Svein Flåtten (H) [12:18:51]: Norsk næringsliv blir stadig mer internasjonalisert. Utenlandske bedrifter investerer i Norge, og norske bedrifter investerer i utlandet – ikke minst i de fremvoksende økonomier og i utviklingsland. De globale maktforskyvningene og endringene i handels- og investeringsmønster gir en betydelig endring også i det risiko- og konkurransebildet som norsk næringsliv i stadig sterkere grad vil bli utsatt for i årene som kommer.

Det er positivt for norsk økonomi at vi investerer ute. Men det er ikke til å legge skjul på at investeringer i nye fremvoksende økonomier har en betydelig økonomisk risiko – større enn andre steder. Investeringer i slike land er også mer risikable enn tradisjonell handel, fordi det er langsiktige investeringer. De må stå seg ved politiske skiftninger og andre samfunnsendringer, noe som kan komme brått på enkelte steder. Den langsiktige profilen ved investeringer gjør at gevinster først hentes ut over lang tid. Den politiske risiko er selvsagt størst når prosjektene er i høstefasen, og det fremtrer som lønnsomt.

Såkalte bilaterale investeringsavtaler kan i en slik sammenheng representere et sikkerhetsnett som beskytter investeringenes økonomi i hele levetiden. Det gjør det selvsagt ulike lettere å løpe en investeringsrisiko. Situasjonen for norske bedrifter i øyeblikket er at de er dårligere stilt med hensyn til denne typen sikkerhetsnett enn andre nordiske – og de fleste andre europeiske – land, som alle har et bedre system enn vi har for våre bedrifter.

Jeg har forstått regjeringens og ikke minst nærings- og handelsministerens utadvendte virksomhet slik at de gjerne vil at norske bedrifter skal investere ute – og ikke minst i de fremvoksende økonomier – på grunn av alle de positive ringvirkningene som skapes der investeringene gjøres. Det gjelder jo ikke bare de positive ringvirkningene for de norske bedriftene – det gjelder arbeidsplasser, kompetanseoppbygging og økte skatteinntekter for de landene hvor dette skjer.

I dag er det betydelig usikkerhet, og for liten forutsigbarhet, ved det juridiske rammeverk rundt investeringsbeskyttelsen i mange utviklingsland. Derfor velger mange bedrifter å investere via selskapsetableringer, i finanssentra, i oversjøiske land eller på annen måte. Direkte inngåelse av bilaterale investeringsavtaler med sentrale utviklingsland kunne gitt økt forutsigbarhet og gjort at det ble økning i de norske direkteinvesteringer i denne typen land, slik at behovet for tungvinte omveier ble redusert.

Det er et faktum at flere utviklingsland har henvendt seg til norske myndigheter med tanke på å inngå denne typen investeringsavtaler, men at man ikke får det til. Det er klart at det svekker konkurransemulighetene for norske industrietableringer.

De siste ti årene har norske bedrifters direkteinvesteringer, utenom EU og USA, tidoblet seg. Vi har kun 16 investeringsavtaler – langt færre enn alle sammenlignbare land. Sverige har fire ganger så mange. EFTA-landet Sveits har langt over 100. Utviklingen går i retning av mer bruk av denne typen beskyttelsesavtaler – også som elementer i handelsavtaler, og også mellom de industrialiserte landene.

En avtale som inneholder aksept for ikke-diskriminerende behandling av investeringer, full sikring mot vilkårlig myndighetsutøvelse og erstatning ved ekspropriasjon samt fri adgang til kapitaloverføringer og tvisteløsningsorganer som fungerer, vil for utviklingsland kunne tiltrekke seg investeringer selv om institusjoner, lovverk og økonomi ellers måtte være litt i støpeskjeen, slik det ofte er.

Norge fikk i 2008 en såkalt modellavtale etter at det lenge hadde stått stille på dette området, men oppfatningen blant norske bedrifter er klar; denne avtalen har svakheter – for mange svakheter. Det gjelder ekspropriasjon, hvor prinsippene om kompensasjon for tap og en effektiv og tilstrekkelig erstatning er uklare, er svakt utformet. Krav om uttømming av nasjonale rettsmidler før internasjonal voldgift kan benyttes, gir også en for svak adgang til å håndheve investorenes rettigheter ved brudd på avtalen, og det burde vært større og raskere mulighet for voldgiftsbehandling.

Omfanget av tvisteløsningsmekanismen som bare gjelder brudd på selve avtalen og ikke på investeringskontrakten, gir også investorene reduserte muligheter til å nå frem med sine krav i en konfliktsituasjon – og det er jo konfliktsituasjonene som er de aktuelle.

Investeringer fra utenlandske bedrifter er en viktig driver for den økonomiske og sosiale utvikling i de fremvoksende økonomier, og det er selvsagt viktig for å øke velstanden og redusere fattigdommen i denne typen land. Erfaringstallene viser at slike investeringer bidrar til høyere inntekter for de lokalt ansatte, til mer moderne produksjonsmetoder, og til at ny teknologi tas i bruk – ikke bare i den bedriften som dette gjelder, men det sprer seg ofte til andre, lokale bedrifter. Gode eksempler har en smitteeffekt, ikke bare i vårt land, men over hele verden.

Bilaterale investeringsavtaler gir derfor økt trygghet og sikkerhet for investeringer i utviklingsland, men det skal ikke være noe instrument for å påvirke utviklingen i denne typen land; det skal ikke være noe instrument for å påvirke reguleringer av næringslivets rettigheter og plikter. Der står selvfølgelig ethvert land fritt. Men avtalene vil nok virke disiplinerende på mottakerlandene når det gjelder å overholde avtalene, og oppfattes selvsagt som et positivt signal om vilje til utenlandske investeringer. Og fra et land som Norge er det viktige signaler.

Det er derfor viktig at investeringsavtaler kan bli en naturlig del av frihandelsavtaler som Norge inngår, og at man i tillegg inngår slike avtaler når det er klart behov for denne type sikkerhetsnett for norske investeringer. Vi trenger disse avtalene, bl.a. i BRIC-landene. Vi trenger dem i de nye økonomier i Asia, som Thailand, Malaysia, Vietnam og Korea – Tyrkia er et aktuelt land – og i Afrika, selvsagt, med Sør-Afrika i spissen, men også i veldig mange andre land.

EU synes nå å prioritere denne type investeringsavtaler, og det tror jeg er et veldig viktig signal. EU har overført kompetansen til å fremforhandle denne type avtaler fra medlemslandene til EU-nivå. Det betyr at EUs handelspolitikk fremover vil omfatte beskyttelse av direkte utenlandske investeringer. Kommisjonen er gitt forhandlingsmandat til å forhandle med bl.a. Canada, India og Singapore, og under toppmøtet mellom Kina og EU i februar i år ble det enighet om å starte forhandlinger om denne typen investeringsavtaler.

Jeg tror ikke at Norge bør ha industripolitiske vilkår som er dårligere enn det EU har eller vil få gjennom sitt nye regime. Man må ha avtaler som gir tilstrekkelige og effektive rettigheter i forhold til den risikoen som er aktuell.

Likeverdighet når det gjelder konkurransevilkår for norske selskaper, er selvsagt helt sentralt, slik at en ikke gir noen en svakere rettsstilling enn den andre lands avtaler gir.

Så har det vært en debatt over noen tid om hvordan denne typen investeringsavtaler står seg med hensyn til våre grunnlovsbestemmelser, og at Grunnloven kan være et hinder for å utvikle og inngå slike avtaler. Det er vanskelig å se at dette kan være noe problem så lenge avtalene begrenses til erstatning og folkerettslig prøving, men det vil være interessant å høre statsrådens holdning også til dette temaet, som, så vidt jeg vet, har vært svært grundig utredet ved Det juridiske fakultet i Oslo, uten at man fant dette forholdet problematisk.

Jeg mener at denne saken rett og slett står om hvorvidt man har vilje og nødvendig handlekraft til å gå i gang med å endre på forholdene for å legge bedre til rette for norsk næringslivs innsats i fremvoksende økonomier, i utviklingsland, med de positive ringvirkninger som det vil gi for næringslivet her hjemme, og med de ringvirkninger det vil gi for de landene som vi samarbeider med.

Statsråd Trond Giske [12:29:10]: Interpellanten tar opp situasjonen for norske bedrifter som investerer i framvoksende økonomier i land der det ofte vil være manglende forutsigbarhet ved det juridiske rammeverket, og/eller en betydelig politisk risiko forbundet med investeringen.

Regjeringen er opptatt av å fremme norske investeringer i utlandet. Dette er sentralt for norske bedrifters konkurranseevne, og vi vet at norske bedrifter i utlandet bidrar positivt til sosial og økonomisk utvikling i den type land som er tema for interpellasjonen. Det er derfor viktig for regjeringen å bidra til at norske bedrifter møter åpne og forutsigbare rammevilkår. Det gjør vi i Verdens handelsorganisasjon, WTO, og gjennom frihandelsavtaler som inngås med enkeltland eller tollunioner i samarbeid med EFTA, eller av Norge alene.

Vi gjennomfører også politiske besøk og er døråpner i markeder hvor styresettet gjør myndighetskontakt nødvendig for å sikre bedriftene innpass. Kommisjonsordninger og samarbeidsgrupper er andre eksempler på viktige bidrag til kontakt om generelle rammevilkår og enkeltsaker for norske bedrifter. De norske ambassadene og stedlig representasjon er viktige. Innovasjon Norge har i dag kontorer i over 30 land. Disse har i oppdrag å bistå norske bedrifter internasjonalt.

Når det gjelder bilaterale avtaler om investeringsbeskyttelse, også kalt BITs, som er interpellantens hovedtema, har det vært en vanskelig sak siden midten av 1990-tallet, og flere regjeringer av ulike valører har forsøkt å komme fram til en løsning. Årsaken til at dette har vært vanskelig, er at det i bunn og grunn må foretas en avveining mellom investors rett til, og behov for, vern og statenes rett til å regulere på eget territorium.

En investeringsbeskyttelsesavtale er ment å skulle beskytte utenlandske investeringer mot urimelige inngrep fra vertslandet. Det er spesielt aktuelt i land der den politiske risikoen er høy. Tradisjonelt har disse avtalene blitt inngått mellom kapitaleksporterende og kapitalimporterende land, eller om du vil, avtaler mellom industriland og utviklingsland. For kapitaleksporterende land har hensikten vært å beskytte sine investorer, mens kapitalimporterende land har ønsket å tiltrekke seg investeringer. Nå er bildet litt mer nyansert – de fleste land er både kapitaleksporterende og -importerende, og avtalene har blitt mer reelt gjensidige.

Dette er bilaterale avtaler, og de varierer noe i form og innhold, men de fleste er bygget på modeller utviklet i OECD på 1960-tallet, og det er en del fellestrekk som går igjen. Avtalene inngås mellom stater, men de gir direkte rettigheter til enkeltindivider og foretak. De inneholder typisk bestemmelser som gir en utenlandsk investor rett til erstatning ved ekspropriasjon og nasjonalisering, rett til rimelig, rettferdig og ikke-diskriminerende behandling og ikke minst rett til å fremme sin sak for et internasjonalt voldgiftstribunal dersom investoren mener investeringsbeskyttelsesavtalen er brutt.

Det er dette siste som først og fremst har vært vanskelig i norsk sammenheng. Er det riktig at et internasjonalt voldgiftstribunal, bestående av jurister som velges ad hoc, skal kunne dømme norske lover og regler som traktatstridige og tilkjenne utenlandske investorer erstatningsbeløp på grunnlag av dette, med bindende virkning og uten mulighet for å anke? Dette ble ansett som såpass problematisk at det på midten av 1990-tallet ble besluttet å avvente videre forhandlinger om investeringsbeskyttelsesavtaler inntil man hadde funnet en løsning.

Det ble reist spørsmål ved om det i det hele tatt var anledning til å inngå avtaler med slikt innhold uten å komme i konflikt med Grunnloven § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans. Dette var mens forhandlingene om en multilateral investeringsavtale pågikk i OECD, den såkalte MAI-avtalen, og man antok at man måtte finne en god løsning i den sammenheng. Men MAI-forhandlingene gikk som kjent ikke helt på skinner og ble avsluttet uten at man oppnådde enighet.

Siden den gang er det flere sider ved de tradisjonelle investeringsbeskyttelsesavtalene som har blitt framhevet som uheldige, f.eks. ekspropriasjonsbestemmelsen.

Flere forsøk har blitt gjort opp gjennom årene for å finne en løsning, og det største arbeidet ble gjort da Stoltenberg II-regjeringen satte ned et statssekretærutvalg som skulle komme fram til en ny modellavtale for framtidige bilaterale investeringsavtaler. Utvalget, bistått av en embetsgruppe, arbeidet med utkastet i bortimot to år, og det ble sendt på høring i 2008. Hovedformålet med arbeidet var å finne en riktig balanse mellom investors rettigheter og statenes handlingsrom. Resultatet var en modellavtale som avvek fra den tradisjonelle BIT ved at den gir vertsstaten noe større handlingsrom. Høringen avdekket imidlertid at ingen var fornøyd. Næringslivssiden mente generelt at man i arbeidet med modellavtalen hadde gått for langt i å ivareta vertslandets adgang til å regulere på bekostning av investors behov for beskyttelse. Andre organisasjoner som generelt er mer skeptiske til handel og investeringer, var sterkt negative til utkastet til modellavtale og til at det overhodet inngås investeringsavtaler.

I 2009 ble det besluttet ikke å gå videre med arbeidet med en generell mal for investeringsbeskyttelsesavtaler, men vurdere behovet for, og utformingen av, bestemmelser om beskyttelse i forbindelse med handelsavtaler med India, Ukraina, Russland og Kina.

Interpellanten legger til grunn at BITs utgjør et viktig verktøy for å sikre at norske bedrifter investerer i land med høy politisk risiko. I arbeidet med forslaget til en ny modellavtale gjennomgikk vi en rekke studier som er gjort for å finne ut hvilken effekt disse har. Disse studiene er ikke entydige, men det er grunn til å hevde at avtalene ikke har så stor betydning som tilhengerne hentyder når det gjelder fremme av investeringer. Det var også et syn som framkom under høringsrunden. Flere bedrifter understreket at eksistensen av en bilateral investeringsbeskyttelsesavtale ikke hadde så stor betydning når de vurderte mulige land å investere i.

Det er likevel lett å forstå at norske selskaper som har investert i utlandet, og spesielt i land der den politiske risikoen er høy, ønsker å sikre sine investeringer best mulig. I så måte kan BITs være et velegnet instrument. Men som ansvarlige politikere må vi også se den andre siden av saken, nemlig hvilke konsekvenser det kan få for Norge at utenlandske investorer benytter slike avtaler mot oss, og hvilke konsekvenser det kan få for det politiske handlingsrommet i utviklingsland og i vekstøkonomiene.

Norge var svært tidlig ute med å se faresignalene ved denne type avtaler og hvilke negative effekter de kunne ha for vertslandet. Senere har også en rekke andre land fått et mer nyansert syn på disse avtalene. Land som Sør-Afrika og Australia har besluttet ikke å inkludere investor-stat-tvisteløsninger i sine avtaler, og en rekke andre land foretar lignende vurderinger.

I EU har kommisjonen nå, etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft, fått mandat til å forhandle investeringsbeskyttelsesavtaler. Det er for tidlig å si hvordan EUs nye avtaler vil se ut, men det pågår også der en diskusjon om hvor det riktige balansepunktet mellom investorvern og staters rett til å regulere skal finnes.

Regjeringen vil ikke utelukke at Norge i framtiden vil inngå investeringsbeskyttelsesavtaler, men det bør være avtaler som tar høyde for staters rett til å handle på eget territorium og muligheter for utvikling av gode standarder for miljø, arbeidstakerrettigheter og sosiale rettigheter.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Flåtten (H) [12:36:45]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg velger å tolke ham positivt. Jeg er enig med ham i at dette ikke er enkelt. Hadde det vært det, hadde det vært gjort for lenge siden, uansett regjeringer. Men jeg synes også at han kanskje problematiserer forhold som man tydeligvis ikke problematiserer i andre land. Som jeg nevnte i innlegget mitt, har jo alle sammenlignbare land, inklusiv EU, gått i en annen retning. De har inngått atskillig flere avtaler.

Nå sier statsråden at også de er i ferd med å se problemene – om de ser det litt annerledes, er jeg mer i tvil om. På meg virker som om f.eks. EU har flyttet dette opp på et høyere nivå for å øke tempoet i dette. Jeg tror det er helt riktig at man skal være forsiktig med reguleringer på andre lands territorium, som griper inn i det – det er jo heller ikke meningen. Men det er helt opplagt at det er fullt mulig å få til dette når man har gjort det andre steder.

Jeg er også litt forundret over at fremstillingen av disse studiene som har vært gjort, viser at denne ikke har særlig stor betydning. Jeg tror nok at jeg gjerne ville se det litt bedre beskrevet.

Så er det ikke slik at jeg med denne interpellasjonen mener at det ikke gjøres noe for norsk næringsliv i utlandet. Det gjøres mye arbeid med frihandelsavtaler, WTO og døråpning, som statsråden selv bedriver i relativt stor utstrekning, men her snakker vi om jusen og sikkerheten for verdiene for hvert enkelt selskap. Det er helt opplagt at når dette bringes inn i styrerommene for en endelig beslutning – skal vi gå inn i det landet, skal vi gå inn på dette prosjektet – vil man se på risikoen for egen økonomi. Slik er det overalt, og jeg har også lyst til å understreke at ikke minst våre egne, og med det mener jeg statens egne selskaper, veldig ofte faktisk kommer i denne situasjonen.

Norsk Hydro er et godt eksempel på selskap som investerer ute. Da gjelder det skattebetalernes penger. De er minst like viktige som de private bedriftenes egenkapital.

Statsråd Trond Giske [12:40:04]: Hvis dette hadde vært enkelt, hadde det vært enkelt. Men dette er altså noe som regjeringer av alle farger har stridd med fra midten av 1990-tallet – både Brundtland-regjeringen, Jagland-regjeringen, Sentrumsregjeringen, så en Stoltenberg-regjering, en regjering hvor Høyre har vært med, og så igjen en Stoltenberg-regjering. Dette har vært diskutert under mange næringsministre, og man har ikke funnet en enkel løsning som avveier alle disse hensynene. Også for Høyre må det være et dilemma at man lager konstruksjoner som i verste fall overprøver norsk rettsvesen og Norges Høyesterett. Dette er en toveisavtale. Det er ikke slik at den bare sikrer norske investorer mot urimelige inngrep i andre land, den skal også sikre utenlandske investorers rettigheter i Norge. Men hvor langt de rettighetene går når det gjelder vår selvråderett og vårt rettssystems suverenitet, er et vanskelig dilemma. Vi prøver å ha en pragmatisk innfallsvinkel til dette – ikke en dogmatisk, verken på den rene investeringsbeskyttelsessiden eller på den rene handelsskeptiske siden. Vi prøver å finne gode løsninger som sikrer investorers rimelige krav til beskyttelse, samtidig som man respekterer både norsk og samarbeidslandets rett til å bestemme innenfor egne grenser. Det tror vi er fullt mulig med de avtalene som vi forhandler om, eller med de prosessene vi har på gang. Så skal vi selvsagt også følge utviklingen i EU nøye, for EU sliter med nøyaktig de samme avveiningene. Så det EU gjør, vil også være noe vi kan lære av, trekke erfaringer av og ta med i vårt videre arbeid.

Ingrid Heggø (A) [12:42:07]: Interpellanten tek opp situasjonen for norske bedrifter som investerer i framveksande økonomiar i land der det ofte vil vera manglande føreseielegheit ved det juridiske rammeverket og faktisk ein monaleg stor risiko med investeringa.

Ministeren understreka at regjeringa er oppteken av å fremja norske investeringar i utlandet når dette også er sentralt for norske bedrifter si konkurranseevne, og når vi også veit at norske bedrifter i utlandet bidreg svært positivt til sosial og økonomisk utvikling i den typen land som er tema for denne interpellasjonen.

Det er viktig for oss raud-grøne å bidra til at norske bedrifter møter opne og føreseielege rammevilkår. Det gjer vi m.a. i Verdas handelsorganisasjon – WTO – og gjennom frihandelsavtalar. Eg vil òg trekkja fram den flotte innsatsen som Innovasjon Norge gjer internasjonalt.

Bilaterale avtalar om investeringsbeskyttelse, også kalla BITs, er interpellanten sitt hovudtema. Som mange har sagt her, har det vore ei svært vanskeleg sak sidan midten av 1990-talet, og fleire regjeringar har forsøkt å koma fram til ei balansert løysing. Årsaka til at det har vore vanskeleg, er avvegingar mellom investorar sin rett til og behov for vern og staten sin rett til å regulera på eige territorium.

Tradisjonelt var nok dette ofte avtalar mellom industriland og utviklingsland. I dag er dei fleste land både kapitaleksporterande og importerande, og avtalane er nok meir reelt gjensidige.

Interpellanten legg til grunn at BITs utgjer eit viktig verktøy for å sikra at norske bedrifter framleis skal investera i land med høg politisk risiko. Ministeren viste til at det i arbeidet med forslag til ein ny modellavtale vart gått gjennom ei rekkje studiar for å finna ut kva for effekt det faktisk har. Studiane var ikkje eintydige, men det er grunn til å hevda at avtalane ikkje har så stor betyding som tilhengarane tidlegare har sikta til når det gjeld å fremja investeringar. Ja, faktisk understrekar fleire bedrifter at eksistensen av ein bilateral investeringsbeskyttelsesavtale ikkje hadde vesentleg betyding når dei vurderte moglege land å investera i. Dette synest eg var interessant. Det er likevel lett å forstå at norske selskap vil sikra investeringane sine i utlandet, og i så måte kan nok BITs vera eit godt instrument. Men kva for konsekvensar kan det få for Noreg at utanlandske investorar nyttar slike avtalar mot oss, og kva for konsekvensar kan det få for det politiske handlingsrommet i utviklingsland og i overgangsøkonomiar?

Eg vil òg trekkja fram NGO-ane, som generelt er negative til at det vert inngått investeringsavtalar. Ja, mange meinte òg at modellavtalen som vart føreslegen, gjekk for langt i å avgrensa u-landa sitt handlingsrom til fordel for investorane. Dette viser at verda ikkje er i svart-kvitt, og det er ikkje enkelt å finna eit lett grep å ta her.

Eg vil understreka at dei tradisjonelle investeringsbeskyttelsesavtalane, BITs, har som formål å gje investor beskyttelse når investeringa er føreteken. Desse avtalane regulerer altså ikkje sjølve høvet til å investera i vertslandet. Det er òg verdt å merka seg at dei fleste nyare investeringsavtalane inneheld reglar som sikrar investor marknadstilgang.

Eg synest det er bra at interpellanten tek opp temaet, men eg er av den oppfatninga at det kan vera klokt å avventa korleis EU sin nye avtale vil sjå ut, og det er viktig at vi ikkje utelukkar at Noreg i framtida vil inngå balanserte – eg gjentek balanserte – investeringsbeskyttelsesavtalar. Difor er eg veldig glad for ministeren sitt svar her i dag.

Per Roar Bredvold (FrP) [12:46:49]: Jeg takker interpellanten for at han tar opp et viktig tema, som kanskje ikke er så ofte oppe i debattene. Desto viktigere er det at det blir tatt opp her i dag, og at man gjennom denne interpellasjonen får klargjort en del synspunkter og får avklaringer rundt dette temaet.

Det er en kjensgjerning at norske bedrifter investerer stadig mer i utlandet, og dette er positivt. På lik linje investerer utenlandske firmaer i Norge, i tillegg til oppkjøp av bedrifter eller deler av disse. Dette er en naturlig utvikling, og noe vi skal være både fornøyd med og stolt av. Dette skaper konkurranse, som i de fleste tilfeller gjør oss bedre, og dermed kan vi enda sterkere stå imot den konkurransen vi har med utlandet på like produkter.

Det er også en kjensgjerning at vi, dvs. Norge, i økende grad også investerer i land som det tidligere av flere årsaker ikke var naturlig for oss å investere i. Dette er i utgangspunktet relativt fattige land, og land hvor demokratiet kanskje ikke har kommet like langt som i vestlige land. Det skjer imidlertid mye positivt i disse landene, og derfor er det interessant for mange bedrifter å investere her. Men ofte er dette langsiktige investeringer, hvor det også hviler en usikkerhet ved hvordan sluttresultatet vil bli. Det er nye arenaer, og disse må modnes.

Mange utviklingsland ønsker også mer kontakt med bl.a. Norge for å få investeringer i sitt land, i form av økonomiske plasseringer, men også mer konkret ved at det etableres bedrifter/fabrikker etc., slik at det skapes nye arbeidsplasser med de positive ringvirkninger dette gir for landet. Men for at flere norske kroner, dvs. investeringer, skal skje i disse landene, må det være tilnærmet like sikkert for norske investorer som for investorer i våre naboland og EU. Norske bedrifter ønsker selvfølgelig at deres investeringer ikke får dårligere forhold enn andres. Konkurranse er viktig, men den må i størst mulig grad være rettferdig og lik.

Fremskrittspartiet er kjent med at det foreligger noen avtaler, men ifølge deler av de norske bedrifter som har investert, eller kan tenke seg det, er avtalene for dårlige. Fremskrittspartiet tror at med bedre avtaler vil også investeringene bli større, og dermed mer langsiktige. Da vil det å investere resultere i bedre produkter og at man også tør å investere i installasjoner som bygninger og fabrikkutstyr etc. Det vil føre til at de lokalt ansatte blir i bedriften lenger og dermed bygger seg opp kompetanse, noe som igjen kan bidra til at deres eget lands velferd og utvikling vil øke i et raskere tempo enn nå.

Avslutningsvis: For at norske bedrifter og investorer skal kunne øke sitt engasjement i utviklingsland, er et bedre regelverk og ikke minst bistand og dermed et bedre vern et unisont ønske fra næringen. Hvis de får det, vil dette gagne alle, ikke minst utviklingslandene selv, på en positiv måte.

Gunnar Gundersen (H) [12:50:22]: Globalisering har gitt bedre liv for svært mange mennesker. Solide institusjoner og et godt rettslig rammeverk gir den forutsigbarhet næringslivet trenger for å investere i framvoksende økonomier.

Bilaterale investeringsavtaler kan løfte hele kontinenter ut av fattigdom.

Norsk næringsliv har alltid sett utover egne landegrenser. Vi har vært villig til å delta i internasjonal handel og har tjent på dette. At vi investerer i andre land, noen fortsatt på utviklingsstadiet, er en helt naturlig fortsettelse av dette. Nå hører vi om begreper som BRIC, MIST og CIVETS. Det disse begrepene viser, er at framvoksende økonomier kommer til å bli en viktigere del av verden rundt oss framover. Norge har så langt inngått langt færre bilaterale investeringsavtaler enn våre naboland og EU. Norge risikerer dermed å bli satt på sidelinjen. Der bør vi ikke være.

En av hovedforutsetningene for sunn og vedvarende global økonomisk vekst er at internasjonale kapitalstrømmer får flyte mest mulig fritt. En mest mulig effektiv global kapitalallokering er garantisten for å utløse det enorme globale potensialet for velstandsutvikling. Bilaterale investeringsavtaler er oljen i det maskineriet som skaper bred økonomisk vekst for alle. Tilgang på ansvarlig og langsiktig internasjonal kapital er i mange land helt nødvendig for å skape godt fundamentert lokal vekst.

Liberaliseringen av pengestrømmene mellom land har ført til at utviklingsland har fått tilgang til ny kapital. Dermed har investeringene økt og skaffet trygge arbeidsplasser til mennesker som tidligere levde på et eksistensminimum.

Stortinget har nå til behandling bl.a. forvaltningen av SPU, Statens pensjonsfond utland, og jeg noterte meg under høringen at organisasjonene som stilte der, var enda mer hissige på at SPU skulle investere i utviklingsland, enn det som signaliseres i meldingen. Det viser at man har bred støtte for at investeringer er viktig, men samtidig må man ha trygghet for de pengene som investeres utenlands.

Sterke institusjoner, vern om privat eiendomsrett og en solid rettsstat er noen av de viktigste nøklene til økonomisk framgang. Forskning viser at det er landene som har lyktes med å skape åpne og solide institusjoner som også skaper en inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst. Åpne og solide institusjoner gir alle borgere mulighet til å delta i verdiskapingen. Bilaterale avtaler om investorbeskyttelse handler nettopp om vernet om den private eiendomsretten og et solid rettsvesen. På denne måten vil bilaterale avtaler styrke de samfunnsmessige institusjonene, som er nøkkelen til vekst.

Bilaterale investeringsavtaler skaper det institusjonelle rammeverket som gjør at en bredt fordelt økonomisk vekst kan finne sted. Det overrasker meg derfor at regjeringen ligger bakpå i denne utviklingen. Norges velferd er bygget på at vi har et konkurransedyktig næringsliv som skaper verdier. Vi er et land med en liten og åpen økonomi og har bygget vår velstand på handel og internasjonalt samkvem. Regjeringens passivitet i dette spørsmålet om bilaterale investeringsavtaler er ikke vår historie verdig.

Grenseoverskridende handel blir stadig viktigere. Da tenker jeg ikke på landbruksministerens tur til Sverige, men på vår betydelige internasjonale handel med store framvoksende økonomier, som Kina og Brasil.

Vi har dårlig tid. Mens regjeringen dveler med forhandlinger om de nye bilaterale investeringsavtalene, forblir de mange gode prosjektene som kunne løftet mennesker ut av fattigdom, liggende i skuffen hos initiativrike gründere.

Jeg håper man kan sette opp tempoet i arbeidet med nye avtaler, slik at norsk næringsliv får større konkurransekraft, og at flere land i verden får tilgang til norsk kapital, som grunnlag for økonomisk vekst.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:55:24]: Eg vil takke interpellanten for eit veldig viktig og interessant spørsmål.

Investeringar på tvers av landegrensene er viktige for å skape utvikling og vekst. Det gjeld generelt, men det gjeld ikkje minst i utviklingsland og i dei framveksande økonomiane.

Det har blitt stadig større forståing for betydninga av investeringar for å få økonomisk vekst i utviklingslanda. Det har vore ein periode kor det i utviklingsdebatten har vore fokus på å hjelpe dei aller fattigaste. Etter kvart har det blitt meir og meir forståing for å skape ein levedyktig økonomi. Å lyfte heilskapen i økonomien er ein viktig føresetnad også for å lyfte dei aller fattigaste. Difor er den forståinga som no finst for at norsk næringsliv, som har eit høgt teknologisk nivå, og som har ein lang internasjonal tradisjon, også driv investeringar i framveksande økonomiar – både for å styrkje seg sjølv og samtidig for å styrkje utviklinga i dei framveksande økonomiane og utviklingslanda – veldig positiv.

Difor er det fullt ut forståeleg at investorane er opptekne av beskyttelse av sine investeringar. Men her er det, som ministeren peikar på, veldig mange kryssande omsyn som vi må vere observante på og ta med i vurderingane.

Vi må balansere omsynet til kapitalinteressene opp mot omsynet til nasjonal sjølvråderett og nasjonalt demokrati. Vi kan ikkje fråta dei framveksande økonomiane – eller oss sjølve – retten til å drive ein uavhengig miljøpolitikk og ein uavhengig skattepolitikk. Det er det som faktisk er tilfellet her. Vi kan få internasjonale juristar, som ikkje har noko forankring i nokon nasjonalstat, som skal overprøve om vi skal kunne setje avgrensingar for kor store oppdrettsmerdar vi skal ha i Noreg, for å ta eit enkelt eksempel. Der er nokre balansegangar som det er viktig at vi tek inn over oss.

Vi skal også hugse litt på maktforholda i det internasjonale samfunnet. Det er ikkje alltid slik at investorane er små og statane er store. Vi har ein del tilfelle kor det motsette er tilfellet – kor små utviklingsland med eit dårleg utvikla apparat for skatteinnkrevjing og andre ting må halde seg til store, internasjonale og globale konsern som har ganske sterke krefter – både økonomiske og juridiske – til å drive gjennom sine krav.

Her er det mange omsyn vi må ta, om vi verkeleg skal gjere det som er best for utviklinga – både i dei framveksande økonomiane og i vårt eige land.

Difor er eg glad for at ministeren seier at vi skal følgje nøye med i dei debattane som foregår internasjonalt, og så skal vi gå vidare derifrå.

Svein Flåtten (H) [12:59:05]: Det eneste argumentet fra statsrådens side som er viktig, og som kan tillegges vekt her, er dette med overprøvingen av norsk rett, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg. Det har med forholdet til Grunnloven å gjøre.

Da den nåværende modellavtalen ble utformet i 2006, ble et par professorer bedt av Utenriksdepartementet om å se på forholdet til Grunnloven og til Grunnloven § 26, når det gjelder avgivelse av kompetanse som er forbeholdt norske domstoler. Da sa disse professorene, Alvik var den ene, at gitt visse forutsetninger – og det nevnte jeg også i innlegget mitt – var det ikke problematisk å inngå nye investeringsavtaler og å utvide modellen. Forutsetningene er at man begrenser avtalene til erstatning og folkerettslig prøving.

Nå har den ene av disse to herrene, professor Alvik, i en ny rapport gitt en ny vurdering, hvor han først og fremst vurderer den nåværende modellavtalen og dens mangler – jeg pekte for så vidt på noen av dem i mitt innledningsinnlegg – men også på nytt forholdet til Grunnloven. Dette var et arbeid som ble gjort i fjor sommer.

Når statsråden henviser til at man skal følge utviklingen – det å følge utviklingen betyr også å se på om det dukker opp noe nytt – mener jeg at det er en utvikling her, langs to linjer: Det ene er rapporten til Alvik, og så vidt grundig som han nok en gang går inn på forholdet til Grunnloven, det andre er utviklingen i forhold til verden rundt oss. Også statsråden sier at det er en utvikling, og at vi må følge med i hva andre land gjør.

Hvis regjeringen vil være noe mer aktiv når det gjelder dette, tror jeg man kan gjøre norsk næringsliv en stor tjeneste – enda større enn ved å henvise til, som det er gjort her i dag, at Innovasjon Norge gjør en god jobb, og at vi gjør en god jobb gjennom internasjonale avtaler osv. Det er riktig, men veldig ofte koker det ned til den juridiske avveiningen til slutt. Og hvis vi kan få til den på en bedre måte enn i dag, og samtidig ta hensyn til Grunnloven, mener jeg at regjeringen bør være mer aktiv med det.

Takk ellers til alle som har deltatt i debatten.

Statsråd Trond Giske [13:02:26]: La meg først starte med å takke interpellanten for å ta opp et viktig og krevende tema. Jeg tror det er nyttig å få det diskutert og belyst i denne sal, fordi det er en sak som har mange sider, og som krever diskusjon for å finne gode løsninger. Og som alltid når det står motstridende hensyn mot hverandre, er ikke alltid løsningen å velge det ene eller det andre, men å prøve å finne en gyllen middelvei som ivaretar både hensynet til selvråderett og til norske politiske og rettsmessige beslutningsmyndigheter, og også legge til rette for godt investeringsklima i Norge for utenlandske bedrifter, men også i andre land for norske bedrifter.

Det er helt riktig som interpellanten sa i sitt første innlegg, at vi fra regjeringens side veldig aktivt ønsker å støtte opp under norske bedrifters investeringer og utvikling av handelssamarbeid med andre land. Vi ønsker at bedriftene også ser utover vårt eget kontinent, og er med på den fantastiske økonomiske utviklingen som foregår i de framvoksende økonomiene. Det er jo også derfor vi forhandler handelsavtaler med mange av disse landene. I noen av disse forhandlingene er investeringsspørsmål også et tema, og vi vil ivareta de hensynene som interpellanten og deltakerne i debatten har vært inne på, hvor vi avbalanserer investorenes krav på og behov for å bli beskyttet med de demokratiske spilleregler som gjelder i de land som vi investerer i.

Det er denne vanskelige balansegangen vi hele tiden prøver å gå, og det å ha en kontinuerlig debatt om det, og ikke minst minne om hvor viktige rammeverkene rundt handel og investering er, er nyttig. For jeg tror også det er en påminning til dem som er opptatt av fattigdomsbekjempelse og utvikling i fattige land, at vi aldri lykkes med å skape den velstanden som vi drømmer om at alle skal ta del i, hvis ikke næringslivet spiller en aktiv rolle, hvis ikke vi investerer i næringsutvikling og bidrar til gode handelsforbindelser. Det er mange eksempler på det. En vellykket investering i et fattig land fra et norsk selskap bidrar av og til med mer skatteinntekter for vedkommende land enn det vi gir i bistand. Det viser flere eksempler. Derfor er det viktig å støtte opp under den utviklingen, og det skal vi gjøre på en god og balansert måte.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.