Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Steinar Reiten (KrF) [15:44:49]: (ordfører for saken): I denne saken har Stortinget til behandling et representantforslag fra Harald T. Nesvik, Per Roar Bredvold og Torgeir Trældal om å skille markedsregulatorrollen og markedsaktørrollen i matvaresektoren.

Forslagsstillerne mener at dagens markedsreguleringssystem gir markedsaktørene TINE, Nortura og Norske Felleskjøp muligheter til å utnytte markedsreguleringen til egen fordel så lenge markedsregulator også er en kommersiell aktør i markedet.

Forslagsstillerne mener videre at dette motvirker reell konkurranse ved omsetning av landbruksprodukter og matvarer, og de ønsker gjennom sitt forslag å stille alle aktører likt i dette markedet. For å oppnå dette ønsker de å overføre markedsregulatorfunksjonen fra TINE, Nortura og Norske Felleskjøp til Statens landbruksforvaltning som et uavhengig organ.

Forslagsstillerne ber også om at regjeringen foretar en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å evaluere hvordan disse innvirker på alle aktører i verdikjeden, og at regjeringen kommer med endringsforslag som skal sikre lik konkurranse.

Et flertall bestående av alle partier utenom Fremskrittspartiet viser til at det i jordbruksavtalen er fastsatt at TINE, Nortura og Norske Felleskjøp skal være markedsregulatorer for henholdsvis melk, kjøtt/egg og korn. Dette skal sikre produsenter av landbruksprodukter stabil avsetning og stabile priser. Samtidig skal markedsreguleringen sikre stabil forsyning og tilnærmet lik pris til forbrukerne.

Det samme flertallet påpeker at det påhviler regulator et betydelig ansvar for å følge med på svingninger i markedet, slik at markedet balanserer og forbrukerne blir betjent på en god måte.

Et annet flertall, bestående av SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at nåværende markedsordninger også framover skal være et sentralt verktøy i landbrukspolitikken. Dette flertallet vil videreføre ansvars- og arbeidsfordelingen mellom myndigheter og næring når det gjelder finansiering, styring og drifting av markedsordningene.

Videre mener dette flertallet at Omsetningsrådet med sin kontrollvirksomhet og fastsettelse av rammer for markedsregulatorenes virksomhet sikrer at markedsreguleringen skjer på en måte som påvirker konkurranseforholdene minst mulig. Slik dette flertallet ser det, er markedsregulators ansvar og praksis klart regulert gjennom lov, forskrifter og jordbruksavtalen.

På dette grunnlaget foreslår et flertall bestående av SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti at representantforslaget ikke blir bifalt.

Samvirkemodellen for omsetning av matvarer fra land og hav har sine røtter helt tilbake til 1920-tallet. Etter første verdenskrig falt prisene på landbruksvarer sterkt, samtidig som paripolitikken til Norges Bank skapte deflasjon og økt realverdi på opptatte lån.

Resultatet for norsk landbruk ble katastrofalt. På leverandørsiden var det en alles kamp mot alle for å få solgt varene, noe som ytterligere bidro til å presse prisene ned og forsterke krisen for landbruket. Bøndene greide ikke å betjene lånene, og resultatet ble at svært mange gårdsbruk ble solgt på tvangsauksjon.

Loven med det gammelmodige navnet som forslagsstillerne henviste til, var myndighetenes tiltak for å få slutt på elendigheten.

I 1936 ble lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror vedtatt. Bøndene fikk statens godkjennelse til å organisere seg i samvirker, og de fikk dermed forutsigbare og stabile rammebetingelser for produksjon og omsetning. Det betydde i sin tur et løft for hele næringen ut av et håpløst økonomisk uføre. Siden da har landbrukssamvirkene og fiskernes salgslag vært selve fundamentet for primærnæringene våre og dermed også en viktig forutsetning for bosetting og verdiskaping ute i distriktene.

Det kan virke besnærende å rive alt dette ned med et pennestrøk for å sikre forbrukerne mat til noe lavere pris. Jeg vil bruke denne anledningen til å understreke at Kristelig Folkeparti ikke kan støtte slike politiske grep. For oss er det viktig å sikre fortsatt bosetting i distriktene og et stabilt og forutsigbart inntektsgrunnlag for norske bønder og fiskere.

Tidligere denne uken sa Kristelig Folkeparti klart ifra om at vi fortsatt ønsker at fiskesalgslagene skal være på fiskernes hender. Nå sender vi et like klart signal om at vi fortsatt ønsker landbrukssamvirkene som markedsregulatorer og markedsaktører, for å sikre bøndene skikkelig betaling for produktene sine og for å sikre norske kunder mat av høy kvalitet til en gunstig pris.

Arne L. Haugen (A) [15:49:30]: Jeg vil takke saksordføreren for en ryddig prosess og for en grei redegjørelse her i salen, som jeg i hovedsak slutter meg til.

Hvordan markedsreguleringen skal foregå, og hvem som skal ivareta den, har vært tema i ulike sammenhenger gjennom det siste året. Slik jeg forstår forslagsstillerne, mener de at regulatorene har mulighet til å utnytte sin posisjon til egen fordel.

Regjeringspartienes og Kristelig Folkepartis holdning til disse spørsmålene ble klargjort i behandlingen av landbruksmeldingen, bl.a. gjennom et felles vedtak der vi sa ifra om at vi ville videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene. Vi mener det er en meget hensiktsmessig og kostnadseffektiv ordning. Dette er nærmere omtalt i våre flertallsmerknader til de enkelte sektorer for jordbruksråvarer.

Intensjonen med modellen er å sikre avsetning av produkter fra bønder i hele landet til forutsigbare priser og sikre tilgang til norske råvarer for både næringsmiddelindustrien og forbrukerne – til glede for industrien og forbrukerne.

Omsetningsloven gir klare rammer for hvordan markedsreguleringen skal foregå, og den hjemler innkreving av omsetningsavgiften som kreves inn fra primærprodusenten, og som dekker kostnadene knyttet til tiltakene, for å hindre overskudd i markedet og utjevne sesongmessige svingninger i tilbud og etterspørsel. Det er Omsetningsrådet som er ansvarlig for markedsreguleringen, som krever inn avgiften og har kompetansen til å forvalte disse midlene til reguleringsformål.

Det er primærprodusenten som betaler. Rådet krever inn avgiften og forvalter midlene. Av og til kan det høres ut som om det er markedsregulatorene som håndterer dette etter eget forgodtbefinnende. Det er det altså ikke.

Men det påhviler regulatoren et stort ansvar med å følge med på svingninger i markedet, slik at dette balanseres og forbrukerne betjenes på en god måte. Vi så sist vinter at dette ikke ble taklet godt nok. Det er ikke bra, men jeg er trygg på at det nå er tatt tak for å unngå uheldige episoder for ettertiden.

Jeg mener at dette systemet er tilrettelagt slik at kompensasjon for å gjennomføre reguleringstiltak bare går til dette og ikke skal komme regulatorens forretningsvirksomhet til gode. Alt dette er det meget grundig redegjort for i statsrådens brev til komiteen.

Av innstillingen går det fram at Høyre og Fremskrittspartiet ser behov for en viss markedsregulering. Det er etter mitt syn en altfor defensiv tilnærming til problemstillingen. Markedsreguleringen er et meget viktig tiltak og et helt sentralt virkemiddel for at vi skal kunne ha en velfungerende verdikjede med akseptabel lønnsomhet i hele kjeden.

Så sier Høyre og Fremskrittspartiet at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag som må utføres på en konkurransenøytral og kostnadseffektiv måte. Ja, kan man tenke seg en mer kostnadseffektiv markedsregulering enn at primærprodusenten selv bærer kostnadene? I det må det ligge et incitament til planlegging av produksjonen, slik at store reguleringskostnader unngås. Det må da være bra, tenker jeg.

Torgeir Trældal (FrP) [15:53:55]: Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dagens markedsreguleringssystem gir markedsregulatorene, TINE, Nortura og Norske Felleskjøp, en mulighet til å utnytte markedsreguleringen til egen fordel så lenge markedsregulator også er en kommersiell aktør i markedet.

TINE SA er markedsregulator i melkesektoren. TINE opererer innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter, fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og salg av de fleste typer meieriprodukter. Flere av de konkurrerende meieriprodusentene er avhengige av å kjøpe råvarer fra konkurrenten TINE. I 2004 ble det foretatt en deling av TINEs råvarehåndtering og industrivirksomhet. Det er TINE Råvare som har ansvaret for innsamling av råmelk fra melkeprodusentene og sørger for leveranser til industrien på ikke-diskriminerende vilkår.

Konkurransesituasjonen innenfor meierisektoren er svak, med TINE SA som en dominerende aktør i samtlige kjerneområder i meieriproduksjonen. For å skape en virksom konkurranse i meierisektoren er det nødvendig at aktører får kjøpe leveranser av råmelk på like markedsmessige vilkår som TINEs egen foredlingsbedrift. Et alternativ som vil fjerne mye av problemet med konkurransevridning, er et fullstendig skille mellom TINE Råvare og TINE Industri. Dette vil fjerne TINE-konsernets incentiver og muligheter til å kryssubsidiere mellom råvare- og industrimarkedet. Dagens ordning med et administrativt og regnskapsmessig skille er ikke tilstrekkelig for å få til mer like konkurranseforhold mellom foredlingsaktørene. En mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene, er å skape både et juridisk og reelt eierskille mellom markedsregulatoren og TINE Industri. Det vil også fjerne TINEs incentiver til å kryssubsidiere mellom råvare- og industrimarkedet.

Nortura er markedsregulator i egg- og kjøttsektoren. Nortura hadde i 2010 65 pst. av eggmarkedet, 50 pst. av fjørfemarkedet, 30 pst. av markedet for ferskt/bearbeidet kjøtt og 70 pst. av markedet for kjøttvarer med høy bearbeidingsgrad, som pølser og pålegg.

Vi mener at det er på tide å få gjort noe med konkurransevridningsproblemene mellom Nortura og frittstående aktører innenfor egg- og kjøttproduksjon, slik at man i framtiden unngår det samfunnsøkonomiske tapet denne konkurransebegrensningen gir. En mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemet, er også å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Nortura. Dette kan gjøres ved at dagens markedsreguleringsoppgaver som Nortura i dag gjør, skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning.

Jeg vil også minne om at regulatoren mottar 35 mill. kr over jordbruksoppgjøret for å regulere. Så det er ikke bare rett når man sier at det er aktørene selv som betaler.

Vi kunne også lese i Nationen 18. april i år at Nortura har mistet markedsandeler til sine konkurrenter. Der uttalte styreleder i Nortura:

«Nedgangen fører òg til at vi nærmar oss eit nivå der det blir vanskeleg å utøve rolla vår som marknadsregulator.»

Her innrømmer man på en måte selv at man har litt problemer med å gjøre denne jobben.

Markedsreguleringen for korn består av mottaksplikt på korn og oljefrø fra alle kornprodusenter, forsyningsplikt på reguleringsvare til alle produsenter av matmel og kraftfôr, å utarbeide prognoser for produksjon og etterspørsel etter norsk korn, å foreslå importkvoter samt gjennomføre avsetningstiltak. Norske Felleskjøp er tildelt ansvaret som markedsregulator for korn.

Fremskrittspartiet mener at det er nødvendig med en viss regulering av markedsbalansen for jordbruksprodukter, men jeg vil også understreke at markedsreguleringen slik den i dag er innrettet, er konkurransevridende mellom aktørene i foredlingssektoren ved at den er tillagt bare en av aktørene, nemlig samvirket.

Dagens markedsreguleringsordning kan gi forvalterne av reguleringsordningen et annet innsyn i markedet enn andre ved at de kan opptre både som kommersiell aktør og som regulator. Det betyr bl.a. at styret i de store samvirkeforetakene, som også er forretningsmessig ansvarlig for resultatene, kan ha et unikt innsyn i markedsutsiktene og balansen, samtidig som de har myndighet til tidsmessig og strategisk å velge reguleringsstrategier og reguleringstiltak.

Vi vil understreke at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen til å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og konkurransenøytralt standpunkt enn på hvem som er eiere av det selskapet som skal utføre oppdraget.

Vi konstaterer også at dagens ordning gir et ulikt konkurranseforhold mellom markedsaktørene, noe som kan medføre en konkurransevridning, som til slutt kan gå ut over pris og tilbud til forbrukerne.

Fremskrittspartiet er av den formening at markedsreguleringen bør utøves av en uavhengig regulator, og at det derfor i første omgang bør nedsettes et uavhengig utvalg som kan gjennomgå de forskjellige reguleringsordninger, deres finansiering og funksjoner og fremme forslag til en nyordning hvor alle markedsaktører kan delta og få samme markedsinformasjon og samme innflytelse på gjennomføringen av ordningen.

Jeg vil med dette ta opp de forslag som vi har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har tatt opp de forslag som han refererte til.

Svein Flåtten (H) [15:59:25]: Bare noen få bemerkninger, særlig til Arne L. Haugens innlegg, for det forklarer også litt vår posisjon. Når Haugen og Arbeiderpartiet sier at dette handler om hvordan markedsregulering skal foregå, og hvem som skal gjøre det, har jeg ofte et inntrykk av at det handler mest om det siste og mindre om det første, altså hvem som skal gjøre det. Det er jo det som ligger til grunn for vårt forslag, nemlig å gå inn og se på hvordan dette virker, om det er riktig i markedet, og om aktørene er tjent med dette.

Så påstår også Haugen, slik jeg oppfatter det, at vi har sagt at dette gir dagens forvaltere av markedsreguleringen et annet innsyn. Det sier vi ikke, det står i merknadene her at det «kan gi» forvalterne et annet innsyn. Det er hele saken, det at man er usikker på om det kan gi noen et annet innsyn i markedsutsiktene og i markedsbalansen, samtidig som man både tidsmessig og strategisk har muligheten til å velge reguleringsstrategier og reguleringstiltak – selvsagt til beste for det man er satt til å forvalte, men kanskje også med et sideblikk på hvordan det slår ut for ens egen virksomhet.

Så er det ikke slik at opposisjonen er helt uformuende i å forstå hvordan dette fungerer. Vi er klar over at bøndene betaler dette, vi er klar over at det er regulert av Omsetningsrådet. Vi er også klar over hvem som bestemmer i Omsetningsrådet.

Så spør Haugen til slutt, nokså sangvinsk – dette er ikke noen kritikk av Haugens innlegg, men det passet så godt med mitt eget innlegg å kommentere disse sakene som han tok opp – kan man tenke seg noe mer rasjonelt enn at landbruket selv regulerer dette? Nei, kanskje ikke, men det vet vi ikke. Det er nettopp derfor vi har fremmet dette forslaget, der vi ønsker en gjennomgang av hvordan disse reguleringsordningene fungerer for hele verdikjeden, og at man eventuelt fremmer forslag til endringer som tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse og motvirke ulike maktforhold mellom aktørene i næringen.

Det er et poeng – og det er jeg helt enig med Arne L. Haugen i – at vi har hatt smørkriser, vi har hatt oppregulering av melkekvoter i vinter på grunn av mangel på melk. Nå meldes det at markedsregulator igjen ønsker å få hevet kvotene. Jeg har ingenting imot det, men det sier meg én ting, og det er at det blir stadig mer uoversiktlig i dette markedet. Man greier bare å se noen måneder frem, så må det nye tiltak til. Da kan jo spørsmålet f.eks. være: Har vi en regulator som går inn og ser på de mer fundamentale, underliggende forhold i markedet, ikke bare den melken som skal komme om litt? Hva kommer til å skje på ganske lang sikt? Slike ting kunne komme frem hvis vi fikk en slik gjennomgang som vi spør om. Det ville være, tror jeg, noe som også regjeringen kanskje ville være tjent med. Kanskje fikk vi de svarene som regjeringen ønsker, kanskje fikk vi noe annet, og så var man ferdig med den diskusjonen.

Nå hviler det en usikkerhet rundt dette. Jeg tror ikke vi har sett det siste av usikkerheter fra markedsreguleringen. Det vil komme mer, og vårt forslag, som nå blir nedstemt, tror jeg vil bli ganske aktualisert etter hvert som tiden går.

Statsråd Lars Peder Brekk [16:04:08]: Jeg vil innledningsvis understreke at markedsreguleringsrollen er klart regulert av Omsetningsrådet og gjennom jordbruksavtalen. Reguleringstiltakene og bruken av midler til disse er kontrollert av Statens landbruksforvaltning som sekretariat for rådet.

Jordbruket bærer selv det økonomiske ansvaret for overproduksjon og finansierer selv markedsreguleringen gjennom innbetaling av omsetningsavgift.

Relativt små overskudd av jordbruksprodukter kan gi stor reduksjon i pris, og da til et nivå langt under de målprisene Stortinget har fastsatt. Overskudd av jordbruksvarer kan også utløse behov for å kreve inn økt omsetningsavgift fra produsentene.

Når jordbruket bærer det økonomiske ansvaret ved overproduksjon, må næringen også ha virkemidler som kan balansere markedet. Å ha dette ansvaret gir jordbruket et sterkt incentiv til å holde markedene i balanse.

I dagens markedsregulering balanseres markedene gjennom å påvirke omfanget av både produksjon og etterspørsel. Dette gjør markedsregulatorene ved å sette inn tiltak for å justere produksjonen og tilpasse prisene til produsent og engrosmarkedet. Pristilpasningen gjennomføres med grunnlag i løpende langsiktig prognosearbeid. Dermed kan man redusere faren for at det oppstår store vareoverskudd, og med det oppnå vesentlig mindre risiko for pristap og høye reguleringskostnader.

For at markedsregulator slik skal kunne påvirke prisfastsettingen, må også markedsregulator være en del av varestrømmen for de aktuelle produktene. Å legge markedsreguleringsansvaret til f.eks. Statens landbruksforvaltning vil derfor ikke gi en bedre løsning enn den vi har i dag.

Det er viktig å understreke at markedsregulering ikke kun er passivt å ta imot overskuddsvare og legge dette inn på lager, noe som vil gi en svært kostbar regulering. Jeg vil i den sammenheng peke på erfaringene fra EU, hvor myndighetene for flere produksjonssektorer i lang tid garanterte en minstepris. Det systemet ga store vareoverskudd på myndighetenes hånd med store kostnader til lagerhold mv. Et slikt system mener jeg sterkt at vi ikke er tjent med. Det er et system som ligner på det representantene Bredvold, Nesvik og Trældal foreslår.

Også Høyre og Fremskrittspartiet mener at vi trenger en viss regulering av markedsbalansen. Men dersom nåværende regulering fjernes, mener Høyre og Fremskrittspartiet da at vi skal velge en kostbar regulering på statens hånd og belaste skattebetalerne med utgiftene? Det spørsmålet må vi få lov til å stille.

Høyre og Fremskrittspartiet begrunner noe av sin skepsis til dagens ordning med at forvalterne av reguleringsordningen kan få et annet innsyn i markedet enn andre markedsaktører. Jeg er enig i at informasjonsskjevhet kan gi opphav til konkurransevridning. Men det er forskriftsfestet at landbrukssamvirkene har opplysningsplikt om all informasjon de erverver i kraft av reguleringsansvaret, og jeg har ikke registrert mye støy om etterlevingen av den bestemmelsen. Faktisk er det slik at andre aktørers innsikt kan bli større enn den ville vært uten de store aktørenes opplysningsplikt.

For øvrig kan jeg konstatere at et eventuelt forslag om å avvikle markedsreguleringen, vil kunne gå hånd i hånd med at Høyre og Fremskrittspartiet går bort fra målet om landbruk over hele landet, siden også mottaksplikten, som sikrer avsetning for jordbruksvarer over hele landet, må avvikles dersom dagens markedsregulering oppheves.

Regjeringen ser på markedsreguleringen som et bærende element i norsk landbrukspolitikk for at jordbruket skal oppnå avtalte priser, for å stabilisere markedet for jordbruksprodukter og for å bidra til et landbruk over hele landet.

Det er klart at dagens organisering gir aktørene ulike roller når det gjelder råvareleddet, men la det være klart at jeg forutsetter at reguleringen skal virke konkurransenøytralt på industrileddet, alle samvirkenes rettigheter og plikter sett under ett, mottaks-, forsynings- og informasjonsplikten. Meg bekjent har ingen gjennomgang konkludert med at slik konkurransevridning foreligger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [16:08:41]: To ganger i løpet av desember måned la man fram forslag om å øke kvotene på melk, fordi vi har en del millioner liter melk for lite i dette landet. Men regjeringen går inn for et opplegg hvor 95 pst. av alle brukene får være med på økningen på 3 pst., mens de resterende 5 pst. av brukene, som i dag har en kvote på 400 000 liter, ikke får lov til å være med på det.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Tror statsråden at man klarer å få nok melk når man ikke lar de store være med og løfte produksjonen? De har tross alt volum. Mener statsråden at det er rettferdig at man gir noen rett til å øke kvoten, mens andre ikke får det? Kan statsråden garantere at vi får nok melk i landet?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:09:43]: La meg først få understreke at det spørsmålet som representanten Trældal her stiller, ikke har med markedsreguleringen å gjøre, men det har med kvoteordningene å gjøre.

Når det gjelder spørsmålet om å øke kvotene, er det TINE som har foreslått det, og det skal vurderes og bestemmes litt senere. Konklusjonen på det vil bli kjent senere denne måneden.

Når det gjelder spørsmålet om kvotenivå, er reglene slik at enkeltbruk har en maksimal kvote på 400 000 liter, samdriftsbrukene har en maksimal kvote på 750 000 liter. Jeg forutsetter selvsagt at det regelverket må stå på plass, uavhengig av eventuelle endringer i spørsmålet om å øke kvotene for å dekke behovet i markedet. Hvis man skulle gjøre endringer på det, må det være i samråd med næringens organisasjoner. Utover det er det TINE, som er markedsregulator, som har ansvaret for å sørge for at vi har nok melk, og at vi gjennomfører tiltak som sørger for det.

Torgeir Trældal (FrP) [16:10:51]: Jeg vil tilbake til det jeg spurte statsråden om, for han svarte ikke på spørsmålet.

Det er ikke rettferdig at 95 pst. av brukene, som er småbruk, skal få lov til å øke kvoten med 3 pst., som først ble gjort ved nyttår, og så 3 nye pst., hvis det går gjennom nå. De brukene som er igjen, som er bruk som har en kvote på 400 000 liter, får ikke lov til å gjøre det.

Dette er et system som gjør at noen får, mens andre ikke får. De store brukene får altså ikke muligheten til å få inn mer inntekter, men de små brukene får øke sine inntekter. Dette er helt urettferdig.

Spørsmålet som jeg igjen stiller statsråden, er: Når man har problemer med å få inn melk, og TINE sier de mangler 30 millioner liter melk, hvordan klarer man å få nok melk hvis man ikke lar de store, som har volumet, være med og løfte?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:11:53]: Som sagt – dette har ingenting med markedsregulering å gjøre, det har med kvoteordninger å gjøre.

Når det gjelder kvoteordninger, er det fastsatt et øvre produksjonstak – for enkeltbruk 400 000 liter og for samdriftsbruk 750 000 liter. Det er nedfelt i forskriftsverket. Det er avtalt med jordbruksavtalepartene. Hvis det skal endres, må det tas opp med jordbruksavtalepartene. Det er gjennom det samarbeidet man finner løsninger på det.

Når det gjelder hvorvidt man klarer å dekke de behovene som finnes i markedet, er det opp til TINE, som markedsregulator, å sørge for, gjennom de forslagene som kommer der. Jeg forventer selvsagt at de forslagene som kommer opp, vil ivareta de behovene som er i markedet.

Svein Flåtten (H) [16:12:49]: Statsråden spør ofte i disse sammenhenger om markedsreguleringen: Hva mener Høyre at vi skal ha i stedet? Ja, det er det som vi har fremmet forslag om her: at noen kan gå gjennom og se hva vi skal ha i stedet, slik at han er klar over det. Ønsker han å vite det, kan han få sine folk til å stemme for forslaget.

I brevet som han har sendt komiteen, gjentar han det som han sa i innlegget sitt: Markedsreguleringen er regulert av Omsetningsrådet og gjennom jordbruksavtalen osv. Dette har vi hørt veldig mange ganger, og det er vi veldig klar over. Men mener statsråden, på alvor, at dette er reguleringer, forskrifter og lover som overhodet ikke kan endres på, hvis det skulle bli aktuelt? Eller at det i hvert fall tar like lang tid som å endre på Grunnloven her i huset?

Statsråd Lars Peder Brekk [16:13:50]: La meg være den første til å si at jeg har hørt at partiet Høyre ved representanten Flåtten har sagt at vi ønsker å undersøke denne saken og se om det finnes alternative løsninger – så er det også sagt fra min side.

Det er selvsagt også slik at forskrifter og regelverk som er i henhold til jordbruksavtalen og i henhold til Stortingets vedtak mv., kan endres. La det være sagt. Det som er mitt poeng, er at systemet vi har i dag, hvor jordbruket selv har en viktig rolle når det gjelder markedsreguleringen, er et godt system. Det er et godt system som gjør at vi får en effektiv og billig markedsregulering, og det sørger for at vi unngår overproduksjon, med lave kostnader for bonden.

Det skal også virke konkurransenøytralt, noe som jeg har opplevd som et av ankepunktene, og som understrekes gjennom forslaget og behandlingen i Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Michael Tetzschner (H) [16:15:07]: Ville det vært naturlig å overlate til DNB å fastsette landets styringsrente? Selvsagt ikke. Selv om jeg kan gå med på at det er mer naturlig at DNB gjør det, enn at Hol Sparebank gjør det, er det allikevel ikke en naturlig oppgave for en konkurrent i et marked å fastsette rammebetingelsene for medkonkurrenter.

TINE er en dominerende markedsaktør. Både innen ost og smør har de en markedsandel på over 50 pst. Det spørsmålet vi må interessere oss for, er om landbruksmyndighetene gjennom de fullmaktene de gir TINE, opprettholder og utbygger TINEs markedsdominans. Konkurrentene har i hvert fall ikke tillit til at regulatorrollen holdes atskilt fra TINEs andre, og mer kommersielle, interesser. Da mener jeg at Stortinget bør ha en plikt til å overveie andre organisasjonsformer enn dagens, som er egnet til å utbre mistillit til systemet.

Selv om det var slik at denne mistilliten skulle være fullstendig ubegrunnet, er det et selvstendig poeng å velge en robust organisering som nettopp kan underbygge tilliten til at de beslutninger som tas når det gjelder markedsregulering, helt ut er konkurrentnøytrale.

Etter mitt syn må systemet legges om slik at markedsreguleringen skjer etter armlengdes avstand-prinsippet. Reguleringene må være transparente, og konkurrentene må gis rimelig innsyn. I dag er det slik at TINE bestemmer prisen på melk til sine konkurrenter. TINE innkalkulerer en avkastning av egenkapital i prisgrunnlaget for den prisen som de forlanger av konkurrerende, private leverandører. Det er rett og slett ikke rettferdig, og det gir ikke like konkurransebetingelser.

I sitt brev til komiteen, på s. 6 første spalte i innstillingen hvor statsråden går mer inn på forsvaret for markedsreguleringer generelt, sier han noe interessant:

«Jeg vil videre understreke at reguleringstiltakene (…) er noe som hele bransjen nyter godt av, både for produsentnivå og for senere ledd i matkjeden. Dette gjennom større grad av stabilitet og forutsigbarhet i markedet, som gjør det mulig å drive planmessig omsetning av varer, med minst mulig ekstrakostnader.»

Det er jo mange bransjer som kunne tenke seg forutsigbare priser, bare de var høye nok, og at man kunne planlegge sin markedsinnsats og slippe disse fluktuasjonene som markedet ofte gir. Det jeg kunne tenke meg å stille statsråden et spørsmål om, er: Hvorfor gjelder denne logikken landbruket og ikke dem som produserer f.eks. sko, penner, vesker eller sykler?

Torgeir Trældal (FrP) [16:18:10]: Jeg ønsker å kommentere det som statsråden sier. Han sier at det er skattebetalerne som må betale prisen hvis man finner en annen løsning. Men statsråden nevner ikke, som jeg også sa i mitt innlegg, at man i dag faktisk bruker 35 mill. kr av skattebetalernes penger over jordbruksavtalen til disse aktørene. Det bør statsråden, med all respekt, vite, for han er jo ansvarlig for den avtalen.

Så sier han også at hvis dette skjer, faller mottaksplikten bort. Det er ikke korrekt. Bare i dag har bl.a. Q-Meieriene mottaksplikt, og det samme har de private aktørene i kjøttmarkedet. Så mottaksplikten er der i dag, uansett om man er avhengig av en regulator eller ikke. Det gir de andre aktørene, de private aktørene, en mulighet på lik linje med de andre. Men de har en ulempe, bl.a. når man har underproduksjon. Når man har underproduksjon på kjøtt, må man importere kjøtt. Og da kan Nortura sitte i markedet og bare ta seg av norsk kjøtt, mens de andre private aktørene må ta importert kjøtt til en pris som er omtrent den samme. Så der har de også en markedsfordel, fordi de kan selge norsk kjøtt og være sikker på at de til enhver tid har norsk kjøtt, mens de andre ikke får det kjøttet. Det så vi med hensyn til den problematikken som var i år da det var snakk om pinnekjøtt; da hadde Nortura en fordel fordi de kunne si at de leverte norsk kjøtt hele tiden.

Så her leverer markedsregulatoren noe som ikke er bra, og som går ut over de andre.

Så litt tilbake til dette med kvoter, som man henger seg opp i, og det spørsmålet som statsråden ikke svarte meg på. Det kan jo ikke være rett at man skal slippe til 95 pst., mens 5 pst. ikke får. Men det står helt i stil med den politikken som drives av regjeringen, for i dag er det altså kun 14 pst. som lever av landbruk, dvs. som har 100 pst. inntekt fra landbruk. 86 pst. har biinntekt for å klare å få det til. Det sier seg jo selv når bonden ikke får lov til å produsere nok til å leve av det, med en politikk som gjør at man holder unna de store brukene, og passer på at det bare er hobbybøndene som skal få lov å komme fram. Det er politikken til regjeringen. Derfor legges det ned tre bruk hver dag – 21 i uka og over 1 000 i året. Det har aldri vært nedlagt så mange bruk som med Senterpartiet og Brekk i regjering. Det viser jo at politikken har spilt fallitt.

Det er én næring som ikke er regulert, og det er pelsdyrnæringen, og det er den mest lønnsomme næringen nå. Den tjener mest penger, og den er ikke regulert.

Statsråd Lars Peder Brekk [16:21:23]: Det representanten Tetzschner tar opp, er konkurransesituasjonen i dette markedet. La meg da få understreke at regelverket for prisutjevningsordningen i markedsordningen for melk ble endret 1. juli 2007. Erfaringene med den nye ordningen skulle evalueres etter fem år, altså nå i 2012. Situasjonen i meierimarkedet den gangen var preget av uro, konflikt og rettssaker gjennom flere år, noe som var uheldig for alle aktører. Det ble da innført flere konkurransepolitiske tiltak i prisutjevningsordningen for melk, som bl.a. innebar differensierte avgifter for ulike aktører på området, der TINE er en dominerende aktør. Det ble endring i særskilt distribusjonstilskudd til Q-Meieriene, og det ble en videreføring av særskilt kapitalgodtgjørelse til Q-Meieriene.

Etter de endringene som ble gjennomført 1. juli 2007, har konfliktnivået blitt redusert, og aktørene i prisutjevningsordningen har sluttet opp om endringene som ble foretatt.

Det skal være en evaluering av denne konkurransepolitiske situasjonen nå i 2012. Det er Statens landbruksforvaltning, som er ansvarlig forvaltningsorgan for denne ordningen, som også har fått ansvaret for å gjennomføre evalueringen. SLF skal også benytte bransjeforum for meieriene som referansegruppe i arbeidet. Der er alle aktører representert. Konkurransetilsynet skal også være med i referansegruppen. I mandatet heter det at SLF skal evaluere de konkurransepolitiske tiltakene i prisutjevningsordningen for melk for å sikre en virksom konkurranse. Grunnlaget for evalueringen er de forutsetningene som lå til grunn ved endringene i 2007. I mandatet skal SLF kartlegge utviklingstrekkene i markedet, vurdere effektene av tiltakene som ble gjort, samt vurdere behov for og eventuelt foreslå endringer.

Så vi gjennomfører en evaluering av en betydelig endring som ble gjennomført i 2007. Den skal være nå, og aktørene skal selv få være med i evalueringen. Vi er opptatt av den konkurransepolitiske situasjonen, og vi er opptatt av at dette skal fungere etter forutsetningene, noe som gjør at en skal skille mellom industri og råvarer, og en skal la alle aktører ha en konkurransemessig situasjon som fungerer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.