Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eirik Sivertsen (A) [17:31:51]: (ordfører for saken): Kravet om likeverdig lønn for kvinner og menn har lange tradisjoner. De første kravene om likelønn i industrien ble framsatt av kvinnelige arbeidere i 1880- og 1890-årene. Det skulle gå 80 år for LO og Norsk Arbeidsgiverforening inngikk rammeavtale om likelønn mellom kvinner og menn i 1961. I 1947 tok Sosialdepartementet initiativet til en kartlegging av kvinners og menns lønn, og den viste bl.a. at det var vanskelig å forsvare lønnsgapet på mellom 20 og 40 pst. ut fra familieforhold og forsørgelsesbyrde. I 1949 ble Likelønnskommisjonen nedsatt, med mandat til både å gi oversikt over kvinners lønnsforhold i arbeidslivet og drøfte hvordan ulikheter kunne rettes opp. I 1951 ble ILOs konvensjon om lik lønn for kvinnelige og mannlige arbeidere for arbeid av lik verdi vedtatt, og flertallet i komiteen gikk i sin innstilling fra 1958 inn for ratifisering. Og endelig: I EU ble prinsippet om likelønn tatt inn i Romatraktatens artikkel 119. Begrunnelsen var å hindre konkurransevridning.

Med den lange historien, og tradisjonen det er å kjempe for likelønn, er jeg glad for at forslagsstillerne er opptatt av det som er en kampsak for arbeiderbevegelsen, men vi er uenig i den medisinen de foreskriver.

Likestillingsloven har en bestemmelse i § 5 om at kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for likt arbeid, og arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for både kvinner og menn, og gjelder uavhengig av om arbeidet tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler. Arbeidets verdi skal avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetansen som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som f.eks. anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold. Lønn er altså ikke en relevant faktor.

Når Fremskrittspartiet vil gripe politisk inn i lønnsfastsettelsen, er det angrep på et av fundamentene i den norske samfunnsmodellen. Et organisert arbeidsliv med stort innslag av sentrale forhandlinger er et av de aller viktigste bidragene til et lavt konfliktnivå, høy sysselsetting og relativt små inntektsforskjeller.

Lønnsoppgjøret er, som det også innledningsvis framgår som bakgrunn for forslaget, partenes ansvar.

I det statlige tariffområdet har kvinner i gjennomsnitt 94 pst. av menns regulativlønn. Korrigert for alder, utdanning, yrkeserfaring, ansiennitet og arbeidstid har kvinner 98–99 pst. av menns regulativlønn.

Partene i det statlige tariffområdet har gode prosesser for å komme til enighet om tiltak som skal utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, og vi legger til grunn at det samme skjer i de øvrige forhandlingsområdene i offentlig sektor. Vi forventer selvfølgelig også at privat sektor følger opp for sin del.

Det er en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, som står bak innstillingen i denne saken.

Gjermund Hagesæter (FrP) [17:34:58]: Som sagt er dette eit forslag som er fremja av Framstegspartiet for å sikre eit lønnslyft i låglønnsyrke, med fokus på utdanningsgruppene i offentleg sektor.

Vi meiner at dette er ei veldig viktig sak. Eg konstaterer her at saksordføraren, som går igjennom dette, er ueinig i medisinen, men eg kan ikkje sjå at resten – berre Framstegspartiet – har fremja noko forslag og kome med nokon alternativ medisin for korleis ein skal løyse dette.

Dette er ei sak som vi meiner er viktig, og som vi meiner bør debatterast. Det er sjølvsagt heilt riktig at lønnsoppgjeret i utgangspunktet er partane sitt ansvar, men her meiner vi at det går an at staten kjem og hjelper partane slik at ein kjem nokon veg i denne saka.

Vi meiner også at regjeringspartia skapte store forventingar i forkant av valet i 2009, før lønnsoppgjeret våren 2010, om at det skulle skje noko – utan at det blei følgt opp av konkret handling. Men i 2009 var det altså valkamp, og då skapte ein eit inntrykk av at det skulle skje noko, utan at det gjorde det.

Som saksordføraren også sa, så står Framstegspartiet aleine med eit forslag, men i merknadane står vi ikkje aleine. Der står vi i lag med Kristeleg Folkeparti. Vi har sagt at eit av tiltaka for effektiv oppfølging av retten til likelønn er ein likelønnspott. Men vi innser at ved denne korsvegen får vi ikkje fleirtal for det forslaget vi kjem til å fremje. Vi synest likevel det er viktig at vi har teke opp denne saka, og vi vil fortløpande vurdere å ta denne saka opp til ny debatt.

Til slutt vil eg fremje det forslaget som er vedlagt her, og eg vil også lese opp forslaget:

«Stortinget ber regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret 2011 å iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for lavlønnsyrkene med fokus på utdanningsgruppene i offentlig sektor, og som følge av det sikre at kommunene blir fullt ut økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.»

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp det forslaget han omtalte og refererte.

Trond Helleland (H) [17:37:56]: Høyre anser lønnsoppgjøret for å være partenes ansvar, og at aktørene på de ulike tariffområdene selv må få anledning til å finne løsninger på lønnsspørsmål. Vi har tidligere foreslått en kompetansepott for utdanningsgruppene i offentlig sektor, men vi viser samtidig til «partenes tradisjon for gode prosesser for å komme til enighet, både på området som gjelder utjevning av lønnsforskjeller så vel som andre områder».

Det betyr med andre ord at vi er enig i det statsråden skriver i sitt svarbrev til komiteen, at vi ikke ønsker lønnsfastsettelse gjennom representantforslag i Stortinget. Det kunne vært interessant å få prislappen på dette også, men da skulle vi kanskje holdt på en stund før vi fikk den endelige konklusjonen. Så her tror jeg dessverre jeg må si at vi ikke kan støtte den linjen som Fremskrittspartiet har lagt seg på. Vi mener helt og fullt at partene må ta dette ansvaret. Svarbrevet til statsråden viser jo også at hvis en tar hensyn til ansiennitet, alder osv. i offentlig sektor, er forskjellen mellom mannslønn og kvinnelønn ca. 1–2 pst., og partene jobber videre med dette.

Heikki Holmås (SV) [17:39:29]: (komiteens leder): Det er jo feiende flott at Fremskrittspartiet plutselig har blitt voldsomt opptatt av likestilling og likelønn. Det er jo veldig interessant hvis du ser på begreper som «likestilling» og «likelønn» i Fremskrittspartiets program for denne stortingsperioden. Da finner du at ordet «likelønn» ikke finnes, og at ordet «likestilling» finnes ett sted i programmet, og det handler om likestilling i støtte til offentlige og private barnehager.

Sånn sett får vi håpe at dette er en slags form for ny begynnelse for Fremskrittspartiet. Men jeg ser at de har et stykke å gå, for de har ikke helt skjønt hvordan tingene funker.

Det er altså sånn at når vi har gått til valg og sagt at vi ønsker å kjempe for likelønn mellom kvinner og menn i Norge, handler jo det nettopp om å få til et lønnsløft i offentlig sektor og om lønnsnivåene i det offentlige. Skal vi få til det, er vi avhengig av at partene blir enige seg imellom. Særlig viktig er det jo at fagbevegelsen og fagforeningene blir enige seg imellom om at dette er noe man er nødt til å gjøre i løpet av årene som kommer, ellers kommer man ingen vei.

Hvordan tror ellers Gjermund Hagesæter at det ville bli, hvis man innenfor industrisektoren sier at man har fått en økning i det kommunale som er høyere enn det vi har fått i industrien? Dette vil vi ha kompensert året etter, sier de. Sånn er det partene i arbeidslivet forhandler, og sånn er det det fungerer.

Skal vi gjøre noe med dette, er vi nødt til å få en enighet mellom partene. Får vi til en enighet mellom partene, har regjeringen sagt at den er villig til å være med og sørge for å få til et slikt lønnsløft.

Den ene biten av likelønnsarbeidet har vi oppfattet handler om forskjellen på lønnsnivået mellom det offentlige og det private. Den andre delen av arbeidet for likelønn, sa Likelønnskommisjonen, med Anne Enger i spissen, handler om den forskjellsbehandling som skjer hver gang en kvinne får barn. Da sakker kvinner akterut.

Der har også regjeringen levert. Stikk i strid med det som Høyre og Fremskrittspartiet ønsket, har vi altså levert i forhold til det som handler om å likestille kvinner og menn i foreldreskap. Vi har klokkertro på at mer likestilling når det gjelder ansvaret for barn, over tid vil føre til mer likestilling i husarbeid, mer likestilling i fordelingen av innsatsen mellom kvinner og menn, mer anerkjennelse av at det å ansette en ung kvinne eller en ung mann vil føre til like mye fravær og like mye omsorg for barna, og de samme menn og kvinner vil bli mer likestilt med hensyn til hvordan de ses på på den enkelte arbeidsplass.

Dette har jo Høyre og Fremskrittspartiet vært dønn imot. De har sagt at denne delen av likelønnskampen er vi ikke opptatt av i det hele tatt. Her står heldigvis resten av Stortinget, fra Kristelig Folkeparti til SV, samlet om en fornuftig og riktig politikk, og så får vi håpe at Høyre og Fremskrittspartiet aldri får gjennomslag for den delen av sin politikk.

Den andre delen av det som handler om ulik lønn mellom kvinner og menn, er en del av de andre tingene som er viktig å gripe fatt i, nemlig det at kvinner i mye større grad jobber i deltidsstillinger; de får ikke heltidsstillinger. Det dreier seg om mye mer midler, ikke sant? Noe av det fører til at kvinner, for å ha full stilling, i mye større grad jobber i midlertidige kontrakter.

Dette er jo per dags dato sånn det funker i det offentlige. Vi har fra regjeringens side sagt at vi ønsker et skikkelig krafttak for at folk isteden skal ha heltidsstillinger. Vi ønsker å sørge for at lønningene i det offentlige er gode, og sørge for at folk som jobber i det offentlige, har skikkelige jobber. Her kreves det en felles innsats fra vår side.

Hadde det vært opp til høyresiden, hadde det blitt mye mer midlertidig arbeid. Da hadde det blitt mer midlertidig arbeid både i det offentlige og andre steder både for kvinner og for menn, men vi ser at det er en mye større andel av kvinnene som jobber i den type midlertidige stillinger i det offentlige.

Her går vi til valg med en arbeidsgivergaranti i tretten punkter – sier veldig klart fra: Vi vil jobbe; der det velges SV-ere inn og SV-ere får makten i kommunene, vil vi jobbe for at vi skal ha større grad av heltidsstillinger. Vi skal jobbe for turnuser som sikrer at folk får muligheten til å stå i heltidsstillinger. Vi vil jobbe mot midlertidig ansettelse, mot sosial dumping og for et skikkelig arbeid for likelønn. Jeg tror at et systematisk arbeid på den måten, både i forhold til familiepolitikken, i forhold til arbeidsgiverpolitikken i det offentlige og et samarbeid med fagbevegelsen og partene i arbeidslivet om et likelønnsløft, er det som skal til – ikke dette forslaget fra Fremskrittspartiet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:44:44]: Denne saken handler i bunn og grunn om likelønn. Det er en kamp som er blitt kjempet i over 100 år. I like lang tid har saken blitt forsket på, utredet, diskutert og debattert. Fremdeles er det et stykke vei å gå for å få til lik lønn for lik utdannelse og likt arbeid.

Denne saken handler om at alle skal få uttelling for den utdanningen de har tatt. Det handler om at alle skal få mulighet til å forsørge seg selv og sikre en økonomisk trygghet for seg selv. Likelønn handler om rekruttering til yrker som er viktige for velferden i Norge. Men mest av alt handler likelønn om rettferdighet.

Når det gjelder lønnsforhandlinger og likelønnspott, preges regjeringens politikk av gode intensjoner. Det er flott med gode intensjoner og god vilje. Regjeringen skal ha ros for at det er fremmet en likelønnsmelding for Stortinget, men det er faktisk kun konkret handling som fører oss til målet. Derfor savner jeg handlekraft til å gjøre noe konkret som faktisk fører oss nærmere målene om lik lønn og like muligheter.

Som vi viser til i innstillingen, uttalte likestillings- og diskrimineringsombudet i høringen som ble arrangert i forbindelse med Stortingets behandling av likelønnsmeldingen, at regjeringen må bidra med friske midler til kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, og at partene må forplikte seg til å prioritere denne gruppen framover. Kristelig Folkeparti er helt enig i dette.

I vårt samfunn er det i stor grad familien som er grunnsteinen. Derfor er det helt avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet, og ikke omvendt. Familien må stå i sentrum for å kunne sikre en trygg oppvekst for de minste og mest sårbare. Det må ikke komme dit hen at ungene, tid med unger og permisjoner er noe som framstilles som et hinder for likelønn og et godt arbeidsliv.

Vi vet at mange kvinner blir hengende etter inntektsmessig som en konsekvens av fødsler og permisjoner. Det er et problem. Dette problemet finner ikke sin løsning i at kvinner slutter å føde eller slutter å ta ut permisjoner. Nei, løsningen må ligge i arbeidslivet. En del av løsningen kan finnes i Likelønnskommisjonens flertallsforslag om at arbeidstakere i foreldrepermisjon skal ha rett til gjennomsnittlig lønnsvekst.

Kristelig Folkeparti mener det rettferdige ville være at alle fikk ta del i lønnsutviklingen som skjer på deres arbeidsplass mens de er i permisjon. En slik automatisk rett til lønnsjustering kan være et viktig virkemiddel for å jevne ut de negative lønnseffektene av foreldrepermisjoner. Dersom vi får til at arbeidstakere ikke får svekkede lønns- og arbeidsvilkår som følge av at de tar foreldrepermisjon, er vi kommet enda et stykke på veien mot likelønn.

I St.meld. nr. 70 for 1991–1992 skrev regjeringen Harlem Brundtland at de viktigste uløste problemene var likelønn og likestilt omsorg. Det ble i meldingen slått fast at det vesentligste arbeidet må utføres på arbeidsplassene og gjennom partene i arbeidslivet og deres organisasjoner.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det støtter opp om det Kristelig Folkeparti er så opptatt av på dette området. Det er ikke med endringer i familielivet at likelønnsutfordringene skal løses. Det er først og fremst med endringer i arbeidslivet. Det er strukturer i samfunnet som hindrer likelønn mellom kjønnene. Det er helt avgjørende for norske familier at arbeidsgivere og samfunnet for øvrig legger til rette for et godt familieliv, og for at det skal være mulig å kombinere karriere, barn og familie på en god måte.

På tross av stor grad av oppmerksomhet over tid er dessverre likelønnsutfordringene fortsatt store, og vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Statsråd Rigmor Aasrud [17:49:06]: Likelønn er viktig for regjeringen, men lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Dette presiseres også når regjeringen møter partene i arbeidslivet. Jeg er glad for at flertallet i denne salen slår fast det i innstillingen.

Det er også viktig i lønnsoppgjør at konkurranseutsatt industri legger rammene for lønnsoppgjøret. I hovedtariffoppgjøret for 2010 så vi at ulike tariffområder fant rom til likelønnsavsetninger. Avsetningene var innenfor forsvarlige økonomiske rammer.

Også i statlig sektor, der jeg har et ansvar, prioriterte vi likelønn. Selv om det i staten, i motsetning til i andre tariffområder, ikke er store kvinnedominerte stillingskategorier, klarte vi å finne løsninger og å prioritere likelønn. I staten jobber kvinner og menn i de samme stillingskategoriene. Det gir utfordringer når vi skal utforme likelønnstiltak i arbeidsgiverpolitikken.

En annen utfordring er at ikke nok kvinner søker seg til høyere saksbehandlerstillinger eller til lederstillinger. I lederstillinger i staten er det ca. en tredjedel kvinner og to tredjedeler menn. Når en måler kvinners andel av menns lønn, påvirkes statistikken av disse strukturelle forholdene.

I det statlige tariffområdet har vi flere virkemidler vi kan bruke. I 2010 ga vi likelønns- og lavlønnstillegg på de generelle tilleggene. Vi hadde sentrale justeringer, hvor de kvinnedominerte utdanningsgruppene ble prioritert, og i de lokale forhandlingene ble partene enige om strenge føringer på hva de lokale forhandlingene skulle brukes til for å treffe nettopp kvinnegruppene. Resultatet fra hovedtariffoppgjøret i staten i 2010 viser seg i statistikk innhentet 1. oktober 2010. Den viser at kvinner mottar gjennomsnittlig 94 pst. av menns regulativlønn. Korrigerer man for kjente variabler, som alder, utdanning, yrkeserfaring, ansiennitet og arbeidstid, har kvinner opp mot 99 pst. av menns regulativlønn. Vi ser at fra 1. oktober 2009 til 1. oktober 2010 er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn redusert med hele 16 pst. Så det har altså skjedd noe.

Lønnsoppgjøret i 2010 bidro til å omfordele i overkant av 200 mill. kr til kvinner. Dette har bidratt til å redusere likelønnsgapet i det statlige tariffområdet. Da hovedtariffoppgjøret i 2010 ble sendt til uravstemning hos hovedsammenslutningene, sa om lag 90 pst. av medlemmene ja til det framforhandlede resultatet. Det viser at vi lykkes.

Tiltakene i hovedtariffoppgjøret bidro til å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I mellomoppgjøret i 2011 ble partene enige om å videreføre de generelle tilleggene og de lokale forhandlingene. De generelle tilleggene i år har også hatt en likelønns- og lavlønnsprofil, og likelønnsføringene som ble avtalt i 2010, gjelder også for de lokale forhandlingene som skal føres i 2011. Også i KS, Spekter og Oslo kommune var det et spesielt fokus på likelønn i hovedtariffoppgjøret i 2010.

Partene har vist at de klarer å finne løsninger på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Det dreier seg om å prioritere. Når forslagsstillerne viser til de såkalte kvinnedominerte lavlønnsyrkene, er dette primært grupper som hører innunder kommunesektoren, hvor arbeidsgiver er representert enten av KS eller Oslo kommune. Men det er mitt og regjeringens syn at partene i de ulike tariffområdene selv må finne løsninger på alle lønnsspørsmål.

Vi legger derfor til grunn at partene vil fortsette å finne løsninger på bl.a. likelønnsspørsmål også i kommende statsoppgjør. Men det er viktig å ha fokus på at likelønnsspørsmålene også dreier seg om heltids- og deltidsproblematikk, det dreier seg om å ha gode velferdsordninger, og ikke minst dreier det seg om å ha fokus på utdanning og yrkesvalg. Det at vi har et så kjønnssegregert arbeidsmarked i Norge, er jo med på å skape de likelønnsutfordringene vi har, og det er derfor viktig at vi oppfordrer jenter til å gjøre utradisjonelle yrkesvalg. Det vil bidra til å utjevne lønnsforskjeller.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [17:54:22]: Statsråden uttaler at likelønn er viktig for regjeringa, men at lønn er partane sitt ansvar. No er det slik at framfor valkampen i 2009 var ikkje regjeringspartia så veldig tydelege på å skyve dette ansvaret over på partane, då greidde man å skape eit inntrykk av – og store forventningar om – at dette var noko som regjeringa skulle ordne opp i, ein skulle sikre likelønn i Noreg. Dersom regjeringa altså er veldig oppteken av dette, så er mitt spørsmål: Kva vil statsråden og regjeringa gjere konkret – kva for initiativ vil ein ta – for å sikre likelønn for framtida?

Statsråd Rigmor Aasrud [17:55:10]: Regjeringen er opptatt av likelønn, men vi mener at partene er de beste til å finne gode løsninger på det, og det har partene faktisk bevist at de klarer gjennom de siste tariffoppgjørene. Bare i statlig sektor klarte vi å omfordele over 200 mill. kr, der vi prioriterte kvinnedominerte grupper.

Så er det viktig for regjeringen å holde fast ved at likelønn ikke bare løses gjennom tarifforhandlingene. Det er viktig at vi har gode velferdsordninger. Det er viktig at vi motiverer flere menn til å ta omsorgspermisjon, som vi nettopp har gjort gjennom å legge fram et forslag i Stortinget der vi utvider foreldrepermisjonen og bidrar til at flere fedre tar permisjon. Og, som jeg sa i mitt innlegg, jeg tror det er særdeles viktig at vi fortsatt har fokus på at flere kvinner kommer inn i mer mannsdominerte yrker. Det vil være viktige bidrag til å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i hele det norske samfunnet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:56:18]: Jeg sa i mitt innlegg at vi vet at mange kvinner blir hengende etter inntektsmessig som en konsekvens av fødsler og permisjoner, og løsningen er jo ikke at kvinner slutter å føde eller slutter å ta ut permisjon. Løsningen ligger i arbeidslivet, og en del av løsningen kan altså finnes i Likelønnskommisjonens flertallsforslag om at arbeidstakere i foreldrepermisjon skal ha rett til gjennomsnittlig lønnsvekst. Er statsråden enig i dette flertallsforslaget, og hva kan regjeringen bidra med for at arbeidstakere i foreldrepermisjon kan få rett til gjennomsnittlig lønnsvekst?

Statsråd Rigmor Aasrud [17:57:00]: Jeg er skeptisk til at det skal være en automatikk i at man får lønnspålegg; det må være en del av det ordinære forhandlingsløpet. Når man kommer tilbake, vil det være naturlig at man får vurdert den stillingen man har, ut fra de ordinære lønnsforhandlingene som har vært i bedriftens tariffområde innenfor den aktuelle sektoren der arbeidstakeren er ansatt.

Men det vi ser – og som er viktig når det gjelder likelønn – er at det er en god del strukturelle endringer nå som er veldig positive for kvinner. I staten slutter 10 pst. av alle arbeidstakere i løpet av ett år. De mennene som begynner, begynner i samme lønnskategori som de mennene som slutter, mens kvinnene begynner i langt høyere lønnskategorier. Det er med på å redusere gapet mellom kvinnelønn og mannslønn betydelig, og jeg tror det er viktig at vi har fokus på den type tiltak også i tiden framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.