Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hadia Tajik (A) [12:46:35]: (ordfører for sakene nr. 4 og 5): Jeg vil gjerne takke komiteen for konstruktivt samarbeid om innstillingen til kapittel 6 i Meld. St. 18 om læring og fellesskap og innstillingen til Dokument 8:122 S.

Vi har valgt å ta for oss kapittel 6 i meldingen før de øvrige kapitlene, fordi det angår organiseringen av det statlige støtteapparatet, og det har betydning allerede fra høsten av. Vi ser fram til å ta for oss resten av stortingsmeldingen i høstsesjonen.

Heldigvis har vi kommet langt siden loven om «Abnorme børns undervisning» av 1881 og utskillingsparagrafene i folkeskolelovene fra 1889. Disse lovene satte barn med funksjonshemninger og barn med særskilt tilretteleggingsbehov på utsiden av den såkalte normalskolen.

På den tiden var den gjengse oppfatningen at de såkalte abnorme barna ikke hørte hjemme i normalskolen, både av hensyn til skolen, som man mente ikke burde ta seg av andre enn såkalt normale barn, og av hensyn til barna, som man mente ikke ville få noe ut av å være der. Man skilte videre mellom de dannelsesdyktige abnorme barna, som fikk undervisning, og de ikke-dannelsesdyktige abnorme barna, som fikk pleie og omsorg.

I dag er det et mål å ha en skole som er felles og inkluderende, og at opplæringen og undervisningen er likeverdig for alle barn, uansett utgangspunkt, og at barn, så langt det lar seg gjøre, får hjelp der de er. Saken vi behandler i dag, som bl.a. handler om organiseringen av Statped, har en viktig rolle i det arbeidet. I den forbindelse er det viktig at kommuner og fylkeskommuner, skoler og elever får likeverdig tilgang til nødvendig støtte fra Statped, og den støtten må holde høy kvalitet.

Hele komiteen ser behovet for en omorganisering av Statped. Statped skal bli en tydeligere og mer tilgjengelig tjenesteyter. De skal ha den nødvendige spisskompetansen og bidra til kunnskaps- og kompetansespredning, og de skal samarbeide med universitets- og høyskolesektoren om ivaretakelse og utvikling av ny kunnskap.

Dette er mål som komiteen er enig om. Spørsmålet er hvordan målene best kan nås.

Flertallet i komiteen, bestående av regjeringspartiene, viser til at Statped skal organiseres i fire regioner: Nord, Vest, Midt og Sørøst. Opposisjonspartiene er bekymret for størrelsen på region Sørøst. Dette er også en problemstilling som er drøftet i meldingen.

Det er gjort en grundig helhetsvurdering av denne organiseringen. Behovet for spisskompetanse og bredde, fordelene ved å ha samme inndeling som helseforetakene, og det å ha et godt grunnlag for samarbeid med UH-sektoren er noe av det som er vektlagt.

For øvrig vil det også være et avdelingskontor i Kristiansand, og det vil bli lagt til rette for fagmiljøer i Holmestrand og Gjøvik.

Det er viktig for komiteen at fagkompetansemiljøer med høy spesialisering blir ivaretatt. Det er litt ulike meninger i komiteen om hvordan dette best kan bli gjort. Noen fagmiljøer er så små at ansvaret for disse vil bli lagt til et regionsenter som vil ha landsdekkende oppgaver på disse områdene.

Så har det vært en pågående diskusjon om tilbudet til hørselshemmede elever, og det er også framlagt et representantforslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om dette, som blir debattert samtidig. Bakgrunnen er at det er en svært liten og synkende andel hørselshemmede elever i Norge ved de statlige grunnskolene for hørselshemmede elever. Vi er opptatt av at disse skal få et godt tilbud.

I meldingen blir det foreslått å avvikle de statlige tilbudene i Holmestrand, Oslo og Bergen, mens skolen i Trondheim vil bli opprettholdt for å sikre tegnspråkkompetanse, utvikling av læremidler for hørselshemmede og ansvaret for norsk tegnordbok.

Alle medlemmene i komiteen har fått flere henvendelser fra foreldre ved Hunstad skole og representanter for de ansatte, som har delt sine bekymringer. Det er tilbakemeldinger som vi tar på alvor.

Kunnskapsdepartementet har vært i dialog med Bergen kommune og fått på plass en avtale om etablering av et kommunalt hørselstilbud, slik at elevene som har hatt tilhørighet ved Hunstad skole, vil få et godt tilbud når Hunstad blir lagt ned. Framover skal kompetansen på hørselsområdet bygges opp i alle Statped-regioner.

Avslutningsvis vil jeg si at slike omorganiseringer selvsagt alltid må bli fulgt tett over tid for å sikre at man når de ønskede resultater. Jeg legger til grunn at det selvsagt også vil være tilfelle fra departementets side innenfor alle de områder som kapittel 6 angår. Hensynet til elevens læring er det som skal være i sentrum. Også disse elevene har mange muligheter, ikke bare begrensninger.

Tord Lien (FrP) [12:51:46]: Jeg finner vel egentlig grunn til også å takke presidentskapet for at vi faktisk fikk anledning til å behandle denne saken, som ifølge regjeringen hastet litt, og samtidig bruke mer tid på de store, viktige utfordringene når det gjelder spesialundervisning.

Senest i dag la Utdanningsdirektoratet fram Utdanningsspeilet 2011. Trenden er ikke snudd, snarere tvert imot. Vi brukte forrige skoleår 17 pst. av alle midlene i grunnskolen på spesialundervisning. På 8.–10. trinn var det 20,4 pst. En av fem kroner vi bruker i grunnskolen eller ungdomsskolen, bruker vi altså på spesialundervisning. Nå skal vi diskutere hvordan vi kan snu denne trenden når vi behandler resten av saken, men det illustrerer at det vi diskuterer nå, omorganiseringen av Statpeds tjenester, er viktig for mange elever og for ressursbruken.

Siden Utdanningsspeilet kom i dag, synes jeg at vi gjerne kan knytte en kommentar til ett punkt der, nemlig at bare 25 pst. av elevene får omfordelt tid innenfor timetallet. Det tror jeg er en av de tingene vi må se nærmere på til høsten.

Når det gjelder omorganiseringen av Statped, er det slik at det er bred enighet i denne salen om at oppfølging av kommunene krever tung kompetanse – tyngre kompetanse i dag enn før – bl.a. fordi vi har ambisjoner om å nå alle barna. Derfor er vi også enige om at omorganiseringen av Statped i all hovedsak er ønskelig. Jeg synes det er litt trist at man ikke har kunnet komme til full enighet om dette. Det er to forhold opposisjonen, og Fremskrittspartiet, reagerer spesielt på. Det ene var saksordføreren inne på, Hunstad skole. Man sier at nå er det ivaretatt. Jeg er ikke enig i at det er ivaretatt i dag. Når man vet at dette er en gruppe elever som allerede har noen utfordringer, hvorfor har regjeringen valgt først å konkludere med at skolen skal nedlegges, for deretter å gå i dialog med Bergen kommune? Hadde det ikke vært en mer fornuftig rekkefølge, skapt mer trygghet for disse elevene, om man hadde gjort dette i motsatt rekkefølge og startet med dialogen med Bergen kommune, startet med å sørge for at tilbudet ble etablert? Jeg er heller ikke trygg på at den løsningen regjeringen har valgt, er god nok. Jeg mener at dette er noe staten fortsatt burde hatt ansvaret for. Men slik ble det ikke. Jeg håper iallfall at statsråden er villig til å ta kritikk på den prosessen som har vært.

Så til et annet forhold: Da man gjennomførte helsereformen, konkluderte man etter hvert med at Helse Øst og Helse Sør skulle slås sammen. Det trodde jeg for så vidt at alle politiske partier i dag innså var en tabbe. Men nå velger man altså å gjøre det samme med «Statped Størst» – det man etablerer i dag. Den er altså betydelig mye større enn de andre Statped-regionene. Det ser jeg ikke behovet for. Jeg tror at det på den ene siden er viktig å kraftsamle kompetanse, men samtidig er det viktig at det ikke blir for stor avstand fra den enkelte kommune. Det tror jeg blir vanskelig å oppnå med den Statped-regionen som jeg kaller Statped Størst, som skal omfatte hele østlandsområdet og hele sørlandsområdet.

Så en liten bekymring til, som kanskje ikke trenger å være noen bekymring. Kanskje kan vi få avklart dette i dag. For noen grupper er kompetansemiljøene så små at det ikke er snakk om noen regionalisering. Man frykter derimot oppsplitting. Dette gjelder både diagnosene ved ervervet hjerneskade og dette med blinde og svaksynte. Jeg håper statsråden kan berolige dem som er bekymret for at disse miljøene skal bli splittet opp, ved å avklare i dag om man fra regjeringens side kommer til å legge til rette for at disse viktige fagmiljøene kan holdes samlet.

Så vil jeg fremme de forslagene Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [12:57:27]: Stortingsmeldingen om spesialundervisning er en svært viktig melding, fordi den angår over 50 000 elever i grunnskolen i tillegg til et stort antall yngre og eldre mennesker med ulik grad av spesialpedagogiske hjelpebehov.

Jeg vil takke saksordføreren for samarbeidet og for en god redegjørelse for den delinnstillingen som vi i dag har til behandling.

Målet om et likeverdig opplæringstilbud pålegger samfunnet en stor forpliktelse til å sørge for at elever med ulike former for spesialpedagogiske hjelpebehov, kan sikres kvalifisert hjelp.

Kapittel 6 omhandler i første rekke innhold og organisering av det statlige spesialpedagogiske støttesystemet Statped, som Høyre vil karakterisere som den kompetansemessige ryggraden for norsk spesialundervisning. Det betyr ikke at Statped alene kan gjøre jobben i forhold til alle som trenger spesialpedagogisk oppfølging i det daglige, men det er her PP-tjenesten i kommunene skal henvende seg når deres kompetanse kommer til kort.

Høyre vil sterkt understreke sammenhengen mellom kvalitativ god spesialundervisning og kompetansebygging i alle ledd – hos Statped, hos PP-tjenesten og hos læreren på den enkelte skole. Dette er en forutsetning for å kunne gi kvalifisert hjelp til de mange som har rett til, og trenger, slik oppfølging for å kunne få best mulig utbytte av opplæringen.

Mange og sammensatte hjelpebehov stiller krav til betydelig spisskompetanse i det statlige spesialpedagogiske støtteapparatet. Dette er et ansvar departementet må ta på særlig alvor, fordi det handler om Statpeds evne til å yte riktig og nødvendig støtte til PP-tjenesten og til oppfølging av enkeltbrukere. Samtidig er det av stor betydning at det legges til rette for en opprusting av PP-tjenesten. Høyre mener det er en grunnforutsetning for å få til en arbeidsdeling der PP-tjenesten settes i stand til å være skolenær og ivareta de mest vanlige typer lærevansker.

Det er i hovedsak bred enighet om den foreslåtte strukturen om regionalisering av Statped. Høyre støtter også satsingen på flerfaglighet, fordi dette betyr at mennesker med sammensatte hjelpebehov i større grad kan få den hjelpen de trenger ved å henvende seg ett sted.

På to punkter skiller likevel opposisjonen og regjeringspartiene lag. Det gjelder for det første antall Statped-regioner, der regjeringspartiene følger regjeringens forslag om å regionalisere Statped etter modell av de fire regionale helseforetakene.

Høyre er opptatt av å sikre kommunene på Sør- og Østlandet best mulig tilgang til Statped regionalt og mener derfor det er riktig å splitte den foreslåtte Statped-regionen Sørøst i to regioner: Statped Sør og Statped Øst. Sørlandet har i dag et etablert Statped-miljø i Kristiansand som det kan bygges videre på for å sikre den flerfagligheten som regionaliseringen legger opp til.

Et annet uenighetstema i saken er nedleggelse av de statlige grunnskolene for hørselshemmede. Få saker har skapt et så stort engasjement som regjeringens forslag om å nedlegge de statlige grunnskolene for døve. Høyre har stor forståelse for den bekymring som hørselshemmedes og døves organisasjoner og mange foreldre har, for at døve barn skal få et dårligere tilbud i fremtiden.

Høyre støtter tanken om at kommuner som ønsker det, og som har forutsetninger for det, skal legge til rette for at døve barn får opplæring i hjemkommunen eller i samarbeid med nabokommuner. Høyre er også fornøyd med den foreliggende intensjonsavtalen mellom staten og Bergen kommune, men vil påpeke at kvaliteten på det kommunale skoletilbudet i stor grad hviler på den kompetansen som ligger hos Statped Vest.

Det er et faktum at tilgangen på spesialpedagogisk kompetanse er en knapphetsfaktor i Norge, og Høyre står derfor sammen med de øvrige opposisjonspartiene om et forslag der man «ber regjeringen inntil videre unngå nedleggelse av statlige grunnskoler på hørselsfeltet for å kunne sikre og opprettholde et kvalitativt godt opplæringstilbud til barn og unge, uavhengig av bosted».

Høyre er opptatt av at vi ikke må kaste barnet ut med barnevannet. Vi kan ikke tillate oss i dag å legge ned statlige grunnskoler for døve når vi ikke vet om barnas hjemkommuner vil være i stand til å gi et minst like godt tilbud som de statlige grunnskolene er i stand til å gi. I dag er ikke det sannsynliggjort at det skal kunne skje.

Omfanget av spesialundervisning er betydelig – i antall personer som har rett til slik opplæring, og i ressursbruk. Høyre mener derfor det er viktig å øke forskningsinnsatsen på dette feltet for å kunne sikre kvalitet og videreutvikle det spesialpedagogiske hjelpetilbudet i takt med brukernes behov.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [13:02:36]: Takk til saksordføreren. Takk for kloke innlegg så langt i debatten.

Som Elisabeth Aspaker understreker, er det to uenigheter mellom posisjon og opposisjon. Jeg skjønner veldig godt denne diskusjonen om antall regioner. Jeg er enig i at Sørøst på mange måter, i mange sammenhenger, er en mastodont, men jeg aksepterer regjeringas begrunnelse for å beholde den. Skulle vi dele den opp, så kunne jeg kanskje tenke meg å dele den i tre – vi kunne også hatt Innlandet som en region.

Den andre uenigheten skjønner jeg mindre av, for den bryter liksom med hele prinsippet her. Her går vi fra en situasjon der vi har statlige spesialskoler, til en situasjon der vi stoler på kommuner i et tett samarbeid med statlige kompetansemiljøer, dvs. Statped. Det er nettopp den nye løsninga der som skal gi den gode nye situasjonen, som skal forbedre situasjonen i forhold til slik den er i dag. Unger flest, og kommuner flest, må jo satse på den løsninga uansett. Så det at vi skulle gjøre et unntak for visse institusjoner i noen få byer – kanskje bare i én by – skurrer for meg i forhold til hovedprinsippet. Det at dette ikke er satt ut i livet ennå, er liksom noe som er helt sjølsagt, og som gjelder stortingsmeldingsinstituttet generelt, for stortingsmeldinger skal sette i gang noen prosesser, skal gi noen føringer for noen prosesser, og så skal alle gode krefter implementere dette etter hvert.

På et vis er det uheldig å dele behandlinga av en stortingsmelding i to. Men samtidig: Vurdert opp mot den mengden innspill og tema for de innspillene vi har fått, så er kanskje ikke denne behandlingsmåten så dum likevel. For det er jo nettopp temaene i kapittel 6 som i særlig grad har engasjert.

Jeg syns – og det tror jeg alle komitémedlemmene syns – at dette har vært en krevende sak, ikke minst nettopp på grunn av at disse innspillene har vært mange, og de har vært veldig kritiske både i form og innhold. Det har blitt brukt ganske sterk språkbruk, både muntlig og skriftlig. Det er greit nok, for all del, men samtidig gjør det det jo litt krevende for en politiker å gå inn i denne debatten. Samtidig har det vært veldig interessant å få et innblikk i disse møtene mellom fagfelt, slik som mellom helse og opplæring, mellom medisin og pedagogikk, mellom spesialpedagogikk og allmennpedagogikk, og ikke minst mellom brukere og fagfolk.

Jeg tror et av hovedproblemene for mange her har vært det som beskrives i en av høringsuttalelsene:

«De statlige døveskolene i dag leverer faglig innhold og kompetanse i verdensklasse – hvorfor ødelegge dette?»

En vet hva en har, en vet ikke hva en får. Når en legger til dette som jeg allerede så vidt har kommentert, at interessegrupper og brukergrupper ofte har en veldig tiltro til alt statlig, og de har en inngrodd skepsis til alt som smaker av kommune. Men som sagt: I dette tilfellet syns jeg det er veldig riktig at nettopp den gruppa elever vi her prater om, også skal komme inn i en normalsituasjon, som går ut på at skole i utgangspunktet er en kommunal oppgave. Mennesket er kommunalt – som det ble sagt på et av de Statped-sentrene som vi besøkte underveis i prosessen.

Det er viktig å legge merke til at de som har gått hardest ut mot dette, f.eks. Døveforbundet, har understreket at de ikke er imot organisering, men de savner noe mer tid og noe mer klarhet omkring det som skal erstatte dette.

Da syns jeg det er gledelig at mens vi har jobbet med denne problemstillinga, mens vi har vært inne i denne høringsfasen, så har departementet fått på plass gode avtaler med kommuner rundt omkring. Den siste, Hunstad skole i Bergen, står i hvert fall for meg fram som en særlig god løsning, som en sjølsagt har brukt noe tid på, men der både stat og kommune har vist velvilje og kommet i mål, og kom i mål før vi hadde denne debatten her i Stortinget i dag. Det setter jeg som sagt veldig pris på. Det viser at det er mulig å sette de gode intensjoner og målsettinger i stortingsmeldinga ut i livet.

Så helt til slutt: Jeg tror jeg jamt over er en dårlig «helse hemmat»- politiker, og derfor bør en høre særlig godt etter når jeg gjør det akkurat nå. Det er knyttet til Øverby kompetansesenter, som på en god måte har blitt nevnt i stortingsmeldinga knyttet til en bestemt spisskompetanse, og som er skrevet om på en god måte i innstillinga her i dag. Slik sett ser jeg fram til at Statped videreutvikler og foredler det kompetansemiljøet, når en skal sette stortingsmeldinga ut i livet.

Johannes Rindal (Sp) [13:08:05]: Når vi i dag behandler kapittel 6 i Meld. St. 18 for 2010–2011, Læring og fellesskap, er det med følgende bakteppe:

Mye fungerer bra, men vi har en systemutfordring siden andelen elever med spesialundervisning øker utover i skoleløpet. De aller fleste får et godt tilbud, men vi har noen strukturer som gjør at ansvar kan skyves på, og det tar ofte for lang tid før elever følges opp.

Som grunnlag har vi bl.a. Midtlyng-utvalgets utredning og Riksrevisjonens rapport om spesialundervisninga i skolen. Sistnevnte har nettopp blitt debattert i denne sal.

Engasjement har vært et stikkord i denne saken. Det har vært mange henvendelser, spørsmål og meningsytringer. Høringa viste også med all tydelighet den bredden som dette fagfeltet engasjerer. Det er et sunnhetstegn og gjør at vi som politikere får et bedre overblikk over saken og kan fatte bedre beslutninger. Det ligger i sakens natur at det er mange følelser knyttet til problemstillingene som blir løftet, og sjøl om ikke alle er enige i noen av forslagene som ligger på bordet i dag, er det et grundig arbeid som ligger bak, og målet er et raskere, bedre og mer helhetlig tilbud til de elevene det gjelder.

For Senterpartiet er dette også en samhandlingsreform. Det handler om en ny og klarere samhandling mellom stat og kommune, mellom brukere, foreldre og det kommunale og statlige støtteapparatet, og en bedre samhandling internt i Statped. Reformen er også desentraliserende ved at kommunene får et tydeligere ansvar for opplæringa, og vi gjør nærskolen til et reelt og godt alternativ for alle elever. Det er etter Senterpartiets syn god politikk, men forutsetter et Statped som har en mer utadrettet rolle enn i dag. Samtidig er det viktig å si at prinsippet om tilpasset opplæring er det grunnleggende, og vi må ta en debatt om forholdet mellom ordinær tilpasset opplæring og spesialundervisning. Det er en problemstilling vi vil komme tilbake til i sin fulle bredde når resten av meldinga skal behandles i høst.

Senterpartiet mener at modellen med et regionalisert og tverrfaglig Statped er fornuftig. Midtlyng-utvalget påpeker at landsdekkende tilbud i dagens struktur har en tendens til å komme de nærmest beliggende områdene til gode. Den nye strukturen skal sørge for at alle regioner har tverrfaglig kompetanse, at spisskompetansen server alle regioner, og sikre alle kommuner og fylker lik tilgang til Statpeds støtteapparat. En av de vanskeligste avveiningene har vært hvordan spisskompetansen skal ivaretas, og det er etter vårt syn slik at sjøl om spisskompetanse administrativt sett blir lagt under et regionalt kontor, innebærer ikke dette nødvendigvis en flytting av fagkompetansen. Det er åpenbart at noen miljøer med spisskompetanse ikke kan splittes opp uten at det går på tvers av intensjonene i meldinga, fordi de da rett og slett vil forvitre. Disse må finne sin plass i den nye modellen og ha et nasjonalt ansvar.

Et av disse fagmiljøene er Øverby kompetansesenter på Gjøvik, som siden 1992 har bygd opp et unikt fagmiljø på ervervet hjerneskade. Øverby gir svært god og nødvendig oppfølging til en mangfoldig brukergruppe med spesifikke behov og har et tett samarbeid med de andre kompetansesentrene og ikke minst med helseforetakene. Høringa viste også med all tydelighet viktigheten av at dette sterke fagmiljøet blir bevart. Det er derfor gledelig at en samlet komité i innstillinga sier at dette fagmiljøet må videreføres.

Dagens debatt og vedtak er en milepæl i et komplekst saksfelt med lang historie og stort engasjement. Tidlig innsats for barn, unge og voksne har vært omdiskutert i årevis, og meningene har vært, og er, mange. Jeg bruker ordet «milepæl» fordi vi etter vedtaket i dag og i høst må fortsette å følge utviklinga tett og gjøre riktige politiske grep også i framtiden. Det heter seg at det som slutter å bli bedre, slutter å være bra, og på dette feltet fortjener de elevene det gjelder, at vi stadig blir bedre.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:12:37]: Denne meldingen berører viktige og sårbare elever i skolen vår, de elevene som av ulike grunner trenger hjelp til å lære og litt ekstra hjelp til å lære. Spesialundervisningen i landet blir endelig satt på dagsordenen, og da vi hørte forrige sak om Riksrevisjonen, viser det seg at det virkelig trengs. Nå har vi mulighet til å gjøre noen grep som sikrer barn og voksne den støtten de trenger for å fungere og for å lære i skolen og i voksenundervisningen. Lykkes vi her, klarer vi å skape en god skole.

I dag skal vi bare debattere kapittel 6 i meldingen. Jeg er til dels enig i den kritikken som kommer til oss i Stortinget om at når vi endelig har mulighet til å se hele spesialundervisningen under ett, velger Stortinget likevel bare å behandle kapittelet om Statped nå, et kapittel som tar for seg hvordan det statlige støtteapparatet skal se ut i framtiden. Kjernen i dette støtteapparatet er Statped og arbeidet som drives der. Statped er et viktig verktøy for å hjelpe elever og veilede kommuner i å tilrettelegge godt for sine elever. Regjeringen foreslår i meldingen en omfattende omorganisering av Statped, fra kompetansesentre spredt utover landet til fire flerfaglige regionssentre. Kristelig Folkeparti støtter denne måten å omorganisere Statped på, og vi tror dette kommer til å føre til en bedre støtte til brukere og kommuner. Det vil også sikre kompetanse og kompetanseutvikling i hele landet.

Men Kristelig Folkeparti er ikke enig i den inndelingen meldingen foreslår, altså i fire regioner etter helseforetakmodellen. Nå må vi ha lært. Det har jo vist seg at dette fungerer særdeles dårlig på helse, og da bør vi ikke gjøre den samme feilen igjen. Den største regionen, sørøst, vil betjene området fra Hedmark til Vest-Agder, med en befolkning på 2,5 millioner mennesker. Senteret vil ha ansvar for 172 kommuner spredt ut over store deler av det vidstrakte landet vårt. Vi kan bare tenke oss hvor mange lærere som sogner til alle disse kommunene. Kristelig Folkeparti er bekymret for om brukerne og kommunene vil få den hjelpen de trenger og har krav på, og at kontakt og oppfølging vil lide på grunn av de store avstandene. Kristelig Folkeparti støtter derfor forslaget om heller å ha fem regioner, hvor man beholder region sør og øst adskilt.

Departementet har vært, og skriver i meldingen at de er bekymret for om Statped sør vil kunne ha et grunnlag for å bygge opp tilstrekkelig med kompetanse på alle feltene et regionsenter trenger. Dette er med respekt å melde en utrolig arrogant holdning. Statpeds senter i Kristiansand har allerede et tett og godt samarbeid med et universitet, Universitet i Agder, og Sørlandet har flere sterke fagmiljøer både innenfor PP-tjenesten og andre tjenester som kan brukes for å bygge opp et nytt og sterkt flerfaglig senter i regionen.

Et annet forslag som ligger til behandling i meldingen nå, men som regjeringen allerede har satt i kraft, er nedleggelsen av de statlige grunnskolene for hørselshemmede. Allerede før forslaget kom til behandling i Stortinget, har tre av de fire døveskolene fått beskjed om inntaksstopp fra høsten av, til store protester fra foreldrene og fra barna selv. Både heltids- og deltidselevene ønsker å beholde dette tilbudet. Flere har tatt kontakt med oss i komiteen de siste månedene. Det er ikke riktig som representanten Hadia Tajik sa, at dette bare gjelder elever på Hunstad skole. Vi har fått henvendelser fra alle de statlige skolene som regjeringen nå ønsker å legge ned. Familiene selv legger vekt på at døveskolene er som oaser – noen har til og med brukt ordet krisesenter – som de kan komme til for å slappe av og føle seg helt inkludert i et fellesskap. De som går på skole i hjemkommunen, sliter ofte både i undervisningen og i det sosiale samværet med de andre elevene. Som Susanne Solbakken sa til Morgenbladet tidligere i vår: Jeg vil heller være vanlig på spesialskole enn spesiell på vanlig skole.

Disse barna trenger et sted hvor de kan kommunisere naturlig med både lærere og medelever. Behovet for denne arenaen ser ut til å øke jo eldre de døve barna blir. Når lek går over til samtale, øker følelsen av isolasjon. Kristelig Folkeparti er bekymret for tilbudet til disse elevene nå som skolene legges ned, både for opplæringen og for dannelsen, som er en viktig del av skolens formål. Når vi i tillegg vet at Statped, som skal bistå kommunene i å bygge opp et tilbud til elevene på hjemskolen, skal gjennom en stor omorganisering, mener vi at det ikke er forsvarlig å legge ned døveskolene nå. Vi støtter derfor forslaget om ikke å legge dem ned.

Trine Skei Grande (V) [13:18:07]: I min tid på Stortinget er nok dette første gangen vi har behandlet en sak delt i to. Jeg er glad for at presidentskapet ga oss den muligheten, sånn at vi kan ha hastverk med det som regjeringa hadde hastverk med, og at vi jobber skikkelig med de viktige, store spørsmålene som ligger i resten av meldinga, og som vi kommer tilbake til til høsten, og som også henger sammen med den debatten vi hadde tidligere i dag om kontrollkomiteens innstilling.

Det aller meste av det som ligger i kapittel 6, som vi behandler i dag, er vi jo enige om, men Venstre støtter opposisjonens forslag om at det hadde vært mye bedre med fem regioner, og vi kommer til å stemme i henhold til det.

Det jeg har lyst til å fokusere på, er integrering av barn ut fra ulike forutsetninger. Vi har gått fra ei tid med mange store spesialskoler, med litt varierende kvalitet og litt varierende motivasjon, til en stor grad av integrasjon i vanlig skole for alle elever uansett bakgrunn. For de aller, aller fleste er det gode løsninger. Men av og til er det sånn at ulike barn krever litt ulike løsninger. Av og til er det godt å ha en spesialskole der man kan slappe av. Som en av de elevene jeg snakket med på en spesialskole, sa: Når man kom tilbake til sin vanlige skole, ble man tildelt en rolle som bajas og bråkmaker, men når man fikk lov til være i et annet skolemiljø, når man fikk skifte skolemiljø, fikk man plutselig en annen rolle som gjorde at det var litt mindre stress å være seg sjøl.

Jeg tror at dette er et aspekt som det er tatt altfor lite hensyn til i organiseringa av spesialundervisning, men som kommer veldig godt til uttrykk gjennom hvordan man har behandlet grunnskoler for hørselshemmede barn.

Det å være døv er noe annet enn å ha et annet handikap. Grunnen til det er at man bruker tegnspråk som hovedspråk. Tegnspråk er et offisielt språk, som norsk og samisk. Det er de språkene vi har i Norge. Da vi vedtok her i denne sal for noen år siden at tegnspråk skulle være et offisielt språk, handlet det om å ta vare på en kultur, å ta vare på et språk, å ta vare på en kompetanse og å ta vare på dannelse innenfor det språket.

Noe av det viktige da man reviderte kommunebudsjettet i Oslo, var at Oslo Venstre fikk gjennomslag for støtte til Døves Kulturdager. Det er ikke mange handikap som har sine egne kulturdager. Det er ikke mange handikap der dette er logisk og fornuftig å ha. Men når det gjelder tegnspråket, har det å formidle den kulturen i det språket, tegnspråkkulturen, en egenverdi og et eget innhold. Derfor skulle statsråden hatt en mye mer rolig behandling av disse sakene og ikke forholdt seg til det å være døv som et hvilket som helst annet handikap – fordi tegnspråket er så spesielt som det er, fordi tegnspråkkultur er så spesielt som det er, og fordi døve barn ofte kan føle seg mer utenfor enn de som har andre handikap.

Det er grunnen til at Venstre var med på å fremme forslaget om å fryse og stoppe nedleggelser. Det betyr ikke at man ikke kan finne gode løsninger på andre måter, men vi har vært alvorlig bekymret for hvordan man skal beholde fagmiljøet, hvordan man skal beholde det fellesskapet som døveskolene har skapt, og hvordan man skal ivareta vedtaket her i denne sal om at tegnspråk skal være et offisielt språk.

SV påstår at mennesket er kommunalt. Jeg vil nok snu på det. Jeg mener at det er borgerne i et samfunn som eier sin kommune, ikke kommunen som eier borgerne. Derfor mener jeg at borgere skal høres på, og de skal ha følelsen av at de eier de fellesskapsløsningene som er. Det er helt klart at den måten man har fart fram på når det gjelder tegnspråkkulturen, når det gjelder døvekulturen, og når det gjelder de døveskolene vi har hatt, har gjort at folk har hatt følelsen av at de eies av kommunen, og ikke at de eier kommunen.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:23:22]: Inkludering er et grunnleggende prinsipp i regjeringens utdanningspolitikk. Målet om inkludering handler om at barn og unge med ulik sosial bakgrunn og med forskjellig etnisk, religiøs og språklig tilhørighet skal møtes i en barnehage og en fellesskole som har høy kvalitet og høye forventninger om læring og utvikling for alle.

Meld. St. 18 handler nettopp om dette. I dag skal vi behandle én del, kapittel 6, som dreier seg om det statlige støtteapparatet, om spesialpedagogisk kompetanse for hele landet, der Statped utgjør en stor del og er en del av en større helhet. Derfor har jeg lyst til å løfte fram det store bildet helt kort innledningsvis.

Meldingen tar for seg den ordinære opplæringen – hvordan skolen og barnehagen skal legge til rette for tidlig innsats, læring og utvikling. Men vi vet at enkelte barn har behov for særlig hjelp og støtte, og derfor legges det opp til tre strategiske grep for forbedringer som gjelder hele opplæringssektoren.

Den første strategien er å fange opp og følge opp, for vi vet ikke på forhånd hvilke barn, ungdom og voksne det er som kan trenge litt ekstra bistand – ikke nødvendigvis alltid i hvert fall.

Den andre strategien er målrettet kompetanse for styrket læringsutbytte, fordi det er en nær sammenheng mellom den kompetansen vi setter inn, og det læringsutbyttet vi får.

Den tredje strategien er samarbeid og samordning for bedre gjennomføring. Det er fordi vi ønsker at den kompetansen som i dag er i Statped og PP-tjenesten, skal tettest på skolene og de enkelte barna som har utfordringene.

Denne meldingen er den første på det spesialpedagogiske området som er lagt fram siden 1998, og som tar for seg hele opplæringsløpet. Det har skjedd store forandringer med hensyn til hvordan vi diskuterer barn og mennesker med spesielle behov. Vi bygde kraftig ut de statlige spesialskolene fra 1951. Så, fra 1969, da Blom-komiteen kom, ble det lagt opp til en størst mulig integrering av flest mulig i ordinære skoler. Fra 1987 fikk man rett til å gå på nærmiljøskolen, og avviklingen av spesialskoler – da mange av dem vi nå diskuterer, ble omdannet til kompetansesentre – skjedde i 1992.

Nå står vi altså med Midtlyng-utvalget. Det er gått 20 år. Vi trenger å diskutere hvordan dette støttesystemet skal bli bedre – fordi noen barn og unge vil ha behov for særskilt hjelp og støtte, fordi lokalt nivå vil ha behov for bistand og kompetanse som de selv ikke har, og fordi Statped har god spisskompetanse og skal bidra videre med det.

Hva blir så det nye Statped? La meg først si at jeg er glad for at det er så bred enighet i komiteen om hovedgrepene i dette. Så er det to områder som man ikke har blitt helt enig om i dette kapitlet. Men la oss være klar over at det store bildet er det bred enighet om, og det er en styrke for alle de barna og ungdommene som i mange situasjoner føler seg særlig sårbare.

Det er enighet om at vi skal lage et regionalt Statped. Det er uenighet om det skal være fire eller fem regioner. Det er to argumenter for at det skal være fire og ikke fem. Det ene er at vi har tett samarbeid med helsevesenet og med den strukturen som helseregionene er inndelt i. Det andre er at innenfor Helse Sør-Øst er det litt ulike kompetanser som gjorde det vanskelig å se for seg hvordan man på en hensiktsmessig måte skulle inndelt i enda en region. Men det vi altså har gjort, er å sørge for at det fins et kompetansesenter i Kristiansand. Jeg er veldig opptatt av at det er en del av den strukturen vi nå foreslår.

Statped står foran en betydelig omorganisering, men ikke nødvendigvis en samlokalisering. Jeg tror det er veldig viktig å se at her er det i utgangspunktet kompetansen vi skal sørge for at det tas vare på rundt forbi. Men jeg er veldig opptatt av at de barna og ungdommene som trenger hjelp mens Statped nå skal legge om til en ny måte å jobbe på og fornye seg på, skal få det underveis, og at prestisjen til det arbeidet som dreier seg om at barn og ungdom skal ha hjelp underveis, ikke skal reduseres selv om en organisasjon er under utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:28:24]: Statsråden snakker om en sårbar gruppe – et begrep hun bruker selv – en gruppe som er avhengig av trygghet. Representanten Aksel Hagen snakket om at man ønsker statlige døveskoler. Jeg tror ikke det er staten som er nøkkelen. Jeg tror det er at man er trygg på det man har. Med statsrådens framlegg til Stortinget skapte man utrygghet. Noe av det man vet at denne gruppen er avhengig av, er nettopp trygghet. I lys av det og i lys av at jeg opplever at statsråden og regjeringen har skapt utrygghet – vi er fundamentalt uenige om hvorvidt disse skolene bør bestå eller ikke, men det får vi leve med – har jeg lyst til å utfordre statsråden på om hun mener at prosessen rundt døveskolene har vært ideell når det gjelder å skape trygghet for foreldrene og for de samme elevene.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:29:36]: Det er mange som føler utrygghet når vi diskuterer Statped og spesialundervisning. Det er fordi manges erfaring har vært at de har slåss lenge for både aksept og hjelp til sine barn. Derfor har vi gjort en stor jobb med å diskutere med veldig mange grupper av brukere av Statped for å skape mest mulig trygghet rundt dette. Stort sett har vi lyktes ganske godt med det. Jeg tror alle har sett at her foreslås det grep som det i utgangspunktet er bred enighet om.

Når det gjelder de statlige døveskolene: Det skal fortsette en statlig døveskole. A.C. Møller kompetansesenter i Trøndelag skal bestå som en statlig døveskole, der elever har mulighet til å ha opphold i et kompetansemiljø. Det er veldig viktig å understreke at det er en satsing for å sikre dette kompetansemiljøet når det gjelder f.eks. tegnspråk, som er avgjørende viktig. Det som var utfordringene i forhold til de andre statlige døveskolene, var at foreldrene i stor grad valgte nærmiljøskolen og kortere opphold i disse statlige skolene. Dermed sto vi i det dilemmaet at de langsomt kunne forvitre.

Jon Georg Dale (FrP) [13:30:57]: Regjeringa vel no å halde på organiseringa etter regionsprinsippet, på same måte som ein har valt for helseregionane. Det vi veit, er at Helseregion Størst – Helse Sør-Øst – har hatt vesentleg større problem med organiseringa enn mange av dei andre helseregionane har hatt.

Då vi var på Statped Vest, sa dei til komiteen at Statped Vest er meir enn stor nok for oss å handtere. Då er spørsmålet: Korleis tenkjer ein, når Statped Vest er stor nok, at ein skal greie å handtere Helse Sør-Øst? Så er det jo ein tilleggsdimensjon oppi dette at reforma knytt til dei regionale helseføretaka er omstridt. Då er spørsmålet igjen: Kva skjer dersom Helse Størst fell, og korleis vil det eventuelt påverke Statped si organisering?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:32:01]: Jeg klarer ikke å gjøre dette til et stort prinsippspørsmål. Vi har rett og slett sett på hva som er hensiktsmessig organisering av Statped. Vi har selvfølgelig sett til hvordan sykehusregionene er inndelt, for det er viktige samarbeidspartnere for mange av dem som er brukere av Statped, og så har vi sett på den kompetansen som er i de ulike regionene. Da har vi ut fra den avveiningen kommet fram til at fire regioner er en rimelig fornuftig måte å organisere dette på. Det henger ikke minst sammen med at hvis vi skulle delt inn i en Helse Sør og en Helse Øst, ville det manglet en del av bredden når det gjelder kompetansen. Det er en faglig begrunnelse, og så er samarbeidet med helseregionene en annen begrunnelse. Så får vi selvfølgelig følge den diskusjonen i forhold til hvordan helseregionene nå kan utvikle seg videre.

Svein Harberg (H) [13:33:09]: Jeg vil følge litt opp i det samme sporet. Det er jo to saker det dreier seg om som det er uenighet om i denne delen av denne saken.

Nå sier statsråden at det ikke er noe prinsipp når det gjelder inndelingen av disse regionene, og at det er en helhetsvurdering. Det er jo litt underlig når så klare tilbakemeldinger ble gitt under høringer – uttalelser med stor bekymring for en så stor region som Sør-Øst blir. En samlet opposisjon har foreslått at en ikke gjør det nå, men statsråden og regjeringspartiene tviholder likevel på den løsningen som er foreslått.

Jeg tror vi kan slå fast at inndelingen av helseregionene har vært mislykket og fungerer ikke. Da lurer jeg veldig på, fordi dette gjelder altså systemer som skal sikre god hjelp til barna våre: Hvilket kort er det statsråden har på hånden som trumfer alle de bekymringene som er kommet, slik at hun fortsatt står på den løsningen?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:34:12]: Det er riktig at det er en del høringsinstanser som har tatt opp dette spesielt og har hatt innvendinger til det. Men vi har hatt enormt mange høringsuttalelser til denne meldingen, og det er ikke sånn at et flertall – på langt nær – har hatt så sterke synspunkter rundt regioninndelingene som det som det gis uttrykk for her.

Så er det jo mye som skiller Statped fra helseregionene. For eksempel: Nesten halvparten av den spisskompetansen som er, befinner seg i dag i Oslo-området. Det er en veldig sårbar kompetanse, som betyr at i et system som er såpass mye mindre enn de helseregionene vi diskuterer, vil det bli – hva skal jeg si – en ubalanse i forhold til hvordan den kompetansen vi har i dag, er fordelt. Det er bakgrunnen for at vi har vurdert det som mest hensiktsmessig å dele det inn nå i fire regioner. Jeg har ikke sett at det er avgjørende viktige argumenter fra dem som har innvendinger på dette, som skulle tilsi at vi omgjør den vurderingen.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:35:27]: Jeg hadde nok ventet at når statsråden om en hel region både gjennom meldingen skriver, og også her gjentar, at man mangler spisskompetanse og ikke har tilstrekkelig bredde i sin fagkompetanse, at det var noe mer begrunnet enn det tynne som er fra regjeringen. Det har vakt stor oppsikt at en region med universitet blir stemplet som en region som har mangel på tilstrekkelig bredde. Det statsråden gjør her, og som mener jeg er en generalfeil, er å sammenligne Helse Sør og Helse Øst. Men hvis hun hadde sammenlignet Helse Sør og Helse Nord, Helse Sør og Helse Midt og sett på regionene og kompetansen fordelt rundt på disse, så ville dette kanskje sett noe annerledes ut. Hvordan forholder kompetansen seg i region Sør i forhold til regionene Nord, Midt og Vest?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:36:27]: Det er argumenter for at Kristiansand-miljøet har kompetanse, og vi synliggjør det ved at det etableres et eget regionkontor i Kristiansand. Det er nettopp for å sørge for å synliggjøre den kompetansen som faktisk er der. Men jeg ville ikke vært så fryktelig fornærmet selv om jeg var fra Kristiansand. Det er avgjørende viktig kompetanse i dette området. Vi skal klare å samarbeide i en region som blir Statped Sørøst. Og vi har gjort en vurdering ut fra helheten i den kompetansen som er, opp også mot de viktige samarbeidspartnerne vi har i Statped. Det er bakgrunnen for at vi har gitt en balansert løsning, men der vi også synliggjør det regionkontoret vi skal ha i Kristiansand.

Trine Skei Grande (V) [13:37:40]: Jeg har lyst til å spørre statsråden litt om kulturforståelse. Litt av poenget i mitt innlegg var å si at en må ha forståelse for at døvekultur og tegnspråkkultur er noe spesielt utover det å ha et handikap. Tegnspråket er en egen kultursfære og skal ha respekt for det.

Statssekretæren til ministeren spurte i et møte med foreldrene: Hva er det som er spesielt med disse barna, da – noe som jeg syns viser manglende forståelse for at det å tilhøre denne kulturgruppen, det å bruke dette språket som morsmål og det å ha dette handikapet faktisk er litt mer spesielt enn mange andre handikap man kan ha, fordi det også er et kulturfellesskap knyttet til tegnspråket.

Deler statsråden statssekretærens uttalelse? Eller har hun forståelse for at det er spesielle utfordringer knyttet til denne gruppen?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:38:45]: Det har både jeg og min statssekretær, som for øvrig har gjort en meget god jobb ved nettopp å være i diskusjon med veldig mange miljøer som jeg ikke har rukket over selv, for å forstå og for å være i dialog om de behovene de har. Dette er en forståelse hele departementet har for dem som er døve, og som har en tegnspråkkultur. Det har i de senere årene blitt anerkjent som et språk, og det har derfor selvfølgelig vært avgjørende viktig for oss å vektlegge at det skulle beholdes, men også ha mulighet til å utvikle seg videre. Det er derfor A.C. Møller i Trondheim kommer til å være et sånt statlig kompetansesenter på dette.

Det er mange som har vært urolige i forhold til denne diskusjonen. De har veldig ofte hatt veldig god grunn til det. Derfor har vi vært i dialog og gjort en så god forankringsjobb vi kunne gjøre, fordi vår intensjon er å styrke tilbudet. Vi har fått en god løsning på Hunstad, og nå regner jeg med at vi kan ta denne diskusjonen videre framover for forbedringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:40:22]: Det var statsrådens svar til meg som gjorde at jeg hadde behov for å tegne meg. Å påstå at dette er fordi noen er fornærmet på vegne av en by, vitner kanskje enda mer om at man ikke har forstått det grepet som statsråden faktisk er med på å la partiene gjøre her i salen i dag.

Det er ingen som er fornærmet på vegne av en by eller en region. Men vi er reelt bekymret for at 2,5 millioner mennesker skal sogne til ett regionsenter – et senter som skal være en støtte til kommuner, til fylkeskommuner, som skal jobbe på individ- og systemnivå, som skal sørge for tilstrekkelig god kompetanse for barn i denne regionen og for den støtten som Statped skal gi til lærere når de skal ta seg av våre barn.

Det er betimelig å spørre statsråden når det står i meldingen, og når man understreker også her, at dette er en region som mangler kompetanse, hvilken kompetanse det er vi mangler: Det må vi fra denne regionen få rede på. Hva må vi ha på plass for at våre barn skal få den gode støtten som de faktisk trenger? Det hadde jeg trodd at en statsråd ville kunne ha bidratt med når man har så tydelige meldinger.

Så til den andre saken som det er uenighet om her. Jo mer jeg jobber med denne saken, jo mer ser jeg at kanskje den største utfordringen for døve barn i den vanlige skolen i dag er at de blir sosialt isolert. Det er veldig mange elever som har understreket hvor viktig dette heltidstilbudet har vært – ikke da de gikk i første klasse, kanskje ikke i andre eller tredje, men i fjerde klasse opplever de å bli isolert, og de har et behov for å kunne være på et heltidstilbud hvor andre snakker samme språk, hvor det ikke bare handler om å tilegne seg akkurat det som kommer fra læreren, men å være med på den samtalen og sosialiseringen som skjer underveis.

Det har gjort sterkt inntrykk på oss i Kristelig Folkeparti. Vi er ikke sikre på om det systemet som nå er lagt opp, er på plass eller vil være godt nok til å ivareta disse elevene. Derfor mener vi at disse skolene burde ha bestått.

Så en digresjon helt til slutt. Jeg må si at når det sendes ut en pressemelding 1. februar fra statsråden om at nå legges disse skolene ned, før Stortinget har fått noen som helst mulighet til å behandle det faglige grunnlaget for dette, viser kanskje det også i all sin bredde at vi har en regjering som ikke har behov for denne drøftingen som de egentlig inviterer Stortinget til.

Svein Harberg (H) [13:43:35]: Bare noen korte kommentarer, som jeg håper ikke skal dra ut debatten. Men det er noe som jeg synes det er viktig å presisere.

Det vises til at det nå har blitt en avtale om Hunstad skole i Bergen. Det er flott. Det ser ut til å være en god avtale. Men litt i forhold til det siste som Dagrun Eriksen presiserte: Denne avtalen er kommet fordi det var en konklusjon på forhånd. Det er ingen som vet om dette var den beste løsningen for denne type undervisning, men fordi det var bestemt at noe skulle legges ned, har det blitt en sånn avtale, som nok er god i forhold til den konklusjonen som var tatt uten at vi har vært med og behandlet det.

Så til regionene, om det skal være fire eller fem. Det vises mye til kompetansen som skal bygges. Vi var på et veldig spennende besøk hos Statped Vest, som driver veldig godt etter det jeg oppfatter, og som var veldig tydelig på at i tillegg til den kompetansen som skal tilbys i oppfølgingen, er det også et arbeid som skal organiseres. Statped skal være en pådriver, de skal sørge for at det organiseres godt, at det samarbeides godt, og det er en tidkrevende oppgave. Statped Vest sier at de har så stor region at de vil bruke mange år på å komme gjennom det arbeidet i sitt område. Da lurer jeg på hvordan statsråden ser for seg at det skal gjøres i den store regionen Sørøst, som altså er mange, mange, mange ganger så stor som det Statped Vest organiserer per i dag. Og som de sa: Det tar nesten for lang tid å komme gjennom hele vår region, som vi skal ta oss av, for det er ikke bare avdelingskontoret som skal løse dette, men også ledelsen i Statped er involvert i et arbeid i regionen. Det kan jeg ikke se er ivaretatt i det hele tatt i noen av de kommentarene og de svarene som er kommet fra statsråden. Kompetansen er én ting. Den skal selvfølgelig bygges, og kan bygges, og er i stor grad til stede, men det er langt mer enn det som skal drives fra disse kontorene. Men jeg registrerer at det er ingen vilje, selv om det liksom ikke var noe prinsipp, til å gå med på å ha en organisering med fem regioner, som ville gitt en langt større trygghet for et godt tilbud.

Aksel Hagen (SV) [13:46:03]: Jeg undrer meg litt over temperaturen i debatten. Det skyldes at i høringsrunden, i våre møter med ulike brukergrupper og fagfolk, har vi oppdaget at vi er inne i et fagfelt, eller fagområder, der det er ulike faglige syn ute og går. Derfor er jeg litt overrasket over at opposisjonen er så overbevist om hva som er en entydig, riktig løsning her, og da tenker jeg på dette med spesialskoler.

Vi vet – nesten uavhengig av hva som er riktig eller ikke – at de fleste unger og foreldre i dag har valgt nærskolen. De ønsker at den skal videreutvikles, foredles, ved at vi får på plass en god PP-tjeneste og ikke minst et Statped-apparat som er sterkere, mer kompetent og nærmere på enn det har vært så langt. Litt da i den forbindelse: Størrelsen på regionene er interessant i seg sjøl rent administrativt, men størrelsen på en region sier jo ingenting om hvor raskt du klarer å få på plass en avtale og godt samarbeid med de kommuner som er innenfor regionen. Det er jo avhengig av hvor stort det faglige apparatet er som nettopp skal kommunisere med kommuner innenfor regionen. Vi kan ikke ut fra størrelsen på regionen nærmest slutte at dermed vil region Sørøst bruke to eller tre eller fire ganger så lang tid på å få på plass en slik avtale som de mindre regionene, de som har færre kommuner innenfor sin region.

Men litt tilbake igjen til dette med spesialskoler. Det blir holdt innlegg her som kan tyde på at vi som tilhører posisjonen, nå mener at ungene gjennom hele året, hele tida, skal være i nærskolen sin og ikke skal ha noen muligheter til av og til å gå ut av nærskolen og møte elever med samme type handikap – eller nedsatt funksjonsevne – som seg sjøl. Det er jo ikke riktig. Det skal absolutt fortsatt være fleksible tilbud som på årsbasis blir deltidstilbud, men som i perioder kan være av typen at du på heltid er sammen med dine, nettopp for å få den vekslingen mellom det som er hovedønsket for de aller, aller fleste rundt omkring i landet vårt, nemlig å være i nærskolen, men av og til kunne få – kall det gjerne – litt avslapping, litt avkobling, litt alternativ hverdag enn det du har i nærskolen. Jeg har all grunn til å tro at de mange gode fagfolk vi har på Statped-sentrene framover, nettopp vil – sammen med kommunene – finne fram til gode, fleksible løsninger på dette, som gjør at brukerne vil synes at vi får på plass et bedre tilbud enn det som er i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:49:34]: Først til den omorganiseringen som vi nå står foran. Det er jo minst to grep som skal gjennomføres her. Det ene er at vi skal samle Statped til én nasjonal organisasjon, og det andre er at vi skal regionalisere. I dag jobber det ca. 1 000 personer i Statped-systemet, og det blir ulikheter i størrelsen på disse regionene. Det er en betydelig omstilling en skal gjøre i måten å jobbe på. Men det er ikke en uoverkommelig omstilling i løpet av en femårsperiode å få 1 000 mennesker til å jobbe litt annerledes enn det man gjør i dag. Jeg har stor tiltro til at de ansatte i Statped-systemet får til dette helt fint. Jeg er bare opptatt av at vi samtidig skal sørge for å ha høyt nivå når det gjelder den servicen som skal gå til kommunene, sånn at det ikke er noen kommuner og noen barn som liksom må betale prisen for at vi får til et bedre system på sikt.

Så skal jeg ikke polemisere noe mer i forhold til hvordan vi skal samarbeide i Helse Sør-Øst. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å finne en god måte å samarbeide på i denne regionen også, til beste for brukerne, og at vi klarer å ta utgangspunkt i den kompetansen som er.

Så til de hørselshemmede. Jeg må si jeg er litt overrasket over at man ønsker å holde et såpass høyt konfliktnivå i denne diskusjonen. Det det til syvende og sist dreier seg om, som representanten Hagen også var inne på, er at vi skal ha én statlig hørselsskole i Trondheim. Vi har diskutert fire hørselsskoler. De andre tre hørselsskolene er i Oslo, Holmestrand og Bergen. I Oslo og Holmestrand har man altså fått til et godt samarbeid med en kommunal hørselsskole. I Holmestrand skulle samarbeidsskolen legges ned, og da har vi stått igjen med én problemstilling, og det har dreid seg om forholdet mellom den statlige og den kommunale hørselsskolen i Bergen. Bergen er en stor by. Bergen er en by med betydelig kompetanse. Det er klart at Bergen klarer å drive et godt tilbud for hørselshemmede når Oslo klarer det – himmel og hav – det er jeg helt overbevist om at kompetente bergensere klarer. Jeg er veldig glad for at vi gjennom denne prosessen har fått til en intensjonsavtale med Bergen kommune som skaper sikkerhet for dem som har vært brukere av Hunstad skole.

Så er det jo ikke sånn at vi har sittet på et kontor og tegnet ny struktur når det gjelder hørselstilbudet. Det er sånn at foreldre velger andre tilbud til sine barn nå enn tidligere. Derfor er det ca. 140 hørselshemmede elever som får særskilt tilrettelagte kommunale grunnskoletilbud, og det er ca. 230 hørselshemmede tegnspråklige som bor rundt omkring i hele landet, som bruker fire ukers tilbud i snitt for å få påfyll for å utvikle sitt språk. Så vil det være noen som likevel mener at de skal være på en statlig hørselsskole. Da vil A.C. Møller fremdeles være den muligheten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.