Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sverre Myrli (A) [23:00:18]: (ordfører for saken): La meg aller først si litt om noen saker i innstillinga som det ikke har vært særlig oppmerksomhet omkring.

Grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger gjør en viktig jobb med bevoktning av Norges grense mot Russland – ei grense som også er Schengen-landenes yttergrense. I dag har grensevakten seks såkalte grensestasjoner, der deler av bygningsmassen er gammel og uhensiktsmessig. Det legges derfor nå opp til å erstatte disse seks stasjonene med to nye, moderne stasjoner – en på Svanvik i Pasvik og en i nærheten av Storskog.

Stortinget har tidligere vedtatt at Forsvarets fagmiljøer innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi i størst mulig grad skal samles på Jørstadmoen ved Lillehammer. Dette følger regjeringa opp, og den økte aktiviteten på Jørstadmoen medfører at det nå er behov for mer forlegningskapasitet. Derfor er det gledelig at det er full tilslutning til at Forsvaret kan bygge nye befalshybler og ny fritidsmesse på Jørstadmoen

Gjennom flere år har Forsvaret arbeidet med et felles integrert forvaltningssystem – LOS-programmet. Det såkalte Logistikkprosjektet er det tredje og siste store prosjektet i LOS-programmet. Gjennomføringen av dette prosjektet overstiger den tidligere vedtatte kostnadsrammen, og det betydelig. Utenriks- og forsvarskomiteen mener prosjektet ikke kan stoppes nå, men det er ikke med lett hjerte vi gir tilslutning til å øke kostnadsrammen for prosjektet, og jeg ber Forsvaret om at de merker seg komiteens noe kritiske merknader.

La meg også ganske kort si at utenriks- og forsvarskomiteen ikke har noen merknader til de sakene regjeringa i proposisjonen har lagt fram til orientering for Stortinget. Det gjelder Regionfelt Østlandet, arbeidet med energiøkonomisering i Forsvaret, innkjøp av nytt forskningsfartøy, status for nasjonalt kompetansesenter for helikopter og arbeidet med organisatoriske endringer ved Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller.

La meg så gå over til den store saken, nemlig anskaffelse av treningsfly til Luftforsvaret og videreutvikling av Joint Strike Missile, JSM.

6. juni 1975 vedtok Stortinget med 100 mot 19 stemmer å gå til anskaffelse av 72 jagerfly av typen F-16. De 36 årene som har gått siden da, har vist at det var en klok, riktig og framtidsrettet beslutning.

Da F-16 kom i 1980, var det et stort teknologisk og operativt sprang for Forsvaret. Men vi har altså nå hatt F-16 i 31 år, og de skal fortsatt brukes i ti nye år. Flyene begynner å bli gamle. Vi må sørge for å ha på plass nye fly som kan erstatte F-16 når den dagen kommer at de skal settes på bakken.

Norge er et langstrakt land med store områder både til lands og til havs – og med tilsvarende store luftrom. Derfor er et operativt kampflyvåpen ekstra viktig i et land som vårt. Nye kampfly er avgjørende for at Forsvaret også i framtida skal kunne ivareta vår sikkerhet og suverenitet på en tilfredsstillende måte. Det virker å være stor enighet om det. Men da må vi sørge for å fatte de riktige beslutningene, slik at vi har nye fly som kan ta over den dagen F-16 ikke lenger er i operativ drift.

Å anskaffe nye kampfly er en omfattende og tidkrevende prosess. I 2009 vedtok Stortinget at F-35 skulle bli Norges framtidige kampfly. F-35 var det beste flyet, det flyet som best kunne møte de kravene Norge stilte. Dessuten var det billigere enn «konkurrenten», for å bruke et slikt begrep.

Norge deltar i det flernasjonale F-35-programmet sammen med åtte andre land. Utviklingsprogrammet har blitt noe forsinket. Dette påvirker også Norges leveranser, og de første flyene er nå planlagt levert i 2018. Tatt i betraktning at F-16-flyene da vil være nærmere 40 år gamle, vil dette by på utfordringer. Det er begrenset hvor lenge en kan oppgradere og vedlikeholde så gamle flyskrog. Derfor har regjeringa foreslått for Stortinget at den går til anskaffelse av fire F-35 treningsfly, som kan leveres i 2016 – altså to år før sjølve hovedleveransen av fly kommer. På denne måten kan vi starte med opplæring av flyvere, teknikere og annet støttepersonell før hovedleveransen starter i 2018.

Dersom vi ønsker disse treningsflyene i 2016, må bestillingen meldes inn i august i år, og den må bekreftes i desember. Dersom vi ikke melder inn bestilling i august, må vi vente et år, og vi får først treningsfly levert i 2017.

Spiller et år fra eller til egentlig så stor rolle? På det spørsmålet vil jeg svare et ubetinget ja – tatt i betraktning F-16-flyenes høye alder. Med fire treningsfly i 2016 og hovedleveranse fra 2018 får vi en gradvis innfasing av F-35 samtidig som F-16 gradvis fases ut.

La meg så kommentere noen av temaene det har vært litt støy omkring – ikke i komiteen eller i komiteens innstilling, men i media har det vært støy, delvis forårsaket av en del av de samme representantene som sitter i komiteen. I komitéinnstillinga går de inn for flykjøpet, i media er de imot.

Det har blitt hevdet at en ikke veit hva prisen for flyene blir. Men for de fire treningsflyene vi i dag har til behandling, veit vi prisen. De koster 800 mill. kr per stykk, 3,2 mrd. kr til sammen, og med avsettinger til usikkerhet – slik en skal gjøre ved slike prosjekter – er kostnadsrammen 4,8 mrd. kr. Det er ingen usikkerhet omkring det.

For de øvrige flyene, som skal leveres fra 2018, er prisen ennå ikke helt klar, sjøl om vi har gode beregninger på hva den vil ligge på. Grunnen til at prisen ikke er klar, er at flyet ikke er ferdig utviklet.

I det offentlige ordskiftet den siste tida har det versert mange tall om hva kampflyanskaffelsen vil koste – en ganske forvirrende debatt, der mange ikke har villet høre de korrekte tallene. La meg derfor forsøke å redegjøre for kostnadsutviklingen i kampflyprogrammet:

I St.prp. nr. 36 for 2008–2009 var anskaffelseskostnadene for de nye F-35-flyene beregnet til å være om lag 42 mrd. kr, nåverdi 2008-kroner. Med teknisk justering for prisvekst, endringer i valutakurser og uten neddiskontering tilsvarer dette om lag 60 mrd. 2011-kroner, beregnet på akkurat samme måte som en beregner andre tilsvarende anskaffelser.

Anskaffelseskostnadene er nå beregnet til 61 mrd. 2011-kroner, altså er anskaffelseskostnadene økt med 1 mrd. kr siden beregningene i 2008. Og hvor kommer så beløpet på 72 mrd. kr fra? Jo, det er beløpet på 61 mrd. kr tillagt avsetninger for usikkerhet, slik regelverket fordrer, dersom verst tenkelige utfall skulle bli realitet. Men det er altså 61 mrd. kr som er tallet i dag, og økningen er på 1 mrd. kr – ikke 20, ikke 40, ikke 50, som noen har påstått.

Neste år skal Stortinget behandle hovedanskaffelsen av nye kampfly. Da vil vi sjølsagt også ha et oppdatert beslutningsgrunnlag, inkludert det som går på pris.

Hvis en ikke ønsker omkamp på sjølve flyvalget, hva er da problemet med å bestille de fire treningsflyene nå, all den tid vi neste år skal foreta en grundig behandling av hovedanskaffelsen av nye kampfly? Usikkerhet om prisen kan det i alle fall ikke være – prisen på disse fire flyene veit vi.

Hvorfor kan vi ikke vente med beslutningen om treningsfly til neste år? Jo, det kan vi sjølsagt gjøre, men da får vi flyene i 2017 og ikke i 2016. Noen har sagt at vi burde utsette avgjørelsen til i høst. Det hadde vært veldig spesielt, siden flykjøpet må meldes inn i august. Hadde vi utsatt saken til i høst, kunne vi like gjerne ha utsatt den til neste år.

Jeg er glad for at Stortinget i dag fatter vedtak om å gå til innkjøp av fire F-35 treningsfly. Så kommer vi tilbake til resten av kampflyprogrammet – inkludert pris- og kostnadsspørsmålet – når vi neste år skal behandle hovedleveransen.

La meg til slutt nevne videre utvikling av Joint Strike Missile – JSM – som vi også skal fatte vedtak om i dag. JSM er en vesentlig del av Norges kampflyanskaffelse.

Det er full enighet om at vi skal bidra til utvikling av trinn 2 i JSM-programmet. Det er svært gledelig. Lykkes vi med det, får vi et kampflyvåpen med et missil i verdensklasse, samtidig som det kan bli et industrieventyr for norske bedrifter, kanskje uten sidestykke. Andre talere fra Arbeiderpartiet vil komme nærmere inn på det.

Jeg anbefaler med dette komitéinnstillingen på det varmeste og vil samtidig også oppfordre dem som står bak den, til å stemme imot forslaget fra Venstre, som er fremmet i dag.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [23:10:25]: La meg starte med det enkleste, som er å takke saksordføreren for en grundig redegjørelse, og jeg må vel si at jeg var enig i 90 pst. av det han sa. Jeg regner med at hadde jeg sagt at jeg var 100 pst. enig, hadde det ikke blitt noen debatt her i kveld. Så enkelt kan vi ikke gjøre det på en torsdagskveld.

Det er helt korrekt som saksordføreren redegjorde for, at denne proposisjonen også handler om andre ting enn kjøp av jagerfly, men det store fokuset har utvilsomt vært på pris, prosess og kjøp av flyene. Så har saksordføreren helt rett i at prisen på de fire første ikke er problemet. Men det er altså sånn at noen av oss har vært bekymret for veien videre og konsekvensene videre. Det som saksordføreren sa om JSM-missilet, er selvfølgelig også en viktig faktor i denne saken og viktig som sådan.

Men jeg tror jeg vil starte med noe annet. Jeg tror rett og slett jeg vil starte med å gratulere Forsvaret, starte med å gratulere Luftforsvaret og jeg holdt på å si min gode venn oberst Charles Svensson – som er den som har jobbet med prosjektet i Forsvaret, sammen med andre av hans kolleger – for at Stortinget i kveld faktisk skal gjøre det vedtaket de skal gjøre. I den grad det har vært et snev av tvil, kommer den til å være borte når denne kveldens debatt og avstemning er over – så fremt det ikke skulle skje noe særdeles overraskende når det gjelder Venstres forslag. Det tror jeg er bra, fordi man da får en forutsigbarhet framover. I tillegg vet jeg ikke om det er urimelig eller uhørt å si takk til USA, som skal levere produktet til oss etter hvert.

Videre må jeg si at jeg synes Arbeiderpartiet har håndtert denne saken fortreffelig. Jeg synes man har gjort en strategisk og taktisk jobb. Man har konkludert med fly. Man har valgt en strategi som gjør at ved å velge å gå inn for de fire flyene nå blir det ikke noe mer snakk om valg av type fly i hvert fall, fordi man umulig kan kjøpe en type treningsfly og så gå bort fra det etterpå. Så her fanger bordet ettertrykkelig. I tillegg går jeg ut fra at det også handler om å få på plass kontrakter mot norsk forsvarsindustri, som selvfølgelig også er positivt.

Jeg er – i hvert fall til en viss grad – overrasket over at SV er med på dette. Her skal man altså legge føringer for et kjøp hvor man skal bruke i overkant av – i hvert fall opp mot – 70 000 millioner norske skattekroner til å subsidiere og støtte amerikansk forsvarsindustri. Men det er kanskje en tid for å slutte å bli overrasket. Det man trodde var umulig før, er mulig i dag. I så måte står det respekt av det som regjeringen legger fram her.

Allikevel mener jeg det er regjeringen som i all hovedsak har vært grunnlaget for den uroen som har vært her. Jeg leste en uttalelse fra en fransk teolog som het Adolphe Monod som jeg syntes var veldig bra. Han sa: Alt som er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre bra. Prosessen i denne saken synes jeg ikke har vært bra. Etter å ha sittet og sett på høringen igjen i dag synes jeg ikke at statsråden var spesielt tydelig. Jeg synes statsråden virket svak og unnfallende i en del av spørsmålene. Hvis saken hadde vært like enkel og grei som saksordføreren redegjorde for, vet jeg ikke om det hadde vært så stort behov for høring, og om det hadde blitt såpass mye tvil som det ble.

Jeg tror jeg skal tillate meg å lese en kommentar som sto i Aftenposten dagen etter høringen. Jeg siterer følgende:

«Forsvarsminister Grete Faremos redegjørelse for Stortingets utenriks- og forsvarskomité i går var preget av unnvikende manøvrer og få direkte svar på de mange spørsmålene som komiteen stilte om kampflykjøpet.

Men i aller siste sekvens av Faremos deltagelse slapp en av hennes bisittere fra Forsvarsdepartementet, avdelingsdirektør Frede Hermansen, katten ut av sekken. Det amerikanske F-35 (JSF) var ikke billigere enn den svenske Gripen. Anslaget fra produsenten Lockheed Martin på 18 milliarder kroner for 48 fly ga et «ufullstendig bilde». (…) Prisen var egentlig 31 milliarder kroner. Mens svenskenes tilbud, statsgarantert, var 20 milliarder.»

Det er muligens sånn at selv om saksordføreren mener at alt har vært klinkende klart, har altså noen oppfattet denne prosessen til ikke å være spesielt ryddig, og det har til de grader regjeringen bidratt til. Så i den grad man kan snakke om manøver, oppfatter jeg at like mye av det har vært en unnamanøvrering for å unngå å ta ansvar for det som skjer. Det skumle er at Stortinget i kveld gjør et vedtak som er bindende for det som kommer til å skje etterpå.

Jeg håper selvfølgelig at statsråden og regjeringen har rett i at prisen ikke vil komme til å overstige prisen på de fire flyene vi skal vedta kjøp av i dag, for det er ikke tvil om at Stortinget havner i en situasjon der bordet fanger. Det valget vi gjør i kveld, vil ha betydning – jeg holdt på å si langt på vei uavhengig av hva prisen blir etterpå.

Jeg synes det er skummelt, for av og til diskuterer vi lånegjelden til befolkningen i dette landet. Vi er bekymret for at volumet går opp. Hvis renten stiger, vil folk greie seg. Det er en positiv bekymring, fordi man er redd for konsekvensene videre. I tillegg: Hvis en kommune hadde prøvd seg på noe lignende, føler jeg meg overbevist om at fylkesmannen ville ha satt foten ned og kalt det uansvarlig; det er altfor usikkert å gjennomføre det. Men Stortinget skal altså rett og slett gjøre et vedtak som har konsekvenser som jeg håper inderlig vil holde seg innenfor den rammen som man hadde lagt opp til. Hvis ikke kommer dette til å skape en politisk situasjon senere som vil bli svært interessant.

At flykjøpet er viktig forsvarsmessig, er hevet over enhver tvil. Det er viktig at vi får et nytt og moderne fly. Det er viktig for at vi skal kunne gjøre jobben vår med hensyn til egen suverenitet, men også som et NATO-land. Og som saksordføreren sa, F-16-flyene trenger etter hvert avløsning. For Fremskrittspartiets del har det ikke vært noen tvil om at vi trenger flyene. Vi har vært kritiske til prosessen.

Så var saksordføreren også inne på et mulig industrieventyr. Finansavisen har en artikkel i dag som sier noe om potensialet i framtiden. Men det er jo også slik at man gjennom denne kontrakten har akseptert «best value». Slik jeg har forstått det, betyr det at vi kan treffe en innertier. Men det ligger også en stor grad av risiko der, på grunn av at vi ikke kommer inn blant dem som skal levere. Så jeg får håpe, som saksordføreren, at vi treffer. Hvis ikke kan dette bli kostbart, og vi sitter igjen med lite etterpå, dog med unntak av flyene som vi skal kjøpe.

Så kunne jeg tenke meg å fokusere litt på innstillingen som sådan. Jeg kunne tenke meg å referere til et par ting som står der, og håper selvfølgelig at statsråden kan kommentere det når hun skal ha sitt innlegg siden. Det er altså en komitémerknad som lyder som følger:

«Komiteen deler høringsinstansenes oppfatning om at industrielle leveranser for norsk industri er svært viktig, og vil nok en gang understreke betydningen av at den industrielle verdiskapingen i tilknytning til anskaffelse av nye kampfly med tilhørende system for Norge, må være i samme størrelsesorden som anskaffelseskostnadene.»

Betyr det da at hvis vi ikke får til dette, skal en ikke ha flykjøp? Når Stortinget bruker ordet «må», ser jeg fram til å høre hvordan statsråden fortolker det.

Likeledes er det en annen merknad fra regjeringspartiene, og jeg ønsker å referere den også. De sier:

«Disse medlemmer viser til at kostnadsbildet regjeringen benyttet i St.prp. nr. 36 (2008–2009) vil ligge til grunn for anskaffelsen, og at det må opereres med klare øvre kostnadsrammer i kontraktsforhandlingene.»

Igjen: Saksordføreren var inne på og redegjorde for at man har en buffer, man har 61, og man har 11 i slakk oppover. Man har altså et tak på godt og vel 70 mrd. kr. Når Stortinget er så tydelig i sitt krav om det, ser jeg fram til å høre statsrådens svar på: Hvis man skulle komme opp i en situasjon gjennom kontraktsforhandlingene hvor dette blir et problem, hva gjør vi da? Er ideen da å kjøre det videre, ta en ny runde i Stortinget og innrømme at man tok feil? Vil det være en idé å redusere kjøpet til et lavere antall fly, eller anser statsråden at dette er helt uproblematisk, og at det ikke kommer til å skje?

Det handler av og til om å ta et politisk ansvar, om å ha ryggrad til å ta beslutninger og å være sikker på at det man gjør, er rett. Og noen ganger når man er sikker på at man har rett, tar man likevel feil, fordi ettertiden endrer konklusjonene på det man trodde på tidligere.

For å konkludere: Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslaget slik det foreligger. Vi har vært bekymret for prosessen. Vi har vært bekymret for usikkerheten. Og vi hadde, som saksordføreren var inne på, et forslag om å utsette avgjørelsen til høsten, fordi vi ønsket at Stortinget skulle få bedre tid til å gjøre et forarbeid – for å sørge for, i den grad det var mulig, å være mer sikker på det som foreligger. Vi registrerer at det vil ikke komiteen gjøre, og det forholder vi oss til. Vi har prøvd, og tapt, og erkjenner at slik er det. Og da kommer vi til å støtte innstillingen.

Jeg registrerte, etter å ha hørt igjennom høringen igjen i dag, at statsråden brukte begrep som «sikker på», «trygg på» og «basert på». Det gleder meg jo å høre statsråden, som er så tydelig, som tar ansvar, og som er seg sitt politiske ansvar såpass bevisst – for det vil være svært overraskende hvis vi har hørt det siste ordet i denne saken, slik den har vært omtalt så langt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [23:20:10]: (komiteens leder): Høyre ønsker et sterkt og troverdig norsk forsvar med et høyteknologisk og moderne flyvåpen. Våre F-16-fly og deres mannskaper gjør hver dag en utrolig god innsats både hjemme og ute, men våre F-16-fly er nå 31 år og kommer til å runde 40-årsdagen sin før de settes på bakken.

Høyre har helt siden prosessen startet, vært tilhenger av at Norge skal anskaffe F-35, som etter all sannsynlighet vil være det skarpeste, mest fleksible og mest effektive kampflyet som noen gang er produsert, når det leveres oss innen utgangen av dette tiåret. Det handler også om at Norge skal være en troverdig alliert i NATO.

I denne sammenheng er det også viktig å understreke at Stortingets forutsetninger fra 2009 fortsatt gjelder. Det skal være industriavtaler. I den sammenheng er det derfor sterk støtte til utviklingen av JSM, trinn 2.

I innstillinga til proposisjonen fra 2009 understreket Høyre at sjøl om vedtaket kun ga regjeringa fullmakt til å forhandle med Lockheed Martin om kampflykjøp, innebar det et reelt valg av kampfly. I den samme innstillinga gjorde vi det klart at sjøl om det var uoverensstemmelser rundt prisen på de to alternativene som ble vurdert, var pris bare ett av mange kriterier. Det utslagsgivende for Høyre var at den fagmilitære vurderingen viste at F-35 var den eneste av kampflykandidatene som oppfylte de operative krav Norge hadde satt. Vi er fortsatt av den klare oppfatning at F-35 er det rette flyet for det norske forsvaret.

Skal man fase inn nye kampfly på en mest mulig effektiv og god måte, særlig knyttet til opplæring av piloter, teknikere og støttepersonell, må man ha på plass treningsfly innen rimelig tid før utfasingen av de gamle. Men fordi en beslutning om å gi regjeringa fullmakt til kjøp av fire treningsfly binder oss i enda sterkere grad til kampflyprosjektet, var det nødvendig for Stortinget å få langt mer informasjon før beslutning ble tatt. Blant annet har det siden Stortinget sist diskuterte dette, vært flere omstruktureringer av F-35-programmet. Det har vært forsinkelser, det har vært fordyrelser. Høyre har i flere omganger forut for denne saken stilt spørsmål både i åpne og i lukkede fora.

Prosessen rundt innkjøp av kampfly i 2009 var lukket og utilgjengelig også for Stortinget. Når det gjelder proposisjonen vi har foran oss nå, lå det litt an til samme skjebne. Hele proposisjonen er sju sider lang, og omtalen av treningsflyene opptar kun to sider. Kostnadsestimatet både for kjøp av treningsfly og for selve hovedanskaffelsen i 2018 omtales med knappe 200 ord – eller på en kvart side. Tallene er usammenlignbare, og informasjonen framstår som fullstendig kryptisk og utilgjengelig, sjøl for skarpskodde tallknusere.

For et innkjøp som binder oss i enda sterkere grad til den største investering i Fastlands-Norge noensinne, framstår to sider som veldig mangelfullt. Og det er et helt ufullstendig beslutningsgrunnlag.

Det var på denne bakgrunn at Høyre i komiteen tok et initiativ til å få arrangert en åpen høring. Den ble avholdt den 6. juni. I tillegg til høringen så komiteen seg nødt til å sende inn flere spørsmål, både før høring og etter høring. Alle spørsmål og svar samt hele referatet fra høringen er vedlagt innstillingen, og jeg henviser til de svarene som framkom muntlig i høringen og skriftlig som svar på innsendte spørsmål.

Spørsmålene dreide seg ikke primært om detaljer, men om helt grunnleggende informasjon om anskaffelsen av kampfly. Spørsmålene omhandlet bl.a. pris, prisutvikling siden 2008, leveringstid, status for JSF-prosjektet i USA og i andre partnerland. Dette er informasjon som helt åpenbart skulle vært tilgjengelig allerede i proposisjonen, og det skal faktisk ikke være nødvendig for Stortinget å be om den typen informasjon. Her har Stortinget gjort den jobben regjeringa skulle ha gjort før den framla saken for Stortinget.

I den sammenheng viser jeg spesielt til svar på spørsmålene 2–4 i vedlegg 3 og svar på spørsmålene 1–8 i vedlegg 6.

Fra Høyres side vil vi understreke at det som i svarene framstår som en teknisk justering for prisvekst, i realiteten er mer enn en betydelig økning av kostnadsrammen for anskaffelsen. Uavhengig av om prisendringen skyldes valutaendringer, om den skyldes forskyvning av prosjektet lenger ut i tid, eller om den skyldes andre forhold, er det like fullt en reell prisøkning og må av departementet eksplisitt framstilles som det for Stortinget.

En slik saksbehandling fra departementets side i en så viktig sak er etter Høyres mening ikke tilfredsstillende. Vi forventer at departementet tar til seg denne kritikken og leverer grunnleggende og essensiell informasjon på en detaljert måte i kommende proposisjoner, spesielt når proposisjonen om hovedanskaffelsen av kampfly oversendes Stortinget om et knapt år.

Det er fortsatt utestående spørsmål, og det er liten tvil om at Høyre ville foretrukket å vente med beslutningen til helhetsbildet foreligger. Likevel kommer man til et punkt hvor man må kunne legge departementets og statsrådens redegjørelse til grunn. Det er i departementet man sitter på utredningskapasiteten, på oversikten over framdrift og status i prosjektet og på innsyn i pågående forhandlinger med produsent og partnerland.

I spørsmålene våre til departementet er det spesielt to ting som er utslagsgivende for Høyre – for det første at departementet skriver at det ikke er noe som tyder på at man vil gå utover de anslagene for levetidskostnader som ble presentert i 2008. Jeg siterer deler av svaret på spørsmål 5, fra Høyre, i vedlegg 3:

«Totalt sett er det Forsvarsdepartementets vurdering at kostnadsbildet, herunder også de totale levetidskostnadene, ikke er vesentlig endret og befinner seg innenfor usikkerhetsestimatet fra 2008, både når det gjelder anskaffelseskostnader og driftskostnader.»

Den store nominelle økningen i anskaffelseskostnadene og den betydelige bekymringen man har sett for kostnadsoverskridelser i programmet i USA, har selvfølgelig også vekket komiteens bekymring. Når departementet og statsråden forsikrer Stortinget om at alt går etter planen, forutsetter vi at det er riktig. Dette er viktig for Høyre, fordi en stor kostnadssprekk på levetidskostnadene i et 30-årsperspektiv selvfølgelig vil kunne ha konsekvenser for driften av andre forsvarsgrener. Vi må ha kampfly, men vi må også ha penger til å drifte den øvrige forsvarsstrukturen.

For det andre – og dette er det klart viktigste momentet for Høyre – informerer departementet om at utsettelse av beslutningen om anskaffelse av treningsfly vil kunne gå ut over beredskap og suverenitetshåndhevelse i en overgangsperiode mellom F-16 og F-35. Med andre ord: Ikke å melde inn bestilling av treningsfly i august vil forsinke leveransen og gi svekket beredskapsevne. Jeg siterer her fra svaret på spørsmål 14, fra Høyre, i vedlegg 3:

«Utsetter vi beslutningen om anskaffelse av fly til 2012, betyr dette at det tidligste tidspunkt for levering av treningsfly blir i 2017.»

En utsettelse av denne beslutningen til høsten 2011 ville uansett ikke vært aktuelt for Høyre. Det som var en vurdering fra vår side, var å utsette dette til våren 2012, når Stortinget får helheten i behandlingen av hovedanskaffelsen, basevalg og alle de andre elementene i langtidsplanen til behandling. Da vil all relevant informasjon foreligge, og da kan man også se anskaffelsen bedre i lys av langtidsplanen og oppdaterte levetidskostnader.

Ideelt sett ville vi derfor ha behandlet denne proposisjonen da. Dette er Fastlands-Norges største investering noensinne, og også en delanskaffelse, som proposisjonen innebærer, fortjener en såpass grundig behandling. Likevel: Ifølge de svarene vi har blitt forelagt, ville det altså ha kunnet utsette innfasingen av F-35 så lenge at beredskapen ville blitt svekket. En periode med slik manglende beredskap er for Høyre ikke akseptabelt, og vi har på dette feltet ikke noe annet valg enn å legge departementets vurdering til grunn. Vi mener det ville vært uansvarlig å ta sjansen på en slik manglende beredskap, sjøl om det kun skulle dreie seg om en kort periode.

Disse opplysningene jeg nå har nevnt, har vært en betingelse for at man fra Høyres side nå velger å støtte proposisjonen – heller enn å tenke seg at den skulle utsettes til neste sesjon. Etter flere runder med spørsmål, svar og høringer må vi legge til grunn at informasjonen Stortinget har fått, er korrekt og fullstendig, og at statsråden sjølsagt er ansvarlig overfor Stortinget for den informasjonen som er gitt.

Anskaffelsen av til sammen 56 F-35 kampfly vil innebære at det norske luftforsvaret vil ha en toppmoderne høyteknologisk kapasitet på høyde med det aller beste i verden i mange år framover.

Det er vårt ansvar som politikere på Stortinget og i departementet at overgangen mellom F-16 og F-35 vil gå så smertefritt som mulig og uten betydelige konsekvenser for beredskap og suverenitetshåndhevelse.

Høyre vil gjøre det som er nødvendig for å få dette til, og det forventer vi også at Stortinget og regjeringa bidrar til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [23:30:27]: Eg viser til innstillinga og merknadene der når det gjeld dei spørsmåla som er til behandling her i samband med investeringsproposisjonen, men eg vil knyte nokre fleire kommentarar til spørsmålet om kampfly.

SV var mot det opphavlege vedtaket om å kjøpe F-35, men vi har halde oss til dei berekningane som viste at flyet kom best ut både på pris og kvalitet ut frå dei kriteria som var valde, og støttar det derfor i Stortinget. Vi meinte òg frå først av at det var sterke argument for å gjere heile innkjøpet samtidig. Som alltid diskuterer vi oss fram til eit felles standpunkt, stemmer saman og står bak det, gitt dei føresetnadene som no er kjende i spørsmålet om treningsfly.

Det som vert viktig no, er at vi må sikre ein førehandsgjennomgang, altså ein ekstern økonomisk gjennomgang av kampflykjøpet før det endelege kjøpet skal gjennomførast. Det kan vere norske eller utanlandske miljø, men eg trur at vi i dette spørsmålet må forsikre oss ekstra mot uventa kostnader og vere villige til å gjere det vi kan for å ha best mogleg kontroll på det. Særleg fordi vi må innrømme at vi i fortida har hatt mange forsvarsskandalar der pengane har løpt, og det har vorte langt større summar enn ein i utgangspunktet hadde berekna, må vi forsikre oss ekstra fordi dette er den største forsvarsinvesteringa gjennom tidene, og fordi det i alle fall framstår som uklart i den offentlege debatten, og ikkje minst svært uklart hos produsenten når det gjeld utviklinga og pris – og i produsentlandet USA.

Så kan eg ikkje la vere å knyte nokre kommentarar til samanhengen eller – rettare sagt – den fullstendige mangelen på samanheng mellom det opposisjonen seier frå talarstolen, det dei skriv i innstillinga, og det dei varslar at dei har tenkt å stemme.

Først: Representanten Eriksen Søreide seier at den opphavlege proposisjonen var «utilgjengelig», veldig mangelfull, «helt ufullstendig», og vidare står det at departementet «har unnlatt å gi informasjon som burde vært gjort tilgjengelig for Stortinget allerede i proposisjonen».

I innstillingen står det:

«For et innkjøp som binder oss i enda sterkere grad enn før til Fastlands-Norges største investering noensinne, fremstår for disse medlemmene» – altså frå Høyre og Kristeleg Folkeparti – «to sider svært mangelfullt.»

Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at ei slik saksbehandling frå departementet si side i ei så viktig sak ikkje er tilfredsstillande. Så langt om saksbehandlinga.

Så om innhaldet. Representanten Ellingsen bruker uttrykka «skummelt» og «uansvarlig» om det frå Stortinget sin talarstol. Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti sine medlemer i komiteen skriv i innstillinga vidare at dei finn «beslutningsgrunnlaget for Stortinget i denne saken utilfredsstillende», og at dei finn «det lite gunstig å inngå en slik avtale om kjøp før det totale kostnadsbildet for kampflyanskaffelsen er endelig avklart».

Ein må verkeleg spørje: Kor utilfredsstillande må det vere før opposisjonen faktisk meiner at dei vil stemme imot å bruke 4,8 mrd. kr? Desse merknadene er jo ein massiv kritikk av saksbehandling og innhald, som ein så etterpå vel å stemme for og ta ansvaret for. Det skulle vere interessant å vite om det er noko anna som opposisjonspartia i komiteen er villige til å bruke 4,8 mrd. kr på, som dei finn «utilfredsstillende», «lite gunstig», «ikke tilfredsstillende», «utilgjengelig», «svært mangelfullt», «ufullstendig», «skummelt» og «uansvarlig»?

Eg avsluttar med å seie at vi må følgje den økonomiske utvikla når det gjeld kampflyprosjektet, tett i det vidare. Det vil vere ekstremt viktig å halde fokus på at ein opererer med ei samla kostnadsramme for å få prosjektet i hamn.

Dagfinn Høybråten (KrF) [23:35:35]: Moderniseringen av Forsvaret er en av de store utfordringene i offentlig sektor. Forsvarets oppgaver er avgjørende for Norges sikkerhet og for vår evne til å hevde vår suverenitet.

Kristelig Folkeparti mener at Norges kampflykapasitet er et vitalt ledd også i den framtidige forsvarsstruktur. Vi må anskaffe nye kampfly til avløsning av dagens F-16 før disse går ut på dato. Og nedvalget av flytype er gjort. Valget falt på det nye F-35-flyet, som er under utvikling hos Lockheed Martin.

Stortinget gjorde dette nedvalget ut fra klare anbefalinger. Det var ikke bare slik at regjeringen hevdet at F-35 var best og billigst. Den faglige vurdering av de to flyalternativene som var med i sluttfasen, ga ikke rom for tvil. Bare F-35 kunne godt nok håndtere de oppgaver som det nye kampflyet skulle løse.

Anskaffelsen av de nye kampflyene vil samlet sett bli det største investeringsprosjektet gjennom tidene i Fastlands-Norge. God styring og kontroll av dette investeringsprosjektet er derfor også økonomisk viktig.

Det er derfor bekymringsfullt at utviklingen av Lockheed Martins kampflyprosjekt F-35 er blitt flere år forsinket og dyrere enn planlagt. Vesentlige kostnadsøkninger og utfordringer er kommet fram gjennom undersøkelser gjort av amerikanske myndigheter. Kristelig Folkeparti mener at disse kritiske vurderingene ikke er reflektert på en rimelig måte i den foreliggende investeringsproposisjonen. Det synet deles av flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen.

I den foreliggende investeringsproposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til å kjøpe inn de fire første kampflyene av typen F-35 – innenfor en kostnadsramme på 4,8 mrd. kr. Prislappen på anskaffelsen av alle de planlagte 56 flyene er steget til 61 mrd. kr – kanskje 72 mrd. kr om usikkerhetsmarginen må brukes fullt. I tillegg kommer årlige base- og driftskostnader gjennom flere tiår.

I proposisjonen utgjør omtalen av de fire aktuelle kampflyene for treningsformål mindre enn to sider. Det holder ikke.

Stortinget så seg derfor nødt til å ha en egen høring og stille mange titalls skriftlige spørsmål om kampflysaken. Det er vår oppfatning at vi tross dette står igjen med flere ubesvarte spørsmål.

Et oppdatert anslag for levetidskostnader for F-35-prosjektet har ikke blitt forelagt komiteen. Implikasjonene for Luftforsvarets øvrige struktur kan statsråden ikke si noe om på det nåværende tidspunkt.

Det beste hadde da vært om beslutningen kunne vært tatt neste vår. Da ville både et oppdatert anslag for kampflyprosjektets levetidskostnader og den neste langtidsplanen for Forsvaret foreligge. En slik utsettelse av beslutningstidspunktet har statsråden avvist, idet hun har hevdet at det ville ha to alvorlige konsekvenser.

For det første: Norge kan ikke få levert treningsfly før i 2017, dersom Stortinget ikke gjør vedtak nå, og bestillingen gjøres i høst. Samme tidsfrist gjelder andre partnerland.

For det andre: Får vi ikke treningsfly før i 2017, forsinkes treningen av piloter til de nye flyene. Det kan medføre at kampflyvåpenets operative evne i en overgangsfase går under et visst nivå, og Norges evne til å hevde sin suverenitet vil bli betydelig svekket.

Det siste anser vi som meget alvorlig. Kristelig Folkeparti må derfor ta statsrådens svar på dette punkt til etterretning. Ut fra dette vil vi støtte et vedtak om å anskaffe de fire treningsflyene, selv om beslutningsgrunnlaget langt fra er tilfredsstillende og burde vært bredere anlagt på de to punktene jeg har nevnt.

For øvrig er det slik at komiteen har måttet gjøre mye av den jobben som departementet ikke hadde gjort i proposisjonen, for å framskaffe opplysningene. Det er nettopp det som er poenget, som flere talere fra opposisjonen har framholdt.

Til SVs parlamentariske leder må jeg si at hvis SV angriper opposisjonen og Kristelig Folkeparti for å være kritisk til beslutningsgrunnlaget, men støtter kampflykjøpet, er det bare én ting å si: Det må være uttrykk for en indre forvirring i SV på grunn av at partiet nå står med regjeringsansvar for å foreslå første skritt i tidenes største norske kjøp av amerikanske kampfly med tilhørende bomber og raketter. Det er også grunn til å minne om at det er den rød-grønne regjeringen, herunder SV, som har hevdet at det kan svekke Norges beredskap og vår evne til å hevde norsk suverenitet, hvis ikke Stortinget her og nå vedtar å kjøpe de fire første amerikanske kampflyene av typen F-35. Når SV står ansvarlig for å foreslå en kampflyinvestering som overgår alle tidligere våpeninvesteringer, burde kanskje SVs parlamentariske leder gå litt stillere i dørene – og heller gå i seg selv enn å gå etter andre.

Trine Skei Grande (V) [23:40:21]: En stortingsproposisjon høres litt staselig ut. Store avgjørelser har kommet i stortingsproposisjoner.

Nå skal vi ha en stor avgjørelse som kanskje kan koste Norge 72 mrd. kr. Til det har vi fått en stortingsproposisjon på to A3-ark. Faktisk er det slik at saksordføreren synes at det er viktig å påpeke at det også er mye annet som er omtalt i innstillinga og ikke bare jagerflykjøp, og brukte tida på det i starten da han skulle presentere de to A3-arkene.

Venstre har også lest høringa, og spørsmålene som komiteen har stilt. Jeg skjønner at de har måttet gjøre det.

Venstre støtter at man skal kjøpe nye jagerfly. Vi har også støttet at man skulle gjøre det i kompaniskap med amerikanerne, men vi mener at før man fatter et endelig valg, må prislappen være klarere, og statsråden må kunne svare klarere. Vi støtter mange av de merknadene som står i innstillinga.

Dette er kanskje den største investeringa vi i det hele tatt har gjort i Fastlands-Norges historie, og vi støtter de merknadene hvor det heter at den bakgrunnen vi har for å gjøre det, er «svært lite tilfredsstillende». Vi mener også at dette innkjøpet burde vært sett i en større sammenheng. Så store investeringer som det her er snakk om, kan fort gå ut over andre deler av Forsvaret, og det burde vært sett i en helhet, før man fatter vedtakene.

Som sagt, Venstre støtter flykjøp. Vi støtter også valg av leverandør, men vi er usikre på om det antallet vi har snakket om, er riktig. Og vi er veldig kritiske til prosessen. Slike investeringer må ses i helhet og i forkant, og vi må være sikrere når det gjelder pris.

Jeg må innrømme at jeg tror ikke at vi hadde vært i stand til å fatte et slikt vedtak som vi fatter i dag, hvis det ikke hadde vært for at vi er et av verdens rikeste land. En hvilken som helst annen nasjon måtte ha vært mer forsiktig med pengene sine. Som vi ser f.eks. i de andre nabolandene, som har valgt samme leverandør, så har de valgt andre og mye breiere prosesser. I Danmark har man inngått et forsvarsforlik på 33 sider. De brukte mer enn to A3-ark for å bli enige om framtida for forsvaret sitt. Ettersom dagen i dag står litt i forlikenes tegn, må jeg si at jeg også hadde ønsket at et så bredt forlik og en så god behandling på forhånd kunne ha vært utgangspunktet.

Så for å si det enkelt: Jeg er enig i alle de merknadene som representanten Solhjell refererte. Derfor fremmer vi det forslaget vi fremmer i dag, om å få en utsettelse, for å få en helhet i innkjøpet og for å se det i forhold til alle forsvarsinvesteringene.

Ja, det er slik at statsråden har sagt at vi kan risikere at vi ikke klarer å opprettholde en tilfredsstillende beredskap, men fordi det er et «kan» her, og fordi mye av den andre informasjonen vi får, også er så uklar, er vi ved kjernen av problemet, nemlig at informasjonen ikke er god nok. Derfor velger vi heller ikke å ta ansvar for dette innkjøpet her i dag, og jeg fremmer med dette forslaget som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har fremmet det forslaget hun refererte til.

Statsråd Grete Faremo [23:44:29]: Som vi alt har hørt, ble det for drøyt 30 år siden i denne sal tatt en stor og viktig beslutning som har preget forsvars- og sikkerhetspolitikken i to generasjoner. Kjøpet av F-16 var stort og krevende, men nødvendig for landet. F-16 går nå mot slutten av sin levetid, og dagens politikere må vise samme besluttsomhet som våre forgjengere.

Sommeren 2009 gjorde Stortinget valget om at Joint Strike Fighter, såkalte F-35, skal erstatte F-16 som vårt neste kampfly. Ved å beslutte anskaffelse nå av fire F-35 for treningsformål sikrer vi avgjørende tid til kompetansebygging og dermed en hensiktsmessig overgang mellom F-16 og F-35. Derfor er jeg glad for at et enstemmig storting ser ut til å støtte denne anskaffelsen.

Vårt land trenger en konfliktforebyggende terskel, et forsvar som markerer nasjonal suverenitet. Dette har vært en hovedlinje i norsk sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig.

Uten et moderne kampflyvåpen vil vi svekke denne evnen og ikke gi neste generasjon samme beskyttelse som F-16 har gitt oss. F-16 går nå inn i sitt siste tiår. Det ville være ulikt Det norske storting å lukke øynene for et slikt faktum. Den prosessen som startet tidlig på 1990-tallet, når en hovedmilepæl neste år når Stortinget skal ta stilling til hovedanskaffelsen av nye kampfly.

I det offentlige ordskiftet de siste uker har debatten dreid seg om tall. Enkelte debattanter har også forsøkt å sette forsvarsgrenene opp mot hverandre, med påstand om at F-35 vil så å si ødelegge økonomien for de andre forsvarsgrenene. Norge klarte i 1980 å ta imot 72 fly, og et samlet forsvar har driftet dem i 30 år. Nå planlegger vi for hvordan den nye anskaffelsen skal gjennomføres. Hæren trenger et luftforsvar med moderne kampfly, Luftforsvaret trenger Sjøforsvaret, og Sjøforsvaret trenger Hæren. Det er en god nyhet for hele Forsvaret at vi evner å skifte ut F-16.

Regjeringen planlegger å legge fram et grundig og omfattende beslutningsgrunnlag før Stortinget skal ta stilling til hovedanskaffelsen neste år.

Fokus på kostnader er viktig, og jeg vil takke komiteen for den åpne høringen og også de mange gode spørsmål i prosessen. Det har bidratt til å gi et forsterket og mer detaljert beslutningsgrunnlag for anskaffelsen av de fire første flyene. Vi snakker om fire fly og kostnader innen en ramme på 4,8 mrd. kr, ikke 56 fly.

Jeg vil også understreke at Stortinget fikk seg forelagt den totale levetidskostnaden for anskaffelsen av 56 kampfly på 145 mrd. kr – 2008-kroner, nåverdi – i forkant av stortingsbehandlingen for to år siden. En oppdatering av denne tallstørrelsen er avhengig av noen fundamentale valg. Valg av baseløsning for kampflyene, valg av vedlikeholdskonsept og valg av treningskonsept gjenstår og vil alle påvirke levetidskostnadene. Først når disse spørsmålene er avklart, har regjeringen grunnlag for å legge fram en oppdatert levetidskalkyle. Denne vil selvsagt bli eksternt kvalitetssikret og inngår i det grunnlaget Stortinget vil få seg forelagt våren 2012 knyttet til den nye langtidsplanen for Forsvaret, hvor også den totale kampflyanskaffelsen skal besluttes.

Noen forsøker å skape et bilde av en galopperende prisøkning for F-35. Det er ikke riktig. Det oppdaterte bildet viser at de totale anskaffelseskostnadene er økt med om lag 2 pst., sammenlignet med hva vi la fram for Stortinget i St.prp. nr. 36 for 2008–2009. F-35 vil således koste 1 mrd. kr mer i innkjøp enn det vi planla for i 2008/2009.

Utviklingen av Joint Strike Missile, i et nært samarbeid mellom Forsvaret og industrien, er et av de viktigste norske våpensystem til F-35. Det har også et betydelig industrielt markedspotensial.

Den politiske målsettingen er at industrisamarbeidet skal gi en verdiskaping i Norge av samme størrelsesorden som anskaffelseskostnaden. Jeg er glad for at også Stortinget har understreket betydningen av å realisere industripotensialet.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for å kunne registrere at en enstemmig utenriks- og forsvarskomité slutter seg til etableringen av nye stasjoner for grensevakten i Sør-Varanger, bygging av nye befalsforlegninger og en fritidsmesse på Jørstadmoen, og en økning av kostnadsrammen for Logistikkprosjektet i LOS-programmet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [23:49:36]: Mitt første spørsmål til statsråden er som følger: I etterkant og etter å ha registrert måten som komiteen har behandlet proposisjonen på, antall spørsmål som er stilt og måten høringen ble gjennomført på, mener statsråden at Stortingets krav om mer informasjon var urimelig, og at Stortinget burde vært innforstått med alt og funnet ut av det selv gjennom proposisjonen?

Statsråd Grete Faremo [23:50:00]: Jeg synes vi har hatt en god prosess om denne viktige saken, og jeg har vært glad for både høringen og anledningen til å utdype sider av flykjøpet knyttet til de spørsmål som er stilt. Jeg har likevel også vært opptatt av å få fram at vi har hatt en robust kostnadskalkyle som viser seg å holde godt mål, selv om vi altså ser en liten kostnadsoverskridelse som er beregnet til drøye 2 pst. Det vil være maktpåliggende fra min og regjeringens side å sikre en så god prosjektoppfølging av flykjøpet i det videre at vi får gjennomført på best mulig måte det vedtaket som Stortinget gjorde i 2009, og som er et svært viktig vedtak for Norge.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [23:50:58]: Jeg takker selvfølgelig for det første svaret.

Mitt neste spørsmål går på industrikontrakter. Komiteen skriver i en merknad at de «må være i samme størrelsesorden som anskaffelseskostnadene». Det oppfatter jeg er ekstremt klar tale fra Stortingets side. Mitt spørsmål til statsråden blir da som følger: Hvis man ikke makter å oppnå det, hva er da statsrådens svar?

Statsråd Grete Faremo [23:51:22]: Ja, her har regjering og storting en felles ambisjon, som vi bruker mye kraft på å bidra til å gjennomføre. Det er kjent at det er såkalt «best value»-prinsippet som ligger til grunn for industriprogrammet, og derfor har vi vært offensive fra regjeringens side med hensyn til også å bidra til å vise fram norske leverandører og hva de kan bidra med inn i prosjektet.

Så langt har norske leverandører faktisk hatt god suksess. Vi har kontrakter inne for større beløp enn hva den norske stat så langt har utbetalt. Men jeg vet det her ligger en viktig og krevende jobb foran både norsk industri og regjeringen. Her vil vi være aktive for å sikre at vi gjennomfører den ambisjonen som både regjering og storting har.

Ivar Kristiansen (H) [23:52:38]: Både komitélederen og representanten Høybråten har kommentert ganske tydelig i dag den sterke kritikken som regjeringen har blitt utsatt for på grunn av mangelfull saksbehandling, og at komiteen rett og slett har gjort departementets jobb med å få frem faktaopplysninger i saken. Det er en kritikk som statsråden hittil har valgt ikke å kommentere.

Men mest kritisk har faktisk et av regjeringspartiene selv vært, altså en virkelig insider i prosessen som sågar overgår opposisjonen galant med å forlange granskning, og som burde få ethvert medlem av Stortinget til å få alle varsellamper til å blinke. Hva er statsrådens svar til denne insideren som rett og slett forlanger en granskning av den mangelfulle prosessen?

Statsråd Grete Faremo [23:53:43]: Jeg er ikke enig i at vi har drevet mangelfull saksbehandling, men jeg har vektlagt det gode samarbeidet som har vært mellom departement og komité om å få fram detaljert informasjon. Så har vi hatt en diskusjon om hvilke priskalkyler det er mulig å få fram på dette tidspunktet. Der har jeg stilt spørsmål både knyttet til levetidskostnadene og basevalg. Hvilke alternative kalkyler er det egentlig opposisjonen har sett for seg at man skulle kunne lagt fram på dette tidspunktet, gitt at en del av de sentrale valgene ennå gjenstår?

Det er en selvsagt ting både for SV og for regjeringen at slike store prosjekter gjennomgår en ekstern kvalitetssikring. Det ligger i det systemet som regjeringen følger for disse store prosjektene, og det vil selvsagt også skje i dette tilfellet.

Peter Skovholt Gitmark (H) [23:54:56]: Statsråden sier i sitt svar til representanten Ellingsen at det har vært en god prosess. Det har det overhodet ikke vært. Dette har vært en svært mangelfull prosess. Det er fristende å stille statsråden det enkle spørsmålet: Hvorfor tror statsråden at Stortinget i sin behandling etter høringen og etter å ha lest proposisjonen stilte et syttitalls spørsmål for å få svar? Det er åpenbart ikke fordi det har vært en god prosess. Så jeg håper at statsråden ikke var seriøs da hun brukte uttrykket «en god prosess». Jeg håper statsråden går tilbake på det og tar inn over seg at Stortinget ønsker en helt annen prosess når vi om ikke altfor lang tid skal vedta selve flykjøpet, og at vi forventer en helt annen både mengde av informasjon og kvalitet i den informasjonen som kommer gjennom den første proposisjonen.

Statsråd Grete Faremo [23:55:55]: Jeg er tilfreds med at vi har fått fram detaljert informasjon om de ulike sidene av prosjektet. Dette var også mye informasjon som ble lagt ut på departementets hjemmesider samme dag som proposisjonen ble lagt fram. Men grunnen til at jeg har vært glad for både høringen og de etterfølgende spørsmålene, er at jeg synes det er viktig og riktig å dokumentere også den informasjonen i tilknytning til Stortingets behandling av saken når komiteen har ønsket det. Dette er som sagt gjennomføring av en stor beslutning som ble fattet i 2009, og som vil bli fulgt opp også med den totale flyanskaffelsen neste år, og hvor det derfor fra min side er lagt opp til en detaljert og bred gjennomgang, ikke minst av økonomien i den store totalanskaffelsen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [23:57:08]: Flertallet i utenrikskomiteen har avgitt en ramsalt kritikk av den saksbehandlingen som lå til grunn for statsrådens anbefaling til Stortinget, og den informasjonen som ligger i proposisjonen. Statsråden har besvart denne kritikken med å si seg takknemlig for spørsmålene og høringen, og det er vel og bra. Men dette betyr at komitéflertallet gir statsrådens departement stryk når det gjelder informasjonsgrunnlaget til Stortinget i denne saken. Det hjelper ikke å henvise til hjemmesidene til departementet. Det er ikke der Stortinget henter sin informasjon. Det er i det framlegget regjeringen gjør overfor parlamentet.

Derfor må jeg spørre, siden dette ikke er første gang; dette skjedde også da saken ble lagt fram i 2008: Vil statsråden sørge for at departementet for framtiden legger fram investeringsproposisjoner med et helt annet grunnlag og mer informasjon til Stortinget enn det som har vært tilfellet i denne saken?

Statsråd Grete Faremo [23:58:13]: Mye av diskusjonen har knyttet seg til hvilke kalkyler det er mulig å legge fram, ikke minst knyttet til levetidskostnadskalkylene. I og med at verken regjering eller storting har gjort beslutning om basevalg, om vedlikeholdskonsept, om treningskonsept, har vi valgt å holde fast ved den levetidskostnadskalkylen som ble lagt fram i 2008, og selvsagt informert om at denne vil bli grundig revidert og lagt fram i sin fulle bredde i tilknytning til langtidsproposisjonen neste år. For meg er det viktig at den informasjonen som Stortinget ber om, selvsagt kommer fram, og også at dette har vist seg å bekrefte at de kostnadskalkyler som var gjort forut for framlegget i 2008, har vært robuste, og at vi heldigvis så langt har vist oss i stand til å kunne både planlegge og unngå å få de store overraskelsene.

Peter N. Myhre (FrP) [23:59:30]: Jeg benytter denne anledningen til å stille et spørsmål som jeg har stilt statsråden tre ganger før uten å få svar, og det er følgende spørsmål: Når nå Forsvarsdepartementet skal gå videre i sin kontakt med Lockheed Martin om leveransene av de nye kampflyene, hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å sikre at eventuelle overskridelser utover det hun er kjent med i dag, vil bli dekket av selger og ikke av kjøper?

Statsråd Grete Faremo [00:00:13]: De kontraktene som inngås i januar 2014, er forventet å være fastpriskontrakter. Vi planlegger selvsagt for kontrakter som har forpliktelser godt innenfor de anslag som er gitt i proposisjonen, og det er med slike kontrakter en selvfølge at leverandøren tar ansvaret for eventuelle kostnader som påløper utover kontraktsummen man avtaler. Men, som sagt, målet er jo selvsagt å holde seg godt innenfor de anslag som er presentert her i dag.

Tore Nordtun (A) [00:01:26]: Vi gjør viktige vedtak også i kveld i denne saken, men hovedvedtaket gjorde vel storting og regjering i 2008–2009 da vi egentlig la føringene for og valgte hvilken flytype osv. vi skulle anskaffe. Det er veldig viktige beslutninger vi gjør, det er veldig fremtidsrettede beslutninger. Jeg tror det er mange land som misunner oss, at vi er i stand til økonomisk å kunne foreta valg av så effektive og så fremtidsrettede fly for å styrke vårt forsvar og ivareta vår suverenitet. Det skaper også en solid troverdighet i NATO og blant våre alliansepartnere at vi nå fremstår som det landet med det mest representative, effektive og moderniserte forsvar i verden. Det synes jeg også vi skal ha med oss i denne saken.

Det stilles nå en del spørsmål omkring økonomien, om informasjon osv., men regjeringen har fulgt opp dette på en utmerket måte overfor Stortinget. Nå er det også gjennomført endringer i det flernasjonale utviklingsprogrammet for F-35, og det har medført forsinkelser. Det påvirker også det norske F-35-programmet, selvfølgelig. Men anskaffelsen av fire F-35 treningsfly for leveranse i 2016 med påfølgende hovedleveranse av nye kampfly i 2018 er nettopp for at vi skal ha en hensiktsmessig overgang. Vi skal trene opp personellet osv., slik at vi er fullt kapable i denne overgangsfasen. Det er med på å sikre en mest mulig fleksibel, kostnadseffektiv og rasjonell overgang mellom F-16 og F-35, og vi skal tross alt ha 56 fly, de beste i verden. Dermed opprettholder vi også en tilfredsstillende kampflykapasitet i overgangsfasen mellom disse to flytypene.

Vi har store ambisjoner i nordområdene. Vi skal opprettholde aktiviteten der, og det er også snakk om eventuelle utvidelser i fremtiden.

Beslutningen om hovedanskaffelsen kommer i 2012. Flere kontrakter må på banen når det gjelder norsk industri. Det er svært viktig. Den industrielle verdiskapingen kan bli stor her, og det vil også flere andre talere komme inn på.

Jeg vil til slutt komme inn på det med informasjon til Stortinget. Jeg synes at det i punktene her er en rekke interessante ting. Jeg vil da nevne nasjonalt kompetansesenter for helikopter. Allerede i april 2005 var det fire meget fremsynte kvinner og menn i Stortinget, nemlig Marit Nybakk, Gunnar Halvorsen, Tore Nordtun og Marit Arnstad – noen av dem befinner seg i salen i dag – som fremmet et forslag om et kompetansesenter og en simulator for helikopter i Norge. Det blir det nå. Komiteen den gangen gjorde en god innstilling til saken. Dette skulle følges opp. Seks år etter, i denne innstillingen, ligger det nå et slikt nasjonalt kompetansesenter med simulatoraktivitet for helikopter. Det sies i meget positive vendinger at dette vil vi være med og følge opp sammen med industrien i Rogaland og på Sola. Det gis nå et meget viktig, fremtidsrettet signal, og staten vil også være med på å bidra til at et slikt stort europeisk kompetansesenter nå blir opprettet. Dette gjelder ikke bare for den militære siden og internasjonal trening og vedlikehold – dette gjelder i aller høyeste grad også for den aktiviteten som er på norsk sokkel innenfor olje- og gassindustrien, som krever mye større sikkerhet og treningsmuligheter for det personellet som gjør sin tjeneste i den industrien.

Peter N. Myhre (FrP) [00:06:29]: Jeg er altså medlem av et politisk parti som kanskje er det partiet som i størst utstrekning har jublet for beslutningen om å skifte ut kampflyene som det norske forsvaret har.

Vi har hele tiden avventet en proposisjon fra regjeringen om utskifting av flyene, innkjøp av testfly og et kostnadsoverslag for hva som blir den samlede prisen for 56 jagerfly. Vi kommer til å stemme for regjeringens forslag og utenriks- og forsvarskomiteens enstemmige innstilling her i dag. Det gjør vi fordi vi mener det er riktig å skifte ut flyene. Det gjør vi fordi vi mener at Norge trenger et solid luftforsvar som sammen med marine og hær skal sørge for Norges evne til å forsvare seg selv, og som skal kunne delta i internasjonale operasjoner i lang, lang tid fremover.

Men vi ble skuffet den 6. mai i år da regjeringens forslag kom – med en elendig fremstilling, en syltynn begrunnelse og med elementer som skapte mer usikkerhet rundt dette saksforholdet enn det skapte avklaringer. Derfor fikk vi høringen, derfor fikk vi, som representanten Myrli var inne på, en stor runde i media om dette, ikke minst med utgangspunkt i Aftenpostens leder tirsdag den 7. juni, altså dagen etter høringen, under overskriften «Katten ut av sekken». Det som både Aftenposten og andre av oss har satt spørsmålstegn ved, er kostnadsoverslaget. I St. prp. nr. 36 for 2008–2009, som ble behandlet av Stortinget den 8. juni 2009, skrev regjeringen på side 7 i denne proposisjonen:

«Pristilbudet fra Lockheed Martin for JSF var vesentlig lavere enn tilbudet fra SAAB på Gripen NG med sammenlignbar konfigurasjon.»

Tilbudet fra SAAB var på 20 mrd. kr, garantert av den svenske stat. I dag snakker vi altså ikke om 20 mrd. kr, eller de 18 mrd. kr som det er opplagt at regjeringen og stortingsflertallet siktet til i 2008–2009 – altså 18 mrd. kr. Det som skaper usikkerhet, og det som skaper forvirring, er at regjeringen og regjeringspartienes representanter hevder at når prisen på 18 mrd. kr fra 2008 nå er blitt 72 mrd., er det en overskridelse på 1 mrd. – 18 pluss 1 er altså 72, mener regjeringen. Det er altså 72 mrd. kr vi nå skal ta stilling til. Innstillingen fra komiteen er at vi skal gi Forsvarsdepartementet i oppdrag å starte investeringsprosjektet innenfor de gitte kostnadsrammene, som altså er 72 mrd. kr, for flyene.

Vi fikk i dag vite av statsråden at flykjøpet vil bli basert på fastpriskontrakter. Jeg kunne jo spørre: Hvorfor sa hun ikke det under høringen? Men jeg skal avstå fra det. Vi fikk et helt annet innspill fra en stortingsrepresentant fra regjeringspartiene, nemlig representanten Solhjell, som mante til forsiktighet, og sa at vi nå må følge prisutviklingen nøye. Det skal være en prisutvikling, da, og ikke en fastpriskontrakt? Det er altså stadig usikkerhet rundt dette.

Jeg vil konkludere med at Fremskrittspartiet stemmer for innstillingen, ikke fordi vi synes den er glitrende god, men fordi denne saken er så viktig at vi er nødt til å ta denne beslutningen i dag, selv om regjeringen selv har skapt en usikkerhet rundt dette som gjør at regjeringen har seg selv å takke for at situasjonen rundt denne beslutningen har blitt slik den har blitt.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Gustavsen (A) [00:11:52]: Det kommer nok ikke som en bombe i denne sal at jeg har tenkt å konsentrere meg om industriprogram og utvikling av JSM. Det gjør jeg jo fordi industrielle leveranser for norsk industri i forbindelse med kampflykjøpet er svært viktig.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi nok en gang understreke betydningen av at den industrielle verdiskapingen i tilknytningen til anskaffelse av nye fly må være i samme størrelsesorden som anskaffelseskostnadene.

Når vi i dag vedtar å gå videre med fase 2 av JSM – Joint Strike Missile – fatter vi en beslutning som kan føre til et nytt industrieventyr for Norge. For det første kan det å legge til rette for at det norske forsvaret kan ha et missil som ingen andre foreløpig kan overgå i sin klasse, og for det andre at det missilet har sjanse til å bli integrert på flyet slik at partnerlandene velger å kjøpe JSM sammen med F-35, gi oss en teknologiutvikling som gjør det mulig fortsatt å ha forsvarsindustri i høyteknologisk verdensklasse her oppe på berget. Jeg er glad for at det er en enstemmig komité som har valgt å støtte regjeringens forslag om en drøy milliard kroner til JSM fase 2.

Utviklingen av JSM startet i 2008 og vil gå fram til 2014. Missilvirksomheten er en teknologisk spydspiss for Kongsberg Defence Systems og har vært den viktigste virksomheten for det selskapet helt siden 1960-tallet. Mens det er fem bedrifter som så langt har kontrakter om leveranse av deler til selve flyet, kan JSM generere over 100 underleverandører betydelig arbeid i flere tiår hvis Norge lykkes med å fremme JSM til partnerlandene i kampflyprosjektet.

Dersom integrasjonen av JSM ikke lykkes, vil prosjektet avsluttes etter fase 2. Jeg håper selvfølgelig at dette ikke blir en realitet. Norge er godt posisjonert, ikke bare fordi det er avdekket et behov for den kapasiteten som missilet representerer, men også fordi det amerikanske forsvaret er i ferd med å velge leverandør av nytt missil samt at andre partnerland også har vist interesse.

Det er svært positivt at vi har en regjering som står på for å bistå norsk forsvarsindustri med både penger, eierskap og politisk påvirkning, slik at det er mulig for en liten forsvarsindustri som vår å lykkes med å selge til andre land i et marked som er ekstremt proteksjonistisk. Samtidig har vi et svært strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell, og vi har god kontroll med den eksporten.

USA kjøper faktisk hele 98 pst. av alt sitt forsvarsmateriell av seg selv. Det er derfor et tegn på svært høy kvalitet når f.eks. norsk luftvern kjøpes inn for å bevokte luftrommet over Capitol Hill og Det hvite hus.

Kjøp av nye kampfly er såkalt «best value»-prosjekt. Det betyr at vi ikke kan stille krav om gjenkjøp, som vi normalt gjør i forbindelse med forsvarsanskaffelser. Likevel er vi opptatt av å sikre industrikontrakter tilsvarende anskaffelsesverdien.

Det har i lang tid vært jobbet sammen med industrien, godt forankret i både stortingsmeldinger om samarbeid mellom Forsvaret og industrien og en egen strategi knyttet til dette kjøpet for å posisjonere norske bedrifter. Dette er viktig. I tillegg brukes generelle, vanlige næringspolitiske virkemidler også overfor forsvarsindustrien. I min hjemby, Kongsberg, ser vi resultater av regjeringens politikk bl.a. gjennom en ny komposittfabrikk. Gjennom Joint Strike Missile vil industrideltakelsen på norsk side øke til over 20 bedrifter. Forsvarsdepartementet godkjente i tillegg høsten 2010 Nammos videre utvikling av ammunisjon til F-35.

Samtidig er det viktig å understreke at de store industrilokomotivene våre, som har kontrakt og kanskje får kontrakter nå knyttet til F-35, har et ansvar for å dra med seg små og mellomstore norske underleverandører også i den teknologiutviklingen som dette gir muligheter for. Det må komme også underleverandørene til gode, ikke bare de store industrilokomotivene.

Det er identifisert muligheter tilsvarende ca. 70 mrd. kr over produksjonstiden til F-35. Det er helt nødvendig at både industrien og norske myndigheter presser på både Lockheed Martin og amerikanske myndigheter for å kunne realisere dette potensialet.

Her forventer Arbeiderpartiet at regjeringen følger opp det som nå er et enstemmig stortings forventning om oppdrag til norsk industri.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Mazyar Keshvari (FrP) [00:17:12]: Kampflykjøpet er Norges største investering i Fastlands-Norge. Kampflyanskaffelsen vil være avgjørende for Luftforsvarets kapasitet og operativitet. Valg av type kampfly ble fattet av Stortinget for ett år siden, og som eneste parti var Fremskrittspartiet skeptisk til prosessen. Fremskrittspartiet foreslo den gang at saken skulle sendes tilbake til regjeringen for bedre utredning. Vi ser i ettertid hvor nødvendig det var med tanke på alt det rotet som har oppstått. Derfor er det ikke overraskende at vi også i denne saken er bekymret over utredningen og prosessen rundt kjøpet av fire treningsfly. Vi foreslo også at denne delen av proposisjonen skulle behandles først til høsten.

En av grunnene til vår skepsis til fremdriften i denne anskaffelsen er at regjeringen har fremskyndet prosessen sett i lys av det løp som er beskrevet i Innst. S. nr. 299 for 2008–2009. Slik vi leser og tolker dette, ligger det her ingen føringer som tilsier at vi skal anskaffe fire treningsfly utenom det normale kontraktsforløpet. Derimot ser vi at regjeringen uttaler følgende:

«En bestilling av treningsfly nå vil stadfeste vår troverdighet som partner og kunde i det flernasjonale F-35-samarbeidet. Dette er ikke minst viktig for å sikre norsk industri oppdrag knyttet til anskaffelsen.»

Dette er sikkert et godt poeng, men det forklarer ikke hvorfor tidslinjen er endret. Det er av regjeringen skapt forvirring ved kostnadene knyttet til kampflyanskaffelsen. Regjeringen fastholder nå sine tall og mener disse er reelle og dermed representerer et godt beslutningsgrunnlag.

Fremskrittspartiet ønsker en erstatning for våre F-16-fly. Vi ønsker selvsagt at Norge skal ha fly som tilfredsstiller de krav som Forsvaret mener er nødvendig, men vi er opptatt av at slike avgjørelser tas på et solid og urokkelig grunnlag. Derfor må vi kunne stille spørsmål ved kostnadsutviklingen og driftsutgiftene for å forsøke å få et bilde av hvor mange skattekroner som vil gå med til denne anskaffelsen.

Fremskrittspartiet vil følge kampflyanskaffelsene nøye også i tiden fremover og være en pådriver for å få en så grundig prosess som overhodet mulig.

Willy Pedersen (A) [00:20:00]: Proposisjon 110 S for 2010–2011 om investeringer i Forsvaret svarer etter min oppfatning til en rekke behov for Forsvaret. Norge er ofte omtalt som Schengens yttergrense, og da er det grensen mellom Russland og Norge jeg vil omtale.

Grensevakttjenesten forvaltes av Norges Grensekommissær. Politimesteren i Øst-Finnmark har det juridiske ansvaret, og Forsvaret har den operative delen med begrenset politimyndighet.

Undertegnede og representanten Myrli, saksordføreren, var for noen uker siden i Sør-Varanger, nærmere bestemt på Svanvik grensestasjon og på grenseovergangen på Storskog i Pasvik.

Tilbakemeldingene fra grensekommissæren og fra politimesteren på Forsvarets operative evne var svært positive. Forsvaret gjør i dag en svært profesjonell jobb i sin håndhevelse av grenseavtalen med Russland. Forsvaret patruljerer hele grensen daglig, og den er under konstant observasjon fra ulike utkikksposter langs grensen.

Svanvik grensestasjon er en stasjon som ble bygget på 1950–1960-tallet. Tilbakemeldingen fra NK på Garnisonen i Sør-Varanger var at grensestasjonens kapasitet, fasiliteter og funksjonalitet i forhold til dagens standard, ikke lenger er tilstrekkelig. Omvisningen vi fikk på grensestasjonen, viste dette klart, og bygget det her er snakk om, framstår som svært trangt og dårlig egnet for grensejegerne som bruker denne stasjonen daglig.

Det er derfor svært gledelig at regjeringen ønsker å komme i gang med å bedre forholdene for grensejegerne. Forslaget om å erstatte de seks relativt små grensestasjonene med to større, en nord på grensen, den andre sør, er svært bra. Målene med de nye grensestasjonene er å ha bygg som er bedre tilpasset grensetjenestens behov. Byggene skal bl.a. ha egen kennel og være bedre forlegninger for soldatene, som i dag har langt mer utstyr enn hva man hadde for 10–20 år siden. Da får man også grensestasjoner som har større fasiliteter og bedre plass til det.

Videre skal det også bygges en ny patruljehytte. Denne hytta er også viktig for grensevaktenes operasjonalitet, da den vil ligge i et område som er isolert store deler av vinteren.

De nye kjøretraseene som også er foreslått, er svært viktige, og det av to grunner: Den ene er jegerens behov for effektiv framkommelighet, der man ikke benytter Pasvikelva. Den andre er hensynet til naturen, og de sår som motorisert ferdsel påfører naturen.

Selv om Garnisonen i Sør-Varanger skjøtter sine oppgaver svært godt i dag, er det fra min side håp om at man kommer i gang med nybyggingen snarest mulig. Jeg er derfor glad for at investeringer på 268 mill. kr blir lagt fram for Stortinget i dag. Kanskje man da vil være i stand til å komme i gang med byggingen allerede til høsten.

Sverre Myrli (A) [00:23:14]: La oss så langt ut i debatten bare slå fast at det er full enighet om at Norge trenger nye kampfly. Min gode kollega Jan Arild Ellingsen sa: Nå er all tvil borte. Det var kloke ord, og jeg håper han taler på vegne av hele partiet sitt. Han var sterk og klar i sitt innlegg, og jeg hadde egentlig håpet at representanten Ellingsen ikke var på reise i Afghanistan i forrige uke, sjøl om det sikkert var svært interessant og lærerikt, men at han i stedet hadde vært i Stortinget og sagt det samme til partifellene sine, da vi i forrige uke behandlet saken i komiteen.

Så sa Ellingsen også at bordet fanger. Men det er vel ingen uenighet om hvorvidt vi skal kjøpe F-35. Dagens vedtak om de fire treningsflyene rokker vel ikke ved det Stortinget tidligere har vedtatt, at vi skal kjøpe F-35. Vi skal vel ikke ha noen omkamp på den beslutningen? Debatten i dag dreier seg ikke om flyvalg. Debatten i dag dreier seg om vi skal få de første flyene i 2016, i 2017 eller i 2018. Jeg har ikke hørt noen i dagens debatt si at vi ikke skal kjøpe F-35.

Dagfinn Høybråten nevnte bekymringen i USA for økningen i utviklingskostnadene i F-35-programmet. Ja, den bekymringen i USA skjønner jeg godt, for de ekstra kostnadene som er påløpt i utviklingsprogrammet, skal dekkes av USA. Vi skal ikke være med på å dekke de kostnadene. Vårt beløp til utviklingsprogrammet ligger fast – 125 millioner US dollar. Vi må skille mellom kostnadene til utviklingen av flyene og kostnadene for flyene når de skal leveres til Norge fra 2018. Jeg har inntrykk av at mange blander veldig, både i debatten her i dag, i media og i debattbildet før øvrig når det gjelder F-35.

Flere har sitert Aftenposten. Ja, det er det sannelig grunn til, for der har det stått mye rart. Kanskje noen kunne stilt spørsmål om hva som er og har vært Aftenpostens agenda i kampflyspørsmålet. Etter min oppfatning har man drevet direkte kampanjejournalistikk til fordel for den konkurrenten som ikke var i stand til å levere fly som oppfylte de krav som ble stilt til de nye kampflyene.

Svein Roald Hansen (A) [00:26:23]: Dette har jo i liten grad vært en debatt om flyinvesteringene, Joint Strike Missile eller de andre investeringene, men mest en debatt om beslutningsgrunnlaget.

På 1990-tallet var det en diskusjon mellom regjering og storting – og en prosess i gang – for å få slankere dokumenter fra regjeringen til Stortinget. Det var så mye å lese at man gjerne ville ha litt mer effektiv kommunikasjon. Det var noen som den gangen advarte mot at det kunne bli for tynt, og at det ville føre til en utstrakt brevveksling mellom regjering og storting. Det er selvsagt slik at det er Stortinget selv som definerer når Stortinget mener at det har det nødvendige beslutningsgrunnlag, på samme måte som representanten Skovholt Gitmark også må godta at det er statsråden selv som må få avgjøre om hun synes prosessen mellom storting, komité og henne selv har vært god eller ikke.

Men i denne saken finnes det altså også spørsmål som det ikke er mulig å gi svar på i dag, slik som levetidskostnader, som i stor grad avhenger av basevalg og vedlikeholdskonsept. Det vil være viktige faktorer som vi først skal ta stilling til neste år. Derfor må denne beslutningen tas i avveiningen mellom å akseptere en viss usikkerhet om beregningene fra to år tilbake holder godt nok, eller om vi skal risikere kluss i vekslingen mellom F-16 og F-35 – og risikere svekket beredskap i en periode.

Så langt viser altså beregningene at tallene fra 2008 står seg godt. Jeg tror Peter N. Myhre burde studere de omfattende svarene fra departementet litt grundigere, ut fra de tallene han opererte med i sitt innlegg. Det er også muligens slik at de viktigste faktorene for å påvirke levetidskostnadene vil vi ha hånd om selv, nemlig basevalg og vedlikeholdskonsept. Derfor er det ikke mulig å argumentere eller skrive seg vekk fra det ansvaret som alle nå må være med og ta for det vedtaket vi gjør. Jeg går også ut fra at opposisjonspartiene vedstår seg ansvaret for den avveiningen de er med på å gjøre mellom de to hensynene vi må ta i kveld. Man må selvsagt basere seg på de beregningene og de vurderingene som departementet og statsråden har lagt fram – det ligger i sakens natur – men vi må alle være med og ta ansvaret for at vi velger å ta beslutningen i dag, for ikke å risikere noe vi ikke vil ha om noen år. Det må vi stå for – eller for å sitere Fremskrittspartiets hovedtalsmann: Det handler om å ta politisk ansvar.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [00:29:32]: La meg starte med en hilsen tilbake til saksordføreren: Turen i Afghanistan var særdeles flott. Selv om jeg vet at dere hadde en spennende høring, ville jeg ha gjort det samme valget én gang til – med all respekt for Stortinget.

Representanten Myrli sa at flyvalget var avgjort – det var liksom ikke noen problemstilling, for det vedtaket var gjort tidligere. Det er mulig at jeg tar feil, men jeg har også hatt en forståelse av at et vedtak her bare gjaldt til neste vedtak var gjort.

Det er vel et faktum at både regjeringer og storting har skiftet standpunkt underveis i en sak. Eller har jeg misforstått? Det kunne være interessant å høre om det er slik at alt Stortinget og regjeringen gjør, er absolutt. Det tror jeg dessverre ikke er sant. For i så fall: Hvorfor er vi da bekymret for kontraktene til industrien? Hvis dette løpet er gjort, kan vi da bekymre oss for det? Da er det ikke noe problem lenger, for da har vi gjort valget: Vi skal ha dem uansett, uavhengig av kostnader og hele pakka. Det tror jeg egentlig ikke man vil. Jeg tror man ønsker å være hands on når det gjelder både økonomi og flere ting.

Til representanten Gustavsen: Ingenting ville vært bedre enn om vi kunne få kontraktene her i landet, at vi kunne få leveranser tilsvarende kjøpet – det deler jeg fullt ut. Det ville vært perfekt og flott. Men utfordringen er, som representanten selv sa, at vi har en «best value»-situasjon. Vi kan altså ende opp med at vi ikke får det. Og hva er svaret da? Jeg oppfattet at statsråden ikke svarte på mitt spørsmål til henne om det tidligere i dag. Så da er jeg tilbake til der saksordføreren var: Vi har tatt valget. Vi skal ha flyene koste hva det koste vil, og de forbeholdene som vi har tatt, har en variabel substans.

Så til SVs parlamentariske leder, som jeg registrerte var bekymret for Fremskrittspartiets holdning: Vi har altså tatt det ansvaret, som representanten Svein Roald Hansen var inne på. Vi ser at flyet går nå, for å si det på den måten. Vi skal være medansvarlige og si ja til å kjøpe de fire flyene.

Jeg registrerer at SVs parlamentariske leder ikke kommenterer at han da har hatt det ærefulle oppdrag å sørge for at SV som regjeringsparti bidrar til å styrke amerikansk forsvarsindustri tungt. Det er jo en gledens dag for dem av oss som synes at det er smart.

Så til statsråden: Statsråden prater om velvilligheten mellom regjering og storting. Ja, den velvilligheten skyldes altså primært Stortingets ønske om å få mer fakta på bordet fordi det var mangelfullt. Så sier statsråden noe som jeg ble fascinert over. Hun sa: Da man fremmet proposisjonen for Stortinget, la man ut masse informasjon på FDs hjemmeside. Med all mulig respekt: Forsvarsdepartementets hjemmeside er ikke noen veggavis for Stortinget.

Lars Myraune (H) [00:32:33]: Det er mange uttalelser i denne sal som har gått på at dette er en gledens dag for den og den delen av landet når vi har fått en ny veistump. Som gammel luftforsvarsmann må jeg jo si at i så måte er det en gledens dag å være vitne til at et enstemmig storting går inn for å starte kjøpet av de nye jagerflyene – eller kampflyene, som de beskrives som i dag.

Jeg har aldri vært i tvil om at dette er et riktig valg, av mange grunner. Det som jeg imidlertid gjerne hadde sett hadde blitt sagt den gangen vi foretok beslutningen, var at vi skal ha det jagerflyet som gir oss den beste muligheten til å drive det forsvaret av både eget land og andre nasjoner som vi skal være med på. Jeg hadde gjerne sett at man ikke brakte inn prisen på det, for jeg tror tilknytningen til USA, til det treningsnivået og det teknologimiljøet der er mer avgjørende enn de eventuelle forskjellene i kroner. Så det skulle aldri vært brakt inn. Da hadde vi kanskje ikke fått denne debatten i dag heller, for debatten som har vært ført i dag, dreier seg ikke om vi skal kjøpe jagerfly, men den dreier seg om prisen på dem.

Det som vi har erfart gjennom F-16-programmet, er at det å kunne operere sammen med våre venner i den vestlige verden er av uvurderlig betydning, og det kommer til å bli akkurat det samme – kanskje i enda større grad – når vi nå snakker om F-35 i årene som kommer.

Det at programmet er forsinket, er ikke noen overraskelse. Det er såpass kompliserte programmer at det vel er sjelden at det er laget et jagerfly uten at det har vært forsinkelser i den grad vi snakker om i dag. At prislappen også tikker litt oppover, er ikke noen overraskelse.

Det som nå er viktig framover, og jeg synes Laila Gustavsen poengterte det ganske godt, er at vi bruker det kjøpet vi vedtar i dag, for alt det er verdt, for å kunne få garanti for at Joint Strike Missile blir en del av programmet – både fordi det per dags dato nok er det beste våpenet som kan brukes i en sånn rolle, og fordi det vil bety uvurderlig mye for norsk forsvarsindustri. Med litt erfaring fra den type forhandlinger fra før vet vi at det ikke er enkelt, så jeg vil be statsråden om å bruke all den kløkt som er mulig for å få dette til å bli til fordel for Norge.

Sverre Myrli (A) [00:35:28]: Jeg lyttet med stor interesse til den gamle generalens ord!

I debatten om kjøp av F-16 i Stortinget 6. juni 1975 sa statsminister Trygve Bratteli:

«Hovedspørsmålet er dette, som flere har stilt gjentatte ganger: Er det nødvendig, hvis en vil ha et forsvar, også å ha et rimelig tidsmessig luftforsvar? Det er først og fremst det en må svare på i samband med den langsiktige plan som foreligger her.»

Det var kloke ord av en klok mann. Bratteli, regjeringa og Stortinget ga sjøl svaret: En ville gå til anskaffelse av nye jagerfly.

I debatten ble F-16-anskaffelsen støttet av navn som Per-Hysing Dahl, Guttorm Hansen, Lars Korvald, Odvar Nordli og Hallvard Eika, for å nevne noen. Det var for øvrig satt av fem timer til debatten i 1975. Det var tider, det!

I 1975 var F-16 løsningen. I 2008 og 2009 var løsningen F-35. Det er det i 2011, og det vil det være i 2012.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21. Dermed er debatten avsluttet – tross alt på under fem timer!