Presidenten: Presidenten kan ikke se at noen har bedt om ordet til denne saken.

– Det har representanten Michael Tetzschner.

Michael Tetzschner (H) [16:12:38]: (ordfører for saken): President, jeg har tegnet meg i egenskap av saksordfører. Jeg vil bare knytte et par kommentarer til saken.

For det første er det en glede å være Justisdepartementet behjelpelig med at Hans Tranekjer Andresen kan bli ansatt som embetsmann i Justisdepartementet. Det er sikkert en klok utnevnelse.

Bare et par ord til alminnelig opplysning om hvorfor saken er her i dag: Det er nemlig slik at Grunnloven § 92 opererer med visse nærhetskrav til borgere som i tillegg til å være innvånere også skal være embetsmenn. Det er da ikke tilstrekkelig at man er statsborger, man må også ha innfødsrett. Og det får man enten ved at man er født her og oppvokst her, eller at man, for å tilfredsstille kravene til å bli ansatt som embetsmann, har bodd i riket i minst ti år. Det har Tranekjer Andresen ikke gjort. Det er den mangel – hvis man kan kalle det det – som Stortinget da råder bot på, ved at man går til det som kalles naturalisasjon, og det er nettopp det at man kan avvike fra innfødsrett som et tilleggskrav utover statsborgerskap.

Jeg kan for øvrig også minne om at dette er en bestemmelse som har sine røtter i lovgivningen før Grunnloven fra 1814. Den ble tatt inn som forordning i 1776, 15. januar, hvor det også var nærhetskrav utover statsborgerskap for å bekle embeter.

Så er det slik at vi med dette meddeler innfødsrett, og dermed har vi løst Justisdepartementets problem. Så får kanskje de av denne forsamlingens grunnlovinteresserte reflektere videre over hvorvidt dette er en type bestemmelser som har overlevd seg selv.

Eirik Sivertsen (A) [16:14:52]: Jeg skal si takk til saksordføreren av to grunner. Den ene er at det var en grundig og særs opplysende gjennomgang av saken. Det andre gjelder invitasjonen til å reflektere litt over bestemmelsen i lys av saken. I likhet med saksordføreren er jeg glad for at det for den angjeldende personen er foreslått naturalisering, slik det tilligger Stortinget å gjøre. Men når en slik sak – som ikke ofte dukker opp i Stortinget – er her, synes jeg det er grunn til å markere at det kan være grunnlag for å vurdere om bestemmelsen, som saksordføreren var inne på, har overlevd seg selv.

Vi har på en måte en diskusjon om grader av det å være nordmann – i hvilken grad er en nordmann? Det går på en måte på en skala, fra at du har oppholdstillatelse her i landet, via det at du blir innvilget statsborgerskap, som vi diskuterer i noen sammenhenger, og til nå også å være et spørsmål om du har innfødsrett eller er naturalisert nordmann. Jeg registrerte også da jeg forsøkte å forske litt på dette via oppslag på nettet, at det går en diskusjon om det er like bra å være naturalisert som det faktisk er å være født her.

Bestemmelsen som det ble redegjort for, har sin begrunnelse i en ganske gammel bestemmelse. Man hadde sikkert sine grunner da den ble innført. Spørsmålet blir om vi ikke burde ta opp til diskusjon om disse grunnene fortsatt er til stede, eller om bestemmelsen har overlevd seg selv og blitt en anakronisme, som burde vært avskaffet i en moderne grunnlov.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.