Per-Kristian Foss (H) [10:38:03]: (ordfører for saken): Vi tar nå opp en ny forvaltningsrapport. Begge ligger litt i utkanten av kjerneoppgavene i Landbruksdepartementet, men er desto viktigere å bli minnet på.

Det er en enstemmig innstilling denne gang på absolutt alle punkter.

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har igjen vært å undersøke om bærekraftig forvaltning av norske skogressurser faktisk skjer. Undersøkelsen omfatter en tiårsperiode fra 2001 til 2011, men data fra 2012 har også vært inkludert der det har vært mulig.

Skogsektoren har tradisjonelt hatt stor økonomisk betydning for Norge. Skogbruk, treindustri og treforedling er viktige næringer i Distrikts-Norge. Skogen dekker ca. 30 pst. av landarealene i Norge, og sysselsettingen i skogbruk og trebasert industri er på ca. 25 000 årsverk. Vi har i Norge i dag en årlig tilvekst på 25 mill. m³ og en årlig avvirkning på 11 mill. m³. Skogen i Norge tar opp en CO₂-mengde som tilsvarer rundt halvparten av Norges årlige utslipp av klimagasser. På verdensbasis er tilsvarende andel 20 pst. Samlet produksjonsverdi i skogindustrien er nå 48 mrd. kr, og vi har en årlig eksport på ca. 13,5 mrd. kr.

Aktiviteten i skogbruket har stor innvirkning på det å ivareta nasjonale miljømål som biologisk mangfold, klimaet og tilretteleggelse for friluftslivet.

Målene for skogpolitikken, bærekraftig forvaltning og økt avvirkning, har ligget relativt fast i denne tiårsperioden, men det har i de senere årene vært lagt mer vekt på skogens betydning i klimasammenheng. Stortinget har understreket at det er viktig å ivareta hensynet til kommende generasjoner gjennom en aktiv og målrettet skogkultur innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Skogbruksloven stiller krav til skogeier om å sikre en tilfredsstillende foryngelse av skogen etter hogst.

Hovedfunnene i Riksrevisjonens undersøkelse er følgende:

• «Kravet i skogbruksloven om tilfredsstillende foryngelse etter hogst etterleves ikke fullt ut.

• Det har over lengre tid vært en mangelfull kontroll av foryngelsesplikten i skogbruksloven, men siden 2010 har det vært iverksatt flere tiltak for å forbedre situasjonen.

• Det er mangelfull kontroll og oppfølging av miljøkrav i lov og forskrift.

• Skogeier har behov for mer informasjon og veiledning.

• Utviklingen i avvirkningsnivå er ikke i samsvar med Stortingets mål om økt avvirkning.

• Landbruks- og matdepartementets styring av underliggende etater er god, men det er vanskelig å gi en samlet vurdering av hvordan viktige miljømål er ivaretatt i skogbruket i perioden 2001–2012.»

Komiteen mener det er riktig å styrke kontrollen og iverksette tiltak som skal sikre oppfølging av foryngelsesplikten og økt miljøvennlig avvirkning. På om lag 20 pst. av skogarealet har skogeierne i de ti årene som er undersøkt, ikke gjort tilstrekkelige tiltak for å sikre at ny skog vokser opp etter hogst. Dette må endres, sier rapporten meget klart.

Komiteen mener at bærekraftig forvaltning er en forutsetning for å kunne utnytte skogressursene til samfunnets beste på kort og på lang sikt. Det er dessuten viktig for å få avsetning av trevirke på det internasjonale markedet.

Jeg ser at statsråden fremholder at det i hovedsak er markedsforhold og økonomisk utvikling i skogbruket som er årsak til lav foryngelsesinnsats etter hogst i de senere årene. Det er likevel bekymringsfullt at kravet i skogbruksloven ikke etterleves etter Stortingets ønske.

Bedre infrastruktur og flere transportmuligheter er essensielt for konkurransekraften til norsk skogbruk. Det bør være mulig å forenkle regelverket for bygging av skogsbilveier. Det må imidlertid understrekes at bygging av skogsbilveier ut fra næringshensyn og miljøhensyn, f.eks. bevaring av urskog, skjer på en balansert og bærekraftig måte, slik Stortinget ved en rekke anledninger har forutsatt.

Jeg vil også minne om at prinsippet «frihet under ansvar» har fungert godt i skogbruket. Næringen opprettet det såkalte Levende Skog-prosjektet lenge før myndighetene fokuserte på dette. Det kom som en respons på at markedet var opptatt av miljøhensyn også i skogbruket.

Det er også viktig å øke innsatsen i informasjonsarbeidet i skogsektoren, slik at skogeiere blir bedre kjent med de eksisterende virkemidlene og sitt ansvar på miljøområdet. Det er påvist at skogeierne ønsker mer informasjon og veiledning, særlig om skogfondsordningen. Jeg mener det er viktig å informere om bl.a. de økonomiske fordelene ved ordningen.

Det er også viktig at departementet fjerner uklarheter i regelverket og samordner signalene fra myndighetene til kommunene og skogeierne. Det er av stor betydning at det blir en bedre samordning mellom Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet, slik at vanskelige saker ikke fører til uklare signaler og lang behandlingstid for berørte kommuner og skogeiere.

Det er alvorlig at utviklingen i avvirkningsnivået ikke er i samsvar med Stortingets mål. Vi forventer derfor at statsråden nøye følger opp funnene i rapporten og kommer med en tidsplan for nødvendige forbedringer.

Jeg anbefaler på denne bakgrunn innstillingen slik den foreligger. Den er, som sagt, enstemmig.

Jette F. Christensen (A) [10:44:27]: Det er ei ny erfaring å gå på Stortingets talarstol to gonger før lunsj og vere heilt einig i det representanten Per-Kristian Foss har sagt – eg skal ta vare på augeblikket.

Stortinget har vedteke eit krav i skogbruksloven om tilfredsstillande forynging etter hogst. Det er, som representanten Foss sa, ein samla og samrøystes komité som ser at dette ikkje blir etterlevd i samsvar med det Stortinget har ynskt. Det er bekymringsfullt.

At Landbruks- og matdepartementet tek dette på alvor, er sjølvsagt for oss. Me synest det er positivt at ein skal systematisere kontrollen og informasjonen i ein årleg rapport, og at ein skal sikre at berekraftforskrifta blir overhalden.

Det er viktig at det som er uklart i regelverket, blir fjerna, slik at skogeigarane får føreseielege forhold. Skogeigarane sjølve har etterlyst meir informasjon og rettleiing, særleg om skogfond. Det behovet må ein sjølvsagt møte. Me meiner at departementet må jobbe like mykje med informasjon og tilrettelegging som med kontroll. Det er positive økonomiske fordelar med skogfondsordninga, og det må skogeigarane få vite. Det er viktig at skogeigarane sjølve får vere med og forme ut korleis informasjonen om verkemiddel, om deira ansvar på miljøområdet og om tilskot blir kommunisert på best mogleg måte.

Komiteen ber departementet setje i verk tiltak for å betre tilgjenget til skogressursane, bl.a. gjennom infrastruktur, slik at skogeigarane får drive i samsvar med miljøstandardar. Dette skal derimot ikkje gå føre fredingsvedtak eller andre omsyn ein må ta for å stimulere til auka avverking og forynging. Eg viser her til politikken som blir ført når det gjeld avverkingsnivå og skogsvegbygging, inkludert nødvendige miljøomsyn, slik det blir beskrive i Meld. St. 9 for 2011–2012 Landbruks- og matpolitikken. Det er ho som i dag legg premissane for politikken som blir ført på området, og ho bør saman med Riksrevisjonens anbefalingar òg vere grunnlaget for framtidige tiltak.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:46:54]: Bare noen korte kommentarer i sakens anledning:

Riksrevisjonens rapport fastslår at utviklingen i skogbruket de siste ti årene ikke har vært i samsvar med Stortingets mål om økt avvirkning innenfor bærekraftige rammer.

Statsråden framholder at det er markedsforhold og den økonomiske utviklingen i skogbruket som er en av de viktige årsakene til lav foryngelsesinnsats etter hogst de senere år. En enstemmig komité finner det likevel bekymringsfullt at kravet i skogbruksloven om tilfredsstillende foryngelse etter hogst ikke etterleves etter Stortingets ønske. Jeg håper statsråden tar disse enstemmige og tydelige signalene med seg videre.

En enstemmig komité ber også departementet fjerne uklarheter i regelverket og at man sikrer samordnede og klare signaler fra myndighetene til både kommuner og skogeiere.

Det er også urovekkende at målet om økt avvirkning ikke realiseres. Jeg er derfor tilfreds med at en enstemmig komité ber departementet iverksette tiltak for å bedre tilgjengeligheten til skogressursene, gjennom bl.a. bedret infrastruktur.

Hallgeir H. Langeland (SV) [10:48:32]: Skog er ein viktig ressurs. Han er òg ein viktig bustad for det biologiske mangfaldet vårt. Det er derfor viktig å ha fleire tankar i hovudet samtidig når me arbeider med denne problemstillinga.

Det er dette Riksrevisjonen gjer oss klar over gjennom sin rapport, ikkje minst at landbruksministeren må sjå nærmare på kontrollinstansen som er knytt til berekraftforskrifta, og at det som er uklart i regelverket, må fjernast til fordel for miljøet. I det heile har Riksrevisjonen nokre viktige merknader til landbruksmyndigheitene, slik at dei blir flinkare – med utgangspunkt i rapporten – til å oppfylla dei miljøkrava som er.

Eg synest saksordføraren hadde ei god utgreiing om den samrøystes komitéinnstillinga.

Eg vil til slutt berre presisera at premissane for dagens politikk på dette området blir lagde gjennom behandlinga av Meld. St. 9 for 2011–2012 Landbruks- og matpolitikken. Her blir premissane lagde når det gjeld avverkingsnivået. Her blir premissane lagde når det gjeld skogvegbygging. Her blir premissane lagde for dei miljøomsyna som skal takast.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:11]: Først vil jeg berømme Riksrevisjonens arbeid. Riksrevisjonen påpeker Stortingets mål for hele sektoren. Man påpeker manglende samsvar mellom de målsettinger Stortinget har lagt, og de resultater som er oppnådd – og det har Senterpartiets fulle støtte. Det er svært viktig.

Imidlertid er det et tankekors at det etter hvert på ganske mange områder er blitt slik at det er et misforhold mellom målsettingene og de resultatene som oppnås. Det gjør at det blir et for stort fokus på Riksrevisjonens arbeid – på det som skal peke bakover. Det er noe Stortinget bør ta inn over seg, for Stortingets arbeid skal først og fremst peke framover. Man skal peke på hva man vil med de ulike næringer, og hva man vil med de ulike bransjer – og der skal de sterkeste debattene være. Imidlertid – når det er som det er – må vi forholde oss til det, og mitt innlegg går inn på det. Derfor vil innlegget – kanskje mer enn vanlig – være preget av å si noe om hva vi vil med skogbruket.

Altså: Bruk av skog er skogbruk. Bruk av trær er treforedling. Skogbruk og treforedling henger sammen. Biologi og økonomi henger sammen, om man skal få de samlede resultatene som Stortinget ønsker.

Dette området er ikke i utkanten av kjerneområdet til Landbruks- og matdepartementet. Det er midt i kjerneområdet, for Landbruks- og matdepartementet har ansvar for ettårige planter og flerårige planter, og her snakker vi om de flerårige plantene som på godt norsk kalles trær – bartrær og lauvtrær, som presidenten kjenner meget godt.

Kjernen er altså fotosyntesen. Jeg har lyst til å nevne litt av grunnlaget for at skogbruket skal være bærekraftig.

Bærekraftbegrepet i skogbruket er gammelt. At dette begrepet har sitt opphav i tysk skogvitenskap for over 200 år siden, er neppe kjent for de fleste. Tanken var at skogen skulle drives slik at hogstkvantumet kunne opprettholdes i all framtid. Når skogloven nå slår fast at skogen i Norge skal drives bærekraftig, er det i en utvidet betydning ved at det også skal tas andre miljøhensyn enn bare virkeproduksjon – flerbrukshensyn.

Fordi dagens skog er et resultat av hvordan skogen ble drevet før, er det nødvendig å kjenne historien når man planlegger for framtida. For 100 år siden var driften av norske skoger langt fra bærekraftig. Agnar Barth skrev i 1916 artikkelen «Norges skoger med stormskritt mot undergangen», der han tok for seg spredte takstresultater fra ulike deler av landet som viste at skogene var svært hardt hogd. Artikkelen var sterkt medvirkende til at Stortinget bevilget penger til opprettelsen av Landsskogtakseringen og iverksetting av den første landstaksten i 1919.

I hvert fylke ble det ble lagt ut takstlinjer med fem kilometers avstand på tvers av hoveddalførene i fylkene. I et ti meter bredt belte ble alle trær klavet opp, og det ble tatt ut prøvetrær for måling av høyde, tilvekst og alder. Døde trær som kunne brukes til ved, ble også målt opp. Hogststyrken ble registrert i fire klasser: rovhogd, overavvirket, normalavvirket og underavvirket. Resultatene fra hvert fylke ble sammenfattet og publisert i en liten bok. Buskerud ble taksert sommeren 1926. Taksten viste at bare 1,4 pst. av arealet var underavvirket. Størstedelen, 86,4 pst., ble karakterisert som normalavvirket, 11,3 pst. som overavvirket, og en liten del ble betegnet som rovhogd.

Tømmervolumet innen alle disse kategoriene var lavt sammenliknet med dagens nivå. Dersom det eksisterte urørt skog, må arealene ha vært svært små fordi takstlinjene lå så tett. Døde trær som kunne brukes til ved, utgjorde bare 50 liter per dekar, tilsvarende litt mer enn det man får i en vedsekk. Det var nok en hel del mer nedbrutt dødved, men mengden var likevel langt mindre enn den er nå.

Tilstanden i de andre skogfylkene var nesten lik, helt opp til Nordland, mens Vestlandet langt på veg var avskoget. Samlet skogareal i vestlandsfylkene ble beregnet til 536 000 hektar. Nå er det 965 000 hektar, derav ca. 170 000 hektar plantet barskog. På de arealene som ble klassifisert som skog, var stående volum i barskogen bare 1,3 m³ per dekar, i lauvskogen var det bare 0,8 m³. Tilveksten var under 40 liter per dekar. Det er så lavt at «gjennomsnittskogen» på Vestlandet teknisk sett var impediment, dvs. uproduktive arealer.

Dette forteller mye om hvor omfattende og hard avskoginga var i landsdelen. Det er denne tilstanden, både østa-, vesta- og nordafjells, som førte til overgangen til bestandsskogbruk og det store dugnadsarbeidet med å gjenoppbygge skogene i tida etter den første landstaksten.

Var hogsten den gang mye større enn den er nå? Nei. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i tiårsperioden fra 1919 til 1929 ble det hogd ca. 6,2 millioner m³ gran og furu per år til industrien. Fra og med 2002 til 2011 var tilsvarende tall 7,6 millioner m³. Årsaken til at skogene var på veg «mot undergangen» i 1920 var ikke at hogsten i seg sjøl var for høy, men at skogen ble drevet lite effektivt.

Fra trelasthandelen startet omkring 1500 – og for en som er fra Vestfossen, er det et sentralt år – og fram til 1920 ble mesteparten av skogen drevet med ulike former for plukkhogst, der man hogde ned alt til et minstemål og lot resten stå. Planting etter hogst forekom nesten ikke. Dette førte gradvis til en glissen skog fordi den naturlige foryngelsen tok lang tid eller uteble helt. I tillegg ble de unge voksterlige trærne stående i skyggen av de store – og vokste derfor langsomt.

Tall fra den første landstaksten viser at det gjennomgående bare var 30–60 småtrær per dekar. Det er altfor lite til å gi full produksjon. Høydeveksten blant yngre trær var også svært lav; trærne brukte 30–40 år for å nå brysthøyde og vokste langsomt helt til de var 10–15 meter høye. Konsekvensen var at skogsmarkas produksjonsevne ikke ble nyttet effektivt, slik at et mindre hogstkvantum enn vi har nå, førte til en nedgang i stående volum/biomasse.

Dagens gammelskog, som er eldre enn 80 år, er en arv fra den tida da skogene ble drevet etter prinsippet om å hogge de største og la det mindre stå, og det har konsekvenser når vi skal beregne hva skogen kan produsere. Markas produksjonsevne – bonitet – er ikke bare bestemt av tilgang på vann, varme, næring og lys, den er også i betydelig grad påvirket av plantematerialets evne til å nytte disse vekstfaktorene.

For å bestemme boniteten er det vanlig å telle årringer i brysthøyde og måle høyden på de ti grøvste trærne – overhøyden – per dekar. Alder og høyde settes deretter inn i en matematisk formel for høydevekst som gir høyden for de dominerende trærne ved en gitt referansealder.

Skogforsker Bjørn Tveite har laget en formel for dette, som er beregnet på grunnlag av data fra mangeårige forsøk i ensaldret skog over hele landet. Her i landet bruker vi 40 år som referansealder, i Sverige 100 år. På svært god mark vil overhøyden være 23 meter når trærne er 40 år gamle, målt i brysthøyde. Motsatt, på meget dårlig mark, vil den ikke være mer enn 5 meter.

I de senere år har mange spurt meg om skogen nå vokser bedre enn ventet. Flere har lagt merke til at når en måler boniteten, som beskrevet ovenfor, får en ofte mye høyere bonitet ved måling i yngre og middels aldret kulturskog enn ved måling i gammel skog, som er naturlig forynget. I høyereliggende skog på Østlandet er boniteten beregnet i gammel skog og i plantet skog som lå rett ved siden av. Den gamle skogen var gjennomsnittlig fire meter lavere ved 40 års referansealder enn den yngre skogen. Dette innebærer at måling i gammel skog vil føre til en undervurdering av produksjonsevnen med 30–75 pst., mest på lav bonitet, minst på høy.

Jeg tok denne forelesninga, for jeg har tid til det, og Stortinget trenger det. Det er tall som Landsskogtakseringen, Norsk institutt for skog og landskap, Ås, ved forsker Harald H. Kvaalen, arbeider med, og jeg er stolt over at vi har slike folk. Dette ligger som det faglige, biologiske fundament for det vi skal snakke om her i dag.

Mange undersøkelser går altså i samme retning, og det er liten tvil om at mye av skogen i Norge faktisk har betydelig høyere produksjonsevne enn vi til nå har regnet med. I så fall må vi kunne anta at beregningene av potensialet for karbondioksidbinding i skog som ble gjort i St. meld. nr. 39 for 2008–2009 og Klimakur, er på den forsiktige sida. Dette er viktig, for nå begynner vi å komme til det operasjonelle: hvilke muligheter skogen har til å fange karbondioksid og til å fylle sin helhetlige rolle.

Det som er påpekt i Riksrevisjonens undersøkelse, er: Foryngelsen er ikke tilfredsstillende og etterleves ikke fullt ut, det er mangelfull kontroll med foryngelsesplikten, det er behov for mer og bedre informasjon til skogeier, og utviklingen i avvirkningsnivået er ikke i samsvar med Stortingets mål om økt avvirkning. Dette er korrekt, og det er sjølsagt at komiteen slutter seg til det. Men hvorfor er det slik? Jo, det har sjølsagt med forståelsen av skogens rolle og med de økonomiske rammebetingelser som gjelder for skog, å gjøre.

I denne sal er det ikke enighet om hva vi vil med skogen og skogbruket. Noen snakker om skogbruk, andre snakker om å ta vare på skog. Vi merker at de to begrepsparene gir ulike konsekvenser for hva vi vil med det hele. Senterpartiet, og jeg håper regjeringa, står fast på at vi snakker om skogbruk: bruk av skog – tre – treforedling.

Vi må få en felles virkelighetsforståelse for å kunne rette opp det misforholdet som her er påpekt mellom målsettingene og gjeldende situasjon. Vi har et internasjonalt marked. Vi har en situasjon som i mindre grad er mulig å styre i skogbruket enn i andre deler av norsk planteproduksjon, men da må vi med vår kløkt og kunnskap bruke de virkemidler som tross alt finnes. Situasjonen i dag innenfor hele verdikjeden, fra planting til ferdig produkt, går fra vondt til verre. Nå må vi være pragmatiske og villige til å bruke de nødvendige økonomiske virkemidler, slik at det blir mer penger i verdikjeden og mer økonomisk interessant å utdanne seg, virke og skape nye ting innenfor dette. Vi kommer ikke nærmere Stortingets mål dersom en ikke gjør dette. Riksrevisjonens rapport om fem år vil være like skremmende skarp mot oss hvis en ikke bruker andre økonomiske virkemidler. Vi snakker både om virkemidler knyttet til den løpende driftsøkonomien, og om nødvendige økonomiske virkemidler for å omstille næringa, slik at den leverer produkter med høyere priser som dermed gir høyere betaling gjennom hele kjeden.

Det er en enormt stor utfordring, men basisen er den biologiske forståelsen av produksjonsevnen til mark, og hva vi gjør med det. Men en må ha mennesker til å sette skogen i stand til å produsere, og da må de menneskene ha betaling og respekt på linje med slik det er ellers i samfunnet. Slik er det ikke i dag, og det er den store utfordringa.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:04:55]: Jeg må innrømme at jeg kan litt mindre om skogbruk enn forrige taler, men jeg tror nåværende president kanskje kan litt mindre enn forrige president også, så kanskje jevner det seg ut. Jeg tror at det eneste jeg kan skilte med her, er en god del timer med skogplanting til 1,50 kr per plante og utallige myggstikk som fulgte med.

Jeg har ikke lyst til å bruke 20 minutter på et innlegg om skogbruk, men jeg har lyst til å understreke noen punkter vedrørende innstillinga, på samme måte som SV gjorde.

Når det gjelder skogbruk, er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er klart at vi trenger naturlig foryngelse i veldig mange områder der vi har skogbruk. Det er viktig at vi også utnytter muligheten til å bruke mer stedegne treslag, og til å utvikle skogbruket i tråd med det biologiske mangfoldet som har utviklet seg der skogbruket drives.

Jeg er også opptatt av å understreke det som Riksrevisjonen sa: at landbruksadministrasjonen ikke bruker mye tid på å følge opp miljøkrav og miljøsertifiseringer. Det er stor grad av egenkontroll og privatrettslig sertifisering på dette området, og det er en utfordring for hele landbruksadministrasjonen og for landbruksministeren – som jeg håper han svarer på.

Det er mye som gjøres bra innenfor skogbruket, men ikke alt. Det er en del av avvirkinga som ikke gjøres på en miljømessig bærekraftig måte, og en del av den miljøfiendtlige subsidieringa vi har i dagens system, bør utfases. I den sammenheng har jeg et spørsmål til statsråden, som jeg håper han kan svare på. Allerede i 2007 ble det lovet at det skulle lages en stortingsmelding som skulle se på regelverket knyttet til skogsbilveier. Det har vi ventet på i 2007, i 2008, i 2009, i 2010 – det har blitt gjentatt en rekke ganger – også i 2011 og i 2012. Jeg er spent på om statsråden kanskje nå kan forklare oss når den stortingsmeldinga som skal gjennomgå det regelverket, og som ble lovet oss for så lenge siden, kommer.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:07:34]: Jeg vil først takke Riksrevisjonen for en grundig gjennomgang av skogpolitikken. Komiteens innstilling og de ulike innleggene peker på sentrale funn i Riksrevisjonens gjennomgang, først og fremst behovet for god tilgjengelighet til skogressursen, og betydningen av god infrastruktur. Infrastrukturtiltak er et av de viktigste virkemidlene for å påvirke avvirkningsnivået. Jeg er helt enig med komiteen i at dette er et område vi må ha spesiell oppmerksomhet på i tiden framover. Jeg vil på vanlig måte komme tilbake til Stortinget med oversikt over utviklingen på dette området i de årlige budsjettproposisjonene.

Resultatkontrollen i skogbruket har i noen år vist for lav foryngelsesinnsats etter hogst. Daværende landbruks- og matminister Lars Peder Brekk sendte derfor i 2010 et brev til kommuner og fylkeskommuner der han ba om at kontrollen med foryngelsesplikten ble skjerpet. Disse tiltakene har vært nødvendige og virker positivt på aktiviteten på området. Jeg vil ha stor oppmerksomhet på utviklingen i foryngelsen i skogbruket framover. Jeg mener at Riksrevisjonens undersøkelser bekrefter at tiltakene som ble gjennomført i 2010 og senere, har vært nødvendige.

Ivaretakelsen av skogressursene er viktig. Skogen skal etterlates til kommende generasjoner i god stand, gi grunnlag for næringsvirksomhet, og bidra til at en når målet om å redusere klimagassutslippene ved at skogen tar opp CO₂fra atmosfæren, og ved at skogen fungerer som karbonlager.

Komiteen peker på at skogeiere må få bedre informasjon om virkemidlene i skogpolitikken. Riksrevisjonen har påpekt at kommunene bør bruke mer ressurser på informasjon og veiledning til skogeiere. Til dette vil jeg påpeke følgende: Det gis betydelig informasjon om virkemidlene i skogbruket, ikke minst fra Statens landbruksforvaltning, fylkesmennenes landbruksavdelinger og kommuner over hele landet. Det vil alltid, i de fleste sammenhenger, være behov for mer informasjon. Det må imidlertid avstemmes med de ressursene som er tilgjengelige. Men jeg merker meg selvfølgelig holdningen som det blir gitt uttrykk for. Jeg vil også påpeke at det er naturlig at næringen selv tar et eget ansvar for informasjon og veiledning, slik tilfellet er på de fleste samfunnsområder.

Komiteen ber departementet vurdere om skjema for tilskudd og finansiering med skogfond kan sendes ut etter samme mønster som for produksjonstilskudd i jordbruket. Det er relativt store ulikheter mellom produksjonstilskudd i jordbruket og skogtilskudd og skogfondsfinansiering, fordi produksjonstilskuddet er et statstilskudd, mens skogfond følger skogeiendommens penger. I tråd med komiteens merknad vil jeg imidlertid sørge for at Statens landbruksforvaltning fortsetter sitt arbeid med å forenkle og effektivisere skogfondsordningen.

Jeg vil avslutte med å understreke at jeg kommer til å bruke og ha nytte av Riksrevisjonens undersøkelse i arbeidet med utviklingen av en framtidsrettet skogpolitikk.

Gunnar Gundersen (H) [11:10:54]: Det er nesten så man må takke Riksrevisjonen for en mulighet til å få diskutert skogbruk. Når det gjelder bærekraft, har vi i forhold til forrige sak den diametrale motsetning. Her har vi en næring som har bygd opp et betydelig ressurspotensial. Vi har en veldig lav ressursutnyttelse, vi har veldig lave investeringer, og målene nås ikke. Det bør egentlig Stortinget stoppe opp ved, for det er en ganske viktig utfordring – særlig når vi ser det i sammenheng med Nationens oppslag i forrige uke som viser at tilveksten i Norge nå er på tur til å kulminere – tilvekstøkningen er på tur til å stoppe opp. Det er ganske dramatisk med tanke på næringsmulighetene og potensialet som skogbruket representerer, men det er også ganske dramatisk i klimasammenheng. Det synes jeg det blir fokusert altfor lite på i Stortinget.

Hvis vi ser på næring, er situasjonen den at i norsk skogbruk nå er det ca. 25 mill. m³tilvekst, mens det er bare 10–11 mill. m³som utnyttes. Næringen selv snakker om at man burde ha en målsetting om 15 mill. m³. Det betyr at fortsatt er mer enn en tredjedel av norsk skogbruk på mange måter vernet i form av at skogen ikke drives. Det synes jeg en del burde merke seg.

Den avvirkningen vi har i dag, gir en omsetning i skogbruket som primærnæring på ca. 6 mrd. kr, men det gir en verdi for den totale kjeden. Skogbruk og skognæring er jo nærmest en perfekt norsk næringskjede. Den har en norsk ressurs, den bruker stort sett norske innsatsvarer, og den selger i et internasjonalt marked. Sånn sett lider den under at oljenæringen omtrent er i ferd med å fortrenge all annen næringsvirksomhet i Norge – uten at det er noe særegent for skognæringen. Men den gir en enorm verdiskaping der ute – 25 000 arbeidsplasser som er spredt rundt omkring i hele landet – og det å øke aktiviteten i grunnleddet her, som er skogbruket, til f.eks. 15 mill. m³, som næringen selv har som målsetting, ville gi enorme muligheter for arbeidsplasser og for å styrke Distrikts-Norge. Det får altfor lite oppmerksomhet i nasjonalforsamlingen.

Så har vi klimasammenheng. Skog i klimasammenheng forutsetter aktiv forvaltning, og her er det nettopp bindingen som er interessant. Med et skogbruk som Nationens oppslag i og for seg viser at vi begynner å nærme oss, der tilveksten er på tur nedover og vi har bygd opp 900 mill. km³ tømmer som står der og skal begynne å råtne, vil ikke skogbruket lenger gjøre den jobben det gjør i dag. I dag binder norsk skogbruk opp 50 pst. av Norges utslipp, og det gjøres over ca. 30 pst. av vårt areal.

Jeg synes dette er en diskusjon man skal ta på alvor også med tanke på biologisk mangfold. Det er enormt mange arter som er avhengige av et aktivt skogbruk. Det er ikke sånn at biologisk mangfold bare tjener på at man verner, eller ikke driver arealene. Det skal være en balanse her. Vi må også få inn det perspektivet at biologisk mangfold faktisk er tjent med et aktivt skogbruk som drives variert.

Det samme gjelder rekreasjon. Hvis man tenker seg marka uten veier – hvilket aktivum hadde Oslomarka vært for de aller fleste hvis man ikke hadde hatt skogsbilveier? Sånn sett vil jeg takke Riksrevisjonen for at man får en mulighet til å holde et innlegg som går bare på skogbruk. For stort sett har skogbruk en tendens til å drukne i jordbruk, og da er det jo subsidier vi slåss om, og det er ikke veldig interessant for skogbruket. Man ønsker å utvikle en lønnsom næring som er konkurransedyktig ute i den store verden. Vi kan selvfølgelig kontrollere og revidere og sørge for at vi har offentlig oppfølging av det meste, men jeg tror, som saksordføreren var inne på, at i skogbruket har faktisk frihet under ansvar fungert godt. Næringen var tidlig ute med å fokusere på miljø nettopp fordi markedet krevde det – et godt eksempel på at det settes i gang tiltak lenge før offentlige byråkrater har oppfattet at det er en problemstilling. Trykket kom fra markedet. Det kommer helt sikkert også til å fortsette.

Det jeg hadde lyst til å sette søkelyset på, er at det faktisk er en ressurs som bl.a. EU snakker om som det som skal bringe oss inn i et virkelig bærekraftig samfunn. Alt olje kan brukes til, kan i prinsippet skog brukes til, men det forutsetter i dag ganske mye forskning, og det er ganske dyrt å få det til. Men det ligger et perspektiv der. Hvis vi virkelig snakker om Norge i en klimasammenheng, at vi skal nærme oss det klimanøytrale samfunnet, så kommer den biologiske ressursen, som også Lundteigen var inne på, inn. Det som har basis i fotosyntesen, er faktisk det som kan bringe oss inn i et virkelig klimanøytralt og bærekraftig samfunn. Det ignoreres i veldig stor grad i debatten i Stortinget.

Da vil jeg komme til litt av poenget. Aktiv forvaltning krever aktive eiere, og da har vi en kjempeutfordring, det viser Riksrevisjonens rapport. For i dag sitter vi med en struktur som stort sett er bestemt ut fra den gangen det var interessant for eieren selv å ta hesten, gå ut og drive en teig som var 5 km lang og 20 meter bred. Den er ikke veldig godt tilpasset dagens skogbruk, med maskiner som hogger det kvantumet han gjorde på et år, i løpet av en halv dag. Vi sitter med 120 000–130 000 eiere. Statistikken viser veldig klart at aktive eiere med større eiendommer er mye mer aktive på alle de kriteriene som er trukket opp her. Jeg sier ikke dermed at små eiere ikke kan være aktive, men de drukner i alle dem som ikke engang vet hvor eiendommen ligger. Det må også Stortinget begynne å ta en diskusjon på. Det hjelper ikke å sende ut informasjon til skogeiere som ikke vet hvor eiendommen ligger, eller som ikke vet at de har den. Jeg synes faktisk vi må være så pass ærlige og si at en gjennomsnittseiendom i Norge i dag ikke betyr noe økonomisk i forhold til en vanlig jobb. Det er en realitet. Det var ikke sånn for 40–50 år siden, da strukturen ble fastlagt. I dag betyr en gjennomsnittseiendom omtrent ingenting for eieren annet enn at det er en fin plass å rekreere for dem som virkelig er interessert i den, og det er en liten sparekasse i tilfelle dårlige tider – da kan man gå ut og hogge litt. Så jeg tror faktisk vi må ned på å være ærlige i akkurat den diskusjonen.

Næringen selv – det sto i den samme Nationen, der det sto at man var på tur ned i tilvekst – ba om tre ting. Det ene var at Stortinget tok tak i eiendomsstrukturproblematikken – det har kommet fram gjentatte ganger på høring. Det andre var infrastrukturtiltak – det er heller ikke noe problem for Stortinget å slutte seg til at vi har en utfordring der. Det tredje var forsknings- og utviklingsinnsats, som i og for seg også Lundteigen var inne på. Dette er politikk i satsingsområder som ligger midt i løypa for det Stortinget stort sett diskuterer, bortsett fra eiendomsstruktur, som er hellig og ikke blir diskutert i det hele tatt.

Dag Terje Andersen (A) [11:19:18]: Jeg synes det har vært en veldig god debatt så langt, og jeg må innrømme at jeg ble inspirert av representanten Lundteigen, som tok utgangspunkt i tidligere landskogtaksering. Det synes jeg er viktig å påpeke, for noe av det som er positivt i den rapporten som ligger her, er at vi er i ferd med å komme tilbake igjen til en større grad av foryngelse enn det kanskje var i de årene foryngelsen var minst.

I forlengelsen av det representanten Lundteigen sa, er det slik at kloke folk på 1930-, 1940-, og ikke minst 1950-tallet, i en situasjon der Norge ikke var i den økonomiske situasjonen som vi er nå, likevel tok seg råd til den langsiktige investeringen det er å sette en plante i bakken for å komme tilbake mange tiår etter og hente ut den kapitalen. Nettopp i det perspektivet synes jeg det ville være veldig dramatisk hvis vår generasjon skulle være den som samtidig som vi pumper opp engangsressursen olje og gass, ikke tok seg råd til å vedlikeholde den fornybare ressursen som skogen er.

Like lite som den som for 60, 70 og 80 år siden investerte i skogen visste hva treet ville bli brukt til når det skulle hogges i dag, ikke minst på hvilken måte det skulle hogges, like lite vet vi om anvendelsen om 70 eller 80 år. Men vi vet at vi har en fornybar ressurs som det kommer til å være etterspørsel etter. Derfor er dette saksområdet så viktig, og derfor er jeg veldig glad for at det blir understreket av Riksrevisjonen og av kontroll- og konstitusjonskomiteen at infrastrukturtiltak er en av de tingene som må være på plass, hvis man skal nå målet om økt avvirkning.

Når det gjelder ønsket om økt avvirkning, er det klart at det er biologisk rom for det. Det vil være næringspolitisk og industrielt veldig bra om vi klarer å øke avvirkningen. Men avvirkningen er ikke bare avhengig av vedtak eller tiltak fra regjeringen, det er et priselement her. Det er klart at skal det være interessant å ta ut et tre – som som regel består av både skurd og slip – er det ikke minst viktig å vite hva slags anvendelse de mindre verdifulle delene av treet kan ha for å ha en økonomi som stimulerer til avvirkning i framtiden. For den må også være på plass, ikke bare holdningen og ambisjonen om den. Derfor tror jeg at det som nå skjer forsøksvis på utvikling når det gjelder å bruke trefiber på andre måter enn det som har vært vanlig fram til nå, kan komme til å bli veldig viktig for å skape et bedre økonomisk grunnlag for store volumer som skal tas ut av skogbruket framover.

La meg til slutt understreke det som handler om klima, naturmangfold, ja, i det hele tatt det at mennesket faktisk skal være en aktiv, deltakende bruker av naturen og ikke en utenforstående observatør, at det normale skal være at skogen er i bruk, at vi høster av den. Det har blitt enda mer ikke bare akseptabelt, men positivt ved at vi vet at skogen har den betydelige rollen i binding av CO₂, som vi allerede lærte om på ungdomsskolen gjennom fotosyntesen, men som det har vært litt politisk vanskelig å få aksept for. Men det er etter hvert akseptert som en veldig viktig bidragsyter til å holde og bedre CO₂-balansen.

Der oppstår det ofte diskusjoner som kan være vanskelige, f.eks. kan det stilles miljøspørsmål ved noe av infrastrukturen. Men infrastrukturen er nødvendig for å ha et aktivt skogbruk. Slik sett bidrar den til klimaet på sin måte. Samtidig har vi spørsmålet om naturmangfold og artsmangfold. Det kan noen ganger være en forvirrende debatt. Jeg hører til dem som mener at en bør verne det som er unikt og truet. Da er det riktig å verne. Jeg hører ikke til dem som mener at det er riktig å ha en ambisjon om hvor mange prosent som skal vernes. Jeg mener ikke vi skal verne prosenter, vi skal verne natur, og vi skal verne mangfold.

På den annen side er det slik at noen ganger når vi snakker skogvern, og noen ganger nødvendig skogvern – der går det veldig bra med det frivillige skogvernet som nå bidrar til at vi sørger for mangfoldet mange steder i landet – er det ikke nødvendigvis slik at vern og hensyn til biologisk mangfold er et klimatiltak. Tvert imot er det slik at det er det at skogen blir brukt, at treet blir hogd når det er hogstmodent, og at det da blir satt en ny plante som bidrar til at vi øker CO₂-bindingen. For dem av oss som er opptatt av naturen, er det viktig å skille naturmangfoldsbehovet fra den viktige debatten som gjelder CO₂-binding, og ha klart for seg at skogvern ikke nødvendigvis er et CO₂-tiltak, det kan noen ganger være et nødvendig tiltak for naturmangfold.

Jeg synes det har vært en veldig god debatt som peker framover med tanke på en forståelse av at vi har et forvalteransvar for å sørge for at dem som kommer 60, 70 og 80 år etter oss, har en ressurs tilgjengelig som er bærekraftig, og som kan brukes til den tidens verdiskaping.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:25:51]: Jeg vil starte med å takke «presidenten» for det langsiktige perspektivet han anlegger, som er helt riktig og viktig, og jeg er veldig glad for at det blir framført herfra.

Når jeg tar ordet nå igjen, er det til noen punkter som jeg ønsker å understreke.

For å få den produksjonen og den bindingen av karbondioksid som er nødvendig, er foryngelse av skog utrolig viktig, og som en del av foryngelsen er treantallet per dekar faglig sett svært viktig. Riksrevisjonen påpeker at det treantallet som Landbruksdepartementet nå mener er nødvendig, i altfor liten grad blir fulgt opp. Det er også slik at det kan diskuteres om det treantallet som Landbruksdepartementet på en forsiktig måte antyder, rett og slett er for lavt. Min vurdering er at treantallet bør være høyere, høyere enn 130–150 planter på god mark, dersom man skal produsere både volum og kvalitet. Dersom treantallet blir for lite på god mark, vil veksten bli for stor og dermed blir det for mye kvist og for dårlig kvalitet. Men det er klart at et større treantall innebærer at det er mer behov for menneskelig aktivitet – å tynne og rydde krever mer oppfølging – og det er også slik at dess større treantallet er, dess mindre kan en kanskje sikre andre hensyn i de områdene, for det blir mindre attraktivt bl.a. friluftsmessig når treproduksjonen blir så høy. Det er et sentralt spørsmål som jeg regner med at Landbruksdepartementet på faglig grunnlag vil gå videre med, for det er overordentlig viktig.

Så en liten kommentar til representanten Gundersen, som er Høyres fremste landbruksdebattant i denne salen – det skal han ha. Det som er representantens veldige fokus denne gang, som før, er eiendomsforholdene. Det er ikke noe nytt som blir framført fra Høyre her nå, det har vært framført fra Høyre helt fra vi fikk etablert Skogbruksforeningen av 1950, den såkalte S-50, hvor det innenfor skogbruksnæringen var et ulikt fokus mellom de få storskogeierne og de mange gårdsskogeierne – de mange gårdsskogeierne representert ved Norges Skogeierforbund, og de få industrielle og etterkommere av de større økonomiske interessene i Norge, for å si det diplomatisk, som organiserte seg i S-50.

Jeg vil si at det er mange måter å styrke svakhetene ved de manges eierskap på, uten at staten går inn aktivt og skal endre eiendomsrettsforholdene i Norge. Det viktigste er driftsfellesskap, å sikre driftsfellesskap mellom de mange. Det har helt fra tidlig på 1960-tallet vært Norges Skogeierforbunds oppgave og kjernevirksomhet, slik at en skal kompensere for svakhetene ved de manges eiendomsrett, samtidig som de manges eiendomsrett skal beholdes og en arbeider for at de mange med eiendomsrett skal kunne sin eiendom og kunne sin skog, og dermed ha mange som forstår helheten i det.

Det som er sagt omkring infrastruktur, er helt avgjørende. Det er en vanskelig sak. Det er en vanskelig sak i norsk opinion i dag, for infrastruktur er sjølsagt også veier, veier hvor en kjører det fram på. Det er helt opplagt at veier kan legges i terrenget slik at det tas større hensyn til andre forhold enn det som en har gjort tidligere – og det blir jo gjort. Men hvis en ikke ser på veier som en nødvendig del av det hele, blir det vanskelig å få ut karbonet fra de plantene som vi snakker om her, på en måte som er økonomisk drivverdig. Dermed er det en nødvendighet.

En del av miljødiskusjonen knyttet til skogbruk i dag er at driftsformene er slik at de provoserer allmennheten. Og det forstår jeg historisk sett, for de nye skogsmaskinene har en sånn størrelse og gir en sånn belastning på terrenget at det blir seende ut på en måte som mange reagerer på. Som den økonomiske utviklinga er nå, er det i ferd med å bli slik at skogsmaskinene skal kjøres nærmest døgnet rundt, året rundt, og da vet alle at belastninga på miljøet og menneskene blir altfor stor. Årsaken til at dette utvikler seg er at de økonomiske rammebetingelsene for bransjen er slik at den føler seg tvunget til det. Det går ikke, for belastninga på arealene, på marka og på veiene blir sånn at kostnadene i ettertid er altfor store i forhold til det en gjennom en «quick fix» prøver å oppnå i nåtid.

Til slutt: Fokus videre – hva er det viktigst å prøve å stå sammen om videre? Jeg håper ikke minst at partiet Høyre kan være enig i at det som er viktigst å stå sammen om videre i denne saken, er den økonomiske utviklinga. Det er å tilføre verdikjeden mer penger gjennom en helhetlig strategi hvor staten er nødt til å samspille med næringa på en mer offensiv måte enn det som nå skjer. Det jeg ønsker meg tilbake til, er samspillet med staten slik vi hadde det på 1960- og 1970-tallet, med de store kjempene Arnfinn Hofstad og Ivar Aavatsmark som så helheten, samspillet mellom fagbevegelse, skogveisamvirke, langsiktige kapitalister og staten. Det er det mest sentrale. Vi er nødt til å få en slik utvikling for å omstille bransjen fra papir til bioraffineri, som kan supplere oljeraffineriene.

Vi må få et fokus på det fornybare karbonet, for det fornybare karbonet innebærer en framtid, som stortingspresidenten representerte, som er uavhengig av tid, vesentlig, og den er ikke minst en sentral del av løsningen når det gjelder klimaproblemene framover. Altså: Vi må få fokus på hva som er det vesentlige. Det er etter Senterpartiets mening styrking av den økonomiske basisen i kjeden for dermed å gjøre den attraktiv slik at flere mennesker kan bruke sin kunnskap og kreativitet i bransjen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.