Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Bård Vegar Solhjell, Trond Giske og Marit Arnstad vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Bård Hoksrud.
Bård Hoksrud (FrP) [10:02:04]: Spørsmålet mitt går til samferdselsministeren.
I snart åtte år har vi hatt en rød-grønn regjering, og statsråd Arnstad er den tredje i rekken av samferdselsministre som på inn- og utpust skryter av at det aldri noen gang har vært bygd mer vei. Jeg tror kanskje det er på tide at statsråden tar seg en tur ut i den virkelige verden. Det virker som den ligger langt unna ministerens kontor.
Bare i fjor var Sverige nesten åtte ganger bedre enn oss i veibygging. Vi bygde knappe 11 km firefelts vei mens svenskene bygde 80. Da vi i 2012 bygde 29 km midtdelere, bygde svenskene 119. Dette viser at vi er frakjørt av nabolandet Sverige.
Da ministeren ble konfrontert med dette, var svaret at det er mye vanskeligere å bygge vei i Norge. La oss da ta med land som Østerrike og Sveits, land som både har høye fjell, dype daler og massevis av snø. Likevel bygger de infrastruktur i et tempo som Norge under denne regjeringen bare kan drømme om og misunne dem, men som også vi burde klart med de store oljeinntektene vi råder over.
Tilbake til Sverige: Der har man de fire siste årene bygd hele 672 km møtefri vei. Tar man en tur tilbake over riksgrensen, ser man at vi i Norge i det samme tidsrommet har bygd fattige 111 km, som knapt er strekningen fra Oslo til Vikingskipet i Hamar. Hele 561 km mer møtefri vei er altså bygd i Sverige enn i Norge. Det er lenger enn strekningen fra Oslo til Trondheim, eller faktisk nesten helt hjem til statsråd Arnstad.
Min utfordring til statsråden blir: Vil hun legge vekk gammelt tankegods, og ser hun at andre lykkes ved å ta i bruk nye løsninger som å etablere statlige selskaper som får ansvaret for å bygge ut infrastrukturen i stort tempo? Når Sverige leverer så gode resultater, regner Fremskrittspartiet med at statsråden har gjort seg kjent med suksessformelen. Kan statsråden trekke fram noe av det Norge kan lære av svenskene når det gjelder veibygging?
Statsråd Marit Arnstad [10:04:03]: Det er riktig at Sverige startet tidligere og har bygd mer veg enn Norge. Hvem som bygger mest i dag, er litt vanskelig å si, og antallet km åpnet firefelts veg per år, slik TV 2 viser til, vil nok variere en del fra år til år. Men det er ingen tvil om at Sverige startet tidlig, allerede på 1960-tallet, og de har bygd mer enn oss.
Samtidig er det slik at det heller aldri har blitt bygd mer veg i Norge enn nå. Det er mange dyktige entreprenører og arbeidsfolk rundt omkring i landet som bygger veg akkurat i disse dager. De økonomiske rammene som ble lagt i NTP for 2010–2014, er oppfylt, og det bygges veg og bane i et helt annet tempo enn tidligere.
Jeg er imidlertid opptatt av at vi skal få mer ut av de pengene vi bruker på samferdsel. Det er det veldig mange muligheter for, uten at man verken trenger å gå via OPS, eller ved at samferdselspolitikken fjernes fra debatt i politiske fora. Det er mulig å øke tempoet ytterligere, og det er mulig å få mer igjen for pengene – både ved å stille større krav til effektivitet, til å planlegge raskere, til å bygge mer sammenhengende og også til å vedlikeholde bedre enn det vi gjør i dag.
Jeg har lagt merke til at man her har kommet med forslag omkring omorganiseringer, eller at politikere skal diskutere samferdsel mindre. Jeg tror ikke nødvendigvis det er vegen å gå. Jeg tror vi først og fremst må se på måten vi gjennomfører prosjektene på, og jeg tror også at etatene fullt ut skal fokusere på utbygging og måten prosjekter gjennomføres på, framfor f.eks. store omorganiseringer eller sammenslåinger.
Bård Hoksrud (FrP) [10:05:53]: Jeg registrerer at statsråden mener at det å bygge under 11 km på ett år er å være historisk, og at vi bygger som aldri før her i landet. Det finnes i hvert fall eksempler på at man har bygd mer enn 11 km i mange år i dette landet. Men bare for å si – på begredelighetens alter – hvordan det står til: I jernbanesektoren har man i de 13 årene fra 2000 til 2013 klart å bygge 135 km. Det er ikke veldig mye å rope «hurra-meg-hei» for. Jeg synes ikke statsråden bør være så fornøyd med det.
Så skryter statsråden og regjeringen av at det er så historiske satsinger, mens frafallet – på både riks- og fylkesveinettet – må sies å være historisk høyt. Det har aldri vært høyere enn etter at denne regjeringen overtok. Forvaltningsreformen må nesten omdøpes til en forfallsreform, med hele 55 mrd. kr i forfall.
Hvordan tenker statsråden at man skal ta igjen dette forfallet, og hvor lang tid skal man bruke på å ta igjen et så stort forfall?
Statsråd Marit Arnstad [10:06:57]: For det første litt om tall. Hoksrud og jeg baserer oss kanskje på litt ulike tall, men det er altså slik at nesten 1 000 km riksveg enten er åpnet, under bygging eller klar til oppstart under denne regjeringen. Brorparten av det man har i Norge av møtefri veg og firefelts veg, er altså enten åpnet, under bygging eller til oppstart under denne regjeringen. Tallene viser også at prosjekter tilsvarende 20 mrd. kr knyttet til intercity-utbyggingen allerede er under bygging. Så jeg tror nok at tallene også forteller en historie om hva den rød-grønne regjeringen har satset når det gjelder samferdsel.
Når det gjelder forfall, har Samferdselsdepartementet bidratt til å bestille en rapport om forfallet både på riksveger og på fylkesveger. Det skyldes at vi trenger en oversikt over hvor stort etterslepet er. Det har vi fått, og jeg synes det er en rapport som også gir oss en mulighet til å kunne utforme en politikk framover for å ta igjen etterslepet på vedlikeholdssiden. Det er en oppgave som regjeringen sjølsagt tar alvorlig.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først representanten Arne Sortevik.
Arne Sortevik (FrP) [10:08:12]: Norge liker å konkurrere internasjonalt. Vi liker å være best eller blant de beste. Innenfor vinteridrett liker vi spesielt godt å slå Sverige, Sveits og Østerrike. Men når det gjelder vei og tog, er det Norge som blir slått – vi blir slått ettertrykkelig. Vi ligger langt bak på vei og på tog, all oljerikdommen til tross.
Hva er statsrådens oppskrift for å ta igjen forspranget? Det viktige spørsmålet å gi veibrukerne og jernbanebrukerne et svar på, er følgende: Når skal norske veier og norsk jernbane bli blant Europas beste?
Statsråd Marit Arnstad [10:09:00]: Som jeg nevnte i mitt første svar, startet Sverige tidligere. Så langt som 50 år tilbake, altså fra 1959 og utover, startet de en utbygging som vi ikke startet på det tidspunktet. Det er klart at man klarer ikke å ta igjen et forsprang som er bygd opp over 50 år, i løpet av åtte år, heller ikke i løpet av tolv. Men jeg tror det er svært mange grep som kan tas for å gjøre det norske transportsystemet mer moderne og også bedre enn i dag.
Som jeg også sa i mitt første svar: Det er en jobb som regjeringen har startet på. Tempoet er økt betraktelig under denne regjeringen, og det kommer til å bli økt ytterligere. Men like viktig som å øke tempoet er det også at vi er mye mer bevisst på hvordan vi skal få mest mulig ut av de ressursene vi setter inn i samferdselssektoren, hvordan vi skal få mer igjen for pengene. Da må vi også se på både planleggingstid, effektivitet og muligheten til å bygge mer sammenhengende og til å vedlikeholde den vegkapitalen vi har, på en bedre måte enn i dag.
Presidenten: Øyvind Halleraker – til oppfølgingsspørsmål.
Øyvind Halleraker (H) [10:10:09]: Jeg forstår nesten statsråden dit hen at fordi Sverige har startet før, har de også andre løsninger for å gjøre ting. Da har jo vi en utmerket anledning til å ta en «shortcut» og gå inn for de gode løsningene som svenskene har funnet ut er de beste.
Jeg vil dvele litt ved dette vedlikeholdsetterslepet som statsråden nevnte. Det er jo alarmerende å høre at det er såpass store summer som 55 mrd. kr – endog 75 mrd. kr var det vel en rapport som sa – i etterslep. Vi har sett dette over en del år. Høyre og andre opposisjonspartier har foreslått vedlikeholdsfond som uavkortet skulle gå til å rette opp dette. Det har regjeringspartiene stemt ned gang på gang. Hvilke løsninger har statsråden på denne enorme utfordringen?
Statsråd Marit Arnstad [10:11:07]: Det er riktig at de rapportene som nå er framlagt av Statens vegvesen om forfall, både på riksveger og på fylkesveger, gir oss en bedre oversikt over hva som er etterslepet på vedlikeholdssiden. Det blir et viktig redskap for å utforme politikken framover når det gjelder å ta igjen det etterslepet. Det er sjølsagt en oppgave som regjeringen tar svært alvorlig. Vi tar de rapportene svært alvorlig. Vi vil komme tilbake i forbindelse med Nasjonal transportplan og gi ytterligere opplysninger til Stortinget om hvordan regjeringen ser for seg at vi skal klare å ta igjen en del av det etterslepet.
Jeg synes også det er viktig å ta med seg når det gjelder metodikken i disse rapportene, at en del av det dreier seg om rent etterslep. En del av det handler også om oppgradering, særlig på tunnelsiden, som er nødvendig ut fra nye forskrifter og forskriftsmessige forhold.
Presidenten: Knut Arild Hareide – til siste oppfølgingsspørsmål.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:12:07]: Eg høyrer ein statsråd som er veldig nøgd med tilstanden. Når me oppsummerer snart åtte år med raud-grønt styre, ser me at sju av ti prosjekt innanfor samferdsel er forsinka. Me ser at i fjor bygde Sverige åtte gongar meir motorveg enn Noreg. Me får rapportar som seier at det er 30 pst. dyrare å byggje veg i Noreg, på grunn av måten me organiserer arbeidet på. Det tar ti år å planleggje og byggje ein veg i landet vårt. Det har komme ein rapport frå Vegdirektoratet sjølv, som seier at forfallet på fylkesvegane utgjer mellom 45 mrd. kr og 75 mrd. kr. Så mitt spørsmål er veldig enkelt: Er statsråden så nøgd som det høyrest ut til?
Statsråd Marit Arnstad [10:13:11]: Jeg har vel aldri brukt ordet «fornøyd». Jeg har sagt at tempoet har økt under denne regjeringen i forhold til tidligere regjeringer. Det står jeg sjølsagt ved, for det er et faktum. Men jeg mener jo at tempoet må økes ytterligere når det gjelder ressurser og ikke minst når det gjelder spørsmålet om å få mer igjen for de pengene man setter inn i samferdselssektoren. Raskere planlegging er et tema jeg har tatt opp i mange sammenhenger, og som jeg mener er ytterst viktig. Det at man klarer å få ned planleggingstiden og klarer å sette i gang prosjektene raskere og å bygge dem mer sammenhengende enn det vi har gjort hittil, er et meget viktig tema.
I tillegg tror jeg at fagetatene trenger sterke krav stilt til seg når det gjelder effektivitet. Det er også et spørsmål det er naturlig å ta med framover.
Når det så gjelder sju av ti forsinkelser, som NHO-rapporten nevner, mener jeg at den NHO-rapporten er misvisende, i den forstand at den også tar med forsinkelser når man har å gjøre med forsinket igangsettelse, men man åpner prosjektet til rett tid. Det er ikke min oppfatning av hva forsinkelse er.
Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.
Øyvind Halleraker (H) [10:14:35]: Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.
Å besøke andre, lære av andre og utvide sin horisont bidrar ofte til å bringe verden framover. Men hvis man bare reiser på besøk og skryter av det man selv gjør, lærer man intet. Et raskt blikk på situasjonen til våre naboland viser oss at både har de mye bedre veier enn oss, og de løser oppgaven smartere, slik at de får raskere løsninger. Er det da uvilje til å lære av andre som gjør at statsråden i TV 2s reportasje fra Sverige uttaler at det er vanskelig å tenke seg at vi kan gjøre det annerledes i Norge.
Uansett om alle ser at systemene broderfolkene – finnene og danskene, og for så vidt også østerrikerne – bruker, gir gode resultater, fortsetter vi med vår detaljstyring. Det er tankevekkende når Marit Arnstads svenske kollega uttaler at hun ikke tror at man skal detaljstyre, for det er ikke sikkert at det er det beste for landet.
Hun kan også vise til åtte ganger mer motorvei bygd i 2012 med sin modell enn hva Marit Arnstad kan med sin modell.
Fra Høyres side har vi gang på gang foreslått liknende praksis som i Sverige og Danmark, med egne prosjektselskap, prosjektfinansiering og organisasjonsmodeller for å utvide realiseringshorisonten. Dette må til nettopp for å unngå «stop and go» og klattvis utbygging, som denne regjeringen utrolig nok fortsatt forsvarer – til tross for at egne underetater ber om andre og mer moderne løsninger. Jeg stiller spørsmålet ved å vri litt på statsrådens eget utsagn: Hvorfor i all verden sier statsråden at det er vanskelig å gjøre ting annerledes i Norge?
Statsråd Marit Arnstad [10:16:33]: Min uttalelse til TV 2 i den sammenhengen må ses i forbindelse med det spørsmålet som ble stilt og tematikken for saken. Tematikken for saken var jo at man i Sverige ikke behandler samferdselspolitikk og samferdselsprosjekter på samme måte i nasjonalforsamling og regjering som det man gjør i Norge. Jeg har sagt at det er vanskelig å se for seg at man tar samferdselsfeltet ut av Stortinget. Jeg opplever en stor interesse for samferdsel i Stortinget. Det er en interesse jeg tar alvorlig. Jeg forsøker sjølsagt å besvare dette så godt jeg kan. Jeg tror ikke man kan tenke seg at Stortinget vil fraskrive seg muligheten til å være med på å vedta viktige deler av samferdselspolitikken framover. I den sammenhengen må man se min uttalelse på TV 2, for det var et svar på et spørsmål knyttet til det.
Så er jeg åpen for å se på nye måter å organisere ting på. Jeg tror at det er viktig og nødvendig. På det såkalte Fellesprosjektet langs Mjøsa samarbeider Jernbaneverket og Statens vegvesen om å bygge vei og bane samtidig. De gjør det meget raskt – omtrent like raskt som det OPS-prosjektet som Høyre ofte viser til, det mellom Grimstad og Kristiansand. Det er en rasjonell framdrift, uten opphold.
Jeg tror også man kan se for seg modeller framover der utbyggere ikke bare får ansvaret for utbygging, men også for drift og vedlikehold av en veg som de har bygd. Men alt dette kan man gjøre i offentlig regi. Man trenger ikke å ty til OPS for å gjøre det. Dette er antakelig ting man kan ta ut mer av i årene framover enn det man har gjort så langt. Prosjektfinansiering er også et interessant tema å diskutere. Men det jeg har sagt, er at jeg ikke synes OPS er løsningen på alle problemer eller utfordringer i samferdselssektoren. OPS frigjør ingen midler. OPS skyver regningen framover, til framtidige regjeringer og binder opp framtidige budsjett. Derfor er OPS som finansieringsform en meget uheldig finansieringsform.
Øyvind Halleraker (H) [10:18:39]: Jeg tror ikke jeg nevnte OPS én gang i mitt innlegg. Jeg legger merke til at statsråden ikke nevner Vestfold – der 90 km blir ferdigstilt på 32 år. Da snakker man om et utstillingsvindu for norsk samferdselspolitikk.
Vi kan jo gå til Danmark også og se hvordan de har løst sine store prosjekter. De har løst dem ved store prosjektselskaper som får frie rammer til å bygge dem ut med egne finansieringsordninger. Det er ikke ukjent for oss i Norge heller. Vi brukte det da vi bygde ut Gardermoen – med stort hell. Da sa Stortinget at seks år etter dette vedtaket, skal Gardermoen stå ferdig. På dagen seks år etter var Gardermoen ferdig – på budsjett. Hvorfor i all verden benytter man ikke denne måten å organisere seg på i store prosjekter, som vi altså også i Norge har god erfaring med?
Statsråd Marit Arnstad [10:19:35]: Jeg har ikke på noe tidspunkt tatt avstand fra prosjektfinansiering eller prosjektorganisering. Jeg har sagt at det er et interessant tema å drøfte. Vi har tidligere sett eksempler på dette, som representanten viser til, nemlig den danske modellen for enkelte samferdselsutbygginger.
Det er mulig representanten ikke nevnte OPS, men jeg synes det er grunn til det, for det er ofte det som kommer fram når man snakker om alternativ organisering. Mitt poeng er at det finnes mange muligheter til å organisere mer effektivt og bedre innenfor den offentlige regien man i dag har på samferdselsfeltet. Det tror jeg vi ser når det gjelder fellesprosjektet langs Mjøsa, og jeg tror vi også kommer til å se det i framtiden når det gjelder forholdet mellom bygging, drift og vedlikehold.
Så er det viktig å understreke at i dag er det absolutt private entreprenører som bygger for Statens vegvesen i Norge. De er ikke bare private og norske, de er også utenlandske, og de gjør en meget god jobb.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – første spørsmål er fra Ingjerd Schou.
Ingjerd Schou (H) [10:20:55]: Jeg tenkte jeg skulle snakke om offentlig–privat samarbeid. Jeg kan opplyse statsråden om at det ikke utelukkende er en finansieringsform, men også en byggemetode.
Statsrådens egne underetater og statsrådens bestilte rapporter fra Transportøkonomisk institutt, fra Møreforsking og fra Vista-gruppen anbefaler regjeringen å benytte mer moderne og andre metoder, som offentlig–privat samarbeid, for å få en mer effektiv og helhetlig planlegging og utbygging av store transport- og veiprosjekter i Norge. Duften av asfalt er fortsatt fraværende i mange strøk i vårt land.
Hva er det som gjør at statsråden vet bedre enn sine egne underetater og de entydige rapportene som statsråden selv har bestilt?
Statsråd Marit Arnstad [10:21:52]: La meg først få si når det gjelder duften av asfalt: Den kjennes nok ganske mange steder i landet akkurat nå, for i 2013 skal vi bruke 1 mrd. kr til å asfaltere 950 km. Så det er en ganske stor oppgave som her skal gjøres bare i løpet av ett år.
Så litt om OPS: Jeg er sjølsagt klar over at OPS både er en finansieringsform og en organiseringsform. Når det gjelder de organisasjonsmessige fordelene med OPS, er det min holdning – som jeg prøvde å si i forrige svar – at de kan man også ta ut i offentlig regi. Det er ingenting i vegen for å la en utbygger i offentlig regi også ha ansvar for drift og vedlikehold. Det er ingenting i vegen for at man kan organisere et samarbeid og klare å bygge så raskt som det man nå gjør i fellesprosjektet langs Mjøsa, der man matcher OPS-prosjektene i organisering og i framdrift.
Det jeg har store problemer med, er OPS som finansieringsform. Det er som å invitere til et gjestebud, og så lar man gjestene få lov til å betale regningen for måltidet en måned etterpå. I OPS-sammenheng skal man betale i 25 år etterpå – og skape bindinger på statsbudsjettet i 25 år.
Presidenten: Bård Hoksrud – til oppfølgingsspørsmål.
Bård Hoksrud (FrP) [10:23:15]: Det er interessant å høre statsråden prate om å invitere gjester på fest, og så la andre betale regningen etterpå. Det er jo akkurat det denne regjeringen gjør i stor stil med bompengefinansiering, hvor man inviterer til fest og lar bilistene betale i dyre dommer etterpå.
Først må jeg si, når statsråden prater om tallene: Tallene kommer fra statsråden selv og fra Trafikverket i Sverige, så tallene tror jeg stemmer.
Sverige satset på 1950- og 1960-tallet, og de forsetter å satse – i motsetning til at vi ikke satset på 1950-, 1960-, 1970-, og 1980-tallet. Vi satset heller ikke så veldig mye på 2000-tallet når det gjelder å se opp til vårt naboland Sverige.
Poenget er at i Sverige har man en ramme på tolv år. De vedtar en ramme, og da er det diskusjoner i Riksdagen, det er jeg helt sikker på, om hvor man skal bruke pengene. Så får fagetatene beskjed om å bruke pengene. Det det handler om, er at vi trenger store, sammenhengende prosjekter med avklart og langsiktig finansiering. Det er det jeg vil utfordre statsråden på: Må vi ikke få mer langsiktig finansering? Og hvordan skal man klare å bygge infrastruktur om man ikke får på plass det?
Statsråd Marit Arnstad [10:24:20]: Det er riktig at Sverige startet tidligere, at de har bygd mer. Jeg skal ikke gå inn på ulike årsaker til at tempoet ikke har økt i samme grad i Norge, men jeg vil bare vise til at tempoet har økt kraftig under denne regjeringen. Vi legger opp til at tempoet skal øke enda mer i årene framover.
Så til den svenske modellen: Som jeg har prøvd å si i tidligere svar, er det min oppfatning at den svenske modellen ville ha bidratt til at Stortinget hadde kommet for lite inn i diskusjonene omkring samferdsel. Jeg tror ikke det er mulig å tenke seg at vi i Norge kan unngå å diskutere store samferdselsprosjekt uten at regjering og storting er inne i bildet. Men det man kan gjøre, som jeg også har tatt til orde for, er at man kan lage større grad av skille mellom små og store prosjekter, og antagelig også øke graden av mulighet for etatene til å ha større styring over de mindre prosjektene. Det tror jeg også kan bidra til færre forsinkelser, fordi man får en større rasjonalitet i de små prosjektene.
Presidenten: Knut Arild Hareide – til oppfølgingsspørsmål.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:25:30]: Statsråden seier at tempoet har auka kraftig. Det trur eg er ein påstand ein må lenger ut på landet med for å få grobotn for. Ein kan i alle fall ikkje dra til Hamar, til Åkersvika, og seie at tempoet har auka kraftig. For fire år sidan fekk Miljøverndepartementet inn ei klagesak ein skulle ta stilling til. Framleis har altså ikkje regjeringa tatt stilling. Rekordhaldaren sit i denne salen: Bård Vegar Solhjell leier det departementet som har sete lengst med ei vegsak – nokon gong.
Er det haldbart at ein skal bruke fire år på å behandle ei klagesak? Er statsråden einig i at når det gjeld klagesaker, må òg regjeringa ha tidsfristar?
Statsråd Marit Arnstad [10:26:36]: Spørsmålet om Åkersvika er en sak som ligger til behandling i Miljøverndepartementet, så saksbehandlingen der skal jeg overlate til andre å svare for.
Jeg vil bare si at det er litt viktig å ha en bevissthet rundt at det er en del svært vanskelig saker knyttet til samferdsel. Det gjelder trasévalg og konflikter man kan få når det gjelder naturmangfold og dyrket mark – og i dette tilfellet også spørsmålet om å legge dette prosjektet veldig nær et boligfelt. Det er ting som bidrar til å gjøre at det en del ganger tar tid. Det tror jeg er noe vi alle må legge oss på minne – ikke bare regjeringen, men også lokalt er man nødt til å tenke gjennom det i årene framover.
Jeg tror at det finnes muligheter for å kunne effektivisere denne prosessen. Vi kommer tilbake i Nasjonal transportplan med enkelte forslag omkring det – en av dem er knyttet til spørsmål om tidsfrist.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:27:43]: Det var med litt undring jeg leste et innlegg i Dagens Næringsliv, der samferdselsministeren skriver: «Penger er ikke alt» – dette etter at jeg kun har hørt skryt om pengebruk på samferdselsområdet etter at jeg kom inn på Stortinget for åtte år siden.
Venstre har hele tiden ment at det er viktigere å få mest mulig ut av de pengene som brukes. Det er også – absolutt – i skattebetalernes interesse. Så det er bra at samferdselsministeren nå har en ny retorikk – ukjent for meg til nå.
Venstre vil vurdere å dele opp statsbudsjettprosessen i årlige driftsbudsjett og i flerårige investeringsbudsjett. Er dette noe samferdselsministeren, som nå tenker i nye baner, kunne tenke seg å gå inn på?
Statsråd Marit Arnstad [10:28:38]: Jeg skjønner at representanten Tenden er litt overrasket, men jeg har helt siden jeg kom inn i kontorene snakket om behovet for å få mer igjen for de pengene vi bevilger på samferdselsområdet. Jeg har vært i utallige debatter her i salen og snakket om at man må korte ned planleggingstida, man er nødt til å stille effektiviseringskrav til etatene. Jeg tror også at man er nødt til å se på kontraktsstrategiene når det gjelder anleggsmarkedet, for å få utnyttet det godt nok. Man er nødt til å få inn flere utenlandske entreprenører, og det har vi over tid nå hatt veldig positive tilslag på. Jeg har snakket om det hele tida, at man må få mer igjen for pengene. Jeg syns det er svært viktig, i tillegg til økte ressurser og økt tempo.
Når det gjelder flerårig budsjettering eller finansering, er det spørsmål vi får komme tilbake til i NTP.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Steinar Reiten (KrF) [10:29:51]: Spørsmålet mitt går til næringsministeren.
Norge har lange industrielle tradisjoner. Basert på bruk av naturgitte forutsetninger og høy kompetanse, har industrien lagt grunnlaget for det velferdssamfunnet vi har i dag. Vi har imidlertid de siste årene sett en todeling av norsk industri, der industrien som ikke er knyttet til oljenæringen, sakker akterut. Store deler av industrien konkurrerer i et internasjonalt marked. Vilkårene i Norge, som blir utformet helt ulikt de vilkårene som utenlandske aktører har, kan svekke bedriftenes konkurranseevne og få som konsekvens at virksomheter blir lagt ned, eller blir fortrengt av nyetablert kapasitet i land med bedre rammevilkår.
Næringsministeren sa følgende til Dagsavisen på fredag:
«(…) må vi i Norge bli enda mer effektive, produktive og innovative. Vi må hjelpe norsk næringsliv til omstilling. Det er viktig å sørge for at Norge fortsatt har en mangfoldig industri.»
Sitatet viser hva som er hovedutfordringen til regjeringen. Ballen blir spilt fra ministeren og over til andre enn dem som sitter med det øverste ansvaret. Ministeren peker kun på at industrien selv må ta grep, og synes å være mindre opptatt av eget ansvar og tiltak som regjeringen kan gjøre for å bedre situasjonen.
Det er varslet en svært etterlengtet og etterspurt næringslivsmelding som jeg har forstått også skal innbefatte rammevilkårene til industrien. En slik melding skal berede grunnen for næringslivets vilkår det neste tiåret. Kan næringsministeren fortelle hva slags utsikter han ser for konkurranseutsatt industri det neste tiåret? Og hvilke tiltak vil næringsministeren og regjeringen selv bidra med for å løfte industrien?
Statsråd Trond Giske [10:31:33]: Ti år er lang tid å spå. For ti år siden var det få som kunne ha spådd at Europa og USA skulle gå gjennom sitt verste tilbakeslag på 70 år, så jeg skal avholde meg fra å si hvordan verden kommer til å se ut i 2023. Men at det går godt for norsk næringsliv, at vi vinner markedsandeler, at vi har en kraftig sysselsettingsvekst, også i privat sektor, er et faktum. Og det er veldig viktig at midt oppi snakket om en todeling – hvor det er riktig at det som er relatert til olje og gass i særdeleshet, stort sett går veldig godt, og at det er noen andre bransjer som sliter – ikke er slik at alt som ikke har med olje og gass å gjøre, går dårlig. Tvert imot er den sterkeste sysselsettingsveksten i Norge i andre sektorer enn olje og gass. Særlig i tjenesteytende sektorer har vi en voldsom sysselsettingsutvikling. Vi har faktisk også flere arbeidsplasser innenfor industri og bergverk i dag enn vi hadde da den rød-grønne regjeringen tok over i 2005. Over flere tiår har det vært en dalende kurve, den er nå stabilisert og faktisk økende.
Den næringsmeldingen vi har varslet skal komme i vår, vil ta for seg hele næringslivet og alle de virkemidlene vi har, men vil ha spesiell oppmerksomhet på industrien. Her kan vi bidra med mye. Det mest avgjørende er de overordnede økonomiske rammebetingelsene: rente, valuta, lønnsutvikling og pengepolitikk. Men også ting som kraftkontrakter, forskning og innovasjon, kompetanse – nok ingeniørkapasitet f.eks. – handelsavtaler med andre land og støtte til energieffektivisering er noe av det mangfoldet av tiltak som vi har, som vi bruker, og som vi bruker mer aktivt, for å bygge opp under en norsk konkurransedyktig industri.
Steinar Reiten (KrF) [10:33:36]: Jeg takker for svaret.
Ja, jeg skjønner at det kan være vanskelig for statsråden å spå ti år fram i tid, ikke minst med tanke på de meningsmålingene som de rød-grønne regjeringspartiene har for tiden. Men det er nå en gang slik at verftsindustrien de siste månedene har mistet flere store kontrakter til utlandet, bl.a. har tre riggkontrakter gått til henholdsvis Korea og Nederland. Vi ser at konkurransen stadig øker, og Kina, Storbritannia, Korea og Nederland er noen av aktørene som konkurrerer ut norsk verftsnæring. Årsakene kan være flere, men særlig på kostnadssiden slår økte utgifter knyttet til arbeidskraft, særskatter og andre utgiftsøkende faktorer uheldig ut for norske aktører. Hva mener næringsministeren er årsaken til at flere store kontrakter nå går til utlandet? Og hva slags grep vil statsråden ta for å styrke industriens muligheter til å vinne framtidige kontrakter?
Statsråd Trond Giske [10:34:25]: Jeg er helt enig med spørsmålsstilleren i at det hadde vært lettere å spå hvordan det skulle gå i framtiden for norsk næringsliv hvis jeg var trygg på at den rød-grønne regjeringen fikk fortsette.
Vi har fått nær 350 000 flere arbeidsplasser siden vi overtok i 2005. I perioden fra høsten 2001 til 2005, da de borgerlige styrte, ble det 11 000 flere arbeidsplasser samlet sett i Norge. Vi har hatt sterkere vekst per kvartal mens vi har styrt, enn det var på fire år under borgerlig regjering. Den veksten ønsker vi veldig sterkt skal fortsette. Det går veldig godt i leverandørindustrien til olje og gass, men det er helt riktig at vi skal være oppmerksomme på kostnadsutviklingen, og at vi har sett nå i det siste at en del kontrakter har gått til andre land. Det jobber bransjen med. Vi laget selv en verftspakke da krisen var der, for å bidra til innovasjon, produktivitetsutvikling og en mer effektiv bransje, og det arbeidet vil vi fortsette med i nær dialog med industrien selv.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Øyvind Håbrekke.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:35:42]: Jeg blir litt usikker på hva som egentlig er regjeringens virkelighetsbilde når jeg hører på statsråden nå, for senest i Dagens Næringsliv på torsdag uttalte næringsministeren følgende:
«Vi kommer til å miste mange tusen arbeidsplasser frem mot 2020».
I samme avis sier statsministeren at han nå advarer mot en ny nedtur, og at han ser konturene av det som vi kaller en «dobbel dip». Så hva som egentlig er regjeringens virkelighetsbilde – sett hen til den rosenrøde historien som næringsministeren nå tegner – er jeg veldig usikker på. Men desto viktigere: Hvis vi står foran store utfordringer som følge av eurokrisen, blir det viktig å se på hva slags muligheter vi har for å skape nye arbeidsplasser. Da har mineralindustrien et veldig viktig potensial. Så spørsmålet til statsråden er ganske enkelt: Når kommer den svært etterlengtete mineralstrategien som vi har ventet på, og som faktisk kan gi nye arbeidsplasser?
Statsråd Trond Giske [10:36:49]: La oss ta virkelighetsbildet først. Statsministeren og jeg er helt enige. Det som skjer ute i Europa er dypt bekymringsfullt. EU trodde at de skulle få vekst i 2013. Nå viser det seg at det blir nedgang igjen i EU i 2013. Det er nå 26 millioner arbeidsløse i EU. Det tilsvarer like mange som det er sysselsatt i hele Norden og Benelux-landene til sammen. Det er et verditap på 12 000 milliarder i året, som de kunne vært med å produsere hvis de hadde vært i arbeid. I Norge har vi midt oppi denne krisen klart 3 pst. arbeidsløshet – så å si full sysselsetting – og god vekst. «Rosenrødt» er et for mildt ord for å beskrive et slikt resultat midt oppi en europeisk krise.
Vi skal ha en offensiv næringspolitikk på de områdene hvor vi har fortrinn, og mineralområdet er akkurat et slikt område. Vi har et potensial på kanskje 1 500–2 500 mrd. kr i verdier i norske fjell som kan utvinnes og leveres til et internasjonalt marked. Den strategien er rett rundt hjørnet.
Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:38:07]: Svarene til nærings- og handelsministeren er relativt forutsigbare. Vi har hørt de samme svarene opptil flere ganger, særlig knyttet til at vi er på denne øya i Europa der svært mye går veldig bra. Men til forskjell fra Europa har vi olje- og gassvirksomheten. Hvis statsråden tar ut det som har med den olje- og gassdrevne biten knyttet til økning i sysselsettingen og de nærmere 100 000 arbeidsplassene i offentlig sektor å gjøre og innskrenker litt den perioden som statsråden pleier å henvise til, er det dessverre slik at mange andre industriarbeidsplasser går tapt i Norge. Utviklingen er ikke så rosenrød.
Mitt spørsmål til statsråden skal være veldig konkret – bare to ting: Det ene er knyttet til mineralstrategien, for når det gjelder Sydvaranger-utbyggingen bl.a., henviser man til mineralstrategien, og man får ingen svar knyttet til investeringer og konsekvensutredning, fordi man ikke har fått den strategien. Det er nr. 1. Nr. 2: Når vil vi få se den næringslivsmeldingen som statsråden snakker om?
Statsråd Trond Giske [10:39:11]: Mineralstrategien er øyeblikkelig klar. Den blir presentert når vi har lagt siste hånd på verket. Det vil være en offensiv strategi, bl.a. med en omfattende kartlegging av de mineralressursene vi har, slik at kommersielle selskaper kan vite hvor det er mulighet for å drive lønnsom virksomhet, også med effektivisering av den offentlige saksbehandlingen knyttet til mineralutbyggingen.
Beslutningen om å lage en næringsmelding er gjort nylig på bakgrunn av det dystre bildet vi ser ute, og på bakgrunn av at vi vet at det er bransjer og nisjer i Norge som blir ekstra rammet av den europeiske krisen. Det tar tid å skrive en slik melding, men i løpet av våren skal vi prøve å ha den klar, for vi trenger retninger for hvordan vi skal møte krisen også i årene framover.
Presidenten: Frank Bakke-Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Frank Bakke-Jensen (H) [10:40:13]: Retorikken til statsråden har endret seg gjennom de siste årene. Nå er det faktisk slik at statsråden innrømmer at vi i Norge er avhengig av konjunkturene i landene rundt oss. Statsråden har også begynt å bli ganske klar på at den verktøykassen han har brisket seg med, ikke er fullt så full. Enkelte arbeidsplasser i Norge vil ikke overleve. Der er vi enige. Et viktig, sentralt spørsmål her er konkurransekraft hos norsk industri.
Når det gjelder virkelighetsbeskrivelsen ellers, har vi blitt enige med statsråden om at den framkommer ikke helt likt. Men det kan være interessant å få statsråden til å drodle litt rundt: Hva kjennetegner en arbeidsplass han ser for seg vil forsvinne i løpet av de neste årene – uavhengig av valgresultatet til høsten, siden det er rent hypotetisk? Hva kjennetegner arbeidsplasser statsråden ser for seg vil forsvinne – gjerne i tusenvis, som han uttalte til DN?
Statsråd Trond Giske [10:41:11]: Det er litt vanskelig både å drodle i Stortinget og å begynne å peke ut arbeidsplasser som kommer til å forsvinne – men jeg kan ta et eksempel her og nå.
Det gjelder papirindustrien. Her har vi mistet noen nøkkelbedrifter, ikke fordi de gjorde en dårlig jobb, men fordi markedene rett og slett er borte – fordi vi går over fra avispapir til digitale løsninger, og fordi konjunkturene gjør at det brukes mindre reklamepapir i Europa.
Vi kommer til å miste mange arbeidsplasser, rett og slett fordi teknologi endrer seg, og fordi marked og etterspørsel endrer seg. Oppgaven er å skape enda flere nye. Denne omstillingsprosessen er Norge nesten i verdensklasse til å få til, bl.a. ved at vi har veldig gode velferdsordninger, som gjør at arbeidstakerne er trygge i omstillingsprosesser.
Vi skal være særdeles oppmerksomme på det som skjer ute, på at vi blir påvirket. Det har jeg jobbet med fra dag én, ikke minst gjennom de mest omfattende forhandlinger om frihandelsavtaler med India, Russland, Kina, Malaysia, Vietnam, Thailand, Indonesia, Mellom-Amerika og mange andre områder, hvor vi nå legger rammevilkårene til rette.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:42:30]: Jeg vil nok en gang invitere nærings- og handelsministeren fram på podiet, for jeg vil stille ham spørsmål også i denne sammenheng – da litt mer generelt.
Jeg synes det er positivt at statsråden i spørrerunder med meg for kort tid siden bekreftet at han vil forsøke å få lagt fram en næringslivsmelding i løpet av denne våren – det er positivt. Saken er at vi må slutte å komme i etterkant av problemstillinger, vi må begynne å komme i forkant av dem, slik at vi vet hva vi har å møte utfordringene med. Den regjeringen som nå skal legge fram denne næringslivsmeldingen, er den samme som to ganger bare det siste halvannet året har stemt ned forslaget om dette fra undertegnende. Det har ikke vært nødvendig – har man ment – med en slik melding. Mens alle vi andre har sett tegnene i Europa, har regjeringen bare holdt igjen og holdt igjen – og vil nå komme med denne meldingen. Riktignok snakket vi i første rekke om en industrimelding. Hva man legger i det begrepet, gjenstår å se. Men jeg synes det er positivt – og gir statsråden honnør for det – og ser fram til hva som kommer.
Jeg viser også til at statsråden i avisen i dag sier at man vil vurdere, som Sveits, å se på muligheten for en frihandelsavtale med USA. Jeg vil be om at statsråden umiddelbart tar dette opp med sine partnere innenfor EFTA-biten, nettopp for å prøve å få i gang frihandelsavtaleforhandlinger i så henseende.
Jeg er sterkt bekymret over det vi ser i industrien. I den forbindelse er det en rekke tiltak som kunne vært fremmet. Vi har sett det knyttet til avskrivningssatser – regjeringen snakker om dem, gjør ingenting med dem. Man snakker om SkatteFUNN og næringsrettet forskning. Regjeringen snakker om det – gjør ingenting, bare viderefører. Man snakker om et kraftregime knyttet til billig strøm. Før regjeringen tiltrådte, sa man at man skulle ha billig kraft – man har kun kommet med en garantiordning. Vikarbyrådirektivet er det neste. Når får vi se konkrete resultater fra regjeringen?
Statsråd Trond Giske [10:44:39]: Det konkrete resultatet av regjeringens politikk kan man se rundt omkring i Norge hver eneste dag. Det er, som jeg sa i sted, 26 millioner arbeidsløse rundt omkring i Europa – i Europas verste krise på 80 år. En må tilbake til 1930-tallet for å finne tilsvarende arbeidsløshetstall og tilbakeslag. I Norge har vi hatt en sysselsettingsvekst på 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005, to tredjedeler av dem i privat sektor. Det er altså en himmelvid forskjell. En kan bare se til Sverige. Det er 8 pst. arbeidsløshet og over 20 pst. ungdomsledighet i vårt naboland Sverige.
Det er ingen selvfølge at disse resultatene fortsetter av seg selv. Det trengs en offensiv næringspolitikk, det trengs en aktiv næringspolitikk, og det trengs ikke minst en ansvarlig økonomisk politikk. Det bedriftene forteller oss at de sliter med nå, er særlig valutakursen, at vekslingsforholdet mellom Norge og utlandet blir slik at produktivitetsgevinsten i bedriftene blir spist opp. Én ting vi som politikere bør gjøre, er å si at vi skal holde igjen på pengebruken, følge handlingsregelen og sørge for at vi har ryddighet i økonomiske budsjetter. Utfordringen for opposisjonen er at her spriker jo holdningen til handlingsregelen og pengebruken enormt.
Spørsmålsstillerens eget parti har gang på gang ment at handlingsregelen kan brytes, og at det er ikke så farlig for norsk økonomi om man bruker 5–10–15–20 mrd. kr ekstra. Den som blir rammet av dette, er den konkurranseutsatte industrien, som vil oppleve at kostnadsnivået stiger ytterligere, at en får et ekstraordinært dårlig forhold når det gjelder valutaen, og at alt det bedriftene gjør av effektivisering, innovasjon og nyskapning, blir spist opp av det vi politikere gjør.
Harald T. Nesvik (FrP) [10:46:40]: Hvis statsråden kan gå litt utenfor sitt innøvde innlegg knyttet til disse tingene, er det et par felt som jeg ønsker å ta opp med ham.
Fremskrittspartiet er opptatt av hvordan pengene brukes. Det er svært viktig også i forbindelse med et statsbudsjett. Hvis man i større grad skiller mellom investering og drift, er det større rom for å drive med mer på investeringssiden, særlig innenfor samferdsel etc. Men det er ikke her jeg vil utfordre statsråden, for dette har vi diskutert mange ganger tidligere.
Mitt spørsmål til statsråden er knyttet til konkrete ting – avskrivningssatser, som industrien ber om. Norsk Industri har nettopp utfordret statsråden på det. Vikarbyrådirektivet har industrien i den siste tiden utfordret statsråden på. Kraftregimet har statsråden også blitt utfordret på. Problemet er at vi stadig vekk ser at vi kommer i etterkant. Vitsen er at vi kommer i forkant av problemstillingene. Når det gjelder antall sysselsatte, er vi veldig heldige. Vårherre har gitt oss olje og gass, og det gjør at vi er bedre stilt.
Statsråd Trond Giske [10:47:46]: Vi hadde olje og gass – så vidt jeg husker – i perioden 2001–2005 også. Da fikk vi i løpet av fire år en sysselsettingsvekst på 11 000 i hele Norge. Selv spørsmålsstillerens eget fylke, Møre og Romsdal, har alene snart hatt like stor sysselsettingsvekst under rød-grønn regjering som hele Norge hadde da de borgerlige styrte. For representantens egne velgere og for befolkningen får vi håpe at den rød-grønne utviklingen fortsetter.
Når det gjelder kraft, foretar vi den største utbyggingen av fornybar energi på mange, mange år. Vi skal bringe 26 TWh mer inn i det norske og svenske systemet. Vi har fått mange nye, langsiktige industrikontrakter for kraft, nettopp fordi man ser at det er rikelig tilgang på kraft. Vi har fått Europas beste CO2-kompensasjon for industrien, med den marginen på elprisen som CO2-kvotene i Europa nå medfører. På dette området leverer regjeringen alt det industrien har spurt om – og vel så det.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Torgeir Trældal.
Torgeir Trældal (FrP) [10:49:02]: Statsråd Giske fortalte forrige taler – ut fra skrytelisten – hvor mange arbeidsplasser man har skapt i industrien. Selv kommer jeg fra Nordland fylke, som er et stort industrifylke. Vi har bare i Meløy tapt rundt 700 arbeidsplasser, i Narvik rundt 800 arbeidsplasser – og også i Mo i Rana. Rundt 1 500 industriarbeidsplasser har gått tapt. Da synes jeg det blir litt dumt å komme med skrytelisten.
Så har Giske også uttalt, når dette har gått galt, at regjeringen har en verktøykasse. Han har en verktøykasse, verktøyene er der, og man har de midlene som skal til for å få dette opp å gå igjen. Da er spørsmålet mitt til Giske: Har han mistet nøkkelen til verktøykassa? Det er iallfall ikke det man har sett.
Fremskrittspartiet ønsker å få en næringsmelding, en industrimelding. Vi ønsker å se på avtalene for kraft osv., men statsråden gjør ingenting. Så mitt spørsmål blir: Hvis statsråden finner nøkkelen til verktøykassa, kan han da gi noen eksempler på hvilke rammevilkår han vil legge til rette for, slik at også industrien i distriktene kan overleve?
Statsråd Trond Giske [10:50:10]: For det første: Vi har sysselsettingsvekst også i Nordland, og de eksemplene som spørsmålsstiller viser til, er knyttet til én konkret bedrift, REC, som har måttet legge ned virksomheten både i Narvik og flere andre plasser fordi man rett og slett har blitt utkonkurrert – uavhengig av norske rammevilkår. Det er ikke norske rammevilkår som har gjort at kineserne har kommet inn med massiv billigproduksjon av solcellepanel som har gjort at denne industrien må ut. Dette kommer vi fortsatt til å oppleve. Vi kan ikke fryse fast dagens næringsstruktur. Tenk om vi skulle ha fryst fast 1970-tallets næringsstruktur, da hadde vi vært utkonkurrert for lengst! Det er denne omstillingen – å bidra til nyskapning, bidra til nyetablering, bidra til nye såkornfond som vi kommer med, bidra til mer kapital i Investinor, bidra til langsiktige kraftkontrakter, bidra til verftspakke, bidra til treforedlingspakke, bidra til at Enova gir penger til energieffektivisering, bidra til moderat lederlønnsutvikling så vi får moderate lønnsoppgjør, bidra til et aktivt statlig eierskap som setter kapital til rådighet for industrien – og alle disse virkemidlene vi skal bruke for å sikre arbeid til alle midt oppi Europas største krise.
Presidenten: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Tore Sanner (H) [10:51:23]: Flere innbyggere har også gitt flere arbeidsplasser, men hvis du ser på sysselsettingsandelen, er den lavere i fjerde kvartal 2012 enn det den var i fjerde kvartal 2005. Statsråden og statsministeren er veldig flinke til å være bekymret over forhold man ikke kan gjøre noe med, men mangler handlekraft der politikken kan gjøre en forskjell. Det uttalte også sjefsøkonom Steinar Juel på DN.no i forrige uke, hvor han sa at regjeringen bør være langt mer bekymret for problemene vi har påført oss selv. Vi har de laveste investeringene i Fastlands-Norge på over 40 år, og vi har det høyeste kostnadsnivået i Europa. Da knytter spørsmålet som ble reist av Nesvik seg til hva regjeringen gjør her hjemme for å styrke konkurransekraften. La meg peke på ett spørsmål: Er statsråden fornøyd med at forskningen har vært nedprioritert i fire av de fem siste statsbudsjett, at veksten i forskningsbudsjettet er lavere enn veksten i det øvrige statsbudsjett?
Statsråd Trond Giske [10:52:30]: Det siste er rett og slett feil. Hvis du korrigerer for de automatiske variablene som trygd osv., har faktisk forskningsbudsjettet – tror jeg – tre ganger så sterk vekst som det generelle utgiftsbudsjettet. Da vi overtok i 2005, var forskningen på 15 mrd. kr, nå er den på 27 mrd. kr. Det er ikke nok, vi skal fortsette med å satse, men det har vært en historisk sterk vekst i forskningsbudsjettene.
Så til det første resonnementet, for dette har jeg hørt Høyre si mange ganger. At arbeidsplassene i Norge skyldes befolkningsvekst, er i sannhet et veldig merkelig resonnement. Det må jo da bety at den store arbeidsløsheten i Spania skyldes befolkningsmangel. Det er ikke sånn at det mangler folk i Spania. Det er 26 millioner arbeidsløse i Europa. Det er folk nok, det er jobbene som mangler. Det som skjer, er at folk flytter fra et EU i krise, med stor arbeidsløshet, til et Norge hvor arbeidsplassene kommer. De kommer ikke fordi det kommer folk, folk kommer fordi det er arbeid. Det er den politikken vi må sørge for: at vi har en historisk lav arbeidsløshet i Norge midt oppi en stor europeisk krise.
Presidenten: Steinar Reiten – til siste oppfølgingsspørsmål.
Steinar Reiten (KrF) [10:53:46]: De siste årene har det vært en kostnads- og kroneutvikling i Norge som har skapt utfordringer for norsk industrinærings konkurranseevne. Når den norske industrien ikke lenger kan konkurrere på pris, må den være best på nytenkning og innovasjon. Her er norsk industrinæring i toppsjiktet, og slik vil vi også det skal være i framtiden.
I 2011 og 2012 var det ikke noen økning i realbevilgningene til forskning ifølge NIFUs årlige rapport, og for næringsrettet forskning var realveksten negativ. Samtidig økte bruken av oljepenger kraftig. Et samlet politisk miljø på fylkesnivå i Møre og Romsdal har uttrykt sterk bekymring over denne utviklingen. Kan næringsministeren forklare hva som er årsaken til regjeringens manglende initiativ om næringsrettet forskning? Er det fordi regjeringen mener at annen forskningsvirksomhet er viktigere, eller er det fordi regjeringen mener det er bevilget nok?
Statsråd Trond Giske [10:54:38]: Jeg tror nok ingen regjering – kanskje noensinne – vil si at det blir nok til forskning, men vi har altså satt som mål at vi i Norge skal være på OECD-nivå med 3 pst. til forskning. 1 pst. skal være offentlig, og 2 pst. skal være privat. Vi er nær oppunder den ene prosenten på det offentlige. Jeg er helt enig med spørsmålsstiller i at vi skal spørre oss hvordan vi kan bruke de pengene mer effektivt. Jeg ser gjerne en kanalisering der mer av forskningssatsingen i årene framover går til næringsrettet forskning, men vi må få til et forskningsløft i næringslivet selv, for der ligger vi betydelig etter. Vi kan spille på lag med næringslivet for å få det til, bl.a. gjennom ordninger som SkatteFUNN, gjennom nærings-PhD-er, gjennom brukerstyrte programmer osv., og det vil vi fortsette med også i årene framover. Med vårt kostnadsnivå, vårt levestandardnivå, er det kompetanse, kunnskap, innovasjon og nye produkter som kommer ut av bl.a. forskning, som er vår konkurransekraft.
Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.
Svein Flåtten (H) [10:55:53]: Jeg vil gjerne fortsette med å spørre nærings- og handelsministeren om den krevende konkurransesituasjonen for norsk leverandørindustri. Det har vært påpekt tidligere i debatten at kostnadsveksten vår er svært høy. Den er 60 pst. over handelspartnerne og konkurrentene i Europa, og det meste er kommet de siste seks–syv årene. Det er ingen tvil om at konkurranseevnen er svekket.
Oppi denne situasjonen, hvor konkurransekraft nå er helt avgjørende, ser vi at norsk leverandørindustri stadig mister kontrakter også til europeiske konkurrenter. Merkostnadene ved innføringen av vikarbyrådirektivet, altså den økte timelønnskostnaden, er ett av viktige konkurranseelementer. Andre europeiske land – våre konkurrenter – har utnyttet det handlingsrom som ligger i unntaksbestemmelsene i vikarbyrådirektivet gjennom å forskriftsfeste unntak.
Vår stadig svekkede konkurransesituasjon påkaller nå handlekraft og gjennomføringsvilje der hvor det er mulig, ikke å snakke om alle disse andre områdene hvor det ikke er mulig, som har vært diskutert i dag. Handlingsrommet i vikarbyrådirektivet er en slik mulighet. Kan vi forvente at statsråden bruker sin handlekraft til å gjøre noe med den muligheten, eller vil vi se fortsatt passivitet?
Statsråd Trond Giske [10:57:36]: La meg først understreke – siden vi nå er i stortingssalen – at vikarbyrådirektivet og allmenngjøring av disse spørsmålene tilhører en annen statsråd enn undertegnede. Det er vel Anniken Huitfeldt som formelt må svare på det, men det er klart at regjeringen som sådan er opptatt av to ting: Vi er opptatt av at vi skal være konkurransedyktige, og at vi skal ha et næringsliv som er fleksibelt, omstillingsdyktig og i stand til å konkurrere om de store kontraktene. Samtidig skal ikke det skje på bekostning av arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Vi kan ikke risikere at norske arbeidstakere blir skviset ut av bedriftene våre fordi billig importert arbeidskraft til en helt annen lønn og helt andre arbeidsforhold enn det vi er vant med i Norge, tar den plassen. Det kan ikke være sånn at vi skal bygge opp et norsk næringsliv, en norsk levestandard og norsk velferd på bakgrunn av å importere lønns- og arbeidsvilkår fra land som er langt fattigere enn oss. Det vil være helt feil retning å gå, og derfor har vi vært for vikarbyrådirektivet. Det var også arbeidsgiverne for at vi innførte. Vi er for allmenngjøring – i går var det en høyesterettsdom som ga oss solid støtte på allmenngjøringsprinsippene – og vi er for å slå ring om arbeidstakerne slik at vi unngår sosial dumping.
Jeg vet at min kollega i Arbeidsdepartementet er opptatt av å ha en god dialog med arbeidsgiverne og arbeidstakerne for å finne gode løsninger i enkelttilfeller. Det finnes allerede unntaksbestemmelser som gjør at man f.eks. kan bringe disse spørsmålene inn i Tariffnemnda, men det er det opp til partene og min kollega i Arbeidsdepartementet å håndtere.
Svein Flåtten (H) [10:59:30]: Jeg skjønner at det er beleilig å henvise til en annen statsråd, men statsråd Giske lar seg villig intervjue av Dagens Næringsliv om denne problematikken og antyder hvordan løsningene kan være, osv. Derfor vil jeg gjerne gjenta spørsmålet mitt, fordi det som er sentralt, er ikke hva Arbeids- og sosialdepartementet vil gjøre med dette med tanke på innføringen. Det som er sentralt her, er om det er noen vilje fra vår statsråd for denne næringen til å påvirke, til å få til unntak i forskriftene, som man ifølge Dagens Næringsliv har antydet kan gjøres ved å si at det allerede finnes åpninger for unntak. Det gjør det egentlig ikke, men spørsmålet er: Vil han gjøre noe for den verftsindustrien som nå mister kontrakter til Nederland, som har et slikt unntak, eller vil han overlate dette til statsråd Anniken Huitfeldt?
Statsråd Trond Giske [11:00:39]: Vi vil jobbe veldig tett med bl.a. verftsindustrien. Verftsindustrien nyter jo nå godt av bl.a. at vi har en ganske offensiv satsing på å åpne nye felt, på å bygge ut olje- og gassressursene, ikke minst i nordområdene. Så dette er også noe som ikke bare har kommet av seg selv, men som er et resultat av politiske valg og en politisk retning. Da verftsindustrien var i en dyp krise rett etter at finanskrisen slo til, så laget vi en verftspakke som hjalp dem igjennom, og som gjør at det nå er mange gode arbeidsplasser.
Når jeg sier at formelt sett må arbeidsministeren svare på dette, så er det fordi vi nå faktisk befinner oss i Stortinget og ikke i Dagens Næringslivs lokaler. Her er det parlamentarismen som gjelder, og en statsråd får svare i Stortinget på de områdene som er hans eller hennes konstitusjonelle ansvar, og så får DN håndtere sine konstitusjonelle spørsmål på DNs måte.
Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først Jan Tore Sanner.
Det er riktig, som det er kommet fram i ordvekslingen så langt, at spørsmål i hovedsak bør dreie seg om det som er den tilstedeværende statsråds konstitusjonelle ansvar.
Jan Tore Sanner (H) [11:02:04]: Det er en kommentar som jeg generelt sett vil dele. Samtidig er vi i en veldig underlig situasjon når næringsministeren kan løpe rundt i avisredaksjonene og ha meninger om det meste, men at han i Stortinget ikke vil uttale seg om et så sentralt spørsmål for norsk næringsliv.
Vi er i en situasjon hvor vi har de laveste investeringene i fastlandsøkonomien på over 40 år, vi har det høyeste kostnadsnivået i Europa, og da er dette et spørsmål som handler om å gi norsk næringsliv de samme konkurransevilkårene som resten av Europa. Så jeg tror egentlig jeg bare vil gjenta spørsmålet: Mener statsråden at Norge bør utnytte det handlingsrommet som ligger i vikarbyrådirektivet, slik andre land i Europa har gjort, eller mener statsråden at dette er et spørsmål som ikke er så vesentlig for norsk næringsliv?
Statsråd Trond Giske [11:03:09]: Jeg kan jo svare det samme her som det vi svarte i DN da statsministeren og jeg ble intervjuet om dette: Vikarbyrådirektivet i seg selv og målet om likebehandling skal ikke føre til at vikarer blir dyrere enn fast ansatte, og der er det nok allmenngjøringsordninger som i noen tilfeller kan føre til det. Og der er det altså allerede en unntaksbestemmelse – så vidt jeg har forstått – som gjør at man kan bringe den saken inn til Tariffnemnda, men prinsippene om at innleide vikarer skal ha de samme lønns- og arbeidsbetingelser som fast ansatte, vil ikke vi være med på å undergrave. Det er et viktig prinsipp at vår velferd, vårt arbeidsliv, skal bygge på norske verdier, på norsk tradisjon og på norske, ordentlige forhold. Hvis Høyre ønsker å åpne for å undergrave dette, vel, da må de vinne flertallet i folket for det – og det ser jo for så vidt lyst ut for det akkurat nå – men vi kommer til å kjempe for å beholde disse rammene rundt et verdig og ordentlig arbeidsliv.
Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:04:27]: Det hadde jo vært en fordel om vedkommende statsråd som har ansvaret for feltet, hadde vært til stede her, så kunne statsråd Solhjell fått lov til å hvile lite grann, men han sitter i hvert fall godt i ro, og der skal han fortsatt få sitte.
Statsråden henviser til at det er en annen statsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for vikarbyrådirektivet, og det er helt korrekt, men statsråden har gjennom media skapt et inntrykk av at det finnes en mulighet for å forskriftsfeste en unntaksbestemmelse. Nå sier statsråden at han er usikker på akkurat den biten, og da er spørsmålet: Finnes det en mulighet eller finnes den ikke?
Norsk Industris konjunkturrapport for 2013 er interessant lesning. Det man ber om der, er nettopp å forskriftshjemle unntaksbestemmelsen, slik en rekke av våre konkurrentland faktisk har gjort. Jeg skal ikke utfordre statsråden på dette, for jeg regner med at statsråden bare kommer til å vise til sine tidligere svar. Men mitt konkrete spørsmål til statsråden er følgende, knyttet til konkurransekraften for å hjelpe industrien: Vil statsråden i hvert fall gjøre noe med avskrivningssatsene, som er svært viktig for denne delen av industrien?
Statsråd Trond Giske [11:05:30]: Det er jo veldig dumt å bruke verdifull spørretimetid på å måtte svare at avskrivningssatsene – det er finansministerens ansvar.
Jeg er opptatt av at de samlede økonomiske rammebetingelsene rundt bedriftene er gode. Avskrivningssatsene skal reflektere den reelle verdisenkningen på investert kapital, og dette er noe som Finansdepartementet vurderer fortløpende, og man lytter også til faglige råd fra norsk industri rundt dette. Men det viktigste for norsk industri er altså disse makroøkonomiske spørsmålene – rentenivå, valuta og vekslingskurs er helt avgjørende. Og hvis ikke Fremskrittspartiet snart gir et klart og utvetydig signal om at handlingsregelen vil ligge i bunnen for deres økonomiske politikk, så er dette altså det største usikkerhetsmomentet, den største uforutsigbarheten, og kanskje det største problemet, som norsk industri vil stå overfor dersom det blir et annet flertall. Jeg sa at det så «lyst ut» for det. Jeg korrigerer meg selv: Det ser mørkt ut når det gjelder dette!
Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.