Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [22:55:32]: (ordfører for saken): Saken vi skal behandle nå, handler om aldersgrenser i offentlig sektor og om særaldersgrensene som finnes for en rekke yrkesgrupper – politifolk, sykepleiere, hjelpepleiere osv.

Vi har jo for bare et par måneder siden behandlet et lignende forslag, og da om 70-årsgrensen i arbeidsmiljøloven. Mitt klare inntrykk er at vi – i alle partier – deler intensjonen om å la folk også litt opp i årene fortsette å arbeide dersom de ønsker det. I de aller fleste tilfeller er det noe alle tjener på. Men vi har litt forskjellige innfallsvinkler. I den forrige runden vi hadde, kom flertallet likevel fram til et bredt kompromiss, der man ba regjeringen legge fram en sak om dette i løpet av neste vår.

Det kompromisset var jeg ganske fornøyd med da, og som jeg understreket den gangen, er dette «en idé hvis tid har kommet». Det er snart 100 år siden 70-årsgrensen ble innført, og arbeidsliv og levealder er noe helt annet nå enn det var da. Det er på høy tid å tilpasse lovverket ikke bare til pensjonsreformen, men også til det faktum at vi ikke bare lever lenger, men også er friske lenger.

Derfor er jeg litt skuffet over at vi ikke har kunnet kommet fram til et lignende kompromiss når det gjelder særaldersgrenser. Jeg deler forslagsstillernes utålmodighet i denne saken, og derfor fremmer Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, et forslag om at også særaldersgrensene bør utredes. Logikken bak dette er ganske enkel: Mange særaldersgrenser er håpløst gammeldagse og til dels uforståelig lave for oss i dag.

En politimann på 63 på vei oppover Karl Johan eller nedover Grønlandsleiret oser av autoritet. Å si at man ved fylte 63 brått per definisjon er ubrukelig som politimann, er en fornærmelse overfor alle oppegående mennesker. Ekstra ille blir det når et foreldet lovverk møter dårlig personalpolitikk og – om jeg skal måtte si det – en nesten uforståelig mangel på dømmekraft.

Sykehuset Innlandet ga i vinter alle sine ansatte over 65 år ti dager på å si opp jobben sin, og hvis de ikke sa opp frivillig, ville sykehuset gi dem sparken. Mens man fra denne talerstolen snakker om flere varme hender, er det altså slik realiteten er. Derfor er det minst like betimelig å gå igjennom alle særaldersgrensene som det er å utrede 70-årsgrensen.

På denne bakgrunn vil jeg dessuten også understreke at jeg har forståelse for det andre forslaget som fremmes, at fratredelsesplikten skal opphøre for dem som passerer særaldersgrensen, og som jobber i det offentlige eller i offentlig eide selskaper. På sikt vil jeg også dit. Jeg forstår som sagt forslagsstillernes utålmodighet, men som vi har understreket tidligere – dette er kompliserte problemstillinger, og nettopp derfor ber vi om en skikkelig utredning av særaldersgrenser, og det involverer også en dialog med partene i arbeidslivet. Derfor mener vi også at man ikke kan oppheve fratredelsesplikten før en slik utredning foreligger. Det er om å gjøre å gjøre tingene i riktig rekkefølge, og derfor kan vi ikke støtte forslaget nå.

Men helt til slutt, innen jeg tar opp det forslaget som Høyre er med på her, må jeg si at det er viktig at staten – ja, det offentlige – til enhver tid går foran med et godt eksempel. God seniorpolitikk dreier seg om respekt for mennesker og om samfunnets økonomiske verdier. Bare ved å forlenge yrkesaktiviteten med seks måneder kan det årlig utløses 28 000 nye årsverk og 14–15 mrd. kr i samfunnsgevinst. Dette kommer fram i en ny rapport utarbeidet av Ny Analyse på oppdrag for Senter for seniorpolitikk. Samfunnet og arbeidsgiverne trenger seniorenes arbeidskraft, samtidig som seniorene selv får realisere seg i arbeidslivet. Dette er en vinn-vinn-situasjon!

Helt til slutt tar jeg opp forslaget som Høyre er med på.

Presidenten: Da har representanten Sylvi Graham tatt opp det forslaget hun refererte til.

Robert Eriksson (FrP) [22:59:50]: (komiteens leder): Dette forslaget handler egentlig om to ting, men mest om én ting. Det handler om fratredelsesplikten. Men det handler aller mest om å gi dem som jobber i offentlig sektor, og som vil og kan jobbe lenger, muligheten til å jobbe lenger. I sitt innlegg redegjorde også saksordføreren for det som skjedde tidligere i år med en ansatt ved Sykehuset Innlandet, som fikk beskjed om i løpet av ti dager enten å si opp eller bli oppsagt. Det er ikke et godt signal å gi når vi er politisk samstemt om at vi skal legge til rette for at folk skal kunne stå lenger i arbeidslivet.

Forslaget går på to ting som vi kan skille mellom. For å ta særaldersgrensene først: Allerede i 2005 ble det fremmet forslag der man ba regjeringen foreta en gjennomgang av særaldersgrensene. Da vi senere behandlet pensjonsreformen, sa regjeringen i proposisjonen at man hadde gode grunner for å foreta en gjennomgang, og at man skulle prioritere det.

Siden har ikke Stortinget hørt noen verdens ting når det gjelder en gjennomgang av særaldersgrensen. Det har snart gått åtte år uten at regjeringen har kommet tilbake til Stortinget med det man lovte man skulle komme tilbake med. Det synes ikke jeg er et veldig høyt og godt tempo med tanke på at man ønsker å stimulere til at flere kan få stå lenger i arbeidslivet.

Jeg har respekt for det som også var begrunnelsen for at særaldersgrensen ble innført. Dette forslaget handler ikke om å oppheve særaldersgrensen, for jeg synes at folk som har hatt en lang dag på jobb, er reelt utslitt, skal få muligheten til å gå av når man har passert den nedfelte alderen. Men det vi foreslår, er endringer i aldersgrenseloven § 2, der man fjerner fratredelsesplikten. Jeg mener at det er stor forskjell på å kunne få retten som ansatt til å kunne gå av når en ikke klarer stå lenger i jobb, og det å bli tvunget til å slutte. Det er en vesentlig forskjell.

Derfor kunne jeg også i denne saken håpet at regjeringen – og jeg gleder meg til å høre statsråden etterpå – ville imøtekomme forslaget likevel, ved at staten kunne gå foran. Det er det vi ber om: Kan vi som arbeidsgiver – der staten er hovedeier, i statlige selskaper og virksomheter – fjerne fratredelsesplikten? Kan vi sette oss ned og ta et initiativ overfor partene og få gjort det, sånn at vi kan gå foran som et godt eksempel og stimulere til at flere i offentlig sektor som vil og kan, kan få stå lenger i arbeidslivet?

Det er det det handler om, og det håper jeg at man kan komme oss i møte på, for jeg tror det egentlig er full enighet i denne sal om at det er det man egentlig ønsker.

Med det tar jeg opp det forslaget Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:03:35]: Stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Anders Anundsen og Harald T. Nesvik har fremmet forslag om at fratredelsesplikten for ansatte som har passert særaldersgrensen, skal opphøre i statlige selskaper og virksomheter der staten er eneeier eller majoritetseier. Videre bes regjeringen om å legge fram en særskilt gjennomgang av særaldersgrensene i offentlig og privat sektor, slik pensjonsreformen forutsetter.

I lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn er den alminnelige aldersgrensen 70 år. Nådd aldersgrense innebærer både en plikt til å fratre stillingen og en rett til pensjon. Aldersgrensen kan likevel settes lavere enn 70 år dersom stillingen medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning, slik at den enkelte normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til fylte 70 år. Alternativt er det et krav at stillingen stiller spesielle krav til fysiske og psykiske egenskaper som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år, enn det en forsvarlig utførelse av tjenesten tilsier.

Lavere aldersgrense enn 70 år kalles ofte særaldersgrense. Hovedbegrunnelsen for denne særaldersgrensen er altså å skjerme arbeidsgiver og samfunn fra konsekvensen av at noen står i sin stilling uforsvarlig lenge. De fleste særaldersgrenser i offentlig sektor ble fastsatt for en god del år siden. I mange tilfeller er innholdet i de aktuelle stillingene annerledes enn den gangen hvor aldersgrensen ble fastsatt. Manuelle oppgaver kan ha blitt automatisert. Videre har levealderen i befolkningen økt over tid, og mye tyder på at helsetilstanden i eldre aldersgrupper jevnlig har blitt bedre. I mange tilfeller kan det i hvert fall være mulig og forsvarlig å stå lenger i arbeid enn det som er lagt til grunn da dagens særaldersgrenser ble fastsatt.

Et sentralt spørsmål ved pensjonsreformen er å få folk til å stå lenger i arbeid. Å videreføre et system med lavere særaldersgrense for en stor yrkesgruppe støtter ikke opp om dette målet. Jeg er derfor enig med forslagsstiller i at det bør foretas en gjennomgang av særaldersgrensen i offentlig og privat sektor, og tar sikte på å starte et slikt arbeid. Gjennomgangen bør også omfatte den såkalte 85-årsregelen, som innebærer at man kan ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen, dersom summen av alder og tjenestetid er minst 85 år.

Det jeg er skeptisk til, er å fjerne plikten til å fratre for dem med særaldersgrense uten å se dette i sammenheng med øvrige deler av regelverket, som bl.a. retten til pensjon. Jeg mener videre at det ikke er hensiktsmessig å begrense eventuelle justeringer i særaldersgrensen til statlige selskaper og virksomheter staten er eneeier og medeier i.

Det må også tas hensyn til at særaldersgrensene innebærer både rettigheter og plikter for dem som er omfattet. Endringer i regelverket for personer med særaldersgrenser bør derfor håndteres i samråd med partene i arbeidslivet, ikke gjennom et enkeltvedtak i Stortinget. Ved en slik gjennomgang må det også tas stilling til behov for eventuelle overgangsordninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [23:07:12]: Jeg har egentlig to spørsmål, så hvis statsråden svarer på de to, slipper vi med bare én replikk.

Jeg er veldig glad for at statsråden nå tar sikte på å starte arbeidet med en gjennomgang av særaldersgrensen. Jeg håper som punkt A at statsråden kan si litt nærmere når hun har tenkt å starte det arbeidet, og når hun kan se for seg at det skal være ferdig. Det sa man jo også i 2005, og det har gått åtte år siden. Jeg håper det ikke tar nye åtte år.

Til spørsmål to: Jeg registrerer at statsråden er skeptisk når det gjelder å fjerne fratredelsesplikten, og at hvis man skal fjerne den, må det gjelde for alle. Der er jeg helt enig med statsråden. Men synes ikke også statsråden at det kan være en god sak å starte der hvor man selv er arbeidsgiver, i de virksomhetene man selv er majoritetseier, sånn at iallfall de som ønsker, vil og kan jobbe lenger, skal få muligheten til å jobbe lenger og ikke bli tvunget til å gå av ved en bestemt dato?

Statsråd Anniken Huitfeldt [23:08:13]: Nei, jeg synes ikke det, for disse spørsmålene mener jeg må være grunnlag for drøftinger med organisasjonene. Hele pensjonsforliket kom i stand gjennom at Stortinget sluttet seg til det, og at arbeidslivets parter var med på det. Jeg mener også at når det gjelder særaldersgrensene, er det viktig å drøfte det med organisasjonene.

Nettopp derfor kan ikke jeg si at på det og det tidspunktet vil dette være gjort, nettopp fordi det må organisasjonene være med på. Det er ulike aldersgrenser for ulike yrkesgrupper, så det må håndteres på den måten, og jeg vil advare veldig sterkt mot å gjøre det til et resultat av en behandling av et stortingsforslag om dette spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 24.

Presidenten: Etter ønske fra komiteen behandler vi sak nr. 25 og 26 under ett. – Det anses vedtatt.