være til stede.

Ivar Kristiansen (H) [11:59:16]: Takk til utenriksministeren for en særdeles grundig redegjørelse. Det sier seg selv – det er åpenbart – at redegjørelsen ikke kan være altomfattende. Vi lever i en tid hvor det skjer veldig mye rundt oss. Vi oppnår resultater på noen områder, samtidig som vi ser at det på andre områder er tilbakeslag. Som andre i debatten har sagt, går verden heldigvis fremover.

Jeg vil komme med en sterk anmodning til utenriksministeren når det gjelder den smule debatt om situasjonen i Adenbukta, som vi har hatt i dag. Den krever at regjeringen foretar en avklaring, og den krever at regjeringen foretar handling og grep. Vi ser at også betydelige norske verdier – sammen med verdens handelsflåte – nå blir plaget sønder og sammen. Og vi ser at andre institusjoner, som EU, handler der vi avventer og ser det an. Så det er min forsiktige anmodning at man nå avklarer hva slags aktivitet og støtte den norske regjering vil foreta seg på dette området.

Det har vært brukt begrep som «doble standarder», «vi lukker øynene», osv. Muligens er det veldig mye i disse uttrykkene. Vi ser at et Midtøsten som delvis står i brann for tiden, forårsaker at det – heldigvis – er demokratiske krefter som foranlediger denne utviklingen. Man kan stille seg spørsmålet: Hva kommer det av at norske medier og også norsk politikk ikke har evnet å se et spor av dette på forhånd? Er det i vår blindhet til manges motstand og hat mot nasjonen Israel at man ikke har sett hva som skjer på dette gigantiske kontinent som står for verdens mest betydelige olje- og gassreserver, hvor vi ser at oligarker, emirer og andre undertrykker folk hver dag, hvor demokrati er et fremmedord, hvor undertrykking har vært regelen, hvor vi ser at vi delvis også fra norsk side har bidratt indirekte – ikke direkte – til å opprettholde en situasjon som har vært en slags indirekte understøttelse av en vedvarende politikk, fordi vår motstand mot nasjonen Israel mer enn noe annet har blitt flagget og fått spotlight? Jeg oppfatter både utenriksministerens redegjørelse og debatten i dag slik at dette blir det slutt på, og at vi vil støtte de demokratiske krefter. Og det må ikke være slik som noen sier, at demokrati tar det lang tid å utvikle, at det skal bygges sten for sten. Enten støtter vi demokratiske krefter, eller så gjør vi det ikke. Her kan det ikke gis en 40 års overgangsperiode, som noen faktisk gir uttrykk for også i dagens debatt.

Tore Nordtun (A) [12:02:39]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en grundig og på mange områder en dyp redegjørelse av den utenrikspolitiske situasjonen og det som rører seg rundt oss.

Jeg er litt forundret over at denne debatten i dag ikke har tatt opp i seg to veldig viktige ting som jeg syntes utenriksministeren berørte som på sikt vil få store konsekvenser for oss, og som vi er nødt til å diskutere mer i denne forsamlingen, nemlig moderniseringen av NATO og Lisboa-traktaten og det konstruktive konseptet man nå har foretatt med denne traktaten, som på mange måter moderniserer NATO-alliansen.

Det som står tydelig fram, og som også utenriksministeren understreket i sin redegjørelse, er at vi nå må ta mer ansvar for våre nærområder, og vi må i sterkere grad håndheve vår suverenitet og vår jurisdiksjon i områdene våre. Jeg tror det er veldig viktig at vi er oppmerksomme på det – det som nå ligger i den nye traktaten og er understreket: Her blir forsvarets rolle mer og mer viktig; forsvarets selvstendige rolle, men også i samarbeid med det sivile samfunnet. Det strategiske konseptet som NATO nå har vedtatt, er en milepæl for alliansen, og igjen er hovedoppgaven det kollektive forsvaret, som er bærebjelken i NATO.

Det ble også nevnt en annen ting som jeg synes er veldig viktig også i det nye konseptet, nemlig at operasjoner som NATO foretar seg langt borte på vegne av alliansen – jf. Afghanistan og gjerne også annet – ikke må gå på bekostning av alliansens hovedoppgave og våre egne territorier. Det tror jeg også er et veldig viktig signal.

Det er stor aktivitet i Arktis og vil bli det mer framover i Barentshavet – og ikke minst i Østersjøen. Vi får da brakt inn EUs nordlige dimensjon, alt tuftet på et generelt, respektfullt og ordentlig samarbeid her. Men det er også hit vi må rette blikket mer, som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse: Stoltenberg-rapporten og hva den innebærer.

Utenrikskomiteen har nå vært på besøk i Sverige, og vi tok opp disse signalene og de tingene som ligger i den rapporten, og det var veldig interessant. Men det som det understrekes stadig mer fra svensk side, og som vi allerede er i ferd med å gjennomføre, er et tettere samarbeid også på det forsvarspolitiske området, med fornying, trening sammen, osv.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:05:57]: Av respekt for talere som kommer etter meg, noen korte kommentarer:

Det undrer meg litt at representanten Woldseth mener at min redegjørelse orienterer om at alt i verden er så ensidig bra. Jeg må tenke grundig igjennom hvordan jeg formulerte meg; jeg forsøkte å fremstille kompleksitetene. Vi skal stille krav til FN. Det var en egen formulering om det i redegjørelsen, om at en god venn stiller krav og er nøye med hvordan man formidler støtte.

Jeg var ikke inne på Iran i min redegjørelse, men det var en sterk prinsipiell argumentasjon om støtte til demokrati, om hvorfor sivilt samfunn må få en røst. Da er det veldig mange land man kan nevne, men det er den prinsipielle holdningen som er viktig – samtidig som vi ikke kan påføre dette utenfra. Det var også et poeng i min redegjørelse at eksemplene med demokrati påført utenfra i det siste tiåret har vist svært blandede erfaringer. Det vi nå ser, er at dette demokratiet kommer nedenfra, gjennom folkets egen røst, og det handler om å finne den rette måten å støtte det på.

Til representanten Willy Pedersen vil jeg si at han hadde gode poenger om betydningen av samarbeidet i nord – handel, folk-til-folk – ikke bare med Russland, men også med Sverige og Finland. Det er faktisk en prioritert del av vår nordområdesatsing å øke satsingen i nord over grensene, med våre nordiske naboer.

Representanten Karin Andersen var inne på kvinneperspektivet. Det er helt avgjørende, og det kunne vært vektlagt. Vi har vektlagt det her med FN-resolusjon 1325, ti år etter, ny strategi osv. Også her i salen: en viktig debatt som vi hadde for noen få uker siden. Og det hører jo også med: Når det sivile samfunn skal trekkes med i hvordan samfunnet formes, må selvfølgelig det være helt sentralt.

Representanten Høglund var opptatt av at Norge må åpne opp på landbruk i WTO. Jeg kan love at hvis den avtalen som nå avtegner seg, det som så langt er fremkommet på landbrukskapittelet i WTO, skulle bli virkelighet, setter det sterke utfordringer til Norge i retning av å åpne opp, om det er det begrepet man vil bruke. Kutt i internstøtte, kutt i tollsatser og eliminering av eksportstøtte – det er kraftig lut, og få kommer til å merke det tøffere enn Norge. Derfor må vi delta i forhandlingene, men også sørge for å ivareta våre interesser.

Til sist vil jeg si til representanten Kristiansen: Piratvirksomheten opptar oss, uroer oss, og vi må sette inn tiltak. Men jeg vil vektlegge at den litt lettvinte troen på at bare vi får mer våpenkraft om bord i båtene, har vi håndtert problemet, må i beste fall nyanseres. Vakt om bord i båter er et legitimt spørsmål å reise. Vi skal gi et godt svar tilbake på det, hvordan norsk regelverk forholder seg. Norge har ledet arbeidet med standarder for vakthold og standarder for seilingsprosedyrer i disse områdene. De båtene som følger de prosedyrene, har sluppet bedre unna enn andre, og samtlige norske fartøy har gjort det. Men dette er noe som vi selvfølgelig er svært opptatt av, som sagt, ha reisevirksomhet i regionen, ha nærvær i regionen, og vi skal være aktive på alle de agendaene som det er mulig for å påvirke dette veldig alvorlige ondet.

Presidenten: Morten Høglund har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Morten Høglund (FrP) [12:08:59]: For at en misforståelse ikke skal bli hengende ved: Jeg uttalte meg ikke slik at utenriksministeren ikke har beveget norsk utenrikspolitikk – absolutt ikke. Jeg snakket om viktige politikkområder som påvirker i det utenrikspolitiske rom, og jeg nevnte landbrukspolitikk og forsvarspolitikk som to slike områder.

Så at utenriksministeren kunne nevnt andre temaer. Jeg var ikke så opptatt av det, jeg var opptatt av at når utenriksministeren f.eks. analyserte Midtøsten, som han selv nevnte, ble ikke Iran nevnt. Jeg mener det var en mangel ved den dimensjonen.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:09:48]: Rett etter mitt forrige innlegg prøvde representanten Morten Høglund å lage et billig poeng. Han er så reflektert og så god at han kunne holdt seg for god til det.

Ja, min regjering og Fremskrittspartiet er f.eks. enige om at det er brudd på menneskerettighetene i Iran. Vi står sammen når det gjelder kritikken av det. Men så er spørsmålet: Hvor er Fremskrittspartiet når det er brudd på menneskerettigheter i Gaza – 1,5 millioner mennesker har blitt holdt som gisler i over ti år. Det er totalt brudd på menneskerettigheter og menneskeverd i Gaza. Hvor er Fremskrittspartiet da?

Da Israel, Midtøstens sterkeste hær, invaderte Midtøstens svakeste folk i 2008, drepte 1 500 mennesker – en tredjedel av dem var barn – sto Fremskrittspartiet rett utenfor Stortinget, på Eidsvolls plass, og demonstrerte for Israels rett til selvforsvar. Vi er alle enige om Israels rett til selvforsvar, men spørsmålet er: Hvor var Fremskrittspartiet for å forsvare det svakeste folks rett den gangen, og hvor har Fremskrittspartiet vært senere?

Jeg prøvde i mitt første innlegg å belyse at vi er så selvopptatte at vi ikke ser brudd på menneskerettigheter i de konfliktene som veldig mange andre mennesker rundt omkring i verden ser. Vi ser Iran alle sammen, noen av oss ser det som skjer i Gaza, men f.eks. Fremskrittspartiet gjør ikke det. Det er det som er dobbeltmoral, som må påtales.

Michael Tetzschner (H) [12:11:48]: Et av de mest brennbare utenrikspolitiske spørsmål, som også er blitt berørt så vidt her i dag, er hvordan man skal forholde seg til Iran, som forsøker å skaffe seg atomvåpen. Verken diplomatiske anstrengelser eller sanksjoner ser ut til å føre frem, og det ser ut til at man må planlegge for en situasjon der man må håndtere konsekvensene av Iran som atommakt.

Hvis Iran er villig til å bruke kjernevåpen, i første omgang for å presse eller true, eller forsyner andre med slike våpen, vil det også forrykke maktbalansen i regionen. Kjernevåpen vil tillate Iran å opptre aggressivt i økende grad, også ved hjelp av trussel om bruk av konvensjonelle stridskrefter. Det vil også kunne skremme de land som er støttespillere for USA i regionen, i tillegg til at de antakelig også vil gjøre ting for selv å skaffe seg våpen, og at vi dermed får en regional konkurranse i å skaffe seg kjernevåpen.

Så vil vi kunne imøtese at dette vil kunne redusere USAs evne til å fremme vestlige interesser i området. I dette klimaet vil man da kanskje gå inn i en situasjon med ustabile regimer som er under indre oppløsning, og hvor opinionen kan bli påvirket. Land uten demokratiske tradisjoner, ja, ikke engang elementære rettstradisjoner, vil under inntrykk av nærværet av ny regional kjernemakt kunne ta ikke-demokratisk retning. Det er dessverre ingen entydig historisk erfaring at én diktators fall fører til oppkomsten av en menneskevennlig idealist.

Den sterkeste politiske kraft i Midtøsten er jo knyttet til radikal islamisme – ikke islam som trosretning, men som ideologi. Men det er også nasjonale forskjeller som gir håp. Håpet er størst i de land som har gjennomlevd en økende form for sekularisering.

Demokratiet er avhengig av organisering i politiske institusjoner i gjensidig maktbalanse. Egypt har vært gjennomgangstema her i salen i dag, og vi må konstatere at slike institusjoner ikke er utviklet i Egypt. For øvrig er Egypt selv et historisk eksempel på et autokrati som har vist evne til selvfornyelse ved at man har funnet frem til nye autoritære ledere innenfor rammen av det militærstrukturen har kunnet akseptere eller selv drevet frem. Landet fikk selvstendighet i 1922, etter at Storbritannia trakk seg ut. Det fulgte to konger, hvorav den siste – kong Farouk – ble styrtet ved kupp i 1952. Det ble etablert en republikk i 1953 under Naguib, men da han i begynnelsen av 1954 prøvde å eksperimentere med flerpartisystem, var det altså slutt for det eksperimentet. De historiske sporene skremmer litt her, og det er grunn til følge utviklingen med årvåkenhet også for Norge.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:15:19]: Jeg hadde ikke tenkt å si så veldig mye mer i dag, men representanten Akhtar Chaudhry kom med klare etterlysninger om at vi ikke er der og holder fanen vår høyt når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Det gjør vi, så der tar representanten Akhtar Chaudhry positivt feil. Vi er på de aller fleste arenaer når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Og vi tar dette opp med bl.a. utenriksministeren. Det kan representanten se hvis han går inn og ser på alle de spørsmålene som vi har stilt.

Chaudhry får det til å høres ut som vi er veldig ensidig proisraelske. Nå har det seg sånn at etter konflikten i Gaza reiste representanten Høglund dit for å se med egne øyne, og han kom med svært krass kritikk av både Hizbollah, Hamas og Israel. Så bildet er ikke svart-hvitt. Det er nyanser, og jeg er helt sikker på at representanten Akhtar Chaudhry står sammen med oss om å kjempe for menneskerettigheter. Jeg vil også støtte det innlegget han hadde innledningsvis, som var et svært godt innlegg, og som jeg kan støtte fullt ut.

Jeg har også tenkt å komme med en liten visitt til representanten Svein Roald Hansen når det gjelder kritikken mot Peter N. Myhre, der han sier at det å ta opp bistandspolitikk her er feilplassert. Bistandspolitikk er en del av utenrikspolitikken, og så vidt jeg vet i alle fall, foregår all bistand utenfor Norge og er derfor en del av utenrikspolitikken.

Nå er det vel engang sånn at vi heller skal hegne om et engasjement. Når noen av representantene på Stortinget faktisk har et genuint engasjement for noe innenfor utenrikspolitikken, skal vi ta vare på det engasjementet og ønske det velkommen i stedet for å sable det ned og kritisere det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.