Henning Warloe (H) [10:03:05]: Forskningsdebatten kan nok tilsynelatende dreie seg om bare tall, kronebeløp og prosenter. Men den forskningspolitiske debatten må også dreie seg om hvilke grep vi kan ta for å løfte norsk forskning, hvilke strategier og tiltak vi kan utforme politisk for å løse utfordringer og utnytte muligheter, slik at den samfunnsmessige avkastningen av forskningsinnsatsen blir størst mulig. Samtidig må vi tenke smart og langsiktig, satse på områder der vi har særlige fortrinn, sørge for å posisjonere Norge i det internasjonale forskningssamarbeidet, gjøre det attraktivt for unge talenter å satse på en forskerkarriere og sikre norske forskere tilgang til infrastruktur av høy kvalitet. Det er viktig å ta vare på ordninger som belønner våre fremste forskningsmiljøer, men også å sikre tilstrekkelig med midler til fri, nysgjerrighetsdrevet forskning. Det er nemlig ingen gitt å vite hva fremtidens vitenskapelige gjennombrudd kan gi oss av nye teknologier, produkter, bedrifter og bransjer.

Høyre vil også i 2012 reise interpellasjoner og fremme representantforslag her i Stortinget om disse og andre temaer innenfor forskningspolitikken. Så får vi først og fremst ta talldebatten når vi behandler budsjettene.

Dagens interpellasjon er delvis et unntak. Min interpellasjon dreier seg om hvor stor den private forskningsinnsatsen er, og – viktigere – hvor stor den bør være i Norge, og hvordan vi skal komme dit. At næringslivet investerer i forskning og kunnskapsutvikling, er viktig av minst fire grunner:

• Den samlede norske forskningsinnsatsen skal gi samfunnet det mangfold av ny kunnskap som trengs for å kunne løse utfordringer i alle deler av samfunnet, og således trygge morgendagens verdiskapning og velferd. Det er åpenbart slik at forskning i bedriftene er nødvendig for å klare dette.

• Det er også naturlig at samfunnets samlede forskningsinnsats må være et spleiselag, der den offentlige finansieringen først og fremst skal sikre grunnforskning, infrastruktur og forskning der den samfunnsmessige avkastningen er høy. Den private finansieringen vil naturlig nok kanaliseres til mer næringsrettet forskning der det først og fremst kan skapes bedriftsøkonomisk avkastning.

• Så vet vi at norske bedrifter har et høyt kostnadsnivå sammenlignet med de fleste konkurrenter i andre land. Det er først og fremst høyere kvalitet og mer innovative produkter som kan tåle denne kostnadsulempen. Satsing på forskning og utvikling i næringslivet bidrar sterkt til dette og styrker dermed bedriftenes konkurransekraft.

• Til slutt er det slik at bedrifter og land som skal gjøre det bra i fremtiden, må ha høy innovasjonsevne, altså endringsvilje og muligheter til å utvikle og/eller ta i bruk ny teknologi og nye løsninger. Satsing på forskning i bedriftene styrker næringslivets og dermed hele landets innovasjonsevne.

De fleste utviklede land har fastsatt mål for hvor stor deres forskningsinnsats bør være. Målene varierer stort sett mellom 2,5 og 5 pst. av BNP. Norge har lagt seg på anbefalingen fra EU om at den samlede forskningsinnsatsen bør utgjøre 3 pst. av BNP. Dette kan oppfattes som en målestokk på hvor mye av dagens verdiskapning som bør legges til side og investeres i ny kunnskap for å sikre morgendagens verdiskapning. Videre er det fastsatt at det offentliges andel skal utgjøre 1 pst. og næringslivets andel 2 pst. av BNP.

Sammenlignet med de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, kommer Norge godt ut når det gjelder den offentlige forskningsinnsatsen, som nå er like under målet om 1 pst. av BNP. Den private forskningsinnsatsen derimot utgjør kun ca. 0,7 pst. av BNP, selv om det de siste 15 årene har vært en relativt sterk vekst. Den private forskningsinnsatsen må altså nesten tredobles for å nå målsettingen som regjeringen har fastsatt, i tillegg til å ha en økning som holder tritt med forventet BNP-vekst i fremtiden. Det er ikke vanskelig å se at dette vil kreve mye ny politikk, sterkere virkemidler og sikkert også mer sjenerøse incentivordninger enn det vi har i dag.

Likevel er det slik at når Høyre og undertegnede ved flere anledninger har utfordret forskningsministeren på dette temaet, har svarene vært unnvikende.

Ifølge Soria Moria I og II ligger målet om 3 pst. til forskning fast, selv om tidsangivelsen for når målet skulle nås, ble strøket i Soria Moria II-erklæringen. Forskningsministeren har ikke villet svare på om regjeringen har en plan for å nå dette målet, utover å vise til dagens virkemidler. Men i en replikkveksling i debatten om årets budsjett innrømmet hun at den svake forskningsinnsatsen i næringslivet var hennes store bekymring. Jeg vil anta at næringsministeren også deler denne bekymringen, ettersom det later til å være enighet om viktigheten av å satse på et mer kunnskapsbasert næringsliv i fremtiden. Jeg vil også tro at regjeringens forskningsutvalg har drøftet dette temaet, og at næringsministeren derfor har vurdert hvordan de eksisterende virkemidlene, som i stor grad ligger i hans departement, kunne vært styrket.

Selv om næringslivets økte forskningsinnsats primært må komme fra bedriftene og finansieres av næringslivet, er det slik at noen av tiltakene vil innebære økte offentlige budsjettposter, f.eks. dersom SkatteFUNN skal utvides og styrkes eller andre skatteincentiver etableres. En sterk vekst i næringslivets forskningsinnsats må følges opp med økte rammer i de ordningene der det offentlige bidrar, som f.eks. ordningen Brukerstyrt innovasjonsarena. Jeg vil derfor understreke at jeg tror de offentlige forskningsbudsjettene må økes utover 1 pst. av BNP dersom en slik sterk vekst i privat sektor skal kunne realiseres, slik at 3 pst.-målet totalt sett nås. Trøsten får da være at veksten i næringslivets forskningsinnsats ikke behøver å bli fullt så stor som dagens tall tilsier, med mindre vi da ikke gjør som våre nordiske naboland og justerer opp målet til 4 pst. av BNP. Men først og fremst må det altså klarlegges om regjeringen har planer for å nå målet den selv har fastsatt. Det er naturligvis en kompliserende faktor at det ikke finnes noe fastsatt tidspunkt for når målet skal nås, etter at regjeringen fjernet dette da gjeldende forskningsmelding ble vedtatt i 2009. Jeg ser derfor frem til næringsministerens svar.

Spørsmålene mine er altså, oppsummert: Fastholder regjeringen målet om at det skal investeres 3 pst. av BNP i forskning? Skal næringslivets andel fortsatt være 2 pst.? Når tror næringsministeren dette målet kan nås? Hvilken strategi vil næringsministeren anbefale at regjeringen i så fall velger?

Dag Terje Andersen hadde her inntatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [10:10:21]: Problemstillingen representanten Warloe reiser, er viktig og interessant, men også mer sammensatt enn det framstilles i interpellasjonen.

Forskning gir opphav til nye ideer, organisasjonsformer og teknologiske løsninger som kan bidra til økt innovasjon i næringslivet og offentlig sektor. Forskning er også et redskap for å gjøre ideer om til innovative løsninger. Den forskningsinnsatsen som legges ned i foretak og ved universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter, bidrar til at dagens og morgendagens virksomheter står bedre rustet for framtiden.

Ifølge foreløpige tall publisert av Statistisk sentralbyrå 28. oktober 2011 brukte næringslivet 18,5 mrd. kr på egenutført forskning og utvikling i 2010. Året før brukte næringslivet 18,2 mrd. kr på egenutført FoU og kjøpte FoU-tjenester for 5,6 mrd. kr i tillegg til egenutført FoU-innsats. Vi har dessverre ikke tall for innkjøpt FoU for 2010 ennå fordi SSB ikke har planlagt publisering av endelig og fullstendig FoU-statistikk for 2010 før i slutten av februar 2012.

Det var videre en klar vekst i næringslivets FoU-innsats fra 2005 til 2008, men deretter har veksten stoppet opp. Basert på den foreløpige publiseringen fra SSB gikk næringslivets investeringer i egenutført FoU som andel av bruttonasjonalprodukt ned fra 0,78 i 2009 til 0,74 i 2010. Dette er om lag samme nivå som i 2007 og i 2008. Antallet foretak som rapporterer om å ha egen forskningsaktivitet, er om lag uendret. Det er først og fremst aktiviteten i det gjennomsnittlige foretaket som er noe redusert.

Det er grunn til å tro at denne oppbremsingen har bakgrunn i usikkerheten når det gjelder både finansiering og markedsutsikter, som har fulgt finansuroen de siste årene. Den internasjonale økonomiske krisen har trolig fått merkbare konsekvenser også for norsk næringsliv. En av konsekvensene ser ut til å være at norske bedrifter ser seg nødt til å utsette eller nedskalere investeringene i langsiktig kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon.

Fra innovasjonsundersøkelsen for 2008–2010 som SSB nettopp la fram, vet vi at økonomiske faktorer ser ut til å ha særlig betydning for foretakenes innovasjonsaktiviteter. Både blant innovatører og blant ikke-innovatører har det vært en økning i andelen foretak som rapporterer at en eller flere hemmende faktorer har vært svært viktig, eller nokså viktig, for å hindre eller begrense deres innovasjonsaktivitet. For høye innovasjonskostnader, mangel på finansiering innenfor foretaket eller konsernet og mangel på finansiering fra kilder utenfor foretaket er mest rapportert.

Finansieringsbidraget fra det offentlige til næringslivet har imidlertid aldri vært så høyt som i år. Bevilgningene til Forskningsrådet over Nærings- og handelsdepartementets budsjett er økt fra 896 mill. kr i 2005 til 1 360 mill. kr i 2012. Den næringsrettede støtten til FoU over NHDs budsjett, som også omfatter FoU-kontrakter i Innovasjon Norge og romforskning, var om lag 1 370 mill. kr i 2005 og er økt til om lag 2 200 mill. kr i 2012. Det har med andre ord vært en betydelig økning fra denne regjeringen når det gjelder investeringer i forskning i og for næringslivet. Aktuelle virkemidler og hensiktsmessige tiltak som samspiller med disse, ligger også i andre departementer. Jeg vil i den forbindelse vise til forsknings- og høyere utdanningsministerens svar på interpellasjon fra representanten Warloe 17. november 2011.

Økningen fra 2011 i bevilgningen over NHDs budsjett til Norges forskningsråds programmer er rettet mot en styrking av forskning innen bio- og nanoteknologi og kommersialisering av forskningsresultater. Årets tildeling til BIA-programmet muliggjør en utlysning på 450 mill. kr for en fireårsperiode. Det er en betydelig utlysning. Bevilget beløp totalt i BIA siden oppstarten i 2006 er 2,3 mrd. kr. Samlet investerte midler i BIA-prosjektene – når næringslivets eget bidrag medregnes – utgjør om lag 6,5 mrd. kr.

Regjeringen opprettholder videre i 2012 en høy aktivitet under ordningen med FoU-kontrakter som ligger under Innovasjon Norge. For 2012 vil det i denne ordningen bl.a. legges stor vekt på prosjekter innen næring der Norge har et naturlig fortrinn, og på prosjekter som bidrar til internasjonalisering av norske bedrifter.

Representant Warloe nevner også SkatteFUNN, som ligger under finansministerens portefølje, i sin interpellasjon. SkatteFUNN ble innført for små og mellomstore foretak fra 1. januar 2012, og for alle foretak fra 1. januar 2003. Antallet foretak som bruker SkatteFUNN, er redusert hvert år siden 2004. Samtidig har det vært vekst i gjennomsnittlig støttebeløp per foretak.

Regjeringen har styrket SkatteFUNN gjennom de siste årene. Fra skatteåret 2009 ble bl.a. takene for årlige prosjektkostnader for egenutført FoU hevet fra 4 mill. kr til 5,5 mill. kr og fra 8 mill. kr til 11 mill. kr for innkjøpt FoU. Videre oppdaterte regjeringen regelverket med virkning fra 1. januar 2011, bl.a. ble en ny definisjon av eksperimentell utvikling inkludert. SkatteFUNN-ordningen er dermed nå relevant for foretak som utvikler teknologier hvor det kreves investeringer til demo- eller pilotanlegg. Totalt skattefradrag gikk noe ned i perioden 2005–2008, men økte igjen i 2009. I 2010 og 2011 forventes en relativt flat utvikling. Skatteutgiftene for 2012 er anslått til om lag 1 300 mill. kr. Den langsiktige målsettingen om at den samlede forskningsinnsatsen skal utgjøre 3 pst. av BNP, ligger fast, fordelt på offentlig og privat sektor. Dette er den samme langsiktige målsettingen som EU har, og avspeiler om lag både nivå og fordeling mellom næringsliv og offentlig sektor i USA. Men regjeringen har også understreket behovet for å vri oppmerksomheten i forskningspolitikken fra et slikt mål for ressursinnsats og over til resultatene av innsatsen. Utviklingen av ressursene som brukes på forskningsområdet, er ikke i seg selv en god indikator for utvikling i kvalitet og resultater.

Verken Soria Morias 3 pst.-mål eller OECD-gjennomsnittet er et sluttmål i seg selv, men bare ett av flere mål for en utviklingsbane som skal bidra til at vi som nasjon står tilstrekkelig rustet for morgendagens utfordringer. Samfunnets evne til overføring og bruk av forskningsbasert kunnskap er det sentrale. Avstanden til 3 pst.-målet preget i en del år den forskningspolitiske debatten i Norge. Det må ikke overskygge hva vi faktisk har oppnådd på området. Regjeringens høye ambisjonsnivå for de offentlige bevilgningene og de samlede forskningsinvesteringene står fast. En god nærings- og forskningspolitikk er ikke avhengig av om måltallet nås i 2012, men at vi bidrar til at landets samlede ressurser utnyttes til det beste for den framtidige verdiskapingen.

Vårt endelige mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiene i verden. Det er et ambisiøst mål. Vår evne til å skape verdier i framtiden vil helt sikkert i enda større grad enn i dag være avhengig av vår evne til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Dette krever at det norske samfunnet kan utnytte forskningsresultater som er utviklet internasjonalt, og at vi selv er i forskningsfronten der vi har muligheter til det. Så vel nødvendig omstilling og videreutvikling av nåværende næringsliv som etablering av nye virksomheter vil i årene framover i enda større grad være kunnskapsbasert. Skal vi evne å møte framtidig konkurranse, vil det være helt nødvendig å styrke kunnskapsbasen i det eksisterende næringsliv så vel som i de offentlige kunnskapsleverandørene.

Men det er også et blandet bilde vi har av utviklingen, der lave forskningsinvesteringer i næringslivet går sammen med at Norge har et høyt innslag av forskerårsverk og forskningspersonell. Av de ressursene som anvendes til FoU, vil trolig antallet personer som er involvert, fortelle mest om økonomiens evne til å bygge opp og spre ny kunnskap. Slikt antall forskerårsverk blir definert av OECD, og der kommer foretak i Norge ut som de åttende mest årsverksintensive blant OECD-landene.

Det forteller oss også noe annet om forskningsambisjonen. Det er om lag 64 000 arbeidstakere innenfor det vi kaller forskerpersonell, hvorav mer enn 23 000 i næringslivet. I 2010 kom det om lag 10 000 nye høyere gradskandidater fra universiteter og høyskoler og om lag 1 000 ph.d.-kandidater i tillegg. Det betyr at selv om alle de nyutdannede gikk inn i forskning, vil det ta fire–fem år eller mer før en dobling av forskerpersonellet finner sted. Selvfølgelig er dette en for enkel sammenlikning, men den formidler at det ikke er fornuftig å stille seg i en situasjon der hoveddelen av de nyutdannede går inn i ren forskning. Ikke bare er det umulig å se for seg hvilke virkemidler vi skulle bruke, men det vil føre til at næringsliv og forvaltning i samme periode ikke får tilgang til kvalifiserte og nyutdannede kandidater. Utvikling av et mer kunnskapsbasert næringsliv innebærer økt satsing på forskning, men økt forskningsaktivitet må være en langsiktig prosess.

Næringslivets FoU-innsats vil avhenge av de generelle rammebetingelsene, av tilgangen til forskningsressurser og kunnskap og av egen finansiering og utløsende finansiering fra det offentlige. Når dette er på plass, er det næringslivets eget ansvar å gjennomføre forskning og utvikling for framtidig konkurransedyktighet. Gjennom noen år har det vært uroen i finansmarkedene som har lagt en demper på aktiviteten i næringslivet. Det viser hvor viktig regjeringens bidrag i finansmarkedene har vært, og at det er begrenset hva vi kan oppnå gjennom selektive tiltak.

For at ny kunnskap skal føre til innovasjon i privat eller offentlig sektor, må den tas i bruk. Virksomheters samspill med forskningsmiljøer er viktig. Dette skjer direkte gjennom kommersialisering av forskningsresultater og indirekte gjennom næringslivets rekruttering av kandidater og forskere, oppdragsforskning, kunnskapsformidling og kompetanseutvikling. Universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter er dessuten viktige utvekslingshavner for kunnskap og teknologi utviklet i ulike land gjennom deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid.

Henning Warloe (H) [10:20:47]: Det er riktig at jeg har tatt opp dette temaet, som også statsråden nevnte, i tidligere interpellasjon, og det har vært tatt opp i ulike sammenhenger. Men det er vanskelig å få noe svar på det vi spør om, og det var det dessverre også i innlegget fra næringsministeren.

Jeg er klar over at målsettingen fortsatt er at Norge skal være et av de mest innovative landene i verden. Jeg valgte ikke å bruke det mot regjeringen i mitt første innlegg, for jeg er enig med statsråden i at det er en veldig ambisiøs målsetting. Det er kanskje et understatement, som det heter, spesielt når vi vet at Norge ligger dårligst an i Norden. Vi er på bunnen når det gjelder satsing på forskning og utvikling, vi ligger under gjennomsnittet i Europa for innovasjon, vi er også dårligst i Norden på kommersialisering av forskningsresultatene – her i Stortinget ble det like før jul behandlet et eget forslag fra Høyre om styrket kommersialisering av forskning. Vi er også, viser indikatorer fra Forskningsrådet som kom i fjor høst, dårligst på samarbeid og kontakt mellom akademia – universiteter og høyskoler – og næringsliv. Der skiller altså Norge seg ut i negativ retning i forhold til de andre nordiske landene, som det er enkelt å sammenligne oss med, egentlig.

Når det gjelder alle disse forholdene og faktorene, ligger vi altså dårligst an i Norden. Det som er litt trist, er at de andre nordiske landene ikke bare er bedre enn oss i Norden, de ligger også på topp blant de europeiske landene. Der ligger Sverige på topp, der ligger Finland på topp, der ligger Danmark på topp. Vi har altså noe å strekke oss etter.

Det er derfor vi nå utfordrer næringsministeren, og tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister: Hva tenker regjeringen om dette? Én ting er jo å ramse opp hva man gjør, men det er åpenbart ikke slik at politikken fungerer tilfredsstillende når vi altså scorer så vidt dårlig. Så jeg får gjenta mine spørsmål: Fastholder regjeringen målet om at det skal investeres 3 pst. av BNP i forskning? Skal næringslivets andel fortsatt være 2 pst.? Når tror statsråden at målet kan nås? NHO har laget en plan som viser at målet kan nås i 2030, men det krever også stor innsats. Hvilken strategi vil næringsministeren anbefale at regjeringen i så tilfelle velger?

Statsråd Trond Giske [10:23:49]: Som jeg sa i mitt forrige innlegg, står 3 pst.-målet fast. Det er et faktum at den norske forskningsinnsatsen aldri har økt så sterkt som den har gjort under den rød-grønne regjeringen. Det er faktisk slik at prosentvis så har forskningsbudsjettene økt like mye som kulturbudsjettene, som jeg kjenner godt, og som jeg vet at representanten Warloe også kjenner godt. Vi har snakket mye om et kulturløft. Det er få som har snakket om et forskningsløft, men realiteten er at den prosentvise økningen har vært til dels større over disse årene – omtrent den samme som kulturøkningen, men i milliarder mye mer fordi utgangspunktet selvsagt var mye større budsjetter.

Så er det også riktig at vi ligger litt lavere i det private næringsliv. Nå er det jo ikke noen ulempe at vi har et veldig høyt BNP, og at dermed en stor forskningsinnsats likevel ikke utgjør så mye prosentvis av BNP som det gjør i mange andre land. Blant annet skyldes jo det veldig store oljeinntekter, som gjør at vi får mye igjen for pengene. De milliardene vi bruker til forskning f.eks. i olje- og gassektoren, er store investeringer, men prosentvis av den bruttoomsetningen de genererer, utgjør de ikke så mye som i andre industrier. Det skal vi være glade for, for det gir enorme inntekter til landet vårt.

Samtidig beskriver representanten Warloe et riktig bilde av at verdensøkonomien blir mer kunnskapsbasert, og at det å være en innovativ nasjon krever en kontinuerlig innsats for å forbedre kunnskapen, produksjonsprosessene og produktene.

Jeg mener at vi har blitt bedre i løpet av de siste årene i det å kommersialisere forskningsresultater. Jeg synes universitetene og forskningsinstitusjonene våre gjør en stadig bedre jobb med å bidra til knoppskyting, til bedriftssatsing, til patentering, til næringsutvikling. Vi må ha gode forskningsmiljøer ved universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter, men vi må også ha denne broen inn i næringslivet, som representanten også er opptatt av.

Det er også et viktig mål å øke kvaliteten i norsk forskning, for det er ikke bare antall kroner eller antall hoder – som det jo gjerne er lett å måle – som er avgjørende, det er også at kvaliteten i forskningen er av internasjonal verdi, at den faktisk bidrar til å utvikle kunnskap som er unik, som er etterspurt, og som også er nyttig for norsk næringsutvikling.

Så er det et viktig mål at de norske forskningsmiljøene og kunnskapsbedriftene har et tett internasjonalt forskningssamarbeid, bl.a. gjennom bred deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Vi må innse at det aller meste av ny kunnskap kommer til å bli utviklet i andre land enn Norge, og det at våre miljøer kan ta dem i bruk raskt og effektivt, er av stor betydning også for norsk næringsliv.

Ingrid Heggø (A) [10:27:25]: Det er eit veldig viktig tema interpellanten her tek opp. For å skapa grunnlag for framtidig verdiskaping og velferd er det avgjerande viktig at bedriftene våre tek i bruk ny kunnskap og satsar på næringsretta forsking. Dette er vi nok einige om, alle saman. Vi kan nok òg vera einige om at vi ikkje har nådd målet vi har sett oss om 3 pst. av BNP til forsking i næringslivet.

Eit kunnskapssamfunn basert på kunnskapsintensive, råvarebaserte næringar med relativt låg grad av patentering kjem dårleg ut på dei vanlege internasjonale indikatorane. Sjølv forskingsintensive bedrifter som Statoil kjem dårleg ut, fordi petroleumsnæringa er definert som lågteknologisk. Indikatorane fangar også i mindre grad opp effektane av innovasjon i offentleg sektor.

Men sjølv om det både bør og kan forskast meir frå næringslivet si side, er det ikkje sånn at 3 pst.-målet er eit mål i seg sjølv. Regjeringa har sett seg djerve mål om at vi skal verta ein av dei leiande, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiane i verda. For å nå dette målet vert det satsa på ein aktiv næringspolitikk. Ei målretta satsing, spesielt på områda marin og maritim sektor, miljø, energi og reiseliv, er det motsette av ein næringsnøytral politikk. Den offentlege FoU-støtta til bedrifter i næringslivet er betydeleg styrkt gjennom dei siste ti åra og ligg no på eit relativt høgt nivå samanlikna med andre land. Forskingsrådet si støtte til næringslivet auka med meir enn 300 mill. kr i perioden 2006–2010. I 2010 vart om lag 2,3 mrd. kr kanaliserte som offentleg støtte til FoU i næringslivet gjennom Forskingsrådet og SkatteFUNN, som også representanten var inne på. Det utgjorde om lag 10 pst. av den offentlege støtta til FoU.

Min påstand er at vi også i denne debatten vil oppleva at representantane frå Høgre svartmålar situasjonen vi har i Noreg, spesielt når det gjeld norsk næringsliv. Verken forskingsinnsatsen eller innovasjonsevna i Noreg er så dårleg som mange vil ha det til og framstiller det som.

Høgre vil også opna for at SkatteFUNN-ordninga skal dekkja innovasjonsaktivitetar. Problemet med det er at det vil skapa store avgrensingsutfordringar:

Kva er innovasjon, og kva er meir driftsorienterte aktivitetar? Dette vil utfordra SkatteFUNN-ordninga, og faren kan verta at mykje endar opp i rettssystemet. Regjeringa har sett i verk ei rekkje ordningar for å styrkja samarbeidet mellom universitet og næringsliv, forsking i og for næringslivet og kommersialisering av forskingsresultat. Særleg kan ein nemna ordninga med Sentre for forskningsdrevet innovasjon og Forskningssentre for miljøvennlig energi, Norwegian Centres of Expertise, Nærings-ph.d.-ordninga, verkemiddel for regional FoU og innovasjon, VRI. Ordninga med regionale forskingsfond har eg òg lyst til å nemna. Brukarstyrt forsking, der bedrifter er prosjektleiarar for forskingsprosjekta, er styrkt. Her er prosjektas forventa utløysande effekt på bedriftas eigen FoU-aktivitet eit kriterium for tildeling. Det er bra. Systemet for og løyvingane til kommersialisering av forskingsresultat frå universitet, høgskular, institutt og helseføretak har òg vorte styrkte i dei seinare åra gjennom FORNY 2020-programmet.

Eg har òg lyst til å nemna HAV21 og MAREANO. Vi forskar faktisk no maritimt for nærare 3 mrd. kr årleg i dette landet. Det er veldig mykje pengar, men vi må alltid spørja oss: Brukar vi ressursane rett? Kva slags kunnskap treng vi i åra framover? Finst det område der vi treng å styrkja innsatsen vår?

Miljøteknologi er eit anna tema eg har lyst til å dra fram. For å auka innsatsen mot utviklinga av miljøteknologi har vi i 2011 etablert eit heilt nytt treårig program for nettopp miljøteknologi.

Den nye forskingsmeldinga som kjem neste år, vert svært viktig. Noreg er eit godt land å driva næringsverksemd i. Det går bra i Noreg, og det finst mange folk med optimisme, pågangsmot og gode idear. Det betyr ikkje at vi ikkje har utfordringar, og at vi ikkje kvar dag skal jobba for å gjera vilkåra endå betre. Tvert imot arbeider vi med rammevilkår for næringsverksemd heilt kontinuerleg kvar dag.

Bente Thorsen (FrP) [10:32:29]: Først vil jeg takke representanten for at han tok opp dette viktige temaet om styrking av næringsforskning.

Nå er det engang sånn at framtiden også skal skapes, den vedtas ikke. Vi må derfor legge forholdene til rette for mennesker som er i stand til å skape verdier. Investeringen i humankapital må styrkes hvis velferd og velstand skal opprettholdes.

Norsk nærings- og arbeidsliv er i liten grad i stand til å konkurrere på pris med utenlandske næringer. Våre bedrifter må konkurrere med topp kvalitet og effektive løsninger for å selge sine varer og tjenester. Derfor er det av stor betydning at norske bedrifter får gode og forutsigbare incentiver til å drive med forskning og utvikling. For å få til dette må forskningsinnsatsen styrkes, og da må forholdene legges til rette for næringslivets forskningsinnsats. Forskningsrådets brukerstyrte innovasjonsarena, Sentre for forskningsdrevet innovasjon og SkatteFUNN er viktige virkemidler for å stimulere til tettere samarbeid mellom næringsliv og akademia.

Et annet viktig tiltak har vært gaveforsterkningsordningen som ble innført i 2006. Denne har regjeringen nedlagt. Det synes jeg står i stor kontrast til det representanten Heggø sier, som roser regjeringens satsing på samarbeid mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Fremskrittspartiet oppfatter dette som et kutt i noe av den mest brukerstyrte forskningen vi har. Industri og annet næringsliv har en rekke gaveprofessorater gående over flere år. Tilbakemeldingene fra bl.a. maritim næring er at gaveforsterkningsordningen har vært avgjørende for å få på plass hele 20 gaveprofessorater til maritim FoU på universiteter og høyskoler over hele landet de siste årene.

Vi mener det blir vanskelig å nå regjeringens mål om at næringslivet skal stå for to tredeler av forskningsinnsatsen i Norge når næringsrettet forskning systematisk taper i budsjett etter budsjett. Fremskrittspartiet var faktisk veldig spent på hvilke tiltak statsråden ville foreslå for å styrke næringsforskningen. Statsråden viste at han var veldig klar over betydningen av bedriftsforskning. Regjeringen har som mål at Norge skal bli verdensledende innen forskning og utvikling.

Jeg må si at dessverre tok ikke statsråden ballen. Han benyttet ikke muligheten til å komme med noen som helst nye tiltak for å styrke næringsforskningen. Det korter i hvert fall ikke ned veien til målet.

Svein Flåtten (H) [10:35:47]: Dette er et tema som mange er opptatt av, ikke minst i norsk næringsliv. Derfor var det litt overraskende for meg å høre representanten fra Arbeiderpartiet beskrive det å ta opp disse temaene som en svartmaling av den situasjonen som er. Ingen har sagt at det er noe galt med de tiltakene som er i gang – tvert imot. Men målene er ikke oppnådd, og spørsmålet fra interpellanten er jo: Hva kan vi gjøre? Da synes jeg det blir helt feil å avfeie det som en svartmaling av situasjonen og svare med utsagn som at Norge er et godt land å drive næringsvirksomhet i. Det er det for så vidt ingen tvil om.

Det som nå er saken, er at vår konkurransekraft er blitt betydelig svekket i de senere år. Det har selvsagt også sammenheng med krisen i Europa, som statsråden var inne på. Det betyr nettopp at vi i en sånn situasjon må bruke alle de midler som er tilgjengelig for å reparere på den situasjonen – ikke akutt, men på sikt. Da ligger forskning og utvikling i bunnen. Hvis vi skal bli de ledende i verden på innovasjon, som statsråden er inne på, og som vi for så vidt alle ønsker, er det helt nødvendig.

Da mener jeg det ikke hjelper å bombardere Stortinget med statistikk og prosentregning om hva som er gjort. Det viktige for oss, og det som interpellanten er interessert i å høre, er hvordan man tenker seg dette fremover.

Jeg er for så vidt enig i at næringsministeren har begrensede tiltak i sin portefølje. Flere har vært innom SkatteFUNN. Der har vi flere ganger foreslått utvidelser. Jeg synes at å møte det, slik representanten Heggø gjør, med avgrensingsproblematikk er å undervurdere næringslivet i betydelig grad. Det betyr at man rett og slett mener at de ikke har tenkt å håndtere dette på den måten de skal gjøre.

I stedet for, som statsråden gjør, å fremheve hva det offentlige har gjort og gjør og at bevilgningene vokser, ville jeg heller sett på hva vi kan gjøre for næringslivet, og særlig for de eksisterende bedriftene – ikke bare på det som skal skapes på nytt, men på de eksisterende bedriftene som er i gang, for der foregår det utrolig mye innovasjon, forskning og utvikling. Da blir det også naturlig å gå litt utover statsrådens portefølje. Han liker av og til selv også å gå utover porteføljen sin, særlig i forbindelse med formuesskatt – jeg kan ikke la være å minne ham om det. Hvis norske bedrifter fikk beholde de 12 mrd. kr–14 mrd. kr, som er formuesskatten, til å investere i sin egen virksomhet – og da snakker jeg om dem som er i gang, dem som tjener penger, og dem som, dessverre vil noen si, har formuer som eierne betaler formuesskatt av – ville de helt sikkert satt de pengene inn i forskning og utvikling. Jeg tror at det ville vært et av de svært gode tiltakene.

Så vil jeg gjerne nevne et område til. Vi skal få en gjennomgang av Innovasjon Norge. Innovasjon Norge støtter ikke direkte forskning og utvikling, men mange bedrifter og mange søknader om det ligger i grenselandet. Også her bør man se på om virksomheten er fremtidsrettet nok, om den går nok inn mot det vi skal leve av fremover. Det er betydelige midler som ligger i dette området hvert eneste år. Også det burde være gjenstand for en vurdering når vi kommer så langt.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:40:39]: Det er eit viktig spørsmål representanten Warloe tek opp. Eg har sjølv jobba med næringsretta forsking både i næringslivet og ved universitet – derfor er dette eit spørsmål som har engasjert meg sterkt, og, som fleire har vore inne på før i dag, som er viktig både for framtidas nye næringsliv, som vi ikkje kjenner i dag, og for dei eksisterande bedriftene som treng å omstille seg.

Det viktigaste grunnlaget for næringsretta forsking er at vi har ein solid samla forskingsinnsats i landet vårt. Det er mange som likar å spreie mytar om norsk forsking. Derfor kan det vere greitt med nokre få, konkrete fakta.

Den offentlege finansieringa av forsking i Noreg har auka med 28 pst. under denne regjeringa. Det er ein realvekst. Vi må tilbake til tidlegare regjeringar for å finne eit år der realveksten i forskingsinnsatsen frå det offentlege gjekk ned frå år til år.

Når det gjeld privat finansiert forsking, ligg også Noreg langt framme i den forstand at det ikkje er privat finansiert, men offentleg støtte til private bedrifter. Noreg gir meir offentleg forskingsstøtte til bedriftene enn våre naboland gjer, rekna i høve til BNP. Forskingsrådet si støtte til bedrifter har blitt fordobla under denne regjeringa.

Skal vi styrkje den næringsretta forskinga, er kanskje noko av det viktigaste vi kan gjere, å byggje relasjonar mellom forskingsinstitusjonar og næringslivet. Der har regjeringa teke i bruk ulike verkemiddel for å lage arenaer for samarbeid. Eit av dei største grepa for å lage arenaer for samarbeid mellom ulike akademiske miljø og ulike store og små bedrifter er elleve forskingssenter for miljøvennleg energi. Eg har sjølv vore med og jobba i nokre av dei. Der er det eit godt, tillitsfullt og innovativt samarbeid mellom akademiske miljø og næringslivet.

Vi har også ein måte å samarbeide mellom bedrifter og forskingsinstitusjonar på som er meir regionalt forankra. Det skjer ved at regionale næringsklyngjer – det kan for så vidt også vere nasjonale, men stort sett er dei regionale – knyter samarbeid med regionale forskingsinstitusjonar. Den typen samarbeid blir gjerne finansiert gjennom ordningar som Innovasjon Norge, gjennom Arena-programmet og Norwegian Centres of Expertise. Og om eg ikkje hugsar feil, foreslo faktisk Høgre i 2011 å redusere finansieringa til denne typen støtteordningar for å finansiere cluster av bransjar og forsking – ofte regionalt forankra. Det er litt underleg, for det er nettopp denne typen clustersamarbeid, som professor Reve peika på som noko av det viktigaste vi kan gjere, da han la fram det store forskingsprosjektet sitt, som LO og NHO har stått bak, og som fokuserer på kva slags framtidig næringsliv vi treng.

Erfaringa mi er at regionalt samarbeid gjennom gode næringscluster og forskingsmiljø i regionen kanskje er den beste arenaen for å skape det samarbeidet mellom næringsliv og forsking som vi treng for å få innovasjon og relevans i forskinga.

No kan ein sikkert diskutere kvifor den store støtta, som det offentlege gir bedriftene for å utløyse privat forsking, ikkje slår til når vi, som eg var inne på innleiingsvis, faktisk bruker meir offentlege midlar for å stø forsking i bedriftene enn det dei gjer i våre naboland. Kvifor er det da slik at bedriftene ikkje bruker tilsvarande mykje på forsking på eiga hand? Her har vi heilt klart eit behov for å diskutere om den store støtta vi gir til bedrifter for å utløyse privat forsking, er rett innretta. Det går godt an å diskutere om det skal vere i andre former, eller om det skal vere andre storleikar på enkelte program. Men det som eg har lyst til å peike på, er at vi i dag har ein situasjon der delar av norsk næringsliv går veldig godt. Det gjeld f.eks. offshorenæringa, og i periodar har det i alle fall vore sånn at sjømatnæringa har gått godt. Så det ein kan spørje om, er: Kvifor vil dei ikkje satse av eigne midlar for å tryggje si eiga framtid?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:45:51]: Takk til interpellanten. Dette er et viktig tema. Dette er en viktig debatt.

Kunnskap er og blir sentralt. Når nordmenns arbeidsinnsats utgjør over 70 pst. av Norges nasjonalformue, er det opplagt at kunnskapsnivået til den enkelte er avgjørende for nyskaping og vekst nå og i fremtiden. Både for å møte krav om nye og mer klimavennlige løsninger og generelle krav om innovasjon trenger vi en betydelig satsing på kunnskap, forskning og innovasjon.

Innovasjon er trolig den viktigste drivkraften for utviklingen av samfunnet. De siste to hundre årene har verden opplevd en økonomisk vekst uten sidestykke i historien. Veksten har medført en økning i levestandarden til et nivå få trodde var mulig for bare en generasjon siden. Tilvenningen til økningen har gått like raskt, og det ville vært utålelig for de fleste å gå tilbake til levestandarden f.eks. i 1979 – uten Internett og mobiltelefon, for å nevne to viktige endringer vi har opplevd de siste 40 årene. Denne utviklingen er det nytenkende og innovative sjeler som står bak.

Det er kanskje ambisiøst, men Kristelig Folkeparti har som mål at Norge skal være verdens mest innovative og nyskapende land. Innovasjon og økonomisk utvikling frigjør ressurser som kan brukes til andre samfunnstjenlige formål. Utviklingen av nye og innovative ideer er ofte nyttig for flere bedrifter enn bare den bedriften som utvikler dem. Nye og etablerte småbedrifter er i dette arbeidet helt sentrale – uten dem stanser Norge. Derfor prioriterer Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett for 2012 mer midler til innovasjon. Vi økte støtten til innovasjonstiltak gjennom BIA, opprettholdelse av Innovasjon Møbel, forsknings- og teknologiutvikling i havbruksnæringen, verdiskapingstiltak i landbruket og såkornfond for nyinvesteringer, for å nevne noe, slik at nye prosjekter i små og mellomstore bedrifter kan sikres finansiering.

Kristelig Folkeparti mener at næringslivet må bygges nedenfra, og at politikernes viktigste rolle er å legge til rette for gode og forutsigbare rammevilkår for verdiskaping. På denne måten kan næringslivet gi trygge arbeidsplasser og overskudd til fordeling til viktige fellesskapsgoder, for vi må ikke glemme at det er det fremtidige, verdiskapende næringslivet som skal bære kostnadene for kommende generasjoner. Økt satsing på forskning og innovasjon er sentrale suksesskriterier for et verdiskapende næringsliv.

Selv om målet er et stykke fram i tid, har Kristelig Folkeparti ett hovedmål for innovasjon: Norge skal være verdens mest nyskapende land, for det er innovasjon og nytenking som driver Norge fremover.

Terje Aasland (A) [10:49:16]: Jeg synes det er en viktig debatt interpellanten reiser – jeg har lyst til å understreke det. Gjennom den runden som nå har vært, synes jeg Høyre prøver å framstille oss som litt negative til utgangspunktet. Jeg vil understreke at det er vi ikke.

Jeg har lyst til å takke næringsministeren for et svært godt svar, et omfattende svar, på en viktig problemstilling. Så jeg vil bare understreke at vi er mer enn villig til å diskutere dette i tiden framover, for det er en viktig debatt. Vi ønsker å styrke den næringsrelaterte forskningsinnsatsen i Norge. Vi ønsker også å bidra til at næringslivet kan forske mer. Derfor har vi det fokuset som næringsministeren på en glimrende måte har redegjort for.

Så synes jeg det blir litt søkt av Høyre på en måte å prøve å vise innsatsen på en annen måte enn slik virkeligheten faktisk er. Fra slutten av 1980-tallet og fram til nå har FoU-innsatsen i andel av BNP omtrent ligget stabilt – fra 1,60 pst. til opptil 1,80 pst. Den var høyest for noen få år siden. Den laveste andelen var i 2004–2005. Så jeg tror vi i utgangspunktet må basere oss på litt fakta i denne diskusjonen.

Det er i dag over 36 000 årsverk som er knyttet opp mot forskningsinnsatsen i Norge – 36 000 årsverk. Over 15 000 av disse er i privat regi eller i næringslivets regi. Det er fantastisk bra, man gjør en viktig jobb for å bringe norsk næringsliv framover. Det er en kjempeviktig innsats. Spørsmålet blir jo: Er det ensidig riktig bare å pøse på med mer penger, slik som Høyre har som inngang i denne debatten? Er det ikke grunnlag for å stoppe litt opp? Hvordan skjer fordelingene? Hvordan kan man spille institutt- og høyskolesektoren inn mot næringslivet? Hvordan kan man få mest mulig effekt ut av de pengene som samlet sett benyttes? Den debatten synes jeg dessverre er litt fraværende. Jeg synes også Høyre gjennom denne interpellasjonen delvis forsøker å fordekke dette viktige spørsmålet. Dette synes jeg er helt sentralt. Det er en viktig debatt som jeg synes Stortinget bør engasjere seg i i tiden framover.

Jeg tror at mye av forskningsinnsatsen totalt sett med fordel kan dreies mot næringslivet. Men om det er institutt- og høyskolesektoren som skal være en del av det, synes jeg er en spennende diskusjon, eller om det er stimulans til norsk næringsliv for å forske mer i egen regi som er det riktige svaret. Jeg er mer enn villig til å ta den debatten. Det jeg har hørt veldig tydelig fra norsk næringsliv mange ganger i det siste, er at de ønsker en nærere dialog og mer tilstedeværelse gjennom instituttsektoren og høyskolemiljøet inn mot næringslivet. Jeg tror kanskje det er den inngangen til denne debatten som blir særdeles viktig i tiden framover, nettopp for å se på mulighetene for å bygge kompetanse rundt den arenaen.

Så er det det siste, som er avgjørende viktig. Til tross for den forbedringen som næringsministeren framskriver nå, tror jeg vi må diskutere hvordan vi kan bli enda bedre på å kommersialisere og få verdiskaping ut av den forskningsinnsatsen vi legger ned. Vi har et stort potensial, og alle tall viser at vi i utgangspunktet gjør det veldig bra i dette landet når det gjelder å kombinere kunnskap, forskning og verdiskaping. Det er der vi er helt glimrende, det er der vi slår de andre i Norden, det er der vi slår resten av Europa. De kan nesten ikke sammenligne seg med oss med hensyn til hvordan vi klarer å håndtere akkurat den situasjonen. Det synes jeg er et viktig og godt utgangspunkt, men vi tar, som sagt, debatten i tiden framover.

Henning Warloe (H) [10:53:31]: Jeg er glad for det siste innlegget fra lederen for næringskomiteen. Bortsett fra at det er kjekt at man i regjeringspartiene er interessert i å ta debatten, hadde jeg egentlig håpet at vi kanskje kunne fått den debatten her i dag, og ikke en eller annen gang i fremtiden, for vi har nå gjort utallige forsøk på å få denne debatten i gang. Men det er litt pussig at når man tar initiativ til en debatt om det som vi i Høyre mener er et viktig tema, og ikke forsøker å angripe regjeringen, blir man likevel beskyldt for å svartmale. Samtidig sier representantene for regjeringspartiene at vi har et potensial, vi har noen utfordringer, men når Høyre sier det samme, er det altså svartmaling. Forstå det den som kan!

Min interpellasjon, i likhet med den interpellasjonen jeg hadde om delvis det samme temaet til forskningsministeren i fjor høst, er strengt tatt egentlig bare nesten en lissepasning til regjeringen og til statsråder som kunne svart med å flagge noen ambisjoner, men det er ikke det vi hører. Jeg konstaterer at næringsministeren også her i dag har sagt at målet ligger fast. Selv om representanten Heggø sa at 3 pst.-målet ikke er et mål i seg selv, må jeg stole på at næringsministeren holder fast ved dette målet sammen med resten av regjeringen. Vi har ikke fått beskrevet noen tanker eller noen strategi for tiltak som kan bringe oss nærmere målet – det har vi heller ikke fått her i dag.

Det har vært vist til at regjeringen har etablert en rekke tiltak, og jeg er veldig klar over det viktige arbeidet som gjøres i disse sentrene våre, Sentre for forskningsdrevet innovasjon og disse NCE-ene, Norwegian Centres of Expertise. Men det er kanskje litt feil å gi dagens regjering æren for disse sentrene, for de ble etablert i løpet av årene under Bondevik II-regjeringen, i alle fall de første av dem. De nye, for energi og miljø, er etablert under denne regjeringen – det er korrekt.

Så vil jeg til slutt si at jeg tror representanten Holmelid var inne på et viktig poeng, for han viste til at offentlig støtte til forskning i næringslivet er større i Norge enn i våre naboland. Det kan godt hende det er riktig, men resultatene er dårligere. Han stilte spørsmålet hvorfor dette ikke gir større resultater. Det er et veldig viktig poeng. Svensk næringsliv har en forskningsinnsats på 2,7 pst. av deres BNP. I Norge er det 0,7 – for en større offentlig støtte. Det er et viktig poeng som vi må ta med i debatten videre.

Statsråd Trond Giske [10:56:52]: Dette er en viktig debatt, og det er et stort engasjement på tvers av alle partier. La meg bare slå fast at 3 pst.-målet står fast, men målet er ikke viktig i seg selv; det er hva det skaper av næringsutvikling og kunnskapsvekst, som er det avgjørende.

Det er helt riktig, som representanten Warloe viste til, at i Sverige har man en høyere prosentvis andel av BNP til forskning og utvikling, men vi har altså et 50 pst. større BNP enn svenskene, så hvis jeg måtte velge mellom Sverige og Norge, velger jeg Norge. Det at vi har en høy prosentvis vekst i BNP – f.eks. i 2012 på anslagsvis 2,5 pst., som SSB sier, i motsetning til eurosonens 0,2 pst. – gjør at vi må øke forskningsbudsjettene våre vesentlig mer for å holde tritt med BNP-veksten. Men det er ikke et problem; det er en fantastisk gave at vi er verdens rikeste land, så noe riktig gjør vi. Det er også et faktum at forskningsinnsatsen aldri har økt så sterkt i Norge som den har gjort under den rød-grønne regjeringen. Jeg var selv forskningsminister i årene 2000–2001. Da vi overga stafettpinnen i Forskningsdepartementet til Høyre, ble forskningsveksten året etter halvert sammenlignet med det budsjettet vi hadde lagt fram. Så det er ikke bare et spørsmål om hva man sier; det er også et spørsmål om hva man gjør.

Vi skal fortsette å øke forskningsbevilgningene, men vi skal også fortsette å rette oppmerksomheten veldig tungt inn mot kvalitet, mot å få mest mulig igjen for pengene, mot å bygge disse broene mellom næringsliv og forskning, mot å kommersialisere mer av forskningsresultatene våre, mot å bygge et internasjonalt nettverk, slik at vi tar i bruk all den forskningen som også skjer internasjonalt, og mot å spisse forskningen, ikke minst, der vi har spesielle fortrinn. Der vil jeg vise til flere av de rød-grønne talerne som også snakker om dette med ikke å ha en næringsnøytral innsats, men om å sette virkemidler, forskningspenger, kapital og kunnskap inn i de næringene hvor vi har helt spesielle fortrinn. Det er det som har gjort oss rike, og det er den strategien vi skal bruke for at landet vårt skal forbli et godt land å bo i.

Jeg tar engasjementet fra Stortinget med som en inspirasjon, både for Næringsdepartementet når det gjelder ambisjoner på forsknings- og utviklingsområdet, og for forskningsministeren i hennes arbeid. Her er dette tverrsektorielle samarbeidet av stor betydning, at forskningsinstitusjoner og utdanningsinstitusjoner i enda større grad må se hva de kan gjøre for næringslivet, og at næringslivet i enda større grad kan nyttiggjøre seg den kunnskapsutviklingen som foregår i Norge.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.