Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [12:05:48]: (komiteens leder og ordfører for saken): Perspektivmeldingen skal rette oppmerksomhet mot langsiktige konsekvenser av politiske vedtak vi gjør i dag, og skissere en overordnet retning for politikken. Meldingen gir en ganske inngående beskrivelse av hvor vi står i dag, og hvilke utviklingstrekk som vil påvirke norsk økonomi på lang sikt. Jeg nevner noen eksempler:

• endring i befolkning og levealder

• arbeidsinnsats og produktivitet

• utfasing av petroleumsvirksomheten på sikt

• internasjonal økonomi

• klimaendringer

Utgangspunktet vårt er i meldingen beskrevet som godt. Norge er et trygt og godt land å leve i. Vi har lyktes med å kombinere høy verdiskaping med små forskjeller. Velstanden er jevnere fordelt og inntektsforskjeller går mindre i arv enn i de fleste andre land. Vi har omfattende offentlige velferdsordninger finansiert gjennom et spleiselag. Statsfinansene er solide. Kombinasjonen av god vekstevne, jevn fordeling og offentlige ordninger er kjennetegn ved vår samfunnsmodell, og er noe som vi skal være stolte av i fellesskap. I tillegg er vi produktive. Norge har hatt en høyere produktivitetsvekst enn mange andre land de siste 20 årene. De siste årene har det vært mer «ruskete», vil jeg si, for å bruke et eget uttrykk. Produktivitetsveksten har falt eller gått noe tilbake siden 2006 – tiltok etter finanskrisen – men er nå på vei opp igjen. Det er bra, for det er en viktig indikator.

Analysene i perspektivmeldingen viser også at vi møter utfordringer på andre områder i årene som kommer. Vi lever lenger, det er bra. Økt levealder er tegn på et godt samfunn. Men det utfordrer bærekraften i offentlige finanser dersom vi ikke gjør arbeidsinnsatsen over livsløpet lenger. Dersom vi viderefører dagens arbeidsinnsats og de velferdsordninger dette storting har vedtatt at vi skal stille oss bak, må vi øke inntektene på offentlige budsjetter eller kutte i andre utgifter tilsvarende 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060.

Jeg tror det er stor enighet i salen om hvilke utfordringer som ligger foran oss. Debatten handler i større grad om hvordan vi som nasjon skal ruste oss for å møte disse i framtiden.

Stortingsflertallet mener utfordringene best løses innenfor rammen av den norske modellen og med en ansvarlig oljepengebruk. Inntektene fra petroleumsvirksomheten er forbigående, men vil kunne komme framtidige generasjoner til gode ved at vi ikke bruker mer enn avkastningen fra Statens pensjonsfond utland. Det er ikke primært pensjonsfondet som skal trygge velferden vår i framtiden, men verdien av vår felles innsats i arbeidslivet.

Den høye yrkesdeltakelsen i Norge sammenlignet med Europa skyldes først og fremst at flere kvinner og eldre jobber. Høy grad av likestilling, gode fødselspermisjonsordninger, fedrekvote og full barnehagedekning har bidratt til at kvinner jobber mer enn i veldig mange andre land. Selv om sysselsettingsgraden for kvinner er høy, ligger det fortsatt et betydelig potensial i å legge til rette for at flere kvinner som ønsker det, kan jobbe heltid. Derfor er jeg glad for at vi er i gang med dette arbeidet. Regjeringen har nylig lansert en rekke nye tiltak for å bekjempe ufrivillig deltid, inkludert en lovfestet rett til en stillingsandel som står i stil med hvor mye man faktisk jobber.

Et annet potensial som kan møte framtidens finansieringsbehov, ligger i å få folk til å stå lenger i jobb. Antall forventede år som alderspensjonist for en nyfødt har økt med nærmere ni år siden 1967 og fram til 2011. Pensjonsreformen, som alle partiene på Stortinget stiller seg bak, med unntak av Fremskrittspartiet, sikter mot at den utviklingen hvor arbeidslivet blir stadig kortere, må snus. Med de nye pensjonsskattereglene, som ble innført i 2011, blir det også enklere å kombinere arbeid og pensjon. Uførereformen og det såkalte IA-arbeidet legger til rette for at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Om denne reformen virker slik den er ment, skal vi derfor ikke la oss skremme, men la oss inspirere, i den forstand at sysselsettingseffekten i betydelig grad vil redusere framtidens behov for inndekning over offentlige budsjetter. I rapport nr. 22/2011 fra SSB anslås reformen å øke antall utførte timeverk i 2050 med om lag 7 pst. Effekten av reformen vil – alt annet likt – kunne redusere inndekningsbehovet over statens budsjetter fra 6 pst. til drøye 2 pst. Jeg sier ikke dette for å skjønnmale situasjonen, men for å vise at det er verdien av at folk er med i arbeidslivet – enten ved at vi som er friske jobber noe lenger enn i dag, eller ved at vi får nye grupper inn i arbeidslivet – som vil være nøkkelen for om vi også i framtiden kan si at vi har bærekraft i de velferdsgodene vi bevilger oss.

Det har vært mye diskusjon de siste ukene om arbeidsinnvandringen til Norge, og den har tiltatt kraftig de siste årene. Jeg tror vi må kunne si at mange av de oppdragene som utføres i det norske samfunnet i dag, ikke kunne vært utført hvis vi ikke hadde hatt arbeidsinnvandring. Det har vært et gode på kort sikt for Norge.

Noen sier at innvandringen til Norge skal redde velferdsstaten på sikt. Det er jeg ikke enig i. Det slås også fast i perspektivmeldingen at å importere arbeidsinnvandrere til Norge ikke er løsningen på finansieringsutfordringene i framtiden. Jeg vil si det på den måten at arbeidsinnvandringen verken løser eller forverrer situasjonen på lang sikt. Rapporten viser at innvandrere som kommer til Norge – når man ser alt annet enn arbeidsinnvandringsdelen likt – etter hvert blir som nordmenn flest. Jeg har nettopp pekt på at vi fram mot 2050 har et udekket finansieringsbehov også hvis man bare regner med arbeidsinnsatsen til alle som bor i Norge i dag. Så svaret også på dette feltet er at det har vært vellykket på kort sikt, men vi er avhengig av å få flere til å arbeide lenger og til å stå lenger i arbeidslivet, også fra innvandreres side.

Det siste jeg vil peke på og understreke før jeg knytter noen kommentarer til opposisjonens merknader, er at vi i framtiden må gjøre det som har gjort Norge til det vi er i dag. Vi må ha en åpen, konkurransedyktig markedsøkonomi i bunnen, med en omstillingsdyktig, velkvalifisert arbeidsstyrke og en stor, omfattende offentlig sektor. Den kan, uansett hvordan man vrir og vender på det, bli mye mer produktiv selvfølgelig, men sammenlignet med veldig mange andre land er den en effektiv offentlig sektor, og en sektor som er preget av høy grad av omstilling også her. Jeg nevner noen reformer de siste årene: Kvalitetsreformen i høyere utdanning, Nav-reformen, Samhandlingsreformen og teknologiprosjekter i mange offentlige etater. Dette arbeidet må vi gjøre mer av, men vi må huske på at i offentlig sektor er arbeidsinnsatsen den viktigste innsatsfaktoren innen de fleste områdene man er involvert i. Det er grenser for hvor raskt eller effektivt man kan bedrive eldreomsorg i Norge, fordi det nå engang handler om nærhet og omsorg og om å være til stede for folk i deres siste dager. Det handler også i stor grad om at – selv om det er et potensial for teknologi også i eldreomsorg og andre sektorer, kommer vi ikke unna at – det er menneskelig omsorg som er det viktige. Da er det vanskelig å se for seg hvor mye mer effektivisering man kan se for seg.

Jeg har nevnt noen av måtene vi kan møte framtidens utfordringer på. Så håper jeg på bidrag fra opposisjonen som ikke svartmaler situasjonen i dag, og heller ikke svartmaler hvordan Norge kan møte utfordringene fram mot 2050. Jeg har registrert, og det står også i innstillingen, at det er gjort enkelte forsøk på å samle seg om enkelte merknader og områder. Jeg må si at jeg er ikke veldig imponert. Det bygger seg opp, side opp og side ned, vil jeg si, med mange flotte forslag som man allerede er enige om. Det er kanskje ikke det vanskeligste i livet å skrive om noe man allerede er enige om. Jeg må innrømme at da jeg satt og leste merknadene da disse ble lagt fram mot avslutningen av komitébehandlingen, tenkte jeg: Jammen meg, nå tror jeg kanskje de har mannet seg opp til å bli enige om en del av de tingene de er uenige om. Men når en kommer til det kapittelet, er det jo – ja, jeg skal ikke si det, men noen ville kanskje kalle det – et mageplask. For når man kommer til handlingsregelen, om den skal gjelde eller ikke, er man ikke enig. Når man kommer til hvorvidt klimaendringene er en utfordring for Norge og for verden, er man ikke enig. Man er ikke enig om hvorvidt innvandring er en ressurs for Norge, eller ikke. Man er ikke engang enig om at det er et politisk mål å sikre små forskjeller og jevn fordeling. Vi kan jo håpe at debatten kanskje kan bidra til å klargjøre noen av disse spørsmålene.

Med det anbefaler jeg finanskomiteens forslag til vedtak i innstillingen til perspektivmeldingen 2013.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:16:06]: Jeg synes det var tilløp til svartmaling av opposisjonen i siste delen av innlegget, men jeg skal la det ligge.

Det har vært en viktig debatt om hvordan vi bruker oljeformuen vår for å bedre framtidig vekstevne i norsk økonomi. Dagens regjering mener at oljeformuen kun skal investeres i utlandet. Fremskrittspartiet mener at en også bør kunne åpne for å investere den i samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital. Fra de rød-grønne har en hele veien hørt at det ikke er mulig å definere en ting til å være realkapital, for hvor går skillene osv.

Men i perspektivmeldingen står det faktisk et kapittel om realkapital:

«Investeringsbeslutningene i offentlig sektor tas på bakgrunn av andre vurderinger enn ren bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Selv om kostnadene ved kapitalbruken kan måles på samme måte som i privat sektor, kan en ikke alltid anslå fordelene ved å gjennomføre et prosjekt med utgangspunkt i faktiske betalinger i et marked.»

For å gjennomføre gode investeringsbeslutninger i offentlig forvaltning må en dermed bygge også på andre ting – fordeler og ulemper.

Hvordan kan det ha seg at en i hele denne debatten om bruk av oljeformuen, ikke klarer å forholde seg til det som regjeringen selv skriver i perspektivmeldingen, og der en altså klarer å definere realkapital?

Torgeir Micaelsen (A) [12:17:10]: Jeg skal komme til det, men i en debatt der en skal se 50 år fram i tid – hvordan de beslutningene vi tar i dag, vil påvirke hvordan Norge ser ut i 2050 – synes jeg kanskje det er mer hensiktsmessig å diskutere hvor mye mer vi skal bruke av dagens formue, kontra hva vi bruker i dag. Jeg minner om at vi bruker over 100 mrd. kr av Oljefondet hvert år for å dekke både investeringer og ting vi har bevilget oss i dag. Da er det etter min mening uansvarlig ikke å si noe om at det faktisk er ganske mye penger. Man bør peke på 2050 der framme og si at vi bevilget oss enda litt mer i år.

Jeg skjønner at Fremskrittspartiet mener at man skal bruke det til investeringer, men det er en veldig krevende balansegang og diskusjon som jeg tror blir av mer teknisk enn praktisk art, når en ser 50 år fram i tid.

Gunnar Gundersen (H) [12:18:19]: Utviklingen i produktivitet er over tid helt sentralt for velferdsnivået i samfunnet, står det i regjeringens melding, og det ser ut til at representanten Micaelsen har sluttet seg til det. Men der har jo utviklingen under den rød-grønne regjeringen vært et mageplask. Etter 2006 har vi hatt lavere produktivitetsvekst enn våre konkurrentland, og vi har kommet ned på et veldig lavt nivå. Der er det avslørt et paradoks, både gjennom høringen og i perspektivmeldingen, for det står i perspektivmeldingen at produktivitetsvekst i privat sektor ikke gjør særlig utslag på inndekningsbehovet. Ergo sier vi noe om at det er produktiviteten i samfunnet totalt sett og i offentlig sektor som er helt sentral for den videre velferd. Hvordan kan da regjeringen stemme ned vårt forslag om å sette fart på og utvikle gode produktivitetsindikatorer i offentlig sektor?

Torgeir Micaelsen (A) [12:19:19]: Jeg er helt enig i at noe av grunnen til at Norge er der vi er i dag, er at det har vært en sammenheng mellom graden av lønninger og velferd vi har tillatt oss å ta i bruk, og måten vi løser oppgaver på i samfunnet. Det at vi har hatt en privat sektor, og også delvis en offentlig sektor, som år for år på ulike måter har klart å løse ting smartere, raskere og mer effektivt, har bidratt til at vi kan leve med et noe høyere kostnadsnivå enn mange av de landene vi konkurrerer med. Vi har til dels ganske mye høyere kostnadsnivå enn andre land.

Når det gjelder det forslaget som Gundersen peker på, kjenner jeg det ikke, da jeg har vært hjemme i vinter. Jeg må nesten få lov til å se forslaget før jeg svarer Gundersen på en ærbødig måte.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:20:27]: Forslaget som opposisjonen har om produktivitetsindikatorer, står nok etter der representanten Micaelsen fikk sitt mageplask. Det er vel grunnen til at han ikke kom så langt som til det forslaget i innstillingen.

Mitt spørsmål til Micaelsen går på følgende: Jeg er helt enig: Inkludering i arbeidslivet vil være en forutsetning for at vi har en god velstandsutvikling – at vi sørger for at så mange som mulig er innenfor arbeidslivet. Representanten nevnte hvilket arbeid man p.t. gjør her. Men så har vi en stor utfordring. Hvis vi ser på gruppen yngre funksjonshemmede, ser vi at sysselsettingsraten det siste året har gått ned – fra 44 pst. til 40 pst. Med andre ord: Det man sier man gjør noe med, går i feil retning. Hvordan forklarer representanten det?

Torgeir Micaelsen (A) [12:21:27]: Akkurat det har jeg ikke noen god forklaring på.

Jeg synes de tallene som framkommer, er meget urovekkende. Det kan tyde på at en av sideeffektene – av negativ karakter – av åpningen av nye arbeidsmarkeder mot det gamle Øst-Europa, som nå er inkludert i EØS-området, og som har bidratt til at vi har fått tilgang på mye arbeidskraft, kan være at det vi kaller marginale grupper i arbeidslivet, blir fortrengt. Det gjelder funksjonshemmede mer enn noen andre, men det gjelder også andre som ikke har helse til, eller som av andre årsaker ikke ønsker fullt trøkk – å stå i full jobb hele tiden. Det er meget utfordrende.

Jeg nevnte en rekke programmer som staten bidrar til når det gjelder dette – tross alt er det bedre i Norge enn i mange andre land. Jeg tror vi bare må kunne si at her vil et av de store slagene stå i framtiden.

Jeg vil til slutt utfordre Kristelig Folkeparti til ikke å være blant de partiene som har den linje at vi må liberalisere, myke opp, lovverket om arbeidstakernes rettigheter i samfunnet, men i framtidige samarbeidsløsninger heller styrke dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:22:55]: La meg begynne med å si at veldig mye er bra i dette landet – et tegn på at opposisjonen ikke, ei heller Fremskrittspartiet, tenker på å svartmale. Jeg har til og med tatt på meg et norsk flagg i dag – for å vise at patriotisme er viktig.

Det må allikevel gå an å påpeke at ikke alt er så rosenrødt som de rød-grønne skulle ønske, og at det er dette vi ønsker å prøve å forbedre.

Det har vært en vekst i lønnsnivået i Norge. Det har vært en vekst i offentlige bevilgninger. Alt dette betyr at ting går bra – tilsynelatende. Det skal vi være glad for.

Denne debatten er viktig, for her pekes det på de langsiktige utfordringer og valgmuligheter vi har når det gjelder norsk økonomi. Man presenterer og drøfter viktige utviklingstrekk i økonomien og i samfunnet vårt, både på det økonomiske og på det menneskelige planet. Dette er debatter som er viktig å ha.

Regjeringens hovedbudskap er bl.a. at arbeid trygger velferden. Det er Fremskrittspartiet helt enig i. Det er til forveksling likt det som Ronald Reagan hadde som «statement»:

«I believe the best social program is a job.»

Her kan man si at vi har felles inspirasjon.

Det som allikevel allerede nå gjør meg litt bekymret for denne debatten, er saksordførerens innlegg. På den ene siden sier han at han har lest opposisjonens forslag, merknader osv., og at han blir litt bekymret. Samtidig har han åpenbart gått glipp av mye av det som står i innstillingen, når han ikke har fått med seg det som står på side 28, at opposisjonen fremmer et felles forslag. Han hevder at dette har han ikke fått med seg fordi han har vært hjemme i pappaperm. Forslaget står i det dokumentet vi nå debatterer, og som han hevder han har lest.

Det andre som gjør at utgangspunktet er dårlig – i hvert fall med tanke på det økonomiske perspektivet i denne debatten – er det svadasvaret en får når en hører på diskusjonen om realkapital. Investering i realkapital er jo et av de vesentlige momentene for å øke produktiviteten i samfunnet, for å legge til rette for framtidig økonomisk vekst og verdiskaping. Når man i perspektivmeldingen fra byråkratiet beskriver hva realkapital er, og at det er viktig å ha med, pluss at man ikke alltid ut fra en bedriftsøkonomisk kontantstrøm skal vurdere om noe er samfunnsøkonomisk lønnsomt realkapitalmessig, men også må se på hvilke andre perspektiver dette gir for økonomien, klarer altså ikke finanskomiteens leder å forholde seg til dette.

For Fremskrittspartiet er nettopp denne debatten en av de vesentlige delene av debatten om hvordan vi bruker det økonomiske handlingsrommet vi har, til å sikre at vi investerer mer i realkapital, og at vi samtidig strammer inn og prioriterer bedre når det gjelder alle mulige velferdsordninger som gir oss glede her og nå – som for all del kan være hyggelig – men som ikke bidrar til å øke vekstevnen. Hvis man mener at dette er et sidespor i dagens debatt, er det ikke veldig mye perspektiv over det som Arbeiderpartiet leverer i denne debatten. Det synes jeg er trist.

Som nevnt: Veldig mye går bra i Norge, og vi skal glede oss over det. Jeg har akkurat vært i Indonesia. For all del, jeg vil heller bo fast her resten av livet enn å bo der, men der er det samtidig en fantastisk utvikling, som viser at handel og markedsøkonomi er en del av løsningen på å få folk ut av fattigdom. Det å ha norske bedrifter som investerer i næringsvirksomhet, i verdiskaping, er en del av løsningen for de landene som sliter. Men man så også et land der infrastrukturen ikke er bygd ut i takt med behovet, der køkostnadene er enormt store, og der en investering i infrastruktur framfor realkapital utvilsomt ville bedret vekstevnen i landet.

Når vi i denne debatten skal se framover, skal vi ikke bare glede oss over at ting går bra i Norge, vi skal også se på hvor robust den økonomiske utviklingen som ligger i bunnen her, er. Vil våre barn og barnebarn kunne glede seg over god levekraft – slik vi gjør i dag? Hvis vi ikke ser på hvorfor det går bra i dag, og forstår det, vil man heller ikke i særlig grad være i stand til å vurdere hva man må gjøre for å sikre at vi fortsatt har en slik situasjon i morgen.

Mange gir inntrykk av at handlingsregelen for bruk av oljepengene er den primære faktoren som gjør at det går bra i Norge. La meg understreke at Fremskrittspartiet er enig i at vi skal ha en god bruk av oljeformuen vår. Det er viktig å sørge for at man faser den inn i økonomien, slik at man ikke bare får opp prisene. Det er viktig å ha et generasjonsperspektiv på det man gjør. Derfor er Fremskrittspartiet enig med de andre partiene på borgerlig side i at det skal være en begrensning med hensyn til hvor mye av oljepengene man kan forbruke i offentlig sektor. Men vi er uenig med resten av Stortinget i at man skal ha en prosentregel som begrenser det å investere i samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital. Det er ingen bedrift i Norge i dag som ville sagt følgende: Vi har et godt prosjekt, men vi vil heller utsette det noen år, slik at vi ikke investerer for mye på ett år. Når man har et prosjekt som er lønnsomt, bør man gjennomføre det raskest mulig – for å få glede av det raskest mulig. Det har et langsiktig perspektiv.

Oljepengebruken har de siste ti årene økt med ca. 60 mrd. kr. Oljeinvesteringene på norsk sokkel har de siste ti årene økt med 120 mrd. kr, altså dobbelt så mye. Det er ingen regel for hvor mye oljeinvesteringer kan vokse. Denne regjeringen brukte bare 20 dager på å behandle Åsta Hansteen-prosjektet, på 55 mrd. kr, men prøver man å bruke mer penger på realkapitalinvesteringer i norsk økonomi via statsbudsjettet, er det angivelig uansvarlig. Jeg ser ikke den sammenhengen. Det er forskjell på om man bruker penger på forbruk eller på investeringer, men det er ikke forskjell på om pengene brukes til å investere i olje eller i vei når det gjelder presseffekt i norsk økonomi. Avkastningen varierer, det gjør den.

Litt av det som gjør at jeg blir bekymret, er at regjeringen ikke ser disse forskjellene selv, og tror at det er oljepengebruken over statsbudsjettet som har gjort velstanden mulig, men samtidig ser vekk fra at den kommunale gjelden har økt kraftig nettopp under den rød-grønne regjeringen. I tillegg ser vi at lånefinansiert gjeld eller gjeld i private husholdninger også har økt kraftig. Til tross for en enorm vekst i lønn er altså gjeldsgraden i norske husholdninger nå nær 200 pst. av snittlønnen – mot 120 pst. da regjeringen overtok. Her har altså vi fire faktorer som har vært en enorm katalysator inn i norsk økonomi, som regjeringen mer eller mindre ser vekk fra når den skal beskrive suksessen – og gir inntrykk av at dette handler om handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Jeg er bekymret når oljeinvesteringene er ni ganger større enn investeringene i fastlandsindustrien. Jeg er bekymret når oljeinvesteringene har tredoblet seg på ti år, mens investeringene i fastlandsindustrien har blitt halvert de siste årene. Da må vi se på industriens rammebetingelser – sørge for at vi ikke føler at vi er så rike at vi kan si som den gode kommunist Aslak Sira Myhre sa: Vi tror vi har så mye melk i dette landet at vi kan skyte kua.

Når et gassbasert aluminiumsverk ønsker å etablere seg i Norge, men blir henvist til andre land, er det noe galt. Når denne regjeringen tidligere har villet styre ungdom vekk fra petroleumsrelatert utdanning, har man ikke sett hva som skaper verdiene. Når man har endt opp med å ta en kamp mot rederiene helt til Høyesterett, der regjeringen tapte, har man ikke respekt for dem som skaper verdiene. Når en innfører en industrikraftordning som er så dårlig at ingen aktører vil bruke den, men heller går i kraftmarkedet – som regjeringen trodde var dårlig selv – er det noe galt. Når en får den høyeste offentlige sysselsettingen i Europa, men ikke klarer å vinne noen gull i McKinseys uhøytidelige mesterskap i kvalitet på offentlige tjenester, viser en også at det er et forbedringspotensial. Nettopp da burde en tatt en diskusjon om hvordan vi skal investere bedre i offentlig sektor for at de som jobber der skal bli mer produktive. Fremskrittspartiet vil heller gi leger, sykepleiere og lærere bedre verktøy så de kan bli bedre og mer produktive framfor hele veien å skryte av at en har ansatt flere og flere.

For oss er det ingen trygghet i at Samhandlingsreformen løses ved at du ansetter fax-vakter på norske sykehjem, eller når en ser på NRK at polsk politi får pengestøtte til å kjøpe bedre verktøy som gjør at responstiden halveres, mens politiet i Asker og Bærum bare kan felle tårer for at de ikke har fått det samme. Det er altså mulighet for å effektivisere offentlig sektor uten å svekke tjenestetilbudet, men rett og slett gjøre den enkelte ansatte der mer produktiv, men da må en kunne se forskjellen på investeringer og forbruk.

På samme måte bør vi bli litt mer oppmerksomme på sysselsettingsveksten. Det er veldig gledelig at det er mer enn 300 000 flere som jobber i dag enn for ti år siden. Det trendskiftet kom sommeren 2003 under Bondevik-regjeringen. Da begynte antallet timer i arbeidslivet å gå opp, og fra 2004 begynte sysselsettingen å gå opp. SSB viser i rapporten 1/2011, Økonomiske analyser, at det var oljeinvesteringer som var hoveddrivkraften.

Det som bekymrer meg, er at en de siste årene ser at sysselsettingen av nordmenn har begynt å gå ned, mens det er en fortsatt vekst i sysselsetting av utlendinger. Det er noe galt i denne økonomien når vi uføretrygder våre egne og bare erstatter dem med arbeidskraft utenfra. Det er ikke arbeidsinnvandrernes feil, men det har noe med hvordan vi oppretter systemene våre å gjøre, og jeg tror at både den enkelte nordmann og norsk økonomi hadde hatt godt av at vi sørger for at flere nordmenn kommer i arbeid. Da må vi ha tiltak for det, og det er beskrevet i våre merknader. Det Fremskrittspartiet sier, er at en i den videregående skolen må gjøre det mulig for dem som er praktisk anlagt å få en utdannelse som gjør at de kommer ut i arbeid. Vi må stimulere lærlingeordningene på en bedre måte. Det har Fremskrittspartiet foreslått i vårt alternative statsbudsjett uten å få gehør for det.

Infrastrukturbevilgningene handler også om det samme, å skille mellom forbruk og investeringer. De skryter av et bevilgningsløft på 508 mrd. kr. Ja, vi er veldig glad for det, men en burde være ærlig nok til å si at en del av den økningen også handler om at en har momsbelagt veibygging som gjør at en utgiftsfører inntekter til staten. Da lurer en seg selv. Med dette tar Fremskrittspartiet opp de forslag vi er en del av.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) [12:33:20]: Representanten Solvik-Olsen sammenlignet i innlegget sitt Norge med en bedrift og klarte å si at det er ingen bedrift med gode prosjekter som vil lene seg tilbake og si at man ikke kan investere for mye i løpet av et år. Som nasjon og som politikere som skal ta hensyn til et makrobilde, er det helt åpenbart at det er mulig å bruke for mye penger, og at resultatet av det vil være økte kostnader, noe som vil være veldig alvorlig for norsk konkurranseutsatt industri. Hvis man ser historisk på dette og på partiets forhold til handlingsregelen, er det kanskje ikke så rart. Da handlingsregelen ble vedtatt, var representanten Siv Jensen leder av finanskomiteen. Den gangen skrev Fremskrittspartiet i sine merknader:

«Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.»

Jeg vil gjerne spørre representanten Solvik-Olsen om han deler analysen fra Siv Jensen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:34:20]: Fremskrittspartiet ser at økonomien består av både en etterspørselsside og en tilbudsside, og da må en se hvordan en også kan gjøre grep for å tilpasse tilbudssiden. En kan – slik Carl I. Hagen har argumentert for hele veien – importere arbeidskraft og gjerne få dem til å arbeide under nordsjøturnus. Det er ikke fordi en skal betale dem dårlig, dette handler ikke om lønnsnivå, men det handler om arbeidsbetingelser, akkurat som nordmenn jobber i Nordsjøen. Få dem til Norge og la dem jobbe effektivt to uker, så kan de dra hjem, og da kommer det et nytt «crew» – da kan en faktisk øke tilbudssiden i økonomien. Hvis en da bare sier at nei, vi tror ikke vi klarer å påvirke tilbudssiden, og at oljepengebruken bare handler om etterspørselssiden, ja, så får du Arbeiderpartiets konklusjon: Mange prosjekt må legges vekk. Fremskrittspartiet sier at her kan en faktisk ha en dynamikk. Lager en prosjektene store nok, får en utenlandske selskap til å tilby sine tjenester inn i norsk økonomi. Da kan du faktisk øke kapasiteten og gjennomføre prosjekt raskere, noe som bedrer vekstevnen. Når prosjektet er bygd, er faktisk presset i norsk økonomi blitt redusert.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:35:28]: Gjennom FN har verdenssamfunnet samlet seg om at hovedutfordringen for en bærekraftig utvikling er bekjempelse av internasjonal fattigdom, reduksjoner i naturmangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. For Fremskrittspartiet synes ikke dette å være selvsagt. Spesielt sår partiet tvil om FNs klimapanels konklusjoner om at våre klimaproblemer er menneskeskapt og konsekvensen av det. I Fremskrittspartiets særmerknad står det at dette kan ha noe for seg, men de viser også til at andre hevder det ikke er så alvorlig. I forslaget til program som skal behandles på landsmøtet, står det at partiet er skeptisk til FNs klimapanel fordi de kritiske røstene ikke slipper til.

Mitt spørsmål til Solvik-Olsen er veldig konkret: Er Fremskrittspartiet enig i klimapanelets analyser og konklusjoner om at menneskeskapte klimagassutslipp representerer en av vår tids aller største utfordringer og de konsekvensene det måtte få for norsk og internasjonal miljø- og klimapolitikk i framtiden?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:36:32]: Dette begynner å bli en litt fornøyelig debatt, fordi SV åpenbart har bestemt seg for at de i hele valgkampen skal utfordre Fremskrittspartiet på dette. Selv om vi gir dem svar i debatt etter debatt – senest på Fornybarkonferansen i Bergen fikk Audun Lysbakken svar – gjentar de spørsmålet. Det Fremskrittspartiet sier, er at det selvsagt er en sammenheng mellom CO₂-utslipp og klima – det er stort sett alle enige i. Det er ytterst få forskere som mener at CO₂ ikke påvirker klimaet. Denne debatten handler om hvor mye en påvirker klimaet. Det har Per-Willy Amundsen sagt, det har jeg sagt, det har Siv Jensen sagt. Det vi protesterer på, er når SV til enhver tid vektlegger at det er de verst tenkelige scenarioene en skal forholde seg til. Det vi protesterer på, er at Kristin Halvorsen i sin landsmøtetale i 2007 sa at alle som stiller spørsmål, alle som har alternative syn, er kjøpt og betalt av oljeindustrien. Vi ønsker å stimulere til en åpen debatt. Det står i prinsipprogrammet vårt at vi skal føre en politikk der vi også bidrar til å kutte CO₂-utslipp, og da må vi ha en diskusjon om hvordan vi gjør det på en best mulig måte.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:37:43]: Alle partia unnateke Framstegspartiet seier i ein merknad at det er eit politisk mål å sikra jamn fordeling ikkje berre fordi det er viktig for einskildmennesket, men òg fordi små økonomiske forskjellar og tilgang på grunnleggjande velferdsgode skapar eit betre samfunn for alle. Framstegspartiet har valt å uttrykkja seg heilt annleis i eigne merknader, der dei tek avstand frå fordelingspolitiske løysingar:

«Disse medlemmer mener derfor at samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt.»

Er det altså slik at Framstegspartiet meiner det ikkje er eit politisk mål å sikra jamn fordeling av samfunnets velferdsgode? Er Framstegspartiet misnøgde med at Noreg ikkje berre er det landet med høgast velferd, men òg eit av dei landa med best fordeling av velferda?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:38:46]: Dette handler om inngangen i debatten. For Fremskrittspartiet er det bekymringsfullt når barnefattigdommen har økt under dagens regjering. Da blir vi ikke beundrende bare fordi en uttrykker retorisk at fordelingspolitikk er viktig. Det Fremskrittspartiet er opptatt av, er å sørge for at en får en kake som blir størst mulig innenfor gode miljømessige og ressursmessige rammer. Det viktige er ikke da at en har en mest mulig lik fordeling av kaken og heller har en mindre kake. Fremskrittspartiet mener at hvis en i en situasjon sørger for at kaken bakes høyere, vil en også få en større forskjell mellom de fattige og de rike. De få som gjerne går i front og blir veldig rike gjennom at de drar økonomien videre – som Bill Gates og lignende – vil gjøre at alle disse måtene en beregner likhet på, Gini-koeffisienten, f.eks., vil komme skjevt ut. For oss er det viktigere å sørge for at en har målrettede tiltak som gjør at dagens fattige løftes ut av fattigdom, noe dagens regjering ikke har fått til. Da er det viktigere å se på den reelle situasjonen for den enkelte og ikke ha en mindre kake, men ha en større kake jevnt fordelt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Gundersen (H) [12:40:09]: Norge er i en utrolig gunstig og unik situasjon. Vi har store naturressurser, det er høy kompetanse, et omstillingsdyktig næringsliv og et velorganisert arbeidsliv. Det er viktig å si det, for det er mange klare styrker ved det norske samfunn, og når man kanskje skal peke på at det går an å gjøre tingene litt annerledes, er det viktig å huske at det ikke er svartmaling. Men vi har faktisk forskjellig syn på hvordan noen ting kan løses. Jeg har notert meg at Arbeiderpartiet er ganske såre for å bli tråkket litt nær, og at det lett blir til at man beskylder alle andre for å svartmale. Men vi har opplevd en fantastisk utvikling i bytteforholdet med utlandet. Det er et ganske sterkt særpreg for oss i Norge sett i forhold til resten av den vestlige verden. Kinas og andre utviklingslands framvekst har gjort at den viktigste varen vi selger, bare blir dyrere, mens alt vi importerer er blitt mye billigere. Det er noe alle nordmenn nå nyter godt av i form av en bemerkelsesverdig velstandsvekst, vil jeg si. Det er altså ikke resultat av noens enkeltpolitikk. Det er resultat av at vi har hatt betydelig flaks – i verdenssammenheng. Når vi nå ser framover mot 2060 gjennom perspektivmeldingen, er det viktig at vi ikke baserer oss på flaks. Vi må se på de utfordringene vi står overfor, og der er det faktisk noen faresignaler og noen varsellamper som bør blinke. Det heter at det skal sterk rygg til å bære gode tider. Da skal man gjøre de riktige prioriteringene for også å være konkurransedyktig framover, og der har vi noen andre syn på ting.

Perspektivmeldingen peker jo på flere klare utfordringer. Vi har et klart inndekningsbehov framover i tid. Vi har ganske romslige budsjetter og romslige tider i Norge fram til ca. 2020 eller litt etterpå. Så begynner handlingsrommet å bli mindre, og en gang etter 2030 begynner inndekningsbehovet å melde seg ganske kraftig. Vi har veldig klare tegn på en todeling i økonomien. Det trekkes også opp. Det er en konsekvens av bytteforholdet, som jeg sa, og særlig når velstanden tas ut her hjemme. Så spørsmålene blir da: Har vi forberedt oss godt nok? Og har vi gjort nok for å skape vekstkraft i den delen av Norge som virkelig sliter med påkjenningene?

Da vi hadde høring om perspektivmeldingen, var Karen Helene Ulltveit-Moe ganske klar ved å si at hun egentlig ville ha døpt om hele meldingen – til å beskrive uendrede perspektiver. Et naturlig oppfølgingsspørsmål, siden det nesten har vært samme innhold i perspektivmeldingen siden Per-Kristian Foss la fram sin under Bondevik II-regjeringen, er om man har gjort nok for å sikre bærekraften og for å styrke utviklingen i det norske samfunn ut over det vi har gjort med pensjonsreformen, som jo ble godt startet opp under Bondevik II-regjeringen.

Vi har opplevd en kostnadseksplosjon under det rød-grønne styret. Vi har gått fra 20 pst. til 70 pst. over våre nærmeste handelspartnere, og da snakker vi ikke om mange av dem som virkelig er våre nye konkurrenter. Steinar Holden kom også med et ganske spesielt utsagn under høringen, hvor han sa at vi kanskje var på tur til å utvikle et permanent for høyt kostnadsnivå. Det er noe en økonom som Holden vel ganske sjelden tar i sin munn, for jeg vil tro han sverger til at økonomien tilpasser seg. Men det er altså noen særtrekk vi bør ta på alvor, og mye av diskusjonene i perspektivmeldingen er grove forenklinger av utfordringene. Vi får nesten ikke analyser av olje- og gassektoren, til tross for at vi vet at det skjer revolusjoner der ute. Det er nok bare å nevne skifergassrevolusjonen i USA.

Vi må faktisk se realitetene i øynene. En tilbakelent holdning og politikk nå kan føre til at vi får ganske så store utfordringer en eller annen gang i framtiden, og jo mer vi har drenert Norge for tradisjonell konkurranseutsatt virksomhet, jo tøffere blir det å komme seg over dem. Så Høyres alternativ er veldig klart. Vi ønsker å styrke arbeidslinjen. Vi har notert oss at det er flere sysselsatte i norsk økonomi. Selvfølgelig er det det når befolkningen øker kraftig, men sysselsettingsandelen har faktisk falt helt siden 2008. Det kom helt nye tall fra SSB nå som bekreftet at den utviklingen fortsetter. Det er ganske skremmende i lys av det vi diskuterte i replikkordskiftet, at produktivitet i hele arbeidsstyrken er helt avgjørende for framtidig velferd. Da er vi også inne på behovet for økt produktivitet, og det gjelder både privat og offentlig sektor. Som jeg var inne på i replikkordskiftet, er det et paradoks i perspektivmeldingen at man viser at produktivitetsvekst i privat sektor nesten ikke har noe å si for inndekningsbehovet. Forklaringen er sannsynligvis at jo mer produktivt det private næringsliv blir – særlig når vi har så høye kostnader – desto flere skyves over i offentlig sektor eller sågar over på trygdeordninger. Da blir gevinst i privat sektor altså til tap i offentlig sektor. Dermed er dette den helt sentrale utfordringen å analysere: Hva er det som skjer, og hvordan skal vi løse det? Som jeg også sa i replikkordskiftet, er det nesten bemerkelsesverdig at det da går an å stemme ned vårt forslag om at man nå må sette fart på å utvikle gode produktivitetsindikatorer i offentlig sektor. Så det kunne jo være på sin plass å oppfordre komitelederen, når han nå har fått høre at det står der, til å vurdere å stemme for.

Hvis vi ser også på de andre forslagene, har de fire borgerlige partiene samlet seg om en felles retning og en felles politikk på mange områder. Vi ønsker at oljepengene skal investeres i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Vi åpner for mangfold for å løse flere oppgaver innen helse og omsorg, men også for å sikre raskere utbygging av ny infrastruktur på samferdsel, kollektivtransport og offentlig tjenesteyting. Vi ønsker en mer næringsvennlig politikk som ikke straffer private eiere og familieeide bedrifter. Vi vil ha slutt på skattediskriminering av norsk privat eierskap – eiere som velger å bo i Norge og satse på norske arbeidsplasser – til fordel for utenlandsk og statlig eierskap. Det er et paradoks, som jeg har påpekt en del ganger, at man etterlyser tålmodige norske eiere til norske arbeidsplasser, samtidig som man straffer dem for at de er tålmodige, med en særnorsk skatt. Når utlendinger legger ned en bedrift i Norge, går man rundt og er sure på konsekvensene av egen politikk ved at man faktisk stimulerer til utenlandsk eierskap. Dette er et paradoks, der de rød-grønne snart må forklare meg hva de vektlegger mest.

Vi ønsker en politikk for økt privat sparing. Vi mener vi har en kritisk høy gjeld i husholdningene. Den har eksplodert under de rød-grønne og er nå langt over den vi hadde i jappetiden. Vi er godt over 200 pst. Vi mener det er viktig for maktspredning i det norske samfunn, og det å ha ressurser bakfra skaper også selvstendighet og gir trygge rammer for den enkelte. Vi ser nå at det er ganske desperate reguleringstiltak bl.a. i boligmarkedet som lett kan komme til å stenge ungdom ute fra boligmarkedet. Det kommer i stedet for å gjøre noe med årsaken, som bl.a. er at det i dag er direkte ulønnsomt å spare f.eks. i bank i Norge. Det har OECD vist klart i sine beregninger og kommet med klare advarsler om.

Vi har også foreslått en enkel modell for å få aksjesparing ut blant folk, sånn at vi ikke bare sparer i bolig, men begynner å spare finansielt. Det å ha et spredt eierskap i norsk næringsliv mener jeg er helt sentralt både for maktspredning og for forståelsen for verdiskaping, forståelsen for hvordan arbeidsplasser lages og dermed for å legge til rette for framtidens velferd. Så den fellesmerknaden som ligger der, er en meget god plattform for å få Norge på en litt annen kurs når det gjelder en del prioriteringer som vi har diskutert ganske mange ganger her i salen. Den klargjør veldig mye, og om fire måneder kan vi forhåpentligvis begynne å sette den i verk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [12:50:15]: Det er med undring jeg hørte innlegget fra Høyre nå – ser vi realiteten i øynene, og har vi forberedt oss godt nok?

Det er tre viktige spørsmål som reises i denne perspektivmeldingen med tanke på å forberede seg godt nok. Jeg har lyst til å spørre representanten Gundersen om han er komfortabel med å gå i nærmere politisk samarbeid med Fremskrittspartiet – hvor mye penger vi skal bruke og hva som forårsaker kostnadseksplosjonen. Ja, der bryter Fremskrittspartiet og Høyre virkelig av hverandre i denne perspektivmeldinga. Det må være grunn til stor bekymring for representanten Gundersen.

Vi har hørt at man ikke erkjenner menneskeskapte klimaendringer fra Fremskrittspartiets side, et av de store og vitale spørsmål for framtidas perspektiver når det gjelder økonomisk politikk, men også når det gjelder miljøvern. Endelig skriver også Fremskrittspartiet i sin merknad at man påpeker at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand.

Ser man dette i øynene i et framtidig samarbeid?

Gunnar Gundersen (H) [12:51:21]: Jeg føler meg veldig komfortabel med å gå i samarbeid med Fremskrittspartiet. Vi har avklart at vi ønsker å satse mer på investeringer for framtiden, og vi er enige om hva vi skal satse på. Representanten Storberget vet veldig godt at det aldri har stått på Høyre når det gjelder å føre en ansvarlig politikk, men vi tar heller ikke forhandlinger med andre selvstendige partier i media eller i offentligheten. Det tar vi på kammerset, og det mener vi er god folkeskikk.

Jeg ser veldig fram til et samarbeid med Fremskrittspartiet i regjering. Som sagt, vi ønsker å prioritere mye av det samme, vi har de samme målene for Norge, og vi mener at Norge må inn på en ny kurs med tanke på å investere for framtiden. Jeg er ikke bekymret for at vi ikke skal finne løsninger på det som vi kanskje også kan være uenige om.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:52:18]: Representanten Gundersen viste i sitt innlegg til at opposisjonspartiene har samlet seg om en merknad om hvordan avkastningen av oljefondet skal fases inn i statsbudsjettet. Pengene skal øremerkes investeringer i infrastruktur, i forskning og i skattelette – øremerkes. Hvor mye av dagens budsjett er det representanten Gundersen i dag mener går til disse formålene? Er det NHOs analyse som sier at det bare er 10 pst.?

Mine spørsmål er: Hvor i budsjettet skal man kutte på de områdene som ikke dreier seg om dette? Er det kutt i kommunesektoren, i skole, i utdanning, i eldreomsorg? Eller er det kutt i overføringene til helseforetakene, til sykehusbehandling, til pasientbehandling? Hvor skal det kuttes?

Gunnar Gundersen (H) [12:53:16]: Jeg kan ikke huske at vi har brukt ordet «øremerking» i noen som helst sammenheng, men det vi har indikert, er et ønske om å prioritere annerledes. Etter at Bondevik II-regjeringen gikk av, har det altså kommet inn 85 mrd. nye oljekroner hvert år som vi kan bruke. Det er klart at nå er mange av de pengene brukt. Vi støtter oss til NHOs analyse av hvordan de pengene er brukt, men vi støtter oss også til våre egne, og der bør representanten være veldig kjent med våre alternative prioriteringer som kommer fram i hvert eneste budsjett. Vi satser på skole, vi satser på eldreomsorg, og vi satser særlig på å omstille offentlig sektor, lage en nøytral momsordning, slik at vi får en reell og riktig konkurranse mellom privat og offentlig sektor. Så det er en rekke tiltak man her kan gjøre, men behovet bak er å frigjøre mer penger til investeringer for framtiden. Men at vi øremerker noe, det tar jeg avstand fra.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:54:29]: Eg vil spørja representanten Gundersen om korleis det eigentleg følast å fronta eit alternativ til dagens regjering, eit alternativ som er så sprikjande. Når eg les merknadane, ser det ut som om det er ei felles setning over alle, og det er at landet treng ei ny regjering etter åtte år med raud-grønt styre. Høgre har ikkje eigne merknadar i innstillinga, men ein felles merknad der det blir mana til tryggleik. Når det gjeld innfasinga av oljepengane, seier Framstegspartiet i ein eigen merknad at dagens handlingsregel for bruk av oljepengar ikkje møter nasjonen sitt behov for å stimulera til produksjonsfremjande verksemd og forsking, eller utbygging av lønsam infrastruktur. Mens Framstegspartiet meiner det ikkje er mogeleg å omfordela seg til velferd og velstand, etterlyser Venstre større vilje til det same. Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner begge at det skal bli omstilt til eit meir klimavenleg samfunn.

Gunnar Gundersen (H) [12:55:37]: Som jeg har sagt tidligere, har vi fire et felles mål om å prioritere annerledes med henblikk på å investere for framtiden. At vi er fire selvstendige partier, bør ikke minst representanten Kleppa være kjent med. I 2005 sa Senterpartiet ved parlamentarisk leder her fra talerstolen at handlingsregelen var et dogme uten innhold. Når det gjelder sprik, ser vi at de slåss hver eneste dag i regjeringen. Jeg tror faktisk vi nå er enige om så mye at grunnen til at regjeringspartiene maler løs på dette, er at de frykter at mye nå er så avklart, at troverdigheten er høy, og at man dermed vil få fokus på den kranglingen som foregår internt blant regjeringspartiene. Vi kommer til å kunne samarbeide utmerket – det er jeg helt sikker på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:56:49]: Utgangspunktet for å kunne løse framtidens utfordringer for Norge er de aller beste: lav arbeidsledighet, gode velferdsordninger, høy verdiskaping og små forskjeller. Etter snart åtte år med SV i regjering har vi Europas laveste arbeidsledighet og Europas laveste forskjeller. Det kunne derfor være fristende å minne om opposisjonens dommedagsadvarsler for snart åtte år siden, alt landet skulle lide seg gjennom om SV kom i regjering. Det skulle bli finansuro, det skulle bli arbeidsledighet og det skulle bli nedsatt konkurranseevne. Det motsatte har skjedd.

Så tillater jeg meg å sparke litt til Høyre som har vært den mest ivrige tilhengeren av norsk EU-medlemsskap. Hadde Norge gjort som Høyre sa, hadde vi nå vært medlemmer av en union preget av det samme som det de anklaget Norge for å bli med SV, nemlig finansuro, arbeidsløshet og nedsatt konkurranseevne.

I dagens Europa er Norge annerledeslandet. Det er viktig å understreke, for perspektivmeldingen handler om det som skal skje framover. Det som skjer framover, skal bygge på det som har skjedd før, nemlig den norske modellen som er fundamentet for de rød-grønnes arbeid framover. For SV vil den norske modellen legges til grunn når perspektivene for framtiden skal stakes ut. Den norske modellen bygger på at ulike mennesker skal ha like muligheter. Det er kjernen i alt vi driver med, og det er en flott himmel å stekke seg etter. Den politikken som de rød-grønne fører, har ledet oss dit vi er i dag. Det er den samme visjonen om at ulike mennesker skal ha like muligheter som skal lede oss videre framover.

To hovedutfordringer har vært nevnt i debatten – miljø og rettferdighet.

Rettferdighet først: Behovet for velferdstjenester vil øke i framtiden, bl.a. som følge av at vi lever lenger. Dette skjer samtidig som inntektene fra olje- og gassektoren vil avta om 10–15 år. Et sentralt spørsmål i debatten har derfor vært om vi må jobbe mer, øke arbeidstiden, eller om vi må kutte i velferden. Det er et spørsmål som er skapt for å lage mer Høyre-politikk – mindre velferd og lengre arbeidsdager – mens Arbeiderpartiets Hallvard Bakke, som har sett nærmere på tallene, skriver i Klassekampen i helgen at det faktiske forhold er at vi kan øke standarden i velferdsstaten med over 60 pst., innføre sekstimersdagen, ha et statsregnskap i balanse og samtidig doble vårt private forbruk i 2060. Velferdsstaten er til de grader bærekraftig.

Det påstås fra høyrepartiene at velferdsstaten ikke er bærekraftig i framtiden, at vi må redusere velferden og jobbe lenger. Poenget er at om vi nøyer oss med en fordobling istedenfor en tredobling av det private forbruket, vil vi finansiere velferdsstaten med god margin i framtiden. Når det gjelder teknologisk endring og produktivitetsvekst, legger vi til rette for velferd også i framtiden. Det dreier seg ikke om å jobbe mer, men om å øke produktiviteten. Her går et skarpt skille mellom høyrepartiene og venstresiden i norsk politikk. Mens venstrepartiene jobber for å øke produktiviteten gjennom en historisk satsing på forskning, gjennom mer praktisk yrkesskole og mer praktisk valgfag i ungdomsskolen, er høyresidens produktivitetspolitikk basert på at beina til de ansatte skal løpe fortere, lengre og raskere til dårligere betingelser.

Men når vi sier at flere må jobbe, er det et poeng som jeg ikke kan understreke sterkt nok. Det er at vi må legge til rette for å få flere inn i arbeid. Vi har høy yrkesdeltakelse i Norge. Samtidig står mange ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det er rundt 100 000 arbeidsledige nå, og tallet øker. Det finnes mennesker med funksjonshemninger som lenge har slitt med å få tilpasset jobb. Vi ser at mange kvinner jobber ufrivillig deltid, og vi ser at mange som har et utenlandsk navn, sliter med å bli kalt inn til intervju eller få jobb, selv om de har gode kvalifikasjoner. Det må derfor legges til rette for at alle dem som står utenfor, men som gjerne vil inn i arbeidslivet, får muligheten.

Så noen ord om miljø, og jeg tillater meg å heve blikket litt. Gjennom FN har verdenssamfunnet samlet seg om at forutsetningene for en bærekraftig utvikling er bekjempelse av internasjonal fattigdom, reduksjon i naturmangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. Norge må fortsette å ha en aktiv pådriverrolle internasjonalt på disse områdene. Vår rikdom forplikter. Vi kan ikke stille krav om at andre land skal redusere sine klimagassutslipp om vi ikke gjør noe selv. Klimagassutslippene skal reduseres tilsvarende 30 pst. av utslippene i 1990, og Norge skal være karbonnøytralt innen 2050. Det betyr at to tredjedeler av utslippene skal tas ut nasjonalt.

Jeg ser at tiden løper fra meg, men jeg skal avslutte med ett poeng: I den økonomiske politikken har opposisjonspartiene samlet seg om det at innfasingen av oljefondet i statsbudsjettet (presidenten klubber) må basere seg på øremerking av midlene til bestemte formål. Da avslutter jeg med å si at de ikke har markert hvordan de skal kutte i budsjett … (presidenten klubber igjen)

Presidenten: Taletiden er ute, og dermed får representanten eventuelt be om ordet til ytterligere et innlegg hvis det er flere argumenter som bør komme fram.

Det åpnes for replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:02:26]: La meg bare minne om at når det gjelder de kortsiktige perspektivene i den økonomiske politikken, blir de behandlet i statsbudsjettet hvert år. Fremskrittspartiets alternative budsjett viser hvordan vi vil prioritere, hvordan vi skaper rom for økonomisk vekst, flere i arbeid, samtidig som vi effektiviserer offentlig sektor. Så det er intet hokuspokus – det er bare å lese dokumenter som er på Stortinget.

Så er det bra at SV er fornøyd med den økonomiske utviklingen, for SSB har jo sagt at hovedgrunnen til veksten er de store oljeinvesteringene. Når SV nå synes at det er bra, har vi jo fått et enstemmig storting bak landets oljepolitikk. Da er det i hvert fall kommet noe godt ut av å ha SV i regjering, sånn sett.

Den debatten som har vært nå, handler om: Hvordan skal du sørge for å ha gode perspektiver for å sikre investeringer i landet? SVs Hallgeir H. Langeland skrev bl.a. et leserbrev i Bergensavisen den 24. september i fjor. Han skrev:

«At Oljefondet ikke kan investere i viktige prosjekter i Norge fremstår i dag som mer og mer uansvarlig etter hvert som finanskrisen brer om seg.»

Han representerer SV. Er du enig med SV i denne saken?

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:03:29]: Ja, jeg er enig med SV. Regjeringen foreslår jo årlig å bruke 100 til 125 mrd. kr av statsbudsjettet – 125 mrd. kr som går til samferdsel, som går til jernbane, som går til sykehus og som går til helse – som går til å utvikle velferdsstaten videre. Så det er en politikk vi har stått for, og som vi kommer til å fortsette å stå for.

Men vi kommer ikke til å bruke penger på skattelette i hundremilliardersklassen, som Fremskrittspartiet foreslår.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:04:13]: Jeg synes det var interessant å høre representanten Hansen, for han tegnet egentlig et annet bilde av veien fram mot 2050 enn det regjeringen gjør i sin perspektivmelding. Representanten henviste bl.a. til Hallvard Bakkes artikkel.

Jeg har lyst til å sitere fra perspektivmeldingen:

«Behovet for inndekning» – for å holde velferdsstaten gående på dette nivået vi har i dag – «stiger til om lag 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060.»

Det står videre:

«For å finansiere de økte utgiftene knyttet til aldringen må vi enten øke inntektene i offentlig sektor eller finne fram til innsparinger som ikke undergraver de viktigste velferdsordningene.»

Mitt spørsmål er rett og slett: Stiller ikke SV seg bak det regjeringen selv har lagt som forutsetninger i perspektivmeldingen?

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:05:13]: Det gjør vi så definitivt.

Jeg sa i mitt innlegg, og det står i merknadene, at den framtidige finansieringen av velferdsstaten må skje innenfor rammene av den modellen vi har bygd vårt velferdssamfunn på fram til i dag – altså omfordeling. Jeg sa også i mitt innlegg at om vi nøyer oss med å fordoble det private forbruket istedenfor å tredoble det, vil vi makte å finansiere velferdsstaten.

Så det spørsmålet som vi kommer til å stille oss i årene framover, er: Hvor mye skal det private forbruket øke? Da peker vi på at det kan nøye seg med en fordobling istedenfor en tredobling. Det er vårt syn på spørsmålet om hvordan vi skal finansiere velferdsstaten.

Borghild Tenden (V) [13:06:00]: Representanten Hansen snakket om miljø i sitt innlegg. Jeg kommer til å bruke en del av min taletid, når den tid kommer, på nettopp klima og miljø. Jeg kommer til å si at klimatrusselen er den største trusselen verden står overfor.

Er representanten fra SV enig i dette? Og i så fall: Er han fornøyd med det gjennomslaget SV har fått i regjering?

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:06:29]: Jeg er enig i den beskrivelsen som spørreren gir her nå, og det sa jeg også i mitt innlegg.

Det er ingen hemmelighet at vi ønsker å gå enda lenger i miljøpolitikken enn det vi har fått til. Men vi er fornøyd med det vi har fått til. Det har bl.a. bidratt til at klimagassutslippene er gått ned i Norge. De er lavere nå enn de var i 1995, så vi har allerede sett effektene av vår politikk.

Men jeg forutsetter at spørreren har merket seg Fremskrittspartiets svar på de spørsmål som vi har stilt om klimagassutslippene, nemlig at de sår tvil om FNs klimapanel. De er jo Venstres framtidige samarbeidspartner, hvis jeg har forstått merknadene og samarbeidskonstellasjonene i opposisjonen riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:07:37]: Dei fleste debattane i Stortinget handlar om korleis vi kan gjera dei rette vala gjennom å skapa endringar.

Debatten om perspektivmeldinga bør fyrst og fremst handla om korleis vi kan ta vare på verdiar vi så langt har bygt samfunnet vårt på. Senterpartiet vil fortsetja arbeidet for geografisk og sosial utjamning. Det er ein eigen verdi ved vårt samfunn at vi har nytta dei rike naturressursane våre til arbeid og busetjing i heile landet. Det er òg god miljøpolitikk – vi sikrar reinare energi, meir og sunnare mat, ei berekraftig verdiskaping og ein sunnare verdsøkonomi.

Sentraliseringskreftene er sterke i samfunnet vårt nå – desto viktigare er det med tydelege motkrefter. Ei offensiv satsing på infrastruktur gjev høve til å ta heile landet i bruk, òg i tida som kjem. Senterpartiet er glad for at vi høyrer til i ei regjering som vil sikra og styrkja den velferdsutviklinga dei fleste av oss har fått del i. Vi lovar ikkje skattelette, men trur at ein god offentleg skule og inkluderande helse- og sosialtenester er avgjerande viktig for eit godt samfunn òg framover.

Utjamning har òg eit globalt perspektiv. Vi vil arbeida for at fleire land kan sikra arbeid og sosial stabilitet. Klimaendringane er ein global trussel mot velferdssamfunnet. Ei grunnleggjande utfordring er at dagens globale forbruksmønster ikkje er berekraftig. Det er for billig å forureina, og for lite lønnsamt å opptre miljøvennleg.

Det er oppsiktsvekkjande at Stortingets nest største parti, slik det går fram av innstillinga, ikkje deler ei slik oppfatning. Det kan vel kallast både naivt og spekulativt av Framstegspartiet å overlata til den enkelte å gjera sine val, meir enn å føreslå politiske handlingar på dette avgjerande, viktige feltet.

Perspektivmeldinga slår fast at arbeidskrafta er den viktigaste ressursen vår. Arbeidsinnsatsen vi utfører, er sjølve grunnlaget for velferdssamfunnet. Å delta i arbeidslivet gjev den enkelte økonomisk sjølvstende. Senterpartiet meiner vi må forsterka innsatsen for å inkludera endå fleire i arbeidslivet. Slik kan vi både nedkjempa fattigdom, heva levestandarden og betra livsstandarden.

Tre felt krev spesiell merksemd. Fleire må ha høve til å arbeida lenger framfor tidlig utstøyting. Fleire funksjonshemma, langtidssjukmelde og innvandrarar må gjevast høve til arbeid. Vi har i dag dessverre ikkje eit inkluderande arbeidsliv som er godt nok. Samtidig må vi ta godt vare på dei som ikkje kan arbeida.

Opposisjonspartia understrekar kor viktig det er med ein låg terskel inn i arbeidslivet for grupper som tradisjonelt har hatt det vanskeleg med å koma inn. Eg er einig i det. Verkemidla dei viser til, er det vanskelegare å sjå konsekvensen av. Når dei tek til orde for ein brei gjennomgang av eigendelar, skattereglar og støtteordningar, kan det sjå ut som om dei meiner at dagens ordningar er for gode. Korleis kan ein forstå følgjande sitat frå fellesmerknadene:

«Arbeidsmiljølovens beskyttelse av arbeidstakerne må ivaretas. Samtidig er det viktig å sikre en viss fleksibilitet og et lovverk tilpasset dagens og framtidens arbeidsliv.»

Skal arbeidsmiljølova mot alle løfte likevel reverserast til Bondevik IIs tid, med den utryggleik som det medfører?

Då eg var sosialminister, frå 1997 til 2000, hadde eg ansvaret for utjamningsmeldinga. Heldigvis verkar dei fem strategiane for utjamning framleis:

• ei mjukare arbeidslinje

• betre offentlege tenester

• eit meir finmaska sosialt tryggleiksnett

• ein meir sosial bustadpolitikk

• eit meir rettferdig skattesystem

Desse fem strategiane har òg lege som grunnlag for den raud-grøne regjeringa. Dei er gode rettesnorer òg i tida som kjem. Eg tykkjer ikkje at debatten så langt har avklart at dette er strategiar som eit eventuelt alternativ vil følgja. Det er eit altfor stort sprik i fellesmerknadene til det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:12:56]: God infrastruktur er et av de viktige fundamentene for at vi skal ha en god velstandsutvikling også i framtiden. God infrastruktur er liksom blodåren i samfunnet som sørger for at en kan få et fungerende bolig- og arbeidsmarked som gjør at folk ikke bruker veldig mye tid på å komme seg på arbeid, men at en kan bruke tiden på jobben eller sammen med familien – begge deler er viktig.

Da representanten Meltveit Kleppa var statsråd, sa hun at 1 km motorvei gjennomsnittlig kostet 70 mill. kr å bygge i 1998, men 170 mill. kr å bygge i 2012. Hvis en hadde satt 70 mill. kr inn på oljefondet i 1998, ville det være verdt 125 mill. kr i 2012 – ergo: Den kilometeren en unnlot å bygge i 1998, får en bare 740 meter av når en bygger den 14 år senere. Er det ikke da et godt perspektiv heller å framskynde samfunnsøkonomisk lønnsomme veiprosjekter, slik at vi ikke dytter økte veikostnader på framtidige generasjoner, framfor slik det er i dag, der regjeringen rasjonerer dette ut, uavhengig av om det er lønnsomt eller ikke?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:13:59]: Er det noko eg er fornøydd med, som regjeringa har kome med den siste månaden, er det den nasjonale transportplanen som er lagd fram, og som fortel korleis vi skal auka investeringane på veg og bane, korleis vi skal ta omsyn ikkje berre til hovudvegnettet, men leggja eit grunnlag for at folk framleis kan bu og arbeida ute i distrikta, korleis ein skal ha raskare planlegging for å få raskare gjennomføring, og korleis ein samtidig har blinka seg ut nokre store anlegg som ein skal følgja heilt spesielt med omsyn til pengar etter framdrifta.

508 mrd. kr er eit stort tal isolert sett, men når vi no ser kva vi kan få ut av desse pengane, er det glitrande.

Arve Kambe (H) [13:15:12]: Hvis 508 mrd. kr er glitrende, må Høyres nasjonale transportplan kunne sies å være svært glitrende. Regjeringens satsing på samferdsel viser vel egentlig tvert imot at den relative størrelsen målt mot størrelsen på statsbudsjettet ikke er en samferdselssatsing, men en på-stedet-hvil-satsing når det gjelder samferdsel.

Usikre perspektiver ville kanskje vært mer dekkende når vi snakker om en ny regjering der Senterpartiet får innflytelse, for perspektivmeldingen avdekker jo hvor utrolig viktig oljeleting er og har vært for Norge, men også hvor viktig det fortsatt skal være å ha sterke framtidsscenarioer. Skjønner ikke Senterpartiet hvor viktig olje- og gassnæringen, den maritime næringen, og landbruket, indirekte, for å kunne opprettholde subsidier, er for Norge, og hvor viktig det er i et perspektivscenario at framtidens olje- og gassvirksomhet også skal få gi seg uttrykk utenfor Lofoten, slik som Høyre har tatt til orde for? Senterpartiet påtar seg et stort ansvar i framtidige perspektivmeldinger – jeg skal legge til det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:16:17]: Eg synest det er modig av eit parti som kuttar halvanna milliard kroner i landbruksoverføringane allereie i dagens budsjett, å bruka det som eit eksempel på at Senterpartiet er ein fare i eit framtidig regjeringssamarbeid.

Så vil eg òg seia at Senterpartiet har, anten vi har vore i posisjon eller i opposisjon, i alle år teke ansvar nettopp for den fordelinga som skal vera mellom å opna for nye felt og utnytta eksisterande felt betre, samtidig som vi lèt noko liggja til framtidige generasjonar, slik at dei kan hausta av det. Så har vi ikkje lova skattelette i milliardkronersklassen, men forvalta dette samfunnet med tanke på framtidige generasjonar.

Borghild Tenden (V) [13:17:25]: Venstre er opptatt av verdiskaping, og det mener jeg Senterpartiet tradisjonelt også har vært, selv om vi ikke hørte noe særlig om det i innlegget til Meltveit Kleppa her nå.

Nå sier sentralbanksjefen at verdiskapingen per innbygger i dag er det samme som for fem år siden. Mitt spørsmål til representanten Meltveit Kleppa er: Er representanten fornøyd med dette? Hvis ikke: Hva ønsker hun å gjøre med det?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:17:58]: Lat meg aller fyrst seia at det kjem eit eige innlegg i debatten om verdiskaping – det er ikkje alt eg fikk like mykje plass til på fem minutt. Men eg understrekar kraftig kor viktig det er å leggja til rette for verdiskaping i heile landet, og det er nettopp det som er gjort av dagens regjering.

No kjem stortingsmeldingane som peikar framover når det gjeld verdiskaping, på løpande band. Den siste var vel sjømatmeldinga. Det som eg er forundra over, er at Venstre ikkje kan vera inne i ein merknad som seier noko om kor viktig det er å auka matproduksjonen i dette landet. Det er det som legg grunnlaget for veldig mykje verdiskaping i mange lokalsamfunn landet over.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:19:15]: En skulle kanskje tro at når landets nasjonalforsamling diskuterer fremtidens politikk 40–50 år fremover og perspektiver rundt det, kunne det vært flere – både her og der. Jeg synes jo det er et uttrykk for at mange er fornøyd med tingenes tilstand – og har grunn til det. Jeg tror nok at dersom nesten ethvert annet land – i hvert fall hvis en ser sørover i Europa – hadde hatt den samme debatten, ville det påkalt en langt større interesse. Men det burde også ha påkalt interesse, for det er mye god og interessant lesning i regjeringens perspektivmelding. Den sier noe om våre utfordringer. Vi har noen gode år fremover, hvor vi egentlig kan kjøre på som vi har gjort, og så kommer vi til et punkt hvor utfordringene for velferdsstaten eller velferdssamfunnet blir betydelige, og hvor regjeringen selv har skissert at enten må man få opp skattenivået, eller så må man risikere å få en reduksjon i velferdskvaliteten.

Jeg synes perspektivmeldingen er god på beskrivelse, kanskje ikke fullt så god på å gi en retning for hvor man vil når man ser de utfordringene man selv har beskrevet. Det var vel også ganske gjennomgående i den høringen vi hadde i finanskomiteen.

Vi har hatt en utrolig sterk økonomisk vekst i Norge, og heldige internasjonale handelsforhold har gjort Norge til en vinner i globalisering de siste 20 årene. Så har vi hatt en økt deltakelse i arbeidslivet fra kvinner fra 1970-tallet og fremover. Det har også bidratt vesentlig. Vi har også til nå hatt en gunstig demografi, ikke minst de siste ti årene, hvor vi har relativt mange arbeidstakere sammenliknet med antall pensjonister. Men som regjeringen selv har beskrevet, det bildet vil også endre seg. Så vi går litt mer usikre tider i møte. Vi får nye funn på norsk sokkel – det hører vi om. Men den er nå engang mer moden enn før, og vi er avhengig av en høy oljepris fremover for mange av de nye feltene hvis de faktisk skal være drivverdige. Vi kan kanskje heller ikke forvente oss så sterk sysselsettingsvekst blant kvinnene, og vi får altså en større ubalanse når det gjelder antall arbeidstakere per pensjonist.

Oljefondet eller pensjonsfondet gjør det selvsagt mye lettere å møte denne situasjonen, men også der – som regjeringen selv beskriver det – kommer vi til et tak på et eller annet tidspunkt.

Vi har i Norge – og det tror jeg det er grunn til å understreke – hatt gode familiepolitiske ordninger som gjør at vi har fødselstall som er mye høyere enn de er i svært mange andre land som vi sammenlikner oss med. Men tallene her har også gått ned, fra 1,95 barn per kvinne i 2010 til 1,85 i fjor. Disse grunnleggende forholdene gir meg anledning til å peke på tre områder hvor vi må sette inn innsatsen. For det første må vi ha en god familiepolitikk. Det bevises gjennom de fødselstallene jeg refererte til. Familien har verdi i seg selv som en enestående institusjon i samfunnet, men også for å sikre fødselstall og viktige tilbud til arbeidslivet i fremtiden. Så må vi ha bedre sysselsetting. Der ser vi, som Brochmann-utvalget har påpekt, at vi har noen grunnleggende utfordringer i enkelte grupperinger i samfunnet. Der forventer vi at både denne regjeringen og den kommende regjering må sette inn støtet. Så gjelder det produktivitetsutviklingen, som vi har diskutert litt i denne debatten. Det er positivt at det ser ut til å ha gått den rette veien det siste året, men trenden har vært at vi står på stedet hvil, og at våre varer sammenliknet med utlandet blir stadig dyrere. Slik situasjonen er i Europa, må vi bare kunne forvente at det vil gi oss ytterligere utfordringer.

Avslutningsvis vil jeg si at perspektivmeldingen peker på noen forhold. Det er også andre forhold i et samfunn som den ikke kan eller bør dekke. Et velferdssamfunn og en velferdsstat er to forskjellige ting, men all fremgang, alt som gjør livet verdt å leve, kan heller ikke leses inn i en produktivitetsmelding, eller en perspektivmelding som dette er. Det er en større debatt som jeg håper vi også kan ta.

Med dette vil jeg ta opp våre forslag som vi har sammen med Venstre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:24:43]: En del av Fremskrittspartiets uansvarlige linje i den økonomiske politikken handler om å skille drift fra investeringer. Så lenge noe er samfunnsøkonomisk lønnsomt, er det bare å ta det ut av budsjettet og fjerne alle begrensninger for pengebruk. Til nå har alle partiene på Stortinget vært uenig med Fremskrittspartiet om dette. Det er derfor oppsiktsvekkende av Kristelig Folkeparti, ved sin partileder Hareide, nå ser ut til å ha hengt seg på den samme retorikken.

Mener representanten Syversen at det er viktigere og riktigere å investere i noen ekstra meter asfalt enn det er å bruke penger på drift av f.eks. utdanning og barnevern for våre framtidige generasjoner?

Hans Olav Syversen (KrF) [13:25:38]: Jeg takker for spørsmålet.

Jeg vil vel si at vi har brukt mye tid på handlingsregelen, og den er viktig. For å berolige representanten Kristoffersen kommer jeg rett fra et landsmøte som har fastslått det samme, så da håper jeg det er svar i seg selv. Men vi må passe på én ting, og det er at handlingsregelen ikke bare blir et tomt skall hvor det eneste som er viktig, er hvilken prosent vi går ut fra. Det er viktig, synes jeg, at vi tenker igjennom hva vi fyller handlingsregelen med. Gjør vi det slik vi opprinnelig var enige om, at vi først og fremst tenker på investeringer, høyere utdanning og forskning – endog Arbeiderpartiet var enig i vekstfremmende skatteletter – eller har vi ikke noe forhold til det lenger, vi bare skyver ca. 4 pst. inn i hvert års statsbudsjett? Jeg synes vi bør diskutere det uten at det er noe slinger i valsen av den grunn.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:26:56]: Jeg vil gå til det siste som representanten nevnte, nemlig handlingsregelen og bruken av den. Her har opposisjonspartiene samlet seg om en helt konkret formulering. Det har også i tidligere budsjetter vært argumentert for at man bør bruke den til konkrete formål – til forskning, til investering i infrastruktur og til skattelette for næringslivet.

Det er viktig å få svar på hvilke områder man i dag bruker penger på, som man vil kutte i. Det er et viktig spørsmål, for det er svært, svært mye penger det dreier seg om. I årets budsjett er det 125 mrd. kr. Hvis man vil omprioritere halvparten av dette, er det snakk om 60–70 mrd. kr årlig. Det er fundamentale ting når det gjelder å finansiere vår framtidige velferd. Er det kommunesektoren, er det eldreomsorgen, er det drift av sykehusene og pasientbehandling pengene skal tas fra for å bli overført til andre formål? Har Syversen svar på dette spørsmålet?

Hans Olav Syversen (KrF) [13:27:54]: Nå er det jo slik at ved hvert budsjett har vi sett at det kommer stadig flere oljekroner inn i budsjettet. Det skyldes at fondet er større, og ettersom man også har god oljepris, har det gitt en økning. Spørsmålet er jo da det som representanten er inne på. Det er ingen som har sagt at dette skal øremerkes, men vi synes vi skal ha større fokus på det som Stortinget vedtok, nemlig at det økte handlingsrommet må brukes positivt inn i norsk økonomi. Det er ingen kriterier som vi har satt opp. Jeg vil be representanten Hansen se litt på de alternative budsjettene, for da ser man at opposisjonspartiene har brukt mer på akkurat de områdene som man prioriterte da handlingsregelen ble iverksatt. Jeg synes egentlig vi har svart ganske godt gjennom de alternative budsjettene, men vi har altså ikke kommet i noen regjering ennå.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:29:12]: Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har stått saman om å arbeida for at ideelle organisasjonar skal ha ein plass i utvikling og drift av helse- og omsorgstilbodet i landet. Det blir òg eit viktig tema i åra framover.

Så seier Kristeleg Folkeparti i ein merknad, saman med dei andre opposisjonspartia, «at det er behov for å slippe til private og ideelle aktører som kan utfylle de offentlige innen flere sektorer for å få helsekøene ned».

Dette blir tradisjonelt oppfatta som eit uttrykk for større bruk av konkurranseutsetjing av helse- og omsorgsoppgåver.

Regjeringa har både innanfor barnevernet og på helsesektoren hatt eigne anbodsrundar for ideelle. Er Kristeleg Folkeparti einig i at å sikra ideelle aktørar sin plass i helse- og omsorgstenestene gjer ein ikkje gjennom generell konkurranseutsetjing av tenestene, men gjennom eigne tiltak basert på anbod for ideelle og langsiktige avtalar?

Hans Olav Syversen (KrF) [13:30:20]: Jeg tror Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i utgangspunktet har ganske likt syn på dette. Problemet er hvordan regjeringen har utført oppgaven når det gjelder å ivareta frivillig sektor/de ideelle. Jeg skal ikke si at det står til stryk, men det er jammen ikke langt unna når man ser hvordan man har behandlet mange av de ideelle organisasjonene innenfor ulike sektorer. Jeg merker at det er en endring på gang, men jeg blir ikke veldig beroliget heller når man sier at man setter ned et utvalg for å se på handlingsrommet man har innenfor EØS-avtalen for å unngå konkurranseutsetting, og så føyer til at man vil se på i hvilken utstrekning man skal bruke det handlingsrommet. Det er regjeringens melding etter syv og et halvt år. Så jeg tror vi i utgangspunktet har ganske likt syn i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti på dette. Det jeg håper, er at en ny regjering vil være langt mer offensiv enn det denne regjeringen har greid på det området representanten er opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [13:31:40]: Ved fremleggingen av perspektivmeldingen sa statsministeren noe sånt som at dette er en god anledning til å stoppe opp, gjøre opp status og bli flinkere til å tenke langsiktig. Det er jeg helt enig i.

På noen områder gjør også perspektivmeldingen dette, men på ett område svikter både regjeringen og perspektivmeldingen. Det er knyttet til klimautfordringene og global oppvarming. Det er nesten som om utfordringene nå er så store at man ikke orker å forholde seg ordentlig til dem. Det understrekes ytterligere ved at statsministeren ikke nevnte klima og miljø med et eneste ord i sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte nylig.

Jeg blir noe overrasket over å lese perspektivmeldingen når regjeringen skriver om klimautfordringen at

«ensidige tiltak i bare ett land eller område løser ikke problemet. Ensidige tiltak kan i verste fall føre til flytting av produksjon og økte utslipp i andre land».

Det er en påstand som undergraver det klimaforliket Stortinget har inngått.

Venstre mener at klimatrusselen er den største utfordringen menneskeheten står overfor i dag. Ikke bare truer havstigning, tørke og ekstremvær natur og miljø, det truer også den globale økonomien. IMF-sjef Christine Lagarde har uttalt at klimakrisen uten tvil er den største økonomiske utfordringen i det 21. århundre. Det er derfor urovekkende at regjeringen ikke har inkludert klimatrusselen i langt større grad i diskusjonen om fremtiden til norsk økonomi og offentlige finanser.

Riktig CO₂-prising internasjonalt er et egnet tiltak for å redusere verdens samlede klimagassutslipp, men det er langt fra det eneste. Jeg er derfor uenig med regjeringen som setter likhetstegn mellom oppnåelse av 2-gradersmålet og innføring av global CO₂-pris. I EU, USA, Kina og andre land gjennomføres det nå stadig strengere reguleringer, som i praksis får mye av de samme effektene som en CO₂-avgift eller CO₂-pris. Norge kan ikke sitte passivt på sidelinjen i påvente av en global CO₂-pris, men aktivt søke lederskap sammen med resten av Europa i det nødvendige energiomstillingsarbeidet.

Skal 2-gradersmålet nås, må store deler av verdens kjente fossile energiressurser forbli urørt. Spørsmålet er hvordan Norge er posisjonert dersom man skal følge IEAs råd om ikke å utvinne ⅔ av fossilreservene. Dette kan få store konsekvenser for norsk økonomi og norske borgeres velferd på sikt, og burde etter Venstres syn vært adressert tungt i perspektivmeldingen. Dette synet deles av sentralbanksjef Øystein Olsen, som til Bergens Tidende 23. april i år sier at oljeprisen vil falle umiddelbart dersom verdens toppledere får i stand en skikkelig klimaavtale.

Jeg viser derfor til det forslaget Venstre har fremmet sammen med Kristelig Folkeparti om å utrede konsekvensene av dette. Det er med undring jeg registrerer at regjeringspartiene nok en gang stemmer ned et forslag om å få mer kunnskap om et helt avgjørende område for norsk politikk.

De største utfordringene for Norge på mellomlang sikt er å løse de to store utfordringene knyttet til demografi og oljeavhengighet. Dersom det ikke tas avgjørende og viktige grep nå, etterlater vi oss en stor regning og en enda større utfordring til kommende generasjoner.

Det er også en stor utfordring på kort og mellomlang sikt at det norske lønns- og kostnadsnivået i dag er langt over snittet i våre viktigste eksportmarkeder. Det er en stor utfordring at for mange i arbeidsfør alder ikke er inkludert i det ordinære arbeidslivet. Det er en stor utfordring å utvikle og tiltrekke oss rett kompetanse for fremtidens behov. Problemet er å ha en arbeidsstyrke som er kontinuerlig tilpasset de oppgavene samfunnet og næringslivet må løse, noe som er et økende problem i flere vestlige økonomier.

Vi må utdanne flere mennesker riktig, og vi må skape et arbeidsliv som kontinuerlig fokuserer på ny læring. Det er en forutsetning for Norges omstillingsevne og konkurransekraft at vi har et utdanningssystem av god kvalitet fra barnehage til universitet. Vi må snu trenden som viser at norsk næringsliv taper innovasjonsevne i forhold til konkurrentlandene, spesielt våre naboland. Intensivert og målrettet forskning, innovasjon og kommersialisering i næringslivet er en forutsetning for næringslivets omstillingsevne og konkurranse.

Så får det jeg hadde tenkt å si om handlingsregelen, ligge til senere.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [13:36:42]: Venstre har i innstillingen skrevet seg sammen med andre partier, deriblant Fremskrittspartiet, med hensyn til at landet trenger en ny regjering. «Det er behov for nytenkning og en ny kurs», står det i innstillingen.

Miljøpolitikken sto sentralt i innlegget til representanten, og det er forståelig, for miljøpolitikken vil være sentral når vi skal se langt framover. Kan da representanten nevne tre områder innen miljøpolitikken der Venstre og Fremskrittspartiet har likt syn på miljøutfordringene, altså hvor vi får en ny kurs og en nytenkning om vi skal tenke i et langtidsperspektiv? Kan hun nevne kun tre områder der Venstre og Fremskrittspartiet har samme syn på miljøpolitikken?

Borghild Tenden (V) [13:37:28]: Ja, vi har skrevet oss sammen på mange områder, og vi trenger en ny regjering. Bakgrunnen for det er at vi har historisk mye penger å bruke, men slik Venstre – og Fremskrittspartiet – ser det, bruker vi dem litt feil – vi prioriterer rett og slett feil. Vi vil bruke penger til mer infrastruktur, verdiskaping og mer på utdanning og forskning. Og så driver vi jo ikke regjeringsforhandlinger i en debatt som dette – det gjør vi ikke.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:38:18]: Jeg tillater meg å stille det samme spørsmålet som jeg stilte til Høyre og Kristelig Folkeparti. Det gjelder bruken av og innfasingen av pengene fra oljefondet. Der har jeg fått to svar tidligere, og begge er at det er synliggjort hva som skal styrkes og hva som skal kuttes i partienes alternative budsjetter. Disse partiene har de fire årene vi har bak oss, foreslått mer penger til sykehus, mer penger til sykehjem, mer penger til grunnskolen, mer penger til lærerne, mer penger til kollektivtransport, gjerne gjennom øremerkede midler – i tillegg til skattelette i størrelsesorden 30–100 mrd. kr. Her er det ingenting å lese av budsjettene bak oss i tid som kan fortelle oss hvordan partiene har tenkt å omdisponere bruken av oljefondet. Mitt spørsmål til Venstre er om Venstre har noen formening om hvordan det nye bildet skal se ut, og hvordan den nye bruken av oljepenger skal bli i årene framover dersom opposisjonspartiene kommer til makten.

Borghild Tenden (V) [13:39:17]: Vi har nå sittet i opposisjon i åtte år, og Venstre har levert og vil alltid levere en ansvarlig økonomisk politikk. Det bør representanten, som forhåpentligvis har kikket litt på Venstres alternative budsjetter, vite. Der står det hvordan vi vil prioritere, så det er det helt unødvendig å bruke tid på nå. Men vi vil prioritere de områdene som jeg nevnte i forrige spørsmål også, f.eks. infrastruktur – det er veldig viktig for verdiskapingen at vi har god infrastruktur – og vi vil bruke mer f.eks. i storbyene på kollektivtrafikk, slik at nyttetransporten kommer seg fram. Der stritter rett og slett SV imot, og det beklager vi.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:40:12]: Eit breitt fleirtal viser i innstillinga til at Stortingets målsetjing er at matproduksjonen skal auka i takt med befolkningsutviklinga, anslått til 20 pst. i løpet av dei neste 20 åra. Same fleirtalet understrekar i lys av målsetjinga om ein styrkt og berekraftig matproduksjon behovet for styrkt jordvern. Difor ber fleirtalet om at jordvernomsynet blir klargjort og forsterka i statlege planretningslinjer. Venstre ser ikkje ut til å dela dette synet, verken målsetjinga om auka matproduksjon eller målsetjinga om eit styrkt jordvern. Eg vil gje Venstres representant moglegheit for å gjera nærmare greie for si grunngjeving for å avstå frå å stå saman med eit breitt fleirtal på Stortinget i målsetjinga om auka nasjonal matproduksjon og eit styrkt jordvern.

Borghild Tenden (V) [13:41:15]: Venstre er for verdiskaping i hele landet, på lik linje med Senterpartiet. Vi ser på bonden som en selvstendig næringsdrivende, og vi legger mye til rette for at nettopp selvstendig næringsdrivende skal klare seg godt i dette samfunnet, i motsetning til det jeg opplever at Senterpartiet får til i regjering.

Så er det en underlig dag å stille dette spørsmålet på, når det første vi våknet til i dag tidlig, var at det er uro blant de rød-grønne når det gjelder akkurat dette spørsmålet. Så det var et underlig spørsmål.

Når det gjelder matjord, er jeg veldig stolt av det Venstre lokalt gjør, og det er jo der man gjør jobben. For eksempel i min kommune, Bærum, er det sterke krefter som jobber for å ta vare på god matjord, og det er ikke den enkleste kommunen å drive med bevaring av matjord i, det kan jeg love representanten!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:42:31]: Debatten om perspektivmeldingen er en debatt der en kan prøve å få en litt høyere himmel, for å bruke et slikt uttrykk, over den politiske debatten og et litt videre utsyn, med andre ord at en skal skue langt fram, se på en del lange utviklingstrekk i Norge og norsk økonomi. Det som er poenget med perspektivmeldingen, er at de analyser en gjør, skal være et godt grunnlag for å utforme en fornuftig politikk i dag og i årene som kommer.

Det er noen sentrale budskap i meldingen. Det ene er at samfunnsmodellen vår gir gode resultater. Vil vi møte utfordringene vi ser framover, må vi øke arbeidsinnsatsen etter hvert som levealderen øker. Og i bunnen for det hele må det ligge en forsvarlig økonomisk politikk.

Det er mange gode figurer og mye bra lesestoff i perspektivmeldingen, men den kanskje aller beste figuren finner en på side 89. Det er en figur som beskriver verdiskapningen per innbygger i Norge samtidig som en ser på inntektsfordelingen mellom folk i Norge. Og da ser vi at vi er det landet blant dem som er sammenlignet her, der inntektsforskjellene er minst – det er bare Slovenia som er lavere – og vi er absolutt i toppen når det gjelder verdiskapning. Med andre ord: Modellen har virket i den forstand at vi har høy produksjon og liten forskjell på folk i dette landet. Det er bra. Slik bør det også være i tiden framover.

Så er det slik at mye er usikkert, men det er også mye vi vet. Det er vanskelig å stå her og se for seg hvordan produksjonslivet vil se ut om 10–20–30–40 år, og hvordan den teknologiske utviklingen vil gå. Men det er noen trekk som vi vet mer om enn andre ting. Ett slikt forhold er hvordan befolkningssammensetningen utvikler seg i årene framover. De som blir 60 år og eldre i 2060, er født, og framskrivningen i befolkningen gjør at vi kan si litt om hvilke krav det vil stille til politikken og til oss framover.

Så er det riktig at de siste 15 årene har eksportprisene våre steget betydelig mer enn importprisene. Olje- og gassprisen har betydd mye. Samtidig har vi nytt godt av lavprisimport fra framvoksende økonomier. Det har gjort at Norge har fått et stort, positivt bytteforhold, som gjør at vi også kunne øke inntektene for samfunnet og for hver enkelt av oss. Men det vi er klar over, er at prisutviklingen f.eks. på olje kan snu. Derfor blir det usedvanlig mye viktigere å jobbe med produktivitet og investeringer som skal sikre en solid produksjonsbase i Fastlands-Norge i tiden framover. Hvis vi sammenligner Norge med andre industriland, har veksten i produktivitet vært god de siste 20 årene, men med variasjoner i Norge, som i andre land, f.eks. før og etter finanskrisen.

Norge fant drivbare oljereserver i 1969 – på en måte flaks: I nest siste hullet en hadde bestemt seg for å prøvebore. Men det å finne olje og det å ha en oljepris som har vært høy de siste årene, er én ting. Det er også viktig å gjøre kloke valg, det er også viktig å gjøre gode valg i politikken for å forvalte store naturressurser på en god måte. En hjørnestein i den økonomiske politikken i Norge er å forvalte oljeressursene på en framtidsrettet måte. De er forvaltet med stor oppslutning i Stortinget. Det er viktig at vi fortsetter på den måten.

Så vil jeg også si at det å ha gode og universelle velferdsordninger, lik tilgang på viktige velferdsgoder, er en styrke for produksjon og produktivitet og evnen til å omstille i næringslivet. Mennesker som er trygge i arbeidssituasjonen, er også mennesker som er mer produktive, og som kan sette seg selv og andre på prøve gjennom omstilling til en ny produksjon framover.

Det er også en annen figur som jeg har lyst til å rette oppmerksomheten på, og det er en som viser hvor stor tillit vi har til hverandre i det norske samfunnet. Der er vi helt på topp. Det at vi både i arbeidssituasjonen og ellers har stor tillit til våre arbeidskamerater og våre naboer, er et bidrag til å holde denne norske modellen i orden, slik at vi også i framtiden kan være produktive og gode.

Men Norge har ingen fribillett til lav ledighet og høy velstand. Vi påvirkes av det som skjer rundt oss. Vi må prøve å forebygge ubalanse som har rot i innenlandske forhold, og det stiller krav til at offentlige finanser må bære over tid.

Så er det ett forhold til som jeg har lyst til å nevne, og som jeg har nevnt ved flere andre anledninger, at våre velferdsordninger bygger på en uskreven kontrakt mellom de ulike generasjoner i Norge. Vi har ulike behov på ulike tidspunkter i livet. Vi er til dels hjelpeløse både i den første fasen og i den siste fasen av livet. Derimellom yter vi en stor innsats i arbeidslivet. En kan beskrive det på den måten at det er arbeidslivet som bærer velferden og dette sterke fellesskapet på ryggen. Det er viktig at vi forvalter politikken på en slik måte at vi kan oppebære denne generasjonskontrakten i årene framover.

I perspektivmeldingen er kanskje det aller viktigste at dersom vi viderefører dagens ordninger uten noen særlig økning i kvalitet, men ser på befolkningsendringer, har vi et inndekningsbehov på om lag 6 pst. av verdiskapningen i fastlandsøkonomien i 2060. Det viktige spørsmålet blir: Hvordan skal vi innrette oss slik at de som kommer etter oss, ikke får en ubærlig byrde med å finansiere velferdsstaten når vi kommer noen år fram i tid? Avkastningen fra Pensjonsfondet kan hjelpe oss, men det som er det aller viktigste, er hvordan arbeidslivet utvikler seg. Hvis vi skal unngå å kutte i velferdsordningene, må trolig inntektene til stat og kommune øke. Det aller viktigste bidraget for å få det til er at vi i fellesskap øker arbeidsinnsatsen i årene framover. Det er også gode figurer i perspektivmeldingen som viser at selv beskjedne økninger i den totale arbeidsinnsatsen gjør at inndekningsbehovet i 2060 er mulig å ordne.

Pensjonsreformen og det at flere eldre nå står lenger i arbeidslivet, er viktig. Derfor er jeg også tilfreds med at pensjonsreformen har en så bred oppslutning i Stortinget, for det er et viktig redskap for oss i årene framover.

Vi må få flere av dem som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet, og vi må få et sterkere og mer inkluderende arbeidsliv. Vi må begrense andelen av dem som ikke jobber på grunn av uførhet og sykdom. Retten til å bidra i arbeidslivet er rett og slett en av de viktigste rettighetene folk har.

I lys av diskusjonen om fattigdom og slike ting vil jeg også si at det er ingenting som betyr mer for å motvirke fattigdom enn at du og dine foreldre er i arbeid.

Jeg trenger ikke si noe mer om nødvendigheten av en trygg, god og framtidsrettet økonomisk politikk. Det skjønner alle at jeg er opptatt av.

Til slutt: Finanspolitikken blir stilt overfor store utfordringer framover, og det er store fristelser i finanspolitikken. Jeg tror heller ikke at vi får et godt svar på det i dag, men en av de viktigste debattene å avklare handler om hvordan Stortinget og framtidige regjeringskonstellasjoner stiller seg til handlingsregelen. Handlingsregelen, som skiller kontantstrømmen inn i Pensjonsfondet fra den aktuelle bruken i de enkelte statsbudsjettene, er selve grunnmuren i dette byggverket. Derfor er det viktig at vi legger handlingsregelen til grunn, at vi i behandlingen av statsbudsjettet og i det vi skal gjøre framover, ser de ulike områdene i sammenheng, og at vi evner å prioritere i den økonomiske politikken. Da skal vi satse på en forsvarlig bruk av oljepenger. Vi skal satse på arbeid, kunnskap og velferd. Vi skal også ha et grunnlag der vi sier at det å holde orden i økonomien er en forutsetning for det.

Det kanskje viktigste er at vi må ta vare på vår evne til samarbeid og vår vilje til å møte utfordringer i framtiden, og vi må passe på at en tabell i en framtidig perspektivmelding – om 10–20 år – blir akkurat lik den vi har på side 89 i dagens perspektivmelding.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:52:54]: I perspektivmeldingen står det bl.a. følgende:

«For å understøtte en effektiv ressursbruk må alle bedrifter og næringer stilles overfor like rammebetingelser, herunder skatter og avgifter.»

Kloke ord, vil kanskje mange mene. Spørsmålet er jo da om dette også gjelder landbruket, skipsfartsnæringen, olje- og gassindustrien, bryggerinæringen, treforedlingsindustrien, som på en pressekonferanse – med Trond Giske i spissen – snart skal legge frem spesielle tiltak, leste jeg. Eller er dette prinsippet om like rammebetingelser et prinsipp som bare unntaksvis praktiseres i denne regjeringen?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:53:36]: Det å legge til rette for mest mulig like konkurransevilkår mellom næringene i Norge er viktig, og det er et viktig utgangspunkt. Men samtidig ser vi at det fra tid til annen vil være nødvendig å sette inn spesielle tiltak for å fremme investeringer, stimulere til aktivitet og løse bestemte mål. For eksempel har landbruket, i tillegg til det å produsere mat, en del andre viktige samfunnsoppgaver: ta vare på kulturlandskapet og passe på at det bor folk rundt omkring i Norge i bygder og grender. Landbruket har også et samfunnsoppdrag i tillegg til det å produsere mat. Slike ting må en legge inn i den løpende politikken, men utgangspunktet er mest mulig like konkurransevilkår. Ja, det er grunnleggende.

Jan Tore Sanner (H) [13:54:36]: Da finanskomiteen hadde høring om perspektivmeldingen, sa professor Karen Helene Ulltveit-Moe at meldingen burde hett uendrede perspektiver. Hun hadde sammenliknet perspektivmeldingen 2004 med den som ble lagt frem nå i 2013, og hun konstaterte at utfordringene og inndekningsbehovet er det samme.

Ser vi på viktige områder, vet vi også at sysselsettingsandelen i dag faktisk er litt lavere enn den var i 2005. Produktivitetsveksten er betydelig lavere enn den var i 2005. Når det gjelder viktige målbare elementer for å redusere inndekningsbehovet, har det skjedd svært lite, med unntak av pensjonsreformen, som jo den forrige regjeringen startet gjennomføringen av.

Spørsmålet mitt er: Hva har man gjort de siste åtte årene for å redusere det fremtidige inndekningsbehovet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:55:41]: For det første var sysselsettingsandelen – andelen sysselsatte av befolkningen i alderen 15–74 år – i 2005 på 68,3 pst. I 2011 var andelen på 69,1 pst. Jeg har ikke tallene for 2012, men de er om lag uendrede, vil jeg anta.

Poenget er at det aller viktigste man har gjort denne siste perioden når det gjelder å ta tak i utfordringene med økende levealder og forholdet mellom arbeidsstyrken og pensjon, er pensjonsreformen. Vi ser at pensjonsreformen virker. Vi viser i perspektivmeldingen at en god og framtidsrettet gjennomføring av pensjonsreformen vil gi et vesentlig bidrag til inndekningen i 2060. Det at vi har høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet bidrar i den samme retningen. Ja, mye er gjort, men en av grunnene til at mye av utfordringen er den samme, er at det vi vet mye om, er utviklingen i befolkningen, mens mange andre ting er mer usikre framover.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:57:02]: Jeg ser at statsråden har et lysegrønt slips på seg i dag. «Håpet er lysegrønt» er tittelen på en av Alexander Kiellands noveller. Kanskje det er den som har inspirert ham. Det var et rimelig optimistisk budskap også, og det er bra.

Jeg har lyst å spørre om industriproduksjon i Norge: Hvordan tror statsråden den vil se ut om 10–20 år, med tanke på akkurat de utfordringene han selv viser til i sitt innlegg, og som regjeringen har vist til i perspektivmeldingen? Når vi ser hvilke utfordringer som ligger rett foran oss – Tofte kan tjene som ett eksempel – innser også regjeringen nå at skatt kan bli en viktig innretting for å sikre fortsatt norsk industriproduksjon i dette landet, siden man også har nedsatt et utvalg som skal se på selskapsskatten?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:58:09]: Først og fremst er lysegrønt fargen for å hylle våren, men da jeg så ut av vinduet i dag tidlig, lurte jeg på om jeg var på feil klode, for snøen lå der. Det var en annen skål.

Jeg tror det er tre ting som er viktig for industriproduksjon framover. Det ene er at vi er i stand til å holde oppe en dyktig og kunnskapsrik arbeidsstyrke. Jeg tror det blir helt avgjørende, fordi den andre utfordringen som henger sammen med det, er kostnadsutviklingen i norsk økonomi. År etter år har vi svekket konkurransekraften sammenliknet med dem rundt oss som vi konkurrerer med. Det å snu utviklingen når det gjelder kostnader, blir viktig. Jeg tror at Holden-utvalget, som er nedsatt, vil gi et godt bidrag til det.

Vi ser også at det skjer endringer i særlig bedriftsbeskatningen rundt oss. Det er også grunnen til at en annen person skal lede et utvalg som skal se på den norske bedriftsbeskatningen i en internasjonal sammenheng. Så det er flere faktorer, men noen av faktorene som representanten Syversen nevner, er det helt på sin plass å nevne.

Borghild Tenden (V) [13:59:20]: Venstre og Kristelig Folkeparti foreslår i innstillingen at regjeringen setter i gang en uavhengig utredning og ser på hvilke konsekvenser en lavere oljepris og lavere utvinningsgrad vil få for norsk petroleumspolitikk, norsk økonomi og norske offentlige finanser. Hvorfor mener finansministeren at en slik utredning ikke er nødvendig, når man vet at konsekvensene av nettopp dette er veldig store?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:59:52]: La meg si noen ord om sårbarheten ved fallende oljepris. Det er to ting som har bidratt til den sterke lønnsveksten vi har sett den siste tiden. Det ene er det positive bytteforholdet. Det andre er en høy oljepris – som også bidrar til dette bytteforholdet.

Det er i utgangspunktet tre ting som kan skje når oljeprisen blir lavere. Det ene er at det kommer en mindre kontantstrøm inn i Pensjonsfondet. Men der har vi bygd et bolverk mot sårbarheten gjennom handlingsregelen, ved at man skiller innstrømming i Pensjonsfondet fra det man bruker i det enkelte år. Det vil legge et ytterligere press på kostnadsutviklingen i norsk økonomi i den forstand at det da vil framstå som en mer krevende utfordring. En lav oljepris, eller i hvert fall en dramatisk nedgang i oljeprisen, vil også på kort sikt kunne slå ganske raskt ut i sysselsettingen, særlig i deler av verkstedindustrien. Så det er mindre sårbart på statsfinanser, mer sårbart på arbeidsplasser og kostnader.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Helga Pedersen (A) [14:01:25]: Prognoser viser at Norges befolkning vil øke med ca. 1 million mennesker de neste 17 årene. Det er et fantastisk uttrykk for et samfunn i vekst og framgang, der folk er i arbeid. Dessuten vet vi at Norge er et samfunn med små forskjeller og gode velferdsordninger. Det står i sterk kontrast til det som skjer i resten av Europa.

Vi har et godt utgangspunkt. Opposisjonen har hevdet i salen her i dag at det skyldes flaks. Men det skyldes ikke flaks, det skyldes at vi har forvaltet både naturressurser, våre menneskelige ressurser og vår rikdom på en god måte. Nå er oppgaven vår å forvalte vårt utgangspunkt på en god måte når nye, store samfunnsoppgaver skal løses i årene og tiårene framfor oss.

Jeg skal gi Høyres representant Gundersen rett i én ting: Det er forskjellig syn på hvordan det skal gjøres. Det er helt avgjørende hvilken politikk som føres. Det handler om noen grunnleggende politiske veivalg, der det går et tydelig skille i norsk politikk. Arbeiderpartiets syn på saken er for det første at de store oppgavene vi står overfor, må løses gjennom et sterkt fellesskap, der både goder og byrder skal fordeles på en rettferdig måte, for det andre at de store pengene skal brukes på de store oppgavene, på velferd, kunnskap og infrastruktur, framfor skattekutt, og for det tredje at et organisert arbeidsliv er det som sikrer et anstendig arbeidsliv. For arbeidslinja har lyktes. Yrkesdeltakelsen i Norge er høy.

Analysene i perspektivmeldingen viser at arbeidskraften er vår viktigste ressurs og en nøkkel til å møte framtidens utfordringer. Befolkningens kompetanse, kunnskap og arbeidsinnsats er viktigere enn oljeformuen vår. Da er det viktig at flest mulig er i arbeid, og at folk står lenger i arbeid. Nettopp derfor er Arbeiderpartiet opptatt av å sikre den norske arbeidslivsmodellen, med en sterk fagbevegelse og sterke arbeidstakerrettigheter, som er viktig for den enkelte arbeidstaker, men som ikke minst har bidratt til at vi har en fagbevegelse som er med og tar ansvar for helheten, og som har vært helt avgjørende for å sikre vår evne og vilje til omstilling.

Når vi nå forventer at folk skal stå lenger i arbeidslivet, må vi også ha et arbeidsliv som det er mulig å bli gammel i. Det er derfor vi forsvarer arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen og sier nei til økt bruk av midlertidige ansettelser og såkalt mer fleksibilitet på arbeidstakernes bekostning.

Jeg registrerer at høyrepartiene nå forskutterer høstens valgresultat. I media har opposisjonspartiene allerede startet med å fordele statsrådsposter. Det er ganske oppsiktsvekkende at opposisjonen begynner med denne runden før man har avklart helt grunnleggende ting, som felles holdning til handlingsregelen og hvilken økonomisk politikk som eventuelt skal føres dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle komme i regjering sammen. Høyre og Fremskrittspartiet har hatt nesten åtte år på seg til å avklare om handlingsregelen fortsatt vil ligge til grunn for den økonomiske politikken dersom de skulle vinne valget. Behandlingen av perspektivmeldingen var en gyllen og kanskje siste mulighet til å avklare det spørsmålet. Men det svaret har norske velgere fortsatt ikke fått. Tvert imot kan vi registrere at der Høyre tidligere har vært tydelig i sin tale, blir svarene mer og mer ulne etter hvert som valget nærmer seg, og det er ikke noe godt tegn.

Det vi imidlertid vet, er at når vi i dag diskuterer hvordan det norske samfunnet best skal ruste seg til å finansiere framtidig velferd, er Høyres og Fremskrittspartiets felles oppskrift å svekke fellesskapets inntekter med flere titalls milliarder i skattekutt, og det er det meget gode grunner til å advare mot.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:06:28]: Jeg må, i likhet med alle andre, si at mye er bra i Norge. Dere er kjempeflinke! Og det er jo vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Men det vi vet, er at hvis dagens utvikling fortsetter, slik det står i perspektivmeldingen, er den ikke økonomisk bærekraftig.

Først vil jeg gå igjennom noen få floskler, noen selvfølgeligheter, fra meldingen. Den første tok jeg overfor statsråden i stad, hvor det som sto der, faktisk ikke gjaldt likevel. Floskel to: «Mange land har erfart at arbeidsledighet kan bite seg fast på høyt nivå.» Ja, det var interessant. I Norge har vi erfart at antall mennesker på ulike trygdeordninger har bitt seg fast. Floskel tre: «Når petroleumsnæringen etter hvert avtar i betydning, vil vi trenge andre konkurransedyktige næringer.» Det oppfattes neppe som et særlig perspektivrikt og visjonært utsagn. Floskel fire: «Gode fellesskapsløsninger legger til rette for at innbyggerne kan leve gode liv.» Jo, takk, jeg er arbeiderpartistaten evig takknemlig. Jeg kan jo legge til at statsministeren har forsikret oss om at ikke bare skal vi leve gode liv, men også spennende liv. Det blir interessant – og kanskje i overkant spennende, vil noen mene.

I perspektivmeldingen står det flere titalls ganger – jeg registrerte en side hvor det sto fem ganger – at Norge har lav arbeidsledighet. Ja, jeg har fått det med meg. Ja visst er 80 000 arbeidsledige få i et internasjonalt perspektiv, men disse tallene er jo bare en liten flik av sannheten. Dersom vi legger til at det totalt sett er ca. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som lever av offentlige overføringer, blir det hele ikke fullt så imponerende – og det til tross for at man aldri har hatt mer tilrettelagte arbeidsplasser, aldri har hatt lengre ferier, aldri har hatt kortere arbeidsdager, aldri har hatt mer fleksibilitet, aldri har hatt mindre fysisk arbeid. Nordmenn flest blir stadig mindre skikket til å arbeide.

La meg legge til et annet perspektiv som perspektivmeldingen farer raskt forbi: Offentlig sektor og statlige foretak sysselsetter ca. 1 million mennesker. Barn og unge utgjør ca. 1,1 million mennesker, og i underkant av 1 million er alderspensjonister. Av en befolkning på 5 millioner mennesker er det kun 1,2 millioner som jobber i privat sektor, og som skaffer alle inntektene vi andre lever av.

I perspektivmeldingen velger regjeringen å underkommunisere den aller største utfordringen landet vårt står overfor, nemlig innvandringen fra land som står fjernt fra oss kulturelt, språklig og religiøst. «Norge blir ikke mindre norsk av å forandre seg», sier forfatter Khalid Salimi i dagens Aftenposten. Kanskje, kanskje ikke – det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer «norsk». Alle forstår og aksepterer at folk fra andre land bosetter seg i Norge. Jeg har faktisk ikke møtt én eneste person som ønsker at det ikke skal bo folk fra andre land i Norge. Utfordringen er tempoet i denne innvandringen og hva disse endringene innebærer, kulturelt og økonomisk. Norge har allerede blitt svært annerledes kun på et par tiår. I østre bydeler i Oslo utgjør i dag innvandrerne halvparten av befolkningen. En slik utvikling og endringstakt er ikke bærekraftig – ikke bærekraftig kulturelt, ikke bærekraftig religiøst og heller ikke bærekraftig økonomisk. Men den fortsetter uansett med uforminsket styrke. Det er slik regjeringen vil ha det.

Enkelte viser til nordmenns emigrasjon til Amerika på 1800- og 1900-tallet. Ja, en av tre nordmenn reiste til Amerika på 1800- og 1900-tallet, og de bosatte seg sammen. De bosatte seg i Brooklyn, i Minnesota, i Seattle. Ja, de levde sammen, ja, de giftet seg, ja, de snakket norsk. Hele poenget med den amerikanske smeltedigelen var jo at i neste generasjon skulle de ha et litt videre perspektiv. Da giftet de seg kanskje med en nederlender eller en chilener – en fra en annen nasjon. Men det skjer ikke her, for regjeringen har sagt at det er helt greit slik dagens innvandrere gjør det.

En asylsøker får innvilget flyktningstatus for i snitt tre slektninger til Norge gjennom familiegjenforening. Ektefelle hentes nesten uten unntak i opprinnelseslandet. Det skjer også i annen generasjon. I 2012 kom det 15 400 ikke-vestlige innvandrere til Norge. Det tilsvarer noe i overkant av befolkningstallet i Hønefoss eller i Rælingen kommune. Dette skjer hvert eneste år. Det er det perspektiv over.

Segregeringen skyter fart, for det er ikke slik at etniske nordmenn og innvandrere i stadig større grad forenes i en stor lykkelig familie. Nei, i Groruddalen er det faktisk slik at de som er fra samme nasjon, ikke beveger seg noe særlig utenfor gruppen som er fra samme nasjon. Afghanere omgås i liten grad pakistanere osv. Det er faktisk kamp også mellom dem.

Dette er igjen en villet politikk, en politikk som regjeringen skryter av. Man ser med åpne øyne på hva som skjer, men man fortsetter likevel å gjøre dette. Mange nordmenn er fortvilet over utviklingen. De føler seg fremmedgjort i sitt eget nabolag. De blir ikke hørt, de kjemper mot vindmøller.

Nei, det går seg ikke til. Utfordringene blir stadig større, og nordmenn må rygge på stadig flere områder. Finansavisens avsløringer de siste par ukene burde naturligvis fått alle mediers oppmerksomhet. I stedet er det en øredøvende taushet. Dagbladet gjorde et stakkarslig forsøk på å motsi regnestykkene, men selv en øvelse i politisk korrekthet måtte de gi seg på.

Tallenes tale er klar. Den demografiske utviklingen i Norge skjer rekordraskt, og segregeringen tiltar. I perspektivmeldingen står det:

«Vi kan ikke over tid videreføre et velferdssystem der stadig flere mottar mer enn de bidrar med.»

Nei, og dagens innvandringspolitikk bidrar nettopp til akkurat dette. For hvert år denne politikken videreføres, reduseres bærekraften i den offentlige velferden.

Hva gjør regjeringen med det? Ingenting. Ulike talspersoner for regjeringspartiene påstår sågar at dagens politikk er lønnsom. SSBs statistikk viste nylig til at mens 70 pst. av ikke-innvandrere – altså nordmenn – er i arbeid, viser de samme tallene at av dem med somalisk bakgrunn er 31 pst., av dem med eritreisk bakgrunn er 40 pst., av dem med irakisk bakgrunn er 42 pst., av dem med afghansk bakgrunn er 45 pst., og av dem med pakistansk bakgrunn er 47 pst i arbeid. Disse tallene skyldes sikkert ulike forhold. Men det er helt umulig å se bort fra at det også ligger en økonomisk motivasjon her, og at ulike trygdeordninger bidrar til passivitet.

Seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret sier til Finansavisen at noen kommer dårlig ut i arbeidsmarkedet, men godt ut i velferdssystemet. Han sier videre at ordningen er gunstig for folk med lavt inntektspotensial og mange barn. De innvandrergruppene som, til tross for opp til 20 års botid i Norge, er en utfordring med hensyn til sysselsetting, kommer fra Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Pakistan, Marokko og Tyrkia. Til sammen utgjør disse 148 000 personer – flere av disse er blant dem med lavest sysselsetting. Både innvandringen og fødselsoverskuddet i gruppene med lavest sysselsetting var dobbelt så høy som i gruppene med høyest sysselsetting.

Når folk i denne salen snakker om arbeidsinnvandring, lurer jeg på hva de egentlig snakker om, for de deler innvandrerne inn i dem som skal arbeide, og dem som ikke skal arbeide. For meg er det slik at alle innvandrere til Norge skal arbeide. Når en skiller kunstig på dette, skiller en også kunstig på etnisk grunnlag. Når vi sier at de som kommer fra land langt unna – de som kommer som asylsøkere og på gjenforening – er det litt synd på, mens de som kommer fra Polen, Litauen mv., skal male husene våre og stå på. Det er liksom en bekymring at de slutter å gjøre det. Men den bekymringen vi burde hatt, er selvfølgelig at mange av de 15 400 vi får i snitt hvert eneste år, ikke jobber, og heller ikke blir integrert i det norske samfunnet.

Både innvandringen og fødselsoverskuddet i gruppene med lavest sysselsetting – altså de fra de landene jeg nevnte – var dobbelt så høy som i gruppene med høy sysselsetting. En perspektivmelding som ikke omtaler den suverent største utfordringen for velferdssamfunnet, er perspektivløs. Jeg kan legge til: Den er rett og slett feig. Den er feig, for dette er utfordringer man kan velge å gjøre noe med, eller man kan la utviklingen fortsette til våre oppsparte oljeinntekter ikke lenger klarer å bære den økonomiske utfordringen. Kostnadene knyttet til dagens innvandringspolitikk innebærer at hver skattebetaler over skatteseddelen i snitt betaler 14 000 kr hvert år, altså 28 000 kr for hver husstand der begge er i jobb. Jeg gjentar det som står i perspektivmeldingen:

«Skatte- og trygdeordningene må derfor utformes slik at det lønner seg å jobbe.»

Ja vel, men da er det på tide å innføre en sammenheng mellom retorikk og politikk.

Jan Tore Sanner (H) [14:15:55]: Perspektivmeldingen er en viktig melding fordi den gir et godt faglig grunnlag for å foreta politiske valg om hvordan vi skal møte morgendagens utfordringer.

Perspektivmeldingen viser etter min oppfatning både at vi har vært heldige i Norge ved at vi har store naturressurser som verden ønsker, og som gir grunnlag for både arbeidsplasser og verdiskaping, at vi har vært dyktige i Norge, og at det har vært foretatt mange kloke valg. Det er foretatt kloke valg av regjeringer fra begge sider. Den viser også at vi står overfor mange store utfordringer i tiden som kommer med hensyn til et fremtidig inndekningsbehov. Vi har ifølge perspektivmeldingen i hvert fall ti år med gode tider – med mer å fordele, med muligheter til å investere for fremtiden. Men den viser samtidig at vi i løpet av 20–30 år vil stå overfor betydelige utfordringer hvis vi ikke tar tak i dem i dag.

Jeg er enig i finansministerens ord om at pensjonsreformen er viktig. Det er viktig at vi motiverer flere av våre seniorarbeidere til å stå lenger i arbeid. Det er viktig at arbeidslivet åpner sine porter for seniormedarbeiderne. Men vi vet også at mange grupper står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Jeg mener at en av de store utfordringene er den sterke veksten av unge uføre. Vi vet dessverre at veien er kort fra å gå ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive eller regne, til å falle ut av videregående skole og til køen foran Nav. Det er også bekymringsfullt at mange med funksjonshemninger ikke får plass i arbeidsmarkedet, og at altfor mange med psykiske helseutfordringer ikke er i arbeidslivet. Det å sørge for at vi har et velfungerende arbeidsmarked, og at vi gir en ny sjanse til dem som er falt helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet, må være en av de store utfordringene i tiden som kommer.

Så hører jeg fra representanten Helga Pedersen at det vil bli stor usikkerhet med en ny borgerlig regjering. Arbeiderpartiet trenger ikke å gå tilbake til det som ble foreslått i 2004. Arbeiderpartiet kan se på hva de borgerlige partiene står sammen om i 2013. I perspektivmeldingen i 2013 understreker alle de borgerlige partiene at man ønsker et samfunn basert på små forskjeller. Det har en stor egenverdi. Man ønsker et velorganisert arbeidsliv med større fleksibilitet som gjør at arbeidsmiljøloven blir tilpasset de utfordringene vi står foran.

Den andre viktige utfordringen i tiden som kommer, er å sørge for at vi bruker mer av de oljeinntektene som vi skal bruke, inn i norsk økonomi til investeringer i kunnskap, i infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Et av den sittende regjerings store feilskjær er at man har gått bort fra enigheten om at oljepengene skal brukes til å bygge landet, til å investere i kunnskapssamfunnet. I stedet smøres oljekronene tynt utover budsjettet. Faren med en slik strategi er at oljepenger i større grad blir brukt til å utsette nødvendige reformer enn til investeringer som kan øke produktiviteten og vekstevnen i økonomien.

Det siste punktet – som er vesentlig i perspektivmeldingen og i arbeidet med den politiske oppfølgingen – er å sørge for at vi øker produktiviteten både i privat sektor og i offentlig sektor. For det er produktivitetsveksten som gir grunnlag for å kunne ta ut høyere lønn, eller for å styrke velferden i årene som kommer.

Da jeg hørte på representanten Helga Pedersens innlegg, fikk jeg inntrykk av at man er så opptatt av å tegne skremmebilder av en mulig ny borgerlige regjering, at man ikke ser at man selv har malt seg inn i et hjørne. Man kan ikke både hevde at alt blir så ille, samtidig som man mener at alt er så uklart. Man må gå inn og se på hva det er de borgerlige partiene faktisk står sammen om – om man står sammen om et ønske om viktige investeringer for fremtiden, økt valgfrihet i samfunnet, men også om et velorganisert arbeidsliv som gir grunnlag for å øke sysselsettingen i årene som kommer.

Marianne Marthinsen (A) [14:21:18]: Samtlige talere så langt i dag har i det minste vært enige om at perspektivmeldingen er en viktig melding – og det er jo bra. Det er den fordi den på mange måter setter konteksten for veldig mange av de andre politiske debattene vi har fra dag til dag – om skattenivå, om pensjoner, om trygdeordninger, om utdanningssystemet, om arbeidstakerrettigheter, om innvandring, om sosial dumping osv., osv.

Et sentralt punkt i meldingen handler om fordeling. For Arbeiderpartiet er det en selvsagt sammenheng mellom god fordeling mellom folk og et samfunn som er preget av tillit og høy deltakelse. Når man internasjonalt har klødd seg litt i hodet og lurt på hvordan det norske velferdssamfunnet kan levere de ekstremt gode resultatene som vi gjør, til tross for så mange kjennetegn som ifølge standard økonomisk teori skulle tilsi det motsatte – da snakker vi om høy organiseringsgrad, relativt høyt skattenivå og stor offentlig sektor – er det etter min mening nettopp denne fordelingsfaktoren som blir fullstendig undervurdert.

Representanten Gundersen mente at det var flaks som hadde skapt dette samfunnet. Det er feil, det er et resultat av bevisste politiske valg. Stadig mer forskning viser jo nettopp denne sammenhengen – at samfunn preget av fordeling gjennomgående gjør det økonomisk bedre, og at folk har det bedre, ikke bare de som i utgangspunktet befant seg nederst ved bordet, men alle. Derfor er fordeling et politisk mål for oss i seg selv.

Her skiller Fremskrittspartiet lag med oss. Der vi i innstillingen skriver at det er et «mål å sikre jevn fordeling», skriver Fremskrittspartiet at «det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand», og at de ikke deler vårt syn på at «større økonomisk likhet skal være et mål i seg selv».

Representanten Solvik-Olsen omtalte velferdsordningene tidligere i dag som noe «som gir oss glede her og nå», og anerkjente ikke det som en viktig del av grunnlaget for vekst og verdiskapning. Jeg synes det er befriende at det sies rett ut, men det viser også en veldig grunnleggende ulik tilnærming til hva det er som skaper gode samfunn.

En hovedkonklusjon i meldingen er at penger på bok er vel og bra, men nøkkelen til å kunne opprettholde et høyt offentlig velferdsnivå 20, 30 og 40 år fram i tid ligger i å holde sysselsettingsgraden høy og produktivitetsveksten oppe. Det er en konklusjon som jeg tror vi alle deler, men spørsmålet er hvilke løsninger vi presenterer for å sørge for at det skjer.

Vi må tørre å gjøre nødvendige reformer, selv om det av og til er vanskelig – og det gjør vi. Nav-reformen, Samhandlingsreformen og grepene vi tar for å forenkle næringslivet og ta i bruk ny teknologi i offentlig sektor er noen punkter.

Et av de viktigste svarene er pensjonsreformen, som Fremskrittspartiet var imot. Flere og flere eldre kombinerer nå pensjonen sin med å jobbe ved siden av. Fortsetter den trenden, har vi kommet et godt stykke på vei med å dekke inn det finansieringsgapet som vi vet at vi møter i 2060. Den tilnærmingen til arbeidsliv er vi nødt til å ha med gjennom hele livsløpet. Det er for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. Uførereformen gjør at vi kan tenke på en annen måte. Noen mennesker kan ikke jobbe. Da skal de ikke jobbe heller. Men for mange vil det å kunne jobbe litt, eller ingenting i dårlige perioder og mye i bra perioder, være et stort gode. Tanken om at man enten er helt ute av arbeidslivet, eller helt inne, må bort. Men denne tankegangen krever også at vi har et arbeidsliv med plass til folk. Tøffere arbeidstidsbestemmelser, mer midlertidighet, svakere oppsigelsesvern og lavere organiseringsgrad er ikke veien å gå.

Det er heller ikke tanken om å øke produktiviteten gjennom massive skattekutt. De samfunnene som har prøvd seg på det, har vist at det er feilslått. Det ble henvist til Reagan tidligere her i dag. I USA har «The one percent community» blitt et begrep etter at de enorme skattelettepakkene til Bush har sørget for at en liten del av befolkningen har stukket av fra resten. Det er ingen som kan påstå at det på noen som helst slags måte har økt produktiviteten og veksten i USA. Det burde tilsi at denne tilnærmingen til skattepolitikken skulle være død og begravet, men den forfektes fortsatt i aller høyeste grad av norsk høyreside.

Vårt svar er styrking av arbeidslinja gjennom å inkludere flere, ikke brutalisere arbeidslivet, å styrke trepartssamarbeidet, ikke svekke det, å opprettholde et sterkt offentlig velferdssystem, ikke prioritere store skattekutt.

Erna Solberg har skrevet i boken sin at Høyres mål er et helt annerledes samfunn. Siv Jensen har sagt at hun vil ha «en total endring av dagens situasjon». Det er noe av det de står sammen om – hvis vi først skal gå inn på den debatten. Etter min mening er det et veldig greit bakteppe og en grei avklaring å ha med seg inn mot høstens valg og den valgkampen som vi nå går inn i.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:26:31]: Norge er et trygt og godt land å leve i. Vi har gode offentlige velferdsordninger finansiert gjennom et spleiselag, og inntektsforskjellene er små sammenlignet med de aller fleste land. Den norske modellen virker.

Vår felles arbeidsinnsats er grunnlaget for velferden. Spesielt er andelen kvinner i arbeid høy, og norske kvinners yrkesdeltakelse har vokst kraftig siden 1970-tallet, da jeg gjorde mitt inntog i arbeidslivet. Det er hyggelig lesing at verdien av norske kvinners sysselsetting utgjør en like stor andel av nasjonalformuen som oljeformuen, inkludert verdien av Statens pensjonsfond utland.

Vi skal kanskje ikke skue tilbake når vi skal forsøke å se inn i framtiden. Men jeg tror det er mye å lære av den kampen det har vært og stadig er for kvinner for å bli akseptert som likeverdige med menn i arbeidslivet. Da jeg og mange med meg på 1970-tallet fortsatte å arbeide i full stilling også etter å ha fått barn, ble vi møtt med mange fordommer som til tider ga oss dårlig samvittighet, men som mest ga oss mange praktiske problemer, med liten vilje til barnehageutbygging og manglende etablering av skolefritidsordninger.

Når jeg i dag møter unge kvinner som tar det med full barnehagedekning, gode foreldrepermisjoner og fedrekvoter – som i stort monn har kommet under det rød-grønne flertallet – som en selvfølge, kan jeg flire litt av de fordommene som ikke holdt stikk. Men jeg vet at det som vi har av goder i dag, ikke har kommet av seg selv, og jeg er stolt av at Arbeiderpartiet har vært med og bidratt til kvinners deltakelse i arbeidslivet. Noen fordommer lever fortsatt og gjør noe med synet på viktigheten av kvinners innsats i arbeidslivet. Spesielt gjelder dette omsorgsyrkene – yrker vi blir avhengig av at stadig flere velger framover.

Fremdeles arbeider altfor mange kvinner ufrivillig deltid. I en tid med mangel på arbeidskraft ligger det fortsatt et potensial i å få flere kvinner over fra deltid til heltid. Det vil også bedre mange kvinners muligheter til å ha en lønn å leve av og forebygge at noen velger trygd framfor jobb. Det vil også være med på å bekjempe fattigdom i familier med enslige forsørgere. Mye er gjort siden 2005 i bekjempelsen av ufrivillig deltid, men det gjenstår enda mye på holdninger i arbeidslivet om å legge til rette for at heltid skal være det vanlige, og at deltid skal være en mulighet. Vi må rett og slett bort fra at arbeidstakere må bruke tid og energi på jakt etter ekstraarbeid for å opprettholde en anstendig lønn. Jeg er derfor glad for at regjeringen for en tid siden lanserte en lovfestet rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid for deltidsansatte dersom de jevnt har arbeidet utover avtalt arbeidstid de siste tolv månedene.

Det ligger også et stort potensial i å få folk til å stå lenger i jobb. Vi lever stadig lenger i Norge – og det er bra. Men det er utfordrende at andelen pensjonister stadig blir større i forhold til andelen som er i arbeid. Med den nye pensjonsreformen, som alle partiene i Stortinget, minus Fremskrittspartiet, står bak, er det mange muligheter til å kombinere arbeid og pensjon. Men det er også her mange fordommer og holdninger som skal endres. Selv om vi nå ser at stadig flere eldre fortsetter å arbeide fram mot 67 år, er det fortsatt mange som har forventninger om at man skal trappe ned og bli pensjonister langt tidligere. I møte med en del mennesker i forbindelse med presentasjon av perspektivmeldingen har flere gitt uttrykk for at det på deres arbeidsplass forventes at de skal gi seg når de fyller 62 år, og mange blir ufrivillig AFP-ere på grunn av nedbemanning i bedriften de arbeider i. Holdninger til eldre arbeidstakere og blant eldre arbeidstakere selv må endres ytterligere om vi skal nå målet om at flere skal jobbe lenger og være med på å bidra til å opprettholde velferden.

Vi kan jo la oss inspirere av Bruce Springsteen, en av finansministerens musikalske forbilder. I en alder av 63 år holder han fortsatt koken og holder konsert her i Oslo i kveld. Alder er ingen hindring for hans prestasjoner på scenen – skal vi tro Dagbladet – og da er det vel heller ikke noe hinder for oss andre å prestere i arbeidslivet etter fylte 60 år om vi er friske.

Eldre arbeidstakere kan være med på å sikre framtidens velferd og bidra til å oppfylle generasjonskontrakten – om vi legger til rette for det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eirik Sivertsen (A) [14:31:29]: Gode fellesskapsløsninger legger til rette for at innbyggerne skal og kan leve et godt liv. Sammen med veksten i velstand har utviklingen av et felles offentlig sikkerhetsnett betydd veldig mye for å bekjempe fattigdom og utrygghet som var utbredt i Norge for noen generasjoner siden.

Like muligheter for alle innbyggere fremmes ved betydelig offentlig satsing på bl.a. barnehager, skoler og høyere utdanning. Vi har universelle ordninger som sikrer inntekter og et bredt tilbud av offentlige tjenester, og som reduserer risiko ved sykdom, uførhet og tap av arbeid. Vi har et skattesystem som gir grunnlag for å finansiere velferdssystemer og overføringsordninger, samtidig som økonomiens vekstevne opprettholdes. Forutsetningen for dette er at vi har bred oppslutning om de modellene vi har valgt. Store forskjeller kan redusere oppslutningen om den norske samfunnsmodellen. Brede fellesskapsløsninger er helt avhengig av, og må bygge på, at alle innbyggere har glede av skattene som betales inn.

Representanten Meltveit Kleppa nevnte tidligere i debatten at utjevning har et globalt perspektiv. Det er jeg helt enig i. Samtidig vet jeg at representanten Meltveit Kleppa ikke er helt enig med meg i at utjevning også har et regionalt perspektiv. Av og til dukker det opp en debatt om hvor verdiskapingen foregår her i landet. Hvor er verdiskapingen størst, og hvilken del av landet er det som produserer de største verdiene? Svaret på det er nok litt avhengig av hvem du spør, men på mange måter er svaret uinteressant, fordi denne nasjonen er summen av styrkene, mulighetene og svakhetene i de ulike regionene. Det handler om at vi sammen skal få mest mulig igjen for mulighetene vi har, og sammen skal vi bære de kostnadene, byrdene og pliktene vi har. Derfor fører vi en politikk som skal legge til rette for verdiskaping, vekst, muligheter og godt liv over hele landet – en politikk som står i motsetning til den politikken de borgerlige forsøker å fremme, den politikken de går til valg på.

Når vi er opptatt av å ha skatteutjevning mellom kommuner, slik at også mindre kommuner med et svakere og mer ensidig næringsgrunnlag kan ha gode velferdstjenester, sier de borgerlige at vi skal ha mer sentralisering av skatteinntektene. Når vi er opptatt av at små kommuner skal ha forutsetninger for å gi et godt velferdstilbud, sier Fremskrittspartiet at det skal vi ikke, for vi skal ta bort småkommunetillegget for å tvinge dem til å slå seg sammen. Når vi er opptatt av å ha regionale utviklingsmidler for å fremme vekst og næringsutvikling i distriktene, sier de borgerlige at det ikke er viktig, for fylkeskommunen er et overflødig byråkratisk instrument. Når det gjelder landbrukspolitikken, er vi på hver vår ende av skalaen. Når vi er opptatt av å fremme et landbruk som er viktig for bosetting, kulturlandskap og matproduksjon, er de borgerlige først og fremst opptatt av et regnestykke.

Hele landet må bidra, og hele landet har rike muligheter. Det må vi bygge opp under også med en offentlig politikk.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) [14:34:44]: Med fare for å bli beskyldt for svartmaling: Det å utføre sitt demokratiske oppdrag og ha alternativ politikk til regjeringen forveksles ofte med at man er kritisk til Norge. Det er slett ikke det det er snakk om. Ettersom regjeringen selv bruker OECD i sine prognoser, kunne det være interessant å henlede oppmerksomheten på hva OECDs karakterbok når det gjelder den økonomiske utviklingen i Norge, egentlig viser. De har nemlig en bredt anlagt studie som går på alle OECD-landene – det er 34 – og deres evne til å møte globalisert økonomi. Når det gjelder eksportveksten fra 2008 til 2012, en periode Arbeiderpartiet vel må ta ansvaret for, viser eksportveksten i andre land at vi i Norge har en eksporttilbakegang og ender på 30. plass. Vi har faktisk også en lavere andel av eksport som andel av BNP enn både Island, Danmark og Sverige, og vi er så vidt foran Finland.

Når det gjelder bearbeidede produkter, ligger Norge på 30. plass. Når det gjelder eksport til nye markeder utenom OECD-land, ligger vi absolutt sist. Når det gjelder produktivitet og innovasjon, ligger vi på 16. plass, det er også det som er den samlede vurderingen av Norge blant disse 34 land. Det som er interessant, er at vi gjør det dårligst av alle de nordiske velferdsstater, som også sies å ha en god og akseptabel levestandard og godt utviklete velferdsstater.

Vi ligger også med en tilbakegang når det gjelder vekst i arbeidsproduktivitet. Der er vi nå nede i 28 pst. og har hatt en reell tilbakegang i løpet av disse årene. Hvis man ser på en viktig og interessant parameter som europeiske patentansøkninger, er vi også der dårligst i Norden.

Jeg skjønner selvfølgelig at en melding skal være problematiserende, men det ser ut til at vårt politiske lederskap har falt for fristelsen til å skjønnmale, og i hvert fall i stor grad bagatellisere, utfordringene. Det skulle vært å ønske at fremtidige perspektivmeldinger nettopp tok utgangspunkt i og forklarte Stortinget de områdene hvor vi gjør det dårligst i Norden. Det gir et godt sammenligningsgrunnlag, det gir godt grunnlag for benchmarking. Dernest burde man åpent omtalt de områdene hvor vi ligger dårligere an enn OECD-gjennomsnittet, og følgelig også på de områdene vi viser mindre omstillingsevne og konkurranseevne enn f.eks. eurosonen.

Else-May Botten (A) [14:38:00]: Vi som bor i Norge, sitter ytterst ute på den grønne greina, mulig sitter vi også noe selvopptatt og i godt hold. Men veien opp til greina har vært lang og krevende. Mange generasjoner har bidratt til at vi i dag har fått denne plassen. Riktig politisk kurs, blodslit og klokskap over tid har ført oss hit. Dette er noe som er lett å glemme, for husken vår er ikke alltid så god, og den mest krevende historien er det et fåtall av oss som styrer landet i dag, som har opplevd. Det er det enda lettere å glemme.

Faren med perspektivmeldingen er å bli sittende for tilfreds på greina, for i et stakket sløvt sekund kan det være lett å ramle ned. Litt uoppmerksomhet og en følelse av kjedsommelig misnøye kan være nok til at vi våkner etter et kraftig fall, et fall som kan smerte lenge og mange, for det tar tid å klatre helt opp igjen og finne tilbake til plassen vår – der vi nå sitter.

I perspektivmeldingen ser vi på framtidshorisonten, og ikke minst er det viktig at klimautfordringene tas på alvor. Det gir oss en tryggere framtid å leve i, men strengere klimakrav gir også økt konkurransekraft for næringslivet vårt, som er god på innovasjon og teknologiutvikling.

Rekruttering er også et viktig moment. Vi må utdanne og bygge opp nok etterspurt arbeidskraft her hjemme, samtidig som vi må rekruttere utenfra. En kompetent arbeidsstyrke er faktisk vår viktigste ressurs. Nasjonalformuen vår består først og fremst av verdien av det arbeidet vi utfører. Hele 81 pst. av nasjonalformuen inneholder arbeidskraft.

Den norske modellen er som et stort puslespill med flere små og store brikker. Denne modellen har vist seg å være et godt sitteunderlag. Den gjør at greina vi sitter på, er sterk og holder oss oppe. Den gjør også at myndighetene og partene i arbeidslivet tar felles ansvar for å roe stormene som kommer. Det maskineriet er gull verdt for et samfunn, og det er med på å holde forskjellene nede og gi oss like muligheter til å bidra, til å ytre oss og til å ta et felles løft når det trengs. Denne delen av modellen er utrolig viktig, og om Høyre skal ta landet i en ny retning, som de tydelig påpeker, vil greina vi sitter på, kunne knekke. Ja, bare på dette ene punktet – for Høyres retning er å gi mer fleksibilitet og makt til arbeidsgiverne og mindre rettigheter og makt til arbeidsfolket. Det er gammeldags og langt fra framtidsrettet.

Politikk handler om mennesker og bare mennesker. Trygge mennesker tør mer, trygge mennesker samarbeider bedre, og trygge ledere tør å slippe fram sine ansatte. Skal treet kunne stå om 50 år, trenger vi ingen ny kurs. Vi trenger trygg styring og evne til – til enhver tid – å tilpasse oss samfunnsutviklingen og de utfordringene vi vil møte.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:41:16]: Som mange har vore inne på før her i dag, har vi mykje å vere stolte av i norsk økonomi og næringsliv, men vi har også nokre utfordringar som det kan vere av interesse å sjå litt nærmare på. Ei slik utfordring er todelinga i norsk økonomi og norsk næringsliv. Det oljerelaterte næringslivet går godt – ein kunne nesten seie det går så det susar – mens delar av det landbaserte næringslivet har ein del utfordringar, slik som vi har sett bl.a. i treforedlingsindustrien. Det høge investeringsnivået i oljesektoren har skapt eit kostnadspress som for delar av det andre næringslivet er utfordrande å møte. Den oljerelaterte næringa trekkjer til seg kapital og kompetanse, og det får følgjer for ein del av den andre, landbaserte industrien, som ikkje alltid klarar å konkurrere.

Når eg reiser omkring til bedrifter, noko eg ofte gjer som medlem av næringskomiteen, får eg ein del meldingar som gjev grunn til uro, både frå dei tillitsvalde og frå leiinga, om dei utfordringane som det landbaserte næringslivet står overfor i forhold til den oljebaserte. Det er òg ein del økonomar som ropar varsku om denne problemstillinga, og det nyttar lite å moralisere over høge lønnskrav når vi skapar press i økonomien. Viss vi ikkje handterer dette bra, står vi eigentleg i fare for å få eit einsidig næringsliv, noko som kan bli eit problem når oljealderen går mot slutten. Det er eit poeng å byggje eit allsidig næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Då må vi sjå på utvinningstempoet, og vi må sjå på skattlegginga av oljesektoren. Men det er den eine sida.

Den andre sida er at når vi no har den konkurransesituasjonen som vi har, er det eit viktig tiltak vi må setje inn, og det er å byggje opp under omstilling og nødvendig produkt- og prosessutvikling i den landbaserte industrien. Ei av dei store utfordringane vi står overfor der, er at det i Noreg i dag er overkommeleg å få midlar til forsking, men når du skal over på pilotanlegg og produktutvikling, kjem du gjerne opp i titalls millionar kroner. Då må vi ha nye ordningar som kan løfte fram pilotprosjekt av tunge dimensjonar. Det som vi har gjort i samband med innovasjonsmeldinga, å leggje til rette for at Innovasjon Norge og SIVA kan ta slike større løft, er eit veldig viktig grep for å styrkje den landbaserte industrien, slik at ein kan gjere nødvendige omstillingar for å klare den internasjonale konkurransen. Eit eksempel på ei ordning som fungerer veldig bra, er miljøteknologiordninga i Innovasjon Norge.

Lise Christoffersen (A) [14:44:35]: Et av temaene i perspektivmeldingen er innvandring – den øker. Arbeid er den viktigste grunnen til at folk kommer hit. De største gruppene kommer fra Polen, Sverige og Litauen. Utvidelsen av EU i 2004 er én viktig årsak, finanskrisen en annen.

Perspektivmeldingen viser til rød-grønn norgesrekord i jobbskaping med 340 000 nye arbeidsplasser. 60 pst. av den økte sysselsettingen er innvandrere. Arbeidsinnvandrere bidro til å forlenge oppgangen i norsk økonomi i forkant av finanskrisen, og de to siste årene har de bidratt til økt produksjonskapasitet og omstilling i norsk økonomi. Det er vel lønnsomt? Det er også verdt å merke seg at 21 pst. av etablererne i 2011 var innvandrere. Etablererandelen er høyest blant pakistanere.

Motsatt er ledigheten høyere og sysselsettingen lavere i noen innvandrergrupper. Tiltak kommer i kjølvannet av integreringsmeldingen vi behandlet i mars. Den handlet om integrering og likestilling, men også om arbeidskraft vi trenger i framtiden. Å tette sysselsettingsgapet kan bidra med mer enn en tredjedel av den økte arbeidskraften vi vil trenge fram mot 2060 for å få budsjettet i balanse.

Perspektivmeldingens beskrivelse av det positive ved innvandring står i nokså grell kontrast til de siste ukenes debatt, anført av Finansavisen, som vil fortelle oss at velferdsstaten er ulønnsom, og at antall innvandrere gjør vondt verre. De tar SSB til inntekt for påstander om at innvandring vil koste oss 380 mrd. kr i framtiden, og andre kaster seg ukritisk på. Ikke overraskende er én av dem Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde, en annen partiets leder, Siv Jensen, med påstander om at hele verdien av oljefondet og verdien av Statoil-aksjene vil være brukt opp i løpet av fem år. Hvor har de det fra? Den forskeren som media og Fremskrittspartiet bruker som sannhetsvitne, har selv vært ute og sagt at dette er feil. Forskerens konklusjon er at innvandring, slik vi hittil har sett, heller ikke har så stor effekt på den offentlige budsjettbalansen på lang sikt, men at det er eldrebølgen som skaper problemer for statsfinansene. Rapporten konkluderer dessuten med at enhver gjennomsnittsinnbygger er et statsfinansielt underskuddsforetak, men at det er mye å hente på en enda bedre integrering i arbeidsmarkedet.

Men Fremskrittspartiet vil begrense innvandringen uansett, og spørsmålet mitt er: Hvordan? Ved å melde oss ut av EØS? Eller ved å bryte menneskerettighetene? Mitt neste spørsmål blir da: Er potensielle partnere i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti bekvemme med det? Å melde oss ut av EØS? Å bryte menneskerettighetene? Og er de potensielle partnerne i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti enig i at vi skal sette prislapp på mennesker etter etnisitet? I så fall er jeg veldig interessert i å høre svaret på det.

Gunnar Gundersen (H) [14:47:45]: Jeg vurderte et treminuttersinnlegg under Helga Pedersens innlegg, og så bestemte jeg meg under representanten Marthinsens innlegg. For vi kan jo misforstå hverandre, men vi behøver ikke gjøre det så grundig.

Jeg tror jeg brukte ordet «flaks» da vi snakket om bytteforholdet og hvilken enorm flaks Norge har hatt ved at vi sitter på en olje- og gassressurs som har hatt en ekstremt god utvikling, mens andre importvarer er blitt billigere. Der tør jeg påstå at vi alle bør innse at vi har vært heldige. Så har vi vært dyktige til å utnytte det, det er det heller ingen tvil om, men jeg er litt i tvil om vi har vært så dyktige de siste årene.

Vi har faktisk en kostnadsvekst i Norge som er helt frikoblet fra produktivitetsveksten. Når kostnadene går fra 20 pst. til 70 pst., sammenlignet med våre handelspartnere, uten at vi har en produktivitetsvekst som i det hele tatt minner om å kunne forsvares, stiller jeg spørsmål ved om vi har vært dyktige de siste årene. Det står jeg også ved.

Helga Pedersen nevnte yrkesdeltakelse. Det er klart at det er skapt nye jobber, og at det er flere som er sysselsatt når befolkningen vokser raskt, men tallene fra Statistisk sentralbyrå viser altså en ganske bekymringsfull utvikling. Vi var på topp i yrkesdeltakelse i 2008. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at da var 71,7 pst. av de mellom 15 og 74 år sysselsatt. Nå i 2013 viser de helt ferske tallene at vi er på 68,7 pst, og det har vært en stabil nedgang siden 2008. I et langsiktig perspektiv er det ganske bekymringsfullt. Så legges det fram en treforedlingspakke nå, og da er vi rett inne i konkurransekraftspørsmålet. Hadde regjeringen lyttet til Høyres forslag om at vi må bli kvitt særnorske kostnadsulemper som vi pålegger denne industrien – enten det gjelder avskrivningsregler, eiendomsskatt på maskiner og utstyr eller eierskapsbelastninger i form av formuesskatt – og hadde vi vært tidligere ute med en mer offensiv satsing på samferdsel, hadde vi kanskje ikke sittet og måttet bøte på problematikken i form av krisepakker. Det tror jeg også vi skal tørre å ta en debatt om, for alle disse forslagene er framsatt av Høyre flere ganger – og blitt nedstemt.

Jeg noterte meg at finansministeren tok i sin munn at vi kan faktisk oppleve at bytteforholdet går i den andre retningen. Særlig hvis verden lykkes i sine klimabestrebelser, kan vi faktisk oppleve at bytteforholdet går i den andre retningen. De effektene av et godt bytteforhold som vi ser hele tiden – i form av utflytting og at arbeidsplasser legges ned – reverseres ikke enkelt. Miljøene trekkes ut av Norge, teknologien, kompetansen og alt forsvinner, og jeg synes vi skal ha en viss ydmykhet overfor de utfordringene.

Irene Lange Nordahl (Sp) [14:51:11]: Perspektivmeldingen viser til at petroleumsvirksomhet gjennom de siste 40 årene har hatt stor betydning for utvikling i produksjon og sysselsetting her til lands, og vi er verdensledende på flere områder. Etter hvert som petroleumsressursene reduseres, vil vi derimot ha behov for andre og mer konkurransedyktige næringer framover. Dette kan det bli krevende å få til, ikke minst den nødvendige omstillingen av arbeidskraft og kapital, uten å gå igjennom en periode med redusert ressursutnyttelse og økt arbeidsledighet. Det framgår av meldingen.

Norges rikdom på naturressurser vil fortsatt være en styrke for å sikre verdiskaping, sysselsetting og aktivitet over hele landet. Vi har som få andre muligheter til en varig verdiskaping med grunnlag i fornybare ressurser. Fisk, energiproduksjon fra vann og vind, skog, mineraler – alt er uttrykk for et viktig framtidspotensial for norsk verdiskaping. Denne regjeringen har den siste tiden lagt fram både en sjømatmelding og en mineralstrategi som viser hvilke muligheter som ligger i våre rike naturressurser.

Om kort tid kommer også regjeringens næringsmelding, som vil se på næringspolitikken i et bredere perspektiv, og her vil det også være viktig å legge fram perspektiver i forhold til et nyskapende, kunnskapsorientert og miljøvennlig næringsliv. Industriens vilkår vil også bli en viktig del av meldingen.

Økt verdiskaping krever økt satsing på forskning og innovasjon. Flertallet – de rød-grønne partiene – viser i innstillingen til at Norge bruker nest mest offentlige midler på forskning av OECD-landene, men at forskningsinnsatsen i næringslivet er lavere i Norge enn i andre land. De understreker ut fra dette behovet for å styrke samarbeidet mellom næringslivet og offentlig finansierte forskningsinstitusjoner.

Et eksempel på en næring med store utfordringer på grunn av for svak innovasjon er skogbruket. Skogbruket og industri basert på skog sliter i Norge på grunn av fallende markeder for tradisjonell papir- og celluloseproduksjon og et høyt kostnadsnivå. Skogbruket og industrien rundt som har omstilt seg til nye produktområder, klarer seg derimot bedre. Jeg deler derfor fullt ut flertallets understreking av at en sterkere satsing på forskning og utvikling for framtidig verdiskaping fra ressurser fra skogbruket blir viktig for hele verdikjeden i skognæringen.

Det er derfor svært gledelig at regjeringen i dag presenterer en tiltakspakke for treforedlingsindustrien som bl.a. inneholder nettopp økt satsing på FoU. Tiltakspakken inneholder også flere tiltak for å redusere det høye kostnadsnivået, bl.a. i form av infrastruktur, utbedring av flaskehalser for tømmertransport og ikke minst en utvidelse av kapitalen i Investinor med 500 mill kr.

Sist, men ikke minst: Satsingen på infrastruktur og den nye NTP-en viser vilje til satsing på en framtidsrettet virkning for næringslivet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:54:30]: Jeg skal prøve å fortsette der jeg ble klubbet ned sist – og avslutte mitt innlegg, egentlig.

I løpet av debatten i dag har det jo vært en viss spenning om hvorvidt opposisjonspartiene kunne opptre samlet med tanke på de lange linjene og perspektivene for framtiden. De har jo annonsert i media at i denne meldingen og i de merknadene de har skrevet, får vi et innblikk i hvordan de har tenkt å styre landet i framtiden dersom de vinner valget. Men det faktiske forhold er jo at de ikke har klart det, de har jo ikke gjort det, i særdeleshet ikke på de aller viktigste områdene for tiden framover. I den økonomiske politikken står jo Fremskrittspartiet utenfor; de har et annet syn på handlingsregelen, de vil bruke mer penger. I forhold til innvandrerpolitikken, altså i forhold til inkludering, står Fremskrittspartiet utenfor med en ensidig fokusering på problemene og ikke et ord om mulighetene. I klima- og miljøpolitikken står også Fremskrittspartiet utenfor; de aksepterer sågar ikke FNs klimapanels konklusjoner og analyse med hensyn til menneskeskapte klimaendringer.

Så har de da – i merknads form – skrevet seg sammen om at de vil bruke oljefondet, innfasing av oljefondet, på en annen måte enn regjeringspartiene. De har vel ikke brukt ordet «øremerking», men de vil bruke pengene på investering i samfunnsnyttige ting som infrastruktur, mer til forskning og mer til skatteletter til næringslivet. De sår tvil om hvorvidt det skal være øremerking, eller om det skal prioriteres – jeg vet egentlig ikke hva som er forskjellen. Men når vi nå, i dag, har utfordret dem på hva som skal kuttes – dette er jo store penger, det er snakk om 125 mrd. kr som skal omprioriteres – har de ikke noe svar på det, men viser til at budsjettene de har levert de siste årene, gir svar på det. Men de budsjettene gir ikke svar. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vil bruke mer penger på kommunesektoren, de vil bruke mer penger på pleie- og omsorgssektoren, de vil bruke mer penger på kollektivtransport, og de vil bruke mer penger på skole, og de vil bruke øremerkede penger til læring og etterutdanning. Alle områdene ligger utenfor det disse sier de hovedsakelig skal bruke oljefondet på. Så der de har skrevet seg sammen, kan de ikke gi svar på hvordan politikken vil bli på området.

Så debatten i dag har særlig vist oss at opposisjonspartiene ikke har en samlet politikk på de viktigste områdene for framtiden, det som denne perspektivmeldingen handler om.

Knut Storberget (A) [14:57:27]: En debatt om et viktig tema er i ferd med å komme til veis ende, og debatten har jo, som flere talere har vært inne på, vært spennende for oss for å kartlegge om man virkelig har brakt fram enighet på borgerlig side vedrørende så viktige og vitale spørsmål for landet vårt – langt inn i framtida. I så måte har denne debatten avdekket at så ikke er tilfelle.

Representanten Gunnar Gundersen sa i sitt innlegg at en av grunnene til at vi stadig boret på denne uenigheten, var at man nå fryktet denne borgerlige blokken fordi man var blitt så enig om så mye, slik at man tok det lille. Mer feil kan det ikke bli. Dette er jo uenighetspunkter som er så vitale for hvordan vi skal ha det i dette landet i mange, mange år framover, at det av den grunn absolutt er grunn til å spørre hva en borgerlig blokk faktisk vil, både med handlingsregelen, spørsmålet om hvordan miljø- og klimautfordringene skal takles, osv.

Jeg har lyst til å ta opp to elementer på tampen av debatten. Det første er spørsmålet om fordeling. Finansministeren var inne på dette i sitt innlegg – Gini-koeffisenten og denne grafen som det ble sitert fra – hvor viktig det er at vi i framtida klarer å holde på en så jevn fordeling som vi har klart å holde på i dette samfunnet. Der er spørsmålet om formuesskatt viktig, der er spørsmålet om offentlige ytelser viktig, der er spørsmålet om det å få alle i arbeid viktig. Men det er helt avgjørende – ikke bare for at folk skal leve et godt liv, men også for at vi skal klare å skape mer vekst og ikke minst ha tillit og legitimitet til det samfunnet og den samfunnsstyringen vi velger å ha i dette landet. Så det er et vitalt spørsmål. Jeg registrerer jo fortsatt at man altså i merknads form fra Fremskrittspartiets side sier at man ikke kan «omfordele seg til velferd og velstand». Det er godt å se det på trykk, for da får man jo katta ut av sekken, men det kan ikke bli mer feil. Dette er et av de viktige spørsmål som dette samfunnet står overfor.

Det andre jeg har lyst til å nevne, og særlig på denne dagen, er det som også representanten Holmelid var inne på, nemlig spørsmålet om det å skape seg en annen base økonomisk, vekstmessig og ressursmessig enn det vi har sett i løpet av de siste 10–20 årene i Norge, hvor vi har blitt svært avhengige av oljen, og hvor vi ser at mye av den oljerelaterte industrien både drar opp kostnadene og tapper en god del områder i landet vårt for viktig kompetanse. Her må jeg si at jeg syns det er svært gledelig at regjeringa i dag legger fram denne pakken vedrørende treforedling – opp mot 750 mill. kr, er det vel. Det er et veldig viktig tiltak for å kunne bidra til at hele landet tas i bruk, og at vi får flere bein å stå på. Det blir også en av de fremste politiske utfordringene for oss alle framover, det å sikre at noe kan ta over når det svarte gullet ser ut til å gå mot veis ende.

Aksel Hagen (SV) [15:00:42]: Å diskutere framtid er krevende, ikke minst når det er en lang framtid, som i dette tilfellet. Det er lett å bomme, og det er lett å komme med framtidsperspektiver som i ettertid vil vise seg dumme. Men samtidig er det både useriøst og faktisk i og for seg uunngåelig ikke i nåtid å forberede seg på framtid.

Mitt og SVs utgangspunkt er for det første at vi, som heldigvis veldig mange andre, har en forelskelse – eller tiltro er vel et bedre parlamentarisk uttrykk – til den norske og nordiske samfunnsmodellen, som det rød-grønne flertallet her i dag beskriver som en tredelt modell: en økonomisk modell, en velferdsmodell og en arbeidslivsmodell. For SV og den rød-grønne regjeringa er ikke dette en hemsko og nærmest et problem for Norge framover. Tvert imot, dette har vært, er og vil bli et av våre viktigste virkemidler for videre god samfunnsutvikling. Den norske samfunnsmodellen er mer en viktig del av svaret enn en del av problemet, slik store deler av opposisjonen beskriver den som.

Jeg syns både meldinga og ikke minst det rød-grønne flertallets merknader i innstillinga beskriver dette på en veldig god måte. Det er god lesning, og da ikke minst denne balansen, dette samspillet som representanten Knut Storberget så godt presenterte i sitt innlegg, mellom å skape for å dele og å dele for å skape.

Et utgangspunkt nummer to er at det er viktig å se på forholdet mellom privat forbruk og fellesforbruket når vi arbeider med framtidsperspektiver. Begge forbrukstypene er politiske i den forstand at de i stor grad er politisk bestemt. Dette blir trukket fram i meldinga, og det blir trukket fram i innstillinga, men det er en problematikk som jeg syns vi i enda større grad bør fokusere på. Representanten Geir-Ketil Hansen har i sine innlegg poengtert dette på en veldig god måte.

Det tredje og siste utgangspunktet er bærekraftig utvikling, og meldinga, som innstillinga, slår enstemmig fast – og det er prisverdig:

«Dagens forbruks- og produksjonsmønstre er samlet sett ikke bærekraftige.»

Men dessverre: Resten av meldinga og innstillinga blir i veldig stor grad knyttet til klimautslippsproblematikk. Det er viktig nok, men det jeg virkelig savner her, er fokusering på den store ressursutfordringa. Jeg har vanskelig for å tro at det ressursforbruket som vår samfunnsmodell nærmest tar for gitt, er et ressursforbruk vi kan ha i 2050 og som verden for øvrig kan basere seg på. Så sjøl om en her legger til grunn et svært optimistisk ressurssyn, er nok dette det svakeste med meldinga.

Så må også jeg si til slutt at det til dels morer meg, sjøl om det burde skremme meg, hvor grunnleggende handlingsregeluenige Fremskrittspartiet og Høyre er, og at Fremskrittspartiet nærmest gnir det inn i innstillinga.

Ingalill Olsen (A) [15:04:04]: Norge er et godt land å bo i. Vi har små forskjeller i landet, vi har høy sysselsetting og jevnt over høy levestandard. Velferden er fordelt over hele landet. Det betyr ikke at alt er likt fra nord til sør, men vi har hatt et politisk klima i Norge i hele etterkrigstiden som har hatt et mål om å utjevne forskjellene i Norge og gi mest mulig likeverdige oppvekstvilkår for barn i hele landet.

Vi har en kommuneøkonomi som er innrettet sånn at den også virker utjevnende. Den er ikke stykkprisfinansiert, for da ville Kommune-Norge ha sett helt annerledes ut enn det gjør i dag.

Regjeringen har som mål at kommunene skal gi mest mulig likeverdige tjenester over hele landet. Derfor utjevnes økonomien etter geografi og andre indikatorer.

Finnmark er det fylket som har størst levekårsutfordringer, sammen med deler av Oslo øst. Utdanningsnivået, levealderen og andre indikatorer er lavere i Finnmark enn landsgjennomsnittet. Bare 50 pst. av våre ungdommer fullfører videregående skole. Det synliggjør at Finnmark fortsatt har utfordringer som lokale, regionale og sentrale myndigheter fokuserer på og tar på alvor.

Det er lyspunkter. Vi ser at enkeltkommuner gjør det bedre på de nasjonale prøvene. Systematisk arbeid gir resultater. Det som er viktig å ha med seg, er at endringer i grunnleggende holdninger tar tid. Mitt inntrykk er at det jobbes godt og riktig i fylket for at ungdom i Finnmark skal ha det samme utgangspunktet som ungdom i resten av landet. Jeg mener at barn og unges tilbud i skole og fritid er politikernes viktigste oppgave. Det handler om framtiden – enkeltpersoners, men også nordområdenes framtid.

Nordområdene er landets viktigste strategiske felt. Naturressurser som etter hvert blir utnyttet, gir framtidstro. Videre har vi stor tilgang på fornybare ressurser som fisk, vannkraft og vindkraft. Dette er ressurser som landet trenger nå og i framtiden. Vår natur har alltid fascinert turister, og midnattssol, nordlys, snø og is er også fornybart hvis vi tar vare på miljøet vårt. Nord-Norge er Norges sareptakrukke, som ved riktig og klok forvaltning aldri går tom. Disse ressursene vil bidra til at Arbeiderpartiets slagord «skape og dele» fortsatt vil utvikle velferden, både i nord og i sør. Dette er gode framtidsperspektiver.

Steinar Gullvåg (A) [15:07:20]: «Flaks» sa representanten Gundersen. Som en politikkens «Severin Suveren» kunne han i dag fortelle oss at det er flaks at vi siden regjeringsskiftet har skapt 350 000 nye arbeidsplasser her i landet, to tredjedeler av dem i privat sektor. Det er ren flaks som gjør at vi det siste året har etablert 45 000 nye bedrifter her til lands, og at vi har Europas laveste arbeidsledighet.

Det er flaks at landet har en regjering som har flaks, for vi har ikke alltid hatt det. Mangt ville sett annerledes ut dersom vi ikke hadde hatt en regjering som har styrke nok til å drive gjennom framtidsrettede reformer. Det er ifølge Gundersen ingens fortjeneste at vi har utviklet et anstendig arbeidsliv med like rettigheter for alle. Det har kommet av seg selv, flytende på en fjøl, uavhengig av partene i arbeidslivet. Da er det flaks at vi i Norge har en ansvarlig fagbevegelse som forstår verdien av et fornuftig partssamarbeid med arbeidsgiverne og regjeringen.

Men hvorfor er det da så nødvendig å bytte ut en regjering som har flaks, med en regjering som kanskje ikke har det? Jeg skjønner for så vidt at representanten Gundersen har sine bekymringer for framtiden, også i et relativt kort perspektiv, og at han frykter at flaksen brått kan opphøre. Men det jeg ikke skjønner, er at Gundersen og hans parti har brukt all sin tid på å bekjempe en politikk og en regjering som notorisk har flaks.

Derimot kan vi med sikkerhet si at norsk næringsliv har uflaks dersom vi får en regjering som selger ut statens aksjeposter i næringslivet, og som vender tilbake til en næringsnøytral næringspolitikk. Norsk landbruk har uflaks dersom velgerne setter Høyre eller Fremskrittspartiet til å lede Landbruksdepartementet. Norske arbeidstakere har uflaks dersom et framtidig stortingsflertall svekker arbeidsmiljøloven og avblåser kampen mot sosial dumping.

Jeg tror den norske befolkning har betydelig uflaks om velgerne velger en regjering som ikke vet hvor hen den vil.

Hallgeir H. Langeland (SV) [15:10:07]: Det er ein spennande debatt me er inne i no – me skal tenkja eit stykke framover. Det har me òg gjort med Nasjonal transportplan, der me tenkjer ti år fram i tid, og der me skal bruka 508 mrd. kr på å fornya Noreg sitt transportnett på ulike område.

Kompromisset – som Nasjonal transportplan er – mellom dei tre regjeringspartia er SV fornøyd med, ikkje minst på grunn av at ein legg til rette for reduserte klimagassutslepp frå transportsektoren. Det gjer ein bl.a. ved ei stor satsing på bymiljøavtalar – 26 mrd. kr – på sykkelsatsing og sjølvsagt på jernbaneinvesteringar.

Det eg vil trekkja opp som ei problemstilling, som eg ikkje har høyrt at nokon har vore inne på her, er det som noverande finansminister tidlegare skreiv kronikkar om, saman med Matz Sandman, og det gjaldt finansieringa av infrastruktur. For SV sin del er det eit spørsmål om finansiering av jernbaneinfrastruktur. Me meiner at den modellen som me har i dag, ikkje er der han skal vera i forhold til dei andre – han blir diskriminert. Me byggjer no ut Gardermoen for 17 mrd. kr utan at det er fatta eit politisk vedtak om det, me byggjer motorvegar fordi me har bompengar, og me byggjer hamner fordi me bl.a. har avgifter. Her meiner me at ein no må komma eit skritt vidare. Eg jobba også med dette då SV hadde finansministeren, så det er ikkje ei ny problemstilling. Men korleis skal me få meir satsing på jernbane i Noreg – meir enn det me klarer i dag? Me i SV er jo veldig glade for at me har klart å auka denne satsinga så mange gonger som me har klart i regjering.

Me meiner at fjellandet Sveits har ei veldig god løysing. Dei har laga seg ein modell for infrastrukurfinansiering som går på at ein tredel av inntektene dei har, skal gå til veg, og to tredelar til bane. Dei har altså laga ein modell der dei legg bompengar – tungtransportbompengar – inn i eit fond, og dei har dessutan årlege budsjettmidlar sånn at ein kan planleggja jernbaneutbygginga over fleire år.

Det systemet er vedteke av det sveitsiske folket. Dei ønskjer å vera med på ein dugnad som fremmer toget sine interesser, miljøet sine interesser og klimaet sine interesser.

Dette systemet bør me òg leggja til rette for i Noreg. Derfor er noka av utfordringa, synest eg – til regjeringspartia òg: Korleis skal me komma vidare med ein ny modell for finansiering av jernbanen som ikkje blir diskriminert opp mot andre transportformer, sånn som i dag?

Så vil eg gje eit råd til slutt: Me må i alle fall ikkje gå inn for den modellen som Høgre har, som er asfalt på avbetaling. Det er den dyraste måten ein kan gjera det på. Derfor seier også høgre-statsråden, finansministeren, i Sverige at det er dumt, og det er dyrt – dei gjer det ikkje.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.