Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [10:00:53]: (ordfører for saken): Det skal være et ønske fra Fremskrittspartiet om å forbedre ordningen, ikke forberede ordningen, men det kommer vi tilbake til.

Det er et mål for oss som politikere at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal sikres muligheten til et aktivt, selvstendig liv på linje med alle andre. En åpenbart avgjørende del av å nå det målet er tilgangen på forskjellige hjelpemidler som kan kompensere for en del av de praktiske problemene som oppstår for den med nedsatt funksjonsevne i møte med samfunnet og de praktiske barrierene som er et hinder for det å faktisk kunne delta.

Saken vi behandler i dag, handler nettopp om det – om ett viktig hjelpemiddel for å kunne øke muligheten til deltakelse i arbeid, muligheten for aktiv fritid og deltakelse i samfunnet for øvrig. En tilrettelagt bil er viktig for å gjøre hverdagen så enkel som mulig. Derfor gis det også statlig støtte til slike, fordelt på to kategorier biltyper, som man tildeles etter visse kriterier og grad av nedsatt funksjonsevne.

At det må finnes regler for hvem som kan tildeles biler, og hva slags biler, er åpenbart. Bondevik II-regjeringen gjorde i 2003 endringer i bilforskriften som innebar at det ble gjort et skille mellom såkalt gruppe 1-bil og gruppe 2-bil. Begrunnelsen for omleggingen var å få økte ressurser til oppfølging av de brukerne som har de tyngste funksjonsnedsettelsene, og med det det største behovet for spesialtilpasset bil. Stortinget var enstemmig i at omleggingen var riktig, og det ble da satt kriterier for hvem som skulle få tilgang på de ulike bilkategoriene. Ordningen med endringen har virket i åtte år, og i løpet av de to årene denne komiteen har vært i virksomhet, har vi flere ganger blitt gjort kjent med tilfeller der det virker urimelig at gruppe 2-bil ikke har blitt innvilget.

I et system med tildelingskriterier vil det alltid være sånn at noen som mener de burde fått, ikke får – dessverre. Spørsmålet vi som politikere da må stille oss, er selvsagt om grensen er satt et rimelig sted. Jeg tror alle husker Filip-saken fra 2010, om lille Filip som ikke fikk tildelt kassebil fordi Nav mente at han kunne gå litt, selv om foreldrenes søknad var basert nettopp på at Filip måtte bæres inn og ut av familiens bil. En voksende gutt ga familien stadig større belastninger, men Filip passet altså ikke inn i kriteriene.

Den saken og andre, forskjellige enkeltsaker har vist at det kan være behov for endringer i ordningen, og hele komiteen, og også regjeringen, mener at dagens praktisering, hvor gruppe 2-bil kun gis til dem som er helt avhengige av å bruke heis eller rampe for å komme inn og ut av bilen, kan bli for snever. Det er også derfor regjeringen i budsjettet for 2012 utvider ordningen med gruppe 2-bil til også å gjelde barn og unge med noe gangevne. Det er et skritt i riktig retning, og med en slik styrking av ordningen kan vi bedre hverdagen til noen familier med barn med nedsatt funksjonsevne som tidligere ikke har fått slik støtte. Det er bra, for denne ordningen er og blir, uansett om vi vil eller ikke, et budsjettspørsmål. Jeg er glad for at vi har funnet rom til dette i neste års budsjett. Jeg er også glad for at statsråden har varslet at vi skal gå igjennom hele bilstønadsordningen, og jeg ser fram til at vi kan komme tilbake til den saken med diskusjoner om endringer og styrkinger i den forbindelse.

Da har jeg lyst til å peke på det med at folk som ikke oppfyller kriteriene for gruppe 2-bil, men åpenbart har et annet behov enn gruppe 1-bil, tilbys en tilhenger som mellomløsning mellom gruppe 1 og gruppe 2 for å kunne frakte hjelpemidler, som rullestol, etter bil. Det kan åpenbart virke urimelig for dem som henvises til en slik tilhenger, men som opplever at behovet er noe helt annet.

Så er jeg glad for at vi skal få anledning til og skal komme tilbake til disse tingene i denne sal. Jeg er også glad for at regjeringen har funnet plass til allerede nå å utvide ordningen, og at statsråden er på offensiven og mener at det trengs forbedringer. Det er det vi skal komme tilbake til etter evalueringen.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Vigdis Giltun (FrP) [10:06:03]: Gjennom folketrygden kan det gis tilskudd til anskaffelse eller gjenanskaffelse av bil når søkeren har varige forflytningsvansker, er avhengig av egen bil i forbindelse med transport til og fra arbeid eller for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet. Det forutsettes at brukeren har et reelt og omfattende transportbehov, og det har jo faktisk de fleste mennesker i dag.

I St.prp. nr. 1 for 2002–2003 ble det foreslått en forenkling av folketrygdens bilstønadsordning. Det ble foreslått en differensiering mellom brukere som hadde behov for ordinær personbil, og brukere som hadde behov for en spesielt tilrettelagt kassebil. For gruppe 2 ble det foreslått at eksisterende stønadsordning i det vesentlige skulle videreføres. Denne gruppen skulle komme bedre ut med den nye ordningen.

Slik forskriften i ettertid ble utformet, og slik den praktiseres i dag, oppfylles ikke det som var Stortingets intensjon, men fører i stedet til at mange flere personer med store bevegelseshemninger får avslag på søknad om gruppe 2-bil – mange flere nå enn tidligere. Fremskrittspartiet hadde derfor store forhåpninger til at Stortinget ville sette skapet på plass da de ble klar over hvordan tildelingspraksisen hadde utviklet seg, og hvordan dette daglig rammer personer som ikke får oppfylt sine rettigheter til å delta i arbeidslivet, i fritiden og i sosiale sammenhenger. Enkelte brukere har klaget sin sak inn for Trygderetten uten å få medhold. I ett tilfelle fikk søkeren medhold i lagmannsretten, men tapte i Høyesterett da Arbeids- og velferdsdirektoratet anket saken dit. Tildelingspraksisen ble etter det ytterligere innskjerpet.

Den mest kjente mediesaken er kanskje Filip-saken, som ble nevnt her, og som TV 2 har fulgt opp med jevne mellomrom. Også andre foreldre som ikke har fått innvilget sine søknader, har stått fram i media for å vise hvor håpløs dagens tildelingspraksis er. Disse foreldrene har nå til en viss grad blitt hørt. Fra neste år vil reglene bli noe mer fleksible for barn under 18 år, men hvorfor vil ikke regjeringen også være med på å endre forskriften for dem over 18 år, slik at de får oppfylt sine behov?

Regjeringspartiene kan umulig være i den tro at behovet for transport og egen bil bortfaller når en person fyller 18 år og selv kan kjøre. De siste par årene er budsjettposten til kassebiler redusert med over 200 mill. kr, noe som vitner om at stadig færre får innvilget sine søknader. De fleste som får avslag, er faktisk voksne. TV 2 har også hatt flere innslag om Henrik, som ble fratatt sin kassebil uten å få noen ny bil i det hele tatt. Dette ble begrunnet med at han ikke hadde noe omfattende transportbehov. Det bestemte Nav.

I NRK-nyhetene på onsdag fikk vi historien om Odd Arne Mathisen, som trenger en tilpasset bil for å få seg jobb, men det ville ikke Nav gi ham fordi han ikke er i arbeid. Det er kanskje ikke så merkelig at regjeringen så langt ikke har lyktes med å hjelpe flere med nedsatt funksjonsevne inn i arbeidslivet, når mange må bruke år og krefter på å bevise overfor Nav hva de har behov for. Dessverre er det mange som gir opp kampen i slike saker.

Den 9. februar i år besvarte statsråden et spørsmål fra meg om hun ville vurdere en endring i bilforskriften. Statsråden svarte da med å henvise til Høyesteretts dom. Det er nettopp det vi håpet å endre i dag, for det er jo en forskriftsendring som må til for at ikke denne praksisen skal fortsette. Hun viste også til at det var en budsjettmessig sak, og sa følgende:

«Så kan jeg, i likhet med representanten, si at jeg kunne også ønske at alle som trengte det, fikk. Men som et ansvarlig regjeringsparti gjør man også noen økonomiske prioriteringer i forbindelse med budsjettet.»

Regjeringen bevilger nå kun 18 mill. kr ekstra til en bilordning, slik at de under 18 år blir ivaretatt. Det ville vært behov for ca. 300 mill. kr for at også voksne skulle bli ivaretatt. Det er et lite beløp i det store statsbudsjettet. Årsaken til at de gir etter for barn, er kanskje at TV 2 gjentatte ganger har synliggjort den håpløse situasjonen for foreldrene til Filip og andre. Men hva med alle dem som selv kan kjøre bil, alle dem over 18 år? Regjeringen er fullstendig klar over at mange får avslag til tross for at de har store bevegelseshemninger og behov for kassebil. Er dette en ansvarlig politikk?

Mange som tidligere var kvalifisert for klasse 2-bil, får nå tilbud om en bil med vanlig henger. Dem vi har snakket med, mener at dette er et uhensiktsmessig hjelpemiddel, og hjelpemidler skal være hensiktsmessige. På tross av det som har kommet fram i høringer, gjennom media og ved direkte henvendelser fra søkere, vil altså ikke regjeringspartiene slutte seg til forslaget. Dette viser hvordan hjelpemidler til funksjonshemmede systematisk nedprioriteres av den rød-grønne regjeringen.

Jeg er oppriktig skuffet og tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sylvi Graham (H) [10:11:40]: For Høyre er det viktig å gi enkeltmennesker sjansen til å utvikle seg selv med alle sine evner. Det skal legges til rette for et samfunn med muligheter for alle, hvor alle skal ha frihet til å leve selvstendig. Alle som faller utenfor, må få en ny sjanse. Da er det viktig at de som har størst behov for at samfunnet legger til rette for dem – de som trenger litt mer for å ha like mye – har tilgang på det de trenger. En sånn gruppe er nettopp de med sterke bevegelseshemninger. Det gir for meg ingen mening at de som er bevegelseshemmede, men som har noe gangfunksjon, skal stå helt uten rett til gruppe 2-biler. Alternativet, som vi har hørt tidligere her i dag, er, sånn som det er i dag, en vanlig bil med tilhenger. For mange av dem det gjelder, er det nærmest for en fornærmelse å regne å bli tilbudt dette. Mens de med en gruppe 2-bil i stor grad kunne ha levd frie, selvstendige liv, ville de ikke vært i stand til dette med en bil med tilhenger. En henger er uhåndterlig av åpenbare grunner og er noe helt annet enn en gruppe 2-bil. I tillegg er det nærmest helt umulig å bruke den på normalt vis, for bare det å finne en parkeringsplass er jo nesten umulig.

Det er fint at regjeringen har funnet penger i neste års budsjett til i det minste å kunne tilby gruppe 2-biler til barn under 18 år, men det er ingen relevant forskjell mellom en på 17 år og en på 19 år. Han på 19 år trenger en sånn bil for å kunne leve et fritt og selvstendig liv, ta seg utdannelse og komme seg fram til og tilbake fra f.eks. jobb. Det vil samfunnet tjene på, og for det enkelte mennesket det gjelder, vil det kunne bety forskjellen mellom en isolert trygdetilværelse og et aktivt liv i arbeid.

Høyre takker derfor forslagsstillerne for et godt og konstruktivt forslag, som vil kunne ha stor betydning i hverdagen til mange enkeltpersoner dersom det blir vedtatt. Vi støtter forslaget, og vi har også satt av penger til en sånn utvidet ordning i vårt alternative budsjett.

Vi håper jo at regjeringspartiene også vil se mer lys i denne saken, selv om jeg frykter at de som så mange ganger ellers nok stemmer ned et godt forslag fordi det kommer fra feil personer og parti.

Jeg vil også uttrykke bekymring over den lange saksbehandlingstiden slike bilsøknader kan få, noe som kan medføre at spesielt nye brukere får svekket sin mulighet til samfunnsdeltakelse som følge av at de må vente lenge på å få vedtaket om bil.

Jeg er glad for at statsråden skriver i et svar til de rød-grønne partiene i det kommende budsjettfremlegget at endringer i bilstønadsordningen nå har vært gjeldende i over åtte år, at hun har tatt initiativ til at ordningen nå skal evalueres, at hun tar sikte på at en sånn evaluering blir igangsatt så snart som mulig, og at eventuelle forslag til ytterligere justeringer i grensesnittet mellom gruppe 1 og gruppe 2 vil bli vurdert i lys av resultatene av en slik evaluering.

Velferdsstaten kan altså ikke være alt for alle, men den må være sterk nok for at de som virkelig trenger den, får det de trenger. Noen må nemlig ha litt mer for å få like mye frihet som oss andre.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:15:29]: Denne saken handler i bunnen om mulighet til deltakelse, om likeverd, om å kunne delta på fritidsaktiviteter, om å kunne delta i arbeid og ikke minst om å bygge sosiale nettverk, som en kan få gjennom arbeid og fritidsaktiviteter.

I dag har en en ordning der en heldigvis i alle fall kan få noe støtte, men som flere allerede har påpekt, er den ofte lite hensiktsmessig. Det er mange personer med sterkt nedsatt funksjonsevne som har fått avslag på søknad om stønad til gruppe 2-bil. Ordningen har vart i åtte år, og når en har sett utslagene og ikke minst høyesterettsdommen, som flere har vist til allerede, viser det også behovet for endring.

Hvis en går tilbake til stortingsbehandlingen og vedtaket som var enstemmig i Stortinget, var ikke meningen med endringen det som har blitt utslaget. Det viser kanskje endringene i årets budsjett og vel også innlegget til saksordføreren, som var et godt innlegg, og som beskriver en tydelig vilje til og en tydelig enighet om at det bør komme endringer.

Vi har alle sett brukere som Filip og Henry, som er nevnt, og flere som har fått avslag, og noen har fått en tilhenger – med alle de ulempene det medfører. Bare fordi de klarer å gå inn og ut av bilen uten å bruke rullestolen, har de fått avslag, selv om de har sterkt nedsatt funksjonsevne ellers.

Kristelig Folkeparti støtter forslaget som er fremmet av Fremskrittspartiet. Vi har også lagt inn penger i vårt alternative statsbudsjett, fordi vi ønsker å utvide ordningen for dem som er over 18 år.

Vi er alle enige om delingen i stønadsordninger når det gjelder bil gruppe 1 og gruppe 2. Men denne saken dreier seg om å treffe målgruppen bedre ut fra det som egentlig er intensjonen, som det også er enighet om i salen. Når en ser på både merknadene fra regjeringspartiene og svarbrevet fra statsråden, vises det til at det er satt i gang en evaluering – som er bra. Det vises også en tydelig enighet når regjeringen har gått inn for å gi gruppe 2-bilstøtte til dem som er under 18 år, gjennom statsbudsjettet. Det er også bra.

Jeg må også påpeke at vi ikke har all verdens med tid i denne typen saker. Foregående taler pekte på lang saksbehandlingstid. Representanten Giltun pekte også på at det er mange som har en vanskelig eller forringet livssituasjon fordi de har fått avslag, og som venter og venter. Derfor vil jeg oppfordre regjeringen til å få fortgang i saken. Hvis det er slik at en er enig, må en i alle fall klare å få fortgang, slik at en kan få løst dette. Det er heller ikke snakk om vanvittig store summer.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:18:41]: Stønad til bil, og særlig grensedragningen mellom gruppe 1 og gruppe 2, har vært mye debattert i de senere år, både i det politiske rom, blant brukernes organisasjoner og i media.

Forslagsstillerne ønsker at ordningen med gruppe 2-bil utvides. Konkret går forslaget ut på at alle med «varige forflytningsvansker og et reelt transportbehov for gruppe 2-bil, får rett til stønad til bil i denne gruppen etter gjeldende regelverk». Den gruppen vi diskuterer her, får etter dagens regelverk et tilskudd til bil i gruppe 1 – en ordning der man selv kan velge hvilken bil man ønsker økonomisk tilskudd til å anskaffe.

Bilstønadsregelverket ble endret fra 1. april 2003. Hovedformålet med endringen var å lage en bedre ordning for dem med de mest omfattende funksjonsnedsettelsene. Dette innebar at man, innenfor bilordningens samlede økonomiske rammer, skulle vektlegge å dekke behovene til den gruppen som hadde størst behov for hjelp. Det ble derfor etablert en ny ordning, der man opprettet et skille mellom stønad til dem med ordinære behov, gruppe 1, og dem med behov for særskilt tilpasset kassebil, gruppe 2.

Inngangsvilkårene for rett til bilstønad ble ikke endret i 2003. Man gjorde imidlertid endringer i utmålingen av stønaden. Det medførte at personer med behov for en spesielt tilpasset kassebil får et behovsprøvd rente- og avdragsfritt lån. Ordningen ble økonomisk gunstigere enn tidligere, da man etter dagens regelverk kun behovsprøvde 150 000 kr av bilens totalpris. Slik unngår en at personer med behov for dyre biler får en høyere egenandel enn personer med mindre omfattende behov.

Det har vært en løpende vurdering fra regjeringen hvorvidt grensesnittet mellom gruppe 1-ordningen og gruppe 2-ordningen er riktig. På bakgrunn av erfaringene gjort av Arbeids- og velferdsetaten, samt innspill fra brukerne selv, har vi nå i statsbudsjettet for 2012 foreslått å utvide gruppe 2-ordningen til også å omfatte barn og unge under 18 år med sterkt begrenset gangfunksjon. Jeg er glad for at en samlet komité synes dette er et godt forslag.

Praktiseringen av regelverket på dette området har vært krevende. Jeg har derfor varslet Stortinget om at regelverket vi her diskuterer, skal evalueres. Det tas sikte på at en slik evaluering skal starte opp våren 2012. Jeg mener det er viktig å gå grundig gjennom regelverket og praktiseringen av dette før man tar stilling til om grensesnittet mellom gruppe 1 og gruppe 2 bør justeres ytterligere. Per i dag har vi ikke god nok kunnskap til å kunne konkludere om hvordan kriteriene for gruppe 2 bør være framover. Første steg er derfor at regelverket nå evalueres. Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en ny vurdering av dette regelverket etter at evalueringen er gjennomført og vurdert.

Jeg forstår ellers komiteens bekymring knyttet til saksbehandlingstiden på bilområdet. Omorganisering av saksbehandlingen på bilområdet er ikke en del av denne saken. Den rapporteringen jeg får fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, viser imidlertid at det er en forbedring av saksbehandlingstiden. Det er også klare indikasjoner på at praktiseringen av regelverket er mer ensartet enn tidligere. Jeg vil fortsatt følge opp dette i dialog med etaten og vil holde Stortinget orientert om utviklingen på en egnet måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [10:22:05]: Ved behandlingen i 2003 var det meningen at ordningen skulle bli bedre for dem som hadde behov for kassebiler. Hvordan vil statsråden forklare det som har skjedd de siste to–tre årene? Det har vært en dramatisk nedgang i tildeling av den type biler, samtidig som vi ser veldig mange søkere som tidligere ville fått kassebiler, stå fram og si at de ikke lenger får det. Er det en forbedring for den gruppen som man snakket om i 2003?

Så vil jeg si noe om dette med 18-årsgrense som nå blir innført. Er ikke det en aldersdiskriminering? Er det noen faglig begrunnelse for det, eller er det et rent økonomisk spørsmål som gjør at statsråden ikke allerede nå kan ta stilling til å gi dem med et reelt behov et bedre tilbud enn de har i dag?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:23:03]: Når det gjelder dette med bedre eller ikke bedre, tror jeg man må skille mellom to ting. For det første var noe av poenget med det man gjorde i 2003, å prioritere en gruppe som hadde et større behov. Det har man gjort. Så peker representanten på at i praksis virker det ikke på denne måten. Da må man ha med seg følgende: Det har vært kritikk fra Riksrevisjonen knyttet til forvaltningen av denne ordningen, at det var store sprik i hvordan dette ble gjennomført og fordelt rundt omkring i landet. Derfor har man nå gjort en omlegging av systemet, slik at man har gått fra 20 – er det vel – eller 19 ulike ordninger til fem kontorer som tar disse beslutningene. Da har man fått en mer ensartet praksis. Den praksisen kunne kanskje vært strengere, men noe av bakgrunnen har vært at i utgangspunktet har man tidligere hatt en tildeling på gale vilkår. Man har fått en mer ensartet praksis, som kan ha gitt det utslag at noen opplever at de tidligere ville fått kassebil, men ikke får det nå.

Det viktigste for meg er at saksbehandlingstiden er for lang, og det har også gjort at man ikke har fått tildeling i tråd med hva man kanskje skulle fått.

Vigdis Giltun (FrP) [10:24:14]: Opprettelsen av bilsentrene skulle føre til bedre forhold for brukerne. Har statsråden fått mange tilbakemeldinger fra brukerne om at de er fornøyd med den nye ordningen og det som har skjedd de siste årene når det gjelder tildeling av bil, ventetid osv.? Eller er det sånn at det som har skjedd de siste årene, rammer bevegelseshemmede, slik at de ikke lenger får det de tidligere hadde mulighet til, altså at de har fått dårligere forhold, stikk i strid med det regjeringen prøver å gi inntrykk av?

Når det gjelder dette med å komme tilbake til jobb, er det jo slik at man ikke alltid kommer direkte tilbake til jobb. Veldig ofte har man en tid ute i samfunnet – i det sosiale liv. Man er aktiv på andre områder før man klarer å komme tilbake i arbeidslivet. Hvordan skal Nav egentlig vurdere hvem som har behov for bil, dvs. har et stort transportbehov? Har ikke de fleste det i dag?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:25:18]: Jeg har vært helt tydelig i svaret mitt, både nå og i forbindelse med saken som er blitt reist, at vi ikke er fornøyd med måten denne ordningen praktiseres på i dag. Det er også bakgrunnen for at vi er tydelige på at vi skal evaluere ordningen, både hvordan man forvalter den, og grensen mellom gruppe 1 og gruppe 2, altså regelverket for hvem som får biler i dag. Bare sånn at det er helt klart at jeg har sagt det: Dette er jeg helt innforstått med.

Så er det mitt poeng at man må gjøre dette på en ordentlig måte. Og når representanten spør om hvem som skal vurdere om man har et behov eller ikke, må man ikke underslå at dette er dyre ordninger. De dyre, gode ordningene skal gis dem som har krav på og rett til dette, men det tilsier at man må ha et godt regelverk, som må forvaltes på en god måte, og noen må beslutte det regelverket og håndheve det. Det er det altså Nav som skal gjøre, og jeg har tiltro til at de gjør det på en god måte. Men det viktigste for meg er at vi nå går gjennom ordningen og ser på om det er behov for at regelverket skal endres.

Sylvi Graham (H) [10:26:27]: Jeg har forståelse for at praktiseringen av et regelverk som ikke er helt boksoppsatt, er krevende. Men det er også sånn at i en statistikk som er innhentet fra Norges Handikapforbund av bilimportørene for gruppe 2-biler, fremkommer det en halvering av leverte gruppe 2-biler, fra 700 til 340, i perioden 2007/2008–2010. Det er en ganske stor nedgang, og den nedgangen ser ut til å fortsette i 2011.

Nå er det jo sånn at statsråden har mulighet til å gi Nav nye retningslinjer for tildeling av hjelpemidler. Jeg forstår at hun har tenkt å gjøre det etter gjennomgangen, men jeg vil gjerne spørre henne om hun er innstilt på å komme flere i møte.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:27:16]: Jeg må altså minne representanten om at det regelverket vi har, er det ikke denne regjeringen som har gitt. Så ser man at det får noen konsekvenser å ha regelverk for gruppe 1 og gruppe 2, og de konsekvensene blir ytterligere – kan man kanskje si – strammet inn når man praktiserer regelverket mer likt over hele landet, basert på det som er det faktiske innholdet i regelverket. Det har Høyesterett også stadfestet. Nå er det veldig viktig å skille mellom hva som er det rettslige, og hva som er det politiske. Politisk er jeg veldig enig i at det er viktig å gjøre noe med denne gruppen og denne saken. Det skal jeg – det har vi sagt at vi skal gjøre. Men vi kan ikke si at fordi konsekvensene av et regelverk er noe som vi på en måte ikke liker her og nå, så skal vi lempe på det. Hvis Nav hadde gjort dette på noen områder hvor vi ikke var enig i at regelverket burde lempes på, ville vi vært meget stramme når det gjaldt det. Nav praktiserer dette regelverket, ifølge Høyesterett, i tråd med de reglene vi har gitt. Nå må vi se på om reglene er gode nok.

Sylvi Graham (H) [10:28:28]: Jeg hører hva statsråden sier, og jeg skjønner at hun vil evaluere ordningen. Men det er altså en nedgang som er relativt fersk, som kom lenge etter at den forrige regjeringen gikk av, som jeg viste til, i perioden 2007/2008–2010.

Men la oss gå videre til saksbehandlingstiden, for den har ikke nødvendigvis noe med regelverket å gjøre. Den er lang, og den er bekymringsfull. Når kan den endres? Og hva vil statsråden gjøre umiddelbart for å forbedre saksbehandlingstiden – for her behøver vi jo ikke vente på en evaluering av regelverket?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [10:29:02]: Jeg er glad for dette spørsmålet, fordi det viser også – og det er det viktig at jeg understreker – sammenhengen mellom saksbehandlingstid og regelverk. Som jeg også sa til den foregående representanten, er det klart at det at man behandler færre søknader fordi man har for lang saksbehandlingstid – bl.a. i inneværende år er det tilfellet – gjør at færre får tilbud. Det er ikke bra. Det er jeg helt tydelig på at vi må følge opp hele tiden.

En av grunnene til at saksbehandlingstiden har blitt lengre, er den omleggingen man har gjort av hele bilordningen, som jeg tror alle var enige om var riktig, fordi man hadde – og det ble kritisert av Riksrevisjonen – et system som ikke fungerte bra nok, og som førte til veldig store ulikheter rundt omkring i landet. Så har man hatt en omlegging som har tatt tid, og som har forsinket saksbehandlingen. Det er heller ikke bra, men det har vært en konsekvens av dette. Nå ser vi at saksbehandlingstiden begynner å gå ned. Men jeg kan love representanten at jeg også er bekymret for dette og følger dette nøye. Men dette henger nok også sammen med evalueringen. Det betyr ikke at jeg skal vente med å «trykke på» saksbehandlingstiden. Men tingene henger sammen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [10:30:31]: Først og fremst er det positivt at regjeringa er på glid i ei sak som dette. Vi i Framstegspartiet likestiller alle same kor gamle dei er. Vi vil få fram deira behov for at dei skal kunna delta i livet på lik linje med andre. Derfor legg vi fram dette forslaget.

Eg har lyst til å synleggjera ei anna sak. Vedkomande har søkt om gruppe 2-bil og fått avslag. Samtidig skriv Nav i avslaget at vedkomande oppfyller alle krav til gruppe 1-bil og alle krav til gruppe 2-bil, men Nav vil at ein skal prøva ut hengar først, sjølv om både søkjaren, legane og hjelpemiddelsentralen har frårådd dette då søkjaren ikkje kan betena ein slik. Så kom det ein ny saksbehandlar, som òg ville bytta ut den hengaren med ein annan hengar. Og ein er ikkje ferdig her, nei då, hengaren kom, og han har stått der frå 18. august 2009. For det første kan han ikkje handtera hengaren sjølv, langt mindre køyra bil med han. I tillegg har han ikkje nokon til å hjelpa seg med å bruka hengaren.

Sjølv om legar, spesialistar, fysioterapeutar og ergoterapeutar uttaler seg og går grundig inn i søkjarens situasjon ut frå helse og moglegheiter, overkøyrer Nav dette. Her viser Nav si utrulege evne til å setja seg langt over dei som kjenner og utgreier søkjaren, ved ikkje å innvilga søknad om gruppe 2-bil, men statuerer si makt med levering av ein hengar, ein hengar som kanskje andre kunne ha brukt.

Statsråden har sjølv sagt at når ein søkjar ikkje er i stand til å handtera hengar på eiga hand, og heller ikkje familie eller andre kan hjelpa, vil dei ikkje gi stønad til hengar. Ord og handling er ikkje det same.

Det sluttar ikkje her. Søkjaren sit igjen med ein ubrukt hengar, som har stått i over to år, og sin elektriske rullestol. Då seier Nav at han kan koma seg mykje rundt i denne med ein varmepose til bruk utandørs. Til sentrum må søkjaren over ei bru. Til det seier Vegvesenet at dette må vera tull. På grunn av klimatiske forhold med mykje vêr og vind og ei fortausbreidd som ikkje passar rullestolen, fekk han ikkje løyve til å passera brua. Ein må òg nemna at stigninga er så bratt at rullestolen eventuelt kan kvelva, og det kan ein ikkje tolerera. Det er heller ikkje planar for ei forbetring av brua.

Så kva skal vi seie – litt spesielt? Er det kanskje på tide å koma med ei innrømming av at ein har eit stivbeint regelverk som blir brukt mot menneske? I staden burde ein bruka kreftene på å stola på fagpersonar og deira utgreiingar for å gjera kvardagen betre for desse, slik at dei så likt andre som mogleg kan delta i livet.

Som biletet viser: Hengaren står der den dag i dag.

Karin Andersen (SV) [10:33:29]: Det siste innlegget inneholder en type historie som flere av oss har hørt. Noe handler om regelverket, og noe handler nok om at praktiseringen en del steder er rimelig rigorøs – hvis jeg kan si det slik.

Da man lagde disse bilsentraene, ønsket man at regelverket skulle praktiseres likt, og også at det skulle praktiseres korrekt. Etter mitt syn er den historien som min medrepresentant nå var inne på, ikke en korrekt praktisering av regelverket. Men jeg bare minner om at statsråden i sitt innlegg og i sine svarreplikker var helt tydelig på at heller ikke hun var fornøyd med hvordan dette fungerer i dag, og at man skal evaluere det og komme tilbake til det.

Jeg tror jeg også må innrømme at hvis jeg skulle komme i en situasjon der jeg ville trenge en slik bil – og jeg har nå kjørt bil i over 40 år – ville det nok være svært vanskelig for meg å håndtere en slik henger samtidig med at jeg skulle mestre livet i rullestol. Og samfunnet er faktisk ikke tilrettelagt slik at man kan kjøre rundt med henger hvor som helst og parkere den i nærheten av der man skal. Det ligger vel i sakens natur at hvis man sitter i en rullestol, er det også litt vanskelig å ha lang transportvei fra parkeringsplassen til dit man skal. Dette kan selvfølgelig ordnes også på praktiske måter, men jeg tror nok at man må finne fram til et regelverk her som går innenfor det de fleste av oss vil synes er rimelig. Da tror jeg også vi må vite – og det tror jeg alle her vet – at når man lever med den type utfordringer i livet sitt, er hverdagens små og store gjøremål mer krevende. Det koster mer krefter og mye mer planlegging, og det trengs mye mer omstendelige prosesser enn for oss som er så heldige å kunne gå.

Derfor ser jeg fram til denne omleggingen. Men jeg ser også at det er viktig å få til denne likheten i praktiseringen av dagens regelverk, og at man må praktisere det i henhold til det som har vært intensjonen med reglene, nemlig at folk skal få den bilen de har behov for, for å kunne leve et noenlunde likeverdig og selvstendig liv.

Vigdis Giltun (FrP) [10:36:36]: Ting tar tid, det er vi vant til når man skal foreta endringer. Men den praksisen som nå er gjennomført ved tildeling av bil, har vi vært veldig klar over i to år nå. Saken har vært oppe her i salen mange ganger det siste året. Det har vært vist på tv mange ganger, og jeg synes det er merkelig hvis ikke også regjeringspartiene og statsråden har tenkt på dette med evaluering og nye regler noe tidligere enn når denne saken kommer til behandling.

Forslaget som vi fremmet, ble fremmet i april, og vi satte av ekstra lang saksbehandlingstid for å prøve å komme fram til en ordning. Det lille man har kommet fram til i dag, 18. mill. kr, i forhold til den store reduksjonen som gjelder kun noen få – det er kun noen få som får fordel av det som skjer i dag – synes jeg er fint lite hvis man virkelig mener å imøtekomme, og man ser at behovet ikke oppfylles. Statsråden har selv sagt at mange ikke får oppfylt behovet og skulle gjerne sørget for det, men at det er en budsjettsak. Hvorfor er det ikke tatt med mer penger i budsjettet når det behandles nå? 300 mill. kr, eller 200 mill. kr, er fint lite, men hvis ikke regjeringen klarer å få det inn på et budsjett når den har hatt et halvt år på seg, da må jeg si at jeg er skeptisk til når det kan skje en endring.

Det er selvfølgelig en fordel at det blir sett på videre. Jeg kan heller ikke forstå hvorfor ikke regjeringspartiene kan gå med på forslaget i dag, for det forslaget sier, er at de som har et reelt behov for den type bil, skal få det. Det bør man da kunne være enige om. Og så kan man med bakgrunn i det forslaget og det vedtaket utforme nye kriterier som tilpasses det. Det er merkelig at så lenge Fremskrittspartiet fremmer et forslag, skal det stemmes ned for enhver pris. Samtidig sier alle her at de med store bevegelseshemminger, som har et reelt behov for den type bil, bør få det. Da er vi altså enige.

Hvor lang tid vil det ta å utforme disse kriteriene? Det kunne kanskje statsråden sagt noe om, ikke bare om evalueringen. Når kan man forvente endringer? Så lurer jeg veldig på hvordan man skal praktisere dette med 18-årsgrense. Er det slik at en som får en bil når han er 17 år, kan ha den til han er 27, mens en som dessverre havner i en trafikkulykke når han er 19 år, ikke skal få bil. Dette blir ikke enkelt.

Jeg håper at regjeringen kan være rask med denne evalueringen, så det kan skje noe allerede til våren, senest i revidert nasjonalbudsjett, og ikke dra ut denne saken lenger enn nødvendig. Dette dreier seg om småpenger, men det rammer veldig mange på en alvorlig måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.