Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Peter Skovholt Gitmark (H) [09:01:23]: (ordfører for saken): Det er positivt at Stortinget nå får muligheten til å diskutere norsk konsulær bistand til nordmenn i utlandet i bredde. Meg bekjent er ikke det gjort tidligere.

Jeg tror det viktigste med denne meldingen er at det i dag hersker et forventningsgap mellom hva nordmenn i utlandet og på reiser til utlandet mener de har krav på og burde ha krav på, og hva som faktisk kan ytes av bistand gjennom hovedsakelig norsk UD.

La meg allerede nå si at slik komiteen betrakter det, er den viktigste faktoren at den enkelte reisende har reiseforsikring. Det burde si seg selv, men rundt 20 pst. av dem som reiser utenlands, har ikke gyldig eller fullt ut dekkende forsikring.

Det andre punktet er at når man reiser i utlandet, er man forpliktet til å følge gjeldende lands lover. Det synes det også, i hvert fall fra tid til annen, å herske tvil om blant enkelte norske reisende.

Det tredje punktet som er viktig å presisere, er at man ikke har noe rettslig krav på bistand når man reiser i utlandet.

Vi bruker i dag betydelige ressurser på norsk konsulær bistand. Det går totalt 200 årsverk til dette i UD. Vi har 95 ambassader og generalkonsulater, og vi har så mange som 380 honorære konsulater.

La meg legge til fra Høyres side at det er viktig at det i fordelingen av og stedsvalgene for ambassader og generalkonsulater legges til grunn relevans i forhold til norsk næringsliv, relevans i forhold til hvor vi er til stede gjennom fastboende studenter, og relevans i forhold til politisk viktighet av lokasjoner. Vi har tidligere hatt flere debatter i Stortinget på det, selv om Stortinget for så vidt normalt sett ikke har en altfor sterk mening om hvor verken ambassader eller generalkonsulater skal legges.

Punkt fire går på erstatning og refusjon. Det er lite brukt at man ved grov uansvarlighet, eller for den saks skyld av allmennpreventive hensyn, legger til grunn et erstatningsansvar i etterkant. Komiteen mener det er viktig å statuere noen eksempler. Det er viktig at man som reisende vet at dersom man opptrer grovt uansvarlig, så vil det også bety utgifter for den enkelte. Spesielt i lys av det forventningsgapet jeg har snakket om, er det svært viktig. Vi har den utfordring at det er stadig flere reisende på stadig mer eksotiske steder med stadig større forventninger om hva som skal komme av bistand. Det gjør det positivt og ekstremt viktig at man lærer av feil. Det har blitt begått en rekke feil hva gjelder bistand gitt, eller manglende bistand.

Den største lærdommen har åpenbart kommet i senere tid etter tsunamien. I etterkant av den ble UDs operasjonssenter etablert. Så langt mener komiteen at det har vært utelukkende positivt, og at det også vil bidra til en jevnere og likere behandling av ulike reisemål, og dermed også av nordmenn i ulike hjørner av verden.

Det er også viktig å få frem her at det forligger nå en meget god masteroppgave av Yngve Olsen Hvoslef, som akkurat i tråd med dette har skrevet om likere behandling. Det passer jo utmerket til denne debatten og ikke minst denne saken.

Samtidig er det igjen full støtte til det samarbeidet som foregår både internt i Norden og også i EU ved at vi i større grad samordner oss og finner frem til godt, relevant samarbeid for å yte en best mulig tjeneste til våre reisende og dem som måtte befinne seg i utlandet til enhver tid.

Det er avslutningsvis en klar prioritering som gjøres, og som komiteen støtter. Prioriteringen er at satt opp mot hverandre, vil komiteen, og åpenbart også regjeringen gjennom meldingen, prioritere nordmenn på korte reiser fremfor dem som er bosatt i utlandet over lang tid. Det er riktig.

Svein Roald Hansen (A) [09:06:44]: Takk til saksordfører for en god jobb med en sak som på mange måter skiller seg ut blant sakene vi behandler i denne salen.

Som regel kives vi jo om å tilby folk flere og bedre tjenester, forsikre våre velgere om at vi vil dem vel, og lover å ta godt vare på dem, hva som enn måtte vederfares dem.

Som saksordføreren har redegjort for, er det i denne saken en tverrpolitisk enighet om behovet for å skape større innsikt i og forståelse for den begrensning som finnes, også for denne sals makt og myndighet. Utviklingen har innhentet Johan Sverdrups berømte formulering om all makt i denne sal.

Kortversjonen av budskapet i dagens innstilling er at hvis du reiser utenlands, er det ikke så sikkert at vi kan hjelpe deg – særlig ikke hvis du reiser langt. Holder du deg i nærheten, det vil si innenfor EU, er det tryggere, for der behandles vi nordmenn stort sett som landets egne. Det gir større trygghet hvis du f.eks. blir syk. Men hvis du er blant dem som har slått deg ned f.eks. i ett av de sydligere europeiske land, kan du ikke forvente hjemmehjelp fra Norge. Til gjengjeld slipper du egenandel hos den spanske legen fordi du betraktes som en av dem, slik vi betrakter den polske snekkeren i Norge, når han også får vår barnetrygd.

Hovedbudskapet er altså at når vi reiser ut, kan vi ikke forvente at norske myndigheter skal holde sin beskyttende hånd over oss hvor hen vi ferdes i denne verden. Derfor er det lurt å være godt forberedt om reiser byr på uventede og ubehagelige overraskelser.

Vi reiser mer og lenger vekk enn noen gang, og den utviklingen vil ganske sikkert fortsette. Vi slår oss også oftere ned i andre land, for en tid eller for en pensjonisttilværelse i behageligere klima. Vi benytter oss av flere tjenester i andre land, f.eks. tannlegetjenester i Ungarn eller surrogatmødre i India. Alt dette kan skaffe oss problemer vi i utgangspunktet må være forberedt på å håndtere selv.

Vi har ambassader i 95 land som kan bistå med råd og kanskje hjelp om vi møter problemer i utlandet. Men det er viktig å vite at det er klare begrensninger for hva norske myndigheter kan bistå med i andre land.

Når man drar på utenlandstur, følger ikke den norske velferdsstaten med som nissen på lasset. Den forblir her hjemme, selv om det er mange eksempler på at utenrikstjenesten strekker seg langt for å hjelpe landsmenn i mange slags nød.

Tsunamien i nyttårshelgen 2004 ble på mange måter et tidsskille. Den avdekket to viktige forhold. Det ene var at Utenriksdepartementet ikke var rigget for å håndtere en katastrofe som skjedde langt borte, men som ble nær fordi mange nordmenn var rammet. Det andre var hvor store forventninger mange av dem som ble rammet, hadde til at norske myndigheter raskt kunne være på plass med hjelp til dem.

I dag er operasjonssentralen i drift. Det er ett nødnummer man kan ringe. Det er mulig å si fra hvor man drar, så myndighetene vet hvor man er. Det er mulig å hente god informasjon om landet man skal til, bl.a. om lover og skikker det kan være klokt å kjenne til. Men som et farende folk må vi bli oss bevisst at det er myndighetene i det landet vi er i, som har ansvaret, også når naturkatastrofer inntreffer. Det norske myndigheter da kan gjøre, er begrenset til å assistere, hvis landet ønsker det.

Vår utenrikstjeneste kan ikke være overalt. Men turiststrømmene bør være ett av kriteriene i vurderingene rundt hvor vi skal åpne eller styrke våre ambassader for å ivareta også de konsulære oppgaver.

Et viktig virkemiddel for å øke vår tilstedeværelse er samarbeidet med våre nordiske naboland. Det må vi søke å bygge ut, til gjensidig glede. Vi må også søke å kople oss på EUs samarbeid på dette feltet når utviklingen av dets felles utenrikstjeneste måtte skyte fart.

Meldingen gir noen eksempler på hva vi forventer av service hjemmefra når vi er på tur. Av og til strekker ambassadens ansatte seg lenger enn langt. Jeg hørte en historie om en nordmann på London-tur som havnet litt utpå og glemte hvilket hotell han og kameratene bodde på. Han fikk ringe ambassaden fra kasjotten og be om hjelp. Hans bidrag var at han hadde truffet en annen nordmann på hotellet, som jobbet på et bilverksted i Mo i Rana. Ambassaden ringte så bilverkstedene i Mo i Rana, fant det rette, og de visste hvor deres medarbeider bodde. Den bortkomne nordmann kunne så veiledes til rett hotell. Det er et servicenivå som ligger utenfor hva vi kan forvente oss og langt fra kreve om vi ikke makter å leve opp til hovedbudskapet i denne innstillingen: Utenfor landet må du i stor grad klare deg uten vår hjelp.

Karin S. Woldseth (FrP) [09:11:38]: Denne meldingen er viktig, og jeg vil takke utenriksministeren for muligheten til å diskutere norsk konsulær innsats som sådan.

Meldingen vi behandler i dag, er av stor betydning for dem det gjelder, og når det gjelder som mest, enten det dreier seg om sykdom, krise eller andre ting. Det handler om mennesker og menneskers følelse av å bli fanget opp når de er i fritt fall.

Dessverre har vi opplevd flere ganger, i alle fall om vi skal tro pressen, at nordmenn i utlandet har møtt en telefonsvarer når de har ringt ambassaden for å be om assistanse. Sist gang var under jordskjelvkatastrofen i Japan, men også under tsunamien var det problemer med å nå gjennom på telefon.

Her må vi bli enda bedre. Det har gått år mellom disse to hendelsene, og når ting gjentar seg, betyr det at de nødvendige forbedringer ikke har vært gode nok.

Jeg er overbevist om at utenrikstjenesten gjør en formidabel jobb, særlig nå når det norske folk har blitt mer utenlandsreisende enn tidligere. Som det også står i meldingen, reiser vi til eksotiske steder hvor ting kanskje ikke er helt som man forventet seg før man forlot landet vårt.

Jeg kunne tenke meg å spørre utenriksministeren om hvordan man har løst utfordringene med at vi har fått langt flere nye landsmenn som reiser til sine opprinnelsesland og kanskje må ha hjelp der. Har vi styrket bemanningen på disse utenriksstasjonene for å ta høyde for dette? Jeg tror at dette kan bli en av de store utfordringene våre i fremtiden, at unge mennesker reiser tilbake til opprinnelseslandet sitt og kommer i en eller annen konflikt, f.eks. kulturell, og dermed må ha bistand av norske myndigheter.

Jeg vil i likhet med resten av komiteen passe på å understreke at nordmenn på reise i utgangspunktet har ansvar for seg selv, og at enhver som reiser ut av Norge, bør ha reiseforsikring. Utenriksstasjonene våre må ikke bli et sted man går når man er blitt tom for penger og trenger en billett hjem.

Jeg har ikke veldig stor sympati for kriminelle nordmenn som blir fengslet i utlandet etter å ha brutt dette lands lover, enten det gjelder narkotikasmugling eller kjøp av sex fra mindreårige. Når man begår forbrytelser i utlandet, må man også ta høyde for at man faktisk kan bli tatt. Og jeg har svært liten forståelse for at disse vil hjem og sone her i landet. Dessverre er vel også dette et økende problem, men jeg mener vi ikke skal prioritere det. Fremskrittspartiet er derfor svært fornøyd med at regjeringen har prioritert akutte og alvorlige saker der liv og helse står på spill samt saker som bryter med menneskerettighetene, og saker som involverer mindreårige.

Saksordføreren henviser til Dokument 8:111 S for 2010–2011, hvor en samlet opposisjon fremmet en rekke forslag når det gjelder barnebortføring. Vi kan tenke oss at utenrikstjenesten i større grad er aktive i å bidra til at foreldre kan komme til enighet. Barn har rett til kontakt med begge foreldrene sine. Frustrasjonen har vært stor hos foreldre hvis barn har blitt brakt ut av Norge, og de har følt at de har fått liten hjelp av Utenriksdepartementet. Men vi har sett eksempler der utenrikstjenesten har deltatt aktivt i barnebortføringssaker for å få barn tilbake til Norge, og der det har vært svært vellykkede resultater. Det krever mot for å være aktiv og ta kontroversielle beslutninger. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med de resultatene som er oppnådd, og håper at utenrikstjenesten også for ettertiden vil kunne bistå i saker vedrørende barnebortføring.

Jeg har hatt gleden av å bo utenlands i noen år, og jeg har sett og erfart hvilken nytte og glede man som nordmann i utlendighet har av utenrikstjenesten. Det samme gjelder også for Sjømannskirken. I et land som Brasil, som er landet jeg bodde i, hadde sjømenn og bofaste nordmenn stor glede av å komme til Sjømannskirken og oppleve et lite stykke Norge langt utenfor Norges grenser. Jeg tror fremdeles at Sjømannskirken har sin misjon, bokstavelig og billedlig talt. Jeg vil vise til merknadene fra en samlet komité om Sjømannskirken.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:16:20]: Det er hyggelig å kunne si seg enig med forrige taler når hun er fra Fremskrittspartiet. Det er ikke alltid man kan si det i de ulike debatter. Og det som ble sagt avslutningsvis om Sjømannskirken, er jeg fullstendig enig i. Det har vi opplevd på noen av våre komitéreiser også. Da komiteen ble sittende askefast i Dubai, var det Sjømannskirken som tok imot oss og ga oss vafler. Det var en hyggelig tjeneste fra Sjømannskirken.

Men først vil jeg si at jeg ønsker denne debatten veldig velkommen, for alle vi som følger med i norske medier, ser at dette presser seg mer og mer på. Flere og flere reiser ut, og vi har mer og mer kontakt med omverdenen. Det som slår deg når du følger debatten, er hvilken service det norske folk begynner å forvente at den norske stat skal gi. Jeg lurer egentlig på om de tenker på hva slags stat de vil ha, hvis den norske stat skal måtte følge med deg overalt i hele verden.

Både meldingen og komiteen slår på en helt tydelig og klar måte fast: Er du norsk statsborger og reiser utenlands, så må du forholde deg til de lover og regler som gjelder i det landet du kommer til. Norsk UD skal ikke være et forsikringsselskap. Det er du som har ansvaret for deg selv, og som må sørge for å ha dine forsikringer og din reiserute i orden.

Det har blitt sagt så mye godt i innleggene fra de andre, så jeg har bare lyst til å ta et par–tre eksempler som jeg synes er ganske ekstreme. En av våre flinke fjellklatrere ble sittende fast 400 meter under Mount Everest-toppen. Det er helt frivillig å klatre opp i Mount Everest, og det å forvente at norsk UD skal stille opp massivt – og være kritisk i etterkant – synes jeg er i overkant av hva en kan regne med at den norske stat skal bidra med når en foretar en sånn type reise på egen hånd.

En situasjon som er mye mer kompleks, og som har mye mer såre følelser i seg, er den situasjonen vi har sett når det gjelder surrogati og Ann Karin Volden i India. Det er mye mer komplekse problemstillinger. Men igjen: Personer må også der ha et egenansvar for de handlingene en velger å gå inn i.

I tilfellet med Moland og French i Kongo har vi sett hvilken krevende situasjon norsk utenrikstjeneste kan komme opp i. Vi kjenner ikke til, og har ikke god nok innsikt i hva som har skjedd der, men det man ser, er at man i det landet har en rettsikkerhet som ikke er forsvarlig, og derfor må norsk UD stille opp. Men også i den saken har vedkommende som reiser ned, et egenansvar for at man reiser inn i en sånn situasjon.

Det jeg synes er bra i denne meldingen, er at man er helt tydelige på at vi har et norsk UD som skal bidra, hjelpe, støtte og sørge for at internasjonale lover og regler blir fulgt opp, at vi har en god konsulær utenrikstjeneste, men at det er et samlet storting som slår fast at du og jeg, som norsk statsborgere, har ansvar for oss selv. Det har vi også når vi bor i Norge, men det er et ekstra ansvar når vi reiser utenlands.

Så synes jeg, og hele komiteen, at det er veldig positivt at det er opprettet en døgnkontinuerlig telefortjeneste i UD. Hvis man får utfordringer utenlands, kan man kontakte den, og gjennom den også avlaste norske ambassader.

Til slutt: Dette er en god melding. Det er bra at Stortinget står samlet. Da må vi også stå samlet når det kommer en ny mediesak. Vi må tørre å stå imot, og ikke hoppe på, men være prinsippfaste også da.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [09:20:19]: Det flagges rundt om i byen i dag. Det er neppe på grunn av vår debatt, men det er for å markere at det er 106 år siden Norge brøt ut av unionen med Sverige. Og da var det mange som pekte på at konsulatsaken var en førende sak. Det passer at vi har denne debatten i dag.

Jeg er veldig takknemlig for den gode innstillingen, den støtten Stortinget gir til regjeringen, holdningen til konsulære spørsmål og den realitetsorientering som dette er, ved at vi alle innser at vi er et reisende folk; 7 millioner overnattingsdøgn på et folk tett oppunder 5 millioner, tror jeg er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Jeg vil slutte meg til representanten Slagsvold Vedum, som sier at han håper denne grad av felles oppfatning også står seg når det begynner å blåse. Og det blåser ofte når nordmenn er på tur.

Jeg vil bruke anledningen fra denne talerstolen – det er kanskje litt uvanlig – til å sende hilsen til alle mine medarbeidere i UD, som står i frontlinjen og møter de forventningene, skuffelsene og den frustrasjonen som mange nordmenn opplever. Men la meg først si at stort sett er det jo mye glede knyttet til at folk reiser: gode opplevelser – det er viktig for Norge at vi er et farende folk. Men de som jobber på ambassader, de som jobber ved telefonen som ringer når det er en liten, eller stor, personlig krise, er folk som gjennomgående gjør en stor og viktig jobb og har stor grad av empati, og UD vil alltid ha som holdning at vi skal hjelpe.

Jeg merker meg nå at Stortinget i denne innstillingen tar veldig på alvor det at folk har ansvar for seg selv, de må tegne reiseforsikring, de må tenke gjennom hvilken risiko de tar. Det er viktige budskap fra det offisielle Norge, og det er godt for oss å ha med oss. Men jeg vil si det slik at UD, enten det er her i Oslo, på utenriksstasjoner, i OPS-senteret – som er bemannet 24 timer i døgnet, 7 dager i uken – vil gjøre det vi kan for å hjelpe. Det er vår holdning, og det anser vi også for å være vår plikt.

Så er det en del viktige punkter i meldingen som komiteen har svart veldig godt på. Det ene er temaet rundt regress. Det handler jo kort fortalt om at du kan bli økonomisk ansvarlig om du setter deg i et uføre hvor du har stor grad av skyld for det selv. Jeg synes det er viktig at det er belyst også i komiteens innstilling – saksordføreren var inne på det. Det gjelder der det foreligger grov uaktsomhet og preventive hensyn veier tungt. Samtidig tror jeg ikke dette er en enkel vei. Det er ikke enkelt å se for seg tilfeller hvor man kan summere opp en regning og sende den til vedkommende som er kommet i et uføre. Men at prinsippet er slått fast, er viktig for oss når vi skal vurdere bistand til nordmenn. Vi må redusere gapet mellom det publikum forventer, og det norske myndigheter kan tilby av bistand – alt fra betydningen av å tegne reiseforsikring. Det høres jo litt ut som et budskap fra en ansvarlig forelder til folk på reise, men det er viktig at det budskapet blir sendt. Vi har statistikk på at opp mot en av fem reiser foregår uten reiseforsikring. Det er dumt, og det er helt unødig.

Så er det reist en del spørsmål. Hvem skal få tilbud om bistand? Ingen har rettslig krav på dette, men – som representanten Woldseth var inne på – vi får nye grupper som reiser, og til komplekse steder. Stortinget har tidligere signalisert at nordmenn fast bosatt i utlandet ikke kan forvente samme tilbud om konsulær bistand som nordmenn på kortere reiser. Dette vil utenrikstjenesten søke å følge opp i tiden fremover. I utgangspunktet må vi da henvise disse menneskene til myndighetene i gjeldende land.

Så har vi personer med dobbelt statsborgerskap, som vil bli betraktet som egne borgere dersom de reiser til sitt andre hjemland. Da kan de ikke forvente samme konsulære bistand.

Så er vi jo opptatt av likebehandling. Det er et viktig prinsipp i norsk forvaltning. Men likevel kan det være grunner til forskjellsbehandling av andre årsaker. For eksempel vil du, hvis du er uten pass i Østerrike, eller midt i Nigeria, få ulik type av hjelp, rett og slett ut fra hva som er mulig for utenriksstasjonen. Hvis du er på tur i Canada, i de nordlige områdene, eller du er i Nederland, er det de samme geografiske forhold som gjør seg gjeldende. Det kan også være spørsmål om sikkerhet for vårt eget personell, hvor de kan gå inn, og hvor de kan hjelpe, og om adgang, altså hvor de slipper til for å yte hjelp. Det kan være oppunder Himalaya, men også i krigsområder hvor det er vanskelig.

Så vil jeg si til sist at ja, det har skjedd en betydelig opprustning etter tsunamien. Jeg vil også anerkjenne tidligere utenriksminister Petersen for å ha startet det arbeidet på slutten av sin regjeringstid. Vi har fulgt dette nøye opp. Vi er blitt testet i Libanon-krigen, i Japan-jordskjelvet osv., og jeg mener at vi her nå er blitt en lærende organisasjon som kan følge opp.

Så jeg oppsummerer med å notere at storting og regjering i hovedsak har sammenfallende syn på nivå og omfang av bistand til nordmenn i utlandet. Vi vil i samarbeid med UDs samarbeidspartnere være profesjonelle, effektive og ressursmessig forsvarlige og gi bistand til nordmenn i utlandet også i årene fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter Skovholt Gitmark (H) [09:25:27]: La meg først rette opp en feil i innstillingen, der hvor barnebortføringer er omtalt. Der skal også Kristelig Folkeparti være med i merknaden, ikke bare Fremskrittspartiet og Høyre alene.

Det gir meg anledning til å stille et spørsmål nettopp knyttet til det. Til det Dokument 8-forslaget som vi henviser til, om konkrete virkemidler for å bekjempe barnebortføringer: Barnebortføringer er ulovlig i henhold til norsk lov, barnebortføringer både til og fra Norge. Så spørsmålet mitt til utenriksministeren blir: All den tid dette er helt elementært og svært viktig for norsk utenrikstjeneste, hvordan akter utenriksministeren å følge dette opp med konkret handling for å få på plass en mest mulig lik og god behandling med hensyn til barnebortføringer?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [09:26:22]: Dette er jo et felt hvor vi må arbeide tett med Justisdepartementet, som er rette instans når det gjelder de rettslige, politimessige sidene av de sakene. Så mitt generelle svar er at dette prioriterer vi fordi sakene er ganske mange. Vi jobber tett sammen med Justisdepartementet på det og vil fortsette med det.

Samtidig er min erfaring at dette ofte er svært vonde og vanskelige saker. Som representanten sier: Det er forbudt å bortføre barn. Men det er jo da ofte grunnet i alvorlige barnefordelingskonflikter, konflikter mellom foreldre, hvor barna ofte er den uskyldige part. Vi ser at det blir flere av de sakene, og vi må altså kunne være i stand til å løse dem.

Som noen pekte på her: Utenrikstjenesten har i mange saker – ikke alle er kjente – spilt en viktig rolle i å forsøke å finne løsninger. Så har vi noen som er høyt profilerte, og som har vært dramatiske. Det viser litt hvordan også utenrikstjenestens folk kan være utsatt, da i førstelinjen. Med tett samarbeid med justis- og politimyndighetene skal vi søke å gjøre det vi kan for å utbedre dette problemet.

Karin S. Woldseth (FrP) [09:27:33]: Utenriksministeren – og meldingen for så vidt – viser til, og sier, at når nordmenn reiser på kortere reiser, skal man få bedre hjelp enn hvis man reiser langt. Nå ser vi jo en endring av maktstruktur rundt om i verden, hvor vi må reise langt. Jeg vil jo tro at både næringsinteresser og norske borgere vil reise til f.eks. Kina, Brasil og India. Jeg lurer på om utenriksministeren tenker seg at nordmenn ikke skal få den samme hjelpen hvis de faktisk reiser til de nye stormaktene i verden, altså at det skal bli vanskeligere å få hjelp der enn om man reiser rundt i Europa.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [09:28:32]: Nei, vi har ikke tatt noen beslutning om at det skal bli vanskeligere å få hjelp i Brasil. Nå styrker jo vi stort sett våre ambassader i de gjeldende landene – som representanten var inne på. Det er gjort fordi norske interesser og norsk engasjement øker generelt sett. Men jeg tror at dette med avstander kommer inn, at mulighetene for å hjelpe nordmenn som er kommet opp i vanskelige situasjoner rundt om i det store brasilianske området, f.eks., er forskjellig fra om du kommer opp i et problem i Danmark. Men jeg tror vår holdning vil være, bygget på norsk forvaltningstradisjon: likebehandling basert på utenrikslovens bokstav om at vi skal være til assistanse for nordmenn. Men så må vi erkjenne at jo lenger unna, jo mer annerledes kultur, jo mer annerledes tilgangsmuligheter, vil ha noe å si for muligheten vi har til å yte hjelp.

Men jeg tror at i norsk forvaltning – det er min erfaring – står prinsippet om likebehandling veldig sterkt, og det vil også motivere stasjonssjefer og de som jobber i utenrikstjenesten ute.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Gustavsen (A) [09:29:48]: Jeg vil starte med å gratulere utenriksministeren med for første gang å legge fram en stortingsmelding som trekker opp noen politiske rammer for hva vi kan forvente, og hvilke prioriteringer som ligger til grunn for konsulær bistand. Det er viktigere at Stortinget diskuterer politiske prinsipper overordnet, og at utgangspunktet er at enkeltsakene overlates til UD å håndtere, innenfor de gjeldende prinsippene som Stortinget trekker opp. La meg derfor også si at Arbeiderpartiet, og for så vidt også alle andre, er enig i de prioriteringene som meldingen skisserer.

Vår utenrikstjeneste har om lag 80 000 konsulære saker hvert eneste år. De fleste av dem er helt greie, og gjelder uheldige nordmenn i nød. Andre er tyngre saker, saker som får stor oppmerksomhet – nordmenn som begår kriminalitet i utlandet, som fengsles, folk som utsetter seg for stor risiko med vitende og vilje, folk uten reiseforsikring som havner i problemer, blir syke eller dør i utlandet. Det kan være folk på helsereise, som kan få alvorlige komplikasjoner. Dette er saker som kan skape stor oppmerksomhet og overskrifter i mediene, og legge stort press på oss politikere og utenrikstjenesten om handling. Det er ikke alltid sånn at norske myndigheter skal ordne opp eller bør ordne opp, eller at det er realistisk at vi kan klare det. Samtidig er det ikke lette avveininger, og det er spesielt vanskelig når unger er involvert.

Jeg er glad for at norsk utenrikstjeneste nå har døgnbemanning for å bistå nordmenn i nød i utlandet. Likevel: Velferdsstaten er ikke oppblåsbar, og kan ikke fjerne all risiko for nordmenn på tur. Det er det heller ingen grunn til. Vi har ingen oppblåsbar norsk velferdsstat som man kan ta med seg på ryggen og dra. Det burde være en selvfølge å forstå det, men dessverre er det ikke det. Informasjonsarbeidet er derfor veldig viktig for å redusere gapet mellom forventninger og hvilke tilbud som faktisk finnes.

For eksempel er det viktig at folk vet at norsk utenrikstjeneste også må forholde seg til de reglene som er i det landet der utenriksstasjonen ligger. I år vil ca. 1,2 mrd. kr utbetales fra forsikringsselskapene i erstatningsoppgjør fra reiseforsikring. Antall saker de har, er over 100 000. Likevel er det rundt 20 pst. av dem som reiser utenlands, som ikke er forsikret, og mange av dem havner i fanget på norske utenriksstasjoner.

Jeg har lyst til å bruke litt tid på et poeng om trygdemisbruk. Regjeringen har gjennom endring av flere lover intensivert kampen mot trygdemisbruk. Vår velferdsstats legitimitet er helt avhengig av at misbruk avdekkes og straffes. En del trygdemisbrukere reiser utenlands. Jeg har bare lyst til å understreke herfra at det er viktig at den adgangen og plikten man ved lovverket har til å melde fra ved berettiget mistanke om trygdemisbruk, brukes.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 1.