Solveig Horne (FrP) [16:20:01]: «Barn er de hendene som vi griper himmelen med.» Dette ordtaket fra 1800-tallet er både treffende og relevant i vår tid. Dersom samfunnet og samfunnsutviklingen skal gå i riktig retning, er barna vårt viktigste redskap. Det er barn framtiden skapes av og for.

Det er derfor helt avgjørende at vi som samfunn og lovgivende makt legger de beste rammevilkårene for våre barn. Dette er en intensjon jeg vet hele denne salen støtter. Allikevel er det sånn at det eksisterer noen utfordringer, noe som er bakgrunnen for at jeg prøver å løfte en litt visjonær og framtidsrettet interpellasjon om barns rammevilkår inn for Stortinget.

De aller fleste barn i Norge har det bra. Det er imidlertid noen som av ulike årsaker har behov for et sikkerhetsnett. For Fremskrittspartiet har det derfor vært viktig å debattere barnevernets rolle og funksjon som det sikkerhetsnettet det skal være for barn som faller utenfor.

La oss slå fast først som sist at barnevernets viktigste oppgave er å ivareta barnas beste og barns rettigheter til enhver tid, uansett.

I 2010 var det rekordstor vekst i barnevernstjenester. Det er viktig at vi ser på årsakene til dette. Det har også vært mange medieoppslag de senere årene, som samlet sett har gitt inntrykk av et barnevern i krise. Vi har sett et økende statlig byråkrati, og at utviklingen har gått i retning av en statlig koloss, som overhodet ikke spiller på lag med det kommunale barnevern. Dette er en utvikling som ikke støttes av undertegnede. Nærhet og trygghet er avgjørende faktorer for at barnevernet skal lykkes. Denne utviklingen må derfor snus fort.

Selv om vi vet at de siste budsjettene har fått en økning i det kommunale barnevernet, og jeg er glad for at vi har fått på plass en øremerking, har vi likevel i de senere års utvikling sett at det har gått i retning av å nedprioritere førstelinjetjenesten og det kommunale barnevern.

Stortinget har hatt mange debatter over forslag fra opposisjonen, men ennå ingen saker fra regjeringen utenom budsjettøkningen. Statsråden kom – i januar, var det vel – til Stortinget med en egen redegjørelse. Det er satt ned flere utvalg og et barnevernspanel, som nå er ferdig.

Jeg tviler ikke et sekund på at statsråd Lysbakken er opptatt av barnevernet, og det er noe jeg er veldig glad for, men jeg mener likevel at det er ikke gjort nok. Det gjelder både det kommunale barnevernet og nødvendige strukturendringer som det kan være mulig å gjøre uten vedtak i Stortinget, og ikke minst gjelder det den uheldige utviklingen med å bygge ned velfungerende institusjoner før en har fått på plass fosterhjem. Dette er store utfordringer, som vi er nødt til å ta inn over oss.

Regjeringen har sagt at den skal komme med en proposisjon. Det er vel og bra, for da kan vi få konkrete tiltak. Det har Fremskrittspartiet ventet på, og vi ser fram til at proposisjonen kommer. Det er likevel viktig at vi har en grundig debatt i forkant av det som regjeringen jobber med. I den sammenheng vil jeg oppfordre statsråden til å lytte til disse innspillene, slik at det endelige resultatet som kommer fra regjeringen, kan bli så godt som mulig. Det kan jo være, som opposisjonen har sagt mange ganger før, at man kan få gode innspill fra denne talerstolen.

Jeg tror det definitivt er på tide å gå fra ord til handling. Jeg håper derfor denne debatten vil bidra til at vi i denne sal legger noen rammevilkår som gjør at alle våre barn får de beste forutsetninger for framtiden.

Framtidens barnepolitikk må basere seg på noen grunnleggende verdier, verdier som sikrer trygge oppvekstvilkår. Den må basere seg på fleksibilitet tilpasset det samfunnet vi lever i. Framtidens politikk må legge til rette for familiers valgfrihet, men også ansvarliggjøring av foreldrene overfor barna. Det må satses massivt på forebygging både i hjem, i skole og i barnehage, og ikke minst på det arbeidet som helsesøstrene og helsestasjonene gjør.

Framtidens politikk må også legge til rette for nødvendige økonomiske rammer, enten det gjelder barnevernstjenesten, helsetjenesten eller tiltak for å bekjempe fattigdom blant barn. Vi kommer aldri utenom den økonomiske diskusjonen.

En nøkkelutfordring for framtiden er hvordan vi kan få til et langt tettere og bedre samarbeid med de ulike etatene. I altfor mange tilfeller gjør vi barn og familier til svingdørsinnbyggere, som blir kastet fra kontor til kontor uten en helhetlig tilnærming.

Framtidens barnepolitikk må ha som målsetting at man så langt det er mulig, forhindrer at familier får problemer og blir fratatt barna. Med den økningen vi ser i barnevernstjenester, må man av og til stille seg spørsmålet: Hvor vil dette ende, og hva kan vi politikere gjøre for å endre den utviklingen? Noen sier at når vi nå ser en økning av saker innen barnevernet, er det kanskje på grunn av at barnevernet nå har begynt å gjøre jobben sin. Det mener undertegnede er en litt for enkel analyse. Dersom stadig flere foreldre blir fratatt ungene sine, er det ikke nødvendigvis barnevernet som har gjort en god jobb – det kan vel være at samfunnet har sviktet og gjort en dårlig jobb i forkant.

Framtidens barnevern er et politikkområde denne salen burde brukt langt mer tid på, og man burde vært mer opptatt av dette i andre fraksjoner eller komiteer.

Regjeringen vil legge ned velfungerende institusjoner – det har jeg vært inne på – og få flere barn over i fosterhjem. Det har vært en villet politikk fra denne regjeringen. Statsråden har flere ganger sagt til undertegnede at han ønsker at flere plasseres hos nær familie og slekt, og mener at det må stresses mer. Det er fagre ord og ord som Fremskrittspartiet liker å høre, men likevel ser vi at realiteten dessverre er annerledes. Barnevernet har i alle fall ikke mottatt disse signalene i stor nok grad. Barnevernet gjør sine vurderinger, og da nytter det ikke hvis vi ikke fra denne sal gir noen instrukser til barnevernet.

Vi har også sett at det har vokst fram barnevernshjelpere på nett – personer som selger tjenester til fortvilte foreldre som kjemper mot barnevernet. De annonserer med at de legger til rette for rømming til utlandet. Det er vel ikke et slikt barnevern vi ønsker? Når vi har et barnevern som blir sett på som fienden, er det noe fundamentalt galt. Vi må derfor endre barnevernet på flere områder, slik at det for framtiden blir sett på som en støttespiller for foreldre, familier og barn som trenger litt hjelp, framfor at barnevernet skal være fienden, som mange oppfatter barnevernet som i dag.

Et viktig element som må belyses, er barns rettsikkerhet. Det har vi vært inne på i en debatt tidligere i dag. Barnevernets praksis og maktutøvelse er i mange sammenhenger bukken som passer havresekken, noe som er et dårlig rettsprinsipp for barna. Barnevernet har for mye makt. Familier er forsvarsløse i møte med det kommunale barnevern, sier flere menneskerettseksperter.

Det virker som om barnevernet mer går inn i en politirolle overfor voksne enn inn i en omsorgsrolle rundt barnet. Enkeltpersoner i det kommunale barnevernet har i mange tilfeller for mye makt, og foreldre og besteforeldre er i mange situasjoner tilsvarende maktesløse.

Familier føler seg ofte forsvarsløse i møte med barnevernet. Det er ikke mye man kan gjøre hvis man er uenig, fordi barnevernets subjektive mening blir vektlagt tungt i alle instanser. Slik systemet er lagt opp i dag, sier man at barnevernet aldri gjør feil. Det er en skummel holdning. Derfor mener undertegnede at en helhetlig gjennomgang av de maktstrukturer som eksisterer, samt behov for ivaretakelse av barn og familiers rettsikkerhet bør være prioriterte områder for statsråden i tiden som kommer.

Forskning viser at barn som mister kontakt med familien, det være seg tanter, onkler eller besteforeldre, får større problemer enn andre barn – barn som mister kontakt med nærmiljø, skole og venner, likeså. Det er derfor viktig at vi legger til rette for ivaretakelse av både nærhetsprinsippet og det biologiske prinsipp når vi utformer politikken videre.

Med dette avslutter jeg hovedinnlegget og ser fram til å høre hva statsråden mener om de utfordringene vi har framover.

Statsråd Audun Lysbakken [16:29:29]: Regjeringens fremste mål i oppvekstpolitikken er å sikre alle barn og unge trygge og likeverdige oppvekstvilkår. Et godt oppvekstmiljø avhenger av at vi lar barn og unge selv være med på å bestemme. Gjennom å gi barn og unge innflytelse og eierskap til sine egne lokalmiljøer skaper vi trygghet og tilhørighet. For å utrede unges makt og deltakelse i et bredt perspektiv har regjeringen satt ned et offentlig utvalg, det som vi har kalt «Ungdommens maktutredning». Utvalget skal bl.a. vurdere tiltak som kan bidra til å øke unges innflytelse og unges muligheter til å mestre sine egne liv. Jeg ser fram til å motta utvalgets innstilling i desember i år, og jeg ser også fram til viktige politiske debatter rundt den innstillingen.

Barnevernsloven skal være et sikkerhetsnett for de mest utsatte barna i samfunnet. I dag får om lag 50 000 barn og unge hjelp fra barnevernet. Barnevernet når fram til flere enn før og har tillit i befolkningen. Vi forventer at antallet barn som trenger hjelp, fortsatt vil øke. Da er det også behov for flere som kan hjelpe. Derfor er en av de viktigste oppgavene for regjeringen å styrke barnevernet. Det gjør vi gjennom den rød-grønne regjeringens barnevernsløft. Barnevernsløftet er delt i tre:

• for det første er det et ressursløft

• for det andre er det tiltak for ny organisering

• for det tredje er det det vi har kalt «Ny prioritering», en gjennomgang av ulike prinsipper i barnevernet og en diskusjon knyttet til endringer, eller nyorienteringer, av dem

For å konsentrere meg om ressursløftet først: Regjeringen øremerket 240 mill. kr til det kommunale barnevernet i 2011. Midlene har gitt 400 nye stillinger og en økning i antall årsverk på over 12 pst. fra 2010 til 2011. Regjeringen foreslår å trappe opp innsatsen i det kommunale barnevernet ytterligere i 2012. Det vil gi 70 nye stillinger i tillegg til de 400 som ble etablert i 2011. Disse midlene vil vi i stor grad prioritere til de små barnevernstjenestene, de med mindre enn fem ansatte. Dette er det største barnevernsløftet på 20 år og styrker førstelinjen i barnevernet vårt, det kommunale barnevernet, kraftig.

Barnevernet håndterer noen av de mest utfordrende sakene som det offentlige står overfor. For å vurdere et barns omsorgssituasjon best mulig må de ansatte i barnevernet ha oppdatert kunnskap for å kunne avdekke omsorgssvikt, vold og overgrep. I år har regjeringen derfor bevilget 52 mill. kr til å heve kompetansen i barnevernet. Bedre kapasitet og mer kunnskap øker kvaliteten på barnevernets arbeid, og det styrker barnas rettssikkerhet.

Det aller meste av utgiftene til kommunalt barnevern finansieres gjennom de generelle overføringene til kommunene. De øremerkede stillingene er et viktig bidrag for at barnevernet skal kunne gi god hjelp til utsatte barn, men de er ikke alene nok. En langsiktig styrking av barnevernet vil også avhenge av kommunenes innsats framover. I tillegg til å sette av nok ressurser til barnevernet bør kommunene også lete etter andre virkemidler som kan styrke tjenestene. Interkommunalt samarbeid kan være ett sånt grep. Andre grep er å styrke samarbeidet om utsatte barn og unge, øke kompetansen i barnevernet og gi bedre kvalitet på tjenester og tiltak.

Den andre delen av barnevernsløftet er det som handler om ny organisering. For at utsatte barn og unge skal få riktig hjelp til rett tid, er det avgjørende at kommunalt og statlig barnevern samarbeider godt. I 2004 overtok staten de oppgavene som tidligere var fylkeskommunale. Et av hovedmålene med reformen var å gi et godt og likeverdig barnevernstilbud i hele landet. Reformen har nå vart i noen år, og det er på tide å vurdere om det er behov for endringer for å sikre at målene nås. Vi har mye debatt om dette rundt om i Barneverns-Norge. Mange mener at ansvarsfordelingen mellom kommune og stat burde vært en annen. Mange mener at vi i dag ikke organiserer oss på en måte som fører til optimal bruk av ressursene. Og mange mener at det blir for mye konflikter mellom de ulike delene av barnevernet. Samtidig er det dilemmaer i dette, bl.a. fordi små kommuner og store kommuner sier at de har ulike syn på f.eks. det statlige barnevernstilbudet.

For å gi et best mulig grunnlag for å diskutere ny organisering har jeg iverksatt en stor evaluering av reformen. Oppgave- og ansvarsforholdet mellom stat og kommune har fått stor plass i evalueringen, og jeg vil bruke kunnskapen som evalueringen gir meg, til å vurdere behov for endringer. Målet er å finne den mest hensiktsmessige måten å organisere framtidens barnevern på – til det beste for barna. Som jeg tidligere har orientert Stortinget om, vil den videre gangen i dette arbeidet være at vi sender forslag om eventuelle lovendringer og framtidig organisering ut på høring til neste år, og så tar mål av oss til å fremme en proposisjon med forslag til ny organisering i tide til at Stortinget kan behandle den før denne stortingsperioden er over.

Vi må også diskutere barnevernets grunnleggende prinsipper – og det er den tredje delen av barnevernsløftet, det som vi har kalt for «Ny prioritering». Mange har reist spørsmålet om terskelen for å ta over omsorgen for barn er for høy. Samtidig er det helt riktig som representanten Horne påpeker, at mange fortvilte foreldre har uttrykt at barn har blitt urettmessig plassert utenfor familien, og at familien ikke har fått den hjelpen som de har ønsket. Representanten Horne er ikke alene om å få den typen henvendelser.

Derfor har regjeringen satt ned et offentlig utvalg som nå utreder det biologiske prinsipp i barnevernet. Utvalget ledes av Magne Raundalen. Prinsippet har betydning for om familien skal hjelpes mens barnet bor i hjemmet, eller om det er til barnets beste å bo utenfor hjemmet i en kortere eller lengre periode. Utvalget skal belyse det prinsippet ut fra ulike perspektiver og med bakgrunn i oppdatert kunnskap, og de skal levere sin innstilling 1. februar 2012. Jeg regner med at utredningen bl.a. får fram de kompliserte problemstillingene og dilemmaene som barnevernet møter når de vurderer hvilke tiltak som er til barnets beste. Det vil også gi grunnlag for en videre diskusjon om hvordan det biologiske prinsipp skal vektes opp mot de andre prinsippene som skal ligge til grunn for barnevernet framover, ikke minst det som er det aller viktigste og mest grunnleggende prinsipp i barnevernet, nemlig prinsippet om barnets beste og de forpliktelsene vi har i forhold til FNs barnekonvensjon.

En viktig rettesnor i alt barnevernsarbeid må være å involvere barna som det gjelder. Derfor er en annen viktig del av diskusjonen om «Ny prioritering» spørsmålet om hvorvidt barnas rett til medvirkning er godt nok ivaretatt i dagens barnevern. Jeg mener at vi fortsatt har en lang vei å gå, og derfor vil det spørsmålet stå sentralt resten av denne stortingsperioden. For at barn under barnevernets omsorg skal ha et best mulig tilpasset tilbud, må vi lytte til hva barna selv sier, og hva de mener. For bl.a. å få innspill fra barn og foreldre med erfaring fra barnevernet satte jeg ned Barnevernpanelet i fjor høst. Barnevernpanelet leverte sin rapport tidligere denne høsten, med forslag til hvordan barnevernet kan bli bedre. Barns innflytelse og medvirkning er et gjennomgående tema i rapporten. Innspillene fra Barnevernpanelet oppfatter jeg som viktige i arbeidet for å styrke og videreutvikle barnevernet. Barnevernpanelets rapport vil sammen med evalueringene og det andre utredningsarbeidet vi har gjort til nå i perioden, være en avgjørende del av kunnskapsgrunnlaget for de lovforslagene som vi vil sende på høring, og den proposisjonen som Stortinget skal få om framtidens barnevern.

Vi skal ha en velferdsstat som gir trygge og gode oppvekstvilkår for alle barn og unge. Vi må rette en spesiell oppmerksomhet mot sårbare og utsatte barn. Gjennom ny kunnskap fra bl.a. forskning, ekspertutvalg og ikke minst fra barn og unge selv har vi et godt grunnlag for å utvikle framtidens barnepolitikk og framtidens barnevern. Regjeringen vil i 2013 som sagt legge fram en lovproposisjon for Stortinget om tilpasninger i organiseringen av barnevernet. I 2012 vil vi sende forslag på høring, som vil danne grunnlaget for den proposisjonen. Det betyr også at vi har et godt grunnlag for politisk debatt framover og forhåpentligvis et godt grunnlag for å finne brede løsninger og bred enighet om hva som skal være framtidens barnevern.

Vi kommer også til å legge fram andre forslag med mål om å styrke barns rettigheter framover, og gjennom proposisjonen som kommer, vil Stortinget få anledning til bredt å debattere framtidens barnevern og hvordan utsatte barn og unge ivaretas på en best mulig måte.

Solveig Horne (FrP) [16:39:36]: Jeg takker for svaret fra statsråden og ser fram til den proposisjonen som skal komme. Det er nå engang slik at det er opposisjonens privilegium å få lov til å stresse en slik sak, for det har altså vært fire statsråder – og denne regjeringen har nå sittet i seks år – uten at en har klart å få en konkret sak som gjelder barnevernet.

Men det var ikke det jeg tenkte jeg skulle si akkurat nå, for det som er viktig, er at vi kan ha en debatt der vi kan lytte til hverandre og ta imot gode innspill. For intensjonen til alle partiene i denne sal er å gjøre det beste for barna. Derfor har jeg lyst til å komme med noen innspill til statsråden knyttet til både framleggelsen av proposisjonen og øvrige tiltak for å sikre framtidens rammevilkår for barna våre. Jeg håper også at noen av de elementene kan bli berørt under den debatten vi får videre.

Selv om saken om fylkesnemndene, som vi behandlet før i dag, kommer til å bli nedstemt, tror jeg likevel det er viktig – og det viste også debatten – å få til en drøftelse av formen på fylkesnemndene for å bedre rettssikkerheten for barn og familier.

Så har jeg lyst til å ta opp noe som heter familieråd. Jeg snakket med en person som skulle benytte seg av familieråd, han hadde hørt om familieråd – det er noe som har vært i over 20 år på New Zealand – men det er veldig vanskelig å finne informasjon om familieråd. Derfor håper jeg at man kanskje på et tidspunkt kan diskutere om det er nødvendig å lovfeste retten til familieråd, iallfall gjøre det mye mer tilgjengelig, og opplyse om adgangen til familieråd for dem som har behov for det.

Så tror jeg det er viktig å etablere et utvalg så vi kan se på rettssikkerheten i barnevernet. Kravet om at nær familie og slekt først skal prøves, må tydeliggjøres og understrekes. Barn må bli hørt i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag, og foreldre må gis rett til en støtteperson.

Så vil jeg også si at det blir gjort utrolig mye godt arbeid fra barnevernet der ute rundt omkring i landet. Men jeg tror det er viktig at vi også får igangsatt et kompetanseløft for de barnevernsansatte. Tiltak må også i større grad tilpasses barnas behov, og ikke systemet. Det må i større grad stimuleres til tidlig innsats i mange etater, men spesielt i barnevernet, og ettervernet må rustes opp.

Det biologiske prinsippet må vektlegges sterkt. Blir en mor fratatt sitt barn, blir det ofte ikke sjekket om det er en far med i bildet som er oppegående, eller om det finnes en familie. Det er sterkt å lese en kommentar i VG fra Ingunn Saltbones om «Barnevern(et) mot slekta». Vi må også tenke interkommunalt samarbeid, større enheter og på en måte som gjør at kompetanse er på plass.

Jeg håper vi kan få en god debatt, slik at vi sammen kan bidra til å legge forholdene til rette for et bedre barnevern.

Statsråd Audun Lysbakken [16:42:44]: Jeg tar med meg de innspillene – jeg synes representanten Horne har levert en konstruktiv interpellasjon og konstruktive innspill.

Det er én ting som er ganske påfallende i debatten om barnevernet, og det er hvor mye den har forandret seg på en ti års tid. Før handlet debatten om barnevernet i stor grad om at barnevernet grep inn for mye. I dag er kritikken mot barnevernet veldig ofte at barnevernet griper inn for lite. Vi ser at tilliten i befolkningen til barnevernet har økt betydelig, og jeg tror også at aksepten for og viljen til å si at alt som foregår innenfor familien, ikke er et privat anliggende, er større enn før. Samfunnet har et ansvar for de barna som lider.

Men samtidig er det fortsatt sånn at barnevernet kan gjøre feil, og derfor er det også viktig å lytte til de biologiske foreldrene som mener seg dårlig behandlet av barnevernet. Jeg synes at også endringene i Fremskrittspartiets retorikk på dette feltet er et tydelig tegn på at tidene skifter, og at det representanten Horne her sier, er langt mer nyansert enn den posisjonen partiet hadde for noen år siden. Jeg ønsker det velkommen og har lyst til å kvittere med at det er viktig at også vi andre ser den dimensjonen som handler om å ta vare på biologiske foreldres rettigheter. Jeg var opptatt av at de skulle være representert i forbindelse med Barnevernpanelet, og jeg er opptatt av at den biten skal være en tydelig del av den utredningen som nå kommer fra Magne Raundalens utvalg. Det er en tydelig del av det mandatet utvalget har fått. Sånn sett mener jeg vel at det utvalget også er et svar på det utvalget som representanten Horne etterlyste for å se på rettssikkerheten for biologiske familier, hvordan den ivaretas. De problemstillingene er også ment utredet og diskutert i forbindelse med det biologiske prinsipp.

Interpellanten nevnte kompetanse, og det er også jeg svært opptatt av. Vi har nå en betydelig utfordring gjennom alle de nye, unge ansatte som kommer inn i det kommunale barnevernet. Det sier seg selv at når vi får bortimot 500 nye ansatte på kort tid, er det mange som kommer ut og skal ta viktige avgjørelser, som har lite erfaring. Derfor er ett av de tiltakene vi nå har satt inn, at vi vil etablere en egen videreutdanning for erfarne barnevernsarbeidere, der de kan lære å videreformidle kunnskap sånn at de kan ta et ansvar for at de nytilsatte får veiledet praksis når de begynner.

En annen kompetanseutfordring er knyttet til flerkulturell kompetanse i barnevernet, fordi vi ser at flere familier enn før har minoritetsbakgrunn. Der har vi også et eget videreutdanningsopplegg på gang, i tillegg til tiltak for å rekruttere flere barnevernsarbeidere med minoritetsbakgrunn.

Det representanten nevner om familieråd og informasjon om det, tar jeg med meg.

Lene Vågslid (A) [16:46:16]: Eg vil starte med å gje ros til interpellanten for å ta opp eit breitt og viktig spørsmål om framtidas barnevern.

For å få eit kvalitativt betre barnevern i framtida er det ein viktig faktor at me snakkar med ungane og spør dei korleis dei opplever barnevernet. Korleis dei opplever tilbodet sitt, er avgjerande for at dei skal kunne få best mogleg hjelp.

I vinter blei den første brukarundersøkinga blant barn og unge over ni år i statlege og private barnevernstiltak gjennomført. Dei resultata er, og blir, viktige for det vidare arbeidet med å heve kvaliteten i barnevernet. Undersøkinga er òg viktig for dei som skal arbeide i barnevernet, og for oss som folkevalde. Det er viktig å halde fram med denne måten å undersøkje tenesta på.

Interpellanten tek òg opp spørsmålet rundt det biologiske prinsippet. Eg har sjølv stilt spørsmål rundt bruken av dette prinsippet i tidlegare debattar i Stortinget, og eg ser fram til vurderingane som bl.a. Ekspertutvalet skal gjere rundt dette. Det er barnets beste som skal vere det overordna, styrande prinsippet for barnevernet sitt arbeid, og for at det skal følgjast, meiner eg at det i fleire høve er rett at det biologiske prinsippet må vike. Barnevernpanelet sine synspunkt rundt tidsavgrensing og føresette sin rett til å anke er interessante, og desse meiningane blir viktige i diskusjonane framover om framtidas barnevern.

For nokre barn er det ikkje bestandig slik at det er til deira beste å kome tilbake til dei biologiske foreldra sine, mens for andre vil det vere det aller beste at dei har nær kontakt med dei gjennom heile løpet. Ungar er forskjellige, og foreldre er forskjellige. Oppgåva vår må vere å leggje til rette for at me får eit barnevern som til kvar tid arbeider etter retningsliner som er til barnets beste, og som evnar å setje i verk tiltak tilpassa behovet til akkurat det barnet, for prinsippet heiter «til barnets beste» og ikkje «til barnas beste».

Eg vil òg seie, som representanten Horne, at metodane rundt bruken av familieråd er veldig interessante. Her trur eg me har potensial til å utvikle ytterlegare nye metodar. Eg trur òg, som interpellanten, at bruk av slekt og familie i første instans er ein styrke. Komiteen har vore i Bergen og sett på arbeidet med metodebruken der. Eg ser heller ikkje dette som noka motsetning til dei synspunkta eg har elles når det gjeld bruken av det biologiske prinsippet.

Det har vore ein kraftig auke i talet på barn som får barnevernstenester. Ifølgje KS' nøkkeltalsrapport for 2011 ser me at barnevernstenestene i kommunane har blitt betre organiserte, dei har blitt betre drivne og avdekkjer betre behovet for barnevernstenester. Ein kan òg sjå at barnevernstenester og andre tenester som politi, barnehage og skule samarbeider betre. Det er veldig bra. Det betyr òg at barnevernet no får inn fleire meldingar enn før. Men me kan òg lese at det er ein aukande trend i samfunnet med behov for tenester, som kjem av endringar i samfunnsforhold, sosiale forhold og levekår.

Eg meiner òg at den gamle nabokjerringa må tilbake. Ja, me må rett og slett bry oss endå meir. For trass i at talet på meldingar har auka, er mørketala framleis der. Me veit at fleire framleis ikkje melder frå når det er mistanke om at barn eller unge kan vere utsette for omsorgssvikt. For ungane si framtid treng me ei sterk og kvalitativt god barnevernsteneste, men me treng òg eit samfunn som ser og vernar om ungane. Me må stadig minne kvarandre på at me har ei plikt til å melde frå.

Eg meiner det er viktig for framtidas barnevern at regjeringa har teke initiativ til å evaluere heile barnevernsreforma. Kva skal barnevernet vere i framtida? Skal det vere som i dag, skal det organiserast på ein annan måte, skal det ha dei same oppgåvene, eller ikkje?

I tillegg til denne evalueringa er det, som statsråden sa, sett ned utval som skal gje oss innspel til kva som skal vere framtidas barnevern. Eg ser fram til dei innspela, og eg ser fram til dei vidare debattane og stortingsmeldinga som vil kome på barnevernsområdet.

Olemic Thommessen (H) [16:51:03]: La meg først si at det er et viktig tema som interpellanten tar opp, eller rettere, det er et viktig felt, for det er mange mulige innganger i denne debatten. Men interpellanten har selv lagt vekt på barnevernet i sitt innlegg.

La meg bare innledningsvis si at fra Høyres side er vi også opptatt av barns innflytelse, og vi ser frem til at det blir gjenstand for en debatt og en prosess i forbindelse med at det bebudes en sak om det.

Når det gjelder barnevernet, har det dessverre vært en gjenganger i de seks årene vi har, jeg holdt på å si, drevet på under denne regjeringen. La meg innledningsvis si at det også har skjedd mange positive ting, selv om vi har hatt mange debatter som har vært utløst av alarmerende tilbakemeldinger, hvor opposisjonen, og sikkert også regjeringspartiene, opp gjennom årene har fått mange meldinger som ikke har vært spesielt hyggelige, og som har gjort at dette har vært et tilbakevendende tema.

Så ser vi at det har vært økte bevilgninger, og ting går seg til. Men fortsatt er det vel grunn til å reise spørsmålet om grensesnittet mellom kommunene og den statlige organiseringen er god. Statsråden var selv inne på det i sitt innlegg og bebuder en sak om dette om ca. ett år. I lys av at vi nå har holdt på med dette i seks år, må jeg nok si at ett år er ganske lang tid. Vi kjenner mange av de problemstillingene som reiser seg, og det undrer meg litt at vi skal behøve å vente så lenge. Men når det nå er slik, er det viktig at det at man fremmer en sak om lang tid, ikke blir en mulighet til å koste ting under teppet og la seg passivisere av å skulle vente på en utredning.

Der vil jeg særlig henlede oppmerksomheten på spørsmålet om behovet for praktiske piloter – rett og slett praktisk arbeid som vil kunne gi oss erfaringer og gi innspill til det arbeidet som nå gjøres i denne utredningen. Vi har mange ganger fra opposisjonens side nevnt pilotprosjektet som gikk i Trondheim. Det er eksempel fra en stor by. Men et annet interessant trekk disse årene er at vi ser at svært mange små kommuner har gjort interessante forsøk. De har organisert sitt arbeid i fellesskap – i nettverk så å si – der vi ser eksempler på både tre, fire, fem, og kanskje flere, kommuner, for alt jeg vet. Det dreier seg både om samarbeidet isolert sett mellom små kommuner, og det dreier seg om samarbeidet mellom små kommuner og store kommuner. Dette kunne man kanskje tatt bedre tak i: Man kunne kanskje systematisert det i form av større statlig oppmerksomhet ved å kjøre noen av disse også som pilotprosjekter og gjennom det faktisk høste en del av de erfaringene som man nå har fått gjennom de seks årene som har gått.

Et perspektiv jeg gjerne vil ta tak i, i tillegg til dette, er barnefattigdommen. I henhold til Aftenposten er det dessverre slik at vi kan se en økning på 6 500 fattige barn i år. Det er ikke spesielt hyggelig, og det er behov for målrettede tiltak. I Høyres alternative budsjett foreslår vi å bruke 249 mill. kr mer enn regjeringen på slike tiltak. Det dreier seg om styrking av det kommunale barnevernet med 110 mill. kr, det dreier seg om 30 mill. kr for å sikre skoleløse barnevernsbarn utdanning, 20 mill. kr til å styrke oppfølgingen av fosterhjem, og 24 mill. kr til å sikre barn og unges deltagelse i fritidsaktiviteter, for å nevne noe.

Det er viktig å kunne arbeide videre med gode, målrettede tiltak i en helhetlig oppvekstpolitikk. Dette tilsier en styrking av kommunene, og det er også et argument for å legge barnevernet til kommunene, rett og slett fordi kommunene har et bedre utgangspunkt for å se helhetlig på barns oppvekstvilkår.

Så får vi komme tilbake til de mange andre perspektivene som vi her kunne ha diskutert.

Øyvind Håbrekke (KrF) [16:56:30]: Jeg vil også gi ros til interpellanten for å ha tatt opp en bred og veldig viktig problemstilling. Jeg hadde gjerne sett at enda flere av partiene på huset hadde vært representert i debatten.

Jeg er også glad for at problemstillingen belyses enda bredere enn kun med barnevern, men at vi ser at dette i stort handler om oppvekstvilkår.

Demokratiet er en flott oppfinnelse, men en av utfordringene med det er at det er de sterkeste stemmene som høres best. Som vi vet, går det sjelden noe fakkeltog for barnevernet. Derfor er det en utfordring for oss politikere å lytte bak de høye ropene og spørre ikke bare om hvem som roper høyest, men om hvem som trenger oss mest.

Vi har hatt nasjonale prosjekter og målsettinger for full sykehjemsdekning, vi har hatt et bredt nasjonalt politisk prosjekt for full barnehagedekning. Det er barnevernet sin tur! Kristelig Folkeparti venter fortsatt på en forpliktende opptrappingsplan for full dekning også i barnevernet, og vi fortsetter den kampen.

Mange viktige prosesser er satt i gang, og vi har store forventninger til proposisjonen og meldingen som statsråden har varslet. Men jeg må si at jeg også frykter at vi får en struktursak fra regjeringen som setter barnevernet i gang med krevende omstillinger, uten at man har fått de forpliktende ambisjonene fra regjeringen om at en faktisk skal sette dem i stand til å gjøre jobben i den nye strukturen. Jeg tviler ikke på at det kommer flotte målformuleringer, men forpliktende ambisjoner med tidsfrister er det vi trenger for barnevernet for å få den forpliktelsen og det politiske løftet vi trenger.

Av og til blir de utredningene som statsråden har satt i gang, omtalt med negativ valør her på huset. Nå har nok ikke jeg vært den som har vært eksponenten for det. Men det skal i hvert fall sies at Barnevernpanelets rapport er meget bra, og jeg håper statsråden bruker den. Jeg håper han lytter til de rådene som er kommet, der man sier at anbud og markedstenkningen i barnevernet skader ungenes interesser. Jeg håper statsråden lytter til at utviklingen mot å redusere institusjonsbruken har gått for langt – altså at utviklingen har gått for langt til fordel for fosterhjem. Jeg håper statsråden lytter til det man sier om fosterhjemsvilkår. Det kan ikke være sånn at fosterhjem er en halvveis institusjonsplassering, der fosterforeldrene har ferie osv. Vi må rydde opp i begrepsbruken og avklare hva som er fosterhjem, og hva som er institusjon.

Kultursensitivitet er et annet viktig stikkord. Jeg håper statsråden lytter til rådet om tettere samarbeid med familievernet, der også familievernet må settes i stand til å følge opp utfordringene i skjæringspunktet med barnevernet.

Så håper jeg statsråden ikke lytter til rådet fra barnevernpanelet om at familier som adopterer, skal kunne motta støtte etter adopsjon. Det er et fundamentalt brudd med hele kjernen i adopsjonsinstituttet. Panelet har ikke levert noen viktige bidrag med hensyn til kanskje en av de viktigste flaskehalsene i barnevernet, nemlig mangelen på fosterhjem. Men det krever økt politisk oppmerksomhet, og det har jeg sagt mye om før, så jeg skal ikke gjenta det.

Det er en kjempeutfordring hvordan vi møter den veksten vi forventer i barnevernet. Jeg vil bare si at det er ett stikkord der som er viktig hvis vi skal møte den enorme veksten, og det er å mobilisere de ressursene som ligger nær barnet, gjennom familieråd, gjennom storfamilie, gjennom nabolag, lokalsamfunn og kommuner. Det indikerer også at det er i den retningen omorganiseringen bør gå, med mer ansvar til kommunene.

I det store og hele er denne debatten først og fremst en debatt om oppvekstvilkår og hvordan vi bygger trygge, varme samfunn å vokse opp i, som forebygger omsorgssvikt, og som forebygger at barn lider i barndommen. Vi har hatt flere interessante debatter i dag om sosial kapital, om frivillighet og fellesskap, og den debatten må gå videre.

Solveig Horne (FrP) [17:01:46]: Jeg vil takke for debatten, og avslutte med hensyn til det som representanten Håbrekke var inne på, og som Olemic Thommessen sa, om at jeg hadde lagt vekt på temaet om barnevernet.

Det er like viktig også å ha fokus på barns oppvekstvilkår, på barnefattigdom og på å gi barna trygge, gode oppvekstvilkår. Ikke minst i min tid i justiskomiteen så jeg hvor viktig det var at det var fokusering på forebygging og gode oppvekstvilkår for kanskje å unngå at disse barna havnet i kriminalitet.

Likevel ser vi at det er en stor økning i behovet innen barnevernet, og vi ser også en stor økning i behovet innen barnepsykiatrien. Det er liksom det spørsmålet som vi alle stiller oss: Hva er det som skjer? Og hva kan vi gjøre for å endre dette? Det er noe som alle partiene er nødt til å ta inn over seg, og se om vi kan klare å finne en løsning på den utfordringen som vi har der.

Fremskrittspartiet har hatt familien som en av kjernesakene sine i politikken, men også satsing på barnetrygd, kontantstøtte og styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten, som er viktige bidrag for familiene.

Statsråden var inne på at det vil komme en proposisjon. Den kommer før denne stortingsperioden er ferdig. Det er lenge til, og jeg kan dessverre ikke love statsråden at denne debatten om barnevern ikke vil komme opp igjen i denne sal. Så lenge klarer ikke opposisjonen å holde seg, for vi ser utfordringer. Jeg mener at det må kunne være mulig å gi noen signaler samtidig som vi venter på proposisjonen og forslagene – som f.eks. det forslaget som statsråden fremmet for et par dager siden, om at barnevernet skulle få litt mer makt og kunne ha mer kontroll over barn, eller at barnevernsinstitusjoner kunne ha mer bruk av makt. Det dreier seg om sånne signaler, og signaler om tilknytning til slekt og nær familie er også signaler som må kunne gis mens vi venter på en proposisjon.

Så er det biologiske prinsippet viktig for Fremskrittspartiet. Det har det alltid vært, og det kommer det til å bli. Likevel er det biologiske prinsippet mer enn adopsjon og ankemuligheten til foreldrene. For det biologiske prinsippet er jo at man bruker besteforeldre, tanter og onkler, som er velfungerende og har barn fra før av, og klarer å ivareta et nytt barn, sånn at det barnet kan få lov til å være i nærmiljøet og være sammen med sin egen familie. Det er viktige signaler som jeg mener at denne salen må kunne gi til barnevernet der ute.

Men jeg vil igjen få lov til å takke for debatten og ser fram til videre debatt om temaet.

Statsråd Audun Lysbakken [17:04:58]: Jeg vil takke interpellanten og de andre deltakerne for en god debatt.

Jeg tror ikke det er noen som helst slags sjanse for at debatten om barnevernet kommer til å stilne i påvente av proposisjonen, og det kommer regjeringen i aller høyeste grad til å bidra til. Det foregår nå forandringer i barnevernet hele tiden. Denne uken har vi presentert endringer i rettighetsforskriften. Den andre problemstillingen representanten Horne nå var inne på, er knyttet til slekt og nær familie. Jeg grep fatt i det tidligere i år gjennom et rundskriv knyttet til det å presisere at barnevernet alltid skal se på muligheten for plassering i barnets nære nettverk.

Så er det jo riktig, som representanten Thommessen var inne på, at de store barnevernsspørsmålene har vært en gjenganger siden 2005, en gjenganger i alle de årene som er gått, ikke bare siden den rød-grønne regjeringen tok over, men først og fremst siden den reformen som ble vedtatt på slutten av den borgerlige regjeringens periode, trådte i kraft. Den ble fremmet av en borgerlig regjering, enstemmig vedtatt i Stortinget, med en rød-grønn opposisjon. Jeg håper at de neste store grepene som skal tas også på struktursiden, kan samle en bredest mulig støtte i Stortinget. Jeg tror det er mulig å finne gode løsninger som mange partier vil være enige i. Men det er klart at det ville være uansvarlig å foreslå nye, store endringer i barnevernet uten en god evaluering av de endringene vi foretok sist.

Det har vært en del harselering i Stortinget over de mange evaluerings- og utredningsprosessene som jeg har satt i gang i min tid som barneminister, men jeg tror Stortinget vil komme til å være enig med meg i at det var fornuftig, den dagen vi skal vedta disse store endringene, at vi har et godt kunnskapsgrunnlag for å kunne gjøre det.

Når det gjelder tidsplanen, har jeg bare lyst til å understreke at når jeg sier at proposisjonen skal komme om ca. et år, innebærer jo det at vi skal presentere forslagene til endring langt tidligere. Men nå er nå engang regelverket sånn at jeg ikke kan gå rett til Stortinget med lovforslag, de må på høring først. Men det åpner selvfølgelig også opp for bred politisk debatt rundt de forslagene, når de sendes på høring. Det vil skje mye før.

Den tidsplanen som jeg skisserer nå, er en mer ambisiøs tidsplan enn den som opprinnelig ble skissert da vi diskuterte bare en melding om barnevernet. Nå er min klare ambisjon at vi skal fremme en proposisjon. Det betyr at Stortinget ikke bare skal diskutere framtidens struktur, men vedta framtidens struktur i denne perioden.

Det er mange andre ting vi kunne ha diskutert. Proposisjonen vil ikke bare bli en strukturproposisjon. Den vil også bli en proposisjon om barnevernets innhold. Vi burde hatt en debatt om barnefattigdom. Det er både et spørsmål om overføringer til familiene og om forebyggende tiltak rettet inn mot arbeid og utdanning. Men det får vi komme tilbake til.

Presidenten: Debatten i sak nr. 13 er dermed avsluttet.