Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida blir fordelt slik:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten føreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Lene Vågslid (A) [17:16:54]: (ordførar for saka): Det er fyrste gong det blir lagt fram ei stortingsmelding som tek føre seg ein samla gjennomgang av det visuelle kunstfeltet. Denne meldinga vil bidra sterkt til å lyfte det visuelle kunstfeltet i Noreg. Men meldinga i seg sjølv hadde ikkje vore noko aleine, hadde det ikkje vore for det aktive og høgst levande kunst- og kulturlivet me har. Eg vil rose kunstnarorganisasjonane, foreiningane, nettverka og kunstnarane for å skape og dele all den mangfaldige og inspirerande kunsten me har tilgang på i dette landet, og for å ha vore så aktive i prosessen, både med innspel til arbeidet med meldinga og med klare tilbakemeldingar i etterkant. Eg vil vel òg seie at me har tolmodige kunstnarar, som har venta på å få lyft sitt felt. Eg er glad for at det er den raud-grøne regjeringa som gjer dette lyftet. Det er store ambisjonar i meldinga, og eg er glad for at ho har blitt teken så godt imot. Ja, nokon har til og med karakterisert denne meldinga som eit paradigmeskifte i kunstpolitikken. Sjølv om høyringa gav oss tilbakemeldingar på punkt som kan forbetrast, var det stor tilslutning og entusiasme rundt meldinga. Det er eg glad for.

Det er viktig med auka merksemd rundt dette feltet. Auka publikumsoppslutning over heile landet er spesielt viktig for regjeringspartia, i tillegg til auka profesjonalisering. Det er godt å kunne seie at det er ein samla komité som meiner at denne meldinga vil bidra til dette.

Fleirtalet i komiteen, om ein ser bort frå Framstegspartiet, meiner det er viktig at det visuelle kunstfeltet blir styrkt over heile landet. Fleirtalet meiner det er viktig at me i meldinga vurderer auka støtte til museum med kunstsamlingar. Vidare meiner det same fleirtalet at det er eit viktig lyft at regjeringa vil gje støtte til fleire kunsthallar, kunstforeiningar og kunstsenter. Det er ein samla komité som er glad for auka støtte til kunsthallar, og det er mange kunstforeiningar som no har store ambisjonar om å utvikle seg til dette, som Tromsø, Oslo og Porsgrunn kunstforeiningar.

For Arbeidarpartiet er det viktig at ein når fram til flest mogleg med visuell kunst, og at flest mogleg får ta del i kunstopplevingar. Satsing på kunst i det offentlege rom er noko eg meiner er svært viktig for å nå dette målet. Eg er veldig stolt over at me i Noreg har ei slik ordning for statleg og kommunal kunst i det offentlege rommet. Her når ein ut til et breitt, samansett publikum, og enkelte plassar i landet er kunstverk i det offentlege rom den einaste kunsten som er allment tilgjengeleg.

Noreg har ein godt etablert kunstpolitikk for kunst i det offentlege rom, som er grundig omtala i meldinga. Eg vil spesielt peike på kunst i det offentlege rom i kommunane. Trondheim kommune har ei ordning som står i ei særstilling med sin del på 1,25 pst. av det totale investeringsbudsjettet til kommunen. Trondheim kommune har dei ti siste åra bygd opp ei av Noregs største samlingar av samtidskunst i det offentlege rom og har hausta både nasjonal og internasjonal heider for utsmykkingsordninga si. Satsinga i Trondheim har kome befolkninga i heile byen til gode – det gjeld barnehagar, skular, sjukeheimar og det generelle bybiletet.

Drammen kommune gjer òg ein særleg innsats for kunst i uterom og byutvikling, noko komiteen fekk eit godt og inspirerande innblikk i då me var på besøk der i førre veke.

Eg vil òg vise til kulturhuset Buen i Mandal, som eit godt eksempel på korleis ein kan nå fram til nye grupper gjennom alternative visningsarenaer. Der har dei samlokalisert bibliotek, kulturskule og kino saman med galleri. Det finst mange alternative visningsarenaer, og eg synest det dei har gjort i Mandal, er eit glimrande eksempel på korleis ein kan gjere dette.

Det er gode kunstprosjekt i det offentlege rom i gang over heile landet, spesielt òg i samband med skulebygg. Det er så utruleg viktig at ein får kunsten ut av lærarrommet. Eg har vore på altfor mange skular der den flottaste kunsten heng på lærarrommet, og ikkje ute blant ungane. Det er viktig at ein held fram med satsinga både frå staten si side, frå fylket si side og frå kommunane si side, slik at flest mogleg får tilgang til kunstopplevingar.

Det nye museumsbygget for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design på Vestbanen er ei viktig, offensiv satsing og vil bli eit viktig lyft òg for det visuelle kunstfeltet. Ved sidan av det nye operabygget vil dette vere blant dei største kulturbyggprosjekta i norsk samanheng nokosinne, og det er ein samla komité som viser til regjeringas mål om at denne satsinga vil lyfte det visuelle kunstfeltet på same måte som operahuset i Bjørvika har lyfta operakunsten.

Komiteens fleirtal, igjen unnateke Framstegspartiet, støttar regjeringas forslag om å opprette ei arrangørstøtteordning for det visuelle kunstfeltet under Norsk kulturfond. Vidare er det ein samla komité som deler regjeringas syn om behovet for ein gjennomgang av dagens avtale om utstillingsvederlag. Det er eit behov for å synleggjere dei reelle produksjonskostnadene ved utstillingar, og me meiner det er viktig at regjeringa vil ta grep for å synleggjere at kunstnaranes arbeid er ein sentral del av kunstproduksjonen.

Så vil eg vise til dei føreslåtte endringane i stipendordningane. Her er det viktig for fleirtalet i komiteen, unnateke Framstegspartiet, at stipendordningane kjem fleire kunstnarar til gode, og at ordningane blir meir fleksible. Derfor støttar me regjeringa i å fase ut garantiinntektene og etablere langsiktige arbeidsstipend. Det er viktig å påpeike at ingen med garantiinntekt i dag vil miste denne.

Vidare er det ein samla komité som støttar regjeringa i ei omlegging av ordninga med stipend basert på gjennomført kunstutdanning. Slik ordninga er i dag, er ho svært urettferdig, og etter at ordninga er lagd om, vil stipend bli knytte til etablering av kunstnarskap og vere søknadsbaserte.

Så er det det vanlege, at me får kritikk frå opposisjonen for å vere styrande. Det er eg ikkje einig i. Eg meiner det er heilt rett å føre ein politikk som gjev heile landet – barn, unge, vaksne og eldre – god tilgang til kunst- og kulturopplevingar, og at me ikkje skal la marknadskreftene åleine få styre dette. Dersom det hadde vore tilfellet, ville det ikkje ha vore att mykje kunstnarisk fridom og mangfald. For Arbeidarpartiet er det vesentleg at me har den same forhåpninga og forventninga til mangfald og inkludering i kulturlivet som me har til det elles i samfunnet.

Eg merkar meg opposisjonens kritikk og påstanden om at me heller ikkje ser kunstens eigenverdi. Det er feil. Me ser kunstens eigenverdi, og me legg òg til rette for at han skal utfalde seg. Men me ser òg dei store ringverknadene av kunst og kultur, og etter ein debatt i Stortinget her i mai hevda representanten Thommessen frå Høgre at det ville ikkje bli stor kunst av å leggje inn omsyn til mangfald eller satsing på barn og unge overfor institusjonar. Det vil eg hevde me har eit utal av eksempel på at er heilt feil. Me ser på institusjonane som ein del av samfunnet, og inkluderingstanken bør vere sentral òg i deira verksemd.

For det visuelle kunstfeltet er dette ein viktig dag. Eg vil gjenta at det er fyrste gong me behandlar ei stortingsmelding som tek for seg heile det visuelle kunstfeltet i Noreg, og eg ser fram til det vidare arbeidet og oppfølging av meldinga. Eg ser òg fram til vidare samarbeid og god dialog med aktørane innanfor det mangfaldige kunstlivet i Noreg.

Ib Thomsen (FrP) [17:25:10]: Jeg vil takke saksordføreren for en god redegjørelse og en god gjennomgang av hele saken. Hun belyste hvor vi var enige, og hvor vi var uenige.

Meldingen er viktig for å løfte det visuelle kunstfeltet i Norge – det er det ingen tvil om. Jeg vil ta opp noen av punktene som Fremskrittspartiet synes er viktig.

Meldingen har gitt rom for en grundig kartlegging og kunstfaglig beskrivelse av feltet. Så kan man diskutere forsiden på selve meldingen, der man har brukt Edvard Munch. Jeg mente ikke at det var så dramatisk at det ikke fantes noen tilgivelse for at man gjorde det – jeg ville bare peke på at man kunne tatt Edvard Munch med også i meldingen. Men nok om det.

Det er viktig at man sikrer et godt tilbud av høy kvalitet for flest mulig, og det står komiteen sammen om. Jeg vil komme med et eksempel som jeg synes er viktig, og det vil jeg understreke kraftig. Det er noe som heter Outsider Art-kunstnere. Det er utøvere som i en eller annen form har intellektuelle vansker eller lærevansker, som lever eller har levd på kanten av samfunnet, og som også må få, og ønsker å få, muligheten til å uttrykke seg gjennom kunstnerisk skapende og utøvende virksomhet. Dette har komiteen vært og besøkt. Sør-Troms museum har tatt ansvar for dette ved Trastad Samlinger. Museet har gjort en strålende – jeg vil si glimrende og utmerket – jobb for disse kunstnerne. Dette er rørende, og det er et viktig område som vi må sette fokus på.

Visuelle kunstnere skal honoreres, har Fremskrittspartiet sagt i innstillingen. De skal etter mitt syn honoreres for utstillingsoppdrag på museer og visningssteder, og spesielt der museene mottar offentlig støtte. Dette bør være vanlig praksis, slik det er for utsmykkingsoppdrag. Man må likestille dette, slik at man faktisk får betalt for den jobben man gjør som kunstner. For meg er det en selvfølge. En ordning knyttet til utstillinger vil være en stor gulrot for å fremme aktivitet og produksjon blant utøvende kunstnere, og i neste omgang gi grunnlag for mer publikumsaktivitet ved landets museer og visningssteder. Det er ikke noen tvil, hvis man tar dette seriøst, at dette vil være en gulrot. Utstillingshonorar vil også være viktig for å premiere publikumsorienterte kunstnere som er opptatt av å formidle kunst til allmennheten. Det er et viktig punkt for Fremskrittspartiet og ikke minst for de kunstnerne som er opptatt av dette også. Utstillingsvederlag bør også moderniseres gjennom å etablere større forutsigbarhet i beregningen.

Ordningen med statlige stipend og garantiinntekter til kunstnere har sin bakgrunn i en ordning som het statens «kunstnerlønn», som ble opprettet på 1860-tallet, og som varte i 100 år. Ordningen ble også kalt diktergasje, men det var ikke bare diktere som fikk den. Det var flere kunstnere, og dette ble utvidet etter hvert. Nyordningen fra 1960-tallet ble revidert på 1970-tallet, og garantiinntekten slik vi kjenner den i dag, ble innført i 1977. Kunstnere mottar garantiinntekten inntil virksomheten opphører, eller ved fylte 67 år. Dette bør det ses på. Har dette de riktige virkningene, har dette de riktige såkornstankene, spør jeg meg om.

Nye ordninger bør baseres på – og der støtter Fremskrittspartiet regjeringen – stipend basert på gjennomført kunstutdanning. Det hadde vært flott hvis nyutdannede kunstnere kunne fått en såkornstøtte når de går ut, og at man ikke premierer gamle etablerte kunstnere på bekostning av nyutdannede.

Ordningen i dag er urettferdig, da noen utdanninger gir stipend når man er ferdig, mens andre, tilsvarende ikke gir det, og stipendet gis uavhengig av om man er etablert kunstner. Omleggingen vil føre til at stipendet knyttes til etablering av kunstnerskap, og det vil være søknadsbasert.

Det som også er interessant, er å få utredet mer ordninger med skatteincentiver. Det bør vurderes, det mener jeg hadde vært helt naturlig. Det bør også vurderes gaveforsterkningsordninger, hvor man ser på innkjøpsordningene.

Så har man etablering av Nasjonalmuseet. Det er ikke noen tvil om at komiteen har vært enig om det. Det vi ikke er enige om ved etablering av et nasjonalmuseum på Vestbanen, er: Hva skal det inneholde? Hvor stort skal det være? Fremskrittspartiet har sagt at vi ønsker å beholde Nasjonalgalleriet der det er i dag, med gullrammene, og så får man se hva man har av behov når man etablerer et nytt museum på Vestbanen. Da ser vi for oss den moderne kunsten i dette museet. Men den diskusjonen har vi ikke fått i Stortinget. Vi vet ikke hva dette koster, vi vet ikke hva det skal inneholde, og hvor stort det skal være. Så la oss få saken til Stortinget, og sørg for at alt blir belyst, og at man får se hva det er behov for at Nasjonalmuseet på Vestbanen skal inneholde. Onde tunger sier at det blir knapt nok større enn det man har hatt til i dag. Så jeg håper at vi nå får en ordentlig framleggelse av den saken.

Jeg ønsker å fremme de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [17:32:18]: Det er flott at vi har fått en melding om visuell kunst. Det er en fin oppsummering og gjennomgang av hele dette feltet, og det er mye bra i meldingen. Saksordføreren har på en god måte redegjort for hva vi er enige om, og hva vi ikke er enige om, men svært mye er vi enige om. Én ting er det som kommer opp i komitébehandlingen, en annen sak er at her er det en bred gjennomgang med mye stoff som vi egentlig ikke har befattet oss så mye med, og det tror jeg man kan tolke i retning av at dette er ukontroversielle ting.

Utformingen av vår visuelle hverdag foregår i hovedsak utenfor det politiske rom, iallfall primært. Viljen til å investere i dette, viljen for det offentlige til å sette i gang utsmykningsprosjekter og holde seg med museer, henger sammen med den offentlige interesse som er rundt kunst, og den offentlige debatt som er rundt kunstlivet. I så henseende er også denne meldingen viktig, rett og slett fordi den bringer frem denne gjennomgangen, den bringer frem en debatt og en offentlig oppmerksomhet som tjener hele feltet.

Når det nå er sagt at Høyre slutter seg til meldingen i store grep, vil jeg allikevel si at vårt utgangspunkt er nok en annen hovedkurs – eller iallfall en korrigert hovedkurs – enn det regjeringen legger opp til. Vi mener at meldingen har et nokså ensidig produksjonsfokus, mens vi vil legge opp til et sett av virkemidler som ville styrke etterspørselsperspektivet. Levekårsundersøkelsen for kunstnere viser med all ønskelig tydelighet at det er behov for å styrke inntektene. Der mener vi man kunne være mer kreativ, komme opp med flere forslag og ha en tydeligere kurs i retning av hvordan kunstnerskapene bygges og inntektene styrkes. Vi har da med litt vekslende tilslutning fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet foreslått fem konkrete saker som vi mener vil styrke nettopp dette perspektivet. Vi foreslår:

• en handlingsplan for innarbeidelse av bedre vederlagsordninger

• en gaveforsterkningsordning for kunstmuseenes innkjøpsfond

• en ordning med tilskudd til konsulentkompetanse for private utsmykningsoppdrag i offentlige rom

• en assistentordning med sikte på å gi etablerte kunstnere mulighet til å ansette nyutdannede kunstnere som assistenter

• en tilskuddsordning for å styrke norske galleristers deltakelse ved internasjonale kunstmesser

La meg knytte noen kommentarer til de enkelte forslagene.

For det første når det gjelder vederlagsordninger: Der har regjeringen i og for seg kommet det et stykke i møte i meldingen, der det pekes på muligheter for et pilotprosjekt, og iallfall at man vil utrede dette. Dette er en gammel sak som vi har arbeidet med i mange år. Det har vært ulike former for vederlag i norsk kunstliv i kanskje 20 år, mulig mer. Dette vet vi mye om. Det er egentlig bare et spørsmål om å finne pengene og å finne adressatene. Jeg mener at det bør være åpenbart at statlig finansierte kunstmuseer som holder utstillinger som ikke har salg til formål, gis et vederlag som vil kunne styrke inntektene til de kunstnere det dreier seg om.

Så foreslår vi en gaveforsterkningsordning for kunstmuseenes innkjøpsfond. Innkjøpene i kunstmuseene er en tilbakevendende hodepine for norske museer. Det er svært lite penger. Selv på Nasjonalmuseet er det ganske trangt i forhold til hva man kunne ønske seg, for ikke å snakke om de mer regionale kunstmuseene. En gaveforsterkningsordning ville inspirere private bidragsytere til å gi midler til innkjøp. Det er det god tradisjon for – det er mange givere av kunst i Norge. Samtidig har kunstmuseene innkjøpskomiteer som har høy integritet. Vi kjenner mange historier om fornærmede givere av gaver som har blitt avvist av innkjøpskomiteen. Jeg tror ikke det er noen fare for at man ville bli ledet ut i noe uføre selv om man hadde hatt en ordning der staten bidro til innkjøpene, kanskje som en ordning i tillegg til at man øker innkjøpsfondene i museene. Da ville man rett og slett kunne få flere penger ut av det.

Så fremmer vi et forslag om offentlig tilskudd til konsulentbistand og privat utsmykning i offentlige rom. Mange offentlige rom – for ikke å si de fleste når man ser ut her på gater og plasser – er det private gårdeiere som kontrollerer. Mange av disse har interesse av å smykke ut, men kanskje er det en terskel å komme over for å få god kompetanse og styrke kompetansen inn i disse utsmykningsprosjektene. Vi tenker at en egen ordning for dette ville bidra til at dette ville komme på agendaen i flere utbyggingsprosjekter. Dette er noe arkitektene ville vært klar over og jobbet for, for å styrke de offentlige rommene som de er utformere av i dag. Vi tror dette ville være et godt grep for å styrke både den visuelle kvaliteten og kunstnærværet i våre offentlige rom, og vi foreslår altså dette.

Så har vi, sterkt inspirert av Unge Kunstneres Samfund, foreslått en assistentordning for nyutdannede kunstnere med sikte på overføring av kunnskap fra eldre kunstnere. Dette synes vi er et veldig kreativt og godt forslag. Det å være i en assistentposisjon, lærlingposisjon, har århundrelange tradisjoner i kunstlivet – det å overføre kunnskap. Den kunnskapen vi snakker om her, dreier seg jo ikke bare om å overføre kunnskap om hvordan man bygger opp et kunstnerskap, altså i forhold til utstillinger, markedsføring og den type ting, men det handler også om overføring av håndbåren kunnskap, av utviklingen av det kunstfaglige i et en-til-en-forhold, som jeg tror vil være svært interessant å følge opp. Jeg tror det ville styrke unge kunstneres vei ut i en ganske krevende hverdag der man står overfor et felt som også har sterke kommersielle aktører, som har gallerister, som gir muligheter, men som også krever sitt.

Så mener vi at det er grunn til å se nærmere på formidlingen av norsk kunst i utlandet. Jeg har merket meg at man her har kommet meg i forkjøpet. Statsråden har spart seg for et spørsmål i denne saken ved å ta opp saken om OCA. Det er meget å si om OCA, og jeg regner med at vi får anledning til å komme tilbake til det, men jeg tror man må ta inn over seg at OCA uansett hva man kommer frem til, treffer ganske smalt. Det er en relativt liten del av norsk kunstformidling som vil kunne skje gjennom OCA, i alle fall med dagens modell.

Utenriksdepartementet har også sin ordning, men det å bygge kunstnerskapene i det internasjonale, store, kommersielle markedet, som er et meget stort marked, er en galleristjobb, med alt det betyr. Dessverre er det slik at vi har relativt få gallerister, hvis noen overhodet, som har rygg nok til å gå ut og være deltakere på de store messene. Det koster mange penger å gjøre det, og det er krevende å komme inn og krevende å komme i posisjon. Vi foreslår en tilskuddsordning for norske gallerister nettopp for å få til dette, og for å bygge opp i alle fall noen gallerier i Norge som vil kunne bære norske kunstnernavn ut i verden.

Blant verdens 500 mest omsatte kunstnere i dag, er det én norsk, og det er Bjarne Melgaard. Så var det en viss overraskelse for min del å konstatere at 250 er kinesere, men det er kanskje noe vi kan merke oss i denne delen av verden, at vi i vest ikke er så enerådende på disse områdene som vi skulle tro.

Men i alle fall: Jeg synes det er litt synd at regjeringspartiene ikke har kommet noen av disse forslagene i møte. Samlet sett staker de ut en annen kurs som rett og slett er mer etterspørselsorientert, som ville gi et mer selvstendig kunstliv, og slik sett være mer fristilt også i den maktdiskusjonen vi har rundt norsk kulturliv.

Jeg tar opp de forslagene som Høyre er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [17:42:49]: I SV er vi svært fornøyde med at det er utarbeidet en egen stortingsmelding om visuell kunst, den første i historien. Den gir en god og grundig oversikt over saksfeltet og er blitt godt mottatt av Kultur-Norge. Som det har blitt hevdet: Billedkunst har nå endelig blitt sett og respektert som et offentlig innsatsområde. Meldinga skal bidra til å gi kunstfeltet et nødvendig løft.

Saksordfører Lene Vågslid viste på en engasjert og svært positiv måte det gode arbeidet som er gjort, engasjementet blant kunstorganisasjonene og en rekke gode eksempler rundt om i det ganske land.

Billedkunsten er viktig fordi den kan gi opplevelser og erkjennelser som ikke kan oppnås gjennom andre kunstformer og medier. Den gode billedkunsten kan stille spørsmål, engasjere og provosere, men den kan også gi oss vakre visuelle inntrykk i hverdagen vår. Det er derfor viktig med mangfold i billedkunst og kunsthåndverk. Det er viktig at visuell kunst av høy kvalitet når flest mulig over hele landet, og vi mener at meldinga kan bidra til dette.

Det er ei relativt omfattende melding og mye som hadde fortjent oppmerksomhet i innlegg her – det være seg formidling og målgrupper gjennom ulike tiltak som f.eks. Den kulturelle skolesekken, kulturskolen, Kunst i Skolen og Den kulturelle spaserstokken, økt støtte til museer med kunstsamlinger og støtte til flere kunsthaller, kunstforeninger og kunstsenter, eller styrking av visningsarenaer og satsning på kunst i det offentlige rom samt kunnskapsproduksjon og forskning på kultur generelt og det visuelle kunstfeltet spesielt. Det å opprette en arrangørstøtteordning for det visuelle feltet under Norsk kulturfond er også verdt å framheve.

Jeg vil nå fokusere på viktigheten av å sørge for en økt profesjonalisering og gode rammevilkår for kunstnerne. Det er viktig å ha gode virkemidler både når det gjelder bruk av kunstverk – gjennom visningsvederlag, honorarer og innkjøp – og når det gjelder produksjon av kunst, herunder sikring av inntekt og stipend.

Kunstnere må gis mulighet til å leve av sin kunst. Dette må selvfølgelig innebære at kunstnere over hele landet får like muligheter. Gode, langsiktige og forutsigbare arbeidsbetingelser er vesentlig.

Det er viktig for SV at visuelle kunstnere sikres økonomisk gjennom langvarige stipend og utstillingshonorarer for å kompensere for de særlige praktiske og økonomiske utfordringene de har som ikke-institusjonstilknyttede skapende kunstnere. Kunstnere innenfor det visuelle feltet har ofte store produksjonskostnader, og inntektsmulighetene i forbindelse med salg er gjerne begrenset til et ganske lite antall eksemplarer. I SV er vi derfor glad for at det nå påpekes at billedkunstnere og kunsthåndverkere i større grad må synliggjøre totale produksjonskostnader, herunder arbeidsinnsats, slik at de totale kostnadene i kunstprosjektene blir synlige.

I meldinga varsles det en gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale, og det vurderes et pilotprosjekt for å prøve ut en ordning med utstillingshonorarer. Dette er til gode for kunstnerne og derigjennom publikum – og forhåpentligvis også til økte muligheter for salg.

I meldinga er det varslet en omlegging av dagens garantiinntekter til to nye, langvarige stipendtyper. For SV har det vært vesentlig å sikre at det fortsatt vil være mulig for etablerte kunstnere å motta langvarige stipend som kan gi forutsigbare og relativt langsiktige arbeidsforhold. Ideelt sett ønsker SV en utvidelse av dagens 488 GI-hjemler, men er glad for at midlene til disse opprettholdes i statsbudsjettet og omgjøres til stipend som skal gis for en periode på ti år, med mulighet for fornyelse samt stipend for seniorkunstnere. Jeg har registrert en viss utålmodighet i noen kunstnerorganisasjoner for å få på plass forskrift for nye stipend, men regner med at arbeidet igangsettes snarlig.

Meldinga legger opp til en storstilt satsning på billedkunst og kunsthåndverk og er et viktig bidrag i videreføringa av Kulturløftet. Det er med glede jeg behandler den i dag, og jeg ser fram til videre oppfølging av meldinga.

Olov Grøtting (Sp) [17:47:01]: Begrepet visuell kunst er forholdsvis nytt, men både billedkunst og kunsthåndverk, som er to av hovedelementene, har vi holdt på med her i landet nesten i uminnelige tider.

Design og arkitektur er også elementer innenfor det visuelle området, og vi skal ikke glemme foto, tegning, grafikk, skulptur, video/film, installasjoner, street art og stedsutvikling. Visuell kunst er derfor et bredt og spennende felt, og et felt som hadde behov for å bli løftet fram i en egen stortingsmelding.

Billedkunstnere og andre kunstnere innenfor feltet har lenge ventet på en slik melding, som vil bidra til å løfte anseelsen til det visuelle kunstfeltet. Det ga de uttrykk for på høringen.

Det har altså ikke tidligere blitt foretatt en samlet gjennomgang av dette kunstfeltet. Det er derfor gjort en grundig jobb med bred dialog og erfaringsinnhenting i arbeidet med meldingen.

Meldingen inneholder en rekke forslag som skal styrke det visuelle kunstfeltet, og vil legge et grunnlag for den framtidige politikkutvikling og satsing på feltet.

Den rød-grønne regjeringen ønsker at Norge skal bli en kulturnasjon. Vi har gjennomført Kulturløftet I og II. Vi vil også satse på å løfte kulturen videre framover og vil gjennom en slik satsing ha fokus på dette feltet.

Det er et viktig mål for regjeringspartiene at alle skal kunne delta i et aktivt kulturliv og få oppleve et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk. Skapende kunst skal bidra til både fornyelse og utvikling av samfunnet og av enkeltmennesket, og det ligger i vår rød-grønne politikk at geografi eller sosiale skillelinjer ikke skal bestemme tilgangen til kunst og kultur.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som kommer på Vestbanen, vil bli et profilert museum av internasjonal betydning. Satsingen vil bli like viktig for det visuelle kunstfeltet som operahuset i Bjørvika har vært for operamiljøet. Nybygget skal være et vitalt møtested mellom publikum og kunst og et uttrykk for en offensiv satsing på de visuelle kunstartene.

Kunsthaller er noe forholdsvis nytt i Norge. Noen ganger er vi litt trege i Norge med å ta etter nye trender. Slik er det også med kunsthaller, men nå ser vi at det kommer flere og flere slike. Kunsthaller er en flott formidlingsarena som ikke produserer utstillinger med tanke på fortjeneste. Regjeringen ønsker å støtte både kunsthaller, kunstforeninger og kunstnersenter.

Norge har lenge hatt en etablert kunstpolitikk for offentlig byggevirksomhet og offentlige rom. Meldingen påpeker viktigheten av å ta vare på og videreutvikle denne.

På grunn av privatisering av statlig virksomhet er det en rekke institusjoner som faller utenfor denne ordningen, hvilket er bekymringsfullt. Senterpartiet imøteser derfor en evaluering av ordningen, bl.a. for å se hvilken praksis som føres i de fristilte statsforetakene med hensyn til utsmykning.

Kunst er også brukt i forbindelse med samferdselsanlegg. Nasjonale turistveier er et vellykket eksempel på en ordning som har gjort kunst tilgjengelig for allmennheten i det offentlige rom.

Takket være viktige tiltak har vi en offentlig kunstomsetning på nesten 600 mill. kr i året. Dette er svært viktig for å ha et mangfold av utøvende kunstnere i Norge.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at markedet må utvikles videre for å styrke de beste kunstnerne, og at private skal bidra til å utsmykke de offentlige rom. Hvordan de mener å klare dette, er ikke tydeliggjort i merknadene deres.

Senterpartiet er veldig for et godt samarbeid mellom privat og offentlig sektor, også innenfor det visuelle kunstfeltet, men det er helt klart at dersom Norge skal fortsette å utvikle seg som kulturnasjon, er den offentlige innsatsen svært viktig.

Fremskrittspartiet signaliserer tydelig at de ikke ønsker å være med på å styrke det visuelle kunstfeltet. De støtter en utfasing av garantiinntektene for kunstnere og mener at det er feil å komme opp med nye ordninger. De mener at kunstnere skal leve av egne inntekter, uavhengig av statlige subsidier. Dette minner i det hele tatt sterkt om slagordet «Slipp bonden fri» – bare at nå heter det «Slipp kunstneren fri». Jeg vil spørre: fri til hva?

Det spørs om det er Fremskrittspartiets eller Høyres kulturpolitikk som vil vinne i et eventuelt regjeringssamarbeid mellom disse to partiene framover. Jeg håper på vegne av kulturfeltet at det ikke blir nødvendig å finne det ut.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:52:22]: Kristelig Folkeparti er glad for – og det er en glede vi deler med hele komiteen – at det visuelle kunstfeltet nå har fått sin egen stortingsmelding. Gjennom stortingsmeldingen er det også lagt grunnlag for at feltet kan få et løft i tiden framover. Budsjettbehandlingen i høst har jo også vist en tverrpolitisk vilje til å gjennomføre et sånt løft.

I meldingen er det mye bred enighet om hvordan dette skal gjennomføres – som flere talere har vært inne på. Kristelig Folkeparti er, sammen med andre opposisjonspartier, opptatt av at vi ikke bare får en for ensidig fokusering på levebrødet til den enkelte kunstner som sådan, men mer fokusering på å utvikle grunnlaget for at kunstnerne skal kunne formidle og leve av å nå ut med sin kunst. Det har andre talere vært mer inne på.

Jeg vil supplere det som er sagt så langt, med å bemerke at Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi utnytter de ulike miljøene – kompetansen – vi har i ulike deler av landet også i den statlige satsingen på feltet. Det ble bemerket på høring med bl.a. Museumsforbundet, og jeg synes det er verdt å ta med seg. Jeg er også glad for at hele komiteen viser til at Birka fyller en viktig funksjon som et nasjonalt senter for kunst og håndverk.

Så vil jeg også framheve betydningen av Outsiders Art, som en samlet komité heldigvis har løftet opp betydningen av, og av at vi legger rammebetingelsene til rette for fri utøvelse av kunstnere som har en bakgrunn som gjør at de har levd litt på kanten av samfunnet, og at det legges til rette for at de kan utøve sin kunst i frihet. Det tror jeg er viktig ikke bare for dem det gjelder, men det er viktig for oss som samfunn at vi legger til rette for det.

Saksordføreren var så vidt inne på diskusjonen om styring av kulturfeltet. Her er det en uenighet mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, og det kommer igjen til syne i meldingen. I meldingens kapittel 19 om kulturelt mangfold kommer det egentlig en ganske sterk melding fra regjeringen. Der heter det – på side 191:

«Kulturdepartementet stiller krav (gjennom tilskudds- og tildelingsbrev) til alle virksomheter som mottar statlig støtte, om å utvikle nye måter å arbeide på for å ivareta hensynet til inkludering og kulturelt mangfold gjennom sin ordinære virksomhet. Inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikumsarbeid og i institusjonenes strategier på kort og lengre sikt.»

Ja, dette handler ikke om hvorvidt vi er opptatt av at kunsten skal nå ut til alle barn, unge og voksne over hele landet, som saksordføreren var inne på – det er vi alle sammen enige om, og det er heller ikke kontroversielt – men det handler om det som saksordføreren var inne på i sin neste setning, at vi skal kunne styre institusjonene på linje med alt det andre vi bevilger penger til. Nei, det er faktisk forskjell på kulturlivet og statlige bedrifter, statlige etater og direktorater. Kjernen i denne diskusjonen er å erkjenne at kulturlivet ikke bare er en del av et fritt samfunn med ytringsfrihet, men det er faktisk en nøkkel til praktiseringen av et fritt samfunn med ytringsfrihet der alle stemmer får komme til orde. Da er den type formuleringer som jeg har referert, direkte usunt – for å bruke et forsiktig begrep.

Vi kjenner historien til det visuelle kunstfeltet i Norge. Man kan f.eks. spørre seg om Christian Krohg hadde kunnet male «Albertine i politilægens venteværelse» under de betingelser – hvis man hadde hatt en regjering som la føringer for at man skulle holde seg innenfor det politiske feltet. Jeg skal la spørsmålet henge, men det kan jo være til ettertanke.

Trine Skei Grande (V): [17:57:52]: Jeg vil begynne med å si at jeg syns det er veldig bra at vi har fått ei melding for den visuelle kunsten. Det er veldig positivt, sjøl om jeg kanskje ikke syns det er så mye nytt og spennende i den at den fortjente en hel melding, men det er likevel bra at regjeringa har prøvd å strekke seg til å se et helt fagfelt under ett.

Venstre er som kjent ikke representert i komiteen, men etter at vi har gjennomgått saken, ser vi nok at vi støtter oss til veldig mange av Høyres og Kristelig Folkepartis merknader. Jeg har lyst til å komme med noen bemerkninger.

Det ene er om kunst i det offentlige rom. Jeg tror at vi har et bilde av kunstnere som alene, gjerne sultne, i sitt atelier lager det mest fremragende vi kan ønske oss av ny og spennende kunst. Men i dag er det veldig mye av kunsten som blir skapt i interaksjon med andre. Her i byen f.eks. har man vedtatt at man skal bruke kunstnere ved utforming av veier og ved utforming av andre offentlige rom – ikke at man lager et offentlig rom og inviterer en kunstner til å dekorere, men at man faktisk har med kunstnere i hele prosessen, helt fra man tegner et veikryss til man har bygd det helt ferdig. Det veikrysset som vi kan se herfra – i hvert fall jeg og presidenten – like nede ved Slottet, er f.eks. utformet med kunstnere helt fra begynnelsen, i planleggingsfasen av det. Det gir en ekstra dimensjon til bruken av kunstnere og en ekstra dimensjon til kunstens plass i det offentlige rom som jeg syns er veldig positivt og spennende.

Det er også viktig, som Høyre og Kristelig Folkeparti skriver i sine merknader, at man har regionale museer og regionale miljøer som kan være med og pushe fram både kunstnere, kunstprosjekter og utstillingsprosjekter som er til å både leve for og leve av. Det eneste i meldinga som Venstre vil uttrykke skepsis til, er endringer i stipendordningene. Vi kommer til å stemme for det her i dag, men med noen forbehold – når vi ser hvilke utslag det vil få. Vi er nok ikke overbevist om at den nye ordninga er ei veldig god ordning, men vi velger å gå for den i dag for å se hvilke virkninger det vil få.

Jeg er ellers veldig enig i Høyre og Kristelig Folkepartis merknader når det gjelder OCA, og jeg skjønner ikke denne redselen for spleis- og gaveforsterkningstankegang. Det er mulig for regjeringa å ramme inn en gaveforsterkningstankegang slik at man nesten har styringa på alt. Det går an at statsråden sjøl skal godkjenne hver gang man utløser gaveforsterkninger også, men veldig mange ganger ser vi på kunstsida at f.eks. skatter som burde vært i norsk eierskap, glipper, som kanskje også nordmenn ville ha bidratt til og spleiset på for å ha, men der man ikke får være med på den spleisen fordi man ikke har noen incitamenter for å bidra til det. Jeg har tro på at gaveforsterkning kan være med på å styrke hvor mye penger vi klarer å få inn og bruke på kunst og kultur i dette landet. Det går an å ramme den inn på en måte som gjør at man får fullstendig sosialdemokratisk styring helt ned til det minste lille penselstrøk – om man ønsker det. Det må være noe prinsipielt imot at det i det hele tatt finnes private penger på området som gjør at man ikke er villig til å tenke gaveforsterkningsmodeller i det hele tatt. Hvis man var glad i å styre, kunne man ha valgt å styre det veldig sterkt.

Ellers kommer Venstre til å stemme for alle de alternative forslagene som er framsatt.

Statsråd Hadia Tajik [18:02:43]: Kunst har ei heilt spesiell evne til å vere plattform for kommunikasjon, kritikk, utfordring og bevegelse. Kunst har ein eigenverdi. Kunsten skal vere fri.

Det er forskjell på å seie at våre kunstnariske institusjonar skal arbeide for å vere sosialt inkluderande og ha breidd i sitt publikum, og det å seie at kunsten i seg sjølv skal vere sosialt inkluderande, fordi det siste treng han for all del ikkje å vere. Det er opp til kunstnaren korleis han vil utforme det. Eg har stor tillit til våre kunstnariske leiarar og deira faglege integritet på det området.

Med Meld. St. 23 for 2011–2012, Visuell kunst, er eg stolt over at regjeringa har lagt fram ei omfattande melding om visuell kunst. Eg registrerer at meldinga er godt teken imot i fagmiljøa, noko som sjølvsagt er svært gledeleg.

I denne meldinga brukar me omgrepet «visuell kunst» i all hovudsak i tydinga biletkunst og kunsthandverk, men visuell kunst inkluderer òg til dels design og arkitektur. Denne stortingsmeldinga inkluderer derfor òg Kulturdepartementets forvaltingsansvar innanfor design og arkitektur. Meldinga omfattar både visuell kunstarv som finst i kunstmusea, støtte til dagens kunstproduksjon og kunstformidling, forsking og kunnskapsdanning.

I Noreg kan me spore kunst og handverk tilbake til dei tidlegaste kulturminne. Både Osebergskipet og Edvard Munch har sin sjølvsagde plass i verdas kunst- og kulturarv. Me lever i dag i ein biletkultur, og nye generasjonar veks opp med omgivnader og kommunikasjonsformer som i stigande grad baserer seg på det visuelle. Denne visuelle samfunnskulturen skaper behov for styrking av heile den visuelle kompetansen. Barn og unge bør verte betre rusta til å forstå den nye biletkulturen og til å manøvrere i det nye kunnskapssamfunnet.

Samfunnet har eit særskilt behov for kunstnarens nyskaping og kritiske refleksjonar. Dei kan utfordre den offentlege meiningsbrytinga på ein måte som politiske talar ikkje kan. Saman med arkiv og bibliotek utgjer musea hovuddelen av vårt kollektive samfunnsminne.

I dei siste 10–20 åra har det visuelle kunstfeltet gjennomgått store endringar. Desse endringane gjeld både utviklinga av ny kunstnarisk praksis, nye uttrykk og produksjonsmåtar, andre formidlingsformer, nye arenaer og ei noko anna organisering av det kunstnariske. Kunstscena består i dag av eit stort mangfald av kunstuttrykk og ei rekke institusjonar og formidlingsarenaer spreidde over heile landet. Dette byr på mange ulike innfallsvinklar når det gjeld både oppleving av og verdsetjing av kunst.

Regjeringa har ein visjon om at Noreg skal vere ein leiande kulturnasjon som legg vekt på kultur i alle delar av samfunnslivet. Samtidig har satsing på kultur stor betyding for andre samfunnsområde, som næringsutvikling og arbeidsplassar, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet.

Gjennom Kulturløftet har regjeringa lagt til rette for ei satsing på biletkunst, kunsthandverk og arkitektur. Det vil verte satsa på biletkunst og kunsthandverk bl.a. gjennom å utvikle visingsarenaene. Stipendordningane skal styrkast. Det vil òg verte satsa på kunst i offentlege rom. Norsk arkitektur og stadutvikling skal styrkast med ei vidare oppfølging av regjeringas handlingsplan for arkitektur.

Eit av hovudmåla for kunstpolitikken er å leggje forholda til rette for at enkeltkunstnarar skal kunne bidra til eit mangfaldig og nyskapande kunstliv. Kunstnaranes rammevilkår må vere utforma slik at eit tilstrekkeleg tal på visuelle kunstnarar har moglegheit til å skape eit mangfald av visuelle kunstuttrykk. Denne meldinga beskriv òg korleis dagens støtteordningar til kunstnarane fungerer sett i lys av utviklinga innan kunstfeltet.

Meldinga er eit resultat av ein brei dialog og erfaringsinnsamling med deltaking frå sentrale institusjonar på feltet – kunstnarorganisasjonane, andre relaterte fagmiljø og ressurspersonar og fleire. I samband med meldingsarbeidet har Kulturdepartementet bl.a. invitert til innspelskonferansar i Tromsø, Bergen og Oslo med ca. 100 representantar for dei forskjellige aktørane på kunstfeltet og offentlege styresmakter. I samband med denne innhentinga av innspel til meldingsarbeidet erfarte Kulturdepartementet at det på området visuell kunst er eit relativt stort samsvar i synspunkta. Det vart generelt påpeikt at det er ei hovudutfordring å styrke finansieringa gjennom eksisterande og nye innsatsar samt å styrke feltet i å vere synleg i det offentlege.

Det har ikkje tidlegare vorte føreteke ein samla gjennomgang av det visuelle kunstfeltet i form av ei eiga melding til Stortinget. Det finst heller inga aktuell NOU forut for denne stortingsmeldinga. På grunn av mangelen på eksisterande kunnskap meinte ein det er viktig at det i meldinga vart gitt rom for ei grundig kartlegging av kunstfagleg beskriving av feltet som underlag for analyser.

I meldinga vert det føreteke ein gjennomgang av eksisterande kulturpolitiske verkemidlar. Det vert gitt ei brei beskriving av kva element som inngår i og dannar rammene for det visuelle kunstfeltet i Noreg. Det vart påpeikt kva utfordringar, moglegheiter og behov som ligg føre. Meldinga legg på den måten eit grunnlag for den framtidige politikkutviklinga og satsinga på feltet. Det vert presentert vurderingar og tiltak som grunngjev behovet for ei vesentleg opptrapping av den økonomiske ressursinnsatsen på feltet. Det vert bl.a. føreslått ei viss omlegging og utbygging av eksisterande tilskotsstruktur på det visuelle kunstfeltet, ei ny ordning med arrangørstøtte for visuell kunst i Norsk kulturfond og styrking og utviding av enkelte ordningar innanfor Kulturrådets forvalting.

Det vert vidare føreslått ei styrking av feltet gjennom auka tilskot til institusjonar og tiltak innanfor Kulturdepartementets budsjett. Det vert òg gjort greie for behovet for å sjå nærare på ordningar som utstillingsvederlag og honorar.

Føremålet med meldinga er å leggje grunnlaget for ei satsing som er framtidsretta, og som av den grunn tek sikte på ei aukande profesjonalisering og styrking av feltet. I tillegg er føremålet å sikre eit mangfaldig tilbod av visuell kunst av høg kvalitet til ulike brukargrupper. Målet er å gi det visuelle feltet større merksemd over heile landet og leggje vilkåra til rette for auka publikumsoppslutning. Departementet vil bidra til at norske kunstnarar får meir plass i det private og offentlege rom.

Eg meiner at regjeringa med denne stortingsmeldinga har lagt eit godt grunnlag for eit nødvendig løft for den visuelle kunsten. Det er auka tilskot, kombinert med overordna mål og føringar som er godt innanfor armlengds avstand-prinsippet, som er statens hovudverkemiddel. Eg er glad for at Stortinget gjennom komitéinnstillinga gjennomgåande har slutta seg til meldinga. Med ei tilslutning frå Stortinget vil departementet følgje opp gjennom ei prioritering av det visuelle feltet i budsjettframlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [18:10:37]: Meldingen er omfattende. Det er ikke tvil om at det er en bred politisk vilje til å styrke det visuelle feltet, selv om det er ulike innfallsvinkler og innretninger for hvordan dette bør gjøres.

Vi har tatt opp noen punkter, bl.a. dette med å honorere kunstnere som har kunstutstillinger på offentlig støttede museer – noe som regjeringen ikke vil være med på, men som vi mener hadde vært et godt tiltak. Det andre vi peker på, er spleiselaget, en gaveforsterkningsordning vi mener vil styrke feltet.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil ikke regjeringen og statsråden være med på det, når man ser at dette er tiltak som gjør at man kan styrke feltet også når det gjelder vederlagsordninger?

Statsråd Hadia Tajik [18:11:40]: Eg oppfatta at det var to spørsmål som vart stilte. Det eine knytte seg til gåveforsterkning – eg tek det først: Utgangspunktet vårt er at det gjerne må komme private bidrag. Eg oppmuntrar gjerne til det – det kan spele ei rolle for den enkelte kunstnaren. Men eg er generelt skeptisk til at private initiativ skal binde offentlege midlar, noko som gjerne er konsekvensen av gåveforsterkningsordningar.

Det andre spørsmålet knytte seg til utstillingsvederlag og utstillingshonorar. Eg meiner det er behov for å synleggjere at arbeidsinnsatsen til kunstnarane er ein sentral faktor i kunstproduksjonen, og det er viktig at honorara går fram av budsjetta, sånn at dei totale kostnadene i kunstprosjekta vert synlege. Det er nødvendig å synleggjere dei reelle produksjonskostnadene også i formidlingsinstitusjonar som får statsstøtte. I meldinga foreslår regjeringa derfor at ein med basis i ein gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale drøftar ein mogleg revisjon og ei mogleg utviding av vederlagsavtalen med dei kunstnarorganisasjonane det gjeld.

Olemic Thommessen (H) [18:12:49]: Nå repeterte statsråden argumentet mot gaveforsterkning – at privat innsats skulle binde opp offentlige midler til innkjøp i kunstmuseene. Vi snakker om kanskje fem museer, som er de statlig finansierte kunstmuseene. De har alle reglementer for innkjøp av kunst, det er vurderingskomiteer eller innkjøpskomiteer som står for det. Vi vet at de har skrint med penger, vi vet at gitte kunstinnkjøp klarer de ikke å gjennomføre, og vi vet at tiggerferden til private aktører er et ganske kjent fenomen. Man kan sette av et begrenset beløp. La oss si at man satte av 10 mill. kr i en pott som disse museene kunne søke fra. Hva skulle da kunne gå galt? Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet. De 10 mill. kr kunne blitt til 20 mill. kr. Ville ikke det vært flott? Hvor ligger problemet?

Statsråd Hadia Tajik [18:13:54]: Eg må nesten vise til mitt førre svar når det gjeld spørsmålet knytt til gåveforsterkning. Men når det gjeld dei økonomiske musklane til kulturinstitusjonane i landet vårt, må eg seie at dei gjennom Kulturløftet har vorte veldig mykje sterkare ved at ein har sett eit klart økonomisk mål – at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. Det har betydd ei dobling av kulturbudsjettet, ein auke på 5 mrd. kr. Det er klart at det òg har betydning for føresetnadene til dei enkelte institusjonane for å gjere den jobben dei gjer i dag.

Olemic Thommessen (H) [18:14:36]: Det er nok riktig at mange har fått mer penger, men innkjøpskontiene til kunstmuseene er dessverre ikke blitt så mye større, selv ikke med Kulturløftet. Nasjonalmuseet har noen få millioner, for de andre kunstmuseene snakker vi om noen hundretusener. Jeg tviler på at mange av dem har mye over millionen å kjøpe inn for. Skal du bygge opp en helhetlig samling i disse museene, er det relativt lite penger.

Jeg synes ikke statsråden svarte på hva som var problemet med den gaveforsterkningsordningen jeg beskrev. Det er full kontroll hele veien. Det er ikke slik at en privat aktør ville lede utviklingen av museet i en eller annen retning, eller at en privat aktør ville påvirke at det ble de eller de bildene. Man ville kort og godt følge det systemet man følger i dag, men pengene ville bli f.eks. dobbelt så store.

Statsråd Hadia Tajik [18:15:39]: Eg har ikkje vurdert den modellen som representanten Olemic Thommessen skisserer, men generelt er eg skeptisk til gåveforsterkningsordningar fordi ein ser at konsekvensen kan vere at det bind offentlege midlar på ein måte som ikkje er hensiktsmessig – og det er mitt utgangspunkt. Men eg er oppteken av at ein gjerne må oppmuntre private gjevarar som ønskjer å gi meir til kunst- og kulturinstitusjonar. Det er eit nyttig supplement til dei offentlege bidraga som vert gitt, men eg er skeptisk til at ein skal binde dei offentlege midlane på grunn av det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kåre Simensen (A) [18:16:29]: Både statsråden og representanten Andresen beskrev kunstens egenart gjennom at den engasjerer, gleder og provoserer, og da slo det meg at den til og med kan lukte svært så vondt, slik vi som komité fikk erfare da vi var på besøk i New York og fikk ta del i en samtidskunstutstilling. Jeg skal ikke beskrive lukten fra talerstolen, men det slo meg at det var et illeluktende, men godt eksempel på det mangfoldet som kunsten representerer.

Jeg tok ordet fordi jeg har lyst til å sette litt fokus på den delen av landet som jeg bor i. Statsråden sa også i sitt innlegg at regjeringen har en visjon om at Norge skal være en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet og i hele landet. I dette perspektivet vil jeg trekke fram det som skjer i den nordligste landsdelen, og sette fokus på kulturens plass i regjeringens nordområdestrategi, som også meldingen fokuserer på.

Nordområdestrategien har mange fokusområder. Ett av dem handler om å delta i samarbeid over grensene. Her spiller kulturområdet en viktig rolle. Folk-til-folk-samarbeidet – særlig med Russland, men også med de øvrige landene, som Nord-Sverige og Nord-Finland – er svært viktig, og det står sentralt i nordområdepolitikken. Kultur, utdanning, idrett, barne- og ungdomsarbeid og ikke minst frivillighet, samt etablering av møteplasser og nettverk, er viktige elementer.

Det kan i denne forbindelsen være på sin plass å minne om at det var nettopp kulturen og idretten som åpnet de stengte grenseportene mens den kalde krigen var på sitt kaldeste i 1959. Det var også begynnelsen på et varmt og nært samarbeid for oss som bor i nord og i grenseområdene.

Som en del av oppfølgingen av nordområdestrategien la Kulturdepartementet høsten 2009 fram Mulighetenes landsdel – handlingsplan for kultur i Nordområdene. Den har som mål å synliggjøre, sikre og styrke kulturlivet og kulturfeltets bidrag til utvikling i nordområdene. Den skal videre bidra til at Kulturløftet også understøtter og medvirker til at målene for regjeringens nordområdestrategi blir nådd. Det skjer gjennom en rekke bidrag til kulturliv og kultursamarbeid i de tre nordligste fylkene, og ikke minst gjennom en styrking av det norsk-russiske kultursamarbeidet og gjennom en økt vektlegging av kultursamarbeidet i andre internasjonale fora med nedslagsfelt i nordområdene.

Jeg er sikker på at de vel 200 000 menneskene som hvert år passerer den norsk-russiske grensen, gjør det i ånden av folk-til-folk-samarbeidet, der kulturen og idretten har en sentral plass. I den forbindelse vil jeg også vektlegge den kulturavtalen som landsdelen har gått sammen om å utvikle. Som representant fra vår nordligste landsdel er det hyggelig å registrere at det nordnorske samarbeidet har utviklet seg til å omfatte strategier også på det visuelle kunstfeltet. Vi vet at regjeringen gjennom sin nordområdestrategi legger stor vekt på å bidra til bærekraftig vekst og utvikling i nord, og i en bred satsing der også kultur og kontakt over grensene inngår. Visuell kunst er en del av denne satsingen. Og når vi ser at 17 institusjoner i min landsdel har tatt dette på alvor ved å danne KunstNett Nord-Norge, så gir det meg og mine kolleger innenfor det rød-grønne samarbeidet tro på at regjeringens ambisjoner på dette området ikke bare blir ord, men handling.

Helt til slutt: Mens vi er i den nordligste landsdelen, er det viktig å nevne også den samiske kunstens viktige plass i vår kulturpolitikk. Det er vårt felles ansvar å ivareta dette. Ambisjonen er at alle som bor i landet, skal få anledning til å bli kjent med og få en forståelse av samisk kunst og kultur. En styrking og utvidelse av feltet vil også ha positive effekter for samiske kunstnere og for samiske institusjoner, og det er vår felles oppgave å ivareta dette.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:21:11]: Den nye stortingsmeldinga om visuell kunst har følgende viktige formulering:

«De regionale museene med kunstsamlinger spiller en viktig rolle sammen med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i arbeidet med å bygge opp og forvalte kunstsamlinger og formidle og gjøre disse tilgjengelige for publikum i hele Norge.»

Stortingsmeldinga understreker at de kunstneriske samlingene er kjernen i ethvert museum, og at de – sammen med de temporære samlinger – bygger museenes profil og særpreg. De er også et viktig utgangspunkt for mye av den formidlingsvirksomheten som museene driver, og ikke minst er samlingene avgjørende for forskning i regi av museene, som kan bidra til å gi oss ny forståelse i kunsthistorien.

Stortingsmeldinga peker på utfordringene og understreker at det vil

«for museer med kunstsamlinger ofte dreie seg om å kjøpe kunstgjenstander for å bygge opp samlingen».

Som tiltak foreslår man at departementet i kommende års budsjetter vil søke å styrke driftstilskuddet til regionale museer med kunstsamlinger, og at den styrkingen vil øremerkes visuell kunst.

Dette er viktige signaler fra en regjering som har løftet kunsten og kulturlivet mer enn noen regjering før, og jeg gleder meg over formuleringene om at man vil bygge opp de regionale kunstinstitusjonene. Og dét er ingen utidig politisk styring av kunsten; det er en legitim rett som regjeringen og stortingsflertallet har til å sørge for at kunsten kommer alle til gode, uansett hvor man er bosatt.

Til representanten Håbrekke har jeg lyst til å si: Kunstuttrykket i bildet «Albertine i politilegens venteværelse», og for den saks skyld i filmen «Life of Brian», har antagelig minst like gode kår under sosialdemokratisk styre som under kristelig styre, hvis man kan bruke et sånt uttrykk.

Så vil jeg peke på at vi i Tromsø har et av landets yngste kunstmuseer, grunnlagt i 1985 – Nordnorsk Kunstmuseum. Dette er et museum som har bygd opp samlinga fra bunnen av, en samling som fremdeles er å betrakte som under oppbygging. Museet har landsdelsdekkende funksjon og har tidligere fått økt tilskudd til å bygge ut og sette i stand museumslokalene. Og i lys av denne stortingsmeldinga ser jeg fram til at museet ytterligere kan styrke sin mulighet til og sin ambisjon om å være en viktig institusjon på det visuelle kunstområdet for hele landsdelen – i tråd med bl.a. den formulerte nordområdepolitikken på kulturområdet.

Så vil jeg si at det er flott at meldinga åpner opp for arrangørstøtte og produksjonsmidler til spesielt kostbare utstillinger og kunstverk, og jeg håper at dette også kan omfatte transport av kunst til og fra utstillinger. Jeg er også veldig glad for at man har ryddet opp i uklare regler for utdanningsstipend, og at man nå kan søke om stipend. Så vil jeg si: Look to Kvæfjord i Troms, til Trastad Samlinger og kunst laget av funksjonshemmede, som er veldig flott!

Arild Stokkan-Grande (A) [18:24:34]: Når man leser stortingsmeldingen og flertallsmerknadene i innstillingen, så oser det av optimisme, framtidstro og visjoner for kunstfeltet. Vi har fått flere visningsarenaer de siste årene. De er mer robuste, og de når ut til flere av våre innbyggere.

Leser man så opposisjonens merknader, så legger det seg et litt dystert slør over det samme temaet. Når man leser her at

«regjeringens detaljstyring truer ytringsfriheten, virksomhetenes autonomi og kunstens frie stilling i samfunnet»,

da lurer jeg virkelig på hvilken verden man lever i. For er det er noe vi hører rundt omkring i hele landet, så er det jubel over Kulturløftet, det er jubel over friere tøyler, det er jubel over mulighetene til å nå ut til stadig flere, og jeg har ikke hørt en eneste én som hevder at ytringsfriheten er truet.

Det er to ting som jeg er usikker på i opposisjonens merknader, og som jeg føler trenger en nærmere forklaring. Det ene er at man ønsker å tillegge etterspørselsperspektivet større vekt. Det andre er at man skal tillegge private galleriers rolle større vekt.

Det er det ene, som jeg frykter kan føre til et linjeskifte hvis man skulle få et borgerlig flertall. Jeg kan ta et eksempel: Nils Aas Kunstverksted i Nord-Trøndelag i Inderøy ble etablert av lokale ildsjeler. Nils Aas ville selv ikke ha et slikt galleri, med mindre det ble et kunstverksted hvor barn og unge kunne komme, se på kunsten til Nils Aas og la seg bli inspirert av den, men viktigst av alt – å få muligheten til å uttrykke seg selv gjennom kunst, få muligheten til å forme sine egne ting. Hvilken privat aktør ville ha tatt et slikt ansvar for å gi barn og unge muligheten til å utnytte evnene sine? Dette har vi fått i stand takket være lokale ildsjeler og at det offentlige går inn og støtter den typen virksomhet – i tillegg til å vise fram god kunst.

Det andre er det som kalles gaveforsterkningsordningen, som høres så forlokkende ut når det presenteres av opposisjonspartiene, men som selvfølgelig har flere sider. Jeg frykter at med en gang man har etablert en slik gaveforsterkningsordning, så gir det anledning for et mørkeblått flertall til å kutte i de offentlige budsjettene til institusjonene og heller overlate det ansvaret til private. Det funker kanskje i Bærum, men det funker dårlig på Inderøy og i Distrikts-Norge.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:27:59]: Jeg synes siste taler gikk vel langt i å overdrive forskjellene – vil jeg si – mellom opposisjon og posisjon når det gjelder retningen for utviklingen av visuell kunst, og det at vi uttrykker et ønske om å styrke grunnlaget for etterspørsel etter kunst. Hvis du spør en hvilken som helst kunstner om man ønsker å leve av direkte subsidier fra staten eller om man først og fremst ønsker å utvikle et marked for sin kunst, så tror jeg svaret ville være rimelig klart – uansett hvem du spør, og uansett hvor i landet det er. Det burde faktisk heller ikke være så kontroversielt at vi ønsker å legge til rette for å skape muligheter for at kunstnere kan leve av sin egen virksomhet.

Hvis man skal forfølge resonnementet til Arild Stokkan-Grande, kan man jo få inntrykk av at private penger lukter, mens statlige penger ikke gjør det. Jeg tror at det – nettopp av hensyn til kunstens frihet – er sunt med en blanding av offentlig støtte og muligheter for private til å bidra og til et mangfold av kilder for finansiering.

Men akkurat på det punktet som gjelder styring og føringer som følger med de statlige midlene, vil jeg ikke si at representanten overdrev forskjellene mellom opposisjon og posisjon, for her er det et tydelig markant skille. Her kan man gjerne snakke om en kursendring i retning av at hvis vi får en ny regjering, så kan man med stor sikkerhet si at da vil kunsten få større frihet.

Jeg vil sende spørsmålet tilbake til representanten Stokkan-Grande og representantene for regjeringspartiene. Jeg kom med et sitat fra meldingen i innlegget mitt:

«Kulturdepartementet stiller krav (gjennom tilskudds- og tildelingsbrev) til alle virksomheter som mottar statlig støtte.»

Videre står det:

«Inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikumsarbeid og i institusjonenes strategier på kort og lengre sikt.»

Ja, rekruttering og organisasjonsutvikling høres greit ut, og det kan man ha respekt for at man ønsker å legge noen milde føringer på, men mitt spørsmål er ganske enkelt: Hva gjør ordet «programmering» i den setningen? Hva betyr det? Kan regjeringspartiene gi et svar på hva det betyr at man legger føringer på programmering, og at inkludering og mangfold skal inkluderes i programmering av institusjonene? Jeg har aldri fått et svar på det, og det fortjener faktisk norsk kulturliv å få et ordentlig svar på.

Olemic Thommessen (H) [18:31:22]: Jeg får begynne med det spørsmålet som representanten Håbrekke stiller. Jeg synes det er et godt og betimelig spørsmål.

Merk dere at dette er nytt. Tildelingsbrev har vi hatt i mange år, og det har dreid seg om økonomi, markedsføring, publikumsstatistikk og alle slags ting. Men når det gjelder innhold – altså programmeringsarbeidet – kom det med Mangfoldsåret til statsråd Trond Giske. Regjeringen har i andre stortingsmeldinger gitt et klart signal om at dette er noe man ønsker å stramme inn på. Man ønsker å styrke styringsdialogen også på det programmessige. Det er vanskelig å forstå at styrket styringsdialog kan handle om noe som helst annet enn at man vil blande seg borti hvorvidt man synes at de forskjellige ideelle målsettingene, som hver for seg er utmerkede nok, blir etterfulgt eller ikke. Husk at vi ofte snakker om ganske små institusjoner, med relativt få programposter og relativt lite volum. Hvis man da skal ta hensyn til integrering, barn og unge, helse, et par nasjonale jubileer, og det finnes sikkert også flere eksempler, blir snippen ganske trang når man skal legge rammene for det kunstneriske innholdet.

Dette er en hovedkurs som gjennomsyrer hele kulturpolitikken, og som jeg synes det er rart at regjeringspartiene går på barrikadene for. Jeg bare merker meg at man mener at man er berettiget til å gripe inn på en slik måte.

Ellers skjønte jeg at representanten Stokkan-Grande hadde problemer med å forstå ordet «etterspørselsperspektivet». Det dreier seg kort og godt om grep man gjør for å styrke kunstneres inntekter. Den interessen burde vært litt mer fremtredende i den meldingen vi diskuterer. Vi burde sørge for at de som all forskning viser oss at har en ganske dårlig inntekt, får en bedre inntekt og har et bedre grunnlag for å skaffe seg penger. Det finnes faktisk også private som gir tilbud til barn og unge. Det finnes ca. 80 private kulturskoler i dette landet. Omtrent all ballettundervisning er privat, i alle fall en svært stor del av den, og det gjøres veldig mye bra arbeid der. Barratt Due f.eks. er vel den kulturskolen i Norge som klekker ut flest talenter, og som virkelig viser en vei for Kulturskole-Norge når det gjelder det å løfte frem kunnskap om det å jobbe med barn og unge. Det er en stor innsats som gjøres der, som ikke bare handler om det man får i timebetaling, men som også handler om å stille opp på søndager, i helger, på kveldskonserter og nå til uka i Trefoldighetskirken med en kjempestor konsert, som gjøres på frivillig basis.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:34:44]: Jeg skal bare ha en veldig kort replikk.

Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvordan opposisjonen kan finne at noen i denne meldinga har sagt at her skal det males, bygges eller skulpteres slik eller slik, og at innholdet i kunsten skal utformes slik og slik. Da har man sett noe jeg ikke har sett.

Jeg satt i sin tid som kunstnerisk leder og direktør for en av landets største festivaler og fikk tildelingsbrev fra både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer. Der kom det formuleringer som sa noe om programmering, f.eks. mot enkelte grupper som man skulle inkorporere i sitt publikumstilfang. Det kom på samme måten fra borgerlige som fra sosialdemokratiske regjeringer. Det var ingen forskjell.

Da vi hadde en borgerlig regjering med en kulturminister fra Kristelig Folkeparti, var det mye vektlegging av kirkelig kultur og kunst. Det syntes jeg var aldeles utmerket, for å si det rett ut, men det betyr jo på sett og vis at man rammer inn programmet litt. Denne forestillinga om at alt som har med kunst og kultur å gjøre, skal foregå over samfunnet, er – og nå skal jeg ikke bruke et uparlamentarisk uttrykk – en slags usann visjon, en slags skyggevisjon, som enkelte har. Jeg tror kunsten er tøff nok til å gå i ryggtak med samfunnet, i alle dets avskygninger og med alle slags deler av befolkninga. At kunsten skal sveve over vannet tilhører en forgangen tid.

Det er ingen som sier at noen skal skrive slik, male slik eller lage den og den komposisjonen. Det vi sier, er at når vi mener – og det regner jeg med at alle partiene gjør – at kunst og kultur er så viktig, at det faktisk har noe med likeverd og likestilling å gjøre, må vi også sørge for at kunsten og kulturen, som vi bruker offentlige penger på, kommer alle i dette landet til gode. Det er det vår kulturpolitikk handler om – ikke om å fortelle at du skal male med rødt, grønt eller blått, eller at det du lager av kunst skal se slik ut eller høres slik ut. Det er poenget.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Arild Stokkan-Grande (A) [18:37:53]: Representanten Håbrekke sa at det går mot et systemskifte, hvis dagens opposisjonspartier klarer å finne sammen. Det var greit å få det på plass, at det blir et retningsvalg. Hvis det skjer, er jeg veldig spent på hva det i hovedsak kommer til å handle om, og hvem som kommer til å vinne den kampen. Om det blir Kristelig Folkeparti, som i det store og hele støtter opp om dagens kulturpolitikk og ønsker noen små forandringer her og der, eller om det blir Fremskrittspartiet, som har storstilte kutt på kulturfeltet som en av sine fremste agendaer. Det skal bli et underlig skuespill.

Det klages over tildelingsbrev fra departementet, og vi blir utfordret på det. Mitt svar på det er at vi mener at med de ambisjonene vi har for kulturen og kunsten, og når vi ser hvor viktig det er for barn, unge, voksne, gamle og folk som av ulike grunner ikke finner seg til rette i samfunnet, er det viktig at dette kan spres til så mange som mulig. Det eneste aktørene risikerer med det, er at de får større mangfold på scenen, og at de får større mangfold blant publikum. Det er det vi er opptatt av, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det skal presenteres som en trussel mot egenart, autonomi, ytringsfrihet osv. Kunsten står på egne ben, men med alt det flotte Norge har å by på, mener vi at det er viktig at flest mulig får ta del i det.

Et eksempel: Norske komponister har kommet til oss og sagt at de synes det er synd at det spilles for lite norsk musikk i norske symfoniorkester. Det er jeg enig i, og med mer fokus på det i programarbeidet hos symfoniorkestrene, kan flere nordmenn bli kjent med all den flotte, norske musikken vi har, og flere norske komponister vil kunne få muligheten til å kunne leve av det de skaper. Hva i all verden er så farlig med det?

Så synes vi, med hensyn til debatten om gaveforsterkningsordning, at det er flott med private aktører som gjerne vil bidra. Problemet er når det skal båndlegge statlige midler. Det er jeg veldig skeptisk til. Det presenteres så fint: Dette skal være med og øke bidragene til kultur. Men jeg er redd for, noe vi har sett flere eksempler på, at det kan bli en sovepute for de politikerne som ikke er villige til å satse på kultur. Vi trenger ikke noen gaveforsterkningsordning, for vi har vist gjennom Kulturløftet I og II at vi er villige til å prioritere kultur. Men jeg skjønner at partier som ikke har den ambisjonen, er nødt til å finne på andre kreative forslag for å hente inn de samme midlene.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Thommessen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [18:41:03]: Representanten Stokkan-Grande skjønner ikke hva som er problemet med at man skal diktere flere å spille norsk musikk. Det er ikke noe problem å høre norsk musikk, problemet er at det kanskje kommer til fortrengsel for andre ting man hadde hatt lyst til å gjøre. Poenget er at det er en samlet politikk fra regjeringens side som styrer kulturlivet – etter hvert på veldig mange områder.

Pengesekken er blitt dobbelt så stor. Det er «no such thing as a free lunch». Det gjelder også statlige penger, det skal være sikkert. Det ligger altså en smørbrødliste med føringer. Man har organisert kulturlivet slik at de som deler ut disse pengene, er stadig færre mennesker, som får en stadig større del av kaka å styre over. Man har en lovgivning som styrer kulturlivet, man har kort sagt et samlet grep rundt kulturlivet som etter hvert legger føringer man aldri ville akseptere på andre områder der man snakker om ytringsfrihet. Ville man f.eks. diktere aviser å skrive mer om norsk musikk? Ville man la pressestøtten følge det at man skulle være mer velvillig innstilt til innvandring eller til barn og unge? Det er ikke en tanke noen ville komme på.

Solveig Horne (FrP) [18:42:33]: Jeg lurer på om representanten Arild Stokkan-Grande har tatt feil av dagen i dag – det er på torsdag vi skal diskutere kulturbudsjettet.

Det er litt morsomt å høre på Arild Stokkan-Grande når han legger ut og sender opp den ene raketten etter den andre med skremselspropaganda om hvordan Kultur-Norge kommer til å bli hvis det blir regjeringsskifte. Vi diskuterer nå visuell kunst, og saksordføreren redegjorde på en glimrende måte for felles merknader og ting alle partiene i komiteen er enige om i denne saken. Men det er også uenigheter. Det som representanten Stokkan-Grande drar opp her, er en skremselspropaganda som ikke har noen virkning lenger. Fremskrittspartiets kulturbudsjett er større enn det Trond Giske ble hyllet for da regjeringen overtok for sju år siden. Nå har regjeringen styrt i snart sju år, og de tror de har monopol på å vite hvordan kulturpolitikken skal være.

Kulturen skal være fri, og kulturen skal ha en egenverdi, sa statsråden i sitt innlegg. Det er akkurat det Fremskrittspartiet ønsker også. Men vi ønsker også å ta i bruk andre midler. Det er folk der ute som ønsker å gi gaver. De ønsker å være med og bidra til Kultur-Norge. Hvorfor skal vi da nekte dem og si nei? Det må jo være en egenverdi i at andre kan være med på å bidra til å få opp kulturen i landet.

Med Fremskrittspartiets kulturpolitikk vil den nå ut til flest mulig, noe Arild Stokkan-Grande var så bekymret for at den ikke ville gjøre. Den vil nå ut til barn og unge, og det er vel verdt satsing på frivilligheten. Jeg kan i hvert fall berolige Arild Stokkan-Grande – vi kommer sikkert til å ha denne debatten på torsdag også – med at kulturen i Norge skal bestå de neste årene også, med Fremskrittspartiet i regjering.

Presidenten: Representanten Håbrekke har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:44:40]: Kort merknad, det er ordet. Jeg vil bare vise til mot slutten av debatten at jeg har sitert stortingsmeldingen side 192:

«Inkludering og kulturelt mangfold skal inngå som en naturlig del av programmering.»

Jeg spurte: «Hva betyr det?» Jeg har fått mange svar som forteller hva det ikke betyr, men jeg har ennå ikke fått svar på hva det betyr. Jeg lurer fortsatt på hvorfor det står i meldingen, og jeg lurer på hva det betyr.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:45:20]: Det å programmere på den ene eller andre måten betyr at man skal henvende seg på ulikt vis til ulike grupper, som barn og unge, at man skal ha med det flerkulturelle perspektivet i det man viser fra en scene eller mot en sal. Representanten Olemic Thommessen har misforstått – det har ingenting å gjøre med at man skal si noe fordelaktig om den eller den andre. Det å henvende seg til barn innebærer ikke nødvendigvis å ha bare fordelaktige ting på tapetet. Det er jo ikke innholdet det går på, det går på hvordan man skal henvende seg til ulike grupper i samfunnet. Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor dette er så problematisk. Jeg tror det er en skinndebatt man prøver å trekke opp, for ønsket om pålegg om programmeringer har ligget i tildelingsbrev også fra borgerlige regjeringer.

Statsråd Hadia Tajik [18:46:31]: Eg vil takke for ein spennande debatt, særleg den siste delen, som handlar om kunstnerisk fridom. Det er ein veldig viktig diskusjon som me òg kjem til å få mange moglegheiter til å diskutere, kanskje særleg under behandlinga av kulturbudsjettet, men òg ved andre krossvegar.

Eg trur at sitatet frå representanten Øyvind Håbrekke kjem i ein betre kontekst dersom ein òg siterer ei setning frå det generelle tilskotsbrevet som har vorte sendt ut, og som òg samsvarar med teksten frå meldinga som representanten Håbrekke siterte. Det er følgjande setning:

«Departementet legger til grunn at virksomhetene selv utvikler nye måter å arbeide på for å ivareta hensynet til inkludering og kulturelt mangfold gjennom sin ordinære virksomhet.»

Dette handlar rett og slett om at me ser kulturinstitusjonane som ein del av samfunnet, og ikkje som noko som er heilt på sida av samfunnet. Me vil ikkje styre kunstens innhald. Det ville ikkje falle oss inn. Min tillit til den faglege integriteten til dei kunstneriske leiarane er òg så stor at eg ikkje eit sekund er i tvil om at dei gjer som dei vil med det kunstnariske innhaldet. Det er òg føresetnaden for at me skal ha eit fritt, levande kulturliv, det er føresetnaden for at me skal ha meiningsbryting og eit velfungerande demokrati.

Tom Remlov er ein av dei som har skrive mange interessante innlegg om dette. Eg skal ikkje ta han til inntekt for mitt syn, men han har f.eks. skrive eit godt innlegg i Samtiden om forholdet mellom samfunnsoppdraget til dei kunstnariske institusjonane og kulturinstitusjonane som ein del av samfunnet, samtidig som det er institusjonar for kunst og kultur av høgaste kvalitet – og kunst og kultur som er fri. Det er altså ikkje noka motsetning mellom å sjå institusjonane som ein del av samfunnet og det å la kunstens innhald få utfalde seg fritt.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 8.