Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:46:56]: Familiepolitikken diskuteres mest når vi debatterer foreldrepermisjon, fedrekvote og kontantstøtte. Men det handler om ganske mye mer, og ikke minst: Det berører mange flere områder enn bare familiekomiteen på Stortinget.

Noen oppfatter kjernefamilien som mor, far og deres biologiske barn. Men i dagens samfunn er det mange familiemønstre som faller utenfor denne definisjonen. Vi har alt fra den klassiske kjernefamilien, adoptivfamilien, familier med steforeldre, familier med en enslig forelder, familier med dine, mine og våre barn til familier med to foreldre av samme kjønn.

Mye har forandret seg de siste 50 årene. Det har foregått store endringer innen familiens sammensetning, funksjon og relasjon. De tydeligste endringene er den høye yrkesaktiviteten blant kvinner, økningen i samboerskap og samlivsbrudd.

1970-tallet begynte med at likestilling mellom kvinner og menn kom inn som en viktig politisk premiss for utviklingen av det som den gang var en ny og moderne familiepolitikk. Da var det ikke lenger mulig å føre en politikk som kunne støtte opp under Norge som et husmorland. Da var slagordet valgfrihet for kvinner til å velge arbeid utenfor hjemmet selv om man hadde unger.

Et av de nye politiske virkemidlene var tilrettelegging av arbeidslivet for småbarnsforeldre og utbygging av gode barnehager. Men det viktigste og dyreste enkelttiltaket var innføring av svangerskapspermisjon med lønn.

Men etter hvert som tiden gikk, ble det også mer og mer klart at mens familiepolitikken hadde klart å få mor ut i arbeid, hadde den ikke på samme måte fått far inn i familien. Da startet arbeidet med nettopp dette.

1990-tallet ble da også preget av en stadig økende offentlig innsats rettet mot familien for å hjelpe familien med å takle eller løse sine problemer, og jobbe mer forebyggende. Familievernet ble rustet opp.

Siden flere og flere damer begynte å arbeide og tok utdanning, førte det jo til et nytt syn på kvinnens rolle i samfunnet. Det fikk konsekvenser både for familien og for barna. Men selv om det har skjedd en utvikling av familiemønstre, er det å stifte familie og det å få barn og være en familie fremdeles den vanligste måten å leve livet sitt på.

Når vi ser de store endringene vi har hatt i familiestrukturer de siste årene, er det interessant å se på om våre ordninger er tilpasset framtidens familier. I dag ser vi f.eks. at veldig mye rettigheter som er knyttet opp til arbeid, kombinert med at vi tar lengre utdanning, fører til at enda flere venter lenger med å få barn. I dagens utfordringer med tidsklemma er det jo ikke sikkert at det er den mest gunstige utviklingen.

Familien er en veldig viktig forebygger, og det foregår mye viktig læring i familien. En velfungerende og stabil familie vil forebygge problem som ellers kan oppstå. Vi ser at det blir store forskjeller på de ungene som har vokst opp i en trygg familie, og dem som ikke gjør det. Flere barn under barnevernets omsorg er jo et resultat av familier som ikke fungerer. Når vi ser at antallet barn som får hjelp i barnevernet, øker, sier det jo noe om at det er familier som er i oppløsning.

Denne regjeringen har jo hatt mye fokus på barnevern og løftet opp det, men familien, som spiller den mest avgjørende rollen for om det i det hele tatt blir en sak for barnevernet, er ikke like mye diskutert i denne sal. Hvis vi skal forebygge noen av de sakene som senere blir barnevernssaker, må vi i større grad se på tiltak som retter seg mot familien som helhet.

Det er ikke alltid et parforhold fungerer, og flere velger å gå fra hverandre. Et økende antall barn opplever at foreldre velger å gå fra hverandre, og flere unger vokser opp i familier med høyt konfliktnivå. Dette bidrar til en veldig utrygghet for barna, som igjen kan føre til dårlig selvfølelse, angst og depresjoner.

Det betyr at i mange av de tilfellene hvor foreldrene går fra hverandre, er jo dette helt rett. Men spørsmålet er jo om vi kan berge samlivet og ekteskapet om de hadde fått mer støtte og veiledning i en tidligere fase. Da er det der vi er nødt til å rette inn innsatsen. Jeg tror samfunnet ville vært spart for mange utgifter hvis man hadde satt inn innsatsen på et tidligere tidspunkt, og unngått samlivsbrudd. Jeg tror det ville vært veldig velinvesterte midler som ville gitt flere barn en bedre oppvekst og hindret konflikter og større utgifter på et senere tidspunkt.

Familievernet har en veldig viktig rolle i norsk politikk. Samtidig ser vi også at de får flere og flere utfordringer. De jobber med flere saker enn før, og ventetiden øker. De fleste henvendelsene handler om å styrke parforholdet. Samtidig har familievernet et stort behov for å spre kunnskap til flere, jobbe mer forebyggende og ikke minst jobbe mer utadrettet. De står overfor større utfordringer, fordi man har flere kompliserte familie- og relasjonssystemer, mer eller mindre heldige samværsformer, og de parene som søker hjelp i familievernet, har et mye større behov for profesjonell hjelp.

Det er klart at familievernet vil spille en viktig rolle for å hjelpe dem som har opplevd et samlivsbrudd, for å hindre at høy konflikt mellom foreldre som ikke klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd, fører til at en sak blir en barnevernssak. Da tror jeg kursing, samtaler og mer aktivt forebyggende arbeid vil forebygge mange konflikter som i dag ødelegger mange barn.

Familievennlige ordninger er innført for å gjøre det mulig å få arbeidsliv og familieliv til å henge sammen. Nyere undersøkelser viser at motsetninger mellom arbeid og hjem er den mest framtredende stressfaktoren blant dagens arbeidstakere. Høyt konfliktnivå mellom arbeid og familie virker også negativt inn på tilfredsheten med livet.

Arbeidstakerne blir stadig mer presset. Man skal omstille seg eller videreutdanne seg. Samtidig skal vi ha et aktivt liv utenfor jobben. Vi skal også kanskje ta vare på gamle foreldre som trenger hjelp. Spenningen mellom arbeid og hjem og mellom arbeid og fritid berører veldig mange. Noen opplever det som en evig kamp om tiden, en konflikt mellom forventninger og forpliktelser som ikke går i hop, og mellom de ulike rollene som ikke kan kombineres. Da velger noen å gå ut av arbeidslivet, mens noen velger å fokusere ensidig på karrieren.

Kostnaden med å skape et mer familievennlig arbeidsliv kan faktisk være ganske lav hvis alternativet er at mor eller far går ned til halv stilling, går ut av arbeidslivet eller blir sykmeldt. Samtidig vil man få mer fornøyde ansatte.

Prosjektet Ektefelledelt arbeidstid ble gjennomført i første halvdel av 1970-tallet. Den gang var tanken at mor og far begge skulle jobbe deltid og dele arbeidet i hjemmet. Målet var å få en varig balanse mellom det betalte arbeidet og det ubetalte arbeidet i hjemmet.

I tillegg til å fremme likestilling var det også et mål å begrense og fordele tid til lønnet arbeid for å gi rom for at både mor og far kunne ha en karriere. Familien som helhet sto i fokus, og det var parforholdet som var den viktigste endringsarenaen.

Etter å ha prøvd dette i alt fra et halvt til fire år konkluderte de som hadde deltatt, med at de hadde oppnådd målet om økt likestilling. Forskjellen på disse parene og de parene der far bare tok ut fedrepermisjon, var nettopp at det var en varig endring for den første gruppen.

I dag er situasjonen ganske annerledes. Men det er interessant å se at forskerne den gang mente at «worst case scenario» var at begge foreldrene var i fullt arbeid. De mente at dette ville bli for mye for mor, for hun ble da dobbeltarbeidende. Når en ser på tallene i dag, kan en se at det nesten har skjedd, for kvinner tar fortsatt det største ansvaret hjemme. For mange blir det rett og slett for mye å kombinere en fulltidsstilling med mye ansvar i hjemmet.

Familien skal ikke bare være en arena for å oppnå rettigheter for mor og far. Når vi snakker om mer likestilling, må vi se på familien som helhet og ikke bare på mors og fars rettigheter. Familien drukner noen ganger når fokuseringen på enkeltindividet blir så stor. Ønsket om likestilling kan ikke bare handle om det første året i barnas liv. En familie varer så veldig mye lenger.

Når vi skal forme framtidens familiepolitikk, er det interessant å se på hvordan familien har endret seg i de siste årene. Vi kan gjerne se på gamle ordninger med nye øyne. Mange har savnet husmorvikaren. Den ordningen er kanskje gammeldags. Men i en tid der enda flere blir aleneforsørgere, der det blir vanligere å flytte langt vekk fra nettverk og storfamilie, skulle en jo tro at denne ordningen var mer aktuell enn noen gang.

Jeg tror mange kommuner har en lang vei å gå for å utvikle sitt kommunale tjenestetilbud til å være mer familievennlig. Det er mye å ta tak i innenfor barnehager for å gjøre dem mer fleksible, men også innenfor forebyggende arbeid. Det kan være avlasting i hjemmet, støtte til nyetablerte familier og en mer utadrettet familieverntjeneste.

Hvis familien skal være i fokus og bli anerkjent som en viktig grunnleggende faktor i folks liv, må familieperspektivet inn på alle områder på samme måte som vi jobber med likestillingsfokus og miljøfokus.

To fulltidsarbeidende foreldre er vanlig i Norge. Men vi må ta inn over oss at en stor del av småbarnsfamiliene faktisk velger at en av foreldrene går ned i stilling for å få ting til å gå i hop. Det er som regel mor. Det frigjør mer tid til husarbeid, henting og bringing, noe som igjen gjør det lettere for far å jobbe noen timer ekstra. Det gir oss et signal om at så lenge noen vil føle at to fulle jobber er vanskelig å kombinere med familieliv, vil den skjevheten være vanskelig å rette opp.

Når vi snakker om likestilling og familieliv i dag, er de fleste tiltakene rettet mot spedbarnsfasen. Da må vi spørre oss: Med fokuset på at mor skal ut i arbeid, at mor skal opptjene rettigheter, og at far skal få mer rettigheter overfor barnet – som er positive ting – blir det da et manglende fokus på familien som helhet? Kan det føre til at vi faktisk mister viktige tiltak som kan føre til varig likestilling, nettopp fordi likestilling ikke handler om det første året eller de ti eller tolv første ukene i barnets liv? Den handler om hvordan familien på lang sikt velger å prioritere oppgaver mellom betalt og ubetalt arbeid.

Statsråd Audun Lysbakken [13:57:17]: Gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom er et familiepolitisk hovedmål for regjeringen.

Som interpellanten på en god måte har belyst, er samfunnsstrukturene i stadig utvikling. Det påvirker familie- og samlivsmønstrene. Helt fram til vi fikk barneloven i 1981, var barn født utenfor ekteskap regulert i en egen lov. Først for to år siden fikk vi en kjønnsnøytral ekteskapslov. Homofile ektefeller kan nå bli vurdert som adopsjonsforeldre, og det ble åpnet for assistert befruktning for lesbiske par.

Nå er mine, dine og våre barn en naturlig del av familiemønstrene. Barn forholder seg til både juridisk mor og sosial mor, juridisk far og stefar, de kan bo bare hos far, og de kan ha flere «sosiale» besteforeldre. Gifter de seg, kan det bli mange «svigermødre».

Kvinner er omtrent like yrkesaktive som menn, og vi har familier med bakgrunn fra hele verden som vokser opp i Norge med ulike tradisjoner og ulike familiestrukturer.

Dette er eksempler på at vi tenker annerledes på familiepolitikken enn det vi gjorde tidligere. Det som er likt, er at alle barn må sikres en best mulig og tryggest mulig oppvekst.

Jeg er overbevist om at det er bra for barn å vokse opp med foreldre som er likestilte, likestilte både i familieliv og i arbeidsliv. Foreldrene må ikke bare ha like rettigheter som omsorgspersoner i arbeidslivet. Arbeidslivet må også ha et tydelig lovverk, ordnede former og sterkt vern av arbeidsfolk hvis det skal være familievennlig.

Forskning viser at likestilt praksis i familien synes å gi mer robuste samliv og reduserer risikoen for samlivsbrudd. Likestilte par opplever en høyere livskvalitet – har bedre parforhold, lavere konfliktnivå og mer stabilitet. Likestilt foreldreskap og styrking av menns roller og funksjoner i samliv og omsorg for barn er derfor veldig viktige elementer i en helhetlig familiepolitikk.

Et av de første virkemidlene som nybakte foreldre møter, er foreldrepengeordningen. Denne ordningen sikrer at barn kan ha en av foreldrene hjemme i første leveår, og legger til rette for at både kvinner og menn kan kombinere yrkesdeltakelse med det å få barn. Framtidens familiepolitikk må derfor ta fedre som omsorgspersoner på alvor. Fedrekvoten har gjort at norske menn er hjemme når ungene er små. Uten kvoten vet vi at langt færre fedre ville tatt ut permisjon, og de som tar ut, ville tatt ut færre uker. Stadig flere menn tar i dag mer enn kvoten. Det endrer Norge, og jeg tror det gir mer bærekraftige familiestrukturer.

Foreldre flest ønsker at barnet skal begynne i barnehage ved ettårsalder. Et godt og rimelig barnehagetilbud er derfor en forutsetning for at foreldre kan gå tilbake i arbeid og være trygge for barnet. Regjeringens hovedmål er å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet.

Et av hovedmålene i familiepolitikken er å arbeide videre for et ikke-diskriminerende samfunn for alle, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, funksjonsevne og etnisitet. Det betyr at vi tenker på tvers for å bekjempe all slags diskriminering og sikrer alles deltakelse i velferdssamfunnet på like premisser.

Den 1. januar 2009 fikk vi en ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile par. Det var en historisk milepæl i arbeidet mot et ikke-diskriminerende samfunn.

Et annet eksempel på endring er at flere barn nå vokser opp i fosterhjem framfor i institusjon. Jeg viser her til det viktige arbeidet som gjøres for å rekruttere både homofile og enslige som fosterforeldre. Det er også en endring i familiepolitikken.

Alle som bor i Norge, skal ha de samme pliktene, rettighetene og mulighetene til å bidra til og delta i fellesskapet. Regjeringen bekjemper forskjellsbehandling og bygger ned barrierer mot deltakelse. Systemer som hindrer likestilling, må brytes ned. Vi må sikre arbeid, språkopplæring og samfunnsdeltakelse for innvandrerkvinner, og barn i innvandrerfamilier må sikres deltakelse i samfunnet på samme vilkår som andre. Satsingen på gratis kjernetid i barnehage og andre språkstimulerende tiltak er viktig på det området.

Vi må forhindre et klassedelt samfunn der familier med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår enn den øvrige befolkning. Alle familier må gis like muligheter til arbeid og sosiale aktiviteter. Introduksjonsprogrammet er et eksempel på hvordan vi gir informasjon om familiepolitiske normer og regler, familiemønstre, kjønnsroller og samlivsformer i Norge, med den klare intensjon at alle som skal bo og leve i vårt samfunn, skal tilpasse seg de idealene om likestilling som vi mener skal gjelde i Norge.

På samme måten gjelder retten til selv å velge ektefelle i Norge. Regjeringen motarbeider tvangsekteskap gjennom holdningsskapende arbeid, gjennom hjelp til dem som blir utsatt for overgrep, og gjennom sanksjoner mot dem som utøver tvang.

Et samfunn i endring kan fort bli møtt med konservative holdninger som ønsker å beholde de bestående normene og praksisene. Vi må aktivt imøtegå de kreftene som motsetter seg arbeidet for et likestilt og likeverdig samfunn, og som står i veien for en forandring til både barns, kvinners og menns beste.

Arbeidet for gode og stabile samlivsforhold er et samfunnsanliggende. Det angår barns oppvekstvilkår. Samlivskonflikter har negative konsekvenser for samfunnet og betydelige psykiske, fysiske, økonomiske og sosiale konsekvenser for dem som er direkte berørt.

Familievernkontorene er et viktig sted for å få hjelp til å løse samlivsvansker. Familievernet kan avhjelpe samlivskonflikter og redusere antall samlivsbrudd. Familievernet kan hjelpe til med å bedre foreldresamarbeidet etter et samlivsbrudd. Tidlig hjelp kan redusere pågangen til helsetjenestene, barnevernet, rettsvesenet og Nav. Familievernet har relasjonskompetanse som gjør det til en viktig samarbeidspartner for barnevernet i saker der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.

Departementet har gjennomført en helhetlig gjennomgang av familieverntjenesten for å vurdere tilpasning til det vi tror vil være framtidens behov. Jeg ser også med interesse på utviklingen av ulike modeller på lokalt nivå som arbeider for et mer helhetlig tilbud til barn, unge og familier, som f.eks. de kommunale familiesentrene. Ut fra et forebyggende helhetsperspektiv gjennom tverretatlig samarbeid og koordinering av ulike deler av tjenestetilbudet er det etablert foreldrekurs, selvhjelpsgrupper og tverrfaglige team med ansvar for veiledning og oppfølging av barn, unge og familier med særskilte behov.

De fleste foreldre blir enige om ordninger for barna etter samlivsbrudd. Men i noen tilfeller er forskjellen på hva mor og far mener er best for barnet, så stor at det blir langvarig konflikt og maktkamp, der foreldre ofte setter egne interesser og behov først. Vedvarende konflikter etter samlivsbrudd er en vesentlig årsak til at barn får emosjonelle, atferdsmessige eller psykososiale vansker. Derfor prioriterer vi målrettede tiltak for å redusere konfliktnivået mellom foreldre etter samlivsbrudd.

Tilbudet til barn som lever under høyt konfliktnivå etter foreldrenes brudd, er styrket. Det er et mål å bidra til at flere avtaleløsninger kommer til, uten bruk av domstolene. Avtaler kan motvirke eskalering av konfliktnivået, gi raskere ro og mer forutsigbarhet for barn. Vi satser på kompetanseheving av meklingskorpset, bedre markedsføring av meklingsordningen og bedre samarbeid på tvers av profesjoner for å nå dette målet. Meklingsordningen evalueres nå av SINTEF, og vil gi viktige innspill til videre arbeid på det området.

Vi kommer til å ha særlig oppmerksomhet på kompetanseheving og andre tiltak som kan sikre en god behandling av barnelovsaker, der det er volds- og overgrepsproblematikk.

Dagens familier er langt mer sammensatte enn f.eks. det 1950-årenes familieideal var. Det innebærer at familiepolitikken etter min oppfatning må være – og er – i pakt med utviklingen, slik at vi sikrer at den i tilstrekkelig grad ivaretar dagens og morgendagens behov. Skal vi klare det, vet vi at utbygging av velferdsordninger og en fortsatt politikk for likestilling er nødvendige forutsetninger for en god familiepolitikk.

Småbarnsfamiliene er blant de store vinnerne hvis vi skal summere opp de endringer som den rød-grønne regjeringen har gjort i Norge siden 2005, både når det gjelder utbygging av velferdsordninger rettet inn mot familiene og når det gjelder tiltak for økt likestilling. Jeg er overbevist om at det kommer barn og småbarnsfamilier i Norge til gode.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:07:19]: Jeg takker for et godt svar.

Som statsråden var inne på, jobbes det veldig mye med både toleranse og integrering. Det er veldig bra at det jobbes med å hjelpe unger som lever i familier med høyt konfliktnivå, og at man jobber veldig målrettet. Samtidig vil jeg understreke at når vi har fokus på å hjelpe unger, hjelpe familier, er det viktig at dette er et reelt lavterskeltilbud, som ikke bare er rettet mot dem som er i faresonen. Det er nettopp da at man får den generelle forebyggingen.

Det skal jo nå ses på familievernet, og det er veldig viktig hvordan denne ordningen blir i framtiden. Da kan man jo se på om man velger å målrette den, eller om man velger å tenke mye bredere.

Familiepolitikken må ikke bare bli problemfokusert. Ofte når vi diskuterer saker i Stortinget, diskuterer vi gjerne familiepolitikk som en arena for å oppnå andre ting. Men det er viktig at vi også husker på at familien er viktig i seg selv, og at familiens rammer er viktig i seg selv, og at det ikke bare blir en arena for å nå andre mål.

Dette er jo de viktigste årene – veldig mye av grunnlaget legges jo nettopp i disse første årene i en familie. Barnehage og skole er viktig hvis vi skal klare å jobbe aktivt forebyggende, men familien og rammene rundt den, og de rammene som blir lagt rundt ungene, kan virkelig hjelpe oss med å komme ut av problemene vi i dag har med tanke på barnevernet.

Det jobbes veldig godt i mange kommuner, men jeg tror vi har et stort potensial når det gjelder å synliggjøre hva som faktisk er familiepolitikk. For jeg tror mange kommuner tenker at man har barnehager, og man har helsestasjonen, og da er det greit. Men mer fleksible arbeidsplasser, hvordan barnehagetilbudet i kommunen er, og ikke minst hvordan man jobber med forebygging, at kommunen har alternative tilbud, som f.eks. Home-Start, hjemmehjelp eller den gamle husmorvikaren, spiller en rolle. Men også forebyggingen som disse familiesentrene kan tilby overfor familier som man ser trenger litt ekstra hjelp, spiller en veldig stor rolle for familier som bare i noen måneder, eller kanskje i noen år, har behov for ekstra støtte, noe man i dag ikke får i alle kommuner. For veldig mange handler det om å få livet til å henge sammen. Jeg tror vi bør se på mange av de prosjektene som er satt i gang ved mange familievernkontorer, og ikke minst ved veldig mange arbeidsplasser, der man ser hvordan man skal hjelpe familiene over noen kneiker, eller klarer å etablere noen varige ordninger.

Vår oppgave som politikere blir å klare å gjøre politikk ut av disse gode resultatene, så det vil jeg også utfordre statsråden på, og hvordan en skal få samlet mange av de gode erfaringene vi faktisk har, for å få utformet en familiepolitikk som er mye bredere, som ikke bare er problemfokusert, men som er mer langsiktig.

Statsråd Audun Lysbakken [14:10:31]: Jeg vil gjerne få takke interpellanten igjen for to gode innlegg og for å ha tatt opp en viktig debatt. For det er jo slik at den familiepolitiske dagsordenen veldig ofte blir preget av det som det er høyest politisk konflikt om. De siste par årene har det gjerne vært spørsmål om fedrekvote, noen ganger har det vært spørsmål om kontantstøtten, men familiepolitikk er langt bredere enn som så. Det er f.eks. veldig viktig at vi kan diskutere utviklingen i familievernet, som er en viktig tjeneste som ofte kommer litt i skyggen av debatten om barnevernet, men som – hvis vi bruker den riktig – kan være en forebyggende tjeneste som nettopp kan bidra til å forhindre en del av de problemene som barnevernet i dag må jobbe med. Og der er det mange viktige debatter å ta, og jeg tror bl.a. det som representanten er inne på når det gjelder spørsmålet om hvilken terskel det skal være for familievernets tjenester, er viktig. Dette er for øvrig også en debatt som vi trenger å ta når det gjelder barnevernet. Vi ser at både ulike familievernkontor og ulike barnevernstjenester har ulik praksis for hvilken terskel de har for å gripe inn. Noen ønsker bredest mulig tjenester, mens andre ønsker å fokusere på de familiene, eller de barna, som har størst problemer. Det kan være gode grunner for begge tilnærminger, men det er også et viktig politisk ansvar å diskutere dette.

Så er jeg også glad for at interpellanten så tydelig understreker at familiepolitikk i dag angår alle familier, og at det å utvikle en framtidsrettet familiepolitikk nettopp må handle om å ha ordninger, å ha en politisk debatt som omfatter alle de forskjellige typer familier som vi har i Norge i dag. Da er det også viktig, synes jeg, at vi overskrider det som av og til har blitt presentert som en motsetning mellom likestillingspolitikk og familiepolitikk. Det er jo slik at veldig mye av det som har gått under overskriften likestillingspolitikk i norsk politisk debatt, i virkeligheten er svært god familiepolitikk. Jeg tror f.eks. at det å få stadig større kvinnelig yrkesdeltakelse i de deler av arbeidslivet der den i dag er liten, også vil bidra til et press for å endre en del arbeidsplasser i en positiv retning. Departementet gjennomførte i fjor en rekke konferanser rundt om i landet sammen med partene i arbeidslivet for å diskutere hvordan man tilrettelegger for et mer familievennlig arbeidsliv. Det var en veldig spennende prosess, der vi ikke minst fikk vist fram mange av de gode eksemplene på hvordan både bedrifter og kommuner klarer å lage arbeidsplasser som tilrettelegger for at både mor og far skal kunne være i fullt arbeid og samtidig ha god tid til sin familie.

I den forbindelse er det også verdt å diskutere de ulike forslag som nå kommer fra opposisjonen rundt såkalt fleksibilisering av reglene i arbeidslivet, som veldig fort kan vise seg å være svært dårlig familiepolitikk.

Lene Vågslid (A) [14:13:52]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp eit kjempeviktig tema. Eg er heilt einig med dei føregåande talarane som har sagt at det er godt å få diskutere familiepolitikk på ein breiare måte.

Det har blitt snakka litt om vararepresentantar her i dag, og eg er òg eigentleg ein av dei. Eg er lærar i mitt daglege virke. Når du som lærar skal gje beskjedar til heimen, kan du ikkje lenger bruke ein fast mal der det står: til mor og far. For det er jo slik at nokon har berre pappa, eller mamma, som dei bur hos, og nokon bur kanskje hos besta, og nokon bur òg hos pappa og pappa. Me har fått heilt nye familieformer i Noreg enn det me hadde for 50 år sidan. Familien er – og skal få vere – mangfaldig. Det er likestillingspolitikk, utdanningspolitikk og arbeidslivspolitikk som har vore med på å skape dei familieformene me bl.a. har i dag. Og nye familieformer vil krevje ny familiepolitikk, og det vil krevje – og det vil skape – nye haldningar.

I august skal eg i eit veldig spesielt bryllaup. Då skal eg i bryllaup til ein av mine beste venner. Då skal fyrste vara til Stortinget frå Telemark Arbeidarparti, Odin Bohmann, gifte seg. Og han skal gifte seg med Børge. Det bryllaupet kan eg gå i fordi me har hatt ei regjering som har innført ein felles ekteskapslov, ein lov som betyr så ufatteleg mykje for meg, og for alle dei som no kan gifte seg og stifte nye familiar.

For Arbeidarpartiet er inkludering og toleranse grunnleggjande i familiepolitikken. Kanskje me ein dag, når Børge Aunan blir gift med Odin Bohmann, får ein Bohmann nr. 3 eller nr. 4, fordi dei no lovleg kan søkje om adopsjon. Eg er stolt over å vere medlem av eit parti som har kjempa for ein felles ekteskapslov, eg er stolt over at me har den loven, og eg gler meg til å sjå mange av dei nye flotte familiane me vil få i Noreg.

Det er kjempebra at me klarar å diskutere familiepolitikken breiare. Eg er heilt einig med interpellanten i at det handlar om veldig mykje meir enn foreldrepermisjon og fedrekvote, sjølv om det er spesielt viktig å snakke om det òg. Eg vil i grunnen nytte meg av moglegheita her i dag til å slå eit slag for den mangfaldige, nye og inkluderande familien me har i Noreg.

Samtidig som det er mykje godt ein kan snakke om, har me òg ein del utfordringar, som statsråden tok opp. Noko som engasjerer meg stort, og som eg brenn for, er arbeidet mot vald i nære relasjonar. Familievald er utbreidd og noko me må ta på høgaste alvor. Eg er glad for at statsråden òg nemnde det i forhold til tvangsekteskap, og kor viktig det arbeidet er. Her er familievernkontora, Alternativ til Vald, Alarmtelefonen for barn og unge – organisasjonar og viktige tilbod til dei ungane, dei kvinnene, og dei mennene som blir utsette for dette – kjempeviktige, og det er ufatteleg viktig å arbeide vidare med dette. Det er dessverre slik at familien ikkje alltid er god, familien kan vere skadeleg. Det er òg derfor det er så viktig å ha eit godt, fagleg sterkt barnevern.

Fleire kan bli ein familie i dag enn før. Odin og Børge kan etter at dei er gifte, søkje om adopsjon. Per og Kari som får barn, har kanskje verdens mest likestilte rettar. Eit par som ikkje kan få barn på naturleg vis, kan få assistert befruktning. Og det er rom for og ynske om fleire av desse nye familieformene.

Eg takkar interpellanten for å setje temaet på dagsordenen.

Solveig Horne (FrP) [14:18:21]: Det er litt rart å registrere at interpellanten fremmer en interpellasjon om familiesituasjonen, i stedet for kanskje å ringe statsråden for å høre hva slags familiepolitikk denne regjeringen vil ha. Hun har kanskje gjort det, men ikke fått det svaret hun har lyst på.

Interpellanten er nå en gang medlem av et parti som sitter i regjeringen, og det er den regjeringen som fører den familiepolitikken som helt klart har store utfordringer, eller som ikke finnes. Men Fremskrittspartiet vil takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Fremskrittspartiet er helt enig med interpellanten, og er faktisk i likhet med interpellanten så å si like opptatt av familiepolitikk, og enig i at det er et viktig tema å sette på dagsordenen.

Etter å ha hørt de siste talerne har jeg lyst til å lese opp det spørsmålet som interpellanten stiller:

«(…) hvordan kan vi bidra til at den brede familiepolitikken kommer på dagsordenen også innenfor andre politiske områder?»

Det er spørsmålet. Da er det skuffende å se at det nesten bare er familiekomiteen som er til stede i denne sal. Det burde faktisk vært nesten hele Stortinget. Det burde også vært statsråder fra flere departementer enn bare Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Det temaet som blir tatt opp i forhold til familiepolitikk, berører mange andre departementer. Det berører bl.a. helse, det kan berøre justis, og jeg vil også ta med energi, og ikke minst berører det Finansdepartementet.

Så er interpellanten inne på familiestruktur. Ja, hva er familiestruktur i dag? Det er noe annet enn det var for 50 år siden. Det er flott. Vi ser mange forskjellige familier der ute med forskjellige utfordringer. Det er godt at vi har store forskjeller, men familiestrukturen er annerledes enn den var før. Det er en familie som er i utvikling, og da er det viktig å legge til rette for de familiene som finnes, både de som er A4 og de som er A2, eller de som organiserer seg på andre måter.

Familiepolitikken er som sagt sektorovergripende, og det er viktig at det er flere sektorer som arbeider mot en felles familiepolitikk. Vi ser i dag at vi har en eksplosjon innen barne- og ungdomspsykiatrien. Vi ser at det er en sterk økning i vold i nære relasjoner, og vi ser at det er stor økning i kriminalitet blant barn og unge. Vi ser – som vi har diskutert før – at vi har et barnevern i krise, med flere og flere barn som trenger hjelp av barnevernet. Hva er det som skjer, og hva kan vi gjøre med den utviklingen? Hvor skal vi, hvor ender det, og hvor ender denne debatten? Jeg har nesten lyst til å utfordre statsråden på at dette er et så viktig tema at vi faktisk trenger en stortingsmelding om familiepolitikk.

Når det gjelder utfordringene vi har hatt de siste 50 årene, og hvordan familiesituasjonen er nå: Før hadde vi besteforeldre som var mye mer til stede. I dag har vi besteforeldre som skal realisere seg selv, og vi har foreldre hvor begge skal ut i jobb for å gjøre karriere, eller fordi de trenger inntektene. Før var naboene kanskje mer til stede, det er de ikke i dag, for de har mer enn nok med seg selv. Er dette en utvikling som vi ønsker, og er det en utvikling som vi som politikere kan blande oss opp i og lage regler og lover for? Jeg bare spør. Interpellanten var inne på hvor viktig det er at vi ikke bare problematiserer dette, men også ser at det er en utvikling som har vært ønsket, en utvikling som også er til det bedre.

Debatten har vært veldig mye om tidsklemma, det har vært om fedrekvote og likestilling, kontantstøtte og barnehager. Det er det som har vært familiepolitikken. Jeg tror det er viktig at vi som politikere nå har fokus på familiepolitikk. Det Fremskrittspartiet mener, er at denne regjeringen faktisk mangler en grunnleggende tro på familien. Det er liksom sånn at staten skal ha regler, kvoteringer og forskrifter, og at det kan hjelpe på alt. Det som familiene trenger, og det som skiller opposisjonen – eller spesielt Fremskrittspartiet – og regjeringen, er at Fremskrittspartiet har en grunnleggende tro på familien, og at familien selv kan velge. Det familien trenger, er mindre byråkrati, mindre regler, mindre systemer og mindre formynderi. Ja, de trenger faktisk en ny regjering – en ny regjering som har en grunnleggende tro på enkeltmennesket og på familiens egenevne til å styre hverdagen sin selv.

Presidenten: Når det gjelder representantens innledende merknader, vil presidenten understreke at alle representanter har den samme rett til å reise interpellasjoner, der hensikten med interpellasjonen er å få en debatt i salen. Det gjelder både opposisjon og posisjon.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:23:43]: Jeg er glad for å få muligheten til å diskutere familiepolitikk fra et helhetlig ståsted, og berømmer interpellanten Nilsson Ramsøy for å gi oss muligheten til det.

Familien er samfunnets viktigste fellesskap og arena for trygghet, tilhørighet og utvikling. Familien skaper og sikrer en trygg ramme om barns oppvekst. Høyre vil derfor sørge for at familiene gis mulighet til selvstendighet og innflytelse over oppdragelsen og omsorgen for sine barn. Familien skal sikres valgfrihet og mulighet til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste. Hver eneste familie skal respekteres for sin unike måte å være på og leve på. Menneskets egenverdi og selvrespekt må stå sentralt i familiepolitikken. Høyre mener derfor at det er nødvendig å gi mennesker mulighet til å ta ansvar og vise omsorg og omtanke for mennesker sentralt i livet sitt.

Der staten overtar ansvaret, svekkes ofte den personlige innsatsen. Det er viktig at alle tar ansvar for å stille opp for dem rundt seg når resten av samfunnet ikke strekker til. De som ikke finner seg til rette med offentlige løsninger, må gis anledning til å velge mellom ulike alternativer.

Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Synet på læring, oppdragelse og omsorg varierer. Staten vil aldri kunne sikre et tilstrekkelig mangfold av tilbud, og derfor må mennesker sikres frihet til å kunne velge annerledes.

Familiens rolle er i stadig endring. Dette krever nytenkning og tiltak for bedre å ivareta familiens behov og nye utfordringer. Fellesskapet i familien er med på å skape en trygg ramme om barns oppvekst. Høyre vil derfor sikre familiene mest mulig innflytelse over omsorgen for sine barn.

Gjennom de siste årene har det blitt flere og flere ordninger, lover og regler for å sikre ulike hensyn og behov som dukker opp, og mange av dem – de aller fleste – har vært veldig bra. Men problemet i dag er at ingen av disse reglene og ordningene ses på i en helhet. Høyre etterlyser derfor en regjering som setter dette i en sammenheng, og ser på om dette regelverket er til det beste for familiene. For ofte er det politikernes ønske om å lede familiene i riktig retning som fører til regler som lager premisser for hvordan familiene skal organisere livet sitt. Det er derfor også synd hvis vi skal bruke det som mål for oppnå andre mål i samfunnet. Dette har vi jo sett i den siste tiden. Da tenker vi jo selvfølgelig på foreldrepermisjon, der kanskje målet om full likestilling og det at mor og far skal ta ut akkurat samme permisjonstid, går foran hensynet til det lille barnet, og at det er barnets beste og omsorgsløsningen for et barn som er grunnlaget for at man i det hele tatt har en foreldrepermisjon. Dette får konsekvenser utover den enkelte familie der og da, fordi mangfoldet blir borte. Muligheten til å være, tenke og leve annerledes blir borte for de aller fleste. Vil vi ha et samfunn hvor alle er like, formet av det som politikerne til enhver tid mener er det rette? Nei, er Høyres svar på det, for Høyre er opptatt av å sikre at familiene har de beste mulighetene til å ta de riktige valgene for seg selv og sine nærmeste. Det bør også være politikernes jobb nummer én.

Jeg har avslutningsvis lyst til å ta opp et annet tema som er svært viktig når vi snakker om familiepolitikk, og det er det forebyggende arbeidet. Det er viktig for å unngå at mennesker og familier skal havne i situasjoner som kan ha store negative konsekvenser for livet og hverdagen. For å sikre at barn og unge har gode oppvekstvilkår er det viktig at familien fungerer godt, uavhengig av hvordan familien ser ut. Jeg håper også at det forebyggende arbeidet blir en viktig del av det familiepolitiske arbeidet videre.

Gina Knutson Barstad (SV) [14:28:55]: Jeg vil slutte meg til hele representanten Vågslids innlegg og særlig til hyllesten av felles ekteskapslov og det mangfoldige familielivet. Siden andre representer i dag har vært inne på sånne personlige betroelser, kan jeg si at jeg har ti søsken, fem søsken, fire halvsøsken og en bror, slik at det går bra med oss som har en «mine barn og dine barn»-oppvekst også.

Men jeg skal gå litt mer konkret til verks. Det har vært mange som har sagt mye bra om det helhetlige perspektivet, men jeg har lyst til å snakke om et felt der jeg mener at dagens familiepolitiske lovgivning er mangelfull, og det omhandler samboere. En fjerdedel av alle par som bor sammen i dag i Norge, er samboere, dvs. at de ikke har giftet seg. Det er veldig mange grunner til at par ikke gifter seg. Noen ønsker det ikke av forskjellige grunner, noen sparer til et stort bryllup – kanskje kommer de så langt, kanskje kommer de ikke så langt – noen blir ikke enige om å gifte seg og er uenige, og for noen så blir det bare sånn. Det er nå ikke alle som planlegger livet sitt i like stor grad.

Samboere finnes i alle aldre. Det er mange unge som er samboere, og det er mange pensjonister som er samboere, som finner sammen etter at et ekteskap har endt av forskjellige grunner. Felles for alle er at samboerskapet skal ta slutt en gang, enten ved et samlivsbrudd eller ved at den ene dør. Hva slags rettigheter har man da ved endt samboerskap? Det er litt uklart – i utgangspunktet ganske få.

Hvis man eier en leilighet sammen og den ene dør, sitter den andre igjen med et helt lån og en halv leilighet. Den andre halve arver da arvingene, enten det er barn eller foreldre.

Et annet vanlig eksempel er at den ene, oftest mannen, betaler lån og den andre betaler til husholdningen, mat osv. Hva slags rettigheter har man da hvis man går fra hverandre? Mange tror at de opparbeider seg rett i boet på samme måte som man gjør hvis man er gift – det gjør man ikke. Man kan gå til rettssak og prøve å få, men i utgangspunktet har man ganske få rettigheter. Juridisk rådgivning for kvinner forteller meg at de blir nedringt av særlig kvinner som opplever å sitte igjen med lite etter endt samboerskap.

Vi forventer at samboere selv skal sikre sine rettigheter gjennom kontrakt og testamente. Men SSB viser at det er kun 15–20 pst. som faktisk gjør det. Jeg tror det både er fordi det er veldig uromantisk og veldig vanskelig å planlegge hva som skal skje hvis man går fra hverandre eller den ene dør. Kommer du til å ta platesamlingen min? Skal vi betale like stor andel på lånet, eller skal vi betale samme prosentdel av lønnen vår til lånet? Hvordan skal det i så fall deles når vi går fra hverandre? Alt dette er veldig vanskelig jus.

Det er gjort mye bra i regjeringen for å styrke samboeres rettigheter. Blant annet har man nå rett til å sitte i uskiftet bo dersom man har felles barn. Men det som mangler, er et helhetlig grep, en lov som både rydder, klargjør og styrker rettighetene for samboere. Veldig mange vet ikke hva slags rettigheter de selv har, og de aller fleste sikrer ikke sine egne rettigheter gjennom kontrakt.

I Velferds-Norge er det slik at vi forventer at fellesskapet er med på å sikre rettighetene våre. Det er en del av den avtalen vi gjør med samfunnet. Statsråden nevnte konfliktnivået ved brudd. Jeg tror at særlig endte samboerskap får et høyere konfliktnivå fordi det er så stor usikkerhet om hvordan man skal dele verdiene mellom seg, og jeg tror at ungene lider under det.

Det er på tide at vi tar samboerskap som en moderne samlivsform på alvor. Det er på tide at vi innfører en samboerlov som styrker rettighetene. Det vil være et viktig familiepolitisk og likestillingspolitisk grep å gjøre. Jeg er uenig med Høyre i at det finnes et motsetningsforhold der. Jeg tror at god likestillingspolitikk er god familiepolitikk.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:33:34]: Jeg vil aller først gi honnør til interpellanten fra Senterpartiet for å ha reist en veldig viktig debatt. Jeg vil si jeg er glad for at posisjonen, altså regjeringspartiene, nå tar initiativ til debatt om de viktige spørsmålene i stortingssalen og ikke bare i de lukkede rom.

Familiemønsteret er i utvikling, har lenge vært i utvikling og vil fortsatt være i utvikling. Desto viktigere er det at vi debatterer familiepolitikken i tråd med den nye utviklingen, at vi lærer oss å leve med det mangfoldet som utvikler seg, enten man er lærer, barnehagepersonale eller på andre måter har behov for å nyorientere seg i denne sammenhengen, og at vi diskuterer hvordan vi tar vare på hverandre i det nye mønsteret, hvordan vi tar vare på fellesskapene i samfunnet og ikke bare legger til rette for en ensidig individualisme.

Vi har lover og ordninger på en masse områder i en velferdsstat som etter hvert har utviklet virkemidler for det aller meste. Helsestasjonene passer på at du ser og at du beveger deg naturlig allerede fra ung alder. Samfunnet, kommunen, passer på at du får gulrot når du kommer på skolen, at du får leksehjelp når du er ferdig på skolen, passer på at du får råd om hva slags utdanning du skal velge, passer på at du får råd om hva slags prevensjonsmiddel du skal velge når du beveger deg ut på nye eventyr i ungdomstiden eller voksen alder, og når du bygger annekset til stuen din, får du beskjed om hvordan du skal gjøre det så du ikke får innsyn fra naboen.

Hvor mye ressurser bruker vi som samfunn på å støtte opp om menneskene der det betyr aller mest, på hvordan vi har det med dem vi lever sammen med? Hvorfor bruker vi så lite på det som betyr aller mest for folk, nemlig hvordan vi har det med dem som står oss aller nærmest? Alle de andre temaene og ordningene vi har, er jo viktige, men uten at samlivet, familielivet, fungerer, opplever mange at mye av det andre faktisk blir meningsløst.

Interpellanten peker på at «vår tid også er preget av ensomhet, oppløste samliv og brutte relasjoner», for å sitere fra interpellasjonsteksten. Ordene «preget av» er ganske sterke ord. Men vi merker jo alle det, vi som i hvert fall lever i et nærmiljø med unger, hvordan hverdagen i lokalsamfunnene er preget av de brutte relasjonene og samliv som sliter og brytes opp, og hvordan vi alle sammen må forholde oss til det i nabolag, i idrettslag, i skole og storfamilie.

Samlivsbrudd er vanskelig fordi det berører det mest personlige og verdifulle i livene våre. Det kan skje alle. For den enkelte kan det være et riktig valg. Samtidig ser vi at summen av det kan være et samfunnsproblem. Hvordan kan vi som medmennesker, men ikke minst hvordan kan vi som samfunn støtte bedre opp om å forebygge at samlivsbrudd faktisk skjer? Det blir det store spørsmålet når vi ser de store konsekvensene det har i enkeltmenneskers liv, og vi ser de store konsekvensene det kan ha i en familie, for unger, i storfamilien og, igjen, i lokalsamfunnet og for storsamfunnet. I den senere tid har vi sett at nå brukes de nye familiemønstrene og samlivsbrudd som et argument i debatten om arbeidsmiljøloven – om hvordan den må tilpasses denne utviklingen.

Jeg er veldig glad for at vi i denne debatten ser at flere rød-grønne nå løfter opp familievernet, og det til og med uten at Kristelig Folkeparti har stilt spørsmål om det først. Hvor mye lidelse kunne vi faktisk ha forebygd hvis vi klarte å redusere antallet samlivsbrudd med f.eks. 30 pst. gjennom en satsing på samlivskurs, samlivstiltak og familievern? Hvorfor satser vi så lite på det som betyr aller mest i livet vårt? Familievernet har enorme utfordringer og altfor få ressurser til å være ute på arbeidsplassene, ute blant folk og drive forebyggende virksomhet. Senest har vi sett hvordan samlivskursene har blitt behandlet av regjeringen: kuttet, kuttet og kuttet igjen.

Jeg synes det er interessant det interpellanten sier, at familien må anerkjennes for å være viktig i seg selv og ikke bare for å nå andre mål. Jeg ser og merker av svarene både fra statsråden og de andre representantene at Senterpartiet her har mer til felles i sentrum enn med de rød-grønne partiene. Men det er reist en viktig debatt, og den debatten bør heller ikke stoppe med denne interpellasjonen.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:38:57]: I likhet med flere vil jeg takke interpellanten for å reise en viktig debatt. Men aller først vil jeg si at jeg ikke er helt enig med interpellanten når hun sier at det å diskutere foreldrepermisjon, barnehager osv. er smale temaer. For hvis vi går litt tilbake i tid, da finanskrisen rullet over oss, og ser hvilke land det var som lyktes, og hvilke land det er som fortsatt sliter, ser vi at familiepolitikken er en av de viktige forutsetningene for at nettopp Norge har kommet seg såpass bra ut av krisen, som mange land i dag sliter med. Det er jo nettopp et regulert arbeidsliv, men også en god familiepolitikk gjennom barnehageplasser og foreldrepermisjon osv. som sikrer at vi har en høy kvinnelig yrkesdeltakelse i dette landet. Det er de viktigste forutsetningene for at vi har lyktes, at vi har kommet oss såpass godt gjennom finanskrisen. I tillegg har vi høye fødselstall. I den andre enden av skalaen finner vi f.eks. land som Hellas, Spania, Portugal og Italia, som har lav sysselsettingsgrad blant kvinner, og lave fødselstall – nettopp de landene som i dag sliter med finanskrisen. Det er jo en grunn til at det kommer så mange delegasjoner fra utlandet for å studere vår familiepolitikk og for å lære, for det er nettopp deres vei ut av det økonomiske uføre de står oppe i.

Dette er jo resultat av en politikk. Situasjonen mange europeiske land er i, er også et resultat av politikk, eller mangelen på sådan. Det er jo historien om hva som skjer hvis du følger høyresidens retorikk om nærmest å la alt hangle og gå uten noen statlig innblanding. Derfor er det litt nedslående å høre argumentene som blir brukt, særlig fra Høyre, men også fra Fremskrittspartiet om dette temaet.

Det er en viktig debatt, og jeg ønsker å konsentrere meg om det som går på oppvekst, barns oppvekstvilkår. For heller enn å diskutere hva som er den riktige familien, må vi ha en debatt om hvordan vi kan bidra til å sikre at familien, stor eller liten, kan bli en trygg ramme for oppvekst, som bidrar til robuste barn med god selvfølelse.

Daglig kan vi lese i avisene om barn som har utfordringer, og som strever med hverdagen. Det er mange utfordringer i samfunnet vårt, og det iverksettes mange tiltak. Vi bruker store ressurser i barnehage, i skole, i barnevern og gjennom helseinstitusjonene våre. Vi kan, kort sagt, gjøre mye fra det offentlige for å hjelpe barn, men trolig kommer vi mye lenger med et større fokus på familiens rolle og ikke minst familiens ansvar. Derfor er jeg glad for at dette temaet tas opp i en interpellasjon.

Det er viktig at tiltak overfor barn følges opp med tiltak i hjemmet. Et av de tydeligste eksemplene på dette kunne vi lese om i Dagsavisen for et par måneder siden, nemlig om programmet «De utrolige årene». Vi kunne lese at tre av fem barn med alvorlige adferdsdiagnoser ble friskmeldt etter at foreldrene hadde gjennomgått et omfattende veiledningsprogram sammen med barna.

Vi ser mange symptomer på et samfunn der folk har problemer med å ha det godt med seg selv, og det kan komme mange nye, store klasseskiller mellom de som lykkes i samfunnet vårt, og de som ikke makter å henge med. Dette er også en utfordring for politikk som verktøy. Er vi i stand til å sette i verk tiltak der de virker best, nemlig å drive forebygging, eller er det stort sett brannslukking vi holder på med, også fra denne sal? Nord-Trøndelag har gjort et prisverdig arbeid her. Fylkesrådet der har nedsatt en oppvekstkommisjon som nå har resultert i et tiårig oppvekstprogram for hele fylket, hvor alle 24 kommunene i fylket er med. Dette er et svært viktig arbeid og verdifullt. Flere fylker bør følge opp med lignende arbeid, og ikke minst må familien kobles tettere sammen med f.eks. barnehage, skole og hjelpeapparat.

Vi trenger, kort sagt, en samfunnsdugnad for barns oppvekstvilkår, med en kobling mellom de ulike offentlige verktøyene, frivilligheten og familiene og ikke minst næringslivet. I dette arbeidet må det bli et økt fokus på familievernet. Mange tar kontakt med familievernet i dag. Mange kan få verdifull hjelp. Vi trenger også en debatt om hvordan vi kan ruste familievernet til å bistå mer i arbeidet med det som skjer etter samlivsbrudd. Vi må også våge å ta diskusjonen om én time obligatorisk mekling før man kan gå til rettssak om fordeling av barn, er tilstrekkelig, eller om vi bør vurdere å stille strengere krav til foreldre før de kan ta den typen saker inn til retten. Den type saker har nemlig ingenting i en rettssal å gjøre. Resultatet blir ofte mer robuste avtaler når de er framforhandlet i et samarbeid mellom foreldrene, enn når de er idømt av en domstol.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:44:08]: Tusen takk til interpellanten som har teke opp eit viktig tema, familien – det gjeld oss alle, òg alle i denne salen, sjølv om det framleis er flest kvinner, ser eg, i og med at vi snakkar litt om likestilling òg.

Dagens familiestruktur ser heilt annleis ut enn då eg voks opp, med kjernefamilie og generasjonsbustad med besteforeldre rett i nærleiken. Nokre familiar lever framleis i så tette relasjonar til kvarandre, men det blir det færre og færre som gjer. Vi veit at fleire familiar går i oppløysing, og at det er blitt meir vanleg at barn veks opp med aleineforeldre eller steforeldre.

Minstemann på tolv år i min familie kom heim ein dag. Då hadde det tydelegvis vore ein stor diskusjon i klassa om kven som hadde gifte foreldre, om kven som ikkje hadde det, og kven som hadde andre foreldre. Han følte seg veldig i mindretal. Og det var då han sa til oss ved middagsbordet: Mamma og pappa, kan eg kalla dykk ein antikvitet? Vel, vi har vore gifte i 34 år, så eg sa: Ein antikvitet har jo ein stor verdi, så kanskje du kan få lov til å kalla oss ein antikvitet. Det var litt artig.

Samfunnsutviklinga har endra seg betrakteleg dei siste 50 åra. Det er fleire utearbeidande mødrer enn heimeverande mødrer no enn før. Kvinners yrkesaktivitet, samlivsbrot, auke i sambuarskap og storfamilie med mine, dine og våre barn er med på å skapa eit anna familiemønster enn tidlegare. Det må vi akseptera og gjera det beste ut av.

Mange opplever det som tøft å klara å koma igjennom kvardagen, med henting og bringing av barn, jobb og stram økonomi i ein tidleg etableringsfase. Trass i at det finst godt utbygde barnehageplassar, SFO og permisjon og stønadsordningar for begge foreldra, er dette likevel ein livssituasjon som mange føler er strevsam.

For nokre år sidan var ordet «tidsklemma» den mest brukte beskrivinga for småbarnsforeldre som følte at tida til eit yrkesaktivt liv og familien ikkje strakk til. Etter kvart som åra går, er det omsorgsarbeid for foreldregenerasjonen som tyngjer mange, især kvinner. Ein kan kanskje kalla det livsfaseklemma i staden, for det er nettopp dei ulike «klemmene» i dei ulike fasane ein er i i livet, som er i endring. Ein kan ikkje berre ta barnefamiliar og deira utfordringar, men også sjå på livsfasen til den enkelte og hans eller hennar liv.

Framstegspartiet har fremma forslag om betalt omsorgspermisjon for pårørande, men det blei stemt ned. Vi ser, som så mange gonger før, at regjeringspartia vel å stemma imot, for deretter å ta opp igjen forslaget og gjera det om til sitt, slik SV-statsråden Anniken Huitfeldt gjorde då ho sto fram i Dagbladet 7. april i år. Ho skrøytte av at kvinner burde få lønna omsorgspermisjon for pleie av sjuke foreldre – omsorgspermisjon for kvinnene. Ho nemnde ikkje noko om at menn skulle få det. Kvar var likestillinga til SV då? Her har statsråd Lysbakken ei oppgåve.

Vi veit at det er mange som vel å jobba deltid, nettopp for å få meir tid til familie og fritid. Det er eit sjølvpålagt ønske. Ikkje alle kvinner føler for å jobba heiltid, sjølv om dei vil bli pensjonstaparar. Det er sjølvsagt eit dårleg alternativ for dei som ønskjer å kombinera arbeid og familie, når dei tapar pensjon på å jobba deltid. Kvinner kjem framleis dårlegare ut også der, trass i at likestillinga står i høgsetet hos regjeringspartia.

Mange arbeidsgivarar går nye vegar når det gjeld å sjå samanhengen mellom arbeidsliv og privatliv. Det er noko i det at har ein det bra heime, så har ein det også bra på jobben. Desse arbeidsgivarane legg til rette for ei større moglegheit til å jobba heimanfrå. Med heimekontor ein eller fleire arbeidsdagar får ein nettopp det rommet der ein sjølv kan leggja til rette for å fokusera på både jobb og heimebane på ein god måte. Kvifor må ein vera fysisk til stades når ein ikkje treng det? Kor mange kjenner seg ikkje igjen i det å ha eit barn som skal følgjast til tannlege, eller at ein sjølv skal dit? Ein har skulekonferanse som skal skje i skuletida, ein har legetime eller skal følgja ein av foreldra til akkurat det same, eller det er lapp i postkassa om at den og den dagen kjem feiaren og ein må vera på plass. Vi får då spørsmålet, iallfall når det ikkje gjeld oss sjølve: Kven skal gjera det? Kven kan ta seg fri frå jobben? Er det meg, er det mannen/sambuaren – kven blir det? Ære vera arbeidsgivarar som ser dette, og som gjer noko med det, i form av at ein får lov til å jobba heime.

Fullt så lett er det ikkje for dei arbeidstakarane i omsorgssektoren som må vera til stades. Men her kan ein del teknologi vera med på å gjera noko – om ikkje alt – lettare. Alternative turnusar er eit anna viktig poeng, spesielt i denne bransjen. Det er spesielt foreldre med delt omsorg som vil ha mest mogleg tid med barna når dei har dei, og jobba mest mogleg når dei ikkje har dei. Dette må ein opna meir opp for. Men når arbeidsgivar og dei tilsette vil, set sentrale organisasjonar ned foten. Dersom ein er heldig, får ein kanskje dispensasjon for eitt år om gangen. Kva då med kontinuitet i livet og den enkeltes behov? Her blir individa overkøyrde. Kva då med livsfaseomsyn? Her treng regjeringskompisane i LO ei tydeleggjering av kva som er best for familiane.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:49:14]: Som småbarnsfar – det er jo fire småbarnsfedre som har hatt ordet her, til nå i hvert fall, det er veldig bra – måtte jeg bare ta ordet.

Punkt 1: Etter å ha sittet på Stortinget i seks år nå er noe av det jeg er mest stolt over å ha vært med på, å gjennomføre tidenes familiereform. Tidenes familiereform er det barnehageløftet som har blitt gjennomført i løpet av disse seks årene. Da jeg kom på Stortinget for seks år siden og man ble småbarnsfar, visste man ikke om man hadde barnehageplass året etter. Nå er det en garanti om en barnehageplass året etter. Det vi tre regjeringspartiene sammen har gjort, er å sikre småbarnsforeldre en reell valgfrihet, sikre at man vet at når ungen kommer i barnehagealder, er det en lovfestet rett til barnehageplass, hvis man ønsker det. Det har vært et kjempeløft, et samarbeid mellom private og kommunene, men staten, Stortinget, har stilt opp med pengene. Vi har lykkes med dette. Jeg vet ikke hvor mange runder og i hvor mange valgkamper det har vært snakk om barnehagedekning, men denne regjeringen har faktisk fått det til, har gjennomført det. Den største reformen regjeringen har innført, er barnehagereformen.

Punkt 2 gjelder noe som også er veldig bra for meg som småbarnsfar, for jeg er nok blant dem som ikke hadde valgt å ta ut så mye fedrekvote hvis Stortinget ikke hadde innført det. Det er veldig klokt at vi har gjennomført den satsingen på fedrekvote som vi har gjort her i Stortinget. I tillegg til at vi har innført en større fedrekvote, har vi også utvidet permisjonstiden. Det har vært en kostnadskrevende, men en helt riktig reform.

Den familiepolitikken vi har i Norge, har i sum ført til at vi har historisk høye fødselstall. Det har alle partiene her grunn til å være stolte av, for familiepolitikken har ikke blitt til på én dag. At vi i Norge nå klarer å få høyere fødselstall sammenlignet med alle andre land i Vest-Europa, er en sensasjon. Og det er jo det beste indisiet på at den familiepolitikken vi fører i Norge, er rett, når småbarnsforeldre – småbarnsmødre og småbarnsfedre – ønsker å få flere barn, ikke færre barn. Så vi har all grunn til å være stolte.

Så over til en annen ordning, som ble spådd nedenom og hjem hvis de rød-grønne fikk flertallet. Det var kontantstøtten. Kontantstøtten er der fortsatt, men nå er den i hvert fall et reelt valg for foreldrene. Før ble en tvunget til å bruke den fordi det ikke var barnehageplass. Nå kan man velge om man vil bruke den. Men vi i Senterpartiet mener at tiden nå er inne for at man skal målrette kontantstøtten mot de aller yngste, for det er der fleste ser vanskelighetene – i overgangen fra fødselspermisjon til barnehage. Da kan også summen bli høyere, og kontantstøtten kan være mer relevant for flere. Så jeg håper at vi i løpet av de neste par årene kan gjennomføre en reform av kontantstøtten, målrette den og styrke den inn mot de minste barna, for det er her flest foreldre ønsker å bruke den, og det er her flest foreldre ønsker valgfrihet. Denne regjeringen har sikret valgfrihet, og det er jeg stolt av.

Så til slutt til familievernet, som er veldig viktig. Igjen viste vi i regjeringspartiene at vi har et helt praktisk og jordnært forhold til dette, for hva var det vi i regjeringspartiene gjorde i forbindelse med budsjettbehandlingen i fjor høst? Jo, vi styrket Kirkens Familievern, for vi mente at det var et godt grep å ha en frivillig sektor i tillegg til det offentlige som driver med familievern. Derfor valgte regjeringspartiene å legge inn mer penger til det. Så denne regjeringen – og regjeringspartiene – har over tid vist at den ønsker å prioritere familie, og vi har brukt praktiske løsninger for å få en god familiepolitikk. Vi har brukt private og kommunale utbyggere. Vi har kontantstøtteordningen fortsatt, men vi ønsker å målrette den. Vi har også brukt Kirkens Familievern for å nå fram i familiepolitikken som regjeringen står for.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [14:53:17]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten. Når vi hører både mangfoldet i innleggene og de nye tankene som kommer fram, viser det hvorfor det kanskje nettopp er så viktig at man fremmer en interpellasjon i Stortinget i saken og ikke bare selv tar en telefon til statsråden. Det er jo nettopp dette som er viktig, at man klarer å tenke bredt. Jeg vil si at selv om vi kanskje er uenige på en del områder, viser dette at man har et veldig stort engasjement for familiepolitikken, og at man er enig om at man er nødt til å diskutere dette på tvers av mange sektorer. Jeg vil også utfordre statsråden til å ta på seg ledertrøya litt her for å dra med seg både Helsedepartementet, Arbeidsdepartementet, kanskje Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet m.fl. for å se på hvordan man kan følge opp mange av de tankene som kommer her. Det å diskutere familiepolitikk på et så bredt område som vi gjør nå, tror jeg man er helt avhengig av hvis man skal se litt framover i tid, og komme dit man ønsker seg.

Så er det viktig hele tiden å være bevisst på hvor grensen går for hva som er familiens område og hva som er statens, som flere har vært inne på. Vi er kanskje litt uenige om akkurat hvor disse grensene skal gå.

Når det gjelder diskusjonen rundt arbeid, vil jeg si at det har kommet fram mye interessant – både det å se på hvordan arbeidsgiverne mange steder kan være mer fleksible enn de er i dag, og på dette med deltid, som ofte kommer opp i forbindelse med diskusjoner rundt omsorgsyrker. Dette er også viktig i familiepolitikken. Når vi ser at så mange faktisk ikke klarer det – både mor og far har full jobb – må man jo spørre seg om det er mulig å få det til å gå i hop. Enten må man akseptere at det er slik at det er vanskelig for mange, eller man må se om det er noen muligheter for å få løst disse problemene. Og før man får løst dem, vil man heller ikke komme i mål med et mer likestilt foreldreskap.

Innsatsen for å forebygge samlivsbrudd er viktig. Jeg er enig med representanten Håbrekke i at vi kan spare samfunnet for veldig mye penger hvis man klarer å gå inn tidlig nok og forebygge bredt. Det handler både om penger og ikke minst om fokus. Nå er det slik at det ofte lages veiledere om det aller meste – og det er jo ikke sikkert at det er det som er rett – men jeg tror at vi har en viktig rolle i å bidra til å øke kommunenes bevissthet rundt deres ansvar for å drive en familiepolitikk, og at det finnes mye man kan gjøre nettopp i kommunene for å drive en best mulig familiepolitikk.

Så er det mange som sier at det er mange som ser til Norge. Det er sant. Sammenlignet med mange andre land er dette landet veldig bra. Men samtidig er det viktig at vi har en diskusjon der vi prøver å se de trendene som vi har nå. Hvordan vil det se ut i Norge – og hvordan vil familiepolitikken være – om 10–15 år? Der har vi som stortingspolitikere i dag et veldig stort ansvar, og da må vi være litt utålmodige og ikke være veldig fornøyd med det vi har i dag.

Statsråd Audun Lysbakken [14:56:30]: Dette har vært en god debatt. Jeg kan forsikre om at årsaken til at vi har den, ikke er at representanten Christina Nilsson Ramsøy ikke kom fram til meg på telefonen, men at det er et ønske fra regjeringspartienes side om å få denne typen langsiktige debatter i salen.

Det innbyr jo f.eks. til å stille spørsmål ved hva det er ved vårt samfunn som gjør at så mange flere barn rapporteres å være utsatt for omsorgssvikt enn før. Jeg spør meg selv ofte om det betyr at vi har et samfunn der endrede familiemønstre gjør at flere barn neglisjeres, f.eks. Jeg tror ikke det. Jeg tror at det heller reflekterer at vi f.eks. har fått et barnevern som er i stand til å fange opp flere, at vi har offentlige tjenester som er bedre innrettet mot å hjelpe dem som trenger det mest, og at en del problemer som man tidligere så på som private, og bare som noe som skulle diskuteres innenfor familiens fire vegger, i dag har bredere aksept for at er et samfunnsanliggende.

Jeg har lyst til å gi representanten Solveig Horne rett i én ting, og det er at det er behov for at flere enn bare de som er definerte familiepolitikere, er opptatt av familiepolitikk. Det er slik i Norge at vi litt for ofte tror at det vi lever av, først og fremst er olje, mens det vi faktisk lever av, er mennesker, menneskers arbeid, menneskers mulighet til å bidra i samfunnet. Da er det klart at forebygging, som gjør at barn av i dag ikke havner på sidelinjen av samfunnet i morgen, er utrolig viktig for hva dette samfunnet skal leve av. At vi har en likestillingspolitikk som sørger for at kvinner jobber like mye som menn, er helt avgjørende for verdiskaping, velferd og velstand i Norge i framtiden.

Når det er sagt, er jeg ikke av den grunn uenig i interpellantens poeng, som er at familiepolitikken har en verdi i seg selv. Det å sørge for trygge oppvekstvilkår for barn er et moralsk ansvar for oss alle.

Trygve Slagsvold Vedum tok opp spørsmålet om fødselsrater. Det er et interessant spørsmål som vi også bør diskutere, og som understreker poenget. Jeg var i Berlin for kort tid siden og hadde møte med den tyske familieministeren, en kristendemokrat, som var opptatt av å lære av Norge. Mens vi har en fødselsrate på 1,98 barn per kvinne, har de i Tyskland en rate på 1,3. De hadde tre stikkord for sine samtaler med oss, og det var barnehager, foreldrepenger og arbeidsliv. Det så de på som endringer som de trengte å gjøre for å skape et mer likestilt samfunn, der flere kunne kombinere det å være i jobb med det å få barn. I Tyskland i dag har man f.eks. et arbeidsliv som baserer seg på at veldig mange må jobbe om kvelden.

Til slutt: Så vidt jeg kan huske sist jeg snakket med Anniken Huitfeldt, var hun fortsatt, tror jeg, medlem av Arbeiderpartiet. Det hadde vært kjekt om hun var SV-er, men hun er nok i Arbeiderpartiet ennå, så den utfordringen sender jeg videre dit. Ellers: Takk for en god debatt.

Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.