Problemer med søkeløsningen

Søkeløsningen på stortinget.no er dessverre ute av funksjon. Vi beklager dette, og jobber med å løse problemet.

Stortinget - Møte torsdag den 8. november 2012 kl. 10

Dato: 08.11.2012

Sak nr. 1 [10:04:58]

Interpellasjon fra representanten Jan Tore Sanner til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren:
«20. september 2012 varslet avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet om tiltagende byråkratisering i regjeringsapparatet gjennom en kronikk i Aftenposten. Stadig mer tid brukes, ifølge Tesaker, på interne prosesser, og stadig flere ansatte får gjort stadig mindre. Tall Aftenposten presenterte 21. september, fra Statens sentrale tjenestemannsregister, tyder på at antall ansatte i det sentrale byråkratiet vokser tre ganger så raskt som antall ansatte som faktisk skal utføre arbeidsoppgavene. Listen over saker som går sin gang mellom departementer og direktorater i årevis, uten å finne sin løsning, er lang. Gjørv-kommisjonen påpeker det samme på et avgrenset område. Regjeringen har i samme periode hatt en egen statsråd med ansvar for koordinering.
Deler statsråden varslerens virkelighetsbeskrivelse, hvorfor og hvordan har dette kunnet utvikle seg, og hva akter regjeringen å gjøre?»

Talere

Jan Tore Sanner (H) [10:06:18]: La meg starte med å slå fast at vi i Norge har et godt og kompetent embetsverk og en god offentlig sektor. Samtidig har vi de senere år sett en tiltakende byråkratisering i departementer og underliggende etater, ansvarspulverisering i samspillet mellom disse og manglende gjennomføringskraft hos regjeringen.

Denne interpellasjonen reises fordi vi som politikere har ansvar for

  • for det første å få mest mulig ut av de pengene vi har til disposisjon

  • for det andre å sørge for at offentlig administrasjon er tilgjengelig, åpen og effektiv

  • for det tredje å legge til rette for at offentlig sektor og statlig administrasjon har attraktive arbeidsplasser som tiltrekker seg riktig og god kompetanse.

Altfor mange mennesker forteller historier om den maktesløshet de føler overfor det ansiktsløse byråkrati, og at de opplever at kontroll og detaljstyring stopper eller hemmer aktivitet.

I avisene kan vi lese om byråkrater som fortviler over byråkratiet.

Det er lett å trekke på smilebåndet når ansatte i Forsvaret forteller at det trengs syv ansatte for å skifte en lyspære. Her skal det utarbeides ordre, sendes arbeidsordre og attesteres.

Det blir lettere absurd når ansatte forteller at de heller kjøper penner med egne penger enn å skaffe seg en penn på jobb på grunn av byråkratiet som følger med.

Svikter vi som politikere oppgaven det er å bruke pengene så effektivt som mulig, misbruker vi skattebetalernes penger og gir våre innbyggere for lite velferd tilbake.

Det vil alltid være debatt om omfanget av statlig administrasjon og diskusjon om hvordan vi skal organisere offentlig sektor. Det nye er at ansatte selv tar bladet fra munnen og slår alarm om byråkratisering og fallende produktivitet. Det gir grunn til å stoppe opp, analysere utviklingen og etterlyse det politiske lederskapet i fornyelsen av offentlig sektor. Byråkratisering er ikke byråkratenes skyld, det er politikernes ansvar.

Torsdag 20. september skrev avdelingsdirektør i Kulturdepartementet Eivind Tesaker en svært tankevekkende kronikk i Aftenposten. Han beskriver en utvikling hvor det blir stadig flere ansatte i departementet, samtidig som det opprettes nye tilsyn og klagenemnder. Tesaker skriver:

«Til tross for at mange oppgaver er borte og stadig flere blir ansatt, ser det ut til at produktiviteten er på vei ned.»

Han skriver om møter, planer og rapporter – om regler, håndbøker og retningslinjer, og at det er «viktigere å samarbeide enn å komme frem til en beslutning». Han beskriver et hierarki hvor det ofte er «seks til syv beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd». Tesaker slår fast:

«Frykt for kritikk gjør at stadig flere saker tar stadig lengre tid, og at mange saker bare blir liggende.»

Hans Christian Holthe, direktør for Direktoratet for forvaltning og IKT sier til Aftenposten 21. september at «gjennomføringsevnen er et mer grunnleggende problem enn frykten for å gjøre feil».

Samme dag viser Aftenposten til saker som hoper seg opp i departementene. Det er et bilde vi kjenner igjen i Stortinget. Det er ikke få saker som utsettes fra det ene halvåret til det andre og videre til det tredje.

Lederen i Akademikerne, Knut Aarbakke, som organiserer mange av de ansatte i departementene, har satt fingeren på noe av det samme etter at han tok til orde for en departementsreform. Han viste til Gjørv-kommisjonens rapport, som peker på utfordringene innen samfunnssikkerhet og beredskap, og uttalte at «problemet er minst like stort på en rekke andre områder.»

Disse beskrivelsene må tas på alvor.

Jeg startet dette innlegget med å slå fast at vi har en god offentlig sektor i Norge, og det mener jeg. Samtidig er det åpenbart at noe har gått feil, eller at mye kan bli bedre.

Dette handler om å få mer ut av ressursene og sikre effektive og åpne beslutningsprosesser. En nøkkel til å få til det, er å sikre at staten og underliggende etater har attraktive arbeidsplasser, hvor de ansatte får brukt sin kompetanse. Vi er fortsatt i en situasjon med konkurranse om arbeidskraften – ofte mellom offentlig og privat sektor. Vi må sørge for at byråkratisering ikke blir en konkurranseulempe i rekrutteringen av de beste. Dette er et politisk lederansvar. Den rød-grønne regjeringen har nå sittet i syv år og kan ikke fraskrive seg ansvaret. I syv år har man vært mer opptatt av å skryte av hvor mye penger som blir brukt, enn hvilke resultater som oppnås.

I svar på spørsmål fra Høyre skriver Finansdepartementet at det har blitt 15 pst. flere ansatte i departementene siden regjeringsskiftet. Det skjer samtidig med at oppgaver flyttes til underliggende etater, og det opprettes nye tilsyn. Aftenposten dokumenterte at veksten har vært dobbelt så stor som i politiet, og det har blitt flere nye byråkrater enn fastleger.

Når det statlige byråkratiet vokser, øker behovet for lokalt byråkrati. Når over 20 statlige etater har innsigelsesrett i lokale plansaker, er det opplagt at kommunene trenger motekspertise. Når kommunene må forholde seg til en serie departementer, tilsyn og direktorater i vernesaker, trengs selvsagt mange ansatte lokalt. Dette er en spiral hvor det ene behovet skaper nye behov.

Spørsmålet er: Hva er regjeringens strategi for fornyelse og modernisering av offentlig sektor og for mer effektiv bruk av ressursene?

Det er bra at regjeringen følger opp sentrum–Høyre-regjeringens arbeid med digitalisering av offentlig sektor, men også her har det vært mye trøbbel på veien.

For et par uker siden ba jeg Stortingets utredningsseksjon om å gå igjennom rapporter og utredninger som er lagt frem de siste ti årene, som viser effektiviseringspotensialet i offentlig sektor, ved bruk av «best practice», konkurranse eller strukturreformer. Jeg fikk en rapport med presentasjon av funn fra ca. 20 rapporter. Disse viste et potensial fra 10 pst. til 30 pst.

Det er på ingen måte gitt at det er mulig å realisere et så stort potensial, men kanskje det er mulig å realisere 5 pst., 10 pst. eller 15 pst. Klarer vi det, skaper vi rom for flere leger, flere sykepleiere, flere lærere og flere politifolk. Vi har mulighet til å skape mer velferd for de samme ressursene.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan har regjeringen fulgt opp rapportene? Finnes det noen strategi, eller har oppfølgingen begrenset seg til å legge dem i en skuff? Det er mulig å gjøre mer uten mer penger.

17. juni 2010 fortalte toppsjef Bertil Tiusanen i Statens Lånekasse til DN.no, at Lånekassen har redusert bemanningen med 70 årsverk, halvert saksbehandlingstiden og redusert antallet telefonhenvendelser fra 1,5 millioner til 500 000. Han sa:

«Kan vi, med et budsjett på 300 mill. kr, spare 50 mill. kr, ja, men herregud, tenk på hva de store etatene kan spare. Og vi har ikke en gang gjort noe magisk.»

Lånekassen har vist at det er mulig. Spørsmålet er da hvorfor regjeringen ikke følger opp med forenklinger og tiltak som gjør at vi kan frigjøre ressurser til bedre tjenester. Kanskje svaret ble gitt av sjefen i Lånekassen da han slo fast:

«Det finnes ingen strategi eller politisk prosjekt som sier at man skal effektivisere.»

I så fall er det ikke rart at ansatte fortviler, byråkratiet vokser og regjeringen mangler gjennomføringskraft.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:15:35]: Jeg vil takke representanten Sanner for anledningen til å svare på en interpellasjon som reiser viktige og utfordrende spørsmål knyttet til om vi har en effektiv statsforvaltning.

Sanner stiller i sin interpellasjon tre spørsmål. Jeg vil besvare dem i den rekkefølgen de er stilt.

Det første er om jeg deler virkelighetsbeskrivelsen som er gitt av avdelingsdirektøren i Kulturdepartementet. I kronikken peker avdelingsdirektør Tesaker i Kulturdepartementet på at antallet ansatte i departementet øker, selv om flere oppgaver er lagt ut til tilsyn og klagenemnder, og at antallet lovforslag og stortingsmeldinger synker. Hans analyse er at det er mange årsaker til det. Frykt for kritikk ovenfra og utenfra er etter hans mening en av dem.

Avdelingsdirektøren er i kronikken nøye med å understreke at han uttaler seg om eget departement. Jeg velger imidlertid å omtale forvaltningen mer generelt. Men jeg tror mange andre, både i privat og offentlig virksomhet, vil nikke gjenkjennende til elementer i den kritikken – det gjør også jeg.

Samtidig tror jeg det er grunn til å nyansere bildet. Det store bildet er at norsk forvaltning er effektiv – i det minste når vi sammenlikner den med andre lands forvaltning. Internasjonale sammenlikninger, utarbeidet av Verdensbanken, viser at norsk forvaltning er velfungerende og rangeres blant de beste i verden. På den dimensjonen som angår effektivitet i forvaltningen, er det bare åtte land som skårer bedre enn Norge. Når det gjelder medvirkning og åpenhet, skårer Norge best.

I kjølvannet av Tesakers kronikk er det bl.a. i Aftenposten etterlatt et bilde av at denne regjeringen – i hovedsak – ansetter byråkrater. Det er ikke riktig. Veksten i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har ikke skjedd fordi vi har fått flere som behandler søknader og flytter papir, men fordi barnevernsoppgavene skal løses bedre. Mye av veksten i staten kommer som følge av en villet politikk. Vi har fått flere ansatte på områder som utdanningssektoren, politiet, barnevernet, Vegvesenet og Nav. Samtidig er det et tankekors at antallet ansatte i departementene øker, og at politi og helsepersonell melder om at rapporteringsbyrden øker.

Men i motsetning til Tesaker, er jeg ikke sikker på om antallet stortingsmeldinger og proposisjoner er en god indikator på effektivitet i departementene. Når en sektor er velfungerende, kan det være et poeng å ikke foreslå nye reguleringer eller tiltak. Vel så viktig er det da å ha oppmerksomhet på gjennomføring. Samtidig kan skiftende statsråder og regjeringer ha ulike behov for å framlegge forslag til endringer for Stortinget.

Det kan også være grunn til å reflektere noe rundt spørsmålet om vekst i antallet ansatte i departementene. Når antallet ansatte i departementene øker over tid, kan det være gode grunner til det. Etter som samfunnet blir mer komplekst, blir sammenhengen mellom mål og virkemidler mer kompleks, og behovet for oppgaveløsing og samordning på tvers blir økende. Vi ser det på så forskjellige områder som IKT og klimautfordringer. Skal vi ta ut gevinstene ved IKT, krever det samordning, også på departementsnivå. Skal vi løse klimaproblemene, må politikken mellom de ulike departementer samordnes, slik at begrensninger i klimautslipp på ett område ikke bare erstattes av økte klimautslipp på et annet. Det gjør det mer krevende å utrede, foreslå og beslutte tiltak som kan sikre et mer velfungerende samfunn.

Sanner sier i sitt innlegg at det har vært 15 pst. økning i antallet departementsansatte under den rød-grønne regjeringen. Da tar vi med 2005. Hvis vi regner fra 2006 – altså 1. januar 2006 – har økningen vært på 5,6 pst.

I motsetning til avdelingsdirektørens, er det min oppfatning at det er lite frykt i departementene, men det er en del forsiktighet. Hvis departementenes rolle først og fremst er å sørge for gode beslutningsunderlag og trygge rammer for gjennomføring av offentlig politikk, er det bra med en viss forsiktighet. Men vi må passe på at vi ikke blir for forsiktige. Vi må legge til rette for resultatorientert lederskap i staten.

Så til det andre spørsmålet, som er hvorfor og hvordan dette har kunnet utvikle seg.

Vi vet at antall ansatte i departementene har økt noe over tid. Samtidig vet vi at utviklingen over mange tiår har vært å delegere oppgaver til underliggende etater og organer for å rendyrke departementenes rolle som sekretariat for politisk ledelse.

Difi trekker i rapporten Hva skjer i departementene? fram flere mulige forklaringer:

  • Det har vært en økende mediepågang.

  • Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon har vokst. Det genererer omfattende oppfølgingsarbeid i departementene.

  • Antall skriftlige spørsmål og interpellasjoner er tredoblet.

  • Det kommer flere representantforslag.

  • Det kommer betydelig flere innsynsbegjæringer. Sammenlignbare tall etter innføring av Offentlig elektronisk postjournal fra juni 2010 og juni 2012 viser en vekst på hele 25 pst. i mottatte innsynsbegjæringer bare i departementene.

Samtidig er det ikke sånn at det bare er omgivelsene som påvirker forvaltningens utvikling. Uten at vi har gode tall for det, mener jeg at det er god grunn til å tro at kontrollaktiviteten i forvaltningen har vokst. Kontroll og rapportering er bra og nødvendig for å sikre at målene kan nås. Men kontrollveksten kan ha uønskede bivirkninger:

  • Rapportering og kontroll er blitt svært ressurskrevende.

  • Sterkt fokus på kontroll bidrar til angst for å gjøre feil. Det gjør at forvaltningen er mer opptatt av å gjøre tingene riktig framfor å gjøre de riktige tingene. Dristighet og kreativitet kan lett bli mangelvare.

Difi skriver følgende i sin rapport om utviklingen i departementene det siste tiåret:

«Medienes jakt på feil og mangler fører til økt vekt på kontroll. Ressurser og oppmerksomhet rettes mot kontroll og oppfølging, og departementenes frykt for å bli tatt i feil kan svekke viljen til klare målformuleringer, hemme initiativ til politikkutvikling og bremse utvikling av innovative løsninger. Riksrevisjonens fokusering på avvik på enkeltområder kan føre til uheldige prioriteringer og svekke helhetstenkningen.»

Difi avslutter i disse dager et større utredningsarbeid knyttet til konsekvenser av dagens kontroll- og rapporteringsregimer. Resultatene blir lagt fram på Difis forvaltningskonferanse i slutten av november. Jeg ser fram til å følge opp det Difi kommer med.

Det siste spørsmålet er hva regjeringen vil gjøre.

  • Difis arbeid vil legge et godt grunnlag for å identifisere unødvendig rapportering og kontroll.

  • Jeg vil nå gjennomføre en undersøkelse av forvaltningens gjennomføringsevne, samordning og samhandling. Vi vil i den forbindelse også vurdere om administrative systemer, reguleringer og andre krav kan fjernes eller forenkles. Det vil kunne legge et godt grunnlag for å arbeide med nødvendig effektivisering og styrke forvaltningens gjennomføringsevne.

  • Regjeringen har i stortingsmeldingen om stat og kommune varslet at vi vil gjennomgå forholdet mellom statlige direktorater og kommunene med sikte på å gi kommunene mer handlefrihet og redusere unødvendig statlig detaljstyring av kommunene.

  • I den sammenhengen må vi også se på arbeidsdelingen mellom departement og direktorat for å sikre et godt grunnlag for politikkutforming og gode rammer for å gjennomføre politikk og ha en effektiv ressursbruk.

  • Men det viktigste vi gjør for å få en mer effektiv forvaltning, er å digitalisere den. Det vil redusere de ressursene som brukes på administrasjon, samtidig som det gjør forvaltningen mer brukerorientert og brukervennlig. Derfor er det viktig å sette trykk på digitalisering av forvaltningen, slik regjeringen gjør i oppfølgingen av digitaliseringsprogrammet, og slik Lånekassen, Skattedirektoratet og Utlendingsdirektoratet er gode eksempler på: at man har satt i gang digitaliseringsprosjekter som har vist seg å redusere de kostnadene man har med å drive forvaltningen.

Representanten Sanner reiser viktige problemstillinger. Vår regjering ønsker en sterk og velfungerende offentlig sektor. Derfor ønsker vi velkommen en debatt som setter søkelyset på hvordan vi kan få en enda mer effektiv offentlig sektor. Jeg er beredt til å ha et stort fokus på det rapporterings- og kontrollregimet vi har i dag.

Jan Tore Sanner (H) [10:25:09]: La meg starte med å takke for velvilje. Jeg oppfattet det som mye velvilje i svaret, men i liten grad svar på de spørsmålene som ble stilt – kanskje med ett unntak, og det er den varslede Difi-rapporten som går gjennom kontrollregimet. Jeg er glad for at regjeringen har tatt tak i dette. Men la meg uttrykke en viss uenighet med statsråden når hun sier at digitalisering er det viktigste. Jeg vil si at det aller viktigste er de ansatte. Det aller viktigste i departementene og underliggende etater i offentlig sektor er kompetansen til de ansatte. Så er digitalisering et viktig virkemiddel, men det er de ansattes kompetanse som er viktig. Det er et viktig anliggende for meg fordi vi nå fortsatt er i en situasjon hvor det er konkurranse om den beste arbeidskraften. Og når ansatte selv slår alarm om byråkratisering, fryktkultur osv., kan denne byråkratiseringen være en konkurranseulempe for offentlig sektor og for offentlig administrasjon. Jeg må si at jeg er litt overrasket over at statsråden ikke tok tak i den utfordringen.

Så er det fint at man bestiller nye rapporter, og at man sier at dem vil man se på, dem vil man følge opp, men hva med disse andre rapportene, som ligger i departementets skuff? Gjennomgangen fra Stortingets utredningsseksjon lister opp nesten 20 rapporter som går på kommuner, som går på stat, som går på offentlige innkjøp, som er bestilt og presentert i løpet av de siste ti år. Hvorfor følger man ikke opp disse? Grunnen til at det er viktig å følge dem opp, er jo at behovene for velferdstjenester vil øke i årene som kommer. Vi vet at vi mangler lærere, vi vet at det er behov for flere sykepleiere, vi vet at det blir behov for flere leger, og da er vi også nødt til å tenke: Hvordan kan vi få mer ut av de ressursene vi har til disposisjon? Og alle som har vært i politikken en stund, vet at det tar tid å hente ut et slikt potensial, og da har vi heller ikke tid til at regjeringen skal tenke enda mer gjennom situasjonen.

La meg avslutte med enda et eksempel, og det knytter seg til samferdselsforvaltningen, hvor vi har gått gjennom og sammenlignet tall fra Norge, Sverige, Finland og Danmark. La meg si det sånn: Norge kommer ikke godt ut når det gjelder en sammenligning med noen av disse. Sammenligner vi med Sverige, har Norge flere ansatte i statlig infrastrukturforvaltning. Sverige har dobbelt så mange innbyggere og dobbelt så mye vei som Norge. Da holder det ikke bare å si at man skal bygge mer vei, når man bruker så mye penger på å ansette stadig flere i forvaltningen. Vi er nødt til å gjennomføre forenklinger av offentlig sektor.

Statsråd Rigmor Aasrud [10:28:28]: Jeg er enig med representanten Jan Tore Sanner i at de ansatte er de viktigste når vi skal få til en enda mer effektiv offentlig virksomhet. De ansatte gjør en fantastisk innsats. Vi har sett det f.eks. i barnevernet, der jeg har gått inn og sett på konkrete tall. Vi har fått flere barn i det statlige barnevernet, og vi har fått flere ansatte, men hvis man måler antall ansatte og antall barn, er altså økningen i antall barn som får hjelp, større enn økningen i antall ansatte. Det viser at vi har ansatte som evner å bidra på en veldig god måte.

Så sier representanten Sanner at vi har flere rapporter som viser at det er et stort effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Da tror jeg det er viktig at man går litt inn i de rapportene. Vi kunne drive høyskolesektoren mer effektivt, men da måtte vi gjøre noe med strukturen. Det samme gjelder kommunesektoren, der noen rapporter måler kun de kommunene som har lavest kostnad i forhold til de tjenestene som produseres. Jeg mener at det er en stor svakhet ved de rapportene, fordi man sier ingenting om kvaliteten. Hvis vi skal utvikle offentlig sektor, er i hvert fall vår regjering opptatt av at vi skal ha god kvalitet, og da må man også vurdere den kvaliteten som ligger til grunn for disse effektiviseringsmålingene.

Så er jeg enig i at det er viktig å ha fokus på at vi kjøper riktig. Derfor har vi brukt mye tid i regjeringen på å legge til rette for å forenkle regelverket. Vi har nå ute på høring dette med forenklinger. Et offentlig utvalg skal se på forenklinger i regelverket om offentlige innkjøp, og vi har brukt mye tid på å gi kompetanse til de medarbeiderne i offentlig sektor som skal jobbe med innkjøpsrutiner. Men jeg mener at der vi enklest kan ta ut store effektiviseringsgevinster, er nettopp på det området representanten viser til fra Lånekassen. Der har man tatt i bruk digitale løsninger. Man har fått gode, brukerrettede tjenester som brukerne er fornøyd med, som fungerer godt for Lånekassen, og som samtidig er besparende. Det har vi også sett i Skattedirektoratet etter at man innførte nye løsninger for selvangivelsen. Mange nye løsninger for næringslivet er også besparende for dem. Derfor mener jeg det aller viktigste vi kan gjøre nå, er å ha høyt trykk på digitaliseringen. Vi har ute en forskrift som kan gjøre store grep for å få til flere digitale løsninger. Det at vi som brukere heretter kan få posten vår digitalt, og at dette skal være den foretrukne løsningen for all offentlig virksomhet, vil være et stort skritt framover for å få på plass nye digitale løsninger.

Ingalill Olsen (A) [10:31:43]: Det finnes mange negativt ladde ord i det politiske ordskiftet – ordene «byråkrati» og «ansiktsløse byråkrater» er noen av dem. Dessverre er det slik – dessverre fordi et velfungerende samfunn er avhengig av et byråkrati og av byråkrater. Administreringen av offentlig sektor må være i samsvar med oppgavene. Vi skal alle være på vakt mot et system der byråkratiet vokser, uten at det er flere oppgaver som skal forvaltes.

Jeg tar utgangspunkt i administrasjon av den store kommunale sektoren. Den rød-grønne regjeringen har satset sterkt på kommunesektoren de siste årene. Det er tilført store summer til kommunesektoren – 61 mrd. kr siden 2005.

Men kommunene er også tilført nye oppgaver. Barnehageløftet er ett eksempel, et annet er den nødvendige satsingen på barnevern. Vi ønsker alle at kommunene skal tilby eldre og syke gode hjemmetjenester – og sykehjemsplass dersom det blir nødvendig. Disse tjenestene må utføres av fagfolk, men de må også administreres.

KS har beregnet hvor stor andel av sektoren som brukes til administrasjon. I 2005, da Høyre forsvant ut av Kommunaldepartementet, var prosentandelen administrasjon i kommunene i Norge 6,9 pst. I 2011 var den 6,8 pst. Disse tallene viser i klartekst at byråkratiet i kommunesektoren ikke har økt, men tvert imot har blitt mer effektivt når man sammenholder det med alle de nye oppgavene kommunene nå forvalter.

Dette er tall kommunesektoren kan være stolt av. Det går i riktig retning, og det jobbes godt. I Oslo, der Høyre har hatt makten i mange år, kan en ikke lese den samme tendensen ut av tallene. Administrasjonen i Oslo var i 2009 på 6,4 pst., mens den hadde økt til 7,2 pst. i 2011. Mens Kommune-Norge samlet reduserer administrasjonen, øker den i Oslo. Oslo har helt sikkert dyktige byråkrater, men de har blitt flere, ikke færre.

Dette viser at det er langt mellom retorikk og politikk når Høyre snakker om byråkrati. Det er et eksempel på at der Høyre har makt og innflytelse, blir det mer byråkrati, ikke mindre.

Vi skal behandle det administrative arbeidet med like stor respekt som alt annet arbeid. Samfunnet trenger gode byråkrater som gir beskjed når du har fått barnehageplass, som sender ut dine skattepenger som du har til gode, eller som saksbehandler din byggesøknad raskt, effektivt og i henhold til norsk lov. Byråkrati er et mangfold av oppgaver, men det handler om å få samfunnsmaskineriet til å gå rundt, gi innbyggerne i kommunene rettssikkerhet og forvalte alle de lover og vedtak Stortinget fatter.

Vi kjenner sikkert alle til noen uheldige utslag i Norges ulike forvaltningsnivåer, men i det store bildet gjøres det godt arbeid. Likevel er det rom for forbedring. Vi ser at tilsyn og kontroll av kommunene i enkelte tilfeller er for tett og for detaljert. Systemet skal kontrolleres, men vi kan rette kontrollen inn der vi vet at behovet er størst, og vri kontroll til læring og forbedring av en sektor. Sånn kan vi utnytte ressursene enda bedre, til glede for innbyggerne i norske kommuner. En slik gjennomgang er meldt i stortingsmeldingen om stat og kommune. Jeg ser fram til det arbeidet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:36:37]: Eg synest det er veldig bra at representanten Jan Tore Sanner tek opp denne interpellasjonen – og denne problemstillinga. Dessverre synest det ikkje som om dei to representantane frå regjeringspartia som har hatt ordet i dag, bekymrar seg spesielt for den utviklinga ein har sett. I staden er ein meir oppteken av å bortforklare ting. Eg trur at utviklinga og veksten i byråkratiet som vi har sett, kjem av at vi har ei regjering som er oppteken av sentralstyring og detaljar. Nye utfordringar blir møtte med meir detaljstyring og fleire kontrolltiltak. Det skapar sjølvsagt byråkrati, det skapar eit statleg byråkrati. Vi har òg mange statlege instansar som er pålagde å følgje dei nye detaljvedtaka som er gjorde. Det skapar sjølvsagt nytt byråkrati, både i Kommune-Noreg og i private verksemder. KS hadde nyleg ei undersøking som viste at 94 pst. av kommuneplanane blei møtte med motsegn eller varsel om motsegn. Det meste kom frå fylkesmannsembeta. Det skapar sjølvsagt byråkrati i både fylkesmannsembeta og i dei statlege instansane som kjem med motsegner, men det skapar sjølvsagt også byråkrati og masse arbeid i kommunane.

I går var eg på ein konferanse med byggjenæringa. Der var også tilbakemeldingane at meir og meir tid går til papirarbeid. Ein får nye detaljkrav frå regjeringa – nye byggjeforskrifter – og det er lite føreseieleg korleis morgondagen blir. Det er bl.a. tilsyn som skal tre i kraft frå 1. januar – eit uavhengig tilsyn, ein uavhengig kontroll – som det enno ikkje er kome forskrifter for. Ei sånn usikkerheit skapar ny usikkerheit, og det skapar igjen byråkrati. Dette byråkratiet kjem av at ein altså har ein ukritisk produksjon av lovar. Det er kanskje ikkje det verste. Det som er meir bekymringsfullt, er alle desse forskriftene dei gir, som går ned på detaljplan. I tillegg til dette kjem altså rundskriv, tilsyn og kontrollar. Eg synest det er leitt at ikkje fornyingsministeren – og heller ikkje representanten Ingalill Olsen – synest å ta dette på tilstrekkeleg alvor.

Fornyingsministeren viser her til at det er viktig med digitalisering. Ja, det trur eg alle er einige i. Men då treng ein altså ikkje kome til Stortinget gong etter gong og fortelje kor viktig det er med digitalisering. Då må ein få gjennomført det. Regjeringa har altså sete med makta i over sju år. Då held det ikkje lenger berre å snakke om kor viktig det er med digitalisering. Då må ein få gjort noko, for faktum er at kommunikasjonen mellom kommunane og helseføretaka til ein viss grad skjer ved hjelp av faks. Det er ikkje spesielt produktivt, og det er ikkje spesielt føremålstenleg i 2012. Derfor må ein ta dette på alvor.

Framstegspartiet er oppteke av forenkling og avbyråkratisering. Det vil vere ei av dei viktigaste sakene som vi vil setje på dagsordenen dersom vi kjem til makta neste år. Den regjeringa som sit no, har eg dessverre mista tiltrua til når det gjeld dette. Det blir altså ikkje teke nokon grep for å forenkle, tvert imot får ein nye rundskriv og nye forskrifter som fører til stadig meir byråkratisering, og det er nye tilsyn og nye kontrollrutinar som gjer at det blir meir og meir byråkrati.

No er det altså tid for handling, men eg trur dessverre ikkje at den regjeringa som sit no, er i stand til å gjere noko. Det som vi òg ser i resten av verda, er at ein har sett dette med å forenkle og avbyråkratisere på dagsordenen. Det er klart at den utviklinga som vi ser i Noreg, ikkje er noko positivt for norsk konkurransekraft på litt sikt, på grunn av at byråkratiet og eit tungrodd regelverk skal finansierast. Det er det altså skattebetalarane som må gjere.

Michael Tetzschner (H) [10:41:39]: Det er et viktig tema som interpellanten har tatt opp. Men dessverre for oss alle er temaet ikke nytt – det er tilbakevendende. Man har gjennom tiden gjort mange gode forsøk på å frigjøre seg fra den offentlige kontrolltanken, f.eks. gjennom målstyring – som lenge var et yndet slagord, og som ble gjennomført i våre store kommuner med stor entusiasme. Problemet var at man holdt fast på de gamle styringsprinsippene ved siden av, nemlig regelstyring, så i dag har vi både målstyring og regelstyring.

Den lett anekdotiske tilnærmingen om lyspærer vil jeg kanskje vri mer i retning av at problemet ikke er at det er syv mennesker som brukes til å skifte en lyspære – det er da ingen som er så klønete. Men jeg tror vi kommer nærmere sannheten via en instituttstyrer, som med et glimt i øyet sa at når det i gamledager gikk en lyspære, skiftet vi den, mens i dag er det en sak for hovedverneombudet, slik at vi alle får skrevet en avviksmelding. Det tror jeg rammer inn noe riktig. Selvfølgelig er dette også anekdotisk, men vi må også ha desentralisert ansvar med medarbeidere som kan løse problemene der og da, også i møte med kundene eller brukerne, uten frykt for å bli kritisert. For det er frykten for å bli kritisert som gjør at man for sikkerhets skyld må dokumentere.

Det andre dokumenteringstrykket kommer jo også fra overordnet nivå, både i kommunen og – ikke minst – staten. Da vil jeg i en replikk til statsrådens svar si – for hun har jo i og for seg rett i at det har vært en vekst i antallet offentlig ansatte, som også har kommet helse- og omsorgssektoren til gode: Problemet er at vi ved måten vi styrer offentlig sektor på, også gjør en del av de ansatte til byråkrater. Vi byråkratiserer dem som ellers kunne drevet med pasientbehandling og brukerrettet virksomhet.

Dette er faktisk dokumentert gjennom en undersøkelse gjort av Kommunenes interesseorganisasjon, KS, som nå har latt Nordlandsforskning se på tidsbruk og byråkrati i pleie- og omsorgssektoren. Rapporten er rykende fersk, og de kan altså si:

«Mer enn halvparten (57 %) av rapporterings- og dokumentasjonsarbeidet som personalet utfører, er pålagt av statlige myndigheter, mens det øvrige er initiert i kommunen, enten fra administrasjonen eller fra ledelsen i virksomheten.»

Og videre:

«Studien viser at ansatte, særlige lederne og sykepleierne bruker mye tid på rapporterings- og dokumentasjonsarbeid. Nordlandsforsknings beregninger viser at rapporterings- og dokumentasjonsaktiviteter på landsbasis legger beslag på snaut 10 000 årsverk, tilsvarende lønnskostnader på nesten fem milliarder kroner.»

Nå sier jeg ikke at alt dette er bortkastet, men det er også avdekket i undersøkelsen at veldig mye av dette pålagte byråkratiske arbeidet avleder de ansatte fra det de er ansatt for, nemlig brukerrettet arbeid. Studien viser at tid brukt på rapportering og dokumentasjon går direkte på bekostning av tid til brukerne.

Så må jeg også si, i tillegg til det som ble sagt om innsigelse – som vi kan bruke som et eksempel: Det er altså 22 statlige innsigelser som er innrettet på ikke å bringe frem boligbyggingen, men å hindre boligbygging. Det interessante var at da en kollega av statsråd Aasrud, nemlig vår utmerkede miljøvernminister, skulle hjelpe kommunene – han hadde en god idé om at man skulle bygge tettere og høyere – varslet han at staten nå ville bruke innsigelsesinstituttet for å hjelpe kommunene, altså man ville blokkere reguleringsplaner i den gode saks tjeneste. Men det er altså grunnleggende sett et bremsevirkemiddel og ikke et stimuleringsvirkemiddel.

Så må jeg også si til dette med IT: Ja, det er selvfølgelig bra at arbeidsoperasjonene blir gjort lettere, men jeg tror vi skal holde fast på det som var interpellantens ærend, nemlig at det gjelder funksjonene. Hvis vi har unødvendige funksjoner, er det ikke stor hjelp i at vi får IT til å gjøre det noe mer effektivt, hvis først funksjonene kunne vært avskaffet og vi kunne forenklet prosessene.

Så vil jeg til slutt si at også Stortinget har ansvaret for gjennom sin regelutforming ikke å være for detaljert. Vi har et utmerket eksempel på en sak som ligger her i huset – endringer i den nye helseforetaksloven – hvor vi altså er invitert til å regelfeste hvor ofte styrene i foretakene skal møtes.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:47:12]: Jeg er også en av dem som med stor interesse leste kronikken til avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet. Jeg registrerer at mange har kjent seg igjen i hans beskrivelser, og noe kan jeg også selv kjenne meg igjen i, både fra tiden i regjering og fra arbeidet her på Stortinget. Kronikken er en viktig påminnelse om at ulike arbeidsmåter, teknologiske løsninger, styringsformer, omorganiseringer og utviklingstiltak ikke må bli et mål i seg selv. Det viktigste er hva man får ut i den andre enden.

Deler av kritikken gjelder utviklingen i retning av stadig mer rapportering og tilsyn. Rapportering og tilsyn må heller ikke bli et mål i seg selv, men være et virkemiddel for å få en bedre forvaltning som gir bedre tjenester til innbyggerne. Samtidig må vi ikke gå i den fellen som jeg har inntrykk av at mange gjør, og si at kontroll og rapportering i seg selv er et onde. Det samme gjelder for mål- og resultatstyring, som også har blitt en skyteskive. Det er ikke galt å ha mål med det man driver på med, og det er heller ikke galt å måle om man oppnår de målene man setter seg. Spørsmålet må heller være om vi opererer med for mange mål, og om vi måler de riktige tingene. Dette er jo selvsagt et ansvar vi politikere har hvis vi skal redusere og effektivisere.

Når Aftenposten slår opp en formidabel økning i antall byråkrater, kan det gi et feilaktig inntrykk av at flere personer skal gjøre samme jobb. Slik er det selvsagt ikke. Byråkrater er mennesker som planlegger veier, som forsker, og som jobber med barnevern osv. Når behovet og innsatsen øker, slik det har gjort under denne regjeringen, er det ikke så rart at det også blir flere ansatte.

Det politiske ordskiftet om styring og ledelse i forvaltningen er viktig. Samtidig må vi ikke bli så opptatt av det interne arbeidet i forvaltningen at vi glemmer hvem forvaltningen er til for – det være seg innbyggerne eller næringslivet. I møtet mellom byråkratiet og innbyggerne er det gjort mye for å forenkle de senere årene. Likevel er det hos mange en stor frustrasjon over at det offentlige har for stor vilje til detaljregulering og overstyring. Overdreven byråkratisering skaper frustrasjon, ineffektivitet og stjeler ressurser fra viktige samfunnsoppgaver. Utfylling av skjema for ulike kontroll- og registreringsformål, søknadsprosesser for å få ulike tillatelser og rapportering til myndighetene i forbindelse med oppussing, bygging eller næringsvirksomhet bør begrenses til et minimum.

Ulike offentlige etater besitter en lang rekke opplysninger om hver enkelt innbygger. Vi mener at opplysningene må kunne gjenbrukes på tvers av etatene i betydelig større grad enn det som er tilfellet i dag. Dette krever selvsagt at datasystemene i offentlig sektor må kunne brukes på tvers av sektorer og etater.

Senterpartiet i regjering har vist både evne og vilje til å forenkle. Kommunalministeren fjerner nå søknadsplikten for en rekke tiltak på private eiendommer. Man skal kunne sette opp mindre tilbygg, garasjer og redskapshus uten å gå gjennom dagens papirmølle. Full elektronisk saksbehandling av byggesaker er også et viktig forenklingsgrep. Mindre behov for saksbehandling i kommunene gjør at kommunene kan bruke ressurser på andre og viktigere ting som skole og eldreomsorg og på de større og vanskeligere utbyggingssakene.

Senterpartiet vil forenkle og avbyråkratisere plan- og byggesaksprosessene slik at kommunene lettere og raskere kan tilrettelegge tomter og behandle byggesaker.

Det er også viktig for Senterpartiet at statlige innsigelser ikke overstyrer det lokale selvstyret. Innsigelsesinstituttet må derfor tydeliggjøres til kun å gjelde viktige nasjonale og regionale hensyn. Videre må det samordnes og effektiviseres, bl.a. med klare tidsfrister.

Partileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete har nylig gitt Senterpartiets tre øvrige statsråder marsjordre om å gjøre tydelige grep for forenkling – og de har svart på oppfordringen:

Samferdselsministeren lover å halvere planleggingstiden for store vei- og baneanlegg. De første tiltakene kommer i den nye transportplanen på nyåret. Det gjør at aktiviteten i samferdsel øker raskere – mer vei og bane tidligere.

Olje- og energiministeren lover at kommunene selv skal få bestemme oppsetting av mindre vindmøller – enklere og rakere prosesser, miljøvennlig høsting av naturen og lokal verdiskaping er stikkord her.

Mat- og landbruksministeren lover raskere og enklere behandling av erstatning for naturskade i landbruket. Det blir enklere for gårdbrukerne, det gir redusert behandlingstid og raskere utbetaling av erstatning.

Helt til slutt: En embetsmann skal en gang ha kommet med følgende hjertesukk: Det må ikke bli flere som passer på, enn som finner på. Jeg synes det kan være en passende oppsummering, og ikke minst en viktig oppfordring til oss politikere. Det er vi som til slutt har ansvaret.

Borghild Tenden (V) [10:52:36]: Jeg vil takke representanten Sanner for å ta opp et svært viktig – ja, særdeles viktig – tema. Det er synd at statsråden som har ansvaret for koordineringen i regjeringsapparatet, ikke møter her i dag, men det får vi bare ta til etterretning.

Utgangspunktet for denne interpellasjonen, nemlig avdelingsdirektør Eivind Tesakers tankevekkende kronikk om det indre liv i Kulturdepartementet, var noe som bidro til en betydelig debatt tidligere i år – og det med rette – fordi Tesaker satte fingeren på noe de aller fleste av oss – i alle fall mange av dem som er i denne sal – føler og har følt på i møte med forvaltningen. Det handler kort og godt om detaljstyring, økende rapporteringskrav, handlingslammelse og beslutningsvegring. For å si ifra om dette fortjener Tesaker ros, og at vi som politikere faktisk følger opp.

I sin kronikk beskriver Tesaker det jeg tror er noen allmenngyldige utviklingstrekk for forvaltningen på høyere og lavere nivå. For det første blir rapportering stadig viktigere i samfunnet. Vi har etter hvert kommet i en situasjon hvor alt – og da mener jeg alt, stort og smått – skal rapporteres og dokumenteres. Dette har sammenheng med det andre utviklingstrekket som flere har satt ord på her i dag: Frykten for kritikk lammer beslutninger, og all energi brukes i stedet på å forsikre seg om at man har dekket seg inn på en god måte hvis man til tross for alle foranstaltninger skulle møte motbør. Slik sett blir det hele en ond spiral, som både stjeler ressurser og bidrar til at handling settes på vent. Det er rett og slett ikke bra.

Når det er sagt: Det er ikke alltid at man kan bruke økningen i antall ansatte som mål på byråkratisering, og at dette automatisk betyr ineffektivitet. At offentlig sektor vokser, handler også om at velferdsstaten utvides, som flere har vært inne på. Men at utviklingen som målbæres av Tesaker i hans kronikk, er uheldig, kan det heller ikke være noen som helst tvil om.

Økt byråkratisering er ikke begrenset til bare ett samfunnsområde – snarere er dette en generell trend. La meg påpeke noen andre områder hvor Tesakers kronikk er relevant.

En av 22. juli-kommisjonens viktigste funn handler i stor grad om manglende lederskap og fravær av gjennomføringsevne knyttet til beredskap på nær sagt alle nivåer i offentlig forvaltning – ansvaret har blitt pulverisert, og beslutningene har ikke blitt tatt eller fulgt godt nok opp.

Også på utdanningsområdet rapporteres det om en økende grad av byråkratisering, og at tiden som lærere skal bruke sammen med elevene, spises opp av endeløse møter, rapporteringer og oppgaver som ingen med hånden på hjertet egentlig tenker at skal være lærerens oppgaver.

På næringsområdet vet vi at mange små og mellomstore bedrifter opplever at de knapt nok klarer å rekke over de mange rapporteringsordningene og skjemaene som skal fylles ut, og må bruke mesteparten av sin begrensede tid på papirflytting heller enn verdiskaping.

Kommunene detaljstyres mer og mer, hvilket betyr at handlingsrommet for lokale prioriteringer og gjennomføringer reduseres unødvendig mye.

For Venstres del har vi som følge av dette fremmet konkrete forslag om kutt i byråkratiet innenfor sentrale områder som skole og næring de siste årene uten å få gjennomslag. Jeg håper og tror at en ny, borgerlig regjering vil være mer proaktiv når det gjelder disse spørsmålene enn hva vi har sett fra den rød-grønne siden de siste syv årene.

Avslutningsvis: Jeg tolker statsrådens svar som litt enig med interpellanten, men ender dessverre igjen opp med å være lite konkret om hva statsråden vil gjøre. Hun sier heller litt mer om hva hun vil gjøre i fremtiden, og det er på mange måter litt defensivt og litt underlig når man har sittet med svært stor makt de siste syv årene.

Eirik Sivertsen (A) [10:57:14]: Jeg vil, som flere andre talere, slutte meg til komplimentene til representanten Sanner for å reise denne debatten, en debatt som ikke er ny, og som heller ikke vil være den siste i Stortinget om hvordan vi forvalter fellesskapets ressurser. Det er en debatt vi har i mange sammenhenger og i mange avskygninger – heldigvis jevnlig, og takk for det.

Jeg er også glad for interpellantens framheving av embetsverket, det gode og kompetente embetsverket vi har med mange ansatte som gjør en viktig jobb for samfunnet. Det er også vanskelig å være uenig i at målsettingen er at vi skal ha mest mulig igjen for de pengene vi bruker.

I det norske samfunnet i dag er det sentralt for å få mest mulig igjen for pengene at vi faktisk planlegger og forvalter ressursbruken og kontrollerer ressursbruken på en god måte. Denne planleggingen, forvaltningen og kontrollen må selvfølgelig basere seg på en kunnskap, på en kunnskap som må framstilles av noen. Planleggingen er viktig for å kunne sikre demokratiske prosesser. Planlegging er viktig for at berørte parter – eller for å bruke et «nynorsk» ord «stakeholders» – skal bli hørt før beslutninger som berører dem, fattes. En forvaltning som har åpenhet og innsyn, har også et viktig demokratisk aspekt. Det gir oss mulighet, bl.a. som folkevalgte, til å kontrollere hva statsforvaltningen måtte gjøre, eller innbyggerne har mulighet til å kontrollere hva kommunene deres bruker penger på. Ikke minst er kontroll viktig for å forebygge og eventuelt avdekke misbruk og feil av fellesskapets ressurser.

Spørsmålene vi likevel må stille oss er: Er alt det vi gjør av planlegging, forvaltning og kontroll nødvendig? Er det noe av det vi gjør, som vi kan la være å gjøre i framtiden? Og kan vi gjøre ting på en enklere, smartere og mer effektiv måte? Dette er spørsmål som jeg tror alle er enig om at vi skal stille, men også i debatten i dag er det begrenset hvilke konkrete forslag man har, for vi må nok erkjenne, når vi forsøker å bevege oss inn i disse spørsmålene, at dette er komplekse sammenhenger, og at isolert sett er det mye av det vi gjør, som er veldig riktig.

Men jeg er helt sikker på at det finnes potensial. Utfordringen er at vi sammen kan finne fram til det potensialet. Samtidig er det sånn at vi må passe på at vi ikke slår ut babyen med badevannet. Det er jo en grunn til at vi har fått de planprosessene vi har, for arealkonflikter og hvordan vi skal disponere det som er en knapphet for samfunnet, arealene, har direkte økonomiske konsekvenser for veldig mange. Da må vi sikre at de som er berørt, får anledning til å uttale seg. Men det er også slik at fellesskapet har sterke interesser i hvordan vi disponerer det arealet, nettopp fordi det er knapphet. Det er lett å være enig i den lett retoriske framstillingen om at ja, vi har 22 etater som har innsigelsesrett, og som skal forhindre boligbygging, men det er ingen som aktivt jobber for det. Men det er fortsatt ingen som har konkretisert hvilke av de nasjonale hensynene som dette innsigelsesinstituttet bygger på, som ikke er nødvendig. Hvilke er det vi ønsker å ta bort? Den debatten må vi også ta på et eller annet tidspunkt.

Jeg har heller ikke hørt om noen som tar til orde for at vi skal redusere innsyn og åpenhet i forvaltningen for å effektivisere fordi det har et viktig demokratisk perspektiv. Riksrevisjonen utfører mye arbeid, det er et av Stortingets viktigste organer, og det er et viktig arbeid, selv om det medfører merarbeid for noen. Men det bør være en sammenheng mellom de ressursene vi setter inn på kontroll og etterprøving, og de effektene vi oppnår, og selv om det er et mål, og vi skal bestrebe oss på at alt gjøres på en korrekt måte, tror jeg kostnadene ved å garantere det gjennom et kontrollregime langt vil overstige nytten. Vi må kanskje også som folkevalgte i denne sal erkjenne at det er begrensninger på hvor langt vi skal strekke oss i å kontrollere, vi må kanskje endre terskelen vår for å akseptere feil og unøyaktigheter noe i forhold til i dag.

Siden anekdotiske framstillinger har vært tema også i dag, kan jeg bidra med en om veibygging, fordi det har vært trukket fram som et eksempel der vi ikke gjør det spesielt bra sammenlignet med andre land. En av årsakene til det kan kanskje være hvordan vi bygger veier, at vi setter ting ut på anbud slik at det offentlige skal bygge veier. For å ta en enkel liten veistrekning i Nordland, Røvika–Strømsnes, 6,2 km: Anbudsdokumentene fra Statens vegvesen veide 9,7 kg – det var de dokumentene som gikk ut til entreprenørene fordi vi skal ha kontroll på hver eneste krone. Vi kan kanskje også gi Vegvesenet litt mer handlefrihet og ikke kontrollere hver eneste krone fra Stortinget.

Lise Christoffersen (A) [11:02:40]: Det var til representanten Michael Tetzschners – jeg vet ikke om det er lov til å si «usaklige», men «urettferdige» er kanskje tillatt å si – angrep på miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Han refererte til et brev som Solhjell har sendt sine fylkesmenn, hvor Solhjell etter sigende ber fylkesmennene om å nedlegge innsigelse mot kommunale planer i stor stil. Det er en bevisst fordreining av innholdet i brevet. Det Solhjell har gjort, var at han i august i år sendte et brev til alle fylkesmenn og ba dem sørge for at regional stat medvirker til økt boligbygging i kommunene ved selv å bidra i planleggingen på lokalt nivå i en tidlig fase av planarbeidet for å sikre den viktige boligbyggingen, og at det blir en viktig del av kommunale planer – akkurat på den måten Stortinget vedtok at regional stat skulle opptre da vi vedtok plandelen av ny plan- og bygningslov. Når statsråden nevner innsigelser, så viser han jo til at manglende tilrettelegging for økt boligbygging i kommunale planer er et brudd med et så viktig nasjonalt hensyn at kommuneplaner som ikke tar hensyn til behovet for boligbygging, kan bli møtt med innsigelse, og det er jo stikk motsatt av det representanten Tetzschner sto her og påsto.

Ellers har jeg også registrert at tidligere regjeringer av en annen farge enn den vi har nå, ofte har vært høyt på banen for å framheve sitt næringsvennlige ståsted og sin vilje og evne til avbyråkratisering med tanke på næringslivets muligheter til å vokse og utvikle seg. Så vidt jeg klarer å finne ut av, er det faktisk næringsminister Trond Giske som virkelig har fått fart i arbeidet med avbyråkratisering til fordel for et næringsliv som ellers kanskje ikke ville utviklet seg like bra som det kan under de betingelsene som Trond Giske har lagt til rette for.

Så har jeg registrert at flere talere her har snakket om lyspærer som et eksempel på byråkratisering. Det oppfatter jeg nesten som et forsøk på latterliggjøring av offentlig ansatte ute i kommunene, som gjør en viktig jobb i det daglige. Men jeg har selv også erfaring fra det med kommuner og lyspærer. Min erfaring fra Drammen kommune var at det var den såkalte «outsourcingen» av vaktmestertjenester som skapte lyspæreproblemet, eventuelt en omorganisering til en såkalt bestiller–utfører-modell, som jo har vært høyresidens flaggskip ute i Kommune-Norge. I Drammen rådhus, hvor jeg har min erfaring fra, er det høyt under taket på mange måter, og det førte også til at lyspærene hang så høyt at en stakkars ordfører med høydeskrekk ikke tok sjansen på å skifte de lyspærene selv. Før Høyre og Fremskrittspartiet i Drammen fjernet de kommunale vaktmestrene og innførte en bestiller–utfører-modell, var det alltid noen som skiftet de lyspærene når de gikk. Etterpå kunne det gå opp til flere uker før lyspærene ble skiftet, for da måtte vi fylle ut skjemaer og sende bestillinger på bytte av lyspærer som vi observerte i det daglige ikke virket. Så virkeligheten er kanskje litt annerledes enn det som beskrives.

Så har jeg lyst til å avslutte med eksempler på byråkratisering under den rød-grønne regjeringen i mitt eget hjemfylke, Buskerud. Jeg har tre eksempler på den typen byråkratisering. Det første eksempelet er at det nå er 705 nye årsverk i barnehagene, det andre eksempelet er at det er 1 189 nye årsverk i helse- og sosialsektoren, og det tredje eksempelet er at det er 390 nye årsverk i grunnskolen. Det gir kanskje et litt annet bilde enn det som blir forsøkt tegnet her av en omfattende «byråkratisering» med såkalt negativt fortrinn. Jeg tror at befolkningen i Buskerud er glad for de nye offentlig ansatte en har fått på de områdene.

Presidenten: Presidenten registrerer at noen representanter som allerede har hatt ordet, ber om ytterligere et innlegg, men etter forretningsordenens bestemmelser knyttet til interpellasjoner er det ikke anledning til det. Dermed er det ikke flere som har tegnet seg til femminuttersinnlegg, og interpellanten, Jan Tore Sanner, får ordet til sitt sluttinnlegg.

Jan Tore Sanner (H) [11:07:43]: La meg bare først replisere til siste innlegg at flere ansatte i barnehager, skoler og sykehjem ikke har noe med byråkratisering å gjøre. Det har med behovet for å styrke velferden å gjøre. Det behovet kommer til å øke ytterligere i årene fremover, og nettopp derfor er vi nødt til å ta tak i byråkratiseringen.

Jeg takker for mye velvilje i debatten, også fra de rød-grønne politikerne. Min konklusjon er at denne velviljen langt fra er tilstrekkelig. Det er behov for politisk lederskap. Det er fint å høre hva Senterpartiet vil, men Senterpartiet sitter med ansvaret, og det er et politisk lederskapsansvar å gjøre noe med denne utfordringen, som flere har vært inne på.

Statsråden begrunnet det at man ikke har fulgt opp rapportene om effektivisering, med at det må være noe galt i rapportene. Mange av disse rapportene er bestilt av den rød-grønne regjeringen, så da er det i tilfelle noe med oppdraget som er galt. Det man har gjort i mange av disse rapportene, hvor man tar utgangspunkt i «best practice», er at man sammenlignet små kommuner med små kommuner og store kommuner med store kommuner. Jeg tror at vi har mye å lære av å strekke oss etter de beste.

Man begrunner veksten i departementene med flere oppgaver. Så begrunner man videre veksten i underliggende etater med at oppgaver flyttes fra departementene til underliggende etater. Så begrunner man veksten i kommunalt byråkrati med at oppgaver flyttes til kommunene. Her må det være noe som er feil, for hvis det er slik at alle oppgaver flyttes nedover, hadde det jo vært grunn til å bygge ned noe av det statlige byråkratiet. Men summen er at det har vokst, både i kommunene og i staten.

Så vil jeg også gjenta at bakgrunnen for denne interpellasjonen var nettopp kronikken til Tesaker. Men jeg kunne like gjerne tatt utgangspunkt i legen som klager over overstyring og byråkrati, eller læreren som klager over overstyring og byråkrati. Da er vi i en situasjon der både de som administrerer, føler en byråkratisering, og de som utfører tjenestene, opplever en byråkratisering. Det betyr at vi som politikere må gå inn i den oppgaven, ta et ansvar og ha en strategi. Når sjefen i Lånekassen konkluderer med at man ikke har noen strategi, vel, så betyr det at regjeringen har noen sentrale utfordringer.

Tesaker skrev i sin kronikk – la meg avslutte med det:

«Vi som jobber her er enten blitt positivt sosialisert eller traumatisert. De mest handlekraftige har forhåpentligvis sluttet i tide.»

Det er en tankevekkende setning. Vi må sørge for at vi har det mest kompetente embetsverket. Vi må gjøre det til attraktive arbeidsplasser.

Statsråd Rigmor Aasrud [11:11:08]: Takk for en interessant debatt. Noen sluttkommentarer fra min side: For det første tror jeg det er viktig å minne hverandre om at andelen som jobbet i offentlig forvaltning i 2005, var 30,2 pst. Ved utgangen av 2011 var den samme prosentsatsen 30,2. Det er altså akkurat den samme andelen som jobber i offentlig forvaltning nå, som for syv år siden.

Så har vi hatt en villet sysselsettingsvekst i offentlig sektor. Den har vært på om lag 12 pst.–14 pst. i kommunene og 8 pst. i statlig sektor. Det gir mange gode nye tjenester til våre innbyggere, som jeg mener er helt nødvendig. Når vi har en sterk sysselsettingsvekst, også i offentlig sektor, må det bli noen flere byråkrater. Da det ble 500 flere ansatte i det statlige barnevernet, ble det altså i underkant av 20 nye byråkrater som skal administrere de 500.

Så har vår regjering gjennomført store organisatoriske endringer: Nav-reformen, Samhandlingsreformen, store endringer i Utlendingsdirektoratet. Slike prosesser trenger også ledelse. Jeg tror også det er viktig at vi minner hverandre om at det har blitt flere ansatte på universiteter og høyskoler, det er blitt flere ansatte i helsevesenet vårt. Når jeg møter mange av de ansatte, er de opptatt av at de må ha mer administrativt støttepersonell rundt seg, sånn at de evner å gjøre den jobben de er utdannet for å gjøre. Vi har mange gode ansatte som kanskje trenger den avlastningen. Vi må hele tiden ha en god balanse i dette.

Så er det noe som jeg synes er interessant i den debatten vi fører, og det er at jeg tror mange ser at vi har for mye rapportering og kontrollregimer. Da gjelder det at vi sammen evner å bestemme oss for hvilke rapporterings- og kontrollrutiner vi skal slutte med i tiden framover. Jeg tror også at vi i noen sammenhenger må tørre å si: Nei, det er statistikk vi ikke har, nei, det er opplysninger vi ikke har, og vi har heller ikke tenkt å samle det inn. For det er jo ofte på bakgrunn av konkrete spørsmål at vi lager nye rapporteringssystemer. Her tror jeg vi alle sammen har et ansvar.

Helt til slutt til Borghild Tenden som etterlyser samordningsministeren i denne sal: Forvaltningspolitikk er mitt konstitusjonelle ansvar, og derfor var det naturlig at det var jeg som besvarte denne interpellasjonen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.