Frank Bakke-Jensen (H) [17:34:24]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er en sak kjent fra Finnmark i februar i år. En 65 år gammel mann fra Vadsø er pasient ved Hammerfest sykehus. Pasienten har diagnosen kreft, og har etter et forholdsvis kort sykeleie fått beskjed om at alt håp om å bli kurert er ute. Sykdommen er også så langt fremskreden at han ikke har mange dagene igjen. Pasienten og hans familie har da bare ett ønske. Det er at han skal få reise hjem, slik at han kan tilbringe sine siste dager der han har levd sitt liv sammen med sine kjæreste.

Det skal ta hele fire dager fra man avtaler hjemreise med sykehuset, til den blir effektuert. I NRK Nordnytt kan man den 22. februar se innslag med familien der de beskriver hvordan de opplevde disse dagene, og hvilket inntrykk de har av helsevesenet etter denne opplevelsen. Vi ser her en familie som gjennomlever noen av de vanskeligste dagene en familie kan komme opp i.

Mange elementer har vært oppe i debatten i etterkant av medieoppslagene. Hvilken prioritet skal disse pasientene ha? Hvilke prioriteringer gjelder for ambulansetransport? Har helseforetakene eller kommunene ansvaret for disse pasientene? Hvor klar er rollefordelingen mellom AMK-sentralen, sykehuset og helseforetakets reisekontor? Skyldtes problemene rett og slett klima, uvær eller forholdene ved Hammerfest lufthavn?

Spørsmålene har vært mange – noen har også vært meget gode – mens man stort sett har manglet gode svar. Deltagere i debatten har også vært sognepresten i Vadsø og en rekke mennesker som kan fortelle at dette ikke kan avfeies som et enkeltstående tilfelle. Sognepresten forteller at han ofte møter mennesker som mener at de har opplevd uverdige forhold i møte med helsevesenet.

Etter at saken ble belyst i media, har også en rekke mennesker, både pasienter og pårørende, med like og lignende opplevelser, tatt kontakt for å fortelle sin historie. Det gjør at jeg er ganske sikker på at dette ikke er et enkeltstående tilfelle, men noe man bør se grundigere på.

I hovedsak retter helsepolitikken seg mot det å redde liv og å sikre bedre helse og livskvalitet. Når dette er utelukket, står man ofte igjen med lindrende behandling som alternativ. Da settes vårt effektive og behandlingsorienterte helsevesen på prøve.

Det er også i omsorgen for de alvorlig syke og døende, samt hvordan helsevesenet ser de pårørende, samfunnet viser noen av sine kvaliteter. Lindrende behandling krever et helhetsperspektiv på menneskets fysiske, sosiale, emosjonelle og åndelige behov. Dette setter krav til særlig kompetanse, klokskap og ansvarlighet hos de ansatte.

Lindrende behandling tar sikte på å gi pasienten og de pårørende best mulig livskvalitet i pasientens siste levetid. Dette kan oppnås gjennom forebygging og lindring av fysiske symptomer, sammen med informasjon, samtaler og tiltak rettet mot psykiske, sosiale og eksistensielle problemer.

Tilbudet om lindrende behandling er variert, og omfatter både enkeltsenger for palliasjon i sykehus og kommuner, palliative enheter i sykehus og sykehjem, ambulante team og enkelte hospice.

Om lag 40 pst. av alle som dør, avslutter livet på sykehus. Det er ca. 38 pst. som dør i sykehjem, mens antallet som dør i sitt eget hjem, er under halvparten av dette – rundt 19 pst. Det er altså ca. 60 pst. som velger et alternativ utenfor sykehus.

Da problemene som er beskrevet i innledningen, også bunner i at det er lang geografisk avstand mellom sykehus og hjemkommune, og at dette er et bilde som stemmer i de minst folkerike fylkene, vil man kunne skyte inn at problemstillingen ikke vil være relevant for særlig mange av pasientene. Dette kan nok medføre riktighet, men problemet er likevel like stort for dem det gjelder.

Det grunnleggende problemet i saken fra Hammerfest er også at det ikke ble gitt gode svar på spørsmål stilt av pasient og pårørende, og enda viktigere: Det ble uklart hvilke spørsmål helseforetakene skulle svare på. Hvilken tjeneste mente man at man var forpliktet til å gi? Her blir det altså et spørsmål hvordan helseforetakene skal opptre i vanskelige situasjoner. Dette er et spørsmål der svaret kan gis uavhengig av geografi og befolkningstetthet.

I St.meld. nr. 26 for 1999–2000, Om verdiar i den norske helsetenesta, ble det foreslått å opprette kliniske etikkkomiteer ved de største sykehusene. Det står i meldingen at sentralt for disse komiteene er arbeidet med å øke den etiske kompetansen og styrke den etiske refleksjonen i det kliniske arbeidet, gjennom å gi råd ved løsning av konkrete etiske dilemmaer ved sykehuset. Det skal også legges til at Stortinget sluttet seg til forslaget om å opprette slike komiteer. Slike komiteer kunne ha vært et nyttig redskap også i dette tilfellet, da man heller enn å vedta hvordan tjenestene skal leveres, setter søkelyset på hva som skal leveres.

Det er et paradoks at et så alvorlig tilfelle som det som er beskrevet innledningsvis, koker ned til helsevesenets vilje til i første omgang å prioritere transport, deretter til hvilket etisk rammeverk man har, slik at foretakene gir pasient og pårørende gode svar i en vanskelig situasjon.

Jeg vil derfor stille to spørsmål til statsråden. Det første er: Er det etablert kliniske etikkomiteer ved alle sykehus, og hvordan jobber man f.eks. i forhold til å diskutere saker som den vi drøfter her? Det andre spørsmålet er kanskje litt mer konkret: Hva gjør statsråden for at helseforetakene legger til rette for rask hjemtransport og oppfølging når pasienten ønsker å avslutte livet i sitt eget hjem?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:40:12]: Pasienter som er i livets sluttfase, skal ha et godt tjenestetilbud. Det er viktig å sørge for at døende pasienter sikres en verdig avslutning på livet, slik at den siste tiden kan bli så god som mulig. Det gjelder enten pasienten er på sykehus, i sykehjem eller i eget hjem.

Jeg har stor forståelse for at pasienten og de pårørende i saken som representanten Bakke-Jensen viser til, var fortvilet over at det tok flere dager før pasienten kunne komme hjem den siste tiden han hadde igjen å leve.

En hovedregel i norsk helserett er at pasienten selv skal bestemme om han vil ha behandling eller ikke. I noen grad har pasienten innflytelse over hvordan behandlingen skal gjennomføres. Det er likevel begrensninger på dette punktet, fordi all behandling må være forsvarlig.

Det er helseforetakene som har ansvar for de akuttmedisinske kommunikasjonssentralene, AMK, som koordinerer ambulanseoppdrag. AMK-sentralene håndterer henvendelser om akuttmedisinsk bistand og skal omprioritere mellom disse dersom det er nødvendig.

Pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp skal prioriteres foran pasienter med behov for transport – dette ifølge retningslinjene for bruk av luftambulanse. Retningslinjene åpner for at andre hensyn enn akuttmedisinske behov kan legges til grunn for bruk av luftambulanse. Et eksempel er hensynet til pasientens totale fysiske og psykiske belastning, spesielt ved lange avstander. Ambulansefly – og unntaksvis ambulansehelikopter – kan benyttes til å overføre pasienter til et annet sykehus eller til institusjon der pasienten hører hjemme. AMK-sentralene skal alltid prioritere den akuttmedisinske beredskapen, og hvis det er sammenfall i oppdrag, må de oppdragene som haster mest, tas før planlagte transporter.

Den konkrete hjemtransporten som Bakke-Jensen refererer til, skulle foregå med luftambulanse. Jeg kan ikke gå inn i den konkrete saken, men vil understreke at værforhold og andre pågående og bestilte oppdrag vil kunne påvirke luftambulanseoppdrag.

Helsepersonell stilles overfor etiske dilemmaer og vanskelige valg hver eneste dag. Noen ganger kan det innebære at de dårligste pasientene som fortsatt kan tilbys behandling, blir prioritert. Like fullt har de som koordinerer transporten, ansvar for å gjøre etiske vurderinger av transporttilbud for pasienter ved livets slutt.

I tilbakemeldingene jeg har fått fra de regionale helseforetakene, fremgår det at aktørene strekker seg langt for å innfri disse pasientenes ønsker. Dersom det er praktisk mulig, blir pasienten sendt hjem samme dag som behandlingen blir avsluttet. Forutsetningen er at den kommunale pleie- og omsorgstjenesten har lagt til rette for å ta hånd om pasienten. Samtidig vil jeg tilføye at pasienter som er ved livets slutt, likevel ikke blir prioritert foran pasienter som må ha øyeblikkelig hjelp.

Pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid vil ofte ha behov for lindrende behandling. Målet er best mulig symptomlindring og livskvalitet for pasienten og de pårørende. Mange pasienter ønsker å tilbringe mest mulig tid hjemme i denne fasen. Fastlegen og hjemmesykepleien spiller derfor en svært viktig rolle i den hjemmebaserte omsorgen for disse pasientene.

Hjemmesykepleien og fastlegen skal samarbeide med palliativt team når det er nødvendig, for å gi god behandling og pleie. Palliativt senter ved sykehuset består av et tverrfaglig behandlingsteam som drar på hjemmebesøk til pasienten og gir råd og veiledning til ansatte ved sykehuset. Teamet er et bindeledd mellom primærhelsetjenesten og sykehuset. De aller fleste helseforetakene har et stort nettverk i kommunene, som består av sykepleiere som har bred kompetanse i kreftomsorg og lindrende behandling.

Tilbudet om lindrende behandling skal organiseres slik at pasientene til enhver tid har tilgang på den hjelp og kompetanse de trenger. Lindrende behandling, pleie og omsorg krever derfor samspill og samhandling på tvers av nivåene i helsetjenesten.

Så godt som alle helseforetakene har kliniske etikkkomiteer, og noen helseforetak har flere slike. De kliniske etikkomiteene skal bidra til høy etisk bevissthet om verdier og dilemmaer og bidra til å integrere etikk i klinisk praksis. Komiteene lager etiske retningslinjer og arrangerer seminarer for ansatte. De drøfter prinsipielle spørsmål, men også saker som er fremmet av ansatte, pasienter og pårørende. Mange av sakene handler om alvorlig syke og døende pasienter og etiske dilemmaer knyttet til omsorgen for disse pasientene. Arbeidet i de kliniske etikkomiteene er en viktig del av kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet ved sykehusene. Dette arbeidet skal fortsette.

Jeg legger til grunn at helseforetakene sørger for rask hjemtransport når pasienten ønsker å avslutte livet i eget hjem, og at de tilbyr god lindrende omsorg i livets sluttfase. Det betyr også å legge til rette for at pasienten kan være hjemme ved slutten av livet – dette i tråd med de føringer vi har gitt i årets oppdragsdokument, i den nasjonale kreftstrategien for 2006–2011 og i nasjonale retningslinjer for palliasjon i kreftsomsorgen. God kvalitet i tjenesten innebærer også å sørge for at pasienten får en verdig avslutning på livet. Jeg vil legge stor vekt på dette temaet i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:46:26]: Jeg takker statsråden for svaret. Det var beroligende.

Nå står vi foran det store prosjektet som heter Samhandlingsreformen, og da vil det på nytt bli stilt store krav til at helsevesenet er i stand til å gjøre etiske refleksjoner. I Samhandlingsreformen sies det at tjenestene skal leveres nærmere brukeren. Da vil vi også involvere flere etater, institusjoner og mennesker. Et større mangfold gir oss gode muligheter til å levere en bedre tjeneste. Det gir oss også muligheten til å velge forskjellige og bedre tilpassede løsninger, men da vil det være viktig at man har et redskap for å klarlegge grensegangen mellom den enkelte pasients behov og hvordan den enkelte kommune eller helseforetaket leverer tjenesten. Et slikt redskap er de etiske komiteene.

Folkehelsa endrer seg også slik at mange av dem som statistisk ville ha dødd av hjertelidelser, nå blir eldre og vil dø av kreft i stedet. Dette gjør at det vil stilles andre krav til helsevesenet i tiden framover. Denne utviklingen vil også gjøre at vi vil se lengre sykeleier og lengre dødsleier i framtiden. Da bør vi av hensyn til pasient og pårørende få avklart så mange av de potensielle konfliktlinjene som mulig.

Den spesielle saken som jeg har nevnt, er brukt som et eksempel, men det viktigste med den er å vise det engasjementet som på mange måter ble skapt rundt den i etterkant, og den utryggheten og den fortvilelsen som ble skapt. Derfor er det beroligende at man har etikkomiteer, og at man har det verktøyet i forhold til å stille gode krav framover.

Det er ingen – iallfall ikke noen jeg har møtt – som er uenig i at akuttilfeller skal prioriteres først. Det som ligger i bunnen i denne saken, er helseforetakenes evne til å kommunisere vanskelige spørsmål og vanskelige prioriteringer. Folk er klar over at man i helsevesenet må gjøre vanskelige valg. Den vanskelige delen er nok å kommunisere de vanskelige valgene på en måte som samtidig skaper trygghet. Det synes jeg ikke skjedde i denne situasjon, men jeg synes statsråden nå på en grei måte har kommunisert at man vil vektlegge den delen av tjenesten framover.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:49:24]: Interpellanten har på mange måter gått inn i de vanskelige dilemmaene som dette dreier seg om, også de utfordringene man står overfor. Jeg er helt sikker på at alle er enig i at noe av det viktigste vi gjør, er å gi den beste omsorgen som vi bare kan, til de menneskene som er i siste fase av livet, og også til deres pårørende. Det ligger oss tungt på hjertet, alle som er i berøring med helsevesenet.

Jeg må også si, siden interpellanten viser til et tilfelle fra Finnmark, at jeg var i Finnmark like etter at jeg hadde tiltrådt som helseminister. Jeg ble faktisk veldig imponert over hvordan de i Finnmark hadde et godt samspill mellom sykehusene og kommunene, og hvordan til og med små kommuner hadde lagt det slik til rette at de hadde en seng til en pasient som trengte lindrende behandling, eller annen oppfølging, eller bare overvåking, for man skulle tro at det kanskje var vanskeligere der hvor man har mange små kommuner og lange avstander enn i resten av landet.

I denne sammenheng vil jeg si at min erfaring er at helsepersonell gjør sitt ytterste enten det er i store kommuner eller i små kommuner, på store sykehus eller på små sykehus, for at pasientene skal bli best mulig ivaretatt. De palliative teamene er selvfølgelig der spesielt viktig. Når det gjelder Samhandlingsreformen, er nettopp dette et område som er viktig, og som er spesielt fremhevet der, fordi dette er et område som dreier seg om ansvarsforholdet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Dette er også et område hvor vi ønsker å bli bedre – best mulig – fordi det er så viktig at vi ivaretar de pasientene som er ved livets slutt, på den aller beste måte.

Laila Dåvøy (KrF) [17:52:15]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha reist denne viktige problemstillingen.

Det er vondt å høre om mennesker i livets siste fase som ønsker å få være hjemme sammen med sine nærmeste, men som ikke får anledning til det. Jeg støtter interpellanten i at de kliniske etikkomiteene på sykehusene, og også i kommuner og sykehjem, setter slike saker høyt på dagsordenen. Ikke bare handler det om å hindre at slike situasjoner oppstår, men like fullt om å stille spørsmålet: Hva skal til for å styrke respekten for liv og verdighet for de døende hos oss? – slik Marie Aakre, som bl.a. er medlem i den kliniske etikkomiteen ved St. Olavs hospital, skrev i et innlegg på Sykepleien.no. Hun sa der at det er behov for å styrke kunnskapen om lindrende behandling generelt hos helsepersonell på sykehusene, ja, i hele helse- og omsorgstjenesten.

For om lag ett år siden behandlet Stortinget forslag fra Kristelig Folkeparti om at regjeringen må legge frem en plan for livshjelp for å sikre mennesker i livets siste fase behandlingen de trenger. Vi foreslo bl.a. flere plasser for lindrende behandling både i sykehus og i kommunene, og også å opprette ambulante team for lindrende behandling som kan komme hjem til mennesker som er døende. Vi foreslo å heve kompetansen for helsepersonell om lindrende behandling og også å fjerne stykkprisfinansieringen på lindrende behandling.

Døden er en naturlig del av livet, og det må legges til rette for at det fortsatt kan være slik. Både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov må ivaretas. Dette handler om å se hele mennesket. Det er krevende i en travel arbeidsdag på sykehuset, der tidspress og krav om kortere liggetider og press på å holde kostnader nede oftest er fremtredende.

Hospiceforum Norge fokuserer på hvordan en medisinsk tenkemåte med hovedfokus på behandling, diagnostikk, fagutvikling, forskning, kompetansenettverk, korttidsopphold for utredning osv. preger sykehusene og tilbudene som finnes der for døende mennesker. De mener at sykehusene har en slags teknisk tilnærming og etterlyser mer medmenneskelig fokus, slik man finner på hospice for døende, der verdier ligger til grunn. Den døende selv og pårørende må ha innflytelse på hvordan den siste tiden skal tilbringes, der samarbeid og medbestemmelse må være fremtredende.

Jeg er sikker på at alle i denne sal er enige om det. Derfor vil jeg nok en gang peke på de kliniske etikkomiteene både på sykehusene og i kommunene. De har en svært viktig rolle i å sette dette på dagsordenen jevnlig.

Menneskelivet er meningsfullt også når alvorlig sykdom og lidelse truer. Kjernen i lindrende behandling er at menneskelivet er meningsfylt, og at når alvorlig sykdom og lidelse truer, kan pasienten gis tilbake både livskvalitet og opplevelse av mening med den rette kompetente og barmhjertige behandlingen.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:56:03]: Jeg vil takke også Laila Dåvøy for innlegget og statsråden for det innlegget hun holdt. Som jeg sa i mitt innlegg, er dette en problemstilling som helsevesenet vil stå overfor stadig oftere. Jeg er glad for at statsråden har vært i Finnmark og sett at det er mulig å finne gode lokale løsninger. Det mangfoldige landet vårt krever at man har forskjellige løsninger, tilpasset de plassene der folk bor. Jeg opplever befolkningen nordpå for å være forholdsvis robust, så det er ikke skjørhet som gjør at dette kommer opp. Dette er en sak som ble håndtert veldig dårlig.

Da er det veldig greit å ha et etisk rammeverk. At noen ser overordnet på det, er veldig greit når de forskjellige kommunene, de forskjellige helseforetakene og de forskjellige institusjonene skal skape gode løsninger for innbyggerne.

Man regner med at man skal ha verdighet de siste dagene. Men det er like viktig for de pårørende, som skal leve videre, at de kan bruke all sin tid på de gode minnene for å komme seg gjennom en vanskelig tid etterpå og ikke bli slitne av dårlige opplevelser.

Jeg er beroliget av at statsråden bruker etikkomiteene. Jeg er beroliget av at statsråden vektlegger dette i oppdragsbrevene, og jeg er beroliget av at dette blir vektlagt i den helsepolitiske debatten framover.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:58:07]: Som jeg sa i innlegget mitt, er det etikkomiteer i i hvert fall så godt som alle helseforetak, og noen har også flere. Det refereres også fra helseforetakene at etiske dilemmaer ved livets slutt er det spørsmålet som de kliniske etikkomiteene har arbeidet mest med.

Ikke minst på bakgrunn av politisk støtte og at mange har tatt opp dette, og det har også vært diskusjon som jeg har vært med på i Stortinget tidligere, er Norge blitt et foregangsland i nordisk sammenheng nettopp på dette området. Men som jeg sa: Her må man alltid jobbe for å bli bedre. Det å bygge ut flere plasser innenfor palliativ omsorg er viktig. Det ser vi også behovet for, nettopp fordi den enkelte skal kunne velge hvor han eller hun vil tilbringe sin siste levetid.

I de aller fleste helseforetakene er det etablert nettverk av sykepleiere med spesialkompetanse i kreftomsorg og lindrende behandling. Disse har et veldig godt samarbeid med sykehusene. Men der det ikke er bygget ut, jobber vi med at vi skal få bygget ut. Dette er noe av det som prioriteres, som jeg sa, i forbindelse med Samhandlingsreformen som et av de områdene som er svært viktig fordi det er så viktig å være god nettopp på samspillet mellom speisalisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten når man er like avhengig av begge deler.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.