Håkon Haugli (A) [10:02:30]: Hendelsene i Midtøsten og Nord-Afrika det siste halvåret gir håp om at diktaturer i hele regionen vil avløses av demokratier, og korrupte regimer av rettsstater med folkelig legitimitet. Det er det grunn til å glede seg over. Samtidig er konflikten mellom Israel og nabolandene like langt fra en løsning, og situasjonen for 4,6 millioner palestinske flyktninger er like uavklart. Mange voksne flyktninger har levd hele livet i flyktningleirer. Etter 62 år mangler leirene fortsatt ting som vann- og strømforsyning. Det er ille, men det er verre at flyktningene ikke har realistiske utsikter til verken å kunne returnere til Palestina eller å kunne bygge en stabil framtid i et annet land.

Kommunal- og forvaltningskomiteen besøkte Jordan, Syria og Libanon i månedsskiftet februar/mars. Vi besøkte flere flyktningleirer og skoler drevet av UNRWA. Vi møtte flyktninger og representanter fra FN og for nasjonale myndigheter. Det var en reise med mange sterke opplevelser. Ikke minst gjorde det inntrykk å se hvor kummerlige forholdene er i flyktningleirene, og å treffe dyktige, motiverte ungdommer som ikke har mulighet til verken å fullføre utdanning eller få seg jobb.

I Beirut besøkte vi Shatila, leiren der militssoldater massakrerte rundt 800 personer i 1982. Vi møtte folk som bor på nøyaktig samme sted, i samme hus som der foreldrene ble drept. Vi så hvordan provisoriske vannledninger og elektriske anlegg hang utenpå husene, og vi ble fortalt at barn ble drept av kontakt med strøm og vann samtidig, f.eks. når en fotball satte seg fast i sammensuriet av ledninger og vannrør.

Det er mange årsaker til at de palestinske flyktningene er i den situasjonen de er i. Utgangspunktet er konflikten med Israel. I tillegg har oppholdslandene hatt ulike holdninger til og gitt forskjellige rettigheter til palestinerne. Som eneste naboland har Jordan gitt palestinske flyktninger statsborgerskap. I Syria er mange palestinere godt integrert. I Libanon er situasjonen en annen: Der står de uten sivile rettigheter, har kun rett til bestemte jobber og utsettes for diskriminering, særlig på arbeids- og boligmarkedet.

Det er grunn til å være opptatt av Israels folkerettsbrudd og nabolandenes behandling av flyktningene. Det er likevel ikke det som er formålet med interpellasjonen. Det er FNs, dvs. UNRWAs, arbeid overfor palestinske flyktninger som er i fokus i dag. Det er det to grunner til.

For det første framstår UNRWA – etter 62 års virksomhet – som en organisasjon som må reformeres om den både skal ha legitimitet og møte behovene til en stadig større palestinsk flyktningbefolkning.

For det andre er Norge blant de største giverne. I tillegg har Norge hatt en viktig rolle i å reformere andre deler av FN-systemet. Det er derfor grunn til å tro at Norge kan påvirke og vil bli hørt dersom vi tar initiativ.

UNRWA gjør en viktig innsats på Gaza og Vestbredden og i Libanon, Syria og Jordan. Ved å tilby helsetjenester, utdanning, mikrofinans, nødhjelp og annen bistand bidrar de til å bedre levekårene for mange mennesker. Andelen barn som gjennomfører grunnskolen er veldig høy, med kun 2,6 pst. frafall. Og 99,9 pst. av alle fødsler skjer med kvalifisert personell til stede.

Så til reformbehovet. Det første jeg vil trekke fram, er UNRWAs manglende fokusering på «resettlement», eller gjenbosetting. I motsetning til FNs høykommissær jobber ikke UNRWA med gjenbosetting – å bosette flyktninger i et nytt land der grunnleggende rettigheter kan sikres. Opprinnelig jobbet de med gjenbosetting, men skrinla dette arbeidet, angivelig på grunn av motstand i vertslandene og blant flyktningene selv.

De palestinske flyktningene og deres etterkommere har rett til å returnere til Palestina så snart det er mulig. Gjenbosetting utfordrer ikke returretten. I likhet med verdens øvrige flyktninger vil det være i palestinernes interesse å kunne få utdanning, ta arbeid og komme i gang med sitt liv i et nytt land, framfor å måtte vente – vente i generasjoner. Det ideelle ville vært om palestinerne kunne returnere til en selvstendig stat i morgen. Det er ikke realistisk. Spørsmålet er hva FN skal bidra med i mellomtiden: bistand med en begrenset tidshorisont eller løsninger med en lengre tidshorisont. Etter mitt syn bør det settes krav til at UNRWA gjenopptar arbeidet med gjenbosetting, gjerne i samarbeid med høykommissæren. At mange palestinske ungdommer velger å reise på egen hånd, viser at det er behov. Ifølge tall fra UDI kom det ca. 800 palestinske asylsøkere til Norge i 2010. Ingen av disse har frasagt seg retten til å returnere.

En annen viktig avklaring for UNRWA er om organisasjonen skal bistå alle som regnes som palestinske flyktninger, eller om den skal rette bistanden mot de flyktningene som virkelig trenger hjelp. Det gir liten mening om UNRWA hjelper velintegrerte andre- og tredjegenerasjons jordanske statsborgere. Og det gir liten mening at UNRWAs skoler utdanner elever som kunne benyttet seg av skoletilbudet i vertslandet.

Antall flyktninger som omfattes av UNRWAs mandat, øker stadig – fra under 1 million palestinere som ble fordrevet i 1948, til 4,6 millioner i dag. Denne utviklingen kan ikke fortsette. Om UNRWA skal favne stadig bredere, vil det utfordre både organisasjonens økonomiske bærekraft og kunne utvikle seg til et politisk problem.

Med 29 000 ansatte er UNRWA i dag FNs største organisasjon. 99 pst. av de ansatte er palestinere. Mange er selv flyktninger. Dette er unikt i FN-sammenheng. I sin rapport, «Fixing UNRWA», peker amerikaneren James Lindsay, som har vært juridisk sjef i organisasjonen, på at de tette båndene mellom de ansatte og mottakerne av hjelp i verste fall kan gjøre at de ansatte blir mer opptatt av mottakernes behov enn av organisasjonens mål. Med Israels framferd på Gaza er det lett å forstå at ansatte i UNRWA – ja, i enhver hjelpeorganisasjon – får sympati med palestinerne. Samtidig må UNRWA holde fast på det som er deres rolle, å hjelpe flyktningene. Det er verken i FNs eller palestinernes interesse at UNRWA blir en del av en politisk kamp mot Israel.

Det fjerde og siste jeg vil nevne, er kritikken UNRWA har fått for å prioritere kortsiktige hjelpetiltak som kontantbidrag framfor utdanning, arbeid og andre verktøy til integrering i vertslandene. I Syria møtte vi elever som fikk yrkesopplæring. Alle som har fullført skolens designlinje, har fått jobb med en gang. Nesten like gode var resultatene for elevene som tok farmasi. Det er viktig både for den enkeltes selvrespekt og verdighet og for det palestinske samfunnet at UNRWA prioriterer tiltak som kan bidra til at flyktningene kan forsørge seg selv og sine familier.

I våre samtaler med representanter for den lokale ledelsen av UNRWA snakket vi om reformer. Det er liten tvil om at organisasjonen strever økonomisk, og at ledelsen har fokus på å rasjonalisere driften, f.eks. ved å utsette investeringer og ta i bruk ny teknologi. Jeg er mer i tvil om UNRWAs ledelse ønsker å flytte beslutningsmyndighet og ressurser fra administrasjon til aktivt feltarbeid. Mer penger var gjennomgangssvaret vi fikk på spørsmål om hvordan organisasjonen kan gjøre ting annerledes. I Libanon ble vi fortalt at myndighetene var positive til å bygge infrastruktur – vann- og strømledninger – i flyktningleire som Shatila. UNRWA sto likevel uten planer om å få denne jobben gjort.

I 63 år har palestinerne vært kasteballer mellom Israel og naboland som helst ser at de reiser raskest mulig. Deres egne ledere har vært korrupte, og festtalene til tross: Verdenssamfunnet har ikke bidratt til langsiktige løsninger. I dette bildet er UNRWA et lyspunkt. Uten UNRWA ville den humanitære katastrofen vi allerede ser i dag, vært langt verre. UNRWA gjør en viktig jobb, en jobb ingen andre kan gjøre. Men nettopp fordi organisasjonen er så viktig, må den fornyes slik at den også framover kan fylle sin rolle. Jeg er nysgjerrig på hvordan utenriksministeren vurderer UNRWAs reformbehov, og hva han tenker om Norges muligheter til å bidra til reformer som vil gi palestinske flyktninger et bedre liv.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:10:58]: Jeg vil takke representanten Haugli for å sette søkelyset på FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, som etter mitt syn er den viktigste FN-organisasjonen i Midtøsten – «et lyspunkt», kalte representanten organisasjonen – selve livlinen for millioner av palestinske flyktninger i Gaza, på Vestbredden, i Jordan, Syria og Libanon.

Aller først – før jeg kommer til spørsmålet om reform og Norges støtte – noen kommentarer til interpellantens sammenlikning av UNRWA og FNs høykommissær for flyktninger. Det er en interessant sammenlikning, og flere har gjort den før.

Dette er to FN-organisasjoner som har forskjellige mandater, og lar seg derfor ikke fullt ut og umiddelbart sammenlikne. UNHCR har et globalt mandat for å bistå mennesker på flukt, enten de er internt fordrevne eller har måttet flykte fra sitt hjemland på grunn av krig, konflikt eller naturkatastrofer. UNHCR gir flyktninger beskyttelse og humanitær hjelp der de befinner seg, og bistår med å sørge for at disse menneskene får returnere til sine hjem når situasjonen tillater det. Dersom flyktningene ikke kan returnere dit de kom fra, slik det dessverre er i mange tilfeller, kan UNHCR, i samarbeid med verdenssamfunnet og andre organisasjoner, sørge for at flyktninger kan gjenbosettes i et tredjeland.

UNRWAs mandat, imidlertid, er annerledes. Organisasjonen ble opprettet av FNs generalforsamling i 1949 for å bistå palestinerne som flyktet i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. De flyktet til Vestbredden, Gaza, Jordan, Syria og Libanon. Fortsatt bor om lag 30 pst. av de registrerte flyktningene i flyktningleirer. Andelen som bor i leirer, varierer noe, fra 17 pst. i Jordan til 45 pst. i Gaza. Disse variasjonene har politiske og humanitære årsaker. Under FNs generalforsamlings resolusjon 194, artikkel 11, har disse flyktningene og deres etterkommere, som representanten var inne på, rett til å returnere til sine hjem. Det er dette det refereres til når det vises til den såkalte returretten.

Returretten er ett av sluttstatusspørsmålene som skal løses gjennom forhandlinger mellom Israel og palestinerne. Spørsmålet har stor prinsipiell betydning for palestinerne, det palestinske lederskapet og ikke minst for de arabiske landene som i dag er vertsland for disse flyktningene. Derfor er spørsmålet om integrering i vertslandene og gjenbosetting av palestinske flyktninger i tredjeland en uaktuell problemstilling så lenge forhandlingene om flyktningers rett til retur ikke er sluttført.

I denne situasjonen ser palestinske flyktninger på UNRWA som en garantist for at deres sak ikke blir glemt av det internasjonale samfunn. UNRWAs ansvar for palestinske flyktninger vil derfor bestå inntil forhandlingene mellom Israel og palestinerne er sluttført, og det er funnet en endelig løsning på konflikten. Dette er en virkelighet det internasjonale samfunn, inkludert Israel, har akseptert og forholder seg til.

Så til spørsmålet om reformbehov, og hvordan Norge kan bidra. Jeg er helt enig i – så det er sagt – at UNRWA, i likhet med mange av FNs særorganisasjoner, trenger reform. La meg legge til noen ord om situasjonen for organisasjonen og hvilken rolle den har.

Norge anser UNRWA som en av de viktigste kanaler for humanitær bistand til de palestinske flyktningene i Midtøsten. UNRWA er i realiteten en form for helse- og utdanningsorganisasjon. Den har mer enn 480 000 grunnskoleelever i nesten 700 skoler. Organisasjonen driver 137 helsestasjoner og mer enn 100 samfunnssentre, der kvinner, barn og funksjonshemmede får hjelp og oppfølging. I tillegg sysselsetter organisasjonen rundt 30 000 palestinske flyktninger, hovedsakelig lærere, leger, sykepleiere og sosialarbeidere.

UNRWA har med andre ord stor betydning for den palestinske flyktningbefolkningen, både som tjenesteleverandør og som arbeidsgiver. Gjennom sitt bidrag for å bedre levekårene for en stor befolkningsgruppe i regionen er UNRWA med på å stabilisere situasjonen i et område preget av konflikt og sosial uro. De siste måneders utvikling understreker hvor viktig det er.

Som mange andre FN-organisasjoner har UNRWA hatt store økonomiske utfordringer de senere årene. Vår tid preges av at mange viktige giverland til FN opplever store økonomiske vansker på hjemmebane. Høy ledighet, budsjettunderskudd og krevende omstillingsprosesser i egen økonomi og forvaltning gjør det vanskelig å opprettholde – for ikke å snakke om å øke – bistandsbudsjettene. Det er synd, og for UNRWA får dette spesielt uheldige utfall.

UNRWAs budsjetter dekkes hovedsakelig inn av frivillige bidrag, og ikke over de regulære budsjettene som omfatter medlemslandenes pliktige bidrag til FN. Når giverland kutter støtten til FN, er det de frivillige bidragene som går først, viser det seg. Samtidig har den palestinske flyktningbefolkningen en naturlig vekst på 2,5 pst. årlig, og er heller ikke forskånet for de økonomiske nedgangstidene og den økte etterspørselen etter UNRWAs tjenester som denne situasjonen medfører.

Alt dette har ført til en situasjon hvor behovene øker jevnt og trutt, men hvor giverbidragene i beste fall er konstante, i verste fall synkende. Dette er et regnestykke som ikke går opp, og UNRWA har de siste årene måttet kutte i tilbudet – noe som går ut over det helt nødvendige – ved å øke størrelsen på skoleklasser, fryse investeringer i bygninger og utstyr, legge ned etterutdanningstilbud for de ansatte og sette inn en rekke andre strakstiltak for å balansere budsjettene.

Skal vi finne en langsiktig og bærekraftig løsning på disse utfordringene, som er grunnleggende og strukturelle, må vi gjøre flere ting på en gang.

Effektivisering og rasjonalisering av organisasjonen er helt nødvendig. I 2007 igangsatte UNRWA, med støtte fra giverlandene og med Norge som pådriver, en omfattende reformprosess for å styrke organisasjonens administrative kapasitet og for å sikre mer effektive tjenesteleveranser til flyktningene.

Den første fasen av denne reformprosessen, som ble kalt «Organizational Change, 2007–2010», ble sluttført i fjor, og vi er nå inne i den neste fasen, kalt «Sustaining Change, 2011–2013», hvor effekten av de innledende reformene evalueres, og reformer videreføres der det fortsatt er behov. Disse innebærer konkrete tiltak for å effektivisere f.eks. helse- og utdanningsprogrammet, og samtidig sikre økt kvalitet i leveransene av disse tjenestene. Økt effektivitet i organisasjonen er samtidig et viktig tiltak for å redusere behovet for stadig økte giverbidrag.

Giverlandene har også en jobb å gjøre. Det er et faktum at kun ti land, deriblant Norge, bidrar med over 90 pst. av UNRWAs budsjetter. Derfor må vi få til en mer jevn byrdefordeling blant giverlandene. Vi må også utvide gruppen giverland, som i dag i hovedsak består av USA, EU og vesteuropeiske land.

De arabiske landene må komme på banen. Nå skal vi også huske på at flere av disse landene har mange palestinske flyktninger på egen jord. Den arabiske liga satte i 1987 som mål at arabiske land skulle bidra med 7,8 pst. av UNRWAs budsjetter. Men per i dag er deres andel kun 1 pst. Det er med andre ord et langt stykke igjen til å nå egen målsetting, men kommer de opp på et slikt nivå, så vil det hjelpe.

Som et tredje tiltak har vi foreslått at en større del av UNRWAs budsjett må komme fra FNs regulære budsjetter. I dag får UNRWA om lag 6 pst. av sine midler fra de regulære budsjettene. Dette er for lite, det skaper lite forutsigbarhet for organisasjonen, og gjør dens drift sårbar overfor giverlandenes evne og vilje til å bidra fra år til år.

Norge har i mange år vært en betydelig bidragsyter og støttespiller til UNRWA. Vi bidrar med regulær driftsstøtte – 150 mill. kr årlig. I tillegg bidrar vi med midler til strategiske nøkkelprosjekter.

La meg nevne to slike prosjekter, og hvorfor de er viktige.

I Gaza har vi, sammen med USA, støttet utviklingen og implementeringen av obligatorisk menneskerettighetsundervisning. I alle UNRWAs 228 skoler i Gaza får mer enn 200 000 barn undervisning i FNs menneskerettighetserklæring og den historiske bakgrunnen for erklæringen. Pensum og læremetoder er utviklet for å engasjere elever og utvikle kritisk tenkning. Denne undervisningen er enestående i den arabiske verden og en viktig motvekt til radikalisering og intoleranse. Jeg kan ikke tenke meg noe mer passende sted å undervise i menneskerettigheter enn i Gaza.

Et annet prosjekt som vi finansierer, er etableringen av en rekke kvinnesentre i Gaza. Kvinner er i en spesielt sårbar situasjon. Familievold er et omfattende problem som følge av høy ledighet, fattigdom, og mange har traumer fra krig og konflikt. Gjennom disse sentrene får palestinske kvinner hjelp og inspirasjon til å komme ut i arbeidslivet, delta i det offentlige liv og kreve sine rettigheter. Jeg nevner disse eksemplene som eksempler på at Norge, som giver, er opptatt av at UNRWA har en positiv betydning for situasjonen i flyktningbefolkningene.

Men vi har også vært en pådriver i reformprosessene. Gjennom vår deltakelse i UNRWAs rådgivende organ og i vårt arbeid i FNs generalforsamling har vi vært klare på behovene for reform og for bedre langsiktige løsninger. I januar i år møtte jeg UNRWAs generalkommissær, Filippo Grandi, her i Oslo, og vi hadde en åpen og god diskusjon om hvordan vi best kan bidra til å løse disse problemene. Han ga også klart uttrykk for at han setter pris på den innsats og de ideer Norge har å komme med på dette feltet.

Situasjonen for flyktningene er unik og særegen. Forslagene om at flyktningene i større grad kunne blitt repatriert, integrert i de landene de er, butter mot det fundamentale forhold at de har returrett i en konflikt som ennå pågår. Dette er et av sluttstatusspørsmålene, og min opplevelse i samtaler med palestinske ledere er at å gi avkall på det prinsippet før det foreligger en endelig løsning, er dårlig strategi og dårlig taktikk. Da må vi som givere sørge for at FN gjør jobben sin så godt som mulig, at en organisasjon som er helt avgjørende for palestinske flyktninger, drives godt, drives fornuftig og drives rasjonelt, og at vi gir vårt bidrag til en fredsprosess som er nødt til å være det instrumentet som vil gi den endelige løsningen for denne gruppens fremtid – en gruppe som har blitt behandlet på en uverdig måte, og som fortjener en annen fremtid.

Håkon Haugli (A) [10:21:16]: Jeg vil takke utenriksministeren for et veldig godt svar.

Det er flott at Norge allerede gjør en innsats på dette området, og jeg er helt enig i at vi må bidra til at det skjer flere ting på én gang. Effektiviserings- og rasjonaliseringsarbeidet i UNRWA er viktig, og samtidig er det viktig at giverlandene gjør sitt. Kutt i budsjettene er ikke svaret i en situasjon der behovene øker. Jeg er glad utenriksministeren også framhever behovet for jevnere byrdefordeling og ønsket om at UNRWA får en større del av sine midler over regulære budsjetter.

Mitt utgangspunkt er ikke at bistanden til palestinske flyktninger er blitt for dyr. Mitt utgangspunkt er at behovene er store og øker, og at UNRWA har behov for flere ressurser. Skal de lykkes over tid, må det skje endringer. Mange ganger er kravet om reform egentlig noe annet: politisk motivert uenighet om formål. UNRWA har fått mye kritikk, særlig fra miljøer som er kritiske til palestinske selvstyremyndigheter, og jeg er veldig glad for at regjeringen har et helt annet utgangspunkt. Nettopp fordi vi er blant palestinernes og UNRWAs venner, er mulighetene til stede for at vi blir hørt.

Når det gjelder sammenligningen mellom UNRWA og UNHCR, vil jeg presisere at jeg ser og forstår at organisasjonene har ulike mandater. Det bør imidlertid ikke stå i veien for at begge kan arbeide med gjenbosetting, eller at de kan samarbeide om dette. Returretten bør ikke være et hinder for at palestinske flyktninger som ønsker det, får mulighet til gjenbosetting i tredjeland som sikrer deres grunnleggende rettigheter og levekår.

I tillegg er jeg opptatt av at det stilles krav om bygging av infrastruktur i flyktningleirene og at det satses på utdanning. Dette er etter mitt syn UNRWAs viktigste aktiviteter.

Jeg ser fram til den videre debatten, og håper vi i dag kan ha palestinernes humanitære situasjon og UNRWAs reformbehov i fokus.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:23:32]: Representanten Hauglis innledende spørsmål og denne kommentaren setter rammen rundt denne debatten på en veldig god måte, og jeg berømmer ham for det. Det er en nødvendig debatt om en organisasjon og en sak som Norge bidrar til både med midler og politisk engasjement.

Jeg har ikke opplevd at ledelsen i UNRWA – den nåværende eller den forrige som jeg har møtt – motsetter seg reform. Tvert imot oppfatter jeg at de ganske intenst arbeider for å finne de rette grepene. Men dette er jo en debatt som handler om to litt ulike dimensjoner. Det ene er: Hvordan driver man hjelp til en gruppe mennesker som øker i omfang, når budsjettene går ned? Det er et klassisk dilemma, som også representanten Haugli nå sa, det er behov for flere ressurser. Han pekte på en del behov. Han pekte på infrastruktur og utdanning. Alle som har vært i nærheten av eller inne i disse flyktningleirene, ser at listen er lang av udekkede behov. Det krever altså flere ressurser. De kan framkomme på to måter, at de ressursene som er, brukes mer effektivt – det må vi kreve – men det må også faktisk mer ressurser til, særlig når flyktningbefolkningen øker.

Så er det prinsipielle spørsmålet meget interessant. Det gjelder gjenbosetting og forholdet til FNs høykommissær. Dette er jo et tema som reiser store prinsipielle og politiske beslutninger. Isolert sett kunne man se for seg at man opprettholder returretten om man blir gjenbosatt. Men som representanten Haugli har erfart i møte med flyktninger i leirene, er dette politisk meget, meget omstridt for en befolkning som lever med forestillingen om at de er i en midlertidig situasjon, selv om den midlertidige situasjonen kan ha vart i over 60 år, og selv om faktisk to generasjoner har opplevd å bli født inn i flyktningleirene – noe en del av oss markerte 1. mai gjennom en aksjon som Norsk Folkehjelp hadde.

Så det er på disse to nivåene egentlig diskusjonen går: Hvordan kan UNRWA med sitt nåværende mandat drive bedre, mer effektivt, og hvordan kan vi bidra til det? Og på den andre siden de prinsipielle diskusjonene om statusen flyktningene har. Summen av begge deler er at UNRWA er en livline for palestinske flyktninger, og uten den organisasjonen ville de blitt overlatt til en enda mer miserabel hverdag, og de ville i enda større grad bli fruktbar mark for ekstremistiske krefter som vil fange særlig unge sinn og hjerter til sin sak. Det har gjort inntrykk på meg å se i Gaza hvordan UNRWA med stort mot har klart å motsette seg en del av Hamas' forsøk på å komme gjennom med doktrinær utdanning i skolene ved å tviholde på et curriculum som lever opp til internasjonale standarder. Vi skal være veldig varsomme med å gjøre noe som svekker den muligheten, for det er et forsvarsverk mot et ellers ganske tungt press mot disse unge menneskene.

Eva Kristin Hansen (A) [10:26:34]: Først vil jeg takke representanten Haugli for å ta opp en interpellasjon som omhandler de palestinske flyktningene. Det er et spørsmål som jeg i mange år har vært veldig engasjert i. Så vil jeg takke utenriksministeren for et veldig godt svar, hvor han belyser den viktige oppgaven som UNRWA har i Midtøsten.

Det palestinske flyktningproblemet har en lang historie. Opprettelsen av staten Israel og den krigen som fulgte, førte til at over 700 000 palestinere ble drevet på flukt fra sine hjem, og landsbyer ble jevnet med jorda. Flyktningene dro til nabolandene rundt, hvor det ble opprettet flyktningleirer. I kjølvannet av dette, som også har blitt nevnt, ble UNRWA startet av FN for å bistå dem som flyktet.

Siden opprettelsen av staten Israel og med de påfølgende kriger og konflikter vi har hatt helt fram til nå – og fortsatt har – har også mange flere blitt drevet på flukt. I dag anslår man at tallet på flyktninger i området ligger mellom 4,5 og 5 millioner mennesker. Det er like mange som bor i Norge, for å sette det litt i perspektiv.

FNs resolusjon 194 understreker flyktningenes rett til å vende tilbake til sitt hjemland, og til å motta kompensasjon for tap av eiendom. Dette er en resolusjon som ikke har blitt etterlevd eller anerkjent av Israel, og er i dag et av kjernepunktene som må løses for å få til en framtidig fredsavtale.

Representanten Haugli stiller spørsmål om hvorfor så mange fortsatt lever i flyktningleirer. Svaret på det er: De gjør det fordi så lenge det ikke er blitt noen politisk løsning mellom Israel og palestinerne, og så lenge returretten ikke er avklart, er det egentlig umulig å bli bosatt i noe annet land. Det ville etter mitt syn vært en katastrofe om man begynte å bosette palestinske flyktninger i et tredjeland uten at spørsmålet om rett til retur var avklart.

Flyktningspørsmålet henger nært sammen med det som er hovedproblemet, nemlig at det palestinske folket fortsatt ikke har fått sin selvstendige stat. Skal vi få en løsning på flyktningproblemet, få en stans i undertrykkelsen av det palestinske folket, så må vi få en løsning. Situasjonen er etter mitt syn ikke spesielt lys, og jeg er bekymret med tanke på å få til en varig fredsavtale.

Den humanitære situasjonen for flyktningene i leirene er veldig krevende. Vi ser f.eks. i Libanon hvordan flyktningene kjemper for retten til å kunne delta i arbeidsmarkedet. Selv har jeg besøkt flere leirer, og opplevd på nært hold den fortvilelsen og frustrasjonen som eksisterer der.

Når det gjelder UNRWA, mener jeg, i likhet med utenriksministeren, at det er den viktigste FN-organisasjonen i Midtøsten, som sørger for at flyktningene fortsatt er på den internasjonale dagsordenen, at de får hjelp til helse og utdanning, og at mange får arbeid. Det betyr ikke at organisasjonen ikke trenger å forbedres. I likhet med mange FN-organisasjoner er det også her behov for reformarbeid. Og som utenriksministeren påpekte, foregår det et arbeid for en mer effektiv og målrettet organisasjon.

Norge er en viktig bidragsyter til UNRWA. Vi må selvfølgelig benytte de kanalene vi har for å bidra til en positiv utvikling, og til å drive reformarbeidet framover. Jeg mener også det er viktig å sikre organisasjonen et økonomisk fundament som gjør det mulig for dem å gjennomføre de oppgavene de har. At UNRWAs budsjetter ikke dekkes over FNs regulære budsjetter, men av frivillige bidrag fra medlemslandene, er selvsagt en utfordring i en tid hvor mange land kutter i sine bistandsbudsjetter.

UNRWA forklarer på sine hjemmesider at årsaken til at det er sånn, er at den gangen organisasjonen ble opprettet, mente FN og medlemslandene at det ville være i både organisasjonens og flyktningenes interesse at de samlet bidrag frivillig. Jeg ville tro at det ville være mer fornuftig med en mer stabil og forutsigbar finansiering.

Situasjonen for de palestinske flyktningene og det palestinske folket gjør at det internasjonale samfunnet må stille opp fram til vi får en fredelig løsning. UNRWA gjør her en utrolig viktig jobb. Det er nødvendig at land som Norge støtter opp om dette arbeidet og bidrar til å forbedre organisasjonen sånn at den kan bistå flyktningene som best den kan.

Morten Høglund (FrP) [10:30:50]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling. UNRWAs situasjon er krevende, og jeg vil også understreke, som flere har vært inne på, at den endelige løsningen på de palestinske flyktningenes situasjon må finnes i form av en politisk løsning, en politisk avtale.

Jeg vil starte med de begivenhetene vi nå ser i den arabiske verden, som også kan påvirke situasjonen til UNRWA, kanskje raskere enn noen hadde tenkt. For et par måneder siden døde en palestinsk flyktninggutt på elleve år i Libanon; han fikk ikke nødvendig medisinsk behandling. Familien følte dette, naturlig nok, dypt tragisk, og la litt av ansvaret på UNRWAs organisering. De ønsket et normalt liv – fullt forståelig.

Det er litt av det dilemmaet vi står overfor, at mens vi venter på en politisk løsning, mens det palestinske lederskap, som utenriksministeren sier, snakker om at det vil være dårlig strategi, dårlig taktikk å reintegrere – rebosette – flyktningene, vokser nye generasjoner til og opplever at deres livskvalitet er dårligere enn svært mange andres.

UNRWAs begynnelse var viktig. UNRWA har oppnådd mye. Spørsmålet er nå om UNRWA leverer på en riktig måte i forhold til dagens utfordringer. Så er situasjonen svært ulik, enten vi sammenlikner den med situasjonen i Gaza og på Vestbredden, i Syria, Libanon eller Jordan. Ikke minst når det gjelder Jordan, hvor svært mange har fått statsborgerskap, er det grunn til å stille spørsmål om det er FNs ansvar å gi helsetjenester, utdanningstjenester og andre tjenester til mennesker med statsborgerskap i det landet de oppholder seg. Det er et betimelig spørsmål, som jeg mener må stilles. Likeledes er det grunn til å stille spørsmål om man i større grad skal behovsprøve UNRWAs bistand. Er det slik at også middelklassepalestinere trenger bistand? Jeg prøver ikke å fremstille det som om alle palestinere er i en slik situasjon, langt ifra, men det er store forskjeller. Det er palestinere som har evne til å betale for noen av de tjenestene de mottar fra UNRWA. Er det på tide å se på om man kan kreve egenandeler for utdanning og for helsetjenester? Dette er mennesker som i utgangspunktet ikke betaler skatt der de bor, men får alle sine grunnleggende velferdstjenester levert. Dette er naturlige spørsmål å stille.

Utenriksministeren var opptatt av at vi må jobbe for at disse menneskene, og særlig de unge, ikke blir ytterligere radikalisert. Det er et synspunkt jeg helt og fullt deler. Men spørsmålet er: Hva skjer i en situasjon der vi har mennesker som får de grunnleggende helse- og velferdstjenester dekket, og som kan vie livet til andre aktiviteter, og der det ikke stilles andre, større krav til dem i en slik situasjon? De blir passiviserte mottakere.

Så er det mange av oss som har følt at UNRWA i mange situasjoner har vært altfor politiske. Jeg tror ikke det tjener UNRWAs posisjon. UNRWA bør i utgangspunktet forholde seg til å uttale seg om humanitære spørsmål og begrense seg til det. Hvis det eventuelt skal være uttalelser om politikk, må det komme fra andre kilder i FN-systemet og ikke fra UNRWAs ledelse. Det bidrar til å gi et inntrykk av at UNRWA har en politisk agenda. Det siste jeg vil nevne, er behovet for å ha strengere kriterier når det gjelder å ansette tjenestemenn og sørge for at de ikke har forbindelser til organisasjoner som står på ulike terrorlister.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:36:16]: Først vil jeg også gi ros til interpellanten for å reise en viktig problemstilling. Utenriks- og forsvarskomiteen har, i likhet med kommunal- og forvaltningskomiteen, ganske nylig kommet hjem fra et besøk i Midtøsten hvor disse problemstillingene også var en stor del av tematikken. Vi hadde også rett i forkant av avreisen et møte med Filippo Grandi, som er sjef i UNRWA. Det ga et inntrykk av mange ting som er underveis, men det ga også inntrykk av til dels store, store utfordringer.

Norge er et viktig bindeledd mellom UNRWA og donorlandene. Det er særlig knyttet til vår posisjon i AHLC. Derfor er også det arbeidet Norge bidrar med, viktig. UNRWA har vært i Midtøsten i 62 år, som flere har påpekt, og har da omtrent følgende arbeidsfordeling med sine bidrag: 60 pst. av budsjettene går stort sett til utdanning. Det er kjerneoppdraget, og kjerneoppdraget er de yngste årsklassene – 1. til 9. klasse. Det er også en del humanitært arbeid. Det er ikke en spesielt stor del av UNRWAs arbeid i dag, men den største andelen av det humanitære arbeidet går til Gaza. De driver også, som flere har vært inne på, mikrokredittprosjekter.

Det er verdt å merke seg at en tredjedel av UNRWAs virksomhet handler om å ta vare på to tredjedeler av befolkningen i Gaza. Det er en stor oppgave, og det forteller også noe om viktigheten av å få reformer som bidrar til å gjøre dette arbeidet mer effektivt.

Det som også skiller Gaza fra mye av det som ellers skjer i regionen, er jo at økonomien der ikke er en ordentlig økonomi. Den er enten illegal eller i stor grad subsidiert, noe som betyr at det ikke er en reell økonomisk motor som kan håndtere mye av behovet for en stadig økende andel av befolkningen som har disse behovene.

Det er også ulikheter mellom landene der de palestinske flyktningene er. Det er noen steder hvor det er mer stabilt og flyktningene har flere rettigheter, og det er andre steder hvor de ikke har de samme rettighetene.

I 2010 brukte Norge ca. 221 mill. kr på UNRWA, av et budsjett på drøyt 800 mill. kr til de palestinske områdene. Det betyr altså at det er over en fjerdedel av budsjettet som går via UNRWA, og det betyr også at det er veldig mye som står og faller på den innsatsen UNRWA gjør i forhold til hva Norge får til å bidra med i regionen.

Flere har vært inne på spørsmålet om hvor mange ansatte UNRWA har og hvordan de disponerer sine penger. Jeg tenkte jeg skulle komme litt inn på spørsmålet om reform, for det er helt åpenbart at behovet for reform er stort – det gjelder ikke bare UNRWA, det gjelder FN-systemet som helhet. Og ett tema som foreløpig ikke har vært oppe her, er jo nettopp forhåpningen om en ny strategi, der FN i større grad «deliver as one», altså at man klarer å koordinere FNs ulike roller og oppgaver for å få til en mer effektiv bistand og hjelp.

I forbindelse med reformprogrammet har Norge vært en pådriver særlig på et par områder. Det ene er åpenhet og transparens, som er svært viktig i en organisasjon som får mye penger fra Norge, og det andre er ansvarlighetsstandarder som skal sørge for at det i etterkant er enklere å få til en sjekk av prosjektene og hva pengene har gått til. Ikke minst har reformagendaen i stor grad bestått av å få til en bedre koordinering både med landene i regionen og også med andre FN-organisasjoner som er aktive i området. Det er klart at det gjenstår store utfordringer, og jeg tror at Norge som en stor giver er nødt til å stille klare krav i reformarbeidet. Vi har en spesiell og nokså unik posisjon i regionen som gjør at vi kan stille krav, både i FN-systemet og også overfor myndighetene i de landene som tar imot flyktninger.

Jeg tror heller ikke man skal underslå at dette er en prosess som nå må pågå i hele FN-systemet. Det at det er et såpass stort reformbehov gjennom hele FN-systemet, viser at Norge som en stor giver – og kanskje særlig som en stor giver av kjernebidrag – har en stemme som vi er nødt til å bruke for å få til en bedre løsning for dem vi ønsker å hjelpe.

For øvrig slutter jeg meg selvsagt til det som tidligere har vært sagt også om spørsmålet om gjenbosetting og behovet for en avtale som kan sikre flyktningene bedre enn det som skjer i dag.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:41:30]: La meg først takke representanten Haugli for å ha reist denne interpellasjonen og utenriksministeren for svaret. Problemstillingen er krevende. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten har et stort behov for reform, men organisasjonen klarer ikke helt å møte dette behovet innenfor det mandatet den er gitt, og ikke minst innenfor de politiske rammebetingelser den opererer innenfor i Midtøsten.

UNRWA har gjennom 62 år hatt en viktig rolle for palestinske flyktninger både i Jordan, i Libanon, i Syria og i de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza. Hjelpeorganisasjonen har levert grunnleggende sosiale tjenester, som utdanning, helsetjenester og nødhjelp. Om lag 30 000 personer er nå ansatt for å levere disse tjenestene, og nesten alle er selv palestinske flyktninger. Men mandatet og strategien har samtidig bidratt til å binde mange palestinere til flyktningvilkår og hindre at de blir integrert og selvhjulpne.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi verdien av UNRWAs rolle som sosialt sikkerhetsnett for en utsatt befolkningsgruppe. Utdanning og helse er grunnleggende behov, og sysselsettingseffekten virker sosialt stabiliserende. Store bidragsytere som USA legger også vekt på dette. Også Israels myndigheter har bekreftet sin støtte til UNRWA tross bekymringer for problemer knyttet til politisering av organisasjonen, som representanten Høglund også nevnte.

Når vi fra Kristelig Folkepartis side understreker reformbehovet, er det ikke for å underslå at mye godt arbeid gjøres. La meg gi to konkrete eksempler: UNRWA har bidratt til å styrke kunnskapen om menneskerettigheter, bl.a. gjennom norskstøttet undervisning om dette i grunnskolen. At Hamas har vært så kritisk til å inkludere undervisning om holocaust, nazistenes folkemord mot jødene, er beklagelig og reflekterer deres forsøk på å fornekte faktum for å hindre sympati med jødenes skjebne. Og: UNRWAs sommerleirer har de siste årene vunnet stor oppslutning blant ungdom i Gaza. De oppfattes faktisk som farlige konkurrenter til sommerarrangementene til Hamas, som snarere fremmer indoktrinering, hat og voldsbruk.

UNRWA har arbeidet med en organisasjonsreform siden 2007. Forvaltningskapasiteten er noe forbedret, men UNRWAs begrensede evne til reform og effektivisering forblir et problem. Det har flere årsaker. En av dem er organisasjonens mandat. Det er knyttet til palestinske flyktningers rett til å returnere på en slik måte at de bindes til varig flyktningstatus i påvente av en forhandlingsløsning på Midtøsten-konflikten. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det er den forhandlingsløsningen som må ligge i bunnen for at man også skal kunne løse de store sosiale problemene som er knyttet til flyktningenes situasjon. Men man må også stille spørsmål om hva slags grep som kan gjøres for å møte disse sosiale behovene, og ikke bare tenke på hva som rent politisk er taktisk tjenlig for å ivareta palestinernes politiske rettigheter og behov.

De omkringliggende araberlandene har også andre grunner til å sementere palestinernes preg av permanente flyktninger. Det har vanskeliggjort deres muligheter til å skape seg en framtid som integrert del av de vertssamfunn hvor de har levd gjennom mer enn et halvt århundre. Kontrasten til hvordan FNs land generelt er bedt om å behandle og integrere flyktninger fra politiske konfliktområder, er tankevekkende og relevant.

Med den definisjonen som benyttes, øker antallet UNRWA-registrerte flyktninger stadig. Samtidig er organisasjonens inntektsgrunnlag sviktende, fordi det er ekstremt avhengig av frivillige bidrag. Til nå har de vestlige land ikke klart å få oljerike arabiske land til å ta det nødvendige medansvar.

Spriket mellom økende antall mottakere og de faktiske budsjetter må adresseres. Noen foreslår behovsprøving eller en form for begrenset egenandelsfinansiering av UNRWAs tjenester for å konsentrere innsatsen mer om dem som trenger den mest, slik at den humanitære bistandseffekten blir størst mulig. Det er relevante forslag.

Det er også påvist at den hjelp UNRWA gir i gjennomsnitt til hver palestinsk flyktning, er langt høyere enn de bidrag som UNHCR gir per flyktning i andre konfliktområder.

Jeg synes det ville være interessant om utenriksministeren kunne reflektere over spørsmålene: Bør UNRWA velge å behovsprøve eller egenandelsfinansiere i noen grad sine tjenester for å kunne styrke hjelpen til dem som har de største behovene? Og bør Norge styrke sin bistand, slik at palestinske flyktninger får rettigheter og muligheter til integrering i de vertssamfunn som de har levd i gjennom mange tiår, ut fra sosiale og humanitære grunner? Eller skal vi utelukkende lene oss på de politisk-taktiske hensyn som åpenbart er til stede, men som gjør at mennesker får dårligere levevilkår?

Lise Christoffersen (A) [10:46:47]: Først av alt en stor, stor takk til interpellanten som reiser et tema som er enormt vanskelig. Han pirker borti vår dårlige samvittighet, og det er aldri helt greit. Han retter søkelyset mot de nedverdigende forholdene Palestinas flyktninger er påført gjennom generasjoner, bl.a. av den vestlige verden, herunder oss. UNRWA er et forsøk på å bøte på uretten, «selve livlinen for millioner av palestinske flyktninger i Gaza, på Vestbredden, i Jordan, Syria og Libanon», som statsråden understreker i sitt innlegg – et bra bilde, livlinen. Problemet er at livlinen ikke er sterk nok. På kommunalkomiteens reise i Midtøsten fikk vi se det til fulle. Noen har ved UNRWAs hjelp hodet over vann, andre har det ikke. Interpellasjonen munner ut i et betimelig spørsmål: Kan vi som giverland bidra til reformer som kan gi palestinerne et bedre liv?

Vi var altså i Jordan, Syria og Libanon. Libanon var verst. Vi så det ved selvsyn ved besøk i flere flyktningleirer bl.a. Shatila i Beirut. Sporene etter massakren i 1982 var der fortsatt. Det var søppel, mangel på vann, elektriske ledninger som hang i tjafser. Hver dag døde det mennesker i leiren, voksne som skjøtte brutte ledninger, barn som ville hente en ball som landet i ledningene. Hva om noen fjernet de tjafsene, f.eks. Norge? Samtidig kunne vi lære opp noen til elektrikere med fagbrev. Jeg har etter tips fra utenriksministeren selv spurt EL & IT om de kan hjelpe. Da kunne vi fått ett lite, positivt resultat etter reisen vår – vi får se.

Nå var jo årets 1. mai-innsamling i regi av Norsk Folkehjelp til palestinske flyktninger. Det jeg nå også vet, er at EL & IT og Statnett er i gang med et lignende prosjekt i Gaza – så kanskje? Hvis regjeringen kunne bidratt noe, hadde det vært ypperlig. UNRWA kan neppe bidra så mye. Vi møtte dem i Beirut. Da hadde de holdt på et helt år bare for å få tillatelse til å legge en vannledning inn i en av de andre leirene. Dessuten mangler de penger.

Vi møtte også Norsk Folkehjelp i Libanon. De tegnet et bilde av mennesker uten håp, som lever i total eksklusjon fra resten av samfunnet, med færre rettigheter enn palestinske flyktninger i andre Midtøsten-land og på Vestbredden. Det amerikanske universitetet i Beirut har dokumentert at over 60 pst. av palestinerne der lever i fattigdom, 9 pst. i ekstrem fattigdom. Økt tilgang til yrkesopplæring og arbeid, mat, helsetjeneste og infrastruktur må iverksettes for å bedre situasjonen. Nytt ledningsnett i Shatila og et par–tre palestinske elektrofagbrev hadde i hvert fall ikke vært feil satsing, heller et lite bidrag i riktig retning. UNRWAs representant sa klart ifra at dette er noe de ikke makter i dagens situasjon.

Vi møtte også representanter for myndighetene og Hizbollah. Begge brukte som argument for ikke å gjøre noe med palestinernes elendighet her og nå at de skal reise tilbake. Palestinerne selv holder også denne fanen høyt, men ikke som argument for elendige levekår her og nå. Statsråden er inne på det samme i sitt svar. Integrering i vertslandene og gjenbosetting i tredjeland er uaktuelt så lenge forhandlingene med Israel om retten til retur ikke er avsluttet. Men det er etter min mening en særdeles dårlig unnskyldning for å la folk leve i elendighet i generasjon etter generasjon. Det må da være i hele verdens interesse at palestinerne, når de endelig får vende tilbake, er utdannet, har yrkeserfaring, er sunne og friske, har livsgnist og kan bidra til stabilitet og demokrati i regionen gjennom evne til å styre seg selv fra dag én. Hvis ikke, hva kan da komme til å skje?

10. desember 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Ethvert individ har noen grunnleggende moralske og juridiske rettigheter som stater ikke kan krenke. I prinsippet gjelder de alle. Virkeligheten er annerledes. Det er et stort paradoks at palestinernes liv som flyktninger teller nøyaktig like mange år som menneskerettighetserklæringen selv – nesten som toeggede tvillinger, begge født i 1948, helt forskjellig av utseende, tross samme opphav, i dette tilfellet annen verdenskrig. Til forskjell fra andre tvillinger: La oss håpe for vår alles del at den første forblir sunn og frisk, mens den sistnevnte går en snarlig død i møte. I mellomtiden kan vi se hvordan vi kan bidra med lindrende behandling, slik interpellanten etterlyser.

Fredrik Sletbakk (A) [10:51:47]: I 1990 ble jeg født. Som sikkert noen her i salen husker, var det dette året rockegruppa Scorpions ga ut låta «Wind of Change», en sang som var en hyllest til de politiske endringene som skjedde i Øst-Europa på den tiden. Og akkurat nå blåser det en vind av endring i Midtøsten. Gamle regimer faller sammen, og folk viser at de kan forandre sitt samfunn.

Følgene av konflikten mellom Israel og Palestina er vanskelig å overskue. Det som er sikkert, er at omstendighetene er i ferd med å endre seg. Nye, mer demokratiske arabiske land kan bety sterkere politisk støtte for palestinerne i regionen.

Også i Palestina ser folk at det nytter å organisere seg i protest. Tusenvis har vært i gatene både på Gazastripen og på Vestbredden for å kreve at palestinske ledere skjerper seg og samles om en felles politikk under felles ledelse.

Ropet om demokratiske reformer i Midtøsten er et rop vi i Norge må lytte til. Men Norge må ikke bare lytte, vi må også handle.

Over 4 millioner statsløse palestinske flyktninger lever i dag i Midtøsten etter 62 år i eksil. De flyktet fra sine hjem under krigen som ledet til, og fulgte, opprettelsen av staten Israel. Selv om deres rett til å vende tilbake har blitt fastslått av FN, har Israel hele tiden nektet dem dette. Og i samfunnene der flyktningene har levd i mellomtiden, har mange av deres grunnleggende rettigheter vært mangelfulle og den humanitære hjelp mangelfull. Mange palestinske flyktninger føler seg tilsidesatt i de storpolitiske prosessene. Verdenssamfunnet har vist for liten vilje til å sette deres rett til å vende tilbake på dagsordenen når man har forsøkt å løse konflikten om Palestina.

I dag synes flyktningenes drøm om dette fjern. Det er derfor behov for økt fokus på både de palestinske flyktningenes rettigheter, deres daglige utfordringer og støtten til deres mobilisering for sin sak.

Jeg er stolt over å støtte en regjering som har en viktig og tydelig stemme i dette spørsmålet ute i verden. Anerkjennelsen av Palestina som en egen stat og anerkjennelsen av valget i Palestina viser at denne regjeringen forstår at demokrati er en viktig forutsetning for en løsning på konflikten. Like stolt er jeg ikke over at vi har partier her på Stortinget som ser ut til å lukke øynene for situasjonen til de palestinske flyktningene.

Fremskrittspartiet har over flere år i en rekke forslag foreslått å kutte bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. De anerkjenner ikke staten Palestina, og de forsvarer krigsforbrytelser gjort av Israel. Fremskrittspartiet ser ut til å ha glemt at det er 4 millioner barn, voksne og eldre som har lidd i 62 år på grunn av denne konflikten. Bistanden til UNRWA vil også bli kuttet hvis Fremskrittspartiet får bestemme, noe som vil være dramatisk, da UNRWA er helt avhengige av eksterne bidragsytere for å drive sine prosjekter. Det kan derfor virke som at Fremskrittspartiets løsning på konflikten altså er å kutte støtte til den svakeste og dårligst stilte parten i konflikten. Det rimer dårlig med Fremskrittspartiets innenrikspolitiske profil, hvor partiet gir inntrykk av å være den svakestes talsmann i samfunnet. I denne konflikten gjør de det stikk motsatte.

Vi vet ikke hvordan Midtøsten vil se ut om ett eller er ti år, men vi vet at Norge må være en av de fremste aktørene for at Palestina skal få oppleve en vind av endring.

Willy Pedersen (A) [10:56:27]: Jeg ønsker å takke interpellanten for å bringe opp de palestinske flyktningers situasjon i de mange flyktningleirer som er i Libanon, i Gaza, på Vestbredden, i Jordan og i Syria.

Som representanten Haugli har påpekt, er det en svært vanskelig situasjon mange av flyktningene lever i i disse leirene. Jeg er enig med representanten i at de 4,6 millioner flyktningene som har levd i eksil snart i 6l år, snarest bør få et permanent hjem i en palestinsk stat. Deres situasjon og deres framtid avhenger av, slik jeg opplever det, de løsninger og de forhandlingsresultater som må komme i framtiden for at det palestinske folket igjen skal kunne samles.

Nylig har vi hørt at Fatah og Hamas sammen har kommet fram til et forslag som kan samle fraksjonene i Palestina, hvor de også legger opp til nyvalg og omforente politiske prosesser for det palestinske folk. Dette er positivt, og jeg mener dette er gode signaler som man må ta med seg og støtte opp under fra norsk side.

Arbeiderpartiet framhever at det er viktig at de palestinske fraksjonene forsones, slik at palestinerne i framtiden skal kunne bygge sin egen stat. Videre kan en forsoning bidra til at fraksjonene også respekterer en tostats løsning mellom Israel og Palestina, og at tidligere inngåtte avtaler også respekteres. Dette kan etter vårt syn også skape en felles framtid for de om lag 4,6 millioner flyktinger i et palestinsk hjemland.

Jeg mener Norge skal være en pådriver for en slik prosess, og at Norge fortsatt skal vise et solidarisk ansvar overfor flyktningene i de ulike flyktningleirene.

Når representanten Haugli har problematisert forhold knyttet til UNRWA og deres arbeid i leirene, deler jeg representantens bekymring for utviklingen i leirene.

Videre mener jeg at i en situasjon der antallet flyktninger øker, så øker også behovet for den internasjonale solidariteten og Norges ansvar for å bidra.

UNRWA har et svært viktig mandat fra FN, et mandat som skal sikre kunnskapen og helsen til en befolkning på størrelse med hele Norges befolkning – en oppgave vi i Norge bruker langt flere milliarder på enn det UNRWA har til rådighet. Derfor er situasjonen som utenriksministeren beskriver, urovekkende vedrørende FN-organisasjonens økonomiske utvikling.

UNRWAs reformering og ønske om innspill til nye effektiviseringstiltak viser en organisasjon som ønsker dynamikk og å vise til egne resultater – resultater som igjen handler om menneskers levevilkår, utdanning og framtid, i en svært vanskelig regional situasjon.

Derfor er jeg glad for at regjeringen fortsatt ønsker å jobbe sammen med UNRWA. Jeg er glad for at Norge som en rik nasjon tar et økonomisk ansvar for UNRWA, og at vi gjennom vårt engasjement i UNRWA også viser solidaritet med de palestinske flyktningene.

Livene i leirene kan ikke stoppe opp selv om mange av de politiske prosessene har gjort det, noe som gjør en «resettlement» av palestinere til en umulighet i dag. Utviklingen i leirene kan likevel ikke stoppe opp, og arbeidet til UNRWA må derfor få fortsette.

Skal UNRWAs arbeid få fortsette, mener jeg det avhenger av den internasjonale solidariteten vi må vise med de palestinske flyktningene. Avgjørende er den økonomiske oppfølgingen, men også engasjementet for en politisk løsning for regionen.

Norge har tidligere spilt en viktig rolle, og vi har vist et solidarisk ansvar. Jeg er glad for at utenriksministeren her ønsker å følge denne politiske linjen videre.

Jeg er også fornøyd med at regjeringen i denne saken viser tålmodighet overfor dem som over lang tid har hatt behov for internasjonal solidaritet og hjelp, samtidig som man presser på for politiske løsninger, som til slutt kan få en slutt på de palestinske flyktningers behov for UNRWA og bringe palestinerne sammen som ett folk.

Håkon Haugli (A) [11:00:29]: Først vil jeg takke for en god debatt. Utenriksministeren brukte begrepet «livline» om UNRWAs rolle for palestinske flyktninger, og det er en presis beskrivelse. Jeg synes også debatten etterlater nettopp dette inntrykket. UNRWA er viktig, og organisasjonen gjør en jobb ingen andre kan gjøre. Jeg deler representanten Eva Kristin Hansens vurdering: UNRWA er den viktigste FN-organisasjonen i Midtøsten.

Diskusjonen har gått langs to spor. Det første er behovet for økte ressurser og behovet for effektvisering og rasjonalisering. Det andre er de prinsipielle spørsmålene knyttet til gjenbosetting og behovsprøving.

Representanten Høglund peker på at situasjonen i Jordan er spesiell, der palestinerne blir statsborgere. Han spør om UNRWA fortsatt skal betale for helse og utdanning til jordanske statsborgere med palestinsk bakgrunn. Det er et godt spørsmål, samtidig reiser det et dilemma. Jordan er et fattig land, men også det landet som har behandlet palestinerne med størst respekt og sikret deres rettigheter. Det er enestående. Om FN trekker den økonomiske støtten til palestinske flyktninger i Jordan, vil det innebære at verdenssamfunnet straffer landet for dets sjenerøsitet og anstendighet. Det ville vært et tankekors.

Representanten Dagfinn Høybråten løftet fram noe veldig viktig: UNRWAs arbeid for å styrke menneskerettighetene. Det er ingen tvil om at det UNRWA gjør både i det humanitære arbeidet og ikke minst i skolene, er et viktig bidrag for å skape stabilitet og motvirke ekstremisme i områder med uro og ustabilitet.

Fredrik Sletbakk trakk parallellen mellom det som nå skjer i Midtøsten, og det som skjedde i Øst-Europa etter 1989. Vi følger alle utviklingen i Midtøsten nøye og gleder oss over demokratiske og sosiale reformer. I dette bildet er det viktig at palestinernes situasjon ikke glemmes.

Lise Christoffersen holdt et veldig godt innlegg, og hun har helt rett i at det er i alles interesse at palestinerne har utdanning, god helse, verdighet og håp den dagen de returnerer til Palestina. Hun brukte også begrepet «livlinen» om UNRWA og slo fast at livlinen ikke er sterk nok. Hun har helt rett – hva gjør vi med det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:03:04]: Jeg vil takke for mange gode innlegg. Jeg tror at vi her har utviklet en prinsipiell enighet om at det er to sider ved dette spørsmålet. Det er hva vi kan gjøre for å bedre UNRWA som organisasjon, måten den jobber på, reformere innsatsen, effektivisere tiltakene og rette fokus mot hva som kan lette livet for dem som lever i leirene. Det andre er spørsmålet om hvorfor de er flyktninger, hvor lenge de skal være flyktninger, og da ha fokus på fredsprosessen, som alltid er inne i en kritisk fase, også nå.

Jeg synes at det var positivt å høre at UNRWA fikk støtte fra alle talere i denne sal. Jeg må få minne om at mens Gaza-krigen raste, foreslo Fremskrittspartiets leder at UNRWA burde legges ned, og hun sa vel også at hovedproblemet i Midtøsten var denne organisasjonen. Det var uttalelser som etter hvert ble moderert av representanter for Fremskrittspartiet som har vært på besøk i regionen og sett hvordan situasjonen er.

Jeg mener det er viktig å følge opp den linjen som ble uttrykt her i debatten, nemlig at vi ikke lar flyktningene leve i elendighet inntil de kan flytte tilbake. Men jeg tror vi har fått illustrert hvilket komplisert samspill det må være mellom oss som givere til denne FN-organisasjonen, vertslandene som har leirene på sin jord, de som bor i leirene, og det bredere politiske arbeidet for å finne en løsning på konflikten.

Vi ledet, fra norsk side, giverlandsgruppens møte rett før påske. Det møtet slo fast for første gang at giverlandsmyndighetene i dag leverer tjenester som er over nivået for den standard man kan vente av en fungerende stat. Det ble av statsminister Fayyad betraktet som et vannskille i den utviklingen palestinerne har arbeidet for de siste årene. Det betyr at i det øyeblikk en stat skulle materialisere seg gjennom forhandlinger, har palestinerne vist at de er i stand til å drive den. Et avgjørende utestående spørsmål er at palestinerne er delt. Det har jo Israel i lang tid også påpekt, at så lenge palestinerne er delt, utgjør de ikke en reell forhandlingsmotpart. Nå gjøres det nye forsøk på samling på palestinsk side. Vi følger fra norsk side det arbeidet meget nøye, vi vil vurdere den eventuelle samlingsregjeringen som kan komme av denne prosessen og gjøre som sist: vurdere den på grunnlag av det program den kommer med, og de prinsipper den knytter seg til. Vi mener det er viktig at palestinske bestrebelser på samling blir møtt med åpenhet, men at de også må leve opp til de krav som det internasjonale samfunn har for regjeringers virksomhet og regjeringers budskap. Dette henger selvfølgelig også sammen det store spørsmålet, fordi det må være et samlet palestinsk folk som forhandler fram en løsning om en tostatsløsning, og som så kan gjøre at flyktningspørsmålet kan bli behandlet i det perspektivet man har etterlyst helt siden sluttstatusspørsmålene ble definert.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.