Snorre Serigstad Valen (SV) [12:59:03]: Enkelte politiske saker er av helt fundamental betydning. Hvor uenige vi enn måtte være om hvordan den økonomiske politikken skal være utformet, om religionens plass i politikken, i spørsmål om innvandring, om mennesker på flukt osv., så er det enkelte saker som for oss mennesker går utover politikkens rammer, som ganske enkelt er eksistensielle spørsmål. Det er de fordi vi mennesker – bl.a. i våre teknologiske framskritt, i vår tørst etter ny kunnskap og nye muligheter for å skape bedre liv, men også i våre sinnrike metoder for å finne nye og mer effektive måter å påføre hverandre skade på – har gjort oss selv i stand til å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag.

De menneskeskapte klimaendringene kan i sin ytterste konsekvens fullstendig ødelegge livsgrunnlaget på jorda. Ved kraftig oppvarming av kloden vil store deler av jordens biomangfold være truet, økosystemet vil ødelegges, ressurstilgangen vil minske dramatisk, og store landområder vil på grunn av endret klima bli ubeboelige. Det krever internasjonalt samarbeid og nasjonal ansvarstagen å klare å løse den krisen. Det er verdens land så langt enige om. Men det litt abstrakte ved klimasaken og det at de største virkningene ligger så langt fram i tid, har så langt gjort det vanskelig å samle verden om en tilstrekkelig konkret løsning.

Langt mer konkret, umiddelbar og forståelig er trusselen atomvåpen representerer. Som ledd i et opprustningskappløp, kamp mellom ideologier, geopolitisk posisjonering og eget påståtte akutte sikkerhetsbehov har enkelte av verdens land bevæpnet seg med nok atomvåpen til å kunne ødelegge menneskeheten mange ganger. Av verdens over 20 000 atomvåpen har Russland og USA om lag 2 000 av disse i såkalt høy beredskap, som betyr at de kan tas i bruk i løpet av få minutters varsel.

Atomvåpen er vår tids største sikkerhetsproblem. Atomvåpen representerer med sin voldsomme ødeleggelseskraft en konstant trussel mot mennesker over hele verden og er i sitt vesen egnet til å ødelegge tilliten mellom land. Det illustreres godt ved at både USA, Kina, India, Storbritannia og Russland slutter seg til visjonen om en atomvåpenfri verden, men i praksis er uvillige til å ruste ned. Logikken i at et land forbeholder seg retten til å ha atomvåpen så lenge andre land har tilsvarende, gjør nedrustningsarbeid veldig vanskelig og skaper manglende tillit, som bidrar til ytterligere spredning av atomvåpen. Det at Kina ble en atommakt, motiverte India til å utvikle sine atomvåpen, som igjen provoserte Pakistan til å bli en atommakt. Spredningen av atomvåpen øker så klart sjansen for at mislykkede stater, terroristorganisasjoner og irrasjonelle regimer på et eller annet tidspunkt får tilgang til slike våpen, med de konsekvensene det har. I stormaktenes forsvar for sine atomvåpenprogrammer ligger mye av den symbolske makten og verdien av slike våpen. At verdens stormakter har atomvåpen, vil alltid inspirere flere stater til å ønske seg slike våpen. Derfor er full nedrustning den eneste måten å oppnå trygghet og sikkerhet på.

Atomvåpen er et miljøproblem. Atomvåpen er den eneste teknologien mennesker har skapt som gjør oss i stand til å ødelegge alt liv på kloden. Arsenalet er enormt, og bare en brøkdel av verdens atomvåpen vil ta livet av titalls millioner mennesker. Røyk og støv fra mindre enn hundre atomeksplosjoner kan forhindre opp mot 10 pst. av sollyset fra å nå jordoverflaten og forårsake nedkjøling og mindre nedbør. En atomkrig vil forårsake langvarig ødeleggelse av ozonlaget. Økning av stråling, både fra våpnene selv og fra skadelig ultrafiolett stråling, vil føre til omfattende kreft, avlingssvikt og ødelegge livet i havet.

Atomvåpen er et økonomisk problem. Verdens atomvåpenprogrammer finansieres av skatteinntekter som kunne vært brukt på helse, utdanning og utvikling. Det vil bli brukt 5 500 mrd. kr på atomvåpen de neste ti årene dersom verdens atommakter fortsetter å bruke like mye penger på sine programmer som de gjør i dag. USA alene bruker mer enn 270 mrd. kr i året på atomvåpen. Det er et kvart norsk statsbudsjett.

Stormaktenes behov for dominans ved å inneha atomvåpen er en imperialistisk, aggressiv, usosial og økonomisk galskap som understreker både den grove skeivfordelingen av goder i verden, de grove feilprioriteringene verdens land gjør når tusenvis av milliarder kroner ødsles ut på våpen som ikke har noen praktisk nytte – med mindre man er tilhenger av masseutslettelse – og det faktum at man inspirerer land som ennå ikke har atomvåpen, til å prioritere nettopp slike programmer framfor utvikling og bedre velferd i eget land og for eget folk. Til sammenlikning har FNs Office for Disarmament Affairs et årsbudsjett på litt over 50 mill. kr, og Nedrustningskonferansen står fullstendig stille, uten framdrift og uten forankring i engasjementet som mennesker viser over hele verden.

Atomvåpen er et humanitært problem. Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og soldater og uproporsjonale angrep. Hvorfor dette ikke lar seg forene med bruk av atomvåpen, sier seg selv. Det lar seg ikke gjøre å fullt ut respektere humanitærrettens grunnleggende prinsipper om man ikke forplikter seg til full nedrustning gjennom et endelig forbud mot atomvåpen.

Engasjementet mot atomvåpen er stort og omfatter hele verden. Det er et engasjement som er godt synlig også i Norge, også her i salen i dag. Det er veldig gledelig. Spesielt gledelig er det at dette er en sak som engasjerer alle generasjoner, også svært mange unge mennesker. I går vedtok Barne- og ungdomstinget en uttalelse som krever et forbud mot atomvåpen. I uttalelsen krever Barne- og ungdomstinget at Norge øker innsatsen for å avskaffe atomvåpentrusselen. Et stort opprop gikk landet over i påsken og bidro til å sette saken høyt på dagsordenen.

I det brede og folkelige engasjementet ligger vår største mulighet til å få til endring. Det er bare slik politisk kraft og legitimitet kan konkurrere med atomopprustningens kalde, rasjonelle, spillbaserte logikk. Saken vil ikke bevege seg videre uten at det menneskelige og humanitære vektlegges, og at det ligger et folkelig press bak som gir styrke til politikerne som skal ta kampen internasjonalt. Et sterkt engasjement i fredsbevegelsen har bidratt til at Norge har vært et viktig land i arbeidet mot landminer og klasevåpen. Vår status som atomvåpenfri stat gir oss en mulighet til å handle, for det er selvfølgelig ikke slik at verdens atommakter selv vil ta initiativ til faktisk full nedrustning. Det er verdens øvrige land samt atommaktenes egen befolkning som må kreve en verden fri for denne trusselen.

Dette er en sak som også er spesielt viktig for mitt eget parti historisk. Det var kampen mot atomvåpen som i stor grad ledet fram til at SF, senere SV, ble til. 16. april 1961, for nøyaktig 51 år siden, ble mitt parti stiftet. De aller første setningene fra det aller første stiftelsesdokumentet er følgende:

«Menneskeheten står ved en skillevei. Krig eller fred er blitt et spørsmål om liv eller død for hvert enkelt menneske som for alle jordens folk. Dette krever en fullstendig politisk omstilling der et kategorisk nei til krig og atomvåpen må være utgangspunkt og basis. Derfor må kravet være forbud mot produksjon av og avskaffelse av alle atomvåpen, bakteriologiske og andre masseødeleggelsesmidler.»

Dette er tidløse ord. Derfor er jeg både veldig stolt og veldig glad for at kampen for full atomnedrustning har gått fra å være en motstrømsbevegelse i norsk politikk til å være den norske regjeringens politikk. I Soria Moria II heter det:

«Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norge skal spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen.»

Mer konkret har Regjeringen slått fast at den vil vurdere å selv ta initiativ til en konvensjon mot atomvåpen.

Dette har utenriksministeren selv fulgt tydelig opp og vist stort engasjement for, både her på hjemmebane og gjennom Norges politikk i FN. Derfor ser jeg fram til både utenriksministerens svar og debatten som følger, for vi trenger å konkretisere hvilke tiltak vi vil iverksette fra norsk side for å bidra til reelle forhandlinger om et forbud mot atomvåpen, og hvilket tidsperspektiv vi skal jobbe etter, for vi vet nok alle at dette vil være et tidkrevende, men veldig, veldig viktig arbeid.

Per-Kristian Foss hadde her inntatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:08:15]: Først vil jeg takke interpellanten for å bidra til å sette på agendaen en av vår tids aller største og alvorligste utfordringer.

Regjeringens mål, som interpellanten var inne på, er en verden uten atomvåpen. Soria Moria II bekrefter at regjeringen vil «arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land». Vår politiske plattform fastsetter videre:

«Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.»

Vi arbeider systematisk med å legge til rette for en måloppnåelse på dette felt.

I de senere årene har kjernefysisk nedrustning steget på den internasjonale dagsordenen. Det er gledelig og i tråd med vårt syn om at kjernefysisk nedrustning er god sikkerhetspolitikk. Likevel: Dette er et krevende felt med få lettvinte seire. Ikke-spredningsavtalen, NPT, har lenge vært under press. Tilsynskonferansen i 2010 var avgjørende for avtalens troverdighet, og Norge spilte en sentral rolle under forhandlingene. Resultatet var langt fra perfekt. Men vi fikk et sluttdokument som utvetydig slår fast målet om en atomvåpenfri verden. Vi ble enige om en 64 punkts handlingsplan som omfatter alle avtalens hoveddeler: nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjerneteknologi. Handlingsplanen gir et godt grunnlag for videre arbeid, bl.a. ved at kjernevåpenstatene pålegges klare rapporteringsforpliktelser. I tillegg ble vi enige om å følge opp resolusjonen fra 1995 om en atomvåpenfri sone i Midtøsten.

Sluttdokumentet tar flere skritt i riktig retning. For det første: Det viser til FNs generalsekretærs fempunktsplan for kjernefysisk nedrustning, som bl.a. omfatter forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Det var et historisk fremskritt i arbeidet med Ikke-spredningsavtalen. For det andre: Sluttdokumentet viser også for aller første gang i NPT-sammenheng til de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen og alle lands forpliktelse til å etterleve internasjonal humanitærrett.

Et viktig tilsvar fra sivilsamfunnet kom i november i fjor. Da vedtok Røde Kors-bevegelsen enstemmig en resolusjon som forplikter 187 nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger til å arbeide opp mot sine myndigheter for å oppnå et forbud mot atomvåpen. Dette gir bevegelsen et langt sterkere mandat enn tidligere på dette området.

Andre frivillige organisasjoner tar også nå opp kjernevåpenspørsmålet med utgangspunkt i menneskelige lidelser ved bruken av kjernevåpen, snarere enn bare det storpolitiske perspektivet.

Dette handler om grunnleggende norske verdier. Norge har med tydelig stemme bidratt til å styrke det humanitære perspektivet i internasjonal politikk, ikke minst når det gjelder utviklingen av humanitærretten og beskyttelse av sivile. Samtidig har Norges brede engasjement for nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet stor troverdighet.

Konsekvensene ved bruk av kjernevåpen er fatale ved både villet bruk, terrorisme og ulykkestilfeller. En kjernefysisk eksplosjon vil ha umiddelbare humanitære konsekvenser som stiller hele vår nødhjelpsberedskap på ekstreme prøver. Selv begrenset bruk av kjernevåpen vil kunne få alvorlige klimatiske virkninger, med følger for verdens matproduksjon. De økonomiske konsekvensene vil være alvorlige og globale. Statens pensjonsfond, som en toneangivende finansaktør, avstår fra investeringer i selskaper som produserer kjernevåpen, ut fra en etisk begrunnelse. Flere bør følge dette eksempelet.

Jeg mener tiden nå er kommet for en bred drøfting og vurdering av de humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen. Vi planlegger en konferanse i Oslo våren 2013 for å belyse ulike aspekter ved kjernevåpen som humanitært problem. Vi vil invitere interesserte stater, FN-organisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komiteen og andre aktører fra det sivile samfunn. Jeg tror mange vil verdsette en slik anledning til å se kjernefysisk nedrustning fra et nytt ståsted.

Målet om en verden fri for kjernevåpen er i dag kunngjort og allment anerkjent i så vel FN som i NATO. Samtidig synes veien dit lang og kronglete. Dette har ført til frustrasjon hos mange, en passiv holdning til kjernevåpenutfordringen og til en kynisme overfor det multilaterale systemet. En slik holdning er alvorlig. Den undergraver den politiske forståelsen Ikke-spredningsavtalen er tuftet på, nemlig at kjernevåpenlandene forplikter seg til nedrustning, mens kjernevåpenfrie stater forplikter seg til ikke å skaffe slike våpen. Negative holdninger truer også ikke-spredningsregimets legitimitet og integritet og bidrar til å svekke arbeidet for å hindre at vi får stadig flere kjernevåpenstater i vår verden.

Den manglende fremdriften i det internasjonale nedrustningsarbeidet har fått mange aktører i det sivile samfunn til å ønske en egen konvensjon mot kjernevåpen. Regjeringen omtalte dette som en aktuell mulighet i Soria Moria-erklæringen, og FNs generalsekretær har uttalt seg i samme retning. Dette burde ikke være kontroversielt. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er mulig å oppfylle Ikkespredningsavtalens mål om en verden uten atomvåpen uten et folkerettslig bindende instrument som regulerer vilkårene. Interpellanten viser til prosessene som ledet frem til landmine- og klasevåpenkonvensjonene.

Vi har gjort oss viktige erfaringer selv om ikke alle er direkte overførbare. La meg nevne noen. For det første tok arbeidet utgangspunkt i de uakseptable humanitære effektene av landminer og klasevåpen. Dette gjorde det mulig å trekke på engasjementet til et bredt sett av aktører også utenfor det politiske rom. For det andre er det en viktig erfaring at man ikke bør legge opp til en prosess der de som vil minst, bestemmer mest. For å oppnå et bindende forbud mot kjernevåpen er det viktigste vi kan gjøre, å styrke det politiske grunnlaget for et slikt forbud og å utvikle praktiske forutsetninger for at vi kan komme nærmere målet. På det politiske planet bør det humanitære engasjementet og utfordringene knyttet til spredning av kjernevåpen gi ny oppmerksomhet til kjernevåpnenes virkninger. Da setter vi samtidig i forgrunnen selve motivet for Ikke-spredningsavtalens kobling mellom ikke-spredning og nedrustning. Det er nødvendig, skal vi skape det brede engasjement som behøves for å få reell bevegelse i saken. Et bredt engasjement både hos politikere og i sivilsamfunnet er avgjørende i en slik mobilisering.

Når det gjelder konkrete tiltak, er vi i en situasjon der apparatet som kan fremforhandle et forbud, ledet av Nedrustningskonferansen i Genève, i 16 år har vært, for å si det rett ut, totalt blokkert. Nedrustningskonferansen er en institusjon med rigide prosedyreregler, absolutte konsensuskrav, manglende åpenhet for omverdenen og en begrenset medlemskrets på 65 land. Vi mener situasjonen er blitt uakseptabel og uttrykker dette tydelig i relevante fora.

Under FNs generalforsamling i fjor tok Norge, Østerrike og Mexico til orde for å etablere et annet format, med generalforsamlingens prosedyreregler, dersom Nedrustningskonferansen forblir fastlåst. Forslaget var kontroversielt, men mye tyder på en stadig økende internasjonal oppslutning om å finne alternative løsninger til dagens stillstand i disse viktige drøftingene.

Norge spiller en aktiv rolle i nedrustningsarbeidet. La meg nevnte tre konkrete eksempler som svar på interpellantens utfordring:

• Det norsk-britiske samarbeidet om verifikasjon av kjernefysisk nedrusting: Hensikten her er å kartlegge praktiske og tekniske forutsetninger for at land som ikke har kjernevåpen, skal kunne kontrollere at kjernevåpenstatene faktisk lever opp til sine nedrustningsforpliktelser. Dette er et arbeid for å gi praktiske svar på en oppgave mange har avvist som umulig. Det er den ikke.

• Norge arbeider også systematisk for å redusere kjernevåpnenes betydning i NATO. Vi mener det tjener alliansen at den tilpasser seg dagens utfordringer, utviklingen i trusselbildet og det globale ikke-spredningsregimet. At NATO fremstår og fungerer som en mer moderne sikkerhetsorganisasjon er viktig for organisasjonens effektivitet og anseelse i fremtiden. Men det er fortsatt slik at kjernevåpen, i tillegg til de konvensjonelle, utgjør det erklærte grunnlaget for den avskrekkingen alliansen utøver for å ivareta medlemsstatenes sikkerhet. Her vil det fortsatt være sterke meningsbrytninger blant NATOs medlemsland.

• Norge arbeider aktivt for å etablere samarbeid og kontakter på tvers av grupper og regioner. Vi støtter forskningsmiljøer, internasjonale organisasjoner og aktører i det sivile samfunn og bidrar med dette til debatt og engasjement.

Avslutningsvis: Interpellanten spør om tidsperspektivet for tilretteleggingen av forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. Som skissert arbeider regjeringen kontinuerlig langs flere spor for å nå målet om en verden fri for atomvåpen. Vi ønsker et reelt totalforbud og arbeider aktivt både for å skape politisk grunnlag og for å gjøre det praktisk mulig å komme dit. Men vi må samtidig innse at det fortsatt kan ta tid. Mye må gjøres før vi har en atomvåpenfri verden, ikke minst må vi ha en sterkere internasjonal opinion som kan styrke ikke-spredningsarbeidet. Her har vi alle en rolle å spille, og jeg vil igjen takke interpellanten for å bidra til å sette dette temaet på dagsordenen – og dermed styrke den norske stemmen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:17:48]: Det er sedvane å takke statsråden for svaret. Jeg vil bare understreke at det er en veldig oppriktig takk for et tydelig, informativt og politisk løfterikt svar. Jeg synes spesielt det er gledelig at utenriksministeren løfter fram de humanitære sidene ved bruk av atomvåpen. Jeg slutter meg helt til planene om en konferanse her i Oslo om atomvåpen med en humanitær problematikk som innfallsvinkel.

Det er helt riktig at sivilsamfunnet blir veldig viktig for å belyse og forstå dette perspektivet i nedrustningsarbeidet. At folkelig mobilisering og engasjement og et aktivt sivilsamfunn er helt avgjørende, er jeg veldig glad for at regjeringen er så tydelig på og legger som premiss for framdrift i det globale arbeidet med nedrustning.

Jeg er også glad for at man peker på behovet for at Ikke-spredningsavtalen har reell legitimitet og integritet og de politiske problemene som følger av at avtalen ikke følges godt nok opp, at Norge så tydelig i FNs generalforsamling har kritisert mangelen på framdrift i Nedrustningskonferansen i Genève, og at vi sammen med Mexico og Østerrike har tatt til orde for en ny ordning med andre regler – det er bra. Så må Norge fortsette dette arbeidet. Norge må fortsette å presse på for mer anvendelige regler for framdrift, slik at den økende internasjonale oppslutningen om å finne alternative veier til nedrustning kan bære frukter.

Til slutt: Det er ganske bred enighet i Norge både om visjonen om en atomvåpenfri verden og om viktigheten av at vi presser på ikke bare når det gjelder retorikk, men i tydelig politisk handling og dialog – også med våre allierte, hvorav flere er atommakter. Det at vi presser på på denne måten, har ikke akkurat alltid vært «zeitgeist» i norsk politikk, for å si det slik. Det vil jeg bare minne om for å understreke viktigheten av at regjeringen er så tydelig, og at det store engasjementet fra fredsbevegelsen og sivilsamfunnet må fortsette.

Så ser jeg fram til debatten.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:20:06]: Bare to refleksjoner til debatten: Det ene er at det høres nesten paradoksalt ut å diskutere de humanitære sidene ved bruk av atomvåpen. Det sier seg jo selv at det ikke er særlig humanitært. Men når vi har gjort det, er det fordi vi ønsker å ta i bruk en veldig viktig rettsinstans i det internasjonale samkvem, nemlig humanitærretten. Når vi snakker om humanitær nedrustning, er det ikke fordi vi skal ruste ned humanitært, men fordi det humanitære skal inspirere til nedrustning. Landminekonvensjonen og så klasevåpenkonvensjonen ble veldig viktig løftet fram av det, hvor Den internasjonale Røde Kors-komiteen som forvalter av Genève-konvensjonen spilte en viktig rolle. Det er derfor vedtaket fra i fjor er så viktig i oppfølgingen, fordi det bygger et bredere grunnlag enn det tradisjonelle vi har hatt. Jeg ser på dette som om vi har hektet på en ny motor i nedrustningsarbeidet.

Mitt andre poeng til denne debatten er følgende: Jeg tror vi skal vedgå at rundt 1990, da den kalde krigen var slutt, vendte deler av sivilsamfunnet og opinionen seg bort fra spørsmålet om kjernefysisk nedrustning. Frykten for atomkrig mellom øst og vest, mellom de to partene i den kalde krigen, avtok, og mange vendte sitt engasjement mot andre områder, slik som klimaarbeid, menneskerettigheter og kamp mot fattigdom – viktige arbeider i seg selv. Det som er viktig nå, er at man får saken tilbake på dagsordenen med nytt, kunnskapsbasert og etisk engasjement fra det sivile samfunn. Da synes jeg det er viktig å få med at unge mennesker tar gjerne tak i den type engasjement, men de som faktisk løfter denne debatten i dag, er de aller, aller eldste blant oss. Nylig sto det en artikkel av Helmut Schmidt og Sam Nunn – og førstnevnte er 94 år gammel – med en veldig klar artikulert visjon om en verden uten kjernevåpen. Folk som er blitt betegnet som hauker i USA, Henry Kissinger og George Shultz, har også satt denne dagsordenen i den internasjonale debatten. Vi skal også huske på at Ronald Reagan, i Reykjavik i 1986, var den første – sammen med Gorbatsjov – til å artikulere visjonen om en verden uten atomvåpen, som også president Obama gjentok i sin tale i Praha i april 2009. Han sa samtidig at dette neppe kom til å skje i hans generasjon, at det var langt fram. Men uten at visjonen er en verden uten atomvåpen, har vi altså ikke noen retning å gå i nedrustningsarbeidet – og uten retning blir politikken ganske meningsløs. Så jeg mener vi har forutsetninger for å løfte dette fram nå med en ny motor i arbeidet, humanitærretten, og en ny appell om engasjement fra det sivile samfunn.

Svein Roald Hansen (A) [13:22:56]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp dette temaet, som er viktig, men også vanskelig. Det er et tema som var på dagsordenen på 1970-tallet, og etter tre tiår med framgang og håp om å kunne bryte rustningsspiralen fra den kalde krigens dager ble det første tiåret i dette nye århundret et tapt tiår for nedrustningsbestrebelsene.

1970-årene ga oss Ikke-spredningsavtalen og den første avtalen om reduksjon i de strategiske arsenalene, SALT I. 1990-årene ga oss en prøvestansavtale, START II og landminekonvensjonen og en halvering av militært materiell i Europa. Så kom terroranslaget i New York høsten 2001. Det ble også et anslag mot atomnedrustningsarbeidet. Ikke-spredningsavtalens tilsynskonferanse i 2005 endte uten resultater. Én oppmuntring fikk vi mot slutten at dette tapte tiår: Konvensjonen om klasevåpen, hvor ikke minst Norge var en avgjørende drivkraft.

De siste årene har vi sett at spørsmålet om atomnedrustning har kommet høyere på den politiske dagsordenen. Det bekymringsfulle i dette er knyttet til de alvorlige bekymringene rundt Nord-Koreas og Irans atomprogrammer. Den gledelige delen av det er at den amerikanske presidenten har blåst nytt liv i visjonen om en verden uten atomvåpen, og at hans nye atomvåpenstrategi reduserer og avgrenser atomvåpnenes rolle i landenes sikkerhetspolitikk. Det samme fikk vi til i NATOs nye strategiske konsept, men det hadde vært ønskelig om NATO hadde gått så langt at de hadde erklært at alliansen i sitt strategiske konsept hadde avstått fra førstebruk av atomvåpen. Det er mer å gjøre på den arenaen.

Et skritt i riktig retning er det også at USA og Russland har inngått en avtale som reduserer antall utplasserte atomvåpen med en tredjedel. Tilsynskonferansen i 2010 ga også visse resultater. Handlingsplanen, som utenriksministeren viste til, gir muligheter for videre arbeid, bl.a. gjennom FNs generalsekretærs plan for kjernefysisk nedrustning.

Utenriksministerens tanker om å legge de humanitære dimensjonene ved bruk av atomvåpen til grunn for det videre arbeidet er god. Det var dette perspektivet som førte til konvensjonene mot landminer og klasevåpen.

Hiroshima og Nagasaki demonstrerte på en gruvekkende måte de humanitære – eller skal vi si de inhumane – følgene av atomvåpenbruk. Kanskje kan denne innfallsvinkelen også blåse mer liv i den folkelige støtten for en atomvåpenfri verden, for den trenger å bli sterkere hvis vi skal komme videre – vi trenger flere Ole Kopreitan-er. Røde Kors-bevegelsens vedtak om å arbeide for et forbud mot atomvåpen er i så måte en god begynnelse.

Initiativet som Norge tok sammen med Østerrike og Mexico under FNs generalforsamling i fjor, for å bringe Nedrustningskonferansen ut av det dødvanne den har befunnet seg i så altfor lenge, må også forfølges. Å vinne oppslutning om nye tanker krever tålmodighet og stedighet for å lykkes. Vi må også fortsette arbeidet i NATO for ytterligere å redusere kjernevåpnenes plass i alliansens planer og strategi.

Nord-Koreas atomvåpenprogram er bekymringsfullt. Det samme er Irans atomprogram. Jeg tror at det bare er gjennom samtaler og forhandlinger vi kan nå resultater. Derfor er det gledelig at forhandlingene mellom det internasjonale samfunn og Iran er kommet i gang igjen etter en pause på mer enn ett år. USAs utenriksminister sier at det fortsatt er tid for diplomati. Spørsmålet er om det finnes noen annen farbar vei som ikke er for risikabel.

Den kjente israelske forfatteren David Grossman advarte i en tankevekkende kronikk nylig mot å angripe det iranske atomprogrammet med våpenmakt. Hva skal Israel gjøre hvis også andre naboland, som Saudi-Arabia, skulle skaffe seg atomvåpen, spurte han. Det er all grunn til å frykte et Iran med atomvåpen. Men det er også all grunn til å frykte det som kan bli følgene av et militært angrep for å forhindre det, ikke minst for Israel selv. Men også utsiktene til å løse de grunnleggende konfliktene i hele regionen kan bli alvorlig skadet.

Det har lyktes å oppnå en bred enighet om å avskaffe landminer og klasevåpen ut fra de humanitære konsekvensene ved bruken av slike våpen. La oss håpe konferansen regjeringen planlegger i Oslo neste år for å belyse nettopp dette poenget, de inhumane aspektene ved atomvåpen, kan bidra til at enda flere vil arbeide for at det tas nye skritt i retning av en flott visjon – en verden uten den trussel atomvåpen representerer for oss alle.

Torkil Åmland (FrP) [13:28:09]: Jeg vil først få takke interpellanten for å ta opp et viktig og aktuelt tema. Atomvåpen har en ødeleggelseskraft som langt overgår andre våpen vi kjenner, og som vil føre til en katastrofe som nesten er utenfor vår fatteevne hvis dette skulle bli tatt i bruk i en konflikt.

I dag – det er vel kanskje det som er litt av utgangspunktet også – har vi to krevende situasjoner internasjonalt som omfatter atomvåpen, altså Iran og Nord-Korea.

Det er viktig å ha visjoner og målsettinger, men jeg tror at veien til disse visjonene er lang. Jeg tror det er veldig viktig å ha et realistisk utgangspunkt når man starter på den veien, slik at man får en holdbar nedrustning og – eventuelt – en holdbar avtale. Vi har sett fra historien at man kan inngå mange ulike typer avtaler, men de har liten verdi hvis de ikke blir overholdt og respektert. Derfor er ikke nødvendigvis målet i seg selv en avtale eller en konvensjon, selv om det kan være et viktig middel og et viktig mål. Målet må være at man får en reell kontroll – en reell begrensning, en reell nedrustning – og til slutt eventuelt en avskaffelse av atomvåpen.

Jeg kan gå tilbake til f.eks. 1928 med Kellogg-Briandpakten mellom de europeiske land. Der trodde man at en avtale var det som etablerte fred i Europa. Så gikk det ti–tolv år, og de samme landene var i full krig med hverandre. Mitt poeng er derfor at en avtale i seg selv garanterer ikke for fred. Det som garanterer for fred, er at de statene som er involvert, har en reell vilje og en reell interesse i å oppfylle det som man kommer fram til.

Jeg er også helt enig med utenriksministeren når han sier at det er viktig at det er de landene dette faktisk gjelder, som er de sentrale aktørene i dette. Det hjelper veldig lite at alle andre stater i verden vedtar at man ikke vil ha atomvåpen, hvis de landene som faktisk sitter med atomvåpnene, ikke er enig i det, og ikke ser at deres sikkerhetspolitiske behov blir dekket gjennom de avtalene som inngås.

I dag er det Russland og USA som har 95 pst. av alle atomvåpnene i verden. Hvis det skal være noen som helst mulighet til å nå målet, er det disse to landene som er nøkkelstatene, ved at man får til en gjensidig nedrustning mellom disse to landene.

NATO har sin strategi. Man har en kombinasjon av konvensjonelle våpen og atomvåpen, men man har samtidig en visjon på lang sikt – og deler den visjonen med USA og Obama – om til slutt å komme dit at man er uten atomvåpen. Men så lenge det er atomvåpen i verden, sier også NATO at man vil ha det.

Interpellanten henviste til avtalen mot klasebomber og landminer og Norges rolle i dette. Jeg tror ikke denne sammenligningen er helt enkel å gjøre, at Norge skal spille en tilsvarende rolle når det gjelder atomvåpen. Atomvåpen har en helt annen strategisk betydning for stormaktene, også en helt annen militær betydning, tror jeg. Derfor tror jeg at dette er det til sjuende og sist stormaktene – gjerne med pådriv og push fra andre stater – spesielt USA og Russland, som må ha interesse av å redusere og ha en reell vilje til å gjøre noe med.

Det er for så vidt en positiv prosess på gang når det gjelder langtrekkende strategiske atomvåpen, i de nye START-avtalene. Det kan være viktig å fortsette den konstruktive prosessen som der er på gang.

Det er to nye stater som nettopp har fått atomvåpen, eller som er på vei til å få det – Nord-Korea og Iran. Det er lite betryggende for verdensfreden. Noe av det man frykter, er at disse våpnene kan spre seg til ustabile og totalitære regimer, der det er vanskelig å forutsi hvordan de vil bli brukt, og å forstå mange av de truslene som framsettes. En del av dette er nok indremedisin. Ethvert totalitært regime trenger en ytre fiende. Iran har nærmest erklært krig mot Israel siden 1979, etter revolusjonen, og har hevdet at de vil utslette Israel, mens landets atomvåpenprogram nå kan destabilisere hele regionen. Det har allerede skapt en truende situasjon.

For Israel ligger den store risikoen selvfølgelig i Irans langtrekkende raketter kombinert med atomvåpen, men også i det at atomvåpen kan fraktes nær Israels grenser, f.eks. gjennom Hizbollah. Det er viktig at det internasjonale samfunnet har en klar og tydelig holdning, og iverksetter de nødvendige tiltak for å avverge eller forhindre at situasjonen utvikler seg.

Jeg tror at den mest konstruktive tilnærmingen til atomvåpennedrustning går gjennom det å være pragmatisk, ta ett skritt om gangen. Den viktigste forutsetningen er at Russland og USA klarer å bli enige, at de skritt som tas, må ivareta begge lands sikkerhetsbehov og opprettholde en balanse i nedbyggingen. Her bør Norge holde seg innenfor rammene til NATO og USA, og ikke drive et eget solospill utenfor disse.

I dag er det kanskje veldig viktig å fokusere på Iran og Nord-Korea.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [13:33:35]: Interpellanten tar opp et viktig og vanskelig spørsmål.

Komiteen besøkte Japan – herunder også Hiroshima – i september 2010 og fikk både se de historiske stedene og snakke med overlevende. Det var sterke møter, som forteller noe om hvilken enorm utfordring og trussel atomvåpen faktisk representerer.

I dag opplever hele ikke-spredningsregimet, særlig representert ved NPT, et sterkt press. Enkelte land representerer stadige og gjentatte utfordringer. Det er forskjell på de landene som besitter atomvåpen. Veldig mange av landene har etter hvert blitt ustabile regimer, der atomvåpen er i hendene på stater man ikke kjenner intensjonene til.

La meg begynne med Iran. Situasjonen er særdeles alvorlig og også veldig krevende. Iran har utviklet betydelig kapasitet til å anrike uran for våpenformål. Hensikten med atomprogrammet er ukjent, men det er veldig alvorlig med stadige avsløringer av nye, skjulte anlegg og økt kapasitet. IAEA nektes adgang til landets fasiliteter, og Iran har også vilje til salg av teknologi og utstyr til andre land.

Vi må også huske at Israel og andre land i regionen opplever en eksistensiell trussel. Jeg tror det av og til er vanskelig for oss å ta inn over oss hva det innebærer for Israel – og også for andre land. Faren for et atomvåpenkappløp i Golfen og Midtøsten er reell. Det er en betydelig frykt blant de arabiske statene, og det er også, etter min oppfatning, en nedadgående spiral.

Dette må også ses i kombinasjon med missilteknologi. Iran har ballistiske missiler, med rekkevidde til å nå NATO-land i Sørøst-Europa, i tillegg til et program som kan gi kapasitet til framstilling av interkontinentale ballistiske missiler som kan nå hele Europa.

I Nord-Korea opplever vi en ekstremt uforutsigbar situasjon. Det er et helt lukket land, der den formelle innsettelsen av Kim Jong-un for noen dager siden, med tilhørende mislykket oppskyting av raketter, kan føre til at man får et ytterligere kappløp, der behovet for å vise at man kan, blir sterkere – med den risikoen det medfører. Det er gjentatte provokasjoner. Det er ikke noe innsyn eller noen kontroll fra internasjonale aktører, og det er også tilgang til avansert missilteknologi.

Pakistan er et land med vedvarende bekymring for hvem som har kommando og kontroll knyttet til kjernevåpen. Det er et land i dyp ustabilitet, med betydelig maktkamp, og militæret har en helt sentral rolle.

På vårt eget kontinent er utfordringen særlig kortrekkende og taktiske russiske våpen, som ikke er en del av START II-avtalen. Gamle våpen utgjør etter hvert en betydelig risiko, ikke minst miljømessig – også av den grunn. Norge har vært veldig aktiv overfor Russland gjennom konstruktivt samarbeid i nord om dekommisjonering av og avfall fra fartøyer. Det er viktig å opprettholde denne aktive holdningen.

Det er bred enighet om at Norge skal spille en aktiv rolle i arbeidet for å redusere antall kjernevåpen og deres viktighet. Det er også bred enighet om en visjon om en kjernevåpenfri verden, en visjon som flere av verdens kjernevåpenstater, blant dem Norges nærmeste allierte, har sluttet seg til.

Samtidig er det behov for realisme når man diskuterer kjernevåpen. Norge og resten av Vesten har siden 1949 levd med og vært en del av en forsvars- og sikkerhetspolitisk avskrekkingsdoktrine som i sin ytterste konsekvens har vært forankret i bruk av kjernevåpen.

NATOs strategiske konsept fra 2010 forplikter alliansen til målsettingen om å legge til rette for en verden uten atomvåpen, men samtidig: Alliansen definerer fortsatt en såkalt egnet fordeling av konvensjonelle kapasiteter og kjernevåpenkapasiteter som et kjerneelement i sin avskrekkingsdoktrine. Dette vil, ifølge det nye strategiske konseptet, forbli situasjonen så lenge atomvåpen fortsatt eksisterer.

Norge verken kan eller bør søke å definere vekk sin rolle og sitt ansvar i denne sammenheng. Vi er altså fortsatt på innsiden av en sikkerhetsgaranti, som i ekstremtilfeller kan medføre bruk av kjernevåpen. Det må vi være bevisst. Forsøk på å underspille eller dobbeltkommunisere rundt dette er uheldig.

Norge har sin innflytelse gjennom multilaterale fora, ikke alenegang. Vi skal være en konstruktiv og realistisk samarbeidspartner og pådriver der det er mulig. Vi skal benytte etablerende og fungerende organer, og NATO er særlig viktig her. Dette er et arbeid som krever et langsiktig perspektiv.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [13:38:49]: La meg først få takke interpellanten for å ta opp dagens status og tidsperspektivene framover i arbeidet for et forbud mot atomvåpen. Jeg ønsker også å takke utenriksministeren for et grundig svar.

Atomvåpen representerer en alvorlig trussel. De humanitære konsekvensene av en atomvåpenkrig er katastrofale. Likevel har vi etter annen verdenskrig sett at flere land har skaffet seg atomvåpen.

Ikke-spredningsavtalen er et viktig avtaleinstrument for å hindre ytterligere spredning, men ikke alle land har villet binde seg til denne avtalen. Norge har forpliktet seg til avtalen. Vi har valgt å avstå fra atomvåpen i eget forsvar. Vi vil være støttespillere i internasjonalt arbeid for ikke-spredning. Men det er ikke nok å hindre ytterligere spredning, vi må også ta nye skritt for å begrense denne trusselen. Vårt mål er forbud mot kjernefysiske våpen.

Avtalen om ikke-spredning av atomvåpen er vårt viktigste instrument på dette forhandlingsområdet. Dessverre har denne avtalen lenge vært under press. Tilsynskonferansen i 2010 var derfor viktig for å sikre avtalens troverdighet.

Norge deltok aktivt da sluttdokumentet fra tilsynskonferansen ble utarbeidet. Vi må nok erkjenne at resultatet ikke ble så offensivt som vi hadde ønsket. Likevel; sluttdokumentet er utvetydig i målet om en atomvåpenfri verden, og det er bra.

Sluttdokumentet inneholder også en handlingsplan på 64 punkter som omfatter både nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjernekraft, noe som også er godt. Det gir i det minste et grunnlag for et videre arbeid mot atomvåpen.

I tillegg vil jeg vise til fempunktsplanen fra FNs generalsekretær. Den tar til orde for forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Det er også et framskritt i ikke-spredningsprosessen.

Men vi må konstatere at sentrale forhandlingsinstanser har feilet. Det gjelder ikke minst Nedrustningskonferansen i Genève. Dessverre har den vært nærmest handlingslammet i mer enn 15 år. Bare 65 land er medlemmer. Den har manglet åpenhet for omverdenen, og rigide prosedyreregler og konsensuskrav gjør den ute av stand til å levere.

Jeg har lyttet med interesse til utenriksministerens svar i dag. Det er godt at en har ambisjoner, men selv om arbeidet mot atomvåpen i ulike former løftes fram i noen fora, må vi nok erkjenne at det er langt fram, som han også sa.

Utviklingen på feltet har de siste tiårene vært motsetningsfylt. Det er stadig nye land som prøver å skaffe seg atomvåpen. I dagens situasjon er det vel Iran og Nord-Korea som vekker størst bekymring, som flere representanter har vært inne på. Det islamistiske regimet i Iran er en trussel både mot eget folk og internasjonal fred. Det forstokkede kommunistregimet i Nord-Korea er vel kanskje enda verre. Der sulter folket fordi generalene og de store lederne bruker ressursene på militær stormaktsgalskap for å holde seg selv ved makten.

Det langsiktige målet om en konvensjon mot atomvåpen er viktig, kampen mot nedrusting er enda mer presserende. Ingen av delene må glemmes. Samtidig må vi ta nye skritt for å bygge ned arsenalene av atomvåpen. Målet om en atomvåpenfri verden ligger et stykke fram. I mellomtiden må vi ta nye – men likevel viktige – skritt for en gradvis internasjonal nedrusting når det gjelder atomvåpen.

Marit Nybakk (A) [13:43:17]: Takk til representanten Snorre Serigstad Valen for å ha videreført en veldig viktig tradisjon, nemlig at vi med jevne mellomrom har interpellasjonsdebatter om atomvåpenproblematikken. Takk også for et usedvanlig godt svar fra utenriksministeren.

Nedrustning og ikke-spredning har alltid stått i fokus i Norge, både hos politiske myndigheter, i det sivile samfunn og hos det norske folk. En meningsmåling fra noen år tilbake viste at 92 pst. mente at Norge skulle jobbe aktivt for et forbud mot atomvåpen. Det er faktisk en stund siden.

Norge har, som flere har nevnt, sterke folkelige bevegelser som engasjerer seg i kampen mot atomvåpen. Det har vært ganske vesentlig, fordi dette er et av de viktigste spørsmålene i vår tid. Vi har et politisk og moralsk ansvar for å holde det på dagsordenen, og bidra i alle de relevante fora som er mulig, til nedbygging, våpenkontroll, ikke-spredning og fullstendig eliminering av atomvåpen.

Ved behandlingen av nedrustingsmeldingen i forrige periode understreket en enstemmig utenrikskomité at målet var en atomvåpenfri verden, og la vekt på at selv om vi må bekjempe alle typer masseødeleggelsesvåpen, er likevel atomvåpen fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Komiteen mente at Ikke-spredningsavtalen er selve grunnpilaren i arbeidet for å hindre spredning og sikre nedbygging av atomvåpen, og at man på sikt må vurdere en konvensjon som forbyr alle atomvåpen.

Etter nedturen på tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i 2005 var den siste tilsynskonferansen i 2010 en opptur fordi den slo fast at målet er en verden uten atomvåpen. Sluttdokumentet er en 64 punkts handlingsplan, som bl.a. omfatter både nedrustning og ikke-spredning. Sluttdokumentet viser også til, som flere har sagt her, til fempunktsplanen til FNs generalsekretær, som bl.a. foreslår forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon.

Jeg er enig med utenriksministeren i at tilsynskonferansen i 2010 var avgjørende for Ikke-spredningsavtalens troverdighet. Norge spilte også en sentral rolle i forhandlingene. I tillegg er jeg veldig glad for at Norge i FN i fjor stemte for resolusjonene fra henholdsvis New Agenda Coalition og Japan for full avskaffelse av atomvåpen.

Så vil jeg vektlegge at utenriksministeren har understreket så sterkt de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen. Jeg mener dette på mange måter er et gjennombrudd i debatten om nedrustning av atomvåpen. Nedrustning og ikke-spredning er også humanitær politikk, og en del av vår sivile beredskap. Nedbygging av verdens atomvåpenarsenaler er også klimapolitikk – det la også interpellanten vekt på. Atomvåpen er ikke bare det ultimate masseødeleggelsesvåpen, men vi må håndtere vårt arbeid med ikke-spredning og nedrustning både som sikkerhetspolitikk, som miljøpolitikk, som antiterrortiltak og som en del av vår beredskapspolitikk.

Atomavfallet i Nordvest-Russland oppfattes av ikkespredningsregimet som, hvis de rette personer får tak i det, noe av det det er lettest å lage såkalte «dirty bombs» av. Derfor er arbeidet vårt for å bidra til atomopprensking i Nordvest-Russland en viktig del av vår helse- og miljøpolitikk, og dessuten er det forebyggende terrortiltak.

Til slutt en vitneberetning fra Hiroshima fra august 1945 om ødeleggelsene av en skole:

Av 300 elever overlevde 17 de første minuttene. Luften var sot, aske, støv – alt var et skremmende mørke. Fra atomskyen kommer ufattelige drønn. Grusom lukt og smak sprer seg. Glassbiter flyr med en kraft som tar liv der noe ennå er i live. Bygninger hadde fordampet i småbiter. Grunnen var jord og brente røtter. Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder.

– I sannhet en humanitær katastrofe.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren i dag sier at for å fjerne atomvåpen trenger man et folkerettslig bindende instrument som regulerer vilkårene.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:48:39]: Takk for en veldig god debatt, som ikke bare inneholdt bred enighet og nyanseringer, men også spor av uenighet, som det også er veldig fint å få diskutert og få synliggjort. Jeg skal prøve å ikke gjenta meg nå på slutten – jeg har bare tre oppsummerende punkter som jeg vil nevne.

Det ene er at det i dag er Global Day of Action on Military Spending. Det kan være greit å ha med som en av pålene i debatten. Det brukes voldsomme summer på atomvåpen, summer som fortsatt brukes av den britiske regjeringen. Den varslet i 2008 at det skulle bygges nye atomubåter som det skulle brukes over 600 mrd. kr på fra Storbritannias side.

Sånne summer brukes i mange land, og det er penger som kunne vært brukt på tiltak som gir mennesker arbeid, helsetjenester og bedre liv. Så debatten om atomvåpen er også en debatt om hvilke prioriteringer verdens ledere gjør, om hvordan atomopprustingens logikk fører til ressursbruk og omprioriteringer som går på bekostning av menneskeheten – ikke bare potensielt, men helt faktisk – også i dag.

Det andre er at jeg vil takke for veldig gode innlegg fra dem som har deltatt i debatten. Jeg synes komitélederen hadde veldig fine betraktninger. Så er jeg veldig glad for representanten Svein Roald Hansens innlegg, som så godt formulerte hvorfor opprustningstankegangen truer Midtøsten, og hvordan veien ut av dette ikke er krig mot Iran, men internasjonalt samhold og dialog. At han løftet fram Ole Kopreitan, var selvfølgelig også veldig fint.

Det tredje er at jeg ikke er enig med Fremskrittspartiet i spørsmålet om hvordan vi skal gå fram. Jeg mener for det første at det er svært viktig at stater uten atomvåpen er pådrivere og tar eierskap til denne saken. Dette er også et spørsmål om vår sikkerhet. Atomtrusselen er ikke begrenset til atommaktenes respektive befolkning. Politisk er det lettere for oss atomfrie staters regjeringer å bygge internasjonal forankring for nedrustning helt reelt. Dette står ikke i motstrid til at det er veldig viktig at f.eks. USA og Russland selv må ta initiativ og selv må sørge for framskritt. Jeg mener det henger veldig tett sammen og ikke bør settes opp mot hverandre.

Det å ta konkrete initiativ, det å gjøre som Norge gjorde i FN i fjor, mener jeg ikke er sololøp, det mener jeg ikke er alenegang. Jeg mener det tvert imot er å ta ansvar for å bli kvitt en grunnleggende trussel som truer oss alle, uansett om vi er atommakter eller ikke. Derfor er jeg helt enig med utenriksministeren i hans tilnærming. Jeg mener Norge står seg på å være en pådriver og i enda større grad bli det i framtiden.

Takk for en veldig god debatt!

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:51:34]: Jeg har lyst til avslutningsvis, i tillegg til å takke for en god debatt, å si noe om arbeidet i NATO fram mot toppmøtet i Chicago i neste måned.

Norge har, sammen med nære allierte, bidratt til å minske betydningen av kjernefysisk avskrekking i alliansens strategiske doktrine. Vi har bl.a. tatt til orde for såkalte negative sikkerhetsgarantier, som klargjør at alliansens kjernefysiske avskrekking ikke retter seg mot land som ikke selv har kjernevåpen og som oppfyller sine ikke-spredningsforpliktelser.

Et annet punkt er at vi har arbeidet for at NATO på permantent basis får et organ der alliansen drøfter sitt arbeid i lys av utviklingen innenfor nedrustning, ikke-spredning og rustningskontroll.

For det tredje har jeg sammen med Polens utenriksminister tatt et initiativ for et spesifikt initiativ om kortrekkende kjernevåpen som i dag ikke er omfattet av noe rustningskontrollregime. Dette initiativet har fått oppslutning, og jeg har håp om at man i Chicago vil legge til rette for åpenhet og tillitskapende tiltak overfor Russland, som etter hvert kan lede til reduksjoner og fjerning av alle kortrekkende kjernevåpen fra Europa. Vi vet ikke hvor mange de er, og vi vet ikke hvor de er lokalisert. Det må på dagsordenen.

NATO har betydning for NPT og ikke-spredning. Det som skjer i NATO og i medlemslandene, blir lagt merke til i resten av verden – mer enn mange i NATO kanskje er oppmerksom på. En tydelig redusert vektlegging av kjernevåpnene fra NATOs side er viktig for å bevare oppslutningen om ikke-spredningsregimet, for NPT, for å opprettholde det politiske presset på bl.a. Iran og Nord-Korea og for å styrke det internasjonale arbeidet for kjernefysisk sikkerhet. Det er altså her et NPT-triangel, der de statene som har, ruster ned, de som ikke har, ikke søker å få, og de som trenger sivil kraft, får det under inspeksjon og betryggende omstendigheter. Disse må virke sammen, og det er det som må være Norges ambisjon å bidra til.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.