Presidenten: Det foreligger ikke noe forslag til debattopplegg. Det betyr at første taler, representanten Per-Kristian Foss, som er sakens ordfører, har en taletid på inntil 30 minutter.

Per-Kristian Foss (H) [13:22:59]: (ordfører for saken): Jeg skal verken ta det som en oppfordring eller som en trussel.

Det er en interessant rapport fra Riksrevisjonen også denne gangen. Det gjelder kontroll med selskaper der staten i 2009 har store eierandeler eller er eneeier, men også på en del områder med perspektiver over en lengre periode enn ett år.

På alle punkter er det en enstemmig komité som støtter Riksrevisjonens kritikk på de punkter Riksrevisjonen kommer med kritikk. Det er noen nyanser, men de går ikke på å støtte Riksrevisjonen. På enkelte områder går vel faktisk et flertall i komiteen noe lenger enn Riksrevisjonen – jeg skal peke på det.

Jeg skal konsentrere meg om tre ting. For det første den kritikk som jeg trodde nesten var unødvendig for Riksrevisjonen å rette. Når Riksrevisjonen selv har rett til å delta på generalforsamlinger i deleide selskaper sammen med dem som representerer de statlige eierinteressene, må de i hvert fall få en innkallelse. Det burde være elementært for selskaper som kjenner regelverket. Men Riksrevisjonen har mottatt kopi av innkalling for kun 14 av 36 deleide selskaper før generalforsamlingen fant sted. Det er en type forsømmelse som, for å si det på en annen måte, egentlig er mer pinlig, men som kanskje avdekker at selskapene ikke er klar over regelverket, ikke har det under huden, for å si det slik.

Mitt andre punkt gjelder spørsmålet om implementering av statlige selskapers arbeid med samfunnsansvar. Man bruker ofte engelske begreper om slikt, men jeg skal holde meg til det norske språket og kaller det for det det er, samfunnsansvar. Men det gjelder selvfølgelig også i selskaper utover den statlige sfæren. Men Stortinget har ved flere anledninger behandlet dette, og Riksrevisjonen retter her kritikk på et par viktige punkter.

Vi er ikke tilfreds med at mange av de undersøkte selskapene i svært liten grad har integrert de delene av samfunnsansvaret som de selv vurderer som relevant i sin forretningsstrategi. Skal det virkelig være iverksatt, må det være en del av forretningsstrategien, det må ikke være en del av en slags pynt på kaka som man gjør ved siden av, men som ikke påvirker selve smaken, for å holde meg i det bildet.

På et annet punkt retter også Riksrevisjonen kritikk. De peker på at det ikke er gjennomført systemer som kontrollerer risiko i leveransekjeden, altså kjøper man varer og tjenester i strid med reglene for samfunnsansvar. Det er jo elementært i privat industri at det foretas kontroller i leverandørkjeden. Det er faktisk utviklet en ganske stor virksomhet når det gjelder leveranser, av selskaper som har spesialisert seg på å selge slike kontrolltjenester for andre selskaper, der mindre virksomheter kanskje ikke har utviklet spesialitet nok til å drive den type kontrollvirksomhet. Men det er uhyre viktig. For alle som i dag f.eks. kjøper klær fra Kina, er det elementært at man driver kontroll med at leverandøren også følger opp selskapets samfunnsansvar og forretningsstrategi. Men her er kritikken sterk, også fra Riksrevisjonen, når det gjelder de deleide statlige selskapene.

Komiteen mener også at det er kritikkverdig at eierdepartementene fortsatt ikke har god nok kunnskap om selskapenes ivaretakelse av samfunnsansvaret. Det er faktisk relativt gjennomgående at selskaper som ikke ligger under Næringsdepartementet, har – synes å ha iallfall – mindre bevissthet om forretningsstrategi, samfunnsansvar og lederlønnsregler enn de som ligger direkte innunder Næringsdepartementet. Eller sagt på en annen måte: Når en statsråd fremmer en stortingsmelding som skal gjelde på flere områder, synes kommunikasjonen om prinsippene i denne meldingen, i dette tilfellet f.eks. samfunnsansvar og lederlønnsprinsipper, ikke å være tilstrekkelig godt kommunisert til de andre departementene. Eller kanskje det ikke er kommunikasjon det er mangel på, men at det er når det gjelder bevisstheten om at man eier, eller er ansvarlig for disse prinsippene, det svikter.

Mitt tredje punkt leder da naturlig til lønnsutviklingen i de statlige selskapene. Det er her Riksrevisjonen kanskje retter den sterkeste kritikk. De generelle funnene er jo at lederlønnsutviklingen har vært dobbelt så høy i de undersøkte statlige selskapene som den generelle lederlønnsutviklingen i samme periode, 2007–2009. Til tross for at Stortinget altså har behandlet en innstilling, en stortingsmelding, som setter klare regler for lederlønnsutvikling i perioden, synes dette ikke å ha gitt effekt, i hvert fall ikke den tilsiktede effekt. Man skulle kanskje også tro at det hadde blitt bedre i perioden 2007–2009 enn det var i perioden forut. Det viser seg heller ikke å være tilfellet. Det er på dette punktet en enstemmig og sterk kritikk som rettes av komiteen. Man peker bl.a. i innstillingen på at det til dels er store variasjoner i forståelsen av Nærings- og handelsdepartementets retningslinjer for statlig eierskap, holdningen til lederlønn. Det gjelder både fastlønnen, bonusordninger og pensjon.

Komiteen har gjennomført en høring på dette området. Jeg må nok si at høringen, selv om den bare omfattet et utvalg av selskaper, til fulle bekrefter at ikke alle styreledere har statens regler om retningslinjer for statlig eierskap og lederlønn under huden på samme måte. Jeg skal ikke her begynne å gå inn på enkeltselskaper, men la meg allikevel bare ta et par eksempler.

Da Statoil fusjonerte inn Hydros oljevirksomhet, benyttet man det som en anledning til å foreta en til dels kraftig økning av lederlønnen i Statoil. Da var ikke prinsippet om ikke å være lønnsledende lenger til stede. Det var en av årsakene til at Statoil i den undersøkte perioden 2007–2009 kom ut med en til dels ganske sterk økning av en lederlønn som på forhånd lå meget høyt – ikke meget høyt i forhold til internasjonale selskaper med utenlandsk eierskap, statlig eller privat, men i forhold til det som gjelder i Norge for store selskaper. Og la meg si at hvis man skulle foreta sammenligninger internasjonalt, ligger nok lederlønningene i Norge på et lavt nivå – men det gjør også lønninger på mellomledernivå. Så jeg synes det er et veldig dårlig argument å si at man har lavere lederlønn i Statoil enn i f.eks. Shell, Exxon eller et annet stort selskap. Men så er heller ikke avgangen av norske ledere til utenlandske selskaper veldig stor, det er ingen stor kø av dem som blir rekruttert ut. Egentlig er det vel et relativt nasjonalt miljø man rekrutterer fra.

Jeg vil for egen regning legge til et par bemerkninger om hvorfor selskapene ikke tar statens retningslinjer fullt ut på alvor. Jeg tror for det første det skyldes at selskapene er opptatt av ikke å ligge lavere lederlønnsmessig enn private selskaper innenfor samme sfære – i den grad man kan si det er private selskaper å sammenligne seg med. Det gjelder i tilfelle f.eks. statens eiendomsselskap Entra, som fungerer i et marked som ellers er helt privat. Eiendomsmarkedet er nok et område hvor lederlønningene ligger til dels ganske høyt, men jeg kan ikke se det som en begrunnelse i seg selv for at et rent statlig – 100 pst. – eid selskap behøver å være på linje med private, være lønnsledende i bransjen eller bryte med statens lederlønnssystem.

Et annet moment som jeg tror er bidragsytende, er at alle disse selskapene benytter private såkalte headhunterfirmaer til å skaffe seg kandidater. Headhunterfirmaenes oppgave er bl.a. å bidra til at potensielle ledere i markedet får nye jobber og høyere lønn. Headhunterselskapene er selvfølgelig ikke pålagt spesielt å følge statens lederlønnsregler eller -retningslinjer – og kommer derfor opp med kandidater som nok har høyere krav til lønn enn lederlønnssystemet gjør det naturlig å tilby. Jeg tror det er viktig at styrer her kanskje opptrer på en noe mer bestemt måte overfor de headhunterselskaper det gjelder.

Til slutt: I høringen ble det også innkalt et selskap som ikke var omfattet av Riksrevisjonens kontroll. Det var selskapet Argentum, som er et 100 pst. statlig eid investeringsselskap – for å si det på en enkel måte. Det ble i pressen avdekket at selskapet har opprettet et sideselskap – et investeringsselskap – som heter Bradbenken Partner, for sine ansatte. Ordningen her fungerer slik at Argentum kun mottar normalavkastning på sin investerte andel i dette selskapet, mens de ansatte mottar meravkastningen. Risikoen for de ansatte er dermed lav i forhold til investert beløp, mens mulighetene for høy avkastning er betydelig. Avkastningen de siste årene har vært om lag 18 pst. Dette er en spesiell type bonusordning.

Et flertall i komiteen sier meget direkte at denne ordningen «ikke er i samsvar med Stortingets vedtak og signaler om lederlønninger i offentlige selskaper». Høyre er ikke med i det flertallet som sier dette, fordi jeg er litt i tvil om Stortinget har uttalt seg så konkret i vedtaks form at denne type selskaper ikke er tillatt i statlig heleide eller deleide selskaper. Det som iallfall er et faktum, er at dette gir en bonusordning på siden, som er i strid med de intensjoner som lå bak lederlønnsbehandlingen i Stortinget.

Det underlige i saken er – og det er formuleringer som Høyre er med på – at statsråden i VG den 1. februar i år, da denne ordningen ble kjent – iallfall for offentligheten – uttrykte «sterk skepsis til ordningen». Under høringen ble det avdekket at denne ordningen var klarert med departementet både i 2005 og i 2007, og også i 2009, under den nåværende statsråd. Under høringen fremkom det at statsråden, etter å ha tenkt seg om, ikke ville gjøre noe med ordningen. Jeg ser med interesse frem til statsrådens redegjørelse for hva han mener. Jeg tror det er en fordel at statsråden og departementet sier det samme, og at statsrådens uttalelser i pressen ikke oppfattes som noe mer, noe annet, enn departementets holdning. Jeg avventer også statsrådens reaksjon på komitéflertallets – stortingsflertallets – merknad, selv om det ikke er et vedtak, om at bonusordningen når det gjelder Bradbenken Partner AS i Argentum, er i strid med Stortingets vedtak.

Marit Nybakk (A) [13:36:27]: Først vil jeg takke saksordføreren, representanten Foss, for et veldig godt utført arbeid med denne innstillingen, som stort sett er enstemmig. Jeg vil også slutte meg til veldig mye av det han sa.

Som det framgår av innstillingen, og som vi hørte fra saksordføreren, har komiteen avholdt en høring om et av de temaene som omtales i Dokument 3:2, nemlig utviklingen av lønn og andre godtgjørelser for ledere i statlige selskaper og i konsern med en betydelig statlig eierandel. Vi hadde inne alt fra Entra til Hydro, som for så vidt dekker to ulike typer selskaper i denne sammenheng. Det var en interessant opplevelse. Det som kanskje var mest overraskende – det burde sikkert ikke vært det – eller tankevekkende, var at styrelederne for fem selskaper i høringen omtalte lederlønningene som et nisjemarked. Eller sagt på en annen måte: Styrelederne omtalte lederlønningene som en del av et begrenset marked og ikke sett i forhold til lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Dette blir helt galt og bryter etter min mening også med Stortingets behandling av eierskapsmeldingen i 2007, nemlig at lederlønnsutviklingen skal være rimelig og moderat – konkurransedyktig, ja, men ikke lønnsledende. Lederlønningene skal bidra til moderasjon i den totale lønnsutviklingen. Det er også å vise samfunnsansvar, som for øvrig er en annen del av dette dokumentet fra Riksrevisjonen.

Selv om ingen styreledere fra helseforetakene var inne til høring, vil jeg likevel vise til at VG i går hadde et større oppslag om lederlønnsutviklingen i helseforetakene. Ikke for å score billige poenger, men skal virkelig de administrerende direktørene i helseforetakene tjene dobbelt så mye som ansvarlig statsråd, pluss diverse frynsegoder og millionfallskjerm, uoppsigelighet og jeg vet ikke hva? En anestesisykepleier på Aker Universitetssykehus uttaler til avisen:

«Det har blitt vanntette skott mellom oss og de øverste sjefene».

Nettopp, det er akkurat det som skjer. Disse topplederne befinner seg i en lønnsmessig boble og definerer egne lønns- og arbeidsvilkår utelukkende i forhold til andre topplederstillinger, uten å se på hva slags lønn de har i forhold til sine egne ansatte eller andre i helseforetakene og i helsevesenet.

Nå er det heller ikke uproblematisk at konsernsjefen i Hydro tjener fire ganger så mye som Norges statsminister – et tema som var oppe flere ganger i den nevnte høringen – noe som styrelederen i Hydro, Terje Vareberg, ikke hadde noen synspunkter på under høringen.

I samme høring fikk for øvrig styrelederen i NSB et høyst betimelig spørsmål fra saksordføreren om hvorvidt kundetilfredshet er en del av grunnlaget for fastsettelse av lønnen til NSB-direktøren. For ordens skyld: Han tjener ca. 2,5 mill. kr i året og har en pensjonsavtale der han hvert år fra fylte 60 år kan ta ut to tredjedeler av sin årslønn. Lønnen økte for øvrig midt i det verste togkaoset i fjor.

Noe som forsterker denne lønnsfesten, er at gunstige pensjonsordninger kommer i tillegg til et høyt lederlønnsnivå. Jeg er derfor veldig fornøyd med at statsråd Trond Giske i høringen bekreftet at han i den kommende eierskapsmeldingen også vil ta opp pensjonsytelser og sluttpakker. Dette er viktig også sett i forhold til Stortingets ulike vedtak som ledd i en modernisert folketrygd. Alle andre får sin pensjon gjennomgått. Det bør også ledere i statlig eide selskaper og selskaper med en betydelig statlig eierandel få.

Som saksordføreren sa: Det statlige investeringsselskapet Argentum AS står likevel i en særstilling ved at de i tillegg til ordinære lønns- og bonusordninger opererer med en ekstra bonusordning gjennom et annet selskap, kalt Bradbenken Partner AS. Dette mener altså et bredt flertall i komiteen bryter med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av eierskapsmeldingen. Siden saksordføreren også var innom statsråden her, vil jeg understreke at statsråd Giske under høringen sa at dersom han hadde vært statsråd da Argentum ble opprettet, eller overtatt av Nærings- og handelsdepartementet, ville han ikke ha gitt dem en tilsvarende ordning. Han har da også svart nei til andre tilsvarende selskaper – eller selskap, i hvert fall.

Helt til slutt en merknad om en helt annen sak som er omtalt i dokumentet og i innstillingen. Det dreier seg om brukerbetaling i Innovasjon Norge for rådgivningstjenester ved norske ambassader og andre utekontorer. Komiteen ber om at «det etableres et samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet slik at man har kontroll med brukerbetalingen» fordi opplysninger Riksrevisjonen har hentet inn ved to utekontorer, viser at Innovasjon Norge har tatt brukerbetaling utover nivået for selvkost, og at rådgivningstjenesten ved utestasjoner må holde seg innenfor Wien-konvensjonen og utenriksloven. Det vil si at bistand som ytes i utenrikstjenesten, ikke kan ha karakter av kommersiell virksomhet.

Ellers vil jeg vise til innstillingen og igjen til saksordførerens innlegg.

Anders Anundsen (FrP) [13:43:13]: (komiteens leder): La meg først få lov til å takke Riksrevisjonen for en god revisjon og en god selskapskontroll, som gjør komiteen godt i stand til å arbeide videre med dette. Jeg vil også takke saksordføreren, som gjennom en lang saksbehandling, bl.a. på grunn av gjennomført kontrollhøring, har gjort en svært god jobb med å samkjøre komiteens merknader, med det som resultat at komiteen i all hovedsak er samstemt. Jeg slutter meg også til hoveddelene av saksordførerens innlegg. Jeg oppdaget faktisk ingen ting som jeg ikke kunne slutte meg til.

Jeg vil likevel berøre et par forhold litt nærmere. Det første er lederlønninger. Det har av flere årsaker fått et stort fokus i komiteen. Det ble gjennomført en egen kontrollhøring om lederlønningene. Det er et grunnleggende premiss for statlige selskaper at ledere for så vidt skal lønnes godt, og lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende. Årsaken til at dette er viktig, er at en over tid har sett en rekke politiske signaler, ikke minst fra den rød-grønne regjeringen, om hvor viktig det er å vise moderasjon når en skal lønne ledere.

Et av de eksemplene som både saksordføreren og representanten Nybakk var innom, er Argentum. De har jo en usedvanlig spesiell bonusordning i tillegg til de ordinære bonusordningene gjennom investeringsselskapet Bradbenken. Saksordføreren gjorde godt rede for hva som var utgangspunktet for Bradbenken. Kort oppsummert er resultatet at en med svært begrenset egeninvestering har potensial for å få svært god avkastning med usedvanlig lav risiko. På dette reagerte statsråd Trond Giske ganske kraftig i Verdens Gang 1. februar. Overskriften i Verdens Gang var: «Fillerister eget selskap». Statsråden ble litt lenger nede i artikkelen sitert på følgende vis:

«Når man har høy lønn og ordinær bonusordning, har jeg store problemer med å se at det er behov for en ekstra ordning. Det bør være kjent hvilke holdninger denne regjeringen har til slike ordninger.»

Dette sa en «irritert statsråd».

I høringen ble det altså klart at ikke bare har den rød-grønne regjeringen vært orientert om denne bonusordningen tre ganger, men den siste gangen var det statsråd Trond Giske som fikk denne orienteringen. I media blir det altså skapt et inntrykk av at regjeringen har én politikk, mens den i virkeligheten arbeider for en annen politikk. I høringen ble det også klart at statsråden ikke hadde gjort noe og heller ikke hadde til intensjon å gjøre noe for å endre denne ordningen.

Jeg er dessverre nødt til å si at det er ikke bare i disse statlige selskapene det er behov for en opprydding; det er kanskje behov for en opprydding også i mediehåndteringen fra regjeringens side, slik at det som sies i avisene, samstemmer med hva som er regjeringens faktiske politikk.

I helgen avslørte VG gjennom flere sider en rekke lønnsforhold og andre forhold i helseforetakene. Det ble klart at i de helseforetakene og sykehusene som VG hadde undersøkt, var det store variasjoner i lønnsfastsettelsen. Men det var ett felles trekk, og det var – så vidt jeg kunne få med meg – at det ikke var noen av disse helselederne som tjente mindre enn statsråden. Nå er ikke jeg så redd som representanten Nybakk for å score billige politiske poenger, men det er et tankekors at den som ikke bare er konstitusjonelt ansvarlig for et helseforetak eller et sykehus, men som skal stå til ansvar både politisk og rettslig i denne sal for alt som skjer i Helse-Norge, ligger lavest på lønnsstigen blant helseledere.

Så vidt jeg vet, kan statsråder sies opp på dagen. De har ikke noe beskyttelses- eller oppsigelsesvern, og jeg tror de har én måneds etterlønn, mens ledere i helseforetakene, i tillegg til en svært god lønn, har svært gode rammevilkår i avtalene sine. Det er ikke uvanlig at en helseleder som sier opp, kan få med seg tolv måneders lønn, helt uavhengig av årsaken til at vedkommende sier opp, som en slags sluttpakke, selv når de sier opp frivillig. Hvis de blir sagt opp, har de oppsigelsesvern i den form at de får en annen jobb i helseforetaket, men beholder lederlønnen. De er altså for dårlige til å være ledere, men de kan være konsulenter eller vaktmestere, for den saks skyld, og beholde lederlønnen. Jeg mener det er ganske utfordrende og bekymringsfullt at helseforetakenes rammevilkår er så ulike at frynsegoder også er en så viktig del av helselederes lønninger og godtgjørelser.

I denne debatten er imidlertid statsråden fraværende. Det synes jeg er bekymringsfullt, for i denne debatten burde statsråden være med på en diskusjon om å få til en ryddigere praksis, ikke slik at statsråden fastsetter lederlønninger i helsesektoren – det er ikke det jeg snakker om – men en viss ryddighet med hensyn til hva slags frynsegoder som statsråden mener er forsvarlig, hvilket lønnsnivå lederne bør ligge på som et utgangspunkt, kunne være interessant. Det er altså to sykehusledere som ble trukket frem, som har ansvaret for tilsvarende helseområder, men det er en halv million i lønnsforskjell i pengepungen. Men så er det vanskelig å vite hva den reelle lønnen er, fordi frynsegodene kommer i tillegg. Det er nødvendig å ha en bedre samordning på dette området, etter min oppfatning.

Til slutt har jeg lyst til å si litt om en av de delene av innstillingen hvor det er dissens. Jeg har lyst til å gjøre det ved å starte med å lese fra Innst. 182 S for 2009–2010, som er «innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens rapport om revisjonen av Statens pensjonsfond for budsjettåret 2008». Det var Arbeiderpartiets Martin Kolberg som var saksordfører for saken, og på side 5 i innstillingen står følgende å lese:

«På bakgrunn av størrelsen og viktigheten av Statens pensjonsfond Norge og Statens pensjonsfond utland har kontroll- og konstitusjonskomiteen tidligere bedt Riksrevisjonen intensivere arbeidet med fondene. Komiteen er på denne bakgrunn tilfreds med at Riksrevisjonen har foretatt en utvidet revisjon og skilt ut revisjonen av Finansdepartementets forvaltning, styring, kontroll og oppfølging av Statens pensjonsfond i et eget tillegg til Dokument 1 (2009–2010).»

Dette er vi såre enige i.

Videre, på side 6, sier komiteen:

«Komiteen viser videre til at Riksrevisjonen etter lov om Riksrevisjonen § 9 skal revidere statsregnskapet og statlige fond. Revisjonen omfatter Finansdepartementets forvaltning, styring, kontroll og oppfølging av de to fondene.»

Jeg synes dette er svært gode merknader fra komiteen. Derfor blir jeg litt i tvil når komiteen – i hvert fall et flertall i komiteen – i denne innstillingen ser ut til å ha en annen holdning til dette spørsmålet. Jeg er nødt til også å sitere dette, for å presisere hva som er utfordringen. På side 16 i innstillingen står følgende:

«Komiteen understreker behovet for at Finansdepartementet sender beretning til Riksrevisjonen om forvaltningen av statens interesser i selskapene underlagt Finansdepartementet, herunder beretning vedrørende Norges Bank. Komiteen viser til at Norges Banks representantskap har oppnevnt ekstern revisor for å ivareta revisjonen av bankens anliggender.»

Så langt er komiteen enstemmig. Så skiller Fremskrittspartiet og Venstre seg ut fra komiteens flertall, som skriver dette:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre mener det ikke er nødvendig at Riksrevisjonen utover dette foretar en kontroll av Norges Bank og Statens pensjonsfond utland.»

Etter min oppfatning virker det som om dette står i sterk kontrast til det komiteen har sagt tidligere om Riksrevisjonens virksomhet i forhold til Statens pensjonsfond utland og Norges Bank.

Jeg er lei for at det nå kan se ut til at Arbeiderpartiet har endret holdning i dette spørsmålet, og har egentlig lyst til å utfordre Arbeiderpartiet: Er det den opprinnelige merknaden fra kontrollen av SPU som ligger til grunn for Arbeiderpartiets syn, eller er det nå dette siste sitatet? Jeg håper det er den opprinnelige merknaden.

Jeg vil også si – fordi jeg mener det er behov for det – at til tross for at en i merknads form fra et komitéflertall har en oppfatning av omfanget av Riksrevisjonens arbeid knyttet til et spesielt felt, kan ikke Riksrevisjonen på dette området anse seg bundet eller rådet til det, for i hvert fall etter Fremskrittspartiets oppfatning vil det være i strid med lov om Riksrevisjonen § 9. Dersom komitéflertallet faktisk mener det som står i denne merknaden, må en altså gå veien om lovendring. Det er ikke gjort i denne sammenhengen, hvilket må innebære at Riksrevisjonen skal fortsette med «business as usual».

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:53:09]: Eg føler òg behov for å takka både saksordføraren for grundig arbeid og ikkje minst gode utspørjarevner i samband med høyringa og Riksrevisjonen, sjølvsagt. Men òg heile komiteen har jobba godt i denne saka. Honnør til heile komiteen i dette spørsmålet!

Så var saksordføraren inne på tre hovudpunkt, og det var i grunnen dei same hovudpunkta som eg vil nemna. Det eine er at Riksrevisjonen faktisk må bli invitert. Det reknar eg med må vera ei kurant sak å ordna opp i, der selskapa får klar beskjed om at Riksrevisjonen skal bli invitert. Eg tippar, som saksordføraren òg var inne på, at dette har noko med rutinar å gjera, og då må desse rutinane bli etablerte. Det er eit samla krav frå komiteen.

SV er sjølvsagt kjempeoppteke av dette med implementering av samfunnsansvar, som var Foss sitt punkt nr. 2, for det er jo klart at dersom ein skal sørgja for at det blir ein del av det å driva business, må ein jo ha det inn i sin forretningsstrategi. Dersom ein ikkje har det inne der, men har det som pynt på kaka, vil det jo ikkje funka etter intensjonen til stortingsfleirtalet. Derfor må ein gripa fatt i dette.

Eg synest òg det er viktig å visa til det som komiteens fleirtal har skrive om omdømme, at ein må vera oppteken av at desse selskapa verkeleg opptrer skikkeleg, at ein har ein skikkeleg HMS, at ein ikkje har miljøutslepp, at ein ikkje kjøper frå føretak som driv med barnearbeid, osv. Det er mange premissar som skal vera førande for selskap si drift.

For eiga rekning vil eg seia at dersom SV hadde hatt 50 pst. av stemmene, trur eg me skulle ha hatt endå tydelegare styringssignal for ein del av selskapa når det gjeld profil, f.eks. for Statoil og oppkjøp som dei gjer, og som ikkje burde ha blitt gjort, og for andre selskap som gjer ting som strir mot den allmenne politikken som eit stortingsfleirtal står bak. Faktisk meiner eg òg at ein har sett tendensar til dette når det gjeld f.eks. Statkraft, der ein no legg til rette for at Statkraft skal investera 80 mrd. kr i fornybar energi, der ein har ein klar profil på i kva retning pengane skal brukast. Det meiner eg må vera fullt mogleg å gjera i andre selskap òg, at me er tydelege i kva retning me vil bruka eigarskapen vår. Derfor har òg regjeringspartia gjeve uttrykk for at me synest det er heilt greit at NSB ikkje må betala så høgt utbytte som andre; me meiner at pengane skal gå til toget. Me ønskjer ei sterkare togsatsing, og då seier me til NSB: Me tek mindre utbytte av dykk, men då må de bruka pengane på toget.

Eit anna område der eg trur dette er fullt mogleg, og som ikkje nødvendigvis er statsråd Giske sitt område, gjeld innkjøpspolitikken. Me kjøper altså inn for 400 mrd. kr. Transportkomiteen, f.eks., har gjeve beskjed om at me ønskjer meir klima- og miljøprofil på innkjøpa. Det er fullt mogleg å ta styring på dette. Det er eitt av dei områda som SV kjem til å jobba vidare med, men som me håper at òg regjeringa blir meir offensiv på.

Eg er einig med både representanten Nybakk og komitéleiaren når det gjeld det som skjer innanfor helseføretaka og lønene der. Det er blitt sagt at det einaste som har auka etter sjukehusreforma, er løningane og sjukehuskøane. Eg meiner absolutt at me må ha ein gjennomgang av korleis me har organisert sjukehusa og få til ein annan modell enn den me har i dag, som tydelegvis ikkje verkar etter hensikta. Den debatten går jo for fullt, ikkje minst med utgangspunkt i sjukehusnedleggingar, barnefødslar – og «you name it».

Så til slutt dette med leiarløn, generelt sett. Eg kan ikkje forstå at det skal vera naturleg i Noreg å ha 125 000 kr netto i vekepengar for ein vaksen mann eller ei vaksen dame, dvs. eit lønsnivå på ein halv million i månaden. Det er eit lønsnivå som eg synest er heilt absurd, og som eg er sikker på at folk ikkje vil ha i Noreg. Dei vil ha eit meir jamstelt samfunn og ikkje med det svære spriket i forhold til kva enkelte direktørar tener. Det er ikkje noko som det norske folket vil ha. Eg meiner at noko av det som blir viktig i oppfølginga, og som eg håper at òg statsråd Giske vil kommentera, er nettopp kva signal som no skal gå ut til selskapa, med utgangspunkt i lønsnivå. Der er komiteen veldig tydeleg på at det ikkje skal vera lønsleiande. Då er det eit spørsmål: Når ein får 1,8 mill. kr i lønsauke i Statoil i samband med Hydro-overtakinga – på to år – har ikkje styret der teke dei signala som Stortinget har gjeve. Det er det som blir jobben til statsråd Giske å følgja opp. Eg er veldig glad for at statsråd Giske er kjempetydeleg på at dette med pensjonsavtalar o.l. skal ein følgja opp og rydda opp i.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:59:00]: Jeg ante en sterk utålmodighet etter ytterligere økt statlig styring fra forrige taler. Da vil jeg komme med et testspørsmål til statsråden. Som saksordføreren var inne på, er det en ganske sterk merknad knyttet til Argentum. Kristelig Folkeparti er med i dette flertallet, fordi vi mener at den ordningen de har, hvor man går inn i et slags eget selskap hvor Argentum selv står for storparten av kapitalinnskuddet mens de ansatte står for et lite beløp, men hvor det er en høy avkastning som de ansatte i fullt monn får del i, rimer lite med de vedtak og signaler om lederlønninger i offentlige selskaper og bedrifter med statlig eierskap som flertallet i dette hus har nedfelt. Jeg imøteser å høre hvordan regjeringen vil forholde seg til denne flertallsmerknaden.

Jeg har ikke så mye å tilføye til saksordførerens innlegg. Det ivaretok det aller meste – kun et par enkle ord knyttet til dette med lederlønnsutviklingen.

Dobbelt så høy lederlønnsutvikling i de statlige selskapene som i privat sektor er fasiten etter Riksrevisjonens utmerkede arbeid. Det er et tankekors når Stortinget har gitt så klare meldinger som man har gjort, akkurat når det gjelder dette. Jeg er glad for – som det ble sagt i høringen fra statsrådens side – at man i sin dialog med styrene vil forfølge dette ytterligere, også når det gjelder pensjon. Jeg må si at når det gjelder enkelte bransjer, og da snakker jeg også om Argentum, synes jeg egentlig det var befriende å høre statsråden. Statsråd Giske sa i høringen at han synes

«det er noe fundamentalt rart med at folk først skal ha betaling for å gjøre jobben sin, og så skal de ha ekstrabetaling for å gjøre jobben sin ordentlig. Men sånn er det, det aksepterer jeg, og det må vi leve med. I finansbransjen er det helt særegne systemer. Der må man ha ekstra mye betalt for å gjøre jobben sin ordentlig.»

Jeg er helt enig, og jeg spør meg hvordan staten som eier og som aktør også i disse finansmarkedene vil opptre for å få bukt med en kultur som jeg tror folk flest kjenner seg helt fremmed for. Det skulle jeg også ønske å høre statsråden si noen ord om, all den tid han representerer en stat som med sine eiendeler – sine økende eiendeler sågar – faktisk kan ha en markedsmakt til å gjøre noe med akkurat dette.

Så til dette som flere av talerne – Nybakk og nå Langeland – har vært innom: helseforetakene. Det er jeg sikker på at vi kommer tilbake til. Det ligger jo ikke til oss å gi råd til Riksrevisjonen, men en oppfordring kan jo Riksrevisjonen få. Når de skal avgi sin rapport for inneværende år, skulle jeg meget vel sett at Riksrevisjonen hadde tatt en gjennomgang av lederlønningene i de statlige helseforetakene for å se om de er i tråd med Stortingets intensjoner.

Statsråd Trond Giske [14:03:39]: Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til Riksrevisjonens beretning om kontrollen med statlige selskaper for 2009 blir lest, tatt til følge og fulgt opp av regjeringens medlemmer. Jeg tror vi alle har lest både Riksrevisjonens rapport, høringsrunden hos komiteen, og ikke minst komiteens innstilling, med stor interesse. Jeg tror også at det er mange som setter pris på den brede politiske enigheten det er om veldig mange av disse konklusjonene.

I alt omfatter kontrollen 124 selskaper og samskipnader som administreres fra flere departementer. Riksrevisjonens arbeid og påpekninger er – slik jeg også pekte på under kontrollhøringen om lederlønn 11. februar i år – viktige og nyttige for det kontinuerlige arbeidet som må skje for å forbedre statens eierskapsutøvelse.

De fleste av selskapene som er omfattet av kontrollen, ligger under andre departementer enn Nærings- og handelsdepartementet. Det er vanskelig å kommentere i detalj alle merknadene som komiteen har til forvaltningen av eierskapet i disse selskapene. Jeg vil imidlertid forsikre meg om at merknadene er kjent i alle departementer og er med i det videre arbeidet med å forbedre forvaltningen.

Et område hvor det er behov for og mulig å gjennomføre raske forbedringer, er å sørge for at Riksrevisjonen mottar kopi av innkalling til generalforsamling i deleide selskap, hvor det i 2010 manglet i mer enn halvparten av tilfellene. Jeg er enig med saksordføreren i at det er uholdbart. Jeg vil forsikre meg om at rutinene for dette er på plass og følges både i eget departements selskaper, og også be andre departementer om at forpliktelsene på dette området følges opp.

To av de gjennomgående kontrollene var knyttet til utøvelsen av regjeringens eierpolitikk når det gjelder arbeid med samfunnsansvar og lederlønnsutvikling. Jeg konstaterer at det er bred enighet i Stortinget om at regjeringen skal ha høye ambisjoner både når det gjelder å bidra til moderasjon i lederlønnsutviklingen, når det gjelder å bidra til forbedringer i selskapenes arbeid med samfunnsansvar, og en viss utålmodighet knyttet til hvor raskt forbedringer skal komme.

Som jeg viste til under kontrollhøringen, arbeider regjeringen med nye retningslinjer for lederlønn i statlige selskaper. De nye retningslinjene vil bli lagt fram samtidig med den nye eierskapsmeldingen om kort tid. Pensjonsytelser og sluttpakker vil bli tema i revisjonen. Likeledes vil kravet til åpenhet om lønnsfastsettelsen i heleide statlige selskaper bli skjerpet, slik at kravene der er mer på linje med dem som gjelder børsnoterte selskaper. Det er allerede slik at pensjonsordninger skal ses som en helhet, inkludert lønn, bonusordninger osv., men det er også – som jeg påpekte i høringen, som jeg kan gjenta her – behov for ytterligere innstramming i statens retningslinjer når det gjelder pensjoner.

I vår eierskapsforvaltning er det et helt sentralt punkt at vi skal følge rolledelingen mellom daglig leder, styre og eiere, slik det framgår av selskapslovgivningen og etablerte eierstyringsprinsipper. Det er selskapenes styrer som må ta konkrete beslutninger når det gjelder både lederlønninger og utøvelse av samfunnsansvar. Regjeringens eierinnflytelse er i første rekke indirekte, dels gjennom valg av styremedlemmer og dels gjennom å kommunisere våre forventninger. På mange områder, særlig overfor de børsnoterte selskapene, har vi sett at regjeringens holdning til lederlønn har slått gjennom i belønningssystemet. Jeg mener de reviderte retningslinjene også vil være disiplinerende for de heleide selskapene.

Hva angår Riksrevisjonens undersøkelser av lederlønnsutviklingen i statlig eide selskaper og komiteens merknader, vil jeg minne om at lederlønninger i selskaper med helt eller delvis statlig eierskap skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende sammenlignet med tilsvarende selskaper. Av hensyn til selskapene selv og samfunnet som helhet er det viktig at belønningsordningene for ledere er effektive og åpne for innsyn. Videre bør lederlønningene framstå som rimelige og ikke gi uheldige virkninger for bedriften eller svekke selskapets omdømme.

Det er altså slik at det er mange hensyn som skal ivaretas når lederlønn fastsettes og utvikles. I regjeringens politikk for lederlønn har vi slått fast at selskapene – enten vi eier dem alene eller sammen med andre – skal være konkurransedyktige når det gjelder å rekruttere gode ledere, men de skal vise moderasjon og ikke være drivende i en lederlønnsutvikling.

Lederlønn er altså ikke et statisk område hvor problemstillingene er gitt og svarene er enkle. I 2006 var det nødvendig med en innskjerping som følge av omfattende opsjonsavtaler hvor flere toppledere profitterte betydelig på forhold som var utenfor deres kontroll. Dette ble det satt en stopper for i selskaper med statlige eierandeler med de nye retningslinjene i 2006. Når regjeringen nå arbeider med en oppdatering av retningslinjene, er de forhold som også Riksrevisjonen påpeker i sin undersøkelse, og som er grunnlaget for behandlingen i kontroll- og konstitusjonskomiteen i dag, sentrale i diskusjonen.

Jeg er ikke tilfreds med utviklingen i lederlønningene i de statlige selskapene. Det er helt riktig som Riksrevisjonen påpeker, at det særlig de to siste årene har vært en kraftigere vekst i lønningene i de statlige selskapene enn i andre. Det kan skyldes forhold som f.eks. er knyttet til finanskrisen, at disse selskapene på en annen måte – og kanskje mindre enn andre – er blitt rammet av finanskrisen, og dermed har det slått mindre ut i selskapenes lønnsomhet og i lederlønningene. Det er likevel slik at det ikke er i tråd med retningslinjene, og dette vil vi følge opp overfor selskapene. Det er kanskje også slik at vi har enda sterkere meninger om dette enn det som framgår av retningslinjene, bl.a. synet på opsjoner og variabel lønn. Det vesentligste er i hvert fall at variabel lønn varierer i tråd med noe som lederne faktisk påvirker, og som faktisk er belønning for deres prestasjoner, og ikke varierer på bakgrunn av ting som ligger langt utenfor ledernes egen kontroll.

Vi får ta til etterretning at disse systemene er kommet for å bli i næringslivet, og at det dermed også antakelig er nødvendig for de statlige selskapene. Men det er likevel viktig at de statlige selskapene ikke er drivende i dette. Jeg synes også det kontrollspørsmålet som en av komiteens medlemmer stilte til selskapene under høringen – nemlig om det er slik at hvis man ikke hadde dette lønnsnivået, ville man da få problemer med rekruttering – er nøkkelspørsmålet. Når helseministeren tjener halvparten av det mange helseledere tjener, må man anta at det er fordi det er flere som stiller seg til disposisjon for å bli helseminister. Kampen er hard om å få den jobben, også fra opposisjonspartiene, og man må da også forutsette at lønnsnivået i disse andre stillingene visstnok er nødvendig for å rekruttere. Men det er det kontrollspørsmålet vi alltid også må stille: Er det faktisk slik at man ikke får fylt stillingene med kompetente folk dersom man ikke har det lønnsnivået som tilbys? Hvis svaret på det er jo, det kunne man gjort, da er lønnsnivået for høyt.

I den nær forestående eierskapsmeldingen vil vi også bredt behandle arbeidet med samfunnsansvar og tydeliggjøre regjeringens forventninger til selskapenes arbeid. Vi vil også der legge opp til en mer systematisk oppfølging av selskapene. Jeg har merket meg at Stortinget er utålmodig på dette området, særlig at man påpeker at andre eierdepartement enn Næringsdepartementet må ha en mer systematisk tilnærming til spørsmålet. Det vil vi følge opp. Jeg mener likevel at det er klare positive tegn på at oppmerksomheten på dette området bærer frukter. Flere av de statlige selskapene kommer godt ut på undersøkelser i nasjonal og internasjonal sammenheng når det gjelder å drive bærekraftig, og stadig flere selskaper slutter seg til ordninger som Global Compact og GRI-rapportering.

Som ett av flere temaer jeg vil følge opp innenfor dette området, er at Argentums virksomhet er i samsvar med Stortingets vedtak. De må likevel også her respektere rollefordeling mellom eier, styre og ledelse, og det er også her problematisk med avtaler som allerede er inngått. Når det gjelder investeringer via skatteparadiser, tror jeg det skal gå greit å få fulgt opp Stortingets vedtak. Når det gjelder medinvesteringsordningen, vil vi også her ta dette opp med selskapet. Jeg må likevel understreke her, som jeg gjorde i høringen, at dette var en ordning som var etablert før den rød-grønne regjeringen tiltrådte. Dette var en ordning som vi arvet da vi overtok eierskapet av selskapet. Det er også slik at departementet aldri har hatt til behandling en godkjenning politisk av denne ordningen, men det har vært en behandling av hvorvidt ordningen er lovlig eller ikke. Det er to litt forskjellige ting å vurdere legaliteten i ordningen og å vurdere den politiske ønskeligheten av ordningen. Hadde denne saken kommet på mitt bord før den ble etablert, hadde svaret vært nei – nøyaktig identisk med det svaret Investinor fikk da de ganske nylig ønsket å etablere en tilsvarende ordning. Vi må imidlertid forholde oss til at dette nå er inngåtte avtaler. Det vil i hvert fall være å forvente at de ansatte som har dette som en del av sin lønn og sin belønning, vil kreve en slags kompensasjon dersom ordningen blir endret. Men dette skal vi følge opp i vår dialog med Argentum.

Når det gjelder brukerbetaling ved Innovasjon Norges utenlandskontorer, vil Nærings- og handelsdepartementet sammen med Utenriksdepartementet sørge for at det er tilfredsstillende kontroll med at praksis med brukerbetaling er i overensstemmelse med Wien-konvensjonen.

La meg til slutt igjen gjenta at Riksrevisjonens arbeid er meget verdifullt. Det er godt at Stortinget legger så stor vekt på en moderat lønnsutvikling i statlige selskaper. Både oppmerksomheten og debatten bidrar til at vi lettere når de målene som vi har satt oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [14:14:21]: Jeg er glad for at statsråden signaliserer at Argentum-avtalen skal være i samsvar med det som er Stortingets vedtak. Det som imidlertid ikke er helt klart, er om statsråden er enig med regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, som sto bak flertallsmerknaden, i at den Bradbenken-avtalen faktisk er i strid med Stortingets vedtak.

Jeg vil utfordre statsråden på et konkret svar på dette: Deler statsråden flertallets syn på at denne Bradbenken-avtalen er i strid med vedtak fattet av Stortinget?

Statsråd Trond Giske [14:14:56]: Når Stortinget selv sier at et fenomen er i strid med Stortingets eget vedtak, tror jeg en statsråd ganske raskt vil være i usedvanlig store problemer hvis han skal overprøve det.

Jeg tar til etterretning at flertallet i komiteen mener at denne ordningen er i strid med de intensjonene Stortinget har hatt med tidligere vedtak om lederlønn og bonusordninger. Samtidig er dette nå en avtale som er inngått, og som de ansatte har oppnådd i sine forhandlinger med selskapet og ledelsen, og som er vedtatt i styret. Derfor kan det være privatrettslige ordninger rundt dette, som også vi må forholde oss til når vi skal følge opp Stortingets merknader. Men at vi skal ta dette opp med selskapet og i størst mulig grad prøve å få ordningen i tråd med det som regjeringen ønsker, kan Stortinget føle seg trygg på.

Anders Anundsen (FrP) [14:15:56]: Jeg takker for et godt svar, men det skulle nær sagt bare mangle at ikke statsråden ville sørge for at Stortingets vedtak ble oppfylt, og nå har jeg fått klarhet i at statsråden også mener at den ordningen som Bradbenken er i Argentum-selskapet, er i strid med Stortingets vedtak.

I høringen da statsråden ble utfordret på dette, sa statsråden at dette ikke er godkjent av departementet, men han sier følgende:

«Jeg vil vel heller si at vi har levd med at Argentum har hatt en slik ordning, og ikke tatt initiativ til å gjøre noe.»

Er statsråden enig i at han har vært altfor passiv i dette spørsmålet?

Statsråd Trond Giske [14:16:33]: Det er jo alltid et dilemma når vi stadig skjerper kravene. Mange av disse kravene kom i kjølvannet av eierskapsmeldingen fra 2006. Denne ordningen var etablert før den tid. Vi vil også oppleve når vi legger fram eierskapsmelding i vår, at vi kommer med ytterligere innstramminger, bl.a. i pensjonsordningen, som antakelig fører til at enkelte av dagens ordninger ikke lenger er i tråd med de nye retningslinjene. Så langt som mulig bør vi da prøve å få reforhandlet og finne gode løsninger i selskapene, som ivaretar de nye retningslinjene. Men samtidig er det begrenset i hvor stor grad vi kan gi det tilbakevirkende kraft, i og med at dette da også berører privatrettslige rettigheter, som jeg sa i mitt første svar.

Per-Kristian Foss (H) [14:17:23]: Mitt tema gjelder også det samme – Bradbenken. Statsråden gir her inntrykk av at dette var noe han oppdaget helt nylig. Men det har han ikke gjort. Han ble kjent med dette i 2009, og mitt spørsmål da er: Hva gjorde statsråden, etter at han som næringsminister ble kjent med dette, for å undersøke mulighetene for å omgjøre avtalen? Han må jo ha gjort betydelige undersøkelser siden han i februar i år – altså en god tid etterpå – til VG uttalte seg slik at han ble oppfattet som om dette var en avtale han ville gjøre om. De brukte uttrykket «fillerister eget selskap». Mitt spørsmål var: Hva har statsråden gjort fra han første gang oppdaget dette til han til VG filleristet selskapet og til i dag – i de årene fra han oppdaget dette?

Statsråd Trond Giske [14:18:12]: Ordet «fillerister» er vel ikke mitt. Det tror jeg er VGs ord, og med mindre representanten Foss har en annen erfaring med VG enn meg, så vet han at jeg har svært liten innflytelse over hvilke ord VG bruker i ulike sammenhenger. Jeg tror heller ikke det er noe i artikkelen i VG som innebærer at jeg sier at dette var en nylig oppdaget ordning. Men jeg misliker den. Jeg hadde ikke kommet til å si ja til den hvis Argentum hadde spurt om å få innføre en slik ordning i min tid som statsråd. Jeg tror ikke mine forgjengere hadde gjort det heller. Men det er altså en vesentlig forskjell på hva man liker og ikke liker, og hva man faktisk kan gripe inn i. Det er også uriktig, som representanten Foss ga inntrykk av i sitt saksordførerinnlegg, at vi har politisk behandlet og godkjent denne ordningen. Vi har ved flere anledninger vurdert legaliteten i denne ordningen, og det er noe helt annet.

Presidenten: Ønsker representanten Foss en ny replikk?

Per-Kristian Foss (H) [14:19:11]: Ja, fordi jeg ikke fikk svar på mitt spørsmål. Det er i grunnen derfor vi har sånne replikkordskifter, for at vi skal få avklart noe. Så derfor gjentar jeg det rett og slett: Jeg har betydelig sans for statsrådens følelsesliv, både i forhold til VG og uten VG, men hva har statsråden gjort som politiker og statsråd for å undersøke mulighetene for å gjøre noe med det han har mislikt, og hva er resultatet av det arbeidet?

Statsråd Trond Giske [14:19:39]: Jeg er veldig usikker på om hensikten med replikkveksling alltid er å frambringe ny kunnskap, for dette spørsmålet stilte også representanten Foss under høringen da vi hadde den. Så den kunnskapen er allerede kjent – nemlig at vi ikke har bedt Argentum om å gjøre om ordningen, nettopp fordi det var en ordning vi hadde arvet, som formodentlig innebærer privatrettslige rettigheter for dem som har oppnådd denne ordningen, og at vi antakelig måtte stå overfor et krav om kompensasjon hvis den skulle bli omgjort. Derimot sa vi nei da Investinor spurte om å få en tilsvarende ordning, og vi hadde sagt nei dersom Argentum hadde kommet med en slik ordning i dag. Men på bakgrunn av det Stortinget nå sier, kommer vi selvsagt til å ta en slik samtale med Argentum i vår eierdialog og se på mulighetene for å få gjort om ordningen, og hva slags kostnader det eventuelt ville medføre.

Per-Kristian Foss (H) [14:20:33]: Vi kommer et stykke videre. Men eierdialogen, har den altså begynt nå? Det må jo lenge ha vært eierdialog med selskapet. Jeg er klar over hva som ble sagt under høringen, jeg husker det faktisk ganske godt. Grunnen til at jeg spør om igjen, er at jeg ikke fikk noe svar den gang. Har eierdialogen hittil ikke innebåret at man har prøvd å undersøke mulighetene for at en avtale som er inngått i strid med Stortingets vedtak, kan opphøre? Er det noe man ikke har tatt opp i eierdialogen så langt? For nå sier statsråden at han vil ta det opp i den dialogen, men det har vel vært eierdialog i de årene statsråden har sittet i departementet, og hvorfor er det ikke gjort noe i den perioden? Som et tilleggsspørsmål kunne det vært interessant å få statsrådens vurdering av om den foregående statsråd, som har godtatt denne avtalen, også var bundet av retningslinjer for statlig eierskap, herunder lederlønninger, som han mener at denne avtalen er i strid med. Det er ikke nødvendig å svare på det, men det kunne vært interessant.

Statsråd Trond Giske [14:21:41]: Jeg må nesten få lov til å korrigere litt på det inntrykket representanten Foss skaper. For det første sier han at avtalen var inngått i strid med Stortingets retningslinjer. Nei, denne avtalen var inngått før den forrige eierskapsmeldingen, før mange av disse innstrammingene kom. Så dette blir et spørsmål om i hvor stor grad slike nye retningslinjer, nye innstramminger, kan ha tilbakevirkende kraft. Det er altså feil at ordningen ble inngått i strid med retningslinjer. Stortingets strammere retningslinjer kom etter at avtalen var inngått.

For det andre sier representanten at min forgjenger har godtatt ordningen. Vel, det er også en setning med visse nyanser. Man har godtatt at ordningen er lovlig – man har altså hatt en legalitetskontroll for å finne ut om det i det hele tatt er lov å ha slike ordninger. Det fant man at man hadde, og dermed kunne man ikke gripe inn på legal basis og si at den måtte avvikles.

Per-Kristian Foss (H) [14:22:44]: Ja, jeg stiller igjen spørsmålet: Hva har statsråden gjort i den eierdialog som har vært med Argentum hittil, for å sørge for å undersøke mulighetene for å bringe en avtale til opphør? Det er ikke uvanlig – selv i privatrettslige sammenhenger – at avtaler kan bringes til opphør. Kompensasjonsspørsmålet er vel et spørsmål om man ønsker å beholde de folkene man har, men dette er et marked hvor folk skifter jobb ganske hyppig. Så det at man ikke er ansatt til evig tid, er ikke nødvendigvis en svakhet i dette marked iallfall.

Så mitt spørsmål er igjen: Hva har statsråden gjort i eierdialogen for å kunne iverksette et vedtak som bringer selskapet i pakt med hva Stortinget mener?

Statsråd Trond Giske [14:23:29]: Det som skjedde, var at man tok til etterretning at denne avtalen var inngått før departementet overtok eierskapet av Argentum, før Stortinget strammet inn på retningslinjene. Man har da isteden konsentrert seg om å si nei til nye slike ordninger, på samme måte som man svært ofte, når man får strammere retningslinjer, er mer opptatt av det som skjer fra da og framover, enn å bruke mye tid på å gi tilbakevirkende kraft.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:24:13]: Som del av flertallet tar jeg iallfall for gitt, også med det som statsråden nå sier, at man vil ta tak i saken og se hva man eventuelt kan få gjort. Styreleder i Argentum Tom Knoff uttrykte jo i høringen at de hadde merket seg synspunktet. Så de er nok forberedt på en eventuell henvendelse, for å si det sånn. Så får vi se hva nedsiden eventuelt skulle være for å annullere denne avtalen.

Jeg hadde imidlertid lyst til å komme inn på selve nøkkelbegrepet, «konkurransedyktig lederlønn, men ikke lønnsledende». Som det ble henvist til i høringen, var det ingen styreledere som kunne henvise til noen problemer med rekruttering av ledere på grunn av denne regelen. Det kan jo bety at ledere ikke er så opptatt av penger som man tror av og til, eller det kan bety at denne regelen er så fleksibel at det i grunnen ikke spiller noen rolle. Hvilken tolkning tror statsråden er rett?

Statsråd Trond Giske [14:25:21]: Det rinner meg nå i hu at det var representanten Syversen som stilte det spørsmålet til selskapene. Jeg synes det er et veldig godt spørsmål, et spørsmål vi kan lære av også i vår eierskapsdialog, og vi stiller dette kontrollspørsmålet: Er det slik at man får vesentlige rekrutteringsproblemer dersom lønnsnivået er annerledes, dersom belønningssystemene er innrettet med lavere grad av bonusordninger osv.? Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, dersom svaret på det er nei, vi har ikke rekrutteringsproblemer, bør man absolutt se på dette lønnsnivået.

Jeg tror at de retningslinjene som Stortinget har vært med på å lage, og som departementene følger opp i eierskapsdialogen sin, har en funksjon. Jeg tror de virker modererende. Vi har et annet lønnsnivå, heldigvis, i Norge enn bare om vi ser til Sverige, og i hvert fall hvis vi ser mer ut i verden, og det ønsker vi å følge opp. Den politiske oppmerksomheten og den klare tverrpolitiske enigheten i Stortinget hjelper oss i denne jobben.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:26:24]: Jeg synes det også var fortjenstfullt at statsråden varslet en tettere dialog og klarere retningslinjer når det gjelder pensjon. Så mitt spørsmål er da: Ser statsråden for seg at det er det samme prinsipp som skal gjelde for pensjon, som en retningslinje for selskapene, nemlig at man skal ha konkurransedyktige pensjonsvilkår, men ikke lønnsledende, eller pensjonsledende, for å omtolke det?

Statsråd Trond Giske [14:26:57]: Ja, nå er det i og for seg allerede en del av retningslinjene at man skal se pensjoner, sluttpakker, bonusordninger, variabel lønn og fast lønn i en sammenheng. Så det er ikke nytt at pensjoner skal tas med i vurdering. Men vi kommer nok til å være mer konkrete enn bare å snakke om lønnsledende/pensjonsledende og konkurransedyktig lønn. Vi kommer nok i den kommende eierskapsmeldingen til å være mer spesifikke på hva slags grenser som skal gjelde, akkurat som vi når det gjelder variabel lønn, mener at den ikke skal overstige mer enn 50 pst. av total lønn.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Roald Aga Haug (A) [14:27:58]: Lønnsoppgjøret er i dag dratt i gang. Vi har sett i media at Roar Flåthen og John G. Bernander snakker om forventninger, men også særlig om samfunnsansvar. NHO og LO snakker om viktigheten av moderasjon, og da må vi vente at det gjelder i alle ledd.

Industriarbeidstakerne i konkurranseutsatt næringsliv skal forhåpentlig forme lønnsutviklingen dette året også. Partene i lønnsoppgjøret har ansvar for å legge til rette for en lønnsutvikling som sikrer næringslivet konkurransekraft, og som sikrer arbeidstakerne kjøpekraft. Partssamarbeidet med disse elementene er viktig og viser samfunnsansvar. Vilje til moderasjon krever at ledernivåene også viser ansvar, ikke minst der staten er eier. I dette bildet er det viktig at utøvelsen av eierpolitikken er kontrollert. Lederlønnspolitikken skal bidra til ansvarlighet. Dessverre ser vi eksempler på at dette sklir unødig ut. Blant annet viser gårsdagens oppslag i VG om avlønning blant helsetoppene at helseforetakene ikke har vært ansvarlige nok når det gjelder vilkår til lederne. De har ikke vist tilstrekkelig samfunnsansvar. Dette er uheldig, og i verste fall bidrar det til å true arbeidet med moderate lønnsoppgjør for vanlige folk framover.

Lederlønnsnivået skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, har vi hørt flere ganger i dag. Det er heldigvis tverrpolitisk enighet om å holde lederlønnsutviklingen under kontroll, og signalene er klare på at eier vil bidra til at det blir valgt styremedlemmer som ivaretar eierinteressene. En del styremedlemmer trenger her veiledning, tydeligvis.

Lederlønningene må i større grad harmonere med den generelle lønnsutviklingen. Lederlønninger som nevnt i bl.a. helseforetakene bryter med å ta samfunnsansvar. Økningen i inntekter er urimelig stor, og det er usikkert om innsatsen til lederne og brukertilfredsheten hos pasientene kan forsvare slike lønnsnivåer og lønnsøkninger. Slik lønnsutvikling truer tilliten til viktige institusjoner i samfunnet.

Når vanlige ansatte skal akseptere moderasjon og ansvarlige oppgjør, må lederne også avkreves det samme. Alle må være ansvarlige dersom nasjonen skal opprettholde konkurransekraften. Dette er grunnleggende for å ivareta norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Dersom en skal akseptere lønninger som vi ser enkelte eksempler på, må det være mulig å måle at lederen faktisk oppnår målsettinger, eventuelt tar ansvar for ikke å gjøre det.

Vi må motvirke en grådighetskultur i offentlig finansierte virksomheter så vel som i private virksomheter. Her ser det ut som om det er grunn til å gå bl.a. helseforetakene nærmere etter i sømmene.

Per-Kristian Foss (H) [14:31:45]: Jeg skal ikke kommentere det forestående lønnsoppgjøret, bortsett fra å si at jeg selvfølgelig er enig med siste taler i at vi må holde fast på frontfagsmodellen, og vi alle venter at LOs leder straks vil komme ut og fortelle at lederlønnsutviklingen i samfunnet generelt er slik at det vanskeliggjør lønnsoppgjøret. Det har han sagt ved alle tidligere lønnsoppgjør, men denne gangen kan han altså si at lederlønnsutviklingen, særlig i de foretakene som den rød-grønne regjeringen har ansvaret for, har vært urovekkende. Han har Riksrevisjonens underlag for å si at faktisk lederlønnsutviklingen her har vært dobbelt så høy som i de øvrige foretakene i samfunnet. Jeg er ikke sikker på om han vil si det, men han har iallfall ideen til å ta det opp, både på kammerset og overfor sine parter i forhandlingene.

Så skal jeg kommentere et par ting som har vært tatt opp i debatten. Jeg er selvfølgelig også fornøyd med statsrådens forsikring om at han i forbindelse med en ny melding om eierskapspolitikken også vil ta opp pensjonsforholdene. Jeg regner med at han da vil ha særlig oppmerksomhet på iallfall ett viktig forhold i modernisert folketrygd, nemlig at det skal være incitament til at også ledere skal stå lenger i jobb. Det er et dårlig signal i samfunnet når ledere med den største selvfølgelighet og med de aller største pensjoner går av i en alder av 60 år, når man ellers oppfordrer resten av befolkningen til å stå lenger i jobb. Noe annet som jeg vil ha litt fokus på, er at det nok også i statsforetakene på ledernivå er litt for mange pensjonsordninger som er inngått uten avkortingsregler dersom lederen etter avgang skulle søke seg ny jobb. For det å kombinere en fet pensjonsordning fra et statsforetak eller fra et statlig selskap med en ny jobb og summen blir mange millioner kroner, er vanskelig å forsvare når man ellers tar ganske tøffe tak i modernisert folketrygd.

Jeg har ikke kommentert helseforetakene fordi de ikke er omfattet av innstillingen, og heller ikke av høringen. De er omfattet av én avisartikkel i VG. Og jo, jeg leser også aviser, men den fortalte altså ikke noe om utviklingen, den fortalte noe om nivået. Jeg slutter meg gjerne til dem i komiteen og de debattanter som har sagt at det ville være interessant om Riksrevisjonen i en senere rapport tok opp spørsmålet: Tjener de som nå leder sykehusene i Norge – enten man kaller det foretak eller det enkelte sykehus – mer enn man tjente på tilsvarende nivå da fylkeskommunen var eier? Har utviklingen gått i den retningen? For det er jo forskjell på helseforetak og helseforetak, nær sagt, på helseforetak og sykehus. Det største helseforetaket er jo større enn et par–tre av de aller største statlige selskapene som er omfattet av denne innstillingen. Og så langt jeg har kunnet se, tjener altså de kvinnelige lederne i de aller største helseforetakene mindre enn det menn ville ha gjort hvis de hadde ledet en like stor bedrift. Det er også en måte å se det på, som kanskje kunne være et nyttig apropos. Det innebærer ikke at jeg ikke forsvarer generelt det lederlønnsnivået man har lagt seg på i helseforetakene, men det må, som sagt, nyanser til når man skal undersøke dem.

Komiteens leder var opptatt av spørsmålet om hvem som skal revidere Riksrevisjonens oppgaver i forhold til Norges Bank og Statens pensjonsfond utland. Jeg oppfatter ingen merknad, heller ikke komiteens flertallsmerknader, som i strid med tidligere merknader fra finanskomiteen – på ingen måte. I det komitélederen siterte, var det en viktig nyanse: Riksrevisjonen skal revidere Finansdepartementets kontroll med eierskapsutøvelse osv. overfor Statens pensjonsfond, og det er ikke Stortingets oppfatning at den som skal revidere kontrolløren, altså Finansdepartementet, også skal kontrollere eller revidere kontrollobjektet, altså Statens pensjonsfond. Til det formålet har man bedt Norges Banks egne organer, valgt av Stortinget, om å ta det ansvaret. Og det er engasjert, så vidt jeg har forstått, høyt kompetent revisjonskunnskap til å bistå representantskapet i Norges Bank.

Til slutt: Det er på en måte en litt underlig merknad om NSB i innstillingen. Den er ikke av den største interesse for de her sittende statsråder, men kanskje for en samferdselsminister. Faktum er i dag at departementet setter krav til avkastning til NSB. Og når man setter et krav til avkastning, mener jeg det skal tas på alvor. Man kan diskutere om det skal være et slikt krav eller ikke, men hvis departementet setter et slikt krav, er seriøs styring at det også skal oppfylles. Så sier regjeringspartiene, med tilslutning fra et par opposisjonspartier, at det er i grunnen helt all right at man bryter kravet til departementet, bare det går til tog. Nå er det mitt inntrykk at NSB i hovedsak driver med tog, så sjansen for at det skulle gå til noe helt annet, er vel minimal. Men dette dreier seg om hvorvidt man skal ta offentlig styring på alvor. Hvis departementet mener at det skal settes et avkastningskrav, bør man følge det. Hvis man mener at det ikke skal settes, er det ikke noen grunn til å kritisere NSB, men departementet for at de setter krav som departementet ikke selv tar på alvor. Det blir ikke skikkelig styring verken av det ene eller annet statsselskap, hvis man skal praktisere en slik metode.

Marit Nybakk (A) [14:37:45]: Jeg tar primært ordet for å kommentere komitélederens utsagn om Arbeiderpartiet og standpunkt i forhold til Riksrevisjonens rolle når det gjelder forvaltningen av statens interesser i de selskapene som er underlagt Finansdepartementet, dvs. Norges Bank og Statens pensjonsfond utland. Jeg vil, som foregående taler, altså saksordføreren, sa her akkurat nå, også vise til at dette ble avklart våren 2009. Det ble avklart i en innstilling fra finanskomiteen, der det var et bredt flertall – med unntak av Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg vil også understreke at det naturligvis er slik at Finansdepartementet skal sende beretning om Norges Bank til Riksrevisjonen, men Norges Banks representantskap har altså oppnevnt en ekstern revisor for å ivareta revisjonen av bankens anliggende. Dette ble også klart i den samme innstillingen fra finanskomiteen våren 2009. På denne bakgrunn mener et bredt flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen at det ikke er nødvendig at Riksrevisjonen foretar kontroll av Norges Bank og Statens pensjonsfond utland.

Så har jeg bare en kommentar til det representanten Per-Kristian Foss sa om helseforetak og lederlønninger. Jeg mener nok at det som skjer også i helseforetakene, er at ledersjiktet befinner seg i en eller annen lønnsmessig boble, at man ser på lederlønninger som en del av et veldig snevert marked, et nisjemarked om man vil. Man ser ikke sin egen lønn i forhold til den generelle lønnsutviklingen i samfunnet, og man ser den slett ikke i forhold til egne ansatte. Det er bare å se på hva de tjener, enten de er sykepleiere på Aker sykehus eller har andre stillinger i Helse-Norge. Jeg mener at det absolutt er på tide – det var andre som sa det her før meg – at man kanskje i Dokument nr. 1 neste år ser på akkurat dette med lederlønnsutviklingen i helseforetakene.

Anders Anundsen (FrP) [14:40:32]: Bare noen korte merknader til den aller siste runden på Riksrevisjonens revisjonsansvar og eventuelle begrensninger av det. Nå er det slik at lover vedtas gjennom lovvedtak. Det at finanskomiteen tidligere, og nå denne komité, har ment noe om at virksomheten til Riksrevisjonen skal innskrenkes i forhold til det loven fastsetter, er altså ikke tilstrekkelig til å faktisk innskrenke Riksrevisjonens arbeidsområde. Jeg tok egentlig ordet bare for å presisere at Riksrevisjonen skal fortsette sin praksis på samme måte som den har gjort til i dag, inntil disse holdningene som både representanten Foss og representanten Nybakk har gitt uttrykk for, og som Stortinget i merknadsform har gitt uttrykk for, blir fremmet som lovforslag og eventuelt vedtatt som det.

Per-Kristian Foss (H) [14:41:44]: Det er unødvendig i forhold til Riksrevisjonen, men i forhold til noen tilstedeværende vil jeg minne om at Stortinget også uttrykker seg gjennom romertallsvedtak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.