Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:34:37]: (ordfører for saken): I dag har vi til behandling et representantforslag fra Fremskrittspartiet om å endre lovverket til å bli tilpasset internasjonale retningslinjer for amatør- og proffboksing.

Det internasjonale bokseforbundet har nylig vedtatt at det ikke gis tillatelse til å bokse med hjelm.

Norge har hatt forbud mot profesjonell boksing i Norge siden 1981. I Europa er det kun Norge som har et forbud mot profesjonell boksing. Europa har et strengere lisensieringssystem enn resten av verden, og det har i Europa ikke forekommet dødsfall i forbindelse med profesjonell boksing siden 1985. Forbudet i Norge ble altså innført i 1981. Årsaken var faren for medisinske skadevirkninger på utøveren. I dag er den medisinske overvåkingen streng, også innen profesjonell boksing.

Norges Bokseforbund er dermed, ifølge forslagsstillerne, satt i en vanskelig situasjon, noe som kan medføre at norske amatørboksere ikke gis anledning til å bokse i store, internasjonale mesterskap som VM, OL og EM, dette som en konsekvens av at norske boksere, som er underlagt Norges Bokseforbund, ikke har anledning til å bokse uten hjelm, verken i Norge eller i utlandet.

Som en følge av det som Det internasjonale forbundet nylig gjorde, har Norges idrettsforbunds styre i vedtak av 3. mai 2012 foreslått å oppheve proffbokseloven av 1981 og i stedet la knockoutloven gjelde for proffboksing. Vedtaket opphever skillet mellom amatørboksing og profesjonell boksing, men endrer ikke det regelverket som boksekamper underlegges i Norge. Idrettsstyret har ikke tatt stilling til en eventuell endring av forskriften til knockoutloven og skriver i sin vurdering at Norges Bokseforbund selv må fremme endringsforslag for Kulturdepartementet, om de ønsker endringer i forskriften som følge av internasjonale regelendringer i sin idrett.

Regjeringen har tatt idrettsstyrets vedtak til etterretning. Regjeringen har også orientert komiteen om at man ønsker å nedsette et utvalg som skal se på de juridiske sidene ved en eventuell sammenslåing av lov om forbud mot profesjonell boksing og knockoutloven. Utvalget vil også se nærmere på hvilke regelendringer Det internasjonale bokseforbundet har vedtatt.

Høyre mener norske boksere må få de samme vilkår som boksere i resten av Europa. Vi mener at Stortinget burde oppheve forbudet og overlate dette til idretten selv. Vi ønsker at regjeringen kunne bidra til det samme.

Med dette tar jeg opp det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet i denne saken.

Presidenten: Representanten Linda C. Hofstad Helleland har tatt opp det forslaget som hun refererte til.

Kåre Simensen (A) [14:37:51]: Nok en gang er profesjonell boksing tema i denne salen. Denne gangen er begrunnelsen fra forslagsstillerne at Det internasjonale bokseforbundet har vedtatt at hvis menn ikke gis tillatelse til å bokse med hjelm, får det store konsekvenser for de norske bokserne, som da ikke kan delta i fremtidige store mesterskap. Men i vedlegg 1 i våre sakspapirer skriver statsråden at departementet har vært i kontakt med AIBA, Det internasjonale bokseforbundet, som opplyser at de ikke har fattet noe vedtak om dette. Men i Det internasjonale bokseforbundet er det en prosess for å vurdere om bl.a. menn over 18 år skal bokse uten hjelm. Det forbundet sier, er at det er vedtatt en ny strategi for amatørboksing som er tenkt innført fra og med 2013.

At forslagsstillerne er positive til profesjonell boksing synes jeg er helt greit. Men tilnærmingen for å endre loven blir etter mitt syn litt lettvint når de velger å tolke vedtak i Det internasjonale bokseforbundet slik de gjør, med hensyn til hjelmforbud. Videre forankrer forslagsstillerne sitt standpunkt ved å vise til at idrettsstyret i sitt vedtak av 3. mai i år foreslår å oppheve lov om forbud mot profesjonell boksing. Heller ikke her treffer de. Idrettsstyret ville ikke ta stilling til om de skulle ønske å åpne for profesjonell boksing i Norge, og de mener profesjonell boksing må bli underlagt knockoutloven og dens sikkerhetsbestemmelser om loven skulle bli opphevet gjennom dagens debatt. Det er viktig å påpeke at idrettsstyret i sitt vedtak ikke tok stilling til om det bør gjøres eventuelle endringer i sikkerhetsbestemmelsen til knockoutloven.

Forslagsstillerne ber også regjeringen fremme forslag til endringer i lovverket som er tilpasset internasjonale regler for amatørboksing. Idrettsstyret tok ikke direkte stilling til dette forslaget. Norges idrettsforbund og Den olympiske og den paralympiske komiteen mener det er naturlig at det er det aktuelle særforbundet, Norges Bokseforbund, som selv tar initiativ til eventuelle endringer i sikkerhetsbestemmelsene som følge av internasjonale regelendringer, om de måtte komme. Dette synspunktet stiller flertallet seg bak. Flertallet i komiteen tar derfor idrettsstyrets vedtak til etterretning, og foreslår at det nedsettes et utvalg som skal se på de juridiske sidene av en eventuell sammenslåing av lov om forbud mot profesjonell boksing og knockoutloven. De vil også tillegge utvalget å se nærmere på hvilke regelendringer Det internasjonale bokseforbundet eventuelt foreslår.

Om man er for eller imot profesjonell boksing handler både om følelser og fakta. Når slike ting skal belyses, har vi den gode tradisjonen her på Stortinget at vi politikere gjennom høringer får belyst vanskelige spørsmål fra ulike sider. Det er betryggende i forkant av politiske beslutninger. I vår høring fikk vi møte Cecilia Brækhus, en svært dyktig og gjennomprofesjonell idrettsdame, og vi fikk høre hennes synspunkter på hvorfor vi bør oppheve vedtaket mot profesjonell boksing her i landet. Det er forståelig at hun er skuffet for ikke å kunne vise seg fram for et norsk publikum.

I den samme høringen fikk vi også innblikk i den andre delen av boksingen, nemlig den medisinske. Det spesielle med boksing er at selve hensikten er å skade motstanderen, mens man i annen sport gjør alt man kan for å hindre skade, og straffer både uaktsom og overlagt skade. Etter høringen var jeg positiv til å oppheve bokseforbudet her i landet, og jeg må ærlig innrømme at det i forrige runde holdt hardt å trykke på den røde knappen og si nei til profesjonell boksing i landet. Noen vil kanskje hevde at jeg i etterkant av den forrige behandlingen har vært nede for telling, hvor langtidsvirkningen for mitt bokseengasjement har gjort at jeg sakte, men sikkert begynte å tenke gjennom budskapet fra våre fremste medisinske eksperter på dette området og hva de sa i høringen. I dag har min holdning til profesjonell boksing snudd fra å være for til å være mot, ene og alene fordi jeg tror på den medisinske ekspertisen og det de sier. Det blir bekreftet hver gang jeg ser en boksekamp på tv, der man i sakte film ser hvordan slaget forplanter seg gjennom hodet. Noen hevder at det er vakkert – jeg deler ikke det synspunktet lenger. Jeg er heller ikke flau over at vi er kanskje et av få land i verden som har det regelverket vi har.

I denne saken fremstilles det fra forslagsstillerne som at hvis ikke norske boksere får bokse uten hjelm, vil det være problematisk å være bokser i Norge. Det er mulig, men det tror ikke jeg på. Apropos hjelm: I min enfoldighet har jeg mange ganger lurt på hvorfor det finnes regler for å beskytte det som er under beltestedet, mens hodet skal være ubeskyttet. Det blir for meg et stort paradoks at gjentatte slag under beltestedet gjør at man dømmes ut av kampen, mens knockoutslaget mot hodet framstilles som estetisk og vakkert, selv om motstanderen i beste fall sendes over i drømmeland og i verste fall over i evigheten.

Mette Hanekamhaug (FrP) [14:43:08]: Jeg skal innrømme at jeg blir ganske skremt når politikere tar på seg rollen som etikkens predikanter og inntar rollen som moralpoliti over hvilke av enkeltindividets interesser som er bra eller dårlige, som skal være lovlige eller ikke.

I denne saken argumenteres det både med konkrete fakta og statistikk, medisinske påstander og fysiske konsekvenser, men også med en salig blanding av enkeltpolitikeres subjektive meninger om hva sporten innebærer, synsing om hva sportens formål faktisk er, og, som forrige taler selv var inne på, en «det er ekkelt å se på, dette liker vi ikke, så det forbyr vi»-holdning.

Selv om vi er styrt av en venstrevridd regjering her i landet, vil jeg anta at de likevel føler en viss avstand fra styrene vi ser i Cuba, Nord-Korea og Iran. Da er det litt betenkelig at det er de eneste landene i verden hvor vi finner andre politikere som har samme tankegang og holdning i dette spørsmålet, som vår regjering.

Når det kommer til den medisinske argumentasjonen, ser en tydelig at mange av deltakerne i debatten har valgt å basere seg på en litt enkel retorikk som at sporten har slag mot hodet, og derfor er farlig. Men da er det merkelig at både amatørboksing, judo, karate, kickboksing og andre sporter er lovlige. De har like mange slag, og også spark mot hodet, og det er ikke snakk om at disse skal forbys.

Videre ser man også at hovedskillet mellom amatør- og proffboksing i dag er bruken av hjelm. Vi kan derfor anta at hovedargumentasjonen til regjeringen faktisk er at man ikke ønsker å fjerne denne hjelmen. Det er i og for seg ganske merkelig, da vi vet at 95 pst. av den kinetiske energien i et faktisk slag avgjøres av hanskens tykkelse, og at det kun er 5 pst. av slagets kraft som avgjøres av om du har hjelm eller ikke. Da lurer jeg på om det er de siste fem prosentene som er tungen på vektskåla over hvorvidt denne sporten er farlig nok til å ha eller ikke.

Et veldig mye brukt argument i denne debatten er at forbudet skal være gjeldende på grunn av skadeomfanget en ser i sporten. Da lurer jeg på om de også har tenkt å forby de andre idrettene som har et langt større skadeomfang i Norge i dag, f.eks. rugby. De har langt flere spinalskader, hodeskader og dødsfall i denne sporten i Norge enn det proffboksing har på internasjonalt nivå. Ønsker regjeringa at dette skal forbys av den grunn?

Som nevnt innledningsvis er det også veldig mange som prøver å argumentere fra et etisk eller moralsk perspektiv i denne saken. Min mening er at dette er en temmelig forenklende og respektløs måte å se sporten på i forhold til de mange hundre dyktige utøverne vi har her i Norge.

En fransk sosiolog – som egentlig hadde dette standpunktet i utgangspunktet – ønsket å komme inn under huden på dette miljøet og undersøke hva det profesjonelle boksermiljøet faktisk innebar. Det han beskriver i sitt verk, både gjennom sine erfaringer og i over femtitalls intervjuer med mennesker i og utenfor dette miljøet, er at det er en enorm stor gjensidig respekt mellom utøverne, det er disiplin, det er forståelse for hverandre, og det er en fysisk og mental styrke på utøverne som er ekstremt viktig.

For utøverne selv handler ikke idretten om vold eller om mest mulig slag mot hodet. Dette handler om en sport, et håndverk som kombinerer styrke, strategi og tekniske ferdigheter på et høyt nivå. Det kreves årevis med trening for å beherske denne disiplinens mange former. Det å forenkle dette med å si at det handler om å slå hverandre i hodet, vitner i beste fall om ignoranse, uvitenhet, men også dessverre om en forhåndsdømming av en hel idrett og hundrevis av flotte idrettsutøvere i Norge.

Vi i Fremskrittspartiet foreslår å legalisere proffboksing – ikke fordi vi glorifiserer vold, ikke fordi vi ønsker at folk skal skade seg, og ikke fordi slag mot hodet er bra, men fordi boksing i nesten alle land i verden er tillatt, akseptert og respektert, fordi vi vet at det medisinske aspektet er ivaretatt, og fordi vi vet og mener at sosialistenes desperate ønske om å være moralske dommere overfor enkeltindividets egne valg og for hva de ønsker å gjøre, er feil.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:47:48]: Like sikkert som at SV fremmer forslag om innføring av republikansk statsform, blir det fremmet forslag fra høyresida om oppheving av forbudet mot profesjonell boksing i Norge. Det er bare ett år siden sist debatten ble tatt i denne salen – denne gangen riktignok med en litt annen innretning i forslagsteksten. Nå redegjorde representanten Simensen godt for flertallets syn, så jeg vil først og fremst komme med noen generelle bemerkninger rundt proffboksing og forbud mot det.

Årsaken til at forbudet i sin tid ble innført, var fare for medisinske skadevirkninger. Dette argumentet har på ingen måte forsvunnet, selv om representanten Hanekamhaug prøver å si noe annet. Det er få som hevder at boksing ikke er forbundet med en stor skaderisiko. Vi får stadig ny dokumentasjon som viser hvor omfattende og alvorlige skadene kan være. Dette er seriøs medisinsk forskning.

Det blir stadig framholdt at også andre idretter er forbundet med risiko, men det er en vesensforskjell mellom idretter hvor man som følge av utførelsen kan oppleve skade, og en idrett hvor formålet med idretten er å påføre andre skade, og i parentes bemerket, selvfølgelig selv unngå å få juling og dermed skader. I andre idretter satses det stort på skadeforebygging – det skal være et mål å unngå skader.

For å sitere ingressen i en artikkel av Lehmann i Tidsskrift for Den norske legeforening i mars 2011:

«Målet i proffboksing er å påføre motstanderen så sterke slag mot hodet at vedkommende faller bevisstløs over ende og ikke greier å reise seg på ti sekunder.»

– altså det som er knockout. Videre står det:

«I to nyere rapporter er det dokumentert høy risiko for hjerneskader ved proffboksing.»

I undersøkelser dokumenteres det høy forekomst av alvorlige hjerneskader, og at risikoen øker med lengden av karrieren, antall slag mot hodet og antall tapte kamper. Det vises bl.a. til akutt økt hjernetrykk og hjerneblødninger, langvarige utfall på nevrofysiologiske og nevropsykologiske tester og permanente skader som parkinson, Alzheimers sykdom og annen demens. 10–20 pst. av profesjonelle boksere har nevropsykiatriske senfølger – det er en relativt høy andel.

Også denne gangen blir det i merknadsteksten, og repetert av saksordføreren og representanten Hanekamhaug, vist til at Norge er det eneste landet i Europa som har forbud mot profesjonell boksing. Hvis ikke Island helt nylig har opphevet dette, har de fortsatt et forbud der. Jeg vil også minne om at Sverige hadde forbud fram til 1. januar 2007. Da åpnet de for en mildere form for proffboksing med strenge krav til utstyr, f.eks. til hansker, kampgjennomføring og lisensiering. Uansett synes ikke jeg at argumentet om at alle andre får lov, er spesielt godt.

Jeg mener de medisinske rapportene er så entydige og så alvorlige i sin konklusjon, at vi fortsatt bør opprettholde forbudet mot profesjonell boksing. Det er også i tråd med World Medical Associations arbeid for et forbud mot proffboksing. Ved å ha forbud mot profesjonell boksing i Norge gir vi også et signal om at dette ikke primært er en idrett som vi ønsker nyrekruttering til, nettopp fordi skadeomfanget er så stort, og at hele hensikten er å utøve vold mot andre. Man kan på mange måter si at Norge er et foregangsland, i stedet for å si at vi er de eneste som har et forbud, og at det er negativt.

Jeg vil likevel støtte det som er flertallsforslaget nå, om at det blir foretatt en vurdering av eventuelle endringer i lovverket, jf. Norges idrettsforbunds vedtak av 3. mai i år, om å foreslå oppheving av proffbokserloven og i stedet underlegge proffboksing knockoutloven. Da er det viktig at vi får konsekvensutredninger, og at eventuelle lovendringer da må vurderes opp mot hvilke helsemessige konsekvenser endringene eventuelt kan få for utøverne.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:51:46]: Dette er en diskusjon som har pågått siden vi fikk en lov mot profesjonell boksing i Norge. Siden den gangen har idretten forandret seg. Skillet mellom det å være profesjonell idrettsutøver og amatørutøver er ikke det samme som det var den gangen på begynnelsen av 1980-tallet. Derfor er det grunn til å se nøye på det som er forslaget fra Norges idrettsforbund. De foreslår ikke konkret å gjøre det lov å ha proffbokserkamper uten sikkerhetsutstyr i Norge.

Men det de foreslår, er at den loven som gjelder for all annen kampsport, nemlig knockoutloven, også skal være den som gjelder for boksing. Man opphever altså loven om profesjonell boksing og underlegger den det samme godkjenningssystemet som andre kampidretter, som fullkontakt karate, som Taekwondo, som kickboksing. Det synes jeg er et forslag det er god grunn til å se nærmere på. Det vil være medisinske eksperter som avgjør hvilke idretter der det er tillatt med knockout, som blir lovlige i Norge. Derfor ønsker vi en utredning av dette forslaget. Men det er ikke slik at det automatisk gir godkjenning av alle typer kampsport. Det er f.eks. slik at Norwegian Muay Thai Association søkte om godkjenning i Norge og ikke fikk denne av Knockoutnemnda. Men jeg ønsker altså å utrede dette som alternativ.

Ib Thomsen (FrP) [14:53:24]: Norge har verdensmesterbelte i WBA, WBC, WBO og WPBF, og det er mange stolte av.

Norges beste bokser legger ikke skjul på at det er litt sårt ikke å få lov til å utøve idretten sin på hjemmebane, og at hun kan risikere å bli rettslig straffeforfulgt for det som er lovlig i resten av verden. Denne situasjonen kan virke litt absurd og uvirkelig på mange.

Boksing er ikke en idrett for alle! Norge kan gå foran som et godt eksempel og ta sikkerheten og boksernes trygghet til helt nye nivåer, men da må vi være med å diskutere det, vi må være med der det skjer. Vi må også kunne være med å tillate det i Norge.

Norge, Nord-Korea og Cuba, er, som nevnt tidligere, de eneste land i verden som har forbud mot proffboksing. Om Norge opphever forbudet, kan vi være med å påvirke idretten i en positiv retning, nettopp på de områder som jeg nevnte.

Jeg mener at idretten har utviklet seg voldsomt – noe statsråden også var inne på – fra 1981. Det gjelder både utøvere og oppfølgingen på det medisinske nivå. Jeg forstår at det er flere ting som må på plass for at vi skal kunne tillate proffboksing i Norge, og at den medisinske oppfølgingen av bokserne bør være god. At organiseringen tilfredsstiller NIFs krav til regler, bør være en selvfølge. Dessuten: At det må være fair play, slik at det ikke bokses kamper der utøver ikke har en reell mulighet til å vinne, er også en selvfølge for meg.

Det er vanskelig å dokumentere skadevirkninger i Norge, men man har gjort mye i Sverige, Finland og Danmark. Det hadde vi også hatt muligheten til hvis det hadde vært lov å proffbokse i Norge. Vi har åtte proffboksere, men forbundet har ikke noe mandat til å følge dem opp. Hvordan kan norske politikere se på det og synes det er en god løsning? Cecilia Brækhus – med lisens i Tyskland – må følges opp der. Det er null kontroll fra Norge. Er det ikke litt av poenget at Norge skal følge opp sine egne utøvere? Hadde forbundet fått lov, ville de ha innført en strengere medisinsk oppfølging enn resten av verden. De har kompetanse, de har ekspertise, og de har medisinsk utstyr tilgjengelig som gjør det mulig. Og hvor er det proffbokserne behandles i dag? Jo, det er i utlandet, der vi ikke har noen kontroll.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.