André Oktay Dahl (H) [14:08:54]: I februar 2007 reiste jeg en lignende interpellasjon. Den gangen sa jeg at denne type debatter blir ganske kortvarige, for dette er ikke et tema som får verken velgere eller media til å flokke seg om det spesielt lenge.

Siden den gangen har vi fått noen få stemmer i det offentlige rom. Det er bra, men fortsatt ser vi at reaksjonær kjønnstenkning i enkelte miljøer skaper en betydelig kulturkonflikt. Jeg vil forte meg å understreke at denne tenkemåten ikke er reservert en bestemt religion. Man kan like gjerne finne avarter av den på tribunen under en fotballkamp eller i fotballagets garderobe. Forskjellen for de fleste av dem som lever i skjul i garderoben, er imidlertid at de ofte har andre miljøer å søke støtte i, og at de ikke alltid utsettes for den til dels enorme sosiale kontrollen man kan se at LHBT med annen etnisk eller kulturell bakgrunn kan utsettes for.

Islam har ikke monopol på religiøse mørkemenn. Dem finner vi i de fleste religioner, og religion er heller ikke en alenevirkende faktor. Men i totalbildet er det ikke uinteressant at imamer gjør det beste de kan for å usynliggjøre og undertrykke LHBT i egne miljøer – ved å benekte at de i det hele tatt finnes. Å bli regnet som ikke-eksisterende føles ikke nødvendigvis som mer skånsomt enn å få et slag i ansiktet. Den tausheten, kombinert med dype sosiale mekanismer, fungerer jo, i og med at f.eks. LHBT-muslimer ikke tør å stå frem, men sender anonyme rop om hjelp i landets aviser, eller søker seg til Skeiv Verden eller Skeiv Ungdom – viktige organisasjoner som er svært sårbare. Skeiv Verden søker å bistå sine medlemmer på en best mulig måte i spørsmål knyttet til asylproblematikk, seksuell utnyttelse og prostitusjon, sosiale forhold, psykisk helse, trusler og vold. Jeg har lyst til å berømme regjeringen for å støtte organisasjonen – Høyre støtter det fullt ut. Samtidig er det umulig for en slik organisasjon å gjøre alle de offentlige oppgavene som det offentlige Norge til dels svikter, i forhold til organisasjonens medlemmer.

Jeg sitter selv i styret i Skeiv Verden og får jevnlig inntrykk av leveforholdene for mennesker. Det er som å skru klokka minst 70 år eller mer tilbake i tid. På samme måte som under de jevnlige karikaturstridene er det mange som er opptatt av å dysse ned – for noen jeg vil vel si forstå i hjel – og bruke ordet dialog i omtrent annenhver setning. Men deler av den dialogen består for mange i at man risikerer å gi etter for krefter man ikke vil bekjenne seg til på sentrale punkter. De kreftene går god for menneskerettighetsbrudd, kvinnediskriminering og homofobi. Men når det gjelder islam og forholdet til LHBT, tror jeg egentlig mange av dem som utøver vold mot unge homofile, og som diskriminerer, kanskje ikke er de som er flittigst til å gå på fredagsbønnen i moskeen. Jeg tror også at en i den politiske diskusjonen ofte har en tendens til å vektlegge imamenes rolle i mye større grad enn muslimer selv gjør det. Det er det også spørreundersøkelser som forteller oss, og vi i det politiske miljøet gir dem kanskje en større rolle enn de fortjener, ved hele veien å peke på imamene som dem vi skal ha kontakt med.

Vi i Skeiv Verden har fått flere grove eksempler på hva noen av medlemmene opplever:

Søker man, som de fleste homofile muslimer gjør, etter informasjon om homofili og islam på nett, kommer man via linker fra norske menigheter inn på sitater fra hadithene som i detalj beskriver hvordan homofile skal drepes fordi homofili er en verre synd enn mord. Tilsvarende finnes jo for så vidt i Bibelen i en slags light-versjon. Men heldigvis er det tilgang på korrigerende informasjon her. Religiøse grupperinger fra både pakistanske og somaliske menigheter er aktivt ute og motarbeider medlemmer av Skeiv Verden – kartlegger personer i miljøet. Det finnes en rekke eksempler på hvordan f.eks. somaliere har konfrontert enkeltmedlemmer på en ganske ubehagelig måte – for å si det mildt – og du får dem ikke til å anmelde hatvold eller å melde fra til hjelpeapparatet når moralpolitiet eller nær familie står rett bak dem og bedriver sin negative sosiale kontroll.

Manglende kompetanse – og interesse – er nøkkelpoeng. Det finnes knapt forskning, og det som finnes, er til dels også hjelpeløst gjennomført. Det som er gjort, er stort sett gjort av homofile og lesbiske selv – selvfølgelig ut fra en egeninteresse. Men hvor er samfunnsansvaret? Det er viktig med et bredt menneskerettighetsperspektiv, men det må ikke føre til at den gruppen jeg omtaler i dag, faller nederst i statushierarkiet. Homofile selv har liten kunnskap om innvandrergrupper, og homofile med innvandrerbakgrunn har liten kunnskap om homofili. Skoleverket vet lite og formidler enda mindre, og f.eks. i Oslo-skolen overser man glatt at det finnes homofile blant etniske minoriteter. Det er grunn til å etterlyse Kunnskapsdepartementet når det gjelder skolemiljøet for disse.

Asylsøkere har ofte ikke begrep om begrepet «homofili» fra det landet de kommer fra. De frykter statsmakten, enten det er politi eller byråkrater – kanskje de mest av alt frykter tolkene, som kanskje kjenner noen og kan spre negative rykter. Ofte nevnes ikke ordet «homofili» i første intervju. Det svekker selvfølgelig troverdigheten i den videre asylprosessen. På norskopplæringen hører man alle fordommene om homofile fra medelever. Likevel forventer vi at man som en slags vaskeekte homofil etter veldig kort tid skal ha tilegnet seg en vestlig identitetsforståelse som homofil, og kan vise til en rekke praktiske eksempler på utøvelsen av det – sånn at det i alle fall ikke er det som hindrer opphold.

I styret i Skeiv Verden sitter jeg sammen med et menneske som altså har fått beskjed om å reise tilbake til Irak. Det er en person som har stått offentlig frem og deltar i homoaktivisme i Norge. Han får altså beskjed om å reise hjem, skjule seg og tilpasse seg når han kommer til Irak. Hvor lett er det? Og – ikke minst – hva slags signaleffekt gir det? Det er mulig at mulla Krekar har en sterkere advokat.

På asylmottaket risikerer flere av våre medlemmer i Skeiv Verden å bli plassert sammen med andre fra samme land, hvor de i den første bosituasjonen i Norge risikerer å oppleve trakassering, seksuelle overgrep og voldtekt. De har heller ikke alltid ressursene som skal til for å få hjelp av mottaksapparatet.

Når det gjelder hiv, er gruppen tradisjonelt overrepresentert på hivstatistikken, ikke nødvendigvis fra landene man møter mest, men de fleste har manglende kunnskap om kondombruk og den sårbare situasjonen de er i. Inntrykket så langt er at bruken av kondom er veldig sjelden, og derfor er også risikoen for å smitte andre stor – antagelig på grunn av dype sosiale utfordringer.

Den muslimske verden tok gjennom Kairo-erklæringen forbehold om at menneskerettighetene skal gjelde homofile. I samarbeid med katolske og kristne land greide de senest høsten 2010 å fjerne homofile fra FNs konvensjon om tortur og umenneskelig behandling, til USA mfl. satte ned foten for enkeltland. Dette og det faktum at man verden over nå er i ferd med å produsere lover mot homofil praksis, eller såkalt propaganda, snarere enn å fjerne slike lover, viser at homofiles internasjonale rettssituasjon er under press både kulturelt og politisk i større grad enn folk i Norge kanskje er seg bevisst, og det er religiøse grupperinger fra vestlige land som er både økonomiske og kulturelle pådrivere for en slik utvikling.

Det er fort gjort å stakkarsliggjøre personer. Ikke minst er det lett å stakkarsliggjøre LHBT-personer med innvandrerbakgrunn. Det er ikke min intensjon. Vi må også fremover snakke om de stolte, sterke og åpne LHBT-personene med innvandrerbakgrunn og ikke sette alle i en bås med navn som «alkoholmisbruk», «psykisk helse» eller «selvmordsrate». Hvis vi fokuserer bare på det, inspirerer ikke akkurat det til å komme ut.

Inkludering krever noe fra ganske mange. En utfordring er at også deler av det såkalte homomiljøet ikke inkluderer innvandrere. I media ble det i forkant av denne debatten til at jeg nærmest advarer homofile mot sex og fest. Det er et stykke unna, for å si det forsiktig. Men noe av det minst inkluderende som finnes, kan være deler av homomiljøet. Det er et miljø som fortrinnsvis burde ha de beste forutsetninger for å være åpent og tolerant, men som definitivt kan være verre enn andre deler av samfunnet, ikke minst mot den gruppen som interpellasjonen min handler om.

Hillary Clinton sa i Genève i forrige uke at LHBT-rettigheter er menneskerettigheter, og menneskerettigheter er LHBT-rettigheter. Det offentlige Norge er imidlertid for lite samordnet og bevisst totalutfordringene som LHBT-personer med innvandrerbakgrunn møter i Norge. Gruppen faller mellom alle stoler, og de ulike stolene ser ikke ut til å være altfor interesserte i å hjelpe. Enten det er IMDI, Nav, skole, helsevesen, politi, UDI mfl., så trenger de mer kunnskap og interesse.

Menneskerettighetsfokuset gjør at dette hører inn under likestillingsministeren. Men på et vis blir det litt pynt mot den koordineringen av alle de andre sektorene som må gjøres. Jeg vil påstå at denne gruppen mennesker ikke tas like seriøst av hjelpeapparatet som de med mer taleføre organisasjoner. Stat og kommune må komme inn med tungt skyts. Det er selvfølgelig en utfordring at det naturlig nok ikke er så mange åpne å få tak i, men uten en ordentlig satsing på de få som tar belastningen med å organisere seg og være åpne, vil ikke den situasjonen endre seg med det første.

Hva er regjeringens strategi og tiltak for å bedre denne gruppens hverdag?

Statsråd Audun Lysbakken [14:19:05]: Dette er en av de gangene en interpellasjonsdebatt i Stortinget kan bidra til noe viktig, tror jeg, og jeg vil takke representanten for at han har tatt opp spørsmålet.

Noen av de modigste menneskene jeg har møtt i min tid som likestillingsminister, er nettopp aktivistene i Skeiv Verden, de som har valgt å ta en belastning ved å stå fram og være åpne om seg selv, noe som jeg tror få andre av oss helt kan forstå hva innebærer. Jeg har hørt dem fortelle om trakasseringen de har opplevd, om en behandling som ingen mennesker i Norge skal trenge å gjennomleve, og jeg føler en sterk forpliktelse til at vi som samfunn skal stå opp for disse, som slett ikke – som interpellanten nettopp sa – er svake, eller ofre, men særdeles sterke mennesker.

Jeg har også hatt gleden av å møte en av verdens to åpent homofile imamer, som også var en sterk person som nettopp reiste rundt med en annen og alternativ forståelse av hva det religiøse synet på homofili burde være. Vi har en stor oppgave innenfor likestillings- og integreringspolitikken i å konfrontere den sosiale kontroll som altfor mange ungdommer med minoritetsbakgrunn, homofile og andre, utsettes for. Det er en stor og viktig oppgave for oss alle sammen.

Regjeringens visjon er et samfunn med likestilling for alle og fravær av diskriminering. Alle skal ha de samme mulighetene, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, alder, etnisitet og seksuell orientering.

Diskriminering er menneskerettighetsbrudd. Det rammer den enkelte, men det rammer også den sosiale, politiske og økonomiske utviklingen av et samfunn.

Mitt departement har som oppgave å koordinere det arbeidet regjeringen gjør for å fremme likestilling og bekjempe diskriminering. Sentralt i det arbeidet står både utvikling av lovgivningen og en effektiv håndheving av den eksisterende diskrimineringslovgivningen. Handlingsplaner er et av de viktigste verktøyene vi har for å klare å målrette og systematisere dette arbeidet.

I 2008 la regjeringen fram handlingsplanen Bedre livskvalitet blant lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Handlingsplanen har rekkevidde til og med neste år – 2012. I den planen rettes det spesiell oppmerksomhet mot den diskrimineringen som LHBT-personer i ulike livsfaser, sosiale sammenhenger og arbeidsliv opplever. Handlingsplanen danner basis for et omfattende arbeid for å bedre levekårene og livskvaliteten for denne gruppen.

Regjeringens generelle arbeid for å skape større åpenhet og motvirke diskriminering av LHBT-personer i arbeidslivet, på skolen, i organisasjonslivet og i møte med helse- og sosialtjenestene bidrar i dag til å bedre hverdagen for mange. Gjennomføringen av de tiltakene kommer også mange LHBT-personer med innvandrerbakgrunn til gode.

Men jeg er enig i at vi trenger en særskilt innsats rettet inn mot LHBT-personer med innvandrer- og minoritetsbakgrunn. Handlingsplanen inneholder derfor en rekke tiltak som er spesielt rettet mot den gruppen. Jeg vil nevne noen:

tiltak 3, som handler om forskning på LHBT-personer i innvandrerbefolkningen

tiltak 19, som handler om tiltak for enslige mindreårige asylsøkere som er lesbiske, homofile, bifile eller transpersoner

tiltak 20, som handler om tiltak mot tvangsekteskap, som jo er en betydelig utfordring for mennesker med denne bakgrunnen

tiltak 21, som er knyttet til det samme

tiltak 22, som er tilbud om støtte til utsatt LHBT-ungdom med innvandrerbakgrunn

tiltak 34, som handler nettopp om dialog – med tydelighet – med de landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet

tiltak 37, som handler om styrking av fokus i informasjonsprogrammet i statlige mottak for asylsøkere

tiltak 38, som handler om retningslinjer for behandling av asylsøkere som er utsatt for kjønnsrelatert forfølgelse

De fleste av disse tiltakene er enten påbegynt eller fullført.

Vi trenger imidlertid å komme videre, og en milepæl i så måte er opprettelsen av LHBT-senteret i høst. Senteret har fått – og vil fortsette å få – viktige oppgaver med hensyn til å bedre livssituasjonen, for ikke minst mennesker med innvandrerbakgrunn. Senteret skal bl.a. arbeide med å skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for tiltak overfor disse målgruppene, og de skal jobbe konkret med å få dette perspektivet inn i de forskningsutlysningene som de har stått for denne høsten, og som de også vil gjøre framover. Det gjelder bl.a. et stort levekårsprosjekt om lesbiske, homofile og bifile og et levekårsprosjekt blant transpersoner og personer med kjønnsidentitetsproblematikk. Vi har bedt senteret om å ha – og de kommer til å ha – personer med innvandrerbakgrunn som et sentralt fokusområde i 2012.

Jeg er også stolt av, og glad for, at vi i løpet av min periode som statsråd har fått løftet opp arbeidet til Skeiv Verden og andre organisasjoner og enkeltpersoner som jobber med denne problemstillingen. Som følge av dette fikk – som interpellanten nevnte – Skeiv Verden omgjort sin prosjektstøtte til et fast driftstilskudd fra 2011. Jeg tror det til syvende og sist er noe av det viktigste vi gjør, fordi det er å bidra til folks kamp for egen frigjøring og å støtte opp om dem som tør å være åpne. Skeiv Verden har avdelinger i Oslo, Bergen og Trondheim. De formidler faglig informasjon, de gjør en fantastisk innsats.

Selv om interpellanten sikkert er klar over det, har jeg lyst til å nevne at Skeiv Verden Trøndelag og LLH Trøndelag har gjennomført et toårig prosjekt, finansiert av IMDI, som omhandler tvangsekteskap i Midt-Norge. De har også utviklet en brosjyre som er oversatt til ni forskjellige språk, og som er et eksempel på at det skjer ting her, og at dette går an. Skeiv Verden har i 2011 også mottatt et aktivitetstilskudd fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til et tiltak om kommunikasjon og LHBT i minoritetsperspektiv, der målet bl.a. er å utvikle en nettressurs, en webportal, om homofili og islam.

Jeg er opptatt av at LHBT-perspektivet skal innarbeides i arbeidet til det offentlige hjelpeapparatet. Det skal fortsatt legges vekt på LHBT i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i 2012. Problematikken tas opp på fagseminarer for ansatte i botilbudene for unge over og under 18 år og for fagpersoner på andre forvaltningsnivåer. Som del av dette arbeidet står LHBT-perspektivet sentralt, f.eks. som del av et tjenesteutviklingsprosjekt som vi har i gang i familievernet, og kompetanseheving i barnevernet.

Her trenger vi bl.a. et særegent fokus på de utfordringene som LHBT-personer møter i religiøse miljøer og/eller innvandrermiljøer, der vi vet at det er liten toleranse både for homofili og for ikke-konvensjonelle kjønnsuttrykk.

Jeg har også lyst til å nevne at mitt departement arbeider med en helt ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Den nye loven vil gi et generelt diskrimineringsvern for homofile, transpersoner og personer med diagnosen transseksualisme. En ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk vil etter min mening både styrke rettssikkerheten og bidra til holdningsendringer. Det er også et viktig mål med lovendring – gjennom lovene setter vi normer for vårt samfunn. Gjennom den loven vil diskrimineringsvernet for homofile utvides til alle samfunnsområder, bare med unntak for familieliv og personlige forhold. Og vi får et tydelig vern for transpersoner og personer med diagnosen transseksualisme ved at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk blir egne diskrimineringsgrunnlag. Det vil også gjøre at LHBT-personer med minoritets- og innvandrerbakgrunn har et sterkere diskrimineringsvern, sterkere rettigheter å slå i bordet med overfor dem i egne miljøer som bedriver undertrykking og trakassering.

Av andre konkrete tiltak har jeg også lyst til å nevne at den flerkulturelle avisen Utrop i 2010 fikk støtte til prosjektet «Kartlegging og spesialutgave om homofile innvandreres psykiske helse.» Spesialutgaven om homofili kom ut 23. november i år.

Som nevnt er tiltakene som berører LHBT-personer med innvandrerbakgrunn, mange. Jeg mener vi har lagt et godt grunnlag for arbeidet på dette feltet, og det har heldigvis skjedd mye siden interpellanten tok opp temaet sist, i 2007 – men om det er tilstrekkelig, er et helt annet spørsmål. Når vi nå skal i gang med evalueringen og avslutningen av denne handlingsplanperioden og planlegge hva vi nå skal gjøre, er spørsmålet om det er flere og bedre tiltak vi kan sette inn overfor denne gruppen, helt sentralt. Jeg har derfor lyst til å takke interpellanten for at han tok opp dette. Det gir oss en viktig anledning til å ta en sånn diskusjon i forkant av den evalueringen, og jeg håper vi kan bruke debatten på tvers av partiene og få fram gode ideer. Jeg vil i hvert fall – helt uten å skjele til partifarge – ta med meg de gode ideene som måtte komme, og se om vi ikke kan få dem inn i det kommende arbeidet med handlingsplanen.

André Oktay Dahl (H) [14:29:21]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tviler ikke på engasjementet, for jeg vet at dette er noe statsråden er opptatt av, i likhet med undertegnede og flere andre her. Jeg skulle ønske at det var enda flere. Det er et tema som skaper noen overskrifter innimellom, men det er liksom ikke det folk går og tenker på når kameralysene er slått av. Derfor er det så viktig at denne lille gruppen, som har opplevd de verste ting, debatteres her i dag og tas på alvor av statsråden.

Det er veldig bra at det skal forskes og skaffes bedre oversikt, men jeg nevnte at det har vært en del ubehjelpelige forsøk på å skaffe seg oversikt. Jeg skal ta ett eksempel. Når man f.eks. sender ut spørreskjemaer for å finne ut noe, kan man ikke la elevene rett og slett sitte i klassen, sitte ved siden av andre fremmedspråklige elever og fylle ut, sånn at de kan kikke over skulderen på hverandre. Da blir det sånn at som man roper i skogen, får man svar.

Driftsstøtten til Skeiv Verden er bra, for det er en veldig krevende oppgave for en slik organisasjon å jobbe med den medlemsmassen man har, som har liten organisasjonstilknytning, liten erfaring med hva man egentlig gjør i et styre, hvordan en del forhold fungerer i et såpass utviklet samfunn som Norge. Det er veldig bra.

Jeg har lyst til at statsråden skal si noe om asylproblematikken. Alle her er enige om at man skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk, og vi behandler ikke enkeltsaker i denne salen. Men kan statsråden si noe om man vil se på det at man sender åpne homoaktivister i Norge ut av landet og forutsetter at de skal leve i skjul. Det er ikke så veldig lett å leve i skjul etter at man har vært åpen homofil i et land med mange tv-kameraer og medier som har vist dette frem, og hvor man har engasjert seg for å endre lovgivningen for å skape bedre forhold. Da er det en ganske stor utfordring å bli sendt tilbake til et land hvor man garantert ikke kommer til å få noen spesielt varm velkomst, og det er ganske vanskelig å skjule seg.

Så et spørsmål knyttet til hiv. Jeg vet at det er hiv-strategier, men denne gruppen har ikke noe spesielt fokus i regjeringens strategi. Skolen er først og fremst et kommunalt ansvar. Men vi vet at f.eks. her i Oslo-skolen og i en del andre kommuner er det stor grad av mobbing og trakassering som skoleledelsen tar veldig lite på alvor. De har ikke som utgangspunkt at det finnes en person med f.eks. muslimsk bakgrunn som også er homofil, og lar dette rett og slett bare foregå, og så sitter disse personene der alene.

Når det gjelder hatkriminalitet, har vi underrapportering generelt. Her har vi en gruppe som ikke tør å gå til politiet på grunn av den sosiale kontrollen. Det er eksempler på at de reiser til Sandefjord og Vestfold for å melde fra om skader de har fått på kroppen etter å ha blitt utsatt for vold fra nær familie.

Men jeg har lyst til å takke for åpenheten fra statsråden. Fra Høyres side ønsker vi et bredt samarbeid for å gjøre situasjonen bedre for en gruppe som veldig sjelden får den oppmerksomheten den fortjener.

Statsråd Audun Lysbakken [14:32:35]: Jeg er enig i flere av de tingene representanten nå tok opp. Det er ingen tvil om at det har vært en del forsøk på å hente inn kunnskap om dette som vi ikke uten videre kan stole på. Dette handler om å ta særlig hensyn til hva slags metoder man bruker overfor en gruppe som i utgangspunktet sjelden tør å være åpen om egen identitet. Jeg vet det har vært dialog med Kunnskapsdepartementet, at de også er kjent med problemstillinger rundt elevundersøkelsen og mulighetene for faktisk å få gitt sannferdig informasjon. Det vil man selvfølgelig ikke gjøre hvis man frykter at noen står og ser over skulderen på en. Jeg vet også at departementet har tatt kontakt med Oslo kommune for å diskutere det nærmere, etter noen konkrete eksempler i Oslo-skolen.

Når det gjelder hivstrategi, tenker jeg at det er nettopp et eksempel på et tema som vil passe godt å diskutere i forbindelse med evaluering av LHBT-handlingsplanen, for mitt mål er at vi fortsatt skal klare å få et arbeid på dette feltet som med tyngde mobiliserer bredden av departementenes handlingskraft. Det er ikke noe som mitt departement kan gjøre alene. Vi kan koordinere det, men vi trenger å ha andre departementer med. Da er det nyttig å få opp disse eksemplene også på andre fagområder, så det skal jeg ta med meg.

Det gjelder også spørsmålet om asylpolitikken. Det er et felt som ligger under Justis- og politidepartementet. Jeg skal passe meg for å gå for langt på vegne av et annet departement, men jeg tror jeg kan si likevel at vi vil se på den problematikken, og legge til at jeg mener at det er et svært viktig spørsmål. Jeg noterer meg også med stor interesse de signalene som kom fra UDI i går, der de nettopp peker på mulige løsninger her. Det vil det være naturlig at vi følger opp med en politisk diskusjon rundt.

I sitt første innlegg tok interpellanten opp også et par andre spørsmål. Jeg mener det er en interessant diskusjon hvordan vi forholder oss til en del religiøse miljøer, fordi vi gjør kanskje – i integreringsdebatten generelt og kanskje i denne debatten spesielt – av og til et for stort nummer av å gjøre de religiøse ledere til kommunikasjonspunkter for storsamfunnets dialog med en ikke ubetydelig del av vår befolkning. Det er et stort tankekors, for vi bruker sjelden prestene i Den norske kirke som en primær målgruppe for å diskutere med alle som er medlemmer av statskirken. Jeg tror det er en riktig observasjon at det ikke nødvendigvis er de samme som er mest religiøst aktive som står for den brutale trakasseringen. Derfor må vi tenke gjennom vår måte å kommunisere på og hvem vi kommuniserer med. Jeg er også opptatt av det som er tatt opp om vårt internasjonale arbeid. Det kan jeg komme tilbake til.

Lise Christoffersen (A) [14:35:54]: Takk til interpellanten for å reise en viktig sak for mennesker som trenger å bli sett av myndigheter og samfunn. Vi har mange og lange debatter om bedre integrering av innvandrere. Vi ser at det hjelper. Nordmenn har et overveiende positivt syn på innvandrere og deres bidrag i samfunnet. Vi ser det når det gjelder seksuelle minoriteter. Holdninger lar seg påvirke. Fordommer lar seg bekjempe, men det er fortsatt en vei å gå.

Interpellanten framhever LHBT-personer med innvandrerbakgrunn, mennesker som risikerer dobbel diskriminering – kanskje trippel, hvis kjønnsuttrykk legges til som en tredje dimensjon. Hvis det går an å gradere diskriminering i ille, verre, verst, er jeg redd denne gruppen havner i kategorien verst. Å få sin identitet eller sine identiteter angrepet fra mange kanter kan ødelegge et liv, og – vi kan legge til – særlig når mennesker ikke bare må takle diskriminering for etnisk tilhørighet eller seksuell orientering, men kanskje opplever de hardeste angrepene på sin person innen egen etnisk eller religiøs gruppe, noen ganger også fra sin aller nærmeste familie.

Problemet er sett. Vi har en handlingsplan for bedre livskvalitet for LHBT-personer. Statusrapporten 2011 viser hvor vi står i gjennomføring. Mye er gjort, men det viktigste – om tiltakene har effekt – vet vi altså for lite om. Forskning og kunnskapsutvikling blir derfor viktig. Handlingsplan og statusrapport omfatter en lang rekke politikkområder, noe som understreker det interpellanten poengterer. Spørsmålet om diskriminering av LHBT-personer er komplekst. Ansvaret er fordelt på mange sektorer. Samordning er nødvendig.

Hver og en av oss må også gå kritisk gjennom eget ansvarsområde – for egen del som medlem av Europarådsdelegasjonen og kommunalkomiteen, der med ansvar for innvandring og integrering.

Europarådets ministerkomité vedtok 31. mars 2010 en enstemmig anbefaling til medlemsstatene om tiltak for å bekjempe diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet, det aller første internasjonale instrumentet for LHBT-personers rettigheter. Forhandlingene var vanskelige – det sier sitt. Men under norsk ledelse ble man til slutt enige om å inkludere retten til personlig sikkerhet, forsamlings- og organisasjonsfrihet, retten til respekt for privat- og familieliv, frihet fra diskriminering i skolen, arbeidslivet, helse- og boligsektoren og på sportsarenaen samt rett til å få innvilget asyl på grunnlag av forfølgelse på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Alle medlemsland, inklusiv Norge, skal snart måles på om vi har fulgt dette opp.

Selv om interpellanten først og fremst spør om livskvalitet for LHBT-personer i Norge, vil jeg knytte noen kommentarer til det siste punktet fra ministerkomiteen, nemlig retten til asyl.

I statusrapporten vises det til regjeringens retningslinjer om forfølgelse på grunn av legning og kjønnsidentitet, at retningslinjene er gode og praksis betryggende. Men: Tall fra UDI viser 77 pst. avslag for homofile asylsøkere bare de siste to årene, med beskjed om å reise hjem og leve diskret. Hadde vi godtatt et «reis hjem og vær diskret» til en asylsøkende journalist eller en politisk aktivist? Har vi lagd en praksis der menneskerettigheter og beskyttelsesbehov sorteres i verdig og mindre verdig trengende?

Praksis viser dessverre at noe er grunnleggende galt med tankesettet vårt. Fordommer finnes der de ikke burde være. Det gledelige er at statusrapporten alt er utdatert på dette punktet, praksis anses ikke lenger betryggende. UDI tok i september initiativ til praksisendring etter en britisk høyesterettsdom, der retten fastslår at Flyktningkonvensjonen beskytter retten til å leve fritt og åpent som homofil, uten frykt for forfølgelse, og at det forhold at en søker kan unngå forfølgelse ved å skjule sin seksuelle identitet, ikke fratar vedkommende retten til flyktningstatus. Når en velbegrunnet frykt for forfølgelse er den sentrale årsaken til at en asylsøker ikke vil leve åpent som homofil, fyller søkeren vilkårene etter Flyktningkonvensjonen. Praksis anses altså ikke lenger betryggende.

Justisdepartementet har lovt Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring å se på instruksen. Arbeiderpartiet i kommunalkomiteen har bedt regjeringen sette dette i prosess. Interpellanten har gitt sitt bidrag til at vi ga den beskjeden nå. Når Europarådet i 2013 kartlegger status for Ministerrådets anbefalinger, bør slik diskriminerende praksis for lengst være historie.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:40:57]: For en tid tilbake hadde jeg, sammen med representanten Oktay Dahl, gleden av å møte vinneren av årets Raftopris, nemlig den ugandiske organisasjonen Sexual Minorities Uganda, og en av dens ledere, Frank Mugisha.

Det var en utrolig sterk opplevelse, og det er sterkt fordi det er så sjelden i norsk politikk at man blir konfrontert med verdens virkelig harde realiteter. Det er på mange måter komfortabelt for de fleste å leve i Norge. Det er komfortabelt for de fleste å ha en politisk mening som er annerledes, og for de aller fleste også – heldigvis – å ha en legning som er annerledes enn det flertallet har.

I andre deler av verden er det ikke slik. I Uganda slåss man akkurat nå, ikke bare mot diskriminering og fremmedfrykt, men også mot organiserte kampanjer som går inn for å straffeforfølge fremming av homofil praksis, som er det uttrykket de bruker. Det sier noe om at dette ikke bare er en viktig diskusjon og viktig kamp i Norge, men også en viktig verdensomspennende kamp.

Jeg er veldig glad for at både statsråden og tidligere talere fra Arbeiderpartiet også tar opp norsk ansvar i denne sammenheng. Jeg synes det er et paradoks at man sender folk som er homofile, eller LHBT-personer, tilbake til hjemlandet, og ber dem om å leve diskret, samtidig som man gir opphold med den største selvfølge – som vi også skal gjøre – til folk som f.eks. har et annet religiøst ståsted enn det flertallet har. Men det er da ikke slik at vi med åpne øyne sender kristne tilbake til land hvor man vet at de blir forfulgt, rett og slett fordi man kan folde hendene og be på enerom? Det er ikke en holdbar situasjon, og det burde ikke være det for andre heller.

Så synes jeg at denne debatten også illustrerer noe annet som er viktig, nemlig at i diskusjonen om integrering, toleranse og verdier i Norge ender vi veldig ofte opp med metadebatter. Senest i dag i Aftenposten er det en kronikk av representanten Amundsen, som i og for seg har en del gode poenger, som i det store og hele handler om hvilke verdier vi skal bygge det norske samfunnet på.

Det er viktig med slike store metadebatter om norsk kultur, men i praksis handler det jo om de små, konkrete, viktige tiltakene som faktisk gjør en forskjell. For eksempel som i Oslo, hvor man har det som heter Oslo Extra Large, som bl.a. innebærer at man har et systematisk arbeid ute på skoler over hele byen, både i øst og i vest, hvor man også opplyser om homofili og LHBT.

Mitt poeng er rett og slett at når man skal diskutere integrering og møtet mellom forskjellige kulturer, også møtet med fordommer i andre kulturer, diskuterer man ofte på et overordnet plan. Men når det kommer til stykket, dreier det seg om hvilke tiltak man faktisk setter i verk. Da er en kronikk i Aftenposten vel og bra, men det som virkelig er viktig, er at man har et apparat, har tiltak, har kampanjer og driver målrettet fokusert arbeid gjennom mange år. Det er viktig.

Helt til slutt har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til arbeidet videre med dette. Det er viktig å få klarhet i hva som er situasjonen. Det er også viktig å være klar over at Stortinget har en normgivende funksjon. Denne debatten i seg selv, selv om den – som representanten Oktay Dahl sier – kanskje ikke får media til å strømme inn i salen og kanskje ikke blir rapport om i alle kanaler, kan være viktig for dem som får greie på den, og særlig for dem som trenger den mest.

Men noe av det aller viktigste er kanskje at hjelpeapparatet er klar over problemstillingene, at det offentlige apparatet sammen med frivillige organisasjoner ikke bare driver passiv kartlegging av levekår og levesituasjonen, men også driver aktiv oppsøking for å se om man kan gå inn i miljøer og hjelpe folk som trenger støtte og oppbakking.

Så vil jeg helt til slutt benytte anledningen til å gi honnør til statsråden for det viktige han gjorde da han spaserte i og forsvarte at man skulle ha Gay pride-paraden gjennom Grønland. Det er veldig viktig at man sier at det er noen grunnleggende verdier i det norske samfunnet hvis utbredelse og respekt ikke stopper ved inngangen til et bestemt geografisk område eller ved inngangen til gudshus av den ene eller den andre typen.

Gina Knutson Barstad (SV) [14:45:34]: Først vil jeg si at vi alle kanskje har fått et mer eller mindre anstrengt forhold til metadebatter i høst etter debatten om debatten om debatten – men det var ikke det jeg skulle kommentere.

Først vil jeg takke interpellanten for en viktig interpellasjon om et viktig tema, og jeg vil takke statsråden for et godt svar.

Det er sterke historier som kommer fram, og det er sterke historier som Skeiv Verden forteller oss, kanskje særlig om det å være ung homofil med minoritetsbakgrunn i norsk skole i dag, og de problemstillingene man lever med der. Jeg vil oppfordre statsråden til å ha tett kontakt med Kunnskapsdepartementet om disse problemstillingene.

Selv er jeg med i et parti som alltid har stått foran i kampen mot diskriminering, og det er jeg stolt av, for det er en av de grunnleggende diskusjonene og kampene vi har i samfunnet. Når representanten Røe Isaksen sier at det er en grunnleggende norsk verdi, er det kanskje blitt sånn i dag, men jeg har lyst til å si at det har vært en kamp for at det skal bli en norsk verdi. Det er ikke mer enn 40 år siden det var forbudt ved norsk lov å være homofil i Norge. Det viser at verdier er ikke hugget i stein, vi må kjempe for det vi mener er riktig.

Det er ikke slik at alle etniske nordmenn er fordomsfrie. Vi har fortsatt en ganske lang vei å gå. Det er noe av det denne debatten også handler om, nemlig hva som skjer når rasisme og homofobi møtes, og hvordan vi slåss begge disse kampene samtidig.

Ellers har jeg lyst til å trekke fram Frank Mugisha og Sexual Minorities Uganda, som også representanten Røe Isaksen var innom, som en utrolig viktig og flott stemme. Det er eksempel på det både interpellanten og statsråden var inne på, at dette er ikke mennesker som er svake eller stakkarslige på noe vis, men de er kanskje de sterkeste menneskene vi har i verden. Det vitner også om at det er ekstremt viktig at Norge er en pådriver i det internasjonale arbeidet for å sikre rettigheter og bedre livsvilkår for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Til slutt vil jeg si noe i forbindelse med det som er sagt om asyl. Jeg synes det er utrolig paradoksalt at i et land der vi til stadighet kappes om hvem som er mest for ytringsfrihet, sender man folk tilbake, ut av landet – og dermed pålegger dem å leve i skjul. Nå er det sånn at flere europeiske land har endret praksis på dette feltet. Det bør Norge også gjøre. Vi bør lytte til de anbefalingene som FN gir oss, og vi bør endre den praksisen – noe annet kan vi ikke leve med.

Heidi Greni (Sp) [14:48:58]: Interpellasjonen tar opp store og viktige spørsmål. Det handler om et spenn fra innvandringspolitikk til psykisk helse. Overordnet handler saken om å kunne føle seg trygg, sett, elsket og akseptert som den man er, samme hvor man bor og hvor man kommer fra.

Statsråden har redegjort godt for regjeringens tiltak og strategi for å bedre hverdagen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med innvandrerbakgrunn. Samtidig vil jeg minne om at det ikke nødvendigvis er problemfritt å leve som homofil, bifil, lesbisk eller transperson med norsk bakgrunn heller, selv om de fleste heldigvis lever gode liv. Vi har fortsatt en lang vei å gå i kampen mot diskriminering, hatvold, mobbing og selvmord. For LHBT-personer med innvandringsbakgrunn kan veien til et godt liv være enda lengre enn for dem med norsk bakgrunn.

Norge var et av de første landene i verden som fikk en partnerskapslov, og nå har vi felles ekteskapslov. Likevel er «homo» et av de vanligste skjellsordene i skolen. Vi må ikke undervurdere behovet for å arbeide med å bedre aksepten for homofile også i norske miljø. Vi må arbeide systematisk med holdningsarbeid i skolen, på arbeidsplasser og i organisasjoner – og også i våre egen omgangskrets. Det er viktig å ha møteplasser med andre homofile, lesbiske, bifile og transpersoner, og det er viktig å føle seg velkommen i andre nettverk. Dette er ikke bare homo-organisasjonenes jobb – bygdeungdomslaget, fotballklubben og skolene har en minst like viktig rolle.

For Senterpartiet er det viktig at ingen blir hindret i å delta og leve slik de vil, fordi de blir diskriminert. Alle skal ha likeverdige muligheter, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, funksjonsnivå, sivilstand, bosted eller etnisk tilhørighet.

Vi aksepterer ikke at «homo» fortsatt skal være et skjellsord. Vi aksepterer ikke at et selvoppnevnt moralpoliti fordømmer LHBT-personer, verken når det skjer på Grønland eller i bibelbeltet. Vi aksepterer ikke at enkelte føler seg som seksuelle flyktninger i Oslo fordi livet på bygda blir for vanskelig. Vi aksepterer selvsagt heller ikke at LHBT-personer med innvandrerbakgrunn trakasseres.

Derfor er jeg glad for at dette temaet nå løftes, og for tiltakene som er satt i gang av regjeringen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:52:42]: Menneskeverdet og likeverdet er prinsipper vi alle sammen er enige om. Men det er nettopp når noen framstår som annerledes, og gjerne når man framstår som annerledes enn majoriteten, vår toleranse settes på prøve. Derfor er likeverdet ikke bare et prinsipp vi skal enes om, det er en øvelse vi skal gjøre hver eneste dag.

Vi vet av erfaring, tror jeg, de fleste av oss, at vi, både politikere, media og offentligheten for øvrig også har en tendens til kanskje å gå litt i flokk når det gjelder hvilke grupper vi til enhver tid retter mest oppmerksomhet mot for å bekjempe diskriminering. Tilsvarende står vi i fare for over tid å uteglemme grupper som fortjener enda mer oppmerksomhet. Nettopp derfor er temaet som interpellanten har reist, så viktig. Det er en verdifull debatt han har tatt initiativ til, for LHBT-personer representerer i seg selv minoriteter som bærer på historier som forteller at samfunnet ikke har lyktes i nettopp den øvelsen.

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i minoritetsmiljøer kan møte særlig store utfordringer. Nettopp i en sånn debatt som vi har her, er det viktig å understreke at det er stor forskjell på innvandrermiljøer i den sammenhengen, men vi vet alle sammen at det er snakk om store utfordringer i de miljøene som har den type utfordringer.

Det er referert til mange viktige tiltak tidligere i debatten. Flere av tiltakene peker tilbake på regjeringens handlingsplan for bedre livskvalitet for LHBT-personer. Jeg vil framheve behovet for mer kunnskap – ikke bare for mer kunnskap, men også for å spre kunnskap og informasjon aktivt både blant ansatte på mottak, i skolen og ut til folk flest.

Det er ett tiltak som jeg tror ingen har nevnt, med mindre jeg husker feil. Det er tiltaket, som også er nevnt i handlingsplanen, om etablering av et interreligiøst råd. Nå er det jo sagt her av flere at vi ikke skal overvurdere betydningen av å ha dialog med religiøse ledere. Det er en analyse jeg er helt enig i. Samtidig skal vi ikke undervurdere betydningen av den dialogen vi kan ha med lederne i de miljøene, for i en del av de miljøene, særlig i de religiøse miljøene, vil det være sånn at det er en del av disse begrepene man helst ikke bruker, og som er tabu. Myndighetene skal aldri pålegge et trossamfunn å endre sin praksis eller sin tro, i hvert fall ikke å endre sin tro eller religion, men det å etablere en dialog som gjør at man faktisk er nødt til å ha en dialog om problemstillinger man kanskje ellers ikke snakker om, om ord og begreper man kanskje ellers ikke bruker, kan faktisk være av stor betydning.

Jeg er glad for at familie- og kulturkomiteen i budsjettet som vi diskuterte i går, samlet viser til det viktige arbeidet som organisasjonen Skeiv Verden gjør nettopp når det gjelder den problemstillingen som er tatt opp her.

Jeg vil til slutt nevne asylpolitikken, der vi i dag sender ut et merkelig signal til innvandrermiljøene når vi mener at man kan sende folk tilbake for å leve som andre personer enn det de er. Jeg må bemerke at det er underlig at vi har en sånn praksis, når vi har en debatt i dag der samtlige partier gir uttrykk for at sånn skal vi ikke ha det. På det grunnlaget hadde jeg håpet at statsråden hadde vært enda mer tydelig, men jeg ønsker lykke til med behandlingen av UDIs nye råd.

Håkon Haugli (A) [14:57:54]: Som samfunn har vi vært for dårlige til å sette livssituasjonen til LHBT-personer med minoritetsbakgrunn på dagsordenen. I redsel for å bli oppfattet som fremmedfiendtlige har vi ikke alltid sett personer som blir holdt nede i minoritetsmiljøene. Dette har rammet kvinner generelt og homofile kvinner og menn spesielt.

Vi har én, ikke to, standarder for likestilling og likeverd i Norge. Alle som bor her, skal kunne velge hvem de gifter seg med, og ingen som bor i Norge, skal utsettes for vold eller diskriminering på bakgrunn av hvem de er.

Vi tenker oftest på diskriminering som noe enkelte påfører andre ute i samfunnet, at noen på en usaklig måte forskjellsbehandler andre, eller at enkelte grupper ikke får de samme mulighetene som andre. Den diskrimineringen vi diskuterer i dag, er annerledes. Den handler om hvordan mennesker ses på av sine aller nærmeste, i familien, og hvordan de ser på seg selv. I et anonymt innlegg i Aftenposten brukte en homofil muslimsk 20-åring ordene desperasjon, fortvilelse og skam om sin situasjon. Og han skriver:

«Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har grått og spurt hva galt jeg har gjort siden jeg fikk en slik enorm byrde (…) jeg skriver dette personlige innlegget om meg selv, for å fortelle min historie. For å fortelle at vi homofile muslimer fins. Riktignok i skyggene. Men vi fins.»

Representanten André Oktay Dahl fortjener stor takk for at han gir oss anledning til å diskutere dette temaet. Som styremedlem i Skeiv Verden kjenner han problemene som LHBT-personer med innvandrerbakgrunn opplever, godt, og jeg synes han på en veldig god måte har redegjort for utfordringene. Jeg vil samtidig takke barne- og likestillingsministeren for hans gode innlegg. Regjeringens mange tiltak taler for seg selv, men jeg vil takke spesielt for at han understreker viktigheten av det arbeidet som gjøres i Skeiv Verden, og for at han understreker at regjeringen løpende vil vurdere om det gjøres nok.

Arbeiderpartiets homonettverk har i mange år vært opptatt av denne problemstillingen. I 2006 satte vi temaet på dagsordenen da vi arrangerte et åpent møte med overskriften «Homo på kafeen – hetero i moskeen?»

Der fokuserte vi på religiøse lederes dobbeltmoral og det norske storsamfunnets manglende evne eller vilje til å ta tak i en stor utfordring. Det har skjedd mye siden den gang. Ikke minst har vi fått en bred debatt om temaet, vi har fått gode planer, vi har fått organisasjonen Skeiv Verden og våre første kjente åpne homofile med minoritetsbakgrunn: Amal Aden, Majoran Vivekananthan og Kaltham Alexander Lie.

Men det er også noe som ikke har forandret seg. Vi vet at mange ungdommer med minoritetsbakgrunn, med ulik religion, utsettes for trusler, tvang og overgrep. Selv om religion bare er én del av dette, er det til liten hjelp at Islamsk Råd Norge fortsatt ikke prinsipielt og utvetydig har tatt avstand fra drap på homofile.

Tidligere i år hadde jeg besøk her på Stortinget av en gruppe LHBT-ungdommer fra en stor ungdomsskole i Oslo. Det var noen flotte, sterke ungdommer som imponerte meg på alle måter. De fortalte om en skole- og hjemmehverdag som skremte meg; om vold og sjikane på skolen, om trusler og frykt hjemme, om hvor vanskelig det er å forene religion, identitet og selvrespekt, og om hvor viktig det er å kjenne noen i samme situasjon.

2011 har vært et år med mange tilbakeslag for LHBT-rettigheter internasjonalt. Torbjørn Røe Isaksen har nevnt Uganda. I Øst-Europa vil flere land nå innskrenke homofiles ytringsfrihet. I mange land forfølges LHBT-personer, i åtte av dem er det dødsstraff for sånne som oss, og ytrings- og likestillingslandet Norge returnerer fortsatt åpent homofile asylsøkere til disse landene med beskjed om å leve i diskresjon. Det er opprørende og uakseptabelt. Det er viktig at denne praksisen endres i tråd med Europarådets anbefalinger, og slik at vi har samme praksis som i Sverige og Storbritannia.

Arbeiderpartiet vil bekjempe all diskriminering. Alle har rett til å leve i åpenhet og som hele mennesker. Vår solidaritet omfatter også den som undertrykkes i familiens, religionens eller kulturens navn. Den solidariteten må ikke bare omsettes i ord, selv om ord er viktige, men også i handlinger.

I regjering har vi tatt historiske skritt i retning likeverd for alle slags LHBT-personer. Vi er ikke i mål, men så lenge vi sitter i regjering, vil vi ta nye skritt.

Anders B. Werp (H) [15:02:41]: La meg først takke interpellanten for å reise et viktig tema. Jeg vil også takke statsråden for å vise en genuin interesse for og ha en offensiv holdning til temaet.

Dette dreier seg om samfunnets toleranse, og det forutsetter den brede politiske enigheten vi opplever i denne debatten i denne salen, for at vi skal lykkes. Det at Stortinget samlet står bak et signal, og det at andre folkevalgte organer i Norge som fylkesting og kommunestyrer og andre reiser temaet om toleranse generelt, er med på å øke toleransen i samfunnet.

Det å gi hvert enkelt menneske rom for å leve sitt liv til beste for seg selv og sine omgivelser gir i sum et godt samfunn. Det er der toleransen begynner, for vi vet dessverre altfor godt hva som er konsekvensene av intoleranse og de ødelagte liv det fører med seg. I denne sammenhengen er det flere arenaer og områder vi må ha fokus på. Vi må løfte dette inn som tema i skoler – inn i utdannelsen, i utdanningsinstitusjoner – og organisasjonslivet må komme i berøring med dette, og menigheter, som er nevnt av flere, er en viktig arena for å diskutere toleranse bredt, også innen rammen av den religiøse forståelse. Betydningen av korrigerende informasjon i møte med intoleranse, eller det jeg vil kalle sneversynte tolkninger i forhold til LHBT-personer, er også viktig.

Statsråden nevnte fortjenestefullt også betydningen av at diskriminering er brudd på menneskerettighetene – jeg mener det var slik statsråden ordla seg – og jeg er helt enig. Derfor er det også viktig at regjeringen og vi som stortingsrepresentanter på internasjonale arenaer fronter toleransen på en oppreist og konsekvent måte. For toleransen er under press, slik som flere av deltakerne i debatten har vært inne på, og da trengs det noen som løfter fanen og taler minoritetenes interesser, taler toleransens sak, slik at vi også har det med oss i våre møter med internasjonale kollegaer og i internasjonale fora.

Takk til interpellanten, og også takk til statsråden for et oppløftende svar.

Roald Aga Haug (A) [15:05:56]: Eg vil takka interpellanten for at han tek initiativ til ein viktig debatt. Arbeidarpartiet jobbar kontinuerleg med mål om å skapa eit samfunn utan diskriminering, med likestilling for alle. Grunnleggjande for oss er det at alle skal ha same rettar og same moglegheiter uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering.

Som statsråden var inne på, er handlingsplanar eit viktig verktøy for å målretta og systematisera arbeidet med å nå dei politiske måla regjeringa har sett seg i høve til å fremja likestilling og motverka diskriminering. Handlingsplanen for betre livskvalitet blant lesbiske, homofile, bifile og transpersonar er eit praktisk utslag av dette.

Sjølv om vi langt på veg har dei formelle rettane på plass, trengst det målretta tiltak for å få til ei reell likestilling. Eitt av tiltaka i planen er oppretting av LHBT-senteret, som blei høgtideleg opna i november. Synlighetssenteret, som det òg har blitt kalla, skal samla og dela kunnskap om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Senteret skal bidra til kompetanseheving på tvers av offentlege sektorar og skal vidare systematisera, forvalta og spreia kunnskap om feltet. Ifølge budsjettproposisjonen skal senteret bli eit slagkraftig fagmiljø til nytte både for ulike fagstyresmakter, for kommunar og for LHBT-organisasjonane.

Interpellanten etterlyser samordning og auka bevisstheit rundt totalutfordringane for LHBT-personar. Synlighetssenteret vil bidra til det.

Minoritetar blir forfølgde i mange land. Grufulle og uakseptable verkemiddel rammar homofile i for mange land. Som interpellanten tek opp, er problematikken for bl.a. homofile muslimar vanskeleg også her i landet. Manglande aksept i foreldregenerasjonen og blant religiøse leiarar gjer det vanskeleg i det heile å setja problematikken rundt dette på dagsordenen i dei miljøa det er viktigast.

Ein anonym homofil muslim sette i Aftenposten ord på avgrunnen mellom han og det miljøet han var ein del av:

«Hvorfor står jeg ikke frem? Som jeg ofte forteller meg selv, å rasjonalisere overfor foreldrene mine at jeg er homofil, og bli akseptert, er like meningsløst som å overbevise dem om at jeg skal flytte til solen. Det fins ingen logikk i det.»

Det er nærmast uråd å diskutera tabulagde område då homofili som seksuell legning er ikkje-eksisterande i pakistansk kultur, skriv han. Dette er attkjennande. Eg har sjølv drøfta dette på reiser i land i Afrika og opplevd at tilsynelatande moderne menneske ler og ristar på hovudet når ein påstår at det òg finst homofile i Afrika. Nei, det er eit vestleg psykisk problem, seier dei, som dei ikkje er råka av. Då er den konstruktive dialogen krevjande. Difor er forskings- og kunnskapsarbeidet ved LHBT-senteret viktig også for å skapa eit dokumentasjonsgrunnlag som ikkje så lett kan feiast under teppet – heller ikkje i miljø der temaet er tabulagt og homofil legning er ikkje-eksisterande.

I samband med ei rekkje andre tiltak er dette vegen å gå for å skapa grobotn og forståing på tvers av kulturar. Når forskjellen i korleis ein forstår verkelegheita er som ein avgrunn, blir debatten prega av fordømming. Så lenge forståinga ikkje finst, er håp om framskritt i situasjonen minimal. Difor er informasjon og dokumentasjon ein heilt nødvendig føresetnad – eit skritt på vegen for å leia debatten nærmare reelle samtaler og forståing.

Statsråd Lysbakken og andre har vore inne på fleire tiltak som til saman er eit godt forsøk på å prøva å betra situasjonen for lesbiske, homofile, bifile og transpersonar med innvandrarbakgrunn.

Feltet er samansett og komplisert. Utviklinga må følgjast nøye. Vidare skal evaluering bidra til å vurdera om tiltaka betrar situasjonen, og om det er nødvendig med justeringar og endå fleire tiltak.

André Oktay Dahl (H) [15:10:51]: Jeg har lyst til å takke for en god debatt, for gode svar fra statsråden og for at så godt som alle partier har vært representert. Det er kanskje litt overraskende at det største, som vanligvis er veldig talefør, ikke er her – jeg håper ikke det betyr at ikke hele Stortinget prioriterer dette temaet.

Jeg er glad for det internasjonale perspektivet også. Norge er et unntak i verdenssammenheng når det gjelder LHBT-rettigheter, og vi tar veldig mye for gitt. En del homofile gjør også det. De engasjerer seg ikke i debatten. Det kan være litt skummelt når man ser utviklingen rundt oss. Vi kan se på de landene som den gruppen jeg snakket om i stad, kommer fra, men vi kan også titte på våre nærområder. Man kan se på situasjonen f.eks. i Russland, hvor man vurderer å forby både parader og såkalt propaganda – rett og slett det å snakke om hva LHBT er for noe. Det er bekymringsfullt. Dette er et land som ikke ligger veldig langt unna oss. Det er ikke langt å komme hit for dem som bor der, kan man si.

Som jeg nevnte, er det også religiøse grupperinger i Vesten som bidrar til lobbyvirksomhet når det gjelder den typen kampanjer. Når det gjelder den nevnte paraden på Grønland, har jeg gått i den et par ganger. De eneste jeg har opplevd som har vært negative der, i hvert fall veldig synlige, har vært kristne. Det har ikke vært én muslim som har stått langs paraderuten, men det har stått noen kristne der – ikke veldig mange, riktignok, men de hadde med store plakater hvor de forteller hvor syndefull man er. Dette illustrerer for så vidt representanten Grenis poeng, nemlig at vi fortsatt i noen miljøer også i Norge har en generell debatt vi skal kjempe. Ikke minst i økonomiske krisetider, som vi også vil bli influert av, viser alle konjunkturer at når de økonomiske konjunkturene går ned, går respekten for minoriteter også nedover.

Den kampen som har vært ført, er ikke noe man skal ta for gitt. Den må kjempes hver dag, både når det gjelder den gruppen jeg har tatt opp, og den gruppen som er den store majoriteten av homofile i Norge, nemlig de såkalt etnisk norske. Men vi skal ikke gjøre det på ulike måter. Vi må bruke de samme virkemidlene, være like krystallklare og ikke bare vasne fordi tilfeldigvis noen, kanskje, har en annen religiøs bakgrunn.

Samtidig skal vi huske på at LHBT-personer med en annen bakgrunn er stolte av kulturen sin, de er stolte muslimer, de bare mener at islam også skulle åpne for dem, sånn at vi ikke fører en generell islamofobisk debatt. Det merker jeg når jeg tar opp denne typen spørsmål, at da får jeg støtte fra mennesker jeg overhodet ikke kunne tenke meg jeg ville få støtte fra, samtidig som jeg også får kjeft fordi jeg er halvrasistisk. Så det er ganske interessant at denne debatten er veldig vanskelig å ta og få den til å ende på rett sted.

Jeg er glad for at det er bred enighet. Jeg håper at den er så bred at alle partier støtter opp om dette, og ikke minst at det ikke bare blir festtaler fremover. Selv om vi alle er enige i denne salen, er det mange praktiske utfordringer som må på plass, men vi har i hvert fall startet med å videreføre den jobben som vi begynte på da jeg tok opp dette i 2007.

Statsråd Audun Lysbakken [15:14:06]: Grønland er mitt eget nabolag, men det er sånn at ikke alle føler seg like velkomne der som det jeg gjør. Flere talere har tatt opp Pride-paraden, som de to siste årene har begynt i Grønlandsleiret. Jeg mener det har vært viktig. Det har skjedd som følge av tilfeller av hat, vold og sosial kontroll i den bydelen. Det er et viktig signal for å demonstrere, noe jeg også prøvde å gjøre tidlig i min periode som inkluderingsminister ved å gå over Grønland sammen med Amal Aden, en profilert samfunnsdebattant som ikke tør å gå der alene. Det finnes ingen unntak i Norge for de lover og regler som vi ønsker å bygge dette landet på. Ingen byer, ingen strøk, ingen gater i vårt land er unntatt disse.

Men jeg merket meg akkurat det samme som det representanten Oktay Dahl gjorde, at da vi hadde gått et stykke i årets parade, var den eneste åpne protesten en enmannsdemonstrasjon med bibelsitater. Det kan være en nyttig påminning til oss alle om at konservative, reaksjonære holdninger ikke er forbeholdt én religion. På samme måte som vi historisk har støttet, og fortsatt må støtte, dem som har kjempet for et mer liberalt syn innenfor kristendommen, f.eks. Åpen Kirkegruppe og andre, så trenger vi å utvide solidaritetsperspektivet til dem som kjemper for mer liberale tolkninger av islam, det være seg medlemmer av Skeiv Verden eller en annen organisasjon som nylig har kommet inn på statsbudsjettet, nemlig nettverket LIM – Likestilling, integrering og mangfold – som i hovedsak består av liberale og sekulære muslimer.

Vårt arbeid internasjonalt har vært tatt opp. Det er en tøff, men viktig jobb Norge gjør i mange internasjonale fora ved å ta opp LHBT-perspektivet. Det er ikke populært, men jeg mener det er noe vi kan være stolt av at vi er konsekvent på å gjøre det. Det betyr mye for mange at det finnes land som tør å snakke om disse tingene.

Jeg lover å gjøre mitt for å følge opp denne debatten i arbeidet med videreføringen av vår handlingsplan for LHBT-befolkningen. Jeg tar svært gjerne imot innspill fra alle Stortingets partier. Jeg er veldig glad for den brede deltakelsen i denne debatten. Det er et påfallende unntak. Jeg må si jeg synes det er trist at Stortingets nest største partigruppe ikke fant en enste representant som hadde tid til å delta i denne debatten. Hva det betyr, får de forklare selv. Men det er et signal som stiller bl.a. deres egen retorikk i innvandrings- og integreringsdebatten i et svært spesielt lys. Takk for en god debatt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.