Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lillian Hansen (A) [12:48:39]: (ordfører for saken): Proposisjonen som Stortinget har til behandling i dag, omhandler en svært viktig sak. Jeg er glad for og stolt over at jeg på vegne av den rød-grønne regjeringen i dag kan legge denne saken fram for Stortinget. Saken omhandler et politikkområde som Norge har hatt og har fokus på, og i tillegg har gjort noe med, nemlig ulovlig, urapportert og uregulert fiske, også kjent som UUU-fiske.

I denne saken har Norge vært en stor pådriver for å få avtalen på plass. Avtalen er det første globalt bindende instrument som er kommet på fiskeriområdet på veldig lang tid – ja, man må helt tilbake til 1995. Avtalen ventes å bli svært viktig i arbeidet mot UUU-fiske.

«Samtykke til ratifikasjon av avtale om hamnestatskontroll i fiskeria» handler om å godkjenne en global, bindende avtale om havnestatstiltak for å forebygge, hindre eller eliminere ulovlig fiske. I og med at denne avtalen blir regnet for å være en svært viktig sak, er Stortingets godkjenning nødvendig.

Høsten 2006 ba FN gjennom generalforsamlingen FNs matvareorganisasjon FAO om å utarbeide en global, bindende avtale om havnestatskontroll for fartøy som lander fisk i havner fra fiskefeltene. Bakgrunnen for at man ba om dette, var at det var nødvendig med et globalt samarbeid mellom havnestatene for å møte utfordringene som følge av UUU-fiske med internasjonalt landingsmønster.

Det betyr at gjennom havnestatskontroll vil statene samarbeide om ikke å ta imot fisk i disse havnene når fangsten er i strid med ansvarlig forvaltning.

I tillegg retter denne avtalen seg mot all fisk og mot fiskerelatert virksomhet.

Avtaleteksten kombinerer viktige element som stenging av havner for svartelistede fartøy, mekanismer for å ansvarliggjøre flaggstaten ved kontroll i andre lands havner og spesifikke minimumsstandarder om informasjonsutveksling, gjennomføring av kontroll, forebyggende tiltak, opplæring/assistanse og samarbeid.

Etter avtalen skal partene kreve at informasjon om fartøy og fangst blir sendt havnestaten før fartøyet får tilgang til havnen.

Mange av tiltakene Norge har etablert og gjennomført de siste årene, vil gjennom denne avtalen bli internasjonale minimumsstandarder.

Norge er tjent med en opprusting av tiltak mot UUU-fiske. Et sentralt poeng for Norge med en global avtale har vært å bidra til at problemene med UUU-fiske blir løst globalt og ikke bare i våre nærområder.

Sett i sammenheng med handelstiltak som bl.a. EU har vedtatt for å sikre at dette ulovlige fisket ikke blir importert til det indre markedet, blir det dannet en grense rundt de viktigste markedene mot ulovlig fisk og fiskeprodukter. Dette vil komme lovlydige fiskere i hele verden til gode, og i tillegg verne om reproduksjonsevnen til fiskebestandene og bidra til at konsumentene kan stole på at den fisken de kjøper, er en etisk god vare, høstet innenfor forsvarlige rammer.

Kampen mot svartfiske har allerede gitt gevinst – økonomisk og ressursmessig. Jeg kan nesten ikke dy meg for å spekulere på om disse tiltakene vi har gjort i våre nære farvann, har bidratt til det eventyrlige fisket som vi nå har i Lofoten. Ja, ingen kan huske at de har sett maken til innsig av skrei – så mye skrei – og det er lov til å spekulere på om det kan være sånn.

Nå blir det i hvert fall vanskeligere å lande ulovlig fisk i utenlandske havner. Det vil i tillegg bli landet mer fisk i norske havner. Det vil gi positive ringvirkninger, også for norsk fiskerinæring.

Avtalen trer i kraft når 25 stater har sluttet seg til.

Til slutt vil jeg si at det er en samlet komité som legger fram denne saken.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:53:37]: Først av alt vil jeg slutte meg til det aller meste av det som saksordføreren har redegjort for. Det er en enstemmig komité som står inne for den ratifiseringen av avtalen som ligger til grunn.

Jeg er ikke like skråsikker på at UUU-fisket eller det som regjeringen har gjort, knyttet til Barentshavet, er det vi kan takke det store innsiget av skreien i Lofoten for. Det er kanskje flere ting som er årsaken til det. Dessverre er jeg heller ikke overbevist om at denne avtalen i seg selv er det columbi egg som vi har ventet på, som nå vil løse problemet med det uregulerte og ulovlige fisket som vi har sett rundt omkring.

Norge har gjort en stor innsats knyttet til UUU-fisket. Vi har gjort mye bra, vi har hatt gode kontroller. Men en av grunnene til at vi har lyktes, er at vi har klart å få på plass gode avtaler med Russland. Russland har gjort en betydelig innsats sammen med Norge i Barentshavet. Den gode viljen og det gode samarbeidet har hjulpet oss her. Men vi må også ta inn over oss at vi per i dag har en gedigen konflikt gående i Norskehavet når det gjelder en annen bestand, makrellbestanden, der f.eks. Island setter sine egne fangstmål – hva de skal kunne ta – uten å se på helhetlige avtaler mellom de andre kyststatene i området. Og vi har også en sak knyttet til det færøyske fisket. Men heldigvis har vi gode tall for de aller fleste bestandene våre, som vi forvalter enten alene, eller, i 99 pst. av tilfellene, sammen med andre land.

Sånn er det dessverre ikke alle steder i verden. I en del EU-farvann ser vi veldig tydelig at de har enorme problemer, og vi ser det også i en del andre stater rundt om i verden.

Men denne avtalen blir dessverre ikke bedre enn det det antallet land som ratifiserer den, gjør den til – ikke minst hvordan informasjonsutvekslingen og informasjonsflyten vil bli, og hvilke typer sanksjoner som til sjuende og sist vil bli iverksatt mot de fartøyer, rederier, eventuelt land som ikke følger dette opp. I henhold til denne avtalen kan hvert land si opp avtalen ett år etter ratifikasjon, og 25 land må ratifisere avtalen før avtalen trer i kraft. Men vi må ikke henge oss opp i at det er 25 land som skal ratifisere. Det er vesentlig hvilke land som ratifiserer avtalen, for hvis de store nasjonene, de som driver litt hasardiøst fiske i sine farvann, ikke ratifiserer avtalen, blir avtalen mye dårligere enn det vi kan håpe at den blir. Så det er nok en god del skjær i sjøen enda.

Ett av punktene det kommer lite fram om, er sanksjoner. Det ligger lite om dette i selve avtalen – jeg har lest alle de 37 artiklene som denne avtalen bygger på.

Et annet problem: Det er ikke tilstrekkelig å følge opp det enkelte fartøy. Vi har altfor dårlig kontroll med dem som står bak fartøyene, også i vårt eget system, det såkalte Black List-systemet. Man innrømmer fra direktoratets side at man i stor grad ikke klarer å gripe dem som står bak disse fartøyene. Man registrerer fartøyets navn og fartøyets historikk, men man klarer ikke å få fatt i eieren av fartøyet. Fartøyet i seg selv er jo bare et redskap. Det er de som betjener og eier disse, som har gevinsten. Det er dem en må prøve å få fatt i.

Fremskrittspartiet og Høyre har en egen merknad i innstillingen. Der tar vi bl.a. til orde for at i forbindelse med den evalueringen som skal finne sted etter fire år, bør Norge, for å være forberedt, på eget initiativ foreta en egen evaluering etter tre år for å se på hvordan det har gått med denne avtalen, slik at vi kan komme med konstruktive innspill. Det er svært overraskende at et flertall i komiteen ikke har gått med på dette, for det vil jo danne grunnlaget for hvordan vi kan gjøre det enda bedre og komme med innspill når evalueringen skal finne sted. Så jeg håper statsråden kan være mer imøtekommende i den sammenheng.

Frank Bakke-Jensen (H) [12:59:00]: Det er riktig som det sies fra denne talerstolen: Dette er en viktig avtale. Det er en viktig avtale fordi den er et langt skritt framover når det gjelder internasjonal kontroll med marine ressurser. Den er viktig for Norge. Dette er et ledd i et langsiktig arbeid for å sikre fangst- og handelskontroll med fiskeriene våre.

I en globalisert økonomi er denne typen avtaler helt essensielle for å opprettholde økologisk bærekraft. Det har for Norge vært et uttalt mål med fiskeripolitikken gjennom flere regjeringer. Avtalen bygger på kjent internasjonalt lovverk og avtalerammeverk. Vi i Høyre mener det er viktig og riktig for å skape størst mulig legitimitet ute i verden. Derfor blir det også viktig at vi i Norge eksemplifiserer ressurskontroll på en best mulig måte. Avtalen kombinerer viktige kontroll- og sanksjonverktøy, som stenging av havner, svartelisting av fartøy og ansvarliggjøring av flaggstater. I et slikt bilde blir det viktig hvordan Norge og norsk kontroll framstår, sett fra andre land og andre nasjoner. Noen av de eksemplene vi har sett i norsk presse de siste månedene, der det kan være problematisk å se at kontroll- og sanksjonsregimet oppfyller kravet til rimelighet og vanlig rettsoppfatning, kan gjøre mer skade enn nytte i så måte.

Fra Høyres side stusser vi også på hvorfor man ikke kan være så proaktiv at man fra flertallet går inn for en evaluering av avtalen – det at man fra norsk side kan vise at dette er en viktig avtale, man går grundig gjennom den, og man stiller samlet og godt forberedt når man skal ut og evaluere den internasjonalt. Det er et litt merkelig punkt.

Jeg åpnet med å nevne avtalens viktighet i et globalt perspektiv. Det er fra Høyres side viktig å påpeke at i et globalt perspektiv blir også Norge synlig i vår rolle som ledende innenfor fangst- og ressurskontroll, og da bør vi tenke litt på hvordan vi framstår overfor de andre nasjonene.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:01:14]: Den avtalen som Stortinget har til behandling i dag, gir stater over hele verden en forpliktelse til å bruke havnene sine aktivt til å bekjempe ulovlig fiske. Når avtalen er i kraft, holder det ikke lenger å si at man ikke visste at fisken som landes, ble tatt i et rovfiske langt til havs. Hvis ikke flaggstaten til fartøyet kan gå god for ansvarligheten av fisket, har havnestaten grunn god nok til å nekte fartøyet å lande fangsten i sine havner.

Jeg er stolt over å kunne si at denne avtalen ikke hadde kommet i stand uten Norges innsats. Dette er den første nye globale, bindende avtalen som er kommet i stand på fiskeriområdet på 15 år. Avtalen ventes å bli en milepæl i kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

25 parter må ratifisere avtalen før den trer i kraft. Det vil nødvendigvis ta tid. EU ratifiserer på vegne av alle medlemsland og teller bare som én part. 23 stater har i dag signert eller sluttet seg til avtalen, og etter Stortingets behandling her i dag kan Norge bli en av de første som ratifiserer.

Regjeringen prioriterer arbeidet for å bekjempe ulovlig fiske svært høyt. Dette er et arbeid som er utført på flere fronter, og med en rekke ulike tiltak. Vi har etablert bilateralt samarbeid om ressurskontroll med 16 forskjellige fiskerinasjoner og jobber aktivt for å utvide det tette samarbeidet til nye land. Vi har også arbeidet med utvikling av nye tiltak og samlet støtte for arbeidet i FN, FAO og de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene.

Det er derfor gledelig at det er gjort store framskritt på dette området, både i form av konkrete resultater i Barentshavet – hvor det verken i 2009 eller 2010 har blitt avdekket overfiske – og i form av nye internasjonale instrumenter, bl.a. havnestatsavtalen, som er til behandling i dag.

Regjeringen har hatt bred støtte i Stortinget for vårt arbeid mot UUU-fiske, og vi kan i dag glede oss over et helt konkret resultat av vår felles innsats.

Vi er likevel ikke i mål. Ulovlig fiske krever kontinuerlig oppmerksomhet, og vi vet at aktørene som er involvert, stadig leter etter nye operasjonsmåter. UUU-fiske er fortsatt en betydelig trussel mot bærekraftig forvaltning og matvaresikkerhet globalt, og problemene vi bare for noen få år siden hadde i våre egne farvann, kan komme igjen.

Et viktig skritt i denne sammenhengen er at FAO har vedtatt å utarbeide kriterier for hva en ansvarlig flaggstat er. Forhandlingene om dette tar til i Roma i mai 2011. Vi ønsker å kunne peke på hvilke flaggstater som oppfyller sine forpliktelser etter folkeretten, og hvilke som ikke gjør det, samt å vurdere mulige tiltak mot flaggstater som ikke oppfyller sine forpliktelser.

Vi jobber også med mulige tiltak knyttet til handel med sjømat, og en viktig brikke er å bygge hindringer mot at ulovlig fanget fisk kommer inn på markedet. Fra norsk side har vi støttet opp om EUs sertifikatsystem, men i likhet med de fleste tiltak mot ulovlig fiske bør også slike systemer ha en overordnet, global forankring.

Havnestatsavtalen, som er til behandling i dag, viser at det er mulig å få til enighet, og avtalen er et viktig steg framover.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:05:34]: Jeg vil gjerne stille noen spørsmål til statsråden.

Spørsmålene mine til statsråden er følgende: Når man skal utveksle informasjon, altså ha informasjonsutveksling – som det ligger an til ut fra en av artiklene i avtalen – hvilken type informasjon er det som skal utveksles, og hvordan skal man forholde seg til dette i de havnene der fartøy ankommer, overfor fartøy som kommer fra et land, altså en flaggstat, som ikke har ratifisert avtalen? Hvordan skal man da agere overfor et fartøy hvis man ikke får den gjeldende informasjon? Skal man automatisk avvise fartøyet, eller skal man la det fartøyet anløpe havn i sitt land? Hvordan har man tenkt å agere i den sammenheng?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:06:30]: Til det siste spørsmålet først: Det er jo slik at det er satt opp en liste over kriterier som skal til, eller et risikobasert system er det kanskje enklest å benevne det som, i den forstand at er det fartøy man tidligere har historikk på som det er grunn til å gå nærmere etter i sømmene, eller andre grunner – hvis man har informasjon om at det er et fartøy som det er en risiko knyttet til – skal det prioriteres. Ellers skal det gjennomføres en kontroll av et nødvendig antall fartøy ut fra både den kunnskapen man eventuelt sitter med, og den kunnskapen man eventuelt ikke sitter med. For det vil jo til stadighet være slik at det er fartøy man ikke har god nok kunnskap om, så det vil være et sett av risikobaserte system.

Når det gjelder informasjonsutveksling – jeg beklager, men der var taletiden ute – får jeg eventuelt komme tilbake til det.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:07:37]: Da skal statsråden få anledning til å komme tilbake til det.

Når det gjelder gjennomføringen av selve inspeksjonen, så fremgår det av artikkel 13, altså det som går på hvor på fartøyet man skal gjennomføre den, på hvilke deler og hvilken informasjonsinnhenting som skal gjøres knyttet til inspeksjonen. Mens i artikkel 16, om elektronisk informasjonsutveksling, bruker man veldig ofte uttrykket «hvis mulig» for å få disse tingene på plass. Og det er i den forbindelse jeg stiller det store spørsmålet: Hva skal utveksles av informasjon, på hvilken måte skal man gjøre det, hvordan skal man forholde seg til flaggstaten der fartøyet er registrert, og som ikke har ratifisert avtalen?

Hvis vi tar vårt eget land: Black List i Norge fører kun fartøyets navn og historikk – i den grad man har klart å spore det. Man fører ikke eierskap knyttet til fartøyet, for det sier man er for vanskelig. Da er jo spørsmålet: Hvordan skal man da klare å oppfylle nettopp disse tingene for å få tatt bakmennene?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:08:45]: Det er jo nettopp slik som representanten var inne på, nemlig «hvis mulig». Her vil jo systemene forhåpentligvis bli bedre etter hvert som man bruker dem. I dag sitter vi med en del kunnskap, men definitivt ikke all kunnskap. Det er som det ble sagt i et innlegg fra talerstolen tidligere, at dette er nok ikke det columbi egg som løser absolutt alle utfordringene. Det er det heller ikke presentert som. Det er et sett av tiltak som må på plass. Blant annet tar vi til med i Roma nå i mai å få utviklet et godt system og en god beskrivelse av en flaggstat og av en flaggstats ansvar i forhold til de forskjellige båtene som er registrert hos den. Det betyr jo at noen fartøyer har man god kunnskap om, og noen har man definitivt mindre kunnskap om. Når det gjelder en egen liste over fartøyer registrert i Norge som norske fartøy, så har vi god oversikt over eierskapet, men fartøy fra andre nasjonaliteter har vi selvfølgelig dårligere kunnskap om, og det er et vesentlig område som vi må jobbe videre med.

Svein Flåtten (H) [13:10:11]: Jeg vil gjerne forfølge det temaet videre, for jeg synes statsråden har en passiv holdning til dette. Hun snakker om at vi forhåpentligvis kan få til systemer om informasjonsflyten osv. Poenget her er at Fremskrittspartiet og Høyre har skrevet en merknad hvor de legger vekt på å gjøre en internasjonal jobb selv – fra Norge – for å få frem denne informasjonen, også om andre lands båter. Det undrer meg at de rød-grønne representantene ikke har sluttet seg til i hvert fall den første delen av den merknaden. Det skal statsråden slippe å svare for. Men kan statsråden svare på om hun vil gjøre noe internasjonalt for å få til en forbedring av systemene, slik at man får til en bedre internasjonal kontroll? Dét er spørsmålet.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [13:11:07]: Det viktige her er at vi har et sett av tiltak, og at vi jobber på bred front på flere områder. Det som er viktig med den avtalen som er til behandling her i dag, og som det forhåpentligvis blir vedtatt at vi skal ratifisere, er at en greier å stanse landinger av ulovlig, urapportert, uregulert fisk, selv om en ikke har jurisdiksjon over fisket i de områdene, slik at en får stoppet det på den måten.

Når det gjelder evaluering: Vi evaluerer hele tiden hva som er de beste tiltakene, og vi jobber på bred front. Vi vil til enhver tid se på om vi har de beste virkemidlene for å prøve å stoppe dette fisket, eller stoppe fangsten, som er det det handler om her i dag – vi stopper jo ikke fisket, men vi stopper forhåpentligvis leveransene av denne ulovlig fangede fisken – og at vi dermed får hindret at den kommer inn i markedet til fortrengsel for fisk som er lovlig fanget. Det er på det viset vi må jobbe, på bred front, med forskjellige innfallsvinkler. Dette er én måte og én innfallsvinkel.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De representantene som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lillian Hansen (A) [13:12:35]: Etter å ha hørt opposisjonen fikk jeg litt lyst til å presisere: Norge og andre stater har under disse forhandlingene arbeidet for at avtalen skulle gå enda lenger enn den gjør. Det fremgår imidlertid klart av avtalen at den gir minimumsstandarder for hvilke tiltak havnestatene skal treffe. En rekke stater, også Norge, kan og vil gå lenger enn det avtalen legger opp til. Av den grunn fremmet regjeringen allerede i 2006 forslag til nye lovbestemmelser for å nekte havneadgang til eiere som driver ulovlig med den ene hånden og lovlig med den andre.

Så har jeg lyst til å minne om i forhold til bekymringene rundt spesielt dette med evaluering: Hvis man går inn og leser artiklene, så står det i artikkel 33, som omhandler endringer, klart og tydelig hva som ligger i begrepet «endringer». Går man til artikkel 35, som omhandler oppsigelse, så gir det også store muligheter underveis. Hvis man i tillegg går til del 9, som omhandler tilsyn, gjennomgang og evaluering, så står det i punkt 2 at fire år etter at denne avtalen er trådt i kraft, skal FAO kalle partene inn til møte for å gå gjennom og evaluere hvor effektiv denne avtalen er med hensyn til å nå de målsettingene man har satt. Partene kan i tillegg bestemme ytterligere slike møter etter behov, og det vil jeg tro også innbefatter dette med informasjon.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:14:46]: Bare for en liten oppklaring: Artikkel 33, som representanten Lillian Hansen var inne på, henviser til hvordan endringer skal finne sted, antall dager, når man kan gjøre det, og eventuelt hvordan det i ettertid må ratifiseres, 90 dager etter disse endringene, i det enkelte land.

Det aller meste er vi enige om. Vi er enige om selve teksten, og vi er enige om at det er riktig vei å gå. Spørsmålet som bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet har henvist til i sine merknader, går på om vi ikke burde gått lenger for å få fatt i ikke bare fartøyets historikk, som vi selv bygger vår lovgivning på, men også se på hvem som eier fartøyet. Det er ikke så lenge siden undertegnede var her i spørretimen og spurte om den såkalte Black List som vi opererer med i Norge i dag. Der står fartøyets historikk, fartøyets navn og flaggstat. Det står veldig lite om hvem som står bak fartøyet.

Det som er veldig viktig, er at en slik avtale aldri blir bedre enn det svakeste ledd. Det er klart at det er selve avtalen som må ratifiseres, og da er det grunnteksten gjennom de 37 artiklene som foreligger, som ratifiseres. Det er veldig bra at Norge har en streng lovgivning, og vi kan godt ha enda strengere lovgivning i Norge. Jeg håper at mange andre land også får mye strengere lovgivning. Men saken er at slik avtalen er, er det viktig at vi jobber aktivt i prosessen med å få flere land til å spore og gjøre jobben opp mot disse fartøyene for å få stanset dem. Da er nettopp det essensielle ikke nødvendigvis bare antallet land, antallet land er bare for at avtalen skal tre i kraft, med 25 land. Det som er interessant, er hvilke land som ratifiserer. EU er med på avtaleteksten, de har ikke ratifisert. Spørsmålet er selvfølgelig: Når ratifiserer EU, når ratifiserer Russland, når ratifiserer Island, når ratifiserer en del av de andre store fiskerinasjonene, Chile, Peru etc.? Dette er svært viktig, slik at det er de store tunge kyststatene som er med.

Så en liten sak om artikkel 6, der står det i punkt 2:

«Hver part skal i størst mulig utstrekning treffe tiltak til støtte for bevarings- og forvaltningstiltak vedtatt av andre stater og andre relevante internasjonale organisasjoner.»

Da har jeg et spørsmål som det kunne vært interessant å få fiskeri- og kystministeren til å svare på: Kan vi risikere at norsk selfangst kan bli rammet av dette?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.