Trine Skei Grande (V) [12:32:42]: Det kan ved første blikk virke som dette er en innvandringspolitisk interpellasjon, men det er likeså mye en kvinne- og likestillingspolitisk interpellasjon.

Jeg får mange henvendelser med dette som tema, og det kan beskrives slik en mail begynner:

«Jeg levde ett ganske normalt liv fram til jeg møtte verdens mest vidunderlige mann.»

Retten til å leve med den man er glad i, retten til å leve sammen som familie, er en grunnleggende menneskerettighet. Som jeg har sagt før til denne regjeringa, så skal de ha skryt for å ha jobbet for retten til å kunne få leve med den man er glad i, uavhengig av hvilket kjønn den man er glad i, har. Men det er fortsatt litt igjen når det gjelder retten til å leve med den man er glad i, hvis man gjør noe så rart som å forelske seg utenfor EØS.

Mange av de historiene vi mottar, er ganske hjerteskjærende. Mange er offer for lover som hadde helt andre intensjoner enn de lovene de blir rammet av. Jeg lurer på hvor mange kjærlighetsekteskap vi er villig til å ofre for å oppnå helt fundamentale ting. Eller som en godt voksen dame i Trøndelag, som har forelsket seg i en godt voksen mann fra Egypt, skriver:

«hadde jeg funnet min kjære i et europeisk land … ville han vært her nå..uten problem ….. men kjærlighet kommer uansett hvilket land det er … men min mann er egyptisk … med visumplikt..»

Nå opplever vi at vi har norske kjærlighetsflyktninger i Sverige – det er ikke så rart – men vi har dem også i Danmark. Så sjøl Danmark, som har en så streng asylpolitikk, inngått sammen med Dansk Folkeparti, opplever vi nå at nordmenn drar til for å få lov til å leve sammen som familie.

Jeg har foran meg oversikten over innvilgelsesprosenter for familiegjenforeninger. Jeg går ut fra at det ikke er kjempemange homofile par i statistikken, men kvinnelige referansepersoner med mannlig innvandret partner får oftere avslag, spesielt etter at den nye utlendingsloven trådte i kraft. Det kan skyldes at kvinner forelsker seg i andre land enn menn forelsker seg i, men det er en tydelig, stor kjønnsforskjell i tallene. Det kan ha mange årsaker. Proformaekteskap er noe som egentlig har ganske lav frekvens i de tallene vi ser. Det var ca. 100 avslag i fjor på grunn av proforma, av ca. 12 000 som fikk innvilget familiegjenforening. Men jeg blir jevnlig kontaktet av spesielt kvinner, nettopp på grunn av proforma, og vi kan jevnlig lese i avisen om proformaekteskap som en måte å lure innvandrere inn til Norge på, sist med en stor artikkel i Aftenposten i fjor.

Det er et faktum at det er flere menn som får avslag på proforma, altså der det er kvinnen som bor i Norge. Jeg opplevde sjøl da jeg spurte ansatte på ambassaden i India om familiegjenforening, der de akkurat hadde hatt et intervju med et par – en norsk kvinne og en indisk mann – at intervjueren fra ambassaden sa det var klinkende klart at den norske dama var fryktelig forelsket, men hun var usikker på om den indiske mannen var like forelsket. Jeg har vært i bryllup i Norge der jeg av og til har vært usikker på om begge parter har vært like forelsket, men at det skal være norske utlendingsmyndigheters oppgave å vurdere grad av forelskelse ved ekteskapsinngåelse, syns jeg er feil. Vi merket oss at en periode ble familiegjenforeninga med Hellas og Tyrkia stoppet fordi man fryktet det var en organisert aktivitet med å knytte norske kvinner mot tyrkiske menn – som om det skulle være en fullstendig stor nyhet at det finnes steder der man jobber aktivt for å knytte norske menn mot thailandske, filippinske eller russiske kvinner. Man stopper altså gjenforening fra et land fordi man tror det er organisert når det gjelder kvinner, mens man med fullt åpne øyne ser at det er organisert aktivitet fra andre land når det gjelder menn. Det er faktisk ikke sånn at kjærlighet i organiserte bekjentskaper, om det så er Internett-dating eller hva det er, er mindre verdifull enn andre. Eller som Guro sier: Vi har dessverre vært i en prosess i over tre år nå. Den måten man blir behandlet på, er rett og slett utrolig. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at jeg skulle bli utsatt for en slik behandling av et statlig system.

Norsk utlendingspolitikk har en tendens til å ta utgangspunkt i ekstremtilfeller. Underholdskravet og underholdskravets formuleringer er knyttet til kampen mot tvangsekteskap. Da UDI behandlet 25 100 søknader om familiegjenforening i fjor, som jeg nevnte i stad, fikk 12 900 godkjent familiegjenforening. Mitt spørsmål til statsråden er: For hvor mange av de 12 000 tror man det er en fare for tvangsekteskap? Hvor mange av de kvinnene vi her tror det er snakk om, gjelder det for? Hva tror statsråden?

I mange tilfeller lager vi politikk for ekstremtilfellene, mens vi ser at vi rammer de daglige, hverdagslige tilfellene. Vi må bekjempe tvangsekteskap, selvfølgelig, men det er mange måter å gjøre det på. Den beste måten å gjøre det på er ikke å gjøre livet surt for absolutt alle andre. Jeg vil gjerne høre fra statsråden om det er dokumentert hva det strenge underholdskravet har gjort i kampen mot tvangsekteskap.

Så noen ord om underholdskravet. Som statsråden og presidenten vet, har jeg, sammen med Borghild Tenden, fremmet et eget representantforslag om en mer rettferdig familiegjenforening. Jeg har hørt statsråden gjentatte ganger si at man har dette til vurdering. Jeg forventer ikke at statsråden skal konkludere i saken, men det som hadde vært interessant å høre, er hva hun mener er for strengt i dagens system: Er det kravet bakover i tid, er det den manglende fleksibiliteten, eller er det sjølve nivået på underholdskravet?

Avslutningsvis vil jeg si at jeg ikke beskylder UDI for å drive diskriminering, men det regelverket vi har laget her, og måten vi innretter det på, og måten vi også mistenkeliggjør folk i systemet på, gjør at vi driver med indirekte diskriminering. Dette får følger for folk, spesielt kvinner, som opplever at det de møtte i møte med det offentlige Norge, var en ren, skjær papirbehandling, at retten til å kunne bo sammen med den man er glad i, viste seg å være et mareritt av en saksbehandling – et mareritt fordi man trodde at man ville oppnå andre ting med loven enn det man faktisk gjør.

Folk føler de blir behandlet som forbrytere, sjøl om de egentlig bare prøver å få oppfylt sine rettigheter, som de har ifølge norsk lov. Her må vi innrømme at vi i denne salen har gått veldig aktivt inn med aktive virkemidler for å oppnå én ting, men det har fått en del følger, spesielt for mange par, og spesielt for kvinner, som gjør at vi ikke oppnår å følge menneskerettighetene. – Det er de spørsmålene jeg har til statsråden.

Statsråd Grete Faremo [12:41:55]: Jeg har merket meg statistikken som interpellanten viser til. Det er riktig at andelen avslagsvedtak i familieinnvandringssaker er høyere når referansepersonen er kvinne, enn når referansepersonen er mann. I ektefellesaker der referansepersonen er kvinne, var andelen avslag ca. 40 pst. i 2011, mens den i saker med menn var ca. 22 pst.

Som interpellanten skriver, er det flere grunner til at kvinnelige referansepersoner får avslag på familiegjenforening. Hovedårsaken antas likevel å være at kvinnelige referansepersoner i større grad enn menn ikke har oppfylt underholdskravet. Jeg er, i likhet med interpellanten, opptatt av likestilling mellom kjønnene og har derfor igangsatt et arbeid med å se nærmere på årsakene til den kjønnsforskjellen som statistikken viser.

Innledningsvis vil jeg understreke at dagens familieinnvandringsregelverk er kjønnsnøytralt, og at reglene om underholdskravet tar hensyn til forhold som typisk er årsak til at kvinner har lavere deltakelse på arbeidsmarkedet enn menn, som f.eks. omsorgsansvar for barn. Ved beregningen av om underholdskravet er oppfylt, kan bl.a. svangerskapspenger og foreldrepenger regnes med. Likeledes regnes omsorgsansvar for barn en periode etter fødsel som arbeid ved beregning av om det såkalte fireårskravet er oppfylt.

Når det likevel viser seg å være underholdskravet som er hovedårsaken til kjønnsforskjellene, er det interessant å se nærmere på hvilke grupper av referansepersoner som berøres av dette. Vi kan i denne sammenheng se bort fra referansepersoner som har fått beskyttelse, da disse som regel vil være unntatt fra underholdskravet. Videre kan vi se bort fra arbeidsinnvandrere, da disse normalt vil oppfylle underholdskravet uten problemer.

Den gruppen som gjenstår som den klart største som er berørt av underholdskravet, vil være referansepersoner som er norske statsborgere. I tillegg vil også utlendinger, som f.eks. har opphold på humanitært grunnlag, på grunnlag av familieinnvandring eller som har permanent oppholdstillatelse, være omfattet av underholdskravet, men disse gruppene er langt mindre enn gruppen av norske borgere.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor andelen avslagssaker er høyere når referansepersonen er kvinne, enn når det er en mann, tyder saksporteføljen på at dette først og fremst skyldes at sammensetningen av referansepersongruppene er forskjellige. Det gjelder særlig når vi ser på referansepersoner som er norske borgere. I denne gruppen er referansepersonene som er menn, vanligvis eldre og derfor veletablerte i arbeidslivet, mens referansepersonene som er kvinner, ofte er yngre.

En stor andel av disse mannlige referansepersonene er etnisk norske og i godt voksen alder, og de er i mange tilfeller gift med en søker fra Thailand, Filippinene eller Russland. Disse mennene vil stort sett ikke ha problemer med å oppfylle underholdskravet, verken når det gjelder inntektsnivået, eller kravet om forutgående inntekt i tidligere likningsår.

Blant de kvinnelige referansepersonene med norsk statsborgerskap, derimot, er en stor andel unge med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Kosovo og Somalia, og de er ofte gift med en søker fra samme opprinnelsesland. Disse unge kvinnene er naturlig nok ikke like etablert i arbeidslivet og kan ha problemer med å oppfylle både inntektskravet og kravet til forutgående inntekt.

Når det gjelder referansepersoner som ikke er norske borgere, viser statistikken også for disse gruppene at avslagsandelen er størst for kvinner. Dette har sannsynligvis andre grunner enn dem jeg har nevnt. Innvandringsgrunn, landbakgrunn, utdanningsnivå og kulturforskjeller vil sannsynligvis spille sterkt inn, men dette ønsker jeg også å se nærmere på.

I den grad det er forskjeller mellom kjønnene som ikke kan forklares med forskjellige ekteskapsmønstre o.l., er det likevel ikke sikkert at det riktige tiltaket vil være å endre underholdskravet. Det er viktig at både innvandrerkvinner og kvinner for øvrig kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn og dermed oppfylle underholdskravet i like stor grad. Dette er en prioritert sak for regjeringen.

Arbeidet for å tilrettelegge for at kvinner i større grad kvalifiseres til å oppfylle underholdskravet, skjer gjennom de ordinære tiltakene vi har for å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet.

For innvandrerkvinner vil dette først og fremst skje gjennom de ulike integreringstiltakene som eksisterer, som rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, introduksjonsprogrammet og også Ny sjanse.

For kvinnelige referansepersoner generelt vil det dreie seg om gode velferdsordninger, som god barnehagedekning, stimulering til at foreldrepermisjonen deles likt mellom mor og far, rett til betalt fravær ved syke barn og mulighet for redusert arbeidstid når barna er små, i tillegg til de generelle arbeidsrettede tiltakene som Arbeids- og velferdsetaten tilbyr.

Som jeg har opplyst om tidligere, er regjeringen opptatt av å følge praktiseringen av underholdskravet nøye for å se om det er behov for endringer. For å få enda større klarhet i årsakene til den kjønnsforskjellen som statistikken viser, og mulige tiltak som kan iverksettes, har departementet tatt initiativ til et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Utlendingsdirektoratet for å utrede dette nærmere. Dersom det viser seg at praksis medfører utilsiktede forskjeller mellom kvinnelige og mannlige referansepersoner, vil vi vurdere nærmere hvordan vi kan rette på dette.

Trine Skei Grande (V) [12:48:46]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg håper hun er helt oppriktig i det at det å ha en kjønnsdimensjon når man skal gå igjennom dette regelverket, faktisk er ganske viktig.

Det å tro at man skal få til millimeterrettferdighet med et enda mer innviklet og avansert regelverk, tror jeg ikke kommer til å få oss i mål. Underholdskravet har to målsettinger. Det ene er å unngå tvangsekteskap, og det var hovedargumentasjonen i denne sal da vi innførte regelverket. Det andre er selvfølgelig – og det støtter Venstre helt – at du ikke skal kunne bringe folk hit som ikke er i stand til å forsørge seg sjøl eller kan bli forsørget av den man skal bo sammen med.

Jeg mener at når du heter Greta, er fra Trøndelag og er 52 år, slik som en av de damene jeg viste til, er sjansen for tvangsekteskap – og at det er det virkemidlet man da skal gå inn og bruke – forholdsvis liten. Når hun skal gifte seg med en jevnaldrende mann fra Egypt, må man bare krysse av på at tvangsekteskap ikke er en aktuell problemstilling. Det er ikke det man er redd for skal skje, og da trenger man på en måte ikke å gå i detalj på det.

Så er det slik at det blir en kjønnsdimensjon fordi kvinner er yngre når de gifter seg. Jeg mener at det også må tas med når man skal utforme et regelverk som ikke skal være diskriminerende.

Så har jeg lyst til å spørre statsråden om begrepet «proforma». Dess mer jeg går inn i det, virker det som det er lettere å bruke «proforma» overfor kvinner enn overfor menn. Man går grundigere inn og vurderer om dette er et ordentlig ekteskap når det gjelder kvinner, enn når det gjelder menn. Man går inn og analyserer hvorvidt disse damene blir lurt, eller hvorvidt man lurer noen andre. Jeg oppfatter at hvis du f.eks. ser på familiegjenforening fra Egypt, Tyrkia eller India når det gjelder kvinner, er det en helt annen praksis enn når det gjelder menn for Thailand, Filippinene og Russland. Da er det ingen vurdering av om noen blir lurt. Det er ingen vurdering av hvor sterk kjærligheten er fra begge parter. Det er en helt annen vurdering som legges i «proforma» når det er kvinner som er aktører, enn når det er menn. For meg har dette en moralsk undertone som sier at kvinner oftere blir lurt, og som sier at kvinner som gifter seg med menn fra utlandet, gjør det av andre moralske grunner enn norske menn som finner kjærligheten i et annet land.

Jeg mener at det bare er fint at noen finner kjærligheten i et annet land. Det bringer mange flotte gener ut til norske bygder, som norske bygder har godt av, og som norske byer har godt av, og da bør man behandle kvinner og menn likt.

Statsråd Grete Faremo [12:52:10]: Jeg opplever denne interpellasjonen som viktig, og det er også svært viktig at vi sikrer likestillingsaspektet i dette regelverket. Det var mye diskusjon knyttet til både tvangsekteskap og underholdskrav for en tid siden, og det var bred enighet om å sikre best mulig mot tvangsekteskap gjennom dette regelverket, og i tillegg til underholdskravet er det etablert egne regler for en intervjuordning som også skal sikre mot det.

Underholdskravet, som vi har til vurdering i departementet nå, er det også nødvendig å gå igjennom, med utgangspunkt i at vi både sikrer deltakelse i arbeidslivet og hensyntar det grunnleggende ønsket om evne til forsørging, og med andre ord ikke bidrar til at reglene gir økte velferdsbyrder for samfunnet, rett og slett gjennom måten regelverket utformes på.

Når det gjelder spørsmålet om endringer, har jeg – det pekte også interpellanten på – dette til vurdering nå. Siktemålet er å komme tilbake til dette spørsmålet i løpet av kort tid.

Når det gjelder både problemstillingen proforma og kommentarer til enkeltsaker, er det slik at enkeltsakene behandles av utlendingsmyndighetene. I tillegg til god generell kompetanse på området er det svært viktig også å sikre god landkunnskap og god evne til å gjennomføre korrekt saksbehandling. Det er ikke riktig av justisministeren å kommentere enkeltsaker – ikke har jeg kunnskap som gjør det riktig, og heller ikke myndighet knyttet til avgjørelser som gjør det mulig. Men det er en selvfølge at dette regelverket ikke er utformet med sikte på moralisering.

Lise Christoffersen (A) [12:55:35]: Denne interpellasjonen er egentlig to debatter i én. Den handler for det første om familieinnvandring, en samlebetegnelse for familiegjenforening der partene har levd sammen før referansepersonen kom til Norge, og familieetablering, når søkeren ønsker å leve sammen med en person allerede bosatt i Norge. Som statsråden har påpekt, var familieinnvandring et viktig tema da Stortinget behandlet ny utlendingslov i april 2008. Alle partier var da enige om at det er en viktig del av integreringspolitikken at referansepersonen skal være i stand til å forsørge seg selv og de familiemedlemmene som kommer til Norge.

Men da er vi også ved kjernen i den andre debatten, som gjelder mye mer enn spørsmålet om familieinnvandring, nemlig debatten om likestilling mellom menn og kvinner i Norge, eller mer presist: manglende likestilling når det gjelder menns og kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet. Det handler om tradisjonelle kjønnsroller i valg av utdanning, snevrere yrkesvalg, lavere lønn, mer deltid og lengre perioder borte fra yrkeslivet på grunn av omsorgsansvar. Når referansepersonen selv har innvandrerbakgrunn, er forskjellen mellom menns og kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet enda større for en del grupper. I den offentlige debatten kan vi ofte få inntrykk av at denne problemstillingen først og fremst gjelder familieinnvandring der referansepersonen er norsk, men under halvparten av referansepersonene har norsk eller nordisk bakgrunn. Når en skal diskutere kjønnsdimensjonen i dette, er det også et viktig poeng å ta med.

Manglende likestilling mellom menn og kvinner får konsekvenser på mange områder – ta bare pensjonsdebatten som eksempel. Reglene for familieinnvandring er et parallelt eksempel til det. Enten det gjelder det ene eller det andre området blir spørsmålsstillingen i realiteten den samme. Hvor mange av disse forskjellene mellom menn og kvinner er det mulig å utjevne gjennom lover og regler på andre områder enn der problemet i realiteten ligger?

Jeg skal være den første til å være med på å diskutere positiv forskjellsbehandling for å oppnå likestilling mellom menn og kvinner, eller mellom etnisk norske og personer med innvandrerbakgrunn, for den saks skyld. På mange områder er det fullt mulig å avbøte i hvert fall noen av konsekvensene når det gjelder grunnleggende mangel på likestilling mellom kjønnene. På familieinnvandringsområdet er det mer krevende, i hvert fall når det gjelder selve nivået på kravet til inntekt.

Men noen av disse sakene handler om andre forhold enn selve inntektskravet. Som alle andre regelverk har også dette noen åpenbart utilsiktede virkninger som det må være mulig å se nærmere på. UDI har rapportert om noen slike på forespørsel fra Justisdepartementet. De er nå til vurdering. I kommunalkomiteen behandler vi for tiden en sak om dette. På UDIs vårkonferanse 22. mai i år ble temaet familieinnvandring belyst fra flere synsvinkler. Det gjelder studenter, det gjelder den tiden det tar fra en referanseperson faktisk oppfyller inntektskravet, og til en søknad er ferdig behandlet, det gjelder familier som har oppholdt seg i utlandet, eller tilfeller der referansepersonen har hatt en midlertidig permisjon fra en fast stilling. Vi er ikke EØS-borgere i eget land, derav antakelig forskjellen mellom Norge og Danmark som interpellanten refererte til, og som vil bli den samme motsatt vei også. Så kan vi stille spørsmålene: Kanskje bør det åpnes for større skjønn? Kanskje bør vi få noen flere unntak fra kravene som gjelder?

Helt til slutt: Det er store forskjeller i innvilgelsesprosenten etter søkerens nasjonalitet. For eksempel er innvilgelsesprosenten rundt 90 pst. når det gjelder søkere fra Thailand, Filippinene og Russland, mens 120 søknader fra bl.a. Somalia, Marokko og Tyrkia ble avslått med begrunnelse proformaekteskap. Dette kan selvfølgelig skyldes realiteter, men vi bør i hvert fall se på om noe av denne forskjellen kan forklares med utgangspunkt i holdninger og kjønnsforskjeller.

Temaet er vanskelig med mange dilemmaer. Det illustreres ikke minst tydelig ved at heller ikke interpellanten har noe klart svar på hva som bør gjøres, utover å påstå at regjeringen gjør feil. Men Venstre tilhørte selv en regjering som sendte et inntektskrav lik lønnstrinn 15 ut på høring, og i dag er det som kjent 8. For egen del synes jeg det er veldig positivt at statsråden allerede har tatt initiativ til en gjennomgang av disse vanskelige spørsmålene. Jeg tror jeg med hånden på hjertet på vegne av hele kommunalkomiteen kan love at den saken vi har til behandling i komiteen, skal vi ta på største alvor, for dette er saker som er veldig viktig for dem det gjelder.

Trond Helleland (H) [13:00:42]: Det er viktig at denne saken også blir diskutert i Stortinget. Vi hadde jo en debatt i forrige uke på UDIs vårkonferanse om samme tema, men det er helt åpenbart at det er en del uklarheter, eller i hvert fall usikkerhet, rundt avslagsgrunn og hvorfor det er sånn at kvinner i mindre grad får familieetablering enn menn, hvis en ser på prosentandelen.

Som utgangspunkt har Høyre det prinsipp at all innvandring til Norge som ikke gjelder beskyttelse mot forfølgelse, skal forutsette at en er i stand til å forsørge seg selv og sin familie. Det er alle partier enige om. I hvert fall da vi behandlet utlendingsloven i 2008, som foregående taler var inne på, var det et samlet storting som slo fast at underholdskravet måtte være på plass. Det har vært diskusjon om hvor høyt det skal være. I dag er det lønnstrinn 8, dvs. 232 400 kr i året er den inntekten en må ha. Jeg kan ikke si at det er spesielt høyt. Når målsettingen er at en skal kunne forsørge seg selv og sin familie, er det et ganske rimelig krav, som viser at Norge har en sjenerøs ordning for familiegjenforening og familieetablering.

Så er det disse poengene som representanten Trine Skei Grande tar opp i sitt innlegg, og som justisministeren nå sier at hun ser på. Det er vi i Høyre glade for. Vi vil gjerne ha en gjennomgang av dette og synes det er viktig at det blir tatt opp. Det som jeg har fått flest henvendelser om, er nettopp denne inntektsgrensen med hensyn til når du har tjent de 232 000. Hvis du har en årsinntekt i 2012 på 450 000 kr, men ikke tjente noe i foregående år, får du altså ikke familiegjenforening. Det synes veldig urimelig. Jeg mener at en med litt større smidighet må kunne se på den eksisterende inntekt og ikke kun skjele til fjoråret. Etter det jeg skjønner, er det veldig få andre land, om noen, som praktiserer regelverket på den måten.

Det er nok også tilfelle, slik jeg har fått det referert fra møtet med bl.a. Grenseløs kjærlighet som jobber med disse spørsmålene, at mange av de mannlige partnerne som vil inn i Norge og forenes, eller gifte seg, ofte har fått avslag på grunn av manglende eller usikker identitet. Det kan ha noe å gjøre med hvor de kommer fra. Det ble referert til kvinner fra Filippinene, Thailand og Russland, som i all hovedsak får opphold fordi de har en grei identitet, som det ikke er grunn til å stille spørsmål ved, mens en del av de mannlige søkerne kommer fra land som gjør at det er vanskeligere å fastslå identiteten deres. Dette er blant de tingene som Justisdepartementet nå sikkert vil se på i sine vurderinger. Jeg er trygg på at det nå, med det fokuset som er på denne saken, vil bli en gjennomgang som gir oss et regelverk som ikke diskriminerer på kjønn, men som allikevel er tydelig på at underholdskravet ikke er noe som en skal ha unntak fra.

Underholdskravet er der, men underholdskravet må etter min mening praktiseres på den måten at en også skjeler til den inntekten som vedkommende referanseperson har i øyeblikket, og ikke kun i fjoråret. Jeg ser fram til videre behandling av saken i komiteen og til at justisministeren kommer tilbake til Stortinget når regelverket er gjennomgått og saken er belyst.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [13:05:15]: Mitt forsøk her i dag er å si at likestillingsdebatten i Norge i dag handler ikke bare om pappaperm og kvotering, slik det kan høres ut i stortingssalen. Den kan også handle om det som representanten Helleland sa at Grenseløs kjærlighet har tatt opp som et av hovedtemaene.

Representanten Lise Christoffersen sa at vi ikke har forslag, men vi har faktisk et Dokument 8-forslag liggende i komiteen med våre forslag til endringer på dette feltet. Det håpet jeg egentlig at representanten hadde fått med seg.

Når vi vedtar politikk her, må vi kunne se på virkninga av den politikken, og vi må kunne se på hva det fører til videre. Venstre er også for underholdskravet – akkurat som Høyre er for underholdskravet. Vi er verken for tvangsekteskap, eller at du skal kunne bringe folk hit som ikke kan underholdes eller jobbe sjøl, men vi vil ha en håndtering av regelverket, slik at vi faktisk når de målene vi har satt.

Når folk som kommer hit, allerede har fått en fast jobb med framtidig inntekt, eller har vist at de har en fast jobb med stødig inntekt, er f.eks. det å reise jorda rundt sammen med sin kjære ett år ikke grunn god nok til å avvise at de skal få komme inn i landet – når begge to har faste jobber med god lønn framover. Det er den håndteringa, den smidigheten, den fleksibiliteten vi vil ha inn i regelverket, som gjør at vi oppnår målsettinga med loven – uten alle de problemene som vi ser i dag, for det er virkninga av det underholdskravet vi nå har sett følgene av – også at det har et stort kjønnsperspektiv.

Det er mange utfordringer på dette feltet som vi kunne ha tatt opp, men jeg syns fortsatt at punktet knyttet til proforma er ubesvart. Her tror jeg det ligger mange fordommer, og det ligger mange fordommer knyttet til kvinner og menn under måten å håndheve dette på. Så er det en stor utfordring i behandlinga når det gjelder å få til et smidig og enkelt regelverk. Eller som Greta skrev til meg:

«Jeg vet om flere saker der de har fått avslag pga manglende dokumenter, så den grundige og rettferdige saksbehandlingen justisministeren skryter av er det mange som ikke har opplevd. Jeg jobber på teknisk etat selv, og vet at manglende dokumenter blir etterlyst før søknadene behandles. Det er et paradoks at de som ønsker å bygge en garasje har bedre rettigheter enn barna mine som har vært tvangsskilt fra faren sin i 3 år.»

Statsråd Grete Faremo [13:08:37]: Det sentrale i denne debatten fra mitt ståsted er at vi trenger å gå igjennom og se om det er utilsiktede utslag av gjeldende regelverk. Det er ingen tvil om at livet er mangfoldig også på dette området, og at det å etablere et godt regelverk som evner å håndtere de ulike situasjonene, er krevende. Når det er sagt, mener jeg vi grunnleggende sett har et regelverk på plass som følger opp de intensjonene som også er lagt i denne sal, og at vi har en utlendingsforvaltning som bestreber seg på å sikre at enkeltsakene er godt opplyst, og at avgjørelser fattes i henhold til regelverket.

Det er likevel noen utfordringer som det er riktig å se nærmere på. Utgangspunktet er, som sagt, å sikre at vi ikke får utslag som i likestillingsøyemed er uakseptable.

Når det gjelder krav til underhold, har vi i mange sammenhenger diskutert både fireårsregelen og nivået. Dokumentasjon på siste års inntekt har også vært et tema. En av de tilpasninger som vi med rette har sett er gjort i praksis, er at man aksepterer selvangivelsen og ikke den endelige ligningen, noe som også er med på å spare inn noen måneder i tilknytning til den tid det tar å dokumentere nødvendige opplysninger.

Når det gjelder selve nivået på underholdskravet, er det, som sagt, slik at vi her vil gjøre en gjennomgang, og vi vil komme tilbake med eventuelle endringer også på dette området i løpet av kort tid.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.