Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:03:27]: (ordfører for saken): Riksrevisjonen har evaluert seks ordninger for tilskudd til naturmangfold og friluftsliv, gitt som poster på Miljøverndepartementets budsjett. Tilskuddsordningene i undersøkelsen utgjorde 252 mill. kr i 2012 og 168 mill. kr i 2013.

«Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad tilskudd til naturmangfold og friluftsliv bidrar til god måloppnåelse og blir forvaltet i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.»

Undersøkelsen tar utgangspunkt i tre hovedproblemstillinger: I hvilken grad er Miljøverndepartementets styring av tilskuddsordningene innrettet for å sikre måloppnåelse? I hvilken grad forvaltes tilskuddsordningene i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger? I hvilken grad bidrar tilskuddsordningene til måloppnåelse?

I Riksrevisjonens rapport oppsummeres hovedfunnene i tre punkter:

• – «Svakheter i rapportering og manglende evaluering gir mangelfull informasjon om måloppnåelse.

• – Tilskuddsforvaltningen er i liten grad i samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk.

• – Tilskuddsordningene gir økt aktivitet og merverdi.»

De to første hovedfunnene i Riksrevisjonens rapport innebærer en kritikk av måten tilskuddene til naturmangfold og friluftsliv blir forvaltet på. Denne kritikken er basert på Riksrevisjonens utgangspunkt for sin undersøkelse, som er å leite etter avvik i forhold til det reglementet for økonomistyring i staten som Stortinget vedtok i januar 1997, og som knesetter mål- og resultatstyring som et overordnet styringsprinsipp. Med dette som utgangspunkt leverer Riksrevisjonen en velbegrunnet kritikk av hvordan tilskuddsordningene forvaltes, og Miljøverndepartementet viser i sitt tilsvar at kritikken er oppfattet og vil bli tatt til følge. I slike saker vil kontroll- og konstitusjonskomiteen vanligvis si seg tilfreds med rapport og tilsvar og avslutte sin behandling av saken.

Som saksordfører for denne saken føler jeg et sterkt forvalteransvar. Jeg føler ansvar for naturmangfoldet og for at skattebetalernes penger blir brukt på en best mulig måte. Som folkevalgt representant er det derfor viktig for meg å gå dypere inn i saken. Jeg mener det er min oppgave ikke bare å se om de formelle reglene i økonomireglementet er overholdt, men også om målformuleringen i Riksrevisjonens rapport – i hvilken grad tilskudd til naturmangfold og friluftsliv bidrar til god måloppnåelse – virkelig oppfylles. Jeg valgte derfor ut én av de seks tilskuddsordningene, Tilskudd til prioriterte arter og utvalgte naturtyper, som gis over Post 1427.82 på Miljøverndepartements budsjett, for en grundig gjennomgang. Under denne gjennomgangen har jeg gjort funn som avdekker grunnleggende svakheter i det styringssystemet vi som øverste folkevalgte organ benytter for å ivareta overordnete samfunnsinteresser. Disse funnene har ført fram til følgende konklusjon:

«Gjeldende praksis for forvaltning av tilskuddsmidler til naturmangfold og friluftsliv er basert på uegnete kriterier for måloppnåelse og mangler det helhetsperspektivet som er nødvendig for å støtte opp under det overordnete formålet om en kunnskapsbasert naturforvaltning. Resultatet er ikke en kunnskapsbasert naturforvaltning, men et kunnskapsløst styringssystem.»

Med dette mener jeg at mangelfull satsing på kunnskapsproduksjon innen naturmangfoldsområdet er en viktig medvirkende årsak til dagens situasjon.

Jeg er klar over at dette er sterke ord, og jeg har registrert at de øvrige komitémedlemmene har valgt ikke å stille seg bak min kritikk. Samtidig registrerer jeg at komitéflertallet gir meg anerkjennelse for en grundig saksframstilling. Jeg mener en av kontroll- og konstitusjonskomiteens aller viktigste oppgaver er å påse at det blir ført en politikk som er i tråd med de formålene vi i fellesskap har vedtatt. Det er dette som er forvaltning. Hovedgrunnen til at jeg har valgt å ta opp denne saken i den bredden jeg har gjort i mitt saksframlegg, er at denne saken reiser svært viktige prinsipielle spørsmål knyttet til vår forvaltningspraksis. Dette vil jeg nå begrunne med utgangspunkt i tilskuddsordningen for prioriterte arter og utvalgte naturtyper.

Et sentralt begrep, både i Riksrevisjonens rapport og i mitt saksordførerframlegg, er «måloppnåelse». Dette er et begrep som kan forstås på flere måter. Jeg vil starte min gjennomgang med å vise at Riksrevisjonen har lagt et altfor snevert perspektiv på måloppnåelse til grunn for sin undersøkelse. Jeg vil først vise at det i dette tilfellet ikke er samsvar mellom overordnet målsetting – det vil si nasjonale mål knyttet opp mot internasjonale forpliktelser og lovgivers intensjoner, slik de er formulert i lover og sentrale styringsdokumenter – og resultatmålene som er knyttet til de spesifikke tilskuddsordningene for prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Min påstand om et uegnet styringssystem tar nettopp utgangspunkt i manglende samsvar mellom den overordnete målsettingen og de spesifikke resultatmålene som er knyttet til tilskuddsordningene. Dernest vil jeg begrunne de fire hovedkonklusjonene i mitt saksframlegg:

• At mangelfullt kunnskapsgrunnlag innenfor naturmangfoldområdet er vesentlig til hinder for å nå overordnete mål.

• At kunnskapsgrunnlaget ikke har blitt anvendt på en måte som sikrer at de overordnete målsettingene blir nådd.

• At tilskuddsordningene ikke i ønsket grad bidrar til å nå de overordnete målsettingene.

• At det ikke er samsvar mellom målet som er knyttet til de to tilskuddsordningene og de overordnete målsettingene.

Det er altså manglende samsvar mellom overordnet målsetting og resultatmålene som er knyttet til tilskuddsordningene for prioriterte arter og utvalgte naturtyper.

Den overordnete målsettingen innenfor naturmangfoldsområdet er formulert i naturmangfoldloven § 1:

«Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.»

Denne målsettingen har støtte fra et samlet storting; loven ble enstemmig vedtatt i 2009. Tilsvarende formuleringer finnes også i skiftende regjeringers styringsdokumenter fra 1990-tallet og fram til i dag.

Jeg vil konsentrere meg om de to nye virkemidlene i naturmangfoldloven: prioriterte arter hjemlet i § 5 og utvalgte naturtyper hjemlet i § 4.

Lovens §§ 23 og 52 inneholder bestemmelser om hvordan virkemidlene prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal brukes. Dette kommer jeg tilbake til.

Det er åpenbart for meg at det er § 1 i naturmangfoldloven som må være retningsgivende for vurderingen av om tilskuddsordningene fungerer etter Stortingets intensjoner og formål.

Et av de viktigste funnene i min gjennomgang av dette saksfeltet er at kriteriene for måloppnåelse, som er knyttet til tilskuddsordningene for utvalgte naturtyper og tiltak for prioriterte arter, ikke samsvarer med den overordnete målsettingen for bevaring av naturmangfoldet. Kriteriene for måloppnåelse er formulert slik – sitert fra Riksrevisjonens rapport:

«For prioriterte arter er målet med tilskuddsordningen å ta vare på de plante- og dyreartene som blir valgt ut som prioriterte arter. Samtidig er det et mål å ta vare på de økologiske leveområdene til de prioriterte artene. Tildelingskriteriet er at midlene skal gå til tiltak som sikrer prioriterte arter, og til aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak som medvirker til å ta vare på eller gjenopprette økologiske funksjonsområder for prioriterte arter. Måloppnåelse blir vurdert utfra antall tiltak.

Når det gjelder utvalgte naturtyper, er målet med tilskuddsordningen å ta vare på utvalgte naturtyper. Tildelingskriteriet er at midlene skal gå til aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak som medvirker til å ta vare på forekomster av utvalgte naturtyper, og måloppnåelse blir vurdert ut fra antall tiltak.»

Jeg vil belyse dette med et enkelt eksempel. Tenk at vi i 2013 fordeler budsjettposten på 100 ulike tiltak. Da er det mulig å forbedre måloppnåelsen til det dobbelte i 2014 ved å halvere tildelingen til hvert av de tiltakene som ble støttet i 2013, og fordele det resterende beløpet på 100 tiltak til. I stedet for kunnskap om arter og naturtyper, hva som hemmer og hva som fremmer dem, har vi altså her endt opp med å telle antall tiltak som mål på god naturforvaltning. Da jeg ble klar over spriket mellom overordnet målsetting og målformuleringen som er knyttet til tilskuddsordningen, måtte jeg gå forvaltningspraksisen på naturmangfoldområdet nærmere etter i sømmene. Resultatet er fire konklusjoner som jeg etter tur vil begrunne.

Mangelfullt kunnskapsgrunnlag innenfor naturmangfoldområdet er vesentlig til hinder for å nå overordnede mål. Begrepet «kunnskapsbasert» går igjen i alle sentrale dokumenter om norsk naturmangfoldforvaltning. Ett eksempel på dette er naturmangfoldlovens § 8, som sier:

«Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger.»

Dagens kunnskap om mangfoldet av arter og naturtyper er resultatet av kunnskapsoppbygging gjennom to hundre år, dokumentert gjennom innsamlinger av objekter og artslister i landets naturhistoriske museer, i vitenskapelige publikasjoner og rapporter, og mange andre kilder. Gjennom de siste 20 årene har det blitt lagt ned et stort og fortjenestefullt arbeid for å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for privat og offentlig forvaltning og den interesserte allmennheten, men, som vi skal se, er kunnskapsmanglene fortsatt store.

Sentralt i dette arbeidet står Artsdatabanken, en uavhengig kunnskapsinstitusjon opprettet som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 25 for 2002–2003, Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Artsdatabanken, som er plassert under Kunnskapsdepartementet, har vært operativ siden 2005. Artsdatabanken har ansvaret for nasjonale rødlister for arter og naturtyper samt svarteliste for arter. Artsdatabanken har dessuten ansvar for å vedlikeholde oversikter over arter som er kjent fra Norge og har ansvaret for utvikling av typeinndelings- og beskrivelsessystemet for naturvariasjon, NiN – Naturtyper i Norge – som ble lansert i versjon 1 i 2009, og som nå blir revidert. Store deler av nasjonens kunnskap om arters forekomst og utbredelse er nå fritt tilgjengelig via nettjenestene Artskart og Artsobservasjoner, driftet av Artsdatabanken.

Til tross for denne innsatsen for kunnskapsoppbygging, oppgir Artsdatabanken sjøl at det fortsatt er store mangler i vår kunnskap om naturmangfoldet. Mangel på kunnskap er et gjennomgangstema både i Norsk rødliste for arter 2010 og i Norsk rødliste for naturtyper 2011. Noen artsgrupper er godt undersøkt, men mange er fortsatt dårlig undersøkt. Dette gjelder bl.a. store artsgrupper som insekter og sopp. Innenfor disse gruppene blir nye arter, for Norge og for vitenskapen, stadig oppdaget. Man antar at én av fem arter som finnes i norsk flora og fauna, fortsatt ikke er oppdaget. Det er derfor gledelig at Miljøverndepartementet i 2009 tok konsekvensen av de store kunnskapsmanglene på dette feltet og besluttet å starte Artsprosjektet, som er et prosjekt administrert av Artsdatabanken, og som har som formål å øke vår kunnskap om artsmangfoldet i Norge og om samspillet mellom arter og miljøforhold.

Også på naturtypeområdet er det store kunnskapsmangler, til tross for nesten 20 år med offentlig finansiert naturtypekartlegging. Dette skyldes nok først og fremst at landet vårt har en naturvariasjon som overgår de fleste land i Europa. For å illustrere kunnskapsstatus på naturmangfoldområdet har jeg valgt naturtypeområdet som eksempel. Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 58 for 1996–1997, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling – dugnad for framtida, ble det initiert et utviklingsprogram for kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av det biologiske mangfoldet i Norge, med naturtyper som ett av fem hovedtemaer. Dette programmet, som ble startet opp i 1999, hadde i utgangspunktet en femårig tidsramme og ble finansiert over Miljøverndepartementets budsjett. Direktoratet for naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, har hatt ansvaret for gjennomføringen. Fordi programmet fra starten av ble gjennomført som kommunevise prosjekter med Fylkesmannens miljøvernavdeling som regional koordinator, har det blitt hetende den kommunale kartleggingen. Kartleggingsresultatene blir løpende rapportert i Naturbase, Miljødirektoratets åpne miljødataportal.

Parallelt med den kommunale kartleggingen ble det som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 25 for 2002–2003 etablert et nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, som skulle bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag. Den kommunale kartleggingen ble, sammen med øvrige tiltak, forankret i St.meld. nr. 42 for 2000–2001 og Nasjonalt program, evaluert av Riksrevisjonen i 2006, Dokument nr. 3:12 for 2005–2006. Riksrevisjonen uttaler her at den

«kommunale kartleggingen og Nasjonalt program så langt har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt».

I 2007 ble det gjort en uavhengig gjennomgang av kvalitet, resultater og ressursbehov innenfor naturtypekartlegging som konkluderer med at det, til tross for de ca. 40 mill. kr pluss egeninnsats fra kommuner og andre som inntil 2006 var brukt på den kommunale kartleggingen, var betydelige svakheter i kunnskapsgrunnlaget om naturtyper. Videre ble det anslått at kartleggingen neppe hadde fanget opp mer enn 20 pst. av det virkelige antallet verdifulle lokaliteter, at kvaliteten gjennomgående var varierende, og at så mye som ca. 70 pst. av lokalitetene som var oppsøkt inntil 2007, burde oppsøkes på nytt i felt.

Naturtypekartleggingen har blitt videreført etter 2006 i et noe mindre omfang, først og fremst ved supplering av tidligere innsamlede data. SABIMA, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, skriver nå i desember på sine hjemmesider at tre av fire verdifulle naturområder fortsatt ikke er kartlagt. Det vil i så fall si at bare 25 pst. nå er kartlagt. Manglende kunnskap blir altså framhevet som en vesentlig kilde til usikkerhet i Norsk rødliste for naturtyper 2011.

Dette er bakteppet for min påstand om at manglende kunnskapsgrunnlag innenfor naturmangfoldområdet er vesentlig til hinder for å nå overordnede mål. Betydningen av dette for bruken av virkemidlene «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» vil jeg nå belyse med et eksempel.

Forskrift om utvelgelse av naturtyper etter naturmangfoldloven, fra mai 2011, binder definisjonen av to av de fem naturtypene som hittil er utvalgt, slåttemark og slåttemyr, til resultatene av den kommunale kartleggingen. Ifølge forskriften omfatter definisjonene alle kartfestede naturtypelokaliteter av slåttemark og slåttemyr som er vurdert som «svært viktig», A-område, eller «viktig», B-område, i henhold til Miljødirektoratets kartleggingshåndbok for naturtyper. Dette innebærer at lokaliteter som ikke har vært fanget opp under kartleggingen, ikke fanges opp av forskriften, mens lokaliteter som er feilvurdert eller feilklassifisert, automatisk vil omfattes av den. Når kunnskapsgrunnlaget påviselig er mangelfullt, vil jeg stille store spørsmål ved om den overordnede målsettingen om å ivareta naturmangfoldet, blir ivaretatt på en god måte gjennom en forvaltningspraksis som er så tett koblet opp til et mangelfullt kunnskapsgrunnlag.

I denne forbindelsen vil jeg peke på den muligheten for en større, helhetlig satsing på kartlegging av naturtypevariasjon som Artsdatabankens nye kunnskapsplattform Naturtyper i Norge åpner for, og som vil kunne forbedre kunnskapsgrunnlaget for utvelgelse av naturtyper vesentlig.

Kunnskapsgrunnlaget har ikke blitt anvendt på en måte som sikrer at de overordnede målsettingene blir nådd. Kriteriene for prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper i naturmangfoldloven er basert på kunnskap om artene og naturtypene. Kunnskapsmangler gjør det vanskelig å anvende kriteriene på en god måte. Særlige vanskeligheter er knyttet til anvendelse av kriteriene om dårlig bestands- og arealutvikling og dårlig tilstandsutvikling og kriteriet om at en vesentlig andel av totalutbredelsen skal finnes i Norge. Disse kriteriene er drøftet i forskriften for prioriterte arter. Etter å ha satt meg inn i kunnskapsstatus på naturmangfoldområdet, hadde jeg forventet at forskriftene inneholdt klare, operasjonelle kriteriesett for hvordan prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper skulle gjennomføres i en samlet prosess før virkemidlene ble tatt i bruk. Jeg sitter igjen med spørsmålet om hvorfor nettopp disse åtte artene og fem naturtypene som omfattes av forskriften av mai 2011, ble plukket ut. Dette er et kritisk punkt som jeg vil drøfte i større detalj.

Forskriftene for virkemidlene «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» omfatter per i dag åtte arter, tre plantearter og fem dyrearter, og fem naturtyper. Dessuten er forslag om fem nye arter, alle er plantearter, og to nye naturtyper ute på høring. Valgene støtter seg for en stor del på handlingsplaner utarbeidet for hver enkelt art eller naturtype. De vedtatte prioriterte artene omfatter fire arter vurdert som kritisk truet – dverggås, eremitt, honningblom og klippeblåvinge – tre arter vurdert som sterkt truet – elvesandløper, rød skogfrue og svarthalespove – og en art vurdert som sårbar – drakehode, i Norsk rødliste for arter 2010. De fem utvalgte naturtypene er slåttemyr, som omfatter slåttemyrkant, vurdert som kritisk truet i Norsk rødliste for naturtyper 2011, slåttemyrflate, vurdert som sterkt truet, slåttemark, vurdert som sterkt truet, kalklindeskog og kalksjøer, vurdert som sårbar og hule eiker, som ikke er vurdert i forbindelse med Norsk rødliste for naturtyper 2011.

Kriteriene for prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper i naturmangfoldloven er ikke eksplisitt knyttet til rødlistene, men siden rødlistene er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for rødlisting, hadde jeg forventet at rødlistestatus var viktig ved vurderingen av disse virkemidlene. Jeg var derfor nysgjerrig på å forstå hva som lå til grunn for utvalget. Før jeg går videre inn på dette, vil jeg presisere at rødlista for arter i hovedsak er en prognose for arters risiko for å dø ut i Norge, basert på vitenskapelige kriterier utviklet av Den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN.

Tilsvarende inneholder Norsk rødliste for naturtyper vurderinger av risiko for at naturtyper forsvinner fra Norge eller at deres tilstand skal bli sterkt forringet. Norsk rødliste for arter er resultatet av rødlistevurderinger av ca. 21 000 arter. Av disse klassifiseres 276 som kritisk truet, 872 som sterkt truet og 1 250 som sårbare. Norsk rødliste for naturtyper 2011 omfatter 80 naturtyper, hvorav to er klassifisert som kritisk truet, 15 som sterkt truet og 23 som sårbare. Med hundrevis av kritisk truete arter på rødlista hadde jeg forventet at virkemidlene «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» først og fremst ville bli brukt for å sikre kritisk truete arter og naturtyper, og at arter og naturtyper i lavere rødlistekategorier for å komme i betraktning for prioritering eller utvelgelse i hvert fall måtte tilfredsstille ett eller flere av de andre kriteriene som er spesifisert i lovteksten.

Nærmere undersøkelser av de åtte artene og de fem naturtypene som det hittil er utarbeidet forskrift for, avslører en praksis som sett utenfra ikke er mulig å forstå. Det faglige grunnlaget for å foreta politiske prioriteringer som støtter opp under naturmangfoldlovens målsetting, synes ikke å være på plass. Jeg vil belyse dette med noen eksempler.

En av de prioriterte artene som ikke er klassifisert som kritisk truet, er svarthalespove. Denne fuglearten er en nykommer i norsk fauna. Første sikre påvisning av arten som hekkende i Norge ble gjort i 1955, i Vesterålen. Etter den tid har arten etablert seg i Nord-Norge, der den har vært observert fra Lofoten til Finnmark. Videre er den observert spredte steder sørover langs kysten, og den har en bestand på Jæren, der den først ble observert omkring 1980. Jærpopulasjonen tilhører en annen underart enn resten av artens populasjoner i Norge. I Norge hekker fuglearten først og fremst på oppdyrka varig eng, men den finnes også på strandenger. Det er anslått at det finnes 40–100 hekkende par i Norge, ca. 20 på Jæren og 60 i Nord-Norge. På Artsdatabankens faktaark om arten opplyses at bestanden på Jæren har vært om lag uendret siden 1982. Årsaken til at den er vurdert som sterkt truet, er at den tilfredsstiller rødlistekriterium D1, dvs. utdøingsrisiko som følge av liten bestandsstørrelse – kravet er at det antas å være mindre enn 250 reproduserende individer av arten i Norge.

Etter at svarthalespoven ble en prioritert art i 2011 og bønder på Jæren ble nektet å slå engene sine før 15. juli – et krav nedfelt i forskriften – har det vært mange konflikter. Så seint som 20. november i år fremmet derfor stortingsrepresentant Geir Pollestad fra Senterpartiet spørsmål om svarthalespoven til miljøvernminister Sundtoft fra Høyre, som hun besvarte slik:

«(…) det har vist seg vanskeleg å setta forskrifta ut i livet på ein måte som ikkje har uakseptable utslag for matproduksjonen. Og heller ikkje ein måte som er egna til å ta vare på fuglen.»

Hvilke kriterier lå så til grunn for at svarthalespoven ble valgt som prioritert art? Siden arten ikke er kritisk truet og det heller ikke er tegn på at arten har en negativ bestandsutvikling i Norge, burde det foreligge særlig tungtveiende grunner, hjemlet i naturmangfoldloven § 23, punktene b og/eller c. Punkt b hjemler bruk av virkemidlet prioritert art for arter som har

«en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge».

Svarthalespoven tilfredsstiller ikke dette kriteriet. To av artens tre underarter forekommer i Norge, underarten islandica i nord og underarten limosa i sør. Den nordlige underarten har hovedutbredelsen sin på Island, der det oppgis at det finnes mellom 15 000 og 25 000 hekkende par. Den sørlige underarten har hovedutbredelsen sin i Europa, og er utbredt fra Vest-Europa til de sentralasiatiske stepper. Den oppgis å være i tilbakegang, men det finnes fortsatt anslagsvis mellom 86 000 og 110 000 par. Godt under 1 pst. av hver av de to underartene finnes i Norge. Ingen av de to leddene i punkt b er altså tilfredsstilt. Det er ingen «internasjonale forpliktelser knyttet til arten» – punkt c. Min gjennomgang har ikke vist meg én god grunn for å velge ut akkurat denne arten blant over 1 000 arter som er kritisk truet eller sterkt truet. Det er også påfallende at det, i motsetning til det som er tilfellet for de fleste andre prioriterte arter og utvalgte naturtyper, ikke synes å foreligge noen handlingsplan eller annen kunnskapssammenstilling som grunnlag for at arten ble valgt ut.

Et annet eksempel er plantearten dragehode, som er klassifisert som sårbar på rødlista. Kravet til kunnskap burde være strengt når et så kraftig virkemiddel som «prioritert art» tas i bruk. I 2012 ble Jernbaneverket ilagt millionbot etter at en underentreprenør sprøytet en jernbaneskråning i Ringsaker der det vokste dragehode. Sist sommer truet Fylkesmannen i Hedmark med å anmelde Statens vegvesen etter at en dragehodeforekomst hadde blitt utsatt for kantslått. Det er imidlertid ikke opplagt at slått er negativt for arten. Slått som skjøtselstiltak blir drøftet i Handlingsplan for dragehode, men uten at det trekkes klare konklusjoner:

«Med dagens kunnskap synes ikke slått å være et skjøtselstiltak som kan anbefales generelt.»

I svensk litteratur oppgis imidlertid arten som slåttebegunstiget. Jeg konkluderer altså med at det rår stor usikkerhet omkring hva som er bra og hva som ikke er bra for denne arten.

Dette leder meg videre til nye spørsmål: Hvorfor ble akkurat kalklindeskog valgt ut som utvalgt naturtype? Den har status som sårbar på rødliste for naturtyper. Og hvorfor ble hule eiker, som ikke engang er rødlistevurdert, valgt ut? Hvorfor er høstingsskog, som verken er oppfattet som naturtype i NiN-systemet eller rødlistevurdert, blant de to nye naturtypene som nå er sendt ut på høring? De undersøkelsene jeg har gjort, gir meg grunn til å stille store spørsmål ved valget av akkurat disse åtte artene og fem naturtypene, som i forskriften er begrunnet med utgangspunkt i spesielle forhold knyttet til arten eller naturtypen, men uten at noen helhetsvurdering ser ut til å ligge til grunn for utvalget. For meg framstår valget av de åtte artene og fem naturtypene derfor som svakt faglig begrunnet. Sett utenfra kan muligheten for at påvirkning fra enkeltpersoner eller pressgrupper har hatt urimelig stor betydning for resultatet, ikke utelukkes.

Erfaringene med disse virkemidlene etter at forskriften ble vedtatt i 2011 er at det har blitt kjempet flere slag, uten at jeg kan se at disse slagene er viktige i en større sammenheng. Svarthalespoven har slått seg ned i Norge i løpet av de siste tiårene uten båndlegging av jærbøndenes innmark, og det er høyst uklart om dragehode begunstiges eller faktisk fremmes av slått. Noen vil kanskje oppfatte dette som en kritikk av naturmangfoldloven og skjulte argumenter mot naturverntanken. Jeg vil presisere at det ikke er tilfellet. Som mange andre, har jeg brukt tid på å forstå den fulle betydningen av å ta vare på naturmangfoldet, men jeg stiller meg fullt og helt bak naturmangfoldlovens intensjon. Nettopp derfor er det så viktig for meg at denne lovens gode intensjon virkelig blir realisert. Min mening er at måten loven praktiseres på har ført til unødvendige konflikter som undergraver forståelsen for, og verdien av, å ta vare på sjeldne arter og naturtyper.

Politikk må forankres i kunnskap. Naturvern har et formål, og vi må ha kunnskap om sammenhengene i naturen, dvs. økologisk kunnskap, for å nå dette formålet. Jeg mener måten naturmangfoldlovens virkemidler et tatt i bruk på viser manglende respekt for betydningen av et solid kunnskapsgrunnlag. Jeg har sett på høringsuttalelsene til forskrift om prioriterte arter og utvalgte naturtyper, og finner det spesielt kritikkverdig at det ser ut som om kunnskap generert gjennom Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og den kunnskapen om arter og naturtyper som blir gjort tilgjengelig via Artsdatabanken, ikke i nødvendig grad har blitt benyttet til kvalitetssikring av prioriteringene og utvelgelsen etter naturmangfoldloven.

Tilskuddsordningene som er opprettet for å ta virkemidlene «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» i bruk, er innrettet i henhold til mål- og resultatstyringsprinsippet for statlige virksomheter, slik det er nedfelt i § 4 i reglementet for økonomistyring i staten. Ordningene innebærer i praksis at tiltaksmidler fordeles årlig etter søknad. Tildeling kan også gjøres for en periode på flere år, med forbehold om finansiering. Forvaltningen av tilskuddsordningene er delegert til fylkesmannsembetene, og utføres av fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Kunngjøring av tilskuddsordningene, inkludert søknadsfrister og tildelingskriterier, skjer på Miljødirektoratets hjemmesider. Totalrammen for hver tilskuddsordning fordeles på fylkesmennene på grunnlag av antallet søknader. Resultatmålet som er knyttet til hver av de to tilskuddsordningene innenfor naturmangfoldområdet, er, som allerede nevnt, antall gjennomførte tiltak.

Virkemidlene «prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» er i naturmangfoldloven begrunnet i spesielle behov for å ta vare på plante- og dyrearter og naturtyper. Jeg stiller meg meget sterkt kritisk til om tilskuddsordningenes innretning er egnet for å nå dette målet. Det er minst tre hovedgrunner til denne kritikken:

• Ivaretakelse av truet natur forutsetter at tilgjengelige ressurser fordeles etter en samlet plan, basert på en løpende oppdatert kunnskapsstatus. Dagens modell, der initiativet overlates til et marked av mulige tiltakshavere i stedet for hos den overordnete forvaltningsmyndigheten, er ikke forenlig med dette prinsippet. Bare en samlet plan vil gjøre det mulig å sikre at overordnete målsettinger nås og at ressursene utnyttes optimalt. En samlet plan er også nødvendig for å åpne for aktiv bruk av andre typer tiltak enn de som er rettet mot enkeltlokaliteter eller små geografiske områder. Ordningen for fordeling av midler mellom fylkesmennene på grunnlag av antallet innkomne søknader bidrar altså til en fragmentert forvaltning som ikke er forenlig med optimal ivaretakelse av en art eller naturtype i Norge som helhet.

• Ivaretakelse av truet natur forutsetter et forvaltningsregime med et svært langsiktig perspektiv. For å gi varig effekt kan f.eks. en slåttemark eller ei slåttemyr måtte restaureres, og deretter må den skjøttes planmessig og regelmessig for all den framtid det er ønskelig å opprettholde den.

• Dagens modell for tilskuddsordningene tar ikke hensyn til at mange av de prioriterte artene/utvalgte naturtypene har spesielle krav til skjøtsel etc., og at disse kravene i mange tilfeller er mangelfullt kjent. Eksemplet med dragehode viser at vi fortsatt har mangelfull kunnskap om hvordan svært mange arter responderer på ulike typer beite- og slåtteregimer. Ivaretakelse av slike arter forutsetter dermed følgeforskning og at resultatene av ny kunnskap løpende og effektivt inkluderes i skjøtselsplaner. Enkelttiltak må derfor ses i en større faglig sammenheng.

Det er ikke samsvar mellom målet som er knyttet til de to tilskuddsordningene, og de overordnede målsettingene. I Riksrevisjonens rapport drøftes ikke hvorvidt målet som er knyttet til tilskuddsordningene, antall tiltak, er egnet til å kunne si noe om hvorvidt de overordnede målsettingene, kunnskapsbasert naturforvaltning, nås. Som jeg har påpekt tidligere, mener jeg at dette svekker rapportens relevans i forhold til komiteens mandat, som etter min mening må være å undersøke om tilskuddsmidlene støtter oppunder de overordnede målsettingene for naturvernarbeidet.

Min kanskje sterkeste kritikk er at jeg mener antall tiltak er et fullstendig uegnet kriterium for om de langsiktige målene nås. Vi får ikke dobbelt så mye naturvern eller dobbelt så mye naturmangfold dersom vi halverer det gjennomsnittlige tilskuddet til hvert tiltak. I stedet for mekanisk telling av en irrelevant indikator krever den store, viktige, overordnede målsettingen om å ta vare på naturmangfoldet kunnskap om sammenhenger i naturen, mellom arter og deres miljø og mellom artssammensetning og variasjon i miljøforhold. I stedet for en usystematisk bruk av kraftfulle virkemidler trengs en målretting av virkemiddelbruken og en oppfølging gjennom naturovervåking utført etter en helhetlig plan, i tråd med intensjonen med Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. En slik plan er imidlertid fortsatt ikke utarbeidet, noe som viser at det nasjonale programmet ikke har hatt det omfanget eller den innretningen som er nødvendig for å nå det ambisiøse målet om en kunnskapsbasert naturforvaltning.

Konklusjon: Som det framgår av den redegjørelsen jeg nå har gitt, innestår jeg fullt og helt for konklusjonen i mitt saksordførerinnlegg, innledningsvis. Med dette mener jeg at mangelfull satsing på kunnskapsproduksjon innenfor naturmangfoldområdet er en viktig medvirkende årsak til dagens situasjon. Det er behov for både en kraftinnsats for å forbedre kunnskapsgrunnlaget og en gjennomgang av måten dagens naturforvaltning drives på. I mitt saksordførerframlegg har jeg listet opp fem konkrete anbefalinger som følger av mine konklusjoner.

Mine undersøkelser har avdekket at naturforvaltningen er et godt eksempel på et saksfelt der mål- og resultatstyring som overordnet styringsprinsipp synes lite egnet for å sikre naturmangfoldet. De funnene jeg har gjort når jeg har gravd i dette saksområdet, har imidlertid åpnet øynene mine for muligheten for at dette ikke er et enkeltstående tilfelle, men utslag av en systemfeil – eller sagt på en annen måte: at det er prinsippet om mål- og resultatstyring, det gjennomgripende prinsippet som store deler av offentlig forvaltning nå er tuftet på, New Public Management, som er årsaken til at det som skulle vært en kunnskapsbasert naturforvaltning, har endt opp i et fragmentert styringssystem som mangler det helhetsperspektivet som kreves for at naturmangfoldet skal bli forvaltet på en god måte.

Jette F. Christensen (A) [10:33:28]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for et veldig godt og grundig arbeid med denne saken, både her i salen, med et opplysende innlegg med kunnskap som det sikkert var tverrpolitisk behov for, og også i merknads form. Representanten har gjort et veldig grundig arbeid. Det er et flertall, bestående av representanter fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, som viser til den grundige gjennomgangen som saksordføreren har av det som ligger til grunn for de overordnede mål i miljøpolitikken, og er enige i understrekingen av at både målene og forvaltningen må være kunnskapsbasert og langsiktig.

Det er kontrollkomiteens hovedoppgave å være systematisk etterpåklok. Derfor er det forfriskende å få anledning til å diskutere framtiden, som Riksrevisjonen gir oss ved å legge fram denne rapporten.

Det er få av oss som vet mye om framtiden, og innenfor biologisk mangfold vet vi spesielt lite. Av de 60 000 artene som finnes i Norge, er få av dem påvist. Vi har flere tusentalls truede arter. I disse ligger framtiden og svaret på de spørsmålene vi har i dag, og svaret på de spørsmålene vi ikke har stilt fordi vi ikke vet hva vi lurer på.

Nøkkelen til utvikling av ny medisin verden sårt trenger for en sykdom vi aldri har sett, kan ligge hos en art som ikke er påvist. Derfor har jeg behov for å understreke at det er kritikkverdig å gjennomføre tiltak for å redusere tap av biologisk mangfold i Norge.

Kunnskapshull kan ikke brukes som argument for å forsvare at man ikke har tiltak, eller reduserer bruken av midler eller virkemidler. På hvilke andre politiske områder ville man godta det at man ikke vet, som begrunnelse for ikke å gjøre noe? Sagt på en annen måte: Hvis en ikke vet, skal en finne ut – ikke gi opp. Kartlegging av arter og utvalgte naturtyper bør intensiveres betydelig, parallelt med at tilbudet til bevaring og forvaltning videreføres.

Det er sjelden vi bruker ordet «bør» i en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er også sjelden vi bruker ordet «bør» fra denne talerstolen i behandlingen av våre saker, og jeg ber regjeringen ta det som et kraftig signal fra en samlet komité om at Norge bør styrke innsatsen for å oppfylle FNs konvensjon for biologisk mangfold, og at dette skal gjøres gjennom en kunnskapsbasert forvaltning.

Det er en enstemmig komité som slutter seg til Riksrevisjonens vel begrunnede kritikk, og påpeker at det er viktig at forvaltningspraksis forbedres vesentlig – vesentlig!

Michael Tetzschner (H) [10:36:53]: Jeg kommer til å være noe mer forbeholden i min ros til saksordføreren, for jeg registrerte at saksordføreren brukte 30 minutter på å redegjøre for sine spesielle undersøkelser, som tenderer bort fra det å drive politisk arbeid med en sak vi har fått fra Riksrevisjonen, og over til privat kartlegging. Det er i hvert fall min erfaring i denne sal at en saksordfører så objektivt og samlende som mulig prøver å redegjøre for saken, og deretter bruker man selvfølgelig tid på sine særstandpunkter. Her er det jo slik at komiteen – det store flertallet – har funnet sammen i å kommentere det som Riksrevisjonen faktisk har fremlagt for Stortinget, nemlig det som saken også er betitlet, nemlig en «undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv». Det er det saken gjelder.

Jeg vil ikke underkjenne at mange av de synspunkter og temaer som saksordføreren trekker inn i sin vidløftiggjøring av saken, kan ha interesse og til og med være meget interessante, men det er nå engang slik at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke kan være fagkomité for å vurdere om rødlisteutvalget bør utvides eller innsnevres, eller om slåttemyrenes omfang bør økes eller innskrenkes. Det er altså ikke temaet for saken. Vår fraksjon har forholdt seg til det som er overskriften fra Riksrevisjonen, nemlig «undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv».

Vi har sett at det er svakheter i rapporteringen. Det er manglende evaluering, og det er også mangelfull informasjon om måloppnåelse. Men det er ikke det samme som at man legger til rette for en fullstendig ny diskusjon om hva de målene skal være. Det er det andre fagkomiteer som eventuelt må gripe fatt i.

Så står det også noe som det hadde vært en fordel om saksordføreren hadde gått litt inn på. Det gjelder dette med at tilskuddsforvaltningen ikke samsvarer i alle deler med prinsippene for god norsk forvaltningsskikk. Det er en beskjed til kontroll- og konstitusjonskomiteen som bør bekymre, og som vi sammen må diskutere hvordan vi innskjerper, og hvordan det kan forbedres for fremtiden. For øvrig har det store flertall, som her ikke innbefattes av representanten Lundteigen, også sagt at disse tilskuddsordningene faktisk virker, i den forstand at de gir både økt aktivitet og økt forståelse for naturmangfoldet/friluftslivet, og på den måten gir samfunnet en merverdi.

Helge Thorheim (FrP) [10:40:24]: Jeg tar ordet som saksordfører for Dokument nr. 3:15 for 2012–2013, som gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av de norske EØS-midlene. Undersøkelsen omfatter planleggingen og gjennomføringen av EØS-finansieringsordningene for perioden 2004–2009. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Behandlingen av dette ligger til en senere sak.

Helge Thorheim (FrP) [10:40:47]: Ok, jeg fikk ordet nå.

Presidenten: Ja, men da får representanten tegne seg når vi kommer til saken.

Neste taler er representanten Karin Andersen.

Karin Andersen (SV) [10:41:06]: Denne saken er viktig, fordi naturmangfoldet handler om livsgrunnlaget vårt. Jeg mener det er god grunn til å ta på stort alvor hvordan vi forvalter det, og at vi gjør det på en måte som sikrer naturmangfoldet slik loven har bestemt, og som det vel er enstemmighet rundt.

Jeg vil også rose saksordføreren fordi han har gått grundig inn i dette, og jeg synes ikke det er noen grunn til kritikk av det – tvert imot. Men jeg er nok litt i stuss over vinklingen på det fra saksordførerens side med hensyn til om man ikke har alt kunnskapsgrunnlaget i orden. Det vet vi alle at vi ikke har, fordi dette er et arbeid som det ikke har vært jobbet systematisk med på denne måten i veldig lang tid, naturmangfoldloven er jo ny. At man da for så vidt er så kritisk som saksordføreren er til noe av det som blir gjort, stiller jeg meg nok mer spørrende til. Dessuten er jeg enig i det som er sagt, at hvordan dette skal innrettes framover, må fagkomiteen gå inn i. Men dette er altså blant de største globale natur- og miljøutfordringene vi har i vår tid, og derfor må vi kunne tåle å bruke litt tid på dette.

Det som flertallet er enig i, er at kartleggingen av prioriterte arter og utvalgte naturtyper må intensiveres betydelig, parallelt med at tilskudd til bevaring og forvaltning videreføres. Det betyr at systemet må videreføres og forsterkes. Så må man på grunnlag av den kunnskapen man har, anlegge en forvaltning som tar vare på det mest sårbare, men på en måte som er mest mulig effektiv. Det handler om de naturtyper som, selvfølgelig, skal vernes, det handler om de som skal forvaltes, det handler om de som skal både vernes og brukes, og alle disse ulike forvaltningsregimene som vi skal ha. I en del av disse sakene er det konflikt med både næringsinteresser og andre samfunnsmessige interesser – det er ikke noen tvil om det. Sjøl har jeg engasjert meg litt i saken om hubroen, som utallige ganger har fått skylden for mangel på boligbygging i dette landet, og når man undersøker det, viser det seg at det er altså ikke en eneste hubro som har hindret en eneste bolig, men kanskje noen hytter noen steder. Hvis vi da mener at dette er viktig, må vi faktisk ikke være med på noen av disse vedtakene, for det er det dette handler om.

Så tar saksordføreren opp kritikken mot sjølve måten å styre på, altså dette med mål- og resultatstyring, og sier at prinsippet om dette ikke er egnet til verken å styre etter, sånn som jeg oppfatter det, eller å måle på. Den kritikken skal jeg være veldig enig i. Jeg tror ikke den måten å gjøre det på, gjør at vi når de beste resultatene, eller kanskje vi også lures til å tro at vi kan måle alt som er viktig, for det kan vi ikke.

Til slutt: Noe av det som saksordføreren også tar opp, og som flertallet er veldig enig i, er at når man skal se på hvordan en lov blir forvaltet og praktisert, er det utrolig viktig at man tar utgangspunkt i formålet med loven – det som står i formålsbestemmelsene. Det mener jeg av og til blir lagt altfor lite vekt på. Man undersøker enkelte av lovens paragrafer, eller til og med også forskriftene, og deler av dette blir tillagt større vekt enn når man ser på den overordnede måloppnåelsen for en lov. Når det gjelder den måten vi også kontrollerer dette på i ettertid, må dette bli tillagt mye større vekt, for det er det som sier hva det er Stortinget har ment, at en lov faktisk skal utgjøre en forskjell. Enten det er for samfunnsendring, eller det er til beste for innbyggerne, eller det er for å forhindre at gale ting skal skje, er det målsettingen, formålet med loven, som bør tillegges vekt, når man også ser på hvordan de enkelte ulike virkemidlene virker.

Statsråd Tine Sundtoft [10:46:20]: Jeg slutter meg til bekymringen fra komiteen når den i innstillingen viser til at naturmangfoldet forsvinner i et stadig høyere tempo som følge av menneskelig påvirkning. Jeg er også helt enig i at friluftslivet har en stor betydning for å øke folks forståelse for natur og bærekraftig utvikling. Dette bør også være utgangspunktet for det videre arbeidet innen saksfeltet.

Riksrevisjonen gjennomførte i perioden 2011 fram til sommeren 2013 en undersøkelse av 6 av totalt 19 tilskuddsordninger knyttet til naturmangfold og friluftsliv. Jeg har merket meg at deres hovedfunn var følgende:

• svakheter i rapportering og manglende evaluering av ordningene

• tilskuddsforvaltningen var i liten grad i samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk

• ordningene gir økt aktivitet og merverdi

Tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell fra SV har i brev til Riksrevisjonen av 8. mai i år kommentert funnene. Brevet ligger som et vedlegg i Riksrevisjonens rapport. Jeg registrerer at komitéflertallet mener at departementet i sitt svar har vist at det tar Riksrevisjonens funn og anbefalinger på alvor, og at disse vil bli fulgt opp. Det er jeg glad for. Jeg kan forsikre Stortinget om at også den nye politiske ledelsen i Miljøverndepartementet vil prioritere dette arbeidet.

Når det gjelder evaluering av ordningene, har Miljøverndepartementet sammen med Miljødirektoratet startet prosessen med å identifisere tilskuddsordninger som bør evalueres i løpet av 2014.

Vi arbeider videre med å forbedre rapporteringen. I budsjettproposisjonen for 2014 har vi, i tillegg til å rapportere hvordan tilskuddene ble brukt i 2012, også beskrevet hvilke nasjonale miljømål tilskuddsordningene er knyttet opp mot, slik Riksrevisjonen har etterlyst. Å måle effekten av en tilskuddsordning på nasjonale mål som også påvirkes av en rekke andre faktorer, er noe vi vil arbeide videre med. Periodevise evalueringer vil kunne være et hjelpemiddel i denne sammenheng.

Når det gjelder kritikken av saksbehandlingen i tilskuddsforvaltningen, vil jeg presisere at denne er knyttet til én av tilskuddsordningene Riksrevisjonen har undersøkt, nemlig tilskudd til lokale vilttiltak. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at det kan være et forbedringspotensial på dette området også knyttet til de andre tilskuddsordningene.

I våre tildelingsbrev til miljøetatene for 2014 vil jeg derfor understreke at saksbehandlingsfrister må overholdes, at svarbrev må inneholde begrunnelser ved helt eller delvise avslag, og at brevene må inneholde opplysninger om klagerett. Fylkesmenn og fylkeskommuner som forvalter tilskudd på vegne av departementet, vil også bli minnet på at de skal følge disse saksbehandlingsreglene, som følger av forvaltningsloven.

For øvrig kan jeg opplyse at departementet sommeren 2013 satte i gang et arbeid for å oppdatere alle tilskuddsregelverkene. Et av målene er å tydeliggjøre rutinene ved behandling av søknader, slik at tilskuddsforvaltningen blir bedre.

Til slutt: Jeg er også glad for at Riksrevisjonen tross de mangler som er påpekt i undersøkelsen, fant at tilskuddsmidlene gir økt aktivitet og merverdi til beste for naturmangfold og friluftsliv. Det er godt å vite at Riksrevisjonen har funnet at midlene har en mobiliserende effekt, ved at små midler i mange tilfeller utløser stor aktivitet.

Geir Pollestad (Sp) [10:50:04]: Å ta vare på det biologiske mangfoldet er svært viktig. Det er et politikkområde som fortjener mer oppmerksomhet, men som rapporten fra Riksrevisjonen og saksordførerens merknader viser, er det et område der det er lett å gå seg vill i de gode hensiktene.

Sakens ordfører gir i sine merknader en god begrunnelse for det som jeg har oppsummert i følgende tre punkter:

• faktagrunnlaget for beslutningene er ofte for svakt

• målemetodene gir i for liten grad svar på om det overordnede målet nås

• systemet brukes for ofte feil og kommer i veien for både fornuft og kunnskap

Jeg oppfatter det slik at saksordførerens innlegg på en god måte var forankret i rapporten til Riksrevisjonen, og jeg synes det er spesielt å kritisere for å gå litt videre i vurderingene. For skal en lære med tanke på den store ressursbruken som vi har for å drive revisjon, kan vi ikke velge den snevreste tilnærmingen når sakene skal følges opp.

Jeg registrerer at komiteens flertall ikke slutter seg til saksordførerens konkrete anbefalinger med den begrunnelse at disse ligger utenfor komiteens mandat, og vil overlate disse vurderingene til fagkomiteen. Fra Senterpartiets side vil vi følge opp disse sakene på egnet måte både på generelt grunnlag, med utgangspunkt i Riksrevisjonens rapport og i konkrete saker.

Jeg deler også representanten Lundteigens vurderinger og kritikk av deler av Riksrevisjonens arbeid når det gjelder at Riksrevisjonen i for liten grad har vurdert tiltakene opp mot de overordnede målene for naturmangfold. Videre er en konklusjon om at tiltakene gir økt aktivitet, ikke særlig oppsiktsvekkende. Det er mer oppsiktsvekkende med et system der halvert innsats på hvert enkelt tiltak kombinert med en dobling av antall tiltak automatisk vil gi økt måloppnåelse. Det blir for enkelt i et så komplisert fagområde.

Jeg oppfatter ikke at saksordførerens kritikk av, eller synspunkter på, kunnskapshull er et argument for å la være å gjøre noe. Jeg oppfatter at han peker på at det er behov for å tette disse kunnskapshullene.

Svarthalespove har vært nevnt både i debatten og i innstillingen. Det er en sak jeg har fulgt tett. Jeg mener at det er grunnlag for å si at forvaltningen av denne arten er et godt eksempel på at det er behov for systemendringer. Tiltakene har gitt ingen eller få resultater, men de har skapt mye usikkerhet for grunneierne. To ganger de siste årene er det gitt dispensasjon fra selve kjernetiltaket for å verne svarthalespove, nemlig utsatt slått. Dette har kommet sent, tett opp til slåtten, og det er verken bra for svarthalespoven eller grunneieren.

Forskriften om og forvaltningen av svarthalespove skaper altså usikkerhet for den grasproduksjonen som er en nødvendig betingelse for at svarthalespoven hekker der den hekker. Jeg synes representanten Astrup i forrige periode hadde gode argumenter i svarthalespovesaken, og antar at de blir lyttet til.

Å ta vare på artsmangfoldet er en så krevende og viktig oppgave at vi ikke kan tåle ikke å lykkes. Da må vi ha en forvaltning som spiller på lag med folk for å sikre gjennomføring, forståelse og legitimitet. Alternativet er at vi ikke lykkes.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:54:28]: Jeg vil takke for innleggene.

Når jeg som saksordfører valgte å gå så grundig inn i dette, er det fordi dette temaet trenger større grad av debatt. Det trenger en større grad av debatt i forhold til kunnskap, i forhold til hva som er de konkrete konsekvensene av det vi gjør med basis i den kunnskapen vi har i dag.

Temaet er utrolig viktig. Ordene brukes veldig ofte i det politiske ordskiftet nå. «Naturmangfoldloven» er mer eller mindre allemannseie. «Biologisk mangfold» er i hvert fall allemannseie. «Prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» er ikke kommet så langt, men det er to viktige begreper som er en oppfølging av naturmangfoldloven og det biologiske mangfold.

Litt på samme måte som at vi har diskusjoner her om klima, som etter min vurdering er for svakt faglig begrunnet – vi diskuterer CO₂ på lik måte enten det har kommet fra fossile karbonkilder eller ikke fossile karbonkilder – har vi i denne saka mange honnørord, uten at vi går inn i det faglige grunnlaget for honnørordene, og hvordan honnørordene praktiseres.

Jeg representerer den tradisjonen som mener at all politikk bør ha sin forankring i det beste faglige grunnlaget, og så legger en et politisk skjønn oppå der. Hvis du ikke har det beste faglige grunnlaget, vil du over tid gå deg vill, og du vil miste oppslutning og forståelse for de temaene som vi behandler.

Da en fikk Riksrevisjonens rapport om undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv, valgte jeg, som representanten Tetzschner var inne på, å gå mer enn vanlig grundig inn i det. Det er fordi det er få ganger vi får mulighet til å gå grundig inn i dette temaet. Ved Riksrevisjonens rapport og kontrollkomiteens behandling får vi en mulighet til å se om det er samsvar mellom målsettinger og virkemidler og den praksis som vi i dag har.

Jeg skal være den første til å si at dette er komplisert. Veldig mye av det viktigste som vi skal ta stilling til, er komplisert, men det kan ikke forhindre denne salen i å ha flere representanter som tar mål av seg til å sette seg inn i det kompliserte, for det er her hovedbeslutningene for rammene for offentlig forvaltning skjer. Hvis ikke vi her er tydelige på hva vi vil, så blir forvaltningens oppgave mer komplisert og jeg vil påstå dårligere.

Det som er saken her, er at det er veldig sterke virkemidler som brukes i henhold til naturmangfoldloven. Det er utrolig sterke virkemidler som har stor betydning for en rekke enkeltmenneskers opptreden i bruk av arealer. Bruk av arealer har konsekvenser for dyr, for fugler, for planter, for sopper – ja, hele det økologiske universet. Når vi velger å bruke et så sterkt virkemiddel som naturmangfoldloven gir grunnlag for, bør en være rimelig trygg på at det en gjør, er vitenskapelig og kunnskapsmessig forankret. Hvis så ikke er tilfellet, vil du over tid oppleve en manglende felles forståelse for spørsmålet, og dermed vil det forvitre – forvitre hos dem som er i nærheten av den virkeligheten som vi her snakker om, som kjenner det på kroppen, kanskje ikke hos mange av dem som har de overordnede talene, men for meg er det mindre viktig. Hvis ikke de som kjenner dette på kroppen, de som føler det i praksis, de som er biologer, de som bruker landarealene, de som er det offentliges personer som skal sikre at dette blir kunnskapsbasert, har en begeistring for det en gjør, fordi det er skikkelig og solid, er vi ute å kjøre.

Representanten Jette Christensen sa at kunnskapshull ikke kan brukes til ikke å gjøre noe. Jeg er enig i det. Jeg er enig i at en ikke kan gå så langt når en har manglende kunnskaper, at en ikke skal gjøre noe. Men det må være en sammenheng mellom i hvert fall graden av virkemidler og den kunnskapen du har. Det er her jeg er rimelig sikker på at denne salen og det norske folk tror at kunnskapsgrunnlaget for de sterke virkemidlene som er innført, er mye bedre enn det faktisk er. Det er et av mine hovedpoenger. Kunnskapsgrunnlaget er ikke i nærheten av å være sterkt nok når en velger så sterke virkemidler som en gjør. Og det er en rekke mennesker også i offentlig forvaltning som blir involvert i dette og bruker sin tid til det til ganske unytte. Det snakkes om tidstyver fra Høyres side. Ja, her har vi virkelig en tidstyv. Vegvesenet på Hedmark måtte bruke mye tid på en som hadde kantslått, og det var snakk om rettssak og det hele, der en rimelig raskt faglig kunne se at grunnlaget ikke var til stede for en så sterk reaksjon. Det har vel heller ikke blitt noe ut av det, når en da har fått en faglig debatt med basis i den konkrete arten. For til sjuende og sist er det snakk om konkrete arters leveområde, hva som fremmer den arten, og hva som demper den arten. Det må vi ha rimelig klart for oss.

Det jeg har sagt om svarthalespoven og dragehode, synes jeg var nødvendig å si for å prøve å få flere med på en diskusjon om hva som er konsekvensene av det vi gjør.

Nå er det en ny naturtype som er ute til høring, om en skal bruke det sterke virkemidlet «utvalgte naturtyper» på den, og det er høstingsskog. Jeg vet ikke om forsamlinga her er klar over hva en høstingsskog er. Det er ikke generelt en skog som høstes, men det er, så langt jeg har forstått, en type lauvskog: Når man i tidligere tider brukte lauvtrær som fôr til dyra, hogg man dem ned og lot dyra spise opp lauvet, og så neste år, eller kanskje året etter, kunne man hogge det ned igjen, og så kunne dyra spise opp lauvet, og dermed fikk disse trærne en spesiell form. Ja, det er spesielt, og det er viktig å ta vare på kulturhistorien. Og jeg skal ikke si at en ikke skal ha stor sans for det. Sjøl har jeg veldig stor sans for det og prøver å skape en forståelse for at de som har sånne kulturminner, tar vare på det som noe sjeldent, noe som er viktig å overbringe til neste generasjon. Men tilfellet høstingsskog er ikke en naturtype i Norge, i NiN-stystemet, og det er ikke noe rødlistevurdering av det. Så hva er grunnen til at nettopp den er kommet inn? Det er det en undrer seg over.

Jeg sa at gjeldende praksis for forvaltning av tilskuddsmidler til naturmangfold og friluftsliv er basert på uegnede kriterier for måloppnåelse og mangler det helhetsperspektivet som er nødvendig for å støtte opp under det overordnede formålet om en kunnskapsbasert naturforvaltning. Det står jeg veldig sterkt ved.

Dette var et ønske om å få en diskusjon, sånn at vi får en større debatt om hva som er innholdet i praksisen på dette området. Det er det avgjørende viktig å få til, for ellers vil respekten og forståelsen for dette smuldre. Jeg håper jo kanskje at når det nå er blitt en ny regjering, skal en ta fatt i sånne ting og gjøre noe med det, sånn at vi sikrer at forvaltningen er basert på vitenskapelig kunnskap, i den tradisjon vi står i, ikke at enkelte interessegrupper kan påvirke hva som kan gjøres sånn og sånn med. Det vil over tid føre til en svekkelse av hele forvaltertanken, som er kjernen i dette spørsmålet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.