Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eva Kristin Hansen (A) [13:53:52]: (ordfører for saken): Å gi barn og ungdom utdanning er en viktig investering i ethvert samfunn, og derfor også et viktig mål i utviklingspolitikken. I dag er det 61 millioner barn som ikke får muligheten til å gå på skolen, til tross for at vi har sett en framgang de 10–12 siste årene, bl.a. som en følge av at arbeidet har blitt intensivert gjennom tusenårsmål nr. 2, som handler om å sikre alle gutter og jenter rett til grunnutdanning innen 2015.

I representantforslaget fremmes det ti forslag om at utdanning skal prioriteres i utviklingsbistanden. Det er en samlet komité som deler forslagsstillernes intensjon om at utdanning må være en del av Norges strategi i utviklingspolitikken, og at det er viktig at vi setter den saken høyt på den internasjonale dagsordenen. Særlig blir det viktig i sammenheng med utarbeidelsen av de nye tusenårsmålene, som skal erstatte dem vi har i dag.

Norsk bistand til utdanning gis gjennom ulike kanaler – gjennom multilaterale institusjoner, gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner og gjennom bilateral støtte. Totalt sett bruker Norge ca. 1,6 mrd. kr på utdanningsbistand, men det brukes i tillegg midler over budsjettposter som ikke er like lett å lese, eller å finne i budsjettdokumentene. For eksempel når vi gir penger til yrkesutdanning innenfor landbruk, finner vi tallene på landbruk og ikke på utdanning. Det er ikke helt lett å sammenlikne fra ett år til det neste, bl.a. fordi midler kanaliseres gjennom flerbrukslån eller gjennom budsjettstøtte. Det er derfor en samlet komité som er opptatt av at det er viktig med god informasjon om budsjettet, og vi forventer at budsjettproposisjonen for 2014 inneholder en skikkelig oversikt over hvordan utdanningsmidlene fordeles.

Flertallet i komiteen, altså opposisjonspartiene, fremmer i denne saken forslag om å øke utdanningsbistandens andel av bistandsbudsjettet og sikre tilstrekkelig kapasitet til planlegging, forvaltning og kontroll av utviklingssamarbeidet for å høyne skoledekningen og læringsutbyttet.

Faktorene de tar opp i dette forslaget, er alle partiene på Stortinget opptatt av. Regjeringspartiene mener at intensjonen i forslaget er ivaretatt gjennom den utviklingspolitikken som føres i dag. Så kan det være diskusjon om hvordan ulike deler vektlegges, og da sikter jeg til andelsdiskusjonen, som vi har hatt ganske mange runder på i det siste. Det ligger i forslaget at andelen til utdanning skal økes.

Det synes jeg er et helt greit standpunkt å ha, men jeg mener det er riktig å gjøre oppmerksom på at vi det siste året har hatt mange diskusjoner hvor det har vært krav om å gi mer støtte og øke andelen til helse, til utdanning og til menneskerettigheter, for å nevne noe. Da må det være lov å stille spørsmål om hva totalen av alle disse kravene blir, og kanskje særlig sett i lys av at to av opposisjonspartiene vil kutte i bistandsbudsjettet og heller ikke ønsker 1 pst.-målet – det er litt spesielt, synes jeg. Da er liksom ikke andeler og prosenter fullt så viktig, da er det kvalitet og ikke kvantitet som teller. Når det gjelder grunnutdanning, er Norge det sjette største giverlandet i verden, og da å hevde at Norge ikke bruker penger på dette området, er faktisk feil.

I går behandlet Stortinget stortingsmeldingen Dele for å skape, som handler om mer rettferdig fordeling i verden. I den meldingen understrekes regjeringens syn på utdanning som et av de mest utjevnende verktøyene man har. Utdanning har også enormt stor betydning for å oppnå mer likestilling. Det er derfor en samlet komité som viser til at regjeringens innsats på utdanning har hatt en særlig innretning mot jenter, og dette er en innsats som fortsatt må prioriteres.

Videre er det en samlet komité som har felles merknader, hvor man er opptatt av utdanning for marginaliserte grupper og kanskje særlig for barn med nedsatt funksjonsevne. Det synes jeg også det er viktig å nevne.

Jeg ser fram til en spennende diskusjon her i dag. Jeg frykter at vi får repetisjon av en diskusjon vi har hatt før, men det tåler vi, for vi skal snart inn i valgkamp, og da er vi klare til dyst.

Tom Staahle (FrP) [13:58:10]: Først og fremst vil jeg takke forslagsstillerne som setter en viktig sak på dagsordenen. Utdanning er en menneskerett og det er ingen tvil om at utdannelse i sterk grad bidrar til å få mennesker ut av fattigdom.

Fremskrittspartiet setter enkeltmenneskets frihet og selvråderett høyt. Effektive virkemidler i arbeidet for å nå dette målet er reduksjon eller avskaffelse av hindringer for menneskets utfoldelse, virketrang og realisering av egne mål. For å oppnå dette er utdanning en vesentlig faktor, og derfor er det naturlig at utdanning er et satsingsområde i å utvikle samfunn – både det norske og i land der Norge bidrar med bistand.

Gitt at Norge skal yte bistand, er det naturlig for Fremskrittspartiet at bistanden som gis, må gis til formål som gir best mulig effekt. Derfor er det å oppnå en stabil økonomi, der flere virkemidler tas i bruk for å sikre dette for å utvikle helsevesen og utdanning i mottakerlandene, avgjørende.

Fremskrittspartiets liberalistiske grunnsyn bygger på at alle mennesker har visse universelle friheter og rettigheter uavhengig av hvor i verden de bor. Rettigheter som ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av privat eiendomsrett er grunnleggende etter vårt syn. Gjennom utdannelse er det å spre kunnskap om disse rettighetene og menneskerettigheter, bekjempelse av vold og undertrykkelse med på å løfte land til nye og bedre nivåer der individets frihet og verdi sikres.

I går behandlet vi stortingsmeldingen Dele for å skape i denne salen. Meldingen burde hete Skape for å dele, da man gjerne må skape noe for å ha noe å dele ut, men politisk semantikk kan gjerne være litt underfundig og ikke alltid så veldig presis heller. Men det er en litt annen debatt.

Grunnen til at jeg nevner denne stortingsmeldingen er at den var blottet for fokus på utdanning og hvor viktig dette er for å utvikle samfunn og for å få dem til å vokse, det på tross av at FNs andre tusenårsmål er å sikre full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen 2015. Når vi vet at 61 millioner barn i denne verden fortsatt står uten skolegang, er det ingen tvil om at Norge og verden har en vei å gå.

Det var en enstemmig komité som i denne saken var av den oppfatning at utdanning må stå høyt på den internasjonale dagsordenen, og særlig følges opp i arbeidet med de nye tusenårsmålene. Personlig ville jeg se det som mer naturlig å finansiere utdanningstiltak i fattige land enn å bruke bistandsmidler på regnskogsinvesteringer i Brasil. Jeg tror effekten for verdenssamfunnet hadde blitt størst dersom man ga barn i fattige land utdanning.

I budsjettet for 2013 framgikk det av teksten i innledningskapitlet at regjeringen planlegger å bruke om lag 1,6 mrd. kr på utdanningsbistand. Det er ikke videre imponerende at andelen av norsk bistand som går til utdanning, har blitt redusert over flere år. I 2012 viste regnskapstallene at den var kommet ned i under 6 pst. Både andelen og realverdien av utdanningsbistanden er den laveste på meget lang tid. Det er et tankekors.

I tillegg er det verdt å påpeke at regjeringen har en opplysningsplikt overfor Stortinget om å gi best mulig informasjon om hva som ligger i statsbudsjettene, og i etterkant gi rapport som gir mulighet til å kontrollere om bruken av midlene har vært i samsvar med bevilgende myndighets vedtak. At denne typen informasjon og tilgjengeligheten av den må og kan bedres, er tindrende klart, og noe flertallet i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, bemerker i sine merknader i saken.

Opposisjonen, som utgjør flertallet i komiteen, er av den oppfatning at regjeringen må utvikle en ny strategi for utdanning i den bilaterale bistanden, og sørge for at utenrikstjenestens kompetanse på dette fagområdet utvikles, slik at denne bistanden kan forvaltes på en god måte, og at utdanningsspørsmål blir fulgt opp på en bedre måte.

Fremskrittspartiet er glad for det forslaget til innstilling som fremmes fra de borgerlige partiene i komiteen, og håper Stortinget stiller seg bak dette.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [14:02:00]: Helse og utdanning er to av de aller mest effektive måtene vi kan drive utviklingspolitikk på. Det er kanskje de to områdene som kan nå ut til flest mennesker på kortest tid for å bidra til varig fattigdomsreduksjon og fattigdomsbekjempelse.

Det har over tid vært en bedring i andelen barn som ikke får ta del i utdanning. I dag er nivået på ca. 61 millioner barn, men også det er altfor mye. Vi vet at jenter er mer utsatt enn gutter for å holdes borte fra skolegang. Det har mange årsaker, som vi har diskutert mye i denne sal tidligere.

Det er lenge siden noen tok et internasjonalt lederskap for å sette utdanning høyest på den utviklingspolitiske agendaen, som man gjorde med «Education for All»-målene i 2000. Da nyttet det å få til en framgang. Det var den kanskje aller viktigste driveren for at vi over noen år på begynnelsen av 2000-tallet så en sterk reduksjon i antall barn som holdes borte fra utdanning. Nå har den positive utviklinga stagnert, og det er et trekk jeg håper ikke fortsetter framover.

Norge, og regjeringa, skal ha ros for at vi har tatt et internasjonalt lederskap på helseområdet, særlig er mødre- og barnehelse, vaksinasjonsprogrammer ting som har bidratt til å redde mange liv, men også til varig fattigdomsbekjempelse. Jeg ønsker at regjeringa tar en tilsvarende lederrolle for utdanning, for vi vet at det har enorm effekt når det blir en systematisk satsing fra giverland, og ikke minst fra mottakerland.

Jenters utdanning har en spesiell plass i dette. Ikke bare har jenter som utdannes, muligheten til å skape seg et mer uavhengig liv, men det reduserer barnedødeligheten, de får færre barn når de har utdanning, de giftes bort senere, og det øker og bedrer mødre- og barnehelse – med andre ord mange positive ringvirkninger utover det rent utdanningsmessige og økonomiske.

Saksordføreren nevnte, og jeg er helt sikker på at også utviklingsministeren kommer til å nevne, at man deler intensjonen i forslaget. Det er jeg glad for å høre, men denne diskusjonen har vi hatt veldig mange ganger.

Det har i løpet av de siste åtte årene uomtvistelig vært sånn at andelen som brukes på utdanning i utviklingsbudsjettet, har gått ned. Og ikke bare det – den totale summen vi bruker på grunnutdanning, har stått stille siden 2005. I 2005, etter at regjeringa Bondevik-II var veldig opptatt av å doble utdanningsbistanden, noe man lyktes med, brukte vi 1 mrd. kr på grunnutdanning. I 2012 bruker vi fortsatt 1 mrd. kr på grunnutdanning. I samme periode har utviklingsbudsjettet økt med 9 mrd. kr. Det som har tatt hoveddelen av veksten, er skog- og klimatiltak, som er kjempeviktige, men vekten mellom de to satsingsområdene er etter Høyres oppfatning blitt gal. Derfor er vi også veldig opptatt av det forslaget som ligger foran oss, og støtter det helhjertet.

Det er helt åpenbart at utdanning handler om mer enn skolebygg. Det handler om ansvarliggjøring av regjeringer i mottakerland, det handler om kvalitet på lærere, og ikke minst om tilgang på lærere – det kommer til å være en stor lærermangel i årene framover – og det handler om å nå marginaliserte grupper. Det kan være barn som bor i områder som er vanskelige å nå, og det kan være funksjonshemmede barn. Man er nødt til å gjøre en stor innsats for å nå de mest marginaliserte. Om tusenårsmålene sier man det nå litt ironisk: Til nå har man hatt enkle mål å nå, mens de man nå skal treffe, er det vanskeligere å nå, fordi de er mer marginaliserte.

Det har vært snakk om det å få synliggjort tydeligere i budsjettet hvor mye som går til utdanning, og til hvilke prosjekter. Det er en intensjon hele komiteen stiller seg bak, og som jeg også ber utviklingsministeren notere seg spesielt. Vi har egne budsjettlinjer på veldig mange områder, og det bør vi også ha på utdanning, som er en så viktig – jeg vil si en helt essensiell – faktor i enhver vellykket utviklingspolitikk.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [14:07:09]: I takt med at vi får et mer moderne samfunn, øker betydningen av utdanning, kompetanse og kunnskap. Det er viktig på alle felter – for at demokratiet skal fungere, for at landets ressurser forvaltes klokt, for at næringslivet skal være konkurransedyktig, for at ungdom skal få jobb og inntekt og for å motvirke feilernæring. Som regjeringen understreker i Meld. St. 25 for 2012–2013, som Stortinget behandlet i går, er utdanning et av de mest utjevnende verktøy man har.

Her i Stortinget har det gjennom lang tid vært bred politisk støtte til en høy prioritering av utdanningsbistand. Fram til regjeringsskiftet i 2005 ble utdanningsbistanden styrket vesentlig. Etter den tid har trenden snudd. Når Norads regnskaper i ettertid er lagt fram, har vi år for år kunnet konstatere at norsk innsats for utdanning har falt betydelig.

Andelen var på over 9 pst. ved regjeringsskiftet for snart åtte år siden. De to siste årsregnskapene viser at andelen siden da er falt med en tredjedel, til i underkant av 6 pst. Bevilgningene har ikke engang holdt tritt med prisutviklingen. Realverdien av norsk utdanningsbistand er gått ned med flere hundre millioner kroner på disse årene.

Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti la fram representantforslaget hvor vi foreslår å styrke norsk innsats for utdanning i utviklingslandene. Vi er glad for at hele komiteen ser betydningen av å styrke utdanningskjeden i verdens fattigste land – fra en god grunnskole, opp gjennom videregående skole og til høyere utdanning og forskning. Det er allmenn, verbal støtte til dette i komiteens innstilling, men det har det også vært i de to siste stortingsperiodene, mens utdanningsbistandens verdi i praksis er blitt redusert.

I representantforslaget har vi konkretisert forslag om økt innsats i ti punkter. La meg nevne noen av dem. Grunnutdanning for alle er fortsatt viktig, bl.a. for å sikre skoletilbud for barn i konfliktrammede land, i slumområder og i enkelte utkantstrøk. Tilbudet må inkludere funksjonshemmede, som ofte blir diskriminert. Vi må ikke bare tenke kvantitet. Utviklingseffekten avhenger jo av kvaliteten på undervisningen, og av elevenes læringsutbytte. Det hjelper lite å stue flere elever inn i trange klasserom med ufaglærte lærere. Elevenes læringsutbytte må sikres ved å styrke lærerutdanning, tilbud om praktisk yrkesutdanning og bedre tilgang på undervisningsmateriell. Behovene er enorme.

I innstillingen har vi konsentrert oss om det overordnede kjernepunktet. Vi må snu trenden, nedgangen må bli til oppgang. Utdanningsbistanden må reelt styrkes. Prioriteringene må bli reelle. Derfor lyder forslaget til vedtak slik:

«Stortinget ber regjeringen øke utdanningsbistandens andel av bistandsbudsjettet og sikre tilstrekkelig kapasitet til planlegging, forvaltning og kontroll av utviklingssamarbeidet for å høyne skoledekningen og læringsutbyttet.»

Vi hadde håpet å få en enstemmig komité med på dette, for vi har ikke engang presisert hvor mye utdanningsbistandens andel skal styrkes.

Selv om det også i regjeringspartienes valgprogrammer står fine ord om bistand til utdanning, savner vi deres støtte til forslaget her i Stortinget. Desto mer gledelig er det at komiteens flertall, medlemmene fra forslagsstillernes parti, Kristelig Folkeparti, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, støtter forslaget. Det er kanskje slik at det må et regjeringsskifte til for å få praktisk gjennomslag for å øke innsatsen til utdanning.

Et lite hjertesukk fra meg: Det er trist å se at et forslag som jeg faktisk ville trodd at det er flertall for, ikke kan bli vedtatt her i dag.

Jeg vet at mange i bistandsmiljøene i Norge ønsker å øke Norges bistand til utdanning. Jeg vet at mange i denne sal ønsker det samme. Men de som ønsker en bedre utdanning aller mest, er barna i verdens fattigste land.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [14:11:37]: Utdanning er en menneskerett, og det er landene selv som har hovedansvaret for å oppfylle denne menneskeretten. Siden det tas opp av representanten fra Kristelig Folkeparti, vil jeg bare si at de alliansepartnerne som Kristelig Folkeparti har valgt å gå til valg på for å få en ny regjering, er partier som selv sier veldig klart at de ønsker å kutte i bistanden – noen av dem ønsker å kutte dramatisk i bistanden. Men det er altså alliansepartnerne til Kristelig Folkeparti.

Så vil jeg også si til Kristelig Folkeparti at de har fremmet et forslag der man foreslår en rekke tiltak for å øke den norske innsatsen for utdanning i utviklingssamarbeidet, og i den skriftlige uttalelsen fra Utenriksdepartementet til komiteen har jeg gjort rede for hvorfor vi ikke støtter disse forslagene.

Jeg vil komme inn på et par av premissene for våre standpunkter.

Regjeringen har ikke kraftig redusert norsk bistand til utdanning gjennom de to siste stortingsperiodene. Bevilgningene har ligget stabilt de siste årene. For årene 2006–2012 er gjennomsnittet drøyt 1,6 mrd. kr. per år. Kompetansen på utdanning er ikke blitt bygget ned. Opposisjonen baserer seg på at antallet utplasserte rådgivere når det gjelder utdanningsbistand, er redusert. Jeg vil først presisere at det ikke er utdanningsrådgivere på ambassadene. Noen av dem som har vært der og jobbet med utdanningsprogrammene, har utdanningsbakgrunn – for tiden i halvparten av landene, tre av seks land, der vi jobber med det. Det er Madagaskar, Nepal og Afghanistan. Og det var utdanningsfaglig ansatte i om lag halvparten av stasjonene, fire av ni, også før regjeringsskiftet.

Men det som er mye viktigere, er at den kunnskapsbasen som den samlede utenrikstjenesten baserer seg på, ligger her hjemme – hos en veldig kompetent stab i Norad. For tiden har Norad tolv faste medarbeidere som jobber med utdanning og forskning.

Når det er sagt, vil jeg likevel framheve at den viktige konklusjonen vi kan trekke etter de mange debattene vi har hatt om utdanning i denne salen i år, er at det er bred enighet om at arbeidet med å nå tusenårsmålene ikke er over, og at utdanning fortsatt må være en sentral sektor i norsk utviklingssamarbeid. Vi skal arbeide for at utdanning forblir et sentralt tema blant de utviklingsmålene som nå er lagt fram, og som det skal jobbes med de to neste årene. Vi er glad for – jeg har senest vært og debattert dette i dag – at Høynivåpanelets rapport setter utdanning så sentralt som den gjør. Vi mener likevel at den norske innsatsen for å nå nye utviklingsmål skal settes inn på felt der vi har spesielle bidrag å komme med, og da prioriterer vi bl.a. likestilling og energisamarbeidet vårt.

En viktig måte å styrke effekten av vår innsats på er å samarbeide med andre givere i større programmer. Det er fornuftig utviklingspolitikk. En annen måte er å arbeide gjennom de frivillige organisasjonene i land der myndighetene selv ikke har evne eller kapasitet til å satse på utdanning. Det er et arbeid vi styrker i årets budsjett. Da bidrar vi til å nå de aller mest utsatte og marginaliserte, og de landene som har kapasitet, men ikke vilje, bl.a. gjennom at de tar inn for lite i skatteinntekter, må selv ta mer ansvar for sin egen befolkning. Det er budskapet vårt i møte med disse regjeringene. Vi ser en positiv utvikling. Selv blant de fattigste landene tar myndighetene mer ansvar.

Jeg kan gi et eksempel der norsk bistand har bidratt positivt, og der norsk bistand på andre felt enn utdanningsbistanden likevel har utløst betydelig mer kapital enn samlet norsk utviklingsbistand. I Zambia brukte vi 26 mill. kr på å hjelpe myndighetene med å øke inntektene fra gruveindustrien. Antallet mennesker – det er blitt fortalt meg av myndighetene – som jobber med skattlegging bare innenfor gruvesektoren, har økt fra 5 til 25. Inntektene økte med 1,7 mrd. kr, og myndighetenes beløp, som økte etter utdanning i løpet av den perioden, var på om lag 1,7 mrd. kr. Det viser bare hvordan innsats på andre områder enn utdanningssiden likevel kan bidra til å styrke landenes egen evne til å ta et økt utdanningsansvar. Det ser vi at flere land gjør.

Flere land bør bruke større egne skatteinntekter fra grunnleggende offentlige tjenester. Mange av dem skjønner det utmerket godt og gjør det allerede. Men bistanden som vi ga til Zambia, står ikke på statistikken over utdanningsbistand, men den har utløst betydelige midler.

Til slutt: Jeg er helt enig i at bistandsbudsjettet er vanskelig tilgjengelig. Spesielt på felt der vi arbeider etter både tematiske og geografiske prioriteringer, er det vanskelig å lese tallene ut av sammenhengen.

Allerede i neste års budsjett tar vi flere grep, ikke bare ved å åpne – slik som vi gjør i dag – alle databasene for bistand for offentligheten, men også ved å gjøre framstillingen i proposisjonen, tall og tekst, mer oversiktlig og lesbar. Og jeg tar gjerne en prat med komiteen om hvordan vi ytterligere kan gjøre det arbeidet bedre framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Staahle (FrP) [14:17:02]: Utviklingsministeren sier hele tiden at det er en utfordring for Kristelig Folkeparti å samarbeide med et parti som Fremskrittspartiet, som vil kutte i bistanden. Og det er helt rett: Vi ønsker en annen innretning på bistanden, vi ønsker å prioritere de viktigste tingene, det som bidrar til å løfte folk ut av fattigdom. Det står i grell kontrast til den politikken som dagens regjering fører.

Nå er det en realitet at tallene viser at andelen bistandsmidler som går til utdanning, har vært synkende i løpet av de årene SV har sittet i regjering.

Ser statsråden at utdanning er en særdeles viktig faktor for å løfte folk ut av fattigdom? Er statsråden i så tilfelle stolt av at det er en negativ trend i utviklingsbistanden over år?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [14:17:49]: Jeg vil bare si at jeg har stått her og hatt mange debatter om utdanningsbistand og bistand med Fremskrittspartiet, og hver gang kommer det nye toner og nye argumenter fra Fremskrittspartiet. Her sies det at Fremskrittspartiet vil ha en helt annen innretning på bistanden. Sannheten er at Fremskrittspartiet vil kutte bistandsbudsjettet med minst en fjerdedel i løpet av det året som vi er inne i nå, og med enda mer i prinsippet.

Fremskrittspartiet står her og sier at de vil prioritere bistand til de fattigste landene, at de vil prioritere utdanning, men sannheten er at Fremskrittspartiet tidligere fra denne talerstolen har sagt tydelig fra om at de egentlig ikke ønsker en stat-til-stat-bistand i det hele tatt, fordi det er feil politikk. Om Fremskrittspartiets utviklingspolitikk vet vi i hvert fall følgende: Den er helt annerledes enn regjeringens, den er etter all sannsynlighet helt annerledes enn Kristelig Folkepartis, og den er betydelig mindre solidarisk enn den det store flertall av Norges befolkning ønsker.

Tom Staahle (FrP) [14:18:50]: Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet. Jeg registrerer også at statsråden som vanlig går til angrep istedenfor å ta inn over seg det faktum at andelen til utdanningsbistand har sunket i løpet av hans regjeringstid.

Det er helt klart slik at Fremskrittspartiet ønsker en utviklingspolitikk og en bistandspolitikk som bidrar til å løfte folk ut av fattigdom.

Jeg registrerer at dagens regjering er veldig opptatt av likestilling og energi, og vi ser at en av de største bidragsmottakerne er Brasil, mens vi ser at antall barn i de fattigste av de fattige landene ikke får den utdanningen de har krav på.

Hvordan står det i stil med de tusenårsmålene som nasjonen er veldig opptatt av å ivareta?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [14:19:39]: Som jeg gjorde rede for i mitt hovedinnlegg, er det veldig klart at utdanningsbistanden har ligget stabilt på omtrent 1,6 mrd. kr i løpet av de årene som regjeringen har styrt.

Så er det riktig at det generelle budsjettet har økt mer, og prioriteringene har også gått til andre ting. Vi har prioritert utdanningsbistanden i dette, slik som vi sier, og vi har sørget for at landenes inntekter har økt gjennom den øvrige bistandspolitikken og den øvrige utviklingspolitikken, slik at de selv er blitt i stand til å bruke mer penger på bistanden.

Jeg merket meg at Fremskrittspartiets representant i sitt innlegg mente at det ikke var nødvendig – at det var feil å si dele for å skape, vi burde sagt skape for å dele. Poenget vårt er at det nettopp viser forskjellen på vår og Fremskrittspartiets politikk. I mange land finnes rikdommen, men viljen til å dele, slik at en kan få nok penger til utdanning til unger, ikke er tilstede. Derfor er vi nødt til å ha en fordelingspolitikk som er i tråd med våre verdier.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [14:20:53]: Da den rød-grønne regjeringa skulle legge fram sitt første egne budsjett, altså for budsjettåret 2007, benyttet de anledningen til å ta utdanning ut av listen over prioriterte områder i utviklingspolitikken. Det har jo fått noen konsekvenser.

Bidragene til utviklingsbistand har stått stille siden 2005–2006, som var de siste budsjettene den forrige regjeringa leverte. Men områder der regjeringa har engasjert seg og valgt å prioritere, som f.eks. helse, skog og klima, har man opplevd store økninger i budsjettene. Når det gjelder skog og klima, har man gått fra andel av budsjettet på 9 pst. til ca. 16 pst. Bistandsbudsjettet har i perioden økt med 9 mrd. kr, men det har ikke vært mulig å øke bevilgningene til utdanningsbistand innenfor den rammen.

Da UNICEFs generaldirektør Anthony Lake nettopp var her, sa han nettopp at man måtte ta internasjonalt lederskap, og at han håpet at Norge skulle gjøre det. Hvorfor har det ikke vært mulig å få det samme engasjementet for utdanning som for andre områder, fra regjeringa?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [14:21:59]: Vi har et engasjement for utdanning, men jeg mener at det er riktig utviklingspolitikk, og jeg mener det er moderne utviklingspolitikk å sørge for å gjøre land i stand til selv å ta et større ansvar. Derfor har vi satset mer på naturressursforvaltning, som gir økte inntekter til land. Vi ser at det virker på den måten at land selv investerer mer i sin egen utviklingspolitikk og i sin egen utdanningspolitikk.

Jeg mener det er riktig å prioritere det som er de viktigste utfordringene i verden i dag. Klimautfordringen er en gigantisk utfordring. Det er riktig å være med på å støtte opp under land som gjør det de kan for både å tilpasse seg klimaendringene, og for å være med på å hindre den avskogingen som skjer, noe som også rammer mennesker. Det rammer også de mest marginaliserte gruppene av mennesker som bl.a. bor i Amazonas og i andre jungelområder. Så mener vi at vi bør bekjempe fattigdom gjennom en god fordelingspolitikk, som vi behandlet her i går med en god debatt. Det bidrar også til å gjøre landene i stand til å ta vare på sin egen utdanning.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [14:23:17]: Dette går på utdanning spesifikt. Statsråden hadde mange tall og kom inn på mange forskjellige områder, men dette gjaldt utdanning. Han var veldig opptatt av eventuelle samarbeidspartnere og hva de gjorde, men jeg er faktisk opptatt av hvorfor ikke regjeringen og regjeringspartiene kan være med på å si noe om at de faktisk vil øke satsingen på utdanning.

Norads tall sier iallfall klart at vi i 2005 brukte 9 pst., nå bruker vi under 6 pst. Det vil si at realverdien av de midlene vi i dag bruker, er mindre enn i 2005. Er disse tallene fra Norad feil? Er ikke dette riktige tall? Er virkelig statsråden fornøyd med at vi går ned når det gjelder disse bevilgningene?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [14:24:14]: Tallene fra Norad er helt riktige – og så er det mange måter å lese tall på. Det som er et faktum, er at bevilgningene som har gått til utdanning over den siste perioden, fra 2005 og fram til i dag, har ligget omtrent stabilt. Det betyr omtrent slik som jeg sa i sted, på 1,62 mrd. kr i årlige bevilgninger. Så har det gått litt opp og ned i de forskjellige årene, delvis på grunn av at vi ikke alltid har vært i stand til å bruke pengene. Men vi har hatt prioriteringene omtrent på det samme nivået.

Man kan si det er mange dilemmaer knyttet opp til føring, siden representanten spør om fakta og tall rundt dette. Ved å bevilge penger til organisasjoner – gi kjernestøtte til organisasjoner som jobber med utdanning – vil ikke de pengene nødvendigvis bli kategorisert som utdanningsbistand. Det er bred enighet i Stortinget om at vi bør satse på kjernestøtte til organisasjoner istedenfor nødvendigvis å støtte programmer. Det gir mer øremerking, og det er vi negative til. Vi ønsker i stedet å styrke organisasjonene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:25:30]: Da jeg var 18 år, fikk jeg min første tur til Afrika. Jeg fikk lov til å reise til Uganda – en 18-åring som hadde engasjert seg i politikk, elevråd og det som var – mest fordi skoleplassen ikke var så fin som den burde være, vi ville ha en ballbinge og en fotballbane.

Så fikk jeg møte barn i slummen i Uganda i Kampala. Det var et møte med en som var like gammel som meg – han var 17–18 år – og han het Elton John. Det er klart jeg husker det navnet, og så var det et eller annet afrikansk. Vi snakket om framtiden, og Elton sa at han hadde en drøm om å bli lege. Jeg tenkte at det var bra, og jeg håpet at han kunne klare det. Jeg sto selv og tenkte på samme tid på hva jeg skulle bli, for jeg hadde alle muligheter. Da jeg gravde videre, viste det seg at Elton hadde ingen skolegang. Han var 18 år, og hadde sannsynligvis aldri sjansen til å bli lege.

Det tente mitt engasjement. Når en har det menneskesynet at alle mennesker har den samme verdien, gjorde det et sterkt inntrykk på meg som 18-åring, og siden har jeg alltid bestemt meg for å kjempe for at de fattigste i verden iallfall skal bli hørt i et land som Norge. Derfor har jeg alltid vært stolt over norsk utviklingspolitikk. Når vi ser på utviklingen i fattige land og på utviklingen når det er snakk om skolegang, har Norge vært et av de landene som har bidratt til at det har blitt utvikling i verden.

Det representantforslaget som vi har lagt fram i dag, tar utgangspunkt i at det fremdeles er 61 millioner barn som er uten skolegang. Jeg ser at Stortinget er opptatt av det, og jeg hører statsrådens argumentasjon om at han ikke nødvendigvis trenger å bevilge mer penger over budsjettet, men kan gå andre veier for å prioritere bistand. Jeg tviler ikke på det. Men jeg registrerer også i forbindelse med fordelingsmeldingen som vi diskuterte i Stortinget i går, at når en diskuterer nye mål etter tusenårsmålene, er heller ikke utdanning løftet opp som et av de prioriterte målene.

Jeg trenger ikke å bruke det siste minuttet på å snakke om hvor viktig utdanning er, for det vet vi alle. Det er forutsetningen for å skape utvikling. Så i dokumentet i dag er det ti konkrete forslag som ville ha vært gode å få vedtatt, men som representanten Svendsen var inne på, har komiteen valgt å fremme ett forslag som jeg mener at Stortinget kunne ha vedtatt, fordi det nettopp er formulert på en måte som regjeringspartiene kunne stemt for. Som tidligere finansminister kunne presidenten være enig i at det er mange måter å bruke tall på. Det er ingen tvil om at 1,6 mrd. kr – selv om det har holdt seg på det – har det heldigvis vært en betydelig økning i bistandsbudsjettet, men andelen av de pengene som er gått til utdanning, som vi alle sier er noe av forutsetningen, er gått ned fra 9 pst. til 6 pst. Det er ikke en oppgradering av satsingen på utdanningsbistand, det er en nedgradering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.