Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:58:02]: (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling Dokument 8:103 S for 2011–2012, fra Venstre, om en stipendordning for unge kulturtalenter.

Norge har mange unge spennende talenter innenfor musikk, dans, drama og visuell kunst som også – en del av dem i hver fall – reiser utenlands for å styrke sin kompetanse. Forslagsstillerne mener det ikke er gode nok ordninger som gir dem som har behov for økonomisk støtte, muligheten til å søke om støtte til slike opphold.

Selv om det ikke er så mange felles merknader fra hele komiteen i innstillingen, oppfatter jeg at det er en bred enighet om at man ønsker å legge til rette for talenter i norsk kulturliv. Vi ser riktignok at det er nyanser i ordbruken. Mens opposisjonspartiene sier at det er et mål for norsk kulturpolitikk å dyrke fram talentene, sier regjeringspartiene at det er viktig å ta vare på talentene. Men hele komiteen ser verdien i at unge talenter innenfor disse feltene reiser utenlands for å få kortere eller lenger skolering i sine kunstarter.

Det vil alltid være økonomiske utfordringer knyttet til å utvikle sitt talent og få den utdanningen man har lyst på, hvis man ønsker å drive profesjonelt. Det kan være knyttet til kjøp av instrumenter eller tilgang på instrumenter, det kan være det å få undervisning av de beste lærerne, og det kan være knyttet til ønsket om å studere i utlandet. Så må det være et politisk mål å redusere disse barrierene, slik at det er større mulighet til å få utvikle sitt talent på tvers av sosiale skillelinjer og økonomisk bakgrunn.

Kristelig Folkeparti støtter sammen med Høyre forslaget om å be regjeringen fremme forslag om at det etableres et ungdomsstipend for unge kulturtalenter i skolepliktig alder innenfor musikk, dans, drama og visuell kunst. Høyre og Kristelig Folkeparti står også sammen om forslaget der man ber regjeringen utarbeide en helhetlig strategi for talentutvikling som omfatter hele utviklingsløpet fra barndom til fullført utdannelse.

Jeg regner med at partiene selv vil utdype sine syn.

For egen del vil jeg understreke at internasjonalisering av kulturlivet, også gjennom at norske kunstnere tar utdanning i utlandet, i seg selv er av stor verdi. Vi bør derfor strekke oss enda litt lenger for å legge til rette for at flere unge talenter kan få den muligheten i kortere eller lengre tid. Jeg vil også nevne at Kulturskolerådet i forrige uke arrangerte utdeling av Drømmestipendet, som er et stipend for spesielt dyktige kulturskoleelever landet rundt. Den oppvisningen vi fikk se der, var en fantastisk illustrasjon på hvor mange unge dyktige talenter vi har i norsk kulturliv. Når disse talentene får utvikle seg, er det av stor verdi for dem selv, de utgjør forbilder for andre, og de bidrar også til å markedsføre og vise fram Norge i internasjonal sammenheng. Ikke minst gir de oss alle sammen muligheter til å få opplevelser av kunst og kultur på høyt nivå.

Jeg tar opp de forslagene som jeg refererte, og ser fram til debatten.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslag han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [15:03:33]: Jeg slutter meg til saksordførerens betraktninger om dette, og jeg synes det er fabelaktig morsomt at vi har en hel generasjon med unge musikere i dette landet som gjør seg så flott gjeldende i en større sammenheng. Det er ikke mer enn et par uker siden Eivind Ringstad på bratsj scoret på topp i den europeiske konkurransen. Vi har også tidligere hatt strykere som har gjort seg gjeldende i slike sammenhenger. Felles for dem som vi kjenner – Hemsing-søstrene er f.eks. godt kjent – er stort sett at de har gått på Barrat Due musikkinstitutt alle sammen.

Så kan man spørre: Hvorfor er Barrat Due en slik stjernefabrikk? Det er de selvfølgelig fordi de er svært flinke. Men de er det også fordi de er de eneste her i landet som gir tilgang til internasjonale lærere. De er de eneste som inviterer topp lærere fra internasjonale læresteder for musikere til å komme til Oslo og spille med elevene deres og gi dem mesterklasser for å gjøre elevene kjent med de mulighetene som finnes der ute. Norges musikkhøgskole har også et talentutviklingsprogram, men ikke et internasjonalisert sådant.

Både Norges musikkhøgskole og Barrat Due har egne programmer ved siden av den vanlige skolevirksomheten sin som er rettet inn mot særlige talenter. Der vil man finne folk som reiser til Oslo – jeg kjenner f.eks. til noen som hver fjortende dag flyr fra Alta til Oslo for å få timer, og som er så små at de har følge med mor eller far. Det er klart at det koster ganske mange penger, hvis man skal følge opp et slikt løp. Der hvor idretten har et apparat rundt stjernene sine i form av idrettslag og godt organisert virksomhet med masse frivillighet, blir ofte musikertalentene stående litt alene. Det er ikke den typen organisering av musikklivet, og det er heller ikke tradisjoner for å komme disse til unnsetning.

Skal man kaste seg inn på en løpebane, kanskje med en solistjobb som fremtid, og skal man inn på de kursene det er snakk om – det er ofte sommerkurs, der man også møter internasjonale lærere – Stavanger kammermusikkurs og Valdres Sommersymfoni, som også Barrat Due står bak, er eksempler – må man ha råd til å reise dit, man må ha råd til å bo der, kanskje også med følge av foreldre.

Når det gjelder kunstfagene, er vi ikke så godt skodd i forhold til å ta tak i disse. Innenfor danseområdet, f.eks., finnes det ikke noe tilbud. Høyre har foreslått at man skulle få i gang en ordning for dette i forbindelse med statsbudsjettet.

Når det gjelder de andre kunstartene, innenfor billedkunstområdet, kjenner jeg ikke til noe eksempel på at man kan få gode lærerkrefter, annet enn eventuelt å måtte henvende seg direkte til dem. Jeg kjenner ikke til noe organisert opplegg for det. Det kan jo selvfølgelig tenkes at det finnes, selv om jeg ikke vet om det, men jeg har i alle fall ikke hørt mye om det.

Kort og godt: Vi har ikke noen ordning i Norge som tar vare på de veldig få vi nå snakker om, og som gir dem møtepunkter med den kunnskapen som er nødvendig. Kulturskolene har påpekt dette flere ganger. Norsk kulturskoleråd er opptatt av denne problemstillingen og leter etter muligheter og ressurser. Det nærmeste de kommer, er det vi har på musikk, fortrinnsvis på det klassiske området, eller kanskje også innenfor jazz – det som Norges musikkhøgskole og Barratt Due gir tilbud om.

Høyre mener det er nødvendig at vi får et helhetlig grep om dette. Det bør være en oppgave for Kulturdepartementet å se hvordan man lager en strategi, et helhetlig løp med en vekslende meny med muligheter som man kan benytte seg av. De mulighetene vi har i dag, er relatert til Kunnskapsdepartementets systemer. Det retter seg først og fremst mot studenter, og det er ikke tilstrekkelig i denne sammenhengen. Dette er et løp som begynner i mye yngre alder. Derfor har vi jobbet for en slik ordning.

Ib Thomsen (FrP) [15:08:52]: Det er lovfestet at alle kommuner skal ha et kulturskoletilbud. Siden den gangen har kulturskolen hatt en stor vekst og en positiv utvikling i kommunene. Det gjør at kulturskolen har et stort ansvar i lokalsamfunnet for å gi et godt tilbud til unge talenter. En stor del av undervisningstilbudet i kulturskolen må være å dyrke fram unge talenter.

Det er problematisk når kulturskolene overkjører lokalsamfunnet istedenfor å samarbeide tett. Innholdet i en kulturskole er rektors ansvar, men det er for tilfeldig hvordan den enkelte rektor styrer kulturskolen. Jeg har hørt onde tunger si at en kulturskole for en rektor er som en lekegrind. Den gjenspeiler ofte rektors eget musikalske felt – og det må være feil. Det må være slik at man ser på hva man ønsker rundt omkring i lokalsamfunnene, hva man ønsker å spesialisere seg på – og ikke på rektors ønsker alene. Det er kommunal styring, og det synes jeg kommunene skal være mer bevisste på. Allerede der ligger det en måte å kunne utvikle talentene på.

Det trenger ikke å være en motsetning mellom kulturtalenter som eminente stønadsnavigatører og kulturtalenter som eminente unge, nye skapere. Men fastlåste forestillinger om hva som er passende, er ikke det som fremmer skapertrang hos de unge brennende og lengtende sjeler. Norsk kulturliv er fanget i en rigid, trang ramme som legger føringer for kulturlivets utvikling, etter min mening. Kulturlivet er fanget i en politisk tvangstrøye, hvor vedtak styrer på bekostning av skaperkraft.

Maktkonsentrasjonen som har fått vokse fram rundt Kulturrådet og departementet i Oslo, kan være skadelig for utviklingen av unge kulturtalenter. Få personer tar store avgjørelser, ofte basert på subjektive tolkninger av hva som er god og mindre god kultur. Slik har det utviklet seg en tradisjon for å gå i de samme sporene år etter år, hvor fornyelsen ofres på sedvanens alter. Hva med å fordele en større andel av kulturmakten, hva med å fordele flere av kulturmidlene til kommunene, der de unge kulturtalentene bor? Det er der man har kontakten med dem. Det er få kulturtalenter i Kulturrådet eller i departementet – de er ute i kommunene. Desentralisering av makt kan føre til at lokale unge kulturtalenter får mulighet til å bevise at de har livets rett.

Til tross for økning i budsjettet til kunst og kultur er det ikke nok til alle som søker om støtte. 90 pst. av søknadene innvilges ikke, og for dem som får avslag, er det ofte behov for å vite begrunnelsen og få innsyn i hvorfor de får avslag.

Det å drive fram talenter innenfor kunstartene handler om et helhetlig løp fra ung alder – det sies fra 5–6-årsalderen – og fram til endt kulturutdannelse. Skal forholdene legges optimalt til rette, kreves en rekke grep knyttet til kulturskolene, bl.a. kompetanse, tilgjengelige, gode lærerkrefter og ikke minst et talentutviklingsprogram. Et problem som jeg synes er stort, er når Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og KS på vegne av norske kommuner ikke later til å samarbeide om akkurat dette med talentutviklingsprogrammer.

Mange unge talenter innenfor musikk, dans, drama og visuell kunst reiser til utlandet for å få kortere eller lengre skolering i sine kunstarter dersom de foresatte har økonomiske ressurser til det. Det står på økonomi, som det ofte gjør ellers i samfunnet, men hvis vi kanaliserer det riktig, tror jeg vi kan få mer ut av pengene.

Trine Skei Grande (V) [15:14:03]: Når jeg leser merknadene fra regjeringspartiene, er jeg ikke helt sikker på om de har forstått hva vi har ment i forslaget. Da jeg hørte innlegget fra representanten Ib Thomsen, var jeg helt sikker på han ikke hadde skjønt hva vi mente med forslaget. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre og Kristelig Folkeparti har skjønt hva vi mener med forslaget, og faktisk har foredlet det, etter min oppfatning.

Jeg vil at komiteen skal spole tilbake til en film de fleste sikkert har sett – filmen om Billy Elliot – historien om arbeiderklassegutten som vokser opp i en verden der ingen helt har forståelse for hans kunst, men der han får muligheten til å forfølge sitt talent. Det er dette det er snakk om her. Det er snakk om de ungene som vi av og til ser har eksepsjonelle evner, og som vi bør forfølge talentet til, men som ikke får mulighet fordi de ikke har en mor og en far med en stor pengebok klar, eller en mor og en far som alltid har forståelse for hvor viktig det er å forfølge sitt talent.

Sist vi diskuterte en stor melding fra regjeringa, snakket vi om utjevning, om muligheten for tilgang til kultur for alle. Dette er et konkret forslag om akkurat det. Dette handler om alle de ungene som aldri får muligheten til å dra på nysirkuskurs i Canada som 12-åring – du er faktisk tatt ut til akkurat det, men det har ikke mamma og pappa råd til – eller en ny Billy Elliot. Jeg snakket med en mor her om dagen – sønnen hadde kommet inn på en velrenommert ballettskole i utlandet, men hun så ingen sjanse til å ha råd til å la ham forfølge den drømmen. Det er det dette er snakk om.

Det er snakk om å forfølge drømmer. Det er snakk om at muligheten til å forfølge sitt talent skal være så sosialt utjevnet at alle skal kunne gjøre det. Det er ikke snakk om de store hordene, men det er snakk om de talentene som plutselig opptrer, de som bringer oss stor kunst og stor kultur fordi de har et talent som noen finner, og som noen vil bringe videre.

Det er det dette forslaget handler om. Jeg er kjempeglad for å få støtte fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg mener at de har foredlet det forslaget vi har, så vi kommer til å støtte det slik som det foreligger.

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:16:57]: Talentutvikling og det å foredle dem som skal bli kunstnere i framtiden i ung alder, er noe kulturskolene i økende grad jobber med. For en del år siden var det vel en større tendens til at alle fikk den samme undervisningen uansett hvor stort kunstnerpotensial de hadde, men kulturskolene har blitt flinkere til å følge spesielt opp dem som har store talenter. Det betyr ikke at alle får den oppfølgingen de bør ha. Jeg tror nok at utviklingen går i retning av at også de kommunale kulturskolene anerkjenner de store talentene og deres spesielle behov for utvikling.

Da må jeg bare si at Billy Elliot er min yndlingsfilm, nettopp fordi den viser at talentet kan komme fra hele befolkningen, og da er det om å gjøre at vi i vår politikk legger til rette for at alle kan delta i fritidsaktiviteter.

Men dette forslaget har noen gode sider og noen sider som for meg er litt uklare. For det første er det slik at vi nå legger om stipendpolitikken for nyutdannede kunststudenter. Den har til nå vært rettet mot noen typer høyere utdanningssteder. Hvis du går på disse og bare på utdanningssteder i Norge, får du et stipend. Noen har automatisk fått 100 000 kr på grunn av den utdanningen de har valgt, selv om de ikke har valgt å etablere seg som kunstnere, mens de som har studert i utlandet, ikke har fått anledning til å søke på disse stipendiene, selv om de har etablert seg som selvstendige kunstnere i Norge.

Derfor bruker vi disse pengene nå på en mye mer rettferdig måte, og lager et stipend for nyutdannede kunstnere uansett, enten de har studert i Norge eller i utlandet. Det er et søkbart stipend som skal være mer rettferdig. Det er mange av de utenlandske utdanningene som holder et veldig høyt nivå, men det er også slik at noen kommer inn på kunstutdanninger som ikke er støtteberettiget i Lånekassen.

Jeg tror ingen, verken fra opposisjonen eller regjeringspartiene, mener at det skal være noen automatikk i hvilke studiesteder man skal få støtte til, og at det er noe man automatisk får når man velger, uansett hva slags utdanning det er. Med det vil jeg ikke si at Lånekassens regler uansett er perfekt, og at uansett har man funnet de rette utdanningene som man skal få støtte til, for noen ganger er det ikke riktig å få støtte fra Statens lånekasse til utdanning selv om man har kommet inn på en kunstutdanning i utlandet. Det er rett og slett ikke alle som holder det rette nivået. Vi skal også være oppmerksom på det. Jeg er glad for alle som tar kunstutdanning, men konkurransen nå er mye hardere enn før.

Den gangen vi på 1970-tallet laget garantiinntekter, var tanken at alle som utdannet seg til kunstnere, automatisk skulle få inntekt fra staten. Men når vi lager en utdanning nå og ser hva de nyutdannede innenfor det visuelle kunstfeltet driver med, driver 70 pst. etter fem år med noe ved siden av. Det er også den virkeligheten de skal inn i. Vi vil ha dialog med kunstutdanningene om hvordan man i større grad kan tilrettelegge for det å starte egen virksomhet, eget entreprenørskap, når man er ferdig med sin utdanning.

Så til spørsmålet om stipendier underveis. Dette er først og fremst Utdanningsdepartementets ansvar, det er jo slik i Norge. Sånn er det ikke i Danmark. Der har ikke Kunnskapsdepartementet ansvar for kunstutdanningene, der ligger det under Kulturdepartementet. Men i Norge er det et skille mellom Utdanningsdepartementet/Kunnskapsdepartementet på den ene siden og Kulturdepartementet på den andre siden.

Når det gjelder våre stipendordninger, er de rettet mot nyutdannede kunstnere. Vi har derimot noen veldig gode ordninger, nemlig Drømmestipendet, som er en slags stimuli. Men disse pengene gir jo ikke nok penger til å ta fatt på en utdanning i utlandet. Det er et godt initiativ, men det mangler noe konkretisering. Vi vil arbeide fram mot Kulturløftet III, se på ulike former for talentutvikling som kan bidra til at vi kan løfte fram talenter fra alle deler av befolkningen. Ett konkret eksempel er hva Det Norske Teatret nå gjør. Hvis man ser på dem som går på teaterutdanning/teaterfolkehøyskole, er det nesten ingen som har minoritetsbakgrunn. Nå lager de en egen skole for å få flere fra våre minoriteter opp på scenen, og det er et veldig godt initiativ som nettopp bidrar til å løfte fram kunstnere fra hele befolkningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olemic Thommessen (H) [15:21:52]: Det gleder meg at statsråden synes at dette er positivt.

Jeg leser forslaget dit hen at det vi snakker om, ikke er de ordningene som handler om de etablerte studentene. Den ordningen vi snakker om nå, dreier seg om barn, om yngre barn. Kulturskolenes tilbakemelding er nokså unison, det er at man ser talentene når de er 10–12 år. Fra 12 til 14–15 er kritiske år i forhold til hvilken kompetanse du må bygge opp for å nå toppen. Det er de årene – det er veien fra kulturskolen til Musikkhøyskolens talentutviklingsprogram, eller programmer som ikke finnes på andre kunstarter – vi snakker om. Det er de 10–15 stykkene som i dag blir tatt imot hos Barratt Due, og det er de kanskje 10–15 stykkene til som går på Musikkhøgskolen, vi snakker om.

Spørsmålet er: Skal vi mene at det er Utdanningsdepartementets ansvar? Eller er det Kulturdepartementets ansvar?

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:22:57]: Hele regjeringen er ansvarlig for kulturpolitikken. Men til nå har det vært en arbeidsdeling mellom Kunnskapsdepartementet på den ene siden og Kulturdepartementet på den andre. Søknad om midler fra bl.a. Barratt Due har vært rettet til Kunnskapsdepartementet.

Jeg vil diskutere med kunnskapsministeren om vi skal lage Kulturløftet III, og hvordan vi kan bidra til enda bedre talentutvikling. Men per i dag ligger disse ordningene i Kunnskapsdepartementet.

Trine Skei Grande (V) [15:23:42]: Det er nesten litt fristende å spørre hvorfor kulturministeren er her og svarer, for hun har helt tydelig ikke lest forslaget. Dette er ikke snakk om voksne elever og Lånekassen, dette er snakk om barn i skolepliktig alder. Det står eksplisitt i forslaget. Det er kanskje utdanningsministeren som skulle ha vært her, hvis statsråden ikke har noen ambisjoner for denne gruppa. Målet skal jo være et system der alle har tilgang, men at en også ser talenter i denne aldersgruppa. Eller er det sånn at i statsrådens verden fins det ikke talenter som er så unge?

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:24:20]: Hvis representanten Skei Grande hadde lyttet til mitt innlegg, ville hun ha hørt at jeg snakket nettopp om talenter som er i skolepliktig alder. Men det jeg også snakket om, var hva som er ansvarsdelingen mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet. Det burde vært kjent også for representanten Skei Grande. Det er klart at vi er ansvarlig for regjeringens politikk samlet, men til nå har arbeidsdelingen vært sånn at Kunnskapsdepartementet har ansvar for kulturskolene, altså kunstutdanningene – sånn er det ikke i alle andre land, men slik er det i Norge – og så er det Kulturdepartementet som har ansvar for stipendordninger for dem som er ferdig utdannet.

Trine Skei Grande (V) [15:24:57]: Det er ikke Venstre som har bedt om verken hvilken komité dette skulle behandles i, eller hvilken statsråd som skulle komme. Regjeringa bestemmer helt og fullt at man ønsker å stille med kulturministeren sjøl om det ikke er kulturministerens ansvarsområde.

Men det jeg lurer på, er: Hvorfor mener kulturministeren at det er så viktig å gi et gjennomsnitt til alle uten også å hjelpe talentene? Det er greit at alle barn skal lære seg nok gitar til å kunne dra damer på et nachspiel, men poenget er at man også skal kunne dyrke fram noen talenter av og til. De opptrer helt uventet, de opptrer lite systematisk. I noen kull er det kanskje ingen ballettalenter, i noen kull kanskje ti ballettalenter – i hele Norge som nasjon. Da må man ha systemer som tar utgangspunkt i individene, og ikke de massesystemene som er for at alle skal lære litt kultur. Hvorfor ser ikke statsråden verdien i det?

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:26:03]: Det ser jeg nettopp verdien av. Jeg startet mitt innlegg med å si at folk går inn i kulturskolen med ulik grad av talent. Noen er veldig dyktige og krever spesiell oppfølging, mens andre skal lære kunst mer for hjemmebruk. Jeg mener at vi skal legge til rette for det i kulturskolepolitikken framover. En del av de prosjektene som vi har støttet gjennom utvikling av kulturskolene, handler nettopp om å gi et mer differensiert tilbud i kulturskolen.

Olemic Thommessen (H) [15:26:45]: Jeg er selvfølgelig innforstått med at det er Utdanningsdepartementet som håndterer stipend og utdanning på den måten. Men det vi snakker om nå, er på mange måter å se det i forlengelsen av kulturskolene. Kulturskolene representerer den fantastiske bredden, som jo har gitt grunnlaget for å finne de få som vi nå snakker om. Vi har f.eks. et utviklingsprogram for kulturskolen. De statlige bidragene til kulturskolen går til Norsk Kulturskoleråd som felles utviklingsprogrammer. Kunne ikke talentutvikling være en del av et slikt program og sånn sett bli håndtert av Kulturdepartementet? Jeg må jo si at erfaringene med Kunnskapsdepartementet i kulturpolitisk sammenheng ikke er spesielt oppløftende. Det hadde vært mye tryggere hvis det var statsråd Huitfeldt som håndterte dette, enn statsråd Halvorsen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:27:47]: Jeg har lært meg at når jeg får komplimenter fra opposisjonen, får jeg det kun i den grad det har til hensikt å skade andre, og dette fikk vi nå et meget klart eksempel på.

Jeg og kunnskapsministeren har et veldig godt samarbeid når det gjelder kulturskolene. Men det er altså store utfordringer, først og fremst fordi det er flere som ønsker å få opplæring i kulturskolene. Det er nesten sånn at jo flere timer man setter opp, jo større blir også etterspørselen. Det vil være et prioritert område for oss i tiden som kommer. Det handler om å gi mange tilgang til opplæring, kanskje gjennom skolene, men også å dyrke fram det enkelte talent og få fram dem uavhengig av hvilken sosial del av befolkningen de kommer fra.

Trine Skei Grande (V) [15:28:43]: Jeg har lyst til å spørre ganske konkret: Hva syns statsråden at jeg skal si til den mammaen jeg snakket med på lørdag, som har en sønn som er så talentfull innenfor ballett at han har kommet inn på en skole i utlandet – ikke en vanlig grunnskole i utlandet – for å forfølge sitt talent? Det å begynne å strekke muskler når man er 18–19 år, er litt meningsløst. Det skjønner både jeg og fru Huitfeldt. Og hva skal jeg si til den familien der 12-åringen har kommet inn på en nysirkusskole i Canada i sommer, men som ikke får muligheten fordi mamma og pappa ikke har råd til verken et skoleår i utlandet eller et sommeropphold på en nysirkusskole i Canada?

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:29:31]: Jeg takker for at representanten kaller meg «fru Huitfeldt» – det er en favorittmåte å omtale meg på.

For det andre vil jeg si at jeg kjenner ikke til hva slags lånekassestøtteordninger som fins for denne enkeltskolen. Men noen ganger er det ikke godt nok begrunnet hvilke studiesteder som får avslag. Noen ganger kan det være grunnlag for å endre regelverket på dette området. Mange ganger har det etablert seg nye typer kunstutdanninger som bør være støtteberettiget. Dette er en sak som man eventuelt får ta opp med Kunnskapsdepartementet og se om regelverket i Lånekassen er godt nok når det gjelder denne skolen. Men det er ikke sikkert at det alltid er det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.