Bård Hoksrud (FrP) [10:20:26]: Det har i lang tid vært en stor debatt i Norge i forbindelse med innføringen av det tredje postdirektivet.

Når man hører på argumentene fra dem som mener at man bør si nei til å implementere direktivet, kan det nesten virke som at man ved å implementere direktivet vil rasere posttjenestene i Norge. Da synes jeg faktisk det er viktig å ha med seg hva dette egentlig dreier seg om. Det handler altså om brev under 50 gram. Alle andre posttjenester er i dag konkurranseutsatt, og det fungerer veldig bra. Så vidt jeg har registrert i hvert fall i de seks årene jeg har sittet på Stortinget, er alle partiene enige om at selv om man implementerer det tredje postdirektivet, vil man fortsatt – i hvert fall så langt – opprettholde seks dagers ombringing, og man vil sikre at hele landet skal få posten omdelt. Man ønsker også å sikre lik pris for posttjenestene. Det er viktig å ha med seg.

En annen ting som jeg synes det er viktig å ha med seg, er at man på de områdene hvor Posten er blitt konkurranseutsatt, faktisk har fått langt bedre tjenester enn det man hadde før Postens tjenester ble konkurranseutsatt. Nå er det stort sett slik at man alltid kan stole på at posten kommer når den skal komme. Jeg tror mange ikke opplevde det helt på samme måten den gangen Posten var en monopolbedrift – på samme måte som folk husker fra den tiden det het Televerket, og man måtte vente i flere måneder for å få innlagt telefon. I dag tar det altså ikke mange «smellane» før man har fått installert telefon, hvis man ber om det, enten det er mobil, som man får på noen minutter, eller man skal installere en ny telefon hjemme, som også går veldig fort. Også den gangen var det stor bekymring for konsekvensen for brukerne, da man omgjorde Televerket til en bedrift som konkurrerer på lik linje med alle andre, og som er en bedrift som ikke har monopoltjeneste lenger.

Slik er det også med Posten. De er faktisk noen av de beste i klassen til å levere post over 50 gram eller brev eller pakker. De konkurrerer veldig godt med alle andre. Det er det dette handler om. Det er viktig også å ha med seg kundeperspektivet, det at kundene skal få et best mulig tilbud. Jeg tror ingen vil tilbake til den tiden da man hadde postkontor som var åpne bare fra kl. 9 til kl. 16, eller kanskje kl. 16.30 enkelte steder, og som stengte tidlig på lørdag. Nå kan mange hente posten sin eller pakker til kanskje både kl. 22 og 23 på kvelden, noe som for få år siden bare var en tanke som jeg tror mange aldri hadde trodd skulle skje – det er en revolusjon som har skjedd.

Jeg synes også det er viktig å ha med seg at ledelsen i Posten, altså de som styrer bedriften og mener at de har en bedrift som både er moden og klar for å møte konkurransen, nesten umiddelbart etter at EU vedtok at man skal implementere det tredje postdirektivet, sa at de var klar til å møte konkurransen. De ønsket at staten skulle implementere direktivet så fort som mulig, slik at de var klar når alle landene i EU skulle implementere i 2011. Så er jeg også kjent med at en del land – jeg tror det er elleve land – har fått utsettelse til 2013 med å implementere postdirektivet. Noe av grunnen til det kan være at det er en del nye land som er kommet med, men det er også land som har hatt en del utfordringer med noe av det som ligger der.

Jeg synes det er viktig å se på at Posten Norge også har ønsket å konkurrere ute, men etter 2011 kan enkelte land hvis de vil det, nekte Posten Norge å være med og konkurrere i disse landene hvis Norge bruker reservasjonsretten eller velger å utsette implementeringen. Jeg synes det er dumt, fordi jeg mener Posten har mange veldig dyktige ansatte og en dyktig ledelse som faktisk er opptatt av å få lov til å være med og konkurrere, og som mener at de faktisk er kjempegodt i stand til å konkurrere med alle andre som eventuelt ville tenke seg å konkurrere i Norge.

Vi vet at i lang tid har regjeringspartiene SV og Senterpartiet vært svært kritiske til implementering av direktivet, men på Arbeiderpartiets landsmøte for kort tid siden vedtok et flertall, mot ledelsens ønske, å si nei til å implementere direktivet – det selvfølgelig til tross for sterke motforestillinger fra ledelsen, som jeg opplever er livredde for hva et nei til et direktiv kan bety for EØS-avtalen.

Da synes jeg det er interessant at i Stortinget i går snakket utenriksministeren mye om prosess og prosess, men han var veldig lite tydelig på hva konsekvensene kunne være for Norge ved å si nei til implementering av postdirektivet. Men i dagens Politiske kvarter synes jeg det kom fram noen nye og oppsiktsvekkende opplysninger fra utenriksministeren, for der sa han at nå skal man i prosess. Prosess er jo ikke noe nytt – det sa han som sagt mange ganger i går også – og nå skal man diskutere direktivet med EU, som kan medføre at man kan komme til at Norge etter en prosess allikevel vil implementere direktivet. Det kan jo være spennende å få vite hva statsråden mener om utenriksministerens uttalelse i Politisk kvarter i dag.

Hele poenget med interpellasjonen er å få vite hva statsråden har gjort for å finne ut hva konsekvensene av å si nei til postdirektivet kan være for Norge. Jeg registrerer at enkelte mener at det kan få konsekvenser for Telekommunikasjons-Norge, og jeg forutsetter at statsråden og SV og Senterpartiet har vurdert hvilke konsekvenser det kan få for Norge.

For meg handler dette om at det er viktig å få vite. Siden statsråden har vært imot hele tiden, forutsetter jeg også at man har sett på hvilke konsekvenser det kan få. Jeg og Fremskrittspartiet har vært tydelige på når det gjelder datalagringsdirektivet, som er så viktig for oss, at fordi det kanskje kan få konsekvenser å si nei til datalagringsdirektivet, har man vært villig til å vurdere det – på samme måte som jeg forutsetter at regjeringen har gjort det i denne saken. Jeg vet at det er mange i denne sal som egentlig ønsket å stemme imot datalagringsdirektivet, fordi de er veldig kritiske til det. Men av frykt for hva EU kan finne på, valgte man i denne sal å stemme ja til implementering av datalagringsdirektivet. Jeg tror mange av dem nok føler seg litt lurt nå, fordi de ender opp med implementering av et direktiv som betyr noe for en bedrift, kontra personvernet til alle innbyggerne i Norge. Og den saken regjeringen valgte å ta dissens på, gjaldt en bedrift og posttjenestene, mens personvernet til alle innbyggerne i Norge valgte man ikke å ta hensyn til.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [10:29:17]: I Soria Moria-erklæringa slår regjeringa fast at posttenestene er viktige for å oppretthalda busetjing og næringsliv i heile landet. Vi varslar at vi gjennom konsesjon vil oppretthalda dei samfunnspålagde oppgåvene Posten Norge har. Vi vil gjennom postlova oppretthalda eit likeverdig tilbod av posttenester i heile landet til lik pris og oppretthalda einskapsportoen. Vi melde òg at vi ville utsetja implementeringa av EU sitt tredje postdirektiv, innhenta kunnskap og utgreia konsekvensar av ei eventuell implementering av direktivet.

Regjeringa har innhenta fem utgreiingar. Det er for det fyrste to utgreiingar frå Samfunns- og næringslivsforskning som tek for seg konsekvensane for alle delar av samfunnet av ei liberalisering, ein rapport og ein tilleggsrapport. Så er det ei utgreiing av konsekvensar for statleg kjøp av ulønnsame posttenester frå Oslo Economics. Vidare er det ei utgreiing av konsekvensar av å nytta reservasjonsretten frå Kluge Advokatfirma, og så ei om effektar på lønns- og arbeidsvilkår i land som har liberalisert postmarknaden, frå Copenhagen Economics.

Desse utgreiingane har vist at ei full liberalisering av postmarknaden i Noreg vil krevja auka løyvingar over statsbudsjettet for å oppretthalda dagens tilbod. Utgreiingane har òg vist at ei innføring av direktivet vil føra til press mot ordninga med einskapsporto, og at lønns- og arbeidsvilkåra til dei tilsette i Posten blir sette under press. Mellom anna med utgangspunkt i desse utgreiingane ynskjer regjeringa no å nytta reservasjonsretten.

Hoksrud sitt spørsmål er tredelt. Han spør for det fyrste om kva eit veto mot postdirektivet vil ha å seia for Posten si verksemd. For det andre spør han om moglege verknader for telekommunikasjon, og for det tredje spør han om verknader for heile EØS-avtalen.

Til det siste vil eg visa til at utanriksministeren underretta Stortinget om saka i går, og at han gjekk meir i detalj når det gjeld forholdet til EØS-avtalen.

Lat meg fyrst seia nokre ord om verknader for Posten si verksemd. Noreg er eit geografisk stort land med spreidd busetnad. Dette stiller store og kostbare krav til infrastrukturen for at den skal fungera godt. For regjeringa er det ei prioritert oppgåve å sikra posttenester av god kvalitet til rimeleg pris i heile landet. Ombering av post seks dagar i veka og einskapsporto er verkemiddel for å oppnå dette. Delar av denne samfunnspålagde oppgåva er såkalla ulønnsam og blir i dag delvis finansiert gjennom eineretten for Posten Norge AS og delvis over statsbudsjettet kvart år. Auka konkurranse svekkjer moglegheitene for å oppretthalda dei postpolitiske måla. Gjennom å seia nei til EU sitt tredje postdirektiv gjer regjeringa det mogleg å oppretthalda delfinansieringa frå einrettsverksemda.

Det er òg stilt spørsmål ved om ei innlemming av direktivet i EØS-avtalen vil kunna påverka lønns- og arbeidsvilkår i postsektoren negativt basert på dei erfaringane vi har observert i nokre EU-land.

Regjeringa finn på denne bakgrunnen tungtvegande grunnar for at Noreg går imot å innlemma EU sitt tredje postdirektiv i EØS-avtalen.

Kva vil ein reservasjon mot postdirektivet ha å seia for heile EØS-avtalen? EØS-avtalen føreset at det innan EØS skal vera eit felles regelverk i den indre marknaden. Difor blir nye rettsakter frå EU innlemma i dei ulike vedlegga til EØS-avtalen. Men avtalen gjev òg EFTA- og EØS-landa ein rett til å reservera seg mot innlemming av nye EU-rettsakter. Samla sett meiner regjeringa at det er tungtvegande argument for at Noreg går imot å innlemma EU sitt tredje postdirektiv. Vi vil difor med det fyrste meddela EFTA-partnarane våre og EU-sida vår haldning i saka. Vi vil følgja prosedyrane for reservasjon slik dei går fram av avtalen.

Prosedyrane for behandling av slike tilfelle er nedfelte i EØS-avtalens artikkel 102. Denne artikkelen regulerer ein situasjon der det er ueinigheit mellom avtalepartnarane om nytt EU-regelverk skal innlemmast i EØS-avtalen eller ikkje. Det er den parten som ynskjer innlemming av rettsakta, som avgjer når ein artikkel 102-prosedyre formelt skal setjast i gang.

Denne prosedyren startar ved at ein av partane formelt ber om dette i EØS-komiteen. Deretter har EØS-komiteen seks månader til rådvelde for å finna ei løysing. Komiteen skal undersøkja alle andre moglegheiter for at avtalen skal kunna verka tilfredsstillande. Om ein ikkje blir einige og EØS-komiteen ikkje avgjer saka på annan måte, blir den delen av det aktuelle vedlegget som dette direkte vedkjem, mellombels sett ut av kraft.

Dette vil skje seks månader etter utløpet av fristen for å løysa saka i EØS-komiteen, men uansett ikkje før rettsakta er gjennomført i EU. Fleire land har enno ikkje gjennomført EU sitt tredje postdirektiv i nasjonal rett. Nokre EU-land har fått utsett frist for gjennomføring til 31. desember 2012. Korleis EU-sida vil vurdera iverksetjinga av 102-prosedyren, er difor vanskeleg å seia.

Reservasjonsretten har hittil ikkje vorte nytta. Difor finst det ikkje noko erfaringsgrunnlag å samanlikna med når det gjeld kva for politiske, rettslege og praktiske følgjer bruk av reservasjonsretten vil ha. Det er såleis ikkje mogleg å seia sikkert kva konsekvensar det norske synet på postdirektivet vil ha for EØS-avtalen generelt før det er gjennomført forhandlingar med EU-sida.

Så vil eg seia meir om kva ein reservasjon har å seia for Posten si verksemd. Den samfunnspålagde, ulønnsame delen av posttenestene blir i dag som sagt finansiert dels gjennom eineretten for Posten Norge AS, og dels over statsbudsjettet. Eit nei til det tredje postdirektivet gjer det mogleg å fortsetja med å oppretthalda finansiering av eineretten. I dagens situasjon, der brevmengda fell, er det ikkje det rette tidspunktet for ytterlegare press på Posten sin økonomi.

Om ein legg til grunn at vedlegg XI om elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tenester og informasjonssamfunnstenester blir sett til side, vil dette omfatta dei to fyrste postdirektiva.

Partane i avtalen vil då ikkje vera bundne til å gjennomføra desse direktiva i nasjonal rett. Posten Norge og andre norske selskap vil ikkje kunna nytta rettar frå direktiva i eit EU-land, medan selskap frå EU ikkje vil kunna nytta direktivet i Noreg, Island eller Liechtenstein. Dei praktiske konsekvensane vil vera avhengige av kva partane blir einige om i EØS-komiteen. Om dei to fyrste postdirektiva blir sette mellombels ut av kraft, vil EØS-avtalen sin hovuddel framleis gjelda. Norske lover og forskrifter som gjennomfører desse direktiva i norsk rett, vil likevel gjelda til dei eventuelt blir endra. Noreg kan altså framleis gje selskap frå EU-land dei same rettane som tidlegare, sjølv om vi ikkje er forplikta etter EØS-avtalen. EU vil òg kunna velja å gje selskap frå EØS- og EFTA-landa dei same rettane som før, sjølv om direktiva er suspenderte og EU ikkje er forplikta til dette etter EØS-avtalen. Den praktiske forskjellen vil då vera at EØS-avtalen sine avgjerder om handheving ikkje kan nyttast.

Posten Bring har i dag heile Norden som heimemarknad. Verksemda i Sverige omfattar industriell post og logistikk, medan ein i Danmark berre driv med logistikk. Hovuddelen av Posten Bring si verksemd utanfor Noreg fell utanfor postdirektiva sitt verkeområde.

Dei rettane Posten Bring har opparbeidd i desse marknadene, blir uansett ikkje endra, anten fordi aktivitetane fell utanfor direktiva sine verkeområde eller fordi etablerte føretak på område som fell innanfor postdirektiva, får halda fram. Dei kan likevel ikkje nytta EØS-avtalen sine avgjerder om handheving av desse rettane.

Til slutt nokre ord om andre område innan telekommunikasjon. EØS/EFTA-landa har ein rett til å reservera seg mot nye rettsakter. Konsekvensen av å nytta reservasjonsretten er at dei delane av det relevante vedlegget som saka gjeld, mellombels blir sette til side. Fyrste og andre postdirektiv er innlemma i EØS-avtalen vedlegg XI om elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tenester og informasjonssamfunnet. Når Noreg reserverer seg mot innlemming av det tredje postdirektivet, er det vedlegg XI som er det relevante vedlegget, og den delen av vedlegget som er berørt, kan bli tilsidesett.

Vedlegg XI gjeld telekommunikasjonstenester, posttenester, databeskyttelse og informasjonssamfunnstenester.

Eg må få lov til å koma tilbake til resten av det i neste innlegg, men lat meg berre seia til slutt: Det å kunna motta post seks dagar i veka, nær sagt uansett kvar ein bur i dette landet, er ein eigen kvalitet ved vårt samfunn slik vi kjenner det i dag. Denne verdien fører vi no vidare.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Hoksrud (FrP) [10:39:48]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er veldig glad for at statsråden sier hun vil komme mer tilbake til telekommunikasjon, for der synes jeg hun var lite konkret og lite tydelig på hvilke konsekvenser det kunne få for telekommunikasjonsmarkedet i Norge.

Det er ingen uenighet om at det er viktig å opprettholde seksdagers postombringing. Det sa jeg også i mitt første innlegg. Det har vært enighet om det hele veien. Også når det gjelder enhetsprisen, har det vært bred politisk enighet i Stortinget om at man ønsker å opprettholde den.

Jeg synes også, og håper, at statsråden kunne si enda litt mer om konsekvensene. Hun viste til hva utenriksministeren sa i går. Jeg synes ikke utenriksministeren i går var veldig klar og tydelig på hvilke konsekvenser det kunne få i forhold til EU-landene. Jeg vil veldig gjerne at statsråden er mer konkret med hensyn til hvilke konsekvenser et nei til implementering kan få for Norge. Statsråden ville ikke svare på om hun var enig med utenriksministeren i at man – etter at det har vært en prosess og en prosess – kan ende opp med at man blir enige om at man har kommet fram til en løsning som gjør at man på grunn av prosessen velger å si ja til implementering likevel. Jeg håper at statsråden kan svare på om det er ett av alternativene. Er det sånn at Senterpartiet og statsråden har bundet seg opp til at det er nei til implementering uavhengig av dette, eller kan konsekvensene bli så store at statsråden vil si ja?

Jeg ser fram til debatten og innspillene, og så har jeg muligheten til å komme inn mot slutten. Det er jo greit etter den forrige debatten, hvor Langeland fikk utbasunere sine meninger. Nå kan jeg kanskje få fulgt opp en del av de innspillene som kommer i denne debatten.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [10:42:12]: Lat meg fyrst få bruka nokre ord til på konsekvensane for andre område innan telekommunikasjon. Svaret er kanskje ikkje så omfattande som Hoksrud synest å håpa på.

Vedlegg XI, som her er utgangspunktet, er eit omfattande vedlegg som er delt opp i fire delar: telekommunikasjonstenester, altså elektroniske kommunikasjonstenester, posttenester, databeskyttelse og informasjonssamfunnstenester.

Postdelen inneheld dei fyrste to postdirektiva.

Vi legg frå norsk side til grunn at det er postdelen av vedlegg XI som er relevant for saka, og som mogelegvis blir sett til side.

Eit slikt syn ligg nærast opp til ordlyden i EØS-avtalen, og er òg den naturlege forståinga frå ein fagleg ståstad. Om det norske synet blir lagt til grunn, vil ikkje ein reservasjon ha noko å seia for området for elektronisk kommunikasjon, dvs. telekommunikasjon m.m.

Så til spørsmålet om eg er einig med utanriksministeren i kva han sa i dag på Politisk kvarter. Eg legg til grunn den utgreiinga som utanriksministeren i går gav til Stortinget. Eg må berre seia som sant er at eg høyrde ikkje Politisk kvarter i dag, men eg har vondt for å tru at utanriksministeren sa noko anna i dag enn han sa i går. Vi opptrer begge to på vegner av ei felles regjering. Eg har den faglege biten som gjeld post og telekommunikasjon. Utanriksministeren er den som formelt handterer vår kontakt no overfor både EØS/EFTA-landa og EU. Men lat meg seia at eg høyrer av Hoksrud sitt innlegg her at han har ein heilt annan inngang. Han bagatelliserer på ein måte som eg må stilla meg fullstendig avvisande til når det gjeld følgjene for det norske samfunnet av å liberalisera Posten sine tenester òg for brev under 50 g.

Gorm Kjernli (A) [10:45:31]: Først må jeg få lov til å takke interpellanten for muligheten til å snakke om vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte. Jeg er glad for å være en del av et regjeringsflertall som er villig til å mene noe politisk om vårt forhold til EU og EU-direktiver.

Jeg synes samferdselsministeren ga så gode svar som det er mulig å gi på nåværende tidspunkt på de spørsmålene som representanten Hoksrud reiser. Dette temaet ble jo også nøye kommentert og redegjort for av utenriksministeren i hans redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i går. Han – og samferdselsministeren i dag – slo fast at det for regjeringen er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen, og at han vil informere EØS-rådet om dette i et møte førstkommende mandag. At andre partier i denne sal ikke mener det er tungtveiende argumenter for dette synet, skyldes politisk uenighet. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker en full liberalisering av alle posttjenester. Det er ikke en politikk Arbeiderpartiet og regjeringen står for.

Det er detaljerte prosedyrer i EØS-avtalen for hvordan en reservasjon behandles. Det interessante her er jo at disse prosedyrene i løpet av snart 20 år aldri har vært prøvd ut i praksis. Norge vil følge prosedyrene i avtalen, og det forutsetter jeg at også EU vil gjøre. Og det var jo det utenriksministeren snakket om på Politisk kvarter i dag tidlig. For Arbeiderpartiet og for utenriksministeren er det ikke aktuelt å innlemme det tredje postdirektivet i sin nåværende form i EØS-avtalen, men som avtalen sier, skal det nå innledes forhandlinger.

Det overrasker meg litt at man i debatten som har vært etter Arbeiderpartiets landsmøte, og som også kommer til uttrykk i salen gjennom Hoksruds innlegg, nærmest har forsøkt å tegne et skrekkbilde av hva bruk av reservasjonsretten kan medføre av konsekvenser. Man nærmest antar at EU vil komme med sanksjoner langt utover det som må anses som forholdsmessige reaksjoner. Jeg tror at EU er en rasjonell aktør og en rimelig avtalepartner. Hvis vi følger de prosedyrene EØS-avtalen setter i artikkel 102, har jeg tiltro til at EU også opptrer på en ryddig måte.

Spørsmålet om reservasjonsretten handler formelt mye om rettsregler og avtaletekster, men det handler også i aller høyeste grad om politikk. Begrunnelsen for Arbeiderpartiets standpunkt er klart politisk. Vi ønsker likeverdige posttjenester til samme pris over hele landet. En full liberalisering og fri konkurranse ville ikke bredt om seg i Norge. Det er begrenset hvor stort markedet er for post i Norge. Men nettopp i det området hvor eneretten for brevpost går i pluss og er med på å finansiere ulønnsomme posttjenester andre steder i landet, kan det komme inn aktører som igjen reduserer Postens overskudd. En avskaffelse av eneretten kan medføre en større økning over statsbudsjettet enn ellers. For Arbeiderpartiet er det ikke aktuelt å måtte betale mer penger for å veie opp for en politikk som vi ikke ønsker. At høyrepartiene har et annet syn, er for så vidt greit. Hadde det vært opp til høyrepartiene, hadde jo postombæring vært fullt ut liberalisert allerede. Bondevik II ville ha full liberalisering fra 2007, mot dagens regjeringspartiers stemmer. Vi reverserte den beslutningen da vi kom i regjering.

Når vi først er inne på landsmøter, kan vi jo også sveipe innom Fremskrittspartiets landsmøte. Når vi så hvordan de der behandlet arbeidslivsspørsmål, er det ikke vanskelig å skjønne at Fremskrittspartiet ikke er særlig bekymret for press på arbeidstakernes rettigheter, slik vi har sett i flere av de landene som har implementert det tredje postdirektivet. Å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår i Posten og i andre næringer er viktig for Arbeiderpartiet.

Så kan jeg ikke unnlate å komme inn på debatten som vi hadde for litt over en måned siden, som også representanten Hoksrud var inne på, om datalagringsdirektivet. Da var det ikke måte på hvordan Fremskrittspartiet kjempet for bruk av reservasjonsretten. Da var det helt greit for Fremskrittspartiet å bruke reservasjonsretten. Det er jo mulig at det ville hatt større konsekvenser for Norges forhold til EU å si nei til implementering av datalagringsdirektivet enn til det tredje postdirektivet.

Jeg er opptatt av at Norge skal ha et godt forhold til EU, selv om jeg i likhet med folk flest er negativ til norsk EU-medlemskap. Reservasjonsretten skal ikke misbrukes, og norsk EØS-historie viser at det har den heller ikke blitt – ikke en eneste gang. Det kan ikke være sånn at det går inflasjon i bruk av reservasjon, og det er det heller ingen grunn til å tro. Men EØS-avtalen har en artikkel 102, som var vesentlig for et norsk ja til EØS, og som er viktig for min holdning til EØS. Jeg frykter ikke konsekvensene av at vi nå benytter den muligheten som ligger der, på et politikkområde som er begrenset i omfang og begrenset i markedspotensial, men likevel svært viktig for å sikre et likeverdig posttilbud til lik pris, uten at det koster staten mer enn det må.

Øyvind Halleraker (H) [10:50:55]: Jeg syns dette er en litt trist dag for Norge. I dag har vi altså en reell debatt i vårt parlament om en avtale som har gitt oss fantastiske muligheter. Det vi nå for første gang på alle disse årene gjør, er å begi oss inn i et landskap vi ikke helt vet hvor fører oss. Og de som står her og sier at redegjørelsen fra utenriksministeren i går ga oss svar på det, kan ikke ha fulgt godt med. Men heldigvis ligger den redegjørelsen opptrykket i representantenes hyller, så her kan man gå og lese på nytt hva han sa. Og det er helt riktig som det er blitt sagt herfra: Det var prosess, prosess, prosess.

Norge er, etter Høyres mening, tjent med at vi innfører EUs postdirektiv. Postdirektivet vil sikre lavere priser for norsk næringsliv. Disse besparelsene vil gjøre næringslivet mer konkurransedyktig, og igjen komme forbrukerne til gode. I motsetning til det mange syns å tro, sikrer direktivet innsamling og ombæring av post minst fem dager i uken til overkommelige priser. Om vi ønsker seks dager, har vi full mulighet til det.

Det er beklagelig at EU-motstanderne i Arbeiderpartiet og fagforeningene har fått gjennomslag basert på feilaktig informasjon om konsekvensene av direktivet. Jeg mener det er alvorlig at Arbeiderpartiet nå har sagt at de ønsker å ta i bruk reservasjonsretten på en så viktig del av EØS-avtalen som fri flyt av tjenester. Vi vet også at Posten selv ønsker dette direktivet.

Det er vanskelig å forutse konsekvensene av et veto, utover det at det er sannsynlig at Posten – jeg sier sannsynlig – vil bli utestengt fra markeder i landene som vil implementere direktivet. Dette vil selvfølgelig bidra til å svekke tryggheten for arbeidsplassene i Posten på lang sikt, ikke det motsatte, som motstanderne øyensynlig tror. Jeg er heller ikke i tvil om at det er i Postens interesse at vi snarest blir utsatt for den konkurransen dette vil medføre. Det kan man lese i den utmerkede årsmeldingen som kom til dette hus i går, fra Posten, som altså beskriver en særdeles vital og potent virksomhet i Norge, med 22 mrd. kr i omsetning og med driftsresultat på 1,6 mrd. kr. De definerer seg som et nordisk selskap, med Norden som sitt kjerneområde/hjemmemarked. De har en visjon: Posten Norge skal bli verdens mest framtidsrettede post- og logistikkonsern. Jeg tror ikke det er mulig hvis vi sier nei til EUs tredje postdirektiv.

Jeg tror dette er alvorlig for Postens utvikling. Jeg tror det er alvorlig for Postens kunder, fordi vi dermed ikke får gleden av større konkurranse og bedre tjenester som alltid skjer i kjølvannet av konkurranse. Jeg tror det kan være alvorlig for norsk næringsliv. Det kan være avgjørende for den fantastiske muligheten vi har hatt i alle disse årene, med fri flyt av varer og tjenester innenfor EU.

Vi er et bitte lite land med en eksklusiv tilknytningsavtale til EU, og vi har to enda mindre land med oss i det samarbeidet. De vurderingene knyttet til EUs viktighet med hensyn til denne avtalen fikk vi altså ikke i går. Vi har heller ikke fått dem i dag.

Slik jeg vurderer det, og Høyre vurderer det, er postdirektivet et typisk konkurransedirektiv som er atskillig mer alvorlig enn datalagringsdirektivet, som vi debatterte for en stund siden. Så jeg konstaterer at heller ikke i dag har vi fått noen vurdering av konsekvensene. Man sier at man vet ikke, for det har ikke vært gjort før. Men i det minste burde vi jo fått framlagt en «worst case»-vurdering fra en regjering som sitter med ansvaret for en så viktig sak.

Ann-Hege Lervåg (Sp) [10:56:16]: Hver gang vetodebatten kommer opp i forbindelse med problematiske EU-direktiv, er det EØS- og EU-tilhengerne som er mest redd for EUs reaksjoner. Jeg synes at det er vanskelig å forstå at en har så liten tillit til at EU vil respektere de inngåtte avtalene, samtidig som en forsvarer avtalen.

For at EØS-avtalen ikke skulle være i strid med Grunnloven, ble vetoretten framforhandlet i 1992. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland forsikret alle skeptikere om: «Vi har ikke fremforhandlet en vetorett for ikke å kunne bruke den.»

Etter 18 år og tusenvis av rettsakter er det nå på tide å ta den i bruk.

Ved norsk veto har EU rett til sanksjoner. Men slike rettslige sanksjoner kan bare rettes mot de deler av avtalen som direktivet gjelder. Hvis tolkningen blir så vid at hele avtalen settes på spill, ja så har de som innførte avtalen til Norge, ført folket bak lyset, for da er ikke vetoretten noe verdt.

Om EUs reaksjoner skulle bli så sterke som de dystreste spådommene antyder, vil det være ubegripelig om noen i tilfelle fortsatt vil forsvare EØS-avtalens fortreffelighet.

Enda merkeligere blir det å framheve et eventuelt norsk medlemskap i EU som et farbart alternativ, for med de 1,6 pst.-ene av stemmene vi ville fått i parlamentet, og den 1 pst.-en vi ville sittet på i Ministerrådet, er det vel tvilsomt om vi fikk endret noe av EUs politikk på dette området eller andre områder med det første.

Senterpartiet mener Posten fortsatt er en del av Norges viktigste infrastruktur. Posten skal nå folk seks dager i uken og til samme pris i hele landet. Jeg kan ikke se at det er noe folkekrav i Norge om å endre dette. Heller ikke har jeg sett noen politiske parti som kjemper for endring. Mer liberalisering av posttjenestene i Norge ville derfor gitt oss nok et eksempel på at EØS-avtalen bidrar til markedsstyring og svekker folkestyret i Norge.

Heldigvis har vi nå en regjering som tør å bidra til det motsatte. Derfor vil jeg gratulere Norge og ønske utenriksministeren god tur til Brussel.

Freddy de Ruiter (A) [10:59:07]: Det er fascinerende å høre representanten Hoksrud snakke om deregulering og fri konkurranse – da merker en at en blir nesten rørt – i motsetning til oss, som er mest opptatt av likeverdige tjenester og arbeidstakernes rettigheter.

Jeg har lyst til å avlegge representanten Halleraker en visitt. Det blir etter min mening merkelig å blande inn ja- og nei-standpunkt til EU i denne saken. Jeg er EU-motstander. Jeg stemte for datalagringsdirektivet, men er imot postdirektivet. Det er ja-folk i Høyre som stemte imot datalagringsdirektivet. Det er masse ja-folk i Arbeiderpartiet som er imot postdirektivet, og det er flere Høyre-ordførere som er imot postdirektivet. Det er viktig å få fram at her er det faktisk innholdet i politikken som er avgjørende, og ikke ens EU-standpunkt. Arbeiderpartiet sa klart nei på sitt landsmøte til EUs tredje postdirektiv. Det er jeg veldig tilfreds med.

Denne saken handler selvfølgelig om formaliteter og jus, men også i aller høyeste grad om politikk. Det handler om at posttjenester er en viktig infrastruktur for bosetting og sysselsetting i hele landet. Det handler om at vi vil sikre en fortsatt god service og kvalitet på tjenestene. Det handler om likeverdige tjenester. I så måte er dagens postlov, konsesjon og enhetsporto viktig. Det handler om fordeling av kostnader, slik at en skal unngå at skattebetalernes penger unødig skal gå til kjøp av ulønnsomme posttjenester, mens noen skal skumme fløten i de områdene av landet hvor det er mulighet til å drive med overskudd. Det handler om arbeidstakernes rettigheter. Erfaringer fra andre land viser et press på arbeidsforhold og faglige rettigheter. Det handler om å beholde og videreutvikle et av verdens beste posttilbud.

Jeg er glad for at den norske modellen med likeverd i velferdstilbud ble tydeliggjort også på dette området. Markedet kan ikke og skal ikke løse alle samfunnets utfordringer og behov. Her er det selvfølgelig ideologiske og politiske forskjeller mellom høyre- og venstresiden, og det er helt greit. At høyresiden er misfornøyd med den norske modellen og ønsker en demontering og privatisering av vår velferdsmodell og vårt tjenestetilbud, som er bygd på likeverdighet, er en ærlig sak.

Gode og likeverdige posttjenester er noe som slår an hos folk flest. NorgesBarometeret utførte i juni 2009 en opinionsundersøkelse hvor 64 pst. av Norges befolkning sa nei til EUs tredje postdirektiv, hvor 70 pst. av befolkningen sa nei til ulik porto, hvor 91 pst. av befolkningen fortsatt ønsker seks dagers omdeling i uka. Kanskje representanten Hoksrud og representanten Halleraker skulle lytte mer til folk flest i denne saken.

Også folkevalgtundersøkelsen fra samme byrå viser de samme tendensene. 80 pst. av de spurte sier nei til store prisforskjeller på å sende brev, og kun 10 pst. ønsker å innføre direktivet. Også her har jeg lyst til å ta en visitt til representantene Halleraker til Hoksrud og si: Det er mange av deres folkevalgte som ikke ønsker en implementering av dette direktivet.

Jeg føler meg trygg på at det er viktig og riktig å si klart ifra om at EUs tredje postdirektiv ikke er forenlig med en likeverdig og god posttjeneste over hele landet. Jeg er glad for at vi derfor er tydelige på at vi ikke kan gå for direktivet.

Arne Sortevik (FrP) [11:03:24]: Utenriksministeren ga sin halvårlige redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget i går. Han sa følgende:

«Samlet sett mener regjeringen at det er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen.»

Det er bemerkelsesverdig. Det er faktisk også både leit og urovekkende at det for Arbeiderpartiet er viktigere å beskytte postmonopolet enn å beskytte personvernet.

Det er bemerkelsesverdig at Arbeiderpartiet velger å utfordre EØS-avtalen og EU på et sentralt prinsipp, nemlig fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft, mens man velger å si ja takk til datalagringsdirektivet, som ikke representerer noe sentralt EU-prinsipp.

Det er også bemerkelsesverdig at utenriksministeren sa følgende:

«Flere EU-land har ennå ikke gjennomført direktivet i egen rett, og elleve medlemsland kan ifølge direktivet utsette gjennomføringen fram til 31. desember 2012.»

Da viser jeg igjen til den omfattende debatten vi hadde om datalagringsdirektivet, der det av en eller annen grunn var stor hast, til tross for at ikke alle land har innført direktivet, til tross for at land som har innført direktivet, praktiserer det ulikt, og til tross for at EU selv gjennomfører en evaluering av det omstridte direktivet. Det må være grunnlag for å omtale datalagringsdirektivet som et omstridt direktiv også i EU-systemet.

Så er jeg enig i det som ble sagt av en de foregående talerne: Innholdet er avgjørende, ikke EU-standpunktet. Likevel mener jeg at det er på tide at reservasjonsretten faktisk brukes. Det er på tide at Norge selv styrer mer i forhold til EU. Det spesielle i denne saken er at vi nå med rimelig kort tids mellomrom har hatt debatt om to viktige EU-direktiv, det ene om datalagring og det andre om postmonopol.

Jeg er også enig i det som ble sagt her tidligere, at det ikke kommer noen skremselsreaksjon fra EU-systemet. Det tror heller ikke Fremskrittspartiet at det gjør. Men det mente vi også i den forrige saken, da Stortinget hadde en bred og omfattende diskusjon om datalagringsdirektivet.

Vårt poeng er at Norge både kan og bør styre selv innenfor det medlemskapet vi gjennom EØS-avtalen langt på vei har fått i EU. Vi bør gjøre det gjennom å bruke reservasjonsretten. Sånn sett er det bra at den blir brukt. Men det er også slik at Norge uavhengig av EUs ulike direktiver kan styre egne politikkområder både når det gjelder personvern, og når det gjelder monopoler. Det bør vi gjøre.

Det kan ikke være en overraskelse for noen at Fremskrittspartiet ikke ønsker monopoler. Vi er glad for alle monopoler vi klarer å fjerne. Derimot er vi sterkt opptatt av å gi alle innbyggerne i dette landet et godt personvern. Det var også grunnen til at vi ville utfordre EU-systemet med vetorett på personvernet. Her er det altså fundamentalt ulik vurdering og behandling i henholdsvis Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Vi registrerer det. Men det er en lei situasjon for innbyggerne, som får dårligere posttjenester fordi monopolet opprettholdes, og som nå utfordres på personvernet gjennom det vedtaket som er gjort tidligere, hvor personvernet er solgt på billigsalg.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:08:00]: Det som er interessant i dag, er jo at me faktisk får ein debatt om direktiva knytte til EØS-avtalen. Eg er einig med mine gode venner i Framstegspartiet i at me no, som då me heldt på med datalagringsdirektivet, illustrerer det dilemmaet. Det er klart at viss dei to partia som trumfa gjennom dette i Stortinget, hadde tillate ein demokratisk prosess om dette, som ein tillèt i Arbeidarpartiet i samband med postdirektivet, kunne spesielt Høgre ha kome til ei anna avgjerd om datalagring enn det dei gjorde. Men av frykt for EU, som styrer veldig mange Høgre-folk, valde ein å unngå å ta i bruk demokratiet når det galdt datalagringsdirektivet. På ein måte er det ein illustrasjon på Stortinget og det EØS-avtalen fører med seg av udemokratiske avgjerder.

Eg har tenkt gjennom dei snautt 14 åra sidan eg kom inn på Stortinget, at Arne Scheie av og til burde vore her og kommentert. For når det har kome noko frå Brussel, har Stortinget stort sett uansett hoppa – og med fin stil, utan å mukka, eigentleg til 20 i stil – fordi ein ikkje skulle blanda seg borti dommarane i Brussel. Derfor vil eg seia til Halleraker at det eigentleg er ein gledas dag i dag, for Stortinget diskuterer faktisk eit EU-direktiv, og ikkje berre hoppar, slik Høgre ønskjer, for alt som kjem frå Brussel. Me har faktisk no moglegheita til ein demokratisk prosess om eit EU-direktiv. Det er noko heilt nytt. Slik sett vil eg takka grunnplanet i Arbeidarpartiet for at dei torde å gå imot si eiga leiing. Ikkje minst vil eg takka ordføraren i Sauda – verkeleg i distriktet – som gjekk opp og foreslo at ein skulle stemma dette ned, bl.a. Det er motig. Men det viser at det faktisk er mogleg å ha demokratiske prosessar i store parti òg viss ein er motig nok. Det bør Nordtun merka seg.

Eg håpar at me framover kan få ein prosess om postdirektivet som verkeleg avslører det endå meir enn det ein har gjort så langt. SV har heile vegen støtta fagrørsla, og folka i distrikta, i denne saka, for å oppretthalda busetjinga i distrikta. Det er bl.a. dette me snakkar om. Skal me ta frå folk tenester, med seks dagars omdeling, eller skal dei ha dette unike nasjonale tilbodet? Framstegspartiet er her på det marknadsliberalistiske sporet som dei òg kan vera på, for dei seier at dette må marknaden ordna opp i sjølv. Derfor burde ein eigentleg innført dette direktivet, for då hadde ein fått dårlegare posttilbod i distrikta. Der er det få veljarar, så det betyr lite for Framstegspartiet.

Men no får ein altså ein runde på dette. Eg kan berre seia frå SV si side at me saman med fagrørsla vil følgja nøye med, slik at ikkje nokon i regjeringa forsøker å trenera det vetoet som det faktisk er grunnlag for å få fleirtal for. Dette skal ein følgja opp til punkt og prikke. Det er ikkje slik at ein skal forsøkja å trenera det vekk, fordi ein frykter EØS-avtalen. Så kan ein seia at det er lett for SV å seia det, i og med at me er imot EØS-avtalen fordi me meiner at EØS-avtalen påtvingar oss meir marknadsmakt kvar einaste dag. Ja, det er riktig. Det er lett for SV å seia det. Men jammen må ein på ja-sida og i regjeringa innrømma at det faktisk er mogleg å leggja ned veto, og da må dette følgjast opp.

Det er ein glad dag for Noreg. Me kan no sikra busetjing og eit næringsliv i heile landet. Me kan få kvalitet for alle plassar, knytt til seks dagars omdeling av post. Me sørgjer for at faglege rettar til dei tilsette blir varetekne, og me kan sørgja for at me unngår sosial dumping i postverket.

Svein Roald Hansen (A) [11:13:18]: Det vi skal følge opp til punkt og prikke, er EØS-avtalens bestemmelser i den situasjonen vi ser ut til å komme i.

Formålet med EØS-avtalen er å harmonisere regelverket i Norge, Island og Liechtenstein med regelverket i EU, slik at vi kan delta på like vilkår i det indre marked. Det skaper rettssikkerhet og forutsigbarhet for norske bedrifter og innbyggere i 30 europeiske land.

Fordi Norge ikke deltar i beslutningsprosessen når nye direktiver vedtas i EU, gir altså EØS-avtalens artikkel 102 en oppskrift for tilpasning av regelverket i tilfelle regelverket skulle føre til et alvorlig problem, som det står. Da skal partene bestrebe seg på å finne en gjensidig godtakbar løsning, for å bruke avtalens ordlyd.

Finner man ikke en slik løsning, skal alle andre muligheter for at avtalen skal fungere tilfredsstillende, undersøkes. Og endelig – om heller ikke dette fører fram – kan EØS-komiteen beslutte å sette den delen av avtalen striden gjelder, ut av kraft, som også statsråden har redegjort grundig for.

Det betyr at en brikke i puslespillet tas ut. Det blir et hull i avtalen, hvor norske bedrifter og innbyggere mister rettigheter ute i Europa og vice versa. Denne reservasjonsretten er altså ingen rett til å velge hvilke regler vi vil følge, og hvilke vi ikke vil følge. Sier vi nei, får det en konsekvens – vår deltakelse i det indre marked avgrenses. Blir det for mange slike avgrensninger, for mange hull, vil avtalen til slutt rakne. Derfor vil jeg advare mot den holdning enkelte har hatt i denne debatten, at det er på tide å bruke reservasjonsretten. Hvis det blir et selvstendig formål, er vi på jakt etter å undergrave EØS-avtalen.

Nå sier artikkel 102 også at EØS-komiteen kan beslutte at den delen av avtalen som uenigheten dreier seg om, ikke settes ut av kraft. De juridiske formuleringene blir altså utgangspunktet, men de politiske vurderingene vil til syvende og sist være avgjørende.

Dermed er det helt umulig for statsråden – eller for noen andre – å besvare interpellantens spørsmål i dag. De kan først besvares etter at forhandlingene i EØS-komiteen er gjennomført, og det ligger minst ett år fram i tid, da betenkningsperioden jo er to ganger seks måneder.

Vi går med andre ord inn i en forhandlingssituasjon med EU, og i en slik situasjon er det lite formålstjenlig å spekulere i hva EU kan tenkes å gjøre om forhandlingene ikke gir et omforent resultat. Derfor vil jeg advare mot å oppfylle Hallerakers ønske om et verst tenkelig scenario. Det er lite klokt når man står overfor forhandlinger der man er ute etter å finne en løsning som gir minst mulig problemer for hvordan EØS-avtalen fungerer.

Til nå har vi lyktes med å få tilpasninger til særegne norske forhold eller tradisjoner, f.eks. vinmonopolsaken eller saken om differensiert arbeidsgiveravgift. Vi har lyktes med å få til det, for er det noe EU-landene er gode til, så er det å finne gode kompromisser mellom de mange hensyn som skal ivaretas når 27 land samarbeider.

Hvis jeg skal driste meg til å gi et råd inn i disse forhandlingene, så må det være å hente fram den rapporten departementet har fått utarbeidet om følgene av å implementere direktivet. Den rapportens vurderinger er jo at trusselen mot Postens inntekter – for det er det som er problemet når vi snakker om å opprettholde tjenester både her og der – fra brev er en fortsatt overgang til e-mail, og jeg tror vi kan ta med SMS som erstatning for postkort. Rapporten mener det ikke vil bli noen som forsøker å etablere et alternativ til Posten Norge for sendinger under 50 gram, rett og slett fordi Posten er for god, markedet er for lite, og synkende, og, ikke minst, fortjenesten er for dårlig. Posten Norge har etablert CityMail i Stockholm og har tapt titalls millioner kroner – et dårlig eksempel til etterfølgelse.

Direktivet åpner jo også for å knytte krevende betingelser til konsesjonen for å etablere postombæring, slik at fristelsen til å skumme markedet i sentrale strøk fort kan blekne.

Poenget er å synliggjøre for EU at det hullet som kan oppstå i det indre marked, knapt vil bli registrert av næringslivet ute i Europa. Dermed kan vi altså ende på en omforent løsning som ikke skaper noen problemer.

Halleraker mente at Posten kunne bli utestengt fra Europa. Det tror jeg ikke. Hvis de er gode, får de oppdragene, men de har ikke beskyttelsen som ligger i lovverket.

Så har jeg til slutt lyst til å si at i direktivet i seg selv finnes det ingen formuleringer som hindrer omdeling to ganger om dagen, sju dager i uken. Tvert imot, det må være minst fem dager. Det er heller ikke noe i formuleringene som forhindrer likeverdige tjenester, enhetsporto og kryssubsidiering. Det er inntektssvikten som er trusselen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:18:42]: Det har vært en interessant debatt. Da jeg hørte på representanten Freddy de Ruiter, hadde jeg tenkt jeg skulle si noe, men det er ikke parlamentarisk språkbruk, så jeg skal la være å gjøre det.

La meg først slå én ting helt klart fast: Det er ingen problemer med å sørge for at det blir seks dagers ombringing, det er ingen problemer med å sørge for at det blir lik pris for sending av brev under 50 gram – enten man implementerer eller ikke implementerer.

Så har jeg registrert at regjeringspartiene nå har hatt tre forskjellige forklaringer på utfordringen min. Det ene er statsråden, som sier at utenriksministeren i går redegjorde ganske grundig for saken og for konsekvensene. Jeg har tatt utskrift av det som utenriksministeren sa i går. Det var 30 linjer, og det aller meste var egentlig «GPP», altså bare en forklaring av hva dette handlet om. Det var svært lite om hvilke konsekvenser det kan få å si nei til å implementere direktivet. Så har jeg hørt på representanten Gorm Kjernli, som sier at det ikke er noe farlig å si nei til direktivet, at det er helt i orden. Det er jo helt nye toner fra Arbeiderpartiet. Jeg synes at Svein Roald Hansen hadde en litt annen tilnærming, litt mer negativ, og han hadde gode forklaringer på hvorfor man burde implementere direktivet. Så han snakket varmt for direktivet, men kommer til å stemme mot det når Stortinget skal fatte sin beslutning.

Det kan bli spennende å se hva som egentlig kommer til å bli resultatet. Jeg er i hvert fall ikke noe klokere etter denne debatten, for nå har det ene regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, kommet med tre forskjellige forklaringer på hva som kan bli konsekvensene, eller ikke bli konsekvensene, eller ingenting, for det er jo egentlig det man nå har sagt.

Det viktigste, eller det mest interessante, her er at hver eneste gang vi har diskutert direktivet, har Arbeiderpartiet stått på den talerstolen og sagt hvor forferdelig farlig det er å si nei til direktiver. Ofte fatter vi jo enstemmige beslutninger om å implementere direktiver. Jeg synes det er artig å høre på representanten de Ruiter og hans varme omtanke for de ansatte. Jeg har ikke registrert den samme omtanken når det gjelder en del av de direktivene vi har fattet vedtak om i denne salen. Arbeiderpartiet har tiljublet og sørget for å gjennomføre – både i forhold til det med anbud, yrkestransportlov og direktivet rundt det – en rekke direktiver der Arbeiderpartiet tydeligvis forutsetter helt andre ting i forhold til hvordan man skal ta vare på ansatte i forskjellige bedrifter eller virksomheter, og i forhold til konsekvensene av de direktivene en vedtar. Men det viktigste her er tydeligvis: Nå får man et direktiv som gjelder for noen ansatte i én bedrift, og det er viktigere enn faktisk å ta ansvaret for personvernet til hele befolkningen i Norge. Det er konklusjonen.

Presidenten: Presidenten tror at ordet «prosess» hadde vært et mer dekkende ord i forhold til hva representanten Hoksrud mener om utenriksminister Gahr Støres redegjørelse i går.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [11:22:19]: Eg vil òg takka for ein interessant debatt. Eg vil sjølvsagt overlata til representanten Hoksrud sjølv å vurdera kva han blir klokare av. Eg meiner at eg har gjort greie for den verdien det er i vårt samfunn at vi kan ta imot post seks dagar i veka, nærmast uansett kvar vi bur i dette landet, og til same pris. Det er ein kvalitet og ein verdi som regjeringa no fører vidare.

Så kallar Høgre eit slikt vedtak for «trist». Høgre og Framstegspartiet synest på den eine sida å vera klare til å implementera direktivet, og så etterlyser dei til mi undring konsekvensane av dette. Eg kan då minna om at det har vore fem utgreiingar tilgjengelege i lengre tid, som på ulike vis fortel om konsekvensane. Det er m.a. nokre av desse utgreiingane som viser at full liberalisering av postmarknaden vil krevja auka løyvingar. Ei innføring av direktivet vil føra til press mot ordninga mot einskapsporto og press mot lønns- og arbeidsvilkåra til dei tilsette i Posten. Det er m.a. desse momenta som no gjer at regjeringa ynskjer å nytta reservasjonsretten.

Så synest eg nok òg at her er ei bagatellisering – eg må få lov til å seia det – av det faktum at reservasjonsretten til no ikkje har vore nytta. Det er jo difor det ikkje er noko erfaringsgrunnlag å samanlikna med når det gjeld kva politiske, rettslege og praktiske følgjer bruken av reservasjonsretten vil ha. Det er ikkje mogleg i dag å seia sikkert kva konsekvensar det norske synet på postdirektivet vil ha for EØS-avtalen generelt, før det er gjennomført forhandlingar med EU-sida. Så kan interpellanten velja sine ord i høve til utanriksministeren si utgreiing, men det er faktisk eit sjølvstendig poeng at det er prosessen vi no kan gjere greie for, i tillegg til grunnlaget for at regjeringa har teke den avgjerda som er gjord med tanke på å gå inn i ein slik prosess. Då er det overordna viktige kvalitetar ved vårt samfunn som nokre vil hiva over bord med eit pennestrøk, og som nokre av oss andre framleis vil slåst for.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.