Elisabeth Aspaker (H) [14:15:47]: Det stunder mot jul, og i landets skoler planlegges nå hvordan den forestående høytiden skal kunne markeres. Av erfaring vet vi at det i Skole-Norge knytter seg noe usikkerhet til hvordan dette kan gjøres uten at man kommer i konflikt med ønsket om en inkluderende skole som tar hensyn til elever med tilknytning til ulike tros- og livssynssamfunn.

La meg skru klokken fire år tilbake, nærmere bestemt til 5. desember 2008, og debatten i Odelstinget om ny formålsparagraf for skolen. Daværende komitéleder Ine Marie Eriksen Søreide var saksordfører og presenterte et forslag til ny formålsparagraf alle partier kunne stille seg fullt og helt bak, som saksordføreren uttrykte det. Jeg tillater meg å sitere litt fra innlegget til Eriksen Søreide den gang:

«I den nye formålsparagrafen er verdier som respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet sentrale. Det presiseres i den formålsparagrafen vi skal vedta i dag, at undervisningen i skolen skal bygge på verdier i kristen arv og tradisjon og humanistisk arv og tradisjon. Disse verdiene kommer også til uttrykk i ulike religioner og livssyn og i menneskerettighetene.

Vi legger i formålsparagrafen vekt på det som forener oss som samfunn. Formålsparagrafen skal ikke bare gi et øyeblikksbilde av dagens samfunn. Det er viktig å kjenne sin historie og sin kultur for å vite hvem man er. Jo tryggere man er på sin egen forankring, jo åpnere er man i møte med det som er nytt, annerledes og kanskje også av og til utfordrende for en selv.»

Saksordføreren la den gang videre vekt på at den nye formålsparagrafen Stortinget vedtok, var solid, og at den ville være relevant og praktikabel i skolens arbeid. Komiteen var dessuten enig om en tydeligere vektlegging av samarbeidet mellom hjem og skole og ønsket å synliggjøre foreldrene som en viktig aktør, en verdifull og nær samarbeidspartner til skolen.

I debatten i 2008 var Høyre opptatt av at kulturarven ikke er noen statisk størrelse. Den utvikles og forandres. Men en levende kulturarv er avhengig av å bygge på noe, bygge på de forestillinger, tanker og røtter som har formet den. Hvis ikke gir det ikke mening å snakke om kulturarv. Samtidig er det viktig at formålsparagrafen angir verdier som ikke er datostemplet, og som skal kunne stå seg like godt i nåtid som i fremtid.

I debatten om ny formålsparagraf understreket Høyre også viktigheten av å ta vare på den nasjonale kulturarven. En formålsparagraf må i dagens samfunn både ivareta behovet for en trygg verdiforankring for elevene og vektlegge de mulighetene og utfordringene vi har når det gjelder mangfold og pluralisme.

Det økte mangfoldet i samfunnet stiller nye krav til å leve i gjensidig respekt og toleranse. Det er nettopp i en sånn sammenheng det er viktig å kjenne sin historie.

Det er misforstått toleranse dersom man hele tiden arbeider for å nedtone sin kulturarv. Det skaper bare økt verdiforvirring i samfunnet. I et pluralistisk samfunn er det viktig å kjenne sin egen identitet og tilhørighet, fordi man da har langt bedre forutsetninger for å forholde seg til det nye.

Like sikkert som at det går mot jul, hører vi om skoler som er usikre på om det er forenlig med formålsparagrafen og en mangfoldig og flerkulturell elevflokk å videreføre tradisjonen med julegudstjeneste. Vi har sågar hørt om skoler som har byttet ut kirkebesøk og Jesus med nissefest og julenissen for å unngå å tråkke i salaten.

Det kan tyde på at det er et behov for å skape større trygghet og bevissthet rundt hva den nye formålsparagrafen faktisk gir rom for, men også for å tydeliggjøre grensene for hva undervisningen i RLE-faget kan inneholde og ikke.

Jeg har med stor tilfredshet merket meg at Utdanningsdirektoratet på sine nettsider nå nylig har lagt ut informasjon som sier at skolen kan gjennomføre gudstjenester som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling, samtidig som det presiseres at dette ikke kan være en del av RLE-faget. Videre understrekes det at skoler som ønsker å arrangere eller delta på gudstjeneste, bør forankre dette hos foreldrene. Arrangementet må varsles, og skolen må tilby ikke-diskriminerende fritaksordninger gjennom likeverdige alternative tilbud.

Det er positivt at direktoratet er i forkant med informasjon. Behovet for slik informasjon er likevel et symptom på at den nye formålsparagrafen ikke er godt nok under huden på norsk skole. Jeg har prøvd å undersøke hva slags informasjon om den nye formålsparagrafen som er sendt ut til skolen, uten å finne noe særlig.

Den generelle delen av læreplanen legger vekt på at skolen skal utdanne til gangs mennesker. Høyre mener verdiformidling er en sentral del av dette oppdraget.

Betydningen av verdiformidling basert på de grunntanker og verdier som samler oss som samfunn, handler om hvordan vi skal ruste nye generasjoner til å gi et trygt og bevisst fundament for sitt liv og for sin rolle som medmenneske og samfunnsborger i Norge.

En skole som er utrygg i sin verdiformidling, og som i varsomhetens ånd legger bånd på seg, kan bli et uønsket hinder for at elevene utfordres og opplyses også om det religiøse og livssynsmessige mangfoldet i Norge.

Dessverre opplever vi i Norge tendenser til rasisme, trakassering og stigmatisering av mennesker på bakgrunn av religion. Vi får stadig nye eksempler på hvordan dette kommer til uttrykk når det gjelder jøder og muslimer. Dette er uakseptabelt og krever at vi som samfunn står opp og tar avstand. Undersøkelser i Norge har avdekket antisemittiske holdninger det kan være vanskelig å forestille seg, og derfor er det treårige prosjektet som er igangsatt for å bekjempe antisemittisme og rasisme, svært viktig. Vi må ta klart avstand fra holdninger og handlinger som rammer enkeltindivider og religiøse grupperinger i vårt land. Men prosjekter er prosjekter. Derfor er det så viktig at det daglige arbeidet i skolen er trygt fundamentert på de verdiene den nye formålsparagrafen bygger på.

Som fellesarena er skolen et viktig sted for brobygging og for å forebygge intoleranse som ofte kan forklares med manglende kjennskap til hverandres religioner, livssyn og kulturell bakgrunn. Dette er bakgrunnen for at Høyre mener skoleeiere, skoleledere og lærere må bli enda mer bevisst på den rollen skolen kan og bør spille for å skape innsikt, respekt og forståelse for hvordan ulike religioner og livssyn praktiseres i vårt samfunn. Slik kan skolen bidra til å legge grunnlaget for den enkelte elevs danning og ruste elevene med et positivt verdisett for livet.

I komitéinnstillingen fra 2008, da skolens nye formålsparagraf ble vedtatt, slo en samlet komité på den ene siden fast behovet for en trygg verdiforankring for elevene og på den andre siden utfordringene og mulighetene i dagens flerkulturelle samfunn. Samtidig understreket den daværende utdanningskomiteen viktigheten av at formålsparagrafen uttrykker et sett av verdier som flest mulig skal kunne slutte opp om, uavhengig av religiøs, kulturell eller nasjonal tilknytning.

Høyre anklager ikke skolen, men vi ønsker en bedre oppfølging av skolen på dette punkt. Vi tror at en mer kompetent skole, som tydeligere evner å identifisere verdier man kan slutte opp om, uavhengig av religiøs, kulturell eller nasjonal opprinnelse, vil bli en bedre skole for alle elever.

Høyre mener den nye formålsparagrafen for skolen er godt tilpasset et mer mangfoldig og flerkulturelt Norge. Skolen skal, slik Høyre ser det, også ha mulighet til å videreføre kristne tradisjoner i det norske samfunnet. Men da er det samtidig viktig å understreke at det betyr at den inkluderende skolen plikter å vie andre tros- og livssynshøytider og -merkedager lignende oppmerksomhet, når det faller naturlig.

Det kan ikke være tvil om Stortingets ambisjoner for den nye formålsparagrafen, og at det var en krevende vei den norske skolen skulle gå opp. Derfor er det også viktig at vi interesserer oss for om praksis i skolen er blitt slik som Stortinget har forutsatt, og vi må spørre om skolen har fått den nødvendige veiledning for å leve opp til Stortingets forventninger.

Høyre mener det er grunnlag for å si at skolen kan bli tryggere i sin praktisering av formålsparagrafen. På en rekke områder er det utarbeidet nyttige veiledere til støtte for lærere og skoleledere. Jeg vil derfor spørre statsråden om hun vil vurdere å utstyre norsk skole med en veileder for hvordan den moderniserte formålsparagrafen kan oppfylles og praktiseres på en best mulig måte.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:24:59]: Det brede forliket i Stortinget da formålet med opplæringen ble vedtatt i 2008, understreker at formålet bygger på verdier som vi alle kan samles om som samfunn, på tvers av politiske standpunkter og interesser. Skolen og barnehagen er kanskje de viktigste arenaene for felles verdiformidling og læring av gjensidig respekt og forståelse. Gjennom arbeidet i skolen og barnehagen har vi derfor et viktig ansvar for å skape et samfunn med felles verdier, der alle kan leve sammen uten hensyn til kulturell bakgrunn, sosial bakgrunn og religiøs bakgrunn.

Ikke minst i vår tid blir vi minnet om hvor viktig dette er. Med jevne mellomrom blir vi konfrontert med ekstreme grupper som er i opposisjon til samfunnets verdier og vil bekjempe det vi som samfunn står sammen om. Å styrke skolen i dens arbeid med verdiformidling er derfor et bredt og forebyggende arbeid mot ekstremisme og hat og for det som vi som samfunn ønsker å stå for.

Representanten Aspaker peker på en viktig utfordring som skolen står i, og som den må finne gode løsninger på i det daglige arbeidet. Den skal både ta hensyn til elevenes behov for en trygg verdiforankring og samtidig peke på utfordringene og mulighetene i dagens flerkulturelle samfunn. Elevenes bakgrunn, foreldrene og nærmiljøet vil være med på å prege hvordan dette skal løses lokalt ved den enkelte skole.

I formålet er formuleringen om at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv, noe som kan begrunne skolenes invitasjon til å delta i skolegudstjenester og markering av kristne høytider. Jeg vil også vise til hvordan dette er ivaretatt i RLE-faget, der kristendomskunnskap har en kvantitativ større andel, uten at faget gir rom for forkynnelse eller kvalitativ forskjellsbehandling.

Skolens verdier er konkretisert i generell del i Kunnskapsløftet, i prinsipper for opplæringen og i læreplanene for fagene. Her kommer det etter min vurdering svært godt fram hvor godt skolens verdigrunnlag er forankret. La meg som eksempel sitere, tilfeldig valgt fra læreplanen i norsk, formål med faget for å vise hvordan verdier og verdiformidling konkretiseres i læreplanene:

«Et hovedmål for opplæringen i norsk gjennom hele grunnopplæringen er språklig selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet, respekt for andre kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring. Norskfaget etablerer seg i spenningsfeltet mellom det historiske og det samtidige, det nasjonale og det globale. Å se norsk språk og kultur i et historisk og nasjonalt perspektiv kan gi elevene innsikt i og forståelse for det samfunnet de er en del av. Internasjonale perspektiver i norskfaget kan bidra til å utvikle kulturforståelse, toleranse og respekt for mennesker fra andre kulturer.»

Skolene og lærerne forholder seg til og bruker læreplanen som et viktig verktøy i det daglige arbeidet i skolen. Jeg ser det derfor slik at det fra nasjonalt nivå er gitt tydelige føringer for hvordan verdiene fra formålet med opplæringen skal formidles til elevene.

Likevel kan jeg forstå at representanten Aspaker kan være bekymret for om alle skoler er trygge i sin praktisering av formålet med opplæringen, som hun konkretiserer med å vise til skoler som velger ikke å markere kristne høytider, f.eks. ved ikke å delta ved julegudstjenester.

Jeg lurer på om de henvendelsene som representanten Aspaker har fått, kanskje er litt anekdotiske. Mitt inntrykk er, etter de veiledningene som ligger på Utdanningsdirektoratets hjemmesider, at skolene har funnet en god balanse med hensyn til hvordan man markerer dette, og at det er rimelig klart hva som skal være regelverket.

Utdanningsdirektoratet har de senere årene lagt ut informasjon. Det er ikke slik at det har skjedd bare det siste året. Dette er informasjon som har ligget ute, tror jeg, siden 2007, om på hvilket grunnlag skolene kan arrangere eller delta på gudstjenester og gi råd for gjennomføringen av dem. Informasjonen slår fast at skolen kan gjennomføre gudstjenester som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling. Om skoler velger å avstå fra slik deltakelse, kan det ha helt naturlige årsaker, som sammensetningen av elevgruppen, foreldrenes ønsker mv.

Vi har ingen undersøkelser som eksplisitt vurderer hvordan skolen praktiserer formålet med opplæringen. Vi har likevel noen indikasjoner på om det spørsmålet fra representanten Aspaker gjelder er et stort og gjennomgående problem i skolen. Den internasjonale ICCS-undersøkelsen kartlegger elevers demokratiforståelse, bl.a. om hvordan de er forberedt på sin rolle som aktive medborgere. Undersøkelsen viser gode resultater for norsk skole. Norske elever har god demokratisk beredskap, de har gode kunnskaper om, ferdigheter i og holdninger til demokrati.

Noe som er av særlig interesse i spørsmålet om praktisering av formålsparagrafen, er at en svært høy andel elever sier at de opplever rettferdige, interesserte og lyttende lærere. Det indikerer at norske lærere generelt sett har høy tillit hos sine elever hva angår undervisningen om og formidlingen av verdispørsmål. Derfor er det grunn til å gi ros til mange norske lærere og skoler for deres innsats med demokratiopplæring og verdiformidling. Lærerutdanningen er viktig for at vi fortsatt skal ha lærere som er bevisst sin rolle som verdiformidlere. Temaet er godt ivaretatt i den nye grunnskolelærerutdanningen, der det i rammeplanen bl.a. står at kandidaten skal kunne «stimulere til demokratiforståelse, demokratisk deltakelse og evne til kritisk refleksjon tilpasset aktuelle klassetrinn».

La meg peke på noen tiltak som støtter skolene i deres arbeid med å virkeliggjøre formålet med opplæringen i den daglige undervisningen. Kunnskapsdepartementet støtter opp om Europarådets arbeid med opplæring i menneskerettigheter, demokratisk medborgerskap og interkulturell dialog. Norge har også sammen med Europarådet opprettet et europeisk senter for opplæring i demokratisk beredskap og interkulturell dialog, Det Europeiske Wergelandsenteret, som vi støtter med 6,5 mill. kr hvert år. Målgruppen for senterets arbeid er lærerutdannere, lærere og andre som er involvert i arbeidet på feltet. Det er også gitt midler til det såkalte Dembra-prosjektet, som skal styrke skolenes arbeid mot rasisme og antisemittisme. Dette er en konkret oppfølging av rapporten Det kan skje igjen. Prosjektet drives av Holocaustsenteret, ILS ved Universitetet i Oslo og Det Europeiske Wergelandsenteret. Det blir spennende å se resultatene fra dette prosjektet.

Verdiformidling er et arbeid vi aldri blir ferdige med i skolen. Det må være en integrert del av skolens daglige arbeid, slik læreplanverket også uttrykker i generell del, i prinsipper for opplæringen og i læreplanene for fag. Derfor vil jeg hele tiden vurdere hvordan arbeidet med å styrke skolenes arbeid med realiseringen av formålet med opplæringen skal skje. Jeg vil bl.a. se på hvordan dette kan bli et tema i den planlagte stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet som regjeringen legger fram i 2013. Dette er tema der.

Jeg vil da også selvfølgelig vurdere det forslaget som representanten Aspaker nå tar opp, nemlig å lage en egen veiledning til skolene om hvordan dette arbeidet skal foregå. Men jeg vil gjerne ha muligheten til å se det opp mot andre temaer, som jeg også vet at det er interesse for å styrke fra Skole-Norges side.

Dagfinn Høybråten hadde her tatt over presidentplassen.

Elisabeth Aspaker (H) [14:33:27]: Jeg vil starte med å takke statsråden for svaret. Jeg tror vi skal være enige om, som også statsråden var inne på, at det er noen strømninger i samfunnet som man må ta på alvor, som gjør det enda viktigere enn noensinne å ruste den kommende slekt med et verdigrunnlag og muligheten til refleksjon, og til å kunne stå opp og stå imot når andre behandles på en måte som er uakseptabel.

Det er viktig å forebygge hat og ekstremisme. Det er viktig å utvikle respekt og forståelse. Alt dette er skolen en viktig spiller for hvis vi ønsker å skape et godt og inkluderende samfunn i Norge.

Så selv om dette ikke er et område med store politiske motsetninger, snarere tvert imot, tenker jeg at det er viktig at Stortinget sender noen tydelige signaler ut om at dette er faktisk noe vi står helhjertet bak, fra ytterste høyre til ytterste venstre, og at vi er veldig tydelige på at vi ønsker at skolen i enda større grad skal ta dette arbeidet på det aller største alvor.

Så har jeg lyst til å gå tilbake til det komiteen var opptatt av da man vedtok den nye formålsparagrafen, nemlig foreldrenes plass. Jeg tror det er et stort potensial i å involvere norske foreldre på andre arenaer i skolen enn det som ofte foreldre blir involvert i, og som man kanskje synes er litt bagatellmessig. Dette er faktisk en debatt og en utfordring man kunne ta foreldrene med på, for på den måten i større grad å kunne skape et mer interessant skole–hjem-samarbeid. Og når vi vet hvor viktige rollemodeller foreldrene er for sine barn, er det av største viktighet at man greier å sende på de samme kanalene – skolen på den ene siden og foreldrene på den andre siden. Høyre og jeg har stor tro på at mer dialog også kan være med i den gode saks tjeneste.

Jeg er ikke urolig for RLE-undervisningen. Jeg tror den har funnet en form som er veldig tjenlig. Det er ro om den nå. Samtidig er det som sagt viktig at formålsparagrafen forstås på en slik måte at vi er i stand til å ta vare på det som er vår egen kulturarv og de tradisjonene som det norske samfunnet har med seg, og som vi ønsker å ta med oss inn i fremtiden.

Jeg er veldig tilfreds med at statsråden nå sier at hun og regjeringen vil vurdere om dette er et tema som kan bli behandlet i den stortingsmeldingen som kommer til våren.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:36:35]: Det er jo egentlig grunn til å trekke pusten litt og tenke at det er en stor verdi i det norske samfunnet at det kan foregå en så rolig og så respektfull debatt om verdigrunnlaget for den norske skole og barnehagene, som det kan i det norske stortinget. Det burde ha stor verdi for dem som har hverdagen sin i skolen, enten det er lærere eller elever. Jeg tror det har stor verdi for foreldrene at det er ganske omforent hva slags verdigrunnlag skolen skal ivareta, og at det skal være rom for mangfold, men at man også er veldig tydelig på hva som er utgangspunktet og det historiske grunnlaget for dette. Det er ikke slik i alle land. Vi bør sette pris på at det er slik. Denne interpellasjonen gir nettopp en mulighet til å reflektere litt rundt hvordan man kan forsterke eierskapet til nettopp formålsparagrafen, som det er veldig viktig at man har rundt omkring på den enkelte skole. Jeg oppfatter at det er en viktig del av grunnlaget for denne interpellasjonen.

Jeg er helt enig med representanten Aspaker i at skole–hjem-samarbeidet absolutt bør omhandle noe av det som er viktigst, nemlig det verdigrunnlaget som skolen skal basere seg på. Og det er absolutt viktig at foreldrene inviteres til å være med på å diskutere, reflektere over og ha oppfatninger om hvordan dette skal praktiseres.

Jeg tror at i mange områder av landet, hvor elevgruppene og foreldregruppene kan være ganske sammensatt, er dette diskusjoner og refleksjoner man må ta nesten hele tiden, fordi det dukker opp ulike religiøse høytider og ulike tradisjoner osv. Men der det kanskje er en mer ensformig sammensetning av elevgrunnlaget og foreldregrunnlaget, kan det være behov for å reflektere litt mer rundt det, for da kommer ikke nødvendigvis den slags utfordringer av seg selv, gjennom egne erfaringer i hverdagen.

Så er jeg veldig opptatt av at vi klarer å ta diskusjonen om rasisme og antisemittisme på alvor i skolen. Det er noen understrømninger som veldig lett kan leve litt i sine egne rom. Det kan være i egne diskusjonsklubber på Facebook eller på andre nettsider, som ikke alle har innsyn i. Noen ganger får vi oss noen skikkelige overraskelser over hva slags holdninger og uttrykk det går an å komme med, som er diskriminerende og krenkende overfor minoriteter. Jeg har fått noen sånne overraskelser når det gjelder antisemittisme, men også rasisme. Det kan være i grupperinger som vi ikke kan si bare er noen små og sære. De kan plutselig ha gjenklang i store deler av befolkningen. Dette er også et veldig viktig oppdrag for skolens verdiformidling.

Stine Renate Håheim (A) [14:39:59]: Tusen takk til interpellanten, representanten Aspaker, for muligheten til å diskutere et veldig viktig tema som vi vet engasjerer mange, særlig nå når det begynner å nærme seg jul. Jeg synes det er en styrke at det er bred enighet om verdigrunnlaget for skolen. Den debatten som har vært så langt, viser jo at her er vi ganske enige.

Det norske samfunnet har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Fra å være en relativt homogen befolkning har vi gått til å bli et flerkulturelt samfunn. Det er et grunnleggende gode, det beriker oss som nasjon, men det gir også noen utfordringer.

Skolen har endret seg i takt med samfunnsendringen. Med overgangen til RLE-faget, som vi skal få god anledning til å diskutere i en interpellasjon senere i dag, har det blitt mer fokus på å bruke det faget som en brobygger mellom forskjellige religioner og livssyn. Det er bra. I Norge er det også bred enighet om at den norske fellesskolen skal være en inkluderende skole hvor ulike mennesker skal møtes. En sånn skole skal bidra til et godt samfunnsfellesskap, samtidig som vi anerkjenner og har forståelse for at vi er forskjellige. Den nye formålsparagrafen legger vekt på det som binder oss sammen, samtidig som den pålegger skolen å respektere mangfold i tro og tanke.

Som det har kommet tydelig fram i dag, er ikke den nye formålsparagrafen til hinder for å avholde julegudstjenester eller gå i kirken. Nøytralitetsprinsippet betyr ikke man skal holde avstand til alt som har med religion å gjøre, eller la stoff som er omstridt, ligge urørt. Formålsparagrafen slår fast at elevene skal gis innsikt og forståelse, og da kan det å gå i kirken, besøke en synagoge eller besøke en moské være en naturlig del av det arbeidet.

Jeg tror mange ikke har noe vondt av å gå i kirken selv om man ikke er religiøs, men det skal heller aldri være opp til majoriteten å definere hva minoriteten skal føle seg komfortabel med eller ikke. Derfor er det en fritaksordning og et prinsipp om tilpasset opplæring også i den nye formålsparagrafen.

Som både interpellanten og statsråden viste til, har Utdanningsdirektoratet i flere år – senest på Twitter nå i sted – gitt råd om hvordan dette med skolegudstjenester skal gjennomføres. Her oppfordres det til – ganske klart og tydelig – at skolen skal samarbeide med foreldrene og sørge for god informasjon. Jeg tror det er viktig for å skape en forståelse av hva som skal skje. Gudstjenester skal ikke være en del av RLE-faget, men være en del av den generelle kultur- og tradisjonsformidlingen. Det handler også om å anerkjenne den historiske rollen kirken har hatt og fremdeles har i det norske samfunnet.

Som interpellanten var inne på, handler det å skape en god verdiformidling om mye mer enn debatten om skolegudstjenester. Det handler f.eks. om at skolen skal legge til rette for at elevene får innsikt i andre religioners høytidsdager og festdager. Jeg tror at religions- og kulturforståelse blir stadig viktigere i vårt samfunn. Jeg har stor tro på – også etter denne debatten og de svarene statsråden har kommet med – at det er mulig for skolen å finne gode løsninger på denne type ting. Men verdiformidling kan vi alltid bli bedre til. Det siste året, med mange av de debattene som går, særlig nettdebatter, viser hvor viktig det er at vi har en sterk verdiformidling i skolen. Jeg må si at jeg er veldig glad for at norske elever skårer så høyt på demokratiforståelse og evne til å samarbeide. Det er kanskje ikke de testene som alltid får de største oppslagene i avisen, men det siste året har vist oss hvor viktig det er at norske elever har en sterk demokratisk ryggrad.

Dette er en debatt som allerede er i gang – og som også vil komme mye i tiden framover. Jeg gleder meg til at vi får rikelig anledning til å diskutere dette med verdiformidling og en inkluderende skole når stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet legges fram. Jeg ser fram til den videre debatten.

Bente Thorsen (FrP) [14:44:38]: Først vil jeg takke representanten for å ha fremmet en interpellasjon om dette betydningsfulle temaet.

Vi har mye å være stolte av i Norge, ikke minst ved måten vi forholder oss til det å være norsk på. Alle har behov for en trygg verdiforankring, både som barn og som voksen. Alle vi som bor i Norge, bør få muligheten til å lære om viktige tradisjoner og verdier.

Det er fastsatt i opplæringsloven at opplæringen skal bidra til å utvide kjennskap til og forståelse av vår felles nasjonale kulturarv. Nordmenn har tradisjon for en større utadrettet stolthet og markering av egen identitet enn det mange andre har. 17. mai-toget er et utmerket eksempel på det. Her går alle barn – uavhengig av foreldrenes kulturbakgrunn – og feirer Norges frihet, Grunnloven og norske verdier. På samme måte fungerer markeringene av jule- og påskehøytiden på en åpen og inkluderende måte.

Det er når verdier og tradisjoner blir ekskluderende at de blir farlige. Jeg vil understreke at deltagelse på spesifikt religiøse markeringer, som f.eks. gudstjeneste, selvsagt skal være valgfritt for elevene, som flere andre har vært inne på her tidligere, men for Fremskrittspartiet er det viktig at de som vil, skal få lov til å delta på sånne arrangementer, og at det er en naturlig og kulturbærende del av den norske skolen.

Et viktig poeng for Fremskrittspartiet er at utdannelsessystemet må ta utgangspunkt i at det er foreldrene som har primæransvaret for utdannelsen til barna sine gjennom foreldreretten. Vi vil motsette oss en politikk som overkjører eller reduserer foreldreretten. Vi er dessverre kjent med tilfeller der skoler har nektet å gjennomføre julemarkeringer og julegudstjenester, uten å ha drøftet dette med foreldrene. Dessverre ser det også i økende grad ut til å være en stadig tilbakevendende utfordring at noen skoler vil droppe markeringen av kristne høytider og viktige norske kulturmarkører. Det siste jeg registrerte i skolesammenheng, var at et hefte som blir brukt til leseøving i skolen, der påsken var et tema, faktisk ikke inneholdt et eneste ord om hvorfor vi feirer påsken. I heftet het det seg at påsken er en tid da mange liker å være på fjellet og gå i naturen, eller male egg. Forlaget innrømmet først, ifølge Vårt Land den 25. oktober i år, at de syntes det var problematisk å skrive om en kristen høytid fordi elever i en klasse har ulik tro. Senere trakk de heldigvis dette tilbake og sa helt klart at de ville ta inn noe om kristendommens betydning i neste utgave.

Opplæringsloven sier at det skal være samarbeid mellom hjem og skole. Et godt foreldresamarbeid er en viktig ressurs for skolen for å styrke utviklingen av et godt læringsmiljø og for å skape gode læringsresultater. Samarbeid mellom hjem og skole er et sentralt prinsipp i grunnopplæringen som er lovfestet i opplæringsloven. Ofte ser vi at rektor eller lærere overkjører foreldrene og avlyser norske juletradisjoner i skolen.

For Fremskrittspartiet er verdien av kristendommen og de tradisjoner og aktiviteter som hører med til den, viktig å formidle til alle barn. Dannelse er en viktig del av skolen. Elevene skal utvikle sin personlighet, karakter og selvstendighet. Kulturell dannelse innebærer at elevene skal få kjennskap til norsk kultur, språk og historie, og i Norge står den kristne og humanistiske arven i en særstilling.

Skolelovgivningen slår fast at det skal gis en generell kultur- og tradisjonsformidling. Her må – etter Fremskrittspartiets syn – tradisjonelle, kristne markeringer også være med. For mange elever og foreldre er julegudstjenesten en viktig og god tros- og kulturmarkør. Fremskrittspartiet mener det er på tide at statsråden er noe tydeligere på at kristne markeringer kan skje i skoleregi, og at den norske julefeiringen med tilhørende tradisjoner er en del av skolens aktiviteter i desember. Jeg vil faktisk hilse disse aktivitetene velkommen og understreke betydningen av dem.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:49:48]: Gjeldende formålsparagraf for skolen har, som det har vært nevnt før i dag, vært en del av opplæringsloven siden revideringen i 2008. En samlet komité gikk da inn for å oppdatere lovteksten sånn at skolens formål på en bedre måte skulle samsvare med foreldreretten og et mangfoldig, flerkulturelt samfunn. En formålsparagraf skal både ivareta behovet for en trygg verdiforankring for skolens virksomhet og ivareta de mulighetene og utfordringene som vi har i et mangfoldig og flerkulturelt samfunn.

Senterpartiet mener det er misforstått toleranse dersom svaret på mangfoldet og pluralismen er å arbeide for å nedtone vår kulturarv. Det vil kun skape økt verdiforvirring i samfunnet. I et mangfoldig samfunn er det viktig å kjenne sin egen identitet og tilhørighet – og la det være en plattform for å forholde seg til det nye.

Vi ønsker en verdiforankring som sikrer at vi som samfunn har noe som står fast, noe varig som gir trygghet. Det vil gi oss mot og trygghet til å stå oppreist i skiftende tider der vi kan oppleve sterk påvirkning. Vi trenger en forankring som plasserer oss inn i historien i tid og rom, men der noen verdier overlever oss – verdier som samler oss om noe som er større enn oss sjøl, og som gir livet mening. Formålsparagrafen sikrer skolen en sånn verdiforankring.

Det drar seg snart mot jul, som flere har påpekt, og som interpellanten tar opp, er det mange skoler som har lange tradisjoner for å avholde gudstjeneste for skolens elever og ansatte, før skolen tar julefri. Mange holder denne tradisjonen høyt og føler at den gir elevene en fin anledning til å bli kjent med julens innhold, salmer og kirkelige tradisjoner. Det synes jeg er bra. Skolen kan gjennomføre gudstjenester som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling. Men gudstjenesten kan ikke være en del av RLE-faget. RLE-faget skal kun være kunnskapsformidlende – ikke forkynnende. Ingen kan pålegges å delta i en julegudstjeneste – ei heller om den organiseres som en del av skoledagen – men opplæringsloven gir ikke noe spesifikt forbud mot arrangementer der det er religionsutøvelse. Jeg mener derfor at julegudstjeneste er en fin anledning til å gjøre ungene kjent med denne kulturtradisjonen.

Dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mot KRL-faget i 2007 og uttalelsen med kritikk av KRL-faget fra FNs menneskerettskomité fra 2004 tar ikke opp spørsmålet knyttet til julegudstjenester direkte, men gir klare føringer for slike aktiviteter i en obligatorisk opplæring.

Gudstjenesten trenger ikke framstå som en semesteravslutning, for en avslutning skal være samlende for alle elever på skolen. Det mener jeg er selvsagt, og i tråd med hvordan dette praktiseres rundt omkring. Det mest vanlige er vel at hver klasse, hvert trinn eller hver skole har sine avslutningsarrangementer, som inkluderer alle elever – at det inviteres til å delta på gudstjeneste i for- eller etterkant bør være uproblematisk.

Å ta opp med foreldrene i forkant hva som er skolens praksis, og orientere om f.eks. gudstjenester en inviterer ungene til, må anses å være en grei praksis. Det er viktig å gi hjemmet god informasjon om arrangementer i god tid sånn at den enkelte familie kan ta stilling til arrangementet, og om barnet skal delta eller ei.

Jeg synes det er fint at representanten Aspaker tar opp denne saken, nå når skolene snart går inn i adventstida. Det gir en mulighet til å gi støtte til de skolene som fortsatt mener at julegudstjeneste er en del av vår kulturelle arv, som alle i vårt flerkulturelle samfunn bør ha kjennskap til.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:53:53]: Jeg vil også takke interpellanten for at hun tar opp et viktig tema.

Et av de viktigste arbeidene vi har gjort på skoleområdet de siste årene, er å enes om en ny formålsparagraf. Det stykke arbeid som ble gjort den gang – hvor alle partier, fra Kristelig Folkeparti til SV, klarte å enes om en retning på skolens verdigrunnlag – står det respekt av. Ved å enes om en tekst skapte vi ro rundt noe som hadde vært et betent tema i skolen.

Kristelig Folkeparti ønsker ikke at Norge skal være nøytralt når det gjelder sentrale elementer i vår kulturarv. En av skolens oppgaver er å forvalte en nasjonal kulturell arv som alle barn og unge skal få del i. Det dreier seg om å bygge opp og videreutvikle en felles kulturell identitet, samtidig som en viser åpenhet og toleranse overfor ulike kulturelle og religiøse grupper og individer. Skal skolen kunne forvalte den nasjonale kulturarven, er det viktig med en tydelig formålsparagraf. Utfordringen vi diskuterer i dag, er ikke å enes om et ja eller nei til en kristen formålsparagraf. Utfordringen i dag er hvordan skolene i sterkere grad skal kunne bruke det verktøyet som formålsparagrafen er. Og her har jeg savnet et større engasjement fra regjeringen om hvordan skolen virkelig skal ta i bruk denne formålsparagrafen.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at formålsparagrafen, Kunnskapsløftets generelle del og Læringsplakatens elleve punkter ikke skal bli en slags glemt hustavle. Slik læreplanens fem grunnleggende ferdigheter skal inngå i alle fag og forplikte alle lærere, må vi i praksis – og på bredt plan – jobbe kontinuerlig med å aktualisere den kristne arv og tradisjon og formålsparagrafens fellesverdier i hverdagen. Vi må gjøre dem til den lokale skoles store og forpliktende fellesprosjekt – «respekt for menneskeverdet og naturen», «åndsfridom», «nestekjærleik», «tilgjeving», «likeverd og solidaritet». Vi mener derfor at Kunnskapsløftet nå må støttes opp av et verdiløft – derfor vil jeg utfordre kunnskapsministeren til i langt sterkere grad å løfte opp viktigheten av skolens formålsparagraf.

Som flere har vært inne på i dag: Det er etter hvert blitt en liten årlig foreteelse i disse tider at det sås tvil om hvordan skolen skal kunne markere den forestående julehøytiden. Formålet og effekten med dette kan være å skape en utrygghet, og her har man dessverre lyktes i enkelte tilfeller. Det finnes eksempler på skoler som har nektet at det synges julesanger med kristent innhold. Andre har sterke debatter om det er greit å delta i julespill. Skrekkeksemplet er vel skolen som av frykt for å støte noen, skiftet navn på juleballet – til skoleballet.

De som i størst grad lider under dette, er elevene med minoritetsbakgrunn. De skyves ofte fram som årsaken til at en må være forsiktig med å markere kristne høytider i skolen, men sannheten er at det i liten grad er dem som ser på dette som et problem. Kulturminister Hadia Tajik sa det slik i Vårt Land:

«Å holde barn unna norske kirker før jul kan føre til religiøs analfabetisme.»

Noen har hevdet at det ikke kan arrangeres skolegudstjenester på grunn av den nye formålsparagrafen. Jeg er glad for at statsråden og denne salen slår fast at det selvfølgelig ikke er noe hinder. Som en av deltakerne i forhandlingene den gang vi forhandlet fram denne formålsparagrafen, kan jeg slå fast at det er ingenting i den nye formålsparagrafen som gjør at det skulle være forbudt å arrangere skolegudstjenester. Tvert om – den endringen Stortinget gjorde, gir en god forankring for å fortsette med denne tradisjonen. Selv de ulike kunnskapsministrene fra SV har vært forbilledlig klare i dette spørsmålet. Solhjell uttalte bl.a.:

«Det er ingen ting i ny formålsparagraf som er til hinder for å fortsette med skolegudstjenester.»

Samtidig er det viktig at alle foreldre kjenner trygghet overfor skolen. Derfor var det viktig å få inn i formålet at skolen skal ha respekt for den enkeltes overbevisning – derfor er fritaksbestemmelsen i opplæringsloven klar. Ingen skal tvinges til å gå på gudstjeneste, og det skal lages gode alternativer for dem som ikke vil delta. Skolene kan være trygge på at tradisjonen ikke trenger å brytes, og foreldrene kan være trygge på å sende sine barn på skolen til noe de vet hva er.

Dette er nok et eksempel på at vi i våre offentlige debatter demonstrerer stor grad av usikkerhet i håndteringen av spørsmål om religionens plass i samfunnet. Jeg synes statsråden skal ha honnør for å klargjøre at det er lov – og til og med nesten litt hyggelig – å ha skolegudstjenester i forbindelse med julehøytiden, men at man også har en stor og god erklæring om at dette skal skilles ut fra RLE-faget, og at man har respekt for foreldres forskjellighet i denne saken.

Elisabeth Aspaker (H) [14:59:19]: Jeg vil takke for det jeg har opplevd som en veldig god debatt, og jeg understreker det jeg sa i mitt forrige innlegg – at jeg tror det er viktig at Stortinget er tydelig, og at det er en styrke at vi greier å være så enig på dette punktet. Jeg vil takke alle som har hatt ordet. Jeg synes at de hver på sin måte har underbygget at dette er et tema som man ikke må glemme, men som man bør ta fram – holde fanen høyt når det gjelder skolens viktighet som arena for å skape og bygge identitet og verdier for fremtidens Norge.

Det er liten tvil om at kristenhumanistiske verdier er kjerneverdier som står støtt i det norske samfunnet. Da må kirkebesøk før jul også være helt i tråd med intensjonen i den nye formålsparagrafen, slik den er utformet. Vi skal være stolte av den kristne kulturarven vår, og vi skal være med og bygge den videre, selv om også den norske hverdagen nå etter hvert preges av et større religiøst mangfold og livssynsmangfold.

Verdiformidling og verdimobilisering har flere vært inne på. Da er det, som statsråden også var inne på, at Skole-Norge ser forskjellig ut alt etter hvor man befinner seg. Men det er ikke mindre viktig av den grunn å også tenke på at vi er samfunnsborgere og beveger oss rundt i det norske samfunnet, og det er viktig å ruste alle elever i møte med et Norge som er mer mangfoldig og mer flerkulturelt enn det noen gang før har vært.

Jeg er opptatt av at vi i fortsettelsen også må bidra til å bygge en sterkere allianse mellom skolen og foreldrene. Det har også flere vært inne på her. Jeg tror det er et stort potensial der for at skolen kan skaffe seg enda bedre ryggdekning og enda bedre styrke i sin måte å bygge verdier og identitet på hos norske elever.

Så mener jeg at kunnskap gir innsikt, og at kunnskap kan avmystifisere det som virker fremmed. Derfor er det så viktig at skolen utfordrer elevene og sørger for å la dem få innsikt i hverandres kultur og religion. Jeg skulle derfor ønske at flere elever var mer nysgjerrige på hverandres forskjeller, og at færrest mulig elever ber om fritak, men deltar på hverandres arenaer for å bli bedre kjent med det den andre står for.

Bondevik II-regjeringen hadde et prosjekt i 2002–2005 som het Verdier i skolehverdagen. Det var et verdimobiliseringsprosjekt som jeg skulle ønske at statsråden ville se hen til når man lager stortingsmeldingen – se på om det kunne være en idé etter at man i 2008 fikk en ny formålsparagraf i grunnskolen. Det er behov for å sette dette på dagsordenen.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:02:28]: Jeg vil også takke for en god og nyansert debatt, som er et uttrykk for en bred enighet om skolens formålsparagraf, at den kristne tro er en viktig del av vår historiske arv, og ønsket om at man er nysgjerrig og også har kunnskaper om andre menneskers tro.

Det får meg til å komme på en episode da jeg traff en muslimsk mor på trikken på Grünerløkka for noen år siden. Hun hadde fire barn, og de to eldste gikk på Kristelig Gymnasium. Hun satt der med hijab, vi snakket om ungene våre, og så sa jeg: «Går de på Kristelig Gymnasium?» «Ja, ja», sier hun, «vi er alle barn av Abraham.» Hun syntes det var interessant at de gikk på Kristelig Gymnasium, og dit skulle de to neste også.

Det synes jeg sier noe om at det finnes mange som har – hva skal jeg si – en toleranse, en interesse og kanskje også større trygghet overfor andre troende enn overfor et samfunn som de opplever som lite verdi- eller religiøst orientert. Det synes jeg er noen interessante dimensjoner å ta med seg videre.

Uansett mener jeg at alle hadde hatt veldig stor interesse og nytte av å se innsiden av en moské, se innsiden av en kirke, se innsiden av sikh-tempelet på Alna, eller et buddhistisk tempel, for den saks skyld. Det er mye en lærer når man ser hvordan andre utøver sin religiøse tro, og det er også mye en kan finne av felles eiendom. Jeg tror at jo mer både kjennskap og kunnskap man har, jo bedre er det.

Så er det i hvert fall mitt inntrykk at det er mye større klarhet i Skole-Norge nå enn det var for bare noen få år siden om hva som er rammene rundt det å holde en skolegudstjeneste. Det skal være opplyst for foreldrene, det skal være mulig å be seg fritatt, og det skal ikke være den felles avslutningen for alle barn på et skolesemester. Med noen helt tydelige og klare rammer er det nå veldig mange skoler som har et tilbud om en religiøs markering i en eller annen form ved skoleslutt. Dette tror jeg nå etter hvert har begynt å falle på plass, slik at det er mye større sikkerhet og trygghet rundt det i skolen.

Presidenten: Dermed har Stortinget ferdigbehandlet sak nr. 6.