Robert Eriksson (FrP) [11:19:25]: Opp mot 500 millioner mennesker har nå muligheten til å oppnå rett til norske velferdsgoder.

«En dags arbeid i Norge er nok. Det må norske politikere ta inn over seg.»

Det er ikke et sitat fra meg. Det er forsker og medlem av Brochmann-utvalget, Knut Røed, som sier dette til Dagsavisen den 26. mai 2011.

Vi vet at EØS-avtalen, som ble inngått i 1994, har ført til en norsk tilpasning til EU som langt overgår det man da så for seg. Uten at jeg skal gå inn på den debatten nå, venter vi selvfølgelig spent på Stortingets europautvalgs sluttrapport, som er varslet å komme i slutten av denne måneden. Da vil vi sikkert få et nærmere innsyn i de avtalene som Norge har inngått siden 1994 og frem til i dag.

Det jeg er opptatt av ved å reise denne interpellasjonen, er ikke å gå til angrep på at vi har arbeidsinnvandring fra EØS-land. Fremskrittspartiet er positiv til at man har et fritt arbeidsmarked, at folk med ulik kompetanse flytter fritt over landegrensene og bidrar til verdiskaping. Det synes vi er positivt. Vi vet at norsk kunnskap reiser ut av Norge, er i Europa, i andre land, og bidrar til verdiskaping, og vi vet at det motsatte skjer. Men det som kanskje er det aller viktigste, er å være bevisst på hvilken type arbeidskraft Norge bør tiltrekke seg i fremtiden. Hvilke typer mennesker er det man ønsker inn i det norske arbeidsmarkedet? Er det ikke de som man ser har mye å bidra med? Jeg registrerer at også Abelia tidligere har reist den debatten.

Så ser vi, og det er den store utfordringen, at gjennom EØS-avtalen tas det stadig sterkere grep ikke bare om hvordan det norske arbeidslivet skal utformes, men også om hvordan norsk velferdspolitikk skal utformes. Hvis jeg ikke husker feil, har vi fra 2004 til 2008 hatt en dobling av eksport av trygdeytelser ut av Norge og inn til EØS-området – fra 2,2 mrd. kr til 4,3 mrd. kr Så vil nok kanskje mange si at mye at dette skyldes at nordmenn tar med pensjonene sine ut. Ja, hovedvekten er nordmenn som tar med seg pensjonen sin ut, men vi har også hatt en betydelig økning i form av arbeidsrelaterte ytelser. La meg derfor, uten å tegne et skremmebilde eller et mørkt bilde, ta for meg to–tre problemstillinger innledningsvis. Samtidig som Norge har gode velferdsordninger – noe vi skal være glade for, noe vi skal fortsette å videreutvikle og ta godt vare på; det tror jeg samtlige i denne salen er enige om – så ser vi en økende uro i Europa. Vi ser at arbeidsledigheten øker, vi ser at man endrer, reduserer og svekker velferdsytelsene, og vi ser at stadig flere fra land som Spania, Hellas og Italia går på norskkurs og søker å komme til Norge. Samtidig ser vi at mange kommer hit på kortere opphold og ser muligheten for å få norske velferdsytelser, som kontantstøtte og barnetrygd, sendt hjem til sitt hjemland.

Det er en utfordring vi skal ta på alvor, for jeg tror ikke at vi klarer – for å sette det på spissen – å være Europas nye trygdekontor, samtidig som vi skal opprettholde velferden i vårt eget land. Den oppgaven blir for krevende, også for Norge, og derfor tror jeg vi må være villige til å ta en del grep. Tidligere hadde vi regler når det gjaldt dagpenger, som vi gjennom EØS-avtalen ble tvunget til å endre. Hvis man har forutgående opptjeningstid i Europa, kan man komme til Norge og i teorien jobbe én dag – jeg understreker at det er hvis man har forutgående opptjeningstid – og skulle man da bli arbeidsledig i Norge etter én dag, tar man med seg de norske ytelsene tilbake til sitt hjemland, og det norske nivået på ytelsene vil f.eks. i Hellas eller Spania gi en helt annen kjøpekraft enn i Norge.

Vi kan se på kontantstøtten, som vi vet gir én månedlig inntekt tilsvarende 18 timers arbeid for en norsk industriarbeider, 28 timer for en svensk, 49 timer for en spansk og 150 timer for en polsk industriarbeider. Barnetrygden gir en månedlig inntekt tilsvarende 5 timers arbeid for en norsk industriarbeider, 14 timer for en spansk og 44 timer for en polsk. Vi ser også at for en bulgarer som kommer til Norge, kan kontantstøtten som man sender hjem utgjøre nærmere en og en halv årslønn i Bulgaria.

Dette er ting man skal ta på alvor, og som man skal, og bør, se nærmere på – hvordan man unngår å tiltrekke seg velferdsflyktninger. Jeg ønsker at vi skal tiltrekke oss kvalifisert arbeidskraft fra Europa, og de som kommer til Norge – la det være klinkende klart – skal ha de samme rettighetene som en nordmann. En som kommer fra Polen, eller fra Bulgaria eller Spania, som bosetter seg i Volda og jobber i Volda – en som kommer som arbeidsinnvandrer fra EØS-området, blir arbeidsledig i Volda og fortsetter å være i Volda – skal selvfølgelig ha de samme ytelsene som Nilsen som bor i Volda. Det er ikke det denne saken handler om. Den handler om at hvis han da drar ut igjen fra Volda og tar med seg ytelsene hjem – f.eks. til Bulgaria – bør man da utfordre EØS og si at her ønsker vi en kostnadsregulering, at vi da regulerer ytelsen slik at den svarer til kostnadsnivået i hans hjemland? Det er det ikke muligheter til i dag. Jeg mener at det kunne ha vært en grei måte å begynne å forhandle på.

Jeg registrerer at EU-ambassadør János Herman sier i Klassekampen den 13. desember i 2011 at han varsler endringer om den omstridte EØS-avtalen. EU ser for seg at EØS kan bli et «venterom» for land som vil bli medlem av EU, og da viser han til eksempler som Hviterussland og Ukraina. Det betyr at det også er en debatt internt i EU, og en vilje i EU, til at man ser på siden av EØS-regelverket. Da bør det også være helt legitimt og mulig for Norge å ta opp dette til debatt med EU og si at på grunn av våre forhold må vi få andre typer løsninger – og da en slik kostnadsregulering. Så kan man si at det vil EU aldri bli med på. Men jeg registrerer at statsråden tidligere, før jul, var nedover og diskuterte lønnsnivået. Der sier jo EU i utgangspunktet akkurat det samme – men motsatt vei – at du kan komme fra EU-området inn til Norge og jobbe for den lønnen som du har i ditt hjemland. Vi skjønner alle at det vil være en stor utfordring. Jeg er glad for at arbeidsministeren tok den turen nedover, men det viser at det også må gå an å føre samtaler den motsatte veien når det gjelder velferds- og trygdeytelsene, for å finne de gode løsningene.

Samtidig bør man også begynne å vurdere å ha en debatt knyttet til om kontantstøtte og barnetrygd i utgangspunktet er en ytelse som er linket til det å være i det norske arbeidsmarkedet. Eller er det en familierelatert velferdsytelse som vi har designet i det norske velferdssystemet? Jeg mener det siste, og det er også noe som man bør debattere, for i dag er det linket opp mot at man har kommet hit og jobbet og dermed har krav på ytelsen. Jeg håper i hvert fall at vi kan få en god diskusjon. Så blir det sikkert mulig å komme tilbake med flere runder etter i dag, men jeg håper vi kan få en god diskusjon om de utfordringsbildene som er, og at vi møter dette med et åpent sinn og kan ha en kreativ debatt om hvordan vi skal møte den stadig økende utfordringen med at vi eksporterer trygdeytelser ut til EØS-området.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:29:44]: Ja, jeg håper at vi skal få en god og konstruktiv debatt. Det er et viktig spørsmål som er satt på dagsordenen, og jeg kan forsikre Robert Eriksson om at også regjeringen er grunnleggende opptatt av å ivareta det norske velferdssystemet. Det er også en av grunnene til at vi satte ned Brochmann-utvalget, som vi nå følger opp. Det er en av grunnene til at vi allerede på budsjettet for 2012 gjorde noe med dette knyttet til bl.a. overgangsstønaden. Det er én ting.

Så skal vi ha den debatten, men da må vi også passe på at vi er veldig etterrettelige når det gjelder hva som er den reelle situasjonen. Representanten sier det, men det er noe med måten det blir sagt på. Det er altså ikke slik at man kan være én dag i Norge. Man må ha jobbet én dag i Norge, man må ha hatt et ansettelsesforhold i Norge. Men forut for det må man også ha hatt et ansettelsesforhold i sitt eget hjemland som må kunne dokumenteres, og som skal dokumenteres med et offisielt stempel fra det landet. Det er veldig viktig. Så skal man være tilgjengelig for det norske arbeidsmarkedet og ta enhver jobb som det norske arbeidsmarkedet tilbyr. Det er viktig at vi har det klart for oss.

Norge har de siste årene opplevd høy arbeidsinnvandring. Arbeidsinnvandringen har vært positiv for det norske arbeidsmarkedet og for norsk økonomi. Arbeidsinnvandrerne bidrar til å dekke etterspørselen etter arbeidskraft, de bidrar til at viktige oppgaver blir utført, og de tilfører nyttig kompetanse. Grunnlaget for dagens arbeidsinnvandringspolitikk ble lagt i arbeidsinnvandringsmeldingen som regjeringen la fram i 2008, og som har vært fulgt opp med flere konkrete endringer. Prinsippene for arbeidsinnvandringspolitikken er at den skal legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte, når det er behov for det.

Den relativt høye prosentvise økningen av arbeidsinnvandrere fra Sør-Europa til Norge det seneste året, 14 pst., må ses i sammenheng med at det var få innvandrere fra disse landene i 2010. Det jeg mener å si med dette, er at den prosentmessige veksten er stor, men det er ikke veldig, veldig mange i antall mennesker – bare så vi er enige om det.

Men de store arbeids- og tjenestevandringene vi har hatt de siste årene, fører også med seg en del utfordringer som vi ikke skal være blinde for, bl.a. knyttet til å opprettholde et ordnet arbeidsliv. Regjeringen er opptatt av hvilke konsekvenser innvandring og internasjonal mobilitet har på de norske velferdsordningene og det norske velferdssystemet. Derfor, som jeg nevnte, satte vi ned Brochmann-utvalget i 2009. De leverte, som kjent, sin rapport i fjor. Utredningen har nå vært på høring og departementet vil vurdere forslagene i lys av den høringsrunden. Det kan også nevnes at tiltakene under handlingsplanen mot sosial dumping bidrar til å ivareta den norske arbeidslivsmodellen, hvor heltids lønnsarbeid gir en inntekt som muliggjør selvforsørgelse på et rimelig nivå. Allmenngjøringsordningen kan f.eks. forhindre at det utvikler seg et lavlønnsmarked i de allmenngjorte områdene hvor utenlandsk arbeidskraft får tilgang til det norske velferdssystemet gjennom å akseptere arbeid til lønns- og arbeidsvilkår som ligger under norske arbeidsavtaler, altså at man kan komme i en situasjon hvor man må ha trygde- og velferdsordninger i tillegg til arbeidslønn. Det er noe av det viktigste vi må hindre gjennom bl.a. allmenngjøringssystemet.

Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å legge til rette for at personer som flytter mellom land, skal kunne få med seg trygderettigheter som er tjent opp i ett EØS-land, til et annet EØS-land. Vi står fritt til å bestemme hvilke trygdeytelser vi skal ha i Norge, og til å bestemme vilkårene for å kunne få de ulike ytelsene. Men når det gjelder spørsmål om overføringer eller sammenlegging av rettigheter som er opptjent i andre EØS-land, er vi forpliktet av de reglene som følger av rådsforordning nr. 1408/71, trygdeforordningen, med tilhørende gjennomføringsforordninger. Trygdeforordningen regulerer også hvilke land som er ansvarlig for utbetaling av trygdeytelsene. For dagpenger under arbeidsløshet er dette normalt det landet som vedkommende arbeidet i da han eller hun ble arbeidsledig.

Vi kan ikke ha mer restriktive vilkår i dagpengeordningen for EØS-borgere som arbeider i Norge, enn det vi har for våre egne borgere. I tillegg til å oppfylle det tidligere kravet om å ha jobbet i Norge åtte uker forut for ledigheten måtte EØS-borgere også ha hatt en minste arbeidsinntekt på 1,5 G siste kalenderår eller 3 G de tre siste kalenderårene eller ha jobbet i et annet EØS-land i minst 16 uker siste kalenderår eller 32 uker de tre siste kalenderårene. For personer som har opptjent sine dagpengerettigheter gjennom arbeid i Norge, har det bare vært et krav om opptjent minsteinntekt ved arbeid og ikke et krav om åtte ukers arbeid forut for ledigheten.

Jeg har vurdert arbeidskravet veldig nøye – det er grunnleggende juridisk ekspertise som ligger bak dette – og kommet til at dette ikke er i samsvar med likebehandlingsprinsippet som følger av trygdeforordningen. Det var altså derfor regjeringen opphevet dette arbeidskravet. Opphevingen av arbeidskravet innebærer at EØS-borgere – også de som har jobbet her mindre enn åtte uker – nå vil kunne overføre sine opptjente rettigheter til arbeidsløshetsytelser fra andre EØS-land, om de blir ledige fra arbeid i en virksomhet i Norge.

Endringene kan medføre økt risiko for trygdemotivert innvandring. Arbeids- og velferdsetaten arbeider målrettet og systematisk med kontroll av dagpengeutbetalingene generelt. I løpet av 2012 skal etaten legge til rette for registrering av saker som gjelder innvilgelse av dagpenger til EØS-borgere på grunnlag av trygdeforordningen. Registreringen vil gi grunnlag for en generell kartlegging av disse dagpengesakene og for å gjennomføre kontroll med sikte på å avdekke mulig misbruk.

Jeg vil gjerne presisere – det har jeg for så vidt gjort allerede, men kan gjerne gjøre det en gang til – at endringen ikke betyr at en EØS-borger nå vil ha rett på norske dagpenger etter én dags arbeid i Norge. Det er en forutsetning for å kunne få innvilget dette at søkeren fyller de generelle vilkår til dagpenger, herunder kravet om minsteinntekt. Arbeidssøkere som har jobbet svært kort tid i Norge, må altså ha hatt arbeid i andre EØS-land forut for ledigheten som kan regnes med ved vurderingen av rett til norske dagpenger. Deres tidligere arbeidsforhold må kunne dokumenteres for å få dagpenger. Fyller man ikke disse minstekravene gjennom arbeid i Norge eller i et annet EØS-land, vil man altså ikke få innvilget dagpenger.

Jeg har lyst til å avslutte med at jeg er oppmerksom på problemstillingen. Vi følger den. Derfor er jeg opptatt nettopp av at vi nå får på plass en registreringsordning, sånn at vi hele tiden kan følge med på om dette innebærer at man får en økning av tilfeller av utbetaling av dagpenger hvor personer har vært ansatt f.eks. én dag i Norge. Hvis det skulle skje en stor økning knyttet til dette, må vi selvfølgelig agere, for da vil det dreie seg om regelrett misbruk.

Robert Eriksson (FrP) [11:37:17]: Jeg takker for svaret.

Statsråden er inne på veldig mange av de momentene og poengene som jeg selv er inne på, og er tydeligvis klar over en del av utfordringene. Jeg hadde blitt svært overrasket hvis statsråden ikke hadde vært klar over dem, med tanke på at man har hatt en stor offentlig utredning av det, nemlig fra Brochmann-utvalget, som man også har hatt en grundig debatt om tidligere – i fjor vår.

Så er det hvordan vi følger dette opp videre. Én ting er at vi har fått en god utredning og hatt noen debatter, men hva skjer så videre? Statsråden peker på at man derfor i budsjett for 2012 har gjort grep med hensyn til overgangsstønaden. Da håper jeg at det ikke er det eneste grepet regjeringen har tenkt å gjøre, for man kan – etter mitt skjønn – gjøre to viktige ting.

Det ene er å sette seg ned ved forhandlingsbordet og se på om det er mulig – i alle fall undersøke om det er mulig – å ta et initiativ til å få reforhandlet EØS-avtalens bestemmelser knyttet til velferd og arbeid. Det er den ene måten man kan gjøre det på. Eller man kan redefinere de norske velferdsordningene. Hvis man velger å gå for det andre sporet, blir mine ufordringer:

Ønsker statsråden å sette seg ned og reforhandle EØS-avtalen, ta et initiativ til det, i forhold til både arbeid og velferd? Hvis svaret er nei, når kan vi forvente å få en bredere oppfølging av regjeringens arbeid når det gjelder å redefinere de norske velferdsordningene? Når får vi oss forelagt en stortingsmelding? Hva tenker regjeringen i forhold til det? Vil regjeringen – for å ta noen eksempler – se for seg å kunne innføre en trygdetid på f.eks. fem år før man får rett til kontantstøtte, og ønsker man å inngå forhandlinger med EU for å se på om den inntekten man har hatt før man kom til Norge, også er med i beregningsgrunnlaget for beregning av f.eks. dagpenger i Norge?

Det er også en utfordring – som jeg ser Knut Røed i Dagsavisen 26. mai 2011, som jeg siterte tidligere, og som jeg siterer på nytt, sier – at trygdesystemet kan tiltrekke seg mange. Det var også statsråden i og for seg inne på. Det samme sa Ruud Koopmans, en av Europas fremste velferdsforskere, da han var her for en tid tilbake. Han sa at de norske velferdsordningene og det systemet vi har, fort kan tiltrekke seg flere på grunn av velferdsordningene, også den ukvalifiserte arbeidskraften. Det er en utfordring vi nå står overfor, og vi må ha gode svar på det, ellers frykter jeg at vi kommer dit at vi kan risikere at norske velferdsordninger blir såpass hardt presset at det vil bli reduserte ordninger.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:40:37]: Jeg kan forsikre om igjen at vi er opptatt av å ivareta de norske velferdsordningene. Men jeg er veldig opptatt av å gjøre det på en forsvarlig måte. Det innebærer for meg ikke å gjøre noe som innebærer at vi sier opp EØS-avtalen. Derfor er det slik at vi utfordrer EØS-avtalen på en del ting. Norge utfordrer EØS-avtalen bl.a. i forhold til ILO 94, og vi utfordrer EØS-avtalen knyttet til enkelte sider ved barnetrygdspørsmålene. Men jeg er ikke innstilt på å utfordre EØS-avtalen på det frie arbeidsmarkedet, for det er en helt grunnleggende del av avtalen. Når det gjelder å tro at man kan få reforhandlet de delene av avtalen, tror jeg man skal tro om igjen. I det store og hele er det et veldig godt redskap for Norge. Vår vekst og velferd framover kommer til å bygge på at vi har et fritt arbeidsmarked innad i EU. Vi trenger på lang sikt arbeidskraft i Norge, og vi er derfor helt avhengig av at vi har et godt og ordnet forhold på det området.

Så er det riktig at vi har gjort en ting i 2012-budsjettet knyttet til overgangsstønad, akkurat i tråd med anbefalingene fra Brochmann-utvalget, ved at vi i stedet for å gi passive penger er opptatt av å gi direkte aktivitet. Det er en innretning i velferdssystemet som nettopp hindrer at vi får en type misbruk av velferdskroner, og som jeg tror vi er veldig enige om er veien vi skal gå.

Så etterlyser representanten: Når kommer det mer? Det kommer mer, vi skal ha en ordentlig gjennomgang av dette i etterkant av Brochmann-utvalget. Men man må også erkjenne at dette ikke er enkle ting, for hvis man er – som jeg mener man må være – seriøs på dette og ikke tror at man kan reforhandle hele EØS-avtalen på dette punktet, tror jeg man også må skjønne at da må man gå gjennom ytelsene og se på hva man kan gjøre med ytelsene, for eventuelt å få en annen innretning på dem. Da betyr det også – og det skal Robert Eriksson være klar over – å utfordre en del av norske borgeres forhold til disse velferdsytelsene. Det er et mye vanskeligere politisk og faktisk spørsmål som krever grundig gjennomgang.

Så jeg er opptatt av at vi må være raske, men vi må ikke gjøre dumme ting, og vi må ikke gjøre ting som har konsekvenser for folk som vi ikke er klar over. Derfor følger vi opp dette, vi kommer til å følge opp meldingen. Man kan forvente at man relativt snarlig kommer tilbake med enkeltdeler fra Brochmann-utvalget, for det er den tankegangen som er førende for den politikken regjeringen nå skal føre. Jeg deler bekymringen, men jeg er ikke enig i måten man vil løse det på, for det tror jeg er kortsiktig og ikke klokt.

Anette Trettebergstuen (A) [11:43:27]: Det er greit å forholde seg til fakta før man uttrykker bekymring i en interpellasjon på Stortingets talerstol. Det er veldig bra at statsråden, og for så vidt interpellanten, har ryddet opp i misforståelsene. Men det tjener ingen at man skaper et inntrykk av at arbeidsløse spanske ungdommer kan komme til Norge, jobbe én dag og så få rett på dagpenger.

Vi er en del av et felles europeisk arbeidsmarked. Med adgangen til det indre markedet er EØS-avtalen for norske arbeidsplasser og for norsk næringsliv vår livslinje og derfor helt nødvendig. Gjennom det europeiske arbeidsmarkedet har om lag en halv milliard mennesker formelt rett til å komme til Norge, arbeide og bo her uten særlige restriksjoner. De mange millioner nordmenn som måtte ønske det, står fritt til å gjøre det samme i andre land. Det er en grunnleggende god frihet som vi skal hegne om. Se bare på hvem som gjør det ærlige arbeidet vi selv ikke har nok folk til gjøre her hjemme: arbeidere fra EØS-området. Mange sektorer her i landet hadde ikke gått rundt de siste årene, hadde det ikke vært for arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene. Vi skal takke dem, vi skal sette pris på dem, og vi skal sørge for at de behandles skikkelig.

Fremskrittspartiet er tydeligvis på en annen linje, for interpellasjonen kan ikke tolkes på noen annen måte. Polakkene, eksempelvis, skal komme hit, de skal få gjøre jobben, men de skal gjøre det med dårligere vilkår enn oss andre.

«Gjør din plikt og krev din rett» er et viktig prinsipp. Arbeid skaper velferd. Jobber man i Norge og betaler skatt, har man krav på de ytelser man opparbeider seg ved å jobbe. De reglene er like og skal gjelde alle som jobber i Norge. Fremskrittspartiet mener altså at dette skal være annerledes for arbeidsinnvandrerne: De skal gjøre sin plikt, men ikke ha mulighet til å hevde alle sine rettigheter, f.eks. retten til dagpenger, som denne interpellasjonen peker på. Det er useriøst, det er usolidarisk, og det er i strid med de reglene som EØS-avtalen pålegger oss om likebehandling. Men det synes ikke å bekymre Fremskrittspartiet nevneverdig, og akkurat det har jo interpellanten uttrykt i dag også. Han ønsker å reforhandle disse punktene i EØS-avtalen. I Aftenposten før jul, da interpellanten varslet interpellasjonen, gikk han lenger og sa sågar at hvis man ikke fikk til det, måtte man gå ut av EØS-avtalen og opprette frihandelsavtaler – for å kunne skape et A-lag og et B-lag i arbeidslivet, der vi nordmenn fortsatt skal kunne nyte våre velferdsordninger knyttet til arbeidet vårt, mens utlendingene kun skal ha plikten. Det er utopi. Å gjøre det grepet ville definitivt medføre fatale konsekvenser for norsk eksportindustri, næringsliv og arbeidsplasser. Konsekvensen av det ville vært et Norge i dårligere stand til å opprettholde velferdsnivået. Hjulene ville rett og slett ikke gått rundt. Vi skal ikke si opp EØS-avtalen. Vi skal ikke lage et A-lag og et B-lag i arbeidslivet. Men det betyr ikke at regjeringen er blinde for velferdsstatens bærekraft.

Brochmann-utvalget nevnes i alle disse debattene. Brochmann-utvalget stiller opp gode og viktige dilemmaer når det gjelder framtidens bærekraft for velferdsstaten, som også vi diskuterer og følger opp – ja, vi har begynt i dette budsjettet. Men det interpellanten tar til orde for av løsninger i dag, er slett ikke i Brochmann-utvalgets ånd. Det Brochmann-utvalget peker på i sin rapport, er viktigheten av å stille krav knyttet til stønader og også det å vri noen ytelser over til aktiviteter. Det er det Brochmann-utvalget blir mest sitert på, og det er det som er blitt mest diskutert.

Men det Brochmann-utvalget legger vel så mye vekt på, men som Fremskrittspartiet snakker svært lite om, er nødvendigheten av arbeidsinnvandringen, nødvendigheten av å satse på integrering, på språkopplæring, på å avvikle kontantstøtten, nødvendigheten av å opprettholde et arbeidsliv som er seriøst for alle, motarbeide sosial dumping. Dette er Brochmann-utvalget vel så opptatt av, og dette er områder hvor Fremskrittspartiet har sviktet – og svikter – i sin politikk. Det å ville la utlendinger komme hit og jobbe på andre vilkår enn nordmenn er altså Fremskrittspartiets svar, og det er tydeligvis slik at interpellanten ikke helt har gått bort fra ideen om å rokke ved EØS-avtalen. Jeg vil utfordre ham på om han fortsatt mener at et godt alternativ er å gå ut av EØS-avtalen dersom man ikke får reforhandlet EØS-avtalen, og om dette er innenfor det partiet hans står samlet om og mener.

Jeg mener at denne interpellasjonen nok en gang tydeliggjør forskjellene mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i arbeidslivspolitikken. Vi jobber for et rettferdig arbeidsliv og mot sosial dumping, men Fremskrittspartiet vil systematisere sosial dumping.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:48:25]: La meg først si takk til interpellanten for en interessant og aktuell interpellasjon.

Så har jeg lyst til bare å slå fast at for Høyre er det ikke aktuelt å gå inn for en total reforhandling av EØS-avtalen. Det er ikke Høyres politikk.

Denne diskusjonen er preget av to – hva skal man si – dilemmaer. Det ene er intensjonen og problembeskrivelsen. Jeg tror de fleste i denne sal kan være med på at det er en relevant problembeskrivelse her. Man har et åpent arbeidsmarked. Det er til stor fordel for Norge på mange måter. Samtidig har man også et åpent arbeidsmarked i det øyeblikket det er nedgangstider i Europa, men fortsatt relativt gode tider i Norge, selv om også norsk økonomi står og vakler og sannsynligvis vil komme til å slite mer i årene som kommer. Da kan man være enige om at intensjonen selvfølgelig må være at vi skal ta vare på de gode sidene her. Vi skal ha et arbeidsliv som er anstendig og skikkelig. Vi skal ta inn arbeidsinnvandrere fordi det gagner Norge, men også fordi det er viktig for europeisk solidaritet og for å utjevne inntektsforskjeller i Europa. Det skal selvfølgelig også være sånn at arbeidstakere i Norge, som jobber i Norge, og som oppholder seg i Norge, skal ha like rettigheter, uavhengig av hvor de kommer fra. Det tror jeg heller ikke det er noen uenighet om.

Så er spørsmålet: Hva slags handlingsrom har man i realiteten? Det er der denne diskusjonen blir vanskelig, nettopp fordi vi ved å si A på mange måter har godtatt også B, C, D, E og F. Ved å si at vi er en part i EØS – vi ønsker arbeidsinnvandring fra EØS-området – har vi også godtatt en del begrensninger på det norske politiske handlingsrommet. Det er det også et bredt flertall i det norske storting som har stilt seg bak.

Høyre har også til tider vært litt mer utålmodig enn statsråden i en del saker, bl.a. i den siste omleggingen av retten til dagpenger, selv om jeg er helt enig med statsråden og andre som sier at det er viktig å presisere hva det egentlig innebærer. Det er ikke sånn at man kan komme som arbeidsledig spanjol til Norge, jobbe én dag og så få utbetalt dagpenger. Det er ikke tilfellet. Samtidig innebærer alle disse tingene at man må slåss med EØS – man er nødt til å fremme norske interesser og norske synspunkter i EØS.

Høyre er åpen for at vi skal prøve det på flere forskjellige felt. Vi har bl.a. fremmet en merknad i forbindelse med behandlingen av uførepensjonsmeldingen, hvor vi sier at vi er åpne for en diskusjon om man burde forsøke å indeksregulere trygdeytelser og offentlige ytelser som tas med ut av Norge, på en eller annen måte. Noen ytelser er det i dag forbud mot å ta med ut av Norge. For eksempel gjelder det – hvis jeg ikke husker helt feil – overgangsstønaden. Det kan vi gjerne se på – mer enn gjerne – men det er altså noen begrensninger som vi må være klar over.

Det betyr at vi i denne debatten burde fokusere mer på de områdene vi faktisk kan gjøre noe med, og da har jeg lyst til å nevne fire ting.

Det ene er selvfølgelig den overordnede innvandrings- og integreringspolitikken. Den har mindre å si for EØS-området, men er relevant utenfor. Det er viktig at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, men det er også viktig at vi har en innvandringspolitikk som oppmuntrer gode hoder til å velge Norge. Én ting er at vi tar imot folk som trenger beskyttelse. Det skal vi fortsette å gjøre. Men vi er ikke gode nok til å rekruttere de gode hodene. Det er litt av utfordringen vår.

Den andre diskusjonen dreier seg om ytelsessystemet vårt overordnet sett, altså hele ytelsessystemet vårt. Brochmann-utvalget har jo dokumentert at det i mange tilfeller er sånn at det lønner seg for lite å jobbe, eller at forskjellen mellom det å jobbe og det å ikke jobbe er marginal. Noen kan til og med tape penger teoretisk sett – reelt sett også – på å gå fra trygd til arbeid, eller vinne penger på å gå fra arbeid til trygd.

En annen ting er om kravene utnyttes. For eksempel har man i dag full anledning til å redusere i ytelsene til f.eks. sosialhjelpsmottakere som ikke fyller kravene som stilles, eller som ikke stiller opp på aktivitetstiltak, men undersøkelser viser at det benyttes i veldig liten grad.

Det er også verdt å stille spørsmål ved om kravet til at man skal ta egnet arbeid som arbeidsledig i realiteten praktiseres. Det er et ganske strengt krav som også innebærer at man f.eks. kan kreve at folk flytter på seg, og at de får støtte til det.

Den tredje tingen som er verdt å nevne, er selvfølgelig kampen mot sosial dumping. Det er også en del av denne diskusjonen. For samtidig som vi ønsker å ha arbeidsinnvandrere i Norge, er vi også opptatt av at det ikke skal være sånn at man systematisk underbyr og underbygger norsk lønnsnivå og norsk arbeidsnivå. Nå er det også forskjeller i norsk lønnsnivå, men da snakker man om i det store og hele. Det er en diskusjon som er mye større enn det vi dessverre får plass til i løpet av disse minuttene, eller denne halvannen time.

Karin Andersen (SV) [11:53:56]: Først vil jeg si at friheten til å kunne flytte på seg og søke arbeid, også i dårlige tider, er noe av det aller viktigste vi har. Det har nordmenn benyttet seg av, og det skal vi være glade for at eksisterer, og vi har, som flere har sagt, hatt stor nytte av det.

Nå har vi en eksplosjon i arbeidsledighet i Europa. Det er unge folk, de er velutdannet, og de er mobile. Jeg tror det er helt riktig at vi må ha mye fokus på hvordan dette skal fungere framover. Jeg tror vi kommer til å se ganske store mobilitetsendringer framover på godt og vondt, men jeg tror vi skal holde veldig hardt fast i at disse som nå må flytte på seg, ikke har skapt disse problemene sjøl. Det tror jeg er viktig også å si. Dette er folk som trenger jobb. De har vært ofre for en manglende økonomisk styring og en politikk der man har sendt regningen for festen til vanlige folk, som vanlig. Nå er det mange av dem som må prøve seg i andre land, og det forstår jeg godt at de gjør.

Rett før jul besøkte jeg Robin Hood Huset i Bergen. Det er et senter for vanskeligstilte. Der var det nå et flertall av spanjoler og mennesker fra Øst-Europa stort sett. Dette var ikke folk som hadde hatt jobb før de kom, for å si det sånn. Dette var folk som ikke har krav på noe som helst når de er her, annet enn at de får lov til å være her for å søke jobb, punktum – det er det de har rett til – og akutt helsehjelp. Det er ganske alvorlig, for de hadde altså ikke noe annet sted å henvende seg enn et tiltak for sosialt vanskeligstilte.

Jeg tror ikke jeg spår for sterkt hvis jeg sier at det kan øke noen sosiale konflikter i Norge hvis vi ikke greier å adressere noe av det problemet som oppstår blant vanskeligstilte folk når de skal greie seg her. De har altså ikke noe rett til dagpenger. Jeg ser ikke for meg at noen spanjoler, italienere eller folk fra Hellas som har fast jobb, i dag sier opp den og reiser til Norge for å spekulere i det norske velferdssystemet. Sånn er det altså ikke. Det vi forholder oss til, er nok folk som ikke har noen rettigheter, og som får problemer når de kommer til Norge. Da er det sånn: Skal vi bare se på velferdsytelsene og se at det er noen problemer med det? Ja, det er det. Der har vi Brochmann-utvalget, og vi skal se på hva vi kan gjøre innenfor likebehandlings- og rettferdighetsprinsippet. Det aller viktigste vi kan gjøre, handler om arbeidsmarkedet.

Hvis vi blir kjent i Europa for å ha et arbeidsmarked som er regulert og seriøst, der det ikke nytter å trikse, er vi mye bedre stilt. Kampen mot svart arbeid og sosial dumping er det aller viktigste i denne saken. Der må Fremskrittspartiet revurdere sin politikk, for de er imot de viktigste tiltakene. Dette mener jeg også er lakmustesten på om vi som samfunn og enkeltmennesker forstår at svart arbeid er tyveri fra fellesskapet, og at det er det som kommer til å true velferdsstaten.

Når det gjelder de landene som nå opplever en økonomisk katastrofe, f.eks. Hellas: Problemet der har ikke vært at folk er late og ikke jobber. Problemet har jo vært at man ikke har hatt et system der folk har betalt skatt eller hatt orden på finansene og arbeidslivet sånn at de hadde hatt en bærekraft for velferdssamfunnet og fellesskapet. Hvis Norge ikke passer på nå og sørger for at det norske arbeidslivet er seriøst, risikerer vi å ende opp som Hellas, fordi noen da kanskje – for å si det sånn – har lyst til å spekulere i å utnytte noen av dem som kommer hit, til svart arbeid.

Jeg vil ta til orde for ett tiltak: Vi har noe som heter Servicesenter for utenlandske arbeidstakere. Det er Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og Utlendingsdirektoratet som har etablert flere servicesentre for utenlandske arbeidstakere i Norge. Der kan arbeidsgivere og arbeidstakere få veiledning og rask behandling av søknader. Slike sentre finnes det noen steder, men det mangler flere steder. Det er et sted som folk kan henvende seg til og få seriøs veiledning og ikke bli lurt, slik som noen blir nå, der de på flyplassen i Spania får en lapp i hånden som sier: Gå til Robin Hood Huset i Bergen, så får du kanskje litt mat.

Jeg vil oppfordre statsråden til å se på om ikke dette vil være et av de aller viktigste virkemidlene vi har framover, for å sikre at arbeidsinnvandringen foregår på en ordentlig måte til gagn både for landet og for den enkelte.

Geir Pollestad (Sp) [11:59:18]: Jeg vil også starte med å takke for interpellasjonen. Jeg opplever at interpellasjonen tar opp et viktig tema, men har feil inngang.

Nå mener jeg også at Erikssons innlegg var mer konstruktivt enn det teksten i interpellasjonen ga uttrykk for. Jeg vil også gi ros til statsråden for et veldig ryddig og godt svar.

I starten av denne uken var jeg på en konferanse i Rogaland for næringslivet og politikere. Der opplevde jeg at temaet ikke var velferdsflyktninger, men næringslivets behov for mer arbeidskraft – arbeidskraft som ikke finnes i Norge.

Senterpartiet ønsker å løse dette ved å få økt yrkesdeltakelse i den norske befolkningen, men vi ser også behovet for arbeidsinnvandring for å løse dette. Jeg reagerer når det blir sagt 500 millioner au-pairer, tilgang til norske velferdsordninger, blir brukt begrep som «Europas nye trygdekontor» og «velferdsflyktninger». Det synes jeg vi skal holde oss for gode til.

Så er det interessant at flere i debatten har vært inne på EØS-avtalen. Det er sånn at en sentral del av EØS-avtalen er den frie bevegelsen av arbeidskraft. Da kan en ikke først si det og så si at en er overrasket over at arbeidsledige i Europa nytter den muligheten.

Jeg hadde ingen tanke om å måtte gå tilbake til det politiske ordskiftet på tidlig 1990-tall, men når det blir hevdet at EØS-avtalen har utviklet seg til å bli mer omfattende enn det en trodde, er det det å si at EØS-avtalen har utviklet seg til å bli akkurat så omfattende som det de partiene som var mot avtalen, advarte mot. Det er ikke mulig å gi garantier i EØS- og EU-systemet. Det er domstolen som styrer etter de overordnede prinsippene. Det går heller ikke an, det som jeg får inntrykk av at Fremskrittspartiet er, å være for EØS, men mot alt EØS innebærer.

Jeg må også avlegge representanten Trettebergstuen en visitt. Hun beskrev konsekvensene av å si opp EØS-avtalen, slik som Senterpartiet ønsker å gjøre. Ordene opplevdes for meg som en blåkopi av de truslene som Arbeiderpartiet framsatte i 1994, da de ønsket å tvinge det norske folk inn i EU. Det er heller ikke nå grunn til å tro på de truslene som kommer om konsekvensene av å si opp EØS-avtalen.

På bakgrunn av representanten Erikssons innlegg finner jeg også grunn til å utfordre Fremskrittspartiet på deres holdning til EØS. Jeg har alltid oppfattet det slik at Fremskrittspartiet har stått på for EØS-avtalen. Det er nå interessant å få en avklaring av om det er en bevegelse også i Fremskrittspartiet når det gjelder å se på EØS-avtalen og dens betydning for viktige verdier i det norske velferdssamfunnet.

Senterpartiet ønsker å stå sammen om – og stå opp for – å trygge norske velferdsordninger. Det mener vi at en rød-grønn regjering er den beste garantien for. Vi har gjort mye, og vi skal gjøre mer. Det har andre også nevnt i debatten. Det gjelder spesielt innsatsen mot sosial dumping. Det er ikke bare en innsats for å sikre viktige kvaliteter i det norske arbeidslivet, det er også viktig for å sikre viktige verdier i det norske samfunnet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:03:40]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon.

Det er viktig å skape legitimitet og ha bærekraft i velferdsordningene, og det er viktig å ta debatter som media ofte skaper, eller det som blir diskutert i media, også i denne sal. Jeg er glad for å ha anledning til det.

Det har vært tydelig gjennom debatten, og mange har vært inne på det, at denne utfordringen har mange momenter knyttet til seg. Vi har en dramatisk situasjon i Europa. Aldri før i EUs historie har så få ungdommer vært sysselsatt. I juli 2011 var ungdomsledigheten på 20,7 pst. Det tilsvarer ca. 5 millioner ungdommer. EU kartlegger ungdom som ikke er i arbeid, utdanning eller opplæring, og tallene for denne gruppen er svært høye. I 2010 var det 12,8 pst. av all ungdom mellom 15 og 24 år som var i den gruppen, noe som tilsvarer 7,5 millioner ungdommer. Antallet varierer selvsagt fra land til land, men totalen er dramatisk.

Dette er krise, dette er vanskelig og gir EU store utfordringer. Men det gir også, som interpellanten var inne på, Norge utfordringer. Paradoksalt nok gir det oss også muligheter, sånn som andre for så vidt også har vært inne på. Vi trenger flere hender – det er blitt nevnt f.eks. 200 000 i helse- og omsorgssektoren innen 2050. Vi trenger kompetanse. Teknologibedriftene etterlyser og prøver å få tak i flere ingeniører, bl.a. I forbindelse med NHOs årskonferanse sa Rema 1000 i media at de kom til å ansette 1 000–2 000 i 2012. Stordalen sa at bare han kom til å ansette 500–600 i 2012. Dette er bare noe av det som på en måte er oppsiden. Det går bra, vi trenger flere ansatte, og vi trenger flere ansatte med høy kompetanse.

Det er en mulighet for Norge. Det betyr at den dramatiske og vanskelige situasjonen for EU kan det godt være at Norge kan nyte godt av, fordi – egentlig dessverre, men heldig for Norge isolert sett, når vi bare tenker på oss selv – ungdommer som har utdannelse, som kunne hjulpet landene sine, ute i Europa, kommer til Norge, og så er det vi som nyter godt av det.

Det er også utfordringer. Som interpellanten beskriver, kan du være kort tid i Norge, reise tilbake til hjemlandet og ende opp med en god utbetaling – det er selvsagt et problem. EØS og EU har stor innvirkning på norsk politikk. Og når debatten først er dratt opp, klarer heller ikke jeg å la være å touche inn på den. Jeg vil si til Senterpartiet – og for så vidt SV – om alternativet til SV og Senterpartiet da de hadde kjempet mot EØS: Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen, hadde vi vært i EU. Det hadde blitt resultatet i 1994. Det hadde helt sikkert blitt resultatet etterpå også. Så vi er avhengig av EØS-avtalen. Men Kristelig Folkeparti mener vi også må være opptatt av å bruke handlingsrommet som EØS-avtalen gir oss, og utfordre regelverket. Derfor er jeg også glad for at statsråden er tydelig på at hvis dette blir et mye større problem, må det selvsagt ses på. Jeg vil be statsråden forklare logikken i at du, hvis du har opparbeidet deg de andre rettighetene, kan jobbe et par dager, eller en stund, i Norge og så få lov til å ta hjem rettighetene. Det er klart at vi må diskutere om det eventuelt er mulighet for å kunne tilpasse ut fra kjøpekraft.

Den andre utfordringen som jeg synes er viktig, er de mer lykkesøkende, som kommer til Norge som turister, og som vet at hvis de kan få en jobb i Norge, har de kanskje endelig fått oppfylt en stor drøm. De kommer til Norge uten jobb, og mange av dem som jobber med rusmisbrukere og vanskeligstilte, opplever at det kommer innbyggere fra Europa som trenger mat, trenger hjelp, fordi de ikke har klart å få jobb. Derfor er jeg veldig glad for det Karin Andersen sa om servicesenter for utenlandske arbeidstakere, der Arbeidstilsynet, politi, skattetat og bl.a. UDI jobber sammen for å hjelpe disse menneskene. Jeg tror denne utfordringen, nemlig de menneskene som kommer til Norge for å søke lykken, men som ikke klarer å få jobb – og da er det ikke snakk om noen velferdsordninger – og som blir her uten noen jobb, er vel så stor som den interpellanten tar opp. Jeg er glad for at Karin Andersen løfter dette opp. Det er Oslo, Stavanger og Kirkenes som har disse senterne. Det er flere byer som trenger det for å fange opp de menneskene som faller utenfor.

Trine Skei Grande (V) [12:09:05]: Venstre er et liberalt parti. Det betyr at menneskets behov og menneskets frihet til å bevege seg er en grunnleggende frihet vi er villig til å kjempe for. Vi har også den troen at mobilitet hos mennesker faktisk skaper velferd. Det har historien vist oss. Enhver som prøver å stenge mennesker inne bak landegrenser eller annet, er faktisk ikke med på å skape velferd, mens mobilitet alltid har skapt det. Norge eksporterte 50 pst. av sin befolkning på et tidspunkt da vi var blant Europas fattigste. Det skapte velferd i Norge, det skapte velferd der de kom. Så mobile mennesker har alltid skapt velferd.

Jeg er for lykkesøkende mennesker. Det er mulig Kristelig Folkeparti er litt kritisk til dem, men jeg som liberaler er grunnleggende for lykkesøkende mennesker. Jeg vil at mennesker skal søke lykken. Jeg vil at mennesker skal strekke seg for å få det bedre. Jeg vil at mennesker skal gjøre alt de kan for at livssituasjonen deres skal bli bedre. Det tror jeg skaper bedre samfunn. Derfor er jeg også for lykkesøkende mennesker. Jeg tror de er med på å lage velferd for oss alle. De er med og utvikler samfunnet, det er de som er drivkraften i et samfunn.

I julen fikk jeg, hvis jeg skal være litt personlig, et møte med helsevesenet – som pasient på sykehus. Jeg må si at det hadde blitt en traurig opplevelse hvis det ikke hadde vært for arbeidsinnvandringa. Det hadde vært veldig få sykepleiere på jobb på det sykehuset den julen hvis det ikke hadde vært for EØS-avtalen. Det hadde vært veldig få til å ta den pleie- og omsorgsoppgaven som ble gjort.

Hvis du reiser rundt på sykehjem i Oslo og sier at du er mot arbeidsinnvandring, vil jeg nesten si at du er litt ondskapsfull. Det å være mot arbeidsinnvandring, som er med på å skape så mange gode velferdstjenester i denne byen, er ganske korttenkt. For meg er EØS-avtalen og menneskets mobilitet i Europa med på å gjøre Norge rikere, det øker verdiskapingen i dette landet. Det hadde f.eks. vært veldig vanskelig å drive restaurantnæring i denne byen hvis det ikke hadde vært for alle de unge svenskene som drar hit for å få yrkeserfaring på norske serveringssteder. Det er vanskelig å bli servert av en nordmann i denne byen. Derfor er det faktisk sånn at verdiskapingen i dette landet øker på grunn av EØS-avtalens arbeidsinnvandringsmuligheter. Det er faktisk sånn at velferden i dette landet er bedre på grunn av EØS-avtalens arbeidsinnvandringsmuligheter. Det er faktisk sånn at EØS-avtalen er med på verdiskaping, den er med på å gi bedre velferd, den er med på å gi mange muligheter til ungdommer fra f.eks. Sverige, der ungdomsarbeidsledigheten nå er veldig stor, gi dem en mulighet samtidig som det er et gode for oss. Derfor er det for meg helt uforståelig å formulere setningen som Robert Eriksson formulerte, at det er ikke mulig «å være Europas nye trygdekontor» og samtidig opprettholde den norske velferden. For meg er det å stille ting helt på hodet. Problemet er jo ikke at vi oversvømmes av dem som har såkalt én dags rettigheter. Jeg har aldri møtt noen av den typen. Men det vi ser, er at helsevesenet vårt og norsk næringsliv faktisk er helt avhengig av de rettighetene som er med på å gjøre Norge til et attraktivt sted å jobbe. Norge er faktisk et attraktivt sted å jobbe, og hvis vi ikke klarer å være attraktive i det arbeidsmarkedet, er det ikke sånn at hele verden har lyst til å bo i Norge. Det er ikke sånn at alle syns at de kalde gatene rundt oss akkurat nå er det beste stedet å tilbringe livet sitt. Så vi må ha gode velferdsordninger for å klare å konkurrere om den arbeidskraften som vi faktisk ønsker.

EØS-avtalen er viktig for velferden vår, og den er viktig for europeiske borgeres frihet. Vi vil ikke si opp EØS-avtalen. Vi vil ikke si opp Schengen-avtalen. Vi vil ikke si opp de internasjonale avtalene som gjør at vi har sikkerhet også som norske borgere når vi jobber rundt omkring i andre europeiske land, for dette er gjensidige avtaler, og det er gjensidige avtaler som er grunnleggende for velferden vår.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:14:07]: Takk til interpellanten for å ha teke debatten inn i denne salen i staden for at han går føre seg på utsida.

Det eg har lyst til å seia noko om, er: Har vi ei informasjonsutfordring, eller har vi ei kommunikasjonsutfordring? For det er klart at det kling jo litt spesielt når ein seier at éin dag med arbeid her i landet utløyser ufatteleg med midlar, i alle fall viss ein bur i eit land der det ikkje kostar så mykje å leva som det gjer her i landet.

I Noreg har vi låg arbeidsløyse, noko som vi skal vera svært glade for. Men dette gjer også sitt til at vi faktisk er attraktive for menneske i resten av Europa, spesielt i Sør-Europa, som no er i ein vanskeleg situasjon. Samtidig tilfører mange av desse god kompetanse som Noreg treng, det er bra. Slik skal det faktisk framleis vera.

Vi kunne den 5. januar i år lesa ein artikkel i Dagsavisen om unge arbeidsledige menneske frå EU-land som kjem til Noreg i håp om å kunna få jobb. Nokre av dei hadde familie i heimlandet, andre var unge og einslege, men felles for dei alle var at dei søkte lykka her for å kunna få seg arbeid, fordi deira eige heimland er ramma av økonomisk krise. Resultatet blei arbeidsledige europearar utan bustad, mat eller inntekt som blir avhengige av frivillige organisasjonar.

Vi er altfor opptekne av å skryta av at Noreg er eitt av verdas beste land å bu i, men vi gløymer at det gjeld for dei som allereie er etablerte med jobb, og som har ei inntekt som ein kan klara seg på. Ryktet om at Noreg er eit godt land å koma til, der det er lett å få seg jobb, der jobben er godt betalt, og der det er velferdsgode ein opparbeider seg frå første dag, er sjølvsagt forlokkande. Det desse rykta ikkje seier noko om, er at det blir stilt krav til dei som skal ta arbeid her, bl.a. at det er heilt nødvendig med språkkunnskapar sjølv om ein har god utdanning, og at det er formalkrav gjennom eigne søkjarprosessar, med jobbintervju og krav til kvalifikasjonar, attestar og referansar. Det er faktisk ikkje alle som er klar over dette når dei kjem hit i håp om å få seg ein jobb.

Noreg er avhengig av å få kvalifisert arbeidskraft frå utlandet til ulike sektorar. Det skal vi vera takknemlege for. Utfordringa ligg i at vi ikkje er flinke nok til å gjera oss attraktive for å tiltrekkja oss arbeidstakarar med den kompetansen vi treng. I staden er vi interessante fordi vi har velferdsgode som er lette å opparbeida og å eksportera, noko som isolert sett gir betre økonomi enn det mange ville hatt med ei månadsinntekt i sitt eige heimland.

Når vi ønskjer å selja Noreg som ei merkevare til utlandet, må vi også visa at vi er eit land som set krav til våre arbeidstakarar for at dei kan oppnå velferdsrettar.

På NRK den 9. januar fekk vi høyra om Gonzalo Marina, som var arbeidsledig i Spania. Han reiste til Noreg for å søkja arbeidslykka. Dessverre var han ikkje i jobb då han kom hit, noko som medførte at han ikkje hadde rett på noko som helst. Har vi på ein eller annan måte lurt Gonzalo? I så fall er det dette ein må gjera noko med, og det ganske så snart, for mange står og bankar på dørene våre. Mange av dei har faktisk ikkje jobb og kanskje heller ikkje kompetanse, men hadde dei fått god informasjon på førehand, hadde vi kanskje gjort nytte av dei på ein god, høveleg og skapleg måte.

Når ein har sett dette innslaget om Gonzalo, er det på ein måte slik at ein på ein skapleg måte heller ville ha tilbydd denne mannen først og fremst arbeid, men også tak over hovudet i ein arbeidssøkjarprosess – dette fordi han verkar oppriktig engasjert og klar for eit arbeidsliv i Noreg. Han hadde brukt opp alle sparepengane sine og var overlaten til seg sjølv på gata.

Sjølvsagt kan dette skapa presedens, men når ein veit at nokon bevisst utfordrar lovverket og til dels utnyttar det, burde ein heller gitt denne mannen ein jobb, for vi treng hans kompetanse og utdanning, og i ettertid dei velferdsgode som han ville ha opparbeidd seg, på lik linje med alle oss andre.

Interpellanten stiller spørsmål om ein vidare vil få eit større press på dei ulike velferdsordningane våre, og kva vi skal gjera med det. Først og fremst må vi få eit svar på om ein vil gjera noko, eller om ein vil la det vera.

I og med at vi har låg arbeidsløyse, treng vi på ulike område dei neste åra mange tilsette. Vi må erkjenna at vi innanfor enkelte sektorar ikkje har nok arbeidstakarar, og vi må ta imot dei frå andre land som har den rette kompetansen. Då skal vi sjølvsagt ta imot desse på ein god måte, og dei skal på lik linje med oss andre ha dei same rettane innanfor våre ulike trygdeordningar. Men vi treng då å marknadsføra oss på ein god måte, for kva inneber det å søkja arbeid i Noreg? Det er det som er spørsmålet.

Robert Eriksson (FrP) [12:19:03]: La meg først få takke for mange gode innlegg og interessante innspill og også for interessant meningsbryting.

La meg vie representanten Trettebergstuen litt oppmerksomhet. I sitt innlegg tok hun frem det gamle slagordet til Arbeiderpartiet: «Gjør din plikt og krev din rett». Jeg er helt enig med representanten Trettebergstuen i at det er et meget godt slagord, og jeg mener at vi fortsatt skal bygge samfunnet etter den holdning. Men når representanten Trettebergstuen begynner sitt innlegg med å påstå at Fremskrittspartiet ønsker et A-lag og et B-lag i arbeidslivet, presenterer hun i sitt innlegg feil på feil på feil. Hun kan tydeligvis ikke ha hørt hva jeg har sagt i mitt hovedinnlegg. Det minner meg litt om en gammel – han er vel over 60 år, så han er vel «litt gammel», jeg kan vel ikke kalle ham gammel – trønderrockeartist som i alle fall har holdt på lenge, Terje Tysland. Representanten Trettebergstuens innlegg minner meg litt om en av hans viser, «Samme Gamle Leksa» – man tar frem de samme, gamle innleggene og presenterer dem på nytt, uten at man hører hva som egentlig blir sagt.

Noe av det jeg sa i mitt innlegg, var: Vi ønsker ikke å ikke gi folk som kommer fra EØS, dagpenger. Det jeg sa, var at om du kommer fra Polen, eller om du kommer fra Bulgaria, Spania, Italia eller hvor det måtte være, og du bor i Volda og blir arbeidsledig, skal du ha de samme ytelsene som Nilsen som kommer fra Volda. Det var jeg ganske tydelig på. Men hvis du tar med deg dagpengene ut av landet, stiller jeg spørsmålet om det kan være fornuftig å få til forhandlinger som tilsier at de skal reguleres til det kostnadsnivået som er der du tar dem med, slik at det ikke blir så lukrativt å ta ut trygdeytelsene. Det er noe helt annet. Når representanten Trettebergstuen sier at Fremskrittspartiet ikke i det hele tatt er interessert i å gjøre noe med de andre sidene av det som Brochmann-utvalget tar opp, nemlig integrering, språkopplæring og sosial dumping, vil jeg si at det er vel ikke noe parti i denne salen som har stått mer på denne talerstolen og snakket om integrering, fremmet forslag om integrering og vært opptatt av språkopplæring, enn Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som ble ledet av Jonas Gahr Støre, kommer Fremskrittspartiet langt i møte på veldig mange av våre gamle forslag.

Når det gjelder sosial dumping, har Fremskrittspartiet vært opptatt av det. Vi er opptatt av at vi skal begrense svart arbeid, at vi stenger portene for det, samtidig som vi begrenser sosial dumping. Derfor har vi også et annet representantforslag som er til behandling i komiteen, og som vi kommer tilbake til, med hensyn til å innføre en nasjonal minstelønn, som kan være et tiltak.

Jeg vil bare helt avslutningsvis utfordre statsråden på når vi kan forvente videre oppfølging. Statsråden sa at det er komplisert, det kan ta tid, men vi må være raske. På folkemunne var det det jeg kaller et typisk politikersvar, så hvis statsråden kunne være litt mer konkret, hadde jeg satt pris på det.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:22:16]: Dette er en veldig viktig debatt. Jeg gjentar hva jeg sa: Det er komplisert. Vi må gjøre tingene ordentlig, men vi skal komme raskt tilbake. Så kan man karakterisere det som et politikersvar. Vi er jo alle i samme båt her, tror jeg.

Så mener jeg at denne debatten langt på vei kan oppsummeres dit hen at det er bred enighet – opplever jeg – om at EØS-avtalen er et viktig redskap for å sikre oss, Norge, den arbeidskraften vi trenger og kommer til å trenge. Ikke minst er EØS-avtalen et veldig viktig redskap for å sørge for å trygge norske arbeidsplasser. Det er veldig viktig. Den biten av det synes jeg Fremskrittspartiet overser. Det hjelper på en måte ikke at vi får orden på velferdsordningene våre, hvis vi bare får enda flere folk som trenger dem, også blant norske borgere.

For meg er det altså ikke – og jeg er glad for å høre at veldig mange i denne salen har gitt uttrykk for det – et alternativ å gå inn og reforhandle EØS-avtalen på EØS-avtalens helt grunnleggende punkter.

Så er jeg helt enig med dem som sier at vi selvfølgelig skal utfordre EØS-avtalen på en del punkter. Vi gjør det, og vi kommer til å fortsette å gjøre det. Når det gjelder dagpengeordningen, er det en av de helt grunnleggende reglene for den frie arbeidsflyten, og etter en gjennomgående vurdering kom regjeringen til at der var det en tapersak, for å si det rett ut, å konfrontere EØS. Og tapersaker er bare dumt å ta opp, for det ødelegger en «standing» i forhold til de andre sakene man skal ta opp. I tillegg mener jeg grunnleggende sett at folk som ikke misbruker ordningen, skal ha samme rettigheter som andre har. Men det er misbruket vi nå skal følge med på, og det kan jeg garantere denne sal at vi skal gjøre.

Det er to store utfordringer knyttet til denne diskusjonen. Den ene er innretningen på de norske velferdsordningene. Der har vi satt ned Brochman-utvalget. Vi skal komme tilbake til det, men jeg tror ikke vi skal komme tilbake med én stor pakke. Men dette må ligge til grunn for hele utformingen når det gjelder velferdspolitikken vår – vi må tenke på hvordan vi skal ha et bærekraftig velferdssystem.

Den andre store utfordringen vi har, er sosial dumping, at arbeidsinnvandringen kan undergrave hele vårt velferdssystem. Det er veldig mange ulike måter det kan skje på, men der må jeg bare si at jeg savner opposisjonens engasjement. Alle her står og sier – og jeg vet hva dere ville ha svart hvis dere hadde hatt mulighet til å si noe igjen – at de er mot sosial dumping, men når det kommer til de viktige tingene for å motarbeide sosial dumping, savner jeg den støtten i denne salen. Solidaransvar og allmenngjøring er det Fafo sier er de viktige tingene for å få bukt med sosial dumping.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.