Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 40 minutter, og at taletiden fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tor-Arne Strøm (A) [11:48:38]: (ordfører for sak nr. 5): Komiteen er enig om at fredede bygninger representerer en meget viktig del av vår kulturarv. Mange av disse fredede bygningene er i privat eie. Det kan være litt av en utfordring å vedlikeholde disse bygningene. Det ville være nesten umulig uten et stort privat initiativ for å bevare dem. Eierne har stor kunnskap og gjør en betydelig innsats. Vi ville være kommet mye kortere i kulturminnearbeidet uten dem.

Med bedre tilskuddsordninger mener vi at tilskudd til eierne kan være mer treffsikkert enn en generell fradragsordning. Tilskudd kan settes inn der behovene er størst og gir best resultater.

Riksantikvaren har sluttført en tilstandsvurdering av de fredede eiendommene og har derfra et godt kunnskapsgrunnlag, som kan bidra til at tilskuddene blir brukt på en optimal måte.

Det er også slik at Miljøverndepartementet lenge har arbeidet målrettet for å skape bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for eiere av fredede bygninger. Den økonomiske situasjonen er bedre enn noen gang. Riksantikvarens budsjett har økt med 70 pst. siden 2005, og en større andel har gått til å bedre rammevilkårene for eierne. Det er både bra og viktig.

Miljøverndepartementet er i gang med å vurdere en modell for å sikre årlige vedlikeholdstilskudd til eierne av fredede bygninger – som jeg sa litt om innledningsvis – som har kommet opp på et ordinært vedlikeholdsnivå. Formålet med ordningen skal være å stimulere eierne til et løpende vedlikehold.

Jeg vil også nevne at regjeringen i forbindelse med finanskrisen i 2009 bevilget 223 mill. kr i sysselsettingsmidler, som ble øremerket til innsats på kulturminnefeltet. 76 mill. kr av dette gikk til eiere av fredede bygninger – og det er ikke lite penger i en slik situasjon.

Regjeringen har de senere årene styrket Kulturminnefondet betydelig.

Det som er veldig positivt, og som er veldig bra, i tillegg til alt som er gjort, er at Miljøverndepartementet, sammen med Byggenæringens Landsforening, etablerte en nettportal i 2010. Portalen, som er under utvikling, skal sikre eierne av bl.a. fredede bygninger god og gratis informasjon om vedlikehold, materialbruk, håndverkere med spesialkompetanse osv. Miljøverndepartementet har ikke bare bidratt med økonomiske ressurser, men også med kunnskap og kompetanse. Det er viktig at vi har gode og solide håndverkere for å ta vare på denne verdien.

Så helt til slutt vil jeg understreke at riksantikvaren er opptatt av å skape forutsigbarhet for eiere av fredede bygninger. Direktoratet har de senere årene arbeidet mye med å etablere en god dialog med eierne, kartlegge tilstanden til bygningene og iverksette nødvendige tiltak – dette for at det langsiktige mål om at alle fredede eiendommer skal opp på et normalt vedlikeholdsnivå innen 2020, kan oppfylles. Og vi håper at denne målsettingen kan nås.

Jeg legger med dette fram innstillingen, slik den foreligger.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:52:21]: (ordførar for sak nr. 4): Som representantane bak forslaget i sak nr. 4 viser til, er freda bygningar ein viktig del av landets kulturarv. Nærmare 5 850 bygningar i Noreg er freda etter kulturminnelova, og eit fleirtal av desse kulturminna er privateigd.

Myndigheitene pålegg eigarar av freda bygg eit ansvar og ei lovfesta plikt til å vedlikehalde dei freda anlegga. Freda bygningar er altså pålagde ei rekkje krav og avgrensingar som gjer at vedlikehaldet av desse bygga blir svært kostbart, og i dag eksisterer det få offentlege incitament som oppmuntrar til jamt og godt vedlikehald av freda bygg, som er ein føresetnad for å bevare desse for framtida.

Samtidig er det også slik i dag at det er eit viktig og godt samarbeid mellom private aktørar og det offentlege kulturminneapparatet. Av aktuelle tiltak som blir foreslåtte i representantforslaget, er:

• rekneskapslikning av freda bygg

• nasjonalt fritak for eigedomsskatt

• redusert likningsverdi for freda bygg

• betre tilskotsordningar for ordinært vedlikehald

• styrking av Norsk kulturminnefond og tilskotsordningar gjennom riksantikvaren

Innanfor dagens system bidreg Miljøverndepartementet i ein viss grad med økonomiske ressursar samt kunnskap og kompetanse.

Statsråden skriv til komiteen at departementet i tillegg vurderer ein modell for å sikre årlege vedlikehaldstilskot for dei freda bygga som treng eit ordinært vedlikehald. Fleirtalet i komiteen reknar med at departementet arbeider vidare med å finne framtidsretta løysingar for desse freda bygningane.

Det er brei semje om at det er behov for å gå gjennom gjeldande rutine for tilskotsordningar, herunder rollefordelinga mellom riksantikvaren og Norsk Kulturminnefond med sikte på enklare og klarare tilskotsreglar, slik at ein sikrar størst mogleg effekt av midlane i arbeidet med å rehabilitere og vedlikehalde alle våre freda bygg. Freda bygg som blir bevarte og kan nyttast i ein eller annan samanheng, er den beste garantien for at framtida skal forstå fortida og datidas bygningar.

Så nokre ord om Framstegspartiets merknader i denne saka. Som tidlegare nemnt er freda bygningar pålagde ei rekkje krav og avgrensingar som gjer at vedlikehald av desse bygningane er særleg kostbart. I dag eksisterer det ingen gode offentlege incitament som oppmuntrar til jamt og godt vedlikehald av desse bygga. Snarare opplever mange at dei på toppen av den innsatsen dei legg ned for å ta vare på kulturarven, også må betale skatt på denne eigedommen.

Framstegspartiet ønskjer å gi eigarane av freda bygg betre moglegheit til å ta vare på og vedlikehalde desse bygga. Betre ordningar vil truleg også ha ein gunstig effekt for eigarens motivasjon til å ta vare på desse kulturskattane.

Framstegspartiet meiner at det er uakseptabelt å bandleggje privat eigedom og bygningar gjennom freding til glede og nytte for fellesskapet, utan at det blir kompensert og lagt til rette slik at eigaren ikkje blir økonomisk skadelidande grunna slik freding.

Også Norsk Kulturarv gjer krav på at det blir gjeninnført momsfritak for restaurering av freda og verneverdige anlegg som verktøy, for å klare å nå målsetjinga om å komme opp på eit akseptabelt nivå innan 2020.

Til slutt vil eg ta opp forslaget frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti i sak nr. 4.

Presidenten: Representanten Oskar J. Grimstad har tatt opp det forslaget som han refererte til.

Nikolai Astrup (H) [11:56:14]: Kulturminner er en viktig del av vår felles kulturarv, og det er Høyres oppfatning at fellesskapet må legge til rette for at landets kulturminner ivaretas på en best mulig måte.

Gjennom historien har det vært enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn som har ivaretatt byggverk og minnesmerker som i dag er en del av vår kulturarv. Det er disse menneskene og miljøene som i fortid, nåtid og fremtid utgjør den fremste drivkraft i å opprettholde kulturminnene over hele landet, og det må være i fellesskapets interesse at det offentlige legger best mulig til rette for dem – og langt bedre enn i dag.

En svært stor andel av landets kulturminner er i dag i privat eie. Det er viktig at vi som sitter i dette huset, anerkjenner den innsatsen private eiere gjør for å ivareta vår felles kulturarv, ofte under krevende forutsetninger. Å vedlikeholde og ta vare på fredede bygg og kulturminner krever store økonomiske ressurser, bl.a. som følge av de krav og begrensninger som myndighetene pålegger eierne.

I dag eksisterer det ingen offentlige incitamenter som oppmuntrer til vedlikehold av fredede bygg. Resultatet er at viktige kulturminner forfaller mange steder i landet.

Mange eiere av fredede bygninger har store utgifter til løpende vedlikehold, vedlikehold som i mange tilfeller krever spesialkompetanse innenfor tradisjonelle håndverksfag. Som en tilleggsutfordring opplever mange å bli ilagt betydelig eiendomsskatt og formuesskatt av bygg med begrenset anvendelighet for eieren.

Eiendomsskatten er, som miljøvernministeren påpeker i sitt brev til komiteen, ikke et statlig anliggende etter at Bondevik II-regjeringen fjernet skatten på fordelen av å bo i egen bolig. Regjeringen har likevel anledning til å vedta et nasjonalt fritak for eiendomsskatt for fredede bygg dersom den ønsker det. Å skyve ansvaret over på den enkelte kommune blir for enkelt i denne saken.

Eiere av mange fredede bygg opplever i mange tilfeller en betydelig ligningsverdi på eiendomsmassen, og risikerer dermed å havne i formuesskattposisjon på aktiva som i realiteten ikke medfører noen inntekter overhodet. Fjerning av formuesskatten, slik statsråd Giske har argumentert sterkt for, kunne selvsagt løst denne utfordringen, men i påvente av at statsråd Giske får gjennomslag for dette i regjering, ville det hjelpe eiere av fredede bygg å redusere ligningsverdien av fredede bygninger til et minimum.

Regnskapsligning av fredede bygg er et annet tiltak som bør vurderes, og Høyre fremmet et forslag om dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.

De øvrige tiltakene som nevnes i forslaget, er bedre tilskuddsordninger for vedlikehold, styrking av Norsk kulturminnefond og tilskuddsordninger gjennom riksantikvaren. Høyre er fornøyd med at regjeringen langt på vei viser vilje til å imøtekomme disse forslagene og tiltakene.

Vi trenger gode rammevilkår dersom vi skal ivareta vår felles kulturarv. Det har vi ikke i dag. Vi skylder dem som står på hver eneste dag for å ivareta kulturminner og fredede bygg på vegne av fellesskapet, å legge til rette så godt vi kan. Og vi kan bedre enn det regjeringen har vist så langt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:59:14]: Jeg har hatt gleden av i en del år å ha bodd i et fredet hus i den bydelen i Norge med høyest tetthet av fredede bygg, nemlig i Kongens gate på Kalvskinnet i Trondheim. Det er jo for øvrig den beste byen i Norge også. Thomas Angells stuer fra 1770 ble opprinnelig oppført for kvinner som hadde falt i armod, men der endte altså jeg opp noen år likevel. Bygget som ble fredet i 1927, var et veldig lærerikt sted å bo. Slike bygg lever, de er organiske konstruksjoner, de knirker, de flytter litt på seg, de reagerer på omgivelsene, de krever helt spesielt vedlikehold og oppmerksomhet. Jeg tror de aller fleste som eier og bor i sånne bygg, ser på det som en stor glede og et privilegium. Jeg gjorde i hvert fall det, selv om jeg bare var leieboer. Derfor mener jeg at Norge trenger ordninger som stimulerer til jevnt vedlikehold av denne typen bygg. Det er viktig for å forhindre forfall og svært dyre skippertak. Derfor er jeg også enig med departementet i at man bør vurdere vedlikeholdstilskudd til bygg som trenger ordinært vedlikehold.

At man stimulerer til bruk av sånne bygg, er ofte det beste vernet også, og det er også en forutsetning for at disse kulturminnene kan gi innsikt, opplevelser, identitet og tilgang til vår felles kulturarv. Det var også en bonus med å bo i dette bygget at det stadig kom mennesker innom som en del av byvandringene i Trondheim. Det forutsatte bare at jeg hadde det ganske ryddig på kjøkkenet.

Det rød-grønne flertallet har bidratt til å styrke Norsk Kulturminnefond betraktelig de årene vi har styrt, og avkastningen fra fondet er nesten doblet siden de rød-grønne tok over. I tillegg er det opprettet en møteplass for eiere, håndverkere og produsenter av produkter og materialer for fredede bygg. Riksantikvaren mener jeg også gjør en veldig god innsats for å få en bedre dialog med eiere av fredede bygg, kartlegge tilstanden og iverksette tiltak.

Kulturminnefeltet har også mange utfordringer, og det er jeg veldig glad for at hele komiteen engasjerer seg i. Ofte utgjør kulturminner en viktig del av et større miljø- og landskapsbilde, og det må ses under ett. Selv om noen mener det er litt rart, mener jeg det er helt naturlig at det er Miljøverndepartementet og vår komité som har ansvaret for feltet. En skal heller ikke se bort fra at framtidige følger av globale klimaendringer også får en del å si for kulturminnepolitikken. En rekke bygg og andre viktige kulturminner vil påvirkes av endret klima, endret vær og endret temperatur osv. Derfor er det som sagt helt naturlig at det er Miljøverndepartementet og vår komité som har ansvaret.

Enda viktigere er det at hele det politiske Norge er samlet om målsetningene for kulturminnepolitikken. Det er viktig for bevaring av kulturarven vår, og det gir en forutsigbarhet som er veldig god, og som har vært der nå i mer enn seks år. Det gir en langsiktighet for alle dem som forvalter dette ansvaret, ikke først og fremst underliggende etater og myndigheter, men alle disse menneskene som eier disse bygningene og disse kulturminnene.

Men jeg mener at mer debatt trengs. Det oppfatter jeg at en samlet komité også gjør. Jeg har stor forståelse for forslaget om å fremme en ny stortingsmelding om kulturminnevern, og derfor er jeg også veldig glad for at statsråden i dag kunngjør at han kommer til å fremme en ny stortingsmelding om kulturminnepolitikken. Det mener jeg er bra.

Erling Sande (Sp) [12:03:22]: (leiar i komiteen): Representantforslaget tek opp ei viktig sak. Senterpartiet er oppteke av at vi har plikt til å forvalte kulturminna sånn at dei komande generasjonane òg får glede og kunnskap av dei. Kulturminna er ei eineståande kjelde til innsikt, identitet, oppleving og næring, og kulturminne er eit felt som fortener å bli lyfta. Freda bygg er ein viktig del av dei samla kulturminna våre, og Senterpartiet er oppteke av gode ordningar for dei som har ynske om å ta vare på freda bygningar.

Regjeringa auka budsjettet på dette feltet for å snu ein negativ trend, og så er det, som representanten Serigstad Valen peikte på, framleis store utfordringar som vi i fellesskap må sjå på. Ein har sett i verk ei rekkje tiltak for å betre tilstanden for norske kulturminne. Eg vil særleg peike på at private no får kompensasjon for utgifter til arkeologiske arbeid. I tillegg kjem det ein oppdatert gjennomgang av tilstanden til freda bygningar i privat eige, og dialogen mellom eigarar av freda bygg og myndigheiter blir styrkt.

Lat meg bruke resten av innlegget mitt til å lyfte fram to flotte døme som begge er viktige kulturminne, som er forteljingar frå vår historie, og som begge forhåpentlegvis vil stå på UNESCO si kulturarvliste om ikkje så lenge.

I Hyllestad, ei bygd ytst i Sognefjorden, finn vi ein lokasjon med ein produksjon som blei ein viktig reiskap i mange hushald rundt om i Europa på 700-talet. Avslagshaugar av sundbrotne og mislukka kvernsteinar og merke etter hogging i bergveggar fortel om ein storindustri. Med sine 27 km² er kvernsteinsbrota i Hyllestad eitt av landets største fornminne i utstrekning. Via Bergen blei steinar sende vide omkring, m.a. til Danmark, Sverige og kontinentet, og dei havarerte skipslastene – det var dei steinane som ikkje blei sende vide omkring – viser farleia for utskiping av Hyllestad-steinen. Langt det største funnet, med 505 kvernsteinar, blei gjort i Alversund i 1990. Men òg lenger sør og på Sørlandet er det funne skipslaster med kvernstein nettopp frå Hyllestad. Andre produkt frå desse steinbrota, f.eks. steinkrossar, ljoresteinar, steinkar, døypefontar og gravheller, finn ein òg vide omkring. Det viser ein veldig viktig del av vår historie og viser den kanskje fyrste storindustrien som vi hadde i landet vårt.

Eit anna viktig kulturminne – og flott kulturminne – er Rjukanbanen. Rjukanbanen er eitt av dei viktigaste enkeltståande objekt i søknaden om at Rjukan og Notodden skal kome på UNESCO si verdsarvliste. Rjukanbanen blei i si tid bygd som eit heilt nødvendig transportsystem. Banen frakta råvarer og produkt inn til den unikt plasserte industribyen Rjukan og produkt frå fabrikkane der og ut i verda. Internasjonale ekspertar på teknisk-industrielle kulturminne framhevar òg Rjukanbanen sin unike verdi som transportsystem.

Jernbaneferjene «Ammonia» og «Storegut» blei freda 9. august 2009, på 100-årsjubileumet til Rjukanbanen, der nokre av oss fikk gleda av å vere til stades. Og i tillegg har Telemark fylkeskommune varsla at resten av Rjukanbanen skal fredast.

Telemark fylkeskommune og kommunane Tinn og Notodden står bak Stiftelsen Rjukanbanen, og planen er at Rjukanbanen skal konsoliderast med Norsk Industriarbeidermuseum. Det er eit solid og godt prosjekt i samarbeid mellom kommunane, fylkeskommunen og riksantikvaren i samband med bevaring av Rjukanbanen. Kommunane, fylkeskommunen og Miljøverndepartementet har lagt inn pengar i dette spleiselaget. Det står framleis att ein bete frå Kulturdepartementet.

Nominasjonsarbeidet for innskriving av norsk industrihistorie på UNESCO si verdsarvliste starta hausten 2010. Dette blei markert ved at Miljøverndepartementet og riksantikvaren inviterte til eit folkemøte på Rjukan. Planen for oppfølging er jo då å sende søknaden til komiteen i Paris i januar 2013, sånn at Rjukan/Notodden kan bli verdsarv i 2014. Den søknaden vil bli styrkt dersom òg Rjukanbanen blir tilførd midlar til formidling, som er Kulturdepartementet sitt hovudbidrag. Eg håper at miljøvernministeren vil ha ein dialog med kulturministeren på dette feltet, sånn at vi får den nødvendige satsinga og får lyfta fram desse UNESCO-kandidatane våre til den merksemda som dei fortener.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:08:27]: St. meld. nr. 16 for 2004–2005 Leve med kulturminner som ble lagt fram av daværende statsråd Knut Arild Hareide, er den stortingsmeldinga som kulturminnefeltet styres etter i dag. Kulturmeldingen fra 2005 ga en voldsom vitalisering av kulturminnebevisstheten både i denne sal, i regjering og blant folk flest. Det har vært mange diskusjoner om de vedtakene som ble fattet om kulturminnepolitikken.

Det hadde egentlig vært travle dager for kulturminnepolitikken hvis disse vedtakene skulle vært oppfylt, for innen 2020 skal det årlige tapet av verneverdige kulturminner minimaliseres, fredede og bevaringsverdige kulturminner skal være sikret, og det skal være et ordinært vedlikeholdsnivå. Det skal også være representanter i ulike utvalg, og kulturminner skal være fredet innen 2020. Da blir det travelt, for vi vet at elleve fredede bygninger må settes i stand hver eneste uke hvis vi skal nå 2020-målet. Fra undertegnedes side er det fortsatt et mål at vi skal nå 2020-målet, men det vet vi vil være krevende.

Kulturminnebudsjettet er ikke et budsjett som man skal rope høyt hurra for. Det er små midler, men de blir brukt på en meget god måte. Riksantikvaren sa jo om inneværende års budsjett at eiere av fredede bygninger har grunn til å være skuffet. Men da må man bruke de midlene vi har på en god måte, og det blir gjort. Det blir gjort mye godt ut av små midler, og vi vet at man både innenfor kulturminnefeltet og innenfor andre sektorer tenker alternativt for å være med og styrke kulturminnepolitikken – som å bruke den hjemmelen i eiendomsskatteloven som går på fritak for eiendomsskatt for bygninger som har historisk verdi, eller gjennom andre private initiativ. Man tenker altså kreativt, for man har et ønske om å ivareta kulturminner.

Men det er ikke til å legge skjul på at det var en tøff rapport Riksrevisjonen ga oss i 2009 knyttet til oppfølgingen av kulturminnefeltet. Det var vel ramsalt kritikk. Det må vi ta inn over oss, for det er slik at viktige kulturminner ikke må gå tapt. Det var det denne rapporten fastslo, at de kunne gå tapt, og at det var fare for at de nasjonale resultatmålene som Stortinget hadde satt seg i 2005, ikke ble nådd.

Statsråden varslet i brev av 11. mai 2011 til komiteen at han vil komme tilbake til spørsmålet om kulturminner, enten gjennom en egen stortingsmelding eller på en annen egnet måte.

Kristelig Folkeparti vil gå inn for en egen ny stortingsmelding for kulturminnefeltet, men vi ser at statsråden er på glid. Kanskje kommer det noen signaler i innlegget etterpå, men det som er viktig å vite, er: Når kommer det eventuelt noe? For hvis man ikke vet når, må vi tenke alternativt på andre virkemidler i perioden fram til en ny stortingsmelding. For vi har ikke råd til at kulturminner skal gå tapt, og det er det vi vet skjer. For at kulturminner ikke skal gå tapt, må vi iallfall vite hva vi har, og derfor er kommunale kulturminneplaner veldig viktige. Det har jeg tatt opp med statsråden tidligere, men jeg tror at dette redskapet som vi har i en del kommuner, men som over 280 kommuner mangler, er viktig for å vite hva vi har, og for å kunne ta vare på det. Og når vi vet hva vi har, og så kan ta vare på det, kan folk se det og bruke det. Vi skal leve med kulturminnene, og ved at de er med i vår hverdag, er de en del av vårt fellesskap, vår kultur og vår historie. Det er slik jeg tror vi best tar vare på kulturminnene, men uten at vi vet om dem, er det vanskelig.

Min utfordring til statsråden er at kommunale kulturminneplaner blir et satsingsområde i budsjettet for 2012. Det er små midler, men de gjør mye ut av seg. Kristelig Folkeparti vil støtte slike initiativ.

Trine Skei Grande (V) [12:13:43]: Norge har et ganske privatisert kulturminnefelt. Jeg har mange ganger lurt på, hvis Oslo hadde vært Aten, om vi hadde hatt like mange kulturminner å vise fram hvis alle utgravinger og alle utstillinger skulle vært privatfinansiert, hvis man skulle stille ut historien sin på den måten – en veldig stor andel av kulturminnene, det som er vår felles kulturarv, ivaretas av private eiere.

Problemet er at det som gjennom historien har skapt stor rikdom og flotte kulturminner, ikke nødvendigvis i dag er knyttet til næringsveier som skaper like store inntekter. Det er ikke sikkert at de store gårdene med gamle, flotte hus har det samme inntektsgrunnlaget i dag som den gangen de ble bygd, f.eks. Kanskje har familier fått en historisk arv å ta vare på som det i dag ikke er inntektsgrunnlag for å ta vare på på samme måten. Det er derfor vi i Venstre støtter forslaget som ligger her i dag, om å se på skatte- og avgiftssystemet og hvordan det kan virke stimulerende. Vi har en stor arv å ta vare på, og den jobben må gjøres slik at både stat og eiere føler at de faktisk spiller på lag.

Det vi ser mange steder rundt omkring i landet, er det som vel kan kalles spekulativt forfall, der eiere blir pålagt så store vernerestriksjoner at de ikke ser seg i stand til å ta vare på eiendommen, og lar forfallet gjøre jobben for seg. I hvert fall har jeg, som bypolitiker, rundt omkring i byen mange eksempler på at vernebestemmelser ofte kan framtvinge et sånt spekulativt forfall. Jeg mener det er viktig å ha en plan- og bygningslov som kan hindre det spekulative forfallet, men det er også viktig å ha rause og gode ordninger, sånn at de som blir pålagt et sånt ansvar, faktisk føler at de spiller på lag med noen for å ta det.

Venstre vil gjøre to grep, som det står i vårt program. Det ene er å styrke Kulturminnefondet, som ble etablert under Bondevik-regjeringa, og som vi er ganske stolt over. Vi har fra Venstres side plusset på i hvert eneste budsjett. Kulturminnefondet er en god konstruksjon, som gjør det lettere å ta vare på kulturminner også i privat eie. Så mener vi at man må se på skatte- og avgiftssystemet.

Sjøl om regjeringspartiene i dag ikke stemmer for forslaget, håper jeg likevel at statsråden river ut arket, putter det i lommen og tar det med seg på kontoret til han skal begynne å jobbe med en melding. Det er mange gode innspill fra andre land som har klart å få til gode modeller, for det er ikke sånn at Norge er helt unikt i antall kulturminner. Det er mange andre steder rundt omkring i verden som har betraktelig større tyngde å ta vare på. Det er land som har dramatisk mye mer fattigdom enn oss – f.eks. kan man gå rundt i St. Petersburg og se den enorme jobben det er for et land som egentlig er ganske fattig sammenliknet med oss, å ta vare på kulturminnene i et helt bysentrum – og vi bør ikke være noe dårligere enn de landene når det gjelder å ta vare på arven.

Jeg har forstått det sånn at statsråden sier han skal komme med en melding. Det er vi veldig glad for. Nå får han antakeligvis ordet etter meg, og da kan han kanskje si når en sånn melding kommer, og om han har tenkt å ta med seg forslaget om å se på hvilke stimuli man skal ha for at private som har det ansvaret, faktisk føler at de er på lag med staten når de får et ansvar for å ta vare på noe for fellesskapet.

Statsråd Erik Solheim [12:18:09]: Som Line Henriette Hjemdal sa, bygger regjeringens og Stortingets politikk på en stortingsmelding som Knut Arild Hareide la fram – Leve med kulturminner. Den har lagt et godt grunnlag for det som har skjedd i perioden, og vi har all mulig respekt for det arbeidet som ble gjort av Hareide i den forbindelse. La meg likevel legge til at det er den rød-grønne regjeringen som har fylt opp fondet og instrumentene som der ble dannet. Fondet ble dannet av Bondevik-regjeringen, men er fylt av den rød-grønne regjeringen, og det viser seg vanligvis at det er det å fylle på penger som er det vanskeligste. Jeg ber bare om en viss kreditt for det. I den perioden som de rød-grønne har sittet, er altså bevilgningene til riksantikvaren økt fra 152 til 273 mill. kr. Det var store bevilgninger under tiltakspakken, og jeg har akkurat lagt fram forslag om 45 mill. kr til Bryggen i Bergen. Så selv om jeg er enig med representanten Hjemdal i at akkurat å rope høyt hurra ville være i overkant, kan vi vel i hvert fall heise et bitte lite flagg og si at ganske mye har skjedd de siste årene. Så om ikke et høyt hurra, så kunne kanskje et bitte lite hurra være på sin plass. Og så må vi bruke det som foranledning til å gå videre.

Jeg ønsker å imøtekomme opposisjonens ønske om en stortingsmelding. Jeg mener den bør kunne legges fram enten høsten 2012 eller tidlig på året 2013. Jeg har i alle fall den helt klare ambisjon at dette skal behandles av det nåværende storting, og at den meldingen dermed – på samme måte som Hareides melding la grunnlag for det som skjedde i perioden etter hans tid – skal legge grunnlag for hva som skal skje etter valget i 2013.

Hva skal den inneholde? Jeg har ingen problemer med å drøfte i en sånn melding de forslagene som her kommer om ulike former for skattefritak, men jeg vil allerede nå varsle en betydelig skepsis til dem. Det er da også en type forslag som opposisjonen gjerne kommer med i opposisjon, men som det – med all respekt – når man sitter med makten i Finansdepartementet, viser seg å være betydelig motvilje mot. Grunnen til det er det opplagte, at det å uthule det generelle skattesystemet på veldig mange områder skaper vanskeligheter. Det er et vell av forslag om ulike grupper på ulike områder f.eks. skal ha momsfritak, med veldig gode grunner i hvert enkelt tilfelle, men det viser seg alltid at innfrir man det for én gruppe, vil kravet straks komme fra andre grupper som sammenlikner seg med det. Vi snakker om et område her med betydelige avgrensningsproblemer, og ulempen med å bruke skattefritak framfor å bruke direkte tilskudd er at skattefritak ikke nødvendigvis premierer de bygningene som det er størst grunn til å ta vare på, men gir den største gevinsten der eieren har størst inntekt og dermed størst fordel av skattefritaket. Så det å bruke offentlige midler for å støtte de bygningene det er viktigst å ta vare på – vi kommer ikke til å kunne ta vare på alle bygg i Norge, heller ikke alle bygg i privat eie – er mer treffsikkert. Men jeg har ingen problemer med å drøfte disse spørsmålene i en slik stortingsmelding.

Det jeg anser for det aller viktigste enkelttemaet i en stortingsmelding, er, som flere har vært inne på i debatten, spørsmålet om verdiskaping. Bruk og vern er det beste vern. Ting som vernes på en passiv måte, som bare står der, har nesten aldri noe godt vern. Den beste form for vern er når enten individuelle eiere bruker bygningene og dermed ser seg tjent med å ta vare på dem, eller når de skaper en avkastning for et lokalsamfunn, enten i form av rene penger, f.eks. turistinntekter eller annet, eller i form av stor entusiasme, patriotisme, begeistring og glede over det, som ikke er målbart i penger, men likevel er en veldig viktig verdi. Så dette verdiskapingselementet må være et hovedelement i en sånn stortingsmelding.

Stortingsmeldingen bør også gå inn på en del av de enkeltområdene som det er stor interesse for i Stortinget. Fartøyvern vet jeg at flere av representantene er opptatt av. Til 100-årsjubileet for «Hestmanden», som er det siste gjenværende krigsfartøyet i Norge, er fartøyet nå ferdigstilt, og jubileet vil bli åpnet i Kristiansand – jeg tror det er den 23. september. Fartøyvern er et område vi må se på videre.

Det samme gjelder tekniske og industrielle kulturminner. Erling Sande var inne på Rjukan, Notodden og Odda. Det er viktige satsingsområder framover.

Jeg vil også nevne et annet tema som jeg ønsker å ta opp i denne meldingen, og det er krigsminner. Vi har nå den absolutt siste generasjon mennesker som levde under krigen, og som kan fortelle om den. Etter det vil det å ta vare på minnene fra den gang, også i form av fysiske steder og bygninger og ting som kan fortelle historien om dem, være helt sentralt. Det er også et element jeg ønsker å ta opp i en slik stortingsmelding.

Presidenten: Hvis noen vil be om replikk, finnes det en teknisk adgang til det på hver enkelt pult.

Siri A. Meling har bedt om replikk, etter at innlegget til statsråden ble holdt. Hun får adgang til replikk. Presidenten hadde nesten lyst til å legge til: under tvil.

Siri A. Meling (H) [12:23:42]: Jeg vil bare opplyse om at jeg prøvde gjentatte ganger å trykke for å få replikk, uten at det virket – beklager det.

Jeg regner med at statsråden også er imponert over det mange private eiere legger ned av arbeid og ressurser for å vedlikeholde fredede bygg. Selv om bevilgningene er økt, som statsråden riktig påpeker, er utfordringene veldig store, ikke bare innenfor fredet bygningsmasse, men også på mange andre områder innenfor kulturminner. Når det gjelder å nå disse målene – vedlikeholdsnivået – innen 2020, er det viktig å få frem effektive ordninger.

Så mitt spørsmål er: Ser statsråden at de forslagene som bl.a. er skissert i sakene vi behandler nå, kan være effektive redskap for faktisk å nå disse målene i 2020?

Statsråd Erik Solheim [12:24:49]: Jeg er 110 pst. enig med Siri A. Meling i at den frivillige innsatsen som gjøres av utrolig mange mennesker i Norge, av kjærlighet til den bygningen eller det kulturminnet de har tett på seg – ofte i respekt for tidligere generasjoner som har bygd det opp – er en helt avgjørende forutsetning for å få det til. Vi vil aldri komme dit hen at alt liksom skal skje over de offentlige budsjetter. Uten den gnisten, den «driven», fra enkeltmennesker ville vi aldri klare å få det til – og vi bør gjøre hva vi kan for å stimulere den både i form av penger og selvsagt også i form av ære, anerkjennelse og respekt.

Trine Skei Grande var inne på et vesentlig poeng her: Det er klart at det økonomiske fundamentet, f.eks. for en stor gård, var der kanskje for hundre år siden, men det er ikke der på samme måten i dag. Så det er en svær oppgave å ta vare på – la oss si – et stort våningshus som en gang i tiden kunne finansieres av gården.

Jeg har ikke noe annet svar på det enn at det viktigste er å få treffsikre offentlige virkemidler, slik at de som gjør noe her, får kompensasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:26:16]: Kulturminner representerer store verdier for den enkelte og for samfunnet. Det er derfor viktig å sikre at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer gir grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping.

Eiere av kulturminner forvalter en viktig del av vår felles kulturarv. Gjennom generasjoner har familier, enkeltpersoner og lag tatt vare på byggverk og anlegg, som i dag er en viktig del av vår kulturarv.

Fremskrittspartiet mener at stolte, engasjerte og aktive eiere av kulturminner er kulturminnevernets viktigste aktivum, og at kulturminneloven derfor burde vært utformet med et rettighetselement som åpner for at eieren kan få økonomisk kompensasjon – og incitament – for eventuelle tap vedkommende lider ved at eiendommen fredes, og for de byrder en eventuelt pålegges gjennom økte krav til vedlikehold og skjøtsel.

Nasjonale resultatmål er:

«Nasjonalt resultatmål 1: Det årlege tapet av verneverdige kulturminne og kulturmiljø som følgje av fjerning, øydelegging eller forfall skal minimaliserast og skal innan 2020 ikkje overstige 0,5 prosent årleg.

Nasjonalt resultatmål 2: Freda og fredingsverdige kulturminne og kulturmiljø skal vere sikra og ha ordinært vedlikehaldsnivå innan 2020.

Nasjonalt resultatmål 3: Den geografiske, sosiale, etniske, næringsmessige og tidsmessige breidda i dei vedtaksfreda kulturminna og kulturmiljøa skal betrast, og eit representativt utval av kulturminne skal vere freda innan 2020.»

Kulturminnepolitikken er med andre ord preget av store visjoner, men mye tyder på at Stortingets vedtak i 2005 ikke vil bli innfridd. Riksrevisjonens undersøkelse av hvordan Miljøverndepartementet ivaretar det nasjonale ansvaret for fredede bygninger, påpeker en lang rekke punkter som ikke holder mål, og som står i sterk kontrast til vedtatte mål for kulturminnevernet. Riksrevisjonen påpeker mange punkt som klart utfordrer en slik målsetting – et uhensiktsmessig byråkrati er ett av flere.

I Her og Nå på NRK 1. oktober 2010 sa Trygve Bragstad fra Fortidsminneforeningen at byråkratiet rundt vern og fredning i Norge er så komplisert at selv byråkrater sliter med å forstå systemet.

Fremskrittspartiet er bekymret for at et tungrodd og byråkratisk system knyttet til kulturminneforvaltning kan bidra til at mange unngår å ta tilfredsstillende vare på bevaringsverdige hus og bygninger.

Forslagsstillerne viser også til komplikasjoner og konflikter mellom myndigheter og eiere av Hotel Union i Øye i forbindelse med ønsket om å utvide hotellet. Prosjektet illustrerer konflikter som oppstår innenfor ulike arkitektgrupperinger, der enkelte mener at nye tilbygg til gamle bygg klart må bryte det visuelle utrykket, mens andre er komfortable med at det vernede byggets stil kopieres over i det nye. Denne saken viser klart hvordan praktisering av kulturminnepolitikken til dels er avhengig av enkeltpersoners synspunkter og ideologi. Det er derfor gledelig at statsråden signaliserer at man er villig til å komme med en stortingsmelding i saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.