Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [14:21:20]: (ordførar for saka): Eg vil starte med å gje honnør til forslagsstillarane for at dei er opptekne av denne problemstillinga. Dette er ei viktig problemstilling som me alle er opptekne av, og det er ingen tvil om at barns påverknad i barnevernet bør styrkjast. Derfor er eg glad for at statsråden så tydeleg anerkjenner utfordringane og viser til kva regjeringa har gjort og vil gjere vidare på det området. Slik eg ser det, er me einige i fleire av intensjonane i fleire av forslaga i saka.

For Arbeidarpartiet og regjeringa er det ein grunnleggjande føresetnad for eit godt barnevern å ta vare på barns rettssikkerheit, påverknad og medverknad på ein god måte og i samsvar med barnets beste. Barnets beste er og skal vere det styrande prinsippet. Eit godt barnevern har eit stort mangfald av tiltak og tilbod, med høg kvalitet og god ressursutnytting.

Det er ei styrke for barns påverknad at regjeringa for fyrste gong har gjennomført ei brukarundersøking blant barn og unge over ni år i statlege og private barnevernstiltak, og vil gjennomføre denne årleg. At vår regjering har teke initiativet til å gjennomføre ei slik undersøking, viser at me ynskjer å lytte til barna, og at dei skal få anledning til å evaluere sitt tilbod, og ikkje minst at me skal bruke resultata vidare i arbeidet. Denne undersøkinga er viktig fordi ho gjev oss ein peikepinn på både kva som lykkast, og kvar utfordringane ligg. Brukarundersøkinga viser at dei fleste barn opplever at dei vaksne ynskjer at dei skal ha det bra, og hjelper dei. Men samtidig viser ho òg at barn i for liten grad blir høyrde, og at dei i for liten grad opplever at dei får delta i utarbeidinga av eigne planar. Dette tek me på alvor.

Eg synest det er veldig bra og spennande at det breitt samansette og viktige barnevernspanelet vil kome med konkrete anbefalingar og råd til framtidas barnevern, og at barnas stemme er tillagt stor vekt i dette arbeidet. Eg hadde eit interessant møte i går med Landsforeningen for barnevernsbarn, som gav gode innspel til korleis framtidas barnevern bør vere. Å lytte til barna og til deira interesseorganisasjonar synest eg er svært viktig i vårt daglege politiske arbeid, og det er med på å styrkje oss som folkevalde.

Alle under 18 år som er plasserte i fosterheimar, skal ha ein tilsynsførar. Me er alle bekymra over at det faktiske talet viser at ikkje alle har tilsynsførar. At 800 barn i 2010 ikkje hadde tilsynsførar, kan ikkje aksepterast. Det skal framhevast at Barne- og likestillingsdepartementet i desember 2010 presiserte overfor kommunane deira lovpålagde oppgåve med å oppnemne tilsynsførarar til barn i fosterheim. Det at dei òg har ein god dialog med KS om korleis dei kan forbetre rekrutteringa av tilsynsførarar, er kjempeviktig. Det er ein samla komité som ynskjer ei forbetring på dette området, på lik linje med det statsråden sjølv har uttrykt.

Det er heilt klart at eit tilsyn i ein institusjon eller ein fosterheim der ungane ikkje er til stades, har liten verdi. Det er presisert i forskrift om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjonar for omsorg og behandling at individtilsyn skal skje når barna oppheld seg på institusjonen. At det overordna faglege ansvaret for tilsyn med barnevernsinstitusjonar no er lagt til Statens helsetilsyn, meiner òg komiteen er ei styrking av denne ordninga. Nok eit godt grep gjort av regjeringa.

Ei god klage- og tilsynsordning er svært viktig i barnevernet. Eg meiner det er bra at statsråden òg signaliserer at han vil vurdere nærmare om pasient- og brukaromboda bør gjevast ei rolle i barnevernet tilsvarande Helse- og sosialombodet i Oslo. Dette for å styrkje råd og rettleiing om rettar til barn og unge, foreldre, pårørande og fosterforeldre som er i kontakt med barnevernstenesta.

Eg vil vise til at det er viktig for regjeringspartia at vi høyrer barnas stemme i barnevernet. Å ha medverknad i og påverknad på eige liv i viktige avgjersler som skal takast om livet ditt og framtida di, er kjempeviktig. Påverknad gjev føreseielegheit, og føreseielegheit gjev tryggleik. Me ynskjer òg ei forbetring av barnas påverknad i barnevernet, og eg har stor tillit til at dette blir følgt opp av regjeringa og statsråden.

Til slutt: Når det gjeld omgrepsbruken i barnevernet, har me fått mange tilbakemeldingar frå barnevernsorganisasjonar og fleire om at omgrepa bør bli meir brukarvenlege. Dette er eg einig i, og eg ser fram til at barnevernspanelet, som er breitt samansett, vil kome med forslag til dette. Innspela frå barnevernspanelet må spele ei viktig rolle i den vidare vurderinga av omgrepsbruken i barnevernet og korleis framtidas barnevern bør vere.

Solveig Horne (FrP) [14:26:20]: Som jeg har sagt før, er dette en viktig debatt i denne sesjonen om et viktig tema som denne komiteen har debattert opptil flere ganger. Men et godt tema kan ikke sies for ofte – viss det er et ordtak som heter det.

Jeg vil gi honnør til forslagsstillerne for dette forslaget, for det å styrke barns rettigheter og innflytelse i barnevernet er en utrolig viktig sak, og det er godt å se at det er en samlet komité som står bak flesteparten av de merknadene som ligger i saken. Det håper jeg at statsråden tar med seg.

I går hadde deler av komiteen møte med medlemmer av den tyske familiekomiteen. De kom til Norge for å høre om Barnekonvensjonen og barns rettigheter. Det var et utrolig interessant møte. De var opptatt av barns rettigheter i norsk lovverk, og det er jo slik at Barnekonvensjonen har forrang i forhold til norsk lov. Barns rettigheter er nedfelt, og det skal vi følge.

Så har jeg lyst til å minne om det som fylkesmannen i Troms har gjort med å sende ut brev til alle kommunene i Troms om Barnekonvensjonen og barns rettigheter, for å se om kommunen oppfyller barns rettigheter på den måten som de er lovpålagt å gjøre. Det bør alle fylkesmennene ta inn over seg og følge det som fylkesmannen i Troms har gjort.

Så har vi hatt mange debatter i denne saken. Jeg vil si det sånn at jeg tror ikke vi er uenige om at det er et problem, og jeg tror nok at både statsråden og alle partiene her ønsker å gjøre det beste for barna våre og de barna som trenger hjelp der ute i samfunnet. Men det er nok mer slik at opposisjonen er mer utålmodig enn regjeringspartiene. Saksordføreren var her oppe og snakket om at dette er en viktig problemstilling. Ja, det viser seg at det er problemer der ute. Det sies helt klart i merknadene også at det faktisk er problemer der ute med at barn ikke blir hørt.

Så er det veldig kjekt på slike talerstoler å kunne si og vise til hva vi har gjort. Jeg etterlyser hva regjeringen har gjort. Ingen regjering har hatt så mye penger som denne regjeringen. De har bevilget mer penger til barnevernet, og de skal ha honnør for det. Det skulle bare mangle. Men med fire statsråder på seks år, har ikke denne regjeringen klart å produsere én sak til Stortinget ennå om mer tiltak i barnevernet – uten gjennom budsjettet, ved å komme med mer penger. Så det er bra, men likevel er opposisjonen utålmodig når det gjelder å gjøre andre ting. For det er mulig å gjøre to ting på en gang. Det er mulig å lytte til barna og å gjøre små grep der ute, samtidig som man både har satt ned et barnevernspanel og hatt en utredning om hvordan organiseringen skal være. Fremskrittspartiet ber i hvert fall om at det blir gjort to ting på en gang – og at det må gå an å lytte til disse barna.

Alle partiene her inne har hatt møter med barnevernsbarn, vi har hatt møter med Forandringsfabrikken og fått høre om sterke opplevelser fra ungdommer der ute som ber om å bli lyttet til, ber om å bli hørt.

Etter forrige debatt gikk jeg opp på kontoret mitt, og der var det kommet et brev i posten der det sto:

«Kom på besøk! Hvorfor var ikke barnevernet og besøkte fosterhjemmet for å se hvordan jeg hadde det? Jeg var jo bare alene, jeg hadde jo ikke telefon å ringe med. Jeg kunne jo ikke ringe til barnevernet for å si hvordan jeg hadde det. Jeg turde ikke si ifra, uansett. Jeg var ikke tøff nok, jeg ble og var et svakt barn. Ingen styrke til å redde meg selv.»

Når alle barn har krav på en tilsynsfører, hvorfor skal det være så vanskelig å oppfylle den lovpålagte retten det er å ha tilsynsfører? Barna ber om å få en tilsynsfører som de kjenner, som de kan ha tillit til, og ikke en vilt fremmed person som kommer bare to, tre ganger i året – hvis de er så heldige å få ham et par ganger i året. Det er små ting som det er mulig å gjøre mens vi venter på den utredningen som skal komme i løpet av 2012.

Så er det et par ting til, når det gjelder barnevernsrådgiverne som nå er kommet på Internett. Det er bekymringsfullt, og jeg håper statsråden tar det med seg, for vi kan ikke ha tilfeller der det viser seg at det popper opp flere nettrådgivere som skal råde barn til nesten å dra utenlands for å rømme vekk fra barnevernet. Her er det viktig at barnevernet spiller på lag med familiene og gir de familiene den hjelp og oppfølging de skal ha. Og er det sånn at de er nødt til å ta barna vekk fra foreldrene, så er det viktig med oppfølging av de foreldrene som blir utsatt for det, men ikke minst er det viktig å følge opp det som barna trenger.

Med dette tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet står bak i innstillingen, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:31:57]: Vi hadde en debatt sist uke i denne salen der fokuset var på barn og at barns rettssikkerhet ikke blir godt nok ivaretatt. Det er alvorlig at barn ikke blir hørt. Det er alvorlig at barn står alene i kampen mot systemet, og det er alvorlig at barn og unge føler seg fullstendig rettsløse. Særlig er det alvorlig at det her er snakk om barn som ikke har foreldre som taler deres sak. Det er særlig alvorlig at det her er snakk om barn hvor det er staten som har overtatt ansvaret, men som selv ikke greier å forholde seg til norsk lov.

Det er derfor viktig at Stortinget setter dette på dagsordenen, og det er viktig at Stortinget diskuterer hvordan vi kan styrke barns rettssikkerhet. Det er også bakgrunnen for at Høyre fremmer dette forslaget i påvente av at noe skal skje fra regjeringens side.

I seks år har denne regjeringen snakket om å forbedre barnevernet. Man burde ærlig talt forvente mer. Man burde ærlig talt forvente flere politiske grep etter seks år i regjering enn kun prat og snakk om en fremtidig stortingsmelding. Det er ikke en fremtidig stortingsmelding de barna der ute som ikke får tilsynsfører, de barna der ute som ikke får oppfylt sine rettigheter, de barna der ute som ikke får oppfylt det de har krav på, etterlyser. De etterlyser handling. De etterlyser tiltak.

Vi møter oppegående barn og unge som ikke får ta del i viktige beslutninger omkring deres eget liv, f.eks. de barn og unge som bor på institusjon, og som skal ha en hovedkontakt blant de ansatte. Denne hovedkontakten er den personen som skal stå nærmest i deres liv, den som skal ivareta deres rettigheter, den som skal ivareta deres behov og deres interesser. Felles for de barna vi møter, er at mange har en god hovedkontakt og gode relasjoner til den kontakten, men det er også mange som ikke har det. Og det at barna ikke får muligheten til å være med og bestemme hvem som skal være deres hovedkontakt, er det mange som reagerer kraftig på.

Det er mange barn i dag, vi snakker om ca. 800 barn ifølge oppdaterte tall, som ikke har en tilsynsfører, enda dette storting har vedtatt at alle barn skal ha en tilsynsfører som skal ivareta deres rettigheter, og som skal komme hjem til disse barna for å høre om fosterforeldrene deres ivaretar deres behov og ivaretar deres interesser. At det er så mange hundre barn som ikke får oppfylt den rettigheten, er umulig for oss å forstå. Og at regjeringen må sette ned utvalg og barnevernspanel for å få en endring på dette, er helt uforståelig.

Når en tolvårig jente som i hele sitt liv har bodd i fosterhjem, må ringe til Stortinget for å fortelle at ingen lytter til henne når fosterforeldrene hennes ikke ivaretar det hun mener er hennes behov i hverdagen, når ikke tilsynsføreren lytter til henne, men sitter og drikker kaffe med fosterforeldrene, og hun altså må ringe til Stortinget for å få vite hva hun må gjøre, er det behov for å sette i gang tiltak. Når denne tolvårige jenta som hele sitt liv har bodd i barnevernets omsorg, kontakter sin saksbehandler – etter mye om og men – for å høre hvordan hun skal få kommet seg ut av en situasjon som hun opplever som svært vanskelig, får denne tolvåringen beskjed om å skrive et klagebrev til fylkesmannen. Dette mener Høyre vi er nødt til å gjøre noe med. Derfor foreslår vi en lavterskel klageordning som er laget på barns premisser, som kan gjøre at barn kan nå frem. Barns rettigheter, barns medbestemmelse og barns innflytelse over eget liv er vi nødt til på det sterkeste å ta på alvor. Derfor er det veldig trist at regjeringspartiene i dag stemmer ned forslag som kunne ha ført til konkrete endringer for barnevernsbarna der ute som ikke får ivaretatt sine rettigheter.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:37:25]: Barnevernet er til for ungene. Barnevernet er til for familiene. Dermed blir det også et hovedspørsmål i barnevernspolitikken: Hvordan oppleves barnevernet av dem som nettopp barnevernet er til for?

Barnevernsdebatten har av og til en tendens til å bli et spørsmål om du forsvarer barnevernet, eller om du tar avstand og kritiserer barnevernet. Vi får alle innspill fra mennesker som har ulike opplevelser knyttet til barnevernet, enten det er voksne, foreldre eller unger som er under barnevernet, eller det er fosterforeldre eller andre som har stilt opp for barnevernet på ulike vis. Når vi får den type innspill, og når vi møter den type kritikk, så er det vel lett enten å bestemme seg for at barnevernet har rett, og man forsvarer barnevernet, eller at kritikerne har rett og barnevernet har feil. Debatten er nok langt mer nyansert enn som så.

Jeg tror det er viktig å erkjenne at barnevernet er en sektor i utvikling. Barnevernspedagogikken er et fag i utvikling og har vært det over lang tid. Sånn skal det også være. Barnevernet vil være et annet om ti år, om 20 år, basert på de erfaringene og de kunnskapene vi gjør oss i årene framover – og sånn skal det være. Den ydmykheten tror jeg det er viktig å ha i et så krevende område.

Forslagsstillerne tar opp mange viktige forhold knyttet til et godt barnevern. Innflytelse for den enkelte unge er en hjørnestein i et godt barnevern. Retten til å bli hørt er lovfestet, men den er også avgjørende for å kunne gi den hjelpen som trengs.

Ivaretakelse av de opprinnelige foreldrene, ofte biologiske foreldre, er et annet område som vi nok må si har vært forsømt i mange tilfeller av barnevernet. Det kan ha litt med holdninger og kultur i barnevernet å gjøre, men det har ikke minst med ressurssituasjonen i barnevernet å gjøre. Ikke desto mindre er det sånn at hvis vi lar være å gjøre den jobben, påfører det ofte barnevernet nye utfordringer og mer arbeid gjennom høyere konfliktnivå i årene framover etter at tiltak er iverksatt. Det gjør også situasjonen ofte verre for de ungene som skal hjelpes.

Mangel på tilsynsførere og for dårlig tilsyn er et annet område som berøres i innstillingen. Det er en utfordring å skaffe tilsynsfører til unger i beredskapshjem, som kanskje er der i kort tid, og til alle unger i fosterhjem. Men enten må vi skaffe tilsynsfører til alle ungene med dagens system, eller vi må rett og slett finne et annet system, som gjør det enklere å ha en beredskap, sånn at vi har tilsynsførere til unger stående klare når unger kommer i beredskapshjem og fosterhjem. Vi må altså ha en organisering som gjør det mulig å ha full dekning.

Vi må aldri slutte å diskutere innholdet i barnevernet: rettighetene, innflytelsen og de forholdene som berøres, kunnskapen, kompetansen og alle de forholdene som berøres i forslaget. Likeså må vi ha en debatt om organisering av barnevernet, som statsråden og departementet har satt i gang. Det er varslet en melding om det. Det er prisverdig nok, men den tredje biten i dette puslespillet er at vi heller aldri kan la være å diskutere ressurssituasjonen i barnevernet. Kristelig Folkeparti har foreslått en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Det er prisverdig at statsråden og regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om organiseringen, men det blir aldri skikk på barnevernet og situasjonen i barnevernet med mindre man tar ressurssituasjonen på alvor og kombinerer gjennomgangen og organiseringen med en gjennomgang av ressurssituasjonen og kommer med en opptrappingsplan for å sikre full barnevernsdekning.

Statsråd Audun Lysbakken [14:42:47]: Jeg hadde tenkt å begynne mitt innlegg med å gi honnør til Høyre for å ta opp et spørsmål som vi også brenner for. Når det er sagt, må jeg få legge til at en påstand blir ikke mer sann av å bli gjentatt mange ganger. Det vi nå har hørt mange ganger fra Høyres side, at det ikke skjer noen ting i barnevernet, står i skarp kontrast til det som faktisk skjer. Det er sjelden det har skjedd så mye politisk som det gjør i barnevernet akkurat nå, og det området vi her diskuterer, er ett av de områdene der ting er i endring.

Barn og unge har og skal ha anledning til å si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser om dem og for dem. «Brukermedvirkning» skal ikke være et pynteord i offentlige dokumenter. Det handler nemlig om demokrati i hverdagen, kombinert med godt faglig arbeid. Når man arbeider i et fag som dreier seg om mennesker, er det en absolutt forutsetning for å klare den jobben å høre på de menneskene det gjelder. Derfor må alle offentlige tjenester ha som mål å møte brukere ut fra deres egen kunnskap, ønsker og forståelse av egen situasjon. Det må selvfølgelig også gjelde barnevernet.

Jeg var nylig på besøk på Familiens Hus i Øygarden utenfor Bergen. De er i sitt møte med brukerne – familier, barn – opptatt av at medvirkning skal skje hele veien. Her var det ikke bare samarbeid om familier og barn, men samarbeid med familier og barn. Det er viktige prinsipper som jeg mener må gjennomsyre tjenestene i utøvelsen av sine oppgaver. Spesielt viktig er det i møte med barnevernsbarn, som kanskje er de mest sårbare av alle brukerne av våre velferdstjenester.

Derfor er det så viktig at barn har rett til god og tilpasset informasjon om sin situasjon, om sin bakgrunn, om sin framtid. Hvordan barna opplever tilbudet, er avgjørende for å kunne gi barna best mulig hjelp. Derfor har vi nylig gjennomført en brukerundersøkelse blant over 800 barn i barnevernsinstitusjoner og i statlige fosterhjem. Aldri før har så mange barn og unge evaluert tilbudet sitt. Det er jo i seg selv et tankekors. Men når vi nå for første gang har satt dette i gang, skal det også gjentas hvert år framover. Det betyr veldig mye for hvilket kunnskapsgrunnlag vi har om barns egne tanker om barnevernet.

Resultatene fra undersøkelsen viser at de fleste opplever at de voksne hjelper dem og ønsker at de skal ha det bra. Men det pekes også på områder vi må bli bedre på. Det gjelder bl.a. barnas opplevelse av trygghet, og barnas opplevelse av å bli hørt og informert. Det er noe jeg tar på stort alvor, og som vi nå følger opp gjennom statlige barnevernsmyndigheter, som har ansvar for disse tiltakene.

Så skal medvirkning også være en viktig del av barns rettssikkerhet. Derfor er det viktig at tilsynet kontrollerer om tjenestene ivaretar medvirkning. Jeg er veldig fornøyd med at Statens helsetilsyn i 2011 og 2012 skal gjennomføre et landsomfattende tilsyn, der et av temaene er om kommunene sikrer barns rett til medvirkning. Det skjer etter påtrykk fra oss, for det var en av de viktigste føringene vi la da Statens helsetilsyn tok over ansvaret for dette tilsynet.

Alle barn som er fylt sju år, har krav på informasjon om sin egen barnevernssak. Det samme har yngre barn som forstår hva saken gjelder. Det innebærer at barn har en lovfestet rett, selv om de ikke har noen plikt, til selv å si sin mening.

Selv om lovverket ivaretar barns formelle rett til medvirkning og innflytelse, har vi utfordringer knyttet til barnevernets praktisering av medvirkning fra både barn og familier. Som Stortinget er kjent med, er det en av utfordringene som jeg har gitt til barnevernspanelet, for jeg er overbevist om at selv om vi har gjort en hel del på dette området, kan det gjøres mer. Et av de områdene som vi ser at vi har et særskilt ansvar for å løfte, er oppfølging av barn plassert i fosterhjem. Det at alle barn som er plassert i fosterhjem, skal ha en tilsynsfører, er et svært viktig mål for oss. Likevel viser tall fra kommunene at over 800 barn i 2010 ikke hadde tilsynsfører. Det er ikke holdbart.

Det er kommunene som har ansvar for å rekruttere og oppnevne tilsynsførere. Men dette må følges bedre opp også fra vår side. Derfor har jeg satt ned en arbeidsgruppe på fosterhjemsområdet som bl.a. skal komme med forslag til hvordan vi kan styrke arbeidet både med rekruttering og med oppfølging av tilsynsførere.

Jeg er enig med representantene i at det er viktig med gode klage- og tilsynsordninger i barnevernet. Jeg har redegjort i mitt svar til komiteen for hvorfor jeg mener at vi ikke trenger en ny klageordning, men at det er flere ting det går an gjøre for å nå bedre fram med klager. Jeg har også redegjort for mine tanker rundt begrepsbruk, der jeg er åpen for en diskusjon om å endre noen av de innarbeidede begrepene i barnevernet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:48:07]: For et par uker siden hadde barnevernet i Sandnes besøk av barnevernsbarn – eller det var Forandringsfabrikken, det husker jeg ikke helt, men det betyr ingenting. Det var for å lytte til hvordan barna virkelig hadde det, og for å gjøre de endringene som de trengte.

Fremskrittspartiet har også hatt møte med barnevernsbarn og flere organisasjoner. Noe av det som hele tiden har kommet opp, er faktisk spørsmål om turnus. Det var ikke det jeg hadde forventet å få spørsmål om, men det var faktisk det som ble tatt opp flere ganger. Det å ha voksne som bryr seg, det å ha få relasjoner, det å kunne ha de samme personene å forholde seg til over flere dager, kanskje en uke, var noe av det som disse barna framhevet. Noe av det som var viktigst av alt, var dersom en kunne få på plass skikkelige turnuser for dem som jobber på institusjonene.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Er dette noe som statsråden vil ta med seg i det videre arbeidet, følge opp de viktige turnusene?

Statsråd Audun Lysbakken [14:49:14]: Alle vi som jobber med dette, ikke minst vi politikere, har svært godt av å møte de barna det gjelder, og få råd direkte fra dem. Ofte er det akkurat slik som representanten Horne sier, at man får råd som man umiddelbart kan bli litt forbauset over, for man tror gjerne at spørsmål om turnus er en teoretisk problemstilling som vi er mest opptatt av i denne salen.

Jeg møtte et barnevernsbarn som jeg spurte: Hvis du kunne endre én ting i barnevernet, hva ville du endre da? Da sa hun: anbudssystemet. Hun hadde opplevd å måtte flytte mange ganger fordi institusjonene hadde mistet kontrakter. Det viser jo at det som kanskje er litt teoretiske problemstillinger på den politiske dagsordenen, er svært konkret virkelighet for disse barna.

Det betyr at diskusjoner om turnuser selvfølgelig er en viktig diskusjon. I det politiske ordskiftet blir det ofte spørsmål om hvilken rolle fagbevegelsen skal ha når det gjelder å godkjenne turnuser. Jeg tror vi i hovedsak er tjent med å ha det systemet vi har i dag. Vi ser at mange får lov til å utvikle alternative ordninger, at det fungerer bra, og at det ofte er det beste for barna.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:50:29]: Når statsråden sier at det aldri har skjedd så mye i barnevernet som det som skjer nå, stiller jeg meg ganske uforstående til det. Så vidt jeg husker, er det én sak vi har fått fra regjeringen, og den omhandler politiattester.

Det er vel ikke bare fra opposisjonen i denne sal at regjeringen får kritikk for at det skjer særdeles lite på barnevernsfeltet, bortsett fra disse vurderingene og innspillene og panelene og utvalgene. Det er bra det, men det går an å gjøre to ting samtidig.

Så et konkret spørsmål til statsråden. Jeg går ut fra at statsråden kjenner Berit Skauges nylig avlagte masteroppgave i Trondheim. Hennes hypotese, som leder av Barnevernsvakta gjennom 25 år, går på at barns stemme er blitt litt tydeligere, men ikke så veldig mye. Så får vi et nedslående resultat, som er svært bekymringsfullt. Hva sier statsråden til det?

Statsråd Audun Lysbakken [14:51:40]: Jeg sa i mitt innlegg at det sjelden har skjedd så mye politisk rundt barnevernet som det gjør nå. Det står jeg inne for, kanskje med unntak av perioden etter Sandman-pakken på 1990-tallet, med et stort ressursløft, og barnevernsreformen under den forrige borgerlige regjering. Nå har vi det største ressursløftet siden Sandman, og vi er i gang med arbeidet med en ny reform. Det betyr at det er tid for endring i barnevernet. Min opplevelse er at det er mye entusiasme knyttet til dette ute, samtidig som det er mye alvor knyttet til den vanskelige situasjonen som deler av barnevernet er i.

Jeg har sett på forskningen til Skauge, bl.a. etter at representanten Hofstad Helleland pekte på den i debatten vi hadde forrige uke, og det er resultater som er interessante, og som vi skal merke oss. Så er det samtidig annen forskning, som jeg også pekte på i vår forrige debatt, som peker i motsatt retning. Men av og til er det jo sånn at flere ting kan være sant på en gang. Det jeg ser som interessant med Skauges forskning, er at hun bl.a. peker på at en del av de kvalitetskrav vi som politikere stiller, noen ganger kan gjøre at tiden til og rommet for medvirkning blir mindre. Det er et paradoks vi må ta med oss.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:53:03]: Kristelig Folkeparti har foreslått en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Det innebærer bl.a. full dekning av tilsynsførere, som er ett av de mange hullene vi har i hele barnevernskjeden. I svarbrevet fra statsråden er det oppgitt at 816 fosterbarn mangler tilsynsfører. Statsråden har flere ganger vist til at det er praktiske problemer knyttet til det å ha full dekning av tilsynsførere, fordi man skal skaffe individuell tilsynsfører til hvert enkelt barn, og mange er i beredskapshjem i kort tid før de flytter videre, osv. Hvorfor kan man ikke bare finne andre måter å rekruttere tilsynsførere på? Hvorfor kan man ikke – siden arbeidsministeren er til stede – framskaffe restarbeidsevnen til en del modne folk som pensjonerer seg for tidlig, eller andre som faktisk kan stå i beredskap og fylle de funksjonene i hver kommune, slik at ungene kan ha profesjonelle tilsynsførere på deltid f.eks., som fyller de hullene i systemet? Det er jo bare snakk om å finne nye måter å løse problemet på.

Statsråd Audun Lysbakken [14:54:15]: Det er nok sånn at noe av den manglende dekningen av tilsynsførere skyldes at det som regel tar litt tid før en tilsynsfører er på plass. Det kan det være naturlige grunner til, men det forklarer ikke den store mangelen på tilsynsførere som vi har i dag. Det må enten forklares med at jobben ikke har kunnet prioriteres høyt nok eller er blitt gjort godt nok i kommunene, eller at det ikke finnes nok folk. Jeg håper jo at det ikke er det siste, og tror heller ikke at det er det siste. Jeg håper at ressursløftet ute i kommunene vil gjøre at man får bedre mulighet til å prioritere dette.

Det er helt åpenbart at hvis vi ikke nå ser en forbedring i dette, for dette haster, da må vi diskutere helt andre måter å gjøre det på. Nå er det mange som drøfter hvilke oppgaver i barnevernet som bør flyttes fra stat til kommune. Kanskje skal vi på noen områder også diskutere hvilke oppgaver kommunen ikke er i stand til å løse. Her er det dessverre sånn at tallene ikke gir grunn til altfor mye entusiasme.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ib Thomsen (FrP) [14:55:44]: Hensynet til barnets beste skal være det overordnede prinsippet i barnevernets arbeid. Det skal og det må det være! Det skal derfor veie tyngst i saker der det står i motsetning til andre sentrale prinsipper – som statsråden var inne på, at statens avgjørelser er viktigere enn barnet. For eksempel hvis barn og foreldre har interesser som går mot hverandre, er det hensynet til barnet som må være avgjørende.

I utgangspunktet forutsetter Fremskrittspartiet at barn skal vokse opp med sine biologiske foreldre. Denne forutsetningen, det biologiske prinsipp, er grunnlaget for norsk og internasjonal lovregulering av forholdet mellom barn og foreldre.

Barnevernsbarn sier: Barn vil bli sett og hørt! Vi vil bli sett og hørt! Og de tar opp tre–fire ting de vil bli sett og hørt på, som man ikke trenger seks års utredning eller fire statsråder for å få til. De tar opp at de godt kan se for seg andre yrkesgrupper i barnevernet.

Som en jente sier: Det er veldig viktig at de viser omsorg, at de er der fordi de bryr seg – ikke bare fordi de er på jobb. Du må like folk veldig, veldig godt om du skal gjøre en god jobb i barnevernet.

Det sier et barnevernsbarn. Og trenger man seks års utredning for å oppfylle de ønskene? Man påpeker altså at det ikke er utdannelse og yrkesgruppe som er det viktigste, men at de punktene som jeg akkurat leste opp, er det viktigste.

Det andre de tar opp, er turnus i barnevernet. Man skal ikke kimse ad dette, slik statsråden gjorde knyttet til at dette bare var teoretiske ting. Det virker som om fagbevegelsen her står sterkere – og er viktigere – enn barna.

Den samme jenta sier: At de skifter voksne hele tiden, er ikke bra for meg. Jeg vet ikke hva de tar hensyn til når de bestemmer det sånn. Nå skifter de hele tiden. Før var de i hvert fall her noen dager. Jeg ser ofte 20 voksne her i løpet av én dag.

20 voksne i løpet av en dag! Og dette skal barnevernsbarn forholde seg til? I tillegg bør barn og unge slippe å flytte, slippe å dras opp med roten, slippe å dra bort fra nærmiljøet, få beholde vennene sine og få beholde skolen. Man skjønner at barn som har det vanskelig hjemme, ikke har godt av å flytte lengst mulig unna hjemmet.

Disse enkle tingene, som regjeringen har brukt seks år på, kunne vært gjort på langt kortere tid.

Gunn Karin Gjul (A) [14:59:04]: (komiteens leder): Det er uhyre viktig at vi har en god debatt om hva vi skal gjøre for de ungene som har det vanskeligst i dette samfunnet, men det er også uhyre viktig at vi har en nøktern debatt, at vi har en nøktern beskrivelse av hvordan situasjonen er for barnevernsbarna i Norge. Jeg må si, med respekt å melde, at jeg opplever ikke alltid at det er situasjonen i denne salen. For hvis vi begynner å se bak tallene, er det 40 pst. flere barn som får hjelp, og som blir sett av barnevernet i dag enn det var for bare ti år siden. Det er ikke sånn at det har blitt så mange flere sosiale problemer i Norge i løpet av de siste ti årene, men vi har fått et bedre barnevern. Jeg synes egentlig det er ganske ille når det hele tiden framstilles som om de ansatte i barnevernet gjør en dårlig jobb. Det gjør de ikke. De gjør en bedre jobb enn de noen gang har gjort.

Så blir det fra opposisjonens side harselert med at denne regjeringen ikke har gjort noe på dette området. Det er, med respekt å melde, bare tull.

Man kan gå gjennom – og jeg har faktisk tatt meg tid til det nå mens jeg har sittet i salen – hva denne regjeringen har gjort på barnevernssiden siden man tok over. Man har kommet med endringer i barnevernsloven som gjelder saksbehandlingsregler for fylkesnemndene i barnevernssaker. Det er viktig for barns rettssikkerhet. Man har nedsatt en barnesakkyndig kommisjon som kvalitetssikrer alle sakkyndige rapporter. Man har kommet med endringer for å gi omsorg til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Man har kommet med omfattende endringer i barnevernsloven i 2000, 2008 og 2009 som tydeliggjør og presiserer barns rettigheter i loven. Det er lovfestet å evaluere gjennomførte tiltak. Man kom også med omfattende endringer året etter, som bl.a. går på å presisere og tydeliggjøre hensynet til barns rettigheter i henhold til barnevernsloven. Man har lovfestet plikten til regelmessig å evaluere igangsatte tiltak. Man har innført strengere kriterier for tilbakeføring etter omsorgsovertakelse. Man har økt bruken av adopsjon – uten at dette er ytterligere regulert i loven. En lovfestet plikt for barnevernet til å gi tilbakemeldinger til melder er også innført. Det er lovfestet en plikt for barnevernstjenesten til å utarbeide individuelle planer. Jeg kan ramse opp enda flere tiltak. Denne regjeringen har fra dag én – siden den trådte inn i regjeringskontorene – jobbet systematisk med å sikre barns rettigheter innenfor barnevernet, og å sikre at barn i Norge får en trygg og god oppvekst.

Gjennom budsjettene har vi de siste årene trappet opp kraftig, ikke minst i det kommunale barnevernet. Og én ting kan jeg garantere: Vi kommer til å fortsette med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.