Anders Anundsen (FrP) [12:06:14]: (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først få lov til å takke komiteen for konstruktivt arbeid underveis i saken og takke Riksrevisjonen for en god og viktig rapport.

Utgangspunktet i norsk skole er at hver enkelt elev skal få en likeverdig og inkluderende og tilpasset opplæring. Det er et prinsipp som det kan se ut til at det syndes en del imot. For å oppfylle retten til likeverdig, inkluderende og tilpasset opplæring skal elever med særskilte behov gis rett til spesialundervisning. Riksrevisjonen mener at retten til spesialundervisning i opplæringsloven § 5-1 er den mest sentrale rettighetsbestemmelsen i loven. De som skal innrømmes spesialundervisning, er de elevene som ikke får et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen.

Problemstillingene som er undersøkt av Riksrevisjonen, er i hvilken grad elever med særskilte behov sikres et likeverdig opplæringstilbud, og i hvilken grad Kunnskapsdepartementet legger til rette for at kommunene tilbyr elever med særskilte behov likeverdig opplæring.

Undersøkelsen avdekker at det er betydelige svakheter i etterlevelsen av saksbehandlingsreglene for spesialundervisning og ved tildeling, planlegging og oppfølging av spesialundervisning.

I dag er det om lag 8 pst. av elevene i grunnskolen som får spesialundervisning. Det er store variasjoner mellom kommunene i andel elever med spesialundervisning, og komiteen er bekymret over det faktum at samtlige fylkesmenn som er intervjuet i undersøkelsen, mener at økonomiske hensyn har betydning ved tildeling av spesialundervisning. Det kan bety at elever som objektivt sett har behov for og rett til spesialundervisning, likevel ikke får det av økonomiske årsaker. Komiteen peker på at en kommune ikke kan avslå krav om spesialundervisning med den begrunnelse at det ikke er midler til det.

Det er sannsynlig at prosessen frem til et enkeltvedtak om spesialundervisning er lang og tung for mange. Etter at denne saken ble lagt frem, er jeg blitt kontaktet av ganske mange foreldre som har mange og ulike historier om lang ventetid og en vedvarende kamp for å oppnå rett til spesialundervisning og deretter å beholde omfanget av den etter at vedtak er fattet.

Riksrevisjonen har funnet ut at 70 pst. av PP-tjenestene har ventetid på mer en tre måneder. 25 pst., altså én av fire, har en ventetid på over seks måneder. I tillegg kommer den tiden det tar før en faktisk søker om spesialundervisning, og tiden etter vedtaket før gjennomføring. Komiteen finner det kritikkverdig at saksbehandlingstiden for sakkyndigvurderingen er for lang, og ber departementet vurdere forslag om lovfesting av maksimal behandlingstid.

Komiteen finner det videre kritikkverdig at det foreligger mangler ved veldig mange enkeltvedtak og individuelle opplæringsplaner. Komiteen kritiserer også den manglende rapporteringen på området. Komiteen mener videre at Kunnskapsdepartementet har et ansvar for å sikre at nasjonale føringer følges opp. I den sammenheng viser komiteen til Meld. St. 18 for 2010–2011 hvor dette til en viss grad er fulgt opp, men komiteen går ikke videre inn i de konkrete punktene i den stortingsmeldingen og viser til behandlingen i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Innstillingen fra komiteen er for øvrig enstemmig på alle punkt.

Jeg lar det nå falle noen ord på vegne av Fremskrittspartiet. For det første er det en stor utfordring at elever som har rett til spesialundervisning, opplever at det er svært krevende å få denne rettigheten oppfylt, ikke bare fordi det tar lang tid, men også fordi de opplever å bli motarbeidet av skolen og kommunen under prosessen. I tillegg har det visstnok blitt et problem at en rettighet som er blitt gitt, nær sagt blir bestridt i det påfølgende skoleåret fordi det er pålagt budsjettkutt ved skolen. Det betyr altså at elever som har fått rett til spesialundervisning, må gå nye runder for å beholde denne retten. Det er etter min oppfatning alvorlig og et brudd på opplæringslovens bestemmelser om rett til spesialundervisning. Foreldre og elever som opplever dette, må ikke gi seg. De må selvfølgelig benytte både klageadgang og fylkesmann, og gjerne også lokale skoleombud eller legge press på statsråden gjennom egne stortingsrepresentanter, for det er nødvendig å opprettholde et fokus på at en rett som er gitt, faktisk skal beholdes inntil retten bortfaller fordi det ikke lenger er behov for denne. Det er ikke akseptabelt at de elevene med størst behov, er de som prioriteres lavest.

Det andre poenget er at en neppe kan løse alle disse utfordringene bare ved å innføre tidsfrister. Det er behov for mer kompetanse og ikke minst mye raskere innsats. For en del år siden adopterte Norge begrepet «tidlig innsats». Hensikten var at en tidlig skulle avdekke behov for særlig tilpasning, og gi elever bistand til å sikre at de fikk fylt opp kunnskapshull og særskilte behov så raskt som mulig, for deretter å bli tilbakeført til ordinær, tilpasset opplæring så fort som mulig. Dette skal selvfølgelig bare gjelde for de elevene det er gjennomførbart for. Det er et mangfold av elever som får rett til spesialundervisning, og det er noen som må ha det gjennom hele skolegangen av helsemessige årsaker. Men alle de andre må tilstrebes tilbakeført i ordinær opplæring. Da er retten til rask gjennomføring helt avgjørende for om det kan bli vellykket eller ikke.

Det er svært alvorlig når en opplever at det heller ikke er tilstrekkelig kontroll med utbyttet eleven har av spesialundervisning. En følger altså rett og slett ikke opp om eleven har det utbyttet som en forventer av spesialundervisningen, og en kan undre seg over årsaken til det.

Det må være en selvfølge at det skal foretas kontroll av effekten spesialundervisningen og opplæringen har. Det må settes målkrav og forventninger til faglig gjennomføring for alle elever som får spesialundervisning, og en må undersøke læringsutbyttet underveis. At kommunene er for dårlige til å følge opp dette, er veldig alvorlig, og det går ut over de mulighetene som disse elevene har.

Til slutt må jeg kommentere kort en årelang kamp som dette hus, egentlig samlet, har ført mot reproduksjon av sosiale forskjeller i skolen. Selv om en har rettet en viss innsats for å forhindre at skolen skal reprodusere forskjeller, ser vi at det fortsatt er den klare hovedregelen. Én av årsakene kan en antakelig finne i at kommunene er for trege til å gi elevene det skoletilbudet de har krav på, for å sikre retten til et likeverdig, inkluderende og tilpasset opplæringsløp. Det er et problem som en må ta ytterligere på alvor i dette hus, helt uavhengig av partifarge.

Marit Nybakk (A) [12:13:31]: La meg først få takke saksordføreren, som også er komitéleder, for et veldig godt stykke arbeid som vanlig.

Så vil jeg si innledningsvis at vi sitter med to dokumenter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har behandlet Dokument 3:7 for 2010–2011, men jeg vil understreke at vi også har hatt til rådighet i store deler av den tiden vi har behandlet Dokument 3:7, også Meld. St. 18, Læring og fellesskap, fra Kunnskapsdepartementet. Og jeg vil vel mene at de viktigste temaene som er tatt opp i Riksrevisjonens dokument, etter hvert er omtalt og behandlet i Meld. St. 18.

Så vidt jeg forstår, men det vil sikkert representanter for kirke-, utdannings- og forskningskomiteen understreke etterpå, er det slik at kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har behandlet, og lagt fram i salen i dag, en liten del av Meld. St. 18, mens det som i stor grad berører de temaene som er tatt opp i kontroll- og konstitusjonskomiteen, vel skal behandles til høsten.

Grunnlaget for vår skolepolitikk er prinsippene om fellesskolen, dvs. alles rett til en tilpasset opplæring i et samordnet felles skolesystem basert på nasjonale standarder og jevn fordeling av ressurser, med lokale variasjoner og ivaretakelse av elevenes individuelle og tilpassede behov. Fellesskolen er også en møteplass for barn fra ulike miljøer, etniske grupper og sosiale lag. Dette er helt vesentlig i et stadig mer mangfoldig samfunn – eller for å sitere de aller første setningene i Meld. St. 18, Læring og fellesskap, fra statsråd Halvorsen:

«Det norske utdanningssystemet er felles for alle og binder oss sammen. Det er forankret i tradisjoner og felles verdier og skal ruste oss for fremtiden.»

Tilpasset opplæring er de tiltak skolen setter inn for å sikre at elevene får best mulig utbytte av opplæringen. Tilpasset opplæring handler om å skape god balanse mellom evnene og forutsetningene til den enkelte elev og fellesskapet.

Så er det slik at elever som ikke har – eller ikke kan få – tilfredsstillende utbytte av opplæringen, som også saksordføreren understreket, har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1. I inneværende skoleår har nærmere 5 000 elever enkeltvedtak om spesialundervisning. Det er en del unger, det. Det er 8,4 pst. av alle elever.

Før kommunene fatter vedtak, skal det foreligge en sakkyndig vurdering av elevenes særskilte behov. Det skal gjøres av den lokale PP-tjenesten. Utdanningsdirektoratet mener at saksbehandlingstid over tre måneder er for lang tid. Dette sier en samlet komité seg enig i. Departementet deler også det synspunktet i sine merknader til Riksrevisjonens rapport. Det kommer for så vidt også klart fram i Meld. St. 18 at regjeringen vil sette i verk tiltak mot lang saksbehandlingstid. Komiteen ber for øvrig i merknadene departementet vurdere lovfesting av maksimal behandlingstid.

La meg så understreke at det heller ikke i dag er fritt fram for kommunene til å bruke så lang tid de vil. Loven gir elever rett til spesialundervisning, noe som må etableres i løpet av rimelig tid. Det må naturligvis også få konsekvenser for saksbehandlingen.

Dette er altså en rett som er gitt elevene, og jeg vil understreke det som saksordføreren sa, at de som har fått denne retten, må naturligvis få den hjelpen de trenger. Det må ikke være slik at de sakker akterut, og det må ikke være slik at de faller ut igjen, slik at foreldrene må streve på nytt for å komme inn i et vanskelig system. Det skyldes ikke minst at det er veldig viktig at de samme elever etter at de har vært i spesialundervisning en stund, blir integrert i den ordinære, tilpassede undervisningen. Det vil jeg understreke så sterkt jeg kan.

En god del av de svakheter som Riksrevisjonens rapport peker på, er tatt opp i Meld. St. 18. Og som jeg sa innledningsvis, vil størsteparten av den meldingen bli behandlet av fagkomiteen til høsten. I meldingen foreslås det en rekke tiltak for å styrke tiltakskjeden. Kunnskapsdepartementet vil også iverksette programmet Vi sprenger grenser, et tiltak for å øke forventningene, bevisstheten og kompetansen om læring og utvikling til elever med større sammensatte lærevansker og utviklingshemninger.

Som jeg sa, siden meldingen og dokumentet kom nesten samtidig, vil de viktigste temaene knyttet til dokumenter fra Riksrevisjonen bli behandlet av fagkomiteen. Det er kirke-, utdannings- og forskningskomiteen som må foreslå de konkrete tiltakene og legge fram konkrete forslag. Det er ikke kontroll- og konstitusjonskomiteens ansvar eller oppgave.

Helt til slutt: Målet må fortsatt være at flest mulig elever skal tilbys undervisning innenfor den ordinære, tilpassede opplæringen. Å møte alle elever med respekt innebærer å legge til rette for at alle elever opplever skolehverdagen som meningsfull. Det vil si at opplæringen skal være tilpasset den enkelte elev. Meld. St. 18 er et viktig dokument i så måte og en god oppfølging av Riksrevisjonens dokument.

Elisabeth Aspaker (H) [12:20:06]: Saksordføreren har på en god måte redegjort for sakens innhold. Det er vel ingen tvil om at Riksrevisjonen har påpekt – og har – ganske mange kritiske merknader til hvordan spesialundervisningen fungerer i dag, eller rettere sagt ikke fungerer.

Tatt i betraktning de over 50 000 elevene dette angår hver dag, og de store midlene, anslagsvis 6–8 mrd. kr, som bevilges til dette formålet, må det være rett å si at Riksrevisjonens gjennomgang er nyttig og viktig, og at den har vært helt nødvendig.

Det er et stort tankekors at skolen i så stor grad bidrar til å reprodusere sosiale forskjeller. Det har lenge vært et viktig politisk mål å sikre skolen muligheter til å utjevne sosiale forskjeller, slik at elevenes bakgrunn, historie og ballast ikke skal være avgjørende for den muligheten de skal ha til å strekke seg og til å kunne oppnå maksimalt utbytte av den opplæringen de tilbys. Retten til individuell opplæring og spesialundervisning er derfor avgjørende viktig for å sikre at barn får så like muligheter som overhodet mulig i livet sitt.

Riksrevisjonens påpekninger viser at vi dessverre ikke har lyktes i tilrettelegging av spesialundervisningen i den grad vi burde. Flere har vært inne på at om lag 8 pst. av elevene i grunnskolen får spesialundervisning. Riksrevisjonen har jo på nytt dokumentert det vi vet, at omfanget av spesialundervisning varierer på en uforklarlig måte mellom kommuner, og at det tydeligvis er svært ulik praksis, til tross for at elevene i utgangspunktet er utstyrt med de samme rettigheter. Det er en utfordring at kommunene tolker, forstår eller anvender loven så forskjellig.

Riksrevisjonen viser også at ulikhetene bare har økt i de senere årene. Dette er forhold som er alvorlig og betenkelig, og som Høyre derfor mener departementet må gå nærmere inn i.

Opplæringsloven er klar på at en kommune ikke kan avslå krav på spesialundervisning ut fra en økonomisk begrunnelse. Dette er en rettighet eleven har uavhengig av kommunens budsjett. Fylkesmennene har likevel påpekt, når de har vært intervjuet av og i dialog med Riksrevisjonen, at de mener å se at økonomiske hensyn har betydning for hvordan tildelingen av spesialundervisningen er. Dette har en samlet kontroll- og konstitusjonskomité påpekt som svært bekymringsfullt, for det betyr at lovens intensjon og den rettigheten elevene har, faktisk ikke er oppfylt.

Riksrevisjonens undersøkelse har også avdekket at saksbehandlingsfristene er urovekkende lange og må sies å være langt utover det som kan karakteriseres som forsvarlig. Når det før vedtak om spesialundervisning skal foreligge en sakkyndig vurdering i regi av PP-tjenesten, og når behandlingstiden for 70 pst. av sakene er mer enn tre måneder og for 25 pst. er mer enn seks måneder, betyr det at mange unger må vente altfor lenge på svært viktig hjelp. Det kan bety at de sitter dag etter dag i klasserommet og ikke har det utbyttet av opplæringen som de skulle hatt. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har merket seg, og sagt seg enig i det, at Utdanningsdirektoratet sier at en saksbehandlingstid på over tre måneder er for lang. Så her er det et stort forbedringspotensial over hele linjen, og her må det gjøres noe.

Så problematisk har komiteen ansett saksbehandlingstiden for å være at man faktisk i samlet flokk har bedt departementet gå inn og vurdere om man bør lovfeste en maksimal saksbehandlingstid. Det må vel kunne karakteriseres som et slags ris bak speilet i så måte.

Det kan være grunn til å spørre om kommunenes internkontrollsystem virker på spesialundervisningens område når svikten i etterlevelse av opplæringslovens bestemmelse om spesialundervisning er så åpenbar. Da må man nesten kunne konstatere at på dette området føres det knapt nok internkontroll i kommunene. Og det er paradoksalt at det må en riksrevisjonsundersøkelse til for å henge bjella på katta og løfte fram denne problemstillingen på den måten det nå er gjort.

Komiteen har også merket seg at det i Riksrevisjonens undersøkelse stilles spørsmål ved om Kunnskapsdepartementet i tilstrekkelig grad har ivaretatt sitt overordnede ansvar for at bruk og videreutvikling av virkemidler bidrar til at elever med spesielle behov gis et likeverdig grunnskoletilbud. Her er det altså grunn til å spørre om ansvaret på flere nivå er ivaretatt på en god nok måte. Jeg vil vise til representanten Nybakk, som har helt rett i at dette problemkomplekset vil Stortinget komme tilbake til i sin fulle bredde til høsten når vi skal behandle de øvrige delene av Meld. St. 18 for 2010–2011, Læring og fellesskap.

Men jeg har lyst til å utfordre statsråden i dag, all den tid det faktisk er en samlet kontroll- og konstitusjonskomité som har stilt seg bak merknaden om å be regjeringen om å vurdere en lovfesting av saksbehandlingstiden, og faktisk be henne om å kommentere hvordan hun tenker seg at departementet og regjeringen kan følge opp den henstillingen fra Stortinget. Her er det åpenbart en lang vei å gå, og det må antakelig kraftigere lut til enn det vi rår over i dag av virkemidler, for å sikre oss at denne viktige retten til norske elever faktisk kan innfris.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:26:54]: Det var berre den uroa som Høgre har for at skulen reproduserer sosiale forskjellar, eg gjerne ville utfordra Aspaker på. Om det var ei reell uro, ville vel Høgre ha jobba for at det blei mindre forskjellar i samfunnet og i skulen? Og då ville ein ikkje ha fremma privatskuleløysingar, som ville føra til at det verkeleg blei store forskjellar i tilboda og dermed reproduksjon av dei sosiale forskjellane. Så eg lurer litt på korleis dette heng i hop – om ein no er blitt einige med dei raud-grøne om at me skal ha ein sterkare offentleg skule, om ein har gått vekk frå dei privatskuleløysingane som verkeleg får fart i forskjellane i Noreg.

Elisabeth Aspaker (H) [12:27:46]: Det var en interessant replikk fra representanten Langeland. Faktum er jo at 97 pst. av norske elever går i den offentlige grunnskolen. Det er også et faktum, hvis en ser på tilfredshetsundersøkelser osv., at private skoler ikke ligger noe tilbake for den offentlige skolen når det gjelder hva slags type oppfølging, opplæring og resultater elevene har av sitt tilbud. Det er kanskje snarere sånn i en del tilfeller at de private skolene og elevene der gjør det bedre enn de i den offentlige skolen. Så jeg tenker at retten til å ha et privatskoletilbud fortsatt skal være der, men vi må konsentrere oss over hele linjen – og i særdeleshet i forhold til den offentlige skolen der 97 pst. av elevene går – for å oppfylle de rettighetene som elevene har, og for å gi dem et tilstrekkelig og godt opplæringstilbud.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:28:40]: Ingen nye tonar altså.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trine Skei Grande (V) [12:29:00]: Jeg har egentlig lyst til å begynne der replikkordskiftet sluttet.

Representanten Langeland burde tatt seg en liten rundtur på noen av de private skolene, som han sier skaper forskjeller. Her i Oslo er veldig mange av de private skolene skoler med høy andel av elever som trenger spesialundervisning, nettopp fordi foreldrene har blitt frustrert over det tilbudet de har fått i den offentlige skolen. Så konflikter mellom foreldre og den offentlige skolen om tilrettelegging av spesialundervisning er faktisk veldig ofte – i hvert fall det jeg kjenner til her i Oslo – en grunn til at foreldre velger en annen skole. Da kommer vi tilbake til foreldres rett til å velge noe annet enn det offentlige, som er den grunnleggende menneskerettigheten som er Venstres utgangspunkt for friskolepolitikken. Det er også et lite varsku om at spesialundervisningen ikke alltid fungerer godt i den offentlige skolen. Det er et varsku om måten vi organiserer den på.

Den katolske St. Sunniva skole har jo vært en av de største muslimske skolene i Oslo i perioder, fordi den er veldig god når det gjelder tospråklighet. Det er en skole som er opprettet for italienere som innvandret til Norge rett etter århundreskiftet. Skolen ble veldig god på det å undervise elever som har norsk som andrespråk – så god at veldig mange foreldre som innvandret til Norge, også med annen språkbakgrunn enn italiensk, valgte skolen fordi den var god på akkurat det. Spesialundervisning er en god innfallsport til diskusjonen om friskoler fordi så mange velger det for elever som har spesielle behov.

Spesialundervisning er jo et felt der vi må strekke oss for å lykkes. Jeg mener at det er mange problemer ved måten vi organiserer det på i dag. Det er ekstremt byråkratisk. Vi har en byråkratisk prosess som for det første bruker fagfolk på papir, og for det andre bare fokuserer på det negative hos elevene. En lærer som ønsker mest mulig ressurser til sin elev – og som virkelig skjønner at eleven trenger hjelp – må vise at eleven trenger mye hjelp, og da må det argumenteres med alt som går galt. Det er en grunnleggende destruktiv tone å bruke overfor elevene, mener jeg.

Det andre er at det tar lang tid.

Det tredje er at for noen foreldre er det en kamp for en diagnose, men for andre foreldre er det en kamp mot en diagnose. Det å tro at det ene eller det andre løser dette, er ikke riktig. Jeg tror at vi ikke skal ha et så sterkt fokus på diagnoser som vi har hatt i spesialundervisninga fram til nå, for av og til har det forkludret hjelpen like mye som det har hjulpet.

Det siste er kompetanse. Venstre har en kampanje nå, der vi i løpet av noen uker skal besøke 700 skoler – og vi er snart i mål. Vi skal ha oppsummering til helga. Det som lærere ofte sier til oss når vi reiser rundt, er at de blir satt til spesialundervisningsoppgaver som de føler de ikke er kompetente til. De er gode lærere i sine fag, men de blir f.eks. tildelt autistiske elever eller elever med andre typer funksjonshemninger som de ikke føler seg kompetente til å jobbe med. Det hjelper ikke hvor god norsklærer du er hvis du ikke vet hva autisme er. Det kompetansegapet er kanskje den aller, aller største utfordringa vi står overfor i spesialundervisninga.

Mange opplever spesialundervisning som stigmatiserende. Jeg har snakket med mange som jeg – f.eks. i min klasse – ikke husket fikk spesialundervisning, men bildet av at man sjøl ikke var god i matte, var noe man hadde med seg gjennom hele utdanninga, på grunn av det året man fikk litt ekstra hjelp.

Da jeg var skolebyråd i Oslo, krevde utdanningsminister Trond Giske at all undervisning av alle minoritetsspråklige elever skulle defineres som spesialundervisning ved enkeltvedtak. Jeg er veldig glad for at vi klarte å stoppe det. Det er med på å stigmatisere og gjøre ting vanskelig, der det ikke er noe grunnlag for det. Det at en unge kan et språk ekstra, er neppe det som skal til for å defineres som grunnlag for spesialundervisning.

Det vi diskuterer her i dag, er jo en riksrevisjonsrapport som er ganske dramatisk, både når det gjelder saksbehandlingsbrudd, og de andre tingene som man påpeker.

Så sa Elisabeth Aspaker at kommunene har dårlig internkontroll. Nei, det er ikke sånn jeg oppfatter det. Når jeg snakker med Venstres kommunestyrerepresentanter, er dette ett av de tallene som de først har på tungen, og som de gjerne vil gjøre noe med. De vet alle sammen om fristbruddene innenfor egen kommune – og kjemper som bare det for å gjøre noe med det. Dette tror jeg er noe som kommunepolitikerne har høyt oppe på dagsordenen, men det er vanskelig å finne de gode løsningene innenfor dagens system.

Venstre har også stilt seg bak dette. Hvis vi skal opprettholde alt i dagens system, må vi nok også ha en tidsfrist, sjøl om jeg ikke tror at det løser problemet. Flere frister og mer byråkrati gjør nok ikke det. Men jeg tror at vi må se på hele måten vi organiserer dette på, og så differensiere mellom dem som trenger litt hjelp, og dem som har et alvorlig handikap – og som trenger en spesialorganisert skolehverdag basert på det. Det er to forkjellige hensyn som her skal tas.

Vi kommer til å oppsummere hva vår besøksrunde til 700 skoler har ført til, til helga. Da skal vi også ha noen gode svar når vi skal behandle meldinga til høsten.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:35:20]: Jeg har tenkt å holde innlegget mitt litt tett opptil det som er komiteens behandling av Riksrevisjonens rapport, men jeg kan ikke la være å kommentere litt med tanke på den generelle debatten om spesialundervisning. Jeg synes det er betryggende at også kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget er opptatt av disse spørsmålene og viser god innsikt i saken, når den er til behandling.

Dette er et stort og viktig og vesentlig tema for veldig mange kommunestyrerepresentanter og alle som jobber i norsk grunnskole. Men det er ikke sånn at utgangspunktet for debatten er at jo mer spesialundervisning jo bedre er tilbudet. Det er oppsiktsvekkende store forskjeller mellom skoler og mellom kommuner når det gjelder spesialundervisning, og det henger sammen med om man lykkes i tilpasset opplæring på et tidlig tidspunkt.

Det som er et tema for denne stortingsmeldingen som skal behandles til høsten, og som regjeringen akkurat har lagt fram, er at vi ser at i Norge får de yngste barna minst spesialundervisning, og de eldste barna får mest. Vi vet hvor avgjørende viktig det er med tidlig innsats for å komme på rett spor igjen i en læringsprosess, og en viktig bakgrunn for denne stortingsmeldingen er ønsket om å kunne snu på dette. Et sentralt forslag er at kommunene og skolene skal – med en gang man ser at det er et barn som har noen spesielle utfordringer – sette i gang med de tiltakene man selv har oversikt over, mens PP-tjenesten jobber med å utrede hva som eventuelt kan være grunnlag for et vedtak om spesialundervisning.

Til denne debatten om privatskoler eller ikke: Ja, det er riktig at omfanget av privatskoler i Norge er lite. Det er rød-grønn politikk. Det er fordi vi avblåste friskoleloven og har konsentrert muligheten for å opprette privatskoler til religiøse eller pedagogiske alternativer. Hvis friskoleloven var blitt gjennomført, hvor alle kunne sette i gang og ha krav på statlig støtte, hadde det vært et helt annet omfang av privatskoler. Hovedutfordringen i et fordelingsperspektiv – og mønsteret i de landene som har store innslag av privatskoler – er at det er ressurssterke foreldre som velger privatskole. Man får en todeling, og dermed større forskjeller i utdanningssystemet.

Nå kan det være ulike grunner til at en del foreldre som har barn med behov for spesialundervisning, søker seg i retning av ulike privatskoler i Norge. Misnøye med tilbudet og at man foretrekker f.eks. Steiner-pedagogikk framfor den pedagogikken som er rådende i grunnskolen, hører jeg ofte som argumenter for det.

Jeg er veldig godt fornøyd med at Stortinget entydig mener at hensynet til de mest sårbare barna i norsk skole skal veie tungt. Det er ikke sånn at kommuneøkonomien skal kunne trumfe det barn har behov for i denne sammenhengen. Jeg er også fornøyd med at kontroll- og konstitusjonskomiteen er så tydelig på at man kommer til å vokte de innvendingene som er kommet fra Riksrevisjonen i dette arbeidet. Jeg tar med meg det som en viktig drahjelp i forhold til hvordan vi skal jobbe videre med dette.

Spesialundervisning er en sentral elevrettighet for de barna, de elevene, som har behov for det. Det er sånn, som flere har vært inne på, at på dette området står vi overfor vesentlige pedagogiske, praktiske og administrative utfordringer. Det er nettopp derfor regjeringen Stoltenberg II i 2007 nedsatte det såkalte Midtlyng-utvalget, som fikk som mandat å gå veldig nøye igjennom det som var situasjonen: hvilken plass spesialundervisningen har i norsk skole, og hva man bør gjøre med de utfordringene man står overfor.

Det er på bakgrunn av denne NOU-en, som ble levert i 2009, at vi nå nylig har lagt fram en melding for Stortinget, der situasjonen gjennomgås og tiltak foreslås. Vi kommer straks tilbake til et kapittel i denne meldingen i dag. Men hovedgrepene, og hovedinnfallsvinkelen til alt dette, handler om et sterkt ønske om å omorganisere Statped sånn at tjenestene fra Statped kommer tettere på kommunene, og at tjenestene fra PP-tjenesten kommer tettere på skolene, dvs. at den kompetansen man sitter på, skal flyttes nærmere skolene og barna som har utfordringer på dette området.

Riksrevisjonens undersøkelse av spesialundervisningen i grunnskolen, som nå er til behandling, har et faktagrunnlag knyttet til oppfølging av saksbehandlingskravene for spesialundervisning i kommunesektoren, som på mange måter gir et rimelig dekkende bilde av det som er situasjonen. Det bygger i stor grad opp under Midtlyng-utvalgets så vel som departementets eget kunnskapsgrunnlag – ikke minst resultatene fra gjennomførte nasjonale tilsyn som departementet har tatt initiativet til. Resultatene fra de nasjonale tilsynene har vært omtalt bl.a. i de årlige budsjettproposisjonene fra regjeringen til Stortinget. Det er imidlertid nyanser i faktagrunnlaget som jeg har lyst til å nevne.

Når det gjelder saksbehandlingstiden i PP-tjenesten, gjennomførte Nordlandsforskning på bakgrunn av et oppdrag de fikk fra Utdanningsdirektoratet en undersøkelse om dette i 2009. Den gir et annet og bedre inntrykk av saksbehandlingstiden i kommunene enn det Riksrevisjonens undersøkelse viser. Departementet har opplyst dette til Riksrevisjonen, og det er grunn for oss til å gå nærmere inn i hva som er årsaken til at vi får ulike svar på spørsmål, selv om spørsmålene er like. Uansett er likevel saksbehandlingstiden og andre forhold som bl.a. undersøkelsen til Riksrevisjonen avdekker, viktige sider ved rettssikkerheten, noe som nødvendiggjør videre oppfølging fra departementet. Jeg vil sørge for at Stortinget blir orientert på egnet måte om oppfølgingen.

Jeg har merket meg at komiteen mener departementet bør vurdere forslag om lovfesting av maksimal saksbehandlingstid. I Meld. St. 18 for 2010–2011 blir det etter en samlet vurdering konkludert med at vi ikke foreslår dette nå. Det handler om at det er vanskelig å sette absolutte frister som ikke er avhengige av nærmere vurdering i den enkelte sak. Kvaliteten på de vedtakene som skal gjøres, er altså også avgjørende viktig i forhold til det videre forløpet.

Men det betyr ikke at det er fritt fram for å gjøre hva man vil. Det betyr at forvaltningsloven gjelder også på dette området. Jeg er rimelig sikker på at vi kommer tilbake til den problemstillingen også når vi skal behandle meldingen i Stortinget. Men jeg er enig med representanten Aspaker, som sier at de formuleringene som står i merknadene fra en samlet komité, må fungere overfor oss og overfor kommunene som et ris bak speilet når det gjelder at Stortinget har ambisjoner om at barn skal få vedtak som er operative, og som gjør at de får den hjelpen de trenger, innenfor det som er en tremånedersfrist. Så jeg er helt sikker på at det kommer til å fungere sånn som jeg regner med at kontroll- og konstitusjonskomiteen har ment at det burde fungere.

Jeg ser for øvrig av kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling at det er bred enighet om at det er grunn til å tro at de foreslåtte tiltakene i Meld. St. 18, Læring og fellesskap, samlet sett vil føre til et bedre tilbud for dem som trenger spesialundervisning. I meldingen foreslår vi en rekke tiltak som vil styrke tiltakskjeden: omorganisering av det statlige spesialpedagogiske støttesystemet, som jeg har vært innom, utvidelse av etter- og videreutdanning for lærere, styrking av skolens vurderingspraksis, digitalt veiledningsmateriell med maler, rutinebeskrivelser og eksempler, foreldreplakat med oversikt over rettigheter og muligheter for brukermedvirkning, og klargjøring av hva som er tillatt assistentbruk.

Siden vi altså har flere muligheter til å komme tilbake til innholdet i selve meldingen, nøyer jeg meg i denne omgang med å si at jeg er glad for at det er så bred enighet om disse spørsmålene i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.