Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Arne L. Haugen (A) [15:51:26]: (ordfører for saken): Jeg skal legge fram næringskomiteens innstilling til proposisjonen om årets jordbruksoppgjør, men først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om denne innstillingen.

Så må jeg si at jeg føler det som et antiklimaks, etter at vi har vedtatt en landbruksmelding som fikk god oppslutning blant landets bønder, at det ikke ble forhandlinger på grunnlag av statens tilbud. Det gjorde det heller ikke sist gang det ble framlagt en landbruksmelding, i år 2000. Også da ble det brudd. Jeg nevner det bare som at apropos, og jeg skal ikke bruke mer tid på det forholdet nå, men jeg vil tilføye at vi i regjeringsfraksjonen har tatt dette signalet meget alvorlig.

Jordbruksforhandlingene føres med hjemmel i hovedavtalen mellom de to jordbruksorganisasjonene og staten. Ved brudd sendes statens tilbud til Stortinget, og det er også tradisjon for at Stortinget vedtar det som ligger i tilbudet.

Dette er noe jeg tar for gitt at organisasjonene fullt ut er innforstått med. Etter min mening er det denne behandlingsmåten som ivaretar forhandlingsinstituttet og gir det mening.

Da vi behandlet landbruksmeldingen den 12. april i år, sa regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti:

«Stortinget legger til grunn at landbruket og norsk næringsmiddelindustri skal sikres forutsigbarhet ved at hovedpilarene i den norske landbruksmodellen skal være grunnlaget for norsk landbrukspolitikk. Dette innebærer at regjeringen skal, gjennom ulike ordninger sikre et sterkt importvern, opprettholde jordbruksavtalen mellom staten og næringen samt videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene.»

Jeg mener at dette er viktige prinsipper som vi må hegne om.

Den totale rammen for årets oppgjør er 900 mill. kr, der 330 mill. kr er endringer av målpriser fra 1. juli i år. Sum ramme med inntektsvirkning i 2013 er 625 mill. kr. I tillegg tilføres Landbrukets utviklingsfond 275 mill. kr, som er en betydelig styrking av investeringsmulighetene.

Jeg mener det er rett å si at tilbudet følger opp stortingsmeldingen ved at det legges til rette for inntektsvekst, og at investeringsmulighetene styrkes. Det legges til rette for økt produksjon basert på nasjonale ressurser, som følger opp de ambisiøse målsettingene som er satt i meldingen.

Det er positivt at det igjen innføres en ordning med grøftetilskudd. Jeg tror det er nødvendig å få enda mer fokus på god agronomi i jordbruksproduksjonen. Ved siden av forsvarlig lønnsomhet i næringen og investeringsvirkemidler er velferdsordningene veldig viktige for å stimulere til god rekruttering. Jeg synes derfor det er svært bra at jordbruksoppgjøret nå legger opp til å innføre en ordning med gradert utbetaling av avløsertilskudd ved foreldrepermisjon. Det er en etterlyst ordning fra mange unge brukere, og det er svært bra at det nå ser ut til å gå i orden.

Det er et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, som understreker betydningen av i større grad å utnytte norske ressurser til grovfôrbasert husdyrhold på en best mulig måte. Det er en viktig faktor for å utnytte naturressursene og bevare kulturlandskapet. Det er derfor viktig at beitetilskuddene økes innenfor en ramme på 22 mill. kr, og at det er en økning i distriktstilskuddet til kjøtt.

Norske produsenter dekker i dag ikke opp markedets etterspørsel etter storfekjøtt. Komitéflertallet ber derfor regjeringen utrede en egen strategi for å utvikle tiltak for økt produksjon av storfekjøtt. TINE annonserer behov for å øke produksjonen av melk. Det er et signal som jeg mener det er viktig å drøfte med avtalepartene. Jeg tror det er viktig at det signalet tas på alvor.

I april 2011 kom Matkjedeutvalget med sin utredning om maktforholdene i matkjedene. Utvalget peker på vesentlige utfordringer i det norske matmarkedet, bl.a. knyttet til organisering og manglende konkurranse i verdikjeden for mat og at det er skjedd en betydelig maktforskyvning i favør av kjedene i dagligvarehandelen. Et av forslagene fra utvalget er at det bør etableres en lov som regulerer reglene for forhandlinger, en såkalt lov om god handelsskikk. Jeg har merket meg at dette har fått bred tilslutning bl.a. fra LO, NHO, Forbrukerrådet, Bondelaget og Dagligvareleverandørenes forening. Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen slutter seg til dette og ber regjeringen starte et lovarbeid med sikte på å etablere en lov om god handelsskikk, og at det nedsettes et lovutvalg som skal utrede dette. Flertallet legger også til grunn at det er en målsetting at loven skal behandles i inneværende stortingsperiode.

Et annet forhold som heller ikke er et element i jordbruksavtalen, men som er meget avgjørende for jordbruket, er importvernet. Det er ingen enkel problemstilling. Det er viktig å ha en kunnskapsbasert tilnærming til disse problemstillingene. Tollnivå og grensevern må balanseres slik at det ikke får utilsiktede konsekvenser med hensyn til forbrukerpriser, råvarepris til næringsmiddelindustrien samt RÅK-industrien. Dette må være under kontinuerlig overvåking. Men det er avgjørende viktig at vi ivaretar handlingsrommet i grensevernet, at vi til enhver tid opprettholder et tilstrekkelig robust grensevern. I henhold til WTO-avtalen har landet anledning til å ha et importvern som sikrer nasjonal matproduksjon. Det er en forutsetning for å kunne sikre avsetning av norske landbruksråvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte de ressursene vi har til matproduksjon. Flertallet legger derfor til grunn at regjeringen sikrer et sterkt importvern.

Komiteen viser til at for å nå målsettingen i landbruksmeldingen om å øke matproduksjonen basert på norske ressurser, er det meget viktig å sikre fortsatt volumproduksjon, bulkproduksjon, av spesielt kjøtt og melk som fundament for landbruk over hele landet, og som grunnlag for en fortsatt konkurransedyktig og innovativ norsk næringsmiddelindustri. Dette er det enormt viktig å slå fast. Volumproduksjon er helt vesentlig for industrien, og det er grunnlaget for å utvikle spesialprodukt som kan gi økt verdiskaping også for primærleddet. Her er i tillegg Lokalmatprogrammet en viktig stimulans og aktør.

Ellers synes jeg det er fint at det er kommet med i oppgjøret en økning i bevilgningen til bioenergi, i tillegg til at den totale bevilgningen til skogbruk er økt til 204 mill. kr.

Da vi behandlet landbruksmeldingen tidligere i vår, la vi til grunn at for å nå de høye målsettingene om økt inntekt, økt produksjon og fortsatt landbruk over hele landet, ja, så la vi også til grunn at jordbruksavtalen skulle være en av stolpene i dette. Vi er i et land som er marginalt med hensyn til matproduksjon.

Vi vil at næringen selv skal være med og påvirke satsingene framover. Et brudd i ny og ne, ja vel, men i et lengre perspektiv er det veldig viktig at næringen selv er med og påvirker retning og dimensjonering av de ulike elementene i landbrukspolitikken. Det er særdeles viktig at vi har klart for oss at dette ikke er en lønnsavtale. Dette er en næringsavtale der selvstendige bønder som driver matproduksjon i et land der forholdene for matproduksjon er forholdsvis marginale, har mulighet til å påvirke sine egne rammevilkår og produktpriser.

Norske bønder er således i en særstilling som har denne muligheten, og det tror jeg må til, skal vi få en utvikling som sikrer kontinuitet, god rekruttering og innovasjon i landbruket.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [16:01:34]: I vår har vi sett at det har vært en del demonstrasjoner, bønder har demonstrert, og man er ikke fornøyd med regjeringens politikk.

Arbeiderpartiet er veldig flink til å si at de har alle verktøyene som trengs i verktøykassen for å hjelpe næringslivet. Derfor er mitt spørsmål til representanten Haugen følgende: Kan representanten gi meg tre ting som han vil ta ut av verktøykassen og bruke, slik at bøndene til neste år skal slippe brudd og slippe å demonstrere?

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Arne L. Haugen (A) [16:02:10]: Jeg vil være forsiktig med å gå inn i landbruksforhandlingene for neste år allerede nå. Men det som regjeringspartiene her vil gå for, er den retningen vi har trukket opp både i landbruksmeldingen og i dette jordbruksoppgjøret, nemlig at vi – i motsetning til Fremskrittspartiet og Høyres politikk – vil satse på landbruk over hele landet. Dette er kanskje det overordnet viktigste for å nå de målsettingene som vi har satt oss.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [16:03:01]: Det er tverrpolitisk enighet om å ha som mål å øke matproduksjonen i Norge, og det finnes ulike måter å nå dette målet på.

I avisen Vårt Land kan vi i dag lese om et kystbruk i Møre og Romsdal, der far og datter Harnes har foretatt store investeringer. De driver et moderne landbruk på Harøya, ute i havgapet mellom Molde og Ålesund, og de står klare til å trappe opp matproduksjonen. Som melkeprodusenter har de samdrift, noe som gir gode produksjonsmuligheter dersom regjeringen gir dem lov til opptrapping.

I Nationen 6. juni kunne vi lese om faren for melkemangel, at TINE trenger 30 millioner liter melk.

Økt produksjon må til. Hvem mener egentlig Arbeiderpartiet skal få lov til å øke produksjonen sin, og hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet tillate at alle gode krefter kan bidra til å øke matproduksjonen?

Arne L. Haugen (A) [16:04:02]: Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet vil at de som har mulighet til å øke produksjonen sin, skal kunne gjøre det innenfor de kvotereguleringene som finnes. Så forutsetter jeg at det blir drøftinger mellom avtalepartene, slik at en finner en løsning på hvordan dette skal gjøres på en optimal måte.

Vi er veldig opptatt av å følge opp målsettingene i landbruksmeldingen om å øke matproduksjonen – å øke produksjonen av kjøtt og melk.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Torgeir Trældal (FrP) [16:05:06]: I fjorårets jordbruksoppgjør ble det bevilget en statsstøtte på 13,3 mrd. kr og en skjermingsstøtte på 11 mrd. kr – et totalbeløp på 24,3 mrd. kr. Det vil altså si at man i landbruket gir en støtte på 456 000 kr per årsverk, og støttens andel av produksjonsverdien er på 61 pst., og vi ser også at tollsatsene økte fra 150 pst. til 400 pst. I år har vi en økning i budsjettet på 900 mill. kr. Til tross for høye subsidier er norske priser, målt på produsentnivå, jevnt over dobbelt så høye som på verdensmarkedet. Her ser vi den årlige støtten i 2011-verdier siden det såkalte opptrappingsvedtaket på midten av 1970-tallet, som for øvrig sammenfalt med starten på det norske oljeeventyret.

Etter den kraftige økningen i støtten på slutten av 1970-tallet, som kulminerte i en støtte på hele 45 mrd. i 2011-kroner på begynnelsen av 1980-tallet, har støtten avtatt og etter hvert stabilisert seg på mellom 20 mrd. kr og 25 mrd. kr per år. Men i denne perioden har det også i gjennomsnitt blitt 2 600 færre bønder per år – altså en to tredjedels reduksjon for hele perioden 1976–2011.

Målt per årsverk kan man også se at støtten, i etterkant av opptrappingen på 1970-tallet, har fluktuert mellom 300 000 og 350 000 kr per årsverk, helt fram til den rød-grønne regjeringen kom til makten i 2005 og økte støtten til dagens nivå, på over 450 000 kr per årsverk.

Som et apropos til jordbruksoppgjøret: Etter at den rød-grønne regjeringen kom til makten i 2005, har årsverkstøtten økt med hele 36 pst. Vi må tilbake til 1970-tallet og opptrappingsvedtaket for å finne en tilsvarende økning i støtte.

For å sette jordbruksstøtten i perspektiv: I en periode etter opptrappingsvedtaket er det bevilget en jordbruksstøtte i et omfang som – om midlene hadde blitt satt på konto – tilsvarer et fond på 2 400 mrd. kr. Til sammenligning er det norske oljefondet i dag på vel 3 400 mrd. kr. Dette er da støtte til en næring som utgjør 0,3 pst. av bruttonasjonalprodukt – dette til tross for det vi har sett i aviser, og det vi har sett av demonstrasjoner og aksjoner. Vi kan gå inn i avisene en liten runde og se. Går du inn torsdag 12. juni i år i Hallingdølen, står det fram en leder i Bondelaget:

«Byråkrati gjer bønder motlause. Mindre byråkrati og meir fri. Det er rette medisin for å halde på mjølkebøndene, meiner leiaren i Ål bondelag.»

Dette er helt i tråd med at de ønsker en ny regjering og en politikk som åpner for det.

Vi kan også gå inn i Trønder-Avisa 10. mai, der kan vi lese at fylkeslederen Asbjørn Helland i Bondelaget åpner for å gå bort fra hele systemet med jordbruksforhandlinger.

«Nå må vi være villige til å se på selve systemet, sier Helland.»

Dette er Senterpartiets egne.

Så har vi også et oppslag i Trønder-Avisa 14. januar, der man sier at over 50 samdrifter har blitt oppløst i Nord-Trøndelag de siste fire årene. Landbruksdirektøren mener likevel at driftsformen har en framtid. Så sier bonden selv – bøndene på Jådårmelk DA – at de er redde for at livsverket faller i grus, og enkelte av dem spår at det som var et utstillingsvindu for samdrift, vil være historie om tre år. Samtidig står landbruksminister Brekk og lover at «det skal komme virkemidler til samdriftene som ledd i oppfølgingen av landbruksmeldingen».

Dette vet vi som har fulgt med, at ikke er korrekt. Her lover man gull og grønne skoger, at man skal gjøre noe, men så gjør man ingenting til syvende og sist. Derfor får man frustrerte bønder, derfor får man frustrasjon i landbruket. Man har et system som er ute av kontroll. Vi hadde smørkrisen, den startet i oktober og varte til april. Seks måneder brukte man for å få det opplaget. Man går inn og ser på samdriftene som ikke har levegrunnlag, og fjerner altså kvotetaket, og skal øke det 3 pst. Hva skjer da? Jo, en godtar at alle får heve taket med 3 pst., såfremt det ikke er en samdrift og har nådd 750 000 liter, eller har et tak på 400 000 liter.

Dette er ikke den rette måten å gjøre det på, når man også kan lese i Nationen at man mangler 30 millioner liter melk. Man ser at man opphevet kvotetaket på melk under smørkrisen – den lot man vare til 1. april, da var det nok melk. Nå er vi altså i midten av juni, det har gått litt over én måned, og nå mangler man 30 millioner liter melk. Det viser at dette ikke er en vanlig feil, det er en systemfeil. Det trengs å gjøres noe med det, det trengs en forandring i dette.

Vi har også et landbruksbyråkrati som overgår alt. Her kan vi gjøre store kutt. Vi har hovedoppgaver fra universitetet og doktorgradsoppgaver som hevder at det er en plass mellom 5 000 og 10 000 landbruksbyråkrater, noen sier fra 8 000 til 10 000 landbruksbyråkrater. Dette blir støttet av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Det har heller aldri vært dementert av regjeringen. Da vil jeg si at den som tier, samtykker.

Vi ser også av årlig støtte i 2011-verdier, siden det såkalte opptrappingsvedtaket på midten av 1970-tallet, at utgiftene til norsk jordbrukspolitikk – betalt av norske forbrukere og skattebetalere – er svært høye. Men i en samfunnsøkonomisk vurdering av jordbrukspolitikken må en veie utgiftene opp mot samfunnsøkonomiske nyttevirkninger. Det relevante spørsmålet er altså om jordbruksstøtten har gitt høy avkastning for samfunnet sammenlignet med andre gode formål, som f.eks. infrastrukturinvesteringer, generelt bedre rammebetingelser for næringslivet eller sparing til framtidige generasjoner.

For å vurdere velferdsvirkningene av jordbruksstøtten kan vi begynne med å sammenligne faktisk politikk med de retningslinjene som økonomisk velferdsteori gir for næringspolitikk. Norsk jordbrukspolitikk i dag handler i stor grad om produksjon, regional fordeling og inntektspolitikk. Den er i liten grad rettet inn mot fellesgoder, miljø og virksom konkurranse. Nå må det sies at produksjonsfremmende tiltak er en del av et moderne, kostnadseffektivt jordbruk. Det er vanskelig å effektivisere produksjonen uten å forringe det nostalgiske ved kulturlandskapet eller å produsere mat uten å påvirke det ytre miljø. Likevel er det nettopp støtte direkte rettet mot produksjonsvolum som er bærebjelken i norsk jordbrukspolitikk.

Matvaresikkerhet er en annen type fellesgode som kan legitimere offentlige inngrep. Det skilles mellom matvaretrygghet og forsyningssikkerhet. At maten er trygg, kan man best sikre gjennom kontroll av norskprodusert og importert mat, i dag underlagt Mattilsynet. Forsyningssikkerheten på nasjonalt nivå handler om evnen til å sikre befolkningen mat under alle omstendigheter. Til enhver tid må behovet for kalorier og næringsstoffer kunne dekkes av kilder fra nasjonal produksjon, lagerhold, import og matvarehjelp. Tradisjonelt tenker en i denne sammenheng på avsperring fra omverdenen, altså bortfall av import og matvarehjelp. Selv ikke overfor sistnevnte skrekkscenario vil en politikk sikre høyest mulig løpende produksjon i normale tider. Videre kan innslaget av fisk og planteføde økes på bekostning av mindre energieffektiv føde som kjøtt og melk. Produksjonen under normale tider trenger heller ikke å være lik krisemenyen. Ikke minst kan en basere seg på lager av energirike og lagringssterke varer som korn og sukker. Når man prater om forsyningssikkerhet, er det for meg påfallende at man ikke nevner at vi i dag eksporterer 38 millioner måltider med fisk hver dag.

Fremskrittspartiet ønsker et annet alternativ enn regjeringen. Vi ønsker bl.a. å senke tollen på kraftfôr til samme tollsatser som i Danmark. Det vil gi en besparelse på 1,8 mrd. kr. Vi ønsker bedre avskrivningssatser for maskiner og utstyr, som vi vil skal økes fra 20 til 25 pst. Vi ønsker å legge et investeringstilskudd med omstillingsmidler på 1,5 mrd. Vi ønsker å ha en avskrivningssats på bygninger som økes fra 6 til 8 pst. – en pris på 150 mill. kr. Vi ønsker fjerning av skatt på salg av gårdsbruk. Vi ønsker skattefri fondsavsetning og investeringer gjennom en investeringsfondsordning etter modell fra skogbruket. Vi ønsker at utbytte til øvrige formål beskattes som kapital med 28 pst. Vi ønsker å oppheve produksjonstaket for melk og kjøtt. Vi ønsker å endre og liberalisere konsesjonslovgivningen. Vi ønsker å deregulere og oppheve boplikt, driveplikt, delingsforbud og makspris for konsesjonspliktige landbrukseiendommer. Vi ønsker å åpne for alternative organisasjonsformer for drift – samdrift, ANS, DA, AS etc. Vi ønsker også lage et BSU-prosjekt for å få til dette. Vi ønsker også å stimulere til satsingen på bioenergi, bl.a. for å følge opp St.meld. nr. 39 for 2008–2009 om at 30 pst. av bioavfallet i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi, som løser utfordringer bl.a. knyttet til spredningsareal.

Jeg vil også fremme Fremskrittspartiets forslag og gi beskjed om at Fremskrittspartiet støtter Venstres forslag nr. 23.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har tatt opp forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [16:15:20]: Representanten Trældal slo om seg med store tall i innledningen av innlegget sitt, og jeg hadde litt problemer med å henge med, jeg må bare innrømme det. Men jeg merket meg at partiet verken i landbruksmeldingen eller i innstillingen har stått sammen med flertallet i understrekingen av målsettingen om landbruk over hele landet – tvert imot. Man snakker om deregulering og effektivisering av de beste områdene i landet for jordbruk.

Så synes jeg det er fair at Fremskrittspartiet og Høyre nå går ut og varsler kutt i størrelsesorden 4 mrd. kr hvis de kommer til makten. Fremskrittspartiet forstår jeg vil kutte mer – opp mot 7 mrd. kr – slik de har stemt de senere årene. Hvilket budskap har representanten Trældal til den delen av landbruksbefolkningen ute i Distrikts-Norge som dette går ut over? Skal de flytte til byen?

Torgeir Trældal (FrP) [16:16:18]: Med Fremskrittspartiet i regjering kommer ikke landbruket til å bli rasert som i dag og måtte legge ned tre gårdsbruk per dag sju dager i uken. Det legges ned 2 000 gårdsbruk i året. Det gjøres med dere i regjering, for dere har en politikk som gjør at man jager bøndene bort fra det de holder på med. Når du snakker om at bøndene skal komme til byen – ja, bøndene kommer jo til byen. De kommer til byen for å demonstrere mot dere. Det er klart et bevis på at det er deres politikk som driver bøndene til byen. Derfor kommer de til Oslo, derfor kommer de til Trondheim. De kommer til byene takket være Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal bes om å bruke presidenten for å snakke med resten av Stortinget.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:17:13]: Framstegspartiet skriv i sine merknader:

«For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket slik at enhetskostnadene går ned.»

Er den målsetjinga i tråd med målsetjinga om eit landbruk over heile landet?

Torgeir Trældal (FrP) [16:17:33]: Det er klart at det er et mål med landbruk over hele landet. I motsetning til regjeringen og dere ønsker vi faktisk å likestille bøndene. Vi ønsker ikke å lage et a- og b-lag, som dere gjør, ved å si at hvis man har nådd et produksjonstak på 400 000 liter melk, skal man ikke få lov til å produsere mer. Vi ønsker faktisk å likestille bøndene. Vi ønsker å la bøndene bestemme selv om de skal få lov til å bo på bygdene. Med deres politikk sentraliserer dere og håper på at flesteparten av bøndene skal flytte til byen. Det er kanskje en av grunnene til at Oslo har stor befolkningsvekst.

Presidenten: Det er mulig at representanten Torgeir Trældal ikke hører seg selv, men resten av Stortinget hører det. Jeg vil be representanten om å bruke presidenten når han snakker til Stortinget.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:18:27]: Høyre og Fremskrittspartiet fremmer nå forslag som åpenbart vil redusere inntektsmulighetene i jordbruket vesentlig og føre til en stor strukturrasjonalisering og nedlegging. Det sier dere også eksplisitt er hensikten. Lederen i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke, sa i sin tale til Bondetinget i går at Høyre og Fremskrittspartiets merknader bekrefter og forsterker Bondelagets skepsis til deres landbrukspolitikk. Hvordan kan det da ha seg at Fremskrittspartiet tror at dere skal oppleve økt matproduksjon med bl.a. tollkutt på korn, noe næringen selv sier vil radere norsk kornproduksjon?

Presidenten: Her sitter en president og ønsker å bli brukt. Det gjelder både Trældal og andre representanter.

Torgeir Trældal (FrP) [16:19:16]: Det er helt klart at med Senterpartiets politikk forstår jeg godt at man på Bondetinget kan ha problemer med å forklare det. Det er klart at på Bondetinget eller blant partiets egne kan det være noen som ikke vil ha forandringer. Jeg har full respekt for at mange bønder ikke vil ha forandringer. Men flesteparten av bøndene vil faktisk ha forandringer. I alle innleggene jeg viste til, står lederne for bondelagene i Trøndelag, Hallingdal osv. og sier at vi trenger ny politikk. Det er mulig at representanten kanskje burde høre bedre etter hva andre bønder sier, og ikke velge ut enkelte bønder som taler representantens sak. Flesteparten av bøndene demonstrerer i tog mot regjeringen og ønsker ny politikk. Den politikken kan Fremskrittspartiet gi dem, og det skal vi gi dem etter 2013.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [16:20:27]: La meg først gi honnør til sakens ordfører som har gjennomført dette på en nøktern og saklig måte, som han alltid gjør. Jeg tror at norsk landbrukspolitikk av og til kunne vært tjent med litt mer nøkternhet og litt mindre emosjoner.

Ved behandlingen av dette jordbruksoppgjøret har Høyre lagt til grunn og videreført de synspunktene vi hadde på jordbrukspolitikken ved behandlingen av landbruksmeldingen i Stortinget for et par måneder siden.

Siden oppgjøret denne gangen ikke lot seg fremforhandle, har vi stått igjen med forhandlingsutspillet fra staten i form av en proposisjon. Vi støtter regjeringen i den økonomiske totalrammen som er lagt frem i proposisjonen. Men vi mener at det ville vært mulig å endre noe på innretningen av bruken av ressursene, som vi synes kunne vært spisset mer. Flere fra næringen deler det synspunktet med oss.

Vårt alternative forslag i innstillingen er ingen detaljert helhetsgjennomgang av alle enkeltposter i jordbruksoppgjøret. Det er jo en umulig oppgave. Men vi signaliserer et alternativ gjennom en vridning av økonomiske ressurser mer til direkte produksjonsfremmende tiltak. Vi har flyttet på i underkant av 100 mill. kr i vårt alternative forslag, dels for å forbedre kornøkonomien, ved å legge inn et grunntilskudd og i tillegg et prisnedskrivingstilskudd som kompenserer bedre for målprisøkningen. Det betyr sikrere volum og avsetning for produsentene, og det er forbedret konkurransekraft og lønnsomhet for bl.a. bakebransjen og de som driver kraftfôrbasert produksjon.

Det har også vært en stor bekymring i næringen for et betydelig underskudd av norsk storfekjøtt. I vårt alternativ fremmer vi også forslag om å øke bevilgningen til produksjonsdrivende tiltak på det området. I sammenheng med endringer i kvoter og tilskuddsgrenser ville det medført økt lønnsomhet og stimulert til mer produksjon. Våre endringsforslag har vi dekket inn gjennom tilsvarende reduksjoner i avsetningene til Landbrukets utviklingsfond.

Så vil jeg bruke litt tid på tre stolper i jordbrukspolitikken, nemlig jordbruksavtalen, importvernet og markedsreguleringen.

Etter at denne innstillingen ble lagt frem, har det vært påstått fra særlig Senterpartiet – saksordføreren var forbilledlig, han sa ikke noe som ikke sto i merknadene – at vi ønsker å avvikle jordbruksoppgjørene. Det gjør vi faktisk ikke. Vi sa i forbindelse med landbruksmeldingen at vi ønsker jordbruksoppgjørene, og vi sa det i forbindelse med jordbruksoppgjøret i fjor. Det står i vårt program. Vi ønsker endringer. Vi ønsker å ha det behandlet på et annet tidspunkt, vi ønsker å se det mer i sammenheng med budsjettene, men det betyr ikke at vi ønsker å avvikle det.

Det er en ganske lettsindig omgang med sannheten når til og med landbruksministeren reiser rundt og skremmer bøndene med dette. Jeg synes vi får en mer objektiv debatt hvis man holder seg til det som egentlig er vår oppfatning.

Vi slo i forbindelse med landbruksmeldingen fast at importvernet er viktig for norsk landbruk, og at vi er avhengig av det. Men vi sa ikke noe om at vi skulle gjøre oss enda mer avhengig av det – og det er der forskjellen ligger. Vi mener at vi bør forberede oss på de handelsmessige endringer som kan komme, og som kommer gjennom WTO og EU-systemet. Vi trenger å øke konkurransekraften vår også innenfor jordbruket. Produktiviteten er bra, men den bør bli enda bedre. Jordbruksoppgjørene bør brukes til en forberedelse av dette. Volumene holder seg, antall produsenter blir færre – de blir stadig mer effektive og større. Alt dette er bra, og jordbruksoppgjørene bør stimulere til dette.

Altså – for å trekke en konklusjon av dette: La oss styre utviklingen politisk i stedet for å bli styrt av den utviklingen som allikevel skjer, og etterpå krangle om hvorfor det gikk som det gikk med landbruket.

Det samme gjelder markedsreguleringen. Vi mener det er nødvendig med markedsregulering. Vi har foreslått at den må innrettes på en annen måte, at den må bli mer konkurranseuavhengig, med mer likhet mellom aktørene i markedet. Vi ser også behovet for å balansere et marked som er vanskelig å se i, men vi ønsker ikke at det skal være forskjellig innsyn for de forskjellige aktørene.

Det var et forsøk på å ta ned noen av mytene – ment som en liten forberedelse til det som antagelig kommer.

Presidenten: Presidenten regner med at representanten Svein Flåtten ønsker å ta opp forslagene.

Svein Flåtten (H) [16:25:46]: Takk for påminnelsen, president.

Ikke bare tar jeg opp forslagene, men jeg varsler også at når vårt utmerkede alternative forslag muligens blir nedstemt, vil vi slutte oss til komiteens tilråding.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [16:26:24]: Høyre og Fremskrittspartiet har en merknad som jeg har bitt meg merke i, der det står at årets lønnsvekst for folk flest i stor grad blir spist opp av de økte målprisene som kommer gjennom dette oppgjøret. Jeg mener at den påstanden med respekt å melde ikke er i samsvar med de faktiske forhold.

Det er 2,5 millioner sysselsatte i Norge som får rundt 17 000 kr i lønnsøkning. Det blir 40 mrd. kr. Det betyr at målprisøkningene i dette oppgjøret spiser opp 1 pst. av lønnsveksten. Man kan med andre ord gjennomføre slike lønnsoppgjør i 100 år før det spiser opp årets lønnsvekst for folk flest.

Er representanten Flåtten enig i at Høyre og Fremskrittspartiet her har kommet i skade for å skrive noe som er uriktig i innstillingen?

Svein Flåtten (H) [16:27:29]: Det kan nok være mange innstillinger i Stortinget som ikke er hundre prosent perfekte, det er jeg enig i.

Det er mange måter å regne dette på, men hvis man ser på det prosentvise: Hvis man går tilbake fem–seks år og ser på utviklingen i målprisene kontra utviklingen i lønn, vil man finne ut at utviklingen prosentvis er slik at målprisene faktisk stiger mer enn det lønnen gjør. Så det som Arne L. Haugen presenterer, er en sannhet med visse modifikasjoner. Men la meg gå med på at vår merknad også kan være en sannhet med visse modifikasjoner.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:28:21]: Også Høgre skriv i sine merknader at ein ønskjer ei strukturrasjonalisering i landbruket for å få ned prisen på varene frå bonden. Meiner representanten Flåtten at det er i tråd med deira ambisjon om å ha eit landbruk i heile landet, og at også landbruket i distrikta vil ha nytte av ei strukturrasjonalisering som fører til at prisen på varene deira går ned?

Svein Flåtten (H) [16:28:48]: Da forholder jeg meg til saksordføreren, som snakker om viktigheten av volumproduksjon. Han sier at det er meget viktig for matvareprodusentene.

Det er ingen tvil om at det å ha en effektiv volumproduksjon som bringer kostnadene ned, og som gjør lønnsomheten større i landbruket, ikke er til noen forkleinelse for dem som driver mindre, og for dem som driver i distriktene. Får man effektiv drift på en del av denne kaka, vil det blir mer til dem som trenger det. Det er bare å se på bruken av de totale midlene.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:29:51]: Høyre skrev i sin alternative landbruksmelding at de er opptatt av å øke matproduksjonen. I Nasjonen i går uttalte representanten Trældal fra Fremskrittspartiet at det blir lett for Fremskrittspartiet å bli enig med Høyre på landbruk. I innstillingen har Høyre skrevet seg sammen med Fremskrittspartiet i merknad etter merknad og i forslag etter forslag. Når næringen selv sier at de trenger mer penger for å øke matproduksjonen, hvordan skal Høyre klare å øke matproduksjonen i samarbeid med Fremskrittspartiet, som hvert år foreslår kutt i overføringene på mellom 6 mrd kr og 7 mrd. kr?

Svein Flåtten (H) [16:30:27]: Det er riktig at vi står sammen med Fremskrittspartiet i en del merknader, vi står sammen med dem i en del forslag, og vi er enige med dem i en del politikk.

Når det gjelder denne proposisjonen som vi nå behandler, har ikke Høyre tatt noen stilling til de budsjettmessige virkningene utover det som jordbruksoppgjøret innebærer. Jeg foreslår derfor for representanten Lange Nordahl at hun kommer tilbake med sitt forslag når hun ser våre alternative budsjett neste høst.

Det er jo ingen tvil om at vi, både i Høyre og Fremskrittspartiet, har andre tiltak og andre måter å bruke tilskuddsmidlene på. Vi vil se på rasjonaliseringsmuligheter, på innsparinger, på byråkratiet – det finnes en rekke ting som det går an å gjøre noe med. Den som fornekter at alt må være hogd i stein, og at det ikke finnes en eneste ting å forandre på, tror jeg er den som må revidere sin politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:31:52]: Regjeringa la nyleg fram ei stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Her fekk vi ein brei gjennomgang av landbruket si rolle nasjonalt og internasjonalt. Verda treng meir mat, og det norske landbruket må ta sin del av ansvaret for å auke produksjonen av mat. Men det er viktig at han i størst mogleg grad blir basert på nasjonale resurssar, som grovfôr og beite, og ikkje på auka import av fôr. SV er derfor glad for at det i tilbodet til landbruket er lagt inn ein auke i beitetilskotet. Det stimulerer til bruk av innanlandske resurssar for vår matproduksjon.

Eit anna sentralt element i landbruksmeldinga er landbruk i heile landet, som vi har vore inne på i replikkvekslinga før i dag. På dette punktet er det stor forskjell mellom høgre- og venstresida i politikken. Tilbodet frå regjeringa inneber styrking av distriktsprofilen. Det skal satsast spesielt der landbruket er ein viktig del av det lokale næringslivet, og der utviklinga er spesielt utfordrande på grunn av topografiske og klimatiske forhold.

Merknadene frå Høgre og Framstegspartiet går i motsett retning. Desse partia skriv at dei ønskjer ei strukturrasjonalisering i landbruket for å redusere prisen på det bonden leverer. Ei rekkje av dei konkrete forslaga frå høgrepartia vil fremje sentralisering. Det gjeld bl.a. fjerning av dei geografiske grensene for omsetjing av mjølkekvotar. Dersom Høgre og Framstegspartiet får ei hand på rattet i landbrukspolitikken, kan vi seie farvel til ambisjonane om landbruk i heile landet.

I landbruksmeldinga er det lagt vekt på at norsk landbruk er avhengig av eit godt importvern. Her er det òg stor forskjell mellom høgre- og venstresida. Framstegspartiet og Høgre vil byggje ned tollvernet. Det vil svekkje inntektsgrunnlaget og føre til sentralisering. Dette kjem i tillegg til dei milliardkutta som kjem kvar haust i statsbudsjettet.

Kristeleg Folkeparti har sine eigne merknader. Det kan vere grunn til å minne om kva partiet klarte å få til då dei sat i regjering. Det kan òg vere grunn til å spørje om dei klarer å få til meir når dei skal ha Framstegspartiet med på lasset.

Dei store daglegvarekjedene har fått stadig større makt over handelen med matvarer her i landet. Dette kan true landbrukssamvirket og gjere det vanskelegare å halde oppe produksjon av landbruksvarer i heile landet. Det undrar meg at høgrepartia er opptekne av å redusere pris til bøndene, men ikkje vil sjå på kva makt kjedene har over prisutviklinga i andre enden.

SV er svært glad for at det er eit fleirtal i komiteen som vil leggje opp til å få på plass ei lov om god handelsskikk. Då vi behandla landbruksmeldinga, slo Stortinget fast at norsk landbrukspolitikk byggjer på tre viktige pilarar: importvernet, landbrukssamvirket og landbruksavtalen. Landbruksavtalen og landbruksforhandlingane er viktige for at landbruksorganisasjonane skal få ei hand med på rattet på utviklinga av og retninga på dei tiltaka som skal setjast i verk for å styrkje landbruket. Men når vi forhandlar, er det ikkje alltid at partane blir samde. Det må vi akseptere og ta til etterretning.

Vi kom ikkje i mål i år. Derfor er det viktig for SV å slå fast at vi står fast på måla i landbruksmeldinga. Vi står fast på inntektsmålet, og vi står fast på ambisjonane om å utnytte handlingsrommet i importvernet – og vi står fast på ambisjonane om eit landbruk i heile landet, som vi vil kjempe for mot høgrekreftene sin rasjonaliserings- og sentraliseringspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:36:23]: Tidligere var det en SV-statsråd som kom med et forslag om at det offentlige ved hjelp av anbudsprinsippet skulle sørge for å kjøpe inn økologiske produkter, altså at det offentlige skulle pålegges via anbudsprinsippet å kjøpe inn økologiske produkter. Jeg registrerer også i saksframlegget i dag at de rød-grønne er samlet om at det er en god idé, og at de skal jobbe videre med det.

Når man tar volumet på mat som det offentlige kjøper inn, og ser på volumet av den økologiske produksjonen i Norge, vil det for det første føre til et enormt prispress på de økologiske produktene. Det andre som kan være farlig, er at man i en sånn debatt signaliserer at det tradisjonelle landbruket i Norge ikke er bra nok.

Mitt spørsmål til representanten er: Er SV bekymret for at vi prater ned tradisjonelt norsk landbruk ved å drive symbolpolitikk som dette?

Alf Egil Holmelid (SV) [16:37:34]: Eg er absolutt ikkje bekymra for det. Sjølv om vi snakkar opp éi vare, er det ikkje noko snakk om at vi snakkar ned ei anna vare. Det er heilt vanleg i all marknadsføring – i alle samanhengar – at vi argumenterer for noko som vi meiner er bra. Det er absolutt ikkje det same som ei negativ marknadsføring av det som ikkje er med i den marknadsføringa.

Elles viser det seg no at ein del av dei offentlege institusjonane i eiga interesse begynner å satse på økologiske matvarer. Eg las nettopp i media at bl.a. Forsvaret, som har vore sterkt representert her tidlegare i dag, var ute etter å få kjøpt økologiske matvarer.

Steinar Reiten (KrF) [16:38:24]: Ved årets lønnsoppgjør la regjeringen til grunn en inntektsvekst på 3,7 pst. for alle lønnsmottakere. Det ville gi et gjennomsnittlig kronetillegg på 17 400 kr. Diverse streiker og meklinger utover våren og forsommeren gjør at dette tillegget høyst sannsynlig vil bli enda større.

Da regjeringen utarbeidet statens tilbud i jordbruksforhandlingene, ble totalrammen satt til 900 mill. kr. Av totalrammen vil bare 625 mill. kr gi inntektseffekt. Det utgjør ca. 13 000 kr per årsverk i landbruket. Er det SVs og Arbeiderpartiets strategi i regjering å tilgodese statsansatte funksjonærer og industriarbeidere i frontfagene, som tradisjonelt tilhører disse partienes mest trofaste velgergrupper, på bekostning av dem som har sin innkomst i landbruket?

Alf Egil Holmelid (SV) [16:39:11]: Det er når ein sit i regjering at ein viser kva ein får til.

Eg har nettopp fått fram tal som viser at under Bondevik II-regjeringa var det null auke i realinntekta til bonden, trass i at det var ganske jamn og god realinntekt for resten av samfunnet. Når vi koplar dei negative resultata som Bondevik II-regjeringa hadde når det galdt prisutviklinga i landbruket, med at ein vil opne for å ha med Framstegspartiet i sitt eventuelle nye regjeringssamarbeid, ser eg mørkt på at det i det heile kan bli noka prisutvikling for landbruket.

Torgeir Trældal (FrP) [16:39:56]: Vi kunne lese i Nationen i uken som var, at dere lovte bot og bedring i neste års landbruksbudsjett, der alt skulle bli så mye bedre. Dere har med andre ord innrømmet at dere har gjort en veldig dårlig jobb i år – som jeg for så vidt støtter dere i, dere har gjort en dårlig jobb.

Mitt spørsmål til representanten blir: Kan du nevne tre ting som du skal ha i verktøykassen din og gi til bøndene neste år, for å unngå at bøndene må flytte fra det de har, og til byen – for eventuelt å prøve å få en mulighet til å overleve?

Presidenten: Presidenten skal prøve å gjøre en liten jobb her. Når representanten stiller et spørsmål til representanten som står på den andre siden, skal spørsmålet stilles gjennom presidenten – og kun gjennom ham. Det finnes ikke «du» eller «dere» – det er «presidenten».

Alf Egil Holmelid (SV) [16:40:52]: Representanten var inne på det same spørsmålet ein gong før i dag. Det er vel ganske rimeleg at svaret ikkje blir så veldig forskjellig.

Dei tiltaka vi skal gjere for å styrkje landbruket, skal vi gjere i nær dialog med næringa. Det er – som det er blitt sagt tidlegare – tre grunnleggjande pilarar for den norske landbrukspolitikken: forhandlingsinstituttet, importvernet og landbrukssamvirket. Det siste har eg forstått at Framstegspartiet ikkje er så spesielt glad i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:41:59]: Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg har forståelse for den frustrasjon og utålmodighet vi opplever ute blant bøndene. Samtidig konstaterer jeg at det er lenge siden norsk landbruk har vært så mye omtalt og fått så mye sympati fra så mange støttespillere som denne våren.

På næringens vegne synes jeg dette er bra, selv om det har blåst rundt oss i Senterpartiet og i regjeringen denne våren. Vi er opptatt av at flest mulig skal forstå hvor viktig norsk landbruk er. Da trengs det at flomlyset oftere rettes mot næringen og den store verdien nasjonal matproduksjon har for landet vårt.

Det som nylig ble etterlyst i Stortingets høring om oppgjøret, var ikke nye mål for landbrukspolitikken, men mer penger til å gjennomføre målene i landbruks- og matmeldingen. Bøndene er utålmodige med hvor fort vi går framover, men er enig i den retningen vi går i. Det er en melding vi i Senterpartiet tar på stort alvor.

Det rød-grønne flertallet på Stortinget vil videreutvikle norsk landbruk. Med Senterpartiet i regjering har bondens inntekt økt med 120 000 kr per årsverk siden 2005. Det er grunn til å minne om at dersom Kristelig Folkeparti og Høyre hadde fått videreført politikken de førte i regjering før 2005, hadde denne økningen vært 75 000 kr mindre per årsverk enn det vi har levert. Derfor er det viktig å vise skillelinjene når det gjelder høyresiden, samtidig som vi i Senterpartiet vil stå på sammen med våre rød-grønne kolleger for å styrke bondens inntekt – for å nå målene i landbruksmeldingen.

For oss i Senterpartiet er det også viktig å understreke at innstillingen peker framover når det gjelder både inntekt, toll, investeringer og matmakt. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette i mitt neste innlegg i debatten.

Senterpartiet står fast på at statens opprinnelige tilbud må opprettholdes. Det er helt avgjørende for norsk landbruk å beholde det etablerte forhandlingsinstituttet. Det har også organisasjonene selv gitt uttrykk for. Det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer forslag for Stortinget basert på statens tilbud. Dersom organisasjonene bryter forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer eller reduserer statens tilbud, vil det kunne undergrave forhandlingssystemets berettigelse. Senterpartiet vil ikke bidra til en slik utvikling.

Senterpartiet vil advare mot Kristelig Folkepartis forslag her i dag, som kan bidra til å rokke ved forhandlingsinstituttet. De eneste som tjener på å sette spillereglene i forhandlingssystemet til side, er de som ønsker å frata bøndene forhandlingsretten – nemlig Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre og Fremskrittspartiet går gjennom sine merknader til jordbruksoppgjøret imot at bøndene har egne forhandlinger med staten, og vil ta dette inn som en del av statsbudsjettet. Disse partiene er en direkte trussel mot landbruket. Høyre og Fremskrittspartiet har de senere år foreslått milliardkutt i overføringene, redusert importvern og fjerning av markedsreguleringen. En slik politikk vil føre til sterk strukturrasjonalisering og sentralisering av landbruket, og en rasering av norsk landbruk slik vi kjenner det i dag.

Derfor er det god grunn til å spørre hva Kristelig Folkeparti egentlig står for i landbrukspolitikken, når de på den ene siden sier at de vil ha mer rød-grønn politikk, og viser til at bøndene har hatt en sterkere inntektsvekst enn andre grupper i årene etter 2005, samtidig som de vil at høyresiden skal overta styringen av landet. Da må det være rimelig å avkreve Kristelig Folkeparti et svar: Hvordan skal Kristelig Folkeparti kunne få til mer rød-grønn politikk for landbruket når de samtidig nå leker med tanken om et regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet? Det er meg en gåte hvis noen tror på dette.

Lederen i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke, sa i sin tale til Bondetinget i går at Høyre og Fremskrittspartiets merknader stadfester og forsterker Bondelagets skepsis til deres landbrukspolitikk. Det er disse partiene Kristelig Folkeparti nå har tenkt å samarbeide med.

Senterpartiet har stor forståelse for den frustrasjonen og utålmodigheten vi opplever ute blant bøndene, og vi er opptatt av å styrke bondens inntekt framover sammen med våre rød-grønne kolleger. Vi skal fortsette innsatsen vi har gjort, og vi skal gjøre det sterkt framover.

Vi ser at næringen ikke etterlyser nye mål for landbrukspolitikken – målene er det bred enighet om. Det bøndene etterlyser, er mer penger til å gjennomføre målene i landbruks- og matmeldingen, og bøndene er utålmodige med tanke på hastigheten, ikke retningen. Dette er en melding vi i Senterpartiet tar på største alvor.

Vi i Senterpartiet er opptatt av å bidra til at den norske bonden får betalt som fortjent for den viktige jobben som gjøres rundt i landet hver eneste dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [16:47:11]: I Hallingdølen på tirsdag står en leder i Bondelaget fram og sier at byråkrati gjør bøndene motløse. Han sier:

«Byråkratiet er i ferd med å ta motet fra bøndene. Det er noko av årsaka til nedgangen av mjølkebruk, meiner han.»

Og videre:

«Ein møter begrensingar berre ein skal utvide eit jorde eller fjerne ei steinrøys.»

Dette er provoserende og en ekstra utfordring.

Spørsmålet mitt til representanten blir: Er du enig i at byråkratiet kan lage problemer for bøndene? Er du enig med de bøndene som ser problemet, og har du noen råd til disse om hvordan dere skal hjelpe dem til å bli kvitt byråkratiet?

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:47:59]: Denne regjeringen er opptatt av forenkling, det har vi vist på en rekke områder. Vi vil være opptatt av det framover, og vi er opptatt av å legge til rette for utvikling i landbruket og i næringslivet for øvrig.

Det jeg vil replisere tilbake til representanten Trældal, er at hadde jeg vært melkebonde eller bonde i det området representanten viser til, ville jeg ha vært langt mer bekymret dersom Fremskrittspartiet skulle komme til makta med sin politikk. Da ville det nemlig ikke være noe grunnlag for å drive produksjon i det området.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:48:44]: I forrige replikkordskifte nevnte vi forslaget fra SV om at det offentlige skulle tvinges til å kjøpe inn økologiske produkter. Både jeg og representanten Lange Nordahl kommer fra en landsdel der man promoterer noe som heter arktisk landbruk.

Vi fikk også i forrige replikkordskifte se forsvarsvennen Alf Egil Holmelid utdype at til og med Forsvaret skulle bli flink og handle inn økologiske produkter nå. Representanten Lange Nordahl kommer jo fra det fylket i landet der Forsvaret har sin største konsentrasjon. Et forslag om at man i anbudsprinsippet skal tvinges til å kjøpe inn økologiske produkter, vil begrense markedet for lokale bønder, bl.a. i Troms, som da får mindre muligheter til å selge sine arktiske produkter.

Er representanten Lange Nordahl bekymret for at man skal innskrenke markedet på denne måten, gi særfordeler til andre og jobbe imot program som f.eks. arktisk landbruk?

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:49:49]: La meg bare først si at jeg er glad for å tilhøre det rød-grønne samarbeidet som bidrar til et sterkt forsvar i nord gjennom den langtidsplanen vi skal vedta senere i dag. Det er jeg veldig stolt over og veldig glad for.

Jeg er også veldig opptatt av arktisk landbruk. Jeg tror det vil være muligheter for mange å kunne levere inn på flere områder, men det som er viktig, er måten innkjøpene i Forsvaret blir lagt opp på, med tanke på å legge til rette for hvem som kan levere inn, og hvilke muligheter også det arktiske landbruket vil få.

Steinar Reiten (KrF) [16:50:38]: Våren 2000 hadde vi en situasjon som på mange måter ligner dagens. Det var lagt fram en landbruksmelding som hadde skapt store forventninger i landbruket. Stoltenberg var statsminister og hadde lagt fram et tilbud som var så elendig at landbrukets organisasjoner brøt forhandlingene.

Den gangen fremmet Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet et fellesforslag som var nesten identisk med det forslaget vi fremmer i dag, bortsett fra datoen. Da fremmet partiene forslag om å sende oppgjøret tilbake til regjeringen, justere det, gå i nye forhandlinger og gi regjeringen fullmakt til å inngå avtale.

Representanten Irene Lange Nordahl beskylder Kristelig Folkeparti for å forstyrre forhandlingsinstituttet med et slikt forslag i dag. Hvorfor var det ikke problematisk i 2000?

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:51:28]: For det første vil jeg si at vi har en helt annen politisk situasjon i dag enn vi hadde i 2000. For første gang har de to partiene som ønsker å fjerne fundamentet for norsk landbruk, flertall på meningsmålingene – Høyre og Fremskrittspartiet. Derfor har det aldri i historien vært farligere å begynne å rokke ved forhandlingsinstituttet enn det er nå, og derfor vil vi advare mot forslaget til Kristelig Folkeparti. Vi vet hvilken politikk Høyre og Fremskrittspartiet står for når det gjelder landbruket: De ønsker å endre spillereglene i forhandlingssystemet, de ønsker å frata bøndene forhandlingsretten, de ønsker store kutt – milliardkutt – i overføringen til landbruket, redusert importvern, og de ønsker redusert samvirke. Vi ønsker ikke å legge til rette for en slik politikk.

Den politiske situasjonen er forandret. Det er farlig å rokke ved den, da vil det kunne få endringer av varig karakter. Det ønsker ikke Senterpartiet å bygge opp om.

Presidenten: Da er replikkordskiftet avsluttet.

Steinar Reiten (KrF) [16:52:43]: Jordbruksforhandlingene handler om å tilrettelegge inntektsmulighetene for jordbruket. Kristelig Folkeparti ønsker å bygge opp under den aktive bonden for å sikre landbruk i alle deler av landet. Det er avgjørende for å opprettholde bosetting i distriktene og et levende kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er at jordbruket gir en inntekt å leve av.

Jeg tillater meg å sitere regjeringspartienes merknad i innstillingen til landbruksmeldingen, Innst. 234 S for 2011–2012:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005.»

Det er verdt å merke seg ordet «videreutvikle».

Regjeringen har presisert at de ønsker å videreutvikle inntektspolitikken med utgangspunkt i den politikken som har vært ført etter 2005, og som har gitt aktører i landbruket en noe større gjennomsnittlig inntektsvekst enn andre grupper – ergo må en formulering om «å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005», tilsi at aktørene i landbruket fremdeles skulle sikres en sterkere inntektsvekst enn andre grupper. I tillegg vil jeg også vise til at Kristelig Folkeparti – der regjeringen har holdt seg til en så svak formulering – fremmet et forslag om at inntektsforskjellene mellom aktører i landbruket og andre grupper skulle reduseres vesentlig da Stortinget behandlet landbruksmeldingen. Det betyr at det er et bredt flertall i Stortinget, bestående av regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, som ønsker en større inntektsvekst i landbruket enn i andre grupper. Det var derfor overraskende, skuffende og uforståelig at regjeringen valgte å legge fram et tilbud i jordbruksoppgjøret som helt åpenbart var i strid med Stortingets vedtatte landbrukspolitikk.

Hvis Stortinget i dag gir sin tilslutning til statens første tilbud som totalramme for årets jordbruksoppgjør, vil det gi en inntektseffekt på ca. 13 000 kr per årsverk i landbruket. For vanlig lønnsmottakere vil den gjennomsnittlige inntektsveksten antakelig nærme seg 20 000 kr etter årets lønnsoppgjør med påfølgende streiker og mekling.

Det er på denne bakgrunn at vi velger å foreslå å sende forslaget tilbake til regjeringen og ber regjeringen utarbeide tilbud som er i samsvar med Stortingets vedtatte forutsetninger for inntektsutviklingen i landbruket. Deretter må det innledes nye forhandlinger med jordbruksorganisasjonene, og vi foreslår videre at regjeringen får fullmakt til å inngå en avtale med organisasjonene hvis det blir oppnådd enighet. I motsatt fall blir forslaget til rammer for jordbruksoppgjøret å legge fram for Stortinget innen 15. juli i år.

Når vi fremmer dette forslaget, er det også årsaken til at Kristelig Folkeparti ikke går inn i noen av de merknadene som støtter årets tilbud – det vil jeg gjerne få understreke. Vi ønsker et nytt og bedre tilbud som faktisk ivaretar den landbrukspolitikken som ble vedtatt i Stortinget 12. april i år under behandlingen av landbruksmeldingen.

Til slutt vil jeg påpeke at det ikke må innføres en praksis der et magert tilbud fra staten skal tvinge jordbruket til lydighet ved at Stortinget alltid gir sin tilslutning til regjeringens proposisjon bokstav for bokstav.

Det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget. Det ønsker Kristelig Folkeparti å fastholde som hovedregel og normal praksis. Jeg vil allikevel presisere og understreke at det ved forhandlingene i år var en helt spesiell situasjon ved at Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i den framlagte landbrukspolitikken gjennom behandling av landbruksmeldingen.

Når regjeringen i år legger fram et såpass svakt tilbud som årets, er det regjeringen som har utfordret de etablerte ordningene for forhandlinger om en landbruksavtale mellom staten og landbrukets organisasjoner.

Jeg fremmer herved forslag nr. 21 på vegne av Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder de framsatte påstandene om Kristelig Folkeparti som vil samarbeide med andre som ikke ønsker næringen vel, påstander om at våre forslag rokker ved forhandlingsinstituttet, vil jeg komme tilbake til det, og også til påstandene om at politikken til denne regjeringen har ført til et stort og historisk løft for landbruksnæringen.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [16:57:28]: Det er nok en realitet at den største kontrasten til Kristelig Folkepartis landbrukspolitikk er Høyre og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. I den erkjennelsen – kan representanten Reiten på noen som helst måte se at det vil være mulig å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering hvis Kristelig Folkepartis landbrukspolitikk skal stå 100 pst. fast, eller er det en form for dobbeltkommunikasjon?

Importvernet er jo en sentral bærebjelke i norsk landbruk. I innstillingen skriver Kristelig Folkeparti, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, at:

«Disse medlemmer viser til at internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken. Eksportsubsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland.»

Hva legger egentlig Kristelig Folkeparti i importvernet? Er det et importvern som styrker norsk landbruk, eller er det importvern i tråd med det de skriver sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, eller er det en snev av dobbeltmoral i Kristelig Folkepartis kommunikasjon her?

Steinar Reiten (KrF) [16:58:40]: For å ta det siste først: Kristelig Folkeparti har alltid stått for en solidarisk politikk overfor verdens fattige land. Det vil vi fortsatt gjøre. Det er en kjensgjerning at 64 av verdens fattigste land i dag allerede har full tollfrihet i Norge. Så er det en stor gruppe land, som utgjør 20 pst., som har delvis tollfrihet. Disse vil vi fortsatt fokusere på. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Når det gjelder det første spørsmålet, har Kristelig Folkeparti høy troverdighet i landbruksnæringen. Vi har gjentatte ganger sendt signaler om at uansett hvem vi skal forhandle med, er landbruk et prioritert område for oss der vi har lite å gå på.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:59:26]: Eg står her med ein interessant tabell, og den tabellen viser at sist Kristeleg Folkeparti var i regjering, og dei til og med hadde statsministeren, var den gjennomsnittlege reallønsveksten og realinntektsveksten 0,0 pst. Har Kristeleg Folkeparti frimod til å meine at vi skal tru at dei, i ei ny regjering med dei same partia pluss Framstegspartiet, skal gjere det noko betre?

Steinar Reiten (KrF) [16:59:59]: For det første har ikke jeg tilgang til den tabellen som representanten snakker om, så det er litt vanskelig for meg å kommentere akkurat det. Men jeg sitter også på noen ganske interessante tall. I 2005 ga Bondevik II-regjeringen over 1,7 pst. av budsjettet til inntekter i landbruket, mens Stoltenberg II i år gir under 1,4 pst. av budsjettet til inntekter i landbruket.

Irene Lange Nordahl (Sp) [17:00:45]: La meg starte med å si at vi fra Senterpartiets side skal bidra til at tabellen som representanten Holmelid viste til, skal bli utdelt til Kristelig Folkeparti, slik at de kan se nærmere på den prosentvise utviklingen på 0,0 pst.

Senterpartiet og mange med oss synes det er overraskende at Kristelig Folkeparti later som det i det hele tatt er mulig å drive regjeringsforhandlinger som får Høyre og Fremskrittspartiet til å snu i landbrukspolitikken og velge motsatt retning av de store kuttene de har foreslått år etter år. Kristelig Folkeparti bekrefter i sine merknader at den rød-grønne landbrukspolitikken har gitt bøndene bedre inntektsutvikling enn andre grupper. Bondelaget uttalte at Høyres og Fremskrittspartiets forslag i denne saken vil rasere norsk landbruk. Likevel leker Kristelig Folkeparti med tanken om å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet.

I tiden før 2005, med Kristelig Folkeparti i regjering, økte inntektsforskjellen mellom landbruket og andre grupper. Hvordan kan Kristelig Folkeparti få seg til å tro at en tilnærming til Høyre og Fremskrittspartiets raseringspolitikk vil tette inntektsgapet i framtiden?

Steinar Reiten (KrF) [17:01:51]: For å ta det siste først: Bondevik II-regjeringen var en mindretallsregjering der vi regjerte sammen med Høyre, og der Fremskrittspartiet hadde en viktig rolle på vippen. Jeg kan ikke se at norsk landbrukspolitikk ble rasert i den situasjonen. Men jeg gjentar det som jeg sa i stad: Uansett hvem Kristelig Folkeparti skal forhandle med, er landbruk et område der vi har lite å gi. Det er et prioritert område for oss.

Så begynner jeg, ærlig talt, å bli litt lei av at andre partier konkluderer på våre vegne om hvem vi skal samarbeide med. Det er det som ligger litt implisitt her nå. Det har vi en god og grundig prosess på i Kristelig Folkeparti som vi skal lande i løpet av tidlig høst, og da skal vi gi de svarene og de avklaringene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trine Skei Grande (V) [17:02:52]: Venstre er dessverre ennå ikke representert i næringskomiteen – det håper vi å gjøre noe med. Vi syns det er et viktig område, så derfor deltar vi allikevel i debatten.

Fra Venstres synspunkt trenger norsk landbrukspolitikk en kraftig modernisering. Det skjer mye modernisering innenfor landbruket, men politikken henger klart etter.

Venstre ønsker bønder som er sjølstendig næringsdrivende, som har gode tilskuddsordninger – på dagens nivå – for å kunne utvikle eiendommen sin, ut fra at de ønsker å produsere både opplevelser, mat og drikke, men vi ønsker at de skal ha større makt med hensyn til hvordan de skal utvikle eiendommen sin. Vi vil ha større frihet for den enkelte bonden.

Jeg forstår at det ble brudd ut fra to hovedpunkt. For det første var forventningene skrudd altfor høyt i forhold til den landbruksmeldinga som ble behandlet. Det tilbudet som ble lagt fram, hadde ingenting med den meldinga å gjøre. Men da er vi kanskje ved kjernen av problemet i norsk landbrukspolitikk.

Maktesløsheten som føles der ute hos bøndene i dag, er til å ta og føle på når du reiser rundt i landet. De føler at de ikke har mulighet til å utvikle eiendommen sin. De føler at de bare blir lovet og lovet og lovet, men at det ikke kommer noen politikk som henger sammen med de målsettingene man har satt seg i denne salen. Så jeg har stor forståelse for dem som brøt ut og sa at dette ikke henger sammen med det som har blitt lovet.

Venstre er kritisk til dagens form på oppgjøret, ikke fordi vi er imot landbruksoppgjør. Vi er for å ha et landbruksoppgjør, men vi ønsker at det skal følge regnskapsårets rytme, noe som hadde gjort det lettere for hver enkelt bonde å se de økonomiske konsekvensene av en avtale. Det andre er avtalens utviklede kompleksitet. Jeg tror, helt ærlig, at i denne salen – kanskje med et lite forbehold for hr. Lundteigen – er det ikke mange som forstår kompleksiteten i et landbruksoppgjør. Jeg tror ikke det er mange som kjenner til alle delene av det. Jeg mener det er veldig vanskelig for et demokrati og også for en næring å forutse den kompleksiteten. Vi kunne tenkt oss at det hadde vært en forhandling om en rendyrket jordbruksavtale, om målpris, om tilskudd per dyr, om tilskudd per dekar, som hadde gjort det enkelt både for de folkevalgte og for den enkelte bonde å se hva man får ut av det.

Det føles som å leve i en illusjon når en diskuterer landbrukspolitikk i denne salen, i forhold det man føler når man reiser rundt omkring i landet – der frustrasjonen er så stor. Folk føler frustrasjon over at man lover og setter seg store mål. Omstillinga er ganske tøff der ute. Man bevilger store summer over landbruksavtalen, men det er mange som føler at ikke noen av de pengene når ut til hver enkelt bonde. Så her burde vi nok tatt et demokratisk grep for næringa for å forenkle og for å sørge for at pengene kommer til dem som faktisk produserer maten for oss og tar vare på naturen for oss.

Så til noen av forslagene. Høyre har foretatt noen grep innenfor den ramma som foreligger, med mer direkte støtte til bøndene. Det overordnede grepet er Venstre enig i, men vi er uenig i innretninga. Vi vil derfor ikke støtte noen av de forslagene.

Så er det referert til 2000 og at man da gikk for et nesten identisk forslag som det Kristelig Folkeparti har lagt fram her i salen, sjøl om jeg syns datoen er litt underlig i det forslaget som er fremmet. Men da må vi huske at på det tidspunktet var det faktisk et kutt i målpris, altså i det tilbudet til bøndene som ble lagt fram den gangen, var det et kutt i målpris på 900 mill. kr og et kutt i overføringene på 400 mill. kr. Det var 1,3 mrd. kr minus, det såkalte tilbudet i 2000. Da syns jeg det er logisk at både Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stemte for at det burde sendes tilbake.

Vi har lagt fram to forslag, nr. 22 og 23, som er omdelt i salen, og som jeg gjerne vil ta opp.

La meg kort forklare nr. 23. Her går man inn og subsidierer osteproduksjon i en tid da vi får beskjed om at vi mangler melk. Det syns vi er litt ulogisk.

Presidenten: Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp forslagene hun refererte til.

Det er en liten skrivefeil i forslag nr. 21. Det tar vi oss av her.

Det åpnes for replikkordskifte.

Alf Egil Holmelid (SV) [17:08:25]: Representanten var ærleg nok til å seie at ho syntest at ambisjonane i landbruksmeldinga var for høge. Sist Venstre hadde landbruksministeren, i Bondevik II-regjeringa, var inntektsutviklinga 0,0 pst. Er det det Venstre reknar som eit fornuftig ambisjonsnivå?

Trine Skei Grande (V) [17:08:52]: Jeg forstår at regjeringspartiene har funnet en tabell fra en tid da statsbudsjettet var halvparten så stort som under denne regjeringa. Jeg skjønner at regjeringa prøver å komme seg unna det presset de får fra dagens bønder, ved å skylde på at andre har vært verre. Venstre har stått for den samme landbrukspolitikken i veldig mange år. Vi har stått for å gjøre bøndene til sjølstendig næringsdrivende. Vi har stått for at man skal snakke ærlig om ting. Man skal ikke si i en landbruksmelding at man skal oppnå veldig store ting, hvis man ikke klarer å levere en måned etterpå. Det er det blåret som er kastet i øynene på norske bønder, det er det som gjør at de går i gatene. De gikk ikke i gatene på samme måte under Lars Sponheim. Nå går de i gatene fordi de er skuffet over denne regjeringa.

Terje Aasland (A) [17:09:45]: Når representanten Trine Skei Grande nå redegjør for Venstres landbrukspolitikk på talerstolen og samtidig sier at den landbrukspolitikken som ble ført under Bondevik II-regjeringen, egentlig ligger fast for Venstres politikk når det gjelder landbruk, er det sånn å forstå at det som nå Venstre snakker om fra talerstolen, er identisk med det som landbruksminister Sponheim utførte i perioden 2002–2005?

Trine Skei Grande (V) [17:10:23]: Vi syns at Lars Sponheim gjorde veldig mye bra som landbruksminister. Han fikk fram den enkelte næringsdrivende. Han fikk opp nisjeproduksjon. Han fikk mange andre ulike produsenter inn i landbruksmarkedet. Han snakket ærlig til bøndene om hva vi kan få til, hva vi kan snakke om – i motsetning til dagens regjering, som skrur opp forventningene med en melding, men ikke klarer å levere i forhandlingene.

Det er andre tider enn da Arbeiderpartiet i 2000 faktisk kuttet 1,4 mrd. kr til bøndene, så jeg skjønner at Senterpartiet er fornøyd når de kan plusse på 900 mill. kr. Kanskje kan Senterpartiet i regjering være fornøyd med å få til det, men det er i hvert fall ikke så ille som da Arbeiderpartiet satt alene.

Terje Aasland (A) [17:11:13]: Nå tror jeg representanten Skei Grande tar feil av tall. I 2000, sist det ble brudd, var det et krav fra jordbrukets organisasjoner på 900 mill. kr. Det ble riktignok lagt fram en ramme som reduserte med 400 mill. kr, men i to av fire år mens Sponheim satt som landbruksminister, var det reduksjoner i statens åpningstilbud da også. Så hva er forskjellen i utgangspunktet?

Trine Skei Grande (V) [17:11:39]: Forskjellen er at det lå et kutt på 900 mill. kr i målpriser, som skulle kompenseres med skattetiltak i det som arbeiderpartiregjeringa la fram i 2000. Så var det i tillegg et kutt på 400 mill. kr. De tallene står faktisk fast.

Men ulike regjeringer har ulikt handlingsrom. Vårt handlingsrom handlet om at vi hadde 650 mrd. kr i et statsbudsjett. Denne regjeringa har 1 000 mrd. kr i et statsbudsjett. Det betyr at handlingsrommet er dramatisk mye større. Under Bondevik II-regjeringa måtte man gjøre harde prioriteringer på grunn av den økonomiske situasjonen, men vi lovet i hvert fall ikke noe som vi ikke kunne gi. Det er den skuffelsen man føler på når man reiser rundt i landet og snakker med bønder – den skuffelsen som handler om at man lover og lover. Man sier man har store mål for landbrukspolitikken, men man klarer ikke å levere, og det var derfor folk gikk i tog utenfor dette huset.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Lars Peder Brekk [17:12:43]: Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg er lei meg for at Jordbrukets forhandlingsutvalg ikke valgte å gå inn i reelle forhandlinger på grunnlag av det tilbudet som ble lagt fram fra staten. Det ville vært mer å oppnå gjennom forhandlinger. Det koster å bryte. Slik må det være, av hensyn til forhandlingsinstituttet, og forhandlingsinstituttet vil jeg forsvare. Det er gjennom samarbeid vi oppnår de beste resultatene for jordbruket og for samfunnet. Gjennom forhandlinger har jordbruket oppnådd forhandlingsgevinster på 40 000–50 000 kr per årsverk under denne regjeringa. Men brudd og aksjoner er et mulig utfall av forhandlinger. Vi har sett det på flere områder i år. Det er legitimt, og jeg respekterer det.

For første gang på tolv år har en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken blitt behandlet i Stortinget og vært grunnlaget for et jordbruksoppgjør. Det er neppe tilfeldig – og kanskje forståelig – at bruddet kommer i det første oppgjøret som følger opp meldingen. Jordbruket hadde et sterkt behov for å gi tydelig uttrykk for hva de vil at meldingen skal bety, og hva som skal til for å nå målene i den. Jeg tar reaksjonene og utålmodigheten fra næringen på største alvor. Vi skal nå målene i meldingen over tid, og da må vi lytte til de tydelige signalene fra dem som skal gjøre måloppnåelsen mulig.

Dette oppgjøret er meldingens første oppfølgingspunkt, og jeg vil understreke at det følger opp meldingen på mange viktige områder. Det viderefører en god inntektsutvikling, som riktignok ville blitt enda bedre hvis vi hadde kommet i reelle forhandlinger og fått et resultat. Det legger til rette for å prioritere kapitaltilgang ved alle de nødvendige investeringene som ligger foran oss i jordbruket. Det prioriterer korn-, storfekjøtt- og grøntsektoren, som er de områdene som har best markedsmuligheter, og hvor vi bør kunne dekke mer av hjemmemarkedets etterspørsel med norsk produksjon. Det legger til rette for et agronomiløft for å ta bedre vare på jorda og bedre yteevnen. Og oppgjøret styrker distriktsprofilen og legger til rette for en mer regionalt tilpasset politikk. Grøntsektoren kan tjene som eksempel på et område hvor vi i styrkingen av tilskuddene kombinerer hensynet til økt produksjon, ved å øke tilskuddstaket, med å styrke distriktsprofilen og fortsatt sikre grunnlaget for en variert bruksstruktur ved å øke strukturprofilen i arealtilskuddene, som vi har ambisjoner om å gjøre.

Under næringskomiteens høring om oppgjøret, la jeg merke til at det var få merknader til prioriteringene i fordelingen, tvert imot ble det gitt uttrykk for en viss tilfredshet. Hovedproblemet, ifølge jordbruket og høringen, var for lite penger – bedre inntektsmuligheter. Meldingen og dette oppgjøret manifesterer den nye kursen vi startet i 2006, som vi skal videreføre. Inntektspolitikken har alltid vært kjernen av den landbrukspolitiske debatten i Norge. Gjennom bruddet og gjennom aksjonene gjorde jordbruket det klart at det er bedre inntektsmuligheter som er hovednøkkelen til økt produksjon og fortsatt landbruk over hele landet. Det bør vi, og det bør høyresiden, merke seg, for det er det motsatte av hva de går inn for i innstillingen og i sine alternative budsjetter.

Årets materiale viste en inntektsutvikling som var bedre enn den fjorårets avtale la til grunn – vel 10 000 kr for hele regjeringsperioden fra 2006–2012. Årsaken er nye arbeidsforbrukstall fra Statistisk sentralbyrå som fortsatt er til evaluering. Det var en spesiell situasjon, men det er både viktig og nødvendig for forhandlingsinstituttet å legge grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda til grunn. Det gjorde regjeringen i en helhetsvurdering. Med grunnlag i den inntektsutviklingen materialet viste, la tilbudet vi la fram, opp til en vekst på 13 000 kr per årsverk fra 2012 til 2013 – et tilbud som ville blitt forbedret dersom vi hadde lyktes i forhandlingene.

Dette er målt på den måten som Budsjettnemnda er omforent om. Det er også presist gjengitt i jordbrukets krav. Dette er en viktig del av forhandlingsinstituttet, for det er mange måter å måle inntekt for næringsdrivende på. Den måten Budsjettnemnda måler på, er – og må være – åpen og transparent. Og det er mange grunner til at en enkelt bonde ikke uten videre kjenner igjen sitt eget regnskap, uten at det på noen måte betyr at det er noe galt med grunnlagsmaterialet. Men vi ser at informasjonsbehovet er stort her.

I tillegg tilføres Landbrukets utviklingsfond gjennom oppgjøret 275 mill. friske kr. Alternativet ville være å redusere utbetalingene fra fondet til bøndene, eller belaste egenkapital og likviditet, slik Høyre gjør i sitt alternative forslag. Tilførselen regjeringen foreslår, gir en forsvarlig fondsforvaltning og styrker grunnlaget for å gi investeringstilskudd framover. Det er et prioritert område i meldingen, og det er et sentralt krav også fra jordbruket.

Vi har ambisiøse mål i jordbrukspolitikken – om å øke produksjonen, om å bedre lønnsomheten, om å ta hele landet i bruk, og om å utvikle den nye næringen. Samtidig må det understrekes at vi har en konkurranseutfordring, og vi må sikre en rimelig fordeling av verdiene som skapes i hele matkjeden. Jeg er derfor glad for at initiativet til gjennomgang av styrkeforholdene i verdikjeden for mat nå skal konkretiseres ved at flertallet ber regjeringen starte arbeidet med å utrede en lov om god handelsskikk. Og jeg er glad for at dette arbeidet har bred tilslutning både her i salen og i organisasjonslivet.

Vi vil fortsette å løse utfordringene og nå målene gjennom den norske modellen med aktiv samhandling med nærings- og arbeidslivet. Regjeringen har tydeliggjort sin landbruks- og matpolitikk gjennom stortingsmeldingen Velkommen til bords. Den skal følges opp over flere år. Årets brudd viser at næringen mener at det haster å bedre inntektsmulighetene videre for å nå målene i meldingen. Det er jeg enig i.

Jeg har studert opposisjonens alternativer og forslag i innstillingen til dette oppgjøret. Høyre og Fremskrittspartiet utfordrer sammen den norske matmodellen mer enn tidligere. De utfordrer importvernet, de utfordrer forhandlingsinstituttet og markedsreguleringen. Råvareprisene skal reduseres, og budsjettstøtten skal gradvis ned. I sine alternative budsjetter begynner de med henholdsvis 2 mrd. kr og 7 mrd. kr. Jordbruket skal strukturrasjonaliseres, og landbrukspolitikken skal ikke lenger brukes for å skape bosetting og sysselsetting i distriktene. La meg si at det siste vil jo komme av seg selv, for selve forslaget fra de to partiene vil gi sterkt svekkede inntektsmuligheter for det norske jordbruket.

Og det må være svært lenge siden det har vært så vanskelig å se hva en samlet opposisjons alternative landbrukspolitikk skulle bestå i. Jeg er glad for Kristelig Folkepartis engasjement for det norske jordbruket. Jeg må også si at jeg er glad for at representanten Reiten i debatten i dag har understreket at Kristelig Folkeparti ikke har valgt side ennå. Men det må være åpenbart at Kristelig Folkeparti ikke vil kunne realisere noe i nærheten av sine ambisjoner i et eventuelt samarbeid med høyresiden.

Landbruks- og matmeldingen er offensiv, til beste for jordbruket, for norske bygder og for det norske samfunnet. Jeg beklager at det ble brudd med jordbruket i år, men både Senterpartiet og regjeringen skal fortsatt følge opp ambisjonene i meldingen. Det er tydelig at det er det beste et flertall i det norske storting kan komme opp med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [17:21:36]: Statsråden var i sitt innlegg inne på at man skulle følge opp det man lovte, og at det gjorde man. Jeg vil gå tilbake til Trønder-Avisa 14. januar 2012. Der står bøndene fram og sier de:

«er redd for at livsverket faller i grus. Enkelte av dem spår at det som var utstillingsvinduet for samdrift vil være historie om tre år.»

Man sier at over 50 samdriftsbedrifter har blitt oppløst bare i Nord-Trøndelag. I samme artikkel står det:

«Statsråd Brekk lover at det skal komme virkemidler for samdriftene som ledd i oppfølgingen av landbruksmeldingen.»

Med andre ord: til landbruksoppgjøret.

Da blir mitt spørsmål til statsråd Brekk: Føler statsråden seg bekvem med at det står i avisen at han sier til bøndene at de skal følges opp, og i neste øyeblikk legger han fram en avtale som ikke følger opp overhodet?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:22:37]: Tilbudet på 13 000 per årsverk var et utgangspunkt som ville blitt forbedret dersom det hadde blitt ført forhandlinger, men jeg har sagt mange ganger at jeg er lei meg for at vi ikke greide å få i gang forhandlinger og på det viset synliggjøre det rommet som vi hadde i forhandlingene. Det var mer enn de 13 000.

I det ville det selvsagt også ha ligget muligheter for samdriftene til å få mer, slik det også var mulighet til for andre grupper. La meg bare understreke: Jeg er opptatt av at vi skal ha god politikk for det grasbaserte husdyrholdet. Det har vi vist gjennom de siste årene, og det har vi vist hvert eneste år jeg har hatt ansvaret for jordbruksavtaleforhandlingene, for da har det vært prioritert. Det må vi også gjøre framover.

I år hadde vi også andre utfordringer. Det var kornsektoren, det var storfekjøtt osv., som vi har reflektert til. Jeg mener at det tilbudet som vi ga, var et anslag som fulgte opp landbruks- og matmeldingen, og som forhåpentligvis kunne gitt et bedre resultat for bøndene dersom vi hadde fått til forhandlingene.

Per Roar Bredvold (FrP) [17:23:51]: Mener statsråden at norsk landbrukspolitikk de siste sju årene har vært en suksesshistorie når man ser på utviklingen innenfor norsk landbruk når det gjelder f.eks. antall bønder, antall gårdsbruk, antall arealer i hevd, mangel på optimisme m.m.? Er ikke dette heller fasiten på en fiasko på hvordan norsk politikk for å hjelpe en næring kan fungere?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:24:15]: Det som er viktig å understreke i forbindelse med spørsmålet fra representanten Bredvold, er at det er særdeles komplisert å drive en ordinær vareproduksjon i et høykostland. Det har vi sett i andre næringer. Det er enorm konkurranse om arbeidskraften, og det er kostbart å sikre inntektsutviklingen.

På 1970-tallet, da vi hadde opptrappingsvedtaket, var inntekten i Sverige 30 pst. høyere enn i Norge, og norske ungdommer reiste dit for å jobbe. I dag er det akkurat motsatt. Nå er inntektsnivået i Norge 30 pst. høyere, og nå reiser svenske ungdommer hit i hopetall. Det viser litt av utfordringen som vi har løst gjennom at vi faktisk har økt inntektene med 120 000 kr per årsverk i de årene vi har vært i regjering, fram til vi fikk brudd nå, og det er en kvalitet ved de tiltakene og ved de oppgjørene vi har hatt tidligere. Så vi har levert – vi greide ikke det i år.

Svein Flåtten (H) [17:25:33]: Jeg vil gjerne få en avklaring på hvordan statsråden oppfatter Høyres merknader om forhandlingsinstituttet. Vi har ikke noe sted i innstillingen skrevet at vi vil avvikle dette, og vi har i en rekke andre innstillinger skrevet at vi vil beholde det – men vi beskriver hva vi vil ha endret ved det.

Jeg oppfatter nå at statsråden reiser rundt og skremmer bøndene med både Høyre og Fremskrittspartiet. På nettsidene til departementet ligger noe av talen fra Lillehammer til Bondelaget, hvor det står følgende:

«Hvis forhandlingene fører til brudd neste vår vil ingen være bedre tjent med det enn de som vil forhandlingssystemet til livs. Eller som Høyre velger å uttrykke det; se jordbruksforhandlingene mer i sammenheng med statsbudsjettet. Det er det som er alternativet til forhandlinger og utforming av virkemidler gjennom felles prosesser; jordbruket blir en post på statsbudsjettet.»

Jeg spør: Er ikke jordbruket en post på statsbudsjettet nå?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:26:38]: Jo, resultatet av eventuelle forhandlinger blir en post på statsbudsjettet, det er riktig. Og det er riktig, som jeg også understreket, at Høyre har utfordret forhandlingsinstituttet gjennom sine merknader, både i landbruks- og matmeldingen og gjennom det som her er reflektert i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Det som er poenget, synes jeg, er at vi har i dag et system som næringen selv er opptatt av å forsvare. Næringen er opptatt av å forsvare det, og da spør jeg meg: Hvorfor i all verden vil Høyre utfordre det systemet som det ikke finnes noe eksempel på ellers i verden, som gir bøndene en betydelig innflytelse over sine egne inntektsmuligheter, og som gir dem mulighet til å bestemme hvordan vi skal bruke pengene, ikke minst? Det er utfordringer Høyre bør tenke over når de foreslår endringer, eller utfordrer forhandlingssystemet, som jeg har uttalt.

Svein Flåtten (H) [17:27:34]: Utfordringen går nettopp på det som statsråden nå selv har erkjent: nemlig at resultatet av jordbruksforhandlingene får innvirkning for budsjettet. Vår smule utfordring til forhandlingsinstituttet er ikke noe mer enn at dette skal ses i sammenheng med nettopp de budsjetter som det får innvirkning og innflytelse på. Utover det har ikke vi sagt noe annet enn at partene må få lov til å forhandle.

Da må statsråd Brekk få forklare meg: Hvis man fikk en slik modell som ville ligne på den vi har, men som tidsmessig ville være litt annerledes med tanke på at budsjettår og avtaleår var det samme, hvor ødeleggende ville det være for norsk landbruk?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:28:30]: Jeg oppfatter at representanten Flåtten snakker ned sine egne vedtak, og jeg må bare innrømme at jeg ikke skjønner hva Høyre mener når de på den ene siden sier at vi skal gjøre om forhandlingsinstituttet på tvers av det næringen ønsker, og på den andre siden fortsatt drive forhandlinger. Det henger ikke i hop, og dermed må vi kunne stille de spørsmålene som her stilles.

Det som er poenget med forhandlingsinstituttet, den norske matmodellen, importvernet, markedsreguleringssystemet, er jo at det gir næringen betydelig innflytelse over sine egne framtidsmuligheter. Så forhandles det, og dessverre greide vi ikke å få til avtale i år, men likevel har vi da vist før at vi har fått til avtaler alle de seks årene vi har vært i regjering. Det er en enorm kvalitet ved det norske samfunnet, ved den norske modellen, at vi greier å ha det gode samarbeidet med næringsorganisasjonene som det systemet gir oss.

Det er utfordringen Høyre bør svare på.

Steinar Reiten (KrF) [17:29:43]: Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det første: Statsråden hevdet med styrke at Kristelig Folkeparti ikke har sjanse til å få realisert sine landbrukspolitiske ambisjoner sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Føler statsråden at Senterpartiet har fått realisert sine ambisjoner i samarbeid med SV og Arbeiderpartiet?

Det andre: Statsråden går ut veldig sterkt og sier at statens tilbud må bli stående, så en ikke rokker ved forhandlingsinstituttet. I den advarselen ligger implisitt en advarsel mot forslaget til Kristelig Folkeparti om å sende oppgjøret tilbake til regjeringen, justere tilbudet og gå i nye forhandlinger med organisasjonene. Innser statsråden at det kan oppfattes som et forsøk på diktat fra regjeringen til Stortinget om ikke å bruke Stortingets handlingsrom til å gi nødvendig styringssignal til regjeringen, selvsagt under forutsetning av et nødvendig flertall i Stortinget?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:30:36]: La meg først slå fast at det er Stortinget som er suverent med hensyn til å bestemme hva en skal gjøre i en slik situasjon. Men vi har en hovedavtale, vi har et forhandlingsinstitutt, og vi har også en sedvane – la meg si det slik – med tanke på hvordan vi skal behandle slike saker.

Jeg er veldig opptatt av at vi skal forsvare dette forhandlingsinstituttet. Da må vi også følge sedvanen. Det betyr at vi, som vi har gjort i år, har sendt over tilbudet til Stortinget for behandling, og det blir nå vedtatt slik det er foreslått. Så det er litt av utfordringen i diskusjonen vi har.

Til det første, om at jeg setter spørsmålstegn ved om Kristelig Folkeparti vil få realisert sine ambisjoner gjennom et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet – et eventuelt samarbeid, jeg vil understreke det – er det det å si at vi i alle fall må få lov til å stille spørsmålet. Det synes jeg det er viktig for oss å få avklart videre framover.

Når det gjelder de resultatene vi har oppnådd, er jeg svært fornøyd med at vi har fått til avtaler de siste seks årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Terje Aasland (A) [17:31:53]: (komiteens leder): La meg starte med å si at det er regjeringspartienes og regjeringens klare ambisjon og mål å legge fram et tilbud det blir startet forhandlinger om, og at en oppnår avtale.

I år la vi fram et tilbud som innebar en inntektsutvikling på 625 mill. kr, og til å avlaste investeringer med 275 mill. kr. Det ville tilsagt at en i hvert fall i utgangspunktet gjennom åpningstilbudet hadde mulighet til økte inntekter, økt matproduksjon og økt fokusering på investeringer, altså: dekkende innenfor helt sentrale, mye omtalte, diskuterte og drøftede temaer i de siste årenes landbrukspolitiske debatt.

Normalt tror jeg at det tilbudet som var framlagt, burde tilsagt at en hadde utnyttet forhandlingsretten. Og det er selvfølgelig ille og vanskelig når en denne gangen ikke har funnet det riktig å bruke forhandlingsretten. Det oppstår en situasjon som ikke er ønskelig, ikke minst med tanke på de bøndene som lever der ute, og som egentlig hadde trengt å få det tilskuddet som forhandlingsrommet faktisk gir.

La meg bare bruke noen tall: I perioden 2006–2011 er avtalerammen 7,5 mrd. kr. 2,2 – godt og vel – av de milliardene er budsjettmidler overført over statsbudsjettet. Landbruksorganisasjonene har forhandlet fram fra statens første tilbud til endelig avtale 2,2 mrd. kr i denne perioden. Det viser en ganske god og sterk forhandlingskraft i landbruksorganisasjonenes evne til å forhandle, og at det også hadde vært et betydelig rom inneværende år. Men dessverre – der er vi ikke.

Så blir vi kritisert av opposisjonen for at en ikke har kommet i mål dette året, og kanskje spesielt av Kristelig Folkeparti – det er de som bruker sterkest ord – hvor de sier at dette var et meget «magert tilbud». Det er da jeg lurer på hvordan Kristelig Folkeparti vil definere sine egne tilbud i perioden 2002–2005, når en det ene året kom med et åpningstilbud på 340 mill. kr, et nedtrekk på minus 75 mill. kr i 2003, minus 495 mill. kr i 2004 og pluss 100 mill. kr i 2005. Da er ikke ordet «magert» engang dekkende for hva de selv har gjort, da de hadde statsministeren i dette landet. Som en illustrasjon på dette var rammene fra 2000 til 2005, da vi også var en del av grunnlaget det første året, 1 mrd. kr, men samtidig ble det tatt ned nesten 1 mrd. kr over statsbudsjettet i samme periode. Så jeg tror en kan sette spørsmålstegn ved å bruke sterke ord når en kritisk retter blikket inn mot det tilbudet som forelå. Så ønsker de på en måte å åpne opp for nye runder gjennom å sende forslaget tilbake igjen. Jeg må jo stille spørsmål ved om det ikke hadde vært naturlig, ut fra den retoriske framstillingen Kristelig Folkeparti nå gir, at også Kristelig Folkeparti antydet hva som faktisk burde vært inntektsgrunnlaget ved dette årets oppgjør. Det hadde kanskje vært mer korrekt, ut fra den retorikken de nå bruker.

Så til litt av debatten. Saksordføreren viste i en replikk her til at «årets lønnsvekst for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser på mat» – fra merknadene til Høyre og Fremskrittspartiet. Så sier representanten Flåtten at det nok var en sannhet med modifikasjoner. Jeg må understreke at feilaktige framstillinger ikke blir til en sannhet med modifikasjoner. Uansett hvor mye en modifiserer feilaktige påstander, blir de ikke til en sannhet med modifikasjoner.

Så også til den retoriske bruken av byråkrati. Når Høyre og Fremskrittspartiet nå går ut og sier at de vil kutte fire landbruksmilliarder og viser til at det er byråkratiet som skal gjøre det, viser de faktiske tallene at driftsbudsjettene, samlet, for de tre statlige forvaltningsorganene under Landbruks- og matdepartementet utgjør 1,4 mrd. kr, i tillegg til 144 mill. kr til departementets drift og kanskje om lag 250–300 mill. kr til fylkesmennene. Hvor er de fire milliardene i landbruksbyråkrati? Det hadde kanskje vært greit å få debatten ned på et reelt nivå – når man snakker om norsk landbrukspolitikk og de utfordringene som er der.

For å avslutte: Jeg får et bilde på netthinnen når jeg hører Fremskrittspartiet snakke om norsk landbruk. Det er fire industristeder. Det er Trøndelag, det er Jæren, og det er flatbygdene på Østlandet, og det er der en har drevet landbruk, ikke andre steder i landet – når en hører på Fremskrittspartiet.

Per Roar Bredvold (FrP) [17:37:12]: Nok er nok, nå vil bonden legge ned gårdsdriften. Dette kunne vi lese i NRK Sogn og Fjordane for noen dager siden. Der kan vi lese om et ungt par som har drevet gård i 13 år. De har begge landbruksutdanning og var begge svært innstilt på å drive gård. Men nok er nok nå. Det er dessverre mange som har valgt det samme som disse to unge bøndene, og mange gjør og vil gjøre det i framtiden, hvis ikke dagens landbrukspolitikk forandres – og den må forandres raskt.

Tre gårdsbruk legges ned hver dag. Det er en kjensgjerning at aldri før har det vært så mange tomme gårdsbygninger. Aldri før har det vært så få aktive bønder, og aldri før har det vært så liten del av disse igjen som har næringen som eneyrke, nemlig ca. 14,7 pst. Det har heller aldri vært så få gårdsbruk i drift, og det har heller aldri vært så få antall dekar som det dyrkes mat på.

Det eneste som har økt, er, som tidligere nevnt, antall tomme gårdsbruk. Også dette må anses som svært negativt, både for landbruket og distriktene. At så få ønsker å fortsette innenfor næringen, og at det som før var gildt, nemlig å være odelsjente eller odelsgutt, ikke er så gildt lenger, er synd.

Den som tidligere var født som første barn på en gård, og dermed fikk odel, hadde sikret framtiden sin med alt det positive som fulgte med. I dag er næringen gjennomregulert av lover, regler, konsesjoner, kvoter, makstak, makspriser, skatter, avgifter, reguleringer m.m. Utgiftene har økt mer enn inntektene, og friheten som Fremskrittspartiet bl.a. ønsker å gi bøndene, ønsker ikke Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å gi dem. Dermed får vi et landbruk som mange ikke ser noen framtid i, og som dermed også er med på å avfolke bygdene. Jentene flytter, og det gjør også de fleste guttene. Fasit: Odelsretten er ikke så populær og interessant lenger, dessverre.

Tilfeldigvis så jeg litt på programmet Bonderomantikk for noen dager siden. Det er et forholdsvis bra underholdningsprogram, men det ga meg også en liten aha-opplevelse, selv om jeg egentlig var klar over den. Jeg mener det var seks personer som søkte etter en ledsager å leve sammen med på gården. Av disse seks var det kun én jente. Det er selvfølgelig ikke riktig å trekke den konklusjonen at det kun er gutter igjen på gårdene, men slik kan nok situasjonen fortone seg i enkelte distrikter. Dette er også en svært negativ utvikling, som igjen gjør det enda vanskeligere for norsk landbruk å overleve. Optimisme er viktig for å lykkes.

Jeg har full forståelse for den frustrasjonen som preger norsk landbruk. Med en rød-grønn regjering nå gjennom syv år og med en landbruksminister fra Senterpartiet var det nok en del personer som trodde på en framtid innenfor norsk landbruk. Når vi nå også fikk en landbruksmelding som nærmest lovet gull og grønne enger, og når statens tilbud til bøndene blir på 900 mill. kr, henger ikke dette sammen. Den som da ikke forstår frustrasjonen til bøndene, forstår da heller ikke den negative retningen norsk landbruk er på vei mot.

Jeg hadde den glede å være gjest på Norges Bondelags årsmøte på Lillehammer i går. Der overvar jeg bl.a. lederens hovedinnlegg. Jeg må si jeg blir betenkt over Bondelagets leders skepsis til Høyres og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, når man ser hvordan dagens politikk fungerer.

Fremskrittspartiet mener at alt ikke dreier seg bare om hvor store overføringer man får fra staten, men om en hel rekke andre momenter – og man må se helheten i dette. Bare det å ha råderett over egen produksjon og eiendom må etter Fremskrittspartiet syn være svært viktig. Det at man kan leie eller leie ut, selge eller kjøpe til en pris som to parter er enige om, uten at myndighetene skal godkjenne den, må også være viktig. Lavere skatter og avgifter og færre reguleringer er et annet viktig punkt. At kvoter og konsesjoner, bo- og driveplikt blir fjernet, er ytterligere gode ting for norsk landbruk. Ja, det er mye å ta fatt i i dagens landbrukspolitikk.

Fremskrittspartiet har løsningen på disse utfordringene, og mange av disse koster ingen ting for samfunnet. De vil heller gi samfunnet penger tilbake. De vil dessuten skape distrikter hvor optimismen kommer tilbake, og programmer som Bonderomantikk blir unødvendig.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [17:42:26]: Bruddet i årets jordbruksforhandlinger er som kjent et resultat av at regjeringen ikke maktet å følge opp de relativt urealistiske målene som ble satt i egen landbruksmelding.

I tilbudet fra regjeringen finnes det få eller ingen stimuli for bønder som ønsker å satse på aktivt landbruk og økt matproduksjon. Lederen i Bondelaget uttalte i Politisk kvarter at landbruksmeldingen lovet et taktskifte som ikke ble fulgt opp.

«Økte melkemuligheter – men ikke for alle», skrev Bondebladet 10. mai. I kjølvannet av den såkalte smørkrisa i vinter fikk melkebønder muligheten til å øke produksjonen av melk i kvoteåret 2012/2013 inntil 3 pst. utover tildelte kvoter. Men dette gjaldt imidlertid ikke for enkeltbruk eller samdrifter som risikerte å passere et volum på henholdsvis 750 000 og 400 000 liter.

Dette er stikk i strid med regjeringens mål, ifølge landbruksmeldingen, om å øke norsk matproduksjon. Det er et klart eksempel på diskriminering av norske samdrifter og større bruk.

«Urettferdig», sa samdriftsbonde Anne Helen Skei i Sandnes, og hun sa videre:

«Jeg trodde ikke det kunne gå an at vi som er i taket på henholdsvis 400 og 750 tonn ikke skulle få være med på prosentøkningen så lenge det produseres for lite melk. Slik forskjellsbehandling provoserer meg. Vi har i over 30 år bygd stein for stein og lagt krone for krone i gården, og hatt en glede av å være bønder. Nå er jeg veldig frustrert.»

Under en åpen høring i Stortinget i næringskomiteen uttalte Samdriftenes Kontaktorgan BA følgende:

«Dette fungerer ikke lenger! Vi ser at denne politikken nå fører til nedleggelser i stort tempo, men den største utfordringen er imidlertid at de store og rasjonelle utbyggingene ved aktiv bruk av tilskuddsordningene gjøres ulønnsomme.»

Dette er alvorlig. Det vi nå ser, er at flere restriksjoner fungerer som bremseklosser for videre utvikling av landets mest fremtidsrettede melke- og kjøttprodusenter.

Høyre mener at maksimalkvoten for enkeltbruk og samdrifter må heves, og at landbruket må få en friere omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer.

Mangel på lammekjøtt er også godt dokumentert. Valle kommune i Setesdal viser til at antallet vinterfôret sau er halvert, fra 6 000 til 3 000, de siste ti årene. Stadig flere bruk legges ned mens Senterpartiet sitter i regjering. Vi ser nå et kraftfullt bevis på en feilslått landbrukspolitikk som trenger nye løsninger.

Det er ubegripelig at dagens støttesystem må være innrettet slik at støtten faller bort dersom en bonde tillater seg å øke besetningen utover 300 sau. Det er veldig vanskelig å forstå at bønder som ønsker å vokse, mister støtten fordi de ønsker å være mer produktive.

Høyre ønsker en reguleringsendring som bidrar til at både bønder som ønsker å drive i mindre skala, og de som ønsker å samle driften ved større fjøs, skal få bedre rammevilkår.

Regelverk knyttet til produksjon, distribusjon og servering må fjernes, da dette ofte er en hemsko for at produsenter av landbruksvarer skal lykkes.

Satsing på lokal produksjon av mat og drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Målet må derfor være å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering av regelverket for foredling og salg av mat på egen gård, uten at det går ut over mattryggheten.

Landbruksnæringen har store behov for investeringer i årene som kommer, bl.a. på grunn av nye husdyrforskrifter. Samtidig ser vi at investeringene uteblir på grunn av redusert investeringsevne.

Det er på høy tid at vi får tatt debatten om hvilke utviklingsmuligheter som må til for at Norge i fremtiden skal ha et bærekraftig landbruk som ungdom ønsker å overta og videreutvikle. I den prosessen mener Høyre at bondens eiendomsrett til eget bruk må styrkes, og at boplikten må oppheves. Det er et grovt inngrep i eiendomsretten når staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale.

Vi mener derfor at prisreguleringen av konsesjonspliktige landbrukseiendommer må oppheves, da det i mange tilfeller gir kunstig lave priser, hindrer omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården.

Høyre vil forbedre bøndenes økonomiske situasjon på ulike måter. Vi vil ha fondsavsetningsordninger, reduksjon av formuesskatten, fjerning av arveavgiften og skattereduksjon ved realisasjonsgevinst i landbruket.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Else-May Botten (A) [17:47:53]: Sulten og glad i mat som jeg er, ikke minst etter lange debatter i salen, er jeg stort sett parat når jeg blir ønsket velkommen til bords. Tittelen på landbruksmeldingen som ble lagt fram i fjor, var nettopp «Velkommen til bords». Det var invitasjon til å bli med og produsere mat – og ikke minst nok mat – på bordet til oss alle sammen framover.

Denne meldingen var det jobbet med både vel og lenge, og mange områder fikk sin plass. Bondeorganisasjonene og industrien sto på for å få gjennomslag for sine saker, og den ble godt mottatt da den ble lagt fram.

Men bøndene ville beklageligvis ikke ta plass ved dette bordet, for da tilbudet i jordbruksoppgjøret ble lagt fram 9. mai, takket bondeorganisasjonene nei til invitasjonen og gikk tilbake til sitt, og de gikk i tog. Derfor er det tilbudet som i dag legges fram, uten forhandlinger, det samme tilbudet som ble lagt fram i mai.

Tilbudet prioriterer storfekjøtt og grøntsektoren og har intensjon om å bidra til økt produksjon og bedre arealproduktivitet. Det var også vektlagt å styrke distriktsprofilen, og det var enda sterkere fokus på et mer regionalt tilpasset system. Styrkingen av Landbrukets utviklingsfond er også med på å legge til rette for nye investeringer, noe regjeringspartiene har lagt stor vekt på.

Rekruttering er viktig også i landbruket, og det er mange andre næringer man skal kjempe med for å få mennesker inn i denne næringen. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er bekymret for at kvinnerepresentasjonen er for lav i næringen, men jeg hørte ingenting om hvilke tiltak man ønsker å ta tak i for å bedre dette.

Regjeringen, derimot, har jobbet med å få flere kvinner inn i næringen gjennom egne entreprenørskapsprogram, etableringstilskudd og BU-midler til kvinner. Ett eksempel er regjeringens mål om å få 40 pst. kvinnelig representasjon i styrende organer i landbrukssektoren, og bl.a. samvirkeorganisasjonene har allerede nådd dette målet.

Når du driver egen bedrift, er du opptatt av hvordan du økonomisk kan øke fortjenesten og få produsert og solgt mer enn det som må til for å holde hjulene i gang. Det er med på å øke motivasjonen og inntjeningen. For meg er det derfor viktig at landbruksministeren nå ser på utfordringene i forhold til TINE og det de har sendt ut om at de har behov for mer melk nå, samtidig som vi vet at flere bønder kan bidra til dette uten å måtte øke sine kostnader mye. Jeg håper landbruksministeren kan tydeliggjøre dette og tar situasjonen på alvor og gjør noe med den.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si at jeg egentlig ikke er så overrasket over at Fremskrittspartiets landbrukspolitikk ikke har så stor oppslutning når man roter sånn med tallene. Man påstår at posisjonen legger ned tre bruk daglig og får det til at det til sammen blir sju ganger i uken. Det er en gangetabell jeg ikke har vært borti før.

Ingrid Heggø (A) [17:51:19]: Først av alt vil eg til liks med ministeren beklaga at det ikkje vart forhandlingar i år. Forhandlingar ville ført til ein betre avtale, og det ville komma godt med for bøndene rundt omkring i det ganske land. Full effekt av den norske modellen føreset nemleg at det vert forhandla, og bøndene har vist seg som gode forhandlarar. Berre i perioden sidan vi raud-grøne overtok regjeringsmakta, har dei forhandla fram om lag 2,2 mrd. kr utover det staten hadde komme med som opningstilbod.

Årets tilbod frå staten følgjer opp landbruksmeldinga på enkelte sentrale område som opptrapping av investeringstilskota, styrking av inntektsmoglegheitene i landbruket og tiltak for å få meir produksjon ut av eksisterande areal. Det skal leggjast til rette for auka matproduksjon basert på norske ressursar som grovfôr og beite. Regjeringa vil føreta ein gjennomgang av verkemidla for å gjera distriktsprofilen tydelegare i dei nasjonale ordningane, nettopp for å styrkja landbruket over heile landet og med plass til både mindre bruk, bruk med ulike inntektskombinasjonar og større bruk.

Eg er òg glad for at det i denne samanhengen vert ein gjennomgang av soneinndelinga, og vil påpeika det urimelege i at Sogn og Fjordane er delt i fleire soner. Det finst knapt eit einaste bruk som er lettdrive på desse kantane av landet.

Utviklinga er særleg bekymringsfull i delar av Agder og Telemark, kyst- og fjordstrøka på Vestlandet, som eg har nemnt, Nord-Noreg og fjellområda i Sør-Noreg, og det er viktig at vi legg til rette for å tilpassa verkemiddelbruken til dei ulike regionane.

Vi raud-grøne ber regjeringa om å greia ut ein strategi for å auka kjøttproduksjonen frå grovfôrbasert husdyrhald, som er ein viktig faktor for å utnytta norske naturressursar og bevaring av kulturlandskapet. Slik vil vi få ein vinn-vinn-situasjon for å møta auka etterspørsel etter kjøtt.

Eg er også glad for at vi i dag set inn tiltak for å styrkja den norske produksjonen av frukt, bær og grønsaker ved å auka kvantumsavgrensingane for frukt og bær i distrikts- og kvalitetstilskotet, at satsane vert auka likt i alle soner, i tillegg til at maksimalt tilskotsbeløp per foretak vert fjerna.

I jordbrukspolitikken ser vi til fulle skilnaden mellom Framstegspartiet og Høgre på den eine sida og oss raud-grøne på den andre. Framstegspartiet og Høgre vil ha meir volumproduksjon, dei har ikkje mykje til overs for den vesle vestlandsbonden eller bonden i nord. Å ha ein variert bruksstruktur over heile landet er avgjerande viktig for å oppretthalda busetjinga, og då må vi ha verkemiddel som er innretta på det, ikkje berre på volumproduksjon.

Heidi Greni (Sp) [17:54:32]: Høyre og Fremskrittspartiet er tydelige på at de ønsker en rasjonalisering og en sentralisering av norsk jordbruk. For meg derimot er det et viktig mål å opprettholde et jordbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. I landbruksmeldingen og i statens tilbud til jordbruksforhandlingene har regjeringen signalisert at en vil foreta gjennomgang av virkemidlene for å gjøre distriktsprofilen mer tydelig i de nasjonale ordningene, nettopp for å styrke grunnlaget for et landbruk over hele landet. Som en del av dette skal en nå vurdere sonegrensene for ulike tilskuddsformer i landbruket, for å bidra til en enda mer spisset distriktsprofil.

Jeg ser det som viktig at regjeringen i samarbeid med organisasjonene starter en slik gjennomgang av sonegrensene allerede i år, et arbeid som må framlegges i forbindelse med jordbruksforhandlingene i 2013. Intensjonen til Senterpartiet er å få en enda tydeligere distriktsprofil, spesielt i områder der utviklingen er særlig bekymringsfull, som i deler av Agder og Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge.

Som representant fra Sør-Trøndelag og Røros-regionen er jeg veldig opptatt av at det må gjøres et arbeid for å utvikle fjellområdene, og ikke minst at fjellandbruket må styrkes. Regjeringspartiene har vært tydelige på at det er viktig å tilpasse virkemiddelbruken til de regionale ulikhetene, et helt nødvendig grep for å sikre et aktivt landbruk i hele landet.

Så vil jeg gjerne bruke anledningen til å si litt om økologisk landbruk. Holtålen kommune, som jeg kommer fra, er den kommunen i landet som har desidert størst økologisk areal, hele 31 pst. Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Målsettingen innebærer at 15 pst. av det samlede jordbruksarealet må være økologisk.

Det er mange gode grunner til å produsere mat på økologisk vis. Eksempelvis er beitebruk en økologisk bærekraftig måte å bruke norske arealressurser på. Samtidig holder beitebruken kulturlandskapet i hevd, noe som er viktig for reiselivet, nødvendig for de mange rødlisteartene som er avhengig av at kulturlandskapet bevares, og den eneste måten å utnytte denne viktige ressursen på.

Nå ser det ut til at forbrukerne virkelig begynner å få øynene opp for økologisk mat. Hvert år omsettes det økologiske matvarer for 1 mrd. kr. Produksjonen av økologisk mat skal økes. For å få til det er det noen utfordringer vi må møte. En av dem er rovdyrforliket, som må følges opp. Skal vi fortsatt ha en levedyktig beitenæring i Norge, er vi helt avhengig av å ta ut rovdyrene som gjør skade i beiteområdet. Det er en helt avgjørende faktor, både for reindriftsnæringen og for sauenæringen.

Lillian Hansen (A) [17:57:48]: Vi har registrert i media de siste dagene at Høyre og Fremskrittspartiet har ristet seg kraftig sammen i landbrukspolitikken. I denne saken kan man kanskje si at de har limt seg fast til hverandre. Jeg hadde en liten opptelling borte på stolen min i stad, og den opptellingen viste at Høyre og Fremskrittspartiet har ristet seg såpass sammen at de i hvert fall har 23 merknader i lag. Kanskje ikke den store nyheten, men for landbruket bør det være det, og ikke bare en stor nyhet, men det bør mer gjøre en skeptisk, som representanten Lange Nordahl viste til.

De to partiene har de siste dagene i media satt tre streker under enigheten om å redusere overføringsnivået til landbruket kraftig og starte tilpassing til redusert importvern og strukturrasjonalisering for å få billigere varer. Så kan vi lese i Nationen at Bondelaget skjelver. Det har de all grunn til, og det har de all grunn til etter å ha hørt innlegget til representanten Trældal, der han også viste til demonstrasjonene som har vært utenfor Stortinget bl.a. Selv om jeg hadde bare solbrillene på meg da, kunne ikke jeg registrere noen bannere der det sto: Vi vil ha Fremskrittspartiet eller Høyre til makta. Med dette som bakteppe registrerer jeg at bondelagslederen er ute med en advarende pekefinger og sier at den rød-grønne regjeringen ikke må ta støtten fra Bondelaget for gitt. Jeg spør: Hva er alternativet for Bondelaget da?

Landbruksmeldingen skal være et redskap som skal legge grunnen for Arbeiderpartiets landbrukspolitikk, ikke bare for det første jordbruksoppgjøret, men i flere år framover. Som det er sagt flere ganger fra talerstolen, og som jeg også vil gjenta: Landbruksmeldingen legger opp til en tydeligere distriktsprofil i de nasjonale ordningene. Det vises i den forbindelse, som også er sagt før i dag, til Agder og Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene – det er en bekymringsfull utvikling der.

Det skal legges mer vekt på innretningen, ut fra distriktspolitiske hensyn, som også er sagt tidligere.

I tillegg legges det opp til en gjennomgang av de nasjonale ordningene og ekstra tilskudd til det arktiske jordbruket, som er viktig, som en del av dette arbeidet, og at det gjennom jordbruksoppgjøret etableres en områderettet innsats innenfor LUF, Landbrukets utviklingsfond.

Føringene som framkommer i de rød-grønnes merknader, er viktige for en god utvikling til beste for det norske landbruket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:01:11]: Norsk matvaresikkerhet med jordbruksvarer blir stadig redusert – dette som følge av mindre arealer, lavere avlinger og en sterk befolkningsvekst. Høyre og Fremskrittspartiet viser nok en gang at de vil forsterke denne utviklinga kraftig. Dette er helt i utakt med FAOs anbefalinger om å motarbeide dagens internasjonale matvarekrise.

Hovedvirkemidlet for å gjøre det mulig å bedre norsk matvaresikkerhet er importvernet. Uten et sterkt importvern er det ikke mulig å ha en nasjonal jordbrukspolitikk.

Det er behov for å få en ny jordbrukspolitikk for å fylle jordbrukets samfunnsmessige rolle. Dette krever nytenkning. Det er nødvendig for å få fram det tredje grønne standpunkt – om økt matvaresikkerhet for Norge.

Etter å ha lest statsrådens innlegg på årsmøtet i Norges Bondelag i går har jeg behov for å peke på noen sentrale forhold. De personer som ønsker nytenkning for å få fram det tredje grønne standpunkt, står fullt på høyde med Landbruksdepartementets folk og det politiske miljøet når det gjelder den fagligpolitiske forståelsen av situasjonen og hva som er de største utfordringene framover. I tillegg har dette miljøet svært god kontakt med bønder og bygdefolk gjennom mange tiårs praktisk erfaring, og ikke minst: Ungdommen er med oss.

Det er et stort problem at regjeringa, ved Landbruksdepartementets politiske ledelse, presenterer en virkelighetsforståelse til andre om situasjonen i jordbruksnæringa, som stadig færre i bygdene kjenner seg igjen i. Kort sagt kan en si at stadig flere opplever et metningspunkt for hva man aksepterer å høre.

Helt konkret har regjeringa hittil nektet plent å gjennomføre nødvendige virkemidler som øker matvaresikkerheten, med unntak av årets svært beskjedne investeringsstøtte til grøfting av vassjuk jord.

Jordbruksforhandlingene, med basis i jordbruksavtalesystemet, skal være forhandlinger mellom likeverdige parter, slik som i lønnsoppgjørene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er bare én avgjørende forskjell, nemlig at resultatet sjølsagt står tilbake for vedtak i Stortinget.

Slik som jordbruksavtalesystemet er praktisert gjennom flere år av statens forhandlingsdelegasjon, skjer det et maktmisbruk i jordbrukets disfavør, som avtalesystemet over tid ikke vil tåle. Kort sagt: Urett blir ikke rett, sjøl om det blir gjentatt år etter år.

Dagens system praktiseres bl.a. slik: Produktivitetsgevinsten i næringa tas bort fra jordbrukets utøvere i forhandlingene ved at økt produksjon, reduserte driftskostnader og redusert arbeidstid fører til lavere inntektsrammer. Hver krone plukkes bort fra jordbruket, slik det praktiseres i dag. Dette er en logikk som strider mot den forståelse som regjeringa opptrer med overfor alle andre grupper.

Arbeidsproduktiviteten i jordbruket har økt med om lag 6 pst. per år de siste ti årene. Dette har ikke hatt noen virkning når det gjelder å redusere inntektsgapet per årsverk, sammenliknet med andre grupper som har langt lavere produktivitetsforbedring. Ingen andre grupper med slik produktivitetsframgang ville finne seg i dette. Derfor er det viktig at vi går igjennom denne politikken, og jeg vil i neste innlegg gå inn på en del sentrale problemstillinger som er helt avgjørende for å få en ny kurs, som sikrer at det blir samsvar mellom de internasjonale utfordringene, hva som er situasjonen ute i næringa, og hva Norge, som et rikt land, har råd til, i en situasjon som er ganske utfordrende.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A) [18:04:23]: Jeg undrer meg fortsatt over at organisasjonene i landbruket brøt forhandlingene før forhandlingene startet. Dette tror jeg ikke tjener landbruksnæringen. Erfaringene viser at forhandlinger nytter, uansett resultat eller brudd.

Når det er sagt, tror jeg at denne uheldige situasjonen skyldes mangelen på en felles virkelighetsoppfatning av bøndenes situasjon. Jeg kommer fra et lokalmiljø hvor landbruket er meget viktig, og hvor det til tross for betydelig effektivisering de senere årene er meget arbeidskrevende å være bonde. Som nabo til flere nordnorske unge bønder, ser jeg deres allsidighet og enorme arbeidsinnsats. Jeg ser også at de fleste må ta tilleggsarbeid for å spe på inntekten.

I debatten om jordbruket hører jeg fra tid til annen at noen mener at kostbare driftsbygninger er bevis på at bøndene tjener godt. Da er det viktig å ha med seg hvilke krav vi i dette huset har satt til dyrevelferd og arbeidsmiljø i arbeidslivet. Det er kostbart å etterkomme disse kravene.

Jeg blir også provosert av argumentet om kostbare traktorer og arbeidsmaskiner. Heldigvis har vi sterke krav til arbeidsmiljø og til sikkerhet knyttet til bruk av maskiner og utstyr. Selvfølgelig må dette også gjelde for landbruket, og selvfølgelig betyr dette kostnader for næringen.

Dagens gårdbrukere har god utdannelse, de er allsidige og meget arbeidsomme folk. Dette innbærer at de også er ettertraktet arbeidskraft i mange andre næringer. Med mye arbeid og ansvar, kombinert med forholdsvis lav lønn, er veien ut av landbruksnæringen ganske kort for mange.

Dette er yrkeskategorier som vi ikke har råd til å miste i en tid da matproduksjonen på en klode med sterk befolkningsvekst blir viktigere og viktigere. Derfor er det viktig at vi i tiden som nå kommer, gjør det som er nødvendig for å sikre et godt landbruk over hele landet.

Det er nødvendig kontinuerlig å se på både de økonomiske rammene og fordelingen, men det vi minst av alt trenger i denne situasjonen, er landbrukspolitikken til Fremskrittspartiet og Høyre. Den ville rasere landbruket i Norge og særlig i den landsdelen jeg kommer fra.

Arne Bergsvåg (Sp) [18:07:35]: I landbruksmeldinga, som er lagd fram tidlegare, er det lagt vekt på at ein skal ha eit landbruk over heile landet. Landbruksmeldinga legg òg opp til auka matproduksjon. På bakgrunn av at det no er underdekning både på kjøt og på mjølk, må ein stor del av denne auken koma i dei grasbaserte produksjonane. Dette er òg prioritert i dei siste jordbruksoppgjera.

Ein viktig føresetnad for landbrukspolitikken er at han skal motverka tunge økonomiske og samfunnsmessige trendar, og departementet har i fleire år rapportert til Stortinget om grader av manglande oppnåing i delar av landet. Samanliknar ein med Sverige, må ein likevel kunna seia at det er eit positivt resultat som er oppnådd i politikken i Noreg. Me treng altså ikkje mindre av denne stimuleringa, men meir.

For å kunna utvikla og utvida produksjonen må me vareta det dyrka arealet som er. Med ein stadig større del av arealet som er forpakta, er vedlikehaldet ei utfordring. Det er derfor positivt at det er forslag om grøftetilskot. Det må òg dyrkast meir. Her må omsynet til behovet for meir mat vega tyngre enn omsynet til miljøet. Attgrodde beite må opnast opp, og det må òg stimulerast til opparbeiding av nye beiteareal. Sist, men ikkje minst: Dyrka jord må vernast, og eg vil visa til at det er sendt inn grunnlovsforslag om det.

Komiteens fleirtal, med unntak av medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, peikar på viktigheita av å utnytta graset og få auka kjøtproduksjon, og av å bevara kulturlandskapet, og ein ber regjeringa om å utarbeida ein strategi for det.

Skal ein få til ei positiv utvikling i næringa i tråd med landbruksmeldinga, med eit landbruk i heile landet, tilstrekkeleg rekruttering og auka produksjon, må det vera ei inntektsutvikling som elles i samfunnet. Landbruksorganisasjonane valde i år å bryta. Det må me ha respekt for. Regjeringa vil likevel prøva å sikra landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på line med andre grupper. Regjeringa vil derfor arbeida vidare med inntekts- og velferdspolitikken, i tråd med den politikken som er ført sidan 2005.

Etter mitt syn er himmelretninga rett. Det meiner òg store delar av næringa. Men dei gav i år klart uttrykk for at utviklinga går for seint. Når ein les merknadene frå Høgre og Framstegspartiet, trur eg me trygt kan seia at konsekvensane vil vera ei raskare endring, men eg må diverre seia at eg trur den himmelretninga er feil.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [18:10:44]: For Senterpartiet er det viktig å opprettholde en variert bruksstruktur over hele landet. Jeg mener at dette jordbruksoppgjøret også ivaretar det, selv om jeg skal være tydelig på at tilbudet burde ha vært høyere. I likhet med landbruksministeren hadde jeg håpet på forhandlinger, men jeg respekterer selvfølgelig at organisasjonene valgte brudd.

Det skal være plass til både mindre bruk med ulike inntektskombinasjoner og større bruk i hele landet.

Regjeringen skal foreta en gjennomgang av virkemidlene for å gjøre distriktsprofilen tydeligere i de nasjonale ordningene, og for å styrke grunnlaget for et landbruk i hele landet. Det er viktig å bidra til å løfte de områdene som har særlige utfordringer. Jeg har vært i tett kontakt med mange organisasjoner rundt om, også min egen bondelagsleder i Nordland og styret der, for å høre hva de var opptatt av. En av de tingene de ba om, var at man fikk en gjennomgang av sonegrensene for de ulike tilskuddsformene i landbruket i 2012, med sikte på å avklare hvor det er riktig å foreta endringer til jordbruksforhandlingene i 2013. En arbeidsgruppe, der bl.a. partene skal delta, skal nedsettes. Det støtter jeg. Det synes jeg er veldig viktig, og det er det som sagt også støtte for i nord.

Distriktsprofilen styrkes, og det er viktig at det fortsetter. For det er mange områder der utviklingen er særlig bekymringsfull. Dette er nevnt av flere talere før meg, så det skal jeg ikke gjenta, men det er stor grunn til bekymring i en rekke områder.

I landbruksmeldingen og nordområdemeldingen slår regjeringen fast at det skal satses på arktisk landbruk. For å sikre en bedre utvikling i Nord-Norge skal satsingen på arktisk landbruk styrkes. Det er viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken til de regionale ulikhetene. En gjennomgang av de nasjonale ordningene og ekstratilskuddene til det arktiske jordbruket er en del av dette arbeidet, og at det gjennom jordbruksoppgjøret i tillegg etableres en områderettet innsats innenfor Landbrukets utviklingsfond, LUF. Det er viktig at man tar tak i dette også videre, for nettopp å profilere de regionale ulikhetene og de mulighetene som ligger i at det er spesielle vilkår rundt omkring i landet.

Jeg har merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet gjennom sine merknader til jordbruksoppgjøret går imot at bøndene skal ha egne forhandlinger med staten, og vil ta det inn som en del av statsbudsjettet. Det anser jeg som et risikoprosjekt for bondestanden, og det er uakseptabelt for Senterpartiet å støtte det. Her må man støtte organisasjonene, som også vil slå ring om forhandlingsinstituttet.

I tillegg ønsker Høyre og Fremskrittspartiet en strukturrasjonalisering av landbruket og store kutt i budsjettstøtten. De vil i tillegg fjerne importbarrierer. Dette viser med tydelighet at Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne norsk landbruk slik vi kjenner det i dag.

Steinar Reiten (KrF) [18:14:06]: Regjeringspartiene, og særlig Senterpartiet, har gått langt i å påstå at inntektsutviklingen i landbruket de siste seks årene har vært historisk god, ja nærmest unik. Det er nok å ta vel hardt i. I proposisjonen om jordbruksoppgjøret slås det ganske riktig fast at inntektsøkningen per årsverk i landbruket har vært på ca. 120 000 kr i gjennomsnitt for perioden. Fra regjeringshold har det gjentatte ganger vært gjort et poeng av at det utgjør en vekst på noe under 75 pst. Det regjeringspartiene unngår å nevne i den sammenhengen, er at lønnsutviklingen for alle grupper lønnsmottakere også har vært sterk de senere årene. Det framgår av tabellen på side 40 i proposisjonen at inntektsøkningen for lønnsmottakere sett under ett har vært på noe over 110 000 kr i samme periode, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Dermed blir differansen i inntektsøkning mellom selvstendig næringsdrivende i landbruket og vanlige lønnsmottakere omtrent 10 000 kr, fordelt over seks år. Det utgjør en differanse til landbrukets fordel på ca. 1 650 kr per år, eller 133 kr per måned, før skatt.

Norske gårdbrukere har altså de siste årene kunnet glede seg over å ha råd til en Grandiosa og en flaske Cola mer enn en gjennomsnittlig lønnsmottaker hver måned, pluss bensinskvetten som trengs for å komme seg på bua, som vi sier på Nordmøre.

Noe er det jo, men etter vår mening er det lite å bruke superlativer på i dialogen med landbruksnæringen. Hvis vi legger inn kostnadsveksten på innsatsfaktorer som diesel, kunstgjødsel og kraftfôr i regnestykket, er jeg stygt redd for at både Grandiosaen, Colaen og bensinskvetten forsvinner som dogg for sola.

Jeg har her en grafisk framstilling som er hentet fra næringsoppgaven til et nokså typisk gårdsbruk med melke- og kjøttproduksjon på Nordvestlandet. Gården har en melkekvote på 155 000 liter og leverer ca. 8 tonn storfekjøtt per år. Både bruket og driveren er anonymisert, men jeg kan forsikre om at det dreier seg om en dyktig og hardt arbeidende aktør i næringen. Grafene viser ganske riktig en betydelig inntektsvekst de seneste årene, bl.a. på grunn av økt melkekvote, men også en enda sterkere vekst i kostnadene. Konsekvensen for dette bruket er at driftsresultatet er klart svakere nå enn det var i 2007. Jeg vil gi statsråden en kopi og be om at han gir en vurdering av hvordan kostnadsutviklingen generelt har påvirket den påstått historisk gode inntektsveksten for dem som driver med grovfôrbasert melke- og kjøttproduksjon i landbruket.

Så til slutt en kommentar til Terje Aaslands påstander om at det under Bondevik II-regjeringen skal ha vært nærmest katastrofale tilstander i landbruket. Med Stoltenberg som statsminister har bondeorganisasjonene gått til brudd to ganger. Det skjedde aldri med Bondevik som statsminister. Med andre ord: 2–0 til Stoltenberg.

Martin Kolberg (A) [18:17:00]: Tidligere i debatten sa representanten Flåtten i anklagende ordelag at statsråden skremte bøndene landet over med Høyres og Fremskrittspartiets politikk. Jeg må virkelig si – og det er fra mitt ståsted en selvfølgelig ting, men likevel – at i dag er jeg veldig glad for at det er rød-grønt flertall i denne salen. Bare tenkt hva det hadde representert for Norge, om Høyres og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk hadde blitt vedtatt her i kveld. Jeg tror ikke vi overskuer hva det ville bety for bosetting og muligheten til å ta hele landet i bruk. Men høyrepartienes, og særlig Fremskrittspartiets, systematiske, politiske korstog mot at staten skal spille en vesentlig rolle også i forhold til landbruket, er historisk. Det har foregått helt systematisk, og vi ser eksempler på det her. Hadde den politikken vært ført over flere tiår, hadde norsk landbruk vært et helt annet enn det er i dag. Hvorfor kan de ikke si rett ut at det er et markedsstyrt landbruk de vil ha? Det er selvfølgelig et enormt stort politisk og pedagogisk paradoks at representantene, jeg vil si særlig fra Fremskrittspartiet, som Trældal og Bredvold, men til dels også fra Høyre, anklager regjeringen for inntektsutviklingen og arbeidsforholdene i landbruket, mens de selv vil kutte betydelig i den. Dette må jo avsløres, og det må sies sånn som jeg sier det nå, for de skal erstatte det med et markedsstyrt landbruk, som jo vil smadre muligheten til bosetting over hele landet og de små og effektive, gode bruk. Man vil slippe bonden fri, sier de. Ja, fri til markedet. Hvordan vil det forholde seg med tanke på matvaresikkerhet og norsk matvareproduksjon og bosetting? Vi vet hvordan det vil bli. Det vil bli en betydelig sentralisering. Derfor er dette en helt avgjørende politisk debatt. Det er veldig bra at det er et flertall i denne salen som ser en helt annen utvikling som nødvendig for landbruket og for Norge. Velgerne over hele landet, spesielt i det som kalles distriktene, må virkelig se dette, for i løpet av kort tid vil dette selvfølgelig smadre landbruket sånn som vi kjenner det i dag.

Lars Myraune (H) [18:20:14]: Landbrukspolitikk er vanskelig. Da Per Harald Grue var departementsråd i Landbruksdepartementet, ble det sagt at det var bare han og Vårherre som skjønte landbruksoppgjørene. Året etterpå ble det sagt at nå hadde Vårherre gitt opp, så det var bare Per Harald Grue igjen. Jeg vil nok si at debatten i denne sal i dag delvis har vist at det ikke er alle som har like mye innsikt i hva som skjer i landbruket.

Men det er ikke bare i Norge vi har det vanskelig i landbruket. Også EU sliter med sin landbrukspolitikk. Det er flere grunner til det. La oss se litt på historien: For 100 år siden hadde vi matmangel i store deler av verden, også i den vestlige. Siden den gang har vi hatt en formidabel effektivisering i landbrukssektoren, takket være nye og gode gjødselprodukter og maskiner. Derfor har vi i dag overproduksjon. Tilbudet på verdensmarkedet er overskuddsvare som ikke lar seg oppbevare og lagerføre over lang tid. Derfor må vi ikke forledes til å tro at vi i Norge skal produsere mat til verdensmarkedsprisene. Dessuten har vi en del pålegg i Norge som få andre land har. Derfor er det ingen tvil om at det blir dyrere å produsere i Norge. Høyre aksepterer fullt ut at det er dyrere å produsere mat i Norge. Sett i relasjon til lønnsnivået vi har her i landet, må vi være enige om at maten ikke er direkte dyr. Men det må da gå an å se framover og tenke annerledes: Går det an å gjøre dette på en smartere måte? Det tror nemlig vi i Høyre. Da min nabo kom hjem fra landbruksmesse i Danmark, sa han: Ja, ja, det er nå bare hageredskap vi har her i Norge, og dessuten er det jo også bare hager vi har. Nå er det snart ikke hageredskaper å få kjøpt lenger. Det vil si at du rekker over et vesentlig større område når du skal håndtere jorda di. Høyre har lenge ment at vi må tillate at jord fradeles i landbruket, slik at vi kan få større gårdsbruk. I dag er 40 pst. av jorda som dyrkes, leiejord. Det er uheldig. Vi mener at de som har lyst til å dyrke jorda og være i landbruket, må få lov til det, og at de som har lyst til å selge, også må få lov til det. Heldigvis er regjeringen kommet oss delvis i møte på det punktet.

Det kan nok hende at Høyre har lagt lista høyt nok når det gjelder innsparinger i byråkratiet, men det er jo ikke tvil om at økningen i byråkratiet i den senere tid er vesentlig. Det har jeg selv opplevd i forbindelse med min egen gård.

Jeg har respekt for at bøndene hadde brudd i forhandlingene dette året. Det er vanskelig – særlig i melkesektoren, det har jeg selv opplevd, og derfor sluttet jeg. Min sønn sa at dette vil jeg ikke gjøre 365 dager i året når jeg skal overta. Jeg tror at hvis det ikke gjøres noe på kort sikt, har vi veldig fort melkemangel i Norge.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:23:31]: Denne våren har vi opplevd at bondeorganisasjonene har brutt forhandlingene med staten, og bøndene har marsjert over hele landet, ikke i protest mot Fremskrittspartiet og Høyre, men mot den rød-grønne regjeringen og dens landbrukspolitikk, og ikke minst mot Senterpartiet. Jeg synes det er et kraftig signal når Norges Bondelag for første gang på svært lenge har gått til brudd i jordbruksforhandlingene når en søsterorganisasjon sitter i regjering.

Som en av de få aktive jordbrukere her på Stortinget, deler jeg mye av den kritikken som kommer. De rød-grønne partiene seiler under falsk flagg i landbrukspolitikken. De gir uttrykk for at de kjemper for hver eneste bonde, og at det er et mål å opprettholde næringen slik som den er i dag. Det er lite fremtidsrettet.

Målet i landbrukspolitikken – som også har vært støttet opp under av de rød-grønne partiene siden opptrappingsvedtaket på 1970-tallet – har jo nettopp vært å redusere antallet bønder betydelig. Det har skjedd en betydelig teknisk revolusjon i landbruket, spesielt på 1970-tallet, som muliggjorde større effektivitet og større bruk, sammenkoblet med stor etterspørsel etter arbeidskraft i andre deler av samfunnet. Det er det som har ført til den situasjonen vi i dag har, når vi nå har ca. 43 000 bønder som produserer mye mer enn hva langt flere gjorde før.

Dette har vært en villet politikk både fra Senterpartiet og fra andre partier som har vært i regjering. Til tross for en reduksjon av antallet bønder, fra ca. 200 000 på 1960-tallet til 43 000 i dag, har vi et landbruk over hele landet.

En tilsvarende teknisk utvikling skjer etter min oppfatning i landbruket i dag. Melkeroboten, helautomatisk fôring, samdrifter, redusert jordbearbeiding og langt mer effektive og større redskap og maskiner gjør at landbruket må omstille seg i en betydelig fart.

Jenny Klinge (Sp) [18:26:46]: Norsk landbrukspolitikk har stått høgt på agendaen denne våren. Eg har forståing for at næringa hadde høge forventningar til landbruksoppgjeret etter den ambisiøse landbruksmeldinga som vart lagd fram tidlegare i år. Eg tykkjer, til liks med mange andre, at det er synd at det vart eit brot i forhandlingane. Men eg er samtidig glad for at det unike norske jordbruksforhandlingssystemet står seg både når forhandlingane fører til avtale, og når dei – som i år – endar i brot. Forhandlingssystemet er avgjerande for å vareta dei politiske måla for landbrukspolitikken.

Eg er særlig oppteken av det vi pleier å kalle ein mangfaldig og differensiert bruksstruktur. Mitt eige heimfylke, Møre og Romsdal, er eit Noreg i miniatyr kva gjeld struktur – frå dei store til dei små gardsbruka, i breibygder, i fjordstrøk og i tronge dalar. Desse er alle like viktige for å løyse oppdraget om å produsere meir mat til ei aukande befolkning.

Tilnærminga vi i Senterpartiet har til landbrukspolitikken, er m.a. basert på for det første at folk treng mat, og alltid kjem til å trenge mat, for det andre at mattilgangen ikkje er stabil, for det tredje at ein nasjonal matproduksjon er nødvendig for ein høgast mogleg sjølvbergingsgrad, og for det fjerde at staten må bruke dei nødvendige verkemidla for å sikre eit levande landbruk i heile landet. At regjeringa styrkjer distriktsprofilen m.a. i kyst- og fjordstrøka på Vestlandet, er gode nyheiter.

Forbrukaren har stor tillit til norsk landbruk, og heldigvis oppfattar eg det slik at stadig fleire forbrukarar er opptekne av at vi må halde ved lag norsk matproduksjon. Men forbrukarane må også ha tillit til dei andre delane av verdikjeda for mat – dei må kunne stole på at det er sunne konkurranseforhold og openheit om maktforholda. Dette meiner eg er ein av fleire gode grunnar for å greie ut ei lov om god handelsskikk i daglegvarehandelen, som fleirtalet i innstillinga går inn for. Eg undrar meg over kvifor ikkje Høgre og Framstegspartiet er interesserte i å lovfeste at vi skal late marknaden styre, og kvifor dei ikkje er interesserte i at det også blir poengtert at det samtidig skal skje på rettferdige og like vilkår.

Matkjedeutvalget skisserer ei heilt tydeleg utvikling der daglegvarekjedene sine merkevarer skvisar ut små og mellomstore produsentar – dette trass i at forbrukarane spør etter meir mangfald, og landbruket står klare til å levere. Eg må få nemne at Høgre og Framstegspartiet sitt forslag om at regjeringa skal intensivere arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukt i landbruket, blir litt pussig, sett i denne samanhengen.

På vegner av både bøndene og forbrukarane ser eg fram til at framlegget frå Matkjedeutvalget skal bli effektuert raskt, slik at vi får på plass ei lov om god handelsskikk, til beste for både forbrukarar og bønder. Så ser eg fram til neste års landbruksoppgjer, der målet må vere å få til eit godt forhandlingsresultat som følgjer opp ambisjonane i landbruksmeldinga.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:30:02]: Dette har vært en turbulent vår. Etter at regjeringa la fram landbruksmeldinga, der en ønsker å sikre en inntektsutvikling på linje med andre grupper med utgangspunkt i den landbrukspolitikk som er ført etter 2005, var forventningene til oppfølginga gjennom jordbruksoppgjøret store. Jeg konstaterer at forventningene ikke ble innfridd, men jeg er også lei meg for at organisasjonene ikke valgte å forhandle.

Ved brudd er det sedvane at tilbudet går uforandret til Stortinget. Sedvane her i huset er at det ikke endres på tilbudet, men tilbudet vedtas som det ligger. Så er Stortinget suverent til å gjøre hva det vil. Men frihet og makt til å gjøre hva vi vil, krever også at vi har evne til å tenke både på kort og på lang sikt. Det er flere utenfor Stortinget som har tatt til orde for at vi skal øke ramma i tilbudet. Jeg ber dem legge merke til at ingen av partiene gjør det, sjøl ikke Kristelig Folkeparti. Den norske modellen er unik, og flertallet ønsker å beholde den. Organisasjonene forhandler i dag deler av sine rammevilkår direkte med staten. Dersom vi i dag skulle endre tilbudet, og høyne det, er vegen over til Høyre og Fremskrittspartiets oppskrift i innstillinga – der de sier at de er prinsipielt betenkt over at enkelte næringer forhandler sine rammevilkår direkte med staten, uavhengig av ordinære budsjettprosesser – veldig kort.

Min frykt er at vi med deres løsning raskt kommer over i et system der støtte til landbruket blir en rein budsjettpost. Hvorfor skal staten forhandle med organisasjonene dersom Stortinget gjør som de vil uansett?

Så skjønner jeg skuffelsen i år. Sjøl om det har vært en bedre inntektsutvikling med denne regjeringa, hjelper ikke det når forventningene etter landbruksmeldinga ikke innfris.

Så er det likevel i dag viktig å bite seg merke i de klare politiske skillelinjene. De er tydeligere enn på lenge. Flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005. Dette målet står ikke Høyre og Fremskrittspartiet bak. De vil noe helt annet. Flertallet bygger sin politikk på beskyttelse av norsk matvareproduksjon, og dermed også norsk næringsmiddelindustri. Det betyr at vi må ha importvern på enkelte varer, som Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund sa på Bondetinget seinest i dag.

Fremskrittspartiet og Høyre forventer derimot at importvernet skal bortfalle, og vil derfor endre strukturen i dagens landbruk radikalt, også av hensyn til næringsmiddelindustrien, som de sier. Det er for meg helt uforståelig.

Svein Flåtten (H) [18:33:11]: Representanten Kolberg spør med stor patos hva det ville betydd hvis Høyres politikk ble vedtatt her i dag. La meg nok en gang si at vi slutter oss faktisk subsidiært til det forslaget som foreligger, det har jeg sagt en gang tidligere – sånn at også representanten Kolberg kan få det med seg.

Det er mulig han tenker på behandlingen av landbruksmeldingen, hvor vi hadde en rekke andre forslag til innretningen av norsk landbrukspolitikk – hva det ville ha betydd. Jeg tror det i stor utstrekning kunne ha betydd mer produksjon og økt lønnsomhet. Representanten Kolberg er selve inkarnasjonen av dem som skremmer med Høyre og Fremskrittspartiet.

All ære til representanten Lundteigen som ser tvers igjennom dette og ser at det å skremme med andre, er en avledningsmanøver. Han går til kjernen, han går til sine egne, og han vet at frustrasjonen ute skyldes den politikken som føres av landbruksminister Brekk og hans folk. Det er det han peker på. Han peker ikke på omveien ved å skyte på noen andre. Det er etter hans oppfatning for enkelt. Jeg synes det var et meget tankevekkende innlegg.

Jeg har et par refleksjoner til, det gjelder representanten Aasland, komitélederen, og dette med landbruksbyråkratiet. Hvis Aasland leser merknaden enda litt nøyere, vil han se at det også står noe om forenkling der. Da kan han kontakte sin næringsminister som har påvist et skjemavelde – en byrde for bedriftene på 54 mrd. kr i Norge, hvorav han har satt et mål på rundt 10 mrd. kr. Våre naboland ligger atskillig høyere, det vil si at man her i Norge kanskje burde sett på 10–15 mrd. kr. Ikke alt ligger på landbruket, men veldig mange virksomheter i Norge er landbruksvirksomheter, og som Lars Myraune ganske riktig påpekte, er det et betydelig skjemavelde, byråkrati, innen landbruket, og det øker stadig. Bare i løpet av årene fra 2005 og frem til nå har det vært en sterk nedgang i antall virksomheter, i antall bønder, mens byråkratitotalen har stått stille både med hensyn til hva det koster, og med hensyn til antall mennesker.

Så to ord om kjedeutvalget: Det skal når det gjelder Matkjedeutvalget, legges til at det er advarsler mot dette både fra Justisdepartementet og fra Konkurransetilsynet. I tillegg sier mange innenfor jusen at det finnes andre lover som også kan brukes på denne måten. Jeg synes det er betenkelig hvis Stortinget skal vedta lover som ivaretar hvordan frie kontraktspartnere skal forholde seg til hverandre.

Alf Egil Holmelid (SV) [18:36:36]: Eg har nokre kommentarar til nokre av dei tema som har vore oppe i debatten. Eit tema som har vore oppe, er at enkelte synest å lage ei motsetning mellom å satse på ein sterkare distriktsprofil og det å auke matvareproduksjonen i Noreg. Det vil eg seie er fullstendig feil slutning. Det viktigaste grunnlaget for å auke matvareproduksjonen, og for å ha ein stor matproduksjon i Noreg, er å oppretthalde det dyrka arealet. Det er slik med topografien i Noreg at viss vi skal oppretthalde det dyrka arealet, må vi også ta vare på dei små og mellomstore bruka – som ofte er kombinasjonsbruk. Det er relativt store delar av det dyrka arealet, både i det fylket eg representerer, og i ein del andre fylke, som vil forsvinne viss vi ikkje tek vare på distriktsprofilen i landbruket. Så det å leggje til rette berre for dei store, effektive bruka vil føre til en heilskapleg reduksjon i matvareproduksjonen i Noreg.

Det som skal til for å oppfylle målsetjinga om auka matvareproduksjon i Noreg, er dermed å satse på ein sterk distriktsprofil. Alternativet er ein auka matvareproduksjon i enkelte sentrale strøk og at summen totalt sett for Noreg vil gå ned.

Så har eg nokre kommentarar til Framstegspartiet: Vi kan kanskje – med godvilje – seie at dei har utvikla ein retorikk om landbruk, men å seie at dei har ein politikk om landbruk er å ta hardt i. I den grad dei har ein politikk, går han ut på å sleppe laus marknaden, slik at dei flyttar all landbruksproduksjon til nokre få sentrale strøk i landet.

Til slutt vil eg berre seie litt om dei som prøver å gjere eit nummer ut av at det har vore brot under den raud-grøne regjeringa, men ikkje under andre regjeringar. Det kan nok ha meir med forventingane å gjere. Der trur eg Venstre har rett – dei borgerlege partia har klart å skru forventningane så høgt at bøndene gir opp.

Ingjerd Schou (H) [18:39:01]: Det som skulle ha vært en festdag for Senterpartiet, ser vel snarere ut til å bli en «dagen derpå». Regjeringen feilet i vorspielet. Regjeringen la også forventningene i landbruksmeldingen og kom med det første tilbudet – et tilbud som noen med rette kan reagere på, når det ligner på tilbud til husmenn.

Regjeringen synes at det var synd og leit at landbruksorganisasjonene brøt. Jeg tror nok at regjeringen, og regjeringens representanter her i salen i dag, burde ha vært mer opptatt av hvorfor. For det ubehagelige med det spørsmålet er jo at det ville pekt tilbake på regjeringen selv.

Så hører jeg at representanten Kolberg lager et skremmebilde av den landbrukspolitikken som Høyre ville ført. Det er vel grunn til å minne om at sentraliseringen øker, antall gårdsbruk som blir eneboliger med noe attåt, øker, og andelen leiejord har den samme utviklingen – en økning. Dette er altså regjeringens politikk de siste syv årene. Dette er et resultat av regjeringens politikk, og sånn sett holder det vel å bruke egen skremselspropaganda i stedet for å prøve å fremstille det slik at Høyre står for noe som ville blitt ragnarok i landbrukspolitikken.

Det er mange representanter fra regjeringspartiene som i dag har gitt ulike tolkninger av Høyres politikk. Jeg tror det kan være klokt av og til å gå til kilden og være etterrettelig ut fra den. Jeg vil minne om at Høyre ønsker å beholde jordbruksavtalen og se den i sammenheng med statsbudsjettet.

Bøndene er selvstendig næringsdrivende, og da er man avhengig av stabile rammevilkår. Det har Høyre vært tydelig på hele tiden. De endringene som er nødvendige for å øke lønnsomheten for norske bønder, må skje skrittvis og på en veloverveid måte. Det vil Høyre være en garantist for.

Det er veldig bra med landbruksdebatter i Stortinget. De angår hele landet, de angår mange mennesker, og veldig mange er berørt. Jeg synes også det er en veldig god anledning til å vise at det finnes et velfundert og solid alternativ til det som er den rød-grønne landbrukspolitikken – en god landbrukspolitikk som skaper muligheter for verdiskapning. Høyre vil ha et lønnsomt og levedyktig landbruk i alle deler av landet. Da trenger vi nye ideer, nye løsninger for landbruket. Det betyr også at budsjettstøtten til landbruket bør innrettes mer virkningsfullt for å oppnå at vi får en merproduksjon og en større grad av lønnsomhet, og at kvotebegrensninger og konsesjonsgrenser for produksjon for enkeltbruk og samdrifter må fjernes mest mulig. Det å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, fjerne arveavgiften og innføre en fondsavsetningsordning for enkeltmannsforetak vil være av de gode tingene som er viktig nettopp for å skape lønnsomhet og drivverdighet i landbruket.

Olov Grøtting (Sp) [18:42:27]: Jordbruket er viktig for Norge. Det er viktig for å opprettholde bosetting og arbeidsplasser ute i distriktene, men aller viktigst er selve matvaresikkerheten og matproduksjonen.

Vi i Senterpartiet er helt tydelig på at alle land har både rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Slik må det være også her i landet.

I landbruket har det i alle år vært slik at en tar over jorden etter forrige generasjon og har den til låns i sin egen tid. Målet for en gårdbruker er å levere den videre til neste generasjon i bedre stand enn da en selv tok over. Det er ikke lenger noen selvfølge at neste generasjon tar over gården og ønsker å satse på landbruket. Dette synliggjøres gjennom den strukturendringen som skjer i jordbruket, og alle bruk som legges ned hvert år.

Men noe positivt er det i dette bildet: Det synes som om storsamfunnet verdsetter norsk matproduksjon på en annen måte enn før og ser nødvendigheten av at vi er så selvforsynt som mulig med mat her i landet.

Det har vært en positiv inntektsutvikling de siste årene, men på langt nær stor nok.

Landbruksmeldingen som regjeringen la fram, og som ble vedtatt for noen måneder siden, lover godt. En økning i matproduksjonen på 20 pst. er et viktig signal til bøndene om at storsamfunnet vil satse på landbruket.

Så kom jordbruksoppgjøret. Norske bønder hadde forventet et bedre tilbud. De ble skuffet, og forhandlingene ble dessverre brutt. Jeg har stor forståelse for bøndenes frustrasjon. Den norske bonden fortjener virkelig å få bedre betalt for den viktige jobben hun eller han gjør.

Så hvorfor velger vi likevel å ikke sende jordbruksavtalen tilbake til regjeringen eller legger på rammen under behandlingen her i Stortinget? Jo, det er for å bevare det viktige forhandlingsinstituttet. Dette ønsker også bøndenes organisasjoner. De ønsker å slå ring om forhandlingsinstituttet og vil ikke sette det på spill. Det kom fram i høringsrunden.

Deler av opposisjonen raljerer med forhandlingsinstituttet, og det er helt tydelig at de helst vil fjerne det. Tydeligvis ønsker de at Stortinget skal bestemme hvor mye landbruket skal få hvert år, uten at organisasjonene får mulighet til å komme til forhandlingsbordet, og dette er i alle fall ikke noe organisasjonene ønsker.

Det er viktig å huske at vi i dag har flertall på meningsmålingene. De to partiene Høyre og Fremskrittspartiet ønsker en helt annen landbrukspolitikk – med store kutt, der mindre enheter ikke har livets rett, og der landbruket i distriktene og i fjellbygdene vil bli rasert.

Regjeringspartiene har i landbruksmeldingen pekt på hva vi vil. Vi vil ha inntektsutvikling, vi vil gå igjennom tollsatsene, støtte investeringer i landbruket og få matmakta tilbake til produsentene.

Senterpartiet vil sette trykk på dette arbeidet framover.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:45:45]: Kristelig Folkeparti står for en aktiv landbrukspolitikk. For Kristelig Folkeparti handler dette om å være gode forvaltere, ta vare på jorda vår og ta vare på landet vårt. Jeg representerer et fylke som har 1,3 pst. av landets areal, men hele 7,4 pst. av Norges jordbruksareal ligger innenfor Østfold fylke. Østfold er et viktig landbruksfylke. Vi er et viktig fylke for næringsmiddelindustrien. Vi har 4 000 arbeidsplasser. De er innovative. De er framoverlente.

Kristelig Folkeparti verdsetter det arbeidet som bøndene gjør i dag. Derfor ønsker vi å være med på å tette det inntektsgapet som bønder har til andre arbeidsgrupper. Men vi ønsker også noen nye bønder for morgendagen – at det finnes en generasjon bønder som ønsker å overta når de som driver i dag, ønsker å legge opp. Da er det viktig å ha god rekrutteringspolitikk.

Å være gode forvaltere handler også om å øke matproduksjonen, som er en samlet målsetning i denne sal. Vi ønsker å tette inntektsgapet, vi ønsker å øke matproduksjonen. Da er det én ting bønder trenger – det er jorda som bøndene skal dyrke maten eller gresset på.

I Meld. St. 9 for 2011–2012, Velkommen til bords, snakket man om et taktskifte. Jeg skjønner at bøndene er frustrerte over det tilbudet de fikk fra regjeringen. Denne frustrasjonen har vi så stor forståelse for at vi i dag vil be regjeringen ta opp igjen forhandlingene, ved at saken sendes tilbake. I denne debatten som vi nå har hatt de siste timene, er det også mange fra Senterpartiet som har hatt forståelse for denne frustrasjonen. Men hva hjelper det? Bønder, som alle vi andre, lever av kroner og øre. Det hjelper lite å få forståelse for en frustrasjon. Med mine sju år som stortingsrepresentant er den største demonstrasjonen jeg har sett på disse sju årene, bøndenes. Regjeringen har sviktet norsk matproduksjon, sto det på de fanene jeg så flest av. Det er – og bør være – sterk kost. Bøndene forventet et taktskifte, regjeringen har snakket om et taktskifte – men dessverre har vi ikke et taktskifte. Hvis dette er oppfølging av stortingsmeldingen Velkommen til bords, som vi i dag har til behandling gjennom dette oppgjøret, tror jeg det er få av oss som ønsker å se de neste stegene på denne oppfølgingen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:49:03]: Jeg vil understreke at omstilling er nødvendig, og omstilling er bra. Det er imidlertid avgjørende å klargjøre hvordan en omstiller seg. Omstilling i norsk jordbruk nå fører til svakere matvaresikkerhet, og det er i feil retning. Omstillinga er slik at det er 6 pst. arbeidsproduktivitetsvekst per år. Du må altså doble produksjonen hvert ellevte år for å holde følge, uten at inntektsgapet til andre grupper reduseres. Det burde være et tankekors for representanten Kolberg, som kjenner fagbevegelsen, for der er det slik at produktivitetsveksten skal deles av arbeidsgiver og arbeidstaker.

Å føre en nasjonal jordbrukspolitikk krever et sterkt importvern. I henhold til Innst. S. nr. 65 for 1994–1995 heter det at:

«I hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes.»

Dette er avgjørende å gjennomføre for å sikre noe av kjernen i den rød-grønne alliansen, nemlig jamnbyrdige forhold mellom arbeidsfolk. Det går til kjernen av det rød-grønne samarbeidet. Det går også til kjernen av det rød-grønne samarbeidet at driftsmåten i jordbruket er slik at når en får økte inntektsmuligheter ved priser, må en også ha kraftfôrpriser som er slik at det lønner seg å bruke grasarealene. Slik er det ikke i dag, derfor gror Norge igjen.

Den ordbruk som statsråden brukte mot kritikerne av dagens jordbrukspolitikk på årsmøtet til Norges Bondelag på Lillehammer i går, er ikke en statsråd verdig. I stedet for å møte kritikken med debatt skal den stenges, og de som debatterer mot regjeringas og Landbruksdepartementets kurs, skal stigmatiseres ved at de er kunnskapsløse, fagligpolitisk virkelighetsfjerne, samt at de ikke skjønner de tekniske forhold som jordbruksavtalen bygger på. Jeg vil bare kort si at problemet for regjeringa ikke er kritikerne, men at velgerne kjenner seg igjen i kritikken ved at stadig flere også utenfor bygdene forstår at noe ikke fungerer slik det blir sagt.

Statsministeren ønsker mer åpenhet og demokrati. Dette fordrer et ordskifte og klare meninger. Riksrevisjonen leverte sin rapport, Dokument 3:12 for 2009–2010, hvor det nettopp påpekes manglende samsvar mellom det som er uttalte målsettinger, og det en vil skal skje, kontra det som faktisk har skjedd. Riksrevisor Jørgen Kosmo har gjort en forbilledlig jobb. Det som skjer, er at jordbrukerne går over til å bli jordeiere. Det vil også føre til at den rød-grønne alliansen går mot en meget krevende tid, for å si det forsiktig.

Bjørn Lødemel (H) [18:52:31]: Det siste må ein vel kalle ein real blåveis frå representanten Lundteigen til sin eigen minister.

Det har vore interessant å følgje denne debatten i dag. Det er tydeleg at angrep er det beste forsvar for regjeringspartia. Gode forklaringar frå Høgre sin landbrukspolitiske talsmann Flåtten går inn det eine øyret og ut det andre på regjeringspartia sine representantar.

Som representanten Flåtten gjentok også i denne debatten, og som også står i Høgre si alternative landbruksmelding, er importvernet viktig for norsk landbrukspolitikk – og at det må vere ein marknadsregulator i landbruket. At ein ønskjer ein grundig gjennomgang av denne kompliserte ordninga, betyr ikkje at ho skal avviklast. Han viste også til at Høgre ønskjer å vidareføre jordbruksforhandlingane, men ein ønskjer å sjå dei i lag med andre budsjettpostar og at dei derfor skal følgje dei vanlege budsjettprosessane. Ein må vere ganske omtåka for å hevde at dette er ei avvikling.

På alle desse tre områda driv regjeringspartia, og særleg Senterpartiet, rein skremselspropaganda for å få baksnakke Høgre sin politikk og for å få fokuset vekk frå eigne løftebrot.

Ei av dei hendingane som har prega denne våren, er dei kraftfulle og omfattande protestane som har kome frå bønder og bondeorganisasjonar mot årets jordbruksoppgjer. Det er ikkje så rart når representantar frå Senterpartiet og dei andre regjeringspartia har reist land og strand rundt og lova gull og grøne skogar i samband med presentasjon av den nye landbruksmeldinga. Det er ikkje rart at bøndene føler seg svikta av regjeringspartia når ein ser kontrastane til det som blei framlagt som tilbod i jordbruksforhandlingane. Løftebrot er noko av det som svir mest, og dei massive reaksjonane som har kome frå bøndene si side, er lette å forstå.

På nettsidene til NRK Sogn og Fjordane kunne vi denne veka lese at nye tal viser at sauebønder på Vestlandet har ei bruttoløn på 57 kr timen, og at gjennomsnittsbonden på Vestlandet tener 107 kr timen. Dette er tal frå Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

Eit anna oppslag på same nettstaden viser til at eit ektepar som kjøpte seg gard for 13 år sidan, no ikkje ser at dei har noka framtid som bønder. Dette er altså resultatet etter sju år med Senterpartiet, Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti i regjering.

Det er ikkje tvil om at det er ein dramatisk situasjon for mange bønder, og at dersom det ikkje kjem ei endring på dette, vil det sjå mørkt ut for landbruksnæringa, både i distrikta og i sentrale strok. Derfor er det også heilt avgjerande at ein får på plass ein ny landbrukspolitikk som styrkjer bonden som sjølvstendig næringsdrivande, som gjev han større råderett over eiga framtid, og som styrkjer den private eigedomsretten, og ikkje minst at bonden møter ei regjering som held det som blir lova.

Gunnar Gundersen (H) [18:55:36]: Nå har jeg sittet og hørt på debatten, og jeg har undret meg på om man i det hele tatt har lest Riksrevisjonens rapport, som jo beskriver et virvar av målsettinger og virkemidler. Det ene slår det andre i hjel, og vi vet ikke hva som virker og ikke virker. Så har jeg sittet og hørt på de fleste rød-grønne politikere, som vil flikke på dette. De beskriver et alternativ med forenkling, opprydding og avbyråkratisering som en katastrofe. Da slutter jeg meg til Lundteigen: Det er å kaste blår i øynene på næringen.

Jeg tør å minne om at den eneste gangen vi har nådd inntektsmålet i landbruksoppgjøret, var i 1983 under en Høyre-regjering. I 2005 var investeringsnivået i landbruket på god vei oppover. Det er fordi når selvstendig næringsdrivende kan få et inntrykk av at man kanskje skal få råde over sitt eget, får man optimisme automatisk. Så her er det mye å ta tak i.

Bare for å fortsette med Lundteigen: Alt er åpenbart ikke så rosenrødt som de fleste andre rød-grønne talere har stått og sagt fra denne talerstolen. Han begynte å beskrive Norge som at omtrent hele Norge var vassjukt. Det berettiger i hvert fall Høyres forslag til landbruksmeldingen, om at man skal kunne begynne å utgiftsføre grøfting. Jeg noterte meg at det ble respondert med fra regjeringen at man skal få økt tilskudd. Men så kom det også: Vi trenger ny jordbrukspolitikk. Departementet mangler virkelighetsforståelse, og det er maktmisbruk som næringen ikke vil tåle, og det er grenser for hva man vil akseptere. Vi skriver jo ikke 2006. Det er ikke et halvt år siden den rød-grønne regjeringen kom i posisjon. Det er syv år siden. Man har sittet og styrt i syv år. Dette er en beskrivelse gitt av en sentral jordbrukspolitiker fra de rød-grønne. Det er ganske alarmerende.

Jeg har flere ganger snakket om produktivitet i denne salen. Det var også interessant å høre Lundteigens forelesning for Kolberg. For bonden er faktisk flink. Han er innovativ. Han bidrar til en utrolig produktivitetsvekst, som få andre næringer gjør. Men det er også som Kielland Asmyhr sier: Man har en politikk som ønsker å beholde næringen akkurat slik den er. Hva skjer med en næring med rask produktivitetsvekst, som har det samme arealet som man alltid har hatt? Det betyr at folk må ut av næringen. Det er den eneste måten å ta det ut på, bortsett fra at man kan produsere litt mer per dekar. Det har vi aldri tatt på alvor. Vi begynner vel kanskje å nærme oss at det faktisk må tas på alvor. Bonden er flink, han er innovativ og ønsker å gjøre en god jobb. Det siste stedet man tar det inn over seg, er i stortingssalen, slik denne debatten lyder.

Irene Lange Nordahl (Sp) [18:58:44]: La meg først slå fast at bondeorganisasjonene ikke har etterlyst politikken til Høyre og Fremskrittspartiet. Det bør disse partiene legge seg på minnet, inklusiv representanten Gunnar Gundersen. Tvert imot har organisasjonene sterkt advart mot denne politikken. Og: Det er altså disse partiene Kristelig Folkeparti nå vurderer å inngå samarbeid med. Det har vi vanskelig for å skjønne.

Så over til temaet som vi i Senterpartiet er opptatt av: Tollspørsmålet vekker stort engasjement i Senterpartiet. Norge har etter gjeldende WTO-avtale adgang til å benytte enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Derfor er det særdeles viktig at handlingsrommet utnyttes for å sikre et velfungerende importvern også i framtiden, slik det rød-grønne flertallet i komiteen understreker i merknadene.

Senterpartiet og de andre rød-grønne partiene ber i innstillingen regjeringen om å starte et lovarbeid for god handelsskikk som oppfølging av Matkjedeutvalgets innstilling. I dag er det fire dagligvarekjeder som dominerer i Norge. Vi handler altså 99,9 pst. av all maten vår hos en av disse fire kjedene. Dagligvarekjedene driver ikke bare butikk, de styrer også alt av mat i storhusholdning og kiosk-, bensin- og servicehandel. I tillegg eier de en rekke kafeer og restaurantkjeder. Vi handler hos dem hver dag, og NorgesGruppen tjener penger på nesten annenhver matbit vi spiser. Senterpartiet ønsker derfor en ny lov som styrker forbrukere og leverandører mot maktkonsentrasjonen til de store matkjedene.

Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke en slik lov. Det er derfor god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor disse partiene har et større engasjement for matvaregigantene, som tjener milliarder på å presse prisen til bonden så lavt som mulig, enn for forbrukere og matprodusenter.

Bondeorganisasjonene, LO og Forbrukerrådet gir klar støtte til dette lovinitiativet. Fra Senterpartiets side er vi opptatt av at en sånn lov blir lagt fram, og det haster å få den på plass i inneværende periode.

Regjeringen er opptatt av å styrke distriktsprofilen. Det innebærer at det skal bli en gjennomgang av sonegrensene for ulike tilskuddsformer. En slik gjennomgang skal gjennomføres i 2012 og avklare nærmere hvor det er riktig å foreta endringer, med sikte på å levere arbeidet som innspill til jordbruksforhandlingene i 2013. Det er særlig lagt vekt på de områdene som har utfordringer, og det understrekes at det skal satses på arktisk landbruk og fjellandbruk.

Ni av ti nordmenn er for å opprettholde et landbruk av minst samme omfang som i dag. Denne andelen har aldri vært høyere. Det skal ikke være tvil om at Senterpartiet er på linje med den norske befolkning her, og vi vil fortsette å jobbe for landbruket, for å styrke bondens inntekt og for å styrke landbrukets betydning – hver dag.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Bergsvåg (Sp) [19:02:03]: Landbruket har mange funksjonar i samfunnet, og det grip inn på mange område, eksempelvis miljø, klima og energi. Kvar av desse områda kunne ein med fordel halda eit innlegg om aleine, men ein kan samanfatta desse i eitt tema, og det er skog.

Skogbruket i Noreg er ei næring som saman med treforedlingsindustrien hadde i 2010 ein bruttoproduksjonsverdi på 44 mrd. kr, dvs. 5,8 pst. av den totale omsetninga i norsk industri.

Det står historisk store mengder kubikk med skog på rot – faktisk er det det største i moderne tid. Det er derfor viktig at ein har ein stortingsproposisjon som vil leggja til rette for å styrkja skogens bidrag til verdiskaping i heile landet og til å nå viktige mål i energi-, klima- og miljøspørsmål. Her vil bioenergi vera eit område som det er viktig å satsa på og leggja til rette for. Det er her viktig å få på plass infrastruktur, slik at ein kan auka bruken av bioenergi, som igjen vil føra til at ein kan utnytta skog, forhindra attgroing og nytta seg av restavfall som er i skogen.

Kystskogbruket er eit samarbeid mellom kystfylka – frå Vest-Agder til Finnmark. Dei har gjennom fleire år arbeidd med å få auka avverkinga av tømmer langs kysten – dette fordi det er særskilte utfordringar med vegdekninga, vanskelege terrengforhold, ein eigedomsstruktur som er fragmentert, mangel på utbygd industri, m.v. Av den grunn har Kystskogbruket fått tildelt ein større del av det ordinære tilskotet enn det dei objektive kriteria skulle tilseia. I tillegg er det òg gitt særskilte tilskot. Dette har gitt resultat i auka avverking.

Skogbruket er òg ei næring der det går lang tid frå ein plantar til ein haustar. Skal me oppretthalda og vidareutvikla produksjonen, må me ha ein auke i nyplantinga.

Då Sponheim var landbruksminister, tømde ein verktøykassa når det gjaldt å utvikla skogbruket. Me er no i gang med å byggja det opp igjen.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:05:07]: La meg starte med å si at det som gleder meg mest i forbindelse med denne debatten om jordbruksoppgjøret, er at landbruks- og matmeldingen, som nylig ble vedtatt, har stor tilslutning, ikke minst i næringen selv. Det er ingen tvil om at den nye landbruks- og matmeldingen er ambisiøs. Det er derfor den også er viktig for næringen, og det er derfor den også er viktig for Senterpartiet.

Målene støttes av en samlet næring, det viste seg da man nylig hadde høring om jordbruksoppgjøret i forbindelse med behandlingen i komiteen. Det var ingen i høringen som kritiserte målene og retningen, men man kritiserer doseringen – hvor mye midler som brukes. Det er på sett og vis en ærlig uenighet, synes jeg. Jeg tar til etterretning at vi ikke har klart å få det til denne gangen.

Målsettingene som er nedfelt, er bl.a. at vi skal øke produksjonen – så langt som mulig basert på norske ressurser. Vi skal ha en matproduksjon i hele landet. Faktum er at vi aldri har produsert mer mat, riktignok med færre aktører og med færre hender, men det har i alle fall vært en voldsom produktivitetsforbedring i det norske landbruket. Så kan vi snakke om det som et stort problem, men det er også en positiv side ved det at man har greid å utnytte ressursene i endringstider. Årsaken til at det er endringstider, er at folk ønsker å ta i bruk ny teknologi og ha nye arbeidsformer – og på det viset utnytter vi ressursene enda bedre.

Det er klart at vi ser at på mange områder blir en del av produksjonsmiljøene for uttynnet. Det er derfor vi ønsker å bruke budsjettmidler for å sikre distriktsaspektet i landbrukspolitikken. Det som er faktum, er at vi i de seks årene vi har fått på plass en avtale, før årets brudd, har vi økt budsjettmidlene med om lag 3 mrd. kr. Cirka 800 mill. kr er en forhandlingsgevinst i forbindelse med de avtaleforhandlingene som har blitt ført. Det som her er viktig, og som er viktig i forbindelse med de store skillelinjene i den politiske diskusjonen, er at Høyre og Fremskrittspartiet vil ta bort de fordelingsmekanismene som vi bruker budsjettpengene til i dag. De ønsker ikke å sikre at vi skal ha produksjon i hele landet. De vil fjerne kvoter, og de vil slippe landbruket mer fritt. Det er en politikk som ikke jeg ønsker.

Ingrid Heggø (A) [19:08:18]: Det var innlegget til representanten Bredvold som fekk meg til å ta ordet ein gong til, for eg lurar på kvifor Framstegspartiet og representanten Bredvold seier at diverre er det mange bruk som vert lagde ned i distrikta. Framstegspartiet seier jo sjølv at dei ønskjer strukturrasjonalisering. Dei ønskjer at busetjing og sysselsetjing ikkje lenger skal vera eit mål. Korleis heng det saman at Framstegspartiet vil fjerna importvernet, og så skal norskprodusert mat av mjølk, kjøtt og ost auka? Og busetjing over heile landet: Kva for verkemiddel er det Framstegspartiet vil bruka? Marknaden?

Representanten Kolberg hadde heilt rett. På felt etter felt skal distriktsretta midlar takast bort, seier Framstegspartiet. I ei sak seinare her i dag skal det òg verta slått fast.

Så er det umogleg å forstå kva Høgre eigentleg vil – også i denne saka vil eg seia. Vil Høgre ha distriktsmessige tiltak, eller vil dei ikkje? Og kva for distriktsretta verkemiddel vil Høgre aldeles ikkje gå med på å ta bort i eit regjeringssamarbeid med Framstegsparti, som skal fjerna alt?

Til Lødemel, frå Høgre og Sogn og Fjordane, må eg nesten spørje: Kor mange kroner i timen ville bøndene i Sogn og Fjordane ha sete igjen med viss det hadde vore ei regjering med Høgre og Framstegspartiet i sju år?

Avslutningsvis: Det er ikkje slik at eit brot i forhandlingane er eit ja og velkomen til Framstegspartiet og Høgre frå bøndene si side. Som representanten Lillian Hansen så veldig bra sa det: Eg såg ikkje ein einaste plakat under demonstrasjonstoget der det stod «Ut med dei raud-grøne, og inn med dei blå».

Frank Bakke-Jensen (H) [19:10:49]: Dette har på mange vis vært en merkelig debatt. Vi diskuterer nå et landbruksoppgjør der det er brudd mellom landbruksorganisasjonene og de som sitter i regjering. Det vil altså si at det er de rød-grønne som ikke har levert. Det er jo ikke sånn at Høyre og Fremskrittspartiet har vært i noen posisjon til å forhandle i det hele tatt, men man kan av og til få det inntrykket når man sitter i salen og hører på det rød-grønne korstoget.

Her brukes også en del uttrykk i debatten når man lager skremmebilder – som strukturrasjonalisering. Etter mye strev klarte vi å regne oss fram til at tre bruk om dagen syv dager i uken – forutsatt at man legger ned bruk på søndagene også – ble 21 bruk i uken. Jeg har ikke finregnet på det, men det forteller meg at det blir noen bruk i løpet av et år. Da må de rød-grønne kanskje kunne fortelle meg: Hva slags form for rasjonalisering er dette når vi legger ned så mange med en sånn fantastisk landbrukspolitikk som dere leverer? De bøndene som må legge ned disse brukene, regnes ikke de med? Er de ikke med i bildet deres?

Så til representanten Kolberg, som er så uendelig bekymret for folk som bor i distriktene. Sett fra hans ståsted, sa han, ville en landbrukspolitikk fra Høyre og Fremskrittspartiet vært i ferd med rasere distriktene. Nei, det er faktisk ikke sånn. Det som er i ferd med å rasere distriktene – dette kan jeg litt om, for jeg bor der – er sentralstyringen som vi opplever i dag. Det er vernegeriljaen som er totalt blottet for demokratiske prosesser, som båndlegger store arealer der folk kunne ha tatt seg til rette, kunne ha utviklet næring og kunne ha klart seg selv. Vern og svekkelse av lokal selvråderett og de rød-grønnes særegne evne til å trampe på eiendomsretten er det store problemet for folk som bor i distriktene – ikke landbrukspolitikken Høyre og Fremskrittspartiet kan komme med en eller annen gang. Den vil sette bonden fri, ikke fri til et marked for å bli tygget og så spyttet ut. Nei, fri fra byråkrati og fri fra sentralstyring. Det er det mange næringsutøvere som vil bli.

Presidenten: Presidenten håper at begrepet «vernegerilja» ikke blir brukt neste gang fra Stortingets talerstol.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:13:26]: Arbeiderbevegelsens ideologiske fanebærer, representanten Kolberg, går opp til de store høyder og spør om opposisjonen vil overlate landbruket til markedet. Da er mitt spørsmål tilbake til den samme Kolberg: Hva er galt med markedet? Hva er det som har skapt den store velstanden som vi i dag opplever i Norge? Hvilken rikdom har markedet gitt til eiere, men ikke minst til ansatte i andre deler av norsk næringsliv, som ikke opplever den sentralstyring og det byråkrati som jordbruket er underlagt.

De av næringskomiteens medlemmer som er til stede her, har nå etter tre år i komiteen lært og sett der ute hvilken suksesshistorie norsk industri på mange måter har blitt, og hvor verdensledende den er. Det burde jo Kolberg også ha fått med seg, han som har en bakgrunn fra industrien før han ble partibyråkrat. Nettopp derfor må landbruket lære av andre næringer og virksomheter. Landbruket må underlegges de samme spilleregler som de vårt øvrige næringsliv har, for å kunne skape de samme suksesshistorier som vi ser i andre deler av næringslivet.

Derfor blir det rene galimatias at Stortinget skal vedta at den enkelte bonde skal ha 13 000 kr mer i lønn neste år. Vi som driver i landbruket, vet at 13 000 kr ikke varer lenge når traktoren skal på verksted. Derfor må vi slutte med denne typen tullete beregninger – årsverksberegninger, inntektsberegninger – og heller føre en næringspolitikk som fører til liberalisering, mer frihet for den enkelte, mindre byråkrati osv., det som har skapt suksesshistorien i andre deler av næringslivet i det norske samfunnet.

Presidenten: Presidenten forstår at man er i en fase av debatten hvor man er veldig engasjert, men presidenten oppfordrer representantene til å holde seg innenfor de parlamentariske begrepene. For eksempel ville ikke presidenten sagt «partibyråkrat» og heller ikke omtalt andres taler som «tullete».

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:16:49]: Jeg har lyst til å gi en kommentar til forrige taler, som mente at vi må legge de samme rammebetingelser til rette for landbruket som for det øvrige næringslivet. Det er en liten forskjell: Du kan ikke flytte gressbakken, du kan ikke flytte produksjonen så lett som det du kan i det øvrige næringslivet.

Men jeg skal over til det jeg skulle si. I høst hadde vi en såkalt smørkrise. Samtidig hadde vi den dårligste kornhøsten på årtier. Hvorfor det ble for lite smør til forbrukerne, skyldtes flere ting, at folk var på slanker’n – de kjøpte mer smør enn vanlig – men det skyldtes i hovedsak at regulatoren ikke tidsnok så at de var i ferd med å bli i manko på smør. Det skyldtes også at kua sjøl fikk så dårlig fôr i fjor at smørprosenten i mjølka var lavere enn vanlig.

En kan si mye om smørkrisa, men det sier oss iallfall én ting: Dette er en levende produksjon. Å regulere mengde tar tid. Svingninger i kvaliteten på fôr får følger for biprodukter. Men til sjuende og sist er smørkrisa en påminning om at den norske mjølkeproduksjonen er ved et brekkpunkt. Det er færre og færre som produserer mjølk i Norge. Det er en kostbar produksjon med hensyn til både kapital og menneskelig innsats. Kua skal mjølkes 365 dager i året. Manko på smør er et varsel til oss om at lønnsomheten i produksjonen må opp. Det må svare seg mer enn i dag å levere mjølk.

Svaret er ikke det som Høyre og Fremskrittspartiet vil, å legge til rette for import. Mister vi mjølkeproduksjonen i distriktene, forvitrer det levende landbruket og bosettinga, som vi ønsker å ha over hele landet.

Den samme tendensen har vi sett på kjøttsida. Nortura melder om manko på kjøtt. Det er ikke lønnsomt nok å produsere kjøtt på marginale arealer. I tillegg er det en grense for hvor langt du kan kjøre med traktor på diesel for å hente fôr, før vinninga går opp i spinninga. Nedgangen i kjøttproduksjonen er også et resultat av en nedgang i mjølkeproduksjonen, fordi mordyra blir borte. Derfor er det bra at regjeringa skal utrede en strategi for kjøttproduksjonen.

Landbruket er en langsiktig næring. Vi er nødt til å snu den negative produksjonstrenden, men det er ikke gjort i en handvending. Vi må øke produksjonen sånn at vi samtidig får tatt vare på den strukturen vi har i dag. Fabrikkproduksjon er ikke svaret for Norge. For matvaresituasjonen i verden, med en voksende befolkning, er heller ikke svaret å importere mat fra dem som trenger den sjøl. Vi har en rett og en plikt til å produsere mest mulig av vår egen mat.

Vi har ikke levert etter forventningene i dette oppgjøret. Men flertallet har – i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet – iallfall en målsetting om å opprettholde et landbruk over hele landet og å øke produksjon og inntekt. Det gjør vi gjennom tre i-er: Vi må ha et sterkt importvern. Vi må ha inntekt. Det må kaste av seg å investere.

Martin Kolberg (A) [19:19:59]: Representanten Flåtten sa at jeg omga meg med patos i innlegget mitt. Det var jo pent sagt – men neppe særlig pent ment. Han hevdet igjen at vi driver med skremsler. Nei, representanten Flåtten og president, vi driver ikke med skremsler, men vi tar fram noe som er veldig realistisk og viktig å få fram i denne debatten.

Spørsmålet er: Hvorfor skal vi ha forhandlinger langs de linjer som vi har i dag? Jo, det handler om noe som har en dimensjon utover dette, og som denne salen etter min mening virkelig burde ta inn over seg. Det handler for det første om en anerkjennelse av landbrukets organisasjoner i det norske samfunn, som har bidratt til både landbruksproduksjon og stabilitet i samfunnet, og som betyr veldig mye for den videre utviklingen av norsk landbruk.

Det å starte et forhandlingsregime som henviser til statsbudsjettet, er en annen type forhandling. Hvorfor har det norske systemet, slik det har utviklet seg gjennom tiår, vært så vellykket? Jo, det er fordi man har forvaltet dette som en nasjonal ressurs. Landbruksproduksjonen skal selvfølgelig være lønnsom. Selvfølgelig skal den være produktiv. Selvfølgelig skal den være effektiv. Men hvis vi i det hele tatt skal ha noe i dette lille landet som kalles Norge, med så grisgrendte muligheter for landbruksproduksjon, må staten spille en viktig rolle.

Det er dette mønsteret høyrepartiene vil bryte. Det er dette som er det alvorlige i denne diskusjonen. På litt sikt vil det brytes ned. Markedet vil ikke bare bli et supplement, som de snakker om – de snakker om dette nærmest som om markedet skulle bli et supplement. Nei, markedet vil overta styringen. Man vil få en sentralisering av landbruket som kanskje imøtekommer representanten Flåttens ønske om produktivitet og effektivitet – men for de få, ikke for de mange.

Jeg må si at jeg ikke forstår at representanter, i hvert fall for Høyre, som representerer det vi kaller – med strek under «kaller» – distriktsfylker, tør å stå for en slik politikk, f.eks. representanter for Sogn og Fjordane, slik vi hører dem nå. Det er et fylke jeg kjenner godt. Jeg begriper ikke hvordan de tør å komme hjem og forsøke å argumentere for det, fordi det rett og slett ikke vil gå – selvfølgelig.

Den aller siste setningen er at de forsøker å påberope seg vårens demonstrasjoner til inntekt for høyresidens politikk. Det er en fundamental misforståelse, selvfølgelig. Landbruksorganisasjonene står bak den rød-grønne politikken når alt kommer til alt.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:23:22]: Eg har ein kommentar til representanten Gunnar Gundersen, som heilt riktig sa at landbruket og bonden har vore veldig flinke og fått til ein god produktivitetsauke. Konklusjonen hans var at då må nokon ut av landbruket. I enkelte tilfelle kan det vere riktig, men det han gløymer, er at veldig mange plassar i landet er ikkje topografien slik at det går an å slå saman mange nok bruk til at du får eit bruk som er stort nok til å passe til Høgres politikk. Veldig mange plassar er det slik at produktivitet må takast ut i form av at vi får kombinasjonsbruk. Det som er den store feilen med Høgres politikk, er at dei ikkje har ein politikk for kombinasjonsbruk av dei små og mellomstore bruka i distrikta.

Olov Grøtting (Sp) [19:24:24]: Jeg vil slå et slag for fjellandbruket, som jeg er spesielt opptatt av. I Sør-Norge utgjør den store fjellregionen mesteparten av arealet: et stort geografisk område med lav befolkningstetthet og et svakere næringsliv enn i resten av Sør-Norge. Det er i geografisk mindre områder rundt kysten at størsteparten av befolkningen bor. I store deler av fjellregionen er landbruket selve grunnlaget både for øvrig næringsliv og for bosetting generelt. I disse områdene er det små, levende bygdesamfunn og foreløpig et levende landbruk som holder kulturlandskapet i hevd.

Befolkningen i de urbane strøkene av Sør-Norge bruker veldig mye tid i disse fjellområdene. Veldig mange har hytter der, de bruker områdene til rekreasjon, jakt, fiske og turer og setter umåtelig stor pris på at det er velpleide gardsbruk og kulturlandskap der.

Men landbruket i disse områdene er under press. Gårdsbrukene her er forholdsvis små. Geografien er slik at i fjellbygdene er det begrenset hvor store enhetene kan bli.

Fjellbøndene er nøysomme. De tar i bruk de ressurser som finnes, i både innmark og utmark, og de produserer ren mat. Her er det kjøtt og melkeproduksjon, og flere steder mandelpotetproduksjon.

Utmarka er viktig som ressurs i fjellandbruket. Det finnes vel ikke renere kjøtt enn lammene som har vært på utmarksbeite hele sommeren. Fjellbøndene produserer et fantastisk flott kulturlandskap for storsamfunnet. Hva hadde Norge som turistnasjon vært uten fjellandbruket og uten landbruket i resten av Distrikts-Norge?

Forslagene i Høyres og Fremskrittspartiets fellesmerknader vil redusere inntektsmulighetene i jordbruket og vil føre til en mye sterkere strukturrasjonalisering og mange flere nedleggelser. Dette vil spesielt ramme fjellandbruket. De siste årene har Fremskrittspartiet foreslått kutt til landbruket på 6–7 mrd. kr i sine alternative budsjett. De mener at landbrukspolitikken ikke lenger skal være et ledd i distriktspolitikken. Det vil ikke bare ramme, men være katastrofalt for fjellandbruket.

Fjellandbruket er viktig for mange. Det er viktig for alle som bor i disse områdene, men det er også viktig for storsamfunnet, for reiselivsnæringen og for alle dem som aktivt bruker disse områdene, at vi opprettholder et aktivt landbruk. Ikke minst er det viktig for matvaresikkerheten og matproduksjonen her i landet at vi bruker alle tilgjengelige ressurser til matproduksjon. Derfor er det viktig å produsere mat i fjellområdene og å ha en landbruks- og inntektspolitikk som også hegner om mindre enheter, slik regjeringen gjennom landbruksmeldingen legger opp til.

Regjeringspartiene har slått fast at det skal opprettholdes en variert bruksstruktur over hele landet, og det skal være plass til både mindre og større bruk. Det er viktig for at fjellandbruket skal overleve.

Steinar Reiten (KrF) [19:27:45]: I mitt forrige innlegg ga jeg statsråden en utfordring: å si noe om forholdet mellom inntekts- og utgiftsutviklingen i landbruket. Jeg ga statsråden et eksempel som er hentet fra et bruk på Nord-Vestlandet, og i kontakt med representanter for næringen er det de samme signalene man får hele tiden.

Så jeg vil gjerne be om at statsråden svarer på det spørsmålet: Er det slik at utgiftene spiser opp inntekten?

Torgeir Trældal (FrP) [19:28:27]: Representanten Aasland, komitelederen vår, var opptatt av byråkratiet vårt og hadde et forslag som gikk på det. Jeg viste tidligere til at byråkratiet gjør bønder motløse, og at bøndene går til angrep på byråkratiet. Men her vil man ha byråkrati, til tross for det man sier. Statsråd Giske sier også at han skal kutte i byråkratiet.

Så lurer han på om tallene er riktige. Da kan jeg jo si som så at tallene kommer bl.a. fra Linda Klem, som har skrevet en masteroppgave ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, og professor Aanesland fra samme universitet. Det er fagfolk som har kommet med dette. Forskningssjefen i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Agnar Hegrenes, uttalte også etter uttalelsene deres:

«Dette anslaget høres ikke urimelig ut.»

Dette er det de største fagpersonene i landbruket som har kommet med – så enkelt er det.

Det er heller ikke imøtegått av regjeringen på noe tidspunkt. Så lenge vi ikke får noen motargumenter og dokumentasjon på at de tallene vi tar fra forskere og professorer, ikke er riktige, må vi også kunne vise til dem. Da går utfordringen igjen til Arbeiderpartiet: De får bare komme tilbake med motbevis.

Så var det interessant å høre på representantene Lillian Hansen og Ingrid Heggø, som hadde vært til stede på demonstrasjon, og de hadde ikke sett noen bannere der det sto at de ville ha Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg vet ikke hvor godt de har sett, men bannere jeg så var: Nok er nok, Jens, Fy, Jens og Svikere. Det er noe som er hentet fra den demonstrasjonen. Da bør man kanskje trekke linjene hvor man ligger.

Så til Kolberg. Han sier at hvis Fremskrittspartiets politikk hadde vært ført i ti år, hadde det vært et helt annet landbruk. Ja, det har Kolberg helt rett i. Det hadde vært et innovativt landbruk der det faktisk hadde vært mye mer folk og flere gårder. I dag legges bruk ned – 2 600 bønder slutter hvert år. Det er med Kolbergs landbruk. Det viser bare at Kolbergs system ikke fungerer. Det har spilt fallitt, og det bør man kanskje ta inn over seg.

Så til Lundteigen. Jeg synes Lundteigen har enorm substans i det han kommer med. Han er faktisk så ryddig og tør å si at man driver og stigmatiserer dem som er uenige. Det er helt rett. Hva har man gjort under statsråd Brekk? Man har aldri hatt mindre investeringer, man legger ned så det dundrer etter, og det er ribbekrise, pinnekjøttkriser, eggkrise, smørkrise, og nå har vi melkekrise. Hvis man ikke tar det inn over seg, burde man kanskje finne noe annet å gjøre.

Tor Bremer (A) [19:31:41]: Med all respekt for diskusjonen her i dag – hovudgrunnen til at eg tok ordet i denne debatten er at eg har bakgrunn frå mjølkeproduksjon i ein 25-årsperiode i eit lite distriktsfylke som Sogn og Fjordane, som produserer ca. sju gonger så mykje mat som innbyggjarane i fylket treng.

Korleis kan det la seg gjera å ha eit oppegåande bruk i eit lita bygd inst inne i Sognefjorden, som ikkje har openberre fortrinn når det gjeld å kunna leva av mjølkeproduksjonen? Jo, me har unike marknadsordningar som gjev moglegheit for alle til å kunna få ein marknadstilgang for sine produkt. Ikkje berre har det bynære landbruket marknadstilgang, men ein kan ha marknadstilgang for den minste og mest isolerte bygda i landet. Desse heilt nødvendige marknadsordningane, som altså Høgre og Framstegspartiet vil fjerna og sleppa bonden fri, meiner eg får for lite merksemd i den landbrukspolitiske debatten.

Eg vil også peika på ein annan berebjelke som held oppe landbruket i fjordbygdene, i fjellbygdene og på flatbygdene våre. Det er dei unike landbruksforhandlingane me har her i landet. Mi erfaring, etter å ha vore gardbrukar i 25–30 år, er at desse landbruksforhandlingane har gjeve næringa ei unik moglegheit til å ha ei stødig hand på rattet i utviklinga av næringa. Det er ei viktig brikke i den norske modellen der aktørane i samfunnet i fellesskap kan utvikla ein politikk for heile landet.

Dette verktyet blir antakeleg det fyrste Framstegspartiet og Høgre kjem til å fjerna i landbrukspolitikken. Dette er ikkje noko skremmebilete frå mi side, det er deira politikk, og ved sida av ei dramatisk svekking av importvernet er dette dei store skiljelinene i landbrukspolitikken i dag.

Med all respekt for spørsmålet om kor stort landbruksoppgjeret blir i kroner og øre, er det aller viktigaste spørsmålet knytt til dei tre elementa som eg no har nemnt, nemleg ein likeverdig marknadstilgang for heile landet, for alle delar av landbruket vårt, like mykje det distriktsretta som det bynære landbruket. Det andre eg peikte på, var betydinga av at næringa sjølv kan påverka eiga utvikling. Det er ein institusjon i den norske modellen. Det siste er at ein understrekar at det norske landbruket, anten det er distrikt eller bylokalisert, er heilt avhengig av eit godt grensevern.

Terje Aasland (A) [19:34:47]: Jeg synes dette er en spennende debatt. Det er en frisk debatt, men det er også en veldig klargjørende debatt. Den trekker veldig tydelig opp de politiske skillene. Da forundrer det meg litt at når vi får en debatt som til de grader understreker at Høyre og Fremskrittspartiet er på den ene siden, og resten egentlig er på den andre siden, blir det framstilt som om debatten er merkelig. En må våge å gå inn i de politiske forskjellene som tross alt ligger der. Det er Høyre og Fremskrittspartiet som har én retning – de øvrige partiene i Stortinget har en annen retning og en annen kurs.

Når Fremskrittspartiet prøver å si at en liberal politikk er et godt utgangspunkt for norsk landbruk, ja, da er det med respekt å melde en totalt logisk kortslutning. Det å se landbruk, marked og industri – da ser en ikke Norge. Da ser en ikke de marginale mulighetene som ligger i norsk landbruksproduksjon, når en bruker den type retorikk for å fristille bonden i et marked. Det en da ender opp med – i beste fall – er tre, kanskje fire, store industriproduksjonssteder i Norge som kan produsere mat. De kan sikkert produsere en god del mat hvis en ikke har noen form for betenkeligheter med å la fôret i utgangspunktet være importert. Da ville en ha fôret på den ene siden, dyrene i midten og slaktet på den andre siden. Da har du en industri. Da er kvaliteten på det vi snakker om i norsk landbruk, borte. Det er den veien, den retorikken, det grunnlaget og de verdiene Fremskrittspartiet faktisk legger inn i denne debatten.

At Høyre har en ganske sterk grad av tilnærming til den politikken Fremskrittspartiet står for, er ikke vanskelig å erkjenne når en leser innstillingen. Høyre er veldig varsom i sin retorikk. Men hvis du faktisk leser hva de skriver, får en litt andre nyanser og andre bilder.

Når de sier at de selvfølgelig vil opprettholde jordbruksforhandlingene, men at de bare vil legge det til budsjettåret, inn mot budsjettet, er det en sannhet med modifikasjoner, for det de faktisk skriver, sammen med Fremskrittspartiet, er at «det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten».

Der kommer sannhetens øyeblikk fram i forhold til hva også Høyre står for. Det er et tydelig politisk skille i denne debatten og i norsk landbrukspolitikk, og det kan vi være takknemlig for å få fram i denne debatten. Det er overhodet ikke merkelig.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [19:37:52]: Statsråd Brekk, sammen med flere her i salen i dag, har omtrent trommet og slått på at Høyre ikke vil ha landbruk i hele landet. Jeg skjønner ikke hvor de har det fra. I alt vi foretar oss når det gjelder landbrukspolitikk – det står i alle våre dokument – sier vi veldig klart at vi vil ha landbruk i hele landet. Så la det være helt klart. Jeg syns det som har vært sagt her, er å skremme, og det er påstander som jeg mener ikke holder vann.

Jeg var veldig klar i mitt innlegg og sa at vi ønsket en reguleringsendring som bidrar til at både bønder som ønsker å drive i mindre skala, og de som ønsker samlet drift i større fjøs, skal få bedre rammevilkår. Vi må kunne klare å ha mer enn én eller to tanker i hodet samtidig. Alt må ikke være så smått som det Senterpartiet syns å ønske.

Representanten Bremer fra Arbeiderpartiet snakket om små bruk i den innerste lille bygd. Ja, jeg er helt enig: Vi må også ta vare på dem. Jeg var veldig klar på at satsing på lokal produksjon av mat og drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Hadde han lyttet, hadde han hørt hva jeg sa tidligere i dag. Jeg syns det er veldig fortvilt å stå her og høre på sånt.

Det var også et skremselsbilde her om at vi som kommer fra distriktene, tør å drive en sånn politikk – det var det vel Kolberg som sa.

I dagens Vårt Land er det et stort oppslag om en bonde, en samdriftsbonde. Gården ligger på en forblåst øy midt mellom Ålesund og Molde. Man har gjort en fantastisk innsats, investert masse penger. Far, datter og sønn er medeiere. Jeg har vært og besøkt bedriften. Det var utrolig å få lov til å være der og se på hvordan alt var styrt teknologisk – helt fantastisk. Men de sliter – ja. Dette er en bonde, eller en samdrift, som ønsker å drive stort, som ønsker å leve av å drive landbruk. I tillegg har vi mange små bruk i Møre og Romsdal fordi vi har så mange fjorder og fjell, og fordi vi ønsker et mangfold. Men de som har muligheten til å satse, de som vil det, bør få lov til det, vær så snill.

Gunnar Gundersen (H) [19:41:15]: Det var representanten Holmelid som fikk meg til å ta ordet, for det er ikke hver dag jeg får støtte i mine resonnementer fra en SV-er. Han ga meg rett helt fram til han sa at bonden ikke fant areal nok. Jeg tror det mer dreier seg om at man ser at miljøet blir borte, og man blir ganske ensom som yrkesutøver. Men det behøver vi ikke ta noen diskusjon om. Poenget er at verken SV eller Senterpartiet har noen løsning på den problemstillingen. Man er altså enig i at produktiviteten øker kraftig, og man er enig i at arealene sånn sett er et problem. Hva gjør folk da – når man enten ikke finner areal nok, eller byråkratiet sier nei til alle de løsningene man har tenkt seg, sånn at man ikke får lov til å øke produksjonen sin? Jo, da flytter man. Og det er det man gjør! Siden 1950-tallet er det en ubrutt kurve i norsk landbruk med 1 000 nedlagte bruk i året. Politikken har nesten ikke spilt noen rolle. Vi sitter med 36 000 tomme bruk. Da må man jo begynne å ta virkeligheten inn over seg. Det er her jeg savner ærligheten i politikken. Jeg synes faktisk yrkesutøveren fortjener mer ærlighet, for det er ingen som har løsningen på det. Da blir sysselsetting og bosetting rundt i Norge mye mer avhengig av muligheten for alternativ sysselsetting. Det ser vi også på statistikken. De områdene som er sterkest rammet av nedlagte bruk, er de områdene som ligger lengst unna der man har alternativ sysselsetting. Da får vi begynne å diskutere realitetene, men det ser det ikke ut som det er så veldig mange på rød-grønn side som har lyst til.

Så en bitte liten kommentar til Kolberg, men jeg regner i og for seg med at kanskje næringspolitisk talsmann, Flåtten, tar det etterpå. Det er ingen i Høyre som har sagt at staten ikke skal spille en rolle, i hvert fall står ikke jeg for en sånn politikk, ikke så lenge resten av verden driver en politikk der staten stort sett har en rolle – i alle lands landbrukspolitikk. Det ville jo være totalt uansvarlig, og det er ikke Høyre. Men vi vil ha en politikk som gir muligheter for enkeltbonden uten at man får dette byråkratiet. Med Lundteigens tidligere beskrivelser av byråkratiet og hvordan Landbruksdepartementet nå oppfattes ute i næringen, tror jeg sannelig min hatt på den merknaden som jeg egentlig trodde var et arbeidsuhell, om muligheten for å kutte i byråkratikostnadene, for det er høyst realistisk med den beskrivelsen som Lundteigen ga.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:43:56]: Jeg vil takke for positiv oppmerksomhet fra Høyre!

Det er behov for nytenkning, det er vi enige om, men historisk har Høyre stått for lavere matvaresikkerhet og liten økonomisk respekt for arbeidet med jord og dyr, og jeg vil understreke: Slik er det også i dag. En kan komme med besvergelser om at det overalt står at Høyre skal ha landbruk over hele landet. Høyre i regjering er det dårligste alternativet for norske bønder.

Representanten Gundersen sa at landbrukspolitikken gikk ut på å beholde det som vi har i dag. Riksrevisjonen har påvist at det er feil. Målet med jordbrukspolitikken har vært billigst mulig mat, med dramatiske negative konsekvenser for matvaresikkerheten. Vi har en blandingsøkonomi. Alle går for en blandingsøkonomi. Det som det er diskusjon om, er statens rolle. Staten skal sikre matvaresikkerhet – det er utfordringa.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:45:17]: Representanten Reiten gjentar spørsmålet i forbindelse med økonomien til en bonde som har levert resultatene sine til ham. Jeg har bare lyst til å påpeke at når det gjelder inntektsmålinger, er det mange ulike målinger i næringen. Vi har et felles referanseverk i Budsjettnemndas tall. Når Budsjettnemnda beregner inntektsmulighetene per årsverk med basis i totalkalkylen, er kostnadene dekket først. Så når vi har et resultat på 120 000 kr per årsverk i løpet av seks år, er det inklusiv skattefordel, og da skal kostnadene være dekket. Men det er riktig som Reiten også understreker, og som flere sier, at det ikke er lett å kjenne seg igjen i den type gjennomsnittstall, og her har vi også effektivitetsutviklingen som påvirker tallmaterialet. Det som er viktig å ha med seg når det gjelder at det er ulike resultater, er at vi snakker om selvstendig næringsdrivende. Det er ulike kunnskaper, ulike ressurser, det er ulike arbeidsformer, ulik timebruk, og man er på ulike investeringstidspunkt. Alt dette påvirker bunnlinjen til den selvstendig næringsdrivende. Jordbruksfradraget beregnes i skatteregnskapet, etter at regnskapet er lagt fram. Det er mange eksempler som understreker at det er vanskelig for meg å kommentere det enkeltresultatet Reiten her la fram for meg. Men jeg skal se på det, og vi skal analysere det. Det som er poenget, er at det er veldig ulike resultater rundt omkring, og det som må være den politiske ambisjonen, er at vi må jobbe videre for å forbedre inntektene.

Når det gjelder grasbasert husdyrhold, har vi prioritert det de siste årene. Men vi har ikke kommet langt nok – jeg har aldri sagt at vi har kommet langt nok. Vi skal videre. Vi er nødt til å jobbe enda mer for å forbedre inntektsmulighetene i framtiden, men ingen kan sitte her og med hånden på hjertet si at vi løser alt bare gjennom økonomiske overføringer i jordbruksavtalen. Det har også noe med hvor dyktig den enkelte er i sin daglige drift. Det er konsekvensen av at vi har avtaler for selvstendig næringsdrivende. Ambisjonen er uansett at vi skal legge rammer som gjør det mulig å drive godt og leve godt med basis i et årsverks innsats.

Mange spør om hvorfor vi har produksjonstak, hvorfor vi har kvoteordninger når det gjelder melk. Representanten Røbekk Nørve var en av dem som tok opp det. Jo, det er fordi vi har et fordelingsbehov. Taket på 400 tonn – 750 tonn for samdrift – er satt fordi vi har behov for å fordele for å sikre landbruk i hele landet. Jeg har sagt at vi skal se på mulighetene for å øke produksjonen, men hvis vi skal gjøre endringer, må vi gjøre det sammen med næringen.

Presidenten: Representanten Irene Lange Nordahl har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:48:48]: Det har vært en lang debatt på et område vi i Senterpartiet har et sterkt engasjement i, og som viser de klare skillelinjene mot høyresiden. I Senterpartiet har vi stor forståelse for frustrasjonen og utålmodigheten vi opplever ute blant bøndene. Vi vil fortsette kampen for å styrke inntektene til bonden for å nå målene i landbruksmeldingen, og vi tar på største alvor at det ikke ble forhandlinger i år. Det gjør også landbruksminister Lars Peder Brekk, og det har han også gitt klart uttrykk for i salen i dag. Senterpartiet vil med landbruksministeren i spissen fortsette å kjempe for landbrukets framtid. Det skal det ikke være den minste tvil om.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [19:49:33]: Representanten Kielland Asmyhr sa at det er markedet som skal ta dette, og spurte: Hva er galt med markedet? Til det vil jeg rent prinsipielt på vegne av Det norske Arbeiderparti si at det er ikke noe galt med markedet. Norsk økonomi har vært bygd opp på markedet, styrt av Det norske Arbeiderparti gjennom mange generasjoner. Men det har vært regulert. Når representanten Kielland Asmyhr tar en sammenligning mellom landbruk og industri, er det bare det å si: Norsk industri er bygd opp på det samme prinsippet som norsk landbruk. Han snakker mot seg selv uten kanskje å være helt klar over det.

Så vil jeg bare si helt til slutt at representanten Røbekk Nørve fra Møre og Romsdal hadde mange gode eksempler på drift i sitt fylke. Ja, innenfor dagens regime er det etablert, og det er eksempler på at det ikke er stivt og byråkratisk – det er tvert imot nødvendig fleksibelt.

Tor Bremer (A) [19:50:55]: Eg registrerer at Høgre i dag framstår som den store distriktspolitiske vennen. Vel – eg må seia at det undrar meg sterkt. Framstegspartiet gjer ikkje eit forsøk på det eingong, dei er i alle fall ærlege på det.

Lat oss summera opp: Kva er situasjonen? Senking av grensevernet – skal det auka innteninga til landbruket? Vel, svaret gjev seg sjølv. Kjøtprisane og mjølkeprisane i verda rundt oss ligg langt under den utbetalingsprisen som norske bønder har. Viss ein senkar grensevernet, er det openbert at det vil påverka prisnivået, utbetalingsprisen, til norske bønder. Inntektene til norske bønder vil altså i framtida bli dramatiske reduserte ved senking av grensevernet. Råvareprisane vil bli betydeleg lågare.

Den andre måten Høgre og Framstegspartiet vil «fristilla» distriktslandbruket på, er i neste omgang å fjerna marknadsordningane. Det er slik at det norske landbruket har eit svært ulikt driftsgrunnlag. Flatbygdene og det breie og gode bynære landbruket har openberre fortrinn, medan distriktslandbruket har openberre ulemper å stri med. Den gode balansen me finn gjennom marknadsordningane, vil altså bli riven bort ved fjerning av marknadsordningane.

Den tredje måten Høgre og Framstegspartiet skal fristilla den norske bonden på, er ved å kutta i tillegg til overføringane.

Summen av dei tre enkle eksempla eg no har nemnt, er altså det som skal «fristilla» den norske bonden. Det vil ha stikk motsett verknad, antakeleg vil den norske bonden finna seg eit anna yrke å leva av viss dette blir realiteten.

Else-May Botten (A) [19:53:12]: Jeg har vanskelig for å forstå Høyre og Fremskrittspartiets store selvtillit i denne debatten, når de er grunnleggende skeptiske til forhandlingsinstituttet i seg selv.

Men grunnen til at jeg tok ordet, er innlegget til representanten Elisabeth Røbekk Nørve, som viser til at Høyre vil ha landbruk i distriktene, ikke skjønner kritikken fra regjeringspartiene og sier at den kritikken ikke er berettiget. Da har jeg lyst til å ha en liten høytlesning fra Høyres alternative landbruksmelding, som kanskje kan være litt oppklarende for hvorfor den kritikken kom. Der står det:

«Vi mener at bosetting og sysselsetting ikke skal være et mål for landbruksoverføringene.»

Det er vel et ganske tydelig signal på det motsatte, så jeg håper at det var klargjørende.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Flåtten (H) [19:54:26]: I et tidligere innlegg sier representanten Kolberg at vi ikke anerkjenner organisasjonene. Da må jeg gjenta det jeg har sagt til representanten Kolberg tidligere i dag, at vi stemmer faktisk for det som foreligger fra regjeringen. Hvis ikke det er å anerkjenne dette, vet jeg ikke, selv om regjeringen ikke greide å fremforhandle noen avtale.

Så sier også representanten Kolberg at staten må spille en viktig rolle. Når har Høyre sagt at staten ikke skal spille en viktig rolle for budsjettstøtte og støtte til landbruket? Det har vi faktisk aldri sagt, og det må jeg be om at representanten Kolberg graver litt for å finne ut av. Vi skriver tvert imot i vår alternative landbruksmelding at de økonomiske tilskudd til landbruket, som fremdeles skal være, må bli mindre byråkratiske – mer til bonden og mindre til forvaltningskostnader. Det synes jeg faktisk er en ganske god politikk.

Heidi Greni (Sp) [19:55:51]: Når jeg sitter og hører på denne debatten, er det en setning som går igjen: Slipp bonden fri.

Da lurer jeg på: fri til hva da? Tollmurene skal fjernes, landbruksstøtten skal fjernes, bonden skal leve av det som det er mulig å ta ut i pris, bonden skal konkurrere i markedet med bønder fra resten av verden. Jo, jeg vet at det finnes land med et levende landbruk uten landbrukssubsidier, f.eks. New Zealand. Men de klimatiske forholdene er kanskje noe annerledes der. Der er det sommer hele året, i alle fall etter trøndersk målestokk. Driftsbygningene består av skur som rommer melkeroboten, men der er det umulig å leve av små deltidsbruk med bare 500 melkekuer.

I dag er vi midt i juni. Melkebøndene i Holtålen våknet i dag til ekte julestemning. Etter bildene på nettet å dømme, var det 10 cm nysnø. Man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne hvem som vil tape i den konkurransen. Den dyrkede jorden i Norge vil bli liggende brakk. Det er kanskje ikke noe problem, kanskje vi i rike Norge kan importere det vi trenger av mat. Men er det rettferdig at vi som har råd til det, skal kjøpe maten fra land der de kanskje har for lite fra før? Det er ingen faglig uenighet om at matproduksjonen i verden må kraftig opp hvis vi skal klare å brødfø en raskt voksende befolkning. Bør ikke rike Norge være forpliktet til å ta seg råd til å produsere all den maten det er mulig å produsere ut fra våre klimatiske og topografiske rammevilkår?

Når Fremskrittspartiet snakker om å slippe bonden fri, klarer jeg ikke å la være å sammenlikne situasjonen med miljøaktivistene som angivelig i beste mening bryter seg inn på minkfarmer og slipper tamminken fri. Uten sammenlikning for øvrig: Både bondenæringen og minken vil lide en relativt rask, men veldig smertefull, død.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:58:16]: Næringskomiteens leder, representanten Aasland, konkluderte med at dette hadde vært en klargjørende debatt. Jeg vil tørre å påstå at denne debatten har vært noe helt annet enn klargjørende. For hva er de rød-grønne partienes svar på bondemarsjen som var over hele landet for kort tid siden? Hva er de rød-grønnes signal til Bondetinget på Lillehammer? Jo, det er å skremme med andre partier. Det er ikke noe svar. Vi er nødt til å ha en landbrukspolitikk som er virkelighetsorientert, og det har ikke de rød-grønne partiene.

I denne debatten er det bare representanten Lundteigen fra den rød-grønne siden som har vært ærlig, og ære være Lundteigen for hans engasjement og ærlighet.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:59:40]: Jeg skal ikke bruke lang tid av taletiden her nå, jeg skal bare prøve å svare på representanten Kielland Asmyhrs spørsmål: Hva er de rød-grønne partienes svar? Jo, de rød-grønne partienes svar er å jobbe videre sammen med næringsorganisasjonene. Sammen med næringsorganisasjonene skal vi skape ytterligere muligheter, og vi skal få på plass jordbruksavtaler i framtiden. Det tror jeg er den store forskjellen på de rød-grønne og opposisjonen, for det er ingen i næringen som ønsker de svarene Fremskrittspartiet og Høyre gir i merknadene til landbruks- og matmeldingen, eller i merknader til jordbruksoppgjøret her.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [20:00:37]: Jeg skal ikke forlenge debatten på noen som helst måte, jeg skal bare understreke at det ikke har vært min hensikt å bruke det Høyre og Fremskrittspartiet verken har skrevet eller sagt i denne debatten, eller gjort med hensyn til landbruksmeldingen og konklusjonen i den forbindelse, som et skremselsbilde på noe som helst.

Men det må jo være lov i en politisk debatt å si at det er klargjørende at de politiske skillelinjene så til de grader kommer godt fram. At de som står for en annen retning enn det regjeringen gjør, føler det frustrerende og føler det merkelig, det må vi på en måte leve med. Men de må tåle at en setter noen spørsmålstegn ved den politikken de faktisk velger å fronte selv.

Frank Bakke-Jensen (H) [20:01:40]: En kort kommentar bare når det gjelder bosetting i hele landet. Det er faktisk sånn at man kan ikke bruke en politikk for å tvinge folk til å bo noen steder. Representanten Bottens skisse er jo det som kalles for reservatordning.

Høyre fører en politikk som gjør at det skal være mulig å drive lønnsomt landbruk over hele landet, og det skal også differensieres med tanke på hvordan støtteordningene skal være. Så det skremselsbildet synes jeg at dere skal ta ned.

Så må jeg få lov til å avslutte med å si at jeg er enig med representanten Aasland. Det skal være klare skillelinjer, og man skal forsøke å få dem fram i gode debatter. Her er problemet at de rød-grønne har påberopt seg hele bondestanden som verdens største fanklubb. Realitetene er nok ikke sånn – da hadde det vel ikke blitt brudd i forhandlingene.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 10.