Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jørund Rytman (FrP) [09:09:39]: (ordfører for saken): Statens pensjonsfond utland, på folkemunne kalt oljefondet, passerte i oktober 2010 for første gang 3 000 mrd. kr i markedsverdi. Ved årsskiftet var markedsverdien til Statens pensjonsfond utland 3 077 mrd. kr, og markedsverdien til Statens pensjonsfond Norge var på 133 mrd. kr.

En annen tankevekkende milepæl ble nådd for ca. en uke siden, ca. 15 år etter at finansminister Sigbjørn Johnsen gjorde det første innskuddet. Med ca. 3 100 mrd. kr til forvaltning anses oljefondet nå for første gang for å være verdens største statsfond. Det antas at man da passerte statsfondet til Abu Dhabi i De forente arabiske emirater.

Det er tverrpolitisk enighet om at fondet skal skape høyest mulig avkastning innenfor moderat og konservativ risikotoleranse. I nasjonalbudsjettet for 2011 blir fondets størrelse anslått til å være over 6 000 mrd. kr ved inngangen til 2020.

Hele finanskomiteen understreker betydningen av at dersom fellesskapets sparemidler skal komme både dagens generasjon og framtidige generasjoner til gode, er vi avhengig av en langsiktig og trygg forvaltning samt bred oppslutning og en stor grad av legitimitet rundt måten midlene i Statens pensjonsfond forvaltes på.

Jeg la merke til at regjeringen ved finansministeren i sin pressemelding om denne stortingsmeldingen, Meld. St. 15 for 2010–2011, Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010, skrev følgende:

«I motsetning til hos tradisjonelle pensjonsfond er ikke vår sparing øremerket særskilte forpliktelser som for eksempel løpende pensjonsutbetalinger.»

Jeg konstaterer derfor at fondet ikke har noe med pensjoner å gjøre, og fikk dermed bekreftet mine antakelser om at det har vært og er et retorisk grep konstruert for å overføre mindre av statens enorme overskudd til folket. Vi i Fremskrittspartiet mener derfor at navnet på fondet er direkte misvisende, og at en da bør vurdere å endre det.

Statens pensjonsfond – eller hva man enn skal kalle det – har som formål å spare til kommende generasjoner slik at de også skal kunne nyte godt av petroleumsformuen. Men det er også en plikt at vi bygger opp nasjonen videre for landets befolkning, slik at landets nåværende og framtidige næringsliv vil være godt rustet og ha gode forutsetninger for å hevde seg og være konkurransedyktig i den internasjonale handelen.

Sentralbanksjef Øystein Olsen la i sin årstale i februar 2011 stor vekt på gjennomføringen av handlingsregelen, som også er en konstruert regel. Sentralbanksjefen påpekte at handlingsrommet er brukt

«til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen».

Jeg håper derfor at regjeringspartiene nå også vil fokusere på at økt bruk av oljepenger kanaliseres til f.eks. forskning, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser, slik hensikten var og bør være, at folk flest, skattebetalerne, skal beholde mer av sine egne penger, og at fondet brukes til å skape økonomisk vekst.

På samme måte som når du eller jeg er eier av et hus, en leilighet eller en bondegård, for den saks skyld, er vi opptatt av å ha den i best mulig stand, og vedlikeholder den. Kanskje, forhåpentligvis, gjør vi den i enda bedre stand enn den var da vi overtok den, slik at våre arvinger kan overta en eiendom som kan møte alle mulige framtidige stormer og værtyper. En fornuftig eier lar ikke sitt hus forfalle, har alle pengene sine i banken og bruker rentepengene til forbruk og fest – men investerer.

Vi har i forbindelse med denne stortingsmeldingen hatt en høring i finanskomiteen. Det som gjør meg litt betenkt, er mangelen på interesse. Kun en håndfull interesseorganisasjoner meldte sin interesse og møtte opp. Det var ikke personer, institusjoner, organisasjoner eller firmaer som hadde meninger om hvordan fondet kan få bedre avkastning, eller kanskje mindre risiko, eller mer åpenhet; de var hovedsakelig opptatt av etikk og miljø, som for så vidt er vel og bra, men etter min mening burde det kanskje vært flere enn Regnskogfondet, WWF-Norge, Forum for Utvikling og Miljø og organisasjonen Slett U-landsgjelda som møtte opp.

Det var ingen innspill fra finansnæringen eller selve forskningsmiljøet, kanskje fordi vi har et for lite forskningsmiljø i Norge på dette området. Det eneste var et skriftlig innspill fra blogger Lars Haakon Søraas, for øvrig vararepresentant til Norges Banks representantskap, og Morten Josefsen, som er blogger og doktorgradsstudent på Handelshøyskolen BI.

Vi registrerer alle sammen at det i ny og ne forekommer debatt i media. Denne uken var det interessant å lese innspillene fra investor og milliardær Øystein Stray Spetalen. Han langet denne uken igjen ut mot oljefondet og spurte rett ut: «Hvor lenge skal vi sitte og ikke tjene penger på aksjer?» Jeg siterer videre:

«Vi startet i 1998 med å investere i aksjer, og vi har frem til nå ikke tjent på det. Vi har ikke tjent penger på dette på 13 år, i den mest fantastiske økonomien vi har hatt.»

Jeg minner om advarslene som Fremskrittspartiet kom med da stortingsflertallet her ønsket å øke aksjeandelen fra 40 til 60 pst., som skjedde mot Fremskrittspartiets stemmer.

I tillegg mener finansmannen Øystein Stray Spetalen, i likhet med Fremskrittspartiet, at Norge burde ha bygget opp forvaltningskompetanse selv, hovedsakelig her i Norge, samtidig som man bør være seg bevisst hvem som sitter i styrer og kontrollorganer i forvaltningen.

Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for og foreslått at vi etablerer et norsk kapitalforvaltermiljø på bakgrunn av de investeringene som foretas gjennom Statens pensjonsfond, slik at det i større grad kommer Norge og befolkningen til gode, på samme måte som vi i sin tid bygget, og fortsatt bygger, opp et miljø rundt oljeteknologi, som Norge i dag er verdensledende på.

Jeg minner også om at Fremskrittspartiet for mange år siden først tok til orde for at fondet burde investere i eiendom. Statens pensjonsfond gjorde sin første unoterte eiendomsinvestering 13. januar 2011. Mandatet fastsetter at Norges Bank nå skal plassere inntil 5 pst. av Statens pensjonsfond utlands kapital i egen eiendomsportefølje ved å redusere obligasjonsporteføljen tilsvarende.

Det er forventet at det vil ta flere år å bygge opp en så stor portefølje, noe som NBIM bekreftet under høringen, samtidig som man selvfølgelig forventer å øke investeringen de nærmeste år. Hele finanskomiteen mener det er viktig å bruke den tiden som er nødvendig for å sikre forsvarlig innfasing av investeringer i eiendomsmarkedet.

Finanskomiteen har merket seg at etter departementets syn tyder en ny gjennomgang av relevant forskning på at valutarisikoen i Statens pensjonsfond utland er mindre enn tidligere antatt, og uansett relativt liten, slik at det da ikke lenger synes å være grunnlag for å ha en så vidt sterk konsentrasjon av investeringene i Europa, som fondet har i dag. Som det sies:

«Verdens produksjonskapasitet og verdipapirmarkeder befinner seg i større og økende grad i andre deler av verden. Over tid bør derfor andelen av fondet som er investert i Europa reduseres, til fordel for større andeler i resten av verden.»

Dette tar finanskomiteen til etterretning, men ønsker samtidig å understreke betydningen av det europeiske markedet for investeringene i Statens pensjonsfond utland, og at det europeiske markedet fortsatt vil være svært viktig. Som det kommer fram i meldingen, vil departementet arbeide videre med fastsettelsen av en ny geografisk fordeling. Finanskomiteen forutsetter at endringer med vesentlige betydninger for fondets risiko og forventede avkastning vil bli lagt fram for Stortinget før de gjennomføres.

Jeg minner også om at man i flere år har vurdert å opprette et eget fond for investeringer i fremvoksende og mindre utviklede markeder, noe som er i tråd med konklusjonene i Utviklingsutvalget og Nordfunds anbefalinger. Det er derfor litt skuffende at det heller ikke denne gang blir lagt fram noe forslag om å opprette et eget fond for investeringer i fremvoksende og mindre utviklede markeder. Dette har blitt utsatt en rekke ganger. Fremskrittspartiet står sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om å ønske fortgang i denne prosessen, og at det opprettes et eget fond for dette.

Det er interessant og tankevekkende at rammen for forvaltningskostnader har ligget stabilt gjennom flere år til tross for sterk vekst i fondets størrelse. Tallene for 2010 viser en kraftig økning i forvaltningskostnadene, og budsjettet for 2011 viser en økning i honorarer til eksterne forvaltere på 39 pst. i forhold til 2010. Under høringen i Stortingets finanskomité sa finansministeren og lederen for NBIM, at på grunn av størrelsen av fondet oppnår SPU stordriftsfordeler og er attraktiv for eksterne forvaltere, og at NBIM har oppnådd gode avtaler med eksterne forvaltere.

Da synes jeg at kostnadsrammen også burde reflektere dette. Jeg setter pris på at det har blitt mer åpenhet rundt forvaltningen og ønsker at forvalternes lønn og bonusbetingelser, også frynsegoder, kommer klarere fram i Norges Banks fremtidige rapporter. Det manglet ikke på kritikk og advarsler etter at det kom fram at fondets forvaltere mottok store bonusutbetalinger i kriseåret 2008, et år hvor fondet hadde negativ avkastning på 633 mrd. kr. Likevel kunne vi registrere at ekstremt store utbetalinger til forvaltere også skjedde i 2010, deriblant en utbetaling på 500 mill. kr til en forvalter.

Fremskrittspartiet mener at det ikke kan dokumenteres at aktiv forvaltning gir best avkastning på sikt. Vi er bekymret over kostnadsutviklingen på fondet og ønsker bl.a. derfor en indeksbasert forvaltningsstrategi for fondet. Forvaltningen av Statens pensjonsfond bør i større grad skje i henhold til globale indeksreferanser. En slik strategi vil etter vår og en del finansforskeres mening både redusere risikoen og kostnadene knyttet forvaltningen. En indeksbasert forvaltning vil samtidig gjøre det mulig for Norge å etablere et verdensledende forvaltermiljø innen denne formen for forvaltning.

For i større grad å kunne etterprøve og sammenlikne resultater for ulike forvaltningsstrategier, foreslår Fremskrittspartiet at fondet splittes i to, der 5 pst. av fondet forvaltes innenfor dagens regime, mens de resterende 95 pst. av fondet flyttes over til passiv indeksbasert forvaltning. For å oppnå konkurranse ønsker vi at den passive delen også deles i to, der den ene delen forvaltes under NBIM og den andre delen settes ut på anbud. Dette er nevnt i forslag nr. 7.

Jeg tenkte kanskje også å si litt om etiske retningslinjer, men vi får kanskje se på utviklingen av debatten, om SV provoserer oss, så det kan vi eventuelt komme tilbake til. Vi har selvfølgelig også forslag her, som vi også har fremmet tidligere år, hvor vi poengterer at vi mener at regjeringen utvider dette begrepet mer og mer.

Avslutningsvis vil jeg komme med noen bemerkninger – for vår del hyggelige bemerkninger – om at det skjer politiske endringer når det gjelder synspunkter om forvaltningen av oljefondet. Jeg har bl.a. tatt meg tid til å se tilbake – de siste fem, seks årene – på hva finanskomiteen har drøftet tidligere, og hva de ulike partiene har foreslått av endringsforslag når det gjelder forvaltningsstrategi.

Da er det en glede for meg å registrere at flere og flere av Fremskrittspartiets synspunkter, meninger og innspill nå er akseptert i andre partier. Som jeg nevnte tidligere, er det nå tverrpolitisk enighet om at oljefondet skal investere i eiendom.

Fremskrittspartiet tok også for et par år siden til orde for at regjeringen skulle utrede alternative måter å organisere fondet på. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står samlet om et slikt omforent ønske i forslag nr. 1.

Et annet godt forslag er forslag nr. 2, om nedsidebonus som Fremskrittspartiet sto alene om for noen år siden, og også der har vi nå fått støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Også forslag nr. 3, som Fremskrittspartiet sto alene om for noen år siden, står Kristelig Folkeparti og Venstre står bak.

Når det gjelder forslag nr. 4, som Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har stått alene om, står nå også Venstre bak. Så jeg vet ikke om det er en mulig ny, fremtidig sentrumsregjering som vi nå ser konturene av.

Da avslutter jeg med å ta opp våre forslag som vi fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp de forslagene han refererte til.

Irene Johansen (A) [09:25:09]: Årets melding om Statens pensjonsfond omhandler fondets resultater for 2010 og vurderinger av rammeverk og investeringsstrategi for fondet. Som i 2009 er resultatet for 2010 veldig bra. Avkastningen i Statens pensjonsfond utland – SPU – var på nesten 10 pst., og i Statens pensjonsfond Norge – SPN – på om lag 15 pst. Dette innebærer at vi snart kan slutte å snakke om de store verdifallene under finanskrisen, fordi disse er mer enn oppveid av gevinstene i oppgangsperioden som fulgte.

Den aktive forvaltningen har som mål å gi fondet en høyere avkastning enn referanseporteføljen og på denne måten skape en merverdi som framtidige generasjoner kan dra nytte av. Også i den aktive forvaltningen er resultatene for 2010 gode både i SPU og i SPN. Likevel, det er fortsatt stor usikkerhet om den videre utviklingen i finansmarkedene, og vi må være forberedt på nye perioder med uro.

Behandlingen av årets melding viser at det er bred enighet om den overordnede langsiktige strategien om målsettingen for fondet. Erfaringene fra finanskrisen viser at det er viktig, og at fondet kan holde fast ved fondets langsiktige investeringsstrategi også i turbulente tider.

Målsettingen for Statens pensjonsfond utland er at fondet skal forvaltes slik at formuen skaper en langsiktig, god avkastning som framtidige generasjoner kan dra nytte av. Utgangspunktet for investeringsstrategien – om det er investeringer i eiendom, miljørelaterte investeringer, obligasjoner eller aksjer – er at forvalterne skal søke å få høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko. Pensjonsfondet forvaltes på vegne av det norske folk. Det er derfor viktig at det forvaltes innenfor de verdier og det etiske regelverk som er lagt for fondet.

I det offentlige ordskiftet om fondet er enkelte opptatt av at fondets investeringer også skal bidra til bedre miljø, til utvikling i de framvoksende økonomiene og til utvikling av næringsliv og framtidens arbeidsplasser. Jeg vil peke på at dagens investeringsstrategi, med eierskap i mange ulike næringer internasjonalt, en aktiv eierskapsutøvelse, etiske retningslinjer og miljøprogrammet er en del av investeringsstrategien for fondet og således også bidrar til dette.

Etikkrådet bidrar i sitt arbeid til å identifisere bransjer eller områder hvor risiko for brudd på de etiske retningslinjene er størst, og prioriterer ressursene slik at investeringer i selskaper som bryter de etiske retningslinjene, fanges opp på et tidligst mulig tidspunkt. Arbeidet knyttet til en ansvarlig investeringspraksis er i stor grad i tråd med prinsippene som ligger til grunn for OECD Green Growth Strategy og UNEP – Green Economy.

SPU ligger an til å vokse betydelig i årene som kommer. Samtidig vil de løpende tilførslene til fondene etter hvert avta. Rundt 2020 ligger det an til at de årlige uttakene fra fondet for å dekke det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet vil bli større enn tilførselen av nye midler til fondet. Fondet vil imidlertid fortsette å vokse fordi avkastningen på kapitalen ligger an til å være høyere enn netto uttak fra fondet, gitt at handlingsregelen følges. Fondets vekst og størrelse gir et godt utgangspunkt for den videre utviklingen av fondet og investeringsstrategien.

SPU er i dag en betydelig eier i verdens aksjemarked. SPU eier rundt 1 pst. av alle børsnoterte aksjer i verden. I mange selskaper er eierskapet spredt på mange eiere, og dette gjør at selv et eierskap på 1 pst. i et selskap betyr at fondet er en av de største eierne. Det gir innflytelse på eierskap i selskapet, og derfor er eierskapsstrategien for fondet viktig.

I meldingen gjør departementet rede for videreutvikling av investeringsstrategien for SPU fram mot 2020. Det er vurdert nye typer investeringer i unoterte markeder som unoterte aksjer og infrastrukturinvesteringer utover investering av eiendom, som det ble åpnet for i 2010. Sammenlikninger med andre fond og SPUs lange tidshorisont gjør det naturlig å vurdere slike investeringer i fondet. Stor usikkerhet til forventet avkastning for unoterte aksjer og høye forvaltningskostnader gjør at departementet ønsker å gå gradvis fram og gjøre erfaringer med investeringer i unotert fast eiendom, som det allerede er åpnet for, før man eventuelt går videre langs dette sporet. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet. Det støttes av flertallet.

Departementet har også vurdert den geografiske fordelingen på investeringene. SPU plasseres bredt i verdens finansmarkeder. En ny gjennomgang av relevant forskning tyder på at valutarisikoen i SPU er mindre enn tidligere antatt, og uansett relativt liten, og at det ikke lenger er grunnlag for en så vidt sterk konsentrasjon av investeringene i Europa som fondet har i dag. Verdens produksjonskapasitet og verdipapirmarkeder befinner seg i større og økende grad i andre deler av verden. Departementet anbefaler derfor at andelen av fondet som er investert i Europa, reduseres over tid, til fordel for større andeler i resten av verden. Det europeiske markedet vil imidlertid fortsatt være svært viktig.

Departementet omtaler også forslag om å forenkle referanseindeksen for obligasjoner og eventuell videreutvikling av mandatet, i tråd med anbefalingene i rapporten fra Schaefer og Behrens i meldingen. Slike tilpasninger vil etter departementets syn kunne gjennomføres uten vesentlige endringer i forventet avkastning og risiko. Departementet vil vurdere om det er aktuelt å gjennomføre slike endringer i løpet av året. En eventuell større omlegging av forvaltningen av obligasjonsporteføljen vil departementet legge fram for Stortinget før en eventuell beslutning tas, og departementet vil gjøre rede for arbeidet med videreutvikling av obligasjonsforvaltningen i neste års melding til Stortinget om forvaltningen av fondet.

Mens utenlandske investeringsselskap, parlamentarikere og næringsliv viser stor interesse og oppmerksomhet for Statens pensjonsfond, behandler Stortinget den årlige meldingen om fondet uten de store markeringer. Ikke det at vi ikke mener stortingsmeldingen om pensjonsfondet er viktig – det er den – men vi gjør ikke noe stort nummer ut av det, og det er vel knapt noen utenom denne salen som har merket seg at vi behandler denne meldingen i dag.

Ikke så rart, kanskje – det er litt nytt for oss å være «stormakt innen finans», som næringsministeren kalte det i et intervju i forrige uke. For både Folketrygdfondet og Statens pensjonsfond utland er godt kjente investeringsfond i markedet. SPU er etter hvert blitt en av Norges fremste merkevarer i utlandet. Er vi oss dette bevisst, og utnytter vi denne merkevaren?

Det er stor interesse for fondet når Stortingets komiteer er på komitéreiser i utlandet eller mottar besøk og møter politikere og andre som ønsker å høre mer om SPU og hvordan vi styrer fondet politisk. Dette bekreftes for så vidt gjennom oppslag bl.a. i Dagens Nærings i forrige uke, som forteller at andre investeringsfond og fondsforvaltere ser med interesse til Norge og hvordan vi har lagt opp forvaltningen av SPU. Det er ikke bare det faktum at SPU er et av verdens største statlige investeringsfond som gir interessen. Det er også investeringsstrategien og de etiske retningslinjene for forvaltningen av SPU, som er politisk initiert og vedtatt av Stortinget, som fenger. Det er veldig interessant. Et av verdens største oppkjøpsselskap vil ifølge Dagens Næringsliv legge seg på samme linje som pensjonsfondet når det gjelder rammer for ansvarlige investeringer. De mener ifølge avisen at

«det norske oljefondet er til stor inspirasjon og mener Norge har etablert en merkevare for kompetanse på dette området. (…) Dette er den mest systematiske og helhetlige tilnærmingen til ansvarlig investering vi har sett så langt».

Det amerikanske fondet ønsker å profilere seg som spydspissen innen ansvarlig investering. Det er også vår politiske ambisjon for SPU. Det er derfor vi har utviklet og forbedret de etiske retningslinjene år for år. Det er derfor vi i eierskapsutøvelsen er opptatt av at fondsforvalterne skal uttrykke forventninger til selskapene det investeres i – om god selskapsstyring, om å forebygge barnearbeid og fremme barns rettigheter, om risiko knyttet til klimaendringer og vannforvaltning.

Fondsforvalterne har en grunnleggende forpliktelse, og det er å utøve et aktivt eierskap for å sikre langsiktig, god avkastning av investeringene fondet gjør i utlandet, slik at også framtidige generasjoner kan dra nytte av oljeformuen. Samtidig er det over tid utviklet et rammeverk for fondet i form av investeringsstrategi, etiske retningslinjer og en ansvarlig investeringsstrategi, og en kompetanse på fondsforvaltning og etikk som gjør at SPU nå er «spydspissen innen ansvarlig investering». Det er en merkevare for norsk statlig eierskap og investeringsstrategi, som også er understreket gjennom regjeringens eierskapsmelding.

Alle partier på Stortinget er enige om at SPU ikke skal brukes som et utenrikspolitisk verktøy. Det er grunnleggende viktig å skille SPU fra norsk utenrikspolitikk. Vi kommer likevel ikke utenom at SPU er et norsk statlig fond som utenlands oppfattes som en del av norsk politikk. Ifølge nevnte intervju med næringsministeren merker også han når han reiser med næringslivsdelegasjoner ute i verden, at interessen for Norge er betydelig sterkere med den store investeringsporteføljen vi har gjennom SPU, og at han f.eks. i India ble ekstra godt mottatt fordi SPU hadde stått ved sine investeringer under finanskrisen. Ifølge Europa-sjefen i nevnte amerikanske oppkjøpsselskap vil deres nye fokus på miljø, samfunn og ledelse gjøre Norge og Norden enda mer interessant å investere i framover. Her bør norsk næringsliv kjenne sin besøkelsestid og gjerne også se til SPUs eierskapsstrategi og etiske retningslinjer i markedsføring av norske selskaper og hvordan det kan bidra. Det kan også være interessant å se på framover hva SPU og SPN faktisk betyr for norsk omdømme og norsk næringsliv i dag, innenfor de mål og det rammeverk som er lagt for forvaltningen.

Jan Tore Sanner (H) [09:34:43]: Vi har lagt bak oss nok et år med svært god avkastning for Statens pensjonsfond utland – og innland. Jeg vil derfor innledningsvis uttrykke tilfredshet med fondets resultater.

Statens pensjonsfond utland, som det er blitt referert til, leverte en avkastning på 9,62 pst. i 2010, og av dette var 1,06 pst. meravkastning utover referanseindeksen. Fondet har dermed tatt igjen de dårlige resultatene fra finanskrisen. Statens pensjonsfond Norge leverte 15,27 pst. avkastning i fjor, og av dette var det en meravkastning på 0,56 pst.

Det er bred enighet om hovedtrekkene i forvaltningen av Statens pensjonsfond. Det mener Høyre er svært viktig å opprettholde og understreke. Det finnes få – om noen – eksempler på land som har kommet raskt til stor rikdom, som har klart å forvalte denne, slik at den har kommet flere generasjoner til gode, uten å ødelegge landets økonomi. Den brede politiske støtten – og jeg vil også legge til den folkelige aksepten – for måten vi forvalter vår felles rikdom på, er svært viktig å opprettholde. Det er et ansvar som påhviler ikke bare de politiske partiene, men også regjeringen og forvalterne å sikre at vi klarer å opprettholde den brede støtten og den folkelige aksepten.

Jeg vil gjerne legge til at jeg i den forbindelse mener at det er viktig at regjeringen, Norges Bank og NBIM jobber videre med å sikre større åpenhet om forvaltningen av oljepengene. Der mener jeg at Norges Bank gjennom måten man har sikret større åpenhet rundt pengepolitikken på, har gått i riktig retning. Det bør man også legge stor vekt på i forbindelse med forvaltningen av pensjonspengene. Det er viktig for å skape både aksept og forståelse for strategi og måten pengene forvaltes på.

Det er lett å være med i jubelbruset når fondet tjener mye penger. Det er mer krevende i tider da markedet faller ned. Men desto viktigere er det at den brede støtten er der, slik at forvalterne kan føle trygghet i tider som er dårligere enn det vi nå opplever.

Jeg husker godt tilbakeslaget i aksjemarkedet i 2002 og 2003 – og ikke minst nå i forbindelse med finanskrisen, hvor fondet tapte 633 mrd. kr. Da var det viktig at det var bortimot et enstemmig storting som støttet opp om den strategien som var fastlagt. Det var og er en langsiktig strategi, og denne forankringen og robustheten er helt avgjørende når fondet står oppe i urolige tider og markedet faller.

Jeg synes derfor det var noe underlig at saksordføreren trakk frem Stray Spetalen som et godt eksempel. Det kunne vel knapt finnes et eksempel som var dårligere som ledestjerne for hvordan man skulle forvalte fondet. Jeg husker godt mars 2009 da markedet var på sitt laveste og Stray Spetalen anbefalte at man skulle selge seg ned i – om det ikke var helt ut av – aksjer. Hadde man fulgt det rådet, hadde Norge som nasjon vært flere hundre milliarder kroner fattigere. Jeg er derfor glad for at det var et stort flertall i Stortinget som anbefalte en annen strategi.

Selv om Høyre er enig i hovedtrekkene i forvaltningen av regjeringens oppfølging av forvaltningen av pensjonsfondet, etterlyser vi en mer fremoverlent holdning til spørsmål som naturlig melder seg etter hvert som fondet vokser. Først og fremst gjelder dette organiseringen av NBIM og forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Det var riktig å legge forvaltningen til Norges Bank i sin tid, og Norges Bank har vært et godt hjem for fondet, som har fylt 15 år. Men de av oss som er tenåringsforeldre, vet at det at det har vært et godt hjem, trenger ikke å bety at tenåringene skal bo hjemme i all fremtid. NBIM er blitt større enn den tradisjonelle delen av sentralbanken, og det krever en tett og kompetent oppfølging på alle nivåer.

Høyre har ikke konkludert i måten fondet og forvaltningen skal organiseres på i fremtiden, men vi mener det er riktig og nødvendig å utrede måter å organisere fondet og forvaltningen på i fondets neste fase. I forrige melding til Stortinget hadde departementet en drøfting av mulige modeller. Det ble der pekt på én mulighet, som kunne være å opprette en egen pengepolitisk komité, slik at hovedstyret kan konsentrere seg om oppfølgingen av Statens pensjonsfond utland. En annen modell kunne være en utskillelse av fondet.

Høyre mener at disse modellene bør utredes videre, slik at vi kan få vurdert om dagens forvaltning er den optimale, eller om vi skal velge en annen for fremtiden. Men la meg igjen understreke at Høyre er opptatt av at det skal være en bred politisk oppslutning og støtte til eventuelle endringer i måten som fondet organiseres på. Men regjeringen bør merke seg at de fire borgerlige partiene står sammen om et forslag i dag, hvor vi ber om en videre utredning.

Et annet område hvor vi ser en lite fremoverlent holdning fra regjeringen, er alternative investeringer, herunder unoterte aksjer og «private equity». Stortinget har fått seg forelagt rapporter som viser at det er et betydelig potensial for å utnytte fondets særtrekk som et stort og langsiktig fond, gitt at investeringene foretas på riktig måte. Det er en rekke skjær i sjøen, og det er derfor viktig at Finansdepartementet setter opp et robust rammeverk for investeringene. I stedet for å ta tak i disse krevende utfordringene synes det som om regjeringen skyver hele problemstillingen foran seg.

Midt oppe i stortingsmeldingen om forvaltningen av pensjonsfondet skal vi ikke glemme hvorfor vi har opprettet fondet. Det er en konstruksjon som en hel verden gir anerkjennelse til, en unik måte å fase inn store beløp i økonomien på på en kontrollert måte, hvor det er særlig viktig å legge vekt på at dette ikke skal skade den konkurranseutsatte delen av økonomien.

Høyre mener det er viktig at vi følger opp den brede enigheten det var da vi behandlet St.meld. nr. 29 for 2000–2001, nemlig at penger brukt inn i økonomien som følge av det handlingsrommet som handlingsregelen gir, skal kanaliseres til vekstskapende aktiviteter, nemlig i infrastruktur, utdanning og forskning og vekstfremmende skattelettelser. Dette var også et av hovedpoengene i sentralbanksjef Øystein Olsens årstale hvor han etterlyste:

«Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet (...)».

Det mener jeg var godt sagt.

La meg helt til slutt erklære meg uenig også på et annet punkt i saksordførerens fremleggelse. Det er knyttet til tolkningen av finansministerens pressemelding. Det at pengene i Statens pensjonsfond utland ikke er øremerket til pensjoner, betyr ikke at det ikke har noe med pensjoner å gjøre. Nettopp det at vi evner å bygge opp et stort fond, forvaltet på en riktig og langsiktig måte, gjør at dagens og fremtidens pensjonister kan føle trygghet for at pensjonen står på konto hver måned. I disse tider, hvor mange land i Europa skjærer ned – og skjærer kraftig ned – på sine pensjoner, og mange går rundt og er utrygge for om pensjonen står på konto neste måned, kan vi se både dagens og fremtidens pensjonister i øynene og si at du kan føle trygghet for at pensjonen står på din konto. Derfor har Statens pensjonsfond utland absolutt noe med pensjoner å gjøre. Det at det ikke er øremerket pensjon, undergraver ikke dette viktige poenget, nemlig at det skaper trygghet for pensjonen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [09:44:28]: Statens pensjonsfond utland har nådd nok en milepæl og blitt verdens største fond. Det gir oss enorme muligheter og noen åpenbare utfordringer knyttet til bl.a. etikk, åpenhet og risiko. Hvordan skal det norske folk tjene sine pensjoner? Dette opptar mange nordmenn.

Pensjonsfondet gjør Norge til en stor finansiell aktør globalt. De etiske retningslinjene har vært viktige for å sette en stopper for at Norge gjennom fondet bidrar til grove og systematiske menneskerettighetsbrudd, barnearbeid eller opprustningskappløp.

De aller fleste er nå enige om at det er fornuftig å ha slike etiske retningslinjer, sjøl om dette på langt nær alltid har vært tilfelle. Debatten står nå heldigvis ikke så mye om, men i hvor stort omfang vi skal ta etiske hensyn. Nesten ukentlig får SPU kritisk søkelys på seg fra organisasjoner i Norge og utlandet, som er opptatt av menneskerettigheter, urfolks rettigheter, arbeidstakerrettigheter, våpenproduksjon, miljø og klima. Det er bra, for vi trenger en mest mulig åpen debatt om hvordan vi forvalter folkets felles formue.

Jeg akter ikke å skuffe representanten Jørund Rytman, så jeg tenkte jeg skulle nettopp fokusere på de etiske retningslinjene – siden jeg har et 5 minutters innlegg – og jeg mener at det er helt avgjørende at vi har et særlig fokus i debatten på akkurat dette. Jeg synes representanten Irene Johansen argumenterte godt for hvorfor det er viktig.

Fremskrittspartiet skiller seg jo ut i debatten om de etiske retningslinjene, der man nå har oppnådd konsensus – nesten – i motsetning til hva som var tilfellet da SV fremmet forslag om etiske retningslinjer for en god del år siden. Dette har utviklet seg gradvis, og flere og flere har sluttet seg til den oppfatninga vi har, om at de etiske retningslinjene er riktige, og at de gir oss mulighet til innflytelse – og til inntjening også – som flere bør være interessert i å støtte opp om.

Men Fremskrittspartiet mener altså at man ikke skal blande etikk inn i butikken, for helst bør vi investere nordmenns pensjonspenger i det meste av det som er tillatt – eller egentlig alt som er tillatt – i verden, inkludert atomvåpen. Man ber til og med regjeringa legge fram en vurdering av hvordan de etiske retningslinjene potensielt kan skade Norges renommé i utlandet. Det vil jeg si er virkelighetsfjernt – det er i hvert fall oppsiktsvekkende. Det er mulig at våre retningslinjer skader Norges renommé, men i så fall sett med øynene til dem som i dag tjener sine penger på barnearbeid, klasevåpen, atomvåpen og sikkerhetssystemer som kan bidra til Israels folkerettsstridige politikk overfor palestinerne, bare for å nevne noe. Andre mer seriøse aktører ser på det norske pensjonsfondet som et forbilde. Vi er en finansiell stormakt, som det er blitt sagt her, og andre land, finansielle aktører og organisasjoner er svært interessert i vårt fond og vår policy for dette fondet. Det gir oss et soleklart ansvar, men det gir oss jo også noen fantastiske muligheter.

Vi har diskutert dette før, men jeg gjentar det gjerne: Alt som er tillatt behøver ikke å gjøres. Etikk handler om noe mer enn å forholde seg til forbud og påbud. Dessuten er vi avhengig av folks tillit. Vi trenger oppslutning om forvaltninga av pensjonspengene våre. Jeg ønsker Fremskrittspartiet lykke til med å forklare gjennomsnittsnordmannen hvorfor vi skal investere i atomvåpen, klasevåpen, landminer og selskaper som hindrer arbeiderne i å organisere seg.

SV har motsatt holdning av Fremskrittspartiet. Vi ønsker at vi skal ta flere skritt framover i retning av det vi mener er ansvarlig forvaltning. Vi vil fortsette å ta initiativ til å diskutere etikk. De etiske retningslinjene var en viktig seier da de ble innført for mange år siden etter press fra SV, som sagt, og særlig fra Øystein Djupedal, min forgjenger i finanskomiteen. Seinere har vi fått et regelverk for investeringer i statsobligasjoner. Dette er et vanskelig område som vi blir nødt til å diskutere mer inngående. Den arabiske våren og alt hva den har avdekket, også for vestlige lands vedkommende, bør få oss til å vurdere om vi bør ha en mer offensiv linje enn vi har i dag.

SV ønsker også mer debatt rundt muligheten for å stille særskilte krav til selskaper som opererer i sektorer som gir særlig risiko med hensyn til grove brudd på viktige konvensjoner og menneskerettigheter.

Helt til slutt vil jeg understreke at størrelsen på forvalternes honorarer skal holdes på et akseptabelt nivå. SPU er folkets fond, og folk i Norge har tradisjon for å stille seg bak likhetstanken. Skyhøye honorarer har ikke vært vanlig i Norge og bør heller ikke bli vanlig. Vi har ansvar for å sikre at folk har tillit til hvordan fondet forvaltes, og vi kommer til å følge dette tett.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:49:47]: Statens pensjonsfond utland og innland viser våre sterke statsfinanser og viser hvilket privilegert folk vi er. Det viser også at når vi er et sånt annerledesland, har vi et veldig stort ansvar for at vi ikke blir oss sjøl nok. Det gjelder både i forhold til internasjonal solidaritet, og det gjelder, sjølsagt, i forhold til de norske forhold, hvor jambyrdighet mellom folk er ett av de flotteste kjennemerker på et land som det er godt å bo i. Det å ha så store materielle ressurser er utrolig krevende med hensyn til at staten og det politiske Norge skal sikre denne jambyrdigheten.

Det er i dag en lavkonjunktur rundt oss som er svært stor, med en stor arbeidsledighet, noe som fører til at vi får en stor arbeidsinnvandring til Norge, som fører mye godt med seg, samtidig som vi vet at den store arbeidsinnvandringa kommer i bransjer som kanskje fra før ikke har det høyeste inntektsnivået. Dermed blir det utrolig krevende å sikre denne jambyrdigheten. Jeg vil appellere til at regjeringa har økt oppmerksomhet på disse forholdene, slik at en ikke trenger å lese i statistikken hvordan det har blitt, men at en har en fornemmelse gjennom god kontakt i arbeidslivet for å forstå disse store utfordringene.

Det at konjunktursituasjonen i Norge er så forskjellig fra våre viktigste handelspartnere, fører også til at vi svekker vår konkurranseevne. Når vi da må dempe verdistigningen og norske kroner, må vi føre en lavrentepolitikk, noe som for svært mange i dagens situasjon gir en negativ realrente, som dermed fører til et svært høyt aktivitetsnivå i privat sektor, et svært høyt privat konsum og store mengder arbeidskraftressurser inn i det private konsumet. Vi legger oss dermed også til vaner, og det kan bli svært vondt å vende disse vanene når vi må få trangere tider, ut fra en internasjonal solidaritetstankegang, om ikke andre ting vil kreve det.

Vi diskuterer i dag Statens pensjonsfond. Vi diskuterer altså forvaltningen av naturressurser som er omplassert til finanskapital. Vi har et svært høyt tempo på omplassering av disse naturressursene. Dette er nasjonale beslutninger, men jeg vil også påpeke at det i større grad enn mange kanskje er klar over, er etter et internasjonalt påtrykk for å sikre trygg olje- og gassforsyning til Vest-Europa. Denne kombinasjonen av internasjonalt påtrykk og nasjonale beslutninger fører altså til et svært høyt tempo og en sterk økning i Norges finanskapitalreserver.

Internasjonal økonomi er fortsatt usikker. Ja, etter Senterpartiets vurdering er den mer usikker enn det som kommer fram i det offentlige ordskiftet i Norge. Det har ikke minst sin årsak i USAs spesielle situasjon, hvor det ikke er den nødvendige balanse mellom inntekter og utgifter. Det er en ubalanse som vil måtte finne sin løsning på en måte, og som da naturlig vil innebære at den amerikanske økonomiens papirer blir svekket. Det er derfor viktig at SPU reduserer risikoen og sprer seg innenfor det som er en forsvarlig ramme, for å ta høyde for dette. Likevel er det et stadig større tankekors for folk flest at vi i Norge har en manglende investering i modernisering, i kommunikasjoner og i omstilling av næringslivet. Som jeg før har sagt fra denne talerstol, er det for lite fokus på lange verdikjeder knyttet til foredling av våre fornybare naturressurser.

Helt til slutt: Statens pensjonsfond Norge/Folketrygdfondet har en viktig rolle som strategisk investor. Innenfor finanssektoren har sparebankene en viktig rolle og utgjør et viktig korrektiv. Derfor er det sentralt at de i større grad investerer i grunnfondsbevis, slik at sparebanker som ønsker det, kan få en kapitalbase som gjør at en kan følge med i konkurransesituasjonen.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:55:02]: La meg først si at jeg tror et samlet storting, i hvert fall når vi er utenlands – det er jo av og til litt forskjell på det – er stolt av forvaltningen av det norske pensjonsfondet. Men når vi kommer hit i salen, er det selvfølgelig mer naturlig at man tar opp noen områder der man kanskje skulle ønske noen endringer. Da har jeg likevel sagt at i det store og hele er Kristelig Folkeparti svært godt fornøyd med hvordan vi forvalter vårt pensjonsfond. Det tjener både regjering og de som er mer på i det daglige, til ære, og ikke minst Stortinget, som faktisk makter å forholde seg til de rammer for både handlingsregel og investeringer som vi har besluttet. Det er positivt.

En slik årsmelding blir jo på en måte en slags utgave av «Hvem Hva Hvor»: Hvem skal investere, hvor skal vi investere, og hva skal vi investere i? Vi diskuterer alle tre spørsmålene. En samlet opposisjon – det er nevnt av flere – diskuterer i denne innstillingen litt mer hvem som skal foreta investeringene, og hvordan vi skal organisere vårt pensjonsfond fremover. Jeg har heller ikke oppfattet at regjeringen er helt avvisende til å se på det. Det kan jo være spennende å høre om finansministeren vil utdype dette noe, selv om vi selvfølgelig ikke forventer at det skal være noen absolutter her og nå. Men med den økende størrelsen som fondet får, er det vel også et poeng å se på alternative måter å organisere fondet på, ikke minst ut fra den hovedoppgave som Norges Bank tross alt har i utgangspunktet for en litt annen virksomhet enn den vi diskuterer i dag.

Hva skal vi investere i? Ja, nå har vi utvidet vårt investeringsunivers til også å gjelde eiendom. Som det fremgår av forslagene, som jeg for øvrig tar opp på Kristelig Folkepartis vegne, skulle vi også sett at man kunne investert i litt andre ting enn det man gjør, i hvert fall forsøke seg på det, innenfor energi- og miljøsektoren, og ikke minst opprettet et investeringsfond med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder med en målsetting om samlet investeringsramme på minimum 10 mrd. kr. Også representanter fra posisjonspartiene har sagt at dette er noe man ønsker å se på, men jeg synes vel at merknadene er på grensen til det passive fra flertallspartiene. Hvis det betyr et skifte mot at man egentlig ikke er så interessert i det, synes jeg det er uheldig.

Det siste spørsmålet er: Hvordan skal vi se på dette fondet? Det er gjentatte ganger sagt at dette ikke er en aktør i norsk utenrikspolitikk. Det kan vi gjerne si, og det mener vi, men at det i økende grad blir oppfattet slik i andre land, tror jeg ikke det er noen som helst tvil om. Det gir ytterligere utfordringer for forvaltningen av fondet, når størrelsen blir så stor som den nå er og vil bli.

Så må jeg ta opp noe som forrige sentralbanksjef, Svein Gjedrem, sa, og som er gjentatt i årets melding, nemlig dette at vi er gjester i andres hus. Daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem uttrykte i tillegg at eierskapet kan ikke bare tuftes på norske verdier og holdninger. Så kan man diskutere i hvilken kontekst dette er sagt, men la meg i hvert fall si fra Kristelig Folkepartis side at opptrer vi som eiere, så er vi eiere, og ikke gjester. Hvis det er slik at man mener at man må forvalte på tvers av norske verdier og holdninger, så får man skrive rett ut hva det er man vil gjøre annerledes neste gang, eller så forventer jeg at denne husmannsånden blir borte fra årsmeldingene.

Men som sagt: I det store og hele er vi godt fornøyd.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Borghild Tenden (V) [10:00:16]: Det er veldig mye positivt å si om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010. Jeg slutter meg uten videre til det som er sagt av talere før meg. Tapene i Statens pensjonsfond utland i finanskriseåret 2008 er mer enn hentet inn igjen. Dersom man ser perioden 2008–2010 under ett, har fondet hatt en samlet avkastning tilsvarende mer enn 260 mrd. kr. Og det er verdt å merke seg at dersom vi hadde redusert risikoen i fondet i 2008 eller 2009, ville gjeninnhentingen i oppgangsperioden etter finanskrisen ikke vært like sterk. Dette viser etter mitt og Venstres syn behovet for en bred forankring av viktige sider ved forvaltningen av Statens pensjonsfond, som nesten alle har vært inne på her i dag. En slik forankring er en forutsetning for en langsiktig og trygg forvaltning. Det er viktig at en evner å stå fast ved en langsiktig strategi, særlig når det er uro i markedet. Jeg er derfor glad for at det er et stort flertall i Stortinget som på vegne av det norske folk har valgt en slik klok strategi.

Jeg synes det er svært bra at regjeringen i meldingen legger fram noen perspektiver og utfordringer fram mot 2020. Man blir unektelig litt ydmyk av å konstatere at 15 år etter at finansministeren gjorde de første innskuddene i Statens pensjonsfond utland, har fondet blitt verdens største statsfond, med nesten 3 100 mrd. kr.

SPU ligger også an til å vokse betydelig i årene som kommer. Ifølge meldingen legges det til grunn at fondet i 2020 kan bli om lag dobbelt så stort som det er i dag. Det stiller oss overfor en del problemstillinger som ikke er drøftet i meldingen, men som det etter mitt og Venstres syn er viktig å ta med seg i den videre debatten.

Dette gjelder spesielt følgende:

• Er handlingsregelen god nok og tilstrekkelig?

• Bruker vi avkastningene best mulig og slik planen var?

• Er åpenheten om forvaltningen, om investeringer og uttrekk, god nok?

Fondets utvikling tilsier at det i årene som kommer, vil være en sterk økning i bruken av oljepenger som følge av 4 pst.-målet i handlingsregelen. Flere økonomer, også Statistisk sentralbyrå, har reist en debatt om bruken av oljepengene bør reduseres til 3 pst., dels basert på historiske avkastninger i fondet, men også av hensyn til konkurranseutsatt næringsliv.

Det er en viktig debatt. Jeg er usikker på hva det riktige svaret er, men kanskje må handlingsregelen utvides ved at man legger til et tillegg, som f.eks. at handlingsregelen fortsatt skal være 4 pst., men dog ikke mer enn en fastsatt prosentsats av BNP.

Når bruken av oljepenger øker, øker også behovet for å bruke pengene slik at det øker veksten i norsk økonomi og ikke undergraver konkurranseevnen til norsk eksportrettet næringsliv.

Vi har gjentatte ganger diskutert i denne sal om vi bruker oljepengene etter intensjonen og hva som kan defineres som vekstfremmende, hvorfor regjeringen etter vårt og flere andres syn har et noe selektivt syn på f.eks. vekstfremmende skattelettelser. Jeg skal la den debatten ligge akkurat nå, men jeg tror det ville være bra for den fremtidige forvaltningen av fondet at vi, som er enige om forvaltningsstrategi og om handlingsregelen, også i større grad blir enige om hvordan avkastningen skal brukes. Jeg ber derfor finansministeren ta initiativ med det siktemål å få til en slags samforståelse av bruken av avkastningen, og at dette gjerne kan konkluderes i forbindelse med neste års behandling av forvaltningen av SPU.

Til slutt vil jeg understreke nok en gang at det er svært viktig for oppslutningen om handlingsregelen og forvaltningen av Statens pensjonsfond at dette skjer så åpent som mulig. Åpenhet skal være hovedregelen, ikke unntaket. Også på dette området har det blitt langt bedre de siste årene, men vi kan alltid bli bedre.

Venstre var for to år siden klar på at det beste ville være at Riksrevisjonen fikk det løpende revisjonsansvaret for Norges Bank, og dermed SPU. Dette fikk ikke flertall, og jeg skal ikke ta omkamp på det her i dag. Dagens ordning får få en sjanse, men jeg vil allikevel oppfordre regjeringen til fortløpende å vurdere om ikke Riksrevisjonen parallelt bør få en formell revisjonsrolle, i tillegg til et internasjonalt revisjonsfirma, fordi jeg tror det vil bidra betydelig til Stortingets mulighet til å drive kontroll og revisjon av Norges Bank og sikre seg mest mulig åpenhet rundt forvaltningen av vår felles pensjonsformue.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:05:36]: Som representanten Syversen reiser jeg litt, jeg også. Og det er riktig som det er sagt, at det blir lagt merke til der ute hvordan vi forvalter den store rikdommen som Pensjonsfondet er. Vi høster ros og anerkjennelse for det. Jeg synes det er grunn til at vi i fellesskap er stolte over at vi har klart å få det til. Det tjener også det politiske system i Norge til ære at vi har klart det gjennom veldig mange år.

Grunnen til at det er slik, er at oljeformuen er folkets eiendom. Det ble slått fast allerede i 1974. Og det er Stortinget, som på vegne av folket skal forvalte denne formuen, og forvalte den på en måte som gjør at det ikke bare er til beste for vår generasjon, men også for framtidige generasjoner. Så er det viktig å understreke at for å skape størst mulig oppslutning om måten vi forvalter fondet på, må det også forvaltes i tråd med verdier som er forankret i det norske folk. Det er det viktig å understreke.

Debatten i dag, høringen vi hadde 20. mai, og det faktum at det er et bredt flertall som slutter seg til måten vi gjør dette på, viser at vi i fellesskap tar denne oppgaven med stort alvor. Det er ikke bare viktig at vi har hatt enighet i historisk sammenheng. Det er også viktig at vi forankrer dette bredt i årene framover.

Dette fondet skiller seg på mange måter fra andre fond. Det er stort, det er langsiktig, og det er eid av folket. Det vil selvsagt både stille krav til og legge rammer for forvaltningen. Derfor inviterer vi også i år til en debatt om videreutvikling av fondets investeringer. Som tidligere ønsker vi også å diskutere planlagte endringer i strategien før de blir gjennomført. Bare på den måten kan vi leve opp til ønsket og målsettingen om å være en langsiktig investor.

Så vil det alltid være slik at en diskusjon om såpass store ting som dette dreier seg om, også vil dreie seg om enkeltsaker. Det er helt naturlig. Men jeg synes det er viktig – og det lever vi opp til i diskusjonen i dag – at vi også ser på de lange linjene i fondet. Det skjer i forbindelse med meldingen i 2010. Det vil også skje i framtidige meldinger.

Så er det helt klart at fondets størrelse og veksten i fondet i årene framover i seg selv blir en betydelig utfordring. Fra departementets side vil vi legge opp til en åpen og fordomsfri diskusjon rundt det, både om hva det krever i forhold til strategier på investeringssiden, og når det gjelder måten en skal organisere investeringene på. Men samtidig vil jeg understreke at vi har gjort en del endringer nå i forhold til forvaltningen i Norges Bank. Det er viktig at det får virke, og det er viktig at en ikke her skaper usikkerhet over tid om hvordan fondet skal forvaltes. Men at vi skal ha og bør ha en debatt om slike ting, er viktig.

Så vil jeg også understreke at erfaringer helt fra 1996, da det første innskuddet kom i oljefondet, viser at ingen plassering er risikofri. Vi må på en måte akseptere at det er risiko, men det er selvsagt også fortjeneste å hente.

I årets melding varsler vi at vi over tid vil redusere andelen investert i Europa, og at vi vil vurdere andelen framvoksende markeder på nytt. Vi vurderer flere endringer i obligasjonsporteføljen. Vi åpner ikke nå for investeringer i nye aktivaklasser. Men det ligger ikke i det at vi ikke vil diskutere og vurdere det etter hvert som vi skaffer oss ny erfaring på flere områder. Vi foreslår at det skal innføres et generelt tak på eksterne honorarer i SPU. Når det gjelder SPN, altså det gamle Folketrygdfondet, har vi hatt en særlig gjennomgang av aktiv forvaltning, og planlegger å videreføre dagens ramme.

Det siste året har det vært mye diskusjon om aktiv forvaltning, og særlig ekstern forvaltning. Samtidig har noen tatt til orde for økte investeringer i unoterte og andre mer uprøvde markeder. Det i seg selv vil i tilfelle gi mer ekstern og mer aktiv forvaltning. Det er viktig å ha det med seg i denne diskusjonen.

Vi har gjort mange tiltak for å styrke kontrollen og tilsynet av fondet. Som jeg sa, det er viktig at dette er tiltak som virker en tid, før vi eventuelt foretar større endringer i rammeverket rundt fondet.

Så er det viktig at det er en tydelig ansvars- og rolledeling mellom de nivåer i forvaltningen som har noe med fondet å gjøre, fra Stortinget og ned til den enkelte forvalter. I tillegg er det viktig med gode kontroll- og tilsynsenheter på alle nivåer, og at arbeidsdelingen mellom de ulike tilsynsorganene er klar.

Riksrevisjonen spiller en viktig rolle i den offentlige forvaltningen. Samtidig er det viktig at vi i forvaltningen av SPU og SPN har en klar arbeidsdeling. Derfor er det bra at komiteen på ny klargjør hva som er ansvars- og rolledelingen mellom det stortingsoppnevnte representantskapet, ekstern revisor og Riksrevisjonen. Etter mitt syn vil det styrke forvaltningen ytterligere.

Vi tar de etiske utfordringer som ligger i å være en stor og bredt fordelt investor, på det største alvor. I rollen som ansvarlig investor skal vi ivareta verdier i vid forstand: Vi skal sikre langsiktige avkastninger, og vi skal sikre – som jeg sa i stad – at forvaltningen samsvarer godt med det felles verdigrunnlag som befolkningen representerer.

Det vil være utfordrende, og vi må stadig håndtere kompliserte spørsmål. Hva er det mest etisk riktige å gjøre i en situasjon hvor vi kjenner til at det skjer menneskerettsbrudd, eller det er fare for miljøforurensning? Skal vi umiddelbart selge eierandeler, skal vi søke å påvirke selskapet, eller skal vi gå åpent ut med vår bekymring, samtidig som vi gir selskapet en sjanse til å håndtere situasjonen, eventuelt også i fellesskap med flere eiere i selskapet? Den siste muligheten, som vi kaller observasjon, er noe som vi innførte retningslinjer for fra 1. mars 2010.

Vi tar rollen som ansvarlig investor med stort ansvar. Samtidig er det helt klart at vi heller ikke med dette fondet kan oppfylle alle ideelle fordringer. Men vi skal strekke oss langt, for vi ønsker å være ikke bare et godt fond på det området, men å ligge i fremste verdensklasse når det gjelder ansvarlige investeringer og etisk ansvar.

Så har jeg merket meg at flere av komiteens medlemmer etterlyser mer informasjon om kostnadsutviklingen i fondet. Det er naturlig at en i takt med at fondet vokser og strategien utvides til nye aktivaklasser, nå utvider rapporteringen om kostnadsutviklingen. Derfor har en nå i årsrapporten fra Norges Bank presentert nye analyser for utviklingen i forvaltningskostnadene. Jeg legger også opp til at vi i neste års melding om pensjonsfondet skal gi en enda mer detaljert presentasjon av forvaltningskostnadene.

Resultatene både i SPU og SPN var, som andre har vist til i debatten, gode i 2010. Avkastningen i SPU var nesten 10 pst. og i SPN drøyt 15 pst. Det var også gode resultater i den aktive forvaltningen i begge de to fondene.

Siden oppstart har den årlige gjennomsnittlige realavkastningen vært 3,3 pst. Det er noe lavere enn de 4 pst. som ligger til grunn for handlingsregelen, men 4 pst. er likevel et rimelig anslag på forventet realavkastning over tid. Historien har vist at gjennomsnittlig avkastning kan variere betydelig i perioder på selv 10–20 år. Hvis en skulle endre regelen hver gang avkastningen skulle vise seg å bli annerledes enn det vi ventet, ville vi måtte endre den ofte. En regel som endres ofte, vil miste sin troverdighet. En slik undergraving av handlingsregelen ville etter mitt syn sette stabiliteten i norsk økonomi i fare.

De resultatene en ser i 2010, kommer i tillegg til svært gode resultater i 2009 og innebærer at de store verdifallene under finanskrisen er mer enn oppveid av gevinstene i oppgangsperioden som fulgte.

Til slutt: Vi har i nær fortid markert noen viktige begivenheter i norsk sammenheng. I går, den 15. juni, var det 40 år siden produksjonen på Ekofiskfeltet startet. 31. mai var det 15 år siden det første innskuddet i oljefondet, og den 29. mars feiret handlingsregelen tiårsjubileum. Når man ser på det som har skjedd i løpet av disse årene, har vi utviklet en næring som på en måte har vokst seg stor, og som har betydd og vil bety store økonomiske muligheter for Norge i årene framover. Det å forvalte dette på en slik måte at det kommer både dagens generasjon og framtidens generasjoner til nytte, er vår viktigste oppgave.

Takk for ordet!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [10:16:06]: Er finansministeren tilfreds med den høye veksten i personalkostnader? Synes han det er greit at man bare noen måneder etter at budsjettet ble vedtatt i desember, kan kutte 25 pst., ca. 1 mrd. norske kroner, i kostnadene, siden man har endret strategi?

Jeg mener å huske at Slyngstad under høringen i finanskomiteen sa at man kunne kutte kostnadene til eksternforvaltere med 50 pst., og at disse opprinnelig var budsjettert med ca. 2 mrd. kr. Tyder det på at man har god nok kontroll på kostnadene? Gjør departementet en god nok jobb med å sjekke budsjettene fra NBIM? I dag, har jeg forstått, skal budsjettene godkjennes både av hovedstyret i Norges Bank, representantskapet i Norges Bank og av Finansdepartementet. For meg kan det virke som at ingen av disse gjør en god nok jobb i forhold til budsjettprosessen i NBIM. Kommer det klart nok fram hvem som faktisk godkjenner budsjettene i NBIM, og synes finansministeren at man sjekker budsjettene godt nok?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:17:05]: Først vil jeg vise til svar på spørsmål nr. 1, fra Fremskrittspartiet, der vi har omtalt dette litt mer i detalj. I tillegg er det slik at når det gjelder budsjettet for 2011, bygde det på foreløpige tall for 2010, fordi budsjettet forelå før en så regnskapet for 2010. Grunnen til at det ble forholdsvis stor kostnadsvis økning fra 2010 til 2011 i forhold til budsjettet, var at kostnadene gikk ned i 2010.

Så er det riktig som det ble vist til her, at i høringen kom det fram at kostnadene har gått betydelig ned i 2011. Det framgår også av kvartalsregnskapet som ble lagt fram for en måneds tid siden. Så kostnadene ligger nå betydelig under.

Jeg er helt enig med spørreren i at det er viktig at både vi og NBIM og Norges Bank prøver å lage så gode anslag som mulig for budsjettet. Men det viktigste er faktisk at man klarer å ha lave kostnader over tid.

Jan Tore Sanner (H) [10:18:18]: La meg først uttrykke tilfredshet med at finansministeren understreker viktigheten av åpenhet rundt forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, og at finansministeren også viser åpenhet i forhold til en videre dialog om den fremtidige organiseringen av SPU og NBIM.

Mitt spørsmål knytter seg imidlertid til et annet poeng som finansministeren var inne på, i likhet med komiteen. Det knytter seg til rolle- og ansvarsfordelingen i kontrollen av Norges Bank og SPU. Der understreket finansministeren, i likhet med et bredt flertall i komiteen, at Riksrevisjonens oppgave er å foreta forvaltningsrevisjon av Finansdepartementet, mens det tilligger representantskapet og ekstern revisor å føre kontroll og tilsyn med Norges Bank og SPU. Dette er en tilbakevendende debatt. Spørsmålet mitt er hvordan finansministeren ser for seg at han kan sikre at denne diskusjonen ikke kommer opp igjen. Vil det, om nødvendig, være behov for endringer i lov- og regelverk?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:19:28]: Jeg deler fullt ut representanten Sanners syn på at det er viktig at det er en klar ansvarsfordeling mellom de ulike organene som skal kontrollere og drive tilsyn med Statens pensjonsfond. Derfor har vi styrket representantskapet. Derfor har representantskapet fått en spesiell rolle. Derfor har vi vært veldig tydelige på at Riksrevisjonens ansvar først og fremst er å kontrollere departementets embedsførsel i forhold til Norges Bank.

Så håper jeg at den avklaringen som nå skjer gjennom merknaden, er tilstrekkelig. Men hvis det skulle vise seg at det ikke er det, vil jeg eventuelt i samråd med Stortinget vurdere hvordan jeg skal ta den saken videre.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:20:22]: Når det gjelder revisjonen og ansvaret for den, vet vi jo at Riksrevisjonen er et stortingsoppnevnt organ. Presidenten er i hvert fall vel kjent med at kontrollkomiteen har adressert akkurat dette forhold. Så jeg regner i grunnen med at det skulle bli unødvendig med noen ytterligere presiseringer i så måte.

Jeg er veldig glad for at finansministeren understreket at fondet skal forvaltes ut fra verdier som er forankret i det norske folk. Det oppfatter jeg også som at man ikke skal hengi seg til å bli gjester i andres hus, men ha et aktivt eierskap, og utøve det i tråd med det Stortinget har ønsket. Det er jeg glad for.

Mitt spørsmål går på investeringsprogrammet i fremvoksende og mindre utviklede markeder. Er dette noe dette storting vil få seg forelagt?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:21:26]: Jeg vil først takke for den støtten som kom i første del av replikken.

Når det gjelder den andre delen, er det slik at vi for så vidt investerer i framvoksende markeder, altså i noterte aksjer i framvoksende markeder. Det vi har sagt, er at vi foreløpig verken i utviklede eller framvoksende markeder vil investere i unoterte papirer eller unoterte aksjer. Det betyr at det vi nå ønsker, er å skaffe oss noe mer erfaring på eiendomsområdet, å bygge opp kompetanse og kapasitet på det området. Vi ser for oss at dersom man skal gå inn i unoterte aksjer, uansett marked, vil det bety at man må bygge opp ny kompetanse i fondet. Men det er ikke noe som er avskrevet. Jeg har ingen problemer med å legge fram det til en noe bredere diskusjon til det inneværende storting, for å si det slik. Det er fortsatt to år igjen før det er stortingsvalg.

Borghild Tenden (V) [10:22:31]: Representanten Jan Tore Sanner siterte i sitt innlegg hva sentralbanksjefen sa i sin årstale. Sentralbanksjefen påpekte hvordan handlingsrommet blir brukt «til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder.» Så fortsatte han:

«Prioriteringer av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.»

Så mitt spørsmål til finansministeren blir da: Ser han behovet for en felles forståelse av hva avkastningen skal brukes til, og vil han i så fall ta initiativ til dette?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:23:10]: Handlingsregelen er en forutsigbar regel for innfasing av oljeinntekter i økonomien. Det er viktig å ha det i bunnen.

Så er det slik, som det er blitt sagt av andre, at de ca. 100 milliarder kronene som nå brukes i inneværende år, har ingen øremerking ved seg. Det er jo totaliteten i statsbudsjettet som avgjør hvilke prioriteringer som flertallet i Stortinget synes er viktig. Som et eksempel: I perioden 2005 og framover har det vært en betydelig økning i investering til forskning, til infrastruktur, til utdanning og på en rekke viktige områder som bygger opp under vekstevnen i norsk økonomi. Så jeg tror at det på slutten av debatten, eller på slutten av dagen, som det heter i debatter, først og fremst blir en diskusjon om hvordan en prioriterer de om lag 1 000 milliarder kronene som brukes i de årlige statsbudsjetter, og at det ikke er noen øremerking av bestemte midler.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:24:24]: Jeg kunne ikke dy meg når det var en replikk igjen.

Finansministeren sa i sitt innlegg at han var åpen for å vurdere nye aktivaklasser, og da er mitt spørsmål: Inngår kunst i den vurderingen?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:24:40]: Det gjør det ikke, for å si det som det er. For øvrig har jo staten en glimrende ordning med oppkjøp av kunst i forbindelse med bygg som blir bygd i Norge, men jeg har ingen planer om å la SPU investere direkte i kunst. Det kan godt hende at noen selskaper vi investerer i, har kunstsamlinger, men det er en helt annen sak.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [10:25:23]: Det har vært en bemerkelsesverdig stille og rolig debatt, tatt i betraktning de summer vi debatterer. Jeg tror på mange måter det er en styrke at det er stor enighet om hvordan vi forvalter Statens pensjonsfond og de summene som ligger der.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til dette med honorarer, for jeg tror alle er interessert i å holde honorarnivået nede. Selvfølgelig er det en målsetting å kontrollere honorarnivået. Der har jo også begrepet «nedsidebonus» dukket opp i noen merknader. Det vil jeg ganske sterkt advare mot, for det er enorme beløp som forvaltes av hver enkelt forvalter. Skulle man begynne å sette nedsidebonus, tror jeg det ville komme til å bety at man måtte presse opp de faste honorarene ganske betraktelig, nettopp fordi selv en bitte liten nedsidebonus raskt ville kunne bety at man fikk negativt honorar for å forvalte et fond.

Vi har vel alle sett oppslag om honorar til enkeltforvaltere på 500 mill. kr og slike ting – det tror jeg alle gremmes over. Men den helt sentrale utfordringen i forhold til et bonussystem er jo å utforme systemet slik at forvalter har de samme interessene som fondet, og det er ingen enkel oppgave. Når man setter seg ned og skal prøve å finne ut hvordan man faktisk lager samsvar mellom en forvalters interesse og et fonds interesse, slik som Statens pensjonsfond utland, er det uhyre vanskelig, og jeg ser fram til debatten om hvordan man faktisk skal utforme slike regler. Det tror jeg er en debatt som Stortinget bør ha nesten hvert eneste år, for det er ikke mulig å forutse alt som skjer, og det er heller ikke mulig å forutse alle utslag en slik forvalteravtale kan få. Så der innser jeg at finansministeren har en vanskelig oppgave. Jeg ser i og for seg fram til debattene rundt det, og håper vi unngår altfor mange oppslag om 500 mill. kr til én forvalter.

Så til det siste: Det kommenteres også at man har hyret inn Mercer for å se litt på klimautfordringene. Dette tror jeg også er en problemstilling man skal nærme seg med en veldig stor skepsis. Jeg tror det er grenser for hva modeller faktisk kan forutse, og når det gjelder å begynne å forutse hvordan Statens pensjonsfond skal tilpasse seg klimaendringer som i høyeste grad er usikre, tror jeg man bare har ett alternativ: å tilpasse seg de løpende utfordringer som dukker opp når man ser hvordan klimaendringene faktisk slår ut. Det betyr ikke at man ikke skal kunne bruke noen beløp på å se om det er mulig å få noen scenarioer, men jeg vil nok samtidig si at man bør holde de kostnadene nede.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.