Marit Nybakk (A) [15:11:04]: (ordfører for saken): På mange måter blir jo dette en fortsettelse av den debatten vi har hatt, og jeg vil i grunnen vise til den debatten, som jeg synes har vært interessant – altså den som dreier seg om utviklingshjelp og bistand.

To dager etter Nobel-helgen er det én ting vi kan slå fast, og det er at det er mange elementer som skal til for å sikre vekst, utvikling og demokrati. Første betingelse er at det er fred. I et land i konflikt er utvikling og velferd umulig; det lærte de to liberiske fredsprisvinnerne oss på lørdag – de som stoppet de blodige borgerkrigene i Liberia, med forgreninger til Sierra Leone, «blood diamond»-krigene.

I dag er Vest-Afrika i kraftig utvikling, med høy vekst. Et møte med afrikanske kirkeledere sist onsdag lærte oss som var der, akkurat det samme, nemlig at første betingelse er fred. Derfor har Norge i mange år som en del av vår utviklings- og utenrikspolitikk vært engasjert i konfliktforebygging og konfliktløsing. Det var også det Norge prioriterte for ti år siden, i de to årene vi satt i FNs sikkerhetsråd. Kanskje kan vi se på fasiten av arbeidet vårt der, som vi jo har videreført lenge etter det, som lavmælt, men resultatorientert.

De afrikanske kirkelederne understreket også noe annet, nemlig at handel og investeringer er helt vesentlig for å skape utvikling og utjamning. Det samme gjelder «good governance», eller «godt styresett». Despoter og diktatorer, for ikke å si korrupsjon, skaper sjelden utjamning og likestilling.

Utviklingspolitikk er så mye, mye mer enn bistand, men bistand er også viktig og gir resultater. Det er viktig for å sikre jenter utdanning, for å forebygge hiv/aids, for vaksinering av barn for å hindre at de dør før de er fem år, og for å bidra til godt styresett og styrke parlamenter og politiske partier.

Vi har i den debatten som har gått før denne, registrert at det er et solid flertall i Stortinget som støtter det nivået vi har på norsk bistand.

Så er det avgjørende at bistanden er resultatorientert. Det er avgjørende at vi også drøfter innretningen på og prioriteringene innen vår utviklingsbistand. Derfor er det også viktig at Riksrevisjonen ser på resultatene av norsk bistand. Selv om Dokument 3:4 for 2010–2011 relaterer seg noen år tilbake i tid, er det likevel et viktig dokument.

Jeg vil også vise til at det stadig kommer andre dokumenter som for så vidt er mye mer aktuelle enn Dokument 3:4, bl.a. kom det vel i går en ny rapport fra Norad, som også er blitt kommentert før i dag.

Det er store beløp som hvert år kanaliseres gjennom ulike donorer til bistandsprosjekter i land i sør, inkludert store rammebevilgninger som kanskje styres for lite fra Stortinget. Jeg har tilbrakt til sammen åtte år i utenrikskomiteen og vet at bistandsbudsjett kunne vært mer detaljert, i hvert fall det budsjettet som presenteres for Stortinget. Husk at dette er store beløp.

Vi må vite at bistandspengene forvaltes og implementeres skikkelig. Vi må vite at det er folk med den nødvendige kompetanse som har kontakt med frivillige organisasjoner og det multilaterale bistandssystemet, slik at man i det enkelte samarbeidsland kan være sikker på at vår bilaterale bistand når fram til de målgrupper og de formål vi har bevilget penger til.

FNs tusenårsmål er fortsatt det sentrale mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom, og slik står det også å lese i Riksrevisjonens rapport. Norge har tatt et særskilt ansvar for tusenårsmålene 4 og 5, som er kamp mot småbarnsdødelighet og det å sikre mødrehelse – at kvinner ikke dør i barsel. Norges kanskje viktigste bidrag i kampen mot småbarnsdødelighet er vår aktive rolle i vaksineprogrammet GAVI, der resultatoppnåelsen er svært god. GAVI er målrettet og konkret, og gir resultater. Jeg vil her gi en særskilt ros til Jens Stoltenberg og Dagfinn Høybråten for det arbeidet de har nedlagt i GAVI.

Riksrevisjonen sier i dokumentet:

«Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere i hvilken grad Utenriksdepartementet gjennom resultatorientering og kvalitetssikring bidrar til resultatoppnåelse i norsk langsiktig bistand.»

Dette er altså en rapport som ikke dreier seg om nødhjelp eller humanitær bistand, men om hvorvidt langsiktig utviklingshjelp kommer dit den skal – og fører til resultater og måloppnåelse, uten at penger blir borte på veien, bl.a. til korrupsjon.

Det kan her være verdt å merke seg at etter at Riksrevisjonen har gjennomført sin undersøkelse, har Utenriksdepartementet opprettet en sentral kontrollenhet med forebygging og oppfølging av økonomiske misligheter som hovedoppgave. I 2009 ble det også innført standardiserte rutiner for forvaltning av tilskuddsmidler, har Utenriksdepartementet gitt oss informasjon om, bl.a. gjennom den høringen vi hadde.

Så tar Riksrevisjonen opp et politisk dilemma: Paris-erklæringen – som riktignok går noen år tilbake, den også – som Norge har sluttet seg til, og som understreker nasjonalt eierskap, dvs. at det er mottakerlandenes egne utviklingsstrategier som er retningsgivende for bilateral bistand. Det samme gjentas for øvrig i Prop. 1 S fra Utenriksdepartementet for 2012-budsjettet. Dette kan – jeg vil understreke kan – komme i konflikt med våre vedtatte bistandsprioriteringer. Men komiteen mener, i likhet med departementet, at nasjonalt eierskap er viktig, og viser til at valg av samarbeidsland bl.a. er basert på en vurdering av mottakerlandets utviklingspolitikk. Det fratar likevel ikke norske bistandsmyndigheter ansvaret for resultatorientering og kvalitetssikring.

I tillegg til å ha hatt en åpen høring i komiteen har vi vært i Washington og New York og hatt møter med Verdensbanken og tre FN-organisasjoner. Bakgrunnen var bl.a. at Riksrevisjonen er kritisk til at mye av den kontakten Utenriksdepartementet, vår ambassade og FN-delegasjon har med de multilaterale organene, kan kalles mer dag-til-dag uformell oppfølging, om man vil. Jeg mener faktisk at slik kontakt er helt vesentlig for å ha kontroll med, og påvirke, prosjektarbeidet til organisasjoner som vi kanaliserer store pengesummer gjennom. Samtidig er det naturligvis helt nødvendig at norsk UD setter spor etter seg i organisasjonenes styrer, fordi det ellers – som Riksrevisjonen påpeker – gjør det vanskelig å dokumentere helheten i bistanden. Departementet sier for øvrig til Riksrevisjonen at de vil utarbeide retningslinjer for norsk styredeltakelse i FNs fond, programmer og særorganisasjoner.

Komiteen mener også at det er behov for styrket personellmessig kapasitet i oppfølgingen av de store beløpene som kanaliseres gjennom multilaterale fond og organisasjoner. Nå forstår jeg av debatten før i dag at det er partier i denne salen som har foreslått å kutte i budsjettet, nettopp til Utenriksdepartementet, noe som da selvfølgelig også går ut over antall ansatte i både ambassader og delegasjoner. Likevel: Det er en stor del av vår bistand som kanaliseres nettopp via multilaterale programmer, og jeg vil gjerne understreke at jeg slutter meg til det. Jeg støtter sterkt en slik prioritering. Jeg har sett i felt, særlig i FNs utviklingsprograms prosjekter – altså UNDP – bl.a. i Mosambik, i Laos og Vietnam, og er veldig imponert over det arbeidet disse organisasjonene gjør nede på grasrota. Også UNICEF har veldig gode resultater, og vi vet at Verdensbankens arbeid er solid.

Komiteen er for øvrig opptatt av at bistandsmidler bør kanaliseres til multilaterale organisasjoner som er effektive, har høy måloppnåelse, og som jobber etter de samme prioriteringene som er vedtatt for norsk utviklingspolitikk. Jeg vil vise til det jeg sa tidligere, også om Paris-erklæringen.

Riksrevisjonen har også tatt for seg de private bistandsorganisasjonene – altså det frivillige Norge. Det er mange av dem, og det er mange som får støtte, også fra NORAD og den norske stat. Både Kirkens Nødhjelp og Redd Barna, som er omtalt i rapporten, opplyser at forvaltningsmessig kapasitet ikke alltid er noe som lokale samarbeidspartnere prioriterer.

Men det er de lokale organisasjonene som sitter med stedlig kompetanse, noe som gir resultater. Det skal vi også ta med oss når det gjelder forholdet mellom de store norske bistandsorganisasjonene – for så vidt også de små – og deres lokale partnere. Likevel vil jeg minne om at det i Dokument 1 flere ganger har vært anmerkninger fra Riksrevisjonen når det gjelder lokale samarbeidspartnere for norske frivillige organisasjoner, bl.a. i Angola.

Både NGO-ene og FN-systemet har ellers bidratt til en fragmentering av givere og programmer. Det kan kanskje være en påstand, men det handler om mangel på koordinering, noe som bidrar til oppsplitting av velferdstilbud og prosjekter, til og med til konkurranse mellom organisasjonene, og som kan hemme resultatorienteringen. Så vidt jeg husker, var det på et eller annet tidspunkt flere hundre bistandsorganisasjoner som nærmest styrte Bosnia etter at krigen var slutt.

Når det gjelder FN, kan reformen One UN, som er på prøvestadiet, bedre koordineringen av de enkelte FN-programmene, og vi har også hatt Resident Coordinator – som ofte har vært FNs utviklingsprogram – som har stått for noe av det samme. Men her ligger det likevel en utfordring til de norske bistandsmyndighetene.

La meg også få lov til å understreke at det må være nulltoleranse overfor korrupsjon ved vår bilaterale bistand og vårt valg av samarbeidsland. Dette er krevende, la oss innrømme det. Vi har bl.a. forpliktet oss til sivil bistand til Afghanistan i tillegg til vårt militære engasjement – jf. Bonn-konferansen senhøstes 2001. Det er problemer med korrupsjon. Samtidig er behovene for utvikling så store at det blir en vanskelig balansegang. Men det er likevel viktig at vi hele tiden står på og påpeker dette med korrupsjon, og at vi presser på for å få en slutt på det.

Overfor de tradisjonelle samarbeidslandene – les Tanzania og andre land i Afrika – mener jeg vi må være kompromissløse når det gjelder korrupsjon, og at det må få konsekvenser også for vår aktivitet og for vårt engasjement. Igjen dreier dette seg om godt styresett, som også er blant de prioriterte områdene for norsk bistand.

La meg slutte der jeg startet: Bistand er en del av utviklingspolitikken. Konfliktløsning, fredsbygging, handel og investeringer er blant de områdene som i mye større grad fører til vekst, utvikling og utjamning – og til det som i dag kanskje er en avgjørende forutsetning, som jeg ikke kan unnlate å nevne helt til slutt, at de enkelte land også tar i bruk de ressurser og den kompetanse som kvinnene innehar. Da får vi antagelig den resultatorienteringen som vi er opptatt av.

Øyvind Vaksdal (FrP) [15:24:36]: Norge bruker hvert år betydelige midler til bistands- og utviklingsarbeid. Det er derfor svært viktig at det utøves nødvendig kontroll med hvordan midlene brukes og forvaltes. Vi må vite om pengene kommer fram dit de skal, om de virker etter hensikten, og om de gir de resultatene vi ønsker. Vi må også gjøre det som er mulig for å hindre at midlene forsvinner i korrupsjon eller i lommene på uvedkommende.

Disse målsettingene har vært uttalt mange ganger fra ulike regjeringer, statsråder og representanter, også fra denne talerstol. Dessverre ser vi altfor ofte at virkeligheten er en helt annen, og målsettingene blir ikke fulgt opp i praksis.

I Riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand, Dokument 3:4, som ble presentert 13. januar, slås det fast at «Utenriksdepartementets forvaltning av langsiktig bistand er preget av svakheter ved planlegging og oppfølging av bistanden, samt begrenset antikorrupsjonsarbeid».

Riksrevisor Jørgen Kosmo hevdet under presentasjonen av undersøkelsen at selv om departementet hadde «implementert viktige tiltak, er det likevel klare forbedringsmuligheter innen bilateral bistand og norsk oppfølging av FN».

Stortinget har gjennom mange år uttrykt forventning om økt resultatfokus i norsk bistand, men dette er i liten grad fulgt opp. Undersøkelsen viser klare svakheter i departementets planlegging, oppfølging og forebygging av korrupsjon i den bilaterale bistanden. Det hevdes videre at departementets «vurderinger av om bistandstiltakene oppfyller grunnleggende kvalitetskrav er mangelfulle, noe som øker risikoen for svak måloppnåelse».

Ser vi på multilateral bistand, viser undersøkelsen at departementets «arbeid for å bedre FNs resultatoppfølging ikke er høyt nok prioritert. Norsk innsats i FN-organisasjonenes styrer viser varierende oppfølging av organisasjonenes resultatrapportering og tilsynsfunksjoner». Den norske oppfølgingen er også svakt dokumentert, noe som svekker muligheten for målrettet og langsiktig oppfølging av organisasjonene.

«Det er uheldig at Utenriksdepartementet ikke benytter sin posisjon i styrene godt nok til å få økt kunnskap om bistandens resultater og bidra til et mer effektivt FN», uttalte riksrevisor under presentasjonen av rapporten. Det er ikke vanskelig å slutte seg til hans uttalelse.

Norge driver bistands- og utviklingsarbeid i noen av de aller mest korrupte land i verden. Utenriksdepartementet har derfor forsøkt å utvikle tiltak som skulle avdekke og håndtere korrupsjon i bistanden.

Undersøkelsen viser likevel at departementets vurderinger av tiltak mot korrupsjon er mangelfulle i den bilaterale bistanden, og at Norge har en begrenset oppfølging av antikorrupsjonsarbeidet i FNs fond og programmer.

Riksrevisjonens rapport er i det store og hele nedslående lesning. Jeg tror det gjelder for oss alle, ikke bare de av oss som ønsker en annen størrelse og en annen innretning på bistanden. Rapporten viser med all tydelighet at man har hatt et altfor stort fokus på bistandens størrelse uten at man har utviklet et apparat som har vært i stand til å håndtere dette.

Fra norsk side har det åpenbart vært viktigst å bidra med de største beløp og være best i klassen. Da har man ikke vært så nøye med å følge opp om bistanden kom fram, om den i det hele tatt har gjort noen forskjell, eller om den kan ha havnet i lommene på uvedkommende.

Det som kommer fram i denne rapporten, er ikke enestående. Pressen har også avslørt flere bistandsskandaler der norske penger er forsvunnet i korrupsjon. Aftenposten skrev 29. oktober om et bistandsprosjekt i Tanzania, der 150 mill. kr av totalt 300 mill. kr var forsvunnet i korrupsjon. Da dette ble oppdaget, klarte norske myndigheter å få tilbake 750 000 kr – 750 000 kr av 300 mill. kr! Og som om ikke dette var nok, lover utviklingsministeren samtidig nye 500 mill. kr til dette korrupte landet.

Da vi for kort tid siden fikk overlevert den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2010 – Dokument 1 – ble det også der slått fast svakheter og mangler ved styring, oppfølging og kontroll av bistandsmidler, denne gangen i Afghanistan. Dette viser at den norske bistands- og utviklingspolitikk i altfor stor grad har vært preget av naivitet.

Jeg er tilfreds med at en enstemmig komité understreker hvor viktig det er at det godtgjøres at pengene brukes fornuftig, og at vi til enhver tid må ha et kritisk blikk. En enstemmig komité slår også fast at en viktig del av resultatorienteringen og resultatmålingene er at midlene når fram til de utpekte målgruppene, og at de gir resultater i henhold til politisk vedtatte målsettinger. Det slås også enstemmig fast at resultatfokus og kvalitetssikring må stå sentralt i norsk bistands- og utviklingsarbeid.

Alt dette er bra, men alt dette har vært både sagt og skrevet tidligere, uten at det i hvert fall så langt har gitt noen synlige resultater. Disse fagre ord må også følges aktivt opp fra Utenriksdepartementets side. Vi har hørt altfor mange festtaler om hvor viktig det er at vi har kontroll med norske bistandspenger, uten at dette er fulgt opp. Jeg forutsetter derfor at regjeringen denne gangen tar disse tydelige signalene fra et enstemmig storting.

Fra vår side vil jeg i tillegg understreke at vi – som en av de desidert største bidragsyterne til FN – må utnytte denne posisjonen langt bedre enn i dag.

FN fremstår som en tungrodd og byråkratisk organisasjon som sårt trenger fornyelse og reformer. Regjeringen har også ved en rekke anledninger påpekt behovet for reformer, og statsministeren har også deltatt aktivt i reformarbeidet. Det viser seg imidlertid av ulike årsaker å være motstand mot reformer innad i organisasjonen. Som den betydelige bidragsyter Norge er til organisasjonen, burde vi i langt større grad deltatt aktivt i organisasjonens ulike styrer og brukt våre finansielle muskler for å få på plass den fornyelse og de reformer organisasjonen så åpenbart trenger.

Til slutt vil jeg takke saksordfører Marit Nybakk for samarbeidet i saken, noe som har ført til at en rekke viktige merknader nå er enstemmige.

Per-Kristian Foss (H) [15:32:06]: Jeg vil også slutte meg til og takke saksordføreren, som har ført i pennen en innstilling som ikke er preget av den servilitet som – av og til – kan prege regjeringspartienes behandling av riksrevisjonsrapporter. Det er den ikke denne gang.

Men samtidig vil jeg markere en liten avstand ved å si at nei, denne debatten er ikke noen fortsettelse av formiddagens debatt. Formiddagens debatt gikk på størrelsen av hjelpen; nå går den på kontroll – og kontroll er like viktig enten budsjettet hadde inneholdt et forslag om 2 mrd. kr i u-hjelp eller 27–28 mrd. kr. i u-hjelp. Kontroll er like viktig på ethvert stadium.

Samtidig skal det innrømmes at det er vel knapt noe område som over tid har hatt en så sterk budsjettøkning som nettopp utviklingsbudsjettet, og i det ligger det jo en fare for at oppmerksomheten kan konsentrere seg mer om økning enn om kontroll. Men kontroll er like viktig uansett hvilket stadium man beveger seg på.

Før jeg går løs på innstillingen, vil jeg for balansens skyld gjerne si følgende: Det drives frem mye god bistand i dag, både fra norsk side og internasjonalt. Når denne debatten blir preget av kritikk, er det fordi det er det det dreier seg om. Det betyr ikke at dette er typisk for alt som drives – enten det er bilateral bistand eller i regi av multinasjonale organisasjoner.

Så kan vi også legge til at det er ikke alltid like lett å måle effekten av bistand, for bistanden kan i seg selv i et land virke meget positivt, men så motvirkes den f.eks. av landets økonomiske politikk – ja, den kan sågar ødelegges av landets økonomiske politikk. Dét har vel oftest vært tilfelle der det har gått galt. Det er altså ikke bare amatørmessig opptreden, eller naivitet fra bistandsarbeidere, som det ble sagt i forrige innlegg – og god vilje må ikke blandes sammen med naivitet. Jeg tror ikke det preges av det, men å jobbe i et land hvor man av og til kan få følelsen av at myndighetene jobber mot bistanden, kan være krevende. Men da er det jo et politisk spørsmål – og det er vel ikke det Riksrevisjonen skal vurdere – om ikke landets politikk som sådan også bør være et argument for å si at nå stanser vi bistanden, nå har vi prøvd nok, og det går ikke i riktig retning.

Mer konkret til innstillingen: Det er to begreper som går igjen her i Riksrevisjonens rapport. Det ene er resultatorientering, og det andre er kvalitetssikring. Det henger sammen. Dette er ikke første gang man på bistandsområdet har fått kritikk i forbindelse med revisjonsrapporter. Noe har skjedd, og jeg vil gjerne gi statsråden honnør for det. Jeg må bare si at honnør skal jeg også gi når det er grunnlag for det, og å opprette denne såkalte sentrale kontrollenheten med forebygging og oppfølging av økonomiske misligheter som hovedoppgave, er et skritt i riktig retning.

Men så kommer vi til denne rapporten. Der gjentas kritikken mot en del av den multilaterale bistanden. Jeg vil for min del legge til at det som gjorde sterkest inntrykk under besøkene ved FN-delegasjonen, var egentlig å få underbygget den kritikk som Riksrevisjonen fremsetter, nemlig at kontinuiteten i oppfølgingen av FN-organisasjonen er mangelfull. Det skyldes ikke naivitet eller vond vilje, men min analyse er iallfall at det skyldes det rekrutteringssystem som utenrikstjenesten bygger på, som på mange områder er fremragende, men som er utilstrekkelig når det gjelder å sikre kontinuitet av de samme personer som i lang tid følger de samme oppgaver og de samme områder.

Jeg skal ta et annet eksempel, som i og for seg representerer noe av det samme. Denne komiteen har vært og besøkt en del utenriksstasjoner med sterkt bistandsfokus, og når man møter en leder for en slik delegasjon som sier at – unnskyld det muntlige uttrykket, president, men dette er ment å være et indirekte sitat: Vet du hva jeg trenger? Jeg trenger ikke flere folk fra UD eller fra Norad, jeg trenger faktisk en god revisor for å følge med i hvor budsjettstøtten blir av. Det er da jeg stiller det spørsmålet tilbake til utviklingsministeren, som jeg tror kan tenke litt ukonvensjonelt av og til: Burde ikke det være en idé å se på annen ekspertise der stasjonene ute trenger det, for nettopp å følge med både i budsjettstøtten og i hvordan de multinasjonale organisasjonene drives?

Nå skal jo hoveddelen av denne kontrollen ligge på det sentrale plan; det skal skje gjennom organisasjonenes hovedkvarter, hovedsakelig knyttet til FNs plassering, men også der er det noen mangler som jeg har lyst til å påpeke. Det ene er at de store organisasjonene har jo styrer som preges i veldig stor grad av å være administrasjonsstyrt. Det innebærer at styrene er slik sammensatt at det veksler på hvem som møter, og det veksler på hvem som leder, og den som leder, leder veldig kort tid. Dette er oppskriften i ledelsesfilosofi på en organisasjon som skal styres av en administrerende direktør, og det blir den da vitterlig også. Der ligger det en svakhet som gjør at det holder ikke – og der er kanskje Riksrevisjonen også litt inne på et feilspor i kritikken – bare å være aktiv i styret, for styret møtes sjelden, men det gjelder å være aktiv i oppfølgingen av organisasjonen kontinuerlig, på stedet der og da, altså i hovedsak i New York. Den oppfølgingen er overlatt til FN-delegasjonen. I FN-delegasjonen foregår det mye spennende, og verdensutviklingen ligger på FN-delegasjonens bord. Mitt inntrykk er nok at de som har fått jobben med å følge med i bistandsarbeidet, er meget få, de er kompetente, men – du verden – det er komplett utilstrekkelig. Vi møtte disse folkene direkte, og jeg må si at de ga et godt faglig inntrykk. Men det holder ikke i forhold til å kunne følge med i disse store milliardbeløpene som går gjennom organisasjonene i forhold til både å være resultatorientert – som det heter – og å ha tilstrekkelig kvalitetssikring. Der må man stole på «the good will» i organisasjonene, og den er – med deres multinasjonale sammensetning – ikke alltid etter skandinavisk modell, for å si det forsiktig.

Derfor er det meget sterkt når det er en samlet komité som understreker:

«Komiteen viser til at regjeringen har gjennomført vurderinger av multilaterale organisasjoner i 2009 og 2010. Komiteen anser dette som positivt, men etterlyser langt klarere og mer systematiske budsjettkonsekvenser, i tråd med resultatene av evalueringene.»

Sagt på en annen måte: Noen organisasjoner driver godt, andre driver dårlig. Det er vanskelig å se at det gjenspeiles i de beløp som gis hvert år til organisasjonene. Da nytter det ikke bare å stå i denne sal og si at vi er verdens beste til å yte støtte til FNs organisasjoner. Om vi er verdens beste i resultatorientering og kvalitetssikring, er et helt annet spørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:40:19]: Senterpartiet prioriterer internasjonal solidaritet, og vi er sterke og pålitelige venner av en offensiv norsk bistandspolitikk. Bistand er imidlertid ingen enkel sak. Det norske bistandsbudsjettet for 2012 er på nesten 28 mrd. kr, og bistandsbudsjettet økte i perioden 2005–2009 med hele 43 pst. Det er med andre ord snakk om store penger knyttet til et stort antall prosjekter i mange land. Bistandsforvaltningen kjennetegnes av komplekse relasjoner, internasjonalt samarbeid på ulike nivå, mange giverkonstellasjoner, og hovedinnsatsen ligger i land med betydelige korrupsjonsproblemer. Det er fakta.

Økte bistandsbudsjetter og mangfold av givere og mottakere er noe denne regjeringa kan være stolt over. Men det er samtidig en utfordring for den norske bistandsforvaltningen. Det holder ikke å være positiv på en naiv måte. Ekte bistandsvenner stiller også kritiske spørsmål. Bistand må virke etter sin hensikt. Den skal hjelpe på varig vis dem som trenger det mest – de som lever i nød og fattigdom, som ikke kan lese eller skrive, som mangler mat, rent vann eller elementær helsetjeneste, som mangler arbeidskompetanse eller et nødvendig produksjonsmiddel. Formålet er intet mindre enn å løfte familier, landsbyer og hele regioner og land inn på veien mot utvikling, fred og velstand. Derfor må utilsiktede konsekvenser undersøkes nøye og så bekjempes. Penger uten styring vil være en forbannelse. Bistanden må hele tida bli bedre, og derfor hilser vi i Senterpartiet alle kritiske og konstruktive undersøkelser av resultatoppnåelsene i bistandsforvaltningen velkommen. Representanten Foss var inne på at han var overrasket over at det var en slik kritisk undertone fra alle i komiteen. Jeg er glad for å være en del av det.

Legitimiteten i norsk bistandspolitikk er også helt avhengig av at vi spiller med åpne kort og framstiller forholdene så ærlig og oppriktig vi makter. Det er skattebetalernes penger vi forvalter, og de fortjener alltid å bli brukt på en rasjonell og forstandig måte. Til slutt vil jeg understreke at bistand alene aldri har fått et land ut av fattigdom og underutvikling. Det er i siste instans landet sjøl med sine politiske ledere og institusjoner som er ansvarlig for landets framgang.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:43:02]: Aller først vil jeg takke saksordføreren for en god gjennomgang av hva denne saken dreier seg om. Fra Kristelig Folkepartis side ser vi Riksrevisjonens undersøkelser som et viktig redskap for å bedre effektiviteten og måloppnåelsen i bruken av offentlige midler. Dette gjelder på alle samfunnsområder, enten temaet er virksomhet her i Norge eller – som i denne saken – resultatorientering i norsk bistand.

Riksrevisjonens rapport er både kritisk og konstruktiv, slik den skal være. Jeg vil gjerne gi uttrykk for en anerkjennelse av det arbeidet som Riksrevisjonen gjør i disse undersøkelsene. Vi kan diskutere enkeltheter, men systemet med Riksrevisjonens undersøkelser er kommet for å bli.

Vi erfarer betydelige svakheter i gjennomgangen av virksomheter her hjemme i Norge, og vi må forvente enda større utfordringer for virksomheter som skal gjennomføres ute, i noen av verdens fattigste og ofte mest konfliktfylte land. Riksrevisjonen sier det treffende slik:

«Bistandsforvaltningen kjennetegnes av internasjonalt samarbeid, komplekse giverkonstellasjoner og innsats i land med begrenset forvaltningskapasitet.»

Både Utenriksdepartementet og andre norske aktører i utviklingsarbeidet har det siste tiåret arbeidet for økt kvalitetssikring og sterkere resultatfokus. Det er blitt forbedringer, f.eks. i form av organisatoriske endringer for å styrke arbeidet med FNs fond og programmer. Det har vært helt nødvendig, men forbedringspotensialet er fortsatt betydelig.

Et eksempel er Utenriksdepartementets oppfølging av antikorrupsjonsarbeidet gjennom Norges deltakelse i FN-organisasjoner. Riksrevisjonen har denne gangen undersøkt tre av dem, og konklusjonen er at Norge i svært begrenset grad har fulgt opp kampen mot korrupsjon i perioden 2006–2009 – det til tross for at Stortinget er blitt lovet at det skulle legges økt vekt på arbeid mot korrupsjon. Jeg vil gjerne vite om de konstitusjonelt ansvarlige statsrådene har vært kjent med dette faktum, eller om også de har fått ny kunnskap gjennom Riksrevisjonens kritiske påpekninger. Det er et viktig spørsmål, siden det synes å være sprik mellom det Stortinget har fått opplyst, og det som Riksrevisjonen påpeker.

Blant de positive trekk i rapporten er at UNICEF, FNs barnefond, beviselig har stor kapasitet i felt. Riksrevisjonen finner videre at denne FN-organisasjonens oppfølging av lokale partneres regnskapsføring må vurderes som tilfredsstillende. Det er også positivt.

Giverlandene har sammen satt seg som mål å få til en bedre koordinering av bistanden. Det er målet. Men Riksrevisjonen har i flere samarbeidsland registrert økende antall donorer og mer fragmentering av givere og programmer. Det utfordrer både resultatorienteringen og effektiviteten i bistanden. Jeg tror Riksrevisjonen har helt rett i at flere FN-organisasjoner har store og tungrodde styrer og følgelig sjeldne styremøter. Det bidrar til at det blir administrasjonen som styrer.

Riksrevisjonen mener det er behov for å forsterke Norges personellmessige kapasitet til å følge opp de store beløpene vi kanaliserer gjennom FN-organisasjonen. Det bør vi følge opp i budsjettene framover. Kraftige bevilgningskutt til bistandsadministrasjon, som noen går inn for i budsjettet for neste år, er derfor feil medisin.

Det er positivt at regjeringen styrker vurderingene av de forskjellige multilaterale organisasjonenes effektivitet. Det vi nå etterlyser, er at dette følges opp av klarere konsekvenser for budsjettprioriteringene innen bistandsbudsjettet.

Også fra Kristelig Folkepartis side vil vi framheve de utfordringene som ligger i at mange utviklingsland har store korrupsjonsproblemer, lav grad av økonomisk frihet og begrenset grad av demokrati. Ofte er det også svak beskyttelse av eiendomsrettighetene, og næringsutviklingen hemmes av slike forhold. Det rammer selvsagt også bistandens mulighet til å nå resultater.

Diskusjonen om Norge gir bistand til for mange land, blir ofte for overflatisk etter mitt syn. Jo, det kan være grunner til at vår bilaterale stat-til-stat-bistand må konsentreres om færre land enn i dag, samtidig kan vårt mangfold av frivillige organisasjoner ha godt fundert partnersamarbeid med lokale aktører i mange forskjellige fattige land. Dette synes jeg kanskje at Fremskrittspartiet og Høyre overser noe. Det kan være gode grunner til at forskjellige bistandskanaler har ulike retningslinjer for geografisk konsentrasjon.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:48:58]: Først vil jeg få takke Riksrevisjonen for det grundige arbeidet som er gjort, og jeg slutter meg til dem som sier at dette er et vesentlig bidrag til bedre innsikt i hvordan våre rutiner fungerer, og hvordan de kan gjøres bedre. Jeg er også glad for at det fra komiteens side her i salen er anerkjent at Utenriksdepartementet har tatt tak i det Riksrevisjonen har påpekt, at vi har arbeidet med det systematisk, og at vi har gjort ganske tydelige endringer i vårt eget oppsett i departementet for bl.a. å bekjempe korrupsjon, ha en sentral kontrollenhet som bistår oss. Dette er nye måter å arbeide på, og vi tror det vil gi resultater.

Jeg slutter meg til det meste av det som er sagt i de forskjellige innleggene her. Jeg har bare lyst til å utdype på noen områder.

Når det gjelder kontrollen med de store fond og programmer – representanten Foss var inne på dette – er jeg den første til å si at ja, det er komplekst å kunne følge hver krone fra Norge inn i disse programmene og ut igjen på bakken. Det er helt åpenbart at FN-delegasjonene våre har store oppgaver her. Hvis vi måtte legge all kontrollkapasitet på dem som jobber ved disse delegasjonene, hadde det åpenbart vært spinkelt. Jeg vil legge til to ting i denne sammenheng. Det ene er det vi følger opp på landnivå, hvor vi altså kan se mottakerkapasiteten til det disse gjør i sitt arbeid gjennom våre ambassader ute i felten. Jeg vil også legge vekt på det Norge har gjort for å styrke de kontrollrutinene disse organisasjonene selv har. Jeg vil si at f.eks. i forhold til en moderne organisasjon som GAVI er det slik at deres eksterne revisor, som er inne og kontrollerer GAVIs arbeid, er en trygghet for oss, for at pengene der brukes fornuftig. Vi har tatt signaler fra denne kontrollenheten når vi har vurdert om utbetalinger skjer som de skal skje.

Dette gjelder også en annen kompleks organisasjon, Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria, hvor Utenriksdepartementet holdt igjen en utbetaling nå på slutten av året fordi vi var ubekvemme med resultatet, og vi fikk tilfredsstillende svar fra organisasjonen selv. Så her må vi jobbe strategisk.

Jeg er enig med representanten Foss i at styrefunksjonen i disse organisasjonene kan stå tilbake å vente i forhold til hva man måtte ønske. Men det er nå slik at det å være i styret er viktig for Norge, å være aktive når vi deltar der, slik vi bl.a. nå gjør i Verdens helseorganisasjon, som er en av de organisasjonene komiteen har kritiske merknader til. Det var det også i salen tidligere i dag.

Eksempler på større saker hvor Norge i organisasjonens styre har gått i bresjen for å få til endringer, er felles resultatorientert budsjettreform i UNDP, UNFPA og UNICEF, mer detaljert rapportering om varslingssaker og hvordan disse følges opp – det har vært frontet av Norge – styrking av organisasjonenes granskningskapasitet, altså deres egen kapasitet, større åpenhet og krav til organisasjonene om klarere strategisk fokus, mer resultatbasert styring og bedre resultatrapportering.

Så vil jeg si til det representanten Bekkevold var inne på når det gjaldt vår kapasitet til å administrere bistanden: Ja, det er et dilemma som jeg selv møter når vi får økte budsjetter, om vi kan være trygge på at vi har kapasitet til å følge det opp. Det er i alle fall ikke en god strategi å foreslå meget omfattende kutt i administrasjonen av utenrikstjenesten. Her er det gitt inntrykk av tidligere i debatten at man kan ta ut effektiviseringspotensialer på administrasjonen fordi kan man drive alt dette enklere. Vi er vedvarende ute etter å effektivisere driften av Utenriksdepartementet. Store investeringer i beredskapssenter, sikkerhetstiltak på ambassader, kommunikasjonskapasitet osv. er tatt gjennom interne effektiviseringer. Men en vesentlig nedbygging av antall personer som jobber med administrasjon, vil jeg i denne sammenheng ikke tilrå.

Så vil jeg også, siden jeg har arbeidet i en FN-organisasjon, si at også disse organisasjonene har et stort press fra giverne når det gjelder hva de kan bruke til administrasjon, eller såkalt overhead, hva de kan bruke for å administrere arbeidet. De fleste givere – og det kan man forstå – setter den prosentdelen meget, meget lavt i håp om at mest mulig av det som er gitt, skal gå til felt. Det er en målsetting jeg støtter, men jeg tror vi også må ha anerkjennelse for at det kreves dyktige folk, som også koster, til å kontrollere.

Jeg vil ta med meg de innspillene som er kommet. Vi er klar over at det påligger dem som jobber i utenrikstjenesten, et stort ansvar for å følge opp disse pengene. Vi er fullt klar over at det er skattebetalernes penger det handler om. Jeg vil til sist likevel få si at vi må ikke ende opp der at vi blir så fanget inn av kontrollfokuset at vi nærmest underkjenner at det også kommer svært, svært viktig arbeid ut av de pengene vi faktisk her bruker, og at et aktivt demokrati og sivilsamfunn er med på å passe på det, og også gir oss impulser til å skifte fokus etter som hvor vi får mest mulig effektiv bistand.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [15:54:39]: Jeg hadde for så vidt forventet at utviklingsministeren var til stede under behandlingen av denne saken, men jeg registrerer at så ikke er tilfellet.

Fra regjeringens side har det en rekke ganger vært hevdet at resultatorientering og antikorrupsjonsarbeid skal prioriteres, og at man skal ha full åpenhet om bistanden. I forbindelse med Tanzania-saken er det framkommet påstander om at hovedrevisor, som oppdaget det meste av korrupsjonen, ble skviset ut fordi man ikke likte at han hadde uttalt seg offentlig. Hvordan harmonerer dette med regjeringens målsetting om åpenhet i bistanden, og hvilke signaler sender man med dette til andre som er satt til å kontrollere pengebruken?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:55:32]: Jeg er ikke kjent med at noen er blitt forsøkt skviset ut. Om ønskelig skal jeg bringe det på det rene. Det er en alvorlig anklage. Det jeg kan vise til, er at vi gjennom grep internt i departementet, Sentral kontrollenhet, har skjerpet kontrollen med måten norske ressurser brukes på i denne sammenhengen, betydelig og hatt en veldig aktiv invitasjon til at varslere står fram om de opplever at noe på noen måte er uregelmessig. Det tror jeg har styrket både kontrollen med pengebruken og vissheten om at de kommer til god anvendelse. Det forholdet som representanten peker på, er ikke jeg kjent med, så det må jeg få lov til å se etter og komme tilbake til.

Øyvind Vaksdal (FrP) [15:56:15]: Da denne undersøkelsen ble presentert, hevdet riksrevisor Jørgen Kosmo at det er uheldig at Utenriksdepartementet ikke benytter sin posisjon i styrene godt nok til å få økt kunnskap om bistandsresultater og bidra til et mer effektivt FN. Da komiteen tok dette opp med den norske delegasjonen i New York, fikk vi bekreftet at styredeltakelse var nedprioritert til fordel for mer direkte kontakt med organisasjonene ute i felten. Under høringen i Stortinget ga utviklingsministeren og hans ledsagere en helt annen forklaring og hevdet at aktiv styredeltakelse var og ville bli prioritert.

Vil utenriksministeren nå oppklare disse motstridende uttalelsene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:57:01]: Det er ikke nødvendigvis motstridende svar. Det kan være forskjellen mellom de prioriteringene som gjøres av Utenriksdepartementets politiske ledelse, den konstitusjonelt ansvarlige statsråd, av ønsket om å prioritere styrearbeid som en del av norsk måloppnåelse, og gjeldende instrukser til norske utenriksstasjoner om å være aktivt på de styrende organene i de organisasjonene der vi gir penger.

Slik jeg kjenner våre FN-delegasjoner både i Genève og i New York, er de meget aktive inn mot alle organisasjoner, for å fremme norske syn, og fordi vi ofte er en viktig giver – ikke størst i volum, men likevel en viktig giver – blir vi også lyttet til. Så det er balansen mellom styredeltakelsen og de ressursene det krever av oss både personellmessig og når det gjelder oppmerksomhet hjemme, og det diplomati våre folk som er utsendt, kan drive – eller kombinasjonen av dette – som gir oss de beste resultatene.

Per-Kristian Foss (H) [15:57:57]: La meg først si meg helt enig med utenriksministeren i at dette at organisasjonene etablerer egne profesjonelle kontrollrutiner, er meget viktig. Det ble også tatt med i mitt innlegg, men la meg si at det er enighet om det. Men det varierer veldig fra organisasjon til organisasjon, og det er derfor jeg reagerer litt på at utenriksministeren bare trekker frem de gode eksempler. Når det gjelder GAVI – ny organisasjon, profesjonelt bygget opp – har man lært litt av erfaringen. Men det er en del FN-organisasjoner som driver for mye på autopilot, og som ikke har lært av senere tids ledelsesfilosofier eller kontrollrutiner.

Jeg skal ikke starte noen budsjettdebatt med utenriksministeren her, tatt i betraktning at budsjettet er så godt som vedtatt, men jeg tror nok at det innenfor Utenriksdepartementets samlede kapasitet finnes muligheter for å fokusere mer på kontrollrutiner, også i FN. For med respekt å melde er mottakerlandenes norske delegasjoners kapasitet begrenset, (presidenten klubber) og deres faglige muligheter er også begrenset.

Jeg vil gjerne spørre (presidenten klubber) utenriksministeren om hvilken FN-organisasjonen man rett og slett har kuttet ned på støtten til som en følge av kontrollrutiner.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at taletiden er 1 minutt på replikker.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:59:22]: Jeg er enig i at det er organisasjoner det er viktig å se grundig på når det gjelder dette med kontrollorganer. Mitt inntrykk nå er at det er veldig få som kan styre på autopilot. Dette er ikke bare en debatt vi har i Norge, men alle de sentrale giverne har dette i fokus. Det er det ene. Det andre er at i finanskrisens tid tror jeg de fleste organisasjoner som ønsker å være relevante fremover, vil prioritere dette, slik at de har høy tillit hos giverne.

Jeg merker meg det som er sagt, både av Riksrevisjonen og i innleggene her i dag, om større fokus på kontrollrutiner. Jeg mener at vi i Utenriksdepartementet, siden Riksrevisjonen begynte med dette arbeidet, har økt fokuset der betydelig. Så må vi finne balansen, slik at vi ikke blir overfokusert på kontroll, men også blir fokusert på politikk og hva vi ønsker å få ut av det, og at vi klarer å engasjere et innspill med disse organisasjonene, slik at vi enten gjennom styredeltakelse eller gjennom det diplomatiske arbeidet vi gjør, har påvirkning på både den politiske retningen de tar, og hvilke kontrollrutiner de velger.

Per-Kristian Foss (H) [16:00:30]: Ja, men det ligger mye politikk i god kontroll og særlig i å ta konsekvensen av det. Det er ofte det som har manglet. Vi etablerer apparater som kontrollerer, men hvis man vet at kontrollen ikke gir konsekvenser, gir heller ikke kontrollen noen særlig effekt.

Mitt spørsmål er: Har utenriksministeren på sitt område – siden jeg ikke får spørre han som ikke er her – eksempler på at man har trappet ned støtten til FN-organisasjoner, eller kanskje helt kuttet den ut, som følge av at man er misfornøyd med de interne kontrollrutinene? Hvis det ikke finnes slike eksempler, må man være fornøyd over hele linjen, og det stemmer ikke med det som utenriksministeren hittil har sagt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:01:16]: Av organisasjoner som jeg har ansvaret for – det gjelder ikke innenfor de sentrale utviklingsorganisasjonene – har ikke Norge kuttet ned på bidrag. Men f.eks. når det gjelder Balkan, har vi kuttet ned på landbistand som følge av politiske valg og prioriteringer. Så har vi opprettholdt våre medlemskontingenter til organisasjoner som er på mitt ansvarsområde. Vi har ikke hatt noen kutt der som følge av de kontrollene vi har gjennomført. Det tror jeg utviklingsministeren må gi nærmere svar på når det gjelder de organisasjonene han har ansvaret for.

Per-Kristian Foss (H) [16:01:58]: Jeg vil gjerne få bemerke at da er det jo påfallende at den konstitusjonelt ansvarlige statsråd ikke er tilstede og kan da ikke svare på spørsmål. Så vidt jeg vet, er det denne gang ikke dårlig vær verken i Brussel eller på Gardermoen. Vi er i en situasjon der vi ikke lenger kan debattere med statsråder som er til stede.

Presidenten: Det har Stortinget merket seg.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Anders Anundsen (FrP) [16:02:40]: (komiteens leder): Dette er en viktig rapport som Riksrevisjonen har arbeidet mye med, og det er gjort viktige funn under Riksrevisjonens arbeid. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har også gjort en grundig jobb med denne innstillingen. Vi har vært på komitéreise til New York og Washington og drøftet grundig flere av de problemstillingene og funnene som Riksrevisjonen har gjort. Jeg har lyst til å takke både Riksrevisjonen og ikke minst saksordfører Marit Nybakk, som har lagt ned mye arbeid i dette.

Jeg synes det er uakseptabelt det vi nå opplevde i replikkordskiftet, at en statsråd som er ansvarlig for brorparten av det som vi faktisk behandler her i dag, ikke er til stede. Han var til stede ved starten av møtet og har tillatt seg å forlate stortingsmøtet midt under behandlingen av en sånn type sak. Som komitéleder har jeg fra talerstolen lyst til å gi uttrykk for at det gjør meg skuffet, og at jeg synes det er uakseptabelt. Jeg synes utenriksministeren bør ta det med seg tilbake til regjeringen.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at han har også registrert at ansvarlig statsråd har forlatt salen under behandlingen av saken.

Marit Nybakk (A) [16:04:10]: La meg først få understreke at det er veldig pussig at ansvarlig statsråd ikke er til stede. Vi er nå i den situasjonen at ansvarlig statsråd først er til stede og hører på de to første innleggene, og så kommer utenriksministeren og hører på de siste. Det kan hende dette går i hop i den forstand at det sikkert kommuniseres, men jeg vil likevel understreke det som komitélederen sa om det forarbeidet som komiteen har gjort i denne saken.

Jeg tok egentlig ordet på nytt som saksordfører for å kommentere noe som representanten Per-Kristian Foss sa, og som også utenriksministeren kommenterte i tilknytning til Per-Kristian Foss’ innlegg, og det er at midler som kanaliseres til det multilaterale systemet, følges opp. Selvfølgelig følges det opp i FN-delegasjonen i New York. Det har komiteen satt seg grundig inn i, både ved å være i New York og også ved å ha høring her hjemme hvor Utenriksdepartementets avdeling var til stede, og i Washington når det gjelder Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Jeg vil til representanten Foss likevel legge til at jeg mener nok å ha sett, også ved selvsyn, at det i like stor grad sitter representanter ute i ambassadene og på utestasjonene i det enkelte samarbeidsland – eller mottakerland – som følger opp det multilaterale systemets arbeid. Totalt sett er det også betydelig flere enn våre folk i New York og Washington som ser til at prosjektene implementeres, og at dette gjøres på en skikkelig måte, og som følger godt opp både styresett og de enkelte prosjektene lokalt.

La meg likevel legge til når vi først snakker om ambassadene ute, at det i høringen også kom fram at det at Norad for noen år siden ble lagt inn i utestasjonene – altså inn i ambassadene ute – kan ha ført til en svekkelse av bistandsfaglig kompetanse. Likevel er det jo ambassader med til dels stor bemanning, bl.a. i Mosambik, Tanzania og andre steder, som følger ikke bare de bilaterale prosjektene, men også den multilaterale bistanden, som kanaliseres gjennom UNDP, UNICEF osv.

Det er vel også slik, og som jeg sa i mitt første innlegg, at det i den forrige debatten ble bemerket at det var partier i denne sal som faktisk ville svekke utenrikstjenesten betraktelig, og det hjelper i hvert fall ikke på bemanningssituasjonen verken i vår delegasjon i New York eller ute i mottakerlandene.

Denne debatten har for så vidt ellers vist, som den forrige debatten gjorde, at Fremskrittspartiet har et helt annet syn på bistand og utvikling enn resten av Stortinget.

Vi er alle sammen opptatt av resultatorientering, kontroll og korrupsjon når vi behandler Riksrevisjonens rapport. Det er jobben vår, det er viktig at vi følger den opp og det er viktig at vi gjør et skikkelig arbeid med den. Men det betyr jo ikke at vi er mot bistand. Tvert imot, et stort flertall i denne salen støtter norsk bistand og de bistands- og utviklingspolitiske prioriteringer som ligger til grunn. Det synes jeg er ganske vesentlig å få understreket. Når vi prøver å gjøre noe med korrupsjon i mottakerland, betyr ikke det at vi er mot de bistandsprosjektene som drives i de landene. Jeg vil vise til hva jeg sa om Afghanistan i mitt første innlegg.

Så tror heller ikke jeg, som utenriksministeren, at FN-organisasjonene går på autopilot. Jeg synes det er en viktig dynamikk i det arbeidet som mange FN-organisasjoner gjør. Jeg har ved selvsyn sett prosjekter som har imponert meg veldig mye, bl.a. forebygging av hiv/aids i Mosambik, som flere FN-organisasjoner – for øvrig i samarbeid med Norad og norsk bilateral bistand – var ansvarlig for.

Til slutt: Utviklingspolitikk er mye mer enn bistand, men bistand gir resultater, og er viktig. Jeg vil vise til det jeg sa i mitt første innlegg om akkurat det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:09:16]: Jeg tar med meg de budskapene som er rettet til min kollega, og jeg skal bare dele at vi følger nøye med på det som blir sagt her i salen, og tar med oss alt det som kommer av inntrykk. Utviklingsministeren er på et fly, så det er grunnen til at han ikke er her nå.

Jeg har lyst til å utdype to ting: Vi må også vokte oss for å vurdere FN-organisasjonene utelukkende som bistandskanaler. Jeg sier det fordi jeg har arbeidet i en av dem, som helt åpenbart ikke er en bistandskanal selv om de også driver med hjelp på landnivå. Verdens helseorganisasjon har avgjørende bidrag som norm- og standardutvikler. Mye av vårt bidrag går til den type arbeid hvor det gjelder å holde en høy integritet på de rådene de gir, om pandemier f.eks. Disse organisasjonenes utfordring er ofte å være relevante både for rike, utviklede land som Norge og for et fattig land i utvikling midt i Afrika, at begge ser seg tjent med det normative arbeidet de gjør. Selv om de fleste organisasjonene har et fattigdomsfokus fordi de vil bekjempe fattigdom, vet de at de kommer i en vanskelig situasjon om de mister troverdighet og forankring hos utviklede land. Derfor er det en balansegang.

Så til spørsmålet om det er organisasjoner der Norge har foretatt kutt. Til representanten Foss vil jeg bare si, etter å ha konsultert papirene, at FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, er et eksempel på en organisasjon der Norge har kuttet betydelig i støtten på grunn av manglende reformvilje. Der ser vi nå reformvilje og vil følge det nøye. Men det er også slik at FAO, en organisasjon for landbruk og ernæring, er en viktig organisasjon for Norge utover det organisasjonen gjør på landnivå. Denne balansen må vi finne. Dette er ikke på noen måte noen unnskyldning for dårlig drift av organisasjonene – heller ikke på hovedkvarternivå.

Så vil jeg bare understreke det arbeidet jeg opplever er viktig i forholdet til FN. Norge er viktig i FN. Men min erfaring er at der hvor vi klarer å gjøre en forskjell i FN, er når vi går sammen med andre og blir en større stemme inn mot styrene. Vi har i Norge ofte et inntrykk av at fordi vi har høyest innbetaling per innbygger, er vi også like tunge der ute. Jeg vil påpeke at det samarbeidet vi har innledet med Canada, Storbritannia og Sverige – tre viktige utviklede land – for å styrke resultatarbeidet i FN-organisasjonene med særlig vekt på tungvektere som UNDP, UNICEF og UNEFPA er noe vi knytter mye håp til, fordi vi tror dette er en stemme som vil bli hørt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.