Anders Anundsen (FrP) [12:02:37]: (komiteens leder og ordfører for saken): Riksrevisjonen har gjennomgått eierskapsforvaltningen av bygningsmassen til universitets- og høyskolesektoren. Staten eier 83 pst. av eiendomsmassen ved universitetene og høyskolene i Norge, og denne eiendomsmassen representerer en bokført verdi på ca. 23,5 mrd. kr. Den reelle markedsverdien er sannsynligvis langt høyere.

Eiendomsmassen forvaltes på én av to måter, enten ved at institusjonene selv eier og driver lokalene, eller ved at Statsbygg eier og driver, mens institusjonene leier. Gjennomgående viser Riksrevisjonens undersøkelse at store deler av bygningsmassen, nærmere bestemt ca. en tredjedel, er i dårlig stand. Gjennomgående viser også undersøkelsen at det er større vedlikeholdsetterslep i bygningsmasse som universiteter og høyskoler forvalter selv, enn i de tilfellene Statsbygg er eier.

Det er i perioden 2007–2011 investert så lite i bygningsmessig vedlikehold at bygningsmassens realverdi går ned. For de bygningene som er selveide, påligger det styret å sikre at fellesskapets verdier ikke går tapt ved for dårlig vedlikehold av bygningsmassen. Det er et klart styreansvar å sikre et forsvarlig og godt vedlikehold av den selveide delen av bygningsmassen.

Komiteen understreker likevel at Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvar for å sikre at styrene forvalter sine eiendommer på forsvarlig vis.

I den eiendomsmassen som forvaltes av Statsbygg, er vedlikeholdet gjennomgående noe bedre enn i de selveide bygningene. Likevel er det tvil om dagens husleie er tilstrekkelig for å sikre fremtidige verdier, og det er viktig at leienivået legges slik at nødvendig vedlikehold fortsatt blir gjennomført også for denne delen av bygningsmassen.

I denne saken har komiteen tilpasset seg noe den nye form riksrevisjonsrapportene nå har fått, ved at Riksrevisjonen kommer med anbefalinger. Det er en god utvikling. På en måte har komiteen gjennom dette oppsummert deler av innholdet i Riksrevisjonens anbefalinger ved å fremme et forslag til vedtak der vi ber Kunnskapsdepartementet mer aktivt følge opp at universiteter og høyskoler som forvalter egne bygg, har en god eiendomsforvaltning.

På ett område har komiteen skilt lag i saken. Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har samlet seg om en særmerknad hvor en peker på at disse partiene har en viss forståelse for at styrene ved universiteter og høyskoler som forvalter egen bygningsmasse, sliter med et begrenset økonomisk handlingsrom. Forståelsen omfatter også den utfordringen det er å prioritere vedlikehold samtidig som en står overfor strenge krav til prioritering av forskning og utdanning. Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å bedre dette økonomiske handlingsrommet for å gi Kunnskapsdepartementet en reell mulighet til å drive mer aktiv styring og oppfølging av institusjonene. Dette trekløveret mener også at et slikt økonomisk handlingsrom kan bidra til økt ansvarliggjøring av styrene ved institusjonen.

Svein Harberg (H) [12:06:03]: Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av eiendomsmassen i universitets- og høyskolesektoren er for mange av oss ingen stor overraskelse, men en forventet og nødvendig bekreftelse på de signaler vi har fått over lang tid. Dette er ikke et nytt fenomen, dette har vi visst lenge. Bekymringsmeldingene har vært mange, og det er da veldig godt å få det bekreftet så tydelig, og kanskje ikke minst få bekreftet at her må det settes inn tiltak ganske fort. Det som er mest bekymringsfullt, er at situasjonen forverres i en sånn kjent situasjon. Det har mange konsekvenser. Saksordføreren var inne på behovet for å ta vare på verdiene. Det andre er at det selvfølgelig går ut over både ansatte og studenter som skal bruke disse eiendommene i det daglige arbeid. Det som er bekymringen, er at på ett eller annet tidspunkt – når det forverres så mye som det gjør – blir det umulig å ta igjen etterslepet. Sånn kan vi ikke fortsette.

Så er det helt tydelig at det er den selvforvaltende eiendomsmassen det går dårligst med. Det i seg selv er underlig. Når vi snakker om staten og staten, men organisert på to forskjellige måter, burde det være sånn at en fulgte opp og lærte av hverandre – når den ene gjør det veldig mye bedre enn den andre. Her er det mangel på dialog og mangel på helhetlig tenking. Vi kan ikke ha en del statlig virksomhet som gjør jobben på en god måte, mens den andre delen gjør akkurat samme jobben på en mye dårligere måte.

Det er riktig, som saksordføreren var inne på, at her er det noen som peker på handlingsrommet, og handlingsrommet i universitets- og høyskolesektoren er det jo slått fast at er redusert. Men handlingsrommet i denne saken slår først inn når man har et system for hvordan man skal bruke det handlingsrommet man eventuelt har. Det er det som bekymrer – at man har så stor mangel på styring. Vi ser at i den enkelte organisasjon er det ikke prioritet av forvaltningen av eiendomsmassen. Det er åpenbart at har man manglende kompetanse eller kunnskap og oppmerksomhet om bygningsmassen og mangelen i bygningsmassen, blir det manglende og i beste fall tilfeldig innsats for å rette opp det som må gjøres.

Det er ingen tvil om at når det kommer til stykket, må departementet ta ansvar for å gripe fatt i denne situasjonen. Enda dette har vært kjent i forskjellige former i hele den tiden den sittende regjeringen har hatt roret, er det helt åpenbart at dette ikke har vært sentralt i styringsdialogene med institusjonene og i tildelingsbrevene.

Undersøkelsen hadde som mål og intensjon å finne ut om eiendomsforvaltningen er god og hensiktsmessig. Det har vi vel fått klart svar på: I den ene delen av den statlige forvaltningen er den ganske bra, men i den andre delen er det ikke god og hensiktsmessig eiendomsforvaltning.

Det er også underlig å se at når vi har fått dokumentert at det er manglende systemer for kunnskap om eiendomsmassen i institusjonene, har man likevel klare formeninger om hva som ikke er tilfredsstillende i den samme bygningsmassen. Det gir kanskje grunnlag for en egen vurdering av hvordan de kan vite det så tydelig når de ikke har systemer for det, og jeg regner med at det kan bli fulgt opp.

Det er slik at vi fra Stortinget har etterlyst en plan for hvordan en skal rette opp i dette etterslepet som har vært påpekt, og det er godt at vi nå kan forvente grep for videre forvaltning av eiendommene. Det er tre–fire ting som jeg forventer at statsråden griper fatt i og bekrefter når det gjelder videre grep. Alle som har ansvar for eiendomsmasse, må ha kunnskap om sin nåsituasjon og må ha systemer som fanger opp det. Statsbygg gjør dette på en god måte og har gode systemer for jevnlig rapportering. Dette må de andre kunne lære av. Her må staten lære av staten, her må en utveksle de gode erfaringene og de gode systemene. Det burde være en enkel sak å overføre den kunnskapen.

Så må departementet være tydelig på dette i sin dialog med institusjonene og i sine tildelingsbrev at forvaltning av eiendomsmassen er så viktig nettopp av de tre grunnene som ble nevnt. Dette er å ta vare på verdier. Mange av disse byggene har verdier langt utover bruksverdien i det daglige og skal tas vare på. Det er viktig for de ansatte, og det er viktig for studentene. Dette går også på kvaliteten for de som skal bruke byggene. Her må en sikre kontinuerlig oppfølging, og så blir det spennende å se hvordan vi skal ta igjen det etterslepet som nå er kommet. Det trengs det også en konkret handlingsplan for. Det blir spennende å se hvordan departementet og statsråden vil følge opp de klare anbefalingene som kommer i denne undersøkelsen. Det ser vi fram til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:12:23]: I motsetning til saken om Riksrevisjonen og den kommunale forvaltninga er dette en rimelig oversiktlig sak. Den er rimelig enkel, det er ingen store overraskelser som kommer fram, og det er et grunnlag for handling.

Det som er en enstemmig komités hovedpoeng, er at komiteen finner det kritikkverdig at realverdien av bygningsmassen reduseres over tid på grunn av mangelfullt vedlikehold av utdanningsinstitusjoner som har sjølforvaltende eie.

Det er ikke svakheter i styringsinformasjonen for å sikre det verdibevarende vedlikeholdet som er hovedproblemet – sjøl om det er en utfordring – men det er rett og slett prioritering av knappe penger mellom i hovedsak folk kontra bygg og utstyr. Dette er sjølsagt krevende, og det er ikke noe nytt – jeg tror ingen partier i denne salen skal si at det har vært særlig bedre enn andre. Til det har jeg levd så lenge og sett så mange bygg at det har jeg grunnlag for å si. Det er videre slik at den organisasjonsmodellen som vi har, gjør at i de tilfellene Statsbygg er eier, går det rimelig bra. Jeg syns Statsbygg skal ha honnør for det. Jeg syns Statsbygg i mange tilfeller gjør en god jobb. Det ser vi når vi er rundt og ser på institusjonene. Det skal de ha stor kredit for. Vi snakker altså om de institusjonene hvor en er såkalt sjølforvaltende.

Det som er kjernen, er hvordan de sjølforvaltende institusjonene greier å sette av penger på sine knappe budsjetter til husleie. Riksrevisjonens anbefaling er at en skal utforme internhusleieordninga slik at den gir større økonomisk forutsigbarhet for å sikre verdibevarende vedlikehold. Statsråden sier at dette kan være et egnet virkemiddel for å øke styringa med utdannings- og forskningsarealene, men også for avsetning til vedlikehold. Jeg regner med at statsråden var forsiktig der. Det lå mye mer i den uttalelsen enn at det er noe en bare kan gjøre. Dette er noe statsråden tar ansvar for sett i lys av den enstemmige merknaden.

Det som står i vår merknad, er at internhusleieordninga må utformes slik at husleien om nødvendig må økes tilsvarende for å sikre nødvendig framtidig vedlikehold. «Om nødvendig» står for meg som en rimelig objektiv størrelse – hva det objektivt er grunnlag for. Her snakker vi både om verdibevarende vedlikehold og også om det som er veldig krevende, nemlig myndighetskrav som gjør at eldre bygninger må ombygges med de enormt store kostnadene det krever. Det er ingen grunn til å tro at myndighetenes krav til bygninger blir mindre i framtida enn de er i dag. Derfor må internhusleien ta høyde for det. Det må innbakes i den husleien som disse institusjonene må sette til side.

Ut fra forslaget som en enstemmig komité har kommet med, snakker vi om at en i praksis vil begrense det økonomiske handlingsrommet for styrene for disse institusjonene, slik at de må prioritere verdibevarende vedlikehold høyere enn i dag. Det er kjernen. Det blir i større grad et fastpunkt. Det blir en avsetning som må tas på samme måte som en fra Finansdepartementet konsekvensjusterer sine budsjetter ut fra ulike pålegg eller ulike vedtak som er gjort. Det vil altså føre til at det blir et sterkere styringskrav til de sjølforvaltende utdanningsinstitusjonene. Handlingsrommet blir noe mer beskjedent, men det er helt nødvendig for at en ikke skal stå i den situasjon at vedlikeholdet forsømmes og at det offentlige pådrar seg langt større utgifter enn nødvendig. Dette er rimelig enkle forhold, men det er til sjuende og sist spørsmål om prioritering av knappe økonomiske ressurser, og da må en ha resolutte, praktiske, handlingsorienterte styremedlemmer i disse institusjonene som veit at dette er sentralt, og ikke fortsette som nå med at vedlikeholdet forsømmes.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:17:38]: Jeg kan ikke dy meg for å komme med en kommentar til representanten Lundteigen når han sier at han levd lenge og sett mange bygg. Det har jammen meg jeg også gjort etter hvert, og når jeg ser meg rundt i stortingssalen, ser jeg at det er flere av oss! Noe av det som ikke bare er en utfordring for denne sektoren, men for veldig mange sektorer, er prestisjen knyttet til vedlikehold. Det er veldig enkelt at det som gir luft under vingene, bilde i blad og den slags, det er når en kan klippe snorer og bygge nytt. Det står og skinner for framtiden, mens vedlikeholdsarbeid, som kanskje er mest synlig når det ikke blir gjort, er det en stor utfordring å få høyere prestisje rundt.

Vi har rapporten fra Riksrevisjonen som drahjelp for å få til nettopp det når det gjelder høyskole- og universitetssektoren. La meg si litt mer om det. Det er en rapport som tar opp sentrale og viktige problemstillinger når det gjelder eiendomsforvaltning ved universitetene og høyskolene. Det er vi i Kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret for bygningsmassen som utdanningsinstitusjonene forvalter selv. Vi har åtte selvforvaltende institusjoner i sektoren, og Riksrevisjonens merknad til eiendomsforvaltningen knytter seg i hovedsak til disse lærestedene.

Jeg erkjenner at vi har en utfordring med å løfte den tekniske tilstanden på bygningene for statlige universiteter og høyskoler. Institusjonene har også behov for funksjonelle og fleksible lokaler som er godt tilpasset dagens og framtidens undervisning og forskning. Det har oppstått et akkumulert vedlikeholds- og påkostningsbehov i sektoren, og vi må finne løsningen på det de nærmeste årene.

Institusjonene forvalter en betydelig og sammensatt bygningsmasse som det er krevende å ta vare på. De selvforvaltende institusjonene har også en høy andel eldre og vernede bygninger. Av ca. 1 200 bygninger er i underkant av 300 bygninger foreslått fredet eller vernet på annen måte.

Eldre, vernet bygningsmasse er krevende å oppgradere til funksjonelle og tidsriktige arealer som svarer til dagens byggtekniske krav, undervisnings- og læringsformer og utviklings- og forskningsbehov. I tillegg står vi stadig overfor kostnadskrevende endringer i myndighetskrav, som f.eks. energibruk, universell utforming og brannsikkerhet.

Jeg vil følge opp Riksrevisjonens rapport på flere måter.

Et tiltak er å forbedre styringen og kontakten med sektoren på dette området. Kunnskapsdepartementet vil sørge for at institusjonene har nødvendig styringsinformasjon og langsiktige planer for vedlikehold. Dette er omtalt i årets tildelingsbrev og vil være tema på etatsstyringsmøtene. I tillegg vil departementet og sektoren drøfte vedlikeholdsutfordringene i egne møter. Jeg har forventninger til at de selvforvaltende institusjonene arbeider videre med sikte på å få bedre data for styring og planverk.

Jeg vil også evaluere internhusleieordningen ved de selvforvaltende lærestedene. Evalueringen kan gi nyttig kunnskap om hvordan ordningen fungerer i dag og om internhusleie kan videreutvikles som virkemiddel for å prioritere midler til vedlikehold.

Regjeringen har satt i gang flere rehabiliteringsprosjekter som bidrar til å bedre tilstanden for sektoren. I revidert nasjonalbudsjett for 2013 foreslås startbevilgning til rehabilitering av Universitetsmuseet i Bergen. Rehabilitering av sentrumsbygningene ved Universitetet i Oslo er i full gang og blir ferdig ved årsskiftet 2014/2015.

Institusjonene står gjerne overfor prioritering av midler til kjerneoppgavene utdanning og forskning og investeringer i bygg. Vedlikehold har tidligere ofte tapt den kampen, men vi ser at institusjonene evner å sette av midler til vedlikehold, og det er mange som gjør en god jobb. La meg trekke fram Universitetet i Oslo, som er en av de institusjonene som har store utfordringer på dette feltet. Universitetet har de siste årene selv gjennomført omfattende rehabiliteringsarbeider av bygningen for Preklinisk odontologi, PO-bygningen, og Realfagsbiblioteket på Blindern, i tillegg til rehabilitering av Tøyen hovedgård.

Disse tiltakene er imidlertid ikke nok til å dekke det etterslepet som finnes. De selvforvaltende institusjonene har ikke nok midler til å håndtere alt vedlikeholdsarbeid innenfor sine eksisterende budsjettrammer. Dersom institusjonene skal bruke betydelig mer av budsjettet til vedlikehold og oppgradering, så kan det gå på bekostning av andre oppgaver. Det er akkurat som representanten Lundteigen sier, at her er det et spørsmål om hvordan man forvalter midlene sine.

I kommentarer til rapporten har jeg påpekt at Statsbygg og selvforvaltende institusjoner har forskjellige økonomiske betingelser. Statsbygg har midler til å avskrive og investere på nytt og kan derfor sørge for god tilstand på sine bygg i de årene byggene skal brukes. De selvforvaltende institusjonene har ikke midler til å investere i bygg på nytt på tilsvarende måte. Nybygg og totalrehabilitering må skje som egne byggeprosjekter, og det er en krevende prosess å få igjennom nye prosjekter. Det er en utfordring for planlegging av vedlikehold – på kort og lang sikt – at det er usikkerhet om når nybygg kan starte og når de kan stå ferdig.

Derfor står institusjonene ofte i et ganske vanskelig valg. Skal man prioritere 200–300 mill. kr til oppussing av bygg som man uansett vet går ut på dato om noen år, og hvordan skal man håndtere dette inntil man har et nybygg på plass? Jeg kan ta ett eksempel, og det dreier seg om den bygningsmassen vi i dag har på Blindern – laboratorier osv. – i forhold til planene vi har om et nytt Life Science-senter som skal ligge opp mot Rikshospitalet. Dette blir et fantastisk nytt bygg, men nå har man jo ganske utdaterte lokaler, og hva gjør man med dem i mellomtiden? Det er den type problemstillinger man ofte står overfor. Jeg håper jo vi kan se disse tingene i en større sammenheng når vi får på plass arbeidet med denne langtidsplanen i et tiårsperspektiv. Der blir det mulig å se for seg at en får en bedre forutsigbarhet på dette området.

Jeg tar med meg Riksrevisjonens rapport. Den bidrar til å sette søkelyset på noen utfordringer som vi er veldig klar over at vi har, som dreier seg om etterslep på vedlikehold av bygninger på universiteter og høyskoler. Og jeg kommer til å bruke Riksrevisjonens rapport for alt den er verdt, i alle budsjettdrakamper videre framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.