Svein Roald Hansen (A) [10:05:44]: Det er ikke ofte vi diskuterer handelspolitikk i denne sal, utover EØS og – en sjelden gang – WTO, til tross for at det å sikre norsk næringsliv best mulige vilkår også utenfor det europeiske markedet blir stadig viktigere. Det er her vi finner nye og voksende markeder, som det er viktig at norsk næringsliv vinner fotfeste og innpass i.

EØS-avtalen er selvsagt vår aller viktigste frihandelsavtale. Den dekker nær 80 pst. av vårt eksportmarked. EØS drøftes jevnlig her i salen. Derfor handler denne interpellasjonen om de utfordringer utviklingen av frihandelsavtalenettverket i andre markeder reiser.

Den viktigste ledetråden for EFTA har vært og er å følge EU, slik at norsk næringsliv får like gode betingelser på markeder utenfor Europa som sine europeiske konkurrenter. Jeg legger til grunn at den nye regjeringen ikke har tenkt å endre på denne hovedlinjen.

Regjeringen Stoltenberg la opp til en grundig gjennomgang av vår handelspolitikk i Meld. St. 39 for 2012–2013, Mangfold av vinnere. Nå er denne meldingen trukket tilbake av regjeringen Solberg. Jeg håper vi ikke må vente for lenge før den nye næringsministeren gir Stortinget et tilsvarende bredt grunnlag for en handelspolitisk gjennomgang.

Norge har 26 frihandelsavtaler med 36 partnere. De aller fleste er framforhandlet gjennom EFTA. Den neste vi vel vil få til ratifisering, er avtalen med Bosnia-Hercegovina. Avtalene med 20 av disse landene er inngått etter 2005.

Det er i gang forhandlinger med en rekke viktige land, som India, Vietnam, Indonesia, Russland m/Kasakhstan og Hviterussland, Malaysia og Thailand. Det sonderes med Nigeria og Angola.

Island og Sveits har inngått frihandelsavtaler med Kina, mens våre forhandlinger har stanset opp av grunner vi alle kjenner. En prioritert oppgave for regjeringen må være å få i gang forhandlingene med Kina.

Utviklingen i antall frihandelsavtaler har skutt fart etter at Doha-runden i WTO-forhandlingene stanset opp før århundreskiftet. Siden 1990 er antall frihandelsavtaler i verden økt fra 50 til 250. Den sterkeste veksten er i avtaler mellom utviklingsland.

Doha-runden skulle som kjent liberalisere handelen med landbruksvarer, redusere i-landenes tollvern av egen produksjon og fjerne de samme landenes eksportsubsidier – med andre ord gi fattige land større muligheter på våre markeder med det som kunne være deres fremste eksportartikkel: mat. Det samme gjelder tjenester.

Til tross for avtalen som ble inngått på Bali før jul – hvor handelsfasilitering var det sentrale, noe som er viktig – kreves det betydelig optimisme for å ha tro på at Doha-runden kommer skikkelig i gang igjen med det første.

Mange mener at tiden er i ferd med å løpe fra Doha-rundens utgangspunkt, rett og slett fordi det er skjedd betydelige endringer i gruppen av utviklingsland. Mange av de utviklingslandene som var toneangivende på 1990-tallet, er nå blant de sterkest voksende økonomiene. BRICS-landene er stikkordet. Det skaper et annerledes grunnlag for en utviklingsrunde.

Det er derfor grunn til å tro at frihandelsavtalenettverket vil fortsette å ekspandere og fordypes. Utviklingen de siste ti–tolv årene handler nemlig ikke bare om antall, men også om innhold og regionalisering av avtaleverkene. Frihandelsavtalene handler nå mindre og mindre om tollsatser og mer og mer om brede utviklingsavtaler, partnerskapsavtaler, som også omfatter utviklingselementer og investeringer.

Her har EU langt sterkere virkemidler å spille på enn EFTA. Det reiser utfordringer for oss. Vi kan ikke stille med de samme gulrøtter som EU kan. Vi må lene oss på de mer begrensede muligheter det enkelte EFTA-land kan ha, i praksis Norge og Sveits, for f.eks. utviklingssamarbeid om energiutvikling. Denne problemstillingen må drøftes i EFTA-fellesskapet.

Under EFTAs årlige ministermøte på Island i 2010 ble det besluttet at EFTA i framtidige avtaler skulle ha egne kapitler om miljø og arbeidstakerrettigheter – ikke bare referanser til internasjonale avtaler på disse områdene i fortalen til avtalen.

Det er positivt og er blitt fulgt opp. Mange av EFTAs frihandelsavtaler er imidlertid fra 1990-årene og trenger å oppdateres for å fange opp utviklingen de siste årene. Da må miljø og arbeidstakerrettigheter inn i de nye, oppdaterte avtalene. Dette er også områder som fordrer at vi kan bistå våre avtalepartnere i utviklingen av regelverk, redskaper og struktur. Det kan være alt fra å bistå med kunnskap og erfaring, f.eks. om betydningen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, til mer konkret bistand, som miljøteknologi.

Problemstillingene rundt avtaleverket som tar hensyn til klima og miljø, arbeidstakerrettigheter og respekten for menneskerettighetene i partnerland, vil bli problemstillinger vi må drøfte. Hva skal og kan være ambisjonene knyttet til avtaler hvis viktigste formål er å utvikle handelen mellom partnerne?

Dette ble særlig aktualisert i forbindelse med Colombia-avtalen. Jeg forutsetter at den nye regjeringen følger opp arbeidet med å få til en sideavtale om disse spørsmålene med Colombia, slik at vi kan ratifisere frihandelsavtalen. Det vil også kunne underbygge de fredsforhandlingene som pågår mellom myndighetene og FARC-geriljaen.

Denne problemstillingen vil være svært aktuell når forhandlingene med tollunionen Russland, Kasakhstan og Hviterussland sluttføres. Hviterussland har en lang vei å gå på disse områdene, for å si det diplomatisk. Landet er heller ikke medlem av WTO og vil neppe bli det på lenge. WTO-medlemskap har ligget der som en forutsetning for våre frihandelsavtaler, bl.a. på grunn av tvisteløsningsmekanismen dette gir sikkerhet for.

En annen utvikling er et økende antall regionale frihandelsavtaler og partnerskapsavtaler som virkelig kan endre den globale handelsstruktur. The Trans-Pacific Partnership, som omfatter bl.a. USA, Canada, Mexico, Australia, New Zealand, Japan, Vietnam, Indonesia, Singapore og Malaysia og dekker 25 pst. av verdenshandelen, er et eksempel.

Det regionale partnerskap i Asia med bl.a. Kina, India, Sør-Korea, Japan, Australia, New Zealand, Vietnam, Malaysia, Singapore og Thailand dekker 40 pst. av verdenshandelen.

Den nye, store utfordringen nå er selvsagt de perspektiver en transatlantisk handels- og investeringsavtale mellom USA og EU vil bety for Norge og de andre EFTA-landene. Hvis ambisjonen om en avtale som også omfatter regelverk for standarder og reguleringer, nås, står vi overfor en avtale som i enda sterkere grad enn det EU nå gjør, setter globale standarder på de fleste områder – standarder og reguleringer som alle land med eksportambisjoner må forholde seg til, enten det gjelder elsikkerhet, matsikkerhet eller krav til utslipp fra biler. Som EØS-medlem vil vi da ikke bare måtte forholde oss til Brussel, men også til Washington når det gjelder regelverk for det indre marked.

Det globale handelspolitiske perspektivet ved en slik avtale er selvsagt å ta føringen i forhold til Kina og andre voksende aktører. Men for oss er det krevende perspektivet at vi, sammen med Sveits, Island og Liechtenstein, er satt på sidelinjen i forhold til en avtale som sterkt kan legge føringer for regelverket i et marked vi er en integrert del av.

Dette er en utfordring jeg regner med at statsråden vil redegjøre for hvordan vi og våre EFTA-partnere skal forholde oss til – hvilke muligheter som foreligger for at vi kan bevege oss fra sidelinjen og komme oss ut på den banen hvor dette spillet skjer.

Vi skal i år feire 200-årsjubileet for Grunnloven. Betydningen av markedsadgang for norsk eksport var også et sentralt element i det som skjedde i 1814 og en drivkraft for løsrivelse fra Danmark. Danskekongens støtte til Napoleon brakte oss i konfrontasjon med England, også da et av våre viktigste – kanskje det aller viktigste – eksportmarkeder. Norske havner ble blokkert, skipsfart og trelasteksport ble rammet. Det ga nødsår i landet.

Det er en påminnelse om at vi hadde en åpen, utadvendt økonomi, påvirket av omverdenen, også da vi var et ganske fattig land, og at handelspolitikk er et våre viktigste redskaper for å sikre arbeid, verdiskapning og velferd – og vel verd å drøfte også i denne sal.

Statsråd Monica Mæland [10:14:53]: Interpellanten har bedt om en redegjørelse for regjeringens strategi for videreutvikling av frihandelsavtalenettverket med hensyn til nye land, utvikling av innholdet i avtalene samt oppgradering av eldre avtaler.

Regjeringen prioriterer arbeidet med frihandelsavtaler. I Sundvolden-plattformen blir det slått fast at regjeringen ønsker å arbeide for nye handelsavtaler gjennom EFTA. Vi vil arbeide for økt frihandel, også mellom utviklingsland og industriland.

Hovedmålsettingen for arbeidet med frihandelsavtaler er å etablere frihandelsavtaler med land, eller grupper av land, der en avtale vil gi størst mulig bidrag til verdiskaping og velstand i Norge gjennom økt handel.

EFTA har for tiden en omfattende forhandlingsagenda. Det er gledelig å rapportere at vi er i sluttfasen av forhandlingene med India med godt resultat for norsk næringsliv. Vi har som formål å sluttføre forhandlingene med Russland, Hviterussland og Kasakhstan (RuBeKa) i løpet av inneværende år. Forhandlingene med Vietnam, som startet i 2012, er godt i gang. Forhandlingene med Indonesia, som startet i januar 2011, er krevende, men vi arbeider for å oppnå et best mulig resultat. Norge har også gitt prioritet til å etablere frihandelsavtaler med Thailand og Malaysia. Første møte med Malaysia er avtalt til mars i år. Den politiske situasjonen i Thailand er igjen vanskelig, men jeg håper at vi kan starte opp med Thailand så snart situasjonen normaliseres.

Det er viktig at innholdet i frihandelsavtalene er relevant for norske bedrifter. Jeg prioriterer derfor å oppgradere eldre avtaler og vil arbeide for at handel med tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser inkluderes i avtalene. For tiden gis reforhandling av avtalene med henholdsvis Tyrkia og Canada høy prioritet. Et moderne avtaleverk med disse landene vil gi betydelig merverdi for norske bedrifter.

Norsk utenrikshandel har blitt betydelig globalisert de siste ti år. Analyser av økonomisk utvikling og næringsstruktur sammenholdt med våre prioriterte handelsinteresser vil ligge til grunn for prioritering av nye frihandelsavtaler. Økt markedsadgang for eksportinteresser, som f.eks. skipsutstyr, maskiner, metaller, fisk, kunstgjødsel, telekommunikasjonstjenester, skipsfart og tjenester knyttet til energisektoren, gis høy prioritet. Ønsket om å skjerme enkelte sektorer gjør at defensive interesser, som f.eks. landbruk, også tas i betraktning. I tillegg til økonomiske interesser kommer ønsket om å fremme hensyn som menneskerettigheter, godt styresett, næringslivets samfunnsansvar og bærekraftig utvikling i internasjonal handel samt andre norske utenriks- og utviklingspolitiske interesser.

Ettersom verdens økonomiske tyngdepunkt flyttes, er det sentralt for regjeringen å arbeide for at norsk næringsliv sikres minst like gode konkurransevilkår som våre konkurrenter og forutsigbare rammebetingelser i framvoksende markeder. Vi er derfor i gang med å gjennomgå prioriteringer for framtidige frihandelsavtaler.

Asia er et satsingsområde for regjeringens arbeid med frihandelsavtaler. Regionen har opplevd en eventyrlig økonomisk vekst de siste tiårene. Norsk næringsliv har lyktes godt med å få et solid fotfeste i regionen, særlig innenfor skipsbygging, energi og eksport av sjømat. Vi har allerede avtaler med Korea, Hongkong og Singapore. Når disse suppleres med avtaler med India, Vietnam, Indonesia, Thailand og Malaysia, vil norske næringsinteresser være godt ivaretatt i denne delen av verden.

Det er dog bekymringsfullt at de to økonomiske gigantene – Kina og Japan – mangler på listen over land i Asia. Det har ikke vært noen bevegelse i Norges bilaterale forhandlinger med Kina siden høsten 2010. Det prioriteres at disse kommer i gang igjen så raskt som mulig. Jeg vil også prioritere bilaterale forhandlinger med Japan, men må erkjenne at det fortsatt kan være krevende å overtale Japan til å prioritere Norge ettersom de bremser på videre liberalisering av sjømatimporten. Den rivende utviklingen i den australske offshorenæringen har bidratt til en betydelig økning av norsk eksport og investeringer i Australia. Jeg mener at en frihandelsavtale med Australia vil gi gevinster til norsk eksportnæring, men kan bli utfordrende for våre landbruksinteresser.

I tillegg til Asia vil regjeringen se nærmere på muligheten for å etablere nye frihandelsavtaler med land i Sør-Amerika. Brasil er en økonomisk stormakt hvor vi har betydelige kommersielle interesser. Norsk næringsliv etterspør bedre vilkår for eksport og investeringer i Brasil, der tollsatsene er høye og investeringsregelverket bidrar til uforutsigbarhet og høye kostnader. Samtidig vet vi at Brasils eksportinteresser først og fremst knytter seg til landbruksprodukter.

Handel og investeringer vokser også i flere land sør for Sahara, og Norge har særlig interesser i Angola og Nigeria. Statistikken viste at i fjor lå seks av verdens ti raskest voksende land sør for Sahara. Dette er harde fakta som vi ikke kan overse når vi nå skal se på de mer langsiktige prioriteringene.

Som det framgår av Sundvolden-plattformen, vil regjeringen øke bruken av bilaterale investeringsavtaler – BITs – der dette er hensiktsmessig. Norge har som kjent ikke inngått BITs siden midten av 1990-tallet, og det ligger per i dag ikke et mandat klart for å starte disse forhandlingene. For oss er det viktig å finne en løsning for denne type avtaler som ivaretar næringslivets behov på en god måte, uten at avtalene begrenser vertslandets legitime rett til å regulere på eget territorium.

Siden desember 2009 har EU-kommisjonen hatt mandat til å forhandle om investeringsbeskyttelse på vegne av medlemslandene. Det vil være viktig å se hen til EU i vårt arbeid med å komme fram til norske posisjoner og prioriterte land. Vi arbeider nå med å komme fram til et mandat for å kunne starte forhandlinger i 2014.

Nye temaer har som nevnt kommet på den handelspolitiske agendaen. De sosiale og miljømessige dimensjonene ved handel har i de senere år blitt framtredende aspekter i debatten om handelspolitikk. Kapittelet om handel og bærekraftig utvikling legges nå fram i alle EFTAs forhandlinger, og det er også besluttet at temaet skal tas opp på møter med partnerland der kapittelet ikke inngår i frihandelsavtalen. Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at dette er et krevende tema som møter motstand hos flere av våre forhandlingspartnere. Vi mener likevel det er et viktig tema, og mitt utgangspunkt er at vi skal arbeide for at handel og bærekraftig utvikling inntas i våre framtidige frihandelsavtaler.

EU og USA har startet forhandlinger om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap – TTIP. TTIP vil ha konsekvenser for norske interesser, og det er derfor viktig å følge denne prosessen tett. EFTA har tatt initiativ til å etablere en handelspolitisk dialog mellom USA og EFTA. Det første møtet i denne dialogen ble holdt i Washington i november i fjor. Det neste møtet vil avholdes i løpet av første halvår i år med deltakelse fra næringslivet.

EU og USA har signalisert høye ambisjoner på det regulatoriske området. Endringer i EUs regelverk som følge av en avtale med USA vil være relevant for Norge gjennom EØS-avtalen. Norge arbeider for norske interesser gjennom de formelle EØS-kanalene og tok dette opp på det seneste møtet i EØS-rådet. Ikke minst gjelder dette når eventuelle endringer i EUs regelverk som følge av forhandlinger med USA skal operasjonaliseres.

Alle tilgjengelige kanaler benyttes for å få informasjon om prosessen og for å øve påvirkning for å sikre norske interesser. Prosessen mellom EU og USA er fortsatt i en tidlig fase, og det er for tidlig å ta stilling til hvordan norske interesser best kan ivaretas.

Jeg vil arbeide for at norske interesser sikres bedre tilgang til utenlandske markeder gjennom å forhandle fram frihandelsavtaler med land der vi har betydelige interesser. Frihandelsavtalene skal også bidra til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden. De globale handelsstrømmene er dynamiske, og oppgradering av eldre avtaler og videreutvikling av avtalene utgjør derfor en viktig del av vår strategi.

Svein Roald Hansen (A) [10:23:35]: Jeg takker statsråden for svaret og for en grundig gjennomgang av status for pågående forhandlinger med viktige land. Jeg synes statsråden også bekreftet at man vil legge vekt på å få inn det som mangler i eldre avtaler, nemlig egne kapitler om miljø og arbeidstakerrettigheter, når man oppgraderer disse avtalene. Det er bra. Det tyder på at det bør være bred enighet om handelspolitikken.

Når det gjelder de to store hvite flekkene på Asia-kartet vårt, Japan og Kina, er det der noen reelle problemer som jeg tror vi alle ser. Fisken i Japan er kanskje et litt enklere problem enn det å komme i gang igjen med Kina, men her tror jeg vi får forsøke å få en felles innsats for å overvinne de problemene som vi i så måte vet ligger der når det gjelder kineserne.

Statsråden nevnte Australia. Det er på en måte en illustrasjon av det dilemmaet vi har når vi har store offensive interesser når det gjelder fiskeeksport, og viktige defensive interesser når det gjelder det som for Australia vil tilsvare fisk, nemlig landbruk. Det samme gjelder Brasil.

Statsråden nevner også noe som vil være en endring i forhold til tidligere, nemlig å åpne for BITs-avtaler. Jeg er glad hun understreker at man må finne løsninger som ivaretar partnerlandenes rett til å regulere, og jeg synes det er et eksempel på hvor viktig det er å ha en diskusjon her i salen, slik at vi får et felles utgangspunkt og forståelse for hva som er problemstillingene, og hva som er målsettingene – slik at det i hvert fall ikke oppstår uenighet på et feilaktig grunnlag.

Jeg tror også det er viktig at man forsøker å få debatten om handelspolitikk utenfor denne salen, inn i det offentlige rom, fordi det er frivillige organisasjoner der ute som har interesser i dette. Det er bare gjennom en bredere dialog og en bredere debatt jeg tror vi kan finne en felles plattform, også utenfor dette huset.

Det er også fint å høre at man har etablert en handelspolitisk dialog når det gjelder de forhandlingene som er i gang mellom USA og EU. Det er også en reelt sett krevende situasjon hvor jeg tror vi skal ha en felles politisk ambisjon – og plattform – om å henge oss på mest mulig av de forhandlingene og ivareta norske interesser så langt det lar seg gjøre, når vi tross alt er i den situasjonen vi er i, nemlig på sidelinjen.

Statsråd Monica Mæland [10:26:47]: Som interpellanten opplever jeg en bred politisk oppslutning om hovedlinjene i norsk handelspolitikk, og det gir et veldig godt utgangspunkt for regjeringens videre arbeid med å sikre best mulig rammevilkår for norske bedrifter – for det er det det handler om.

Jeg er også veldig enig med interpellanten i at det er påfallende liten debatt rundt dette utenfor dette rom. Det er påfallende rett og slett fordi vi er en liten, åpen økonomi, og dette betyr veldig mye for norske bedrifter.

Hva gjelder BITs, skal vi komme tilbake til det. Det er selvsagt vårt mål at vi også på dette området skal oppnå bredest mulig enighet og få til et godt utgangspunkt for det arbeidet vi gjør. Når vi har varslet at vi er godt i gang med dette arbeidet, er det fordi det etterspørres av norsk næringsliv. Så det skal vi komme tilbake til på en god måte.

Else-May Botten (A) [10:28:01]: Jeg vil takke interpellanten for at han løfter denne saken. Det er viktig for norsk næringsliv, som er veldig eksportrettet. Sånn som situasjonen fortsatt er i dag, går 80 pst. av eksporten stort sett til Europa. Men veksten i økonomien og tilgangen til nye markeder er stor når det gjelder både Sør-Amerika, Asia og Afrika, så det er viktig å være på ballen der.

Jeg mener at Stoltenberg-regjeringen var offensiv i handelspolitikken og jobbet knallhardt for å opprette nye frihandelsavtaler. Fra 2005 og fram til regjeringsskiftet nå undertegnet man ti frihandelsavtaler, og man undertegnet tre avtaler som allerede var framforhandlet før 2005 og igangsatte åtte nye. Så her har det vært et viktig «trøkk» for næringslivet.

Arbeiderpartiet vil gjennom WTO også arbeide for en videreutvikling av det internasjonale handelssystemet på en måte som ivaretar norske interesser, og nye globale handelsavtaler må ha som mål å sikre at også land som arbeider seg ut av fattigdom, kan delta i internasjonal handel. Det vil derfor bli enda viktigere enn før å være opptatt av det som representanten Svein Roald Hansen tar opp – at avtalene ivaretar både miljøhensyn og arbeidstakerrettigheter – for vi forhandler med land som har en helt annen situasjon enn oss på det området. Så det er viktig for oss å ta et ansvar for å løfte, også der.

Det vil være en viktig jobb framover å styrke WTO ut fra det vi møter rundt om i verden, knyttet til det som går på økende økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme. Jeg synes også det er viktig, når vi utvider EFTAs nettverk av frihandelsavtaler til nye land med voksende markeder, bl.a. i Afrika, at vi tar med oss dette.

Men utfordringene er mange også i slike forhandlinger, så hva vil regjeringen legge vekt på i forhandlingene med f.eks. de afrikanske landene? Og hvordan vil regjeringen jobbe for å få fokus på arbeidstakerrettighetene, miljøstandarder osv.? Hvordan ser regjeringen for seg at man vil ta tak i den situasjonen vi har overfor Kina? Her har det jo vært en skikkelig låst situasjon, men hvordan ser man for seg at man kan begynne å rulle den videre – hvilke tiltak er det man ønsker?

Så trakk jo regjeringen Solberg denne stortingsmeldingen, Meld. St. 39 for 2012–2013, Mangfold av vinnere, og derfor er det betimelig å spørre: Hvordan ser regjeringen for seg den videre? Vil det komme en egen stortingsmelding fra denne regjeringen, eller er det andre måter man ser jobben skal gå på framover?

Jeg har også lyst til å gå inn på den frihandelsavtalen som ble innført i 2008 med Colombia, for her var det en krevende situasjon å få til et fokus på arbeidstakerrettighetene på grunn av den situasjonen som er der. Er det noen planer om faktisk å gå tilbake og se litt på hva man kan gjøre med den avtalen? For det ble jo også sagt at man burde komme tilbake til det.

Som interpellanten var inne på, er EFTA i forhandlinger med Russland, Kasakhstan og Hviterussland, og i den situasjonen man står overfor der, er det viktig at vi også har henvisninger til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, antikorrupsjon og næringslivets samfunnsansvar. Det er ikke enkelt å være norsk næringsliv og forhandle og jobbe ut mot disse landene, men hvordan kan det legges tryggere rammer framover? Da Stortinget behandlet spørsmålet om ratifikasjon av frihandelsavtalen mellom EFTA og tollunionen Russland, Kasakhstan og Hviterussland, reiste man også spørsmålet om hvordan forholdet til menneskerettighetssituasjonen ble vurdert, men dette bør det også jobbes med framover; det er ikke kommet noe tydelig signal på det.

Det er viktig at statsråden er aktiv ut mot disse landene – ikke bare knyttet til EFTA, men at hun også har et engasjement for og ser på hvordan man løser de ulike utfordringene som næringslivet står overfor. Tollsituasjonen er også noe man møter på: Statsråden var jo inne på det når det gjaldt Brasil, at tollsituasjonen – hvis en går inn og ser på hvordan en kan løse utfordringene som går på konkrete ting – kan være en døråpner for næringslivet også utenom en frihandelsavtale.

Ingunn Foss (H) [10:33:22]: Først vil jeg gi ros til interpellanten for å sette fokus på et viktig område for våre bedrifter.

Norge har en liten og åpen økonomi, og ved å delta i det internasjonale varebyttet har vi klart å oppnå et høyere velstandsnivå enn vi ville klart alene. Handel er en av de sterkeste drivkreftene for økonomisk vekst og bidrar til å skape arbeidsplasser og varig økonomisk velstand over hele verden. Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger norske interesser.

Norge har gjennom EFTA et av verdens mest omfattende nettverk av frihandelsavtaler med land utenfor EFTA og EU/EØS. Per i dag er det undertegnet 25 frihandelsavtaler med i alt 36 land, og det er pågående forhandlinger med en rekke andre land. Avtalene sikrer norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer.

Stadig flere land inngår regionale eller bilaterale handelsavtaler, og denne utviklingen kan føre til at norske produsenter og eksportører blir diskriminert i viktige markeder. EFTA-avtalene har som mål å eliminere både eksisterende og potensiell diskriminering av våre varer og tjenester og er derfor viktige instrumenter for å styrke norsk næringsliv i et globalt marked. Handelsavtalene skal redusere handelsbarrierene i de landene vi forhandler med, for å øke norsk eksport av varer og tjenester. Det er hensiktsmessig å forhandle handelsavtaler i fellesskap med de øvrige EFTA-landene, for sammen blir vi mer interessante avtalepartnere for andre land enn om vi hadde stått alene. Norge har også stor innflytelse på de veivalg som gjøres i EFTA.

Frihandelsavtalene er et supplement til Norges forpliktelser i WTO. Internasjonalt næringssamarbeid og handel på tvers av landegrensene stimulerer til innovasjon, lønnsomhet og økt konkurransekraft. Regjeringen vil legge til rette for konkurransedyktige eksportfinansieringsordninger og styrket internasjonalisering av norsk næringsliv. Det er enighet i EFTA om at det skal legges fram et kapittel om handel og bærekraftig utvikling i pågående og fremtidige forhandlinger om frihandelsavtaler. Kapitlet omfatter temaene miljø og arbeidstakerrettigheter og er ment som et felles utgangspunkt. Kapitlet om bærekraftig utvikling skaper en arena for å ta opp problemstillinger knyttet til handel og bærekraftig utvikling mellom partene og en enighet om at det er nødvendig å etterleve grunnleggende prinsipper på dette området.

Det er bra at det er stor enighet i Stortinget om disse sakene, noe som gir arbeidet tyngde og felles mål.

Jeg vil rose statsråden for høye ambisjoner på dette området, når det gjelder forhandlinger og reforhandlinger, men også for å være tett på de prosessene som går, for at norske interesser best mulig kan ivaretas. Dette er et viktig område for Norge og ikke minst for Sørlandet, som ligger på topp i landet når det gjelder eksport.

Jørund Rytman (FrP) [10:36:48]: Først av alt vil jeg takke interpellanten for å ta opp temaet, og det har interessante problemstillinger.

Som nevnt er hovedstrategien for EFTA å skygge EU, for å sikre at norsk næringsliv får samme markedsadgang som konkurrentene i EU-landene. Men vi ser at EU i avtaler med land hvor EFTA var tidligere ute, har inngått mer omfattende avtaler, noe som skaper behov for oppgradering av våre avtaler. Vi ser også at EU er foran EFTA og Norge, f.eks. med USA. Videre har EU ratifisert frihandelsavtalen med Colombia, og det samme har USA, noe Norge ikke har, og noe som uten tvil vil ramme både norsk og colombiansk næringsliv. Dette mens våre konkurrenter i EU, og USA, har et konkurransefortrinn.

Hovedmålsettingen med en frihandelsavtale er å skape verdiskapning og velstand i Norge gjennom handel, at det skal bli mer handel mellom avtalepartnerne. Derfor blir jeg faktisk noe bekymret når jeg registrerer at enkelte grupperinger og politikere ønsker at en frihandelsavtale skal inneholde mye mer av andre ting enn tollreduksjoner, tollfrihet, investeringsbeskyttelse og handel. Sterke krefter ønsker at frihandelsavtaler skal ta for seg miljøpolitikk, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og næringslivets samfunnsansvar osv.

Jeg vil faktisk advare litt mot denne utviklingen. Vi ser jo allerede nå at noen land ikke aksepterer en slik innblanding i sitt lands innenrikspolitiske spørsmål. Blant annet er dette, slik jeg har forstått det, hovedgrunnen til at den underskrevne frihandelsavtalen mellom Norge, EFTA og Colombia, som ble skrevet under for fem år siden, ikke har blitt sendt til Stortinget for ratifisering – fordi enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner ikke var fornøyd med avtalen fordi man bl.a. ønsket å referere til arbeidstakerrettigheter. Dette er en bra sak å jobbe for, noe jeg tror alle i denne sal er enig i, men skal det være et ultimatum fra norsk side å ha med dette i en frihandelsavtale og i alle framtidige frihandelsavtaler? Hva hvis motparten sier nei – skal det da ikke bli en frihandelsavtale? Hvem taper på det? Alle. Hvem vinner? Ingen, slik jeg ser det.

Det minner meg litt om debatten vi har hatt i finanskomiteen og i denne sal flere ganger, om de etiske retningslinjene for vårt oljefond, at man f.eks. ikke skal ha aksjer i selskaper som kan skade miljøet og har kritikkverdige forhold med tanke på arbeidstakerrettigheter osv. Da var det ønskelig – og et krav – at man selger seg ut, noe vi i Fremskrittspartiet og jeg har advart mot, for hvem vinner på det? Det er jo bedre at man som medeier i selskapet kan ta opp disse utfordringene og kritikkverdige forhold på selskapets generalforsamling og foreslå endringer og sette det på dagsordenen. Hvis man ikke er medeier, har man ikke denne muligheten.

Så tilbake til spørsmålet om en frihandelsavtale: Den skal altså skape mer handel mellom Norge og andre nasjoner, og som vi vet: Handel skaper fred. Det skaper mer dialog mellom næringslivet i hvert av landene og mellom politikere i hvert av landene. Handel får fattige ut av fattigdom, og handel skaper fred.

Er det da smart å blande seg bort i innenrikspolitiske spørsmål og kreve det ene og det andre når man skal forhandle om en frihandelsavtale? Jeg mener ikke det, og jeg vil advare litt imot en slik utvikling. Vi har andre fora for slike spørsmål der man kan gjøre det.

Avslutningsvis vil jeg ta opp dette med at EFTA også vurderer å åpne opp forhandlinger med land i Afrika, som Angola. Hva er egentlig tanken her, og hva skal tilbys fra norsk side? For mange av disse landene er det allerede full tollfrihet for alle varer inn til Norge, slik jeg har forstått det. Er det da slik å forstå at de andre EFTA-landene per i dag ikke gir disse afrikanske landene full tollfrihet? Er det da mer snakk om bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler?

Hvis Norge og EFTA skal ha strenge krav til våre potensielle nye handelspartnere i frihandelsavtaler, blir det kanskje litt underlig at man ikke har samme krav til de fattigste landene i verden, som i dag har full tollfrihet inn i Norge.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:41:48]: La meg fyrst takka representanten Svein Roald Hansen for at han tok initiativet til denne interpellasjonsdebatten og næringsministeren for hennar svar.

Frå Kristeleg Folkeparti si side har vi vore positive til å byggja ut den internasjonale frihandelen. Særleg for mindre land som Noreg, er det å ha tryggje rammevilkår for ein fri verdshandel av stor verdi. Det at vi kan ha eit internasjonalt varebytte, der alle partar kan dra nytte av ulike land sine fortrinn til produksjon av ulike varer, har i generasjonar gjeve positive verknader for den økonomiske veksten og velstandsutviklinga.

For Noreg har m.a. eksport av fisk vore viktig gjennom lange tider. At vi har hatt tilgang til marknadene i andre land har gjeve oss store inntekter og kjøparane tilgang til verdifull mat. Og i seinare år har forbrukarane i både Noreg og mange andre vestlege industriland fått tilgang på billege industrivarer frå Kina og andre lågkostland.

Gjennom EØS-avtalen har vi i praksis frihandel i Vest-Europa, dvs. i EU-landa og EFTA-landa. Sidan 1990-åra har EFTA også lagt ned eit stort arbeid for å byggja ut frihandelsavtalar med andre land utanfor vårt EØS-område.

Som interpellanten nemner, har EFTA no 26 frihandelsavtalar som gjev ordna marknadstilgang til 36 land. Dei finn vi i ulike verdsdelar, også i utviklingsland.

Det er sagt i denne debatten at ein hovudstrategi er å skyggja EU sine avtalar for å få marknadstilgang med andre land. Det er rett, men ikkje heile sanninga, for EFTA har faktisk også vore ein føregangsorganisasjon på dette området. Sidan 1990-åra har EFTA fått i stand ei rekkje frihandelsavtalar med andre land utanfor EU-området. Faktisk har EFTA fått til fleire frihandelsavtalar enn EU har etablert med slike land. Ein av grunnane er truleg at EFTA består av mindre land, med færre økonomiske kjerneområde å konsentrera seg om enn EU. Det gjer det enklare for EFTA enn for EU.

Men vi ser også at EU no har inngått breiare avtalar med land som EFTA tidlegare lagde frihandelsavtalar med. Det gjev grunn for EFTA til å oppgradera sine avtalar. Eit utslag av denne trenden er t.d. også EFTA sin frihandelsavtale med Hong Kong, som vart sett i kraft i 2012. Denne avtalen dekkjer eit breitt område – ikkje berre handel med varer og tenester, men også investeringar og vern om intellektuell eigedom.

Når vi utvidar innhaldet i slike handelsavtalar, møter vi også med større tyngde spørsmål om korleis dei innverkar på det nasjonale handlingsrommet, på omsynet til miljø og på arbeidstakarane sine rettar. Dei fleste land som vi forhandlar med, veit å ta godt vare på sine eigne interesser i forhandlingar om handelsavtalar. Men demokratiet er ikkje like godt utvikla alle stader – heller ikkje minoritetsvernet og miljøvernet. Derfor må vi også på vår side vurdera om slike avtaler kan ha uheldige sideverknader for minoritetar, fattige folkegrupper eller naturverdiar i avtalelanda.

Det er no håp om framgang i arbeidet for ein meir verdsomfattande frihandelsavtale gjennom WTO, Verdas handelsorganisasjon. Dette arbeidet har stått i stampe lenge, og det er viktig at vi no reviderer gamle avtalar og får inn kapittel om miljø og arbeidstakarrettar.

På mange måtar vil ei global tilnærming med felles mekanismar for å overvaka moglege brot på reglane vera ei betre løysing og vel så godt sikra små land sin tryggleik og det vi kan kalla likskap for lova. Utan ein godt utbygd folkerett kan småstatar lettare bli offer for at makta rår.

Å byggja ut internasjonal rett – også på handelsområdet – er derfor noko som vil bidra til ei betre og rettferdig verd.

Marit Arnstad (Sp) [10:46:21]: Jeg vil også takke interpellanten for interpellasjonen og muligheten for den debatten her i Stortinget som den bidrar til.

Den økonomiske krisa i Europa de siste årene og de vanskelige økonomiske tidene har på mange måter endret karakteren til og satt fart på en del av arbeidet med frihandelsavtaler.

Samtidig ser vi også at andre, bredere internasjonale avtaler lar vente på seg. WTO-arbeidet har stått i stampe over flere år, og det betyr også at man får en utvikling i handelsdiskusjonen mellom grupperinger av land eller mellom enkeltland for å legge til rette for økt handel over landegrensene.

Det er ingen tvil om at Norge kan få større muligheter til å eksportere våre varer gjennom økt frihandel, men samtidig påhviler det oss også et stort ansvar for å bidra til en politikk som gir bl.a. utviklingsland muligheter til vekst og utvikling gjennom balanserte handelsavtaler. Det er ingen tvil om at handelspolitikken må balanseres overfor ulike syn, som også er viktig, bl.a. hensynet til miljø, utvikling og mat.

Å bli enig om frihandelsavtaler bilateralt er ofte en sammensatt og ganske komplisert prosess, og det betyr også at forhandlingene ofte er lange og omfattende. Et av de mest kompliserte områdene i den typen forhandlinger er ofte spørsmålet om landbruk og mat. Det er også med god grunn at det er slik, for det er viktig å skille mat fra andre typer varer. Internasjonal handel med mat kan fortrenge etableringen av lokale eller regionale markeder for mat og hindre planer og ønsker om sjølforsyning og matsikkerhet.

Friere handel over landegrensene gir også ofte økt risiko for spredning av plante- og dyresykdommer, og det kan også øke omfanget av genmodifisert mat. I de pågående frihandelsforhandlingene mellom USA og EU er det et åpenbart spørsmål. Flere forskere og kritikere av genmodifisert mat uttrykker en sterk bekymring for at europeiske forbrukere kan bli utsatt for flere genmodifiserte matvarer gjennom en mulig ny frihandelsavtale med USA. En av årsakene til det er bl.a. at USA nekter å merke genmodifiserte varer og ønsker å innføre dem til EU uten merking.

Som sagt, potensialet for økt eksport av norske varer – særlig innenfor maritim sektor og på energiområdet – er stort. Det gjelder også på andre områder der Norge har særlige fortrinn.

Det er ikke bestandig like enkelt å se for seg en standard for alle typer frihandelsavtaler. Noen frihandelsavtaler vil kunne være mer omfattende og bredere, mens andre vil være mer spesifikke. Det er godt mulig at man i forlengelsen av det som skjer i EU, også skal se på en oppgradering av de eksisterende frihandelsavtalene som EFTA og Norge har.

Man må også minne om at det råder en nokså beinhard realisme i denne typen forhandlinger om økt markedsadgang, og at alle land forhandler på grunnlag av egne interesser – hvilket er helt legitimt. Her må man kunne gå ut fra at det ikke nødvendigvis er slik at Norge og EFTA-landene vil ha felles interesser med EU i alle sammenhenger. Å legge opp til at EFTA skal oppgradere i tråd med eller på samme grunnlag som EU, er ikke uten videre gitt.

Økt handel gir muligheter for mer vekst og verdiskaping. For Senterpartiet er det viktig å understreke at i handelspolitikken må kommersielle fortrinn også balanseres mot andre hensyn. Det gjelder hensynene til både miljø, mat og utvikling, og vi skal ha høye forventninger til at våre handelspartnere også ivaretar miljø- og arbeidstakerrettigheter.

Ola Elvestuen (V) [10:50:41]: Jeg vil også takke for initiativet og for redegjørelsen fra statsråden. Norge har en åpen økonomi. Mange påstår at vi har en liten økonomi, men vi har en veldig stor økonomi i forhold til størrelsen på vårt eget land. Det skal vi også ha med oss i dette perspektivet. Det er viktig at vi får på plass frihandelsavtaler for vårt næringsliv, og det er også viktig for våre partnere at de får på plass frihandelsavtaler sånn at de får mulighet til å utvikle sin økonomi.

Jeg takker for redegjørelsen, som var grundig. Det er viktig at vi får på plass frihandelsavtaler inn mot Latin-Amerika, et stadig viktigere område for Norge, men også internasjonalt. Jeg tror det er på tide på nytt å se på frihandelsavtalen som er forhandlet fram med Colombia, for å se om den nå kan ratifiseres. Vi i Venstre mener også det er riktig å se på mulighetene i Afrika. Det er et betydelig vekstområde, rettsstaten bygges opp i mange av landene, og det er en demokratisk utvikling som gjør det naturlig å se videre på mulige frihandelsavtaler. Det samme også i Asia. Så er det én stor prosess, som altså statsråden tok opp, som er prosessen med nye frihandelsavtaleforhandlinger mellom EU og USA. Jeg tror det er helt avgjørende at Norge holdes informert og har en tett dialog med EU siden det er der vi allerede har en frihandelsavtale via EØS-avtalen. Det er viktig at vi har en tett dialog med EU og forsøker å påvirke den prosessen så godt det lar seg gjøre på vegne av norsk næringsliv, og vi kan bruke politisk tyngde ut fra den posisjonen vi har innenfor EØS-avtalen.

Som mange har påpekt, er det viktig at man ser på frihandelsavtaler også som en del av Norges øvrige utenrikspolitikk og som et middel til å ivareta våre verdier og interesser utover det rent næringspolitiske. Jeg er glad for at statsråden sier at man legger vekt på bærekraft når man skal inngå frihandelsavtaler, og at man også ser på sosiale spørsmål og arbeidstakeres rettigheter. Men fra Venstres side vil vi legge avgjørende vekt på at man også stiller krav, og at man ser betydningen av det som handler om menneskerettigheter, godt styresett og en demokratisk utvikling. Av de frihandelsavtaler som det nå arbeides med – og der dette er mest påtakelig – gjelder dette frihandelsavtaleforhandlingene som pågår med Hviterussland i særdeleshet og med Kasakhstan. Fra Venstres side mener vi at man her må få på plass avtaler hvor man adresserer menneskerettigheter. Det er for enkelt å si at Hviterussland og Kasakhstan må være med i en frihandelsavtale som vi trenger med Russland. For Venstre er det klart at så lenge Hviterussland er Europas siste diktatur, med omfattende menneskerettighetsbrudd og uten en åpen, fri økonomi, vil det da heller ikke være riktig å inngå en frihandelsavtale. Her må man ha en avtale hvor man ikke bare kommer fram til en generell enighet om å følge internasjonale menneskerettighetsavtaler, men man må ha et reelt innhold som gir mulighet til å påvirke retningen i de landene som man inngår frihandelsavtaler med. Slik situasjonen er i dag i Hviterussland, og slik situasjonen er i dag i Kasakhstan, mener Venstre at vi ikke bør inngå en frihandelsavtale med disse landene.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:55:21]: Takk først til interpellanten og så til næringsministeren for en god redegjørelse om regjeringens arbeid i handelspolitikken.

Det er ingen tvil om at investeringer i utlandet er viktig for norsk verdiskaping og for våre bedrifters konkurranseevne. En rekke norske nøkkelindustrier – energi, fisk, sjømateksport og skipsbygging – er eksempler på utadrettede næringer som er tjent med økt handel og færre toll- og handelsbarrierer. Jeg vil også koble betydningen av handelsavtalene opp mot den rollen som handel spiller for utviklingslandene. Sammen med utdanning, demokratibygging, miljø og respekt for menneskerettighetene danner økonomisk utvikling kjernen i Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens utviklingspolitikk.

Bare de siste ti årene har flere hundre millioner mennesker gått fra absolutt fattigdom til økt velstand. Det er betegnende for hvor viktig globalisering og internasjonal frihandel er, og for hvordan det påvirker hvert lands vekstevne. Økonomisk vekst er sammen med målrettede utviklingsprosjekt den sterkeste drivkraften for at mennesker skal komme varig ut av fattigdom. Å bedre utviklingslandenes mulighet til å delta i den globale økonomien er derfor svært viktig. Norge er en viktig aktør i bistands- og utviklingspolitikken, men vi har kanskje ikke vært flinke nok de senere årene til å se nytten av økt handel med utviklingsland. Tidligere utviklingsminister Erik Solheim er kanskje den som har vært mest selvkritisk i så måte. Ja, en målrettet handelspolitikk er derfor en del av oppskriften på en vellykket utviklingsstrategi, og jeg er glad for at regjeringen setter dette tydelig og høyt opp på sin agenda.

Næringsministeren har varslet fortgang i en del av handelsprosessene. Venstre var også inne på det. Det er et godt signal til mange norske bedrifter som handler med de aktuelle landene som omtales både av interpellanten og næringsministeren, men samtidig er det viktig å skynde seg med moderat fart i enkelte av prosessene og særlig ta hensyn til menneskerettighetssituasjonen hos noen av forhandlingspartene. Jeg vil særlig trekke fram situasjonen i Hviterussland som et eksempel som tilsier at man må vurdere handel opp mot klare menneskerettighetsbrudd.

Det globale handelsbildet må også tas i betraktning når vi diskuterer handelsavtaler. På møtet på Bali i desember i fjor, der flere her var med, ble det fattet vedtak som åpner muligheten for å gjenoppta forhandlingene om kjerneområdene i Doha-runden, altså markedsadgangen for landbruksvarer, industrivarer, fisk, tjenester, subsidier osv. Norge må fortsatt være en pådriver og støtte arbeidet som gjøres for et nytt handelsregime gjennom WTO, og for å gi flere fattige land bedre adgang til det norske markedet.

Den kanskje mest spennende utviklingen det siste året har foregått utenfor WTO, men i vår umiddelbare interessesfære, nemlig i det transatlantiske handelsområdet. Forhandlingene om en frihandelsavtale mellom USA og EU – TTIP – har et format og en rekkevidde som gjør at vi i Norge må følge arbeidet tett. Avtalen vil styrke det atlantiske partnerskapet med en sterkere økonomisk dimensjon. Ja, faktisk har den blitt omtalt som det økonomiske NATO. Det sier litt om viktigheten og proporsjonene. Det ligger an til å kunne bli en svært omfattende avtale. Selv om vi nå ser en gledelig oppgang i kjølvannet av finanskrisen, vil en åpnere og bedre regulert handel kunne bidra til å gi både Europa og USA en bærekraftig, sterk økonomisk vekst. Norge vil kunne påvirkes gjennom både handelsvridning og EØS, men virkningene er ikke nødvendigvis negative, og generelt er naturligvis vekst i EU og USA bra for Norge. Norsk Utenrikspolitisk Institutt har sett på tallene og kommet til at en sånn avtale vil kunne ha en god effekt også for Norge og norske bedrifter som måtte komme inn under en framforhandlet, framtidig avtale. Jeg er derfor glad for at næringsministeren har lagt ned en betydelig innsats for å kartlegge hvordan en potensiell frihandelsavtale over Atlanteren vil kunne påvirke norske interesser. Jeg er fornøyd med at regjeringen nå har en god dialog om handelsspørsmål gjennom EØS og EFTA parallelt med de forhandlingene som pågår mellom USA og EU.

Til slutt vil jeg igjen understreke viktigheten av handel i et utviklingsperspektiv. Utdanning, bærekraft, miljø, robuste samfunnsinstitusjoner, rettsstatsprinsipper og vern om privat eiendomsrett er noen av nøklene til økonomisk framgang. For oss som ønsker en mer åpen handelspolitikk: Vi har historien med oss – mer handel på like vilkår skaper en bedre verden.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:38]: Jeg vil takke for engasjementet i debatten, som etter mitt skjønn har vist to ting. Det ene er at det er bred enighet i denne sal om hovedlinjene i handelspolitikken, og det vil være en videreføring av det den forrige regjeringen har stått for. Så er det én dissonans, ett unntak, og det er innad i regjeringspartiene, nemlig representanten Jørund Rytman, Fremskrittspartiet, som advarer mot å trekke miljøhensyn, arbeidstakerrettigheter, godt styresett og demokrati inn i frihandelsavtalene.

Jeg mener det er helt feil tenkning, for vi gjør det ikke nødvendigvis for å oppnå noe på disse områdene isolert sett, men fordi det er i utviklingslands næringsinteresser å få dette på plass. Det er ingen som vil investere i et land hvor man ikke har rettssikkerhet for investeringene sine. Vi ser hvordan det som har skjedd i Bangladesh, hvor fabrikker klapper sammen, slår så negativt inn for bedrifter som kjøper varer derfra. Det er denne sammenhengen vi må se det i. Dette var det diskusjon om i EFTA, hvor sveitsisk næringsliv var sterkt imot å få egne avsnitt om arbeidstakerretter og miljø. Det var en opphisset debatt på EFTA-møtet på Island i 2010, hvor den daværende sveitsiske handelsministeren, Doris Leuthard, gikk til sine næringslivsfolk, og sa: Nå må dere slutte, for dette er noe vi må ha fordi det vil tjene sveitsisk næringsliv også å ha samarbeidspartnere der ute som respekterer menneskerettighetene.

Så det denne debatten har vist, er at her må handelsministeren støtte seg på et annet flertall enn det regjeringen vanligvis støtter seg på. Men det skal nok gå bra.

La meg kort kommentere det Ola Elvestuen sa. Han mente man ikke skulle inngå frihandelsavtale med Hviterussland og Kasakhstan. Det tror jeg vi ville vært enige om her i salen hvis det hadde vært mulig å splitte dem opp, men da måtte vi velge om vi også skal si nei til Russland – det er det store dilemmaet. Jeg tror dette illustrerer at det er enkelte sider ved enkelte av våre partnere som vi ønsker å inngå avtale med, som kanskje regjeringen bør drøfte med Stortinget i dertil egnede fora, for å uttrykke meg på den måten.

Marit Arnstad pekte på de dilemmaene som alltid ligger der når Norge skal inngå frihandelsavtaler, nemlig det offensive for fisk og det defensive for å ivareta norsk landbruk. Det ligger der, men jeg har lyst til å understreke at fri handel betyr ikke handel uten regler. Det at vi handler mat skal også omfatte matsikkerhet.

Til slutt: Jeg håper statsråden vil komme tilbake med en stortingsmelding eller på en egnet måte gi grunnlag for en dypere og bredere debatt her i salen om disse spørsmål.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland [11:03:54]: Jeg takker for en god debatt om arbeidet med frihandelsavtaler og vil bare kort si at om noen har satt spørsmålstegn ved det at denne regjeringen har trukket tilbake den forrige regjeringens stortingsmelding om næringspolitikk, krever vel det knapt noen forklaring.

Jeg har understreket at vi skal føre en aktiv handelspolitikk som bidrar til næringsutvikling og verdiskaping. Norge har gjennom EFTA et bredt nettverk av avtaler, og jeg er opptatt av å utvide det nettverket til beste for norsk næringsliv. Vi har en strategi for arbeidet med frihandelsavtaler som skal underbygge norske interesser internasjonalt, og jeg skal prioritere arbeidet med å framforhandle gode frihandelsavtaler for å sikre norske bedrifter økt adgang til utenlandske markeder under stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det er kanskje noe av det vi har jobbet mest med etter tiltredelsen.

Det ble stilt noen spørsmål. Jeg skal forsøke veldig kort å melde tilbake.

For så vidt gjelder situasjonen med Kina, står den øverst på utenriksministerens dagsorden. Vi er klare til å forhandle så fort det lar seg gjøre.

Når det gjelder Colombia, ble avtalen, som man vet, undertegnet i 2008. Den er ikke ennå ratifisert. Jeg er opptatt av at regjeringen får diskutert det så fort som mulig. Det er framforhandlet en såkalt Memorandum of Understanding om politiske konsultasjoner med Colombia. Det er en MoU som inneholder eksplisitte referanser til arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter.

For så vidt gjelder RuBeKa, er utfordringen at Russland er viktig for norsk næringsliv, Hviterussland er det definitivt ikke. Regjeringen er innstilt på en egen debatt knyttet til de dilemmaer dette medfører. EFTA har vært tydelig på å holde avstand til Hviterussland i forhandlingene, noe som bl.a. innebærer at forhandlingsrunder ikke legges til Hviterussland.

Så gjennomgår vi prioriteringene som jeg redegjorde for: Asia og Afrika sør for Sahara. Det er enighet om en samarbeidserklæring med bl.a. Nigeria.

Vi er opptatt av Sør-Amerika, med Brasil i spissen.

Vi reforhandler viktige avtaler for en styrking når det gjelder Canada.

Når det gjelder forholdet til TTIP, som representanten Arnstad var inne på, er jeg enig i at vi må følge to spor. Vi må gå vårt eget. Det gjør vi: En interdepartemental arbeidsgruppe ser på våre muligheter, vi har våre kanaler og gjør vår jobb. Samtidig jobber vi veldig godt med våre venner i EFTA for å følge disse prosessene og se hva dette medfører for Norge.

Jeg opplever også at det er stor enighet om at vi må være tydelige når det gjelder bærekraftig utvikling, miljø, arbeidstakerrettigheter, godt styre og menneskerettigheter. Jeg opplever heller ingen uenighet i regjeringspartiene om dette, men man kan være uenig om detaljene, og det må hele tiden være lov å ta debatten. Dette er viktig næringspolitikk, og derfor har den høy prioritet fra vår side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.