Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [15:24:04]: (ordfører for saken): Det er et tverrpolitisk ønske om å ta i bruk nye virkemidler for å stanse at offentlige ytelser blir overført til utlandet ved bortføringer.

Å bortføre et barn skal ha konsekvenser. At en av foreldrene tar barnet ut av det trygge miljøet i hjemlandet til et utrygt sted en plass i utlandet for i de fleste tilfeller å straffe den andre forelderen, er ikke noe som bør finansieres av det offentlige.

Stans i overføringene er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen. Et viktig perspektiv er at stans i overføringene kan framskynde tilbakeføring og bidra til at framtidige barnebortføringer unngås.

Det er et internasjonalt mål å hindre barnebortføring og påskynde tilbakeføring av bortførte barn. Haag-konvensjonen på området har imidlertid ikke vist seg tilstrekkelig. Mange stater har ikke sluttet seg til konvensjonen.

Regjeringen er positiv til å fortsette arbeidet med en ordning med stans av offentlige ytelser etter forutsetninger om at det ikke vil være brudd på internasjonale konvensjoner. Det er viktig at det i en slik ordning, som er sterkt ønskelig, tas med flere aspekter. Forslag til en ny ordning ble sendt på høring sommeren 2009, og der er det foreslått at dette skal komme til anvendelse i flere ulike situasjoner. Den første er når en av foreldrene bortfører barnet fra Norge i strid med foreldreansvaret. Den andre er når en av foreldrene tar barnet med til Norge i strid med andre lands regler for foreldreansvar. Den tredje er når en forelder med samværsrett unndrar barnet fra den barnet bor fast sammen med, ved å endre oppholdssted innenfor Norge.

Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet har varslet behov for ytterligere utredninger, og jeg regner med at statsråden vil komme tilbake til det.

Det er også behov for å justere forslaget, sånn at det kan tas individuelle hensyn og gjøres unntak fra tilbakeholdelse der det er risiko for at tiltaket setter stønadsmottakeren og barnet i en vanskelig og uholdbar situasjon.

Flere unntak vil bety en innskrenking av det opprinnelige forslaget og kan gjøre ordningen mindre effektiv. Samtidig er det fundamentalt å sikre rettssikkerheten til den enkelte og til barna spesielt.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV viser til at intensjonen i forslag nr. 1 på den måten ivaretas, og at det arbeides med å få implementert en sånn ordning.

Videre foreslår forslagsstillerne at regjeringen skal opprette et råd for å samordne innsatsen mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre som har fått barn bortført. Det er ikke behov for å opprette et råd som foreslått – dette fordi det allerede eksisterende samarbeidsforumet gjør norske myndigheter i stand til å håndtere disse kompliserte sakene på en god og effektiv måte.

Anders B. Werp (H) [15:27:19]: Først en takk til forslagsstillerne for nok en gang å ta opp dette temaet. Vi kan vel alle her i salen forestille oss den sorg og fortvilelse disse sakene innebærer, og med det det tilhørende behov det derfor er for å skape en forutsigbarhet og trygghet i en ekstremt vanskelig situasjon det tross alt er mulig å skape.

Vi skal nok være realistiske i troen på i hvilken grad det faktisk er mulig å skape en full forutsigbarhet og trygghet på alle områder – det tror i alle fall ikke Høyre det er. Men vi er enig med forslagsstillerne i at vi her må være offensive og tenke på hvilke muligheter vi tross alt har.

Så skal vi også ta med oss utfordringene dette har i forholdet mellom Norges og andre lands regelverk. Det er også et stort og ikke uten videre enkelt område å håndtere, og det involverer også flere departementer enn det departementet som er satt til å håndtere dette representantforslaget.

Høyre er tilfreds med at en samlet komité går inn for å stanse overføringer av velferdsytelser ved barnebortføring, slik det framgår av saken. Vi mener det også er grunn til å kritisere regjeringen for at tiden går. Vi har blitt møtt med fagre ord i tilsvarende debatter helt tilbake til 2005–2006, hvor regjeringen har sagt at de skal komme tilbake til Stortinget med et bedre egnet og mer offensivt regelverk.

La oss i alle fall ta med oss også denne debatten som et skritt på veien videre mot det som forhåpentligvis blir et regelverk og en struktur som skaper noe mer trygghet i det som for mange dessverre oppleves som en dypt fortvilende og nesten håpløs situasjon.

Vi følger saken videre.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Skal det tas opp forslag?

Anders B. Werp (H) [15:29:46]: Det minner meg på at undertegnede er første representant, så jeg tar selvfølgelig opp forslaget som Høyre er sammen med Fremskrittspartiet om.

Presidenten: Representanten Anders B. Werp har tatt opp det forslaget han refererte til.

Robert Eriksson (FrP) [15:30:09]: La meg ta et kort tilbakeblikk: For et halvt år siden, i juni 2012, var det elleve bortføringssaker under etterforskning, og der man forsøkte å få barna tilbake til Norge – elleve barn. Året før var det enda flere, da var det over 20 barn. Jeg må si det er gledelig at komiteen er enig om å stanse overføringer av velferdsytelser til barnebortførere, og jeg er også fornøyd med at komiteen såpass enstemmig slår fast at det vil bidra til å få ungene raskere tilbake til Norge og redusere antallet bortføringer. Det er positivt. Men det som bekymrer meg, er den sittende regjeringens manglende handlekraft.

La meg gå tilbake til 5. september 2012. De fleste av oss husker dokumentaren om Geir som ble vist på TV 2. De fleste av oss ble veldig berørt av denne dokumentaren og syntes den var rørende. Den handlet om Geir, som hadde kjempet i ti år for å få tilbake sin sønn som var bortført av mor. Sønnen befant seg i Spania. Mor mottok fortsatt velferdsytelser, barnebidrag og barnetrygd fra norske myndigheter. Geir måtte leie inn profesjonell hjelp, egne styrker, for å dra ned til Spania og kidnappe sitt eget barn tilbake til Norge. Han måtte overfalle sitt eget barn på gaten i Spania, og de hadde lagt en detaljert løype for å forhindre at de ble stoppet av politiet på veien tilbake. Dette gjorde han for rettmessig å få tilbake sitt eget barn, til sitt eget land, til sin egen familie.

I sju år har den sittende regjeringen sagt at man skal stoppe utbetalingene av velferdsytelser til barnebortførere, at man skal ta de nødvendige grep. I 2009 sa man at nå var lovverket så og si klart, det var bare å trykke på beslutningsknappen for å få det igangsatt. Den 5. september, samme dag som dokumentaren gikk på TV 2, var Arbeiderpartiet på TV 2-nyhetene og sa at de lovet full stopp av utbetalinger av trygdeytelser til barnebortførere – full stopp – og at det skulle bli en viktig sak for dem i den kommende valgkampen. Hvis denne saken er så viktig, hvorfor kan man ikke da støtte Fremskrittspartiets forslag? Hvorfor kan man ikke trykke på stoppknappen? Hvorfor kan man ikke si at det er uakseptabelt å gi penger til barnebortførere og på den måten legitimere kriminalitet?

Jeg vet ikke hvor barneministeren sitter, om hun har hendene på eller under bordet eller hva hun gjør i denne saken, men i hvert fall skjer ingenting. Man sier at man skal ha nye utredninger, som må på nye høringer, altså skal man gjøre mer av det man har holdt på med i sju år nå – høringer og utredninger. De ungene som er bortført, trenger ikke flere høringer, de trenger ikke flere utredninger. De trenger politikere som evner å vise handlekraft til å gjøre de nødvendige grepene som må til for å forhindre at flere barn blir bortført fra dette landet. Jeg må si det er skuffende å se den passiviteten som barne- og likestillingsministeren har vist i denne saken.

Jeg registrerer også at Justisdepartementet er krystallklare: i 2010 sier de at det er lovhjemmel, også i forhold til internasjonal rett, til å kunne stoppe utbetalinger til barnebortførere, mens Barne- og likestillingsdepartementet skal utrede dette videre. Da blir man fristet til å spørre: Hvor er samsnakkingen – og kompetansen – mellom de to departementene? Er det virkelig sånn å forstå at det ene departementet ikke har skjønt blåbæret av hva man snakker om, mens det andre departementet har skjønt alt i hop? Det faglige grunnlaget ville jeg tro Justisdepartementet og Lovavdelingen er i stand til å gjøre rede for. Man bør bruke den lovhjemmelen som de har sagt gjelder, og få dette iverksatt så fort som mulig. Jeg er skuffet over at stortingsflertallet ikke kan bli med på Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Skulle representanten ta opp forslag?

Robert Eriksson (FrP) [15:35:29]: Ja, på vegne av Fremskrittspartiet tar jeg opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet som ligger i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marion Gunstveit Bojanowski (KrF) [15:35:49]: Det høres ut som det er et tverrpolitisk ønske å ta i bruk nye virkemidler for å hindre at barn blir bortført, og det forslaget som er framlagt i dag, er et godt tiltak nettopp for å hindre bortføring av barn til utlandet. Som flere har vært inne på, har spørsmålet vært reist ved flere anledninger, ikke bare i Justisdepartementet, slik det er blitt nevnt tidligere, men allerede i 2009 ga Barne- og likestillingsdepartementet signaler om at det kunne fattes et vedtak allerede samme år. Altså står det ikke på viljen til å innføre en stopp, men som også foregående taler framholdt her, kan det virke som det skorter på evnen.

For dem det gjelder, er det viktig at dette tiltaket kommer på plass. Barn har ingen mulighet til selv å stå på barrikadene og kjempe for sine rettigheter. Derfor må vi ta ansvar og sikre de rettighetene de fortjener. Det har vært sagt at barn har svært god rettssikkerhet i Norge, men i møte med voksne taper de ofte, og sånn kan vi ikke ha det. Vi i Kristelig Folkeparti ser derfor behovet for å innføre stans i overføringen av de velferdsytelser som forslaget omfatter, ved barnebortføringer, fordi det vil bidra til å øke rettssikkerheten for barn og forhindre barnebortføringer. Det er ikke holdbart å utsette regelendringene enda en gang i påvente av ytterligere utredninger. Men ingen tilfeller er like. Det er viktig for Kristelig Folkeparti alltid å legge til grunn barnets beste i vurderingen av hva som skal gjelde. En regel om stans i overføringen av ytelser må derfor vurderes i det enkelte tilfellet, og regelen må derfor åpne opp for at unntak kan forekomme.

Når det gjelder det andre forslaget, fra Fremskrittspartiet, ønsker vi ikke å støtte det. Bakgrunnen for det er at det allerede eksisterer samarbeidsforum som gjør norske myndigheter i stand til å håndtere disse kompliserte sakene på en god og effektiv måte.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:37:54]: La meg slå det fast med en gang: Vi kan ikke leve med at mange barn bortføres fra og til Norge hvert år av en av foreldrene. Jeg viser til mitt brev til Stortinget av 25. juni i år, der jeg går igjennom forslaget om å innføre en ordning med stans av økonomiske ytelser og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring. Forslaget har vært på høring og fått brei støtte, men avdekket også behov for utredning og avklaring når det gjelder menneskerettighetene og Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs konvensjon om barnets rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse spørsmålene er vurdert av Lovavdelingen i Justisdepartementet, og forslaget om en ny ordning må justeres slik at tiltaket ikke setter barna i en vanskelig og uholdbar situasjon. Jeg antar at hele Stortinget er enig i det.

Det er et internasjonalt mål å hindre barnebortføring og påskynde tilbakeføring av bortførte barn. De internasjonale avtalene på området har ikke vist seg tilstrekkelige, og regjeringa ønsker nå å ta i bruk nye virkemidler. Innføring av en ordning som nevnt ovenfor, vil forhindre at den som bortfører et barn, opprettholder inntekter fra offentlige myndigheter. En slik ordning er i tråd med den alminnelige rettsoppfatning og kan framskynde tilbakeføring samt bidra til at framtidige bortføringer unngås. En ordning som gir adgang til å holde tilbake ytelser og utbetalinger til livsopphold, vil imidlertid kunne frata den det gjelder, hele eller deler av det økonomiske livsgrunnlaget. Dette vil også kunne ramme barnet så lenge bortføreren har omsorgen, og er dermed et sterkt virkemiddel. Ytelsene som holdes tilbake, vil videre kunne dreie seg om opparbeidede rettigheter som følger direkte av loven, og som det derfor kan være problematisk å holde tilbake. Til tross for dette ønsker jeg og regjeringa å innføre en slik ordning. Men fordi det har vært nødvendig å utrede forholdet til menneskerettighetene, som jeg sa, har det tatt tid å få på plass en ordning med tilbakeholdelse av offentlige ytelser og barnebidrag ved barnebortføring. Lovavdelingen har altså vurdert spørsmålene og konkludert med at forslaget ikke nødvendigvis er uforenlig med Norges forpliktelser etter menneskerettskonvensjonene, forutsatt at dette er nødvendig for å oppnå retur, at retur ikke lar seg gjennomføre ved mindre inngripende midler, og stønadsmottaker eller barnet ikke settes i en situasjon som ikke kan forsvares eller godtas. Også forholdet til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen er vurdert, og en ordning med tilbakeholdelse kan ses som en del av vilkårene for ytelsene under nasjonal lovgivning som staten da står fritt til å regulere.

Arbeidsdepartementet og det departementet jeg bestyrer, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, arbeider nå med utforminga av en ordning for tilbakeholdelse av ytelser og barnebidrag. Regjeringa vil komme tilbake til Stortinget så raskt som mulig på egnet måte når arbeidet er avsluttet, og dette arbeidet er godt i gang. Så min ambisjon er at vi skal komme raskt tilbake til Stortinget med dette.

Regjeringa har allerede opprettet et nasjonalt samarbeidsforum for barnebortføring. Forumet ledes av Justis- og beredskapsdepartementet og består av representanter fra departementene, politiet og berørte instanser. Forumet behandler ikke enkeltsaker, men diskuterer vanskelige problemstillinger på tvers av ulike offentlige organer. Samarbeidsforumet gjør myndighetene i stand til å samhandle godt om håndteringa av saker om barnebortføring. Det anses derfor ikke å være behov for å opprette et nytt råd, slik Fremskrittspartiet foreslår, for å samordne innsats mellom relevante myndigheter.

Avslutningsvis vil jeg orientere om at regjeringa nylig har nedsatt en ekstern arbeidsgruppe oppnevnt i statsråd 7. november i år som skal foreta en prinsipiell og samlet gjennomgang av hele regelverket om barnebortføring, norske myndigheters håndtering av sakene, herunder internasjonale konvensjoner om barnebortføring og hvorvidt den bistanden som ytes, er tilstrekkelig effektiv. Arbeidsgruppa skal avgi rapport til Justis- og beredskapsdepartementet med forslag til forbedringer innen 31. desember 2013. Men la meg bare understreke: Det kommer ikke til å forsinke det arbeidet som Stortinget nå ønsker at regjeringa skal gjøre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [15:42:39]: På vegne av alle dem som har fått bortført sine barn, må jeg si at jeg blir både frustrert og oppgitt over at statsråden nok en gang sier at hun arbeider med forslaget og vil komme tilbake «så raskt som mulig på egnet måte» for Stortinget. Det har man sagt i sju år. Det sa man også i 2005, det sa man i 2009, og det er gått tre år siden 2009 og sju år siden 2005.

I tillegg sier statsråden at å stoppe ytelsene kan føre til at man stopper livsgrunnlaget for enkelte mottakere. Er det viktigere å opprettholde livsgrunnlaget for den kriminelle gjennom at han skal motta trygdeordninger/velferdsordninger fra den norske stat, enn å stoppe kriminaliteten? Er statsråden kjent med at allerede i dag stoppes velferdsytelser for enkelte, og er det da i strid med internasjonal rett, som man kunne få inntrykk av når man hører statsråden? Og det tredje spørsmålet: Hvorfor er det enklere å stoppe ytelser til fedre som har bortført barn, enn ytelser til mødre som har bortført barn?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:43:46]: Hvis representanten blir stående, skal jeg forklare hva som ligger i det jeg nettopp sa. Min ambisjon er at representanten Eriksson snart kan slippe å være frustrert over svar fra regjeringa knyttet til dette spørsmålet, fordi jeg ønsker at vi snart skal komme tilbake med forslag som ivaretar det meste av det representanten Eriksson er opptatt av. Men jeg må understreke at vi også har forpliktelser etter FNs barnekonvensjon, og jeg tror at i hvert fall de aller fleste i denne sal er opptatt av at barn ikke skal lide direkte nød som følge av det vi gjør. Det vil i så fall være i strid med de forpliktelsene vi har påtatt oss, og man kan også se for seg en situasjon hvor barn er bortført hit til Norge, og hvor vi fjerner enhver mulighet til livsopphold for det barnet. Det tror jeg ville skapt sterke reaksjoner. Så vi må også ta individuelle hensyn, sjøl om ambisjonen er at vi skal få et mer effektivt regelverk.

Robert Eriksson (FrP) [15:44:48]: Jeg tillater meg å stille et oppfølgingsspørsmål. Når man viser til de internasjonale forpliktelsene, har utgreiinga fra Justisdepartementets lovavdeling også vært ganske klar og tydelig. På hvilket grunnlag er det Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet mener at det kan sås tvil ut fra det som Justisdepartementets lovavdeling har kommet frem til? Det neste spørsmålet går på det statsråden sier om at hun vil komme raskt tilbake til Stortinget med dette, og at representanten Eriksson snart kan få gleden av å slutte å være frustrert på vegne av de foreldrene som har opplevd at deres barn blir bortført. Da tillater jeg meg å stille det enkle spørsmålet: Når kan jeg slutte å være frustrert? Snakker vi om januar, februar – vinteren 2013? Snakker vi om våren 2013? Snakker vi tidlig på høsten 2013 eller snakker vi nærmere jul 2013? Jeg forventer ikke en bestemt dato, men hvilken årstid kan jeg forvente at frustrasjonen skal avta?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:45:53]: Jeg er ikke 100 pst. sikker på representanten Erikssons indre følelsesliv, så sånn sett kan jeg ikke gi en helt konkret dato for når følelsene vil endre seg. Men ambisjonen er at dette skal skje snart, og med snart mener jeg at det er en prioritert oppgave, og at vi jobber for fullt med det.

Så må jeg understreke at de forhold som er berørt i mitt innlegg, og som også er berørt i brevet fra meg fra i sommer, bør også representanten Eriksson merke seg. Det dreier seg om egne betraktninger fra Lovavdelingen i Justisdepartementet. De konkluderer altså med at forslaget ikke nødvendigvis er uforenlig med Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene, forutsatt at dette er nødvendig for å oppnå retur, retur ikke lar seg gjennomføre ved mindre inngripende midler, og stønadsmottaker eller barnet ikke settes i en situasjon som ikke kan forsvares eller godtas. Så det er en rekke forutsetninger her som kompliserer dette, men tro meg på at vi skal ha fortgang i arbeidet, og at dette er viktig.

Presidenten: Flere har ikke tegnet seg til replikk.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:47:05]: Jo, Per Sandberg.

Presidenten: Takk for hjelpen!

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:47:07]: Bare hyggelig!

Per Sandberg (FrP) [15:47:14]: Jeg fikk ikke med meg hvorvidt statsråden svarte på to av spørsmålene fra representanten Eriksson. For det første: Er statsråden kjent med at det foregår stopp i ytelsene i dag på ulike måter, og er det i tilfelle brudd på internasjonale konvensjoner – er det situasjoner der barn blir utsatt for lidelse?

Og det andre spørsmålet jeg følte at vi ikke fikk svar på: Hvorfor er det i enkelte sammenhenger enklere å stanse ytelser der far er bortfører, og er statsråden kjent med at i tilfeller der far er bortfører stopper man i dag ytelsene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:48:12]: I dag stopper man enkelte ytelser, f.eks. kan man stoppe barnetrygden etter en viss tid, seks måneder. Det mener jeg er helt riktig, men det man ikke kan gjøre, er å stoppe absolutt alle ytelser, inkludert muligheten til livsopphold for et barn, uten å ha gjort en konkret vurdering av hvilke følger det får for dette barnet. Det vil kunne være i strid med Barnekonvensjonen. Men spørsmålet om kun å ta barnetrygd f.eks. vil ikke være i strid med Barnekonvensjonen sånn som det har vært vurdert.

Det jeg særlig har reagert på gjennom lengre tid, er spørsmålet om barnebidrag. Det tror jeg de aller fleste reagerer kraftig på, for ikke bare mister du muligheten til å være sammen med ditt eget barn, men du skal i tillegg betale. Det er riktignok for barnet, men det oppfattes jo som at du betaler til den personen som har bortført barnet. Det er klart i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Jeg ser imidlertid at vi også må gå videre enn som så, men vi må altså ta individuelle forhold i betraktning.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Sandberg (FrP) [15:49:46]: (komiteens leder): Dette handler egentlig ikke om representanten Erikssons frustrasjon eller representanten Sandbergs frustrasjon. Det handler om barns rettssikkerhet. Og det handler i stor grad om konvensjoner som Norge har ratifisert, og som skal ta hensyn til barnet, men som brytes hver eneste dag av Norge.

Jeg registrerer at barne- og familieministeren nå skal ha flere runder som trekker dette ut i tid, slik at flere og flere barn må lide under at Norge bryter internasjonale konvensjoner som vi er forpliktet til å følge. For nå skal man ta mer hensyn til livsopphold til den som er barnebortfører, enn barnets sikkerhet og rettigheter til samvær med sine biologiske foreldre.

Jeg synes ut fra replikkrunden at det er noe merkelig at man skal ha nye runder når man er så klinkende klar på at å stoppe barnetrygden etter seks måneder er uproblematisk – det er rett og slett enkelt å stoppe. Det finnes ikke tvil om at det er en rettighet den enkelte nasjon har. Innenfor alle de forpliktelsene man har internasjonalt, er det helt uproblematisk å gjøre det. Men når det er snakk om barnebidrag, der den enkelte private – enten det er mor eller far – betaler bidraget, er det uhyggelig problematisk. Man har altså holdt på i sju år med å finne ut hvorvidt man har mulighet til det. Min påstand er at denne muligheten selvfølgelig ligger innenfor de rammene og den handlingsfriheten den enkelte nasjon har innenfor disse internasjonale forpliktelsene.

Ellers må jeg virkelig få lov til å stille spørsmål ved at man i sju år skal drive og utrede og ha høringer med runde på runde for å finne svaret på hvilket handlingsrom man har. Det må da være en svikt i kompetansen, noe jeg tviler på. Jeg tror det er en svikt i forhold til samordning og agendaen man har fra de forskjellige partiene som sitter i dagens regjering.

Nå skal man altså ha en arbeidsgruppe som skal jobbe i over ett år, vi skal ha nye høringer, og nå per dags dato – jeg ble oppdatert før helgen – er det 50 eksisterende saker der barn er bortført fra Norge og mister retten til samvær med en av sine foreldre. At denne regjeringen lar det flyte og gå, er for meg uforståelig.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:52:58]: Jeg vil virkelig be om – og det gjør jeg ikke på vegne av meg sjøl eller regjeringa, men på vegne av dem som er i den vanskelige situasjonen at de ikke har barna hos seg, eller de barna som ikke får være sammen med den andre samværforelderen sin – ikke å framstille det sånn at vi nå skal jobbe et nytt år før vi kanskje skal komme tilbake med et eller annet. Det representanten Sandberg nå sa fra denne talerstolen, er feil. Vi skal jobbe raskt med dette, få det raskt fram for Stortinget.

Det er heller ikke sånn at vi syns det er problematisk nå å stoppe barnebidragene. Nei, det er ikke problematisk å fryse dem, sånn at man kan få disse pengene når man eventuelt er tilbakeført. Jeg mener at det er helt kurant å gjøre det, og det kommer vi til å gjøre også.

Det som er vanskeligere, er hvis man stopper absolutt alle ytelser, sånn at et barn mister enhver mulighet til å klare seg, fordi de er avhengig av den omsorgspersonen som da mister alle ytelsene. Da må vi gjøre en individuell vurdering. De forpliktelsene har vi etter Barnekonvensjonen. Jeg tror det er enklere å se det for oss i en situasjon der det er et barn som er bortført til Norge, og hvor det er ytelsene her i vårt land som blir stoppet. La oss tenke oss da at vi f.eks. også, i tillegg til at det barnet ikke får ytelser fra det landet som det opprinnelig er fra, stopper muligheten til livsopphold, og at barnet må leve i dyp fattigdom gitt at forelderen ikke tilbakefører barnet til den forelderen som skulle vært sammen med det. Da tror jeg at reaksjonene ville vært ganske sterke, fordi man da ville sett konsekvensene for barnet. Den øvelsen tror jeg det kan være verdt å gjøre.

Men jeg vil ikke at noen går herfra nå etter denne debatten og tror at viljen ikke er til stede for å få gjort noe med dette, og at ikke viljen er til stede for å få gjort det raskt. For det er den.

Per Sandberg (FrP) [15:55:21]: Denne regjeringen setter ned en arbeidsgruppe som skal gi tilbakemelding 31. desember 2013. Det er over ett år fram i tid.

Det andre som jeg vil peke på, er at denne regjeringen ikke vil slutte seg til det forslaget som ligger på bordet, fordi man skal ha nye utredninger, nye høringer, fordi man skal fremme et forslag som reduserer effektiviteten av opprinnelig forslag, sier statsråden. Man skal fremme et forslag som reduserer effektiviteten av opprinnelig forslag – da er man ikke enig i det forslaget som ligger på bordet her nå. Man vil fremme et forslag der man skal ta individuelle hensyn. Betyr det at noen kan bortføre barn og fortsatt kreve barnebidrag fra samværsforelder?

Det handler om å fryse utbetalinger og bidrag til barnebortførere, og det kan man gjøre, sier statsråden her nå. Det er ikke noe problem, man kan gjøre det i morgen. Men man gjør det ikke. Man kunne gjort det for sju år siden. Men man har ikke gjort det. Nå sier statsråden: Nei, det er uproblematisk å fryse utbetalingen av barnebidrag til barnebortfører. Hvorfor gjør man ikke det, da?

Dessuten handler det i denne saken om barns rettigheter. Når vi registrerer at Norge sannsynligvis er det eneste landet i hele verden som aksepterer denne praksisen, er det helt merkelig at vi skal drive i sju–åtte–ni år og utrede hvorvidt vi kan gjøre dette innenfor handlingsrommet for internasjonale forpliktelser.

Derfor tror jeg ingenting på – men jeg vil i så fall bli utrolig positivt overrasket – at vi i januar får et lovforslag fra denne regjeringen som støtter det forslaget som ligger på bordet per dags dato. For Norge kan ikke være bekjent av at hver eneste dag er det norske barn som blir røvet bort fra landet sitt og fra den forelderen som har foreldreansvaret og omsorgsansvaret. Og så må en i ettertid utøve makt og gi barn traumatiske opplevelser ved at vi sender ut geriljagrupper for å hente disse barna hjem igjen, som vi har vært vitne til, og som utvikler seg i større og større grad. Det har blitt en profesjon, faktisk, der foreldre i sin fortvilelse engasjerer profesjonelle folk til å kidnappe barna sine hjem igjen.

Jeg gjentar det: Dette kan vi ikke være bekjent av. Og dette har vi altså holdt på med i sju år.

Presidenten: Neste taler er statsråd Inga Marte Thorkildsen, som har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:58:29]: President, jeg skal ikke bruke hele den taletida.

Jeg har bare lyst til å presisere, siden representanten Sandberg har litt problemer med å oppfatte hva jeg faktisk sier, at den eksterne arbeidsgruppa som nå er nedsatt, og som er omtalt på Justisdepartementets hjemmesider, ikke har noe å gjøre med akkurat spørsmålet vi her diskuterer knyttet til om vi skal stoppe alle offentlige overføringer, inkludert trygdeytelser, til barnebortførere. Det arbeidet er vi godt i gang med, uavhengig av det arbeidet som foregår i den eksterne arbeidsgruppa – bare så det er helt klinkende klart. Arbeidet med det jeg oppfatter at Stortinget er mest opptatt av, nemlig muligheten for å få flere virkemidler for både å forebygge barnebortføring og å få flere barn tilbake til Norge, er vi godt i gang med. Min ambisjon er altså at vi skal komme snart tilbake med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 10 og 11 behandles under ett. – Det anses vedtatt.