Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:37:26]: (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg gjøre rede for komiteens syn på forslaget, i tillegg til at jeg også vil si litt om Kristelig Folkepartis syn på de spørsmålene som er berørt.

Jeg er glad for at komiteen i sin innstilling tydelig understreker at det er barnets beste som er utgangspunkt for adopsjon, og at det er barnets beste som er formålet med adopsjon. Barns behov for en familie og for trygghet er viktigst. Det er ikke voksnes behov for et barn som er adopsjonsprosessens begrunnelse, utgangspunkt og formål. Komiteen understreker at det er antall barn som trenger et hjem og hensynet til barnets ventetid, som må være styrende, ikke antall voksne som ønsker å adoptere, eller hensynet til de voksnes ventetid. Komiteen siterer også i innstillingen Adopsjonsforums høringsuttalelse om mangelen på barneperspektiv i den norske debatten:

«Debatten om adopsjon i Norge er for ofte preget av et perspektiv der det kun fokuseres på ønsker eller krav fra voksne. Dette kan enten gjelde barnets opprinnelige foreldre, eller grupper av søkere som påberoper seg «rettigheter» til å kunne adoptere. Det er viktig at all adopsjon må vurderes ut fra hva som tjener barnet, og at omsorgsovertakelse gjennom adopsjon bare skal brukes dersom dette er til barnets beste.»

Dette er et viktig perspektiv, som vi alltid må minne oss selv om når vi diskuterer adopsjonstematikk.

Jeg er glad for at komiteen også understreker alvoret i et vedtak om adopsjon. Adopsjon er et av de mest fundamentale inngrep staten kan foreta overfor et individ. Det består ikke bare i at individet får en ny familie, men også at man klipper over de juridiske båndene til dets opprinnelige familie. Det er nettopp alvoret i den prosessen som gjør at det må stilles store krav til saksbehandling samt krav til vandel, omsorgsevne, helse, alder, økonomi, bolig osv. Komiteen er derfor enig med forslagsstillerne i at det er viktig med en grundig vurdering av adopsjonssøkerne. Komiteen er også enig med forslagsstillerne i at det bør være et mål for norske myndigheter å inngå nye avtaler med land der det er behov. Komiteen presiserer at det er viktig at norske myndigheter stiller høye krav og gjør en grundig jobb når nye adopsjonsland skal godkjennes.

Statsråden viser i sin vurdering av representantforslaget til NOU 2009:21 Adopsjon – til barnets beste. Komiteen er enig med statsråden i at forslagene i dette representantforslaget må ses i sammenheng med den helhetlige gjennomgangen av adopsjonsfeltet. Komiteen forutsetter at regjeringen kommer til Stortinget med en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet i en egen sak og avventer derfor departementets videre arbeid. Komiteen foreslår på den bakgrunn at Dokument 8:6 for 2010–2011 vedlegges protokollen.

Uten å foregripe den overordnede debatten som kommer, vil jeg si litt om Kristelig Folkepartis syn. Kristelig Folkeparti er enig i at adopsjonsprosessen kan forenkles og ta kortere tid. Vi peker i innstillingen spesielt på behovet for å vurdere dagens aldersbestemmelser og praktiseringen av disse bestemmelsene. Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstillerne i at adopsjonsstøtten må økes. Det er for øvrig også regjeringspartiene i sine partiprogram, men dog ikke Høyre og Fremskrittspartiet.

Kristelig Folkeparti har programfestet og foreslått en opptrapping av adopsjonsstøtten til 2 G. Kristelig Folkeparti har for øvrig også foreslått en økning av engangsstøtten ved fødsel og adopsjon til 2 G.

Når det gjelder de forslagene som er lagt fram fra Venstre, vil jeg for Kristelig Folkepartis vedkommende si at vi ikke vil støtte de forslagene ved votering. Det er ikke fordi vi nødvendigvis er uenige i forslagene. Vi er, som det har kommet fram gjennom mitt innlegg, enig i intensjonene i flere av de forslagene som fremmes, men vi har respekt for at regjeringen er i gang med en tung prosess med gjennomgang av et betydelig arbeid som ligger i den nevnte NOU-en, og vi avventer at regjeringen kommer tilbake med en grundig gjennomgang av hele adopsjonsfeltet der vi kan behandle de forslagene fra Venstre i en større sammenheng og gi dem det alvoret og den grundige behandlingen som de fortjener.

Presidenten: Presidenten går ut fra at representanten også skal ta opp forslag.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:42:30]: Representanten skal ta opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Da har representanten Øyvind Håbrekke tatt opp det forslaget han refererte til.

Lene Vågslid (A) [10:42:45]: Formålet med ein adopsjonsprosess er å gje ein god og varig heim til eit barn som ikkje kan bli teke hand om av dei biologiske foreldra sine. Eg meiner, på linje med høyringsuttalen frå Adopsjonsforum, at adopsjonsdebatten i Noreg ofte er prega av eit manglande barneperspektiv, og at me faktisk i desse debattane bør merkje oss det. Me snakkar ikkje om foreldre som har rett til barn, men me snakkar om barn som treng ein familie.

Eg er einig i at me treng ei vidare styrking av adopsjonsfeltet. Det var ikkje utan grunn at regjeringa sette ned eit offentleg utval som skulle føreta ein brei gjennomgang av adopsjonsfeltet. I tråd med kva forslagsstillarane tek opp, og kva statsråden svarar til komiteen, meiner òg Arbeidarpartiet at her ligg det fleire gode forslag som òg er berørte i NOU-en Adopsjon – til barnets beste. Eg meiner òg at me bør kunne forenkle adopsjonsprosessane, men ikkje gjere dei mindre sikre. Formålet må alltid vere å sikre barn ein god og varig heim.

Når dette er tydeleg kommunisert, vil eg kommentere dette som forslagsstillarane tek opp rundt ventetid og sjølve prosessen. Mitt inntrykk er at ventetida, sjølv etter at ein er godkjend som adoptivforeldre, kan vere lang bl.a. fordi fleire land me har hatt samarbeidsavtale med, no blir fasa ut. Eg meiner dette er viktig å sjå vidare på, i tråd med kva forslagsstillarane seier i sitt forslag om å inngå samarbeidsavtaler med fleire land. Eg vil òg påpeike at mange av dei som i dag skal sakshandsame starten av adopsjonsprosessane, er dei same personane som arbeider med barnevernssaker i kommunane, og derfor var regjeringa si styrking av det kommunale barnevernsfeltet òg viktig i denne samanhengen.

For Arbeidarpartiet er det viktig å sikre barn, jf. Barnekonvensjonen, og me er sterkt ueinige i forslaget frå Framstegspartiet og Høgre om å leggje til rette for at det blir mogleg å søkje om adopsjon uavhengig av land som er godkjende. For Arbeidarpartiet er det viktig å sikre gode avtaler med land me skal adoptere frå, og me meiner, i tråd med kva ein samla komité skriv i sine merknader, at det er viktig at norske myndigheiter stiller høge krav og gjer ein grundig jobb når nye adopsjonsland skal godkjennast. Dette står i sterk kontrast til forslaget frå Framstegspartiet og Høgre, og eg ynskjer å få klarleik i kva dei faktisk meiner her.

Dei konsekvensane me kan sjå dersom ein ikkje gjer ein grundig jobb med å godkjenne adopsjonsland og adopsjonsformidlarar, er alvorlege. Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon seier at barn skal vernast mot bortføring, sal eller handel. Me kan m.a. sjå til fleire land i Aust-Europa der barn i utstrakt grad er utsette for organisert kriminalitet. Europarådets rapport, frå sosial-, helse- og familiekomiteen, av 7. desember 2007 viser til grufulle eksempel der barn er blitt stolne frå fødestua og vidareformidla til adoptivforeldre av korrupt helsepersonell som sel barn til organiserte kriminelle – og den biologiske mora får beskjed om at barnet var dødfødd. Dette skjer faktisk i austeuropeiske land i dag. For Arbeidarpartiet er det heilt avgjerande å arbeide mot all form for menneskehandel. Me meiner heilt klart at det er av avgjerande betyding å halde ved lag eit strengt krav til både adopsjonsformidlarar og dei landa me inngår samarbeidsavtale med. Dette er m.a. grunnen til at Noreg ikkje har samarbeidsavtale med fleire land i Aust-Europa.

Så mitt spørsmål er om Høgre og Framstegspartiet er klar over konsekvensen av forslaget sitt om å gjere det mogleg å søkje om adopsjon frå land som ikkje er godkjende. Arbeidarpartiet tek iallfall avstand frå eit slikt forslag.

Eg er glad for at debatten om adopsjon og adopsjonsprosessar handlar om meir enn berre adopsjonsstønaden. Denne debatten handlar om meir enn berre ein enkelt budsjettpost. Men eg merkar meg òg at Høgre ynskjer å auke adopsjonsstønaden utan å ha dekning for dette i sitt alternative budsjett.

Adopsjon som prosess har som føremål å gje eit barn ein trygg og varig heim. Det er òg viktig at Noreg får fleire land å inngå samarbeidsavtalar med, slik at fleire barn som har behov for det, kan få ein god og trygg heim. Samtidig er det faktisk slik at det er meir etterspørsel etter små, friske barn. Det sørgjelege paradokset innanfor internasjonal adopsjon er at det finst mange barn mellom fem og 15 år som treng ein ny heim, og mange familiar leitar etter barn å ta vare på, men dei ynskjer seg dei små.

Ei kortare ventetid for søkjarane må aldri gå ut over barna, aldri gå ut over ei grundig og god vurdering av søkjarane. Derfor er det så utruleg viktig for Arbeidarpartiet at me har trygge og gode samarbeidsavtalar med dei landa me skal adoptere frå, og at me klarar å gjere noko med eventuelt unødig byråkrati utan at det går ut over barns rettstryggleik eller barns beste.

Solveig Horne (FrP) [10:47:57]: Jeg vil først av alt takke forslagsstilleren fra Venstre for et veldig bra forslag. Dette er et forslag som ble behandlet i Stortinget i forrige periode, og som opposisjonen sto bak, og det er på tide å ta det opp på nytt fordi ingen ting er blitt endret i det hele tatt.

Det er alvorlig å gjøre et vedtak om adopsjon. Det får innvirkning spesielt for det barnet som blir adoptert, men det gjelder også et nytt familiemedlem som kommer inn i en familie. Man skaper et nytt og livslangt forhold mellom et barn og adoptivforeldrene, og det er derfor veldig viktig å ha en grundig vurdering av dem som skal bli adoptivforeldre. Det er det ingen tvil om, og det tror jeg at vi alle er enige om.

Så vet vi at ingen har krav på å bli godkjent som adoptivforeldre. Men nå er det nå slik at det er mulig å søke om å bli adoptivforeldre. Jeg skal etterpå komme litt inn på kriteriene for å bli godkjent. Det er vel sikkert flere av dere som leste i Dagbladet Magasinet for en tid tilbake om flere foreldrepar som skulle adoptere. Helse, alder og adresse kan faktisk utelukke deg. Uenighet om husarbeid og religion gjorde at noen som het Anne og Eric, fikk avslag. Hvor tilfeldig er valget av adoptivforeldre? Har vi gode nok retningslinjer? Har vi like retningslinjer over hele landet, slik at det ikke er avhengig av hvor man bor, hvor lett det er å bli godkjent som adoptivforeldre? Fremskrittspartiet vil fokusere på at vi får ned ventetiden. I dag er det faktisk i enkelte kommuner over ett års ventetid før man kan starte en utredning om en familie kan godkjennes. Det bør være en normal behandlingstid på ni måneder etter at saken er sendt inn, og den bør ikke overskride maksimalt ett år. Det er viktig. Så må vi også påse at det er like retningslinjer i kommunene, slik at vi får en mye større likhet enn det vi har i dag.

Så til det som tidligere taler tok opp når det gjelder andre land som er godkjent. Vi ser at nabolandet vårt, Sverige, har godkjent andre land enn det Norge har. Jeg er sikker på at de er like opptatt av å ha gode krav og gode kriterier for å godkjenne de landene som de har muligheter til å adoptere fra. Det som ligger i forslaget, er altså at det skal være kriterier, men at det også må være mulighet for å søke om adopsjon – hvis man er godkjent som adoptivforeldre, og også hvis myndighetene har en viss kontroll og ser hvor dette barnet kommer fra – fra land som ikke er godkjent. Så jeg ser ikke at det kan være noe stort problem.

Så må jeg si at jeg er skuffet over Kristelig Folkeparti som ikke er med på å støtte dette forslaget fra Venstre. Og med det vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslaget fra Venstre. Det er greit nok at man skal vente på regjeringen, men vi kan vente lenge, ser det ut som, før det kommer en sak om adopsjon. Derfor er det viktig at vi her nå signaliserer fra Stortinget at vi får på plass disse retningslinjene. Vi snakker om barn som trenger foreldre, og vi snakker om foreldre som er godkjent, men som står i kø for å få adoptere. Derfor er det viktig å ha trykket på denne saken, og derfor hadde jeg håpet at Kristelig Folkeparti også hadde revurdert sitt standpunkt og støttet forslagene fra opposisjonen.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag?

Solveig Horne (FrP) [10:51:50]: Ja.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har da tatt opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:52:14]: Først vil jeg starte innlegget mitt med å gi ros til Venstre for at Venstre viser utålmodighet når det gjelder å forenkle adopsjonsprosessen og når det gjelder å endre retningslinjer i dagens adopsjonsprosess. Jeg er veldig glad for at Venstre har fremmet dette forslaget som vi behandler i dag.

For Høyre er det på dette området, som på alle områder i barne- og familiepolitikken, barnets beste som skal være utgangspunktet for adopsjon. Vi understreker også i denne saken at det er barnets beste som skal være formålet med adopsjon. Barns behov for en familie og trygghet er viktig, og det er avgjørende at all adopsjon vurderes ut fra hva som tjener barnet, og at omsorgsovertakelse gjennom adopsjon bare brukes dersom det er til barnets beste. Høyre vil videre understreke alvoret i et vedtak om adopsjon.

Som flere av representantene har vært inne på tidligere i debatten, er adopsjon et av de mest fundamentale inngrep staten kan foreta overfor et individ. Ved adopsjon dannes et nytt og livslangt forhold mellom barnet og adoptivforeldrene og øvrig familie og slekt. Med adopsjon kuttes også barnets bånd til biologiske foreldre, familie, oppvekstmiljø og kanskje opprinnelsesland. Det er grunnen til at vi må stille strenge krav til prosessen, vi må stille store krav til saksbehandlingen samt krav til vandel, omsorgsevne, til helse, til alder, til økonomi, bolig osv. for godkjenning av adoptivforeldre.

Høyre er enig med forslagsstillerne i at adoptivforeldre må få bedre økonomisk støtte enn i dag. Derfor ønsker Høyre å slutte seg til forslaget om å øke adopsjonsstøtten til 1 G.

Høyre er sammen med Fremskrittspartiet opptatt av at det er for store forskjeller i behandlingstiden og forskjeller i hvordan kriteriene for å bli godkjent som adoptivforeldre praktiseres i mange kommuner. Representanten Horne argumenterte på en veldig god måte for hvorfor det må gjøres endringer på dette området. Jeg bruker derfor ikke tid på å gå inn på det.

Det som jeg avslutningsvis vil bruke tid på, er de forslagene som har kommet fra Venstre i dag. Jeg må si at jeg for egen del er litt enig i det som representanten Håbrekke sa, nemlig at det her kanskje er naturlig å vente på at regjeringen skal komme med en sak til Stortinget, med utgangspunkt i den utredningen som nå er gjort, en utredning om alle de ulike sidene ved adopsjon, og at man må se dette i et større bilde og avvente en totalgjennomgang av hele adopsjonsfeltet før man kan gå inn på enkelttiltak. Men på den andre siden er Høyre i likhet med Venstre også utålmodig og ønsker at noe skal bli gjort. Når vi ser på hvor mange saker denne regjeringen har fremmet på dette feltet i løpet av den tiden de har sittet i regjering, er jeg ikke akkurat optimist. Derfor tror jeg at hvis vi skal få gjort noe på dette feltet, hvis vi skal få endret retningslinjene, hvis vi skal imøtekomme alle henvendelsene vi får på dette feltet, er vi i Stortinget nødt til å støtte de forslagene som kommer fra Venstre. I likhet med alle andre saker som regjeringen hevder de jobber med, der de har utvalg, evalueringer og jeg vet ikke hva, kommer det få saker hit, så jeg har ingen tro på at en sak på adopsjonsfeltet vil komme i nær fremtid. Derfor ønsker jeg på vegne av Høyre å støtte disse forslagene. Jeg tror at det er viktig at også opposisjonen stiller seg bak dem i dag hvis vi skal får gjort endringer på dette feltet, som er helt nødvendig.

Presidenten: Presidenten antar at representanten vil ta opp Høyres forslag.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:57:22]: Det var akkurat det jeg glemte å gjøre til slutt – takk for det, president.

Presidenten: Da har representanten Linda C. Hofstad Helleland tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gina Knutson Barstad (SV) [10:57:35]: Det er mange på denne talerstolen før meg i dag som har vært innom barneperspektivet i denne saken. Det er jeg glad for. Derfor skal jeg ikke si så mye om det, bare slå fast at SV støtter synet om at adopsjon er en ordning for barn som trenger en familie. Jeg er glad for at dette perspektivet står sterkt i Stortinget og kanskje vil føre til en dreining av debatten.

Jeg spør, i likhet med representanten Vågslid, etter kobling mellom ord og handling. Vi vet at handel med barn er et stort og internasjonalt problem. Derfor er det helt avgjørende å ha gode avtaler med land og en god og streng vurdering av mennesker som søker å adoptere. Jeg vil spørre Fremskrittspartiet og representanten Horne om å tydeliggjøre, for jeg synes at jeg oppfattet at det ble sagt fra talerstolen i sted at hvis myndighetene har en viss kontroll, er det greit at man søker adopsjon fra land som ikke er godkjent, og land som Norge tidligere har kuttet samarbeidet med på grunn av handel med barn. Mener Fremskrittspartiet at det er greit? Det søker jeg en presisering på.

Ellers er jeg i likhet med andre glad for at det er utålmodighet i denne saken. Vi er opptatt av den. Det er jo derfor vi har satt i gang et grundig arbeid. Det er jo derfor vi har satt i gang arbeidet med en NOU, og jeg mener i likhet med sakens ordfører og andre før meg at disse forslagene trengs å ses på i denne sammenheng. Det er flott at vi får en debatt i Stortinget om det.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:59:27]: I høringsuttalelsen fra Adopsjonsforum i forbindelse med NOU 2009:21 blir det sagt at debatten i Norge ofte er preget av krav og ønsker fra voksne, både fra biologiske foreldre og fra dem som ønsker å adoptere.

For Senterpartiet er det viktig å si at adopsjon må være en prosess med formål om å gi et godt og varig hjem til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre, der det er barnets beste som er utgangspunktet for adopsjonen, og barnets beste som er formålet med adopsjonen.

Adopsjon er et veldig alvorlig virkemiddel. Ved adopsjon dannes et nytt og livslangt forhold mellom barnet og adoptivforeldrene og deres øvrige slekt og familie. Samtidig kuttes også de båndene som barnet har til sine biologiske foreldre, familie og oppvekstmiljø. Da er det viktig at det stilles strenge krav både til saksbehandlingen og til dem som ønsker å bli adoptivforeldre.

Under høringen i saken har det kommet fram flere forhold som kan framstå som veldig urimelige for dem som er i en prosess for å bli godkjent som adoptivforeldre. Det kan være store forskjeller i behandlingstiden og forskjeller i hvordan kriteriene for å bli godkjent som adoptivforelder praktiseres. Vi hører om søkere som har brukt mange år på å bli godkjent, som ønsker å få barn, men som er for gamle når prosessen må gjentas. Det er også flere grunner til å tro at adopsjonsprosessen kanskje må forenkles og effektiviseres, og at kvaliteten bør styrkes. Men når det påstås at saken treneres, og at det brukes for lang tid, vil jeg si at her jobbes det kontinuerlig med den NOU-en som er lagt fram, for å gå igjennom høringssvarene. Adopsjon er ikke noe man bare kan kjøre raskt igjennom og ta enkelt på, for dette er veldig alvorlige saker, og det er sterke prinsippsaker i disse spørsmålene om hva slags praksis vi ønsker å legge oss på i Norge. Komiteen har tidligere diskutert spørsmål rundt adopsjon av barn som kommer innunder barnevernets omsorg.

Dette er problemstillinger som er berørt og drøftet i den NOU-en som jeg tidligere har referert til. Derfor er det naturlig at representantforslagene i denne saken blir sett i sammenheng med den helhetlige gjennomgangen av adopsjonsfeltet, og at den store debatten rundt adopsjon i Norge blir tatt når dette kommer som en egen sak fra regjeringen til Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [11:02:40]: Jeg har vært med i debatter om dette temaet i flere komiteer, og jeg hører nå at vi har en komité med en helt annen innfallsvinkel enn det den forrige komiteen hadde.

Det er ingenting jeg beundrer så mye som de menneskene som sier at vi ikke får et biologisk barn, men vi er villige til å bruke livet vårt til å følge opp et barn som ikke er vårt. Det er en stor oppgave de gjør for fellesskapet. Det er en stor oppgave de gjør for barnet. Og jeg syns at vi skal verdsette at mennesker er villige til å gjøre det. Jeg syns at det skal være tonen i denne salen. Vi skal være kjempeglade for at mennesker faktisk er villige til å ta vare på et barn som biologisk sett ikke er deres, og til å gi det barnet all den oppfølging som trengs. Jeg mener at vi skal være kjempeglade for dem som bruker mange penger for å ta vare på et barn som de ikke har satt til verden. Det mener jeg at denne salen skal uttrykke respekt for og glede over at noen faktisk gjør. Det byråkratiet som veldig mange av dem møtes av, de enorme problemene som mange av dem møtes av, og den fornedrende prosessen som mange av dem møtes av, syns jeg det er vår jobb som folkevalgte å gjøre noe med. Så skal vi selvfølgelig sørge for, når det gjelder de barna som blir adoptert, at det er et grunnlag for at de faktisk skal adopteres bort. Men som bakgrunn i denne sal syns jeg vi skal være glade for at noen er villige til å ta på seg et ansvar for et barn som ikke har foreldre. Det skal være grunntonen i denne salen.

Derfor har det vært viktig for Venstre å løfte denne saken, og vi har løftet den i en rekke omganger. Vi begynner å bli ganske utålmodige etter å få en sak til Stortinget. Vi må helt ærlig innrømme at under statsråd Huitfeldt oppfattet vi at det faktisk var et reelt ønske om å drive denne prosessen framover, men er nå veldig bekymret for at det engasjementet har forsvunnet ut av departementet igjen.

La meg kort få gå igjennom noen av forslagene våre. Jeg er kjempeglad for at Høyre og Kristelig Folkeparti holder fast ved sitt standpunkt om å ønske at saksbehandlingen skal ned til ni måneder. Grunnen til det er at vi ser at saksbehandlingen er veldig forskjellig rundt omkring i landet. I mange små barnevern står valget for de barnevernsansatte mellom det å vurdere en bekymringsmelding og det å vurdere om en familie er perfekt. Og det er klart at man da vurderer bekymringsmeldingen foran det å vurdere om en familie er perfekt. Derfor blir mange adopsjonsforeldre stående i en veldig lang kø. Det er også sånn i barnevernet at mange barnevernsansatte kanskje vurderer ett adopsjonsforeldrepar hvert tiende år, mens vi egentlig burde hatt en egen enhet som jobbet med adopsjonsgodkjennelse, som var god til å gjøre det, som visste hva de skulle se etter, og som kunne gjøre det på en effektiv måte.

Det å få til prøveadopsjoner er nettopp snakk om å presse fram lovverk i det enkelte land. Hvis man lager systemer for prøveadopsjon, får man presset på plass det lovverket, den rettssikkerheten og det rettssikkerhetssystemet som regjeringspartiene er opptatt av, og som jeg er helt enig i, for å sikre at man ikke får salg av barn. Vi ser at mange land bruker prøveadopsjon for å få lovverket på plass i giverlandet. Derfor er det viktig.

Jeg må også si at av alle de henvendelsene jeg får – og det er ganske mange – fra folk som er fortvilte over adopsjonsprosessene, er det aldersgrensene som frustrerer mest, for vi blir eldre. Vi damer blir eldre før vi prøver å få barn. Noen prøver også å få barn på andre måter, så det tar ganske lang tid før man begynner en adopsjonsprosess og finner at det er løsningen i ekteskapet, pluss at det er mange ekteskap der det også er stor aldersforskjell, og de opplever også å bli straffet for det – noe som tærer på veldig mange ekteskap.

Mitt poeng er at det står ikke i lovverket at det er noen aldersgrense. Krav om en aldersgrense er en meget stor inngripen i mange familiers liv. Det er virkelig en meget stor inngripen i mange familiers liv. Man må gjerne foreta en vurdering av om aldersgrensen er nådd ut fra en vurdering av familiesituasjonen, men jeg mener at regjeringa ikke har lov til å gjøre som man gjør nå, å opptre med en aldersgrense på forskriftsnivå. Jeg mener at det viktigste forslaget Venstre har lagt fram i dag, er forslag nr. 8. Jeg mener at man skal ha en individuell vurdering av hver enkelt familie, og å få en ordentlig vurdering av alle dem.

Jeg ønsker med det å ta opp alle forslagene.

Så vil jeg bruke de to siste sekunder av min taletid til å si at jeg er veldig skuffet over at Kristelig Folkeparti har snudd på alle disse punktene i forhold til det de sto for i forrige periode.

Presidenten: Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Tora Aasland [11:08:16]: Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja foreslår å gjøre adopsjonsprosessen mer forutsigbar og mindre byråkratisk. Jeg er enig med representantene i at adopsjonsprosessen skal være mest mulig forutsigbar, og at det ikke skal være mer saksbehandling enn nødvendig. Spørsmålet er jo imidlertid hvor balansen mellom et forutsigbart og et fleksibelt regelverk skal ligge. Tydelige krav til søkere må stilles, men søkerens personlige egnethet til å adoptere et barn vil bestandig måtte veie tyngst. Jeg har respekt for Trine Skei Grandes forsvar for de ideelle motiver, men vi kommer ikke bort fra at det er noen vurderinger som må gjøres. I disse vurderingene må det utøves faglig skjønn. Viktige avveininger må gjøres ut fra hva som er til beste for barnet.

Vi ønsker en bedre adopsjonsprosess. Derfor satte regjeringen i 2008 ned et offentlig utvalg som har gjennomgått adopsjonsfeltet. Utredningen har vært på bred høring, og departementet følger nå opp utredningen og høringsuttalelsene. I dette arbeidet vil vi se på de problemstillingene som representantene i sitt Dokument 8-forslag har rettet oppmerksomheten mot.

Adopsjon dreier seg først og fremst om å gi et barn som trenger det, et godt og varig hjem. Dette understrekes i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon. Hele 83 land har sluttet seg til Haagkonvensjonen, Norge inkludert. I adopsjonsprosessen er det derfor barnets grunnleggende interesser som skal ivaretas. Jeg er glad for at komiteen også trekker fram barneperspektivet i sin innstilling.

Forslaget fra stortingsrepresentantene tar, i likhet med Adopsjonsutvalget, sikte på å forenkle, effektivisere og styrke kvaliteten på adopsjonsarbeidet. Siden vi nå er i en prosess – og den er aktiv, det kan jeg forsikre om – hvor vi ser på feltet på nytt, er det vanskelig for meg å gi konkrete svar til representantene. Jeg vil imidlertid nevne noen sentrale forslag.

Utvalget foreslår å flytte utredningen av adoptivsøkere fra kommunen til de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Hensikten er bl.a. å korte ned saksbehandlingstiden. Sentrale krav til søkerne, som alder, helse, bolig, økonomi og vandel og ekteskapets varighet, ønsker utvalget å gjøre mer presise og langt mindre skjønnsmessige. De foreslår f.eks. å senke kravet til søkernes alder fra 45 til 42 år, med noen få unntak. Kravet til helse må ifølge utvalget standardiseres i stor grad, og de foreslår at det utarbeides en veileder som spesifiserer noen sentrale og typiske diagnoser, sykdommer og funksjonsnedsettelser som fører til avslag på søknaden.

Her opplever jeg at utvalgets forslag avviker noe fra stortingsrepresentantenes syn i foreliggende forslag. De signaliserer et ønske om et mindre rigid regelverk. Dette viser at det er ulike syn på hvilke kriterier som bør gjelde, og i hvilken grad det skal være overlatt til myndighetene å utøve et skjønn. Dette er bare eksempler på forslag fra utvalget som vi nå ser nærmere på.

Når det gjelder selve behandlingen av adoptivsøkere, understreker jeg at denne skal foregå på en god måte. Søkerne skal ivaretas i adopsjonsprosessen. Barne-, ungdoms- og familieetaten er opptatt av dette og har tatt initiativ til flere tiltak for å sikre god og forsvarlig saksbehandling. Disse vil iverksettes raskt – og ikke vente på den helhetlige gjennomgangen.

Den utvikling som finner sted i barnas opprinnelsesland, påvirker det internasjonale samarbeidet om adopsjon. Opprinnelseslandene har som mål å prioritere nasjonale adopsjoner framfor utenlandsadopsjoner. Dette skjer samtidig som flere mottakerland ønsker å etablere samarbeid med de aktuelle land. Enkelte opprinnelsesland mottar derfor langt flere søknader enn det er barn tilgjengelig for adopsjon. Behandlingstiden øker i disse landene. Ventetiden f.eks. i Kina er for tiden over fire og et halvt år.

Det finnes mange foreldreløse barn i verden som kan ha behov for å bli adoptert til utlandet. Men samtidig er det en del land som ikke kan eller ønsker å samarbeide om internasjonal adopsjon, av ulike grunner. I flere land er adopsjon av barn til utlandet et svært følsomt og kontroversielt tema. I andre land preges situasjonen av ustabilitet, f.eks. ved krig og naturkatastrofer.

Jeg er opptatt av at organisasjonene får mulighet til å samarbeide om internasjonal adopsjon i land der det både er barn som har behov for å bli adoptert til utlandet, og der det er et ønske fra myndighetene. Forutsetningen er imidlertid at landet har et regelverk og et forsvarlig system for adopsjonsformidling. Vi må hindre at virksomheten utnyttes av noen til bortføring og handel med barn. Når det inngås samarbeid med et nytt land, må norske myndigheter foreta en grundig vurdering før tillatelse gis.

Representantene foreslår at adopsjonsorganisasjonene bør gis mulighet til å foreta prøveadopsjoner i et land før det gis en endelig formidlingstillatelse. Dette blir allerede gjort. Jeg kan f.eks. nevne at direktoratet i januar i år ga tillatelse til å gjennomføre prøvesaker fra Mali. Utover dette vil spørsmål knyttet til det internasjonale samarbeidet høre naturlig hjemme i den gjennomgangen vi nå foretar.

Jeg er glad for at komiteen er opptatt av at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en bred gjennomgang av dette viktige feltet i en egen sak. Dette vil vi selvsagt imøtekomme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [11:13:29]: Det var mange fine ord fra statsråden, men mens vi står her og debatterer, vet vi at det er veldig mange som går igjennom en byråkratisk prosess. Det er også en fornedrende prosess. Det er forskjeller med hensyn til retningslinjer og forskjeller i behandlingstid rundt omkring, som er krevende og en belastning for de adopsjonsforeldrene som står i kø. Vi vet at helse, adresse og alder, uenighet om husarbeid og religion kan være inngripende – ting som det ikke skulle være nødvendig at var inngripende i disse sakene.

Jeg har to korte spørsmål til statsråden: Kommer det en sak til Stortinget om å få ned saksbehandlingstiden for adopsjon? Eventuelt når kommer den saken?

Statsråd Tora Aasland [11:14:22]: Ja, det kommer en sak. Og til spørsmål nr. 2: Vi arbeider med det. Jeg kan ikke si noe eksakt tidspunkt for framleggelse av saken, men den kommer.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:14:36]: I innstillingen fra komiteen, som i store trekk er en samlet innstilling med mange omforente vurderinger, sier en samlet komité bl.a.:

«Komiteen forutsetter at regjeringen kommer til Stortinget med en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet i en egen sak, og avventer derfor departementets videre arbeid.»

Jeg hørte svaret til foregående replikant, men denne saken har nå ligget i departementet i over et og et halvt år. Når komiteen nå har sagt klart fra at vi forventer en egen sak og har valgt å henvise forslagene inn i den prosessen, vil jeg be statsråden om å kvittere tilbake igjen til Stortinget med å komme med en nærmere angivelse av når den saken kan foreligge. Snakker vi om måneder, eller snakker vi om år? Kan vi forvente at den foreligger f.eks. i inneværende år?

Statsråd Tora Aasland [11:15:52]: Jeg har redegjort i innlegget mitt for de vurderingene som det er nødvendig å gjøre, som er vanskelige vurderinger. Vi ønsker at adopsjon skal bli både et godt hjelpemiddel og virkemiddel, jf. spørsmålet fra Solveig Horne om forskjeller rundt omkring. Vi ønsker at det skal være klare regelverk, men samtidig at det skal bli mindre byråkratisk, og selvfølgelig at det skal gis vurderinger som hele tiden er til barnas beste.

Det jeg kan svare, er at vi er i fullt arbeid med saken, og at det er slike vurderinger som selvfølgelig tar noe tid, men jeg tror ikke vi behøver å snakke om år, uten at jeg skal være mer eksakt enn det på når saken fremmes for Stortinget. Men saken kommer til Stortinget, og jeg ser fram til at vi får en bred og god debatt om saken da.

Trine Skei Grande (V) [11:16:45]: Jeg skal spørre om det som jeg tok opp i innlegget mitt som veldig mange opplever som svært krenkende og veldig vanskelig, og jeg lurer på hvor man finner lovene og stortingsvedtakene som ligger til grunn for å gjøre det, og det går på aldersgrensene man innfører. For Stortinget har aldri sagt noe om det. Stortinget har aldri ytret noe ønske om det. Dette er en sterk inngripen overfor norske borgere, det er en sterk inngripen som jeg mener at det ikke er grunnlag for i noe stortingsdokument man har behandlet, i hvert fall ikke i min tid. Så spørsmålet mitt er: Hvor finner regjeringa lovgrunnlag nok for å sette det aldersgrensekravet som den nå setter i forhold til adopsjon, som jeg tror veldig mange oppfatter som urimelig, og som veldig mange syns gjør livet deres vanskelig, og som jeg heller ikke mener har basis i forhold til en faglig vurdering? Jeg lurer på: Har statsråden grunnlag for den forskriftsendringen som statsråden har gjort?

Statsråd Tora Aasland [11:17:52]: Jeg vil vise til innlegget mitt, hvor jeg refererer til utvalgets forslag om faktisk å senke kravet til søkernes alder fra 45 til 42 år. Dette er en meget vanskelig vurdering, som vi gjør nå i den helhetlige gjennomgangen, og jeg kan love representanten at jeg tar også representanten Skei Grandes syn med i den vurderingen. Vi skal gå grundig gjennom hvilken forankring vi trenger, og hvilken vekt vi skal legge på alder hos adopsjonsforeldre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Håkon Haugli (A) [11:18:43]: I sin presentasjon av saken la representanten Øyvind Håbrekke stor vekt på at adopsjon ikke skal styres av voksnes behov. Han nevner særlig «grupper av søkere som påberoper seg «rettigheter»». Hvilke grupper er det Håbrekke her viser til? Ingen er uenig i at det er barnets beste som er avgjørende, faktisk den eneste viktige faktoren ved adopsjon. Jeg antar at Håbrekke med nye «grupper» mener homofile og personer med funksjonsnedsettelser. Dette er de eneste gruppene jeg har registrert som har ønsket å bli vurdert som adoptivforeldre, ikke fordi de påberoper seg rettigheter, men fordi de er likeverdige og kan tilby barn, barn som trenger det, trygge, likeverdige oppvekstvilkår og god omsorg. Det handler om å være opptatt av barnets beste. At nye typer familier kan være, og ønsker å være, adoptivforeldre, er gode nyheter. Det er ingen konflikt mellom det som er deres ønsker, og det som er bra for barnet, snarere tvert imot. Alle mulige adoptivforeldre skal gå gjennom samme strenge vurdering. Det kunne være interessant å høre Håbrekke utdype hvorfor det er et problem at stadig flere stiller seg i køen og ønsker å bli vurdert som adoptivforeldre.

Når antallet barn som adopteres til Norge, går ned, skyldes det ikke at det er blitt færre barn i verden som trenger omsorg. Det adopteres nå bare halvparten så mange barn til Norge som for ti år siden. Jeg føler meg helt sikker på at det er flere årsaker til nedgangen. Det handler ikke kun om økonomiske endringer i våre samarbeidsland. Professor Fanny Duckert skrev 27. august i fjor et tankevekkende innlegg i VG. Hun er spesielt opptatt av adopsjonsorganisasjonenes rolle. I dag er det tre – kun tre – organisasjoner som formidler utenlandsadopsjon til Norge. Alle har utspring i interessegrupper og geografisk tilknytning. De opererer helt uavhengig av hverandre. Det er ikke tillatt å melde seg til alle tre samtidig, og man må starte prosessen helt på nytt om den avbrytes i en av organisasjonene. De tre norske organisasjonene samarbeider med 18 land, mens danske og svenske organisasjoner har til sammen henholdsvis 26 og 36 samarbeidsland.

Jeg er særlig opptatt av tre ting når vi nå skal få en helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet:

• den manglende koordineringen mellom adopsjonsforeningene

• mangelen på aktiv innsats for å utvikle nettverk og samarbeid i nye regioner, regioner der vi vet at mange barn trenger omsorg på grunn av krig og naturkatastrofer

• at det tas et endelig oppgjør med holdningen om at enkelte foreldre er mindre egnet, ikke fordi de er blitt vurdert, men fordi, og kun fordi, de tilhører en eller annen gruppe

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:21:54]: Jeg tok egentlig ordet for å kommentere noe annet, men vil også benytte sjansen til å kommentere det siste innlegget, som også var rettet mot meg. Jeg er litt overrasket over representanten Hauglis innlegg og over at han knytter det opp mot det at jeg viste til «grupper av søkere som påberoper seg «rettigheter»». Det var nemlig en del av komiteens enstemmige merknader, som siterer høringsuttalelsen fra Adopsjonsforum i forbindelse med den NOU-en vi nå diskuterer, der hele komiteen sluttet seg til at det er barneperspektivet som her er utgangspunktet. I den forbindelse henviser altså en samlet komité til høringsuttalelsen fra Adopsjonsforum.

Nå er det riktig at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er uenige når det gjelder spørsmålet om utgangspunktet for en adopsjon skal være at barn skal ha rett til en mor og en far, som er vel kjent også fra tidligere debatter. Der er vi uenige. Nå er ikke det noe stort tema i denne sammenhengen, siden de aller fleste landene som barn adopteres fra, legger den samme prioriteringen til grunn. Situasjonen er for øvrig også sånn at det er flere voksne adopsjonssøkere enn det er barn som skal adopteres bort i verden.

Jeg tok imidlertid ordet for en presisering, spesielt i forhold til innlegg fra Venstre, men også fra andre, som antydet at Kristelig Folkeparti skal ha snudd i disse spørsmålene. Det vil jeg avvise. Det kommer fram av innstillingen, og det kom fram av mitt innlegg, at vi står på det samme som vi har gjort før. Kristelig Folkeparti har ikke snudd.

Adopsjon innebærer mange grunnleggende spørsmål som er godt belyst i debatten så langt. Kristelig Folkeparti er opptatt av at det skal behandles skikkelig, i en helhetlig gjennomgang som hele komiteen gledelig nok har bedt regjeringen om å komme med.

Kristelig Folkeparti liker best å være i regjering og behandle og utrede disse sakene selv. Nå er vi ikke i regjering, men det betyr ikke at vi opphever arbeidsdelingen mellom storting og regjering. Det er regjeringens oppgave å utrede de sakene som skal behandles.

Nå har man lagt fram en tung NOU, som vi avventer en gjennomgang av.

Kristelig Folkeparti er utålmodig, og vi markerer gjerne vår utålmodighet overfor regjeringen i mange saker som vi ønsker de skal legge fram. Hvis vi gjør det i enhver sak, og stemmer for enhver ting uavhengig av prosesser i regjeringen, opphever vi jo også effekten av å markere vår utålmodighet. Den er klart markert. Kristelig Folkeparti står på de samme standpunktene som vi har gjort før, og vi ser med stor forventning fram til gjennomgangen.

Solveig Horne (FrP) [11:25:15]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men det er et par ting jeg vil presisere.

Først av alt har jeg lyst til å takke Håkon Haugli for et bra innlegg. Det var et innlegg om det saken dreier seg om. Derfor må jeg si at jeg er litt overrasket over i hvert fall to andre innlegg fra regjeringspartiene, som har hatt fokus på ett av forslagene som foreligger i denne saken, fra Fremskrittspartiet og Høyre, og vrir hele debatten til å dreie seg om noe helt annet enn det den gjør. Men Håkon Haugli var inne på det som faktisk er essensen og det som er problemene ute i forhold til adopsjonsprosessen i dag.

La meg først og fremst presisere, siden Fremskrittspartiet ble utfordret, hva vi mener med forslag nr. 2. Selvfølgelig, og det må det ikke være noen tvil om, tar Fremskrittspartiet sterkt avstand fra all menneskehandel med barn og voksne. Intensjonen i dette forslaget var selvfølgelig ikke å åpne for noen handel med barn. Vi er fullt klar over at dette foregår i en del land som ikke er langt borte fra oss, og at vi er nødt til å ha fokus på dette og jobbe for å få bort problemet.

Det Fremskrittspartiet har fokus på, er faktisk adopsjonsforeningenes ønsker, og de ønsker at det blir gjennomført prøvesaker før formidlingstillatelse gis. Det som representanten Håkon Haugli også var inne på, er at våre naboland har langt flere samarbeidsavtaler med andre land enn det Norge har. Og da ser jeg ikke noe problem med at man kan gi prøvetillatelser til andre land før man inngår samarbeidsavtaler med dem.

Men for at vi ikke skal lage en stor sak av dette: Fremskrittspartiet, og også Høyre, føler at forslag nr. 7 fra Venstre har den samme intensjonen og er bedre formulert enn forslag nr. 2. Fremskrittspartiet vil derfor trekke tilbake forslag nr. 2 fordi vi altså mener at forslag nr. 7 er bedre formulert og ivaretar det som var intensjonen i forslaget.

Presidenten: Da har representanten Solveig Horne trukket forslag nr. 2.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.