Sakene nr. 7 og 8 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten forslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og til 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [14:34:08]: (ordførar for sakene): I barnehagedebatten i forrige veke snakka me om at snart er veldig lenge. For ungar som er utsette for omsorgssvikt, er snart altfor lenge. Der omsorgssvikten faktisk skjer, blir det slik som Landsforeninga for barnevernsbarna sa i samband med høyringa, at det er særdeles viktig at kvart barn som har tiltak i barnevernet, blir hjelpt tidleg nok, altså at ein kjem for seint så tidleg som mogleg.

Meir kan gjerast for å førebyggje omsorgssvikt. Det blir no lagt opp til eit tverrdepartementalt samarbeid for å utvikle eit felles kunnskapsgrunnlag om førebyggjande innsatsar for å oppdage og hjelpe utsette barn i alderen 0 til 6 år – med vekt på korleis ein kan styrkje tilknytinga og samspelet mellom barn og foreldre.

Det førebyggjande arbeidet er avgjerande viktig. Regjeringa har ei heilskapleg satsing på dette – både gjennom denne proposisjonen, barnehagemeldinga, meldinga om vald i nære relasjonar og folkehelsemeldinga.

Det er tverrpolitisk semje om viktigheita av ei styrking av samhandlinga mellom tenestene. Eit heilt sentralt område for å ta barnevernet vidare er å utvikle eit betre vern for barn gjennom samhandling og samarbeid mellom tenester som barnehage, helsestasjon, skule, politi m.fl.

I proposisjonen blir det føreslått to nye prinsipp som går på barn sin rett til medverknad og om tilknyting og relasjonskvalitet. Det seier noko meir om kva som er viktig for barn sitt beste og vil kunne føre til at ein i fleire tilfelle kan setje inn tiltak tidlegare. Regjeringa vil setje i gang tiltak for å styrkje utgreiingskompetansen for å vurdere om barn lever i ein situasjon som gjer at omsorgsovertaking er nødvendig. Det betyr òg styrking av kompetansen om tilknytingskvalitet og foreldras potensial til å gje den omsorga som barn treng. Dette er etter mitt syn veldig viktige grep.

Barn har blitt høyrde for lite i barnevernet. Eg er no glad for at me lovfestar barn sin rett til å bli høyrde. Eg er i tillegg glad for at regjeringa føreslår å lovfeste barn sin rett til å få ein tillitsperson. Dette har vore eit klart ønske frå barn i barnevernet sjølv, og er med på å styrkje både tryggleiken og den reelle moglegheita deira for medverknad. Det å få med seg nokon som ein kjenner og stolar på, vil føre til at barn i større grad kan tore opne seg og uttale seg om korleis dei har det og kva dei meiner.

Fosterheim er det mest brukte omsorgstiltaket i barnevernet, og det er ei høgt prioritert oppgåve for regjeringa å rekruttere fleire. Eg er glad for at regjeringa og statsråden har sterkt fokus på dette, og at ein systematisk arbeider med rekruttering frå direktoratet si side. Det blir gjort eit omfattande arbeid for å rekruttere fleire fosterheimar. I fjor blei det inngått fleire nye rammeavtalar med ideelle aktørar for rekruttering. Me ser òg ein stor auke i bruken av familieråd, og heile 400 kommunar har no fått opplæring i bruken av metoden, og det blei gjennomført over 600 familieråd i 2012.

Ein treng ikkje vere dårleg for å bli betre. Me har i dag eit godt barnevern med mange tilsette som kvar dag gjer ein god og viktig jobb – med tusenvis av flotte fosterforeldre og fagleg sterke institusjonar. Me ser ei positiv utvikling når det gjeld fristbrot, ventetider og tilsyn.

Me har gjennom barnevernsløftet fått 850 fleire stillingar i det kommunale barnevernet, og aldri før har fleire fått hjelp. Samtidig veit me at barnevernet i altfor mange år har vore ei underprioritert politisk oppgåve. Det er derfor avgjerande at me får fortsetje det løftet me er i gang med.

Å bruke pengar og tid på grundige politiske prosessar for å utvikle eit godt barnevern, slik me no gjer, er så utruleg viktig. Barndommen er ikkje berre ein tilstand der me ventar på å bli vaksne – han har ein enorm verdi – og ungane er svært såbare. Den tida kjem aldri att. Den viktigaste veksten er oppveksten, og då treng ein næring gjennom omsorg, tryggleik, stabilitet og kjærleik. Me kan ikkje vedta kjærleik eller omsorg i denne salen, men me kan vedta at ein skal leggje til rette for å finne gode vaksne som vil gje dette til dei ungane som treng det og som ikkje får det av dei som sette dei til verda.

For meg handlar politikk i stort om å arbeide for at alle skal kunne leve gode liv. Grunnlaget blir lagt i barndommen. Ein god barndom varar heile livet – og i generasjonar.

Til slutt vil eg seie at dette er ein god proposisjon som inneheld viktige tiltak og lovendringar for eit betre barnevern, der ein styrkjer kompetansen i alle ledd i barnevernet, og ein fortset arbeidet med å styrkje kvaliteten gjennom ei kvalitetsreform.

Presidenten: Presidenten er blitt gjort oppmerksom på at komiteen ved henvendelse til Stortingets kontor har bedt om at det blir gitt anledning til replikkordskifte etter hovedtalspersonene. Det er undersøkt i mellomtiden, og det er riktig. I og med at komiteen ikke har fått kontrabeskjed om det, vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte etter innlegg fra de enkelte partiers hovedtalspersoner på inntil tre replikker.

– Det anses som vedtatt.

Presidenten gjør ellers oppmerksom på at uten de replikkene vil møtet vare til kl. 00.30 i natt.

Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:39:42]: I en så viktig sak som denne er det viktig at vi også har anledning og tid til debatt. Så får møtet heller vare til halv ett i natt.

Vi har nå flere ganger sett at det er mange barn som blir tatt hånd om av barnevernet, som ikke får det tilbudet de skulle hatt, og som må flytte fra fosterhjem til fosterhjem og fra tilbud til tilbud flere ganger, noe som er svært uheldig og skaper en veldig urolig situasjon for de barna det gjelder.

Dette gjelder faktisk altfor mange barn, og i komitémerknadene skriver regjeringspartiene at alle barnevernstiltakene er valgt ut fra en faglig begrunnelse og ut fra hvert enkelt barns behov.

Da er mitt spørsmål til representanten Vågslid: Hvorfor har vi da den situasjonen at flere og flere barn ikke får det tilbudet de trenger, men må ta uforutsette flyttinger altfor ofte?

Lene Vågslid (A) [14:40:38]: Både i innstillinga og i proposisjonen meiner eg det er fleire tiltak som svarar på representanten Horne sitt spørsmål.

Eg meiner, som representanten, at utilsikta flyttingar er veldig uheldig. Derfor er m.a. tiltaket om at me no skal styrke utgreiingskompetansen i barnevernet, kjempeviktig. Det handlar om rett plassering. Det handlar om å gje det tilbodet som er best for det enkelte barnet. Representanten viser til merknadane våre der me seier at tiltak skal veljast ut frå barnet sitt behov, og det er heilt riktig. Eg meiner òg at det er det barnevernet gjer i dag.

I tillegg meiner eg det er viktig at me gjennom t.d. førebuande kurs for fosterforeldre – gjennom fleire kurs – førebur forsterforeldre så godt som råd er til å ta på seg den viktige og tidvis krevjande oppgåva det er å vere fosterforeldre. Eg snakka seinast i går med eit vennepar av meg i Telemark som går igjennom fleire kurs, og seier at det er utruleg bra. Der blir dei bevisstgjorde på den oppgåva dei skal ta, og me må styrke det arbeidet vidare.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:41:58]: Først vil jeg rose representanten Vågslid for et veldig godt innlegg. Høyre er veldig glad for at Arbeiderpartiet og de rød-grønne har gått inn på veldig mange av våre merknader i denne saken. Det lover godt for fremtidens barnevern.

Det å trives på og mestre skolen er en stor del av dagliglivet. Særlig for mange barn og unge som har store utfordringer, er det å få en tilrettelagt skolehverdag veldig viktig. Kunnskapsministeren har i Stortinget langt på vei innrømmet at man her har kommet til kort. Det er altfor mange barn i institusjon som ikke går på skole, og det er et stort problem med de såkalt skoleløse barnevernsbarna.

Er representanten Vågslid fornøyd med at regjeringspartiene ikke går med på å støtte en handlingsplan for å sikre at barn under barnevernets omsorg også har rett til tilrettelagt opplæring?

Lene Vågslid (A) [14:43:04]: Eg er heilt einig med representanten Hofstad Helleland i at skule og utdanning for barn i barnevernet er kjempeviktig. Derfor seier ein òg i proposisjonen at ein skal utvikle eit betre samarbeid mellom barneverntenesta og skulen, at ein skal utvikle nye kommunikasjonsstrategiar for barnevernet og utvikle betre rettleiingsmateriell.

Me veit at dei ungane som er i barnevernet si omsorg, har spesielle utfordringar. Derfor vil me òg bidra til at barn i barnevernet får tilpassa opplæring eller spesialundervisning dersom det er behov for det.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:44:00]: Jeg tror representanten Vågslid og jeg er enige om at barnevernet har en betydelig kapasitetsutfordring, og vi har i stor grad stått sammen om å øke bevilgningene til det kommunale barnevernet de siste årene.

Nå ser vi i proposisjonen og i innstillingen vi legger fram i dag, at kommunene egentlig får mange flere oppgaver i barnevernet. Det gjelder skolering og opplæring i forbindelse med tilsyn. Det gjelder engasjering av tillitspersoner. Det gjelder oppfølging av biologiske foreldre. Det gjelder tydeliggjøring av ansvaret for unger etter omsorgsovertakelse osv. Så kommunene får flere oppgaver knyttet til de sakene de allerede har, samtidig som vi ser at vi står midt oppe i en enorm vekst i antall saker.

Siden jeg har lest proposisjonen, men ikke funnet det, spør jeg representanten Vågslid: Hva er regjeringspartienes svar på de store utfordringene som barnevernet nå står foran?

Lene Vågslid (A) [14:45:04]: Det er, som eg nemnde i innlegget mitt, å fortsetje barnevernsløftet.

Representanten Håbrekke har heilt rett i at det framleis er kapasitetsutfordringar. Gjennom barnevernsløftet og gjennom å ha hatt meir fokus på barnevernet dei siste åra ser me at talet på meldingar til barnevernet aukar. Det betyr òg at det blir fleire oppgåver, som representanten seier, både for det kommunale og for det statlege barnevernet. Derfor betyr det at ressursløftet, som er ein del av barnevernsløftet, må fortsetje.

At kommunane får fleire oppgåver, meiner eg er bra, for det er – kanskje med eit litt forslite uttrykk – i kommunane folk bur, og me har faktisk styrkt det kommunale barnevernet ganske kraftig dei siste åra og fått til over 850 nye stillingar i det kommunale barnevernet. Me har øremerka 108 mill. kr til kompetansehevande tiltak. Så kompetanseheving meiner eg er avgjerande viktig for det representanten spør om, og ikkje minst den kvalitetsreforma som blir varsla i proposisjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Horne (FrP) [14:46:27]: Endelig er dagen kommet – den dagen da vi virkelig skal få lov til å debattere en sak om barnevern som er kommet fra regjeringen.

Vi har 14 dager igjen av denne stortingsperioden, og Fremskrittspartiet mener det har tatt altfor lang tid å få denne saken fram. For ca. tre år siden sto representanten Stokkan-Grande på denne talerstolen og sa vi hadde et barnevern i krise. I gjentatte debatter har opposisjonen etterlyst handling og tiltak. Ja, barnevernet har kommet styrket ut i de siste budsjettene, den rosen skal regjeringen ha, men det har kommet få konkrete forslag som også må til for å styrke barnevernet.

Det var store forventinger da denne saken ble lagt fram, og på mange punkter har statsråden innfridd. Det er blitt gjort et grundig arbeid med gode rapporter, og ikke minst er barnevernsbarna blitt hørt og tatt med på råd.

Likevel må jeg si at vi skulle ønske at det hadde kommet flere konkrete forslag, da det her er mye som skal vurderes og utredes nærmere.

Når det gjelder barnevern, snakker vi om barn som trenger hjelp – hjelp til en trygg og stabil hverdag som ofte har vært helt fraværende i barnets liv. Da er det staten skal gå inn og gi den tryggheten. Men klarer vi det? Nei, dessverre er det det som bekymrer meg mest når det gjelder barnevernet.

Senest på fredag kunne vi lese om barn som var blitt misbrukt i fosterhjem, og en annen sak der veldig mange barn som har krav på tilsynsfører, ikke får det. Mange som ringer til oss stortingsrepresentanter, er ikke fortvilet over lovverket eller ønsker nye lover. De ønsker bare at de rettighetene og de lovene vi i dag har, blir fulgt opp. Det er her jeg mener vi har den største utfordringen: å gi de barna som trenger det, en bedre hverdag enn den de hadde før. Altfor ofte er det vi som svikter.

Alle barn i Norge skal vernes mot omsorgssvikt og overgrep. Da må ikke staten drive omsorgssvikt i tillegg. Altfor mange er redd for barnevernet, og det er svært bekymringsfylt. Det er veldig mange der ute som jobber med barnevern, som gjør en kjempejobb – en jobb som er veldig krevende å gjøre. Men det må komme klarere fram at barnevernet skal være der for å hjelpe. Barnevernet møter de mest sårbare barna og familiene, og barnevernet skal møte dem med omsorg og empati og anerkjenne disse barnas behov for trygghet og kjærlighet.

Fremskrittspartiet er veldig glad for at barnas behov og medvirkning står så sterkt i lovproposisjonen og for at framtidens barnevern tar utgangspunktet i det. En av de største utfordringene etter reformen i 2004 har likevel vært samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet. Alle rapporter viser at her er det store svakheter. Fremskrittspartiet mener at kommunene har en nøkkelrolle innen barnevern. Det er dette som er førstelinjetjenesten. Det er kommunene som er de første som ser disse barna. Forebygging og hjelp tidlig viser at en kan unngå omsorgsovertakelser.

Jeg har spesielt lyst til å vise til at de kommunene som også satser på helsestasjoner og helsesøstre, bruker mindre på barnevern. Derfor er jeg også glad for at regjeringen har sett at det er viktig at helsestasjonene blir styrket i kommunene. Tidlig hjelp er nøkkelen.

På kort tid er det ikke lett å komme inn på alle de viktige punktene i denne saken. Jeg vil likevel komme inn på et par punkter som Fremskrittspartiet er uenig med regjeringen i.

Det biologiske prinsipp vil alltid stå sterkt hos Fremskrittspartiet. Vi er bekymret for at en vurderer å endre dette og mener at man kan gjøre to ting på en gang. Det er mulig å kunne ivareta barns rettsikkerhet uten å lempe på det biologiske prinsipp. I den biologiske nærheten til barnet finnes ofte en oppegående far, det finnes slekt, tanter og onkler og ikke minst besteforeldre. Besteforeldre, som ofte har vært den tryggheten som disse barna har hatt hele veien, mister mange ganger kontakten med barnebarnet når foreldrene ikke strekker til.

Nedbyggingen av institusjonsplasser har gått for langt. Det er vel og bra med fosterhjem, men som alle oss her i denne sal er også alle barn forskjellige med ulike og sammensatte behov. Derfor er det viktig å legge politiske motiver til side og ha et mangfold i hjelpetiltak til de barna og ungdommene som trenger det.

Fylkesnemndene er også en viktig sak for Fremskrittspartiet. For å sikre rettsikkerheten til barna ønsker Fremskrittspartiet å legge disse inn under domstolene. Vi er svært bekymret over den lange ventetiden vi har i dag, og over om rettssikkerheten blir ivaretatt.

Til slutt et lite hjertesukk om tillitsperson: Jeg håper det ikke bare blir et fint ord, men at de barna som trenger det, får den tillitspersonen.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer, og de vi har sammen med andre, og varsler at vi støtter forslagene nr. 34, 35 og 38 fra Venstre.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kåre Simensen (A) [14:52:26]: Representanten Horne etterspurte handling og tiltak i sitt innlegg, men jeg registrerer at flertallet i denne salen, med unntak av Fremskrittspartiet, gir sin støtte til at regjeringen foreslår å lovfeste at alle tjenester og tiltak etter barnevernsloven skal være forsvarlig. Det er ikke noe nytt i at barnevernet skal yte forsvarlige tjenester, men det er viktig for flertallet å forsikre at kravet om forsvarlige tjenester blir både tydeliggjort og forstått. Flertallet er bevisst på at en forsvarlighetsgrad vil være en rettslig standard som innebærer at innholdet i kravet vil endre seg over tid, i takt med bl.a. utvikling av fagkunnskap og kompetanse på barnevernsområdet. Det er derfor vanskelig å forstå logikken i argumentasjonen for hvorfor Fremskrittspartiet ikke ønsker forsvarlighetskrav og attpåtil presiserer at det vil være overflødig.

Mitt spørsmål til representanten Horne blir derfor: På hvilken måte kan krav til forsvarlighet for våre mest utsatte, nemlig barna, noen gang blir overflødig?

Solveig Horne (FrP) [14:53:26]: Jeg takker for spørsmålet.

La det være helt klart at barnevernet allerede i dag har en forsvarlighetslov, og det er veldig viktig. Men det betyr veldig lite og derfor har Fremskrittspartiet ikke vært inne på akkurat den merknaden. Flere av dem som var på høringen i komiteen, etterlyste at regjeringen hadde gått lenger med tanke på forsvarlighetsloven. Alle – til og med barneombudet – ønsket en rettighetsfesting av barnevernet. Det vi registrerer, er at regjeringen ikke har gått så langt som veldig mange av høringsinstansene ønsker når det gjelder å ha en rettighetsfesting i barnevernsloven.

Rettssikkerheten i barnevernet er veldig viktig, det vet representanten Simonsen også om. Men vi ser altfor ofte at den rettssikkerheten ikke blir ivaretatt godt nok, og derfor har Fremskrittspartiet sagt at vi ønsker å legge ned fylkesnemndene og legge dem inn under domstolene for å sikre rettssikkerheten til barna i barnevernet.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:54:39]: I forrige uke behandlet vi barneloven her i salen, hvor Fremskrittspartiet som eneste parti ikke var med i merknad om at regelverket bør legges opp slik at en så langt som mulig opererer på den sikre siden på vegne av barnet. I dagens innstilling er det kun Fremskrittspartiet som ikke støtter forslaget om at barnets beste skal baseres på et nytt prinsipp om utviklingsstøttende tilknytning. Likeledes mener Fremskrittspartiet at adopsjon ikke bør brukes som barnevernstiltak i større grad enn i dag, til tross for at svært mange studier som sammenlikner adoptivstatus med fosterhjemsstatus, konkluderer med at barn som blir adoptert, har en bedre utvikling enn barn som er varig fosterhjemsplassert.

På denne bakgrunn er dette spørsmålet mitt til representanten Horne muligens litt spissformulert: Er det barnas eller foreldrenes beste som legges til grunn?

Solveig Horne (FrP) [14:55:27]: For Fremskrittspartiet er det viktig at barns rettssikkerhet blir ivaretatt, og det er barns rettigheter vi alltid skal sikre. Barnets beste må og skal komme først.

I saken som representanten viser til fra forrige uke, ønsket Fremskrittspartiet å ivareta barna, men vi ønsker å ha en dom, og at det ikke skal bli brukt mot den enkelte forelder i en samlivskonflikt. Men la det være helt klart: Fremskrittspartiet ønsker å sikre barna.

Så er det biologiske prinsipp også veldig viktig for Fremskrittspartiet, men som jeg sa i innlegget mitt, det trenger ikke komme i konflikt med barnets beste. Når det gjelder barn som er utsatt for vold og overgrep, skal selvfølgelig staten gripe inn. Men likevel vet vi at det ofte kan være en oppegående far, oppegående besteforeldre og slekt også innenfor det biologiske prinsippet.

Når det gjelder å åpne opp for mer bruk av adopsjon, er Fremskrittspartiet skeptisk til det da det er en endelig beslutning for det enkelte barn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:57:00]: Jeg vil starte innlegget mitt med nok en gang å gi ros til statsråden som endelig etter mange års venting kom til Stortinget med en proposisjon og ny barnevernslov. Den var etterlengtet og selv om vi synes det har tatt veldig lang tid, er vi i dag glad for at vi har den til behandling. Selv om vi kunne ønsket oss at man hadde gått lenger på en del av forslagene som man fortsatt skal utrede etter noen år, er vi på riktig vei på flere felt.

Jeg har også lyst til å gi ros til saksordføreren som har gjort en god jobb under behandlingen i Stortinget.

På kvinnedagen i år fikk jeg besøke Julie, en flott og ressurssterk jente på 19 år. Hun bor ikke hjemme. De siste to årene har barnevernet flyttet rundt på Julie – ikke én gang, ikke to ganger, hun har flyttet fem ganger på to år. Flytting betyr gjerne skifte av skole, skifte av venner og skifte av omsorgspersoner. Julie har fått ny kontaktperson – eller saksbehandler som det heter – hele 24 ganger under barnevernets omsorg.

Nå bor hun i en koselig enebolig sammen med fire andre jenter og Gunn Marit, som er den som tar vare på henne og de andre jentene. Gunn Marit og de andre ansatte har medleverturnus – det er samme person som er der når de legger seg om kvelden og når de våkner opp om morgenen igjen. Det synes Julie og de andre jentene er trygt og godt, og det er en av årsakene til at de trives veldig bra på den institusjonen og at det har blitt et hjem for dem – som de sier: Her er det voksne som bryr seg om oss.

Dette er en privat barnevernsinstitusjon, og de har fått signaler fra regjeringen om at Bufetat skal nedprioritere private barnevernstiltak, slik som der Julie nå bor, ikke fordi de er dårlige, ikke fordi de er dyre, men fordi de er private, og det liker ikke dagens regjering. Julie har fått beskjed om at hun sannsynligvis må flytte både fra hjemmet sitt, fra lokalmiljøet sitt og fra skolen sin når det blir en ledig plass på en statlig institusjon på Vestlandet.

Dessverre svarer ikke denne proposisjonen godt nok på bl.a. de konkrete utfordringene til barnevernet. Tiltakene er relevante, men det er for mange utfordringer som man er for passive til i sin tilnærming.

Høyre støtter Raundalen-utvalgets nye prinsipp om utviklingsstøttende tilknytning i barnevernet. Hvis barnevernet trenger hjelp, bør barnevernet kunne sette inn tiltak også når barnets foreldre eller omsorgspersoner ikke samtykker.

Den grundige evalueringen av forvaltningsreformen viser at det er forskjeller i de ulike regionene som gjør at barn ikke får et likeverdig tilbud i hele landet. Det er fortsatt store samarbeidsproblemer mellom stat og kommune, det er utfordringer knyttet til dårlig økonomisk styring og kontroll, og det har dessverre vært en klar vridning av tiltaksbruk fra institusjon til økt bruk av fosterhjem.

Både Helsetilsynet og Riksrevisjonen har avdekket grov svikt i tilsyn og ansvar som kommunene har. Når vi vet alt dette, synes Høyre det er påfallende at regjeringen fortsatt vil videreføre hovedlinjene i dagens ansvarsfordeling mellom stat og kommunene. Også fagmiljøer og brukerorganisasjoner etterlyser mer helhetlige og gjennomgripende endringer.

Høyre vil gi kommunene et helhetlig, faglig og økonomisk barnevern. Men da forutsetter vi også at kommunene må ha nødvendig kompetanse, levere barnevernstilbud av høy kvalitet, og at man ikke kan fortsette å levere tjenester når man i dag har så sårbare barnevernstilbud som mange kommuner dessverre har.

Barna er det mest verdifulle vi har. Derfor: en stor takk til alle fosterforeldre og barnevernsarbeidere, som gjør en utrolig god innsats for de aller mest sårbare og utsatte av oss. Høyre er opptatt av at vi må tette de store hullene i sikkerhetsnettet, som gjør at vi ikke får fanget opp alle de barna som trenger hjelpen vår aller mest.

Presidenten: Da har datasystemet oppdaget at det er replikker under debatten.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [15:02:33]: Jeg registrerer at Høyre har sitt faste mantra om privatisering av barnevernsinstitusjonene. Jeg synes jo det er litt underlig, siden vi vet at ca. halvparten av alle barnevernsinstitusjoner i dag er på private hender. Det som er det sørgelige, er at Høyre ønsker en massiv privatisering av barnevernsinstitusjoner, sånn at vi sitter igjen med kun private.

For Arbeiderpartiet er det å plassere barn i institusjon en tung grad av myndighetsutøvelse, som innebærer tvang. Derfor mener vi faktisk at det er uforsvarlig å overlate dette fullt ut til private.

Jeg lurer på: Synes ikke også Høyre at tvangsutøvelse er noe som egentlig det offentlige skal drive på med? Dersom representanten Hofstad Helleland fra Høyre ikke mener det, er det da sånn at man også vil overlate andre former for myndighetsutøvelse og bruk av tvang til private, f.eks. innenfor kriminalomsorgen og innenfor politiet?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:03:29]: Takk for spørsmålet.

Det er jo sånn at de som historisk har bygd opp et velferdstilbud til de mest utsatte barn og unge, er de private. Så kom det offentlige inn etter hvert, og tok over mye av tilbudet til den gruppen vi snakker om nå.

For Høyre er det helt avgjørende at vi har gode godkjenningsordninger, som er tilstrekkelige, og som sikrer at vi har god nok kvalitet. Når det gjelder særlig det offentlige, har man i dag ikke det strenge kontrollregimet som man har for de private institusjonene. Sånn bør det fortsatt være. Det er derfor Høyre også ønsker en kvalitetsportal hvor de ulike barnevernstjenestene er ført opp, og Høyre etterlyser fortsatt bedre tilsyn. Det at så mange barn ikke har tilsyn i dag (presidenten klubber).

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:04:41]: Høyre ønsker jo å overlate mye mer av barnevernet til kommunene, og at det er kommunene selv som skal ha full råderett over hele barnevernet.

Da lurer jeg på om Hofstad Helleland tror at Julie ville fått det samme tilbudet hvis det var kommunene som hadde ansvaret for hele barnevernsfeltet, ikke statlige institusjoner, eller private, kjøpt av det statlige?

Men egentlig skulle spørsmålet mitt dreie seg om noe annet. Vi hører jo ofte fra opposisjonen at det tar så lang tid før noe skjer. I dag innledet Hofstad Helleland sitt innlegg med å si at vi endelig fikk denne proposisjonen.

Mitt spørsmål er: Mener representanten Hofstad Helleland at det har vært viktig med de offentlige utredningene, f.eks. Raundalen-utvalget, barnevernspanelet osv., som ligger til grunn?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:05:35]: Ja, jeg er glad for at det er gjort et godt utredningsarbeid. På barnevernsområdet har det åpenbart vært tiltak man kunne ha iverksatt før alle disse evalueringene var på plass.

De rød-grønne har sittet i regjering i åtte år. Det er ganske lang tid for et lite barn som ikke får den hjelpen det trenger. For 800 barn som ikke har tilsyn, og for alle dem som står i institusjonskø eller i kø for å få fosterfamilier, er åtte år et helt liv. Det er derfor Høyre har etterlyst en mer offensiv satsing. På barnas vegne er det også vår jobb som opposisjonsparti i Stortinget å sørge for at barnevernsarbeidet blir prioritert fra regjeringens side.

Det har bekymret oss at det har vært fem statsråder på sju år, og at det har vært lite kontinuitet og offensivitet på dette feltet.

Olov Grøtting (Sp) [15:06:52]: Vedtatt befolkningsgrunnlag i Oslo er på 600 000 innbyggere, og det er det som gjør at de har mulighet til å sikre et tilstrekkelig tiltaksapparat for barn med behov for spesialisert institusjonstilbud.

Ser representanten Hofstad Helleland at forslaget om å gi de store kommunene det helhetlige ansvaret for barnevernet vil kunne føre til at små, og også mellomstore og faktisk noen av de større kommunene, da vil få et dårligere tilbud?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:07:29]: Representanten Grøtting kjenner jo svært godt til hvor sårbar en liten kommune kan være når det gjelder å tilby gode og robuste barnevernstjenester. Representanten har selv vært ordfører, og vet at man ofte kan komme til kort, og at det er for liten kompetanse i småkommunene våre rundt omkring.

Det er derfor Høyre ønsker mer robuste barnevernstjenester. Det er nemlig når man er mange flere – og større miljøer – at man helt klart vil kunne tilby tjenester av bedre kvalitet til ungene. Det er det Høyre er opptatt av.

I Trondheim innførte man en forsøksordning med å overlate barnevernet til Trondheim kommune. Det viste seg at de klarte å levere mye bedre tjenester – det var veldig vellykket. Dessverre (presidenten klubber) har de rød-grønne avlyst prosjektet.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden faktisk er en maksimumstid, og ikke en minimumstid.

Replikkordskiftet er omme.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:09:02]: Hvordan vi behandler barna er helt avgjørende for hvilket samfunn vi får. Barn som opplever trygghet, omsorg og kjærlighet, har større sannsynlighet for å lykkes i samfunnet enn de som ikke opplever det. Når vi nå behandler endringer i barnevernsloven og prinsipper for barnevernet, er det de svakeste og de som trenger det mest, vi skal ha for øye. Mer enn noen gang er prinsippet om barnets beste avgjørende.

De fleste ønsker det beste for sine barn. For enkelte er det vanskelig å vite hva som er det beste, for andre er det vanskelig faktisk å gjøre det de egentlig vet er det beste for barna – og det finnes dessverre noen få som ikke vil det beste for sine barn. For disse familiene, men selvfølgelig først og fremst for barna, trengs et godt, robust og tilstedeværende barnevern. Særlig for disse er det viktig med et samfunn der grunntenkninga er basert på prinsippet om barnets beste, og hvor ulike instanser tar dette på alvor, samarbeider og melder fra ved bekymring – det være seg helsestasjon, barnehage eller skole.

Det er vesentlig at barnevernet kommer tidlig nok inn og gir den nødvendige hjelpen – om det er for å gi støtte, kurs og veiledning til de foreldrene som trenger hjelp, noe som omfatter de hyppigst brukte tiltakene i barnevernet, eller om det gjelder mer omfattende tiltak eller inngrep. Det er bekymringsfullt når barn med erfaring fra barnevernet sier at barnevernet burde gripe inn oftere og tidligere. På den annen side kan vi være fornøyd med at dette faktisk blir sagt, at det ikke blir en skjult sannhet, og at regjeringa har lyttet til dem med mest kjennskap til problematikken – i tillegg til bl.a. ekspertutvalg og forskningsrapporter.

Som representanten Vågslid sa: En trenger ikke være dårlig for å bli bedre. Høsten 2010 startet daværende barneminister Audun Lysbakken en grundig gjennomgang av hele barnevernet for å se hvordan de mest utsatte barna i samfunnet ble tatt vare på, kalt barnevernsløftet. Dette har ført til den største satsinga i barnevernet på 20 år, som betyr bedre beskyttelse av barn gjennom flere ressurser og ny organisering. Som andre har sagt, har det blir opprettet om lag 850 nye stillinger og bevilget mer enn 108 mill. kr til kompetansehevende tiltak.

Den videre oppfølginga i lovendringene styrker barnas posisjon. Barnets beste skal være det overordnede prinsippet for barnevernet. Barn skal høres og i større grad medvirke i saker som gjelder dem. Barnets beste skal baseres på fire faglige prinsipper, og jeg er glad for at ett av de nye er barnets medvirkning. Det betyr at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Som vi hørte fra høringa, handler det om å stille de gode spørsmålene, sørge for at barnet er informert, og at det føler at det blir lyttet til. Medvirkning frigjør ikke de voksne fra ansvar. Ett av innspillene som barnevernsbarna selv har spilt inn, er at de ønsker seg en egen støtteperson som de kan velge selv. Jeg er glad for forslaget om at barn under barnevernets omsorg nå får sin egen tillitsperson.

Det er drastisk å ta et barn ut av familien, og utgangspunktet er og blir at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Men dersom barnet er i en omsorgssituasjon som ikke er til barnets beste, skal barnevernet gripe inn. Prinsippet om det mildeste effektive inngrepet er viktig, men noen ganger er dette nettopp å flytte barnet ut av familien. For å styrke prinsippet om barnets beste innføres nå prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet. Jeg mener det er viktig at det biologiske prinsipp ikke skal gå foran barnets behov for trygge og utviklingsstøttende oppvekstvilkår. En for stor vekting av det biologiske prinsipp kan føre til at barn vokser opp under ugunstige omsorgsbetingelser dersom relasjonene mellom barnet og omsorgspersonene er svake og tilknytningen er svak. Prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet må ha like sterk relevans etter omsorgsovertakelse som før omsorgsovertakelse. Det er tross alt særdeles viktig at man opprettholder det ansvaret som samfunnet har overtatt fra familien.

Vi har parallelt til behandling nå et forslag om full fosterhjemsdekning, og jeg er glad for at departementet og direktoratet har gitt arbeidet med å rekruttere nok fosterhjem høy prioritet. Det er viktig at det jobbes kontinuerlig og godt for å sørge for rekruttering samt for å beholde de gode fosterhjemmene vi har, gjennom bl.a. opplæring, oppfølging og veiledning.

Så skal jeg ikke legge skjul på at SV har et ønske om å rettighetsfeste barnevernsloven. Det vesentlige må uansett være at den hjelpen som gis, fungerer godt, og at loven inneholder bestemmelser som pålegger det offentlige et ansvar for å sikre at barn får den hjelp de har krav på.

Barnevernsløftet har vært med på å snu en negativ trend som har vart i mange år. Jeg er glad for at vi i dag behandler en så god oppfølging av dette løftet, med forslag som bidrar til å skape et enda bedre barnevern, med bedre kvalitet, høyere kompetanse og en anerkjennelse av barns behov for trygghet og kjærlighet. Med endringene som nå blir gjort, skal flere barn få riktig hjelp til rett tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [15:14:16]: I dag har alle barn som er i fosterhjem eller i institusjon, rett til tilsynsfører og flere besøk i løpet av et år. Vi har de siste årene sett at dette ikke blir oppfylt. Veldig mange kommuner overholder ikke dette, og barn som har rett til tilsynsfører, får det ikke. Senest på nyhetene denne helgen kunne vi høre at altfor mange barn ikke får tilsynsfører.

Representanten var i sitt innlegg inne på et forslag som ligger i saken – dette med en tillitsperson. Fremskrittspartiet er veldig glad for at barnevernsbarna nå blir hørt når det gjelder å få en tillitsperson.

Mitt spørsmål til representanten blir: Hvordan kan regjeringen sikre at dette med en tillitsperson ikke bare blir en fin lovnad, som veldig mange barn kommer til å se fram til å få, men en realitet?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:15:12]: Representanten Horne er innom et viktig tema. Det er for mange som ikke har tilsynsfører i dag, selv om – heldigvis – det store flertallet av barn har fått oppnevnt tilsynsfører. Dessverre er det noen som ikke har det. Det finnes også dem som har tilsynsfører, men hvor tilsyn ikke blir gjennomført. Da er det bra at man i proposisjonen nå foreslår endringer som skal bidra til å bedre dette.

Det er barnevernsbarna selv som har bedt om denne nye tillitspersonen som nå foreslås oppnevnt. Det kan være personer som allerede har en tilknytning til barnet, en som de kjenner godt fra før, og som de stoler på. Så må det selvfølgelig følges nøye med på at dette gjennomføres på en god måte. Fylkesmennene har et ansvar for å sørge for at barnevernsbarna får den hjelpen de har krav på og rett til.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:16:21]: SVs største prestisjeprosjekt i denne regjeringen har vært full barnehagedekning. Det gjorde man ved å sette det som et klart politisk mål – etablere det som et politisk prosjekt – for regjeringen, der man setter en tidsfrist.

Som mange vil huske, sa tidligere partileder i SV Kristin Halvorsen i 2005 at dette skulle man få på plass innen to år, og hvis ikke er man «kvitt meg», som det ble sagt. Nå, seks år etterpå, vet vi veldig godt at det var en sannhet med visse modifikasjoner, men det var i hvert fall etablert betydelig politisk prestisje og kraft og betydelige ressurser for å nå målet om full barnehagedekning.

Nå er vi kommet dit hen at alle barn i Norge i stor grad har barnehageplass. Men saken i dag viser at alle barn i Norge har ikke et hjem: de som står i kø for å få et fosterhjem. Er det ikke et paradoks at SV ikke klarer å etablere tilsvarende politisk kraft bak målet om å sikre alle barn et hjem?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:17:29]: Jeg var i mitt innlegg også innom dette med at vi må sikre full fosterhjemsdekning. Det er selvfølgelig et prioritert mål for SV.

Det er ikke like enkelt å vedta full fosterhjemsdekning som det er å vedta full barnehagedekning. Barnehageplasser har man større forutsetninger for å vite antallet av, ut fra hvor mange barn som faktisk finnes. Heldigvis er det et fåtall som trenger omsorgsplassering utenfor hjemmet. Men det er viktig at man har en kontinuerlig, sterk fokusering på det.

I denne proposisjonen foreslås det mange gode tiltak for å øke rekrutteringa av fosterhjem. Representanten Vågslid var i sitt innlegg også innom hvor viktig det er med kursing og oppfølging, og så må man ha gode rutiner, slik at man vet hva barna trenger, og man må gi god informasjon til dem som skal bli et fosterhjem. Og man må følge dem opp underveis, slik at det er færre som gir opp den jobben det er å være et fosterhjem.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:18:44]: SV har vært åpen på at man ikke helt kom i land med alle de ønskene som man hadde i barnevernsmeldingen. Jeg synes det er fint at man er åpen og ærlig om at det har vært bremseklosser i regjeringen som har bremset SV på veien. Jeg synes det har vært litt synd, for jeg tror Høyre og SV kunne ha vært enige om mye – f.eks. er jeg veldig glad for den jobben som SV har gjort knyttet til barns rettsvern med hensyn til å bedre rettssikkerheten til barna i barnevernet. Vi hører jo om mange barn som ikke har noen å henvende seg til, fordi de f.eks. ikke har tilsyn når de bor i fosterhjem. De har ikke noe nettverk, de har ingen til å hjelpe seg hvis de står i en situasjon der de er utsatt for omsorgssvikt fra sine nye fosterforeldre.

Hvorfor er da SV imot en lavterskel klageordning som gjør at barn faktisk har et sted å henvende seg for å få hjelp, hvis en alvorlig situasjon oppstår?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [15:19:51]: Nå regner jeg med at representanten Hofstad Helleland viser til forslaget fra bl.a. Høyre om et klageorgan, som ligger i innstillingen per i dag. Vi har ikke gått inn for å støtte det nå, men vi ser jo at det er en god intensjon bak. Det må være mulig for alle å påklage vedtakene. Nå skal alle barn få sin egen støtteperson som de har tillit til, og som forhåpentligvis kan bidra til å gi veiledning og hjelp når det er behov for det. Alle har også rett til å påklage de vedtak som gjøres, gjennom bl.a. Fylkesmannen.

Så må vi selvfølgelig hele veien kontinuerlig følge med på at barn får det de har krav på, og at de har muligheten til å si fra og få hjelp og støtte hvis de mener at de ikke får det de har krav på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olov Grøtting (Sp) [15:21:01]: Dette er en av de aller viktigste lovene vi behandler i denne stortingsperioden. Den er til for å ta vare på de aller svakeste, de av våre små som utsettes for omsorgssvikt eller overgrep.

For å hjelpe de altfor mange ungene som trenger det, må vi ha et kvalitetsmessig godt og robust barnevern. Det er gjort en god og grundig jobb i forkant av denne lovendringen. Det har vært et eget ekspertutvalg i aksjon og et barnevernspanel som har gitt gode tilrådinger. Det er også viktig at barnevernsbarnas egen stemme er hørt i denne saken.

Det har i de siste årene vært en sterk økning i antallet saker i barnevernet. Det er også slik at det er langt flere alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og overgrep enn det de fleste av oss kan tenke oss, og det er nok fortsatt store mørketall til tross for økning i antall saker.

Barnevernet har gjennom mange år stort sett vært den store stygge ulven som tar ungene fra hjelpeløse foreldre. Flere større og alvorlige saker de siste årene har vist et annet bilde. Dette har heldigvis i stor grad snudd, og det synes som om folk forstår barnevernets viktige rolle.

Den digitale tidsalderen har også nådd barnevernssakene – heldigvis i mange tilfeller, for i dag legger ofte overgriperne igjen så mange spor, både med SMS-er og bilder, at det ikke er mulig å bortforklare påstander om overgrep med at barn har livlig fantasi. Det gjør også at en får mer kunnskap om hva som faktisk kan skje, og det kan gi større kunnskap om hva en skal se etter for å oppdage tegn på overgrep.

Det er viktig for Senterpartiet og for de andre rød-grønne partiene å satse på barnevernet, for en god barndom varer ikke bare livet ut, den varer også i generasjoner. Det er også viktig å huske på at det motsatte er tilfellet – en dårlig barndom kan også gå i arv. Kan vi hjelpe et barn i dag, gir vi dette barnet en trygghet, men kanskje hjelper vi også barna og barnebarna til dette barnet. Derfor har vi barnevernsløftet, og siden 2010 har vi fått 850 nye stillinger i barnevernet. Barnevernet må jobbe kunnskapsbasert, og derfor har vi også bevilget 108 mill. kr til kompetansehevende tiltak.

Senterpartiet er opptatt av det forebyggende arbeidet. Vi mener at en styrking av familievernet er viktig for å avhjelpe noe av behovet for barnevernstjenester på sikt.

Alle tiltakene i barnevernet er viktige, men det må være et mål at en med mer forebygging får ned antallet saker. For å få ned ventetiden på fosterhjem er det viktig at vi får flere fosterhjem, men også økt kompetanse i fosterhjemmene og oppfølging av dem. Institusjoner kommer en aldri vekk fra. De må være så gode som mulig og ha høy kompetanse – ikke minst er kontinuitet blant de ansatte veldig viktig for å kunne gi god omsorg.

Det er en modernisering av barnevernsloven vi vedtar her i dag, og vi innfører viktige nye prinsipper. Prinsippet om barnets beste er det mest overordnede, og det var også gjennomgående i de endringene vi gjorde i barneloven sist torsdag.

Det er også viktig for oss å gi barna som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, en egen tillitsperson som kan gi ekstra trygghet og støtte og større mulighet for at ungene kan gi uttrykk for hva de selv vil.

Jeg må til slutt komme inn på de fire viktige faglige prinsippene som barnets beste skal baseres på, der to av dem er nye. Mange er nå redde for at det biologiske prinsippet blir overkjørt av det nye tilknytningsprinsippet. Det er ikke riktig, men det er heller ikke mulig å komme utenom at av og til er hjemmet det farligste stedet å være for et barn. I de tilfellene der barnets foresatte er overgriperne, må disse barna så snart som mulig hjelpes vekk fra dette. Det at det biologiske prinsipp sammen med det mildeste effektive prinsipp nesten har vært den eneste måten å tenke på for dem som jobber med barn, kan ha ført til at noen overgrep ikke blir oppdaget. Disse to prinsippene skal fortsatt være viktige, men ikke overordnet andre.

Derfor er det viktig at det nå løftes fram flere faglige prinsipper som er viktige for barnets beste. Det er slik at det er barn der ute som roper på hjelp, men de roper bare inni seg. Derfor trenger vi prinsipper som gjør at de som jobber med unger, klarer å oppdage disse ropene om hjelp. Barnets beste må alltid ligge til grunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [15:26:07]: Barnets beste må alltid være det viktigste, avsluttet representanten Grøtting med å si. Så ser vi at veldig mange barn ikke får den hjelpen når staten griper inn og overtar omsorgen. Av og til ser vi også at de faktisk får det verre.

Veldig mange er redde for barnevernet, og foreldre nekter å ta imot hjelp – hjelp som de sårt kunne ha trengt. Foreldre er redde for at hvis de spør barnevernet om hjelp, blir de fratatt barna sine. Dette er noe Fremskrittspartiet mener at en er nødt til å gjøre noe med.

Representanten har før hun ble stortingsrepresentant vært ordfører. Hun har hatt en ledende stilling i barnevernet i en kommune og sett hvor viktig det er å satse på kommunalt barnevern. Mitt spørsmål til representanten er: Hva mener Senterpartiet er det viktigste man kan gjøre for å forebygge omsorgsovertakelse i kommunene?

Olov Grøtting (Sp) [15:27:04]: Takk for et viktig spørsmål. Det er ikke et enkelt spørsmål, for dette omfatter veldig mye. Jeg var inne på det med forebygging. Jeg synes familievernet er viktig. Når det gjelder å forebygge omsorgsovertakelse, er familievernet noe av det viktigste. Selv om det nå innføres nye prinsipper, er ikke det biologiske prinsippet borte – det sidestilles med de andre prinsippene. Det er et viktig prinsipp sammen med prinsippet om at en skal hjelpe på det lavest mulige nivå.

Så jeg mener at en fortsatt bare skal styrke barnevernet, og at en skal jobbe mot familiene i de aller fleste tilfellene. Da er forebygging gjennom familievern et veldig viktig forebyggende tiltak.

Trine Skei Grande (V) [15:28:11]: Her var det så mange prinsipper at man nesten kan gå litt i surr om hva som var viktigst.

Det som gjorde at jeg hadde lyst til å ta replikk, var representantens replikk til Høyre. Venstre og Senterpartiet har lenge hatt en felles historie med å tro på det lokale folkestyret, tro på det å delegere myndighet og tro på at de som faktisk kjenner problemene på kroppen, eller i dette tilfellet ser ungene i øynene, er de beste til å ta kloke avgjørelser for framtida.

Hvorfor har ikke Senterpartiet lenger troen på at det kommunale barnevernet er det beste leddet til å ha mest makt? Hvorfor tror de ikke lenger at det er lokalt man har mest kunnskap om framtida? Hvorfor tror man ikke at den 19-åringen som Høyre dro fram som eksempel, kunne ha fått et bedre tilbud hvis avgjørelsene hadde blitt tatt lokalt? Hvorfor har Senterpartiet mistet troen på lokale avgjørelser?

Olov Grøtting (Sp) [15:29:11]: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet, for da kan noen ting bli oppklart her. Vi har overhodet ikke mistet troen på kommunene, og vi er veldig, veldig opptatt av at kommunene skal ha en så sterk barnevernstjeneste som mulig. Jeg har også tro på de små kommunene, for de samarbeider om å få en bedre barnevernstjeneste enn det de fleste har hatt.

Men mitt spørsmål til Høyre gikk på Høyres ønske om å overlate hele ansvaret til de aller, aller største kommunene, slike som Oslo, Bergen og Trondheim. Det er kanskje de tre som ville klare det i Norge, for alle de andre er for små. Da gikk også mitt spørsmål på at det er ikke bare de små kommunene, men de mellomstore og faktisk også noen av de større byene som ville slite med det, og så ville de små, de mellomstore, de litt sånn halvstore og de litt større få et dårligere tilbud, fordi det statlige nivået da vil bli mye dårligere.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:30:37]: På lørdag var jeg på Ten Sing-revy i kirken. En student ble takket av etter mange år som leder i koret. Vi snakket om hvor mye koret og ungdomsmiljøet i kirken hadde betydd for mange av ungdommene i dalen der vi bor, og hun fortalte om en gutt som hadde sagt: Jeg føler meg nesten tryggere her i kirkerommet enn på mitt eget soverom.

Barnevernet står overfor store utfordringer. I proposisjonen vises det til en vekst i antall barn med tiltak på 77 pst. i løpet av de siste 15 år. Budskap nr. 1: Vi kan ikke, sånn som regjeringen gjør, foreta en gjennomgang av barnevernet uten å ta høyde for at denne veksten faktisk fortsetter. Budskap nr. 2: Vi kan ikke foreta en gjennomgang av barnevernet uten å diskutere de grunnleggende årsakene til veksten.

Én ting hadde vært om vi kunne ta som utgangspunkt at barnevernet i dag har gode tiltak og gir god omsorg til de om lag 40 000 barna barnevernet i dag gir tilbud til, og så diskutere hvordan vi håndterer veksten på det grunnlaget. Men vi må diskutere veksten i en situasjon der barnevernet har fundamentale mangler i tilbudet det gir også til dem som allerede er der. Det er kjernen i barnevernets utfordring. Det er en kapasitetsutfordring – ja. Men det er også en utfordring til prioritering og innretning av hele tjenesten for å se om den svarer på de store utfordringene den står overfor.

Mitt fremste ankepunkt mot dokumentet regjeringen har lagt fram, er derfor: Det svarer ikke på hovedutfordringene som barnevernet står overfor. Det er mange gode grep som varsles i dokumentet, og grepene vil heve kvaliteten i barnevernet. Jeg vil også gi ros til statsråden for å ha satt fokus på og styrket rammeverket omkring barns medvirkning. Men de store spørsmålene blir stående ubesvart.

Vi opplever alle å høre og lese historier om barnevernsbarn som flytter og flytter. Det mangler statistikk på området, og det er alvorlig. Vi vet faktisk ikke om disse flyttingene er regelen eller unntaket i barnevernet. Vi vet ikke om de barna som vi som samfunn har tatt ansvaret for, opplever stabilitet og trygghet. Et av forslagene fra Raundalen-utvalget som følges opp i dokumentet, er et nytt prinsipp som skal legges til grunn for barnevernets vurdering og omsorgsovertakelse, nemlig prinsippet om utviklingsfremmende tilknytning. Kontrollspørsmålet før vi kan ta stilling til det, er følgende: Tilbyr barnevernet tilknytning? Med mindre vi vet hva som er status for omfanget av flytting av barn i barnevernets omsorg, må svaret fortsatt bli: Vi vet ikke om barnevernet tilbyr tilknytning.

Kristelig Folkeparti har derfor fremmet forslag om en stabilitetsreform i barnevernet. Jeg skal ikke gå inn på detaljene i forslaget her, men det er en reform som vil gå dypt inn i hele barnevernets virksomhet. Som det framgår av innstillingen, er det også på grunnlaget av en sånn stabilitetsreform at Kristelig Folkeparti har sluttet seg til Raundalen-utvalgets anbefaling om tilknytning som nytt prinsipp. Jeg må si at jeg er veldig glad for at et bredt flertall i komiteen

«understreker at prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet må ha like sterk relevans etter omsorgsovertakelse som før omsorgsovertakelse. Det innebærer en forpliktelse til å sørge for at barnet opplever stabilitet, trygghet og tilknytning etter omsorgsovertakelse.»

Så har Kristelig Folkeparti foreslått en handlingsplan for full fosterhjemsdekning. Hvorfor er det sånn at vi kan sette tidsfrister for full sykehjemsdekning, for full barnehagedekning, men ikke for at alle barn skal få et hjem?

I oppsummeringsrapporten i departementets evalueringsprosjekt skriver Rambøll følgende:

«I en situasjon med kontinuerlig aktivitets- og kostnadsutvikling, med et statlig tiltaksapparat som ikke dekker behovene, og med et vanskelig samarbeid mellom kommunalt og statlig barnevern, vurderer Rambøll at det er behov for en bred prinsipiell debatt om barnevernet.»

Det er tre år siden dette dokumentet var varslet. Det er gjennomført et enormt arbeid med evalueringen og gjennomgang av barnevernet. Jeg må si at jeg føler det litt sånn at bilen er levert inn på verksted fordi motoren fusker, jeg har fått den tilbake nylakkert, det er fylt på spylevæske, det er skiftet olje, og det er etterfylt bremsevæske, men motoren fusker fortsatt.

Jeg er glad for at det er enighet om de gode lovendringene som her er foreslått. Men de store spørsmålene som barnevernsbarna står overfor, og som barnevernet som tjeneste står overfor, står ubesvart i proposisjonen.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:35:40]: Jeg skal ta opp det forslaget som Kristelig Folkeparti står bak i Innst. 395 L.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [15:36:03]: Eg er, som representanten Håbrekke, oppteken av meir stabilitet for barna i barnevernet. Regjeringa si satsing på barnevernet og barnevernsløftet har ført til 850 nye stillingar i det kommunale barnevernet, me har øyremerkt 108 mill. kr til kompetansehevande tiltak, og me vil gje barnevernet betre føresetnader for utgreiing av barna og dermed for å få til betre tiltak. I tillegg seier me i proposisjonen at me vil styrkje utgreiingskompetansen i barnevernet for å gje meir treffsikre tiltak. Riktig plassering vil kunne gje betre stabilitet. Eg meiner òg at dei overordna nye prinsippa vil styrkje moglegheita for å kome inn tidlegare med rett tiltak. Dette er konkrete forslag og tiltak i barnevernsløftet, og eg lurar på om representanten er einig med meg i at desse konkrete tiltaka og forslaga har vore viktige og er viktige for å bidra til meir stabilitet for barna i barnevernet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:36:57]: Jeg er enig i at de tiltakene vil ha en indirekte effekt i form av økt stabilitet og bedre oppfølging rundt fosterfamilier, fosterhjem og på mange måter kan bidra til å forebygge flytting. Men det er ingen helhetlig tanke om hvordan man går gjennom hele kjeden for å styrke stabiliteten, i det dokumentet som er presentert. Jeg nevner også, som jeg tok opp med representanten Vågslid tidligere i debatten, at kommunene her får veldig mange nye oppgaver uten at det foreligger noen opptrappingsplan, eller at man varsler noe videre løft for det kommunale barnevernet. Så det er mange spørsmål som står ubesvart, hvorvidt fosterforeldrene faktisk får bedre oppfølging etter det dokumentet. Ikke minst er vi nødt til å gå inn i kriteriene for hvordan barnevernet faktisk vurderer når man vurderer å foreta nye flyttinger, fra et fosterhjem til et annet f.eks., og ikke minst institusjonenes plass i omsorgen. Så her er det mange store hull i dokumentet. Det står jeg ved.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trine Skei Grande (V) [15:38:26]: Endelig har vi fått en ordentlig sak om barnevernet. Jeg må bare si at departementet har gjort et grundig forarbeid, både gjennom ekspertutvalg, gjennom Barnevernpanelet, gjennom mange forskningsrapporter og gjennom å ha engasjert masse brukerorganisasjoner – ja også gjennom å ha hatt fem statsråder som har jobbet seg gjennom dette, som da vel ikke alltid betyr at man prioriterer dette departementet øverst når man skal fordele jobber, bare for å få kommentert det i dag også.

Så kom barnevernsløftet. Det er veldig mange skritt i riktig retning, men jeg vil ikke kalle det et løft. Jeg har lyst til å bruke litt andre bilder enn det Kristelig Folkeparti gjorde. Det er ikke en skikkelig stor bamseklem engang, det er noe mellom en nattaklem og et slengkyss. Men det er i riktig retning, og det er barna som er i sentrum.

Det foreslås faktisk masse viktige forbedringer, og regjeringa skal ha ros for å styrke det kommunale barnevernet. Men å kalle det et ressursløft og en nyorganisering syns jeg nok at det er litt for puslete til. Det har vært mange varsko fra barnevernet. Vi har eksempler på fylkesmenn som anmelder barnevernet, i fire kommuner, fordi en har henlagt 150 saker ulovlig de siste åra. Det er en ganske alvorlig overtredelse av de lover og regler vi har.

Å styrke barns posisjon og rettigheter er et skritt i riktig retning, men i virkeligheten trenger vi noen sterkere virkemidler. Vi trenger økt kompetanse i barnevernet, og vi trenger et høyt faglig nivå på alle plan hvis vi skal klare å lykkes i forhold til de barna som trenger oss aller mest. Da tror jeg at å forbedre kompetansen i barnevernet er noe av det viktigste, sjøl om det er masse dyktige folk i systemet som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag, jobber som de fleste av oss kanskje ikke hadde klart.

Jeg har seks momenter jeg ønsker å ta opp:

For det første ønsker vi å overføre oppgaver fra Barne-, ungdoms- og familieetatens regionskontor til de kommunale barnevernstjenestene. Det er helt klart at vi trenger å overføre kompetanse og myndighet til de kommunale barnevernstjenestene. Det er et stort antall høringsinstanser som mener at kommunene må få et betydelig større barnevernsansvar. Likevel tar en ikke skrittet fullt ut, og det syns jeg er trist.

For det andre mener vi at barnevernsutdannelsene må styrkes. Det er veldig stor variasjon mellom de ulike barnevernsutdannelsene, og det er også noen av studentene som har tatt opp at de ikke føler seg godt nok forberedt til den hverdagen de skal ut i. Barnevernsutdanninga har det ikke vært satset på, på tross av det kompetansebehovet vi ser ute i barnevernet. Vi har fremmet en rekke forslag om det i salen, og vi gjør det også i dag.

For det tredje trengs det også andre fagpersoner inn i barnevernet. Vi trenger både jurister og psykologer inn i det kommunale barnevernet, og det bør det legges til rette for gjennom lønnsmessige grep. Etter- og videreutdanninga må også styrkes, og man skulle hatt en kompetansepott for å få den styrket.

For det fjerde må fagkompetansen tilbakeføres fra staten til kommunene. Vi har nå et lønnsnivå som gjør at alle de flinkeste gjerne vil søke seg oppover til jobber i staten og ikke stå i det kommunale barnevernet. Vi mener at lønnsnivåene her bør samordnes, sånn at vi ikke lager stimuli til at dyktige folk ønsker seg bort fra barn og over til papirveldet. Vårt forslag i fjor om å overføre oppgaver fra Barne-, ungdoms- og familieetatens regionskontor til den kommunale barnevernstjenesten hadde vært et viktig grep for å få gjennomført en sånn type overføring av kompetanse. Vi har fått signaler om fagflukt fra den kommunale til den statlige barnevernstjenesten. Det er åpenbart at den høyeste kompetansen egentlig burde ligge i førstelinjetjenesten, for det er der man skal ta de vanskelige avgjørelsene.

For det femte mener Venstre at barnevernsloven burde være en rettighetslov. Jeg merket meg at SV også mente det her. Da hadde det vært interessant å høre hvorfor Arbeiderpartiet er imot, for det hadde vært et bra grep for barns rettigheter.

Det sjette jeg har lyst til å nevne på mine siste elleve sekunder er at nå har regjeringa gått igjennom barnevernkonvensjonens tilleggsprotokoll og funnet ut at dette kan man bare gjennomføre. Jeg hadde håpet at det også kunne ha skjedd i dag.

Da vil jeg avslutte med å ta opp forslagene fra Venstre.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [15:43:58]: Eg har eit spørsmål til representanten Skei Grande i forhold til det representanten sa i innlegget om å overlate ansvaret til kommunane, og då i praksis leggje ned Bufetat. No veit me at etaten i Oslo seier at innbyggjartalet i Oslo på 600 000 er det som skal til for å kunne ha moglegheit til å tilby eit tilstrekkeleg tiltaksapparat for ungar med behov for eit spesialisert institusjonstilbod. Eit slikt forslag som Høgre og då Venstre står bak, vil kunne føre til ein nedgang i klienttilgangen og ei øydelegging av det spesialiserte tilbodet. I samband med høyringa til saka har me heller ikkje fått gode forslag til løysingar for dei små og mellomstore kommunane, slik som representanten Grøtting òg var inne på. Spørsmålet mitt er: Kva slags løysingar ser representanten for seg for dei små og mellomstore kommunane i ein slik modell?

Trine Skei Grande (V) [15:44:57]: Vi må ha samarbeid mellom kommunene hvis vi skal klare å bygge opp dette. Men jeg tror ikke at vi trenger en halv million mennesker for å kunne få til en sånn type samarbeid. Her er det snakk om å flytte en god del av makta som i dag ligger i Bufetat, nedover til kommunene. Det standpunktet som Venstre har, er i og for seg det samme standpunktet som en rekke av høringsinstansene har, og som en rekke av faggruppene som jobber innenfor systemet, har.

Problemet i dag er at vi har tappet førstelinjetjenesten for kompetanse, og vi har tappet den for avgjørelsesmakt. Vi ser at veldig mange unger blir kasteball i systemet og ikke får det faste punktet som det ville ha vært om den som ser deg i øynene, er den som faktisk skal bestemme hvor du skal tilbringe livet ditt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:45:59]: Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tida vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag. Det er det det handler om: å gjøre en forskjell for barn.

Den siste tida har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser – det ikke å få det barn har behov for, og særlig de første leveårene. Det er som det tidligere her ble sagt: En god barndom varer hele livet, ja ofte i generasjoner. Men det gjør også ofte en dårlig barndom.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var faktisk hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle ses, men de skulle ikke høres, og de ble i hvert ikke sett på som sjølstendige og kompetente.

Barnevernsbarna sjøl har også de siste åra tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for kjapt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpa ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt i norsk historie.

Regjeringa har nå jobbet lenge ut fra det vi har kalt for barnevernsløftet, og det er et reelt løft: en halv milliard øremerkede barnevernskroner, 108 mill. kr som går til kompetansetiltak. I tillegg har vi nå lagt fram en rekke forslag som er kunnskapsbaserte. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna sjøl, har vi kommet fram til en rekke forslag til endringer, litt på organisering, men også når det gjelder lovarbeidet og hva det er vi skal ta tak i videre framover, særlig for å følge opp det som er vår intensjon, nemlig at vi skal komme raskt inn og gi tidlig hjelp til barn som har behov for det, og gi bedre hjelp også til familiene, sånn at de kan fungere, de som har potensial til å ta seg av sine egne barn. Det er også et mål for oss.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet av det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Det dokumentet som vi i dag diskuterer, bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og ja, de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Der kommer også de nye prinsippene inn, bl.a. det nye prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet.

Hvis vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, etter å ha prøvd i mange år – ofte i visshet om at det vi setter inn av tiltak, dessverre ikke bygger opp under forandring – er det også vanskelig å tilby stabilitet til mange av de barna. Da vil de være ganske skadet når de først blir plassert i et hjem, noe som igjen vil prege deres opphold i fosterhjemmet eller på institusjonen, for den saks skyld. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna kan også bidra til større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at barna skal få en bedre framtid. Det vil være helt avgjørende for oss å jobbe langs de linjene også i åra som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [15:51:19]: Statsråden har et glødende engasjement for barn, men jeg lyst å ta opp et tema som ikke har blitt berørt i debatten her i dag, og som gjelder en gruppe som ofte blir glemt i stor grad. Jeg vil presisere at det ikke skal gå på bekostning av eller påvirke barns rettssikkerhet, men omsorgsovertagelse og andre tiltak kan oppleves som svært dramatisk, også for de voksne.

Raundalen-utvalget og NOU-en er også inne på hvor viktig det er å ivareta foreldrene som mister barna sine. Målet er jo at de fleste av disse barna som blir tatt ut av hjemmene, skal tilbake igjen. Da er det viktig at foreldrene får hjelp til å bli bedre foreldre, og at de blir satt i stand til å kunne få barna sine hjem igjen.

Regjeringen sier at den skal vurdere ulike modeller for å følge opp foreldrene bedre. Mitt spørsmål til statsråden blir:

Hvorfor vil ikke statsråden støtte Fremskrittspartiets forslag om å lovfeste retten til en støtteperson for foreldre som mister omsorgen for barna sine?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:52:19]: Først ønsker vi å se på hvordan vi kan legge til rette for at disse foreldrene skal ivaretas. Jeg er helt enig i utgangspunktet til representanten Horne: Disse foreldrene er i en krise. Det er klart de har behov for bedre oppfølging enn den de får i dag. Det å få til et tettere samarbeid mellom barnevernet og familievernet og det å gå igjennom og se på hvilke modeller vi kan ta utgangspunkt i for at foreldrene skal få god støtte, er viktig for meg.

Samtidig er det også viktig at vi må realitetsorientere noen av disse foreldrene, for noen av barna har blitt kasteballer mellom sin egen biologiske familie og et fosterhjem eller en institusjon – fram og tilbake – og man har ikke klart å gi det barnet den stabiliteten som bl.a. Kristelig Folkeparti og vi er opptatt av. Det er også en del av det arbeidet og den støtten, og jeg vil nok utfordre Fremskrittspartiet til å ta det mer inn over seg i det arbeidet de skal gjøre opp mot oss i regjeringen, når det gjelder barnevernet: Sørg for også å støtte opp om de barna som har behov for en varig plassering.

Olemic Thommessen (H) [15:53:29]: Statsråden hadde et godt innlegg og pekte på mange viktige problemstillinger knyttet til hvordan barna dette dreier seg om, opplever systemet rundt seg.

Statsråden snakket om viktigheten av å få hjelp og å få den i tide. Hun snakket om hva barna vil, og tanker rundt det. Hun påpekte også den viktigste jobben, nemlig de som er barna nærmest. Det er også utgangspunktet for Høyres tenkning: Nettopp de som er barna nærmest, og som kanskje har fulgt dem lengst, bør også arbeide videre med dem i en mer kommunal sammenheng – altså med et større ansvar i kommunene.

Mitt spørsmål til statsråden er:

Er ikke det egentlig en god inngang? Det rimer i alle fall med innlegget hennes. Spørsmålet er: Hva vil statsråden gjøre for å styrke kommunene i det arbeidet? Kunne hun tenke seg å vurdere en større ansvarsoverføring til kommunene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:54:36]: Jo, i det vi har lagt fram nå, presiserer vi også kommunenes ansvar på områder hvor de i dag ikke har tatt et ansvar, som de egentlig skulle tatt. Det dreier seg bl.a. om oppfølging av barn etter plassering. Det dreier seg også om å gjøre tilsynet mye bedre enn det er i dag – bl.a. gjøre det mer profesjonelt – for å unngå noen av de forferdelige episodene vi har sett i media i det siste. Det dreier seg også om en rekke andre områder som jeg ikke har tid til å gå inn på i løpet av den korte tiden jeg har.

Det vi ikke kan se, er at kommunene er i stand til å overta hele ansvaret for barnevernet. Det vil gi et dårligere tilbud til disse barna. Det krever spesialistkompetanse å drive barnevern. Det kan ikke sammenlignes med eldreomsorg eller skole. Dette er en jobb som er helt annerledes. Derfor er vi opptatt av at staten skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle barna, uavhengig av hvor de bor. Vi frykter at mer ansvar til noen kommuner vil gå på bekostning av bistand til andre kommuner.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:55:53]: I proposisjonens kapittel 4 skriver statsråden at vi har hatt en vekst i antallet barn i barnevernet på 77 pst. de siste 15 årene. Hvis vi legger til 77 pst. til dagens antall på 38 025, betyr det at vi om 15 år har 67 000 barn under tiltak i barnevernet, hvis den veksten fortsetter.

Jeg vil gjerne høre statsrådens refleksjoner om det, for jeg finner ikke noen refleksjoner om det i proposisjonen. Hva betyr det for barnevernet framover? Hva krever det av oss som skal sette barnevernet i stand til å håndtere disse utfordringene?

Jeg siterte Rambøll, som skrev akkurat dette i sin rapport til departementet, hvor man oppsummerte hele organiseringen og hvordan dette ser ut, og så pekte man på at vi trenger en prinsipiell debatt om barnevernet.

Hvordan ser statsråden på den formidable utfordringen vi står overfor?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:56:58]: La meg starte med å si at jeg er veldig glad for at vår kultur har forandret seg, slik jeg beskrev det i mitt innlegg. Nå bryr vi oss om barn som lider – også når de lider i familien. Vi vet nå at det å lide i familien er verre enn å lide på utsida av familien, for å si det slik. Det skader barna mer når de som skulle vært omsorgspersoner, ikke er det, og noen er til og med direkte farlige for barna.

Det aller viktigste vi kan gjøre framover, er å la det fortsette: Vi må bry oss mer, vi må melde fra når vi er bekymret, og vi må sikre at barnevernet blir rustet – lokalt og sentralt – til å jobbe for disse barnas beste. Men da må vi samarbeide, og vi må komme tidligst mulig inn. Min drøm er at vi styrker oppfølginga av gravide og følger dem de første leveåra – særlig de som er i en risikosituasjon, eller som er særlig sårbare. Da tror jeg vi kan gjøre veldig mye for å forebygge at skadene utvikler seg, og at mange av disse barna får et ødelagt liv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Ljunggren (A) [15:58:21]: Vold og overgrep er dessverre en del av mange barns hverdag og oppvekst. Barn som utsettes for vold og overgrep, vil kunne bli preget av disse erfaringene resten av livet. Barndommen har i seg selv en egenverdi. Det er vårt ansvar å sørge for at barn vokser opp i gode og trygge omgivelser.

Vi har forskning som viser at så mange som 8 pst. av alle barn utsettes for grov vold fra én av eller begge foreldrene. Volden kan være fysisk eller psykisk. Det kan dreie seg om seksuelle overgrep, omsorgssvikt, at barn er vitne til vold i hjemmet, eller at de utsettes for bruk av fysisk og psykisk ydmykende straff i oppdragelsen.

Hjemmet og familien er den arenaen hvor de fleste barn har det trygt. Samtidig er hjemmet den plassen hvor vold mot barn foregår i det skjulte og over lang tid, uten at det oppdages. Spedbarn og små barn er mest utsatt. Barns mulighet for trygg utvikling, læring og god helse rammes hardt. For å innfri barns rett til en trygg oppvekst må vi fortsette å styrke innsatsen mot utsatte barn spesielt.

I løpet av året vil det være etablert ti barnehus rundt omkring i landet. Barnehusene handler om å skape trygge mennesker – trygge, små mennesker. Barnehusene skal tilby medisinske undersøkelser og dommeravhør av barn som er utsatt for vold, overgrep eller andre kriminelle handlinger. I løpet av september skal barnehusene i Bodø og Sandefjord være på plass. Det vil føre til at flere barn får hjelp, og at ventetiden for dommeravhør av barn forhåpentligvis går ned.

Etableringen av familievoldskoordinatorer i 100 pst. stilling i alle politidistrikt og familievoldsteam i de store byene har vært en viktig del av arbeidet med å styrke innsatsen fra politiets side.

Politiet har et forbedringspotensial. Framover er det derfor behov for å styrke kunnskapen, kompetansen, samarbeidet og innsatsen når det gjelder vold mot barn. Det er spesielt viktig at politiet i enda større grad samarbeider med barnevernstjenesten, og det er viktig at politiet i sin statistikk innfører flere kategorier, sånn at man får et best mulig bilde av de ulike formene for vold mot barn. Vold mot barn skal registreres i en egen kategori i politiets eksisterende statistikk.

I dag styrker vi barns medvirkning i alle saker som angår dem, gjennom at det innføres en overordnet bestemmelse i barnevernloven som understreker barnets rett til deltakelse. En sånn overordnet bestemmelse om medvirkning vil bidra til bevisstgjøring og reell styrking av barns deltakelse. «Barnets beste» er det overordnede prinsippet i barnevernloven og det grunnleggende prinsippet.

Det er også viktig at barnets mening tillegges til dels stor vekt, avhengig av barnets alder og modenhet. Det er viktig for å styrke beskyttelsen av barn mot vold og overgrep, og for at man skal kunne foreta omsorgsovertakelse når det er til barnets beste.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [16:01:52]: Jeg var i mitt innlegg og i replikkordskiftet med statsråden inne på veksten i barnevernet og det det forteller oss om de utfordringene vi står overfor. For enkel matematikk tilsier at hvis veksten fortsetter, er det da 67 000 unger som er under tiltak i barnevernet i 2028, og ikke 38 000, som i dag. Jeg tror vi må være så ærlige å si at selv om vi i Kristelig Folkeparti hvert eneste år foreslår økte midler til barnevernet i våre alternative statsbudsjett, er det ingen partier som i sine alternative statsbudsjett har en politikk og et budsjettforslag som kan fange opp den enorme veksten vi nå ser.

Det er også vel kjent for dem som har fulgt med, at jeg og Kristelig Folkeparti i hele denne perioden har vært en sterk pådriver for å snakke om kapasitet, og for å snakke om full dekning i barnevernet. Det er ingen tvil om at den utviklingen vi nå ser, og den veksten vi har sett over disse årene, forteller oss at vi skal snakke om kapasitet, og at vi bør snakke om full dekning, men de utfordringene barnevernet står overfor, er også veldig mye mer enn et kapasitetsspørsmål.

Ett av de svarene som kommer opp veldig raskt, er en bredere tilnærming, der vi ikke bare diskuterer barnevern, men ser utsatte barn og unges utfordringer i sammenheng, og ser de tjenestene de møter, i sammenheng. Det gjelder ikke minst familievernet, som igjen nevnes som en potensiell partner som skal få nye oppgaver fra barnevernet, selv om vi vet at det er inntaksstopp på enkelte av kontorene rundt omkring i landet fordi man sultefôres på ressurser. Det gjelder ikke minst psykisk helsevern, det gjelder Nav, det gjelder helsestasjoner osv. Det er mange tjenester som fanger opp utsatte barn og unge, og vi må se disse tilbudene i sammenheng.

Det framgår også av proposisjonen at utfordringer knyttes til utrygge familieforhold, rus og psykiatri. Der ligger hoveddelen av utfordringene i barnevernet. Da må politikken også fange opp det, at det er her utfordringene er, at det er her vi kan sette inn forebyggende innsats. Det helhetsblikket trenger vi atskillig mye mer av. Vi trenger flere statsråder og flere komiteer som sammen diskuterer den utfordringen og tar en prinsipiell debatt om hvordan vi setter sammen barnevernet som tjeneste i den sammenhengen, for det mangler jeg fortsatt gode svar på. Og for å avslutte der jeg startet: Vi trenger også flere ungdomsledere i Kirken og i lokalsamfunn rundt omkring som fanger opp utsatte barn og unge.

Karin Andersen (SV) [16:05:06]: Dette er vel av de aller viktigste sakene vi behandler.

Representanten Håbrekke reiser en debatt om veksten i antallet saker. Vi vet vel egentlig litt lite om det er en reell vekst, eller om det er en vekst i saker som faktisk blir tatt opp og anmeldt. Jeg er så gammel at jeg har vokst opp i en annen tid, og det var svært mye av både vold og overgrep mot barn, men det ble aldri anmeldt; det ble aldri tatt opp. Så tallene kan nok ikke tydes helt slik som representanten sier, at det bare er en økning hele veien.

Så er han opptatt av trygge familier. Det er jeg også, men jeg advarer litt mot å snakke om dette som om det er et problem som bare gjelder familier som har andre typer problemer og trenger hjelp fra hjelpeapparatet. Det er det ikke. Dette er et alvorlig problem som også foregår i de beste familier – og der kanskje enda mer skjult enn ellers. Men det er jo sånn at også disse barna er i kontakt med barnehagen, med skolen og med helsesøster osv., så det er uhyre viktig hva som skjer der. Det er også viktig at barnehusene fungerer over hele landet, for her er det foreldre som har økonomi til å betale advokater for til og med å bruke dem mot sine egne barn.

Til slutt: Jeg tror oppriktig at alle partier er opptatt av dette, men jeg blir veldig forundret over særlig Høyre og Fremskrittspartiet, som tror at flytting av penger fra det statlige til det kommunale barnevernet skal løse dette problemet, og at en massiv privatisering skal bidra til noe positivt. De undersøkelsene og rapportene som ligger til grunn for det som nå gjøres, viser at det er behov for begge deler, de viser at man har behov for det barnevernet som også er spesialisert, og at man i hvert fall ikke kan fjerne penger fra det før man i så fall har bygd opp noe alternativt i kommunene. Det er ikke ansvarlig å gjøre det. Så de utredningene som ligger til grunn for dette, sier nå klart og tydelig at vi trenger begge deler. Da er det selvfølgelig også behov for en økning i det kommunale barnevernet framover. Det mener jeg, og det ser jeg, men det er også behov for å understreke det alvorlige ansvaret norske kommuner og norske politikere fra alle partier som sitter rundt i kommunestyrene, har for å styrke barnevernet. For det må gjøres, akkurat som på de andre sosialpolitiske områdene. Disse problemene går som svarte, vonde tråder gjennom generasjoner av vonde liv, og da må man finne en løsning når det gjelder årsakene.

Lene Vågslid (A) [16:08:19]: Debatten går mot slutten, og det er nokre tema eg har lyst til å kommentere litt. For det fyrste blei det sagt tidlegare frå representanten Hofstad Helleland og Høgre at det er lite offensivt det regjeringa har gjort på barnevernsområdet. Det vil eg på det sterkaste tilbakevise. Eg vil understreke det statsråden òg sa i sitt innlegg, at det har vore eit betydeleg barnevernsløft. Det er òg, som representanten Karin Andersen seier, ofte det som er forskjellen på Høgre og regjeringspartia i barnevernsprioriteringane, akkurat kor ein flyttar pengane. Me har styrkt det kommunale barnevernet i tillegg til å styrkje det statlege barnevernet.

Så blir det litt for mange gonger påstått at den raud-grøne regjeringa har privat allergi. No er det kanskje mest pollenallergi som rår i stortingsgruppa om dagen, men eg har lyst til å opplyse om at me i det statlege barnevernet faktisk bruker så mykje som opptil 50 pst. private aktørar i samband med institusjonstiltaka. Me brukar dei tilboda me meiner fagleg sett er best for ungane.

Så blir det òg innimellom antyda at det er veldig mange små og lite robuste kommunar i dette landet. Det er òg eit bilete som må nyanserast. I 2008 hadde me 83 kommunar i Noreg som inngjekk interkommunalt samarbeid. I 2012 har me 183. Det er ein kraftig auke i bruken av interkommunalt samarbeid, og 60 pst. av dei kommunane som ikkje har det, har blitt spurt, og dei seier at dei har planar om det dei nærmaste åra. Så det er ei veldig positiv utvikling når det gjeld å få til betre og meir robuste barnevernstenester.

Så til representanten Håbrekke: Han nemnde at det er viktig å sjå på dette med eit heilskapleg blikk. Eg meiner at både meldinga og proposisjonen tek opp i seg det heilskaplege, både når det gjeld førebyggingssida og når det gjeld tiltakssida. Representanten nemner psykisk helsevern og Nav. Eg kan vel ikkje vente at opposisjonen skal gjere greie for alle gode tiltak i meldinga, så derfor gjer eg det sjølv. Blant anna er det tiltak om å utarbeide klare retningslinjer for samarbeid mellom barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge – det meiner eg det er kjempeviktig å få sagt – og ein gjer det same mellom barnevernet og Arbeids- og velferdsetaten. Så her er det mange gode tiltak, som eg verkeleg meiner er viktige, og som vil bidra til å utvikle eit betre barnevern. Men det skal også vere sagt at det regjeringa – og me – gjer i dag, på ingen måte er ei ferdigstilling av barnevernet. Det er framleis store utfordringar, og der har regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti ein del like oppfatningar om kva ein må gjere. Det er ingen tvil om at ein må fortsetje med barnevernsløftet i åra som kjem, og då trur eg ikkje svaret er å leggje opp til ei storstilt privatisering og kommersialisering, slik svaret på dei fleste utfordringane ofte er frå borgarleg side.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:11:23]: Jeg har lyst til å takke for samarbeidet om et så viktig område, og for engasjementet fra denne komiteen – det er kjempebra.

Debatten om barnevernet har fått en ny dimensjon sammenlignet med hvordan det var tidligere – det er kjempeviktig – og jeg håper vi tar ansvaret for at dette fortsetter. Vi må ha en diskusjon om hvordan vi i Norge kan sikre barn bedre. Samtidig må vi ha et kritisk søkelys på det barnevernet gjør, for barnevernet har også mye makt. Det krever etisk refleksjon, og det krever ydmykhet i møte med familiene.

Det er veldig viktig for meg at vi jobber videre for den aller yngste gruppa – allerede fra svangerskapet av, som jeg nevnte i en replikkveksling i stad. Gruppa med 0–6-åringer er kjempeviktig – som sagt allerede fra svangerskapet – og da må vi jobbe tverretatlig og tverrfaglig. Vi må jobbe helhetlig, og vi må jobbe langsiktig. Det at vi har et såpass godt utbygd helsestasjonstilbud som vi har i Norge, er et veldig viktig potensial. Mange satser etter hvert på familiehus, som samler ulike tjenester på tvers. Vi har nå nesten alle barn i barnehage i Norge. Det er også et kjempegodt utgangspunkt for å kunne oppdage og hjelpe flere barn før det har gått så langt at barna får ødelagt sin framtid. Vi skal utvikle et felles kunnskapsgrunnlag for alle dem som skal jobbe med de minste barna. Det blir et viktig satsingsområde for oss framover.

Jeg er glad for at de fleste her i salen støtter innføringa av et nytt prinsipp, og også ser at kombinasjonen av det biologiske prinsipp og det mildeste effektive inngreps prinsipp har virket uheldig for en del unger. Det betyr ikke at vi skroter det biologiske prinsipp – selvfølgelig ikke. Vi skal passe på familiene, og vi skal ha respekt for privatlivets fred. Men det er behov for å se på hva slags tilknytnings- og relasjonskvalitet det er mellom barn og deres omsorgspersoner, for det er ikke sånn at biologiske foreldre er de beste for alle barn. Det er ikke alle biologiske foreldre som er de beste for sine barn, dessverre. Jeg skulle ønske at det var sånn.

Dette prinsippet skal selvfølgelig også virke etter plassering. Det betyr at vi har et stort ansvar for hvordan vi legger til rette for tilknytning i barnevernet. Der har vi en vei å gå. Vi må rekruttere flere fosterhjem, ikke minst fra slekt/familie og nettverk som barnet har fra før. Det går ikke alltid, men jeg ønsker at vi skal gjøre mer av det, bl.a. gjennom bruk av familieråd, som har vist seg å være veldig vellykket, og som er en «empowerment»-tankegang – en nedenfra-og-opp-strategi. Vi må også se på turnusordningene i institusjonene og sørge for et differensiert tilbud.

Vi er ikke avhengig av å ha enda flere private løsninger for å ha et mangfold i barnevernet. Det er også mulig å legge til rette for et mangfold gjennom at det offentlige tar mye. De ideelle er også viktige for oss.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [16:14:39]: Jeg skal ikke dra denne debatten ut, men på bakgrunn av representanten Vågslids innlegg vil jeg bare presisere at jeg har lest alt som står om tverrsektorielt samarbeid i proposisjonen. Men jeg vil presisere at jeg mener at for å mobilisere et samfunn som kan møte og forebygge den veksten som det ser ut til at vi kan stå foran i årene framover, trenger vi et samarbeid mellom tjenestene, der vi spør oss hvordan vi i fellesskap kan forebygge at unger og familier får den typen problemer som vi her snakker om, og kommer under barnevernets omsorg. Det er en litt annen tilnærming enn det samarbeidet proposisjonen refererer til – bare så det er klart.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.